Stortinget - Møte torsdag den 11. april 2019

Dato: 11.04.2019
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 221 S (2018–2019), jf. Dokument 8:31 S (2018–2019))

Innhold

Sak nr. 3 [12:13:28]

Innstilling fra næringskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Nils Kristen Sandtrøen, Maria Aasen-Svendsrud, Terje Aasland, Ruth Grung, Jonas Gahr Støre og Ingvild Kjerkol om klimatilpassing av jordbruket for trygg matproduksjon basert på norske ressurser (Innst. 221 S (2018–2019), jf. Dokument 8:31 S (2018–2019))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

André N. Skjelstad (V) [] (ordfører for saken): Jeg vil begynne med å takke komiteen for godt arbeid med saken. Komiteen avholdt høringer i begynnelsen av februar med sju deltakere, både fra næringen og fra forskningsmiljøene. Jeg tror jeg snakker på vegne av en samlet komité, en samlet jordbruksnæring og et samlet kunnskapsmiljø når jeg sier at temaet forslagsstillerne har reist, er særdeles viktig for både næring, borgere og vår felles framtid.

Forslaget som fremmes, er at Stortinget ber regjeringen så raskt som mulig, og senest innen første halvår 2019, legge fram for Stortinget en plan for klimatilpasninger av landbruket. Forslagsstillerne peker videre på fem konkrete momenter som en slik plan skal ta utgangspunkt i.

Komiteen understreker at vi deler forslagsstillernes intensjon om å oppnå bedre klimatilpasninger av jordbruket, og at flere høringsinstanser også delte den intensjonen. Flertallet i komiteen, bestående av regjeringspartiene, viser videre til at klimatilpasninger av jordbruket har vært en målsetting innenfor norsk jordbrukspolitikk i flere år, og at rapporten om landbruk og klimautfordringer i jord- og skogbruket fra 2016 har vært et viktig grunnlag for regjeringens arbeid i saken.

Flertallet mener at hovedlinjene rundt klimatilpasning av jordbruket legges gjennom budsjettarbeidet og de årlige jordbruksforhandlingene, som for øvrig snart skal i gang. Der vil partene selv ha mulighet til å formulere treffsikre verktøy i arbeidet for bedre klimatilpasninger. Temaet ble også grundig behandlet i Stortinget i 2017, i forbindelse med Meld. St. 11 for 2016–2017, Endring og utvikling – En fremtidsrettet jordbruksproduksjon.

Flertallet viser videre til at regjeringen jobber aktivt med klimatilpasninger av jordbruket. Det jobbes med flere av de problemstillingene som er beskrevet i forslaget, slik daværende landbruksminister Hoksrud, nåværende representant, redegjorde for i sitt svar til komiteen. Flertallet finner det derfor ikke nødvendig å vedta forslagene fra Arbeiderpartiet i dag, og forutsetter at regjeringen, både i det løpende arbeidet og ikke minst i det kommende jordbruksoppgjøret, jobber videre med å redusere klimaavtrykket fra jordbruket.

Venstre mener at jordbruket skal være en av motorene i utviklingen av det nye, fornybare Norge. Primærnæringene har et felles ansvar for og en felles interesse av en bærekraftig forvaltning av naturen vår. Aktivt landbruk over hele landet er et av de viktigste virkemidlene vi har for å sikre trygg matproduksjon, biologisk mangfold og en langsiktig og bærekraftig forvaltning av arealene våre. Norsk landbruk preges av høy mattrygghet og er verdensledende innenfor dyre- og plantehelse. Landbruket må i likhet med andre næringer gjennom kontinuerlige endringer for å tilpasse seg ny teknologi og svare på nye samfunnsutfordringer.

Reduserte klimagassutslipp fra landbruket er en nødvendig del av en helhetlig landbrukspolitikk. Derfor er det grunn til å berømme både forslagsstillerne for å ha gitt oss anledning til å drøfte temaet på nytt her i salen, næringens eget arbeid for å redusere utslippene sine og regjeringens oppfølging av de målene vi har vedtatt her på Stortinget.

Nils Kristen Sandtrøen (A) []: I vinter har det vært flom i USA. I Midtvesten har de siste dagene kornlagre flytt ut med flommen. Det illustrerer en av flere hendelser de siste årene – hvordan den internasjonale matforsyningen også kan påvirkes av mer ekstremt vær. For USA er ett av relativt få antall land i verden, sammen med bl.a. Brasil og Ukraina, som har produksjon av korn og salg til resten av verden i stor grad.

Nettopp i Ukraina var det tørke for noen år tilbake, i regionen ved Svartehavet. Det var også en av de bakenforliggende årsakene til urolighetene og opptøyene som deretter kom i Midtøsten. Så vi ser sammenhengen: Hvis sikkerhet for mat blir borte, kan det påvirke stabiliteten i hele verden.

I Norge har vi selv kjent på konsekvensene av den verste tørken siden annen verdenskrig. Og ikke bare var det tørke i 2018, det ble en høst med store nedbørsmengder og flom flere steder. I Ottadalen i Gudbrandsdalen fikk man faktisk en vårflom på høsten. Det illustrerer at vi trenger å ta grep for å forsterke matproduksjonen og forsterke sikkerheten til innbyggerne våre i Norge de neste årene.

I dag trenger vi å være ærlige om hvordan det går: Kornproduksjonen og kornarealet er på vei ned i alle landets fylker. I flere fylker er faktisk kornproduksjonen på vei ned samtidig med grasproduksjonen. Det skjer i Hordaland, i Sogn og Fjordane, i Møre og Romsdal og i Trøndelag, og vi kan fortsette videre nordover med Nordland, Troms og Finnmark. Derfor er det så avgjørende viktig at et felles storting i dag hadde vedtatt en samlet plan for hvordan vi skal få opp verdiskapingen av norske ressurser, få opp selvforsyningen og forsterke tryggheten for oss alle i Norge. Dessverre er det politisk uenighet om vi skal få en ordentlig plan for forsterket selvforsyning og beredskap.

Tidligere landbruksminister fra Fremskrittspartiet Jon Georg Dale hevdet i en debatt om beredskapslagring av korn at det var en dårlig idé fordi vi ikke visste hva vi skulle forsikre oss mot. En forsikring har alltid som formål å sørge for at du skal kunne takle det som nettopp er uforutsette hendelser, enten det blir en mer usikker tilgang til korn fra USA eller Ukraina, eller det er en tørkesommer som ingen hadde sett komme i Norge. Dét er det forsikring skal sørge for å hjelpe oss med.

Jeg har hørt, som er klokt sagt, at man skal forsikre det man ikke har råd til å miste. Det vi ikke har råd til å miste, er tryggheten for og tilgangen til sikker mat. Derfor er en opptrappingsplan for hvordan vi skal tilpasse matproduksjonen vår til mer uforutsigbart vær, viktig for hele landet vårt.

Når det gjelder forsvaret, er vi klar over denne sammenhengen, at det er en felles forsikring, og at vi derfor investerer i det for årene som kommer. Det er vanskelig å skape trygghet for folk hvis vi bare har kuler og ikke har mat. Så vi trenger å gjøre langt mer de neste årene for å få opp selvforsyningen og forsterke matproduksjonen i hele Norge.

Vi kan gå tilbake og se på vår egen historie på et tidligere tidspunkt da vi ikke visste hvor sårbare vi kunne være. I 1914 uttalte statsminister Gunnar Knudsen:

«Den politiske himmel, verdenspolitisk sett, er skyfri i en grad som ikke har vært tilfellet på mange år.»

Noen måneder senere brøt første verdenskrig ut på bakgrunn av skuddene i Sarajevo og den spente situasjonen. Det førte til at man senere bl.a. måtte dyrke poteter i Slottsparken på grunn av mangelen på mat i Norge.

Presidenten: Skal representanten ta opp forslag?

Nils Kristen Sandtrøen (A) []: Det er helt riktig – presidenten har et godt poeng! Representanten tar med stolthet og glede opp de forslagene som forslagsstillerne har fremmet.

Presidenten: Da tar presidenten med glede imot forslagene, og anser dem for tatt opp!

Geir Pollestad (Sp) [] (leiar i komiteen): Eg vil starta med å takka forslagsstillarane for å fremja dette viktige forslaget. Komiteen hadde ei god høyring i saka. Eg synest at tidspunktet òg var veldig rett.

For eigen del brukte eg ein del av sommaren på å reisa rundt i ulike delar av landet og sjå på konsekvensane av tørka. Det var trist, det var vondt, og det var mange fortvila bønder ein møtte.

Kornåkeren kunne kanskje sjå fin ut når ein køyrde forbi på motorvegen og såg på han. Han var gul i juli. Det treng ein ikkje tenkja over om ein ikkje veit noko om korn, men det skal han jo ikkje vera. Og han var ofte 10–15 cm høg. Mange hadde avlingar ned mot null.

Så vart det ein prosess der me fekk sjå verdien av å ha gode erstatningsordningar, og det kom òg eit politisk press frå Stortinget som gjorde at regjeringa la fram, i samarbeid med jordbruksorganisasjonane, ei krisepakke.

Me kan ikkje leva av verken erstatningsordningar eller krisepakker i dette landet. Me må rett og slett ta klimaendringane på større alvor. Me må redusera utsleppa gjennom tiltak som faktisk verkar, både her heime og som bidreg til utsleppskutt ute. Men me må òg tilpassa oss eit endra klima, og det må me gjera på litt ulike måtar.

For det fyrste meiner eg det er viktig med tiltak som reduserer sårbarheita vår. Drenering er eitt tiltak. Då eg var på Sørlandet og såg på tørka, kunne dei fortelja at dei som dyrka på tidlegare myrjord, var mindre ramma av tørka enn andre.

For det andre må me tenkja beredskap, beredskapslagring av korn og såkorn, såvarer – eit veldig viktig tiltak som me har hatt i Noreg, som me har bygd ned i Noreg, men som det no er på tide å ta fram igjen.

Det tredje elementet er at me må tenkja på bondens økonomi, og der er forslaget om klimafond svært, svært viktig. Eg vil seia litt om klimafondet, for det har ei spesiell historie. Det låg inne i regjeringsplattforma allereie i 2013. Eit samrøystes storting slutta seg til tanken i samband med behandlinga av jordbruksmeldinga våren 2017. Men det er litt rart med denne regjeringa, for positive tiltak for jordbruket som kjem inn i regjeringsplattforma, har me mange eksempel på ikkje har vorte gjennomførte. Tiltak som er negative, derimot, vert gjennomførte i ekspressfart. Det synest eg er veldig, veldig uheldig.

Det skal òg satsast på å produsera meir frukt og grønt i Noreg. Eit klimafond vil vera spesielt viktig for frukt- og grøntnæringa, som vil ha svingingar frå år til år. At bonden der kan jamna ut inntektene gjennom eit klimafond, vil vera viktig og vil kunna avlasta erstatningsordningane.

Ei anna sak som me har fokusert mykje på, er beredskapslagring av korn – ei mengd utgreiingar. Det er eitt grunnleggjande problem med alle utgreiingane, og det er at dei legg til grunn at same kva som skjer, så skal handelen gå sin gang – det er ein såkalla statleg planføresetnad. Altså: Same kva som skjer, så skal handelen gå sin gang. I Senterpartiet tenkjer me at beredskap handlar om at det utenkjelege kan skje, og det er etter vårt syn nødvendig òg å ta høgd for at handelen med mat stoppar opp i kortare eller lengre periodar. Det er òg slik at ein veldig liten del av maten som vert produsert i verda, kryssar ei landegrense. Så det finst ikkje ein enormt stor verdsmarknad å handla på.

Dette er ikkje siste gongen me kjem innom desse temaa som er tekne opp. Senterpartiet ynskjer å ha ei brei tilnærming til dette, der me ser på avl, planteforedling og beredskap, og der me ikkje minst planlegg for at det som i dag vert oppfatta som utenkjeleg, kan skje.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Da vi begynte dagen i dag, leverte Senterpartiet inn eit forslag om at sjølvforsyninga skal opp til 50 pst. innan 2026. No er ho på rundt 30 pst. anslagsvis, på grunn av den tørken som vi har bak oss, men dei siste åra har ho lege på rundt 40 pst. At ein på sju år skal opp frå den situasjonen til 50 pst., er utruleg djervt – utruleg djervt – men det er antakeleg heilt nødvendig, heilt tvingande nødvendig.

Den situasjonen vi ser globalt, er at stadig meir jord blir forpint. Store delar av verda kan ein ikkje bu i. Ein kan ikkje drive jordbruk der ein dreiv jordbruk før. Verdas kornorganisasjon seier at vi no framover vil sjå ein nedgang i kornproduksjonen globalt, og det vil ramme alle som importerer, slik som Noreg gjer. Vi importerer i ganske stor stil, både korn og ulike typar innsatsfaktorar til å forsyne vår eigen matproduksjon og jordbruk.

Noreg må gå ein slik veg der vi tilpassar bruken av jorda. Vi tar i bruk meir jord enn det vi gjer i dag. Vi tar tilbake jord frå det som har gått ut av bruk. Vi tilpassar dyra den nye verkelegheita, tilpassar dei dei norske arealressursane, ikkje innsatsfaktorane som vi importerer, men vi tilpassar kua norsk areal. Ikkje minst tilpassar vi kosthaldet norske ressursar, altså vi fortset kjøtetinga i Noreg og aukar den. Det vil vere i direkte konflikt med både importvern og norsk produksjon av kjøt. Vi vil ikkje kunne forsyne det åleine.

Vi er i ein situasjon der vi må leggje om ganske dramatisk, men omlegginga kan jo ikkje skje dramatisk, for vi har driftsstrukturar her som har tilpassa seg rådande regime. Ein har investert mykje. Nokon har tatt opp uhorveleg mykje gjeld i den situasjonen vi har vore i, og så skal vi plutseleg leggje om. Vi må leggje om så raskt vi kan, og da må vi i alle fall ha eit 20-årsperspektiv. I løpet av dette 20-årsperspektivet skal vi også halvere eller fjerne alle utslepp frå Noreg. Så det er ein ganske dramatisk situasjon ein står i, her og no – omlegging raskt, men utan havari.

For å seie litt om kva mi vurdering av regjeringa si linje er: Her viser ein til jordbruksmeldinga, jordbruksoppgjeret og statsbudsjettet. I jordbruksmeldinga – det er heilt riktig – stod det noko om klima, men det stod ingenting om tørke. Det var ingen som såg det kome. Det var ingen som trudde at ein plutseleg skulle stå i fare for å tømme norske vassmagasin, og at tørke skulle slå ut store delar av norsk kornproduksjon – ingen såg det kome, og plutseleg var det ein realitet. Ikkje eingong i klimaforliket for nokre år sidan stod det eitt ord om tørke. Varmare, villare, våtare var omkvedet da. Ingen føresåg at vi faktisk kunne hamne i ein situasjon i Noreg med for lite vatn. Det var heilt utenkjeleg.

Da var det fokus på drenering og grøfting og slike ting, som er kontraproduktivt for tørke, for å seie det slik. Så vi må endre rytmen vi har no, der vi med ganske mange års mellomrom får ei større stortingsmelding om jordbruket, der det skjer i samband med oppgjera og statsbudsjettet. Vi bør ta inn over oss den nye situasjonen, leggje om takta og omstillinga av norsk jordbruk. Det bør skje no. Viss ikkje kan dette få fatale konsekvensar for norsk matproduksjon og for strukturen i norsk jordbruk. Så vi treng ei aktiv regjering som er mykje meir på i desse spørsmåla. Vi treng eit aktivt storting, og vi treng ei aktiv næring dersom vi skal klare å løyse den situasjonen vi står i.

Steinar Reiten (KrF) []: De to foregående årene har vist at ekstreme klimahendelser ser ut til å bli stadig vanligere, med de konsekvensene det vil få for norsk landbruk. Vekstsesongen i 2017 ble preget av ekstreme nedbørsmengder i Sør-Norge. I 2018 var situasjonen den stikk motsatte, der store deler av landet ble rammet av den verste tørken på over 100 år.

Sett i lys av slike ekstreme værutslag er det riktig og viktig at spørsmålet blir reist om hvordan politikere og landbruket gjennom sine organisasjoner i fellesskap kan gjøre norsk matproduksjon mer robust i møte med et endret klima. Likevel er det ikke nødvendigvis slik at problemene lar seg løse ved at regjeringen utarbeider stortingsmeldinger eller overordnede strategier som Stortinget så vedtar. Spørsmålet om økt klimarobusthet for norsk landbruk har vært belyst og debattert gjennom en god del år, ikke minst da Stortinget behandlet Meld. St. 33 for 2012–2013, om klimatilpasning i Norge, den 19. juni 2013. Den stortingsmeldingen ble fremmet helt mot slutten av den siste perioden til Stoltenberg II-regjeringen, og slik sett skulle en kanskje forvente at Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet benyttet anledningen til å sende kraftfulle signaler om hvordan norsk landbruk skulle gjøres mer klimarobust – styringssignaler å gå til valg på i 2013. Men slik ble det ikke. Stortingsmeldingen beskrev utfordringsbildet for landbruket nokså presist, men inneholdt ingen konkrete forslag til tiltak.

Det er likevel ingen tvil om at ekstreme klimahendelser de siste årene har blitt en vekker både for regjeringspartier og opposisjonspartier, selv om rollene er byttet om siden 2013. Jeg tror vi alle kan være enige om at den tverrpolitiske enigheten om styrking av avlingsskadeordningen og tilleggsavtalen i forbindelse med fjorårets katastrofale avlingssvikt viser at Stortinget er villig til å ta de grepene som er nødvendig for å sikre norske bønder mot økonomisk havari når katastrofen rammer.

Så er det viktig å huske at klimatilpasning av landbruket handler om mer enn klimarobusthet. Landbruket må i likhet med andre deler av næringslivet belage seg på omstillinger for å redusere utslipp av klimagasser. Det pågår for øyeblikket forhandlinger mellom staten og landbrukets organisasjoner om hvordan de utslippsmålene Norge har forpliktet seg på innenfor ikke-kvotepliktig sektor, kan nås for landbruket. Hvis våre felles anstrengelser nasjonalt og globalt for å nå utslippsmålene lykkes, ser også framtiden langt lysere ut for norske bønder. I en næring som helt og fullt baserer verdiskapingen på utnyttelse av jord og biologiske prosesser, er ethvert tiltak som reduserer klimagassutslippene og bidrar til mindre ekstreme klimahendelser, hjelp til selvhjelp. Regjeringen vil i tiden som kommer, ha et kontinuerlig fokus på klimatilpasning av landbruket gjennom budsjettarbeidet, de årlige jordbruksforhandlingene og gjennom styringssignaler til underliggende etater og forskningsinstitusjoner.

Hovedformålet med landbrukspolitikken har vært og skal fremdeles være økt matproduksjon på norske ressurser ved å sikre landbruk over hele landet. Det krever en tydelig prioritering i bruken av jordbruksarealer til ulike produksjoner gjennom en konsekvent kanaliseringspolitikk. I årets jordbruksoppgjør ble det bl.a. prioritert tilskudd til areal med driftsvansker til de områder av landet der utviklingen i arealbruk er dårligst. Gjennom det såkalte pyramidetilskuddet ble det også lagt inn en styrking av økonomien til små og mellomstore melkebruk i tråd med de overordnede målsettingene for landbruket. Tilskudd til drenering av jordbruksjord er også blitt videreført i den gjeldende jordbruksavtalen, og i de siste årene har tilskudd til storfe på beite økt kraftig. Alt dette er ordninger og tiltak som bidrar til å oppnå det som er forslagsstillernes intensjon.

Selv om hensikten med representantforslaget fra Arbeiderpartiet er den aller beste, er det likevel preget av en tilnærming som kan sies å utfordre den norske landbruksmodellen. Forslagene som blir fremmet, går nemlig langt i å la Stortinget overta styringsrollen på områder som landbrukets organisasjoner i dag forhandler med staten om i de årlige jordbruksoppgjørene. Kvote- og strukturutvikling, tiltak for forsterket norsk fôrutvikling og økte investeringer i oppgradering av vannløp og vanningsanlegg er alle naturlige elementer for forhandlinger mellom staten og organisasjonene om rammer og prioriteringer i jordbruksforhandlingene.

I likhet med de andre regjeringspartiene mener derfor Kristelig Folkeparti at intensjonen til forslagsstillerne om bedre klimatilpasning av landbruket er god, men at spørsmål om tiltak for å oppnå det, best blir løst i forbindelse med de årlige jordbruksoppgjørene, der partene selv har mulighet til å formulere treffsikre verktøy i arbeidet for bedre klimatilpasning.

Vi i Kristelig Folkeparti står som garantister for at landbrukets organisasjoner vil møte en politisk ledelse i Landbruks- og matdepartementet som er levende opptatt av disse utfordringene og de gode løsningene for å sikre et landbruk som er i stand til møte utfordringene fra et klima i endring.

Statsråd Olaug V. Bollestad []: Jeg har innledningsvis lyst til å si at dette er en viktig sak for norsk landbruk og en viktig sak for norsk politikk. Ingen er i tvil om etter å ha sett klimaendringene i full skala i 2017 og 2018 og hvilken innvirkning de hadde på landbruket, at vi har en vei å gå for å tilpasse landbruket til de nye klimaendringene. Det er jeg helt enig med forslagsstillerne i.

Vi må ruste norsk jordbruk for tider med mer nedbør, mer flom og mer tørke, paradoksalt nok, og vi må tilpasse jordbruket til disse klimaendringene. Det er jeg ikke i tvil om. Jeg er helt enig i at det er viktig og nødvendig at norsk jordbruk er godt rustet for akkurat disse endringene. Samtidig mener jeg at vi må være med og bidra i arbeidet med å redusere klimagassutslippene fra sektoren, og ikke forsterke den utfordringen som vi her ser. Jeg mener at det er sentrale problemstillinger som det har blitt jobbet systematisk med over år.

Jeg har som statsråd fått møte mange kunnskapsbaserte enheter som har kommet med mange begrunnede tiltak som landbruket har tatt i bruk, både foredling av planter og foredling av dyr, nettopp fordi en ønsker å møte de nye klimautfordringene. Klimatilpasning av jordbruket må tas på alvor, og regjeringen følger dette opp, mener jeg, i flere sammenhenger. Gjennom budsjettarbeidet, de årlige jordbruksforhandlingene og de styringssignaler en gir til underliggende etater og forskningsinstitusjoner, har satsingen de siste årene vært rettet mot nettopp reduksjon av utslippene fra jordbruket og tilpasning av norsk jordbruk til et klima som er i endring.

Utvikling av både tilpasset teknologi og forskningsbasert og praktisk agronomisk kunnskap er en forutsetning for å lykkes under mer og mer krevende produksjonsforhold.

Hovedformålet for landbrukspolitikken har over flere år vært økt matproduksjon på norske ressurser. Sammen med målet om å ha et landbruk over hele landet krever det en tydelig prioritering i bruken av jordbruksarealer mellom gressområder og arealer som er egnet til produksjon av korn og grønnsaker. I Granavolden-plattformen sier regjeringen at vi ønsker å styrke denne arbeidsdelingen i norsk landbruk, nettopp fordi en ønsker å dyrke korn der en kan dyrke korn, og å ha gressproduksjon der en skal ha gressproduksjon. Det mener jeg også er med på å gjøre noe med selvforsyningsgraden.

Samtidig har jeg lyst til å løfte blikket litt. Når det gjelder utfordringen med et klimatilpasset landbruk, sitter Norge på en ufattelig stor kunnskap gjennom våre forskningsinstitusjoner. Denne kunnskapen kan vi bidra med også utenfor våre landegrenser for å øke matproduksjonen også andre plasser, ikke bare i vårt eget land, og for å kunne ivareta ulike arter og tilpasse arter til et nytt klima.

Jeg vil avslutte med å si: Vi har sett en forferdelig krig i Syria. Noe av det første de tok, var frølageret, som var tilpasset for å kunne bygge landet etterpå. Det er viktig å tenke framoverlent – hvordan vi tenker foredling, forankring og lagring, er en viktig del i de klimautfordringene som landbruket står overfor.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Nils Kristen Sandtrøen (A) []: Kornarealet er på retur i hele landet. Hva er landbruksministerens mål for hvor stort kornareal vi skal ha i Norge?

Statsråd Olaug V. Bollestad []: Jeg er klar over at kornarealet har gått ned, fordi en har gitt åpning for annen produksjon der det er areal som har vært egnet for kornproduksjon. Derfor vil jeg forsterke og være tydelig på at vi må bruke de arealene som er egnet for kornproduksjon, til kornproduksjon, og der en skal ha produksjon av gress, må en styre virkemidlene. Dette mener jeg er et godt grunnlag inn i landbruksforhandlingene.

Nils Kristen Sandtrøen (A) []: De refererte ordene er riktige, men vi må også ha handling som står i stil med dem. Innovasjon Norge har en viktig rolle for å sørge for at vi får opp selvforsyningen gjennom de investeringsmidlene som blir gitt. I Sør-Odal i Hedmark er det gode produksjonsforhold, bl.a. for å produsere korn. Der fikk en av de aktive i næringen som ønsker å investere i oppgradering av driftsapparatet for produksjon av korn, beskjed om at det var avslag, for Hedmark er et gressfylke. Hva tenker statsråden om en slik tilbakemelding?

Statsråd Olaug V. Bollestad []: Nå kjenner ikke statsråden akkurat den saken som representanten viser til, men uavhengig av hva fylket heter, mener jeg at der det er egnet for kornproduksjon, skal en produsere korn, nettopp ut fra at vi ønsker og har en politisk enighet om økt selvforsyningsgrad. Da er det et viktig virkemiddel, enten det heter Hedmark eller det heter Østfold.

Nils Kristen Sandtrøen (A) []: Det er fortsatt utfordringer med den konkrete gjennomføringen. Et annet eksempel som jeg tidligere har stilt landbruksministeren spørsmål om, er konkret fra Gudbrandsdalen. Der ønsket Jørn Skoe å fornye produksjonen på melk. Han hadde en grunnleggende god plan for hvordan det skulle gjennomføres, som står i stil med å utnytte de naturressursene som ligger til bruket. Dessverre var beskjeden han fikk fra Innovasjon Norge i svaret, at han ikke var offensiv nok. Med andre ord: Han skulle tvinges til å øke produksjonen enda mer i volum og utover det som er fornuftig med tanke på de naturressursene som ligger der. Men da jeg utfordret landbruksministerne på det, var svaret at man ikke skulle gå inn og styre politisk hvordan virkemidlene skulle gis, men det står jo i motsetning til det vi nå diskuterer. Så da vil jeg spørre: Vil landbruksministeren heretter forbedre Innovasjon Norges midler i takt med vårt felles mål?

Statsråd Olaug V. Bollestad []: Ja, jeg er villig til å se på styringssignaler til underliggende etater, for det skal ikke være et mål at en skal gå utover det som er bærekraftig på den enkelte gård for å kunne få innovasjonsmidler – hvis det var det representanten egentlig la til grunn for spørsmålet. Jeg mener at vi skal utnytte de ressursene som er, og vi skal bruke dem, men vi skal ikke forbruke dem, for da utfordrer vi balansen i det økologiske systemet, som jeg mener det ikke er grunnlag for.

Nils Kristen Sandtrøen (A) []: Det er riktig. Og nå har det jo oppstått stor ubalanse, nettopp fordi det er gjennomført en politikk hvor det er mismatch mellom investeringer som er blitt gjort med stort gjeldsopptak, og mange som da egentlig har gjeld utover det som ligger som grunnlag på gården, og vi skal ikke lenger tilbake enn til året som gikk, da en bonde på Jæren gikk konkurs. Derfor er det dessverre synd å si at forslagene som ligger til grunn i dag, blir nedstemt, for her kunne vi felles, samlet, gått inn for en forsterking av det norske jordbruket og sørget for at kvoteutviklingen er tilpasset det landet vi er, og den naturen vi har.

Derfor vil jeg avslutte med et spørsmål nå åpent til landbruksministeren: Hvordan vil vi nå merke at vi har en landbruksminister fra Kristelig Folkeparti, til forskjell fra Fremskrittspartiet, i disse viktige spørsmålene?

Statsråd Olaug V. Bollestad []: Nå skal jeg som statsråd få lov til å være Olaug som statsråd, jeg skal ikke sammenligne meg med andre statsråder. Det jeg er opptatt av, er faktisk å ha en dialog med norsk landbruk selv om hvordan prioriteringene er. For jeg tror i all virksomhet – også når jeg har vært leder i sykehus – at det er viktig å ha en dialog med dem som har skoene på. Da blir styringen og forhandlingene viktige, da blir samarbeidet viktig, og da må vi også kunne gjøre endringer i virkemiddelapparatet hvis det ikke treffer. Det tror jeg gjøres best i dialog og ikke fra Stortinget alene.

Presidenten: Neste replikant er Geir Pollestad. Statsråden må bli stående!

Geir Pollestad (Sp) []: Eg registrerer at statsråden trudde eg ikkje hadde spørsmål. Det synest eg var rart. Eg trur òg at statsråden må erkjenna at både jordbruket og opposisjonen har betydeleg større forventningar til ein statsråd frå Kristeleg Folkeparti enn me har hatt til ein statsråd frå Framstegspartiet.

Men mitt konkrete spørsmål er: Har landbruksministeren heilt lagt vekk tanken på og arbeidet med å etablera eit klimafond for landbruket?

Statsråd Olaug V. Bollestad []: Jeg legger ikke vekk tanken på noe godt arbeid, jeg, men det vil jeg ta i de forhandlingene der det er naturlig. Men jeg legger ikke vekk noen gode tiltak før jeg har vært i en dialog og ser hva jeg mener kan være virkningsfullt.

Jeg har hørt fra flere i næringene at de har et ønske om det, og det har jeg lyttet til. Og så skal jeg ta dette med meg i det videre arbeidet.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

De talerne som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Ruth Grung (A) []: Jeg er valgt inn på Stortinget fra fylket Hordaland. Hordaland er kjent for mye, men de har faktisk også flest bruk. Det visste jeg ikke før vi hadde en tur sammen med Sponheim. De har også den største andelen småbruk. Regionen er også kjent for at man geografisk er litt utsatt når det gjelder nedbør, og det er forventet at vi får enda mer ekstremvær.

Næringskomiteen var nylig i Bergen og Austevoll. Landbruk var ikke temaet, men vi så tydelig da vi var i Austevoll, hvordan de har brukt villsauen – dyrket den fram – for å ta vare på landskapet, og ikke minst for å dyrke fram en spesialitet, som vår Bocuse d’Or-kokk i Bekkjarvik har på menyen sin.

Vi var også i Bergen da vi tok fergen tilbake, og da passerte vi Fana-bonden, hvis produkt nylig ble kåret til verdens beste ost. Han ønsker ikke å utvide, men bare ha tolv kyr og beholde eksklusiviteten. Så regionen er mangfoldig.

Da jeg var lokal representant og leder i komiteen for miljø- og byutvikling, fikk jeg også vite at det er 120 bruk i Bergen. Derfor var det gledelig med bondefrokosten her i morges. Vi er vant med at Trøndelag, Rogaland og Innlandet er mye større på landbruk, men man valgte altså ut Bodil Fjelltveit, en sauebonde fra Bergen, som fikk lede oss gjennom møtet i morges.

Vi har også Hardanger, og i Hardanger er mesteparten av området konsentrert om frukt- og bærdyrking og spesielt fruktdyrking. Samtlige av dem vi møter er opptatt av at de klarer å fortsette i yrkene sine. Det har en enorm yrkesstolthet – det å jobbe så tett på jorden og det å produsere mat. Men de er også veldig bevisst på at de trenger mer kunnskap for å tilpasse seg de klimaendringene som er, ikke minst det å framskaffe nye sorter. Da trenger de overordnet kunnskap.

Jeg er klar over at vi har sterke bondeorganisasjoner. Mye avtales gjennom dem. Men også i møte med Bondelaget er en tydelig på at for dem er det helt avgjørende at Stortinget og folkevalgte både lokalt, regionalt og nasjonalt engasjerer seg i de overordnede utfordringene. Jeg er helt sikker på at vi klarer å gjøre det på en måte som gjør at vi respekterer den rolleavklaringen som de har.

De presiserte også at de ønsker tiltak som de selv har mulighet til å styre, og ikke fjerne tiltak som de ikke kan påvirke. For de er jordnære, bøndene våre. Det er iallfall en oppfordring som ligger til grunn – og ikke minst å tenke regional tilpasning.

André N. Skjelstad (V) []: Noen kommentarer helt på tampen av debatten.

Jeg er helt enig med representanten Grung i at et differensiert landbruk er helt nødvendig. Det har også vært rettesnoren for Venstre og ikke minst for Kristelig Folkepartisiden 2013, og vi har vi inngått alle avtalene med daværende regjering, men også med den som er per i dag.

Men det er noen momenter som det er naturlig å knytte noen kommentarer til. Nå har representanten Pollestad gått, men det blir litt paradoksalt når vi hadde en sak i salen i dag tidlig, der den samme representanten forklarer hvor opptatt han er av miljø- og klimatilpasninger. Han ramser opp ganske mange grep. Men en kunne jo også legge inn noen ord om det vi gjorde i 2017, da vi økte grøftetilskuddet vesentlig i forhold til hvordan det var under tidligere regjeringer, og ikke minst det vi da fikk til, som nettopp gjør at vi tar dette på alvor, og ikke minst det som også er litt betinget rundt forslaget i dag. Men alt handler i utgangspunktet om – uten at en skal dra det for langt – god agronomi i liv og lære i det som vi her holder på med.

Så er det noen som er innom dette med kanaliseringspolitikk. Det har jeg tatt til orde for svært mange ganger. Det er viktig at vi har en stor rekanalisering, som vi nå kan se, spesielt i Hedmark og Buskerud og til dels i Oppland. Men så blir jeg litt i stuss. Når representanten Sandtrøen på nytt – jeg mente at jeg svarte det ut tidligere i debatten – bringer inn så tydelig Innovasjon Norge, må vi ta med oss at vi er i taket når det gjelder de fleste næringene. Jeg har stor respekt for jordbruksinstituttet, men det representanten Sandtrøen her prøver å legge opp til, er en detaljstyring som jeg ikke tror faglagene setter noen voldsom pris på. Jeg vil tro at det beste for så vidt er at en kan ha respekt for at det er faglagene som fremmer sine krav inn mot staten, og at en på den måten nettopp får den dynamikken som flere etterlyser her. Det representanten Sandtrøen legger opp til her, er en detaljstyring av næringen, og det vil jeg sterkt advare mot.

Statsråd Olaug V. Bollestad []: Jeg hadde lyst til bare å gi honnør til Ruth Grung, som tok opp dette med små og differensierte bruk. Det blir også viktig i den tilpasningen vi skal ha, at det legges til rette for at de i Hardanger kan ha en foredling av sine frukt- og bærtrær som er tilpasset klimaet og det en ser av utfordringer. De som vet best, er de som har skoene på.

Jeg tenker også at det er viktig å ha andre typer produksjoner i små og mellomstore bruk som er tilpasset lokalt deres klima og natur. Det tror jeg er klokt for alle. Det vil øke matproduksjonen, men det er også et forvaltningsansvar knyttet til de ressursene vi har.

Så vil jeg takke for de tre debattene vi har hatt. Jeg synes som ny statsråd det har vært en god opplevelse.

Nils Kristen Sandtrøen (A) []: Kornproduksjonen er på bunn, og det er det som er essensen hvis vi skal ha sikkerhet til folk i Norge. Da må Stortinget være med og ta grep og sørge for at målene som vi sammen har satt i jordbruksmeldingen, med større sikkerhet til folk i Norge og økt selvforsyning, faktisk blir oppfylt i praksis.

Når det kommer til det å lage mat, er det ofte det kommer gode kokebøker om hvordan man faktisk kan få gjennomført jobben. Vi i Stortinget har sammen vedtatt en jordbruksmelding. Forslaget fra Arbeiderpartiet er en konkretisering av hvordan vi nå kan gå videre for å sørge for å tilpasse oss det utfordrende bildet vi ser med stadig mer uforutsigbart vær, og får opp produksjonen og verdiskapingen og legger til rette slik at agronomien blir bedre i hele landet – enten det er fruktdyrking i Hardanger eller kornproduksjon på Østlandet.

Til Skjelstad: Det er viktig å få fram at vi har hatt en høring på hele pakken av forslag, og det var bred støtte, også fra faglagene, til at dette er en helt riktig tankemåte og nødvendig for å forsterke sikkerheten, beredskapen og verdiskapingen i matproduksjonen de neste årene. Dette er gjort nettopp i samarbeid med alle dem som skal være med og gjøre jobben.

Det er ett punkt som er viktig å få fram i dag. I replikkvekslingen mellom representanten fra Arbeiderpartiet, som jeg skal være her i dag, og Olaug Bollestad som landbruksminister kom det tydelig fram at vi dessverre fortsatt vil se at det er hovedlinjene fra Sylvi Listhaugs politikk som ligger fast. Vi savner at vi kunne ha gått sammen inn i dette forslaget og sagt at vi skal få opp produksjonen av mat de neste årene, vi skal oppnå det målet som Stortinget har satt, så det ikke bare blir et papirvedtak, men faktisk gjennomført i ekte handling. Det hadde vært fint.

Jeg vet – selv om landbruksministeren rister på hodet – at Kristelig Folkeparti egentlig deler tankegangen i vårt forslag, men at man ikke får lov til å stemme for. Det betyr at vi har muligheter for å skape en bedre framtid hvis Stortinget, med et kommende flertall, kan gå sammen med folk i næringen og skape bedre framtidsutsikter. Det vil være til gavn både for de neste generasjonene og for sikkerheten til oss alle.

Eva Kristin Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.

Forrige kapittel
Neste kapittel