Stortinget - Møte mandag den 3. juni 2019

Dato: 03.06.2019
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 290 S (2018–2019), jf. Dokument 12:3 (2015–2016))

Innhold

Sak nr. 2 [11:07:40]

Innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om Grunnlovsforslag fra Karin Andersen, Heikki Eidsvoll Holmås, Kirsti Bergstø, Trine Skei Grande og Abid Q. Raja om endring i § 93 (grunnlovfesting av retten til å søke asyl (Innst. 290 S (2018–2019), jf. Dokument 12:3 (2015–2016))

Talere

Svein Harberg (H) [] (ordfører for saken): Grunnlovsforslaget som er fremmet av representanter fra SV og Venstre om å grunnlovfeste retten til å søke asyl gjennom endring av § 93 i Grunnloven, er begrunnet med et ønske om å lovfeste de rettighetene som i dag gjelder, på et høyere nivå.

Komiteen understreker i sin innstilling støtte til forslagsstillernes understreking av at retten til å søke tilflukt i et annet land på grunn av forfølgelse er internasjonalt anerkjent. Norge skal selvsagt være en del av denne felles forståelsen og håndtere dette på en god måte. Rettighetene er i dag reflektert i utlendingsloven på bakgrunn av at Norge har forpliktet seg til en rekke internasjonale konvensjoner som ivaretar asylrettighetene. Bestemmelsene i flyktningkonvensjonen, Den europeiske menneskerettskonvensjon og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter gir rett til beskyttelse eller vern mot utsendelse.

Det er ikke så lenge siden Menneskerettighetsutvalget gjorde en grundig vurdering og konkluderte med at retten til å søke asyl, eller retten til asyl, ikke egner seg for grunnlovfesting. Delvis kan dette begrunnes med at en slik rett må begrenses og vil kreve presiseringer og unntak beskrevet i loven for å kunne forstås og brukes riktig. Grunnloven egner seg ikke for en slik løsning.

En annen viktig grunn er at dersom man tok inn denne retten med en slik beskrivelse, ville det gjøre paragrafen svært lite fleksibel med tanke på at dette er et område der man stadig opplever faktiske endringer i rammer og forutsetninger. En vil dermed kunne oppleve at en grunnlovstekst med en god hensikt kan skape hindringer for det som er intensjonen i forslaget.

Som en siste grunn kan det nevnes at en endring av Grunnloven som foreslått ikke vil føre til bedrede rettigheter for den gruppen rettighetene skal gjelde for. De synes godt ivaretatt med dagens lover og konvensjoner, og da er det slik for meg at det sitter langt inne å endre Grunnloven.

Komiteens medlemmer, alle unntatt representanten fra SV, foreslår i innstillingen at forslaget ikke bifalles. SV foreslår å bifalle forslaget, og jeg regner med at de selv vil begrunne dette grundigere.

Karin Andersen (SV) []: Først vil jeg ta opp forslaget.

Retten til asyl står ikke akkurat fjellstøtt i dagens verden. Den står heller ikke akkurat fjellstøtt i Norge.

Det er noen rettigheter som er mer fundamentale enn andre – det å komme seg ut av et område der livet er truet, og inn i et område der livet er trygt, ha rett til å søke og få beskyttelse og rett til vern mot retur til forfølgelse, slik representanten Harberg sa. Frihet og rettigheter er så fundamentalt på dette området, for det handler om livet.

I en verden der det er krig og forfølgelse, terror og mange steder manglende rettsstat, er det gjennom historien ganske mange land som har prøvd å lage denne tynne, litt uperfekte, veven av menneskerettigheter, som gjennom avtaler og prinsipper skal regulere hvordan vi skal opptre som stat, hvordan staten skal behandle enkeltmennesker i fredstid, men også i krig og konflikt. For det er jo ofte der det svikter. Det er lett å holde disse rettighetene når vi ikke er under press, men når vi er under press, tøyer mange strikken. Menneskerettighetene, FN-konvensjonene, Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen og flyktningkonvensjonen er jo en del av veven av måter å sivilisere verden på. Det har tatt oss 100 år og to verdenskriger å få på plass disse reglene som skal beskytte enkeltmennesker når de rammes på denne måten. Men gjennom de siste tidenes konflikter, der Europa er blitt satt under et litt større press enn de har vært i før på disse områdene, har vi sett at europeiske ledere, og også norske politikere, har løpt og nesten snublet i hverandres bein for å radbrekke disse rettighetene.

Dette handler fundamentalt sett om statens plikter overfor mennesker på flukt, men det handler også om hvorvidt vi som nasjon vil fortsette å være en spydspiss for at verden skal være sivilisert, og om at vi har regler om hvordan alle land skal opptre og oppføre seg i vanskelige situasjoner. For det er vanskelig når det er mange mennesker på flukt. Det er selvfølgelig aller verst for dem, men det er utfordringer for alle land. Å beskytte levende liv og dele på ansvaret er en del av løsningen på kaossituasjoner som følger konflikter, politiske diktaturer og krig. Det beskytter dem som er urettmessig rammet, men det beskytter også oss som ønsker sivilisert samarbeid og ansvarsdeling, så det er i vår interesse at disse rettighetene og konvensjonene holdes oppe. Fordi disse rettighetene er under press, er det å grunnlovfeste dem en måte å gjøre det på.

Saksordføreren sa at dette nærmest står fjellstøtt i Norge. Nei, det gjør ikke det. Asylretten er under sterkt og konstant press, også i Norge, og internasjonalt er det ingen land som nå går foran i å verne denne retten. De leter etter smutthull for å underminere forpliktelsene og slippe unna ansvaret. Det er heller ikke i vår interesse som et lite land at det skal være slik. Det er ingen trygghet for oss.

Er det noen i Norge som vil undergrave denne retten? Ja, det er det. Jeg var med da vi behandlet innstrammingene etter at det kom mange flyktninger til Norge i 2015. Da var FN på høring i Stortinget og sa at med det vi gjorde, brøt vi forpliktelsene. Jeg kan bruke som eksempel at man fjernet rimelighetsvilkåret. Det skal altså ikke være urimelig å returnere mennesker til en helt annen del av et land enn der de opprinnelig kommer fra. Det gjelder f.eks. retur til Kabul fra Norge. Jeg kunne jo diskutert sikkerhetssituasjonen der, men det skal jeg ikke gjøre nå.

Dette handler om de prinsippene Norge har forpliktet seg til. Derfor er det viktig at dette står i Grunnloven som en forpliktelse. Så vil det selvfølgelig være slik at den vil måtte fortolkes. Slik er det med svært mange av grunnlovsbestemmelsene. Det er ganske mange grunnlovsbestemmelser som er ganske åpne, og som krever at de forstås som praktikabel politikk. Men jeg synes det er litt illevarslende når man i innstillingen begrunner at man ikke skal ha dette inn i Grunnloven, nettopp med at det er behov for fleksibilitet. Det SV ønsker å grunnlovfeste, er prinsippene, og det er prinsippene vi ikke skal vike på. Noen praktiske løsninger må vi finne i ulike situasjoner. Dette er vanskelige situasjoner, vi har all mulig respekt for det, men prinsippene bør stå i Grunnloven, slik at vi er helt klinkende klare på både at Norge skal overholde dem sjøl, og at vi skal være et av de landene som står opp for dette internasjonalt.

Jeg har også en kommentar til det som står i innstillingen om at man antar at de fleste flyktninger ikke er reelle flyktninger. Over lang tid har 70 pst. av de personene som har søkt beskyttelse i Norge, fått opphold her. De langt fleste av dem har fått opphold fordi norske utlendingsmyndigheter mener det ville være fare ved en retur til hjemlandet, og at de således har rett til beskyttelse ifølge Norges internasjonale forpliktelser, primært flyktningkonvensjonen, men også EMK.

Den største gruppen asylsøkere kommer nå fra Syria, Tyrkia og Eritrea, land hvor det foregår grove brudd på menneskerettighetene overfor sivilbefolkningen, og de fleste som søker, er kvinner og barn. Men jeg registrerer at man ønsker å opprettholde en forestilling om at de fleste som søker asyl, ikke har asylgrunn. Det er altså ikke riktig. Man ønsker å opprettholde en forestilling om at det er de som trenger minst beskyttelse, som søker asyl, og noen har også en forestilling om at det er unge menn. Jeg vil påpeke at også menn virkelig kan ha behov for beskyttelse, men hoveddelen av asylsøkerne nå er altså kvinner og barn.

Vi mener at dette forslaget har sin plass i Grunnloven. Også Menneskerettsutvalget konkluderte med at det var gode argumenter for å grunnlovfeste denne retten. Det er, som de skriver, en del av vår kristne og humanistiske arv at man skal gi beskyttelse til mennesker på flukt. Slik beskyttelse kan bare gis dersom retten til asyl ligger fast. Og det er det vi ønsker med dette forslaget. Det har trengtes før, det trengs absolutt nå, og jeg håper at mine medrepresentanter vil vurdere om igjen å stemme for dette forslaget. Det ville sette rettighetene på riktig plass, og det ville sette Norge i en posisjon som vi burde innta.

Presidenten: Representanten Karin Andersen tok helt på begynnelsen av sitt innlegg opp forslaget fra SV.

Petter Eide (SV) []: Aller først bare en liten kommentar til denne debatten. Vi diskuterer her det vi burde mene var de aller mest grunnleggende og viktigste ting, og så ser jeg at salen er nesten tom. Jeg registrerer også at selv forslagsstillerne i denne saken, partiet Venstre, ikke er til stede for å forsvare sin egen sak. Det er ganske oppsiktsvekkende at vi her diskuterer en grunnlovssak der vi – for å sitere en tidligere taler i dag – skal grunnlovfeste det mest grunnleggende, og der er noen av forslagsstillerne ikke er til stede. Men ok – SV er til stede, og vi ønsker å markere denne saken.

Vi er opptatt av at retten til å søke asyl er internasjonalt anerkjent. Historien bak dette er det viktig å få med seg. Det var etter annen verdenskrig store flyktningstrømmer i Europa. Man så behovet for å lage forpliktende ordninger, slik at verdenssamfunnet kunne ta ansvar for flyktningene. Det var et moralsk imperativ. Ofrene for tidenes grusomste krig skulle beskyttes. Europa var en slagmark. Hvert enkelt land kunne ikke beskytte alle de flyktningene som var rundt om i Europa. Det var titalls millioner av dem. Det internasjonale samfunnet måtte inviteres til å lage en løsning, slik at man kunne håndtere dette. Det ble laget internasjonale regler, det ble laget internasjonale organisasjoner, det ble lagt på plass internasjonal finansiering. Ansvaret for krigsflyktninger kunne ikke løses innenfor nasjonalstaten alene. Det er her begrepet retten til asyl kommer inn.

De mest konkrete tingene var Verdenserklæringen om menneskerettigheter fra 1948, flyktningkonvensjonen fra 1951, FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter og selvfølgelig også – litt senere – Den europeiske menneskerettskonvensjon, som definerer retten til ikke å returnere folk til fare. Det er ikke slik at en grunnlovfesting av retten til å søke asyl vil endre det lovmessige her, for Norge er knyttet opp mot alt dette. Det er heller ikke slik at en grunnlovfesting av retten til å søke asyl nødvendigvis vil føre til flere asylsøkere i Norge. Nei, det handler ikke om det. Det handler om – som jeg sa innledningsvis – at vi skal få sterkere forpliktelser rundt det som er det aller mest grunnleggende. Nå skal jeg si hvorfor jeg mener det.

Utviklingen i verden akkurat nå går i illiberal og autoritær retning. I alle store land i verden – jeg ramser opp USA, Kina, Brasil, Russland, Tyrkia og mange land i Øst-Europa – svekkes domstolenes uavhengighet. De ønsker også å svekke grunnlaget for internasjonalt samarbeid – også internasjonalt samarbeid som handler om det vi greide å oppnå etter annen verdenskrig, nemlig å lage en felles beskyttelse for verdens krigsflyktninger. De forpliktende internasjonale avtalene står svakere nå enn de har gjort på mange, mange tiår. Det er langt på vei det dette handler om.

Vi har sett dette hos politiske aktører i Norge også, som representanten Karin Andersen refererte til. Noen også i Norge – også statsråder – har tatt til orde for at de forpliktende konvensjonene Norge er med på, bør endres slik at vi i mindre grad skal ta opp i oss dette internasjonale, til dels også overnasjonale, ansvaret. Helt konkret hadde vi et eksempel for halvannet år siden, da det danske formannskapet til Europarådet i sin programerklæring, den såkalte Københavnerklæringen, hadde en passus om at asylsaker i større grad skulle håndteres i hvert enkelt land, og i mindre grad tas opp i Den europeiske menneskerettsdomstol. Det var klart uttrykt fra danskene den gang at man ville bygge ned Den europeiske menneskerettsdomstol, for i større grad å trekke det tilbake til nasjonalstatene. Dette ville definitivt svekke asylsøkeres rettigheter i Europa.

Forbauset var jeg: Det er faktisk slik at den norske regjering passivt satt og applauderte dette forslaget. Det ble heldigvis stoppet av klokere politikere i Europa enn de norske regjeringspartiene, så det skjedde ingen endring. Den europeiske menneskerettsdomstol har like stor gyldighet og autoritet i asylsaker nå, selv om danskene prøvde å underminere dette.

Det er denne utviklingen som bekymrer. Det er en rekke land i Europa som – på tross av forpliktende tilknytning til FN, europarådskonvensjoner osv. – nå ønsker å gjøre nytolkninger av konvensjonsforpliktelsene, forplikte dem på en annen måte, for å redusere sitt eget ansvar og de forpliktelsene som konvensjonene gir dem. De ønsker sterkere nasjonal kontroll og færre internasjonale forpliktelser. Det er ytre høyre og populistiske krefter som driver dette fram i mange land i Europa. Det er definitivt også slik at flyktningpanikken som Europa fikk etter sommeren 2015, har sparket i gang dette, men det er også sterke antiislamske/-muslimske holdninger i mange europeiske land.

Taperne i denne destabiliseringen av Europa og denne destabiliseringen av det internasjonale fellesskapet er de mange tusen – kanskje millioner – flyktninger som bør ha en sterk rett til å søke asyl. Selv om retten til å søke asyl er hjemlet i internasjonale avtaler, er disse forpliktelsene svekket også lovmessig, spesielt i et Europa som er blitt mer destabilisert. For å kunne gi disse tilstrekkelige rettigheter må retten formaliseres på en annen og sterkere måte. Det er her kravet om en grunnlovfesting kommer på plass.

Ved å grunnlovfeste disse rettighetene kan vi sikre at retten til å søke asyl kan overleve litt krevende tider. En krevende tid vil f.eks. kunne være en ny flyktningbølge, millioner av mennesker som gjennom migrasjon kommer over havet eller over fjellet og søker tilflukt i Europa. En grunnlovfesting vil også kunne sikre oss mot raske og nærmest impulsive endringer, f.eks. etter en terrorhandling. Det kan bli kjent at den som utførte denne handlingen, kanskje var en tidligere asylsøker. En grunnlovfesting skal forhindre raske, umiddelbare og kanskje spontane endringer som endrer grunnleggende rettigheter fordi vi er i en opprørt tilstand. Vi skal ikke endre lovverket i en tid da folk er opprørt. Det er nettopp da Grunnloven kommer inn som en sentral mekanisme for å holde denne type stabilitet.

Jeg mener definitivt at dette er helt avgjørende. Norge skal lage stabilitet og forutsigbarhet rundt asylsøkeres rett til å søke asyl i Norge. Får vi til det, vil Norge også kunne gå foran for andre land. Det er veldig viktig i et Europa som nå stadig destabiliseres.

Abid Q. Raja hadde her overtatt presidentplassen.

Torleif Hamre (SV) []: Jeg skal være kort, for det vesentligste er nå sagt av de to foregående talerne. Jeg vil også beklage det svake engasjementet fra andre partier så langt i denne viktige saken, uavhengig av hva man egentlig mener om selve grunnlovfestingen.

Jeg vil naturligvis på det sterkeste støtte forslaget om inkludering av retten til å søke asyl som nytt ledd i Grunnloven § 93, og jeg vil gjøre det av flere grunner. Denne rettigheten er formulert slik i forslaget at den samsvarer med den anerkjente internasjonale forståelsen av den – og det er ulikt det forslaget vi skal behandle i neste sak. Jeg vil også gjøre det fordi den uttrykker noe av det beste i vår nasjonale humanitære tradisjon, og jeg vil gjøre det fordi dette tillegget vil markere hvor vi står på et av de mest utsatte frontavsnittene i den internasjonale kampen for menneskerettighetene.

Det er gjentatt flere ganger hvordan retten til å søke asyl er anerkjent i flere konvensjoner Norge er forpliktet av, også med grunnlovsforankring i § 92, og å ta den inn ikke vil endre verken lov eller praksis i Norge. Men det vil understreke betydningen av denne retten på en måte som svarer til det store, store alvoret i utfordringene det handler om.

Hovedinnvendingen mot forslaget har vært at det kreves en detaljert spesifisering av mulige grunnlag for å søke asyl og alle de avveiningene som er førende for en konkret asylpolitikk. Ja, og det må skje i vanlig lov, her som på andre områder i Grunnloven der den fastsetter et overordnet prinsipp. Jeg kan ikke se at dette forslaget skiller seg ut på den måten, noe Karin Andersen også forklarte. Det viktigste er at selve den grunnleggende retten til å søke opphold, søke om beskyttelse fra forfølgelse, får den sterke forankringen som grunnlovfesting gir.

Som sagt: Å gi denne retten en grunnlovsplass vil være i samsvar med noe av det aller beste i Norges humanitære tradisjon, og det vil på alle måter være et tillegg i Grunnlovens ånd, slik den bl.a. er uttrykt i den nye § 2, verdiparagrafen.

Engasjementet for menneskerettigheter er viktigst når noe står på spill, og det gjør det i dag. Vi ser en utvikling der regjeringer ikke bare lar være å etterleve menneskerettighetene – det er ikke noe nytt, det har de alltid gjort – men også der statsledere åpent utfordrer dem og benekter deres gyldighet for sine land. Blant de aller mest utsatte rettighetene akkurat nå er retten til å søke asyl. Den blir uthult og undergravd på så å si alle kanter, noe både representanten Karin Andersen og representanten Petter Eide forklarte og ga eksempler på i sine innlegg. Det er nettopp derfor vi bør grunnlovfeste den.

Vi burde heise det flagget i dag. Dessverre kommer ikke det til å skje.

Terje Breivik (V) []: Retten til å søkja asyl er ein grunnleggjande menneskerett. Folk på flukt med fare for eige liv og tryggleik skal få vern. Retten er slegen fast i verdserklæringa til FN om menneskerettar og i flyktningkonvensjonen til FN. Korleis nasjonar forvaltar det ansvaret me har for å hjelpa menneske på flukt, seier ein heil del om kor anstendige me er som folk, kva signal me ynskjer å senda ut om korleis me stiller oss til asylinstituttet.

I dag er desse reglane gjevne i utlendingslova. Grunnen til at Venstre i dag samla kjem til å stemma for at retten til å søkja asyl òg skal grunnlovfestast, er at ein såpass grunnleggjande menneskerett bør lovfestast på eit høgare konstitusjonelt nivå enn dagens utlendingslov. Det er snakk om kva signal me som nasjon og rike skal senda til verda rundt oss. Det handlar om kva verdiar me skal flagga, og korleis verda skal oppfatta oss som nasjon.

Noreg har ein stolt tradisjon for å jobba for menneske på flukt. Nansenpasset sikra i si tid at 450 000 statslause flyktningar kunne reisa til andre land for opphald. Ser me på dagens tal over kor mange som er på flukt, kan me fort verta motlause. I dag er i underkant av 70 millionar menneske på flukt i verda. 40 millionar er på flukt i eige land, mens i underkant av 30 millionar har flykta til eit anna land. Sjølv om det er vanskeleg å spå om framtida, er det lite som tyder på at tala vil gå ned, snarare tvert imot. Noreg må ta sin del av ansvaret.

Når det gjelder konkrete politiske gjennomslag, er Venstre glad for at me sit i ei regjering som tek imot 3 000 kvoteflyktningar. Det er jobben vår å sørgja for at me som nasjon tek det ansvaret me klarar å bera. Sjølv om Venstre gjerne skulle ha teke imot endå fleire, gler me oss over å sitja i ei regjering som viser at me òg tek internasjonalt ansvar for menneske som kanskje er i sin mest prekære livssituasjon nokon gong.

Å grunnlovfesta retten til å søkja om asyl vil ikkje medføra at fleire menneske på flukt bankar på døra vår, ei heller vil det senda signal om at det i Noreg er fritt fram. Utlendingslova er allereie i dag klar på forpliktingane våre knytte til asyl til menneske på flukt. Signalet me gjev med grunnlovfesting, er at dette er noko Noreg tek på aller største alvor. Som nasjon held me beskytting for menneske på flukt som ein av våre viktigaste verdiar, og ein så viktig verdi er ein så grunnleggjande menneskerett at det absolutt bør inn i Grunnlova.

Svein Harberg (H) []: Takk for debatten så langt. Grunnen til at jeg måtte ta ordet, var at Karin Andersen i sitt innlegg refererte noe, men det ble ikke riktig. Det er alltid slik at når en hører noe i salen og skal referere det, har en ikke referatet foran seg, så en må ta det på husken. Men Karin Andersen ga inntrykk av og var skremt over at komiteens innstilling sier at de fleste ikke er reelle asylsøkere. Det er direkte feil, og vi kan ikke la det stå at komiteen mener noe slikt. Det som er realiteten, er at det i innstillingen refereres til Menneskerettighetsutvalget:

«For utvalget var det også et tankekors at mange» – ikke de fleste – «av dagens asylsøkere ikke er på flukt fra forfølgelse, men fra vanskelige levevilkår, og dermed ikke er reelle asylsøkere.»

Da håper jeg det er oppklart, og at komiteen ikke tillegges et syn som den ikke har.

Det er godt å se at selv om en har litt forskjellige konklusjoner i saken, er vi like opptatt av at retten til å søke asyl står fast. Vi er opptatt av at den skal følges opp. Ja, det er nok riktig, som Karin Andersen sier, at den til tider er under press. Det skal vi vokte over enten det står her eller der. Vi mener at den står så klart så mange steder at det greier vi godt å kjempe for slik det står i dag. Det er spesielt det at en må ha disse begrensningene med, som gjør at vi mener det ikke er egnet som grunnlovstekst.

Karin Andersen (SV) []: Denne retten er veldig godt egnet for å grunnlovfestes på prinsipielt nivå nettopp fordi den er under press. Jeg er glad for at representanten Svein Harberg innrømmer det og ser at den er det.

Flertallet i komiteen har valgt å sitere noe fra Menneskerettighetsutvalget som ikke stemmer med dagens realitet. De har valgt å sitere det, men ikke å sitere det som de også har sagt, at det kan være grunnlag for å grunnlovfeste denne rettigheten. Jeg registrerer at de velger å sitere noe som gir et inntrykk som er feil. Man kunne jo latt være å sitere utvalget på akkurat dette punktet, for det er veldig mange punkter i den utvalgsinnstillingen som det ikke er sitert fra, og som kunne tale i retning av å grunnlovfeste.

Til slutt: Jeg nevnte i mitt innlegg den panikken som tok hele Stortinget – bortsett fra SV og Miljøpartiet De Grønne – da det kom mange flyktninger til Norge i 2015. Da ble det forhandlet fram en enighet, og FN påpekte at der var det brudd på våre forpliktelser. Jeg kunne ha nevnt flere også, men jeg må nevne ett punkt til i den enigheten, som regjeringen riktignok i ettertid har parkert. Det er jeg glad for, men man forhandlet seg altså fram til en flertallsbeslutning på Stortinget – bare SV og Miljøpartiet De Grønne var ikke med på det – der man ville reforhandle flyktningkonvensjonen, i en situasjon der det ikke var én leder i hele verden, kanskje bortsett fra Angela Merkel en liten stund, som kunne tenke seg å holde rettighetene oppe og kanskje også forsterke dem. Man var villig til å legge hele konvensjonen på bordet i en tid da lederne virkelig kappløp om å rive hele konvensjonen i filler.

Det gjør at jeg ikke føler meg trygg på at man vil stå opp for dette – heller ikke på at flertallet i Norge vil stå opp for det – både fordi enkeltmenneskene som er forfulgt, trenger det, og fordi det trengs noen land i verden som ønsker å si til andre land: «La oss fortsette å bygge opp under en sivilisert verden gjennom konvensjoner som vi holder høyt, og som vi holder oppe når det er som vanskeligst.» Det er ikke noe vanskelig å holde prinsipper på en solskinnsdag, når alle er friske og alt er greit. Det er når det er som verst, vi trenger disse prinsippene. De er så viktige, og jeg må innrømme at jeg synes ikke at jeg har hørt noen veldig gode argumenter for at dette ikke bør grunnlovfestes – tvert imot. I vår tid burde disse prinsippene grunnlovfestes nettopp fordi de er livsviktige, og fordi de er under press.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.