Stortinget - Møte mandag den 3. juni 2019 *

Dato: 03.06.2019
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 285 S (2018–2019), jf. Dokument 12:23 (2015–2016), Dokument 12:26 (2015–2016) og Dokument 12:41 (2015–2016))

Innhold

*) Referatet er foreløpig, ikke korrekturlest.

Sak nr. 1 [10:04:10]

Innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om Grunnlovsframlegg frå Ingrid Heggø, Helga Pedersen, Martin Kolberg, Knut Storberget, Pål Farstad, Geir Pollestad, Jette F. Christensen, Abid Q. Raja, Line Henriette Hjemdal og Martin Henriksen om ny § 112 a (om at dei marine ressursane høyrer fellesskapet til), Grunnlovsforslag fra Torgeir Knag Fylkesnes, Audun Lysbakken, Kirsti Bergstø, Abid Q. Raja, Snorre Serigstad Valen og Karin Andersen om ny § 111 (om at de marine ressursene tilhører fellesskapet og skal komme kystsamfunnene til gode) og Grunnlovsforslag fra Per Olaf Lundteigen, Janne Sjelmo Nordås, Kjersti Toppe og Helge Thorheim om ny § 111 første ledd (de marine ressurser (Innst. 285 S (2018–2019), jf. Dokument 12:23 (2015–2016), Dokument 12:26 (2015–2016) og Dokument 12:41 (2015–2016))

Talere

Ulf Leirstein (uavh) [] (ordfører for saken): Som presidenten refererte, er det i Dokument 12 for 2015–2016 framsatt tre grunnlovsforslag som gjelder vern av marine ressurser. Formålet med grunnlovsforslagene er ifølge forslagsstillerne å hindre privatisering av fiskeressursene og sikre at de hører til fellesskapet og kommer kystsamfunnene til gode.

Som saksordfører vil jeg aller først få takke komiteen for et omfattende og grundig arbeid med disse forslagene. Komiteen har sågar arrangert et eget åpent seminar hvor disse grunnlovsforslagene har vært tema, og hvor vi har hatt inviterte innledere for å belyse fordeler og ulemper med å skulle vedta forslagene som er framsatt. Gjennom denne prosessen har nok alle vi som har vært involvert, fått god informasjon og har god bakgrunn i dag for å ta stilling til forslagene.

De tre framsatte forslagene har til dels samme motivasjon og begrunnelse, og dermed velger komiteen å behandle dem i en felles innstilling. Jeg regner med at de som står bak de forskjellige grunnlovsforslagene, vil begrunne dette selv i debatten. Siden jeg som saksordfører tilhører den grupperingen i komiteen som ønsker å avvise alle forslagene, vil jeg begrunne det standpunktet.

Dagens vern av ressursene framgår av havressursloven, der det står i § 2:

«Dei viltlevande marine ressursane ligg til fellesskapet i Noreg.»

Og i § 1 heter det at forvaltningen av de viltlevende marine ressursene skal «sikre sysselsetjing og busetjing i kystsamfunna».

La meg vise til at også Høyesterett har fastslått dette, senest i plenumsdommen i Rt. 2013 side 1345, Volstad-saken. Rettstilstanden på området er altså klar: Viltlevende fisk tilhører fellesskapet, og den private fisker som er tildelt kvoter, har ikke privat eiendomsrett til disse.

Grunnlovsforslagene omhandler meget viktige prinsipielle forhold vedrørende eiendomsretten til marine ressurser. Spørsmålet om eiendomsrett er meget sentralt i ethvert samfunn, og vår grunnlov av 1814 ble av meget stor betydning for samfunnsutviklingen. Privat eiendomsrett til grunn ble gitt beskyttelse i Grunnloven § 105, og det er mange lover som gir bestemmelser om bruk og disponering av arealer.

Det kan være ønskelig å grunnlovfeste retten til marine ressurser generelt, men undertegnede – og mindretallet i komiteen – mener at da bør alle mulige konsekvenser av en slik grunnlovfesting være grundig avklart og utredet. Dette gjelder særlig hvis en grunnlovsbestemmelse anses for å være en hindring for å gjennomføre ønskede endringer i vanlige lover som det kan være stor oppslutning om å skulle gjennomføre.

Jeg nevnte at komiteen hadde arrangert et seminar. Dette ble holdt på Stortinget 12. mars 2019. Gjennom seminaret og innledningene framkom det tydelig at rekkevidden av de enkelte forslagene er uklar, og at de bør utredes bedre før de eventuelt kan vedtas og tas inn i Grunnloven. Det er også et viktig poeng at flere andre naturressurser, f.eks. petroleumsressursene, ikke er gitt et slikt vern som her er foreslått, og at det kan være god grunn til å se på vern også av disse naturressursene. Dette bør da kunne gjøres samlet i et eventuelt grunnlovsforslag hvis man ønsker å gå for det.

Jeg og de medlemmene i komiteen som nå ikke støtter noen av forslagene, er således ikke prinsipielt imot forslagene som er framsatt, men er altså ikke rede til å stemme for de foreliggende grunnlovsforslagene på det nåværende tidspunkt. Dagens vern, slik det er nedfelt i havressursloven, er tilstrekkelig for å ivareta retten til havressursene fram til det eventuelt foreligger forslag om grunnlovsvern som er tilstrekkelig godt nok utredet. Det anbefales fra saksordførerens side at ikke noen av forslagene bifalles.

Dag Terje Andersen (A) [] (komiteens leder): La meg starte med å takke saksordføreren for godt arbeid. Selv om det er forskjellige forslag til konklusjon her, kan jeg gi min tilslutning til en god del av det saksordføreren sa om betydningen av at fiskeressursene skal tilhøre fellesskapet.

Men så sa saksordføreren at rettstilstanden var klar etter den såkalte Volstad-dommen i Høyesterett i 2013. Den saken er mye av bakgrunnen for at det nå er fremmet tre forskjellige grunnlovsforslag, i hvert fall det som er fremmet av Arbeiderpartiets representanter, nemlig det faktum at det i dommen var ni mot åtte i Høyesterett. Det er ikke veldig klart. Jeg tør si at jeg kjenner den saken, for jeg var i en periode vikar som fiskeriminister, da Helga Pedersen hadde fødselspermisjon, og fikk anledning til å være den statsråden som la fram meldinga om strukturering i fiskeriflåten, nettopp den saken som gjorde at det ble sak i Høyesterett. Vi fant og ville presisere at fiskerikvoter ikke kunne være evigvarende, for vi anså det som å være en privatisering av fiskeressursene.

Jeg er veldig fornøyd med dommen i Høyesterett, men det var altså én stemmes overvekt. Vi kunne vært i den situasjonen at rettsvesenet i Norge faktisk fastsatte ny politikk i Norge. Det er bakgrunnen for at det er nødvendig å få en grunnlovfesting av fellesskapets eiendomsrett til havets ressurser. Det er uminnelige tiders tradisjon for det, og som det er blitt sagt, er det tydelig i annet lovverk. Men det veldig store mindretallet i Høyesterett er en dokumentasjon på at vi trenger en grunnlovfesting, sånn at det ikke eventuelt skal bli til et flertall i framtida.

Det er mye fortrøstning i alt det saksordføreren og for så vidt også innstillingen gir uttrykk for, den positive holdningen til tanken om at fiskeressursene ikke kan privatiseres. Det er det god grunn til. Vi kan f.eks. dra til vårt naboland Island og se hvordan det går med denne viktige naturressursen når den blir privatisert. Det må vi for all del unngå. Derfor er det litt forhåpning i at saksordføreren sier at han ikke er prinsipielt imot at den skal være i fellesskapets eie, og heller ikke prinsipielt imot at det grunnlovfestes.

Det var veldig positivt at vi fikk det seminaret som saksordføreren viste til. Jeg vil her fra Stortingets talerstol rose representanten Carl I. Hagen, som i en periode var inne i kontrollkomiteen. Han ga uttrykk for stor sympati med de forslagene som var framlagt, og var initiativtaker til at vi faktisk fikk det seminaret, som problematiserte noe av teksten i de tre forskjellige forslagene. Derfor vil jeg her avslutte med å utfordre saksordføreren og representantene fra Høyre til å være med på å skrive et nytt grunnlovsforslag, som vi legger fram for behandling i neste periode, hvis det er sånn at det faktisk er enighet om at vi skal forsikre oss om at fellesskapet skal eie havets ressurser. Det vil vi ta initiativ til.

Jeg vil med det ta opp det forslaget som Arbeiderpartiet står bak i innstillingen. Det er ikke mulig å etablere noe grunnlovsmessig flertall for noen av de tre forslagene. Selv om vi selvfølgelig har sympati for de to andre også, blir det avstemningen i dag. Men jeg har altså håp om at vi i løpet av denne stortingsperioden skal få lagt fram et forslag der de som nå ikke vil stemme for, også kan være fornøyd med formuleringene, slik at vi kan få dette på plass.

Presidenten: Representanten Dag Terje Andersen har tatt opp det forslaget han refererte til.

Nils T. Bjørke (Sp) []: Kvifor bør me grunnlovfeste kystfolket sine rettar til marine ressursar? Forslagsstillarane syner til at det i dag ikkje er tvil om rettstilstanden kring kystfolket sin rett til marine ressursar, slik det vart formulert frå næringskomiteen i sesjonen 2000–2001. Komiteen viste då til fellesmerknader frå næringskomiteen i Innst. O. nr. 38 for 1998–1999, som sa følgjande:

«Komiteen vil påpeke at fiskeressursene tilhører det norske folk, i fellesskap. Det er derfor i utgangspunktet ingen enkeltpersoner eller enkeltselskaper som kan gis evigvarende ekslusive rettigheter til vederlagsfritt å høste av (og tjene på) disse ressursene, mens andre stenges ute fra å delta i fisket.»

Komiteen meinte at dette skulle liggja til grunn også i framtida.

Næringskomiteen kommenterte dette vidare då endringane i saltvassfiskelova vart handsama i Stortinget i samband med havressurslova, der det står:

«Dei viltlevande marine ressursane ligg til fellesskapet i Noreg.»

Fiskeressursane representerer ein nasjonal formue som staten skal forvalta ved årlege fordelingar, ut frå overordna mål. Den enkelte reiaren har såleis ikkje ein kvoterett, sjølv om han har konsesjon til å driva eit bestemt fiske. Kvotar vert normalt tildelte for eitt år, men kan, viss det er naudsynt, endrast i løpet av året, f.eks. av ressursomsyn. Fiske, og synet på fisket som ein nasjonal formue, har fått støtte hjå fleirtalet i Høgsterett i plenumssaka om evigvarande kvotar, teke inn i Volstad-saka. Det kan ein lese om i Norsk Retstidende for 2013.

Retten la avgjerande vekt på at fisket var fellesskapet sin eigedom, og at ein privat fiskar som er tildelt kvotar, ikkje har privat eigedomsrett til dei. Eg siterer:

«Etter deltakerloven § 12 kan fiske med trål bare utøves etter spesiell tillatelse i samsvar med de bestemmelser som til enhver tid er fastsatt i eller i medhold av lov. Dette er uttrykk for det grunnleggende prinsippet at utøving av fiske ikke er en rettighet, men er avhengig av tillatelse fra offentlig myndighet.»

Rettstilstanden er klar: Yrkesfiske krev offentlegrettsleg fritak frå forbod mot fiske. Det stadfestar at fisket høyrer til folket i Noreg. Sidan det er den viktigaste fornybare ressursen i Noreg, og med tanke på den felles oppfatninga som har gjort seg gjeldande i Stortinget, er det vår klare meining at tida no er mogen for å grunnlovfesta prinsippet om folket sin rett til fiske i norske fiskerisoner. Det har vore ei uheldig utvikling i fleire år med eit system der omsetning av kvotar saman med farty har fått lov til å utvikla seg. Sjølv om dette truleg ikkje har vore tilsikta, har konsekvensane vorte at fiskarane har måtta betala dyrt for å koma inn i fisket.

I Senterpartiet har me meint at dei som vert tvinga inn i eit slikt kjøp for å driva med næringa si, må koma skadelaust ut av uføret. Difor bør – slik me forstår forslagsstillarane – dei som vert råka av dette, kunna få avskriva verdiane skattemessig, slik at dei over ein 10–15-årsperiode står i null. Dei vil etter dette kunna tildelast gratis til dei komande generasjonane fiskarar.

Dette prinsippet omfattar òg hausting og bruk av andre marine ressursar, slik det går fram av havressurslova § 2. Staten har forvaltaransvaret. Fiskarar og andre brukarar av marine ressursar som vert tildelte konsesjonar og kvotar, får desse som bruksrett, og dei kjem attende til fellesskapet ved pensjonsalder eller ved opphøyr av næringsverksemd. Det er dette forslagsstillarane meiner skal liggja til grunn som rettsprinsipp og vera den grunnleggjande måten staten Noreg legg til rette for fiske på.

Kvifor går me i Senterpartiet inn for grunnlovsforslag nr. 41 og ikkje forslag nr. 23 eller nr. 26? Forslaget fremjar ulike alternativ til plassering, men det gjeld § 111 første ledd. Det er eit forslag med høgt presisjonsnivå.

Det slår for det første fast at eigarskapen til saltvassressursane høyrer til folket i Noreg.

For det andre kan ingen private overta åtgang til fisket som sin eigedom, og difor kan dei heller ikkje driva omsetning av han. Grunnlovforslaget forbyr konsesjons- eller kvotesal. Dette råkar sjølvsagt ikkje inntektene frå framtidig hausting av fiske eller andre maritime organismar, som – slik det alltid har vore – skal vera reiaren sin eigedom og kan seljast på vanleg måte.

For det tredje er hausteretten ein evigvarande ressurs for det norske folket. Altså vernar forslaget framtidige generasjonar dersom éin generasjon sel ut arvesølvet.

For det fjerde vil dette lovforslaget setja ein stoppar for den vedvarande utglidinga med kjøp og sal av fiskerettar.

Forslag nr. 23 er eit vanskeleg forslag, fordi det genetiske materialet er menneska sin felles arv og ikkje kjenner nokon nasjonale grenser. Det kan ikkje Stortinget vedta.

Når det gjeld forslag nr. 26, er det for svakt – dels fordi presisjonsnivået er for lågt, slik at domstolane neppe finn rettleiing i dei eventuelle kontrollane sine av om dei formelle fiskerettslege lovene som vert gjevne eller har vore gjevne, er grunnlovsmessige eller ikkje. Det er særs avgjerande viss grunnlovsforslag om fiske skal få betydning som rettskjelder og ikkje berre enda opp som ei politisk fråsegn, altså det som har vore omtala som deklamatorisk.

Forslag nr. 26 går breiare ut enn forslaget frå representanten Lundteigen med fleire. Forslaget inneheld eit nærleiksprinsipp, noko som ganske riktig er sentralt og viktig. Men samstundes er forslaget utforma så generelt at det openbert ikkje får nokon rettleiande eller avgjerande konsekvensar for framtidige rettstvistar.

Det leiar fram til konklusjonen om at forslaget i Dokument 12:41 for 2015–2016 er det beste framlegget når det gjeld ny paragraf § 111 om dei marine ressursane.

Eg vil til slutt ta opp forslaget frå Senterpartiet.

Presidenten: Representanten Nils T. Bjørke har tatt opp Senterpartiets forslag.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Eg ser av forsamlinga at av dei som stod bak desse tre forslaga, er det berre tre som er igjen i salen i dag, under sjølve behandlinga av dei, og det er Per Olaf Lundteigen, Kjersti Toppe og meg sjølv. Behandlinga av desse grunnlovsforslaga går gjennom lange kaskadar, så dei diskusjonane vi har i dag, har ganske avgrensa effekt på kva som skal skje i neste omgang. Det er dei lange linjene vi må halde oss til her.

Det vi har framfor oss, er tre nokså forskjellige grunnlovsforslag. Det er den saka som kanskje har engasjert meg aller mest dei seinare åra – å grunnlovfeste at havet tilhøyrer folket, og at det skal kome kystsamfunna til gode.

Eg vil berre seie noko om djupna i forslaga, kor langt tilbake i tid dei eigentleg går. Det første forslaget, at havet tilhøyrer folket, kan vi kalle allmenningsprinsippet. Den formuleringa som vi bruker i dag i havressurslova, i deltakarlova og i fiskesalslagslova – alle dei tre lovene – stammar frå Frostatinget heilt tilbake på 900-talet e.Kr. Formuleringa i dag er nesten identisk med det vikingane på 900-talet formulerte på Frostatinget. Rettshistorikarar kallar det ein ubroten lovtradisjon. Og det at Magnus Lagabøte inkorporerte dette i den første norske landslova på 1200-talet, at det overlevde dansketida, svartedauden, Den katolske kyrkja, hanseatane, osv., og at dette prinsippet har levd gjennom alle desse tidene, heilt inn i vår tid, viser noko om kor standhaftig dette prinsippet, at havet tilhøyrer fellesskapet, er. Altså: Det kan aldri privatiserast.

I den første havrettstraktaten frå 1982 blei det også knesett internasjonalt at havet er ein ressurs, ein arena som aldri skal privatiserast. Kvifor er dette problematisk? Eller kvifor blir dette diskutert i Noreg? Jo, det er fordi vi har nokre overordna føremålsparagrafar i dei norske lovene som ikkje blir etterlevde gjennom praksis. Dei fleste her veit jo korleis fiskeripolitikken slår ut. Han fører til at rettar blir samla på stadig færre hender og har ein tidshorisont som kanskje er uendeleg, som betyr at rettar til fiske går i arv frå generasjon til generasjon, at stadig færre menneske har eit eigarskap i fiske, og at ressursar og makt langs kysten blir samla på stadig færre hender. Eg vil seie at det i realiteten går føre seg ei snikprivatisering, eller – sagt på ein annan måte – at ein pressar nokon ut av fiskeria gjennom kapital, slik at det er det dei som har tilgang på mykje kapital, som overtar desse rettane. Her er vel ganske mange einige med meg. Dei har også ei sak gåande i Riksrevisjonen der dei skal sjå på korleis staten forvaltar fiskeressursane – om denne praksisen faktisk er i strid med prinsippa i dei tre lovene som regulerer dei norske fiskeria i dag.

Så har ein Volstad-dommen, som Dag Terje Andersen var inne på i innlegget sitt, som set dette på spissen, der Høgsterett med knappast mogleg fleirtal gav staten lov til å gjere inngrep i fiskeria. Der var spørsmålet om Volstad hadde fått desse strukturkvotane, som det da heitte, til ein slags odel og eige, at den retten til å fiske hadde han fått til evig tid, til sine barn, barnebarn og etterkomarar, at dette var ein rett han hadde hatt som staten aldri kunne ta frå han. Det blei berre med éi stemmes overvekt avgjort at staten faktisk kan ta dette tilbake. Så uklart har prinsippet frå Frostatinget blitt. Så uklart er det om dei som eig i dag, kanskje eig det til evig tid.

Sidan Volstad-dommen frå 2013 har mykje skjedd. Det har skjedd ei vidare liberalisering, som har eksplodert dei seinare åra. Så rettstilstanden i dag er, frå eit statleg perspektiv, frå eit fellesskapsperspektiv, frå eit allmenningsprinsippsperspektiv, blitt enda verre, kan ein tru. Det betyr at dei i salen her som meiner at det gamle vikingprinsippet skal knesetjast – prinsippet som vi finn i Havrettstraktaten av i dag, som står formulert der, som vi er einige om i dette stortinget, og som er nedfelt i både deltakarlova, havressurslova og fiskesalslagslova – dei som meiner at dette prinsippet skal vege for heile Noreg, og at staten med alle sine ulike praksisar og forskrifter osv. skal følgje dette til punkt og prikke, bør stemme for eitt av forslaga.

Dei einaste presise forslaga som gjeld akkurat det, er forslaget frå SV og forslaget frå Arbeidarpartiet. Men det forslaget frå Arbeidarpartiet ikkje omhandlar, er nærleiksprinsippet. Nærleiksprinsippet gjeld spørsmålet om nærleik til ein ressurs gir rett til å hauste av ressursen. Det prinsippet finn vi på så mange andre område, f.eks. utmarksbeite. Har ein nærleik til utmarksbeite, har ein rett til å hauste av det, til å bruke det. Dette prinsippet har ein lang tradisjon i den norske rettspraksisen for havet og er også den direkte årsaka til at vi har eit så stort havareal som vi har i dag. Noregs einaste havrettsminister, Jens Evensen, brukte nærleiksprinsippet aktivt da Noreg gjennom forhandlingar klarte å argumentere for at vi skulle få ein langt større del av Nordsjøen enn det vi ut frå ein reint matematisk-geografisk modell burde hatt rett til. Det Jens Evensen brukte som argument, var at i desse havområda hadde nordmenn fiska i lang, lang tid, på grunn av nærleik, på grunn av at vi har små øyer som ligg utover der, og på grunn av at vi har ei aktiv fiskeribefolkning. Slik klarte Jens Evensen og co. å argumentere for at Noreg skulle ha eit vesentleg større havareal – seks gonger storleiken på det norske landarealet. Det finst ingen andre land i verda som har eit slikt omfang, men det er på grunn av at han brukte dette prinsippet, nærleiksprinsippet – at nærleik gir rett til å hauste aktivt. Så den setninga som Arbeidarpartiet har utelate i forslaget sitt, at havet skal bidra til sysselsetjing og busetjing i kystsamfunna, som er direkte avskrift av det som står i havressurslova, er også ei fornekting av nærleiksprinsippet.

Da må eg berre minne om prosessen som leia fram til desse forslaga, for det merkar eg framleis provoserer meg. SV hadde laga eit forslag som vi sende til dei andre partia for å spørje om det var mogleg å få tilslutning til det. Det var inga tilslutning frå Arbeidarpartiet til forslaget, men dei kopierte – ord for ord – vår tekst og laga sitt eige forslag, men utelét det som hadde med kystfolket sin rett til å hauste å gjere. 80 pst. av forslaget deira er skrive av meg – og det er det Arbeidarpartiet inviterer til å stemme for i dag. Det som framleis er heilt uklart for meg – éin ting er den skamløysa, som framleis provoserer meg, at ein berre tar ein tekst på den måten, utan lov – er kvifor ein utelét kystfolket. For det er to prinsipp som har vore dominerande i norsk havrettstradisjon – det er allmenningsprinsippet, og det er nærleiksprinsippet. Dei to heng nøye saman, og dei kan sporast langt tilbake i tid, i historia vår.

Senterpartiet sitt forslag er ein annan inngang, dei konsentrerer seg primært om at ingen skal kunne stengjast ute frå fiskeria i dag, altså at ingen skal kunne bli gitt evigvarande rett til å fiske. Det som er svakheita med Senterpartiet sitt forslag, er at ein ikkje seier noko om folket ved kysten – dei har inga formulering om det.

Vi har jobba aktivt med dette også i befolkninga, for det er ein stor frustrasjon og eit stort sinne langs kysten ved tanken på ei endring av den norske praktiseringa av fiskeripolitikken som fører til at ressursane hamnar på stadig færre hender, og at kystsamfunna taper. Vi har derfor bygd opp ein nettstad der folk kan skrive under på forslaget som vi har formulert. Over 20 000 menneske har så langt skrive under. Vi kjem til å fortsetje med å jobbe med å få knesett desse prinsippa på alle moglege måtar, om det er innstramming i dagens praktisering, altså underlover og forskrifter, men også kjempe for at prinsippet om at havet tilhøyrer folket, skal knesetjast i Grunnlova, saman med at nærleik gir rett, at dette skal kome kystsamfunna og folket ved kysten til gode. Vi kjem til å kjempe til vi har fått gjennomslag for det.

No er det ingen av dei frå dei andre partia som var med i den prosessen som eg nettopp skisserte, som er her i dag, men eg håper vi no framover – med utgangspunkt i det gode seminaret som vi hadde undervegs i prosessen, der mitt inntrykk var at frontane i norsk politikk ikkje nødvendigvis treng å vere så steile på dette området; dette er tradisjonar som alle samrøystes har støtta opp under på eit eller anna tidspunkt – kan samle oss om desse to prinsippa og finne ein måte å formulere det på i Grunnlova som sørgjer for at ikkje ulike forhold kan øydeleggje dei djuptgripande prinsippa i norsk havrettstradisjon.

Eg veit ikkje om ein tar opp forslag i grunnlovssaker, men det gjer eg, og eg anbefaler SVs gruppe å stemme for det forslaget som SV står bak.

Presidenten: Representanten Torgeir Knag Fylkesnes har tatt opp det forslaget han refererte til.

Cecilie Myrseth (A) []: Norge er en stor havnasjon og forvalter havområder som er seks–sju ganger større enn landarealenene våre. Nærheten til havet har til alle tider preget folket i dette landet, historien vår og ikke minst økonomien vår, og den norske fiskeriforvaltningen har vært en stor suksess, som gir store inntekter og viktige arbeidsplasser over hele landet, spesielt langs kysten.

I Norge har det også vært en suksesshistorie at vi eier vann, skog og fisk i lag. Det har gitt oss viktige arbeidsplasser og store verdier som har bygd opp det velferdssamfunnet vi kjenner. Sånn vil vi at det fortsatt skal være. Vi må sikre at fisken og de andre marine ressursene i havet eies av folket i fellesskap. Det ser vi på som et så viktig prinsipp at vi mener det må grunnlovfestes. Fisken skal ikke privatiseres. Ingen skal ha evigvarende fiskekvote eller kunne eie en fast del av fiskekvotene som blir satt.

Under Solberg-regjeringen har vi sett presset for å privatisere, presset på å selge våre naturressurser har økt. Selv om Stortinget har bremset ned og stoppet enkelte av forslagene, vet vi at spesielt Høyre og Fremskrittspartiet ivrer for videre utsalg av våre felles ressurser. Det er derfor ikke uten grunn at det er tre ulike forslag som er oppe til behandling, men som alle har et felles mål, nemlig å sikre fellesskapet eierskap til de marine ressursene. Flere representanter fra Arbeiderpartiet, og også representanter fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, stiller seg derfor bak forslag om å grunnlovfeste fellesskapets eierskap til fisken, de marine ressursene og tilhørende genetisk materiale. Jeg merker meg at regjeringspartiene Høyre og Fremskrittspartiet i innstillingen fra komiteen slår fast at de mener det gis et tilstrekkelig vern gjennom havressursloven. Kristelig Folkeparti og Venstre, som nå også inngår i regjeringen, har tydeligvis ingen mening lenger – det er bekymringsfullt.

Det er fortsatt bare et fåtall av organismene i havet, spesielt i nord, som er utforsket i næringssammenheng. Det er tverrpolitisk enighet om at vi vil utforske havet i enda større grad, og da vil utnytting av det biologiske materialet kunne bli et viktig vekstområde for norsk næringsliv. For Arbeiderpartiet er det viktig å sikre at vi ikke kommer i en situasjon som fører til at fellesskapet ikke lenger har råderett eller kontroll over disse ressursene. Det er riktig at vi allerede i dagens lovverk har nedfelt viktige prinsipper om fellesskapets eierskap til ressursene i havet. Under Stoltenberg-regjeringen ble dette prinsippet nedfelt i havressursloven. Der fastslås det at det er folket og fellesskapet som eier fisken og de marine viltlevende ressursene i havet.

Havressursloven regulerer ikke bare fiske og næringsvirksomhet langs kysten, men også nye ressurser som ikke tidligere var omfattet av det fiskeripolitiske lovverket. Loven gjelder all høsting og annen utnytting av alle viltlevende marine ressurser og tilhørende genetisk materiale. Vi mener imidlertid at vi må grunnlovfeste de viktige prinsippene som er nedfelt i havressursloven om fellesskapets eierskap. Med det ønsker vi å fastslå viktige samfunnsverdier og etablere en særlig juridiske stabilitet, som også vil gi vern mot skiftende politiske interesser. Det vil føre til en avgrensning av hva Stortinget kan bestemme i lov, og vil gi føringer for innholdet i framtidige forvaltningsvedtak etter havressursloven og andre lover og forskrifter som er knyttet til den. Samtidig må vi fortsatt stå opp for også andre deler av lovverket som skal sikre nasjonalitetskrav, aktive fiskere og prinsippet om at fiskekvoter ikke skal være evigvarende. Arbeiderpartiet vil derfor slå ring om viktig lovverk, som havressursloven, deltakerloven og fiskesalgslagsloven, som bl.a. sikrer en fiskereid flåte og at nasjonalitetskravet opprettholdes. Det er varslet at det før dette Stortinget går fra hverandre, kommer en melding om fiskeripolitikk, som kommer til å bli viktig.

Når fiskeripolitikken skal videreutvikles, vil Arbeiderpartiets utgangspunkt alltid være at vi eier fisken i fellesskap, og at den spesielt skal komme kysten til gode. Vi er særlig opptatt av at ressursene våre skal skape arbeidsplasser langs hele kysten. Vi deler ambisjonene i SVs forslag om at de marine ressursene skal komme kystsamfunnet til gode, men mener det er krevende å skulle grunnlovfeste at fisken skal gi arbeidsplasser langs kysten. Det handler om politikk, og vi har mye politikk når det gjelder næringsutvikling – skape arbeidsplasser der ressursene hentes.

Man kunne gått inn i debatten som representanten Knag Fylkesnes nettopp tok opp, om hvordan man kom fram til de ulike forslagene i forrige runde. Jeg satt ikke på Stortinget da, så jeg kan ikke gå inn i det i sin helhet. Det var det mange andre som heller ikke gjorde. Men om man er enig i 80 pst. av et forslag, er det en ganske vanlig arbeidsmåte at man sier seg enig og legger fram det, men ikke tar med de siste 20 pst. At man skal bli veldig provosert av det, har jeg ikke så veldig stor forståelse for. Jeg tenker at det at man klarer å få flertall for 80 pst. av et forslag, er ganske bra.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Representanten Myrseth tar til orde for forslag nr. 23, der 80 pst. av forslaget er ein blåkopi av ein tekst som underteikna har skrive. Stortinget har vel knapt nokon gong før opplevd at ein på same vis – så tydeleg – har kopiert utan å spørje. Men eg fann ikkje noka grunngiving for kvifor Arbeidarpartiet her legg opp til å støtte eit forslag der kystens folk og kystsamfunna er utelatne av prinsippet. Det er to prinsipp som gjeld i havressurslova, deltakarlova og fiskesalslagslova: Det er både allmenningsprinsippet, at havet tilhøyrer folket, og nærleiksprinsippet, at det skal kome kystbefolkninga til gode. Men dette har Arbeidarpartiet valt å ta ut, og den einaste grunngivinga eg fant frå Myrseth si side, var at det var problematisk, og at dette var politikk. Men alt er jo politikk her.

Kva er den eigentlege grunngivinga for at ein vil halde det utanfor?

Cecilie Myrseth (A) []: Det er ikke noe hemmelighold rundt hvorfor Arbeiderpartiet stemmer som vi gjør. Vi mener at det ligger noen prinsipper til grunn for hva som skal være grunnlovfestet, og hva som skal gjennomføres gjennom andre politiske vedtak i Stortinget. Det er andre lover som Arbeiderpartiet slår ring rundt, som sier veldig mye om kystens befolkning, og som kommer kystbefolkningen til gode.

Jeg kommer ikke til å gå inn i den runden som var i forrige periode, for jeg satt ikke på Stortinget da, men det er jo ikke uvanlig at man legger fram de deler av et forslag som man er enig i, for å klare å skape et flertall – og ikke hele forslaget, fordi det er deler man ikke er enig i.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Eg høyrer framleis ikkje ei ordentleg grunngiving for det. Det er dei to prinsippa som har prega norsk bruk av havet. Kvifor finn ikkje Arbeidarpartiet i denne saka kystens folk verdige nok til å bli løfta inn i det gode selskapet, inn i Grunnlova? Det er nettopp her eit av dei største slaga står i norsk fiskeripolitikk. Det er her kystens folk dagleg opplever at dei blir skubba ut av dei norske fiskeria, og at det er dei få som overtar ressursar og makt – ikkje dei mange. Så eg vil gi representanten Myrseth, som er fiskeripolitisk talsperson i Arbeidarpartiet, og som representerer Nord-Noreg, som har merka dette veldig tungt, ei ny moglegheit til å svare: Kva er grunnen til at nærleiksprinsippet ikkje blir funne verdig å kome inn i Grunnlova?

Cecilie Myrseth (A) []: Her var det mange påstander fra Knag Fylkesnes om både hva som er Arbeiderpartiets politikk, og hvorfor man gjør som man gjør. Jeg tror Knag Fylkesnes godt har fått med seg både hva undertegnede har sagt her, og hva andre i Arbeiderpartiet har sagt tidligere. Man er kanskje bare ikke enig i vår begrunnelse. Vi har mye politikk for å sikre de viktige prinsippene i fiskeripolitikken, og den fremmer vi veldig ofte i Stortinget. Veldig ofte er vi også enig med representanten fra SV, men å legge alt man mener på et politisk nivå, inn i Grunnloven, mener vi ikke er måten å jobbe på.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Et siste oppfølgingsspørsmål til det: Vi har nyleg hatt diskusjonar om tredjelandskvotar til EU og korleis ein skal fordele pliktkvotane, viss dei ikkje skal eksistere lenger – altså kva rett kysten skal ha til fisken. Så eg er ikkje sikker på at linja til Arbeidarpartiet er heilt klar her. Da er spørsmålet om ein faktisk er villig til å reise dei to prinsippa, dei som er funne verdige som føremålsparagraf i både havressurslova, deltakarlova og fiskesalslagslova. Kvifor plukkar ein berre eitt av prinsippa frå desse lovene og utelèt det andre?

Cecilie Myrseth (A) []: Jeg mener jeg har svart på dette opptil flere ganger nå. Representanten fra SV kommer ikke til å få noe annet svar. Vi kommer til å legge fram mange viktige forslag om fiskeripolitikken når vi skal behandle dette til høsten. Forhåpentligvis kommer vi, Arbeiderpartiet og SV, til å være enige da, men vi er ikke enige med SVs representant om prinsippene om hva som skal legges inn i Grunnloven.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Øystein Hassel (A) []: Fisken i havet har i uminnelige tider vært en livsviktig ressurs for mennesker som har levd ved den langstrakte kysten vår. Det å kunne høste av havet har vært en helt avgjørende forutsetning for bosetting og arbeid i små samfunn langs kysten og for framveksten av byer og handelssteder. Som f.eks. min egen hjemby, Bergen – den vokste fram nettopp på grunn av de rike forekomstene av fisk i havet, og fordi lofotfiskerne i hansatiden dro den lange veien sørover til Bergen for å bytte fisk med korn fra tyske handelsmenn.

Norge er en rik nasjon takket være ressursene i havet. De havbaserte næringene olje og gass, maritim sektor og sjømatnæringen sysselsetter mer enn 200 000 mennesker og bidrar med rundt 500 mrd. kr av verdiskapingen i Norge. Rundt 70 pst. av den norske eksporten kommer fra havnæringene. Vi er Europas største fiskerinasjon og verdens niende største fiskerinasjon. Så har vi også et havareal som er mellom seks og syv ganger så stort som landarealet vårt. Mens de fossile ressursene en gang tar slutt, er fisken en evigvarende ressurs som framtidige generasjoner kan nyte godt av hvis vi bare forvalter den på en bærekraftig måte, unngår overfiske og får bukt med den alvorlige plastforurensningen, som truer livet i havet. Derfor er det viktig for Arbeiderpartiet at vi sikrer dagens innbyggere og framtidige generasjoner i fellesskap tilgang på ressursene i havet. Det er allerede slått fast gjennom havressurslova at de viltlevende marine ressursene tilhører fellesskapet i Norge, og at forvaltningen av ressursene skal sikre sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene.

Når Arbeiderpartiet likevel vil ta disse prinsippene inn i Grunnloven, er det fordi vi anser de viltlevende ressursene i havet og det genetiske materialet som så viktig for Norge at de trenger et ekstra vern gjennom en egen grunnlovsbestemmelse. Vi vet ikke hva framtiden bringer. Selv om Norge i dag har politikere som slutter opp om prinsippene i havressurslova om at fisken i havet tilhører det nasjonale fellesskapet, kan politiske interesser skifte fort.

Vi i Arbeiderpartiet er særlig opptatt av at dette forslaget handler om at de som forvalter fiskeressursene, i framtiden skal være de samme som i dag: fellesskapet. Fisken er vår felles ressurs, og fordelingen av hvordan den foredles og forvaltes i dag, tjener oss godt. Arbeiderpartiet vil derfor stemme for grunnlovsvern av disse ressursene for å sikre at dette også vil gjelde i framtiden.

Svein Harberg (H) []: Jeg vil først si takk til saksordføreren for arbeidet med saken og et godt innlegg, der han også framholdt vårt felles syn i saken, så jeg skal ikke gå mer inn på det.

Bare en liten kommentar til Myrseth, som etterlyste Kristelig Folkeparti og Venstre i innstillingen. Nei, de er ikke i komiteen og kan selvfølgelig da heller ikke levere sitt syn i innstillingen, bare slik at det er avklart.

Jeg vil takke komiteen for godt arbeid. Jeg tror ikke det er veldig vanlig at en har grunnlovssaker der en lager seminar og arbeider sammen for å få best mulig grunnlag for å behandle sakene. Det synes jeg var veldig positivt og en fin måte å arbeide på. Det er jo slik med grunnlovssaker at det er en litt spesiell behandling. I veldig mange saker snakker vi oss fram til en enighet på Stortinget. Det kan vi ikke her, for teksten ligger der med sine små formuleringer, og det er vel det vi ser i denne saken, at det er nyanser i formuleringer som gjør at en ikke kommer fram til noe felles.

Så kom det en konkret invitasjon fra komitéleder om vi ville være med og samarbeide videre. Det synes jeg er en god invitasjon. Jeg kan på vegne av Høyre, som ble konkret utfordret, si: Ja, vi vil gjerne arbeide videre med disse sakene og få et enda bedre grunnlag for å se om vi kan komme fram til et felles forslag. Jeg hadde tenkt, uforbeholdent, å si at dette må vi kunne få til en tverrpolitisk enighet om og et forslag på, men etter å ha hørt representanten Knag Fylkesnes er jeg ikke så sikker på det lenger, for han hadde noen forutsetninger som måtte være med. Men noe tror jeg vi kan bli enige om i Stortinget som vi kan fremme i løpet av perioden. Vi er i hvert fall positive til å være med på det, og det hadde jeg lyst til å kvittere ut.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Endelig har saken kommet til Stortinget. Det har vært mye arbeid fra Senterpartiets side for å få fram et poengtert forslag. Grunnloven stiller strenge krav til at forslagene skal være presise og gå rett på sak, og etter erfaringer fra kontrollkomiteen har forslagsstillerne gjort alt de kan for å oppfylle det kravet.

Det er en viktig naturressurs vi snakker om, ja det er den viktigste naturressursen. De marine ressurser, inkludert saltvannsfiske, er en evigvarende ressurs, og den er altså viktigere enn alle andre fornybare naturressurser og i den forstand også de ikke-fornybare naturressursene. Det er altså noe helt annet enn olje- og gassressurser, som det går tomt for, som tar slutt, og den retten til utvinning som tar slutt når naturressursen tar slutt. Jeg er litt overrasket over at regjeringspartienes representanter fra Høyre og Fremskrittspartiet tar fram olje og gass i saken, for det er vesentlig annerledes, og det har ikke vært Senterpartiets tanke å grunnlovfeste det på samme måte som de fornybare marine naturressursene.

Som flere har vært inne på, er det i dag ikke tvil om rettstilstanden når det gjelder kystfolkets rett til de marine ressursene. Det er referert til av en enstemmig næringskomité i Innst. O. nr. 73 fra 2000–2001, lov om saltvannsfiske, hvor det står: «Komiteen vil påpeke at fiskeressursene tilhører det norske folk i fellesskap.» Jeg gjentar det, for budskapet må gjentas og feste seg ute blant alle lag av folket.

Videre heter det i § 2 i havressursloven: «Dei viltlevande marine ressursane ligg til fellesskapet i Noreg.»

Og i Ot.prp. nr. 20 fra 2007–2008, angående havressursloven, står det:

«Den enkelte reder har således ikke en kvoterett selv om han har en konsesjon til å drive et bestemt fiske. Kvote tildeles normalt for ett år, men kan om nødvendig endres i løpet av året, f.eks. av ressurshensyn.»

Altså: På tross av disse tydelige formuleringene ble det i Høyesterett bare med knappest mulig flertall, som flere har referert til, i den såkalte Volstad-dommen, klargjort at fisket er fellesskapets eiendom, og at den private fisker som er tildelt kvoter, ikke har privat eiendomsrett til disse. Det var, som flere har vært inne på, bakgrunnen for diskusjonen i forrige periode, som la grunnlaget for de ulike grunnlovsforslagene.

Staten har altså forvalteransvaret. Staten griper inn og forvalter til beste for fellesskapet. Fiskere og andre utnyttere av marine ressurser som tildeles konsesjoner og kvoter, får disse som bruksrett – og jeg understreker «som bruksrett» – som faller tilbake til fellesskapet etter nærmere regler. Grunnlovsforslaget er også medvirkende til en mer ærlig debatt omkring fiskeressursene og får vekk den tvilen som har vært rundt det som går på privatisering av fiskeressursene.

Regjeringspartiene, med Høyre, Fremskrittspartiet og den uavhengige Ulf Leirstein, har merknader. Det er rett at Kristelig Folkeparti ikke er med i komiteen, men partiene er heller ikke i salen her i dag, heller ikke med innlegg, og det synes jeg er svakt når vi vet hvor viktige disse marine naturressursene er.

Jeg er glad for at regjeringspartiene Høyre og Fremskrittspartiet sier at en ikke prinsipielt er mot forslagene, men en er ikke rede til å stemme for de foreliggende grunnlovsforslagene. De sier at dagens vern er nedfelt i havressursloven, og at det er tilstrekkelig for å ivareta retten til havressursene fram til det eventuelt foreligger et forslag om grunnlovsvern som er tilstrekkelig utredet. Jeg vil feste meg litt ved «tilstrekkelig utredet». Forslaget fra Senterpartiets Kjersti Toppe, Janne Sjelmo Nordås og undertegnede, samt Helge Thorheim, tidligere stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet i Rogaland, er det brukt mye arbeid på for å få kort og presist. Det er mye utredningsarbeid som ligger bak det forslaget.

Og når vi da har formulert det, er det til det som er poenget, det som står i første linje: «De marine ressurser tilhører det norske folk i fellesskap». Og videre – for at vi skal ta vekk enhver tvil omkring privat eierskap: «Ingen private kan eie eller selge høstingsretten.» Og videre: «Ingen kan for evig og alltid ekskluderes fra høstingsretten.» Vi har altså koblet hele forslaget til høstingsretten og at de marine ressurser tilhører det norske folk i fellesskap. Det er et presist og kort forslag. Det er ikke sagt noe mer om det.

SVs forslag er: «De viltlevende marine ressursene eies av det nasjonale fellesskapet og skal bidra til sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene.» Altså: Det skal «bidra til sysselsetting og bosetting». Der ligger det en skjønnsvurdering, og det er det som er svakheten ved forslaget. Et grunnlovsforslag må være rett på sak og mest mulig presist. Etter Senterpartiets vurdering er det slik at det grunnleggende skal ligge i Grunnloven, ikke skjønnsvurderinger. Vi ønsker ikke å gjenta det som SV gjør; vi presiserer hva som ligger «i det norske fellesskapet».

Kjernen er, som sagt, at de marine ressurser tilhører det norske folk i fellesskap. Staten har forvalteransvaret, og dette forvalteransvaret skal brukes til beste for kystens folk. Dette forvalteransvaret skal brukes til beste for kystens folk, men det er et politisk spørsmål. Det vil være ulike vurderinger om hva som er til beste for kystens folk.

For Senterpartiet er det slik at disse naturressursene skal bidra til en lønnsom næring langs kysten, og jeg vil understreke «lønnsom næring», bidra til at det skal bli attraktivt for ungdom å slå seg ned på kysten og utøve sitt virke på kysten med basis i disse fellesskapsressursene. Der er det mye som står igjen i å endre norsk politikk, for norsk politikk i dag er altfor dårlig til å sikre at kystens folk får lønnsomhet i sitt virke langs kysten. Det er den største utfordringen som Senterpartiet har når det gjelder kystpolitikken framover, og det skal vi ta fatt i på en radikal, sterk måte, for det er helt forferdelig å oppleve i dag hvordan kystsamfunnene svekkes som følge av at naturressursene fratas dem som bor der, som skal virke der, og som er interessert i å ta del i det viktige arbeidet.

Dag Terje Andersen (A) []: Jeg vil starte med å takke for responsen fra representanten Harberg på at vi kan jobbe sammen om å prøve å finne fram til formuleringer som både er juridisk holdbare, og som vi kan samles om. Med det som bakgrunn tenker jeg på det seminaret vi hadde, der juridisk kompetanse – og annen kompetanse, for så vidt – problematiserte alle tre formuleringene, f.eks. Senterpartiets forslag, som jeg har veldig stor sympati for. Der står begrepet «det norske folk». I andre stortingsdokumenter sier vi at Norge er et land etablert på grunnlag av to folk. Noen kan juridisk problematisere at vi da ekskluderer den samiske befolkningen. Jeg er klar over at det ikke på noen måte er intensjonen, men det er et eksempel på det faktum at det foreligger tre forslag som vi ikke kan forandre ordlyden i. Jeg tror kanskje at hadde vi kunnet justere lite grann på ordlyden, hadde vi i hvert fall klart å etablere et solid flertall i komiteen, om ikke grunnlovsmessig flertall i salen, for å samle oss om et forslag. Men da må vi ha orden på alle sånne ting. Derfor vil jeg være glad hvis vi i alle partier kan gå sammen om å jobbe med et sånt forslag, som skal handle om det grunnleggende i Grunnloven, som Lundteigen nå var – veldig bra – inne på.

Representanten Knag Fylkesnes har flere ganger tatt opp at Arbeiderpartiet ikke har sagt noe om fordelingen i sitt grunnlovsforslag, og jeg registrerte at han hyllet tidligere havrettsminister Evensen. Det er det grunn til, men ikke noe sted i den havretten står det at oljen skal komme Stavangers befolkning til gode. Men det har den altså gjort. Vi har sagt at Statoil skal ha sitt hovedkvarter der. Vi har gjennom politiske vedtak styrt sånn at de som ligger nærmest, delvis får ilandføring og på andre måter nyter godt av ressursen. Men når det gjelder en grunnlovfesting av fellesskapets rett til å eie og disponere fisken, må det handle om alle i Norge, slik havrettsminister Evensen fikk det til i sin tid. Det handlet om hele Norge.

Jeg må minne om det seminaret vi hadde. Det er kanskje ikke den største saken i denne sammenheng, men Norges Jeger- og Fiskerforbund er representanter for allmennhetens bruk av fiskeressursen. Det er også viktig med tanke på at det skal være fellesskapets eie. Selv om det kanskje ikke har den største økonomiske betydningen, har det betydning for oss som nordmenn å kunne fiske fritt i sjøen. Ja, jeg mener at folk fra Røros også skal ha den retten. Jeg mener at hvis vi skal si at det skal være fellesskapets eie, skal det gjelde alle i Norge. Jeg håper vi skal klare, innenfor denne periodens frister, å komme fram til et grunnlovsforslag som ivaretar det, som grunnlag for behandling i neste periode.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: I eit framoverperspektiv deler eg inngangen til både representanten Andersen og representanten Harberg – her er det mogleg å sjå korleis ein klarer å bryne ulike prinsipp på ein slik måte at ein kjem til ei høgare einigheit. Det er vel difor noko som får stort nok fleirtal til å bli vedtatt i denne salen. Så eg har trua på det, for dette er eit arbeid som må vere ferdigstilt innan 30. september neste år, og det betyr at vi eigentleg har den tida til å kunne bli ferdig med det.

I den typen prinsipielle debattar som vi har i Stortinget om Grunnloven, blir også reelle debattar som går føre seg i samfunnet, synleggjorde, i tillegg til den dramatikken som utspelar seg i mange kystsamfunn, spesielt i kystsamfunn som føler at dei her er på den tapande sida av samfunnsutviklinga – dramatikken og følelsen av at det hastar med å få gjort noko.

Mange kystsamfunn er allereie lukka ute av dei profesjonelle fiskeria, heilt utan grunn. Dei har fantastiske fiskeressursar rett utanfor stuevindauget, og på grunn av den fiskeripolitikken vi har tillate Stortinget å føre, er dei stengde ute – som ein direkte konsekvens av ein fiskeripolitikk eg trur ingen eigentleg ønskjer. Regjeringa kjem no med ei kvotemelding, truleg rett før sommaren, som skal sjå på heile fordelinga av fiskeressursane, og eg håpar at den dramatikken som utspelar seg i kystsamfunna, er spegla av der.

Det djupe engasjementet mitt i dette handlar om kystsamfunna, men også om den kystkulturen som er i ferd med å bli øydelagd som ein konsekvens av dette, ein kultur som vi har hatt med oss heilt frå Noreg som territorium blei til, frå dei første menneska kom hit da isen begynte å trekkje seg tilbake. Det er den kulturen som er blitt dyrka sidan den tida, vi no ser blir svekt. Difor meiner eg det er ei stor nasjonal oppgåve å snu utviklinga, og vi kjem til å insistere på at dei to prinsippa, nærleiksprinsippet og allmenningsprinsippet, må likestillast.

Det Evensen og co. gjorde innan petroleum, var fantastisk, eg vil seie det var den norske staten på sitt beste, med dei ti oljeboda, osv., men oljeressursen skil seg ganske vesentleg frå ein fiskeressurs som faktisk har vore hausta av i – det kan dokumenterast – 11 000–12 000 år. Petroleum er ein ressurs vi fann, som på ein måte ligg utilgjengeleg for befolkninga, som ligg langt utanfor eit typisk vanleg haustingsområde. Det vi snakkar om her, er fiskeressursar som har vore hausta av, altså ein hevdvunnen rett. Det er det som gjer det til ei prinsippsak, og det er det som gjer at det Jens Evensen gjorde på dette feltet – for han sette eit skilje – ved å argumentere for at Noreg skulle få ein større økonomisk sone, var heilt riktig. Han forstod at ved å anerkjenne nærleiksprinsippet ville Noreg kunne forsvare og argumentere for at vi skulle ha ei større økonomisk sone, som var heilt riktig tenkt.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Geir Adelsten Iversen (Sp) []: Knag Fylkesnes tok opp i sitt innlegg at det var vanskelig for kystens folk å få delta i fisket. Hvorfor mener du det? Jeg skjønner det kanskje, for jeg bor i et samfunn som opplever hvor dyrt det er å få seg en kvote. Vet du hvem det er som kan kjøpe kvote i dag, og hvor mye koster den minste kvoten du får tak i?

Presidenten: Presidenten må bare minne om at vi i denne salen ikke må tiltale hverandre med «du», men med «representanten» – Knag Fylkesnes, f.eks. Da skal representanten Knag Fylkesnes få lov å svare.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Det representanten Adelsten Iversen her peiker på, er ein direkte konsekvens av at dei overordna prinsippa i dagens lov ikkje blir direkte etterlevde. Eg såg i Fiskeribladet ein annonse om sal, og den minste kvoteeininga var på rundt 4 mill. kr for ein grunnkvote. Det er det minste ein treng for å kome inn i det profesjonelle fisket – og det er før ein har kjøpt båt. Det betyr at kostnaden med å kome inn i fiskeria har eksplodert – eg trur det har vore 7 pst. auke berre dei siste sju åra – og har blitt så høg at det er berre dei som har tilgang på kapital, som har moglegheit til å kjøpe seg inn. Vi ser at det er dei kapitalsvake delane av Noreg som er dei store taparane. For å seie det sånn: Hasvik har mykje, men ikkje mykje kapital – det veit vi dessverre.

Geir Adelsten Iversen (Sp) []: Da har jeg et oppfølgingsspørsmål. I dag er det sånn at folk fra hele EØS-området kan starte å fiske med flåte inntil 15 meter. Skjer det – er det sånn i dag at disse blir konkurrenter til fiskere som bor langs kysten?

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Det kan hende at det er eit følgjeproblem. Vi senka jo struktureringa frå 15 til 10 nokre år tilbake, men ein senka ikkje den inngangen EØS-borgarar har til å delta i fisket. Dermed kan plutseleg EØS-borgarar delta i strukturering, og det trur eg nok ikkje eigentleg var hensikta frå lovgivarane og regjeringa si side. Eg meiner det er eit følgjeproblem som vi bør ta tak i. Fiskeri er utanfor EØS-avtalen i dag. «No Fish Olsen» og den framforhandla avtalen vi hadde frå den tida, sikra det. Det betyr at vi faktisk kan bestemme den politikken heilt sjølve. Når vi veit kor viktig dette er for å oppretthalde kystsamfunna og kystkulturen, meiner eg vi skal ha veldig bestemte reglar – ikkje at ein skal nekte, men at ein skal ha heilt bestemte reglar for kven som skal kunne få innpass i dei norske fiskeria.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.