Stortinget - Møte tirsdag den 14. mai 2019

Dato: 14.05.2019
President: Morten Wold

Innhold

Sak nr. 1 [10:04:39]

Debatt om utenriksministerens redegjørelse om viktige EU- og EØS-saker (Redegjørelsen holdt i Stortingets møte 9. mai 2019)

Talere

Presidenten: Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 40 minutter, og at taletiden fordeles slik:

Arbeiderpartiet 25 minutter, Høyre 25 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Senterpartiet 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti, Venstre, Kristelig Folkeparti, Miljøpartiet De Grønne og Rødt 5 minutter hver.

Videre vil presidenten forslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til inntil sju replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Anniken Huitfeldt (A) [] (komiteens leder): Jeg vil takke utenriksministeren for en god og bred redegjørelse.

Det europeiske samarbeidet møter mange utfordringer. Vi er alle spent på det forestående parlamentsvalget, om populistiske partier får økt oppslutning, og hvilke konsekvenser det får for det europeiske samarbeidet.

Vi ser at demokratiske institusjoner som domstol og fri presse er under press i veldig mange EU-land. Vi ser fravær av økonomisk framgang for dem som har minst, og mangel på tillit til europeiske politikere – et Europa med økte forskjeller. Flere har mistet jobben eller fått midlertidige jobber, og det har blitt økt press mot lønns- og arbeidsforhold. Alle disse faktorene er med på å gi mindre legitimitet til det europeiske samarbeidet. Økte sosiale forskjeller skaper mindre tillit i samfunnet.

EØS-avtalen ble forhandlet fram i en tid med positiv politisk utvikling i det meste av Europa. Initiativet ble tatt i 1989, og i årene som fulgte, var demokratiet på frammarsj. Det var tolv EU-land og seks medlemsland i EFTA den gangen avtalen ble forhandlet fram. Nå er det 27 EU-land og tre EØS/EFTA-stater som er med i EØS-samarbeidet. Styrkeforholdet har med andre ord endret seg temmelig mye. Det var en god avtale den gangen den ble forhandlet fram, og det er den fortsatt. Den har tjent oss godt.

Etter brexit burde det være klart for alle: En avtale med EU har fordeler og ulemper, men det er ingen realisme i tanken om at vi vil kunne få en bedre avtale enn den avtalen vi forhandlet fram den gangen. Den sjansen kan rett og slett ingen ansvarlige politikere ta. Å bruke krefter på å utrede alternativer nå er rett og slett dårlig posisjonering av norske interesser. Hvem i all verden tror at det er mulig for Norge å forhandle fram bedre løsninger hvis vi åpner for å endre vårt forhold til det europeiske marked og bryte med det samarbeidet som EØS-avtalen representerer?

Den ønsketenkningen som enkelte britiske politikere la til grunn, viser seg ikke å være mulig å gjennomføre. Nordmenn mot norsk EU-medlemskap burde være dem som forsvarte avtalen aller mest. Uten EØS-avtalen hadde de måttet søke medlemskap. Vi klarer oss ikke best alene – like lite som Storbritannia står sterkest på egen hånd.

Tilgangen til det indre marked gir oss felles standarder og fjerner tekniske handelshindringer. Vi har full kontroll over norsk landbrukspolitikk og fiskeripolitikk, hvor felles veterinærregler betyr at fisken vår slipper kvalitetskontroll på grensa. Avtalen gir oss full markedsadgang også for tjenester, som har blitt en stadig viktigere del av norsk eksport. Kort sagt: Avtalen gjør at vårt suverent største eksportmarked er blitt et hjemmemarked.

Med økt europeisk samarbeid og mer konkurranse kreves tiltak for å unngå sosial dumping. EU-regimet gir norske myndigheter rett til å demme opp for slike konsekvenser. Kravet om tarifflønn gjennom såkalt allmenngjøring av tariffavtaler, innsynsrett for tillitsvalgte om underleverandørers lønns- og arbeidsvilkår, forbud mot nulltimerskontrakter og bedre kontroll med innleid arbeidskraft er tiltak som kan bidra.

Med et felles europeisk arbeidsmarked er det økt behov for landsomfattende tariffavtaler og tiltak som styrker det europeiske organiserte arbeidslivet. Britene har på mange måter gått motsatt vei de siste årene. Mindre organisering og flere lokale lønnsavtaler har bidratt til å holde britiske lønns- og arbeidsvilkår nede. Det er også noe av bakgrunnen for at mange briter har stemt for brexit.

EØS-avtalen gir også norske borgere beskyttelse. Drar vi på ferie, jobber eller studerer i et annet EU-land, blir vi behandlet som landets egne borgere. Det er en beskyttelse som absolutt er i norske borgeres interesse.

Michael Tetzschner (H) []: Jeg vil bemerke til foregående taler – vår utmerkede komitéleder – at det er en stund siden jeg har hørt et så kraftfullt innlegg fra Arbeiderpartiets side om EØS-avtalen. Det har vi i vår leir etterlyst, og vi har også med en viss uro sett hvordan diskusjonen har dreid seg stadig mer i EU/EØS-kritisk retning i deler av den radikale fagbevegelsen og i enkelte deler av Arbeiderpartiet, så jeg synes innlegget var utmerket.

Det vi behandler i dag, er utenriksministerens redegjørelse, og jeg vil si at den var både instruktiv og interessant, og det er mange viktige perspektiver som trekkes opp. For Norge er samarbeidet med EU basert på nettopp EØS-avtalen, og den er helt avgjørende viktig. EU-landene utgjør verdens største økonomi, og det indre marked er verdens mest utviklede frihandelsområde. Men ikke bare det: Økonomien er så integrert at det faktisk ikke lar seg erstatte av en tradisjonell avtale om tolltariffer, slik noen tror er alternativet. En liten og åpen økonomi som den norske er helt avhengig av deltakelse i det indre marked for å sikre norske arbeidsplasser og dermed det økonomiske fundamentet for velferdsstaten.

Selv om EU-samarbeidet er viktigere enn noen gang, er det også under press fra flere sider. Forrige taler var inne på brexit, og jeg mener at brexit har vist at EUs evne til å markedsføre sine resultater som problemløser og også evne til å trekke i samme retning ikke har vært overbevisende nok. Tar vi fokuset vekk fra Storbritannia og retter det mot de nye demokratiene, har også enkelte land distansert seg fra rettsstatsprinsipper som vi andre tar for gitt. Så har man hatt en migrasjonsbølge som også har satt EU-systemet og fellesbeslutningene under press. Selv om antallet nå er lavere enn i toppåret 2015, er problemet ennå ikke løst på en slik måte at EU klarer å utvikle en felles og solidarisk asyl- og flyktningpolitikk som landene fullt ut stoler på.

Russlands aggressive opptreden i nærområdet gir grunn til vedvarende bekymring, og tegnene på at USAs tilbaketrekning fra multilaterale avtaler og organisasjoner ikke bare er forbigående, etterlater også en del usikkerhet hos tradisjonelle venner og allierte.

Men nettopp de problemer som er nevnt, kaller på felleseuropeiske løsninger og på mer samarbeid, ikke mindre. Vi ser jo også at samarbeidet gir resultater – vi oppnår mer sammen enn hver for oss. For eksempel er finanskrisen på det nærmeste tilbakelagt, sysselsettingsutviklingen er i fremgang. Samtidig har tilbakeslaget med brexit vist frem fordelene mange tok for gitt. EU legges om fra å interessere seg for mer detaljerte spørsmål som man trygt kan overlate til nasjonalstatene, til å interessere seg for de større spørsmål og bli mer betydningsfulle på de viktige områdene, og legge seg mindre opp i de mindre spørsmål som man kan overlate til nasjonal regulering.

Om snaue to uker velges 751 representanter til Europaparlamentet, og det er 73 plasser som skal velges fra Storbritannia. Opprinnelig var det meningen at det skulle gjennomføres valg på 705 – man var altså villig til å la 46 plasser stå ubenyttet av de 73 som Storbritannia ville etterlate seg, og 27 er da fordelt på de andre landene for å rette opp i skjevheter.

Det som er tankekorset i dette, er at våre nærmeste naboer i Norden sender – litt etter utfallet av brexit – rundt 50 representanter, Norge ingen. Siden EØS-motstanderne er så opptatt av å fremheve at vi ikke innvirker på reglene, må det være et tankekors at Norge ikke setter sitt preg på det europeiske samarbeidet mer enn vi gjør. Vi har jo mye å komme med – vi har mange tradisjoner vi kunne bidratt med, og vi ser også at våre nordiske naboland frembærer våre verdier på en utmerket måte, men tallmessig kunne vi også vært med der.

Lenge var det progressivt å være imot EU fordi det var en vestlig rikmannsklubb – hvis man husker tilbake til utvidelsesdiskusjonen i 1994. Det var en handelsblokk som var ute etter å holde alle andre ute fra våre markeder og slå ring om egne privilegier. Så ble de nye, selvstendige og spirende demokratier fra den tidligere østblokken, helt i strid med denne forutsigelsen, gradvis integrert og gikk fra stagnasjon til sterk forbedring av levestandarden for vanlige mennesker, som også de samme radikale menneskene mente at de ikke kunne være en kilde til. Det har ikke skjedd uten overgangsproblemer, men det var stadig ikke nok til å overbevise våre hjemlige radikalere, som var stivnet i forestillingen om at overnasjonalt samarbeid resulterer i dårligere politikk.

Så kom miljøproblemene, men EU hadde også mange av svarene, bl.a. miljøstandarder i industrien, klimakvoter og Parisavtalen. Det hadde ikke vært noen parisavtale om ikke EU hadde presset den frem. Det ville heller ikke vært en effektiv implementering av Parisavtalen i Europa uten EU. Men det er de samme kretsene som nå sterkest kritiserer Trump for å trekke seg fra en avtale som nettopp ikke hadde sett dagens lys hvis deres syn på forpliktende europeisk samarbeid hadde fått råde.

Uansett om det er klimakrisen, om det er regulering av bank og finans, om det er en mer effektiv beskatning av internasjonale selskaper, eller om det er IKT-sektorens aktører med sterk markedsdominans innenfor digitale tjenester, hvor det altfor lenge har sett ut som om disse multinasjonale selskapene utenfor Europa har betalt den skatten de har villet, og valgt hvilke land de eventuelt har betalt den symbolske skatten i, er det bare et kraftfullt europeisk samarbeid som kan bringe alt dette i ordnede former, slik at dette beskatningsgrunnlaget blir tilgjengelig for nasjonal skattlegging i de landene hvor verdiskapingen skjer. Store skritt er også tatt på det digitale sikkerhetsområdet, store skritt er tatt for å sikre den enkelte bedre kontroll med sine personopplysninger gjennom GDPR. Disse fremskritt ville ikke vært mulige uten EU- og EØS-samarbeid. Samarbeidet om like regler – fra beskatning og økonomisk politikk til klima og personvern – ville ikke vært mulig uten at det var en gjennomgående standard som hindrer at det blir en konkurransefordel for bedriftene å sette slike hensyn til side.

Så har vi fortsatt overgangsproblemer, men det er ikke undergangsproblemer knyttet til rettsstat og demokrati.

Kommisjonen har valgt å aktivere artikkel 7 om fare for brudd på EUs grunnleggende verdier etter såkalte domstolsreformer i Polen, og overfor Ungarn er det reist kritikk om myndighetenes behandling av de såkalte NGO-ene, altså de organisasjonene som er spontant organisert utenfor statens kontroll. Disse prosedyrene har på viktige punkter allerede gitt regjeringen en anledning til å modifisere seg og besinne seg. Det er jo en arv fra tidligere maktstrukturer som de nye demokratiene har hatt problemer med å overvinne – det er ikke noe de har arvet fra EU, men EU drar dem i riktig retning. Men igjen: Dette er overgangsproblemer som kan overvinnes, i likhet med de andre problemene som jeg har nevnt, og som kaller på mer samarbeid, ikke mindre.

Så kan man spekulere på hvor disse landene hadde vært hvis de hadde vært overlatt til seg selv og ikke vært med i et forpliktende økonomisk og politisk samarbeid uten en slik påvirkning i retning av rettsstatsprinsipper.

Det er mulig EU vil utvikle seg akkurat dit vi ønsker uten Norges politiske medvirkning. Den sjansen tar jo hele venstresiden, men særlig progressivt er det ikke. Derfor er det viktig at vi også gjennom de kanalene som regjeringen så effektivt utnytter, påvirker der vi kan, og deltar der vi kan – innenfor Schengen-samarbeidet, f.eks. Det er helt nødvendig at Norge også deltar i en utvikling av en felles grensekontroll, nettopp for å legge grunnlaget for en mer rettferdig og mer solidarisk asylpolitikk.

Per-Willy Amundsen (FrP) []: La meg få takke utenriksministeren for redegjørelsen.

Jeg vil starte med å berømme regjeringen for arbeidet den har lagt ned i brexit-forberedelsene. Prosessen er fremdeles usikker, men regjeringen har forberedt seg godt på de ulike mulige utfallene. Dersom utmeldingsavtalen godkjennes i Underhuset og det blir en ordnet brexit, trer det i kraft en avtale mellom EØS/EFTA-statene og Storbritannia som speiler utmeldingsavtalen. Dersom det blir en «no deal»-brexit, har Norge og Storbritannia signert avtaler som gjør at nordmenn i Storbritannia og briter i Norge får rettigheter videreført, og at varehandel og transport sikres. Det er også forhandlet frem en egen avtale om fiskeriforvaltning. Det er viktig for Norges interesser.

EØS-avtalen betyr mye for norsk økonomi, særlig hva gjelder markedsadgang i Europa. Det har tjent oss godt. Det har gitt norske eksportbedrifter tilgang til store markeder. EU har uten tvil betydd mye for Europas utvikling, både økonomisk og politisk. Utenriksministeren poengterte i sin redegjørelse at i dag er en krig mellom landene som historisk sett har vært erkefiender – Frankrike og Tyskland – utenkelig. Mange mener dette i stor grad kan tilskrives det samarbeidet som har vokst frem gjennom EU.

Når det er sagt, er det sterke krefter som ønsker mer integrering på stadig flere områder og mindre nasjonal selvbestemmelse og handlingsrom. Man kan spørre seg om ikke EU kan ha gått for langt i forsøket på å skape den europeiske drømmen, for nasjonalstaten slår tilbake. Brexit er en indikasjon på nettopp dette. Valget til Europaparlamentet, der EU-skeptiske partier ligger an til å gjøre det godt, er en annen indikasjon.

Vi må aldri, aldri underspille behovet som mange føler for en nasjonal identitet og nasjonal tilhørighet. Folk har behov for et felleskap der man føler seg hjemme, trygg og ivaretatt. Nasjonalstaten fyller dette behovet. EU kan ikke erstatte det nasjonale felleskapet. Det er en illusjon å tro at vi alle kan bli europeere. Derfor er det viktig at vi har en viss kritisk distanse til det europeiske prosjektet. Vi bør verken glorifisere EU eller EØS-avtalen når vi så tydelig ser at det er interne utfordringer i Europa, og at det er aspekter, sider, ved EØS-avtalen som ikke fungerer tilfredsstillende – som tilgangen til velferdsytelser. Derfor sier også Granavolden-plattformen at regjeringen skal jobbe for forbedringer innenfor EØS-avtalens rammeverk.

Kabotasje er et problem som Fremskrittspartiet tar på alvor. Tidligere regjeringer har ikke tatt saken tilsvarende alvorlig. Det virker som om man har vært mest opptatt av dette i opposisjon. Denne regjeringen har vært en pådriver for å få til et felleseuropeisk regelverk for å få bukt med kabotasje. Norge har alliert seg med flere likesinnede land for å få økt gehør og gjennomslag i EU. Det gjenstår å se om det nye regelverket, som nå er gjenstand for forhandlinger internt mellom EUs institusjoner, kommer til å gjenspeile Norges synspunkt. Vi vil fortsette å løfte våre synspunkter og ikke hvile på våre laurbær.

Noen ord må også sies om FNs migrasjonsplattform, som utenriksministeren adresserte i sin redegjørelse. Fremskrittspartiet var som kjent det eneste partiet som gikk imot FNs migrasjonsplattform, også her i denne salen. Utenriksministeren sa:

«Globalt arbeider vi for utformingen av en oppfølgingsmekanisme av FNs migrasjonsplattform (…) som ikke bidrar til å utvide fortolkingen av teksten som ble vedtatt i desember i fjor.»

Det er selvsagt bra. Men det understreker også det Fremskrittspartiet advarte mot, nettopp i debatten om migrasjonsplattformen som vi hadde i denne salen i desember i fjor: Plattformen vil føre til forventninger om etterlevelse, og kan føre til en internasjonalisering og liberalisering av migrasjonspolitikken. Tolkningen av den kan også bli en annen enn det vi la til grunn. Dette er bare nok et eksempel på internasjonale forsøk på å dra nasjonalstatens anliggender opp på et mer globalt nivå, og dermed undergrave nasjonale, demokratiske mekanismer, for å fremme et politisk syn som ikke nødvendigvis gjenspeiler befolkningen i den enkelte nasjonalstat. Det er en utvikling som er farlig. Det er udemokratisk. Det er noe som fører til protester, som vi ser over hele Europa. Dette er protester vi må ta på alvor. Man har gått for langt i det europeiske prosjektet; det fører til undergraving av nasjonalstaten. Det må vi ta på alvor.

Dette er ikke en debatt som er svart-hvitt. Alle forstår behovet vi har for å samhandle, for å ha kjøreregler vi alle kan respektere, og for å kunne utveksle varer. Det er viktig – handel er bra. Men den type globalisering vi har sett de siste tiårene, har nok hatt en virkning som går langt utover det som opprinnelig var intensjonen, noe som dermed setter i gang politiske motreaksjoner som vi skal ta på alvor.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Den europeiske union, EU, er et eksperiment uten forbilde – felles valuta, euro, uten et felles finansdepartement med beskatningsrett. Slikt finnes ikke i andre land. Med fri bevegelse av arbeidsfolk, kapital, varer og tjenester blir det utrygghet for stabile og trygge arbeidsinntekter. Når en ikke har et velorganisert arbeidsliv, får en heller ikke et trygt familieliv.

Dette eksperimentet skaper økende sosial uro i en rekke land, og gir nå politisk uro. Meningsmålingene viser store endringer ved det kommende valget til Europaparlamentet. Lederen av ILO i Genève, Guy Ryder, fortalte arbeids- og sosialkomiteen, noen år etter finanskrisa, at sosial uro ville bli resultatet av politikken til EU-kommisjonen og Den europeiske sentralbanken, ESB, godt understøttet av Det internasjonale pengefondet, IMF. Guy Ryder var dypt bekymret fordi ILO, FNs eldste organisasjon, fra 1919, visste at trygghet for arbeidsinntekt er grunnleggende viktig for stabilitet og en demokratisk utvikling. Jeg understreker «demokratisk utvikling».

Norge er koblet til EU med markedskreftenes fire friheter – fri bevegelse av arbeidskraft, kapital, varer og tjenester – gjennom EØS-avtalen. Avtalen er dynamisk. EØS er ikke en sak. Det er en alternativ samfunnsorganisering til det Norge som folk har erfart har gitt trygghet. Årsaken er sjølsagt: Stortinget var sjefen i dette Norge. Med demokratisk flertall i Stortinget ble kapitalkreftene styrt i samsvar med de lovnader som ble gitt ved stortingsdebatter. Folk erfarte at det som ble lovd, ble realisert over tid. Hvis folk var misfornøyd med resultatet, var det Stortingets sammensetning som ble endret. Problemet ble løst ved valg der Norge fikk nytt stortingsflertall. Nå erfarer stadig flere at problemet er et stortingsflertall som ser på EØS-avtalen nærmest som ei hellig ku. Den kan ikke reforhandles. Problemene bagatelliseres, og avmakten brer seg blant stortingsrepresentantene, som ikke greier å holde det de lover ved valg.

Det er forskjell mellom regjering og opposisjon – jeg vil understreke det. De rød-grønne partiene i dagens storting vil utnytte det nasjonale handlingsrommet innenfor EØS, mens Høyre ikke vil være en slik pådriver.

EØS-avtalen, iverksatt 1. januar 1994, skulle være midlertidig. Nå er den 25 år. Den skulle etter planen fra statsminister Gro Harlem Brundtland fra Arbeiderpartiet og EU-kommisjonens president Jacques Delors, som virket fra 1985 til 1995, være første skritt på veien til at Norge skulle bli en del av Den europeiske union, EU. Unionens flagg skulle også vaie i Norge 17. mai. Slik ble det ikke; det norske folk sa nei til unionsflagget. Men EØS-avtalen binder Norge stadig tettere til EUs samfunnssystem.

Det er i arbeidslivet folk merker dette tydeligst, det er logisk. Når de østeuropeiske landenes ledere ville komme vekk fra sterk russisk innflytelse, var innlemmelse i Den europeiske union et naturlig alternativ. Vesteuropeiske ledere i EU sa velkommen, men de sa noe mer: Når Vest-Europa får tilgang til det østeuropeiske markedet for sine varer og tjenester samt kapital, skal Øst-Europa få lov til å konkurrere med oss på det området der dere har et fortrinn, nemlig billig arbeidskraft.

Nå har dette fungert i 10–15 år, og resultatet viser seg. Det er økende uro i de bransjer som blir sterkest berørt av denne lavlønnskonkurransen. I Norge er det innen transport, bygg og anlegg, renhold, landbruk, sjøfart, fiskeforedling, reiseliv, handel, men også innen IT og luftfart, for å nevne noen yrkesgrupper. Stadig flere arbeidsfolk føler at de må stå med lua i handa og ta til takke med arbeidskontrakter som gir lav og stadig mer uforutsigbar inntekt. Seriøse arbeidsgivere som har faste ansettelser med ordnet tarifflønn og lærlinger, erfarer at de blir utkonkurrert når de følger den norske modellen. Ifølge rapport nr. 2 i 2019 fra Samfunnsøkonomisk analyse erfarer store yrkesgrupper, fra varehandel til vedlikehold, osv., dette. Det kommer fram at det også går på svart arbeid og manglende innbetaling av skatter og avgifter. Dette kommer, som nevnt, fram i rapporten R2-2019 Eksterne faktorer – Arbeidslivskriminalitet og arbeidsinnvandring.

Årsaken til denne utviklingen er at det norske stortingsflertallet, med Arbeiderpartiet og Høyre i spissen, ikke vil at Stortinget nå skal ha overordnet styring av det norske arbeidsmarkedet. I EU er det heller ingen andre folkevalgte forsamlinger som på overnasjonalt nivå er satt til å styre kapitalkreftene, slik at vi får et trygt arbeidsliv. Senterpartiet har hele tida i sin historie styrt kapitalkreftene.

EU-lederne sitter nå i skårfestet. De kommer ikke videre med prosjektet Europas forente stater, de velger ikke å oppgi prosjektet med euro, og er derfor i en klemme. Sosialdemokratene er i krise i en rekke land i Europa, og det er ikke unaturlig.

Senterpartiet går fra fri arbeidsinnvandring til regulert arbeidsinnvandring. Vi vil se på den sveitsiske modellen.

Jeg vil avslutte med å si at EØS-avtalen er som en torpedo midtskips på sosialdemokratiet. Avtalen er til stor glede for høyrepartiene. Denne utviklingen må Senterpartiet medvirke til å få en slutt på. Svært mye står på spill.

Audun Lysbakken (SV) []: Jeg vil takke utenriksministeren for redegjørelsen.

Det er blitt noe litt rituelt over regjeringens og enkelte andre partiers forsvar av EØS-avtalen og måten å håndtere den nye EØS-debatten på, og det er at en nesten ikke går inn i det som er årsaken til at vi har fått denne debatten, nemlig situasjonen i arbeidslivet vårt. Hvis regjeringen skal fortsette å avfeie EØS-kritikken, fortsette med en argumentasjon som er preget av en form for fatalisme, hvor EØS er det beste som finnes, og det finnes ingen alternativer, kommer frustrasjonen over dette bare til å vokse og vokse.

Det regjeringen kunne gjort, er selvfølgelig å vise en politisk vilje til å ta tak i det som er årsaken til at EØS-motstanden i fagbevegelsen vokser, nemlig den sosiale dumpingen som brer seg i arbeidslivet vårt, på byggeplassene, i industrien, på veiene, i havnene, langt inn i offentlig sektor, til og med i helsesektoren vår. Regjeringen kunne vist vilje til å håndtere EØS-avtalen i tråd med de mulighetene som Norge tross alt har fått til å velge vår egen kurs, f.eks. ved å bruke reservasjonsretten. Men når EU nå vil pålegge oss en videre tvangsprivatisering av jernbanen, bruker regjeringen tvert imot muligheten til å prøve å blokkere for at framtidige flertall kan gjøre det som det er temmelig åpenbart at folk i Norge nå ønsker seg, nemlig å ta jernbanen tilbake til fellesskapet. Så EØS-avtalen brukes til å fremme høyrepolitikk. EØS-avtalen er en abonnementsordning for høyrepolitikk, og da er det ikke rart at motstanden i fagbevegelsen er sterk.

Det er sånn at nettopp dette, at vi gjennom EØS-avtalen importerer markedsliberalisme og høyrepolitikk, gjør at et internasjonalistisk parti som SV mener vi må lete etter alternativer. Vi er for et sterkt europeisk samarbeid, vi er for mer internasjonalt samarbeid for å løse de viktigste utfordringene i vår tid, men vi kan ikke ha et samarbeid som fungerer på den måten at det setter en folkelig og politisk vilje til å dreie den økonomiske kursen i vårt land mot venstre, ut av spill, til fordel for importert høyrepolitikk.

Så får vi høre at brexit viser at denne debatten er det ikke noen vits i å ha. Vel, la oss da være litt edruelige og minne om hva som er problemet for britene akkurat nå – en rekke særbritiske utfordringer knyttet til irskegrensen, knyttet til irenes politiske kaos, og også utfordringer knyttet til EUs regler for uttreden, som sier en del om rekkefølgen ting skal gjøres i. Ingenting av dette vil gjelde for Norge i en situasjon hvor vi ønsker å ta opp samtalen om en bedre avtale for vår del.

Jeg vil gjerne si noe om klima. Jeg synes det er bra at utenriksministeren brukte såpass mye plass på klima i sin redegjørelse. Også der er det imidlertid verdt å minne om at denne regjeringen ikke gjør sin del av jobben. Mens en rekke europeiske land beveger seg raskt i retning av en omlegging til fornybar energi, synes det som om den norske regjeringen er aller mest opptatt av å selge mest mulig gass i Europa og promotere ideen om at kull i Europa skal erstattes av norsk fossilgass – mens en rekke EU-land er på vei forbi den ideen og vil hoppe rett over i et fornybart energisystem.

Derfor er det mange av oss som fortsatt lurer på hva som skjedde på det uformelle energiministermøtet i Bucuresti i begynnelsen av april, hvor elleve EU-land sa nei til å støtte en uttalelse om det europeiske gassmarkedet fordi den ikke inneholdt tydelige henvisninger til EUs tidfestede plan for klimanøytralitet, mens Norge ser ut til å ha støttet denne uttalelsen og ikke støttet de landene som ønsket tydeligere klimapolitiske målsettinger. Jeg vil gjerne utfordre utenriksministeren til nå å opplyse Stortinget om hva som faktisk var Norges holdning til de forslagene som ble lagt inn i den uttalelsen om en mer offensiv holdning til klimaspørsmålet, for det svaret har det ikke vært lett å få fra olje- og energiministeren.

Carl-Erik Grimstad (V) []: Det er mai, og det er grunn til å bruke noen minutter på begrepene fred og demokrati. Det er vanskelig å overdrive den betydningen Det europeiske fellesskap og senere Den europeiske union har hatt for utviklingen av vårt kontinent. På ruinene etter annen verdenskrig ble det bygget en ny politisk virkelighet for flere hundre millioner mennesker, en virkelighet bygget på samarbeid, handel og forhandlinger, til erstatning for rå makt, korrupsjon, undertrykkelse og krig.

På Europadagen den 9. mai hadde Venstres ungdomsparti, Unge Venstre, en markering i sosiale medier. Der het det treffende: «Europas historie er ikke skrevet med blekk, den er skrevet med blod.» Det er en brutal setning, som effektivt oppsummerer vårt kontinents utvikling over et årtusen eller mer.

I dag truer ikke kriger internt i Europa. Likevel er det verdt å trekke fram bekymringsverdige trekk ved den politiske utviklingen i flere europeiske land. Vi kan aldri slå oss til ro med å tro at freden og friheten vil vare evig. Det trengs politisk bevissthet, aktivt arbeid for å opprettholde og styrke dialogen mellom nasjoner, engasjement blant folk og energisk arbeid mellom byråkrater, diplomater og politikere for å videreføre, videreutvikle og forsterke det fredelige samarbeidet dagens Europa hviler på.

Det er ikke gitt at alle deler vår forpliktelse til de institusjonene som binder oss sammen – som folk, som nasjoner og som mennesker. Det finnes statsledere som vil bygge opp grensene som vi har brukt tiår på å bygge ned, og skape større skiller mellom folk og mellom land. For Venstre er det viktig å slå fast at vi er på lag med det europeiske fellesskapet, ikke på lag med dem som vil bygge det ned.

Kjernen i det europeiske samarbeidet er ikke et byråkrati i Brussel eller andre streder. Kjernen er det sivile samfunnet og en all-europeisk forståelse som har utviklet seg siden avslutningen av annen verdenskrig. Kjernen er bedre kommunikasjon, kulturforståelse og økonomisk samarbeid som bygger fred og demokrati. EU har hatt, og har, sine tilbakeslag, og disse tilbakeslagene bygger ofte på autoritære og intolerante anslag mot nettopp sivilsamfunnet. Negative utviklingstrekk i Polen og Ungarn har Norge i så måte vært i stand til å motvirke gjennom EØS-midlene, som i stor grad har vært med på å bygge opp under grunnleggende rettsstatsprinsipper, organisasjons- og ytringsfrihet.

Europeisk samarbeid bidrar til at vi kan finne en løsning på klimaendringene, som er en trussel mot hele vårt livsgrunnlag og hele vår sivilisasjon i et omfang vi aldri før har sett maken til. Dette er vår tids største utfordring, og det er bare gjennom samarbeid vi kan kutte utslipp raskt nok til å unngå katastrofale endringer over hele verden.

Kulturforståelse er så mangt. Ved slutten av denne uken feirer vi vår nasjonaldag. Noen av oss skryter av at denne dagen ikke er en dyrking av selvgodheten. Noen av oss trekker linjene fra nasjonsbyggingen på 1800-tallet tilbake til europeiske strømninger bygget på den franske revolusjonen, og at vi er i stand til å se det europeiske i det nasjonale – og det nasjonale i det europeiske.

Bunadstradisjonen vår ville ikke vært den samme uten Hulda Garborgs orientering mot europeiske strømninger. I sin norskhet var Hulda en europeer. Hun kjente sin Rousseau, og skrev sågar bok om ham, hun visste hva demokrati er – og var – og hun kjente selvgodhetens grenser. Draktmoten som hun var med på å dyrke fram og modifisere, vet vi i stor grad bygget på europeisk mote. Tar vi for eksempel – helt tilfeldig – en bunad fra Hedmarken, ser vi at trøyen er bygget på klassisistiske elementer fra slutten av 1700-tallet. Klassisismen er inngangsporten til det moderne Europa, til framskritt og gjenfødelse av demokratiet. Bunaden peker, tør jeg hevde, fortsatt framover mot det moderne. Det dreier seg om kunnskap og åpenhet framfor separatisme og troen på at alt som var, skal bli til det som bør bli.

Vi slipper aldri unna vår europeiske og humanistiske arv, og – paradoksalt nok – bare ved å hegne om denne tradisjonen kan vi motvirke de kreftene som i dag ønsker å skru klokken tilbake.

Nei, det er ingen illusjon at vi alle kan bli europeere. Vi er europeere.

Knut Arild Hareide (KrF) []: Eg vil òg starte med å takke utanriksministeren for ei svært god utgreiing. Og som representanten Lysbakken sa: Denne utgreiinga inneheldt òg mykje om klima. Eg synest nettopp klima er eit godt eksempel på eit område der me vinn veldig mykje på eit godt samarbeid med EU. Det har me hatt over lang, lang tid, og den måten me gjer det på no, gjer at Noreg har moglegheiter til å ta nye grep, nye steg framover, og det synest eg utgreiinga sa på ein veldig god måte.

EØS-samarbeidet er avgjerande – eg vil faktisk bruke så store ord – for tryggleiken vår, velferda vår og verdiskapinga vår. Den 1. januar 2019 var det 25 år sidan me gjekk inn i den avtalen – me markerer altså 25-årsjubileum for EØS-avtalen. Me opplever at han har ei rekordoppslutning i det norske folket. Det er 20 pst. som er mot han, det er over 60 pst. som gir støtta si til EØS-avtalen. Så lenge me har målt, har me ikkje hatt ei sterkare oppslutning rundt han.

Det vil ikkje seie at det ikkje finst utfordringar med han, men det norske folket ser betydinga av han. Paradokset i dag er at dei partia som stod bak EØS-avtalen, kanskje ikkje hadde trua på at det skulle vere den varige løysinga. Men i dag står han tydelegare og tydelegare fram som nettopp den varige løysinga.

Europa er Noregs nærmaste og viktigaste marknad. Kvar fjerde tilsette i norsk næringsliv jobbar i eksportbedrifter, og 75 pst. av norsk eksport går til EU-land. Av 99 mrd. kr Noreg eksporterte sjømat for i 2018, blei det selt for 66 mrd. kr til nettopp EU-marknaden.

Så vil eg òg seie at EØS-avtalen er meir enn marknadstilgang. Han gir norske borgarar dei same rettane og moglegheitene som EU-borgarar på dei områda som avtalen dekkjer.

Men eg vil òg seie at me har eit verdifellesskap med EU. Noreg er engasjert deltakar i det europeiske samarbeidet – på vår måte – for ikkje berre deler me interesser, me har òg ein verdifellesskap med partnarane våre i EØS. Me må sikre gode europeiske løysingar på dei utfordringane som våre og EUs borgarar står overfor. Det er spesielt viktig i ei urolig tid da nasjonalisme og proteksjonisme vinn terreng.

I går var Ungarns statsminister i Det kvite huset. Han blei hylla av president Trump. Eg håper me alle har lagt merke til måten EU har handtert statsminister Orbán på. Det er nærare dei verdiane som Noreg står for.

Så vil eg òg, på same måten som representanten Per-Willy Amundsen, vere tydeleg på at eg synest regjeringa fortener honnør for måten dei har handtert dei ulike brexit-alternativa som ligg der, på. Uansett kva løysing som blir landa, vil Noreg vere godt førebudd, og det fortener regjeringa honnør for.

Brexit viser òg at alternativa ikkje er så enkle. Me får òg no eit spennande val, der det òg blir spennande å sjå kva føringar me får, både på grunn av at valet i Storbritannia blir så spesielt, og at enkelte parti, som ikkje løftar dei verdiane som er viktige for Noreg, dessverre kan gjere overraskande gode val.

Bjørnar Moxnes (R) []: I år er det 25 år siden Norge gikk inn i EØS. I motsetning til Erna Solberg, som fikk VIP-billett til å feire jubileet sammen med EU-toppene i Brussel, er det mange her hjemme i Norge som slett ikke vil feire. Tvert imot – ute på arbeidsplassene og i fagbevegelsen framstår utenriksministerens fagre ord fjernt fra virkeligheten, en virkelighet der EØS både bygger ned Norges selvstendighet og også undergraver den norske fagbevegelsens hardt tilkjempede rettigheter.

Jeg besøkte tidligere i år den største avdelingen til Fellesforbundet, avdeling 5, på Vestlandet – sindige industriarbeidere som har vært blant EØS-avtalens fremste forsvarere i lang tid. Nå har de snudd, og med det kan også hele LO snu og gå mot EØS på kongressen i 2021.

Bakgrunnen for at avdeling 5 har snudd, er hva som skjer ute i arbeidslivet, nemlig at de ser at flere hundre bofaste arbeidere blir sagt opp på verftene, mens man i stedet flyr inn lavtlønte østeuropeere. Det er ingen lokalt ansatte i produksjonen, ingen lærlinger, og de fagorganiserte forsvinner. Dette er grunnen til at mange i fagbevegelsen vender seg mot EØS-avtalen i stadig større grad.

Tilhengerne av avtalen snakker om å utnytte handlingsrommet i avtalen. Men ja-partienes vilje til å utnytte handlingsrommet begynner å ligne mer og mer på en enhjørning: Det er noe som finnes i eventyrene og i fine taler på Stortinget, men som ingen der ute på arbeidsplassene ser noe særlig til. Hver eneste gang EU vil tre diktater nedover hodet på oss, som skader norsk suverenitet og arbeidsliv, sier ja-partiene ja til absolutt alt som kommer fra EU.

I en tid der diktatene fra Brussel i økende grad undergraver den norske samfunnsmodellen, er regjeringens politikk å ikke bruke den ene demokratiske mekanismen som faktisk finnes i EØS, nemlig vetoretten. Vi står for det motsatte. Vi vil ha Norge ut av EØS. Vi vil erstatte avtalen med en handelsavtale, som sikrer markedsadgangen for norsk industri, men uten at landet vårt underlegges en union vi ikke er medlem av. Det vet vi er mulig. Sånn var det jo med frihandelsavtalen fra 1972 og fram til vi fikk EØS.

Så lenge vi er medlem av EØS vil vi, i motsetning til Arbeiderpartiet og høyresiden, faktisk bruke vetoretten for å beskytte det norske samfunnet mot de EU-vedtakene som går ut over den norske modellen, som svekker vår nasjonale selvråderett, og som ikke minst undergraver arbeidsfolks rettigheter, som en rekke diktater fra EU har gjort. Det kommer flere på løpende bånd, og vi må stå opp mot EU.

For det første gjelder det EUs fjerde jernbanepakke, som betyr evig privatisering av jernbanen i Norge. Uansett hva det norske folk måtte mene, og selv om vi skulle få et nytt stortingsflertall, skal det altså være evig privatisering hvis EU får det som de vil.

For det andre gjelder det utvidelsene av ACER, EUs energiunion, som dermed tiltar seg makt over norsk energi- og industripolitikk.

For det tredje gjelder det EUs arbeidsmarkedsbyrå, ELA, som i verste fall kan bety et hardt angrep på den norske modellen i arbeidslivet.

For det fjerde gjelder det EUs mobilitetspakke, hvor EU-kommisjonen vil ha ytterligere liberalisering av transporten, noe som kan føre til en drastisk forverring av norsk transportsektor, både for sjåførenes arbeidsforhold og ikke minst for sikkerheten på norske veier, som allerede forverres av livsfarlige utenlandske vogntog, som er ute av stand til å kjøre trygt på norske vinterveier fordi sjåførene ikke har erfaring med og kompetanse til å håndtere norske vinterforhold.

Én ting er uansett sikkert: Rødt vil gå mot disse vedtakene. Vi ønsker å legge ned veto mot disse direktivene. Vi slåss sammen med fagbevegelsen for at Stortinget skal ta til vettet og stanse disse direktivene fra EU.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide []: Jeg vil først få takke for gode innlegg i debatten så langt. Jeg vil også få knytte noen ord først til brexit og brexit-forberedelsene. Det er, som Stortinget er godt kjent med, et arbeid som regjeringa har jobbet intensivt med i lang tid, og det er for å være best mulig forberedt på alle eventualiteter. Selv nå som brexit er utsatt, vet vi jo at forberedelsene både på EU-sida, på britisk side, på vår side og også på Island og Liechtensteins side går videre. I den sammenheng vil jeg vise til de orienteringene jeg har gitt jevnlig i Stortingets europautvalg, men også takke Stortinget for å ha vært raskt med å behandle de fullmaktene regjeringa trengte for å kunne innføre f.eks. forskriftsendringer som har vært nødvendige.

Det er for så vidt også sånn at debatten følger kjente linjer. Jeg brukte tid i min redegjørelse på å forsvare EØS-samarbeidet. Jeg var veldig tydelig på at det eneste alternativet jeg ser til EØS-avtalen for Norges del, er fullt medlemskap, for at vi skal kunne ivareta våre interesser på samme eller bedre måte. Jeg brukte også tid på noen utviklingstrekk som jeg mener er bekymringsfulle i Europa. Det er utviklingstrekk som særlig dreier seg om framveksten av nasjonalisme og populisme, og det at enkelte europeiske land vender en del av det felles verdigrunnlaget vårt ryggen. Det er en bekymring jeg opplever at Stortinget også deler. Det er for så vidt ikke noe som er direkte knyttet til EU på annen måte enn at EU faktisk iverksetter sanksjoner og virkemidler for å kunne håndtere nettopp den utviklingen vi ser.

Det er også positivt, etter min oppfatning, at vi nå ser en situasjon hvor samarbeidet med EU for Norges del er inne i en veldig positiv utvikling gjennom EØS-samarbeidet. Det ble tydelig markert den 22. mars, da både statsministeren og andre var til stede på markering av dette jubileet. Som presidenten for Det europeiske råd, Donald Tusk, understreket i sin tale, er EØS-avtalen et partnerskap der alle bidrar og alle får igjen. Jeg mener det er meget dristig politikk å se for seg at Norge skulle melde seg ut av EØS-avtalen, med den konsekvensen det vil ha for norske arbeidsplasser, for norske distrikter og ikke minst for utviklingen av vår velferd.

Når Norge samarbeider tett med EU og Europa, er det fordi det tjener våre interesser, ikke fordi vi må. Det betyr selvfølgelig ikke at samarbeidet er problemfritt eller ikke kan forbedres. Det bruker da også regjeringa mye tid og energi på, både på å spille inn på temaer der vi mener at vi kan påvirke EUs politikk i riktig retning, som tjener våre interesser enda bedre, og vi gjør det i samarbeid med andre land, for å bidra til at regelverk vi er uenig i, ikke blir en del av EUs regelverk. Vi ser det f.eks. når det gjelder kabotasje, hvor vi har gått sammen med flere andre land. Dette foreslåtte regelverket er for øvrig noe som også er betydelig omstridt i EU, og det er foreløpig også utsatt.

Helt avslutningsvis vil jeg bare si at det framkommer stadig vekk insinuasjoner om at Norge tvinges av EU til å privatisere jernbanen. Det er rett og slett ikke riktig, og det vet også representantene Lysbakken og Moxnes godt. Vi kan organisere sektoren etter våre nasjonale ønsker og behov. Vi kan finansiere jernbanen over de offentlige budsjettene, akkurat som vi gjør. Det er ikke krav til at infrastrukturforvalteren må være et foretak, men det er en modell vi har valgt, helt uavhengig av EU. Vi har ingen krav på oss til at jernbanen skal privatiseres, men det er adgang for private selskaper til å konkurrere om trafikkavtaler med det offentlige. Det er ingen krav om at drifts- og vedlikeholdsoppgaver som utføres av eller for infrastrukturforvalter, skal konkurranseutsettes eller privatiseres. Det er noe vi kan velge å gjøre. Vi kan velge å be Bane NOR gjøre det. Men dette har altså ikke noe med fjerde jernbanepakke å gjøre, og jeg tror det er viktig at vi er presise på hva som gjelder.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Åsmund Aukrust (A) []: Takk til utenriksministeren for et interessant innlegg nå.

Europa går til valg neste søndag, og hva slags utfall det vil få, vil også ha noe å si for Norge. Vi følger med i spenning og kanskje også i frykt, for vi ser hvordan høyrepopulistiske partier mobiliserer over hele Europa. Det blir spennende å se hvordan de vil gjøre det, og det blir også interessant å se hva slags posisjon de vil få i parlamentet etter valget.

Orbáns parti har jo vært Høyres søsterparti. Jeg synes det er bra at Høyre har vært tydelig på at ikke de hører hjemme i samme paraplyorganisasjon. Men partiet, Fidesz, er fortsatt en del av EPP-parlamentsgruppen i Europaparlamentet. Mener utenriksministeren at de fortsatt bør ha samme status etter valget og gå inn i den konservative partigruppen i Europaparlamentet?

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide []: Jeg er glad for at representanten Aukrust også er opptatt av valgene i Europa, for jeg tror vi kan komme til å se, etter valget, at sammensetningen av det nye Europaparlamentet og også de ledende organene i EU kan bli mer fragmentert enn det vi har vært vant til de siste årene. Det vil selvfølgelig også ha konsekvenser for oss som EØS-land. Det handler bl.a. om vedtak av lover og regler.

Høyre var veldig klar på, i et brev som ble sendt, at vi mente Fidesz burde suspenderes fra EPP, og det har nå skjedd. Jeg tror det er nokså trolig at Fidesz vil ønske å gå ut av EPP etter valget og finne sammen med andre likesinnede partier i Europa. Det er en rimelig antakelse, også ut fra hva Fidesz selv har signalisert. Men hvordan det landskapet vil se ut etter valget, mener jeg det er for tidlig å si ennå.

Åsmund Aukrust (A) []: Takk for svaret, men jeg fikk egentlig ikke svar på det jeg spurte om, for spørsmålet var ikke hva det var naturlig for Fidesz å gjøre, spørsmålet var hva utenriksministeren mente de burde gjøre. Mener hun at Fidesz kan ha en plass rundt det konservative bordet i Europaparlamentet og være en del av tungen på vektskålen når det gjelder hvilken partigruppe som blir størst? Det er vel klart at Høyre ønsker at de konservative partiene skal gjøre det bra, men jeg skulle ønske at utenriksministeren sa klart og tydelig ifra om at Fidesz ikke tilhørte deres partifamilie i Europaparlamentet, at de ikke burde ha noen plass der, og at utenriksministeren og det norske partiet Høyre og faktisk også Kristelig Folkeparti kom til å jobbe imot at Fidesz fortsatt skulle kunne ha et medlemskap i Høyres europaparlamentsgruppe.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide []: Ja, det har vi da også gjort. Statsministeren har sendt et brev til EPP hvor man har gitt klart uttrykk for at man ikke mener at Fidesz er en del av det politiske verdigrunnlaget som EPP har, og det er også grunnen til at Fidesz er suspendert. Norge har jo ikke innflytelse på hvordan disse parlamentsgruppene kommer til å bli satt sammen, og jeg tror, som jeg var inne på, at vi kan komme til å se til dels ganske store endringer. Vi kan se oppløsning av ulike sammenslutninger og dannelse av nye. For eksempel er det flere som peker på at ALDE kan komme til å gå sammen med Macrons bevegelse, som ikke har seter i det nåværende parlamentet, men som i verdigrunnlag vil være ganske like og kanskje gå sammen. Så Høyre og jeg og statsministeren har sagt klart ifra om hva vi mener om Fidesz’ politikk, og det har vi også gjort på en måte som har gjort at de nå er suspendert fra EPP.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: Takk til statsråden for utgreiinga og for debatten me har i dag.

Statsråden sa i sitt innlegg då ho la fram utgreiinga, at deltaking i det europeiske forsvarsfondet vert vurdert som viktig for norsk forsvar, norsk forsvarsforsking og forsvarsindustrien. Samtidig vil ei norsk deltaking gjennom EØS-avtalen vera kostnadskrevjande. Ho sa òg at regjeringa har sett i gang ein grundig analyse av ulike aspekt knytte til ei eventuell norsk deltaking.

Eg har vore på Bardufoss og lært endå meir om Hæren enn eg visste før, ikkje minst om kor krevjande økonomi ein har. Difor er det interessant om regjeringa tek stilling til det viktige prinsipielle spørsmålet: Kor mykje skal ei slik deltaking koste, og skal det koma i tillegg til det ordinære budsjettet, eller vil det gå ut over det norske forsvaret?

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide []: Årsaken til å skulle delta i PESCO vil jo være at det også styrker det norske forsvaret og ikke minst europeisk sikkerhet.

Som jeg var inne på i redegjørelsen, er det altfor tidlig å (representanten Navarsete avbryter) …

Liv Signe Navarsete (Sp) []: Fondet.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide []: Unnskyld, det var fondet. Beklager.

Uansett vil poenget med å gå inn i EDF, dette fondet, være at det også styrker norsk sikkerhet og norsk forsvarsindustri. Så har vi sagt at det har en betydelig kostnad sånn som det ligger an nå, og det er ennå ikke fattet noen beslutning om tredjeland skal kunne delta. Vi deltar som eneste tredjeland i forsøksordningen, men det er ikke trolig at det blir tatt en beslutning i Europaparlamentet og EUs organer før senere i år.

Vi har derfor satt i gang en analyse av kostnadene ved dette, både de reelle og de samfunnsøkonomiske. Poenget må jo være at hvis vi finner at det har en verdi som forsvarer kostnaden, vil det være interessant for Norge å kunne delta. Vi har i hvert fall ønsket at EU skal holde muligheten åpen for oss.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Senterpartiet er enig med statsråden i hennes bekymring for at politiske ledere i EU-land vender et felles verdigrunnlag ryggen. Det gjelder ikke minst det som går på rettsstaten, og det at flere politiske ledere uttaler seg slik at en er seg sjøl nok. Det vi må stille spørsmål om, er hvorfor det blir sånn. Fra ILOs side har det i hvert fall en klar sammenheng med at den økonomiske politikken legger grunnlaget for sosial uro, som så gir politisk uro.

Senterpartiet lytter til Guy Ryder. Det som er EU, er et eksperiment uten forbilde; en har euro uten finansdepartement. Mitt spørsmål er: Mener statsråden at denne konstruksjonen, dette eksperimentet – det å ha en euro uten et finansdepartement over eurolandene – vil fungere sånn at det vil fremme en demokratisk utvikling?

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide []: Jeg er grunnleggende uenig i premisset at EU er et eksperiment. EU er summen av EUs medlemsland. Jeg mener, som jeg sa i min redegjørelse, at utviklingen fra Kull- og stålunionen fram til det samarbeidet vi ser i dag, har vært vesentlig for Europas sikkerhet, velferd og framgang. Det betyr ikke at det er problemfritt, men det betyr at det samarbeidet man er enig om i dag, inkludert euroen, er basert på enigheten mellom europeiske land ut fra hva som tjener europeiske lands interesser best.

Det er selvfølgelig helt frivillig å være med på euroen. Det er land som har valgt å stå utenfor. Det er selvfølgelig igjen basert på hva de mener er deres nasjonale interesser, hva som tjener både nasjonale og felleskapets interesser. Jeg mener derfor at den utviklingen vi har sett i EU de siste to tiårene – med tettere integrasjon, har kommet som følge av et ønske fra medlemslandene om et tettere samarbeid.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Statsråden svarer ikke på spørsmålet. Vi vet jo at statsminister Solberg ønsket at også Norge skulle være med på euroen. Det ville jo vært en stor ulykke. Jeg er enig i at navnet skjemmer ingen. En trenger ikke å kalle det et eksperiment. Poenget er bare at det ikke er noen steder i andre deler av verden hvor en har noe tilsvarende. Ingen steder i verden har en land eller landområder hvor en har en felles valuta uten et finansdepartement med beskatningsrett. Det er derfor det forskerne kaller et eksperiment.

Neste spørsmål: Arbeidsliv og arbeidsinntekt er helt grunnleggende for at en ikke skal få utrygghet. Mener statsråden at en i dag på overnasjonalt nivå i EU-landene har en folkevalgt styring av arbeidslivet? Hvis ikke: Hvorfor skal ikke da Stortinget ha den rollen som det bestandig har hatt, at Stortinget skal styre arbeidsmarkedet, som er Senterpartiets parole?

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide []: Her var det mange spørsmål på en gang. Jeg kan svare veldig kort på det første ved å si at jeg synes det er interessant å registrere at man i mange regioner i verden ser til nettopp Europa, og for så vidt også til Norden på grunn av vår stadig tettere økonomiske integrasjon, som en måte å drive fram velferdsvekst på.

Til spørsmålet om arbeidsliv: Jeg er av den oppfatning, som jeg har diskutert med representanten Lundteigen tidligere, at EØS-avtalen i sum også har vært et gode for norsk arbeidsliv. Det er Norge som styrer vår arbeidsmarkedspolitikk, og EØS-regelverket har gitt oss regler på områder der vi ikke hadde det tidligere. Mesteparten av disse reglene er minimumsregler, noe som gjør at vi har stor fleksibilitet til å utforme våre egne. Men det at vi har styrket arbeidstakerrettigheter – f.eks. når det gjelder rettigheter ved virksomhetsoverdragelser og masseoppsigelser, regler om skriftlig arbeidsavtale, arbeidsmiljøstandarder og HMS, informasjon og konsultasjon med arbeidstakere – mener jeg er gode eksempler på at EØS-samarbeidet også har gitt retning til våre regler på en positiv måte for arbeidstakerne.

Audun Lysbakken (SV) []: Jeg husker fra debattene rundt folkeavstemningen i 1994 at unge EU-entusiaster på høyresiden hadde et argument som de brukte veldig ofte, og det var at vi måtte inn for å påvirke. Da melder selvfølgelig spørsmålet seg om hva det er vi skal påvirke, for Norge har jo en del påvirkningsmuligheter. Blant annet reiser statsrådene titt og ofte på de ulike ministermøtene i EU, og jeg antar at det er for å påvirke. Da er vi flere som lurer på hva regjeringens representant egentlig drev med på energiministermøtet i Bucuresti i begynnelsen av april, der elleve EU-land nektet å slutte seg til uttalelsen fordi den var for defensiv på klima, mens Norge ser ut til å ha gått for den.

Valgte Norge i den sammenhengen å opptre som en klimasinke i stedet for å støtte de EU-landene som ønsket en mer offensiv profil?

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide []: Jeg tror det er liten tvil om at vi på klimaområdet har sett store fordeler med EU-samarbeidet, og jeg mener at EU har gått foran på en god måte. Det er også en av årsakene til at jeg brukte såpass mye tid på klimaspørsmål i min redegjørelse.

Når det gjelder spørsmålet om hvordan den norske representanten forholdt seg til uttalelser på det uformelle ministermøtet i Bucuresti, hører det – som representanten Lysbakken godt vet – inn under olje- og energiministerens ansvarsområde. Jeg har ikke svaret på det her og nå, men det skal jeg klare å finne ut av.

Bjørnar Moxnes (R) []: Det gjelder EUs mobilitetspakke. Jeg tar regjeringen på ordet når den sier at den prøver å hindre at resultatet skal bli en ytterligere liberalisering av norsk transportsektor. Jeg har to spørsmål:

Det første er om utenriksministeren kan garantere at regjeringen vil sette ned foten hvis EU vedtar mobilitetspakken del 1, som ikke strammer inn, men liberaliserer godstransporten.

Det andre er: Det nåværende forslaget til del 2 av pakken fra EU-kommisjonen, som gjelder persontransport, vil la østeuropeiske selskaper og sjåfører drive ekspressruter i Norge. Det kan føre til mer sosial dumping og dårligere sikkerhet i persontransportsektoren. Ifølge folk i bransjen kan det føre til konkurser for norske selskaper og nedleggelse av mindre lønnsomme bussruter i Norge.

Kan regjeringen garantere at en slik EU-mobilitetspakke ikke vil bli innført i Norge hvis dette skulle gå igjennom i parlamentet, som er EU-kommisjonens forslag?

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide []: Som jeg var inne på både i redegjørelsen min og i innlegget mitt her i dag, er dette noe av det som har vært betydelig omstridt også i EU. Regjeringa har tatt veldig tydelig stilling til det. Vi ønsker å beholde regelverket som det er i dag. Vi ønsker ikke en liberalisering. Vi har også forpliktet oss til å jobbe aktivt mot denne liberaliseringen. Når det er sagt, er kompromissene som så langt ligger der, skjøre, og arbeidet i EU er heller ikke ferdig. Vi vet ikke helt hvordan det kommer til å se ut. Det er nå få som forventer at det blir noen avstemninger eller endelige vurderinger før etter et nytt europaparlament og nye organer er på plass, dvs. senere i høst.

Vi kommer til å fortsette det arbeidet som vi til nå har lagt ned. Vi kommer også til å fortsette sammen med de landene vi har inngått i en allianse med, Road Alliance, som jeg var inne på i redegjørelsen min, for å beholde regelverket som det er. Vi opplever at det er betydelig støtte for det standpunktet også i andre land, og den alliansen vi inngår i, er en bred allianse.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Svein Roald Hansen (A) []: I 25 år har vi hatt EØS-avtalen som rammen for vårt forhold til EU. Den har tjent oss vel på mange måter. Først og fremst ivaretar den eksportnæringenes interesser. Den gjør markedet som tar imot rundt 75 pst. av vår eksport, til et hjemmemarked. Felles regelverk fjerner grensehindringene. Avtalen dekker tjenesteeksporten like godt som vareeksporten. Det er det ingen annen type handelsavtale som gjør. Det er fordelen med å være innenfor det indre marked. Det er dette britene nå sliter med når de har sagt opp sitt medlemskap, men likevel ønsker å være med i et felles indre marked bare for varer.

Integrasjonen gir selvsagt utfordringer. I arbeidsmarkedet må det møtes med nasjonal politikk, slik regjeringen Stoltenberg gjorde det gjennom en rekke grep mot sosial dumping. Det er det godt rom for innenfor EØS-avtalen.

De som hevder at vi bare kan falle tilbake på handelsavtalen fra 1970-tallet, og at den er god nok for norsk eksportnæring, lever på en illusjon. Handel er ikke lenger hva det var. Det er ikke så mye som lages her og selges der. Det handler om å være en del av en internasjonal verdikjede. Det dreier seg om at varer og tjenester smelter sammen. Om lag 40 pst. av eksportverdien for mange varer er tjenester. Det handler om installasjon, service og oppgraderinger.

Det mest bekymringsfulle i å slåss for at Norge skal gjøre som britene, forlate det indre marked, er likevel hvilket signal og hvilket perspektiv det viser på internasjonalt samarbeid. Det har vært bred enighet her i salen om at Norge er tjent med en internasjonal orden bygd på felles institusjoner og et regelverk som respekteres av store så vel som små land. Dette er nå i ferd med å sprekke opp.

I USA sitter en president som trekker landet ut av Parisavtalen, som undergraver WTOs tvisteløsningsmekanisme, og som tror toll på import til USA er noe eksportlandene betaler. I Storbritannia skal de ut av snart 50 års integrasjon og samarbeid. I Ungarn og Polen ser vi regimer som svekker demokratiet og rettsstatens prinsipper.

Hvilke av de store utfordringene vi står overfor i dag – klimakrise, migrasjons- og flyktningkrise, skyhøy arbeidsledighet i mange land – blir lettere å løse om vi får ikke bare et «Amerika first», men «Storbritannia first», «Kina first», «India first» osv.? Hva slags visjon er det de har, de som vil si opp EØS-avtalen, for samarbeid og utvikling i Europa?

Representanten Lysbakken sier at SV er for internasjonalt samarbeid. Det er bra, men er SV for et forpliktende internasjonalt samarbeid, der landene tar beslutninger sammen og etterlever disse?

I tilknytning til EØS-avtalen og vårt øvrige samarbeid med EU snakker vi mye om å ivareta våre egne interesser. Det er viktig. Men er ikke den europeiske integrasjonen vi har opplevd de siste 60 årene, selve fundamentet for å kunne ivareta våre egne interesser? Hva ville bli bedre, hva ville bli lettere å løse av våre utfordringer om EU-landene brøt opp 60 års samarbeid? Ville våre muligheter til å løse klimakrisen bli større om det eneste skikkelige, forpliktende samarbeidet vi har internasjonalt, forlot forpliktelsene og bare tenkte på seg selv?

Representanten Tetzschner hevder at Arbeiderpartiet ikke har vært så klare forsvarere av EØS som representanten Huitfeldt ga uttrykk for i sitt innlegg. Tetzschner bør tenke over om hans eget parti og de andre regjeringspartienes representanter her i salen i tilstrekkelig grad er synlige i debatten om EØS. Hvor var de f.eks. da debatten om ACER pågikk? De satt dørgende stille. Selv oljeministeren var fraværende. En kronikk i Klassekampen var alt.

Før øvrig bør kanskje Tetzschner bekymre seg mer for Fremskrittspartiets holdning til EØS og EU etter å ha hørt representanten Per-Willy Amundsens innlegg i denne debatten. Her var det dobbeltkommunikasjon og nasjonalpopulisme i fri utfoldelse.

Så sier Lundteigen at EU er et eksperiment. Vel, det startet som det, kan man si, for å få slutt på stridigheter og krig i Europa, men det har nå vart i over 60 år. Og man må si at det er ytterst vellykket og et forbilde for mange andre regioner. Det minner meg om dikteren Robert Frost, som hadde et uttrykk som Robert Kennedy ofte brukte i sine taler: Altfor mange ser verden som den er, og sier hvorfor; jeg drømmer om ting ingen har sett, og sier hvorfor ikke?

EU er et slikt «hvorfor ikke», og de har løst det – og det burde vi ha mer av i internasjonal politikk.

Ingjerd Schou (H) []: Takk til utenriksminister Eriksen Søreide for en meget grundig og viktig redegjørelse, og takk også til komiteens leder, som så tydelig gir en hyllest til EØS-avtalen fra Arbeiderpartiets side.

I år feirer EØS-avtalen 25 år. Holdningsundersøkelser viser at oppslutningen i den norske befolkningen om EØS-avtalen er rekordstor. Nationen offentliggjorde en spørreundersøkelse i november i fjor som viste at 60,2 pst. sier at de ville ha stemt ja dersom det var folkeavstemning om EØS-avtalen i morgen. Det er den høyeste oppslutningen som noen gang er målt.

EØS-avtalen kan kalles et abonnement på velferd. Velferden avhenger av verdiskaping, og for at bedriftene skal kunne skape, må de også ha et marked å selge varene og tjenestene sine i. Når 80 pst. av norsk eksport går til EØS-området, sier det sitt om hvor viktig denne avtalen er.

Statsminister Solberg sa i Verdens Gang 10. mai at «300 milliarder er i fare» hvis vi mister EØS-avtalen. Tallene er ikke noe statsministeren har gjettet seg til selv, de framkommer av Statistisk sentralbyrås egne tall for norsk eksport i 2018.

Verdien av EØS for fylkene viser at det ikke er snakk om noe Oslo-fenomen. Faktisk kommer Oslo ut som et av de minste fylkene målt i bedrifters eksportverdi. Øverst finner vi fylker som Hordaland, Rogaland, Møre og Romsdal, Nordland og Trøndelag.

EØS-avtalen er viktig for norsk næringsliv, men den er viktig for mange andre områder også. Forbrukerrettighetene som innbyggerne våre får gjennom EØS, er store. Vi kan reise fritt i hele EØS-området. Vi kan bosette oss hvor vi vil, og jobbe hvor vi vil. Studentene våre får unike studiemuligheter i Europa, med lik tilgang til europeiske universiteter samt lukrative stipendordninger, som Erasmus-programmet. Ved sykdom i et EU/EØS-land har vi med Europeisk helsetrygdkort samme rett til helsehjelp som landets egne innbyggere. I tillegg slipper vi nå høye mobilregninger ved ferieopphold i utlandet. Mobilbruk koster i hele EØS-området det samme som hjemme. Alt dette er fordeler som EØS-avtalen gir oss.

Det farligste for norske distriktsarbeidsplasser er årevis med usikre rammevilkår. Derfor vil Høyre aldri gå med på å diskutere EØS-avtalen. Om man setter avtaler som sikrer internasjonal markedsadgang, i spill, settes også distriktene i spill. EØS-avtalen er viktigere for Finnmark enn for Oslo. Den sikrer bedriftene like vilkår og forutsigbarhet for omsetningen av deres varer. I tillegg sikrer den tilgang til arbeidskraft til distriktene fra resten av Europa, noe som i mange, mange år har vært avgjørende for å holde folketallet oppe.

Alliansen mellom Arbeiderpartiet, SV, Rødt, Senterpartiet og Miljøpartiet De Grønne er det verste som kan skje distriktene våre. De sier nei til veier, nei til lokale arbeidsplasser, nei til EØS og også nei til olje og gass. Det gir mindre utvikling i distriktene – det gir ikke mer. Og for å se på Senterpartiet: Etter mitt syn kaster dette partiet blår i øynene på folk når de lover næringsutvikling, for deres samarbeidspartnere er imot det meste. Det verste som kan skje distriktene, er nettopp venstresidens – la oss kalle det – noxit. Når en ser hvor handlingslammet britene har vært i to år, frister det ikke. Likevel går Senterpartiet til valg på nettopp det. Det vil bety eksportkrise for fisken i nord, for oljen på Vestlandet og for tømmeret i Innlandet. EØS-avtalen er viktigere for store deler av vårt land enn for Oslo. Å sette den i spill vil være tidenes største trussel mot Distrikts-Norge slik vi kjenner det i dag.

Distriktenes fortrinn er nettopp å skape arbeidsplasser basert på de naturgitte fortrinnene. Det vil ofte skape store ringvirkninger for lokalsamfunnene. Distriktene trenger nettopp politikere som sier ja til mineralnæringen, ja til mer vannkraft, ja til oppdrett, ja til nye veier i distriktene og ja til EØS-avtalen. Det siste næringslivet i distriktene trenger, er politikere som krever at vi skal sette EØS-avtalen i spill – og sågar økte skatter og avgifter – prioritere vern framfor vekst og hindre at distriktene får den utviklingen de trenger, og som er viktig for utviklingen av velferdssamfunnet i Norge. Der er EØS-avtalen helt avgjørende.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: I starten av innlegget sitt tok representanten Huitfeldt tak i heile problematikken omkring fri flyt av menneske og kva det fører til av avmakt, misnøye og uro – og med det framvekst av høgrepopulistiske parti og sterkt aukande politisk polarisering i Europa. Det gjer tydelegvis ikkje inntrykk på det sterke ja-fleirtalet som er i denne sal. Tallause gonger har ja-fleirtalet i salen snakka om EU som det store fredsprosjektet. Ein har peika på EU som ein aktør der sivile – ikkje militære – verkemiddel vert nytta i utøving av makt. PESCO og andre initiativ i forsvarspolitisk samanheng tyder på at EU no skal militariserast.

I dette innlegget vil eg snakke om det framveksande forsvarssamarbeidet. Det er stor semje i denne sal om at NATO både har vore og er vår viktigaste allianse. Vårt nære samarbeid med våre allierte gir Noreg moglegheiter også utanfor det militære og sikkerheitspolitiske. Når EU no etablerer eit permanent, strukturert samarbeid, kjent som PESCO, har fleire av våre viktigaste allierte og NATO sjølv peika på at det kan vere utfordringar med det nye samarbeidet.

Frankrikes president, Emmanuel Macron, sa i november 2018 at Europa måtte etablere ein hær som skulle vere rusta til å stå imot åtak, til og med frå USA, som er vår næraste allierte. NATOs generalsekretær, Jens Stoltenberg, sa i ei pressemelding frå NATO:

«Eg har vore klar på faktumet at EU sine initiativ ikkje kan konkurrere med NATO og ikkje duplisere NATO, sidan NATO framleis vil vere grunnsteinen for europeisk tryggleik. Vi må hugse at 80 pst. av NATOs budsjett kjem frå land som ikkje er med i EU etter brexit, og tre av fire kampstridsgrupper i Baltikum vil vere leia av land som ikkje er med i EU.»

– Det er ikkje berre NATO sjølv som har åtvara. Katie Wheelbarger, representant frå Pentagon i USA, vår viktigaste allierte, meinte full sporbarheit og gjennomsiktigheit i strukturen var ein føresetnad for samarbeidet. Vidare peika ho på at alle føresetnadene i PESCO måtte vere tufta på NATOs krav. Det tyder på at PESCO kan bidra til å byggje murar i staden for samarbeid. Det er ingen tente med.

Det europeiske forsvarsfondet, som skal finansiere det nye forsvarssamarbeidet, skal etablerast som permanent ordning frå 2021.

Eg vil minne salen om at Sveriges forsvarsminister i forkant av EUs utanriks- og forsvarsministermøte sa at Sverige ikkje hadde nokon planar om å inngå i ein europeisk hær. Han sa vidare at han såg på forsvaret som eit nasjonalt ansvar, at Sverige ser på EU som eit samarbeid mellom nasjonalstatar og ikkje som ein føderasjon. Sverige er deltakar i PESCO, men dei er tydeleg uroa for retninga. PESCO kan vere eit steg i retning av ein EU-hær.

Fleire av landa i EU har ikkje gått inn i PESCO . Eg kan ikkje seie at det er merkeleg at dagens regjering er villig til å gå inn i samarbeidet, med deira haldning til EU. Men eg trur me lyt ta ein fot i bakken og vente til me ser kva resultatet vert om tankane til Merkel og Macron om EU-hær.

Kva skjer om ein stat som er med i ein eventuell EU-hær, men ikkje i NATO, vert råka av åtak? Gitt at konflikten spreier seg til land i NATO, vil me kunne få eit stort dilemma opp mot artikkel 5 i NATO-traktaten.

I går var eg på Bardufoss og fekk god informasjon om kva Forsvaret treng, då med fokus spesielt på Hæren. Det er ikkje tvil om at me i Noreg bør konsentrere oss om å byggje opp vårt eige forsvar og vår eigen hærstyrke for å kome NATOs krav i møte – heller enn å bruke pengane på eit noko luftig forsvarssamarbeid i EU.

Senterpartiet ser på saka med uro. NATO har vore og skal vere vår viktigaste allierte. Me har langt att før me tilfredsstiller NATOs krav til det norske forsvaret.

Me er tente med å ha eit tett samarbeid med våre allierte i Europa. Militære investeringar vert billigare ved at me går saman med våre allierte, og me kan tilpasse materiellet til å samvirke med NATO. Men det gjer me alt gjennom det gode samarbeidet me har i NATO. Me treng ikkje gå inn i ein permanent struktur i EU for å fortsetje samarbeidet.

Det er viktig at ja-fleirtalet på Stortinget tenkjer seg om og ser at vi fyrst og fremst må vareta vårt gode samarbeid i NATO – at det kan tilfredsstille det me treng for å sikre Noreg fred og sikkerheit.

Marianne Marthinsen (A) []: Jeg vil også begynne med å slutte meg til alle dem som har takket utenriksministeren for en god redegjørelse. Det er bra, synes jeg, at Stortinget jevnlig har denne muligheten til å diskutere viktige EU- og EØS-saker. Denne gangen skjer jo debatten med et kommende europaparlamentsvalg og skifte av kommisjon som bakteppe.

Utenriksministeren gjorde i sitt innlegg et poeng av å oppfordre Stortinget til aktivt å bruke sine kanaler via partigruppene og etablere gode kontakter med det nye parlamentet, og da tenkte jeg å benytte denne anledningen til å respondere på det og si at det er en oppfordring som vi tar på alvor. For selv om det er bred enighet om EØS-avtalen i Stortinget – og bare la meg slå det ettertrykkelig fast, det er ikke aktuelt for Arbeiderpartiet å bidra til å skape usikkerhet om Norges viktigste handelsavtale og tilknytningsformen til Europa – har vi de siste årene hatt en bredere og jeg vil si bedre debatt om konsekvensene av avtalen for deler av norsk arbeidsliv og hva slags rom vi egentlig har for å påvirke. Det er bra. Avtalen er ikke av glass, og vi må være villig til å teste ut hva dette berømmelige handlingsrommet egentlig innebærer, når viktige prinsipper står på spill. Hvis vi ikke gjør det, kan avtalen miste legitimitet blant folk, og for oss som er tilhengere av denne avtalen, vil det være det aller, aller farligste. Vi testet det handlingsrommet den gangen hjemfall for vannkraften sto på spill, og jeg mener at arbeidslivsfeltet er et annet felt hvor det er viktig at vi markerer hvor grensene går.

Så er det viktig å si først at de siste årene har det vært gjort viktige vedtak for å styrke europeiske arbeidstakeres rettigheter. Endringene i utstasjoneringsdirektivet er et av eksemplene på det. Men samtidig har det også på dette feltet vært en stadig sterkere tendens til detaljregulering, og det er klart at det kan være utfordrende for oss.

EU-kravene på arbeidslivsområdet er minimumskrav, og landene står i utgangspunktet fritt til å ha strengere regler. Det er også viktig å presisere at forhandlinger, kollektiv arbeidsrett og arbeidskamp ligger utenfor avtalen. Det som ofte legger begrensninger, er når våre arbeidslivsreguleringer kan kollidere med de fire friheter. Men det er veldig ofte et tolkningsspørsmål, særlig før rettspraksis er etablert, og før man begynner å få dommer. Derfor er det så viktig at vi er tilstedeværende, at vi etablerer dialog og forståelse for norske synspunkter. I motsetning til representanten Moxnes mener jeg at saken om ELA, et felles arbeidstilsyn, er et eksempel på hvordan norske politikere og norsk fagbevegelse har vært tidlig til stede i prosessen, samarbeidet med likesinnede og fått forståelse for den nordiske modellen og den spesielle statusen som de framforhandlede kollektive avtalene har i den modellen. For det er avtaler vi ikke kan risikere blir overstyrt, og det har også Arbeiderpartiet signalisert veldig tydelig i Stortinget i forbindelse med debatter om ELA. Dette har fungert, og vi må gjøre mer av det.

EØS-avtalen har ikke vært til hinder for vår arbeidsmiljølov. Det er regjeringen som har stått bak de endringene vi har sett av den de siste årene, som har gått i feil retning. Men avtalen har endret virkeligheten på bakken i store deler av vårt arbeidsliv. Det må vi ta inn over oss, og det burde ha vært gjort mer fra norske myndigheter for å sikre at lønns- og arbeidsvilkår i Norge blir håndhevet.

Derfor vil jeg avslutningsvis bare nevne at om to dager behandler Stortinget et forslag om å innlemme ILOs kjernekonvensjoner i menneskerettsloven. Det ville sendt et tydelig signal om at sentrale arbeidstakerrettigheter er like viktige som andre menneskerettigheter, og det ville forpliktet norske domstoler til å gi ILO-konvensjonene forrang hvis det oppsto motstrid med annet regelverk. Det forslaget ligger ikke an til å få flertall, og jeg mener at det er synd av flere grunner, først og fremst fordi Stortinget ikke bruker anledningen til å styrke arbeidstakerrettighetenes status i Norge, men også fordi jeg tror at det ville bidratt til å øke EØS-avtalens legitimitet blant dem som føler konsekvensene av den mest direkte på kroppen.

Ja, handel er helt avgjørende for vår velferd, men hele vår modell og hele vår historie bygger på at vi deler mellom oss både gevinstene og risikoen ved å være en åpen økonomi. Det må vi ta vare på, for det er forutsetningen for at en mer proteksjonistisk linje ikke skal vinne fram i Norge, sånn som den har gjort i så mange andre land.

Nils T. Bjørke hadde her teke over presidentplassen.

Hårek Elvenes (H) []: Også jeg må få lov til å takke utenriksministeren for en grundig redegjørelse. Men det skal sies at det er ikke så lett å redegjøre for brexits mange konsekvenser, så uoversiktlig som situasjonen er. Naturlig nok har redegjørelsen blitt preget av brexit og brexits konsekvenser for Norge, og det synes jeg er riktig.

Det pågår en debatt, en debatt initiert av SV, om å utrede alternativer til EØS-avtalen for Norge. Det er ingen grunn til å utrede slike alternativer. Brexit synliggjør alternativene for Norge på en ganske tydelig måte. Dersom Norge ønsker å gå ut av EØS-avtalen, må Norge gjennom den samme prosessen med å forhandle om uttredelse, overgangsordninger og framtidige avtaler. Norges situasjon vil være ganske lik Storbritannias situasjon, men vår forhandlingsmakt er vesentlig svakere enn britenes. EU vil neppe gi mer til Norge enn de har gitt til UK.

Forholdet mellom EU og Norge er skjevt. EU består av 500 millioner mennesker. Norge består av 5 millioner. Tilgangen til et indre marked bestående av 500 millioner mennesker – på hjemmemarkedets rammebetingelser – er en fordel som ikke lar seg erstatte av noe annet.

EØS-avtalen står i en særstilling hva gjelder norske avtaler med EU. Norge og norske økonomiske interesser er mer avhengig av EU enn EU er avhengig av Norge. Dessuten hindrer EØS-avtalen at EU vil bruke et handelspolitisk press mot Norge, det sikrer oss deltakelsesrett, og mye tyder på at kun et EU-medlemskap vil være bedre enn den nåværende EØS-avtalen.

Et trygt Europa fordrer et stabilt og sikkert Europa i hele Europa. EØS-avtalen har vært et springbrett til deltakelse på andre politiske områder enn de rent handelspolitiske – på justisområdet og, i det siste, også på sikkerhets- og forsvarsområdet. Norge deltar, som den eneste ikke-EU-nasjon, i Europas forsvarssamarbeid gjennom forskningsdelen i Det europeiske forsvarsfondet. Det er viktig for norsk forsvarsindustri. Jeg imøteser den utredningen som er varslet, om Norge skal gå inn i selve industridelen, men det er ingen tvil om at Norges forsvarsindustri, som er så høyteknologisk, høykompetent og så internasjonal, antakelig vil ha stor interesse og utbytte av å kunne delta fullt ut i denne ordningen.

Representanten Navarsete ba høyrepartiene besinne seg og knyttet det opp til PESCO. Er det noen som bør besinne seg i denne saken, så er det kanskje Navarsete selv. For det første er det ikke bestemt at Norge skal inn i PESCO-samarbeidet. Det er ingen tvil om at PESCO-samarbeidet har noe for seg, men det må komplettere NATO og ikke dublere NATOs kapasiteter.

Og så til representanten Lysbakken, som sa at EØS-avtalen var «en abonnementsordning for høyrepolitikk». Så forvridd går det an å analysere – om jeg skal tillate meg å bruke det ordet – Norges forhold til Europa. Hvilken abonnementsordning er det SV ønsker – en ordning med toll, restriksjoner på bevegelsesfrihet og en masse andre restriksjoner, som vil sette norske arbeidsplasser og bedrifter i spill?

Til slutt vil også jeg takke for at regjeringen har lagt ned et så betydelig arbeid for å sikre Norges interesser, uavhengig av hva UKs situasjon med EU skulle bli. Storbritannia er en veldig viktig partner for Norge i EU, og derfor er det viktig at vårt forhold til Storbritannia kan videreføres minst mulig smertefullt – for å si det slik – i fortsettelsen, uansett hva UK måtte bestemme seg for. Den som lever, får se.

Espen Barth Eide (A) []: Også jeg vil takke utenriksministeren for en veldig god redegjørelse. Det er veldig viktig at det er bred enighet om hovedtrekkene i europapolitikken. Vi er nå 25 år inne i livet med EØS-avtalen, og jeg tror trygt man kan si at den har tjent oss vel. Det har utredninger fra flere regjeringer vist gjentatte ganger. Jeg tror også det er lurt å reflektere rundt at det langt fra er sikkert at det hadde vært mulig å oppnå en like god avtale om man hadde begynt i dag. Tiden EØS-avtalen ble til i, var en optimistisk framgangstid for hele det europeiske samarbeidet, som begynte rett rundt Berlinmurens fall. Det beste man kunne håpe på for datidens EFTA-stater, var en tilknytning som ikke var medlemskap. Det var helt andre rammer bare noen få år etterpå, og det som ble til i forhandlinger mellom tolv EU-land og seks, senere syv, EFTA-land, hadde neppe blitt det samme i dag. Det er en solid og god avtale vi slutter opp om, erfaringene har vist det.

Jeg mener også at vi i dag lever i en betydelig mer urolig verden enn den verdenen vi så da vi i denne sal, i 1994, endelig inngikk avtalen. Og hvis det er noe tidspunkt da det er viktig å holde fast ved fastpunktene, er det akkurat nå. Her er det bred enighet. Jeg var og er en sterk tilhenger av tettest mulig integrasjon i det europeiske samarbeidet. Det eneste alternativet til EØS-avtalen jeg kan se, er fullt medlemskap. Det er ikke på dagsordenen nå, og derfor slår vi ring om EØS-avtalen.

Jeg vil også nevne hele debatten om brexit, det som har skjedd i Storbritannia, men også den veldig tydelige klarheten som EU, gjennom sjefforhandler Barnier, har vist overfor Storbritannia. Barnier, støttet av samtlige medlemsland, har sagt at det er opp til Storbritannia å velge sin integrasjonsmodell. Man kan ha en løsning som ligner på EØS. Man kan ha en løsning som ligner på Sveits’. Under det kan man ha en tollunion, som Tyrkia, eller en handelsavtale, som Canada. Men man kan ikke ha Norges rettigheter med Canadas forpliktelser, det må være sammenheng mellom rettigheter og plikter. Det er vel det tydeligste budskapet som er kommet fra EU gjennom den viktige prosessen, og det tror jeg er lurt å legge seg på sinne.

Jeg vil også understreke noe som representanten Marthinsen meget riktig og viktig tok opp. Jeg tror alle vi som tror på verdien av samarbeid og på verdien av denne avtalen, må ta alvorlig inn over oss at det er en uro i deler av arbeidslivet som er høyst forståelig. EØS er feil adressat, men uroen er reell. Det er en reell uro over reelle problemer. For selv om utenriksministeren har helt rett i at arbeidslovgivningen enten har blitt styrket eller har forblitt den samme med EØS – det er også min vurdering – har vi fått en mer sammensatt arbeidstakerbefolkning. Jeg tror ikke noen av oss i Norge har vært flinke nok, verken staten eller partene i arbeidslivet, til fullt ut å ta vare på den solide tradisjonen vi har, og som vi kaller den norske modellen, i møte med en mer sammensatt arbeidstakerbefolkning. Derfor opplever jeg på mange måter at den store kampen for å opprettholde den brede støtten til EØS nettopp ligger i at vi tar utfordringene i vårt eget arbeidsliv på stort alvor. Det er altså ikke så mye et internasjonalt politisk spørsmål som en nasjonal evne, som LO, arbeidsgivere, stat og vi alle har sammen, at vi må tette de hullene som har fått lov til å oppstå, ikke på grunn av EØS, men fordi vi via EØS har fått en mer sammensatt arbeidstakerbefolkning.

Til slutt vil jeg nevne at det har vært en serie med europameldinger. Jeg har hatt gleden av å bidra til to av dem – én i 2000 og én i 2012 – og utenriksministeren har levert den siste. Samtlige av de meldingene – som jeg synes er gode, alle som én – konkluderer med at vi må bli enda flinkere til å velge våre slag, være tidlig ute, være til stede i mange kanaler, argumentere godt, ikke tenke for nasjonalt, men prøve å gjøre våre saker til internasjonale saker. Det at vi er nødt til å si det hver gang, er vel en påminnelse om at dette er et uferdig arbeid, fordi vi er med i en svært tett, forpliktende internasjonal avtale. Men ikke alle i Norge ser fullt ut hvordan den brukes, og det er en oppgave for regjeringen, som jeg mener regjeringen må ta på stort alvor. Det er en oppgave for oss i Stortinget, fra alle partier, og det er veldig viktig at vi virkelig går dypt inn i det budskapet, som vi egentlig har hatt i mange år. Det gjelder altså å være veldig tidlig til stede. Når beslutningene er tatt, er det lite man kan gjøre. Men det er mye man kan gjøre i forkant, selv om man ikke har stemmerett i EU.

Martin Kolberg (A) []: Det er allerede blitt sagt, men jeg føler et sterkt behov for å gjenta det: Tidligere i debatten sa representanten Tetzschner at det var bra at det nå endelig – nærmest – kom en tung markering fra Arbeiderpartiet når det gjelder tilslutning til EØS-avtalen. Det er en helt ubegrunnet bekymring, og det vet han veldig godt selv, og det er derfor jeg har lyst til å si det. Derfor burde det nærmest ha vært usagt.

Det som preger denne debatten nå, og som ganske tungt bør bekymre representanten Tetzschner, men også utenriksministeren, er at vi hører en representant for regjeringspartiene, representanten Per-Willy Amundsen, som legger et spor som er det virkelig tunge anslaget mot EØS-medlemskapet. Det er denne nasjonalistiske tenkningen som brer seg i Europa, og som den amerikanske presidenten dessverre stiller seg i spissen for. Det er en fundamental utfordring for internasjonalt samarbeid, som selvfølgelig strekker seg utover norsk EØS-medlemskap, men som handler om hele den kulturen og den mentaliteten i internasjonal politikk som er nødvendig for at man skal ha et internasjonalt samarbeid.

Jeg mener vel at utenriksministeren bør gjøre en markering med hensyn til akkurat denne delen av debatten, før den er slutt – det ville være betryggende om hun tok avstand fra, eller kommenterte, denne delen av diskusjonen og det representanten Per-Willy Amundsen sa.

Så er det dette med forholdet mellom nasjonalstatene og internasjonalt samarbeid. Vi står overfor to helt fundamentale utfordringer i årene som kommer. Det er miljøutfordringen, og det er håndteringen av hele den nye teknologiske utviklingen. Hvem tror at det er mulig å håndtere det på nasjonalstatens grunn? Er det saklig, er det politisk forsvarlig å mene det? Nei, ikke etter min mening, all historisk erfaring, all erfaring i Europa, peker i den andre retningen. Det er når nasjonalstatene blir stående mot hverandre, med forskjellige typer interesser, at konfliktene øker, og at Europa – som den fremste bærer av demokrati og kulturell utvikling – blir satt på prøve. Det er dette det også handler om når vi snakker om EØS-medlemskap. For Norge har valgt den veien, og uavhengig av de andre aspektene knyttet til dette er dette en side ved EØS-medlemskapet som jeg mener trumfer veldig mye av diskusjonen.

Så blir det sagt at det – selvsagt – er uro i fagbevegelsen. Jeg tillater meg å si her i Stortinget at det kan jeg ganske mye om. Det er en uro som er veldig godt begrunnet, fordi de opplever disse tingene på sin arbeidsplass. Nå hørte jeg – og jeg holdt på å si at jeg nesten skvatt litt – utenriksministeren si at det ikke var EØS som hadde lagt sporet for håndteringen av framtidig jernbane. Nei, men da blir spørsmålet: Hvorfor gjør de det da? Jo, det er selvfølgelig fordi det er Høyre-folk, og de vil ha den politikken – det skjønner jeg. Men det er også viktig å forstå at når høyresiden – også i denne salen – ikke slutter opp om en tilstrekkelig restriktiv nasjonal lovgivning knyttet til håndtering av utfordringene innenfor arbeidsmarkedet, og f.eks. det som knytter seg til jernbanen, undergraver de EØS-avtalens politiske og kulturelle legitimitet.

Det kommer ikke til å bli bærende i framtiden å tro at man bare kan si at EØS-avtalen er bra, hvis man ikke tar hensyn til de negative sidene. Det er her også Arbeiderpartiet på noen punkter har opptrådt for tilbakeholdent – det vil jeg understreke at jeg mener. Vi må over på en annen balanse når det gjelder dette, og jeg slutter meg til det som de andre representantene har sagt: Selvfølgelig må vi prøve ut handlingsrom på en ordentlig måte, og vi må prøve ut muligheten for å legge ned veto når det er nødvendig. Det er ikke et problem for EØS-medlemskapet, og det vil bare gi EØS-avtalen høyere legitimitet og autoritet i den norske befolkningen, og vi slipper den uroen som vi ser i dag.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) []: Jeg hadde ikke tenkt å ta ordet i denne debatten, for jeg var i en EU/EØS-debatt på kafeen Christiania fra klokken åtte til klokken kvart på ti i dag, så jeg syntes jeg hadde fått snakket nok om EU og EØS. Men jeg synes det er en del underlige kommentarer som har kommet i denne salen i dag. Det er kanskje bra at vi debatterer, i stedet for at vi bare leser opp noe som andre har skrevet.

La meg aller først understreke at Fremskrittspartiet er tilhenger av EØS-avtalen, og regjeringen styrer etter EØS-avtalen. La det være helt klart. Utfordringen er imidlertid – det gjelder også de øvrige partiene – at EØS-avtalens begrensninger er vanskelige å definere: Hva er markedsrelevant? Hva er de fire frihetene? Hva innebærer de fire frihetene? Hvor slutter det? ACER er én ting som er vanskelig å vurdere – er det innenfor, eller er det utenfor? Snakker vi om lønnsvilkår? Snakker vi om skattevilkår? Snakker vi om arbeidsbetingelser? Hvis én nasjon har bedre arbeidsrettigheter enn en annen nasjon, skal man da kompromisse på et minste felles multiplum, eller skal man følge den nasjonen som har kommet lengst og har de beste arbeidsbetingelsene? Det er jo akkurat det som er krevende. Det er det vi diskuterer.

Da er det meningsløst å komme med konspirasjonsteorier, som representanten Kolberg kom med, om at Fremskrittspartiet har noen problemer eller noe slags ønske om nasjonalisme som er litt skummelt. Det er klassisk skyggeargumentasjon. Fremskrittspartiet har ikke noen skumle hensikter, men vi ønsker ikke at EU skal ha større innflytelse enn nødvendig. Vi ønsker at EØS-avtalen skal gjøre det som er viktig for å få handel til å fungere på best mulig måte under de samme betingelsene. Men vi ønsker ikke at den skal gå lenger enn det, for vi synes at nasjonal selvråderett, patriotisme, nasjonalitet og kultur er viktig. Det er identitetspolitikk. Vi forsvarer nasjonalstaten. Derfor er vi sterkt motstandere av EU-medlemskap, men tilhengere av handel, i tråd med liberalismens prinsipper. Det er ikke så veldig overraskende, og det er ingen vits i å lage noe mer ut av det enn det. Det er også regjeringens politikk.

At Venstres representant, og for så vidt også Høyres representant, holder kraftige innlegg for EU-medlemskap – det er det selvsagt opp til disse partiene å mene. Vi har her i denne salen forholdt oss til regjeringens plattform og regjeringens politikk, og vi forsvarer den. Men det gjelder å finne avveininger mellom hva som strengt tatt er nødvendig for å ha reell frihandel og betingelser, og det som er utenfor frihandel og de betingelsene som gjelder.

Presidenten: Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Ketil Kjenseth (V) []: Først av alt takk til utenriksministeren for redegjørelsen og takk for en debatt i salen som jeg synes er fruktbar.

Jeg tar ordet først og fremst som leder av energi- og miljøkomiteen og vil vende blikket tilbake til Parisavtalen i 2015 og i hvilket vindu i historien det var – Obama var president på det tidspunktet, og vi hadde et EU som var samlet, og som var en pådriver for en klimaavtale for verden. Det har vært viktig. I større og større grad knytter vi i Norge oss til EUs arbeid innenfor klima, miljø og også energi. Derfor er dette viktig å ta med i debatten.

Men omgivelsene endrer seg. Trumps inntreden i USA og sterkere Asia-fokus, bl.a. mot Kina og Nord-Korea, dreier fokuset bort fra våre nærområder og innsatsen når det gjelder de økonomiske bidragene til NATO. I Europa ser vi at de tre store – Tyskland, Frankrike og Storbritannia – på hver sin måte sliter med sitt. I hvilken grad Storbritannia, og særlig England, blir preget av brexitprosessen knyttet til klima, gjenstår å se. De har gjort mye bra, og Theresa May har faktisk vært i Stortinget, i forbindelse med Nordisk råd, og sagt at de står ved sine forpliktelser. Det må vi håpe på.

Dette gjør at Norges forhold til andre og mindre land blir desto viktigere for at vi skal gjøre den jobben som er nødvendig for klima og miljø. Vi merker en økt interesse fra Beneluxlandene for bilateralt samarbeid, eller regionalt samarbeid, og særlig de nordiske landene har mulighet til å ta en ny posisjon, uavhengig av om det er innenfor eller utenfor EU. Vi har forholdsvis like klima- og energimål, vi har stort samarbeid på energisektoren allerede, og fram mot 2050 har vi felles ambisjoner om lavutslipp. Vi samarbeider og er likt i rute når det gjelder sirkulær økonomi og bioøkonomi, også med de baltiske landene og nedover mot Balkan. Og ser vi over på den andre siden, er Skottland veldig interessert i samarbeid. Energi- og miljøkomiteen har vært en uke i California, og vi har en bilateral avtale med California allerede – fra 2017 – om klima og miljø. Og så ser vi mot Washington, Oregon og Vancouver – en type regnbueallianse med bilateralt samarbeid er viktig når situasjonen er som den er. I de store, etablerte samarbeidene er en viktig diskusjon framover hvordan Norge skal forholde seg til enkeltland.

Vetle Wang Soleim (H) []: Takk til utenriksministeren for en meget god redegjørelse.

Vi går inn i et lokalvalg i Norge til høsten, et lokalvalg der Senterpartiet vil fortsette å forfekte sin motstand mot EØS-avtalen. Det tror jeg også utfordrer mange av Senterpartiets egne, lokale representanter. Grunnen til det er at mange av disse representantene ser hvor viktig tilgangen til det europeiske markedet er for deres lokale hjørnesteinsbedrifter. Det skal i alle fall være helt klart at fra vår side skal vi være tydelige på hva en stemme til Senterpartiet betyr for arbeidsplassene i distriktet.

Hvis man skal eksportere fisk til Europa, må man ha et sømløst veterinærsamarbeid. Hvis industrien skal være en del av et integrert marked, der varene må leveres samme dag som f.eks. bilen skal monteres, må man være en del av et fritt marked med like regler. Det er min mening at bare det å åpne for alternativ i seg selv er å gå ut på en enormt usikker linje for norsk næringsliv.

For Stortingets del håper jeg at europaparlamentsvalget neste uke også blir en ny start for Stortingets arbeid inn mot Europaparlamentet. Regjeringen, med sitt embetsverk, gjør en enorm, god innsats inn mot kommisjonen og de andre landene for å fremme norske synspunkter, men parlamentet er bygd opp etter et partisystem der det er de partipolitiske kanalene som må benyttes for å fronte våre synspunkter der.

Selv om vi gjør mye bra gjennom Stortingets organer og utvalg i dag, mener jeg at Stortinget bør ha enda høyere ambisjoner. Norske parlamentarikere bør etter min mening få mulighet til å reise til Brussel på de samme vilkår som de reiser til Bergen på. Så er det kanskje litt modig å foreslå at stortingsrepresentantene bør få skrive flere reiseregninger, men jeg mener at det å reise til Brussel har en meget god begrunnelse i seg, og det er noe vi bør gjør langt oftere. Europaparlamentet er en arena vi er for dårlige til å bruke. Den mener jeg vi bør bruke mer, i alle fall når vi ser at store saker i EU nå foregår i trilogforhandlinger, der parlamentets mening og standpunkter blir tillagt stor vekt. Hvis vi ikke fremmer våre syn, uavhengig av partipolitisk tilhørighet, overfor våre europeiske partier, gjør de det uten oss. Her mener jeg vi har mer å hente. Hvis vi mener alvor med å utnytte handlingsrommet, må vi også fylle det påvirkningstomrommet som jeg mener at Europaparlamentet er i dag.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Representanten Ingjerd Schou mente at Senterpartiet har opptrådt i strid med Norges interesser i forbindelse med samhandel med EU. Jeg vil bare forsikre representanten om at Senterpartiet aldri har sagt at EU opptrer ødeleggende for Norge. Vi har aldri sagt at EU opptrer på en sånn måte at en skal sette oss i en klemme. Hvorfor har vi ikke sagt det? Jo, det er fordi det er i EUs interesse å ha et godt økonomisk samkvem med Norge, ikke minst på de områdene representanten Schou nevnte – råvarer og ferdigvarer som EU trenger. Derfor er representantens innlegg om dette ikke i nærheten av det som er virkeligheten.

Representanten Svein Roald Hansen var nok enig i at EU startet som et eksperiment, men det var ytterst vellykket. Det som er interessant, er at representanten Svein Roald Hansen, som har vært leder av Europabevegelsen, ikke kan ta inn over seg det faktum at Europabevegelsen, som er medlem i The European Movement, står for at en skal etablere Europas forenede stater, nemlig med en felles valuta, et felles finansdepartement og beskatningsrett når det gjelder personer og bedrifter. Det interessante er at ingen medlemmer av Europabevegelsen her i dag ønsker å fortelle det – ønsker å si at en ønsker det. Men en beklager at EU-systemet ikke greier å drive fram den løsningen. Det fører da til at en sitter i et skårfeste fordi en ønsker å gå lenger i retning av Europas forenede stater. En får det ikke til, samtidig som en ikke vil gi opp prosjektet med felles valuta.

Utenriksministeren sa i sin redegjørelse:

«Likevel er EØS-reglene i sum et gode for norsk arbeidsliv, og har også ført til styrkede arbeidstakerrettigheter.»

Senterpartiet har en stikk motsatt virkelighetsforståelse, og jeg har lyst til å spørre om Arbeiderpartiet – jeg ser nå at det er få representanten igjen her, men det er vel noen – enten Anniken Huitfeldt, Espen Barth Eide eller Martin Kolberg, er enig i denne beskrivelsen fra regjeringa, at EØS-avtalen har vært progressiv og positiv for å få bedre forhold i arbeidslivet. Det er en viktig avklaring å få.

Helt til slutt vil jeg trekke fram en bok som heter «Debtors' Prison», av Robert Kuttner, hvor Jacques Delors er intervjuet og referert på side 125. Jacques Delors sier der:

Jeg lyktes i opprettelsen av en europeiske pengepolitikk, men ikke i å opprette en europeiske sosial eller økonomisk politikk.

Det er en meget viktig påpekning fra Jacques Delors – kameraten til Gro Harlem Brundtland – og som var basisen for EØS-avtalen i sin tid.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Jeg merket meg at statsråden i sin redegjørelse gikk så langt som til å si at debatten om arbeidslivet skaper engasjement. Det er så langt statsråden er villig til strekke det. Men så er det slik, som representanten Lundteigen her sier, at når det kommer til analysen av hva EØS betyr for det norske arbeidslivet, er det kun lovord å hente. Og det til tross for at en ser en situasjon i det norske arbeidslivet der grunnleggende rettigheter er truet, der opparbeidede rettigheter blir truet, både gjennom trepartssamarbeidet og gjennom tariffavtaler, men også gjennom norsk lovgivning. Det er press på lønns- og arbeidsvilkår for arbeidsfolk i praktiske yrker i Norge.

En enstemmig LO-kongress har ved to anledninger slått fast at i Norge skal norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning ha forrang foran EUs lover. Vel, med EØS-avtalen er det motsatte prinsippet tilfellet. Gjennom konkrete saker som har vært til behandling i Norge – i det norske rettssystemet og gjennom politiske prosesser – har en sett at det er det motsatte som blir tilfellet når sakene blir satt på spissen. En så det i havnearbeidersaken, og en har sett det gjennom mange år i den prosessen som har vært om reise, kost og losji, der selv en avgjørelse fra norsk høyesterett ikke er tilstrekkelig for å opprettholde et system og et regelverk som en har bygd opp i Norge gjennom generasjoner, der regjeringen bøyer nakken, der flertallet i Tariffnemnda også bøyer nakken, og der vilkårene for norske arbeidsfolk blir satt i spill.

Jeg synes også det er litt påfallende at det i denne debatten og i redegjørelsen nesten ikke er spor etter, ikke noe å høre om, det som skjer på Island når det gjelder EUs tredje energimarkedspakke. Mens en i Norge har lagt seg langflat og godtatt EUs tredje energimarkedspakke uten å ha tatt initiativ til verken en nasjonal erklæring overfor EU eller en felleserklæring med EU, forsøker islendingene i det minste å stå opp mot det. Det siste nye fra Island er at Islands LO har markert en klar skepsis til tredje energimarkedspakke. Det er fortsatt en stor debatt på Island. Der forsøker en i det minste å stå opp for nasjonale interesser, mens flertallet i Norge ser det som sitt eneste mål å sørge for en raskest mulig implementering.

Ole André Myhrvold (Sp) []: Det var interessant å høre utenriksministerens redegjørelse om EU- og EØS-saker, hvor også klima fikk en stor del av oppmerksomheten. Særlig syntes jeg det å høre utenriksministeren snakke om behovet for fangst og lagring av CO2 og den omtalen dette har fått i EUs lavutslippsstrategi, var interessant. Det er ingen tvil om at fangst og lagring av CO2 er avgjørende for å nå EUs klimamål, men ikke minst de internasjonale målene som er stadfestet i Parisavtalen. I dette ligger også muligheten for å gjøre om naturgass til hydrogen, som vil framstå som et tilnærmet utslippsfritt alternativ.

I sin redegjørelse hevdet utenriksministeren at regjeringen jobber målrettet for å få til et tettere samarbeid mellom Norge og EU knyttet til videre utvikling av ulike teknologier for CO2-fangst og -lagring. Det er vel og bra, og Norge har kommet langt på området, og dette kan være en del av vårt grønne skifte, der vi ved hjelp av ny teknologi og infrastruktur kan skape nye arbeidsplasser og erstatte arbeidsplasser fra den fossile tidsalderen og inn i den grønne framtiden.

Derimot opplever vi at regjeringen til stadighet skaper usikkerhet rundt de to fullskalaprosjektene som vi har på beddingen. Formålet med disse er jo ikke å se om fangst og lagring virker. Målet er å få kostnadene ned og bygge en infrastruktur fra fangstanlegget til lagringsområdet/deponiområdet i Nordsjøen. Det er dette som ville være Norges viktigste bidrag til EU og verdens klimamål, og samtidig sørge for utviklingen av en ny norsk næring der vi kan dra nytte av den kompetansen vi allerede besitter som ledende petroleumsnasjon.

Utenriksministeren bør derfor være en pådriver og vaktbikkje i egen regjering for å gjennomføre nettopp disse to fullskalaanleggene i Norge. Det vil nemlig være et viktig bidrag for å nå de målene utenriksministeren selv nevnte i sin redegjørelse.

Det utenriksministeren ikke nevnte i sin redegjørelse, var den naturlige fangst- og lagringsmetoden, nemlig bruken av fotosyntese og skog. Det hører hjemme i det EU kaller LULUCF-området, altså bruk av land- og skogressurser. Senterpartiet var relativt tilfreds med de målene regjeringen fikk på plass på skogområdet og når det gjelder referansebane. Derimot er vi bekymret når vi nå får signaler om at EU-kommisjonen ikke vil godkjenne tilsvarende referansebaner fra Sverige og Finland. Sverige mener at deres modell er i tråd med kompromisset fra trilogforhandlingene, men i ettertid har altså kommisjonen endret standpunkt og funnet ikke å kunne godkjenne Sveriges referansebane. Kommisjonen mener at finnenes referansebane ikke er gjennomsiktig nok. Spørsmålet er hva EU-kommisjonen mener om Norges referansebane, og hva regjeringen vil gjøre for å stå vakt om den, slik at vi får fortsatt god bruk av norske skogressurser og kan utvikle arbeidsplasser og teknologi på dem.

Espen Barth Eide (A) []: Representanten Gjelsvik avla en visitt innom diskusjonen vi hadde i fjor om tilslutning til EUs tredje energimarkedspakke. Man kunne få inntrykk av at Island skulle framføre en nasjonal erklæring, og at Norge ikke skulle det, men det er jo helt feil. Det er en del av det vedtaket og den tilhørende politiske avtalen mellom fem partier, de tre daværende regjeringspartiene og Arbeiderpartiet og Miljøpartiet De Grønne, at det nettopp skal framføres en slik erklæring i forbindelse med endret tilknytning, som slår fast helt sentrale prinsipper om offentlig eierskap, om nasjonal kontroll over utenlandskabler, om utenlandskabler skal bygges, om Statnetts monopol og om flaskehalsinntekter skal tilfalle det landet de oppstår i. Dette har EU blitt orientert om. I tillegg skal den framføres ved tilknytning.

Så vi har en meget sterk slik erklæring, som også peker fram mot framtidige endringer i EUs regelverk, hvor man slår fast fra norsk side at dette er prinsipper som man ønsker å ivareta også dersom det kommer framtidige endringer i dette regelverket. Nå vet vi mer enn vi visste i fjor om hva som kommer i Clean Energy Package, eller «ren energi-pakken», og det er ingenting som så langt tyder på at disse prinsippene er utfordret der. Dette er altså etablerte prinsipper som vi tar med oss, så det er rett og slett ikke riktig.

Lundteigen var også innom Arbeiderpartiet, og jeg hadde bare lyst til å si om igjen noe som jeg og Marianne Marthinsen, eller flere av oss, sa: Utfordringene i arbeidslivet er reelle, men det er ikke lovgivningen i EØS som er problemet i dette, for norsk lovgivning har enten blitt videreført eller styrket på de aller, aller fleste områder, og skjer det noe annet, må man bruke handlingsrommet, som har blitt nevnt. Det som derimot har skjedd, er at vi – etter å ha fått en mer sammensatt arbeidstakerbefolkning – ikke har vært like flinke i arbeidslivet som vi burde ha vært, til å ta vare på de reglene som vi har, og som ikke er utfordret av EØS, men som er utfordret av en ny sammensetning. Det må vi lære oss, og derfor har flere av oss vært opptatt av at en tydelig og klar nasjonal politikk på dette området er så viktig, og at dette – i tillegg til at det er viktig i seg selv – også er viktig for å ivareta oppslutningen om EØS-avtalen.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: Stortingsfleirtalet vedtok i 2016 at Noreg skulle vere med i EUs finanstilsyn. Finansrevisjonspakka vart så lagd fram i EU i 2017 med eit utdjupande dokument lagt fram i september 2018. Desse forordningane sentraliserer makt til tilsynet og skal gi eit meir uavhengig og handlekraftig tilsyn. EU-byråa får også utvida mynde til å involvere seg i tvistar på eiga hand. Denne pakka er framleis til behandling, men vert ho vedteken, er ho EØS-relevant, og med mindre eitt av EØS-landa legg ned veto, vert det ein del av norsk regel- og lovverk.

Noreg, Island og Liechtenstein sende i april i fjor felles brev til EU-kommisjonen der ein er kritisk til forslaga om å gi EU sitt finanstilsyn auka mynde. Særleg bekymra er ein for den nye organiseringa av EU-byråa, der ein skal opprette eit nytt utøvande styre, såkalla executive board, som berre består av styreleiaren og eit fåtal medlemer på heiltid. Det er EU-rådet som skal nemne opp desse medlemene.

I dag er det norske Finanstilsynet representert i styret for byråa, sjølv om ein ikkje har stemmerett, og då mistar ein denne representasjonen i dei nye styrande organa. Det er klart det er grunn til å vere uroa for det. Men bakgrunnen for EU-kommisjonen sitt forslag er jo nettopp å avgrense nasjonal representasjon og interesser, også frå EU sine eigne medlemsland. I staden vil ein ha profesjonelle styremedlemer som kan løfte seg over dei nasjonale interessene. Er dette i Noreg sin interesse? Var dette ein del av debatten då Noreg vedtok at ein skulle gå inn i EUs finanstilsyn? Nei, det var det jo ikkje – langt ifrå.

Då EUs finanstilsyn vart teke inn i EØS-avtalen, vart det laga ei ordning der det er overvakingsorganet ESA som gjer eit formelt vedtak, men alle veit at det er eit kopivedtak av det som er skrive av EU-byråa.

Det som ville vere interessant, var å høyre kva svar regjeringa og våre – nær sagt – allierte i EFTA har fått på brevet til EU. Vert ein imøtekomen, eller er det slik at det no står på vent fordi ein skal behandle ferdig det som skjer i EU først? Det ville òg vere spennande, når så langt lir at dette er vedteke, å høyre om det framleis er slik at regjeringa meiner at § 115 i Grunnlova ikkje vert utfordra med dette.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Representanten Barth Eide forsøker å gi inntrykk av at en fra norsk side har fått EU med på en erklæring som sikrer de såkalt ufravikelige krav som landsstyret i Arbeiderpartiet har stilt til EUs tredje energimarkedspakke. Det som Stortinget gjorde 22. mars i fjor, var å gi samtykke til en beslutning i EØS-komiteen fra mai 2017. Den EØS-komitébeslutningen er det ingen erklæringer knyttet til – ingen felleserklæringer med EU, ingen erklæringer fra EFTA-landene og heller ikke noen erklæring fra norsk side.

I etterkant har Arbeiderpartiet stilt noen såkalt ufravikelige krav i ACER-saken, som ble utvannet i avtalen med regjeringspartiene, og som senere ble sendt EU til orientering. Så, etter en del oppmerksomhet, ble det avholdt et møte mellom norsk side og embetsfolk fra EU, der det ble gitt uttrykk for synspunktene fra Norge – etter det som regjeringen selv har meldt tilbake i stortingsmelding, der det står at EU noterte seg synspunktene og tok dem til orientering. Dette er selvsagt ikke noen forpliktelse fra EUs side, langt mindre en formell erklæring i EØS-sammenheng.

Skal en erklæring i EØS-sammenheng ha noen som helst slags juridisk betydning, må den selvsagt tas inn i beslutningen i EØS-komiteen når en vedtar å ta et regelverk inn der. Det har Senterpartiet fremmet forslag om, og det blir spennende å se om Arbeiderpartiet vil slutte seg til det. Men uavhengig av om en har en erklæring, vil det også bare være et øyeblikksbilde. Dersom EU-domstolen i ettertid kommer fram til en annen fortolkning enn det som ligger i erklæringen, er det EU-domstolens fortolkning som ligger til grunn, når det gjelder hvilken mulighet vi har innenfor vår lovgivning til å sikre norske energiressurser.

Arbeiderpartiet forsøker fortsatt å gi inntrykk av at en har styring på dette området, men en klarer ikke engang å ha styring over sine egne samarbeidspartnere og sine egne avtalepartnere i denne saken, men fortsatt over ett år etter at avtalen ble inngått, har en ennå ikke sett noe til de endringene i energiloven, som var et av de kravene som Arbeiderpartiet hadde når det gjelder offentlig eierskap til utenlandskablene. Selv ikke på det området klarer en å få gjennomslag hos dem en har inngått avtale med, men later fortsatt som om en skal kunne gi noen garantier som har betydning for EU i framtiden. En har gitt makt til EU over vitale deler av norsk energipolitikk, og det må også Arbeiderpartiet erkjenne.

Presidenten: Per Olaf Lundteigen har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Representanten Barth Eide mente at EUs lovgivning på arbeidslivsområdet ikke var problemet, fordi EU hadde videreført eller styrket norsk arbeidslivspolitikk. Regjeringa og Barth Eide har altså felles forståelse av at EØS-avtalen virker positivt for norsk arbeidsliv. Det er viktig at norsk fagbevegelse merker seg den forståelsen.

Representanten Barth Eide sier videre: Problemet er at Norge har fått en mer sammensatt befolkning. Mitt spørsmål er: Hva er det vi snakker om her? Det at vi har folk med delvis arbeidsevne og ungdom som sliter med å få jobb – det har vi hatt før. Det at vi har arbeidsinnvandrere eller flyktninger – det har vi også hatt før. Hva er det representanten mener med dette? Er det det at en nå har en omgåelse, at en nå istedenfor å være lønnsmottaker blir en sjølstendig næringsdrivende? Er det det som er poenget? I så fall – hva har Arbeiderpartiet gjort med det problemet?

Per-Willy Amundsen (FrP) []: Jeg registrerte at representanten Kolberg var på denne talerstolen for litt siden og kom med det som faktisk lignet på et tilløp til nyansering av Arbeiderpartiets tilnærming til EØS-avtalen – i den forstand at jeg for en gangs skyld oppfattet at det ikke var ensidig tiljubling, men faktisk også en slags evne til å forstå at det er forhold ved EU og EØS-avtalen som har konsekvenser der ute, som rører folks liv, og som ikke nødvendigvis oppfattes som positivt. Da blir det litt rart at når jeg gjør det samme i mitt innlegg og peker på det nasjonale som fundamentalt, blir det av representanten Kolberg på en måte forsøkt mistenkeliggjort. Det synes jeg er svært interessant, og det er et grep man ser i den debatten som man mener er høyst nødvendig, nemlig at man går så langt gjennom internasjonale avtaler, konvensjoner, forpliktelser – det være seg gjennom EØS-avtalen eller annet – at man er i ferd med å binde nasjonalstaten på hender og føtter. Det ses der ute. Derfor vekker det reaksjoner, derfor får man brexit, derfor får man et valg som det vi så i USA i 2016, derfor ser vi demonstrasjonene som de gule vestene har i Frankrike, og derfor ser vi de tradisjonelle partienes tilbakegang over hele det europeiske kontinentet. Det er en grunn til det, og det er at folk oppfatter at nok er nok. Folk flest ser at alt som skjer på den internasjonale arenaen, ikke nødvendigvis er positivt for dem.

Derfor mener jeg at det faktisk er lov å peke på at det finnes noen goder, noen positive verdier vi må huske på å ta vare på og trekke frem. Ja, det handler om en positiv nasjonalisme. Det handler om å skape en nasjonal identitet, en nasjonal tilhørighet, et nasjonalt fellesskap. Det skal vi feire om tre dager – med stolthet, ikke med kuler, krutt og stridsvogner gjennom gatene, men med barn som bærer norske flagg, i en feststemning. Det er noe å være stolt av, det er noe å ta vare på. Vi kan ikke sette bort alle funksjoner og all politikk til det globale. Vi må ta vare på våre verdier, og vi må ta vare på vår egenart.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide []: Jeg vil gjerne få plukke opp noen av de spørsmålene som har kommet, og jeg skulle for så vidt gjerne engasjert meg mer i den videre debatten, men det tillater ikke tida.

Når det gjelder spørsmålet fra Lysbakken i replikkrunden om det uformelle energiministermøtet i Bucuresti, har også olje- og energiministeren svart på det til representanten Haltbrekken skriftlig. Det olje- og energiministeren skriver, er at deltakerlandene fikk en uttalelse som man kunne velge å signere:

«Innholdet i uttalelsen var ikke gjenstand for diskusjon eller realitetsbehandling i ministermøtet. Det ble heller ikke fremmet forslag om å endre uttalelsen i løpet av møtet (…).

Uttalelsens hovedbudskap er at videreutvikling av et velfungerende gassmarked i Europa er fornuftig og at bruk av Europas omfattende og velfungerende gassinfrastruktur vil være rasjonelt også på langt sikt» – bl.a.

Til noen av de andre spørsmålene som har kommet fra Navarsete om finanstilsyn: De siste indikasjonene vi har der, er at forslaget om å utvide fullmaktene til styret ikke kommer til å få nødvendig flertall blant medlemslandene. EØS- og EFTA-statene har gitt en kommentar, i likhet med ganske mange medlemsland, om at de er kritiske til utvidelsen av fullmakter.

Så til spørsmålet knyttet til ACER og for så vidt både erklæringer og Island: EU fikk overlevert den uttalelsen som de fem partiene ga, og uansett hvor mye Senterpartiet prøver, er ikke realiteten slik Senterpartiet gir inntrykk av. De grunnleggende elementene i norsk energipolitikk ligger fast. Det nasjonale regelverket om konsesjoner til strømnett, om utenlandskabler og kraftverk, skal fortsatt gjelde. Og det gjelder helt uavhengig av virksomheten til ACER. Norske kommuner, fylkeskommuner og staten eier ca. 90 pst. av produksjonskapasiteten i landet. Vi har suverenitet over disponeringen av norske energiressurser og utformingen av vår energipolitikk. Det er også reflektert i den uttalelsen som ligger mellom de fem partiene.

Jeg er på en måte litt overrasket over at representanten Gjelsvik spør om hva som skjer på Island, for etter det jeg forstår, går både Senterpartiet og Nei til EU i skytteltrafikk til Island for tida for å delta i diskusjonene om ACER. Utenrikskomiteen i Alltinget stemte altså for – mot kun én stemme – å legge fram EUs tredje energimarkedspakke for andre høring i plenum i Alltinget, og det starter i dag.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 1.