Stortinget - Møte tirsdag den 12. februar 2019

Dato: 12.02.2019
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 158 S (2018–2019), jf. Dokument 8:14 S (2018–2019))

Innhold

Sak nr. 7 [14:53:15]

Innstilling fra utdannings- og forskningskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Audun Lysbakken og Mona Fagerås om nasjonal satsing for flere lærere i skolen (Innst. 158 S (2018–2019), jf. Dokument 8:14 S (2018–2019))

Talere

Presidenten: Etter forslag fra utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til replikkordskifte på fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [] (ordfører for saken): Komiteen har i sitt arbeid vært aktiv på dette området siden stortingsvalget 2017, med fire representantforslag. Komiteen avholdt åpen høring i saken vi nå har til behandling, 18. desember. Vi takker for at sentrale organisasjoner innen utdanningsområdet og fra skoleeiersiden deltok med tydelige innspill.

Engasjementet for lærerne i skolen er sterkt, både hos posisjonen og hos opposisjonen, selv om virkemidlene er vidt forskjellige. Forslagsstillerne fremmer forslag om å styrke rekrutteringen av lærere samt en forsterket satsing på virkemidler for å beholde nyutdannede lærere i yrket, bl.a. gjennom veiledning. Jeg beklager sterkt at komiteen og flertallet i Stortinget ikke har klart å enes om noen konstruktive tiltak for å følge opp engasjementet rundt lærernes stilling i skolen i denne omgang.

Det komiteen er enig om, er at lærerne er skolens viktigste ressurs, og at tilgangen på kvalifiserte lærere er en nøkkelfaktor for å sikre kvalitet i opplæringen. Faglig og pedagogisk trygge samt kompetente lærere er den viktigste enkeltfaktoren for en god skole og for å motivere nyutdannede lærere til å forbli i yrket. Et viktig tiltak for å forhindre frafall og lærermangel er derfor god veiledning av nyutdannede lærere. Og det er noe vi er nødt til å gjøre, nemlig å rekruttere flere lærere til yrket og sørge for at de vil bli der.

Granavolden-plattformen inneholder momenter komiteen også i dagens innstilling stiller seg bak, og punkter Stortinget har vedtatt før. Utfordringen er når regjeringen fremmer politikk som gir motsatt resultat. Vi trenger styrket desentralisert utdanning, ikke større utdanningsinstitusjoner som legger ned utdanningstilbud. Vi trenger kommuner med økonomisk handlingsrom til å ansette og å gi arbeidsvilkår til sine ansatte i tråd med Stortingets ambisjoner for lærertetthet, faglig og pedagogisk oppfølging og en overkommelig hverdag – ikke en regjering som blindt innfører nye krav til opptak til og gjennomføring av lærerutdanningen, og ikke en regjering som stiller norm- og rapporteringskrav som binder opp ressurser og tvinger kommuner til å endre fra f.eks. den vellykkete Dovre-modellen til regjeringens standardiserte A4-skole. Regjeringens ambisjoner for lærerkarrierer og lærerspesialister overkjører trepartssamarbeidet både nasjonalt og lokalt. Det hindrer fleksibilitet i en krevende hverdag, der man vil ha flere spesialpedagoger og assistenter inn i skolen – ikke færre. La lærerne være lærere! La de nyutdannede som trenger veiledning, få veiledning!

Senterpartiet har ønsket seg en stortingsmelding om rekruttering av lærere. Her er hele Stortinget enig om at det er behov for økt rekruttering, bedre oversikt over tingenes tilstand og bedre håndtering av lærerne i tiden som kommer. Det er dette som må til for å sikre langsiktigheten i politikken og rekrutteringen. Dette burde det ikke gå politisk prestisje i, men være bred enighet om. Når vi alle enes om at lærerne er den viktigste enkeltfaktor for at elevene lykkes i skolen, burde det ikke være kontroversielt å legge fram en stortingsmelding om dem. Vi får nå en stortingsmelding om tidlig innsats og inkluderende fellesskap, som skal legges fram for Stortinget høsten 2019. Vi forutsetter at lærerne er en viktig del her.

Økende lærermangel og dårlige søkertall til grunnskolelærerutdanning for 1.–7. trinn gir varselsignal om at nettopp de yngste barna blir rammet av lærermangelen.

Detaljstyring, tidstyver og manglende tillit til praksis i klasserommet er også graverende tilbakemeldinger fra lærerprofesjonen. Her mener Senterpartiet økt fokusering på nettopp tid til faglig arbeid i fellesskap er løsningen, framfor flere pålegg fra regjeringen. Statsråden har videre satt ned et tidstyvutvalg. Det er bra temaet blir satt på dagsordenen, men et slikt utvalgsarbeid må bli fulgt opp. Nasjonale prøver og standardisering er en utfordring og en tidstyv som hindrer lærerne i å følge opp det lovverket som pålegger dem å tilpasse opplæringen til hver enkelt elev. La lærerne være lærere!

Lærertetthet er viktig i hele grunnopplæringen. Frafallet i videregående skole, særlig blant gutter på yrkesfag, er altfor høyt. Ungdata-undersøkelsen viser at stadig flere unge, både gutter jenter, sliter med skolerelatert stress og udefinerbare psykiske og fysiske helseplager. Flere kvalifiserte lærere med tid til å se og å følge opp hver enkelt ungdom er etter Senterpartiets syn et viktig tiltak for å sikre alle ungdommer et likeverdig og godt opplæringstilbud, uavhengig av hvor de går på skole, eller hvilke forutsetninger og behov de har.

Med det vil jeg ta opp de forslagene der Senterpartiet er medforslagsstiller.

Presidenten: Representanten Marit Knutsdatter Strand har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Turid Kristensen (H) []: Regjeringen har høye ambisjoner for norsk skole. Det er godt kjent at læreren er skolens viktigste ressurs, og at tilgangen på kvalifiserte lærere er en nøkkelfaktor for å sikre god kvalitet i opplæringen. Det er vi nok alle enige om. Vi er nok alle også opptatt av at vi skal ha nok kvalifiserte lærere i skolen, men her slutter kanskje også enigheten – ikke minst når det gjelder hvilke tiltak som best kan sikre oss at vi får nok kvalifiserte lærere, hvor mye som må vedtas og pålegges fra oss på Stortinget, og om vi kan ha tiltro til at kommunene selv kan håndtere mange av de tiltakene som er ønskelige og nødvendige for å sikre oss nok gode lærere i skolen.

Framskrivinger fra SSB er nettopp framskrivinger. Dette viser hva lærermangelen blir i framtiden hvis situasjonen ikke endrer seg – hvis ikke rekrutteringstiltak settes inn, hvis ikke lærerutdanningene oppfattes som attraktive og flere søker seg til utdanningene, hvis vi ikke sørger for at de som tas opp til utdanningen, har forutsetninger for å fullføre, hvis ikke utdanningene har god kvalitet og får flere til å gjennomføre studiene. Disse beregningene er derfor ikke en fasit, men et verktøy som gjør det mulig å sette inn tiltak som kan påvirke utviklingen de neste årene. Erfaringen viser at lærermangel kan forebygges med de rette tiltakene.

Det er likevel ingen tvil om at regjeringspartiene tar denne utfordringen på største alvor. Regjeringspartiene har allerede gjort mye for å bedre utviklingen og møter utfordringene med en rekke offensive grep. I 2018 ville nesten én av ti søkere til høyere utdanning bli lærere – en svært gledelig utvikling. Én av forklaringene på dette kan være at regjeringspartiene har innført femårige lærerutdanninger på masternivå og skjerpet kravene til opptak. Dette styrker lærernes fagkompetanse, øker lærerutdanningenes status og gjør dem attraktive for flere.

Penger og lønn er heller ikke ubetydelig, og masterutdanningen gir nyutdannede lærere høyere startlønn – en differanse på ca. 70 000 kr. Regjeringen har også innført en ordning med sletting av studielån for lærere som tar jobb i skolen etter å ha fullført femårig grunnskolelærerutdanning eller lektorutdanning. Ordningen skal bidra både til rekruttering, til økt gjennomføring og til at nyutdannede lærere tar jobb i skolen.

Regjeringen har også et ønske om at flere som jobber i skolen, og som ikke har formell lærerutdanning, får anledning til å kvalifisere seg, og at flere lærere som har godkjent lærerutdanning for høyere trinn, kan få kvalifisere seg til å undervise på 1.–4. trinn, altså en mulighet til å få en dobbeltkompetanse. Det er derfor igangsatt et arbeid med å sørge for nettopp dette.

Regjeringen ønsker likevel at flere lærere skal ønske å bli i skolen – selv om lærere har lav turnover sammenlignet med andre profesjoner i kommunene. Vi har derfor lagt til rette for nye karriereveier, som f.eks. lærerspesialistordningen, som oppleves av lærerne som en alternativ og god karrierevei. Det viser også at det er riktig av regjeringspartiene å jobbe fram nye karriereveier i skolen. De nye veiledningsordningene for nyutdannede vil også bidra til at de får lyst til å bli. I tillegg har over 27 000 lærere fått tilbud om videreutdanning.

Jeg merker meg at i innstillingen har samtlige partier, unntatt SV, uttrykt at lærernes opplevelse av videreutdanningen og konsekvensene den gir, gir gode resultater. Det framstår som noe underlig, ikke minst siden SV i en merknad viser til at de selv har fremmet forslag om å gi alle lovfestet rett og plikt til dette. Men når de samtidig kutter 500 mill. kr i potten i sitt alternative budsjett, er det kanskje lettere å forstå.

Vi er også enig i at det er avgjørende at vi lykkes med å rekruttere enda flere studenter til lærerutdanningene framover, men vi mener i motsetning til opposisjonen at vi er bedre tjent med rekrutteringstiltak som ikke er nasjonale rekrutteringskampanjer. Det har derfor de siste årene vært bevilget midler til ulike tiltak i samarbeid med lærerutdanningsinstitusjonene. Det er også bevilget midler til rekruttering av menn og av lærere med innvandrerbakgrunn. Disse tiltakene til sammen er med på å øke attraktiviteten til læreryrket. De er med på å øke rekrutteringen og til å bidra til gode profesjonsfellesskap i skolene, noe som vil føre til at flere vil velge å bli og fortsette å jobbe i skolen.

Utfordringene er der, men jeg ser optimistisk på mulighetene vi har for å sikre elevene våre gode og kvalifiserte lærere i framtiden. Dette er noe vi skal og må lykkes med.

Roy Steffensen (FrP) [] (komiteens leder): Det var en god oppsummering av mye av regjeringspartienes politikk fra representanten Kristensen. Er det noe vi kan være enige om, er det at det vil være gode jobbmuligheter i årene som kommer, for dem som ønsker å bli lærer. Vi vet at det skal ansettes veldig mange nye, og det er en utfordring som vi må løse, og som vi er i ferd med å løse.

Som saksordføreren var inne på, opplever jeg at det er bred enighet i denne salen om målet, som er å skaffe flere lærere, men så er vi kanskje noe uenige om hvordan vi kommer oss dit. Regjeringspartiene har i snart seks år jobbet nettopp med å heve statusen for læreryrket, og det har vi tenkt å fortsette med i tiden som kommer. I dagens sak kommer vi til å stemme mot forslagene fra opposisjonen, enten fordi vi er uenige, som f.eks. om kompetansekrav, eller fordi vi mener at forslagene er unødvendige, som f.eks. å forskriftsfeste veiledningsordningen, eller fordi vi mener at dette må håndteres av kommune- og skoleeier, som forhandlinger om lønn, eller fordi regjeringen allerede gjør en solid innsats på feltet, som f.eks. forslag nr. 12, fra Arbeiderpartiet og SV om å sørge for at bevilgningene til etter- og videreutdanning holdes på et høyt nivå.

Som representanten Kristensen var inne på, er det bare to måneder siden Sosialistisk Venstreparti foreslo et kutt på 500 mill. kr til etter- og videreutdanning, og i valgkampen i 2013 husker jeg at Arbeiderpartiet drev valgkamp på at om de bare fikk fortsette, skulle de doble antallet som fikk etter- og videreutdanning, fra 1 500 til 3 000. Vel, fakta er at vi klarer å gjøre en ganske god jobb med dette uten deres hjelp. I år vil over 7 000 lærere få dette tilbudet, og i de årene vi nå har styrt, har nesten 30 000 lærere fått etter- og videreutdanning.

Det er godt å se at Arbeiderpartiet og SV nå kommer etter, for dette er et viktig moment for at flere blir værende i yrket som lærer. I alle mine møter med lærere er noe av det viktigste de selv trekker fram, muligheter for videreutdanning. Dette er med på å øke kvaliteten på undervisningen, noe som bekreftes av at sju av ti lærere endrer på undervisningsopplegget sitt etter at de har gjennomført videreutdanning.

Forslag nr. 4, om å fjerne firerkravet i matematikk er eksempelvis noe vi er imot. For å rekruttere lærere må vi også rekruttere studenter som gjennomfører utdanningen. Klare kompetansekrav gir bedre lærere. Det fører til at gjennomføringsgraden øker, fordi søkerne har et høyere karaktergjennomsnitt med seg fra videregående skole og har dermed bedre forutsetninger for å fullføre. Det er noe vi har sett fra tidligere år gjennom forskning og erfaringer fra andre studietilbud. Vi vil ha de beste søkerne til lærerutdanningen, og derfor har vi stilt strengere opptakskrav, noe som sørger for at statusen til læreryrket øker, og som på sikt vil gi flere gode lærere.

Andre tiltak vi har gjort for å motvirke lærermangel, er bl.a. å øke statusen gjennom innføring av masterutdanning, som vil gi høyere lønn, bedre veiledning for nyutdannete lærere for å hindre et eventuelt frafall tidlig i yrkeskarrieren, og vi har innført ordninger for sletting av studielån for lærerutdannete ut fra hvilken type utdanning de har, eller hvor de ønsker å bosette seg for å jobbe. Vi mener at summen av tiltak vi har gjort, er viktig både for å sikre rekruttering og for å sikre at flere lærere blir i klasserommet.

Selv om vi har gjennomført mye og allerede ser en del resultater, som f.eks. at det har kommet flere kvalifiserte lærere i skolen, og at 15 pst. flere søkte seg til grunnskolelærerutdanningen på 1.–7. trinn, er det likevel ikke tid til å heise flagget og slappe av. Vi ser at tilgangen på kvalifiserte lærere fortsatt vil være en utfordring noen steder i landet i årene som kommer, og derfor skal dette arbeidet fortsatt ha høy prioritet.

Jeg har tro på at mye av det som er igangsatt, vil ha god effekt, men vi må også gi tiltakene tid til å virke. Som representanten Kristensen påpekte, har regjeringspartiene høye ambisjoner for norsk skole. Vi ser at pilene begynner å peke i rett retning. Vi ser at elevene lærer mer, at de er mer til stede, at færre faller fra, og vi ser også at flere nå vil bli lærere. Derfor skal vi holde stø kurs og intensiteten oppe i arbeidet med å forbedre og fornye norsk skole og i arbeidet med å øke rekrutteringen til læreryrket.

Torstein Tvedt Solberg (A) []: Jeg er enig med dem som sier at det er ingen uenighet i denne sal om at læreren er viktig. Vi i Arbeiderpartiet har en ubetinget kjærlighet til lærerne, vi kan rett og slett ikke få nok av dem. Arbeiderpartiet mener at mange nok lærere er en forutsetning for at barna lærer på skolen, er trygge på skolen og trives på skolen.

Mer overraskende er det kanskje at det er så stor uenighet i denne sal om hvordan en skal møte den økende lærermangelen vi i dag ser. Der må jeg si meg uenig med representanten Kristensen – uenigheten er ikke om hvordan vi skal møte den økende lærermangelen, men om vi skal møte den. Vår kritikk mot regjeringa er at den forholder seg passiv til den økende lærermangelen en nå ser. Beregning etter beregning viser nå at lærermangelen bare øker – sist med SSBs framskriving fra november 2018, der framskrivingen mot 2040 viser at det er en mer alvorlig lærermangel vi går i møte, og samtidig ser vi en regjering som fortsetter å styre blindt mot den lærermangelen som vi ser, eller som i dag, da Studiebarometeret til NOKUT kom, der lærer- og lektorstudentene er de som er minst fornøyd med sin praksis, og er blant studentgruppene som er lite tilfreds med sin utdanning. Selv etter alle disse beregningene, selv etter alle ulike studiebarometre og tilbakemeldinger en får, ser vi regjeringspartier som fortsetter å stemme imot alle forslag, forslag som i dag kunne ha endret den utviklingen som framskrivingene viser.

Jeg må si meg enig med representanten fra Senterpartiet – jeg er litt skuffet og til og med litt overrasket. I denne sal blir det i dag fremmet i alt 20 forskjellige forslag, stort og smått, men regjeringspartiene stemmer imot absolutt alt. De stemmer altså for ingenting – null. Regjeringa støtter ingenting, og det er samtidig som en ser at framskrivingene på lærermangelen bare blir verre. Der må jeg også si meg uenig med representanten Steffensen – vi har ikke tid til å vente, det er grep som bør tas nå.

Jeg forstår at regjeringa ikke synes opposisjonen er genial i absolutt alt vi gjør, men jeg må også si at jeg synes i hvert fall noen av forslagene våre er ganske så gode. Det burde vært rom for at en kanskje kunne vært med på i hvert fall noen, men det er en altså ikke. Det er skuffende at en stemmer imot de forslagene som kanskje kunne hatt mest effekt med tanke på å møte den økende lærermangelen. Avskiltingen av lærerne med tilbakevirkende kraft kunne vi satt en stopper for i dag. Det blir det ingenting av. Firerkravet i matte for nye lærerstudenter kunne vi satt en stopper for. Det blir det ingenting av. Det ble dessverre ofret i Kristelig Folkepartis forhandlinger. Disse to forslagene ville ha endret mye. Dessverre blir de i dag stemt ned.

Det er ingenting som hindrer regjeringa i å støtte de fleste av de andre forslagene som i dag skal opp i Stortinget, men allikevel sier regjeringa blankt nei til alt. Det synes jeg er en litt spesiell holdning til et så viktig tema. Regjeringa mener altså at alt den foretar seg, er helt genialt, men alt det opposisjonen foreslår og fremmer av ideer, nei, det må stemmes ned. Det blir feil. Jeg synes det framstår ganske arrogant. Det er spesielt arrogant mot de lærerne, rektorene og foreldrene som hver dag ser en annen virkelighet i skolen, og som må leve med lærermangelen, kjenne den på kroppen hver eneste dag.

Jeg har spurt meg: Ville det være så farlig om en stemte for noen av forslagene, f.eks. forslag nr. 8, der vi foreslår et kompetanseløft for de ukvalifiserte lærerne i skolen? En har sett en urovekkende økning i andelen ukvalifiserte som underviser i skolen. Her foreslår vi å ta grep. Hadde det vært så galt å støtte dette? Eller forslag nr. 9, om tiltak for å få tilbake reservestyrken – altså alle de tusenvis vi vet er utdannet lærer, men som ikke er i skolen i dag – hadde det vært så galt å støtte dette forslaget? Eller forslag nr. 10, der vi foreslår å sette i gang flere seniortiltak for å få flere til å stå lenger i jobb – hadde det vært så galt å støtte dette? Summen av diskusjonen vi har i dag, er altså at alle de 20 forslagene som blir fremmet, stemmer en imot – en sier nei til alt.

Jeg er enig med dem som har sagt at engasjementet i denne saken er stort, kanskje spesielt utenfor denne sal, så jeg tror heller ikke denne debatten er over.

Jeg vil også si til regjeringa at hvis en tenker seg litt om nå og ombestemmer seg, skal vi fra opposisjonen være ganske rause – hvis vi da klarer å få til flertall for noen av forslagene – og dele litt av æren. Men fram til det skjer, vil vi fortsette til ord blir til handling.

Jeg vil ta opp de resterende forslag som Arbeiderpartiet står bak.

Presidenten: Representanten Torstein Tvedt Solberg har tatt opp de forslagene han refererte til.

Mona Fagerås (SV) []: Mangelen på kvalifiserte lærere er en av de største utfordringene vi står overfor i norsk skole de kommende årene. SV mener det haster med å ta grep for å avhjelpe den alvorlige lærermangelen i skolen og sikre at elevene våre møter en kvalifisert lærer i klasserommet. At tusenvis av elever går til skolen hver dag og ikke får undervisning av en kvalifisert lærer, er uakseptabelt. Situasjonen er alvorlig i norsk skole.

Regjeringen har med vidåpne øyne bidratt til en lærerkrise gjennom avskilting av lærere og innføring av mattekrav. Dessuten har innføringen av femårig lærerutdanning på masternivå ført til en forskyvning av ferdigutdannede lærere. I tillegg har den nasjonale normen for økt lærertetthet økt behovet for flere lærere. SV har støttet innføringen av en masterutdanning, og ikke minst er vi glade for at lærernormen endelig er innført. Men det er uansvarlig og sterkt uforståelig at regjeringen ikke samtidig ser behovet for en nasjonal satsing på flere lærere.

Svært mange kommuner rapporterer om vanskeligheter med å tiltrekke seg ansatte med godkjent kompetanse for undervisning. Situasjonen er vanskelig over hele landet, men spesielt utfordrende er det i nord, der lærermangelen er størst. I Nord-Norge er det i tillegg slik at antallet ledige studieplasser ved flere av utdanningsinstitusjonene er dramatisk høyt.

Når det gjelder lærere uten godkjent utdanning, er tallet økende – fra 3,24 pst. i 2013 til 5,6 pst. i 2017. Den rød-grønne regjeringa lyktes med å snu en negativ trend på få år, noe som viser at dette er et spørsmål om vilje og prioriteringer – en vilje og evne til prioriteringer som er helt fraværende hos dagens regjering. I praksis medfører dette at det i 1,5 millioner skoletimer blir undervist av personer som ikke har utdannelse. Dette er uheldig for kvaliteten på undervisningen og et stort paradoks når regjeringen avskilter lærere med formell lærerutdanning. Ja, jeg er faktisk en av disse.

Jeg mener derfor at denne regjeringen styrer med åpne øyne mot økt lærermangel og en skole med lavere kvalitet på undervisningen, stikk i strid med det regjeringspartiene har stått her og påstått før. Det haster med å ta grep for å avhjelpe den alvorlige lærermangelen og sikre at elevene møter en kvalifisert lærer i klasserommet. Skal vi få nok lærere, trengs det et kobbel med tiltak, og vi må starte nå. Det foreligger i denne saken 20 konkrete forslag som ville ha vært med og hjulpet på den alvorlige situasjonen. Men ikke ett eneste av disse forslagene som foreligger i saken, kan regjeringspartiene være med på. De har heller lyst til å snu diskusjonen og snakke om at SV holdt tilbake 500 mill. kr til etter- og videreutdanningen, fordi de ikke vil snakke om at lærermangelen i norsk skole har økt med 50 pst. så lenge Høyre har sittet med ministeren.

Å foreslå kutt i kompetansehevingsmidler handler ikke om at SV er imot kompetanseheving. Det er for å synliggjøre en uenighet som vi har med regjeringen på to felter. Regjeringen bruker store summer på kompetanseheving av lærere som ikke ønsker det, og som heller ikke trenger det. Vi har fantastiske resultater på de nasjonale prøvene, som de er så opptatt av. I tillegg kommer vi ikke utenom at denne regjeringen har avskiltet erfarne lærere.

SV har i denne saken prøvd å være konstruktive og bevege politikken. Men vi får heller ikke støtte for vårt kompromissforslag, hvor høy gjennomsnittskarakter og dermed breddekompetanse kan trumfe firerkravet i matematikk. Det er beklagelig at vi har en regjering som ikke vil se på noen av de 20 forslagene for å gjøre noe med den mest alvorlige situasjonen vi har i norsk skole.

Jeg tar opp de forslagene SV står alene om.

Presidenten: Representanten Mona Fagerås har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Guri Melby (V) []: Venstre deler SVs engasjement for å få flere gode lærere i skolen. Gode og trygge lærere er det aller viktigste for barna våre. Vi vet hvor stor forskjell en dyktig lærer kan gjøre i et barns liv. Derfor har Venstre gjennom mange år satset systematisk for å løfte fram lærerne. Vi har kjempet for masterutdanning for lærere, som gjør lærerne bedre rustet til å undervise. Det har også bidratt til å øke statusen til læreryrket, og rekordmange studenter søker seg nå dit. Vi så i høst en kraftig økning i antall studenter som har startet på lærerutdanningen. Både ved grunnskolelærerutdanningen 1.–7. trinn og 5.–10. trinn har rundt 15 pst. flere studenter i år enn i fjor startet på studiet. Det viser at dette er tiltak som faktisk virker.

Jeg mener at den økte interessen for lærerstudiet også viser at kritikken mot karakterkrav i matematikk ikke treffer helt. Dette er et krav som ble innført for å sikre gjennomføring på grunn av høyt frafall. Det er kanskje for tidlig å konkludere med at det å stille høyere krav gjør studiet mer attraktivt, men det viser i hvert fall at det ikke er færre som søker seg til lærerstudiet etter at dette kravet ble innført. Tvert imot ser vi at både søkertall og inntakstall øker.

For Venstre har en langvarig og systematisk satsing på videreutdanning av lærere vært et av de viktigste tiltakene for å sikre gode lærere i skolen. Det har vi prioritert i alle budsjettforhandlinger før vi gikk inn i regjering, og det prioriterer vi når vi sitter i regjering. Derfor er det nå rekordmange lærere som både får og benytter seg av tilbudet om videreutdanning. For oss har det vært viktig at dette også utvides til å gjelde flere fag, noe vi har fått gjennomslag for i regjeringserklæringen. Jeg må si at jeg er litt overrasket over at SV i innstillingen ikke vil anerkjenne den rekordstore satsingen på videreutdanning, at det gir gode resultater, og at dette er noe lærerne selv også opplever.

Vi har også fått på plass flere svært målrettede tiltak for lærerrekruttering som har fungert godt. Etter initiativ fra Venstre innførte regjeringen i 2017 en ordning med sletting av studielån for lærere som tar jobb i skolen. Det er et helt konkret tiltak som bidrar effektivt til å gjøre læreryrket mer attraktivt. Vi premierer også det å gjennomføre utdanningen på normert tid, det å utdanne seg for 1.–7. trinn og å ta jobb i Nord-Norge etter endte studier. Og den som får full uttelling, kan få over 160 000 kr av studielånet slettet.

Veiledning er viktig for å sikre nyutdannede lærere den oppfølgingen de trenger den første tiden i skolen. Vi er ikke uenige med SV i at dette er viktig. Det vi er uenige om, er virkemidlet for å sørge for at alle nyutdannede lærere får den veiledningen de trenger. Det vi mener vi må sørge for, er at det er rom for å se at behovene er ulike rundt omkring i Skole-Norge. På mange skoler jeg har besøkt, får lærerne god oppfølging og god veiledning. Lærere jobber tett sammen i team og samarbeider om både opplegg og undervisning, og de slipper å stå alene om de utfordringene som de møter. Det tette samarbeidet mellom lærerne gjør at de sammen kan finne løsninger og løse utfordringer. Det bidrar også til å løfte kvaliteten på undervisningsopplegget og på undervisningen.

Bedre organisering av lærernes arbeid er kanskje noe av det aller viktigste for å sikre at læreryrket er attraktivt. Det krever først og fremst en tydelig skoleledelse. Etter at jeg kom inn i utdanningskomiteen, har jeg besøkt mange skoler, og det som slår meg etter alle disse besøkene, er hvor viktig god skoleledelse er for at en skole skal lykkes. Vi trenger derfor ikke bare å fokusere på at vi må rekruttere gode lærere, vi må også utdanne og rekruttere flere dyktige rektorer – dyktige rektorer som gir tydelige rammer til lærerne, og som legger til rette for god undervisning og for at alle elever blir tatt godt vare på. Rektorer som evner å rekruttere og beholde gode lærere, er kanskje det viktigste grepet som vi bør se på nå framover, for å sikre at vi har gode lærere i norsk skole også i framtiden – i tillegg til alle de tiltakene som regjeringen allerede er godt i gang med.

Opposisjonen etterlyser tiltak for å flere lærere i skolen. Jeg mener at den kritikken blir ganske hul all den tid jeg kan våge påstanden at vi aldri har hatt en regjering som har gjort mer for å sikre at vi har mange og kompetente lærere i norsk skole. Samtidig er det ingen tvil om at den satsingen må videreføres med uforminsket styrke dersom vi skal sikre at alle norske barn møter kompetente lærere også i framtiden.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) []: Det er ingen tvil om at vi har et behov for betydelig flere kvalifiserte lærere de neste årene, spesielt i grunnskolen. Det trengs økt rekruttering til lærerutdanningen på begge utdanningsnivåene, spesielt på 1.–7. trinn.

Ulike tiltak er satt i gang. Betydelige øremerkete midler har sikret flere lærere i grunnskolen, og Kristelig Folkeparti er veldig glad for at vi fra høsten 2018, i samarbeid med daværende regjeringspartier, fikk innført lærernormen på skolenivå, og fra og med 2019 trappes den ytterligere opp med en enda større lærertetthet for elevgrupper.

Målet med lærernormen er å sikre at alle elever i Norge har lik tilgang på lærerressursene, uavhengig av om de bor i en storby eller en bygd. Det er ikke tvil om at innføring av lærernormen i seg selv er et betydelig tiltak for rekruttering av flere lærere. Hvis vi ser hva lærere har sagt de senere årene om årsaken til at de slutter, har det ofte vært at de har erkjent at de står overfor en krevende oppgave, som det er å måtte forholde seg til for mange elever, og den dårlige samvittigheten dette har gitt mange lærere når det gjelder svekkede muligheter til å kunne følge opp den enkelte elev.

Færre elever per lærer gjør læreroppgaven mer overkommelig og skaper bedre forutsetninger for å drive tilpasset opplæring. Veiledningsordningen for nytilsatte lærere i grunnskolen, som vi fikk gjennomslag for sammen med regjeringen i budsjettet for 2019, er et annet viktig tiltak, som det nå er bevilget penger til, og som gir grunn til å tro virker positivt inn på å gjøre læreryrket mer attraktivt og bidra til å redusere frafallet i yrket.

Praktisk læring og veiledning fra en erfaren og gjerne en utdannet kollega innen veiledning det første året vil sikre en bedre overgang mellom utdanning og jobb og hjelpe lærerne til å lykkes. Jeg vil ikke utelukke at forskriftsfesting av veiledningsordningen i framtiden kan være en idé som bør drøftes nærmere, men nå er det viktig at vi først vinner erfaring og får muligheten til å utvikle ulike modeller, slik at en kan få veiledningsordningen til å fungere etter sin hensikt.

Et tredje tiltak er knyttet til regjeringens bevilgning av midler til Nord universitet og Universitet i Tromsø for å utvikle modeller for å kvalifisere personer med ufullstendig lærerutdanning for tilsetting i skolen. I samarbeid med Utdanningsdirektoratet har disse to universitetene prøvd ut modeller på ulik måte og skal evaluere disse etter hvor vellykket de er med tanke på å kunne fortsette et opplegg også andre steder i Norge som sliter med å få kvalifiserte lærere. Det er derfor positivt og viktig at det nå prøves ut ordninger med fullføring for dem som har en påbegynt lærerutdanning.

Så konstaterer vi en økning i lærertettheten på 1 045 flere årsverk til undervisning fra skoleåret 2018/2019 sammenliknet med forrige skoleår. Dette er gledelige tall. Arbeidet med å sikre kvalifiserte lærere over hele landet må fortsette og forsterkes. Et virkemiddel det har vært snakket mye mindre om, er de mulighetene som kommunene selv har for rekruttering, nemlig utvikling av lokal lønnspolitikk rettet mot lærerrekruttering. Lokale lønnsavtaler gir handlingsrom for kommunene til å styrke rekrutteringen. Kommuner som Bodø har vist at dette virkemidlet gir et godt resultat. De har brukt det f.eks. for å rekruttere lærere til utkantskoler.

I tillegg må jeg nevne den satsingen som noen lærerutdanningsinstitusjoner har utviklet gode modeller for, nemlig desentralisert utdanning. Det er et egnet og velprøvd virkemiddel som ikke bare styrker rekrutteringen, men som også rekrutterer lærere til områder som ofte sliter med å skaffe kvalifiserte folk. Behovet for flere lærere på 1.–4. trinn er velkjent og stort. Det er positivt at regjeringen nå vil gjøre det mulig for flere lærere som har godkjent lærerutdanning, å kunne kvalifisere seg for såkalt dobbel kompetanse.

Det er avgjørende at vi nå framover lykkes med å rekruttere flere studenter til lærerutdanningene – en utfordring som tas på det største alvor. Det er ingen enkle løsninger som kan gi svaret, men vi tror at summen av flere tiltak på både kort og lengre sikt vil bedre rekrutteringen ytterligere. Budsjettforlikene mellom nåværende fire regjeringspartier de siste årene har bidratt med midler til mange store og ulike rekrutteringstiltak som nå må få virke. De må følges opp med nye tiltak for å sikre alle elever kvalifiserte lærere i hele grunnskoleløpet.

Statsråd Jan Tore Sanner []: Læreren er den aller viktigste for å gi elevene en god skole, med mestring og læring.

Regjeringen har fra første dag og med stor styrke arbeidet for at det skal være tilstrekkelig mange lærere, og for at lærerne skal ha nødvendig faglig og pedagogisk kompetanse. Forslagsstillerne snakker derfor mot bedre vitende når det hevdes at regjeringen siden 2013 med åpne øyne har styrt inn i en kritisk lærermangel. La meg bare vise til representanten Mona Fagerås, som i sitt innlegg var svært bekymret for situasjonen i Nord-Norge. Ja, det er utfordringer i nord, men andelen ukvalifiserte i Nord-Norge har gått ned når det gjelder årsverk. Førstevalgssøkere til grunnskoleutdanning for trinn 1–7 i Nord-Norge har gått opp 75 pst. i perioden 2013–2018.

Mye av det representantene foreslår, er bra og viktig. Flere av de foreslåtte tiltakene er allerede planlagt eller iverksatt. Vi begynner nå å se resultatene og forventer en positiv utvikling i årene som kommer. Sektoren må nå få ro og gode betingelser for å gjøre en skikkelig jobb. Vi bør ikke sette i gang nye tiltak som stjeler ressurser fra dem som er i gang.

Svaret på lærermangelen er ikke å senke kravene til kvalitet. En utdanning som stiller krav, tiltrekker seg motiverte studenter. Dette er også studenter som har bedre forutsetninger for å gjennomføre. Det ble innført karakter- og poengkrav i lærerutdanningen i 2005. Nå er det flere kvalifiserte søkere til lærerutdanningen enn før. Det er flere som møter opp ved studiestart. Andelen som gjennomfører utdanningen, økte etter at kravene kom. Å stille krav er å vise at vi har tydelige forventninger til og store ambisjoner for fremtidens lærere. Det er tross alt et av samfunnets aller viktigste yrker.

Regjeringen har innført en ordning for at studenter som tar lærerutdanning, kan få slettet studielån. Ordningen er landsdekkende. Målet er at flere søker lærerutdanning, at flere gjennomfører, og at flere tar seg jobb som lærer. For å få full uttelling må man ta grunnskoleutdanningen for trinn 1–7, ha gjennomført på normert tid og ta jobb i skolen etterpå. I tillegg er det en spesielt gunstig ordning nettopp for Nord-Norge.

Vi jobber aktivt for å rekruttere flere til læreryrket, særlig til trinn 1–4. Nylig har vi gitt 7 mill. kr til å kvalifisere ukvalifiserte lærere og for at lærere for høyere trinn kan undervise på lavere trinn. Vi støtter rekrutteringstiltak, og vi støtter opp under lokalt arbeid. Særlig jobber vi med tiltak rettet mot mannlige søkere og søkere med minoritetsbakgrunn.

Det kan være tøft å være fersk lærer. Vi må jobbe for å beholde flere av dem i yrket. Sammen med organisasjoner for barnehage, skole og høyere utdanning har vi blitt enige om «Prinsipper og forpliktelser for veiledning av nyutdannede nytilsatte lærere i barnehage og skole». Vi skal også tildele 60 mill. kr gjennom en tilskuddsordning for veiledning av nyutdannede, som kom på plass med budsjettforliket med Kristelig Folkeparti. Før vi går inn i diskusjoner om regulering gjennom lov eller forskrift, må vi gjøre oss erfaringer. Derfor vil vi følge utviklingen tett gjennom en egen evaluering.

Ordningen med lærerspesialister er et annet tiltak for å rekruttere og beholde lærere. Dette prøves ut og er en spennende karrierevei, både for unge lærere og for dem som har vært i yrket en stund.

Kvalitet i skolen og kvalitet i utdanning må til for å gjøre lærerutdanningen og læreryrket til attraktive valg. Jeg er glad for at universiteter og høyskoler jobber målbevisst for å rekruttere flere til lærerutdanningene og for å utvikle kvaliteten på utdanningene. Det er bra at kommunene sender lærerne sine på videreutdanning. Jeg er også glad for det gode samarbeidet i partnerskap mellom universiteter og høyskoler og skolene. Tillit, status og kvalitet kan ikke vedtas, det må vises gjennom handling og resultater. Vi har satt i gang gode prosesser, og vi ser resultater. Vi lover å jobbe videre for at alle barn skal møte faglig sterke og gode lærere.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Nina Sandberg (A) []: De fleste ser nå at mangel på kvalifiserte lærere er i ferd med å bli en trussel for norsk skole. Posisjonen, hører jeg, trøster seg stadig med at vi ser en viss oppgang i søkertallene, men det hører med i bildet at for mange av dem som fullfører utdanningen, slutter i løpet av de fem første årene. Vi må gjøre det vi kan for å beholde så mange som mulig av dem som er nyutdannet. Når vi vet at seks av ti ikke får veiledning, hvorfor kan ikke regjeringen på det grunnlaget støtte et så enkelt forslag som å forskriftsfeste veiledningsordningen for nyutdannede lærere?

Statsråd Jan Tore Sanner []: Nå har vi fått på plass en avtale med prinsipper og forpliktelser for veiledning av nyutdannede og nyansatte lærere. Jeg er helt enig med representanten i at det er viktig med god veiledning. Gjennom budsjettforliket fikk vi også på plass 60 mill. kr som skal benyttes til dette arbeidet. Jeg kan ikke se at en forskriftsfesting nå ville gjøre en stor forskjell. Nå er det viktig at vi får prøvd ut den enigheten vi har fått på plass, og at vi får tildelt de midlene som ble vedtatt i budsjettet. Den ordningen skal evalueres, og så kan vi kanskje på et senere tidspunkt diskutere om en forskriftsfesting er nødvendig eller ikke.

Det er også en utfordring at noen slutter i løpet av utdanningen, men nettopp derfor er det viktig å sikre at man har et høyt nivå på de studentene som starter, for det bedrer også gjennomføringen.

Nina Sandberg (A) []: Det var en god overgang til det jeg skulle spørre om nå. Vi i Arbeiderpartiet er nå bekymret over at så mange som én av tre av dem som starter på grunnskolelærerutdanningen, slutter underveis i studiet. På studiebarometerlanseringen i dag så vi nok en gang at grunnskolelærerstudentene jevnt over har mye å utsette på kvaliteten i utdanningen. Ikke nok med det – det har vært en veldig tydelig tilbakemelding fra lærerstudentene hele tiden mens Erna Solberg har regjert. Vi trenger et krafttak for å rekruttere og beholde lærere, og det er helt åpenbart et nasjonalt ansvar. Derfor spør jeg: Hvorfor stemmer regjeringspartiene ned f.eks. det enkle forslaget om en nasjonal rekrutteringskampanje?

Statsråd Jan Tore Sanner []: Nå har vi en flertallsregjering med en ambisiøs plan for å styrke skolen, for å styrke lærerutdanningen og for å bidra til at alle barn kan møte en kvalifisert lærer. Som jeg sa i mitt innlegg, mener jeg at det er mange gode forslag fra opposisjonen. Flere av disse forslagene er vi godt i gang med. Andre forslag kommer til å bli gjennomført på et senere tidspunkt. Det at man ikke nå stemmer for opposisjonens forslag, betyr ikke at man nødvendigvis er imot alle forslagene. Det bør Arbeiderpartiet kjenne godt til. Jeg var selv representant under åtte år med rød-grønn flertallsregjering, og det var ikke slik at de daværende regjeringspartiene løp skoene av seg for å stemme for opposisjonens forslag. Men som sagt: Her er det et viktig engasjement og også forslag som selvsagt vil kunne bli vurdert på et senere tidspunkt.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Vår tverrpolitiske målsetting om nok kvalifiserte lærere i skolen har stått seg i flere år. Nå krasjer dessverre målsettingen front i front med økte kompetansekrav med tilbakevirkende kraft. Realiteten er at når kommunene i Nord-Norge bl.a. skal ansette, er det ikke kvalifiserte søkere. I samme område står plasser på lærerutdanningen tomme.

Hvorfor mener regjeringen det er bedre at elevene får undervisning gitt av ansatte uten lærerutdanning enn av lærere som tok lærerutdanning før 2014? Og når det gjelder Nord-Norge, opplever jeg at det i statsrådens innlegg er en vente-og-se-holdning basert på dagens tiltak. Hva vil regjeringen konkret gjøre for å ta tak i lærermangelen i Nord-Norge?

Statsråd Jan Tore Sanner []: Nå opplyste jeg i mitt innlegg at når det gjelder Nord-Norge, har andelen ukvalifiserte gått ned når vi ser på årsverk, og jeg viste også til at førstevalgssøkere til grunnskoleutdanning trinn 1–7 har økt med 75 pst. i Nord-Norge fra 2013 til 2018. Det betyr at noen av de tiltakene som regjeringen har iverksatt, åpenbart må virke. Et av de viktigste tiltakene er nettopp knyttet til avdrag på studielån, hvor det er en særskilt gunstig ordning for Nord-Norge, eller for tiltakssonen, nettopp fordi vi ser at der er utfordringene betydelige, og da er det viktig at vi motiverer flere til å søke seg til lærerutdanning og ta jobb i nord.

La meg også vise til at vi i samarbeid med Nord universitet og Universitetet i Tromsø jobber med prosjekter som handler om å kvalifisere ukvalifiserte lærere, slik at de kan bygge på sin utdanning og bli fullt kvalifisert.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Det er et faktum at det i enkelte kommuner er mellom 20 og 30 pst. ukvalifiserte. Dette er alvorlig. Antall studieplasser har samtidig gått ned. Når det blir pekt på at andelen kvalifiserte søkere har økt, mener jeg vi også må stille spørsmål ved hva slags tall vi løfter fram. Omgjøring fra lån til stipend er krevende, og det er grunn til å spørre hvor treffsikkert det er. Statsråden tar også opp disse momentene i sitt brev til komiteen.

Jeg vil dra dette litt over på yrkesfag, for i dagens debatt hyller regjeringen økt oppmøte i videregående, men glemmer at det samtidig er flere som får «ikke vurdert» i fag. Særlige utfordringer er det nettopp i gjennomføringen av yrkesfag, der kun 57 pst. av guttene lykkes. Hva vil statsråden gjøre for at vi skal få mange nok yrkesfaglærere?

Statsråd Jan Tore Sanner []: For det første er det viktig at enda flere ungdommer velger yrkesfag. Der kan vi sammen glede oss over at det går i riktig retning, ved at det er flere som nå velger yrkesfag – like mange som velger studiespesialisering. Det er også flere som fullfører og består, og flere som får lærlingplass. Vi har også en egen satsing på yrkesfaglærere og videreutdanning av yrkesfaglærere. Jeg mener det er viktig at vi viser at dette er en attraktiv vei å gå, og at regjeringen satser på yrkesfaglærere.

Det er ingen tvil om at det her også er utfordringer fremover. Skal vi lykkes med å heve statusen for yrkesfagene ytterligere, må det være en samlet satsing som handler både om de ulike studieløpene, om utstyr og om satsingen på lærerne innenfor yrkesfag.

Mona Fagerås (SV) []: Jeg har vært hos Kunnskapsdepartementet og hentet tall fra tre svært attraktive kommuner i Lofoten. I Vestvågøy er 9 av 125 lærere ufaglærte, i Vågan 7 av 120. Å drive tidlig innsats i Moskenes kan umulig være enkelt, for på småskoletrinnet der er 1 av 5 lærere ufaglærte. Dette er de faste. I tillegg har vi selvfølgelig vikarene, som er inne i kortere eller lengre perioder. Etter mine enkle beregninger ser ikke dette så veldig optimistisk ut, selv om jeg hører at ministeren er noe mer positiv. Skolene mangler kvalifiserte lærere, og mange lærere har ikke den fordypningen de må ha for å innfri kompetansekravene.

For mange av disse kommunene står valget derfor mellom å tilsette flere ufaglærte lærere og å sende flere lærere på videreutdanning. Skal det være sånn? Og hva er ministerens råd til de kommunene som står i dette dilemmaet?

Statsråd Jan Tore Sanner []: Det er i hvert fall ikke SVs svar, som er å senke ambisjonene. Jeg mener det er et veldig dårlig alternativ for elevene og for norsk skole å møte utfordringene vi har med å rekruttere kvalifiserte lærere, med å senke ambisjonene og kutte kraftig i etter- og videreutdanningstilbudet. Jeg forventer at kommunene har kompetanseplaner for sine skoler og sine lærere, og at de benytter seg av de svært gunstige ordningene regjeringen har lagt på bordet for videreutdanning av lærere. Det er et handlingsrom for skoleeiere for å tiltrekke seg lærere. Nå har vi også – som jeg refererte til i et tidligere svar – i samarbeid med Nord universitet og Universitetet i Tromsø et pågående prosjekt som handler om kvalifisering av lærere som har noe utdanning, men mangler det siste for å bli kvalifisert.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Regina Alexandrova (H) []: Det er gjort mange tiltak fra regjeringen for å styrke lærerutdanningen. Vi ønsker å gi barna våre de beste mulighetene for å lykkes på skolen og legge et godt grunnlag for videre utdanning og arbeidsliv. Da er satsing på lærerne et viktig tiltak for at barna våre skal møte en skole med godt faglig innhold og kvalifiserte lærere.

NIFUs årlige undersøkelse blant lærere som har gjennomført videreutdanning i regi av staten – Kompetanse for kvalitet – viser at lærerne har blitt bedre til å undervise, elevene lærer mer, lærerne selv har blitt mer engasjert i jobben sin, og de kommer til å endre undervisningen som følge av studiene. Dette er veldig positivt og viser at satsingen på etterutdanning gir resultater. Satsingen betyr mye for hverdagen til lærerne og elevenes faglige utbytte, og bidrar til å skape en bedre skole for alle.

I tillegg viser den målrettede satsingen de borgerlige har gjennomført på skole og utdanning, at elevene er mer til stede på skolen, flere fullfører, og karakterene går opp. Så det er allerede mange gode resultater av regjeringens målrettede skolesatsing. Det blir derfor noe underlig med Senterpartiets uttalelse om blind innføring av tiltak. Og SVs meget negative oppfatning av dagens satsing på lærere synes jeg er spesiell.

Innføring av femårig masterutdanning styrker lærernes fagkompetanse, gir økt lønn og bidrar til økt status for lærerutdanningen. For å sikre at flere lærere tar jobb i skolen etter utdanning har regjeringen innført en ordning for sletting av studielån. I tillegg har Nord-Norge fått ekstra midler for å styrke rekrutteringen til lærerutdanning og jobb i skolen, slik som statsråden nevnte – 6,7 mill. kr i 2017 til rekruttering og kvalifiseringsarbeid og muligheten for å slette 55 000 kr av studielånet. Med dette tiltaket for Nord-Norge sammen med den nasjonale satsingen vil man kunne slette 161 000 kr av studielånet om man tar grunnskoleopplæring for trinn 1–7 på normert tid og jobber i Nord-Norge de tre første årene etter utdanningen. Dette gir økte muligheter for styrking av fagkompetansen i nord, og med nytt borgerlig flertall videreføres den gode skolepolitikken med å styrke kunnskap og mestring.

Nina Sandberg (A) []: Den økende lærermangelen i norsk skole er en alvorlig utfordring som må løses. I morges var jeg til stede på den årlige presentasjonen av Studiebarometeret, som er en undersøkelse som har blitt gjennomført siden 2013. Den dekker så godt som alle norske universitet og høyskoler og i alt nesten 1 800 studieprogram. Den undersøkelsen viste dessverre det som vi har registrert i flere år på rad: Grunnskolelærerstudenter er klart mindre tilfreds enn studenter i andre utdanninger. Det nasjonale gjennomsnittet for hvor fornøyd studentene er i sitt studieprogram, er på 4,1. På grunnskolelærerutdanningene er det 3,7 på 1–7 og 3,6 på 5–10. Så lærerstudentene er nesten uten unntak mindre fornøyd enn andre, uansett hvilket område man spør dem om: undervisning, tilbakemelding, veiledning, læringsmiljø, organisering, eksamen, medvirkning osv. Det uforståelige med dette er at regjeringen viser så liten vilje til å ta kontroll over et vedvarende problem som ikke kan løses av lærestedene alene.

Det nytter så lite at statsråden for høyere utdanning nøyer seg med å trekke institusjonenes innstilling og evner i tvil, som hun gjør i dagens Khrono. Statsråden sier at vi må bli litt mer utålmodige. Hun lurer på om utdanningsinstitusjonene bruker Studiebarometeret på riktig måte, før hun konkluderer med at Studiebarometeret er et verktøy som gir lærestedene anledning til å ta tak i problemene. Ja, det gjør det, men den anledningen har høyreregjeringen som den øverste ansvarlige hatt i alle disse årene, men veldig lite skjer.

En samlet komité har bedt regjeringen sikre nok kvalifiserte lærere gjennom en forsterket rekrutteringspolitikk og nye tiltak som bidrar til økt rekruttering til lærerutdanningen og til yrket. Det er et veldig tydelig signal. Studiekvaliteten i lærerutdanningen oppleves åpenbart ikke som god nok for dem som erfarer den. Vi i Arbeiderpartiet undres derfor over at regjeringen ikke prioriterer konkrete kvalitetsfremmende tiltak høyere, og hvorfor regjeringspartiene i dag stemmer ned en mengde gode forslag som kunne bidratt til å gjøre lærerutdanningen mer attraktiv og til å få flere til å lykkes med å fullføre studiet.

Jorodd Asphjell (A) []: Det viktigste vi som samfunn kan gjøre, er å investere i våre barn og unge og sørge for at de har en god oppvekst og får mulighet til å lære på en god måte. Da er det viktig at de opplever trygghet i både lek, fysisk aktivitet og læring på skolen.

Det mest brukte uttrykket i denne debatten tror jeg er «dette kommer vi tilbake til på et senere tidspunkt». Jeg skal ikke si hvem som har sagt det – det kan salen selv vurdere.

Vi trenger en regjering som investerer i framtiden – i våre barn og unge. Da trenger vi dyktige og motiverte lærere. De er vår viktigste ressurs for at barn og unge skal trives og lære. Da må vi bruke virkemidler som gjør at flere velger å utdanne seg som lærere og ønsker å stå i yrket ute i Kommune-Norge og i fylkene.

Hvilke virkemidler skal til for å få til dette? I mange sammenhenger er det viktig at skoleeierne, altså kommunene og fylkene, får nødvendige ressurser for å kunne rekruttere flere lærere. Det er viktig at de står i arbeidslivet i mange år – ikke som umotiverte arbeidstakere, men som motiverte arbeidstakere.

Behovet for lærere avhenger selvsagt av både skolestruktur, elevtallsutvikling, nyrekruttering og hvor mange som blir i skolen i årene framover. En viktig forutsetning er, som jeg sa, at kommunene får de nødvendige ressursene til dette, og at det blir en nasjonal rekrutteringsplan som setter kommunene i stand til å rekruttere. Lærertetthet er viktig for at lærerne skal ha nok tid til å følge opp hver enkelt elev.

Vi i komiteen var på en reise rundt omkring i Trøndelag noen dager. Lærertetthet i den videregående skolen er alfa og omega. Vi ser behovet for flere yrkesfaglærere. NTNU meldte at det vil være et stort behov for det i tiden framover – ikke bare flere elever. Hvis vi trenger flere elever, trenger vi i hvert fall flere lærere.

Når det gjelder forslag nr. 11, hvor vi ber regjeringen styrke og utvikle det desentraliserte yrkesfagtilbudet, stemmer altså regjeringspartiene imot det. Det forundrer meg når de i merknadene «viser til regjeringens betydelige innsats» – jeg gjentar – «betydelige innsats for å øke gjennomføringen av videregående skole». Akkurat dette står i hvert fall ikke til karakteren 5 i karakterboken.

Mona Fagerås (SV) []: Jeg føler meg litt som Carola: Jeg føler meg liksom litt «fångad av en stormvind». Det er fordi nesten 10 pst. av lærerne i hjemkommunen min ikke er kvalifisert. Det vil si at av min sønns tiårige grunnskoleutdanning er det ca. ett helt år hvor han har en lærer som ikke er lærer. Mange av disse kommer til og med rett fra å være elev på en videregående skole til å bli ansatt som lærer selv.

Når jeg leser Nordahl-utvalgets rapport om manglende oppfølging av barn med særskilte behov og Stoltenberg-utvalgets bekymring for guttene i skolen, spør jeg meg selv hva vi egentlig kan forvente når ansvarlige utdanningsmyndigheter aksepterer at folk uten et fnugg av pedagogikk og elevkunnskap i 1,5 millioner skoletimer underviser barna vi sender til skolen?

Det er ikke bare i min hjemkommune man sliter. Andre kommuner er dessverre enda verre stilt. Flere kvalifiserte lærere er en viktig forutsetning for en god skole med høy kvalitet. Å sørge for gode lønns- og arbeidsvilkår er ett av flere viktige virkemidler for å rekruttere og beholde kvalifisert arbeidskraft. Lærerne i skoleverket har hatt en langt lavere lønnsutvikling enn resten av samfunnet. Regjeringspartiene snakker varmt om å øke statusen på læreryrket, men lukker øynene for at lønn har betydning for dette. For at flere kvalifiserte lærere skal ønske å bli værende i jobben og mange nye skal ønske seg inn i læreryrket, er jeg ikke i tvil om at også lønningene og lønnsvilkårene må forbedres.

Handlingsrommet som allerede finnes i avtaleverket, og som kan brukes til å heve lærernes lønnsnivå, må utnyttes. Hvorfor tør ikke noen av de andre partiene i denne salen engang å si det? De nasjonale utdanningsmyndighetens rolle som pådriver og initiativtaker for å nå nasjonale utdanningspolitiske mål skal være en støtte, ikke undergrave det etablerte trepartssystemet. Men i motsetning til SV, som mener at tiltak som berører lærernes lønns- og arbeidsvilkår, selvfølgelig må skje i samarbeid med partene i arbeidslivet og i tråd med gjeldende tariffavtaler, durer kunnskapsministeren i vei når han selv finner det opportunt, bl.a. ved å dele ut 122 mill. kr til lærerspesialister, uten forankring hos partene og muligens i strid med lærernes tariffavtale. Men å finne fram til løsninger sammen med partene, nei, det er visst å gå for langt. Forstå det, den som kan.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) []: Dersom et yrke skal være attraktivt, må det være muligheter for kompetansepåfyll, for videreutvikling og for å velge nye veier i karrieren, slik f.eks. lærerspesialistordningen gir. Det er også viktig å være inkludert i et kollegium som diskuterer praksis og utforsker nye metoder. Det er imidlertid ingenting som tilsier at et yrke blir mer attraktivt ved at politikere reduserer krav til utdanningen eller kutter i muligheten til å få etter- og videreutdanning.

Da er det min undring: Hva mener egentlig SV i skolepolitikken nå? For for litt over et år siden ba SV regjeringen love at regjeringen ikke skulle kutte i etter- og videreutdanning. Men de glemte åpenbart å fortelle sine egne finanspolitikere dette, for i SVs alternative budsjett vil de kutte 500 mill. kr i etter- og videreutdanning – nesten 30 pst. av budsjettet. SVs representant Fagerås forsvarte kuttet både nå og da, og på Dagsnytt atten sa hun til og med at alt regjeringen har brukt på etter- og videreutdanning de siste årene – ja, 7,6 mrd. kr – kunne og burde ha blitt brukt på noe annet.

Det er for så vidt en ganske ærlig snuoperasjon og nedprioritering. Men nå er vi her i dag, to måneder senere, med SV som på den ene siden påstår at den rekordstore satsingen på videreutdanning ikke har gitt gode resultater, har vært bortkastet og bør kuttes, men på den annen side nok en gang ber regjeringen love at de skal videreføre bevilgningene til etter- og videreutdanning på «minst dagens nivå» i framtidige statsbudsjetter. De vil til og med innføre en rett for alle lærere til å få etter- og videreutdanning. Det faktum at SV nekter å betale for denne retten og selv vil kutte i dagens nivå, står kanskje et sted i usynlig blekk.

Dersom skolepolitikere i SV er bekymret for kutt i satsingen på lærernes kompetanse, eller at færre vil rekrutteres til læreryrket, bør de ta et oppgjør med eget parti. Kanskje skal de prøve, som representanten Fagerås selv kalte det, å synliggjøre en uenighet med regjeringen – uten å kutte i etter- og videreutdanning for 2 000 lærere.

For Høyre er det elevenes læring og utvikling som er det viktigste, og de største forskjellene i norsk skole er fremdeles mellom A- og B-klassen. Derfor har lærerløftet vært en av de viktigste satsingene for denne regjeringen. Nå er det rekordmange søkere til lærerutdanningen. Høyre og regjeringen skal holde trykket oppe uten å redusere krav og uten å redusere ambisjoner.

Så håper jeg at SV finner ut hva de egentlig mener om etter- og videreutdanning, for satsingen på etter- og videreutdanning er ikke en distraksjon fra den debatten vi her har om rekruttering av lærere – snarere tvert imot: Det er viktig for å rekruttere lærere.

Marit Arnstad (Sp) []: Når en lytter til debatten, kan en få et visst inntrykk av at det fra regjeringspartienes side ikke finnes noen særlige utfordringer knyttet til antallet lærere og lærerutdanning i Norge i dag. Men det gjør jo det. Det er klart at avskiltingen av allmennlærere ga et uheldig signal. Det har antakelig skjøvet en del lærere ut av skolen og også gitt et signal til en del av lærerne, gode lærere, som ikke har vært veldig klokt. Firerkravet i matematikk stenger en del gode, motiverte kandidater ute fra lærerutdanningen, og det er fortsatt slik at en del studieplasser står tomme. Lærernormen fører til en tøffere konkurranse om lærerkreftene. Den gir ennå ikke lik tilgang til lærere over hele landet. Den fører til tøffere konkurranse, og den trekker ressurser fra bl.a. distrikter i Nord-Norge.

Jeg mener at etter en slik debatt må vi stille oss spørsmålet: Har vi en felles oppfatning om at det er et problem at det er mange ikke-kvalifiserte som underviser i dagens skole – er det et problem eller er det ikke? Er det et problem at i hver femte nordnorske kommune er hver femte lærer ikke kvalifisert, har ikke noen utdanning i det hele tatt, formelt sett? I noen kommuner er det mer enn hver fjerde lærer. En må i hvert fall erkjenne at det er et problem. Så kan vi drøfte om det har blitt bedre eller dårligere, og hvem som gjorde hva for noen år siden, men jeg forventer i alle fall at salen har en felles erkjennelse av det problemet.

Jeg opplever at regjeringen har en vente-og-se-holdning og håper på at dette skal gå bra. Det kan bli i overkant spennende. Jeg synes det er problematisk at vi har en regjering som til en viss grad undervurderer problemene, for det virker som om de synes det er vanskeligere at folk har 3 i matte, enn at det er en stor andel ikke-kvalifiserte som underviser i dagens skole. Det er vanskelig, rett og slett veldig vanskelig, å forstå.

Jeg har også sett litt på Studiebarometeret, og jeg må få lov til å nevne til slutt at Studiebarometeret viser at de studiestedene som har de mest fornøyde studentene, er steder som høgskolene i Innlandet, på Vestlandet, i Volda og i Nesna. Når det gjelder andre deler av grunnskolelærerutdanningen, er det Levanger og Bodø. Nord universitet har de mest fornøyde lærerstudentene. Det skulle en ikke tro – heller ikke når en ser hvordan regjeringens representanter for tida reiser rundt og snakker ned Nord universitet og peker på hvor store problemer det er der. Men de har altså studenter som er veldig godt fornøyd – kanskje litt i motsetning til en del av de største lærestedene.

Svein Harberg hadde her overtatt presidentplassen.

Martin Henriksen (A) []: Vi har fått alvorlige tall om lærermangelen i skolen. SSB kom i november med framskrivinger mot 2040 som viser at situasjonen er mer alvorlig enn tidligere antatt. Vi står overfor en mangel på lærere. Fremdeles er det for få søkere til grunnskolelærerutdanningen. For mange faller fra i lærerutdanningen, for mange studenter velger å ikke starte i yrket, og for mange slutter i læreryrket etter få år. Konsekvensen er at altfor mange elever ikke får møte en kvalifisert lærer i klasserommet. Bruken av ufaglærte har økt med 40 pst. under denne regjeringa. I 2017 hadde 20 pst. av kommunene i Nord-Norge, – én av fem kommuner – mer enn 20 pst. ufaglærte lærere i klasserommet. Det er alvorlig hvis vi skal ha en inkluderende fellesskole der alle barn gis mulighet til å lære, til å trives og til å lykkes. Vi må ha nok lærere.

Dette er en varslet lærermangel som regjeringa har styrt mot med åpne øyne. Vi mener helt ærlig at regjeringa ikke har gjort det den kunne og burde ha gjort. Én debatt har vært om kompetanseheving for lærere. Arbeiderpartiet vil ikke avskilte erfarne lærere, vi vil ha fullt trykk på kompetanseheving. Hvordan sikrer man det? Jo, dette er kommunenes ansvar, og da må kommunene ha en plan for hvordan man skal heve lærernes kompetanse, og hvilken kompetanse lærerne trenger.

Da Arbeiderpartiet spurte kunnskapsminister Jan Tore Sanner om hvor mange kommuner som hadde en kompetanseplan, var svaret at han ikke hadde oversikt. Han hadde heller ikke en plan for å skaffe seg en sånn oversikt. Kunnskapsministeren skjønte at dette kanskje kom litt galt ut, og gikk senere ut og sa at han ville ha kompetanseplaner i alle kommuner. Men han ville ikke gjøre noe aktivt for at det skulle skje. Tvert imot ba kunnskapsministeren Utdanningsforbundet, lærerne og foreldrene om å være med og sørge for at kommunene laget en kompetanseplan. Han plasserte ikke ansvaret hos ordførerne, kunnskapsministeren eller regjeringa sjøl, men hos lærere og foreldre. Jeg ble litt målløs. Hvis jeg hadde vært Siv Jensen da hun var i opposisjon, kan det hende jeg hadde blitt dypt sjokkert over denne ansvarsfraskrivelsen i møte med lærermangel og manglende kompetanseplaner. Det å ikke ha oversikt, det å ikke vite om kommunene følger opp den største satsingen på etter- og videreutdanning som Stortinget enstemmig har stilt seg bak, er en ansvarsfraskrivelse.

I dag hadde man hatt muligheten til å rette opp det og mange andre utfordringer i skolen, men regjeringa er ikke bare passiv i møte med lærermangelen, man stemmer imot samtlige 20 forslag som opposisjonen har kommet med i denne salen. Derfor vil jeg advare mot å fortsette stø kurs. Man trenger å få opp dampen og justere kursen.

Jorodd Asphjell (A) []: Som mangeårig tillitsvalgt i Norsk Grafisk Forbund var det viktigste vi gjorde for å rekruttere nye fagarbeidere, selvsagt lønns- og arbeidsvilkår. Det var en viktig forutsetning for at folk skulle ta den utdannelsen, og for å kunne rekruttere dem. Selvsagt handlet det også om hvordan distriktene kunne få godt kompetente arbeidsfolk i forhold til de store byene og de store avisene, som kanskje var lønnsledende.

Et desentralisert utdanningstilbud er også avgjørende for å rekruttere dyktige fagarbeidere og dyktige lærere i alle landets kommuner. Hvorfor har vi en desentralisert sykepleierutdannelse? Jo, fordi vi trenger sykepleiere i små kommuner, langs kysten, i fjellet og i innlandet. Skal vi rekruttere dyktige lærere, bør vi kanskje også, ikke minst med tanke på videregående skole og yrkesfaglærere, ha et desentralisert tilbud for yrkesfaglærere som er tilpasset det lokale næringslivet. Hvilken type utdannelse trenger vi for å rekruttere elever og lærere og gi arbeidslivet godt kompetente arbeidsfolk?

Da vi var på NTNU i forrige uke, var vi i realfagbygget. Der fikk vi se hvordan lærerne fulgte opp studentene. De hadde undervisning i ti minutter, og så hadde de en ganske lang pause for å sjekke om studentene hadde fått med seg undervisningen. Hvorfor gjorde de det? For det første var det tilfredsstillende for læreren at studentene faktisk hadde forstått det læreren hadde formidlet. Samtidig var det tilfredsstillende for studentene at de hadde fått med seg det læreren hadde undervist i. Men hva krevde det? Jo, det krevde flere ressurser, flere lærere, fordi det var mer arbeidskrevende, men resultatet var langt bedre enn det hadde vært før.

Etter- og videreutdanning av lærere er viktig, likeens som innenfor andre yrkesområder. Jeg gikk ut som boktrykker – jeg må tenke meg om – i 1980, og jeg tror ikke jeg kunne gått tilbake til det, for det yrket finnes snart ikke lenger. Etter- og videreutdanning er ikke bare for sykepleiere, leger, bussjåfører eller industriarbeidere, det er like mye for lærere, slik at de får faglig påfyll for å kunne gjøre en god innsats i skolen.

Derfor trenger vi et nasjonalt løft som gjør at lærere blir verdsatt gjennom å kunne ta faglig påfyll, få nok ressurser, få nok tid til hver enkelt elev, så elevene får en god skolehverdag.

Guri Melby (V) []: Vi må erkjenne at lærermangelen er et problem, sa representanten Arnstad, og hevdet at det som var forskjellen på opposisjonspartiene og regjeringspartiene, var at man var uenige om hvorvidt det er en potensiell utfordring med lærermangel. Jeg mener det er en helt feil virkelighetsbeskrivelse. Hadde en regjering som ikke tok denne utfordringen på alvor, virkelig sørget for å ettergi opptil 160 000 kr i studielån til folk som søkte seg til yrket? Eller hadde en regjering som ikke tok dette på alvor, brukt over 1,6 mrd. kr på videreutdanning, eller for den saks skyld reformert og utviklet lærerutdanningen, sånn at den har blitt mer attraktiv og har flere søkere enn noensinne? Selvsagt ikke. Dette er den første regjeringen som virkelig tar den store utfordringen vi har med å gjøre læreryrket attraktivt, på alvor.

Dersom det var noen av de tiltakene som er foreslått som enten ikke allerede gjennomføres på en eller annen måte, eller var mer effektive enn dem vi allerede har, vil jeg hvert fall for min del absolutt si at jeg ville ha vurdert å stemme for et slikt tiltak. Vi har en regjering som er framoverlent når det gjelder å møte denne store utfordringen, og som har gjennomført og er i ferd med å gjennomføre en rekke tiltak for å bidra til å gjøre læreryrket mer attraktivt. Jeg er helt sikker på at det vil ha god effekt, og at vi sørger for at norske elever også i framtiden vil møte dyktige og kompetente lærere.

Det aller, aller viktigste både for å beholde de lærerne vi har, og for å sørge for at de er i stand til å gjøre jobben sin, er å sikre god videreutdanning. Det har aldri vært så mange lærere som er ute i videreutdanning, som i dag. Det er også paradoksalt nok en av grunnene til at vi har mange ufaglærte som underviser i klasserom – det er fordi det er så mange lærere som er ute og tar studiepoeng, som er ute og hever sin kompetanse. Men på sikt vil dette selvsagt bidra til at vi har enda flere kompetente lærere i alle norske klasserom over hele landet.

Det nest viktigste er å greie å få de aller beste studentene til å søke seg til lærerutdanningen. Vi har sett at det partiet som har løftet denne problemstillingen, SV, er de som har vært mest kritiske til å stille tydelige krav til lærerstudenter, enten det gjelder krav til kompetanse i matte, eller det gjelder å utvide lærerutdanningen til en mastergradsutdanning. Jeg er helt overbevist om at de tiltakene er helt avgjørende for å få de beste elevene fra videregående skole til å søke seg til lærerutdanningen, og det er nøkkelen til at vi skal få gode lærere også i framtiden.

Presidenten: Representanten Mona Fagerås har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Mona Fagerås (SV) []: Det virker som om verken ministeren eller representanten Guri Melby hørte hva jeg sa under mitt innlegg, og at de heller ikke har hørt om SVs kompromissforslag når de avfeier at SV er opptatt av kompetanse. Vi har lagt fram et faglig velfundert forslag fra Universitets- og høgskolerådet som ifølge pedagogstudentene ville gitt oss mellom 500 og 600 flere lærerstudenter i 2018. Kompromissforslaget er at for å komme inn på lærerutdanningen kan man ha 4 i snitt, og at det skal trumfe firerkravet i matte. Er ikke 4 i snitt ganske god breddekompetanse, og ville ikke det vært et fornuftig forslag for å kunne argumentere for at vi er for både kompetanse og at det skal stilles krav?

Turid Kristensen (H) []: Som vel flere av oss fra regjeringspartiene har sagt tidligere her i dag, tar vi utfordringen med å skaffe nok og kvalifiserte lærere til skolen på største alvor. Vi gjør det. Det er helt sant, faktisk – selv om noen her i salen i dag gir uttrykk for at de enten ikke har hørt oss si det eller ikke tror på oss. Å høre på opposisjonens innlegg i denne saken minner om da Arbeiderpartiets Nils Kristen Sandtrøen nylig under en debatt i Dagsnytt atten, mot nettopp statsråd Sanner, sa at Norge har en fæl samfunnsutvikling. Det er litt av en påstand, må jeg si, en påstand de aller færreste vil kjenne seg igjen i – selv de som representerer Arbeiderpartiet.

Opposisjonen i salen her i dag prøver på samme måte å tegne et bilde av situasjonen i skolen og de tiltakene som regjeringen har satt inn, som overhodet ikke stemmer med virkeligheten. Det er utfordringer, ja, men: Regjeringen styrer blindt mot lærermangel, en lærerkrise, sies det. Regjeringen har en fraværende vilje til prioritering for å sikre oss kvalifiserte lærere, sies det. Virkelig? Noen må ha lukket både øyne og ører grundig for den skolepolitikken som regjeringen har ført de siste fem årene. Vi har jobbet hardt med å sikre nok og kompetente lærere. Vi har ikke inntatt noen vente-og-se-holdning.

Jeg nevnte noe av det som har vært gjort, tidligere i dag, og hvis man ikke hadde fått med seg det som har skjedd de siste fem årene, hadde man altså mulighet for å få en liten oppdatering da. Det kan synes som at flere allikevel ikke hørte på det, men da kan jeg foreslå at man tar en titt på innstillingen som er lagt fram.

Jeg er også helt enig med statsråd Sanner i at det å senke kompetansekravene og senke kvaliteten ikke er veien å gå – selv om det synes å være mange i opposisjonens løsning, ikke minst SVs. Vi skal ha både nok lærere og godt kvalifiserte lærere, så her er virkelig ja takk, begge deler på sin plass.

Flere har pekt på at regjeringspartiene ikke vil støtte noen av de mange forslagene som er framsatt her i dag – 20 forslag. Dette har vi også hørt før. Det fremmes mange forslag, og forslagene gjentas gjerne hvert år. Man skulle nesten tro at det ble gjort for å kunne stå på denne talerstolen og være indignert over at regjeringspartiene ikke støtter det store antallet. Men, som statsråd Sanner har vært inne på, mye er igangsatt, og mye er allerede varslet. Det er ikke så overraskende at det framsettes påstander om at det å ikke støtte opposisjonens forslag betyr at vi ikke satser på ulike områder. I mitt første halvannet år på Stortinget har jeg nettopp lært meg at opposisjonen i sak etter sak forsøker å framstå som handlekraftig og nytenkende ved nettopp å fremme forslag som regjeringen allerede har satt i gang tiltak på, eller har sagt at de skal sette i gang tiltak på. Unødvendig, men for all del – alle har rett til å fremme de forslagene de ønsker.

Heldigvis er det Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti som styrer skolepolitikken i Norge. Det skal vi være glade for.

Torstein Tvedt Solberg (A) []: Det har vært interessant å prøve å følge debatten nå i dag. Det er ingen tvil om at regjeringspartiene prøver å flytte oppmerksomheten bort fra sin egen handlingslammelse og passivitet til å peke videre på andre partier heller enn å svare på de utfordringene de får.

Det er kanskje en interessant diskusjon om regjeringa styrer mot den økende lærermangelen med åpne eller lukkede øyne. Det regjeringa ikke kommer bort fra, er at den ikke har de nødvendige tiltakene som snur denne utviklingen.

Jeg vil også si meg direkte uenig med statsråden, som påstår at sektoren ikke ønsker tiltak, at sektoren vil ha ro. Vi har hatt en åpen høring om dette forslaget fra SV, og der var det entydig fra alle som stilte på høringen fra sektoren, at en ikke ønsket seg ro og ingen forslag. Nei, det var et tydelig krav om tiltak, krav om at regjeringa tar grep, og at det ikke minst haster – at det ikke er sånn at vi har god tid og bare kan fortsette med den samme kursen. Begrunnelsen til sektoren var nettopp den urovekkende utviklingen en har sett. Så hvem statsråden snakker med, er jeg litt usikker på.

Det som jeg synes er rart når en nå skal se på og oppsummere denne debatten, er at en er så passiv når en ser at lærermangelen øker, og at en skryter av seg selv når hver eneste nye beregning som kommer, betyr at en også øker anslagene for lærermangelen. Representanten Kristensen prøver å bli litt indignert over vår beskrivelse. Det er ikke bare vår beskrivelse – det er SSBs tall, Statistisk sentralbyrås framskrivinger. Hvis det å referere til SSBs tall er å svartmale i denne sal, ja, da får vi en merkelig diskusjon. Jeg synes det er rart at regjeringa velger med bakgrunn i disse tallene og utviklingen å være fornøyd med egne tiltak, og at en stemmer mot alle våre 20 forslag når en nå ser at lærermangelen bare øker. Det er helt åpenbart, synes jeg, at de tiltakene en har alene nå, ikke fungerer.

Jeg skulle, som jeg sa i hovedinnlegget mitt også, ønske at en faktisk ville stemme for noen av de 20 forslagene som i dag fremmes. Det hadde betydd at en i dag kunne tatt grep i sektoren, at en ønsket en annen utvikling og ikke minst hadde fått gjort noe med lærermangelen. Dessverre må vi bare konstatere at regjeringspartiene stemmer mot både stort og smått og ønsker å fortsette med en stø kurs som sektoren ikke ønsker.

Martin Henriksen (A) []: Arbeiderpartiet og resten av opposisjonen ønsker en mer offensiv politikk i møte med lærermangelen. Det er neppe overraskende, og vi tror også det er helt nødvendig i møte med den utviklingen vi ser, og de tallene vi blir presentert for.

Jeg må si at regjeringspartienes respons først og fremst er egnet til en slags studie i selvrettferdighet. De framstår også ganske usikre på om de skal karakterisere opposisjonens forslag som «unødvendige» og «ukloke», eller om de egentlig er for det. Hvis det stemmer, som vi har hørt flere ganger i denne salen, at mange av disse tiltakene er regjeringspartiene egentlig for, burde det vel heller ikke være et problem å stemme for. Men det er åpenbart at det forplikter regjeringa i mye sterkere grad til en mer offensiv politikk.

Jeg har lyst til å kommentere en av de debattene som har pågått lenge, og som også har vært oppe her i salen. Når Høyre sier at man ikke må senke kravene, f.eks. til å komme inn på lærerutdanningen, er jeg enig i det. Denne debatten viser det som ofte blir litt fordummende i norsk debatt, når Høyre gjentatte ganger tyr til den typen forenklet retorikk. Når Arbeiderpartiet vil ha bort firerkravet for å komme inn på lærerutdanningen, er det for det første fordi det det utelukker mange gode søkere fra å bli lærere. For det andre gjør vi det fordi det ikke er det beste kravet man kan stille til framtidige lærerstudenter.

Vi snakker ofte i skolepolitikken og utdanningspolitikken om at det vi gjør, skal være kunnskapsbasert. Da skulle jeg ønske at også regjeringspartiene ville lytte til forskning. En undersøkelse fra NHH som ble publisert i høst, viser at når det gjelder prestasjoner på lærerstudiet – det sies rett ut – så er minimumskravet om karakteren 4 i matematikk det som gir svakest effekt. De sier at de finner at et minimumskrav om karakteren 4 i norsk, et krav om minimum 40 skolepoeng og krav om bestått programfag i matematikk i størst grad ville bidra til prestasjonene på lærerstudiet. Konsekvensen av denne forskningen og disse konklusjonene har bl.a. blitt trukket av Pedagogstudentene, eller av UHR-Lærerutdanning, altså Universitets- og høgskolerådets lærerutdanning. Derfor foreslår de å erstatte dagens firerkrav med et bedre og mer treffsikkert krav. Det har vi foreslått i salen i dag.

Debatten handler altså ikke om hvorvidt man skal senke kravene eller ikke. Debatten handler om hvilke typer krav som sikrer oss de beste lærerstudentene for framtida. Da er det synd at regjeringa og regjeringspartiene velger å lukke øynene, begrave hodet i sanden og nekte å innse at noe annet enn det de selv har foreslått, kan fungere. Jeg tror politikken har godt av å se på denne typen tiltak med nye øyne når vi får erfaringer fra sektoren, forskning og innspill fra organisasjonene i sektoren om at andre krav, andre tiltak, kan fungere bedre. Det er synd at regjeringa ikke ønsker å gjøre det.

Arne Nævra (SV) []: Selv om jeg har vært et par år i skoleverket, for mange herrens år siden, vil jeg si litt som en slags lekmann, for jeg sitter ikke i den rette komiteen. Jeg har fulgt med på debatten nede fra kontorplassen, og jeg må si jeg synes det er trist at regjeringspartiene ikke er med på i hvert fall noen av disse 20 forslagene.

Når mye av diskusjonen i dag har dreid seg om rekruttering til skolen, til læreryrket, behøver jeg ikke referere til en masse utredninger. Det kan jeg heller ikke, for jeg sitter ikke i den posisjonen at jeg kan nevne en masse fagutredninger. Men det er en del ting jeg synes er ganske opplagt i denne saken.

Hvis en er blant dem som er i reservestyrken utenfor skoleverket i dag – en har kanskje en annen jobb, er sliten eller synes på en eller annen måte en ikke helt takler det presset som har vært i skolen – hva er det da som kan lokke en inn igjen? Jeg ville tenkt at det kanskje hadde noe å gjøre med antallet elever i klassen. Det har vi vært igjennom mange ganger i debatter her i salen. Der har Kristelig Folkeparti fått til en del. De har ikke gått langt nok etter SVs syn, men de har fått til en del. Det betyr veldig mye.

Det som også betyr veldig mye – det har vært nevnt så mange ganger, og det er ganske opplagt og logisk – er selvfølgelig kriteriene for å komme inn på en lærerskole. Det er helt opplagt at det ikke er alle det ligger for å kunne få en firer i matte. Jeg synes det er så opplagt, og det er ikke i samsvar med den alminnelige oppfatningen ute blant folk at en firer i matte skal være et krav for å undervise i noe annet enn matte. Folk skjønner det ikke. Det er mange av oss som ikke skjønner det kravet. Det kravet, eller den gjennomsnittskarakteren, som vi i opposisjonen har foreslått, ville gitt en mye mer rettferdig ordning.

Jeg synes det er veldig rart at Høyre ikke vurderer dette med tillitsreform i skolen. Høyre er jo et parti som har tatt hensyn til og høyde for individuell frihet i alle år. De har brukt det i sine talepunkter. Tillit til læreren dreier seg om en individuell tillit til hver lærer. Jeg må si at hvis jeg skulle søkt meg til skolen i dag, ville jeg tenkt at jeg ikke ville inn i skoleverket for å snu papirer, for å rapportere og bli målt hele tiden. Jeg ville hatt tillit til at min metode var ålreit. Og jeg ville hatt en god og faglig sterk rektor som hadde passet på at jeg som lærer hadde tak på klassen min, og at jeg gjennomførte det jeg skulle etter planer.

Disse tre viktigste kriteriene synes jeg burde vært oppfylt, og det hadde gjort at i hvert fall jeg hadde kommet inn i læreryrket igjen hvis jeg hadde vært 20 år yngre.

Presidenten: Representanten Turid Kristensen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Turid Kristensen (H) []: Bare kort. Jeg fikk lyst til å kommentere representanten Tvedt Solbergs siste innlegg. Nei, vi er ikke frustrerte over at man henviser til SSBs tall – de er fakta. Men det blir feil å prøve å framstille regjeringens politikk som tiltaksløs, eller at man ikke gjør noe for å møte de utfordringene vi ser, for det gjør vi.

Så hadde jeg lyst til å kommentere det representanten Henriksen snakket om, kunnskapsbasert skolepolitikk. Det er jo noe vi i Høyre setter veldig høyt. Jeg har nettopp lest om professoren som har uttalt seg om den forskningen som er gjort, og det er jo ikke det at matematikk ikke har en betydning – gode karakterer har jo en betydning for gjennomføring av studiene – men som man har framholdt her i dag, har det vært frykt for en betydelig nedgang i antall søkere, og det slår den samme forskningsrapporten fast ikke har slått til. Det synes jeg vi kan glede oss over, og det er disse tingene jeg skulle ønske meg at opposisjonen kunne anerkjenne, at det faktisk er mye som går rett vei i norsk skole.

Presidenten: Representanten Torstein Tvedt Solberg har også hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Torstein Tvedt Solberg (A) []: Til diskusjonen om SSB-tallene: Grunnen til at vi er kritiske og trekker fram disse tallene, er nettopp at disse nye beregningene, helt ferske beregninger fra SSB fra november, viser at utviklingen går feil vei. Da er det kanskje ikke så rart at opposisjonen er utålmodig og fremmer forslag som vil gjøre noe for å snu nettopp denne utviklingen. Det overraskende her er egentlig at regjeringa er fornøyd med at utviklingen går feil vei, sier seg fornøyd med egne tiltak og ikke vil være med på noen av de forslagene som opposisjonen kommer med. Jeg synes fortsatt det er rart, og ganske overraskende, at en ikke kan stemme for noen av de 20 forslagene som kommer fra opposisjonen. Det er en stor bredde i forslagene, som kunne ha vært med og løst den utfordringen som ligger foran oss med den økende lærermangelen. Men vi må bare konstatere at regjeringa sier blankt nei. Det er beklagelig.

Statsråd Jan Tore Sanner []: Det siste representanten Tvedt Solberg sier, er i hvert fall ikke riktig. Det er ikke slik at regjeringen sier bastant nei. Snarere tvert imot brukte jeg tid i mitt innlegg på å si at mange av de forslagene som fremmes av opposisjonen, er bra, og da må man ikke fremstille det som at regjeringen sier blankt nei. Men det er nå engang slik at vi i regjering har mulighet til både å utrede og få vurdert ulike forslag, og vi iverksetter en rekke tiltak for at flere skal velge læreryrket, og det er det flere som gjør. Vi bruker mye ressurser på å bedre lærerutdanningen og ikke minst på satsing på etter- og videreutdanning.

Så bruker vi også SSBs tall, men man må bruke dem med en viss forsiktighet. For vel er det riktig at den fremskrevne lærermangelen fra 2018 er høyere enn den som var i 2015, men den er lavere enn den som var i 2012, slik at hvis man ser på disse tallene, er ikke det fasiten, men det er en prognose. Vi iverksetter en rekke tiltak for å gjøre det mer attraktivt å bli lærer. Det handler om innhold og kvalifikasjoner, men det handler også om lærernormen, som Utdanningsforbundet selv trakk frem som viktig for å øke rekrutteringen til læreryrket. Så den samlede satsingen vi nå gjør på skolen, gjør at flere barn får gleden av å møte en kvalifisert lærer i klasserommet.

Vi kommer til å fortsette satsingen på læreren som et av de aller viktigste yrkene i Norge og ser frem til videre samarbeid med opposisjonen om nye tiltak som kan iverksettes, slik at enda flere velger læreryrket. Det er jo faktisk slik at velger man å bli lærer, har man en rimelig trygg jobb å gå til og ikke minst mange spennende utviklingsmuligheter fremover.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Det er ingen tvil om at politikk handler om å prioritere. Man kan omtrent konstant ha prisverdige formål og forslag deretter, men man må faktisk prioritere, for midlene strekker ikke nødvendigvis til. Da er det verdt å stille spørsmål ved om vi gjennom regjeringens ressursbruk når målene vi setter oss, for Stortinget har et enormt antall mål, og vi har et enormt omfattende lovverk som lærere og skole må forholde seg til daglig. Det sikrer elevene både rettigheter og muligheter, men det forutsetter også at det er ressurser og muligheter til å følge opp kravene som blir stilt. Da mener vi det er grunn til å stille spørsmål ved om all ressursbruken vi har under dagens regjering, treffer behovet – særlig i kommuner i Nord-Norge. Vi vet at desentraliserte utdanninger bidrar til rekruttering lokalt, både av studenter og deretter etter at studentene har fullført studiet. Det bidrar også til at man får økt trivsel, som man kan se i Studiebarometeret, ved mindre forhold, og det bidrar til praksisrekruttering lokalt, for det er nettopp en kostnad ved å sende elever og studenter landet rundt for å ha praksis. Det er kostnadskrevende, og oppfølgingen blir deretter. Den blir dårligere. Har man derimot stedegen, stednær utdanning, er det også enklere å følge opp utdanningene. Dette er en helt konkret utfordring som Nord universit har adressert. De får pålegg – fra regjeringen – fordi de har en krevende utdanningscampusstruktur. Da ivaretar ikke regjeringen nettopp det vi melder her og i dagens innstilling, at det er behov for desentraliserte utdanninger, at det er behov for økt rekruttering av lærere, særlig i Nord-Norge.

Når statsråden peker på status knyttet til læreryrket, mener jeg at dagens regjering er veldig god til å snakke om status, men dessverre får vi tiltak som svekker status. Tusenvis av lærere har signert et opprop om at de taper status nettopp fordi de mister den kompetansen de har hatt ved å jobbe i yrket i tiår etter tiår. Når kompetansekrav får tilbakevirkende kraft, ja da er ikke det med på å heve profesjonsstoltheten.

Vi har hatt en interessant debatt i dag, og vi ser fram til å se ny politikk fra regjeringen for rekruttering av lærere framover.

Statsråd Jan Tore Sanner []: Det er ikke behov for noen ny politikk, men det kan være behov for en forsterket politikk. Jeg er enig i den problemstillingen som representanten og saksordfører Knutsdatter Strand trekker opp når det gjelder rekruttering i Nord-Norge. Det er en av årsakene til at vi har spesielle tiltak nettopp knyttet opp mot Nord-Norge. Det handler om avskriving av studielån, som et særskilt gunstig tiltak, men også samarbeidet med Nord universitet og Universitetet i Tromsø om å gi lærere som har noe utdanning, men som har behov for å bygge på litt ekstra, mulighet for å bli kvalifisert lærer.

Dette er ikke en problemstilling som vi overser – tvert imot. Det er en problemstilling vi tar tak i. Men jeg er grunnleggende uenig med representanten Knutsdatter Strand i at man avskilter lærere og senker statusen ved at vi stiller krav om at lærere som underviser i matematikk, norsk og engelsk, skal ha fordypning i faget. Det skulle nesten bare mangle at en lærer som underviser i matematikk, ikke skulle ha fordypning i matte. Når vi i år gir 7 200 lærere mulighet for videreutdanning i disse fagene, men også i begynneropplæring og andre sentrale fag, vet vi fra lærerne, og de sier selv, at de endrer undervisningen og blir bedre lærere. Det at vi satser så tungt på både lærerutdanning og videreutdanning, er viktige tiltak for å sikre en høy status for lærere og gjøre yrket enda mer attraktivt for nye studenter.

Presidenten: Representanten Martin Henriksen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Martin Henriksen (A) []: Jeg tolker kunnskapsministeren mer positivt enn hans partifeller i salen. Han slår fast at vi er uenige om noen tiltak. Om andre tiltak sier han at det er mange forslag opposisjonen kommer med, som er gode, og han legger til at regjeringa har mulighet til å utrede og få vurdert ulike forslag. Det tolker vi positivt. Jeg mener at regjeringspartiene for så vidt kunne sagt her i salen eller skrevet i innstillinga at noen av disse tiltakene kan man gjerne vurdere. Men jeg tar kunnskapsministeren på ordet og håper at han følger opp egne ord og blir med på å vurdere tiltakene. I en del av forslagene ber man faktisk om å få oversikt over eller vurdering og utredninger av ulike forslag. Nå håper jeg at kunnskapsministeren kan bidra til f.eks. å utrede norm for lærertetthet i videregående, en nasjonal oversikt over kompetansen til praksislærere, se på hvordan man kan få gjennomført et kompetanseløft for ukvalifiserte i skolen, eller se på effekten av 4-krav i matte og utrede bedre og mer treffsikre ordninger, som også sektoren har etterspurt.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 7.