Stortinget - Møte tirsdag den 14. mai 2019

Dato: 14.05.2019
President: Morten Wold

Innhold

Sak nr. 11 [19:27:12]

Interpellasjon fra representanten Marit Arnstad til klima- og miljøministeren:«I rapporten «Oppsummering av beitesesongen 2018 og utsikter for kommende sesong» går Mattilsynet gjennom konsekvensene rovviltpolitikken har for beitenæring og dyrevelferd. Torunn Knævelsrud sier til Nationen 1. april 2019 at tilsynet «opplever at vi ikke har så mange virkemidler til å gjøre noe med de dyrevelferdsutfordringene som oppstår når rovdyr skader tamdyr på utmarksbeite». Tilsynet viser til økende tap av tamrein til jerv og gaupe, tap av sau til bjørn og ulv, tidstap før skadefelling pga. kartlegging av ulvenes genetiske bakgrunn og manglende oppfølging av rovviltforliket som særlig krevende. Knævelsrud sier at «når rovdyr yngler nær inntil eller innenfor beiteprioriterte områder, tar forvaltningen noen ganger mer hensyn til om bestandsmål er innfridd enn til velferden til beitedyra». Hvilke initiativ vil statsråden ta for å sikre at den todelte målsettingen blir oppfylt?»

Talere

Marit Arnstad (Sp) []: Denne interpellasjonen handler i realiteten om den todelte målsettingen som vi har i norsk rovviltpolitikk. Det er en målsetting som har en lang historie. Den ble fastslått i rovviltforlikene og i Stortingets behandlinger i 1997, i 2004 og i 2011. Den handler om at rovviltpolitikken ikke bare skal handle om de store rovdyrenes behov, men like mye om å sikre landbruk og beitebruk, som spiller en viktig rolle når det gjelder bosetting og næringsvirksomhet, men også for artsmangfold og biologisk mangfold.

I 1997 uttalte energi- og miljøkomiteen:

«Komiteen vil understreke at vi må ha et todelt mål som samtidig sikrer et aktivt jordbruk med muligheter til å utnytte beiteressursene i utmarka til sau og rein. Dette betyr at rovviltforvaltningen må håndteres på en slik måte at det kan drives forsvarlig rein- og sauedrift innenfor akseptable økonomiske rammevilkår.»

Dette ble bekreftet i rovviltforliket i 2004 og senere igjen i rovviltforliket i 2011, der det heter:

«Komiteen vil understreke at den todelte målsetningen skal opprettholdes, og mener at det fortsatt skal være mulig med levedyktig næringsvirksomhet i landbruket i områder med rovvilt.»

Rovviltforliket i 2011 ga også nærmere føringer for hvordan rovviltforvaltningen skulle innrettes, og hvordan hensynet til de to målene skulle avveies i den løpende forvaltningen.

Når vi står her i dag, er det sjølsagt fordi norsk rovviltpolitikk de siste årene har fått en betydelig slagside i retning av å gi rovdyr stadig større rom i norsk utmarksforvaltning, og at restriksjonene først og fremst er pålagt beitenæringen og landbruket – for ikke å snakke om de lokalsamfunnene i Norge som i større og mindre grad oppfatter at de blir rovviltreservat som konsekvens av denne regjeringens politikk, med alt hva det innebærer.

Derfor var det interessant da vi for noen få uker siden fikk en rapport fra Mattilsynet som på flere viktige punkter dokumenterer at den todelte målsettingen i rovviltpolitikken ikke blir fulgt opp. Jeg skal komme tilbake til det, men først en viktig understrekning: Vi hører stadig fra regjeringen at rovviltpolitikken er vellykket fordi skadetallene i beitenæringen går ned. Det er en påstand som gir meg vond smak i munnen, for når det f.eks. er færre sau som blir tatt av ulv i grenseområdene på Østlandet, er det sjølsagt fordi det ikke er sauer igjen på utmarksbeite på Østlandet i store områder, i både Hedmark, Akershus og Østfold. Det er også fordi den tradisjonelle utmarksbruken i dette området ikke er til å kjenne igjen. Ulvesonen har i realiteten blitt et ulvereservat fordi regjeringen ikke respekterer Stortingets vedtatte ulveforvaltning og de lokale rovviltnemndenes vedtak om forvaltning av ulvebestanden. Da får vi også dramatiske skadesituasjoner i randområdene til ulvesonen. I fjor gikk det hardt ut over Nord-Østerdalen. Året før hadde vi en ganske grusom situasjon på Hadeland. Begge deler skjedde i det som kalles beiteprioriterte områder, og det kom som følge av en manglende evne til å ta ut skadedyr og en ulvepolitikk som ikke lenger er under kontroll.

Når tapstallene til bjørn i Trøndelag er så høye som de faktisk er, og vi ser rovviltforvaltningen og miljøministeren forsøke å utvide bjørnesonen og øke bjørnebestanden, er det forstemmende for alle som er opptatt av beitenæring, landbruk og distriktsarbeidsplassene i Trøndelag. I fjor startet ordførerne i Trøndelag en protest mot rovviltforvaltningen. Det skjedde nettopp etter at tapene av sau til bjørn var uvanlig store.

Det har også vært sterkt økende tap av tamrein som krever snarlige tiltak. Mattilsynet viser til at reinsdyr er den viktigste «matkilden» for jerv og gaupe i de nordligste fylkene, og skriver at de sterkt savner politiske initiativ for å gjøre noe med denne situasjonen. De mener at forvaltningen av fredet rovvilt i tamreinområdene ikke er tilpasset en levende reindrift på en måte som gjør det mulig å beskytte beitedyrene i samsvar med dyrevelferdsloven.

Jeg forstår Mattilsynets kritikk på dette området veldig godt. I 2017 ble i snitt 44 pst. av reinkalvene tatt av rovvilt – 60 pst. i Troms, 57 pst. i Nordland og 45 pst. i Nord-Trøndelag. Det er veldig urovekkende tall både for næringen sjøl og ikke minst dyrevelferdsmessig. Jeg kunne fortsatt og gjort rede for situasjonen når det gjelder andre rovdyr, også jerv i fjellstrøkene, men hovedbildet der er velkjent. Jervejakten har ikke gitt de ønskede resultatene. Kvotene blir ikke oppfylt når man har jervejakt, og det betyr også at tapene under sommersesongen er store i beitenæringen.

Det vi står overfor, er egentlig et historisk kraftig rovviltpress i mange deler av Norge. Jeg har undret meg over at denne regjeringen ikke tar det mer på alvor enn de har gjort. Det oppleves som om regjeringspartiene gang på gang svikter distriktsbefolkningen og beitenæringen og den todelte målsettingen som vi alle sammen har vært enige om ved flere korsveier i Stortinget. Og fordi det illustrerer nettopp det poenget, må jeg nesten få lov å si at denne interpellasjonen ikke var rettet til klima- og miljøministeren. Denne interpellasjonen skrev jeg og rettet den til landbruksministeren, for den handler nemlig om den delen av rovviltpolitikken som berører landbruket sterkt. Den direkte foranledningen er en rapport fra Mattilsynet, et forvaltningsorgan som er underlagt Landbruksdepartementet og landbruksministeren. Når statsministeren likevel velger å oversende interpellasjonen til klima- og miljøministeren, er det et sterkt signal i seg selv.

Det viser med all tydelighet at det er miljøministeren som får styre rovviltpolitikken i Norge alene. Saken er på en måte outsourcet lite grann til Venstre, hvis en kan si det slik, men det er noen spørsmål som melder seg i forlengelsen av det. Hva ville klimaministeren sagt hvis ting som angår forurensing og forurensingstilsyn, som i dag ligger under Miljødirektoratet, hadde blitt besvart i Stortinget av landbruksministeren? Hva ville samferdselsministeren sagt hvis Luftfartstilsynets saker hadde blitt besvart i Stortinget av kommunalministeren? Det er jo det som er saken her. Dette er Landbruksdepartementets organ som reagerer på et spørsmål som også Landbruksdepartementet har ansvaret for når det gjelder beitenæringen. Det er da en må stille seg spørsmålet: Er det egentlig noen i regjeringen som ivaretar beitenæringens interesser i rovviltpolitikken? Slik det er nå, ser det ut som om Landbruksdepartementet har abdisert fullstendig fra et saksområde der Landbruksdepartementet har en legitim og viktig plass og viktige interesser å forsvare.

Det er altså en rapport fra Mattilsynet det handler om. Den heter «Oppsummering av beitesesongen 2018 og utsikter for komande beitesesong». Jeg må si det er deprimerende lesning. Det er helt tydelig at Mattilsynet på flere punkter mener det ikke er mulig å få gjort egen jobb skikkelig når det gjelder dyrevelferdsspørsmål, fordi rovviltforvaltningen er grunnleggende skjev til rovdyrenes fordel, og at den todelte målsettingen ikke respekteres. For å si det som Mattilsynets seksjonssjef sa det i Nationen 1. april:

«Den todelte målsettingen setter oss i en skvis som er vanskelig å håndtere.»

Mattilsynet peker særlig på at rovvilttrykket må holdes på et nivå som gjør beitebruk velferdsmessig akseptabelt, at beiteprioriterte områder må holdes fri for skadegjørende rovvilt, at byrdefordelingsprinsippet må praktiseres på en annen måte enn i dag, at effektiv kartlegging av skadedyr er avgjørende, og at en må få til større grad av uttak før beitesesongen. Skadefelling og lisensjakt må bli mer effektiv, og restuttak – når man ikke får tatt ut hele kvoten av rovdyr – må gjøres i samsvar med rovviltforliket.

Dette har mange av oss påpekt i årevis, men det blir altså ikke fulgt opp i praksis. Mattilsynet mener også at det store og sterkt økende tapet av tamrein er uakseptabelt med tanke på dyrevelferd. Tilsynet etterlyser politiske initiativ for å samle og kartlegge årsakene til disse tapene. Dommen fra Mattilsynet er ganske klar: Forvaltningen av fredet rovvilt i tamreinområdene er ikke tilpasset det å ha reindrift på den måten man har det i dag. Det er ikke mulig å få vernet beitedyrene i tråd med dyrevelferdsloven.

Dette er alvorlig, og jeg regner med at statsråden erkjenner de problemene som ligger til grunn. Mattilsynet etterlyser politiske initiativ. Mitt spørsmål til statsråden er om han har tiltro til det Mattilsynet sier i sin rapport, de tingene de peker på som utfordringer, og om regjeringen vil ta noen nye initiativ som kan rette opp den store skjevheten i rovviltpolitikken vi nå ser, når den todelte målsettingen i praksis ikke blir fulgt opp.

Statsråd Ola Elvestuen []: Rovviltforvaltningen har opparbeidet mye kunnskap og erfaring. Forvaltningen har høy beredskap, og bestandsutvikling og skadesituasjoner følges fortløpende for best mulig oppnåelse av den todelte målsettingen. Forholdet mellom rovvilt på den ene siden og beitedyr på fritt utmarksbeite på den andre siden gjør at det nødvendigvis alltid vil være noen utfordringer og krevende vurderinger som skal gjøres. Bildet er at rovviltforvaltningen fungerer godt, noe som bl.a. kommer til uttrykk gjennom de historisk lave tapstallene for sau de senere år.

Regjeringen følger vedtatt politikk for rovviltforlikene i 2004 og 2011 og flertallsvedtaket om ulv fra 2016. Dette skjer innenfor de rammer som Stortinget har bestemt, gjennom tilslutning til Bernkonvensjonen og vedtakelse av naturmangfoldloven.

Et av virkemidlene for å oppnå den todelte målsettingen er soneforvaltning, der rovviltnemndene prioriterer ulike områder til beitedyr og rovdyr. Det er derfor viktig at arealdifferensieringen fungerer godt. Her arbeider vi sammen med nemndene for å finne ytterligere forbedringer.

Lisensfelling og kvotejakt skal være hovedvirkemidlene i bestandsreguleringen av rovdyr. Dette fungerer i hovedsak godt, men jeg har funnet behov for å gjøre noen justeringer. Lisensfellingsperioden for ulv utenfor ulvesonen er endret, slik at oppstart er flyttet fra 1. oktober til 1. desember, og periodens slutt er endret fra 31. mars til 31. mai. Denne endringen gir mulighet for å kartlegge genetisk verdifulle ulver på høsten, før lisensfellingen starter, samtidig som lisensfellingen varer lenger utover våren framover mot beiteslipp.

For bjørn er bestandsmålet 13 årlige ynglinger, mens bestanden var på om lag 8 ynglinger i 2018. For å nå bestandsmålet må særlig binner ivaretas, og jeg vurderer derfor tiltak for bedre ivaretakelse av binnene. Også gaupebestanden er under bestandsmålet, og her må det ved fastsettelse av jaktkvoter tilrettelegges for en økning i bestanden.

For jerv fungerer lisensfellingen i enkelte områder godt, mens det i andre områder fungerer dårligere. Jeg vil sende på høring et forslag om å gjøre forsøksordningene med kunstig lys ved åtejakt og kameraovervåking og elektronisk overvåking av fangstbås permanente.

I tillegg gjør forvaltningen ekstraordinære uttak av rovvilt. Slike uttak gjøres med bakgrunn i skadehistorikk og skadepotensial. Omfanget og prioritering drøftes med nemndene. Ekstraordinære uttak av jerv gjennomføres også før lisensfellingsperioden avsluttes. Så langt i år er det gjennomført felling av én bjørn i Meråker og 33 jerv, inklusiv 5 hiuttak. Slike uttak er viktige for å få ned tapstallene.

Rovvilt benytter store arealer. Vi har en god overvåkning av rovviltet, men det er likevel ikke mulig å forutse hvor f.eks. bjørn eller ulv på vandring kan dukke opp om sommeren. Vi må derfor sørge for at det er et system og en beredskap på plass der tapssituasjoner måtte oppstå.

Rovviltforvaltningen fungerer også godt når det oppstår tapssituasjoner. Vi har gode systemer for skadedokumentasjon. Det praktiseres en lav terskel for å tillate felling av rovdyr i prioriterte beiteområder, og behandling av søknader om skadefelling skjer raskt, og normalt i løpet av minutter eller timer i akutte situasjoner.

Jeg mottar iblant forslag til ulike fellingsmetoder som hevdes å effektivisere skadefelling. Vi vurderer slike forslag, men erfaringer har vist at bruk av f.eks. helikopter eller droner kun unntaksvis vil bidra til å øke effektiviteten på fellingsforsøket i sommerhalvåret. Det er som regel de tradisjonelle metodene, slik som posteringsjakt, som fungerer best. Å bruke store ressurser på nye fellingsmetoder kan også medføre at fellingsforsøk blir mindre effektive, eller at det gir andre negative effekter på beitedyr eller vilt.

Det er opparbeidet mye erfaring og kunnskap om fellingsmetoder, og om hva som fungerer effektivt i ulike situasjoner og for ulike rovviltarter både i Statens naturoppsyn og hos erfarne lokale fellingslag. Regjeringen mener det er behov for å samle disse erfaringene. Statens naturoppsyn har derfor fått i oppdrag å lage en veileder for gjennomføring av skadefellingsoppdrag. Intensjonen er at veilederen skal være til god hjelp for kommunale fellingslag og bidra til å effektivisere gjennomføringen av skadefellingsforsøk. Regjeringen har fra i år også styrket Statens naturoppsyn med 5 mill. kr, særlig med tanke på å kunne gi lokale fellingslag ytterligere og samtidig bistand i skadefellingsoppdrag.

Felling av rovvilt, spesielt i barmarksperioden, er krevende. Det er derfor viktig at det er en realistisk forventning til skadefellingsforsøk. I noen tilfeller vil derfor forebyggende tiltak være aktuelt for å avverge skadesituasjoner. Regjeringen har i år styrket forebyggende tiltak med 10 mill. kr for å øke antall tiltak for å avverge skader på beitedyr, og særlig for å kunne finne løsninger i områder hvor det ofte er rovvilttap.

Selv om tapene av både sau og tamrein til rovvilt er redusert de siste årene, vil regjeringen fortsette arbeidet for å få ned tapene ytterligere, slik at vi følger opp den todelte målsettingen om at vi skal ha både rovviltprioriterte områder og beiteprioriterte områder.

Marit Arnstad (Sp) []: Svaret til statsråden gjør meg usikker på om han har lest Mattilsynets rapport, for utgangspunktet for min interpellasjon var den rapporten, og den sier at det går ikke bra. Statsråden sto nettopp her oppe og sa at tapene til tamrein har gått ned. Nei, de har ikke det. Denne rapporten dokumenterer at de har gått opp. De har gått opp med 23 pst. totalt. Tapsprosenten er 44 pst. for reinkalver – 60 pst. i Troms, 57 pst. i Nordland. Det har ikke gått ned når det gjelder tamrein, så jeg syns statsråden i det minste må gå opp her og rette opp det han sa om akkurat det, for det er ikke tilfellet.

Så må statsråden kunne forholde seg til den rapporten. Det var derfor jeg ønsket at landbruksministeren hadde vært her, som har ansvaret for Mattilsynet og for landbruk og beitenæring. De er sterkt bekymret for de store tapene i tamreindriften, de er sterkt bekymret for dyrevelferden, og de stiller spørsmål ved om den todelte målsettingen blir innfridd.

Da er spørsmålet: Statsråden brukte mye tid på å si hvordan vi skal oppfylle bestandsmålene for rovvilt, men kunne statsråden også greie ut litt hvordan vi skal kunne opprettholde og utvikle en levende beitenæring i Norge? Hva vil han særlig gjøre for å beskytte randsonene til rovdyrområdet, altså særlig områder som Meråker i Nord-Trøndelag, som Hadeland, som Nord-Østerdalen, som nå opplever tap fordi ulvesonen er tømt for sau? Hvordan vil han sørge for at beitebruk og jordbruk kan holdes levende i alle deler av landet? De er, som vi vet, viktig for både biologisk mangfold og artsmangfoldet. Hvordan tenker statsråden at vi skal kunne klare å opprettholde en tamreindrift når nesten halvparten av kalvene blir tatt av rovvilt i enkelte fylker?

Jeg tror ikke statsråden kan ha tatt innover seg alvoret i denne rapporten. Jeg ber i alle fall statsråden om å kommentere innholdet i rapporten og kommentere ikke bare rovviltpolitikken, men også hvordan han ønsker seg at en skal utvikle beitenæringen og tamreindriften videre i Norge med de tapene som en her har, og med den uakseptable dyrevelferdssituasjonen som Mattilsynet påpeker.

Statsråd Ola Elvestuen []: Ja, det er riktig at tapet av tamrein gikk opp i fjor, men hvis man ser det i et lengre perspektiv, fra 2013, er det likevel en nedgang på 11 pst. Den er riktignok mindre enn for sau, som fra 2013 har vært på 46 eller 47 pst., hvis jeg ikke tar feil. Jeg har definitivt lest rapporten fra Mattilsynet. Jeg er ikke enig i at vi ikke følger opp den todelte målsettingen. Jeg har også prøvd å følge opp interpellasjonens spørsmål, som er:

«Hvilke initiativ vil statsråden ta for å sikre at den todelte målsettingen blir oppfylt?»

Det er jo de tiltakene jeg har gjennomgått, der lisensfelling og kvotejakt er hovedvirkemiddelet. Vi har endret lisensfellingsperioden for ulv, sånn at man kan få et mer effektivt uttak på våren, i tilknytning til at beitedyr kommer på beite. Vi gjør en permanent endring i bruken av kunstig lys ved åtejakt, kameraovervåkning, bruk av fangstbåser ved jakt på jerv, etc. Det gjennomføres ekstraordinære uttak av rovvilt, både, som jeg viste til, når det gjelder bjørn i Trøndelag, og ved at det i år allerede er tatt ut 33 enkeltdyr av jerv og gjort 5 hiuttak av jerv.

Vi har sørget for at man har en beredskap, og så kort saksbehandlingstid som overhodet mulig både i Miljødirektoratet og hos Fylkesmannen. Dette følges også opp i år. Vi gjennomfører kursing av skadefellingslag. Det er kursing av kommuner om beredskap i akutte rovviltsituasjoner. Vi har styrket Statens naturoppsyn, SNO, med 5 mill. kr i år, nettopp for at de skal kunne gi bistand flere steder samtidig. Og vi utarbeider en veileder fra SNO. I tillegg er det 10 mill. kr til styrking av forebyggende og konfliktdempende tiltak, og vi leter etter langsiktige løsninger i områder hvor det ofte er store tap, som i Nord-Østerdalen. I tillegg kan man selvfølgelig søke på akutte midler.

Alle disse tiltakene er der nettopp for at man skal ha en forvaltning og følge opp den todelte målsettingen – at vi skal ha en beitenæring og en tamreindrift samtidig som vi følger opp de bestandsmålene vi har. Der ligger vi under bestandsmålet for bjørn og under Stortingets vedtak for gaupe, men ligger over for ulv og jerv. Men da er det viktig ... Jeg kan si det etterpå.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Rovviltforliket sikret oss den todelte målsettingen om bestandsmål for rovvilt og velferd for beitedyr, men vi må gang på gang ty til Stortinget for å følge opp at det blir oppfylt.

Mattilsynet mangler virkemidler for å gjøre noe med manglende dyrevelferd, som oppstår når rovdyr skader tamdyr på utmarksbeite. Flere og flere tamrein blir tatt av jerv og gaupe, og flere sau blir tatt av bjørn og ulv, iallfall det siste året.

Byråkratiet og de firkantede kravene for å gi fellingstillatelser tar matprodusenter og bønder i Hedmark, Oppland og mange flere steder i landet gjennom en grusom ventetid. Rovdyr som yngler nær, inntil eller innenfor beiteprioriterte områder, gjør forvaltningen håpløs, og noen ganger opplever Mattilsynet at hensynet til bestandsmål går foran dyrevelferden. Det opplever definitivt beitedyreierne også. Dette håper vi landbruksministeren ser på. Når klima- og miljøministeren er her i dag, kan han definitivt følge opp overfor Miljødirektoratet.

Observasjoner av ulv i Oppland ble nylig bekreftet av Statens naturoppsyn, men skadefellingstillatelse ble ikke gitt. Miljødirektoratet ba heller SNO om å følge opp dyrene i samarbeid med lokale lisensjegere for å vurdere å iverksette skadefelling senere. Dette tar for lang tid. Bøndene må slippe beitedyrene ut nå som inn- og utmarka blir grønn og frodig. Beitebruk og friluft er god dyrevelferd.

Det er også utfordrende at det ikke ble tatt ut nok jerv i løpet av jakta i vinter. I flere år har antallet ynglinger av jerv ligget over bestandsmålet i Oppland. Det er nylig felt jerv i beiteprioriterte områder i Gudbrandsdalen.

Skal rovviltforliket fylles med mer enn ord, må miljømyndighetene faktisk gjennomføre uttak av rovdyr i beiteprioriterte områder og forvalte rovdyr i rovdyrprioriterte områder ut fra skadeomfang. Mattilsynet må få virkemidler for beitedyrs dyrevelferd. Uttak av rovdyr i beiteprioriterte områder som ikke fyller kvoten gjennom ordinær kvote- og lisensjakt, må bli igangsatt via miljømyndigheter på slutten av jaktperioden.

Oppland Bondelag, Oppland Bonde- og Småbrukarlag og Oppland Sau og Geit inngikk en avtale om å utvide jerve- og gaupesonen i Oppland i 2011 for å få et stort nok område til å nå bestandsmålene for jerv og gaupe innenfor sonene lokalt. De opplever det som et stort overtramp når det likevel er ynglinger og familiegrupper i de beiteprioriterte områdene – i tillegg kommer enkeltindivid som gjør stor skade utenfor rovviltsonene. De kjenner på at Miljødirektoratet ikke følger opp og gjør tiltakene som må til for å oppfylle forvaltningsplaner og rovviltforliket.

Landbruket strekker seg langt for at rovdyrhensynet i rovviltforliket skal bli ivaretatt, og da bør miljøforvaltningen gjøre det samme for at dyrevelferden for beitedyrene også skal bli det.

Heidi Greni (Sp) []: «Den todelte målsettingen» var et grunnleggende begrep i rovviltforliket:

  1. Det skulle sikre en bærekraftig rovviltbestand.

  2. Det skulle sikre en fortsatt aktiv og allsidig bruk av utmarksressursene og levende lokalsamfunn.

Dessverre følger dagens regjering kun opp punkt nr. 1. Det har vært enorm økning i rovviltbestanden. På ulv ligger vi f.eks. langt over bestandsmålet i rovviltforliket uten at regjeringen løfter en finger for å komme ned mot bestandsmålet. Resultatet ser vi i fullt monn. Det er trist å komme hjem til helgen og lese oppslagene i lokalavisene om sauebønder som nå gir opp på grunn av rovdyrpresset, som f.eks. Karstein Bergset, som ble intervjuet i Arbeidets Rett den 29. april. Han bygde nytt fjøs i 2013 fordi, som han sier, det kom gode politiske signaler for landbruket, og fordi rovviltforliket i 2011 ga gode føringer for rovviltforvaltningen framover. Men rovviltforliket følges overhodet ikke opp, dessverre. Nå er tapet til rovdyr så enormt at lysten til å drive med sau er borte, som han sier. Han og familien flytter bort fra bygda, og fire andre i Rendalen legger ned og søker om omstillingsmidler.

Det vil si at antallet vinterfôrede sau i Rendalen halveres, og det er katastrofalt for kommunen. Den mister arbeidsplasser, innbyggertallet går ned, bolysten blir redusert, og bygda gror igjen. Blodbadet i Nord-Østerdalen i fjor er et resultat av altfor stor ulvebestand, manglende forebyggende uttak og en vanvittig trenering fra departements side når det gjelder å få på plass fellingstillatelser og å legge til rette for effektiv jakt.

Mattilsynet peker på at kravet til genetisk kartlegging av ulv før felling, til og med i beiteprioriterte områder, bidro sterkt til ekstra store skader i fjor. Mattilsynet er tydelig i oppsummeringen av beitesesongen 2018: Det er sterkt økende tap av tamrein. Selv om tap av lam og sau har gått ned på landsbasis, er det fortsatt store årvisse tap i områder der det er igjen sau. Torunn Knævelsrud påpeker i rapporten at Mattilsynet mangler verktøy, da de dessverre ikke kan pålegge miljømyndighetene å ta ut skadegjørere.

Dette kan ikke fortsette. Rovviltforlikets todelte målsetting må oppfylles, ellers dør beitenæringene ut. Beiteprioriterte områder må holdes fri for skadegjørende rovvilt. Forebyggende uttak i forkant av beitesesongen, skadefelling og lisensjakt må effektiviseres. Hvis ikke risikerer vi avfolkning av disse distriktskommunene, og vi risikerer gjengroing av bygdene.

Jeg forventet at statsråden med ansvar for rovviltpolitikken hadde lest Mattilsynets rapport, men jeg hadde tydeligvis urealistiske forventninger, for statsråden sto i sted på talerstolen og sa at rovviltforvaltningen fungerer godt, at vi har historisk lave tap. Selvfølgelig har vi historisk lave tap i alle kommunene der det nå ikke er igjen sau fordi de har blitt fortrengt, og fordi de har blitt rovdyrreservat. Statsråden sa sågar at tap av både sau og tamrein er redusert. For å sitere Mattilsynet i denne rapporten: «Tap av tamrein er sterkt økende (…)», noe som krever snarlige tiltak.

Hvilke tiltak har statsråden tenkt å innføre for å få gjort noe med dette? Norge har spesielle forpliktelser overfor reindriftsnæringen gjennom at vi har ratifisert ILO-konvensjonen. Her bidrar vi sterkt til at det blir umulig å drive med tamrein i disse områdene hvis vi ikke sørger for å holde dem fri for skadegjørende rovdyr og har et effektivt uttak av skadegjørere.

Siv Mossleth (Sp) []: Aller først vil jeg takke statsråd Elvestuen for at han tok turen til Nordland, til Saltfjellet og reineierne der. Jeg håper at statsråden hadde en fin dag, og at han bruker den informasjonen og kunnskapen han fikk direkte fra dem som kjenner næringen i praksis. Takk også til Marit Arnstad, som løfter en viktig sak i og med denne interpellasjonen.

Jeg vil påpeke at regjeringa ikke gjør jobben sin. Ingen av partiene i regjeringa tar Stortingets todelte målsetting i rovviltforliket på alvor. Det er hovedgrunnen til beitenæringens og Mattilsynets bekymring og fortvilelse.

Da jeg var leder i rovviltnemnda i Nordland, reagerte jeg sterkt på at Fylkesmannen i Nordland skrev følgende på sin hjemmeside:

«Det er et hovedmål å sikre levedyktige bestander av de fire store rovdyrartene og av kongeørn. Samtidig er det et mål å opprettholde et aktivt jordbruk for å utnytte beiteressursene for sau og rein i utmark.»

Jeg ba sekretæren for nemnda om å fjerne dette, for det er ikke i tråd med rovviltforliket å løfte rovviltet som et hovedmål og dermed redusere beitenæringen til et underordnet mål. Men det var ikke Fylkesmannen i Nordland som hadde lagt dette ut på hjemmesida. Utsagnet ligger ute på alle fylkesmennenes hjemmesider under temaet «rovvilt».

Noe av det første jeg gjorde på Stortinget, var å sjekke om regjeringa sto bak en slik tolkning av rovviltforliket. Jeg sendte skriftlig spørsmål til klima- og miljøminister Vidar Helgesen, fra Høyre. Siden har jeg spurt statsrådene Elvestuen, fra Venstre, Hoksrud, fra Fremskrittspartiet, og Bollestad, fra Kristelig Folkeparti. Dessverre er det ingen av de representantene for regjeringspartiene som vil løfte en finger for å balansere rovviltforliket.

Jeg blir provosert av statsråden, som vil øke gaupebestanden. Det går da ikke an å øke en gaupebestand som ikke registreres på seriøst vis, og som stort sett lever av beitedyr i nord. 66 pst. av gaupas diett i nord er rein. Det er to tredjedeler av det den spiser. Cirka en fjerdedel er småvilt, og resten er sau.

Reinen, som utgjør hovednæringskilden for gaupa, er livsgrunnlaget for samene som driver med rein. Jeg har snakket med en av reineierne på Helgeland, og han er fortvilt. Han hadde ikke kalver å slakte. Han fikk ikke lært barna å slakte. De fjernet seg mer og mer fra kulturen og tradisjonen. De hadde faktisk nesten ikke råd til å spise reinkjøtt. Han kjøpte billig svinekjøtt på butikken.

Regjeringas hovedmål, rovvilt, er grunnen til reineiernes og sauebøndenes fortvilelse og Mattilsynets rapport, som påpeker store bekymringer i situasjonen som foreligger.

Mattilsynet mener at det mest effektive tiltaket for å forhindre tap av beitedyr til rovvilt er å skille disse i tid og rom. Men det er omtrent umulig i Nordland, som er et så langt og smalt fylke, med grense mot Sverige, hvorfra vi får inn rovvilt hele tida. Det er reinbeitedistrikt i absolutt hele fylket, med unntak av områdene Lofoten og Vesterålen. Det er også kalvingsområder spredt over hele fylket, og beiteområdene for sau overlapper omtrent 100 pst. med gaupas område.

Vi kan ikke sitte stille og vente på at det skal bli flere gauper når både vi og Mattilsynet mener at det nå må foregå uttak i forkant av beitesesongen.

Morten Wold hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Ole André Myhrvold (Sp) []: Takk til interpellanten for å reise en viktig debatt.

Mattilsynets rapport er avslørende og viser at det Senterpartiet har påpekt, at det er et misforhold mellom hensynet til beitebruk og hensynet til rovdyr, er høyst reelt. Flertallet i denne salen har slått klart fast at det skal være en todelt, likeverdig målsetting i rovdyrpolitikken, nemlig hensynet til en livskraftig stamme av rovdyr, men også hensynet til beitebruk, matproduksjon og mulighet til å drive næring på de ressursene som er i Distrikts-Norge.

Jeg skal ta en litt annen innfallsvinkel. Jeg representerer Østfold. Vi har lite reindrift i Østfold, men vi har fortsatt store områder som trenger stell, trenger beitebruk. Vi har ravineområder mot Glomma og Øyeren. Vi har områder i Marker og Aremark som er lite egnet til kornproduksjon, men som er egnet til beitebruk. Vi har også andre åkerlapper og enger som trenger beitebruk.

Selv om vi nå har fått en todelt målsetting og fått landet delt inn i ulike soner, er det ikke et forbud mot beitedyr i de såkalte rovdyrsonene, ulvesonene. Men når det gjelder Østfold, står det nå i planleggingsrammen som er sendt fra Miljødirektoratet til rovdyrnemndene, og også til nemnda i sone 3, altså inkludert Østfold, at det skal praktiseres at konfliktdempende tiltak ikke skal gis dersom det bidrar til økt antall beitedyr, som i Østfold. Tidligere ga man ikke midler til konfliktdempende tiltak som rovdyravvisende gjerder til f.eks. hobbybruk, men man ga det til bruk hvor det var en del av næring.

Nå er det fullstendig slutt på å gi den type midler til sauebruk i Østfold. Dette er nytt for dem jeg har snakket med i landbruksforvaltningen i Østfold. Det er tydelig at man heretter ikke ønsker å ha den type beitebruk i Østfold, i Akershus og i resten av sone 3.

Da er spørsmålet: Er dette begynnelsen på slutten for alt beitebruk innenfor sone 3? Skal rovdyrene og ulven ha full forrang? Eller skal vi fortsatt kunne ha åpne raviner mot Glomma og mot Øyeren, ha åpne enger og landskap i indre Østfold, på Hvaler-holmene og mot kysten? Rovdyrforliket i Stortinget innebærer ikke et forbud mot beite i rovdyrsonene, selv om rovdyrene skal ha forrang, og selv om det skal være høyere terskel for å ta ut rovdyr der, enn det skal være utenfor sonen. Dette er en utfordring til ministeren: Hvordan skal man tolke dette? Hvis noen slutter med beitebruk – som altså har det i dag – og andre ønsker å starte opp, skal man da heller ikke gi midler til rovdyravvisende gjerder til den type besetninger? Eller skal det være mulighet for andre til å starte?

Vi ser også at landbrukspolitikken her i landet har ført til at vi har mindre beite for storfe også i disse regionene. Det betyr at områder blir liggende brakk. Det betyr også at det er høyst problematisk hvis folk som vil ha beitedyr, ikke får mulighet til å igangsette det fordi man får avslag på søknad om rovdyravvisende gjerder og andre konfliktdempende tiltak. Spørsmålet er: Ønsker vi ytterligere gjengroing innenfor sone 3? Eller skal man fortsatt kunne ha beitebruk og tillate støtte til konfliktdempende tiltak og rovdyravvisende gjerder også innenfor den såkalte ulvesonen?

Marit Arnstad (Sp) []: Tidligere i dag har FNs nye rapport om biologisk mangfold vært tatt opp. En tredjedel av artsmangfoldet i Norge er knyttet til kulturlandskapet. Beiting og aktivt landbruk er det som holder kulturlandskapet åpent. Det som bidrar til et godt kulturlandskap i Norge, er et aktivt jordbruk – små og store bruk over hele landet. Men det er klart at forutsetningene for en del av det jordbruket og den beitenæringen blir ikke enkle hvis ikke den todelte målsettingen i rovviltforliket blir oppfylt. Og den todelte målsettingen oppfylles ikke bare ved å oppfylle bestandsmål for rovdyr, den må også oppfylles ved å utvikle beitenæringen og tamreindriften på en forsvarlig måte dyrevelferdsmessig – gi dem muligheten til fortsatt eksistens, rett og slett, i store deler av landet.

Det var bare Senterpartiet som fant det verdt å delta i denne interpellasjonen – ingen fra Arbeiderpartiet, ingen fra Høyre, ingen fra Fremskrittspartiet. Det er en mangel på respekt for dem som blir berørt av denne forvaltningen, når Stortingets største partier ikke engang ønsker å delta. Jeg antar at alle de som blir berørt av dette utover i landet, merker seg akkurat det: den ignoransen fra de andre partiene. Heller ingen av dem som er fra disse fylkene – fra Hedmark, fra Trøndelag, fra Nordland og fra Oppland – har deltatt. Men jeg vet at jeg kommer til å møte dem i valgkampen, og da kommer de likevel til å være enige med Senterpartiet – så lenge de er utenfor dette huset.

Vi står dessverre overfor en ny blodig rovdyrsesong. Den har nylig startet, med ulveangrep i Hyllestad i Sogn og Fjordane. Trygve Solaas fant en ihjelrevet sau 150 meter fra låven sin. Statens naturoppsyn frykter flere skader. Dette er definitivt et beiteprioritert område. Det er et av våre viktigste saueområder.

Mattilsynets rapport er nettopp en alvorlig advarsel mot det som kan ligge foran oss, og det vi i dag så det første eksempelet på. Men det er åpenbart at regjeringen ikke tar den advarselen på alvor. Landbruksministeren stiller ikke engang opp og snakker om sin egen sektor, og klimaministeren synes mer opptatt av hvordan han skal kunne endre andre deler av rovviltforliket, enn å ivareta den todelte målsettingen. For nå skal åpenbart rovviltnemndene desimeres. Det vil føre til at det blir færre kritiske røster også utenfor denne salen, og at en på den måten vil prøve å kvele debatten.

Statsråd Ola Elvestuen []: Jeg mener at jeg i denne debatten best representerer dem som ønsker at vi skal opprettholde en todelt målsetting, både ved at vi skal ha en beitenæring – det er to millioner sau på beite i Norge; antallet har ikke gått ned – og ved at vi har lave bestandsmål innenfor tamreinområdene i Norge, nettopp for å legge til grunn at vi skal ivareta tamrein. Når det gjelder ulv, er det ingen deler av ulvesonen som går inn i tamreinområder.

Klima- og miljødepartementet jobber aktivt inn mot landbrukspolitikken, også mer generelt. Vi har bl.a. doblet antallet utvalgte kulturlandskap de siste årene, noe som er en viktig del av det å ivareta det biologiske mangfoldet.

Vi er også opptatt av at vi skal fortsette å redusere rovvilttapene, samtidig som vi trenger å vite mer om de andre tapene. For det står også i Mattilsynets rapport: De viser til at 18 000 sau og lam er tatt av rovvilt, men da ut fra et tap på 97 000 sau. Så vi trenger å vite mer om de andre tapene for å følge opp dyrevelferden også på flere områder.

Så vil jeg minne om at i den todelte målsettingen ligger det også å følge opp bestandsmålene, Bernkonvensjonen og naturmangfoldloven. Det ligger også i vedtakene fra Stortinget. Jeg hører jo en veldig bekymring for der vi ligger over, på jerv, og der har vi store uttak, allerede 33 dyr ekstraordinært så langt i år. For ulv ser det ut til at vi kan havne på mellom 7,5 og 8,5 ynglinger, altså mindre enn i 2018, mens på bjørn og gaupe ligger vi under. Da ligger det også i den oppgaven jeg har, å følge opp, slik at vi også når de målene.

Så er det viktig å huske på at selv om vi følger, og når, bestandsmålene innenfor lovverket som Stortinget har satt, vil fortsatt ulv være kritisk truet i Norge. Jerv, bjørn og gaupe vil være sterkt truet i Norge. Det er også en del av rovviltforliket.

Jeg har i tidligere innlegg prøvd å fortelle om alle de initiativene – som det ble spurt om – vi tar for å få en mer effektiv rovviltforvaltning, samtidig som vi skal utvikle og ha beitenæring og tamreindrift i Norge.

Presidenten: Debatten i sak nr. 11 er dermed avsluttet.