Hadia Tajik (A) [10:03:30]: Det har oppstått ein debatt om reglar for samansetjinga av Nobelkomiteen. Arbeidarpartiet vil stemma for representantforslag 82 S, og me er òg medforslagsstillarar, saman med Senterpartiet, SV, Kristeleg Folkeparti og Venstre. Det gjer me fordi det i snart 40 år har vore ein praksis at parlamentarikarar ikkje bør veljast inn i denne komiteen. Dei siste åra har me òg fått illustrert kor viktig det er for truverdet til Nobels fredspris – og eg vil òg understreka: for norsk utanrikspolitikk – at det er eit tydeleg skilje mellom den komiteen som deler ut denne prisen, og norske myndigheiter som slike.

For Arbeidarpartiet er det òg openbert at dette skiljet vert mindre tydeleg viss stortingsrepresentantar eller vararepresentantar vert valde inn i komiteen. Det har vore tema i Stortinget ved fleire anledningar, og sjølv om det ikkje har vore formalisert i noko vedtak, slik det har for regjeringsmedlemer, har det vore liten tvil om kva som har vore Stortingets vilje. I 2008 slo alle partia i valkomiteen, unnateke Framstegspartiet, fast at det har vore ei alminneleg oppfatning at stortingsrepresentantar ikkje kan verta valde til denne komiteen. Samtidig sa fleirtalet at dette ikkje var til hinder for at representantar som ikkje tok attval, kunne verta valde til komiteen i siste sesjon av stortingsperioden. Men det er lenge til siste sesjon – me er så vidt i gang med den første.

Det er interessant å merka seg at når Framstegspartiet ikkje var med i dette fleirtalet, var det fordi partiet ønskte å gå lenger. Dei viste til at det er eit vedvarande behov for å sikra Nobelkomiteens sjølvstende frå Stortinget, og dei slo fast at dei fullt ut delte det synet at verken stortingsrepresentantar eller regjeringsmedlemer bør sitja som medlemer av Nobelkomiteen. Partiet ville difor at ingen representantar skulle delta i møte før dei hadde gått av som medlemer av Stortinget.

Eg trur dei fleste vil vera einig i at behovet for å sikra og synleggjera sjølvstende ikkje har vorte mindre i åra som har gått sidan 2008. Tvert imot trur eg mange vil seia at det har auka. Det er difor litt underleg å sjå snuoperasjonen frå Framstegspartiet her.

Så vil eg meina at det ikkje er lett å sjå noka grunngjeving for at dette skal vera annleis for vararepresentantar enn for stortingsrepresentantar. Lovverket skil normalt ikkje på dette, og viss vekta skal leggjast på komiteen sitt sjølvstende og ønsket om å markera eit tydeleg skilje mellom komiteen og norske myndigheiter, vil det ikkje vera nokon avgjerande forskjell om det er stortingsrepresentantar eller stortingsvararepresentantar.

Arbeidarpartiets grunngjeving for å støtta dette forslaget er prinsipiell. Det har ikkje vore nødvendig å slå dette fast i form av eit vedtak tidlegare, fordi det har vore brei einigheit i Stortinget om dette prinsippet, og ein har praktisert i samsvar med det. Me hadde håpt at det òg denne gongen lét seg løysa utan at ein gjekk så langt som å måtta vedta det, ved at alle partia hadde respektert det som har kome fram i møte mellom dei parlamentariske leiarane: at eit breitt fleirtal i Stortinget framleis meiner dette. Når det signalet ikkje er teke, vil Arbeidarpartiet stemma for begge punkta i representantforslaget.

I tillegg til spørsmålet om representantar og vararepresentantar omhandlar forslaget òg eit ønske om utgreiing for å sjå om det er andre forhold som ein bør ta omsyn til, og som kan medføra at kandidatar ikkje kan verta valde. Leiarverv i internasjonale organisasjonar kan vera eit slikt forhold, og òg det kan medføra bindingar som kan skapa tvil om sjølvstendet til komiteen. Det er noko som presidentskapet bør kunna greia ut og koma tilbake til Stortinget med neste år.

Trond Helleland (H) [10:08:07]: Det er betimelig og riktig å ha en debatt om hva slags prosedyrer Stortinget skal følge for å oppnevne medlemmer til Nobelkomiteen. Tildelingen til Liu Xiaobo viste at selv om Stortinget ikke blander seg inn i Nobelkomiteens arbeid, kan det være andre land som oppfatter at uavhengigheten ikke er så stor som den burde være. Derfor vil Høyre støtte alle forslag som går på å utrede hvem som skal være valgbar, og hvem som ikke skal være valgbar. Men det vi ikke kommer til å støtte, er forslag som blir fremmet for å sette en stopper for en kandidat, som er fremmet av et parti nå. Det er veldig enkelt: Den dagen Carl I. Hagen ble Fremskrittspartiets valg som medlem av Nobelkomiteen, våknet flertallet på Stortinget og sa at dette ikke går an. Hadde den diskusjonen kommet opp da Stortinget trådte sammen i høst, eller helt uavhengig av det valget som skal gjøres i år, ville Høyre ikke hatt noen problemer med å støtte det. Men dette oppfatter vi som en straffeekspedisjon mot Fremskrittspartiet, som vi ikke kan støtte.

Så vi vil ikke støtte punkt nr. 1 i forslaget, men vi vil be om at dette blir satt inn i en større utredning. Men vi vil støtte punkt nr. 2 i forslaget, om å se på internasjonale verv og eventuelt andre verv. Det innebærer f.eks. at generalsekretæren i Europarådet vil bli rammet av en sånn regel. Jeg mener at dette også bør være et veldig tydelig signal – for punkt nr. 2 i forslaget vil også bli vedtatt – til Thorbjørn Jagland om at han bør trekke seg fra Nobelkomiteen. Stortinget sier at vi ønsker å utrede dette, men jeg har ikke hørt noen si at det å sitte som generalsekretær i Europarådet er helt greit og forenlig med å sitte i Nobelkomiteen nå. Så jeg mener at dette bør være et veldig tydelig signal også om at han bør vurdere sin plass i Nobelkomiteen. Det har hendt før at medlemmer har trukket seg, da i protest mot at det har vært tildelinger av priser som de ikke har vært enige i. Men også av hensyn til Norges renommé og med tanke på uavhengigheten bør dette være et veldig tydelig signal, og derfor vil Høyre støtte punkt nr. 2 i forslaget.

Jeg opplever at det Arbeiderpartiet sa i sitt innlegg, også egentlig er en støtte til at en nå får ryddet opp i dette forholdet. Da vil vi ha en ny situasjon. Da vil det antagelig også bli diskusjoner om å oppnevne et nytt medlem fra Arbeiderpartiets side.

Hans Andreas Limi (FrP) [10:11:18]: Saken vi nå behandler i Stortinget, burde ikke vært behandlet på denne måten. Fremskrittspartiet har forsøkt å vise vei i denne saken og har kommet med flere konstruktive løsningsforslag. Det har ikke de andre partiene, med Arbeiderpartiet i spissen, godtatt, og dermed har vi havnet i denne situasjonen. Jeg er for øvrig glad for støtten fra Høyre.

Det har etter de siste ukers debatt i offentligheten blitt mer og mer klart at denne saken ikke dreier seg om prinsipper, men om person og Fremskrittspartiets kandidat til Nobelkomiteen. Rett nok er det ingen av de andre partiene som har våget å si dette rett ut, men det er nok det dette handler om. Det at flere av partiene endrer prinsipper og argumenter i løpet av de siste ukers debatt, er et klart bevis på dette.

Hastebehandlingen av denne saken i dag er det foreløpig siste forsøket i rekken på å frata Fremskrittspartiet sin forslagsrett på medlem til Nobelkomiteen. Og det er nettopp dette som Fremskrittspartiet finner særdeles uheldig – at flertallet av de andre partiene forsøker å frata Fremskrittspartiet forslagsretten. Det har vært en sedvane gjennom mange år at partiene ikke blander seg inn i hverandres forslag og utnevnelser til råd, utvalg og nemnder. Denne sedvanen og dette prinsippet brytes i dag.

Det hevdes at Fremskrittspartiet selv alltid har vært for dette prinsippet om valgbarhet til Nobelkomiteen, men at vi nå ikke ønsker å følge det fordi vi skal ha Hagen inn i Nobelkomiteen. Det er riktig at Fremskrittspartiet har vært kritiske til å velge sittende stortingsrepresentanter inn i Nobelkomiteen, og at vi har fremmet forslag om det motsatte tidligere. Våre standpunkter og tidligere forslag har imidlertid kun fått Fremskrittspartiets stemmer, så når vi følger de etablerte spillereglene i Stortinget, skal reglene altså endres og gis tilbakevirkende kraft, eller dvs.: De foreslår å endre reglene når det gjelder vår kandidat, og så vil de gjerne at Stortinget skal si at det kan være upassende å være f.eks. generalsekretær i Europarådet, så det bør presidentskapet utrede. Vår kandidat vil de stoppe, deres eget medlem vil de la sitte.

Dette er et klart bevis på at det skal etableres ett sett med regler for Arbeiderpartiet og et annet sett med regler for Fremskrittspartiet.

Dersom Stortinget ville, kunne Stortinget ha løst denne saken for lenge siden. Vår kandidat har selv foreslått både å trekke seg fra sitt verv som 2. vararepresentant til Stortinget og senere å søke om permisjon dersom han skulle bli innkalt i perioden. Begge deler har blitt kontant avvist, dette på tross av at det tidligere er gitt permisjon for representanter og varamedlemmer som har tiltrådt som fylkesmenn, banksjefer, NRK-sjef, direktør for Vinmonopolet og spesialrådgiver i UD, for å nevne noen.

Tidligere er det valgt inn en rekke medlemmer i Nobelkomiteen med sterk tilknytning til Stortinget, selv om mange har hevdet det motsatte den siste tiden. 1. januar 1985 tiltrådte Odvar Nordli Nobelkomiteen mens han var visepresident i Stortinget frem til 1. oktober samme år. I 2000 tiltrådte Inger-Marie Ytterhorn som medlem i Nobelkomiteen mens hun var 2. vararepresentant til Stortinget i perioden 1997–2001 – uten debatt i Stortinget, ingen motforestillinger ble reist.

I 2009 velger Stortinget daværende stortingspresident Torbjørn Jagland og daværende odelstingspresident Ågot Valle inn i Nobelkomiteen, uten at noen andre enn Fremskrittspartiet reagerer på det. Og til sist fornyer Stortinget Jaglands tillit i Nobelkomiteen etter at han er blitt gjenvalgt som generalsekretær i Europarådet.

Denne saken burde vært løst ved at de andre partiene fulgte praksis og sedvane og lot være å blande seg inn i hvem Fremskrittspartiet utnevner som sitt medlem i Nobelkomiteen. Da hadde vi sluppet den situasjonen som vi nå er oppi, og vi hadde sluppet all den støyen og debatten som dette har skapt.

Arbeiderpartiet har gjentatte ganger hevdet at grunnen til at de tar dette opp, er at de ikke ønsker en politisering av Nobelkomiteen. Da tror jeg vi trygt kan konkludere med at det er nettopp det Arbeiderpartiet har oppnådd med den holdningen de har vist i disse prinsipielle spørsmålene, om at vi, Fremskrittspartiet, skal få lov til å fremme våre kandidater til de utvalg og komiteer som skal oppnevnes av Stortinget.

Jeg skal si litt om punktene i forslaget, i og med at det er to punkter: Fremskrittspartiet vil stemme imot begge. Vi kunne i realiteten støttet punkt nr. 2, men vi velger å stemme imot begge, med henvisning til det representantforslaget som vi har levert inn til Stortinget tidligere.

Marit Arnstad (Sp) [10:16:44]: Senterpartiet har etter en grundig vurdering kommet til at vi støtter de forslagene som i dag ligger på bordet. Vi velger å legge avgjørende vekt på at disse forslagene nedfeller en praksis som allerede er sedvane, og som er forstått som praksis, nemlig at stortingsrepresentanter og vararepresentanter ikke skal sitte i Nobelkomiteen.

Det er helt riktig – som også representanten Limi var inne på – at det har skjedd feil når det gjelder dette, i fortid. Det var ikke heldig at SV fremmet Ågot Valle som kandidat, og at hun ble valgt inn trekvart år før hun gikk ut av Stortinget. Det var ikke heldig at Thorbjørn Jagland ble valgt inn trekvart år før han gikk ut av Stortinget. Men det at en har gjort feil i disse spørsmålene i fortid, er ikke et argument for at en skal gjøre den feilen nok en gang. Det er tvert imot et argument for at en denne gangen faktisk bør nedfelle denne sedvanen i en regel, og dermed unngå at den type feil gjøres om igjen.

Det å bli vararepresentant til Stortinget er et aktivt valg som en person tar. Når en person stiller seg på en stortingsvalgsliste og det partiet som vedkommende representerer, kommer inn på Stortinget, blir personen enten stortingsrepresentant eller vararepresentant. Det er et aktivt valg. Det er for så vidt også en problemstilling som den aktuelle kandidaten selv har erkjent når vedkommende har foreslått bl.a. fritak eller permisjon knyttet til vervet som vararepresentant. Det teller også – etter Senterpartiets mening – med i det samlede bildet. Senterpartiet er for øvrig veldig restriktiv med permisjoner eller fritak for stortingsvervet, enten det skulle gjelde fylkesmann, statssekretær eller andre posisjoner som folk får i løpet av stortingsperioden. Vi har også fremmet forslag tidligere, bl.a. om at en ikke skal kunne bli statssekretær når en sitter som stortingsrepresentant.

Senterpartiet legger også vekt på, i motsetning til de andre forslagene som er fremmet, og som ligger til behandling i komiteen, om både internasjonale verv og tidligere politikere, at når det gjelder posisjonen som vararepresentant eller som stortingsrepresentant, er det ingen avgrensningsproblematikk: Enten er en det, eller så er en det ikke. Når det derimot gjelder andre typer verv, erkjenner vi at det finnes en avgrensingsproblematikk som en er nødt til å gjennomgå på en nøyere måte. Om det bare skal gjelde ledere i internasjonale institusjoner, om det skal gjelde nestledere, eller om det skal gjelde styremedlemmer, er noe en er nødt til å se nærmere på. Men vi deler det som har kommet fram tidligere i debatten, at det er et nokså tydelig signal om at en person som er generalsekretær i Europarådet, ikke bør sitte i Nobelkomiteen. Når det gjelder å vurdere det, vil vi overlate til sittende representanter sjøl å vurdere sin posisjon i så måte. Men det skaper unødige spørsmål om uavhengighet og også unødvendige bindinger, som det er vanskelig å forholde seg til i en slik sammenheng. Ingen skal være i tvil om at Senterpartiet mener det.

Det er også et annet forslag som er til behandling, og jeg har lyst til å kommentere også det. Det er et forslag fra SV om at tidligere politikere ikke skal kunne velges inn i Nobelkomiteen. Det er Senterpartiet imot. Grunnen til det er at det ikke kan være ekskluderende i seg sjøl at en i sitt tidligere liv har deltatt i demokratisk virksomhet. Det kan ikke være ekskluderende i seg sjøl at en har vært folkevalgt en gang i tida. Da risikerer vi å få en nobelkomité som er rent professoral eller akademisk. Tidligere folkevalgte må kunne ha en plass, men det avgjørende må være avstanden tilbake til politiske verv, både formelt og når det gjelder tid.

Med dette varsler jeg at Senterpartiet kommer til å støtte dagens forslag. Vi mener at i spørsmålet om vararepresentant er det et tydelig og enkelt forslag, som nedfeller en praksis som allerede finnes. Vi er klar over at det er gjort feilskjær her tidligere, men det fritar oss ikke for å rette det opp i dag, og det forsvarer ikke at vi skal gjøre den feilen en gang til.

Audun Lysbakken (SV) [10:21:48]: Vi er vitne til et stykke trist politisk teater, regissert av stortingsgruppene til Fremskrittspartiet og Høyre.

Det har vært bred enighet lenge om de prinsippene som her er til diskusjon. Grunnen til at et forslag som dette ikke har kommet på bordet, er at det har vært en bred oppfatning av at det var en måte å tenke på som alle gruppene på Stortinget ville forholde seg til i utnevning av medlemmer til Nobelkomiteen. Når det ikke er sånn, er det nødvendig å stadfeste de prinsippene. Derfor er SV med på å fremme det forslaget som skal behandles i dag, og SVs gruppe vil stemme for det. Det handler om hensynet til komiteen og prisen, understrekingen av uavhengigheten. Og de erfaringene som både Nobelkomiteen og Norge har gjort seg de siste årene, tror jeg understreker for oss alle hvorfor det er riktig.

Jeg er enig i at det går an å ha en diskusjon om ulike sider ved den praksisen som har vært knyttet til valg tidligere. Men det er ingen tvil om, og det er også slått fast i det arbeidet som Fremskrittspartiets stortingsgruppe har bestilt i forkant av dette valget, at det har vært og er en forskjell på utgående representanter og det vi står foran her, nemlig en som er valgt inn til Stortinget ved begynnelsen av en periode.

Det blir sagt at dette forslaget handler om én person. Nei, det gjør ikke det. Det er Høyre og Fremskrittspartiet som får dette til å bli en sak om én person. Jeg synes representanten Helleland sa det ganske oppsiktsvekkende klart her i sted, han sa at Høyre ikke ville hatt noen problemer med å støtte dette på et annet tidspunkt. Det er ganske oppsiktsvekkende. Det betyr jo at det er Høyre som veldig tydelig får denne saken til å handle om Carl I. Hagen, for Høyre har et prinsipp, det gjelder bare ikke for akkurat Carl I. Hagen. Det samme gjelder Fremskrittspartiet, som har hatt dette prinsippet og åpner for å ha prinsippet igjen i framtiden, men som ikke vil ha det akkurat nå. Så ansvaret for denne situasjonen ligger 100 pst. hos Høyres og Fremskrittspartiets stortingsgrupper, ikke hos de partiene som prøver å stadfeste et prinsipp som vi trodde vi var enige om.

Representanten Arnstad har hørt om et forslag fra SV som jeg ikke har hørt om. Vi har ikke foreslått at det skal bli forbudt å oppnevne tidligere politikere, men jeg synes det også er en del av denne diskusjonen – den kan vi komme tilbake til på fredag – for den praksisen som til tider har vært med å fylle komiteen med tidligere partitopper, er vi kritiske til. Derfor er også SVs forslag til vara til komiteen et forslag som skiller seg veldig tydelig fra den praksisen og fra andre partiers forslag.

Vi legger to prinsipper til grunn. Det ene er at medlemmene av Nobelkomiteen skal ha tilstrekkelig avstand til Stortinget. Det andre er at partiene skal bestemme selv. Jeg mener at den beste måten å forene de to prinsippene på er å slå fast prinsippet om uavhengighet nå, før Stortinget skal gjøre sine valg til komiteens sammensetning.

Trine Skei Grande (V) [10:25:41]: Det er forholdsvis lenge siden Venstre hadde noen i Nobelkomiteen. Nå står vi for tur til å få en vara, og det gleder vi oss til. Jeg tror at vi har nok folk i partiet til at vi skal klare å komme oss unna stortingsrepresentanter og vararepresentanter.

Det Venstre hadde håpet på med denne prosessen, var at Stortinget kunne ta seg litt bedre tid, sånn at vi faktisk kunne gå gjennom hele regelverket og lage et nytt regelverk som alle kunne være enige om, som vi hadde utredet ordentlig og som hadde ligget der. Den tida følte ikke de andre partiene at man hadde, så vårt forslag om å gi oss den tida og gjøre dette på skikkelig vis, falt i møte i arbeidsgruppa til valgkomiteen.

Jeg tror at hele denne prosessen hadde stått seg på at vi hadde gitt oss tid til å puste med magen og fått en ordentlig gjennomgang av også de andre Dokument 8-forslagene før vi gikk til valg. Jeg tror heller ikke at det hadde svekket Stortingets omdømme om vi hadde gjort dette på ordentlig vis – og lært at dette var det mulig å vente litt med. Men jeg skjønner at presidentskapet og de andre partilederne syns det viktigste var å ha dette ferdig før prisutdelingen. Det er ikke en vurdering vi deler. Jeg tror fredsprisen ville stått seg på om vi hadde tatt oss tid til å lage et helhetlig regelverk. Nå gikk ikke det, så da er vi med på det forslaget som ligger her, som vi mener er å stadfeste det som har vært kutymen, og som har utviklet seg over tid. Det er ingenting i veien for å kikke bakover i tida for å finne både permisjoner og oppnevninger som ikke var smarte. Vi plasserte statsråder i Nobelkomiteen for en tid tilbake. Det har vi sluttet med. Men betyr ikke at det er et argument for å bryte de prinsippene som har utviklet seg over tid. Det er klart at vi har hatt noen vekkere med noen prisutdelinger som har slått hardt inn i norsk politikk, på en måte som gjør at vi kunne ha ønsket at vi kunne ha koblet landet og prisen mer fra hverandre.

Jeg tror – jeg må påpeke det, for det er ikke alltid det skjer – at jeg var enig i alt det som Marit Arnstad sa fra denne talerstolen i dag. Alle vurderingene som Senterpartiet har her, tror jeg også Venstre deler. Vi mener det er viktig at vi også understreker partienes rett til sjøl å velge hvem som skal representere partiet. Jeg tror det vil være en veldig negativ tone å legge seg på hvis de store partiene f.eks. skulle bestemme hvilke personer i de mindre partiene som skulle inneha stillinger. Det er i hvert fall ikke et prinsipp som jeg tror det er riktig å bevege seg inn på. Vi er også veldig kritisk til bruken av permisjoner til verv som ikke handler om å representere Norge utad, som jeg mener er noe helt annet. Det betyr ikke at vi er for at man skal ha permisjoner for å bli vinmonopoldirektør eller fylkesmann. Det er vel heller ikke praktisert de siste årene, så det blir litt søkte eksempler å dra fram, fordi vi har strammet mye inn på dette området fra før.

Så er det sant – med det forslaget som ligger her – at det gir en klar indikasjon for andre internasjonale verv på vegne av Norge. Det er klart at når vi har en generalsekretær i Europarådet, var det Norge som drev valgkampen for at han skulle få den jobben. Vi brukte norsk UD, norske parlamentarikere og norske ressurser for å få en slik internasjonal posisjon. Å tro at det kan frikobles fra Nobelkomiteen, er i peneste utsagn ganske naivt.

Det ligger klare beskjeder til flere, syns jeg, i det forslaget som ligger her nå. Jeg håper at vi i hvert fall kan ha en prosess der vi behandler dette prinsipielt, og så må vi ta følgen av det etter at de avgjørelsene er tatt.

Knut Arild Hareide (KrF) [10:30:07]: For ein sentrumsven er det godt å høyre at Venstre er einig i alt Senterpartiet har sagt. Det er ikkje kvar dag. Eg har òg lyst til å seie at når det gjeld det å ha tidlegare politikarar i Nobelkomiteen, er det viktig, for politikarane sit nettopp med kompetanse, erfaring og kunnskap som vil vere viktig i Nobelkomiteen – sjølv om det ikkje nødvendigvis treng berre å vere tidlegare politikarar.

Men denne debatten handlar om noko anna. Den handlar om ikkje noko mindre enn Nobelkomiteens uavhengigheit av Stortinget. I 40 år har vi hatt den praksisen at stortingsrepresentantar ikkje bør veljast inn i komiteen. Dei siste åra har vi fått eksempel på og fått illustrert nettopp kor viktig det har vore for truverdet til Nobels fredspris – og eg vil leggje til, for norsk utanrikspolitikk – at det er eit tydeleg skilje mellom komiteen som deler ut prisen, og norske myndigheiter, eit skilje som både storting og regjering i det offentlege rom var veldig tydelege på nettopp å streke under så seint som i 2010. For Kristeleg Folkeparti er det openbert at dette skiljet blir mindre tydeleg om stortingsrepresentantar eller vararepresentantar blir valde inn i komiteen.

Eg høyrer at representanten Limi er opptatt av at forslagsretten til Framstegspartiet skal bli varetatt. Eg har opplevd at er det eitt perspektiv som for eit samla storting har vore viktig i denne saka, er det nettopp å vareta den forslagsretten. Frå start til slutt i denne prosessen har det vore viktig for eit samla storting å seie at Framstegspartiet bør behalde forslagsretten.

Framstegspartiet har sjølv sett det problematiske. Det var Framstegspartiet som gjekk til konstitusjonell avdeling på eiga hand og bad om å få ei vurdering av kva det ville bety at første vararepresentant til Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité og første vararepresentant til Stortingets utanriks- og forsvarskomité skulle sitje i Nobelkomiteen. Dei fekk eit tydeleg råd. Sjølv om det ikkje er gjort noko vedtak i Stortinget, kom det ei tydeleg anbefaling – så tydeleg som det kan vere utan at det er gjort eit formelt vedtak. Det rådet vel Framstegspartiet å setje til sides, og det er grunnlaget for denne saka.

Eg har òg lyst til å streke under det som blir sagt i den utgreiinga frå konstitusjonell avdeling på Stortinget, at ettersom hensikta er å leggje avgjerande vekt på komiteen si uavhengigheit og ønsket om å markere eit tydeleg skilje mellom komiteen og norske myndigheiter, vil det ikkje vere naturleg å skilje mellom stortingsrepresentantar og vararepresentantar når det gjeld valbarheit til Nobelkomiteen.

Nobel-direktør Olav Njølstad har òg i det offentlege rom kommentert det å føreslå første vararepresentant til Stortinget til Nobelkomiteen. Han seier: «Det vitner også om liten forståelse og respekt for Nobelkomiteens arbeid.»

Og som òg Marit Arnstad sa frå denne talarstolen: Carl I. Hagen har sjølv vist forståing for denne problemstillinga ved at han har bede om permisjon og fritak. Problemet med det er at det kan vere i strid med Grunnlova å gi den valde representanten, Hagen, permisjon og fritak.

Kristeleg Folkeparti vil støtte dei to forslaga som ligg til behandling, men eg må seie eg synest det som kom frå representanten Helleland i dag er litt underleg. Det er heilt riktig at det er problemfylt at òg den sitjande leiaren for Europarådet sit i Nobelkomiteen. Det er eg heilt einig med representanten Helleland i. Men i dag synest representanten Helleland det er problemfylt, men det er ikkje problemfylt at stortingsrepresentantar blir valde inn. Det blir som å seie at det er veldig galt å kjøre i 80 km/t i ei 50-sone, men at det er heilt greitt å kjøre i 130 km/t i ei 80-sone. Det er vanskeleg å forstå sett utanfrå i dag.

Bjørnar Moxnes (R) [10:35:24]: Plassene i Nobelkomiteen er viktige i de interne tautrekkingene om prestisje og ære på Stortinget. I høst har det blitt mye støy ettersom Fremskrittspartiets stortingsgruppe vil bruke sin plass i komiteen til å hedre partiets stifter og «grand old man», og Carl I. Hagen har som vanlig klart å stjele showet.

Men det viktigste spørsmålet er det ingen som, paradoksalt nok, har tatt tak i, nemlig: Hvor er hensynet til Alfred Nobel? Grunnlaget for utdelingen av prisen er Nobels testament fra 1895, og her heter det at prisen for «fredsförfäktare» skal utdeles av en komite på fem, utpekt av Stortinget.

Siden 1900 har Stortinget bistått Nobelstiftelsen – en privat svensk stiftelse – med å utpeke priskomiteen. Testamentet sier ikke noe om at de som velges, skal være knyttet til de partiene som er representert på Stortinget. Men det må legges til grunn, mener vi, at Nobels hensikt var å få bistand fra de best mulig kvalifiserte til å realisere formålet med prisen. For å utføre oppgaven i tråd med testamentet må man ha gjort en forsvarlig utredning av hva Nobel selv ville med prisen. Det holder ikke med gjetninger eller egne forestillinger, dette må utredes på grundig vis. Det har Stortinget ennå ikke gjort, men det er det Rødt har levert inn forslag om.

I årene fram til annen verdenskrig var det flere sentrale personer i fredsbevegelsen som var medlem i Nobelkomiteen. Ved innstillingen til komiteen ble det lagt vekt på kunnskaper i språk og internasjonal fredspolitikk. Men i 1948 hadde Arbeiderpartiet hatt stor framgang og ønsket plassene fordelt mellom partiene ut fra antall representanter i siste valg, beleilig nok. I debatten i Stortinget framkom det sterk uro for at dette ville endre prisens profil og bringe inn andre hensyn enn dem som burde styre valget av vinnere av Nobels fredspris. Representanten Hambro uttalte, med tilslutning fra flere:

«Det er første gang man ved valg til Nobel-komiteen har betraktet denne komité, jeg hadde nær sagt som et partipolitisk bytte, hvor man som ved valg til mer politisk pregede tillitsverv skulle gå frem etter en geometrisk forholdstallsfordeling mellom partiene. Jeg kan ikke tenke meg noe som står sterkere i strid med Nobels ånd og de forutsetninger under hvilke Stortinget påtok seg å oppnevne det utvalg som skulle foreta utdelingen av prisen.»

Stortinget har 23. oktober 2017 fått et brev hvor Nobel Peace Prize Watch gjentar flere tidligere henstillinger, fra ti år tilbake i tid, om at systemet for valg av medlemmer må endres. I brevet vises det til avklaringer av oppgaver og ansvar innad i Nobelstiftelsen i de senere årene, hvor vedtak fra svenske myndigheter har understreket at prisene utdeles av Nobelstiftelsen, og at stiftelsens styre har det fulle og endelige ansvaret for alle prisene, også fredsprisen, og for at tildelingene er innenfor testamentets formålsbeskrivelse.

Stortinget mottok 29. november 2017 en offentlig henstilling fra 17 professorer fra de juridiske fakultetene i Oslo, Bergen og Tromsø som peker på de rettsreglene som gjelder i denne saken, nemlig at Stortinget plikter å ta stilling til Nobels intensjon med fredsprisen og sikre at Nobelkomiteen består av de best kvalifiserte ut fra fredsprisens formål. Sentralt i dette bildet er Nobels oppfatning av fredsforkjempere – de som skulle virke for nasjonenes forbrødring, for reduksjon eller avskaffelse av stående armeer og for fredskongresser.

Stortinget har tatt på seg en særegen oppgave som valgkomité for en privat svensk stiftelse. Det er litt på siden, vil vi si, av Stortingets funksjoner etter Grunnloven. Det bør, som Rødt har foreslått, utredes hva formålet med prisen er, og om denne utvelgelsesprosedyren er i tråd med de formål og de hensyn som Alfred Nobel la til grunn i sitt testamente. På veien dit, og til vi får et vedtak om det, vil Rødt støtte ethvert forslag som kan bidra til å tette skottene mellom Stortinget og komiteen, slik som de framlagte forslagene til dels vil gjøre. Men det viktige er å få en utredning og deretter få en helt annen type valgordning, mener vi.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [10:40:44]: Dette innlegget står for min egen regning. Jeg tar ordet fordi jeg var en av dem som fremmet Carl I. Hagens kandidatur, og jeg synes faktisk at denne saken er såpass viktig at flere burde ha mot i seg til å ta ordet istedenfor at vi får oppramsing fra de parlamentariske lederne.

Arbeiderpartiet har i denne saken drevet et uverdig og politisk spill og brukt Stortinget som sin egen lekeplass. For å referere Groucho Marx: Jeg har mine prinsipper. Liker du dem ikke, har jeg andre.

Denne dobbeltmoralen summerer på greit vis Arbeiderpartiet og småpartiene i denne saken. Med et fikenblad har de på desperat vis lett etter muligheter for å hindre demokratiet i å virke, til stor applaus fra mediene, som ikke har noe meningsmangfold, det er den samme meningen som gjentas mangfoldige ganger.

Nobels fredspris er det norske folks pris. Den tilhører verken Jonas Gahr Støre, Trine Skei Grande eller mediene. Nåde dem som trekker inn folket i denne politisk korrekte prosessen. Nobelkomiteen skal ikke ha alternative røster. Medlemmene skal ha den samme innfallsvinkelen til de store trender, til konflikter, til globale institusjoner, og de skal ha det samme verdenssynet. Carl I. Hagen vil ødelegge denne idyllen.

Det er blitt hevdet at med vararepresentant Hagen i komiteen vil utenlandske myndigheter mene at prisen har politiske bindinger. Ærlig talt, dette fikenbladet er så bitte lite at alt er synlig, og det som blottlegges, er ikke mye å være stolt av.

Her har Stortinget nominert tidligere statsministre og partiledere på rekke og rad, og så skulle Carl I. Hagens varaplass være utslagsgivende? Hvor informert tror egentlig salen at ambassadene fra utenlandske land er om forholdene i Norge? Tror de virkelig at Carl I. Hagens varaplass, med oppmøte to–tre ganger i året, skal være det som gjør at Norge virker ikke troverdig, og at de boikotter Norge? Det er en ganske underlig innstilling å ha, særlig når Carl I. Hagen ikke var i komiteen da boikotten fra Kina skjedde.

Mediene elsker å hevde at Carl I. Hagen er høy på seg selv. Det singler i glass. Er det noen som er høye på seg selv, er det medienes kommentatorer, de som hausser opp hverandre, konkluderer helt likt og er helt innenfor. I morgen kommer de til å være helt enige igjen: Christian Tybring-Gjedde er en oppvigler. Han er en oppvigler i Stortinget, i eget parti, og selvsagt har de snakket med en eller annen som kan bekrefte akkurat dette.

Store deler av det norske folk ønsker Carl I. Hagen i komiteen. Hva betyr det? De som kommer innenfor, forholder seg til folket hvert fjerde år, samme kan det være ellers.

Kristelig Folkeparti sier at i den påståtte medmenneskeligheten vil kanskje Carl I. Hagen få en pensjonsslipp i posten, men han skal altså dø i skam i det han har gjort i 30 år i norsk politikk, både for medier og for det norske folk. Venstres illojalitet i denne saken taler for seg selv.