Stortinget - Møte torsdag den 13. juni 2019

Dato: 13.06.2019
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 369 S (2018–2019), jf. Meld. St. 19 (2018–2019))

Innhold

Sak nr. 8 [22:04:07]

Innstilling fra helse- og omsorgskomiteen om Folkehelsemeldinga – Gode liv i eit trygt samfunn (Innst. 369 S (2018–2019), jf. Meld. St. 19 (2018–2019))

Talere

Presidenten: Etter ønske frå helse- og omsorgskomiteen vil presidenten føreslå at taletida vert avgrensa til 5 minutt til kvar partigruppe og 5 minutt til medlemer av regjeringa.

Vidare vil presidenten føreslå at det – innanfor den fordelte taletida – vert gjeve anledning til inntil sju replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa, og at dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Det er vedteke.

Elise Bjørnebekk-Waagen (A) [] (ordfører for saken): Nå tenker jeg det er mange som har sittet i salen og gledet seg til en rivende folkehelsedebatt! Så det er fullt lovlig å bli sittende.

Det er tverrpolitisk enighet om videreføring av de nasjonale hovedmålene i folkehelsepolitikken. Norge skal være blant de tre landene i verden som har høyest levealder. Befolkningen skal oppleve flere leveår med god helse og mindre sosiale forskjeller. Vi skal skape et samfunn som fremmer helse i hele befolkningen. Norge har sluttet seg til FNs bærekraftsmål, og vi har mål om å redusere antall personer som dør tidlig av ikke-smittsomme sykdommer som hjerte- og karsykdommer, diabetes, kols og kreft med 25 pst. innen 2025 og 30 pst. innen 2030.

Utviklingen i Norge er positiv på flere områder, men økningen i fedme og diabetes går i feil retning. Det er en samlet komité som mener at det er viktig å snu denne utviklingen, og gjennom et godt folkehelsearbeid kan den enkelte oppnå bedre helse og livskvalitet og samfunnet spare store kostnader.

I meldingen kommer det fram at regjeringen ønsker en forsterket tidlig innsats for barn og unge, forebygging av ensomhet og mindre ulikhet i helse. Disse temaene er viet ekstra plass i meldingen.

På tvers av partier står vi samlet om målet om å skape gode oppvekstvilkår for alle barn, en sterk innsats mot ensomhet og å redusere de sosiale forskjellene i helse.

Meldingen viser bredden og kompleksiteten i folkehelsearbeidet, som igjen sikkert forklarer omfanget av forslagene som noen av oss har fremmet i saken. Meldingen er god i problembeskrivelsen av hva vi står overfor av folkehelseutfordringer i dette landet. Det er særlig viktig at regjeringen peker på at de viderefører de organisatoriske rammene rundt folkehelsearbeidet, og at man fremmer folkehelsemelding for Stortinget hvert fjerde år. Det er viktig for at Stortinget skal være involvert i arbeidet.

Det er en samlet komité som fremmer komiteens tilråding II. Komiteens tilråding I er det Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Kristelig Folkeparti som står bak.

Jeg opplever at behandlingen i komiteen har vært god. Komiteen har også fått inn flere skriftlige innspill, og det har vært avholdt åpen høring i saken.

Jeg håper med det at jeg kan gå direkte videre med mitt partiinnlegg?

Presidenten: Du har eit og eit halvt minutt att. Du kan vel ta det med det same.

Du kan fortsetja, du har litt tid att.

Elise Bjørnebekk-Waagen (A) []: Ved problembeskrivelsen skiller Arbeiderpartiet lag med regjeringen. Ulikheten har fått stor plass i meldingen, men den grunnleggende urettferdigheten i nettopp ulikheten adresseres ikke med løsninger. Dette må kunne sies å bli presentert som et problem uten noen konkrete løsninger.

Alle barn burde ha samme mulighet til å oppnå et godt liv og god helse. Dessverre er det ikke sånn. Familiebakgrunn og utdanning er sammenhengende faktorer som påvirker om barn lever lenge, eller om de oppnår et godt og friskt liv. Det er urettferdig. I fellesskap kunne vi gjort mer for å holde folk friske lenger. Hver og en av oss har et ansvar for vår egen helse, men i fellesskap kunne vi gjort mer for hverandres helse. Å skape et helsefremmende samfunn er et fellesskapsprosjekt og ikke noe som er overlatt til hver enkelt av oss.

Bare halvparten av 15-åringene er tilstrekkelig fysisk aktive. Det er store utfordringer i samfunnet. Vi ser at det er ungdommer som strever med store ting i livet sitt. Det er på tide at vi retter et kritisk blikk mot samfunnet for å sørge for at våre barn og unge opplever en helsefremmende barndom.

Jeg tar opp de forslagene som Arbeiderpartiet er med på.

Presidenten: Representanten Elise Bjørnebekk-Waagen har teke opp dei forslaga ho refererte til.

Erlend Larsen (H) []: Den som leser folkehelsemeldingen, vil se at det er mange faktorer som påvirker helsen til landets innbyggere. Vi tenker gjerne at kvaliteten på mat og drikke, fysisk aktivitet, tobakk og alkohol er det som først og fremst påvirker folkehelsen. Men folkehelsemeldingen viser at langt flere faktorer betyr svært mye, som f.eks. at barn knekker lesekoden på barneskolen og ikke dropper ut av videregående, men får seg utdannelse og arbeid, at innvandrere får god norskopplæring, blir integrert og kommer ut i arbeid, at myndighetene får til gode avtaler med matvareindustristrien om å redusere mengden salt og sukker i maten som vi kjøper i butikken, livskvalitet, livsglede, psykisk helse og rus, vold og overgrep, smittevern og forebyggende helse, at vi sammen gjør hva vi kan for å redusere ensomhet, men også hvordan kommunene tilrettelegger for turstier og nærmiljø, og innsatsen til alle landets foreninger og lag. Til og med rumlefelt og midtdeler er omtalt som forebyggende tiltak.

Det er svært mange instanser som påvirker folkehelsen og gjør sitt for at vi skal nå våre nasjonale mål. Norge skal være blant de tre landene i verden som har høyest levealder, befolkningen skal oppleve flere leveår med god helse og trivsel og med reduserte sosiale helseforskjeller. Vi skal skape et samfunn som fremmer helse i hele befolkningen.

Frivillige foreninger og lags innsats med å tilrettelegge for turer og gode opplevelser er gull verdt. Det er ikke mulig for et land som Norge at staten skal utvikle og vedlikeholde alle de turstiene det flotte landet vårt har å tilby. Jeg lar meg stadig imponere over det fantastiske dugnadsarbeidet som blir gjort – stier ryddes og merkes, materialer til gangbroer bæres langt ut i skogen og gjør det mulig for oss andre å gå tørrskodd over myra. Den uselviske dugnadsånden du finner i landet vårt, må gjødsles og videreutvikles.

Når kommunene utvikler nye boligområder, bør de samtidig opparbeide turstier og utendørs møteplasser, noe som vil styrke fysisk helse, samtidig som det motvirker ensomhet. Arealplanlegging av uteområdene kan spille en viktig rolle for å skape gode sosiale relasjoner mellom dem som bor og oppholder seg i disse nærmiljøene. Arealplanleggingen bør ha et generasjonsovergripende perspektiv, slik at nærmiljøet tilrettelegges for eldres behov, samtidig som friområdene er utfordrende og spennende nok til at barnebarna synes det er morsomt å være med på turene.

Levealderen i Norge har økt kraftig siden begynnelsen av 1900-tallet. En av de viktigste årsakene er vaksiner. I dag er det en holdning blant en del innbyggere at de ikke skal ta vaksiner. Det skremmer meg. Mange av vaksinene vi tilbys, er viktige – ikke minst for oss nordmenn, som reiser så mye som vi gjør til deler av verden hvor det er sykdommer som er utryddet her hos oss. Vaksiner er et viktig tiltak for å beskytte befolkningen mot spredning av smittsom sykdom. Vaksiner var i sin tid ny teknologi, som ga gjennombrudd for folkehelsen. I dag forsker bl.a. Universitetet i Sørøst-Norge på mikrosystemer som kan komme til å styrke folkehelsen. Mikro- og nanoteknologi kan gi tidlig deteksjon av ikke-smittsomme sykdommer som kreft, hjerte- og karsykdommer, lungesykdommen kols og diabetes. Blant annet vil bruk av mikrosystem for analysering av væskebiopsi og bruk av nanoteknologi føre til banebrytende framskritt innen tidlig deteksjon og diagnose av sykdom.

Det aller viktigste helsearbeidet er arbeidet for å hindre at folk blir syke. Regjeringen vil legge prinsippet om å forebygge der man kan og reparere der man må, til grunn i folkehelsearbeidet. En god og forebyggende folkehelsepolitikk skal legge til rette for at den enkelte kan ta gode valg for egen helse. God helse og gode levekår henger sammen. Folkehelsearbeidet må legge til rette for en bedre helse for alle. Dette vil også bidra til å redusere sosial ulikhet.

Stat, fylke, kommuner, arbeidsgivere og foreningsliv er viktig for å styrke folkehelsen. Men alt koker ned til hver enkelt av oss og de valgene vi tar for vårt eget liv. Hver og en av oss vil alltid sitte igjen med ansvaret for valgene vi tar. Tre millioner nordmenn er ikke så fysisk aktive som helsemyndighetene anbefaler. Tallene skal ned. Vi skal gjøre vårt for at innbyggerne tar gode valg for egen helse, men når alt kommer til alt må den enkelte ta ansvar for sin egen helse. En halvtime med aktivitet hver dag betyr utrolig mye for hver enkelt av oss. Premien for fysisk aktivitet er bl.a. økt velvære, bedre psykisk helse, bedre kontroll med vekten og redusert sannsynlighet for livsstilsykdommer som diabetes type 2, hjerte- og karsykdommer, høyt blodtrykk og enkelte kreftformer. Vi blir med andre ord sjeldnere syke. Økt aktivitetsnivå er den beste investeringen vi kan gjøre i vår egen kropp for bedre helse.

Kjersti Toppe (Sp) []: Det er brei politisk einigheit om måla for folkehelsearbeidet i Noreg. Utviklinga i Noreg på folkehelsefeltet er positiv, men på viktige område går vi i feil retning. Potensialet for å gi alle betre helse og redusera sosiale helseforskjellar er stort, og det er eit politisk ansvar.

Folkehelsemeldinga gir ei god beskriving av folkehelseutfordringane i Noreg, men ho inneheld i liten grad konkrete satsingar og tiltak. Meldinga viser ei regjering som i liten grad vil setja i verk tiltak på systemnivå for å oppnå god folkehelse i befolkninga. Regjeringa viser i stor grad til nye strategiar, nye handlingsplanar og nye tiltak som skal vurderast. Eit eksempel er når det gjeld skulemåltid, der regjeringa vil «samle og identifisere gode idear og konkrete løysingar for frukostordningar i ungdomsskulen og spreie desse på ein eigna måte».

Senterpartiet meiner vi må vera tydelegare. Vi vil ha gratis frukt og grønt, eit enkelt skulemåltid og ein times fysisk aktivitet. Dette er viktige tiltak for å kunna førebyggja blant barn og unge.

Når det gjeld alkoholpolitikken, er òg folkehelsemeldinga svak. Det vert berre vist til at det skal utarbeidast ein alkoholstrategi. Det var noko som Kristeleg Folkeparti fekk fleirtal for saman med oss i opposisjonen, mot røystene til regjeringspartia Høgre, Framstegspartiet og Venstre i fjor vår. Kristeleg Folkeparti fekk òg saman med oss fleirtal for mange konkrete forslag for ein betre alkoholpolitikk, f.eks. innhaldsmerking av alkohol. Ingenting av dette er å sjå igjen i folkehelsemeldinga. Spørsmålet er korleis Høgre og Kristeleg Folkeparti spesielt har latt dette kunna skje. Vi fremjar forslag om at alkoholstrategien må koma til Stortinget, for elles mistar Stortinget all påverknad på alkoholpolitikken som ei viktig folkehelsesatsing.

I folkehelsemeldinga har òg regjeringa lagt fram ein nasjonal tobakksstrategi. Vi føreslår at han vert send i retur, for hovudmåla i denne strategien er sette svært lågt. Det er berre eit mål om at snusbruken ikkje skal auka. Ein av fem ungdomar snusar i dag. I eksisterande strategi var målet at delen av dei som røykjer dagleg, skulle vera under 10 pst. Da var situasjonen at 17 pst. røykte dagleg. No er det kome ned i 12 pst. Målet er framleis 10 pst. – altså berre 2 pst. reduksjon. I eksisterande strategi var det òg eit klart mål om at ingen barn skulle utsetjast for passiv røyking, og at delen av gravide som røykte ved slutten av svangerskapet, skulle vera under 4 pst. Desse konkrete måla er òg heilt vekk i nytt forslag til strategi. Det er bakgrunnen for at vi ikkje kan slutta oss til den strategien som er lagt til grunn i folkehelsemeldinga på eit så viktig område for å førebyggja sosiale helseforskjellar.

Ulikskap innan helse i Noreg er aukande. Han aukar meir enn i andre land. Regjeringa skriv i meldinga at dei vil vurdera ein ekstern gjennomgang av den nasjonale politikken for utjamning av sosiale helseforskjellar, som kan leggja grunnlag for ein ny nasjonal strategi. Det held ikkje. Ulikskap innan helse er ei av våre aller største helsepolitiske utfordringar. Det krev ei heilt anna tilnærming enn det regjeringa legg til grunn i denne folkehelsemeldinga. Derfor fremjar vi eit forslag om ei offentleg utgreiing om ulikskap i helsetenesta og sosiale helseforskjellar, med konkrete utjamningsmål og tiltak.

Til slutt til fysisk aktivitet: Regjeringa er pålagd av Stortinget, på bakgrunn av eit representantforslag som Senterpartiet tok initiativ til, å fremja ein handlingsplan for fysisk aktivitet. Vi krev òg at denne handlingsplanen kjem og vert lagd fram for Stortinget, og at ein der legg opp til eit godt samarbeid med friluftslivsorganisasjonane og legg til rette for ein times fysisk aktivitet i skulen kvar dag.

Heilt til slutt til drikkevatn: Eg skal koma tilbake til det i eit seinare innlegg, men eg vil signalisera allereie no at vi kjem til å støtta forslag nr. 42, frå Sosialistisk Venstreparti, som er eit laust forslag. Eg vil òg varsla at vi kjem til å røysta for I i innstillinga.

Sheida Sangtarash (SV) []: Folkehelse er et omfattende tema og gjelder mange aspekter ved livet. Det er mange politiske felt som er involvert, og som må ses i sammenheng med hverandre om man ser det i et livsløpsperspektiv, for det handler om livskvaliteten vår og alt det som forebygger både fysiske og psykiske helseplager og sykdommer. Det handler om både luften vi puster inn, vannet vi drikker, maten vi blir servert, og muligheten for friluftsliv og fysisk aktivitet for å holde seg frisk. Og det handler om andre behov, som f.eks. nærmiljø og sosialt nettverk, som forebygger ensomhet og gir kulturelt innhold i livet, og som gjør at vi opplever å utvikle og utfolde oss.

Det er mange temaer å ta opp her, men etter mange års erfaring med barn og unge har jeg sett hvordan foreldrenes lommebok påvirker både maten barna spiser, og aktiviteter som de er med på utenfor skolen. Det er derfor nettopp dette temaet jeg synes det er viktig å ta opp her nå.

Forskning viser også at foreldrenes sosioøkonomiske bakgrunn har betydning for barns fysiske aktivitetsnivå, kostholdsvaner og forekomst av overvekt. Det bekymrer meg at sosial ulikhet i helse øker i Norge, og at helseforskjellene i Norge er større enn i flere andre europeiske land. Det er dermed utrolig viktig å sette i gang tiltak som begrenser denne utviklingen. Hva er da bedre enn å starte med barndommen, for da er vi på forebyggingssiden, og forebygging er både bedre og billigere enn reparering. Det er derfor SV ønsker å innføre gratis og sunn skolemat i hele grunnskolen. Dette har vi snakket om i en årrekke, og i vårt alternative budsjett har vi i tillegg til i grunnskolen foreslått å bevilge midler til skolemat til alle elever på ungdomstrinnet.

Jeg vil også minne regjeringspartiene om at fysisk aktivitet i skolen er viktig for gode vaner som varer livet ut, og at Stortinget behandlet et representantforslag fra SV, Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti i 2017 om daglig fysisk aktivitet i skolen. Det ble enstemmig vedtatt å be regjeringen utarbeide en handlingsplan for fysisk aktivitet. Men regjeringen har ikke satt i verk tiltak for å følge opp forslaget i praksis. Regjeringen viser fortsatt til at handlingsplanen skal utarbeides. Det er på tide at regjeringen tar tak i dette og legger fram en handlingsplan med konkrete forslag om hvordan man skal følge opp en times fysisk aktivitet i skolen.

Det er som sagt veldig mange temaer som inngår i folkehelse, som jeg kanskje ikke får tid til å ta opp akkurat nå. Men jeg vil ta opp de løse forslagene som SV legger fram, og det forslaget vi står alene om i innstillingen. De vil det bli redegjort for etter hvert i debatten.

Presidenten: Då har representanten Sheida Sangtarash teke opp dei forslaga ho viste til.

Carl-Erik Grimstad (V) []: Verdens helseorganisasjon har varslet at i 2020 vil 70 pst. av all sykdom ha sin bakgrunn i livsstil. Dette dreier seg ofte om sammensatte sykdommer, den ene sykdommen følger av den andre i et kjent mønster. Dårlig og feil ernæring og lite fysisk aktivitet kan føre til fysiske lidelser som hjerte- og karsykdommer, diabetes 2 eller muskel- og skjelettlidelser. Så følger isolasjon, ensomhet og psykiske utfordringer av enda mer alvorlig karakter, som depresjon og schizofreni. Det er dokumentert at også en rekke kreftdiagnoser får svekket risiko for død dersom man hadde begynt behandlingsforløpet på et lavere stigetrinn, altså før diagnosen var stilt. Forebygging er altså stikkordet.

Det er regnet ut at dersom alle nordmenn brukte 30 minutter daglig på fysisk aktivitet, ville vi spart vårt samfunn for 137 mrd. kr i helseutgifter. Dette tallet sier noe om hvordan begrepet «folkehelse» har utviklet seg gjennom tidene. Mens folks helse i tidligere tider dreiet seg om å få ned forbruket av kroppsaktivitet, innskrenke arbeidstid og gjøre arbeidsprosessene mindre krevende, dreier folkehelsen seg i dag i stor grad om å få folk til å bruke kroppen til det den er skapt for – fysisk aktivitet. Jeg våger den påstand at tidligere tiders folkehelsearbeid hadde mer klart definerte virkemidler enn når det gjelder utfordringer vi står overfor i dag. Svarene på utfordringene er sammensatte, for de fleste av oss har erfaring for at tvang og pisk, i overført betydning, ikke hjelper, det er snakk om motivasjonsskapende arbeid. Foruten foreldregenerasjonen er det opplagt at skoleeiere og lærere har en viktig rolle å spille, men jeg skal fokusere på helsevesenets oppgaver.

Det er et faktum at 82 pst. av befolkningen er innom sin fastlege i løpet av ett år. I en undersøkelse som Norstat har foretatt i et utvalg på 1 000 personer, har kun 25 pst. snakket med fastlegen sin om fysisk aktivitet. Enda mer oppsiktsvekkende er det at fastlegen bare har tatt initiativ til å snakke om dette i 7 pst. av tilfellene. Det er oppsiktsvekkende fordi legene burde vite bedre, og fordi de er i en spesielt autoritativ posisjon for å skape livsstilsendringer. Det er ille, fordi bare tre av ti voksne og eldre lever opp til minimumsrådene når det gjelder å holde kroppen i bevegelse. Noe av grunnen til at fastlegen ikke er mer aktiv innenfor dette feltet, kan være at legestudiet i for stor grad er preget av reparasjon og ikke forebygging. Derfor er det leger og fysioterapeuter i organisasjonen Exercise is Medicine Norge, som har satt seg fore å intervenere i medisinstudiene og tilby studentene kurs i fysisk aktivitet og pasientbehandling. Organisasjonen har også inngått et samarbeid med Direktoratet for e-helse og helsenorge.no for å finne tekniske og juridiske løsninger for å registrere nivået på aktivitet. Dette arbeidet er lovende. Så får salen ha meg tilgitt at jeg tar opp dette, som i og for seg ikke er behandlet i folkehelsemeldingen – men kjepphest er også en fysisk aktivitet.

For ikke lenge siden fikk helse- og omsorgskomiteen en gjennomgang av Blankholm-utvalgets rapport om prioriteringer i primærhelsetjenesten. I presentasjonen ble det lagt vekt på at vi har for lite dokumentasjon på hva som virker av forebyggende tiltak, og hvor mye tiltakene virker. Vi vet faktisk i altfor liten grad noe om hvor vi først og fremst skal sette inn støtet for å skape en bedre folkehelse i tiden som kommer. Vi bare aner hva som virker, og hvor mye som virker. Nå må det medisinske miljøet ta forskning på primærhelsetjenesten og forebygging på større alvor. For Venstre har folkehelse helt fra partiets stiftelse stått høyt på dagsordenen. Vår politikk har alltid bundet sammen familiepolitikk, skolepolitikk, miljøpolitikk, arbeidslivspolitikk, kultur og helsetiltak, herunder psykisk helsefremming. Den foreliggende meldingen viser klart hvor viktig denne sammenhengen er.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [] (komiteens leder): Folkehelse er et stort område. Det er sektoroverskridende, og det er et stort felt som vår nye folkehelseminister har fått ansvar for. Vi har forventninger til hva regjeringen vil foreslå av tiltak som vil bedre folkehelsen.

Veldig mye går bra i Norge, også når det kommer til det med folkehelse, men saksordføreren pekte på to områder der det går i feil retning. Det gjelder fedme, og det gjelder diabetes. Det må ikke bare bekymre oss, men også føre til at vi er villig til å bruke også politiske virkemidler for å se om vi kan snu den trenden.

Kristelig Folkeparti har aldri vært redd for å bruke politiske virkemidler for å få til bedre folkehelse. Røykeloven er et godt eksempel på det. Den var hatet da den kom, men i dag er den elsket. Jeg tror at det også på flere andre områder der vi vet at vi har en livsstil som ikke fremmer folkehelse, er mulig å bruke politiske virkemidler for å snu det i riktig retning.

Jeg vet at folkehelseministeren er opptatt av situasjonen når det gjelder norsk vann og vannkvalitet. Sakene som vi har fått kjennskap til når det gjelder Askøy, er alvorlige, og jeg tror ikke Askøy er den eneste kommunen som sliter med dette. Jeg har lyst til å takke ministeren for en trygg oppfølging av en krevende situasjon samt for å ha vist omtanke for de menneskene som er berørt.

Folkehelseministeren vil be Mattilsynet om å gjøre en omfattende kartlegging av situasjonen på drikkevannsområdet i alle landets kommuner. I kartleggingen vil hun ha svar på hvordan tilstanden er, de største utfordringene kommunene står overfor på drikkevannsområdet, hvordan tilstanden er på ledningsnettet, hvilke planer som foreligger for vedlikehold og utskifting av ledningsnett, og selvsagt også hva investeringene vil koste.

Jeg vet også at hun vil invitere til et møte med KS, Norsk Vann og leverandørindustrien i vann- og avløpssektoren. Der vil hun drøfte muligheten for å opprette et program for teknologiutvikling i vannbransjen som et spleiselag mellom stat, kommune og leverandørindustrien.

Jeg syns dette er bra, men det er nok ikke nok. Vi vet at vi sliter med eldgamle ledningsnett, noen tilbake til 1800-tallet, og vi vet at investeringskostnadene er formidable, men det må løses, for dette går virkelig ut over folks helse, og dette er absolutt en del av folkehelsen.

Et annet område som er blitt løftet fram i denne meldingen, er det som går på ensomhet. I meldingen er det sagt at man skal legge fram en ny strategi mot ensomhet. Det arbeidet går også på å innarbeide ensomhet i folkehelseloven, slik at alle kommuner må holde en oversikt over omfang og ha en plan for tiltak og en handlingsplan mot ensomhet. Jeg syns dette er veldig bra.

Det som er utfordrende i kampen mot ensomhet, er at det er veldig lite forskning på hvilke tiltak som motvirker den. Men hvordan vi snakker om ensomhet, er avgjørende. Ord skaper virkelighet. Når vi snakker om mennesker som ensomme, snakker vi om oss. Det er ikke de ensomme og oss andre. Ensomhet er ikke knyttet til alder. Det handler om ulike livssituasjoner og livsendringer, der vi alle kan savne mer sosial og emosjonell støtte enn det som gis. Mange opplever at det er vanskelig å åpne opp om ensomhet og andre negative følelser.

Men jeg har bare lyst til å løfte fram en ting, og det er at vi i Norge har mange frivillige organisasjoner som inviterer til åpne møter og arrangementer – innen idrett, kunst, håndverk, tro og livssyn, musikk, friluftsliv, politikk og andre interesser. Vi er opptatt av å gi disse gode rammebetingelser, fordi vi tror de kan være med på å skape vennskap som bygges i de naturlige fellesskapene.

Jeg ser fram til videre arbeid med folkehelse.

Statsråd Sylvi Listhaug []: Folkehelsen i Norge er god. Levealderen vår øker stadig og er nå rundt 84 år for kvinner og 81 år for menn. Et effektivt, systematisk og langsiktig folkehelsearbeid har bidratt til dette. Å skape et trygt samfunn og fremme helsevennlige valg er viktige deler av dette arbeidet. For å opprettholde god folkehelse vil regjeringen forsterke innsatsen når det gjelder tidlig innsats for barn og unge, forebygging av ensomhet og mindre sosial ulikhet i helse.

Regjeringen prioriterer arbeidet med å fremme god helse og øke livskvaliteten til barn og unge høyt. Dette handler bl.a. om å legge til rette for godt foreldreskap, trygge hjem og gode nærmiljø. Barnehager og skoler av god kvalitet er grunnleggende. Derfor vil regjeringen komme med en egen melding om tidlig innsats. I løpet av de siste årene har vi økt ressursene til helsestasjons- og skolehelsetjenesten, inkludert jordmortjenesten, med 1,3 mrd. kr. Vi har også lagt fram en opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse.

Alle skal kunne delta i samfunnet og få sosial støtte. Men vi vet at altfor mange er ensomme. I folkehelsemeldingen lanserte regjeringen en egen ensomhetsstrategi. Hvis vi klarer å forebygge ensomhet, kan vi bidra til at folk lever både bedre og lenger. I tillegg til å synliggjøre ensomhet som et folkehelseproblem er målet med den nye strategien å få mer kunnskap og å forebygge bedre.

Norge er et av verdens beste land å bo i, og de fleste har det bra. Likevel er det fortsatt sosiale ulikheter, også i helse. Barn som lever i lavinntektsfamilier, er særlig utsatt. Dette tar vi på alvor. Regjeringen har bl.a. satt i gang et arbeid med en samarbeidsstrategi for å gi barn i lavinntektsfamilier større mulighet for deltakelse og utvikling. Vi viderefører også innsatsen for å forhindre frafall fra videregående skole og for å stimulere til at flest mulig er i jobb.

God folkehelse handler også om tilgang til trygt drikkevann. Utbruddet på Askøy reiser spørsmål ved om drikkevannsforsyningen i Norge er god nok, og hva som må gjøres for å sikre den for framtiden. Folkehelsemeldingen beskriver flere av disse temaene. Folk skal kunne stole på at drikkevannet er trygt. Derfor må kommunene ta ansvaret sitt og fornye drikkevannsledninger raskere. Jeg vil ved hjelp av Mattilsynet påse at drikkevannsforskriftens krav følges opp. Jeg vil be Mattilsynet om å kartlegge situasjonen på drikkevannsområdet i alle landets kommuner. Jeg ønsker informasjon om tilstanden generelt, ledningsnettet spesielt, hvilke planer kommunene har for vedlikehold og utskiftning av ledningsnett og hvilke hindringer de ser for å kunne forbedre situasjonen. Jeg vil også invitere til et møte med KS, Norsk Vann og leverandørindustrien i vann- og avløpssektoren. Der vil jeg drøfte mulighetene for å opprette et program for teknologiutvikling i vannbransjen som et spleiselag mellom stat, kommune og leverandørindustrien.

Drikkevann er et område vi har hatt oppmerksomhet på i flere år. Helsedirektoratet har i tildelingsbrevet for 2018 og 2019 fått i oppdrag å lage en nasjonal risiko- og sårbarhetsanalyse for hele helsesektoren, der vann skal tas opp spesielt. Denne analysen er ventet om kort tid.

Vi er mange som må samarbeide om folkehelsearbeidet: Både det offentlige, frivillig sektor, brukerorganisasjoner, ideelle aktører og næringslivet må bidra. Frivilligheten har allerede mange gode tiltak som styrker folkehelsen: Besøks- og aktivitetsvenner i eldreomsorgen, gågrupper for seniorer gjennom Den Norske Turistforening og Røde Kors er to eksempler. Regjeringen er opptatt av å støtte frivillig innsats på dette området. Gjennom folkehelseprogrammet som regjeringen har etablert, ønsker vi også å støtte og videreutvikle det viktige folkehelsearbeidet som skjer ute i kommunene.

En klok mann skal en gang ha sagt at vår oppgave er ikke å legge år til livet, men å fylle de årene vi får, med liv. Vi skal prøve å gjøre begge deler.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Elise Bjørnebekk-Waagen (A) []: Vi vet når det gjelder ungdommer som kommer fra hjem med få ressurser, at forskning tyder på at det er nettopp disse barna som kan ha stort utbytte av et skolemåltid. Samtidig vet vi at alle barn, uavhengig av foreldrenes bakgrunn, drar nytte av nettopp et skolemåltid.

I går var statsråden ute i media og sa at foreldre burde betale for et skolemåltid, og anslo mellom 300 og 500 kr i måneden. Med tre barn i skolealder utgjør det 15 000 kr i året, noe som må være mye penger for de aller fleste familiene.

I folkehelsemeldingen er regjeringen på defensiven i skolemåltidspolitikken. Der står det at en skal «samle og identifisere gode idear». Jeg lurer på: Hvorfor vil ikke regjeringen komme i gang med et tiltak som er så viktig for å utjevne sosiale forskjeller i helse?

Statsråd Sylvi Listhaug []: Jeg tror mange foreldre er utålmodige etter å få et tilbud på skolen der man kan få lov til å kjøpe mat, fordi man har sett at politikerne har lovet gratis skolemat i årevis uten at det skjer noe. Noen skoler har det riktignok, gjennom at kommunen går inn og finansierer det. Andre velger abonnementsordninger.

Det er interessant at representanten nevner 300–500 kr, at det skulle være en høy pris. I utspillet jeg hadde i VG, var jeg også tydelig på at de som har lite, bør få dekket regningen. Representantens egen partileder, Jonas Gahr Støre, var ute i 2013 og sa den gangen at han mente foreldre kunne betale 700 kr i måneden for barnas skolelunsj. Så det er tydelig at Arbeiderpartiet har forandret politikken på disse årene, også på dette området.

Elise Bjørnebekk-Waagen (A) []: Vi må ta inn over oss de utfordringene vi står overfor, og selvfølgelig må vi utvikle politikken deretter. Statsrådens eget folkehelseinstitutt anbefaler at dette bør være gratis for alle, nettopp for å oppnå effekten med sosial utjevning.

Men statsråden selv har stått her i salen og problematisert at hennes eget barn betaler 4 000 kr i året for å spille fotball her i Oslo. Jeg siterer:

«Det kan for så vidt jeg og min mann betale uten noe problem, men det finnes mange i denne byen som dette vil være et stort innhogg i økonomien for.»

Det tror jeg det er mange av oss som kan forstå er mye penger.

Kan ikke statsråden se at det er den samme logikken bak de samme ekskluderingsmekanismene – i det som skjer i idretten – som også vil fungere rundt måltidsbordet i skolen?

Statsråd Sylvi Listhaug []: Det er altså sånn at foreldrene må gi ungene sine mat. Det er en helt grunnleggende forutsetning for at barna kan leve. Det må man også gjøre om barna går på skolen – om foreldrene kjøper inn pålegg, brød og det som trengs for å sende med en matpakke hjemmefra, eller om man betaler skolen for å gi et godt og ernæringsrikt måltid. Det siste mener jeg for så vidt er noe som mange foreldre ville satt pris på, å kunne bruke pengene på den måten isteden. Når man i tillegg da legger til grunn at de som har dårlig råd, kan få dekket dette måltidet, ser jeg ærlig talt ikke problemet med det.

Når det gjelder offentlig finansierte fritidsaktiviteter, har regjeringen sagt at vi ønsker å komme med en ordning der man nettopp skal dekke det for dem som sliter, de som ikke har råd til å være med på fritidsaktiviteter, sånn at de kan få være sammen med de andre. Det er noe denne regjeringen tar initiativ til. Det er jeg veldig glad for, for det fører til at man kan være med på samme premisser som andre barn selv om foreldrene har dårlig råd.

Elise Bjørnebekk-Waagen (A) []: Regjeringen skriver i meldingen ganske godt om nettopp forebyggingsparadokset og hvor viktig dette er for å ha kraftfulle tiltak med effekt i folkehelsepolitikken. Statsråden står selv her og beskriver hvordan man skal ha skjermingsordninger for dem med dårlig råd. Men hvordan mener statsråden at regjeringens beskrivelse av forebyggingsparadokset i folkehelsemeldingen svarer til regjeringens egen politikk og egne tiltak på dette området?

Statsråd Sylvi Listhaug []: Jeg mener det er fullt mulig å få til ordninger der de som har dårlig økonomi, får dekket det det koster f.eks. å finansiere skolematen. Det får de til på flere skoler i dag. Gosen skole, som er et av eksemplene som blir brukt i folkehelsemeldingen, har en abonnementsordning der foreldrene betaler inn, og der de som ikke har muligheten til å betale, slipper å gjøre det. Så dette organiseres på en veldig god måte på mange skoler, og jeg er sikker på at mange flere kan få det til dersom foreldre, skole og andre går sammen om å få til dette. Det vil være bra for barna, de får god og ernæringsrik mat på skolen. Det vil være bra for foreldrene, som er i en tidsklemme og skal rekke alt mellom himmel og jord, kanskje slipper å smøre matpakke og samtidig vet at barna får et godt tilbud. Dette er akkurat det som skjer i barnehagen mange steder i dag: Man betaler litt ekstra, og så får barna mat. Jeg skjønner ikke hva som er forskjellen på skole og barnehage når det kommer til dette.

Kjersti Toppe (Sp) []: Vi kan lesa i media i dag at statsråden vil invitera KS, Norsk Vann og leverandørindustrien til eit møte for å diskutera moglegheita for å oppretta eit program for teknologiutvikling i vass- og avløpssektoren. Det er eit forslag som vi har fremja, som ligg konkret i innstillinga til folkehelsemeldinga, og som ikkje har fått støtte frå nokon av regjeringspartia. Vil dette bety at statsråden no vil få oppretta eit slikt program, eller er det det ein skal diskutera moglegheitene for med desse aktørane?

Statsråd Sylvi Listhaug []: Når man skal sette i gang et samarbeid, er man avhengig av at de aktørene man skal samarbeide med, ønsker å være med på et slikt arbeid. Derfor ønsker vi i første omgang nå å ha et møte med de aktørene som vi ser vi kan jobbe godt sammen med for å få fart på utbyttingen av det gamle ledningsnettet rundt omkring i norske kommuner, og få gjort en jobb for å sikre trygg vannforsyning i hele landet.

Det som et slikt program bl.a. kan se på, er hvordan vi kan gjøre det, med teknologiutvikling og å ta i bruk ny teknologi, for å få kostnadene ned og takten på utskifting opp. Jeg mener det er et ganske greit prinsipp først å snakke med dem man ønsker å samarbeide med, ta et initiativ, og så håper jeg selvfølgelig at vi skal få til det.

Kjersti Toppe (Sp) []: Da ventar vi i spenning på om regjeringa har vilje til å prioritera midlar inn i eit slikt program, for dette er heller ikkje gratis.

Eit anna forslag frå opposisjonen som ligg i innstillinga til folkehelsemeldinga, handlar om å få ei eiga sektorlov. Det er etterlyst i årevis frå bransjen og frå kommunane å få ei eiga sektorlov for å kunna samla alle reguleringar i ei lov, som vil gjera det lettare å få til ei trygg vassforsyning. I 2017 vart det fleirtal for eit forslag frå dagens regjeringsparti om at regjeringa måtte koma tilbake til Stortinget med forslag til tiltak og verkemiddel for overvassproblematikken, inkludert ei vurdering av ei eiga sektorlov. Korleis vil statsråden følgja opp det forslaget?

Statsråd Sylvi Listhaug []: Regjeringens vurdering er at en sektorlov sånn sett ikke vil løse de utfordringene vi nå står i. Det mener vi at de skisserte tiltakene som vi nå skal igangsette, er mer egnet til, ikke minst det å skaffe oversikt over den situasjonen som er i kommunene, og legge press på dem som ikke har orden i sysakene. Jeg tror mange norske kommuner i forbindelse med Askøy-saken nå får øynene opp for hvor viktig det er å sørge for rent vann i springen og gjøre nødvendige investeringer framover. Nye lover og regler på dette området eller ny sektorlov mener vi ikke vil være en løsning på denne utfordringen, men det at vi faktisk får fulgt opp de lovene og reglene som allerede finnes.

Kjersti Toppe (Sp) []: Eg synest det er utruleg skuffande at regjeringa vender ryggen til ønsket ute om å få ei eiga sektorlov. Det har Stortinget vore positiv til i merknader i samband med andre folkehelsemeldingar. Eg synest det er ei dårleg grunngiving at ein ikkje trur det vil hjelpa til akkurat no. Å få auga opp – i Bergen i 2004 var det ein stor epidemi med giardia, og vi har hatt liknande på Røros, dersom eg ikkje hugsar feil. Poenget er at det har vore mange skandalar når det gjeld vassforsyninga i Noreg dei siste 10–20 åra, og vi kan ikkje venta på at vi skal få auga opp no. Er det avklart med Venstre og Kristeleg Folkeparti at ein ikkje skal gå inn for ei sektorlov i denne regjeringa? Er det heilt avklart?

Statsråd Sylvi Listhaug []: Hvilke vurderinger vi gjør internt i regjeringen, hører hjemme på de møtene vi har.

Når det gjelder Bergen, hadde de denne skandalen i 2004, som representanten sier. Det som skjedde i etterkant av den, var at man gjorde helt nødvendige investeringer og fikk orden i sysakene, som gjør at Bergen blir brukt som et godt eksempel i dag på en kommune som har gode system, et godt vannforsyningssystem. Det kan ikke være slik at det skal sånne typer saker til før man våkner. Det er derfor det er viktig for meg nå å sørge for at vi får en oversikt over tilstanden, og at det blir lagt press på de kommunene som ikke har det i orden. Vi må sikre at innbyggerne i dette landet får trygt og rent vann i springen. Det er helt grunnleggende for vår eksistens. Vi bruker vannet i så mange sammenhenger i løpet av en dag, så det må være trygt. Derfor skal vi nå følge opp det.

Lars Haltbrekken (SV) []: Det som har skjedd på Askøy, er svært alvorlig og har vært en stor vekker for mange av oss. Statsråden har i sitt innlegg i dag fortalt om nye undersøkelser som skal gjøres av drikkevannskvaliteten i Norge. Mitt spørsmål er om dette er et helt nytt initiativ fra statsråden, eller om dette er de undersøkelsene som allerede er på gang, som også er beskrevet i folkehelsemeldingen.

Statsråd Sylvi Listhaug []: Dette er et nytt initiativ, i den forstand at vi går mye grundigere til verks med å kartlegge situasjonen der ute, få status fra kommunene både på hvordan de ser på egen tilstand når det gjelder vannkvalitet og vannsystem, og også på hva slags planer de har framover for å kunne tilfredsstille kravene i drikkevannsforskriften og kravene til å kunne levere rent vann til sine innbyggere. Det er et viktig initiativ som jeg mener vil gi oss god kunnskap til å si noe enda mer konkret om behovene i denne sektoren enn det vi kanskje vet i dag. Så det er helt nødvendig.

Presidenten: Replikkordskiftet er slutt.

Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Lars Haltbrekken (SV) []: Vann er det eneste som bare gjør godt for kroppen. Det sa bestandig min far til oss og fylte seg et stort glass glassklart, kaldt vann fra springen.

Vi har alltid vært trygge på at vannet som kommer ut av springen, har vært rent og godt. Sånn er det heldigvis også de fleste stedene i Norge ennå. Men de siste dagene har vi på dramatisk vis blitt vitne til hva som skjer når vi ikke sikrer befolkningen rent vann. Den svært alvorlige situasjonen på Askøy må være en alvorlig vekker for oss – både her på Stortinget og i regjeringen.

I folkehelsemeldingen kan vi lese at vi i dag vet lite om hvor mange som blir syke av drikkevannet. I tillegg står det at et stadig eldre drikkevannsnett kan gjøre flere syke av drikkevannet i årene framover. Klimakrisen gjør også at vi kan få mer forurensning inn i vannet vårt. Derfor fremmer SV i dag flere forslag som vi håper på bred støtte til. Vi må få oversikt over hvor mange som blir syke av vannet, hvor mange som risikerer å bli syke av vannet, og vi må få tatt et nasjonalt ansvar for å få på plass et sikkert og nytt rørledningssystem. Vi trenger også en egen stortingsmelding og en diskusjon om det mest livgivende vi har, vannet. Da kan vi få en grundig gjennomgang av status, av utfordringene vi står foran, og forhåpentligvis en kraftig opptrapping i utskiftingen av rørnettet. For med dagens tempo i utskifting av drikkevanns- og avløpsrørene er vi ikke i mål før det har gått langt over 100 år. Det er for lang tid å vente.

Organisasjonen Norsk Vann har anslått at kostnadene fram mot 2040 er på 280 mrd. kr. Det er altså store investeringer som skal til. Da holder det ikke å vise til at det er kommunene som i all hovedsak har ansvaret for å gi innbyggerne rent drikkevann, som statsråden gjør i VG i dag, og også i sitt innlegg her i salen. Staten må også trå til med virkemidler som gjør at kommunene fortsatt kan sikre innbyggerne glassklart, rent drikkevann som bare gjør godt for kroppen, som min far sa.

Presidenten: Klokka går, og presidenten oppfordrar dei neste talarane til å stå klare, så får me alle igjennom til ei fornuftig tid.

Karin Andersen (SV) []: Økonomiske forskjeller er som gift både for samfunnet og for folkehelsa. Det gir sosiale helseforskjeller, som vi har kjent til lenge. For en del år siden kom det ut en bok som het «Gradientutfordringen», ikke et veldig folkelig ord, men den viser de helt systematiske forskjellene i helse mellom dem som har god råd, og dem som har dårlig råd – det er bedre å være rik og frisk enn syk og fattig – og dette skader samfunnet, og det skader enkeltmenneskene.

Det økonomiske stresset som folk som har dårlig råd, opplever, er et konstant og kronisk stress. Visepresident i Norsk psykologforening, Heidi Svendsen Tessand, sier til Dagsavisen at det er fem ganger økt risiko for psykiske og fysiske problemer hvis en har dårlig økonomi. For de voksne er det en direkte sammenheng mellom bekymringer en har for økonomi og egen helse. Hvis foreldrene er engstelige og stresset, er det større risiko for at det også påvirker barnas psykiske helse – ja, jeg har vært borti tilfeller der foreldre går så «i stykker» at det etter hvert blir behov for barnevern, rett og slett fordi folk ikke får hjelp med en helt håpløs økonomi og dårlig helse.

Det er ikke krise om folk som ikke har arbeid, eller som har dårlig helse, har en økonomi som gjør at de får endene til å møtes og blir i stand til å fungere som gode foreldre og ta vare på sin egen og barnas helse på en god måte. Det hadde vært et virkelig folkehelseløft hvis vi hadde fått med oss regjeringen på å løfte opp dem som er vanskeligstilt i dette landet, for de har systematisk store helseutfordringer som er verre enn for andre. Det er en eventyrfortelling om at kutt i sosiale ytelser gjør at folk kommer i arbeid. Nei, de folkene kommer ikke i arbeid, og de blir sykere av det.

Derfor er forslagene i innstillingen i dag fra bl.a. SV så utrolig viktige, bl.a. om å få på plass en NOU om dette og også det å få på plass lavterskeltilbud innenfor psykisk helse til barn, unge og familier i alle kommuner. Det er i hvert fall en hjelp som disse familiene og disse barna trenger. Det må være lavterskel, det må ikke være ventetid, og det må være ubyråkratisk. Da hjelper det folk. Jeg er forbauset over at regjeringspartiene ikke er enig i det.

Nina Sandberg (A) []: Jeg skal bare rette pekefingeren mot et nytt avsnitt i folkehelsemeldingen som kan synes lite, men som er viktig.

Studentene er en gruppe som på flere måter kan være mer utsatt enn befolkningen ellers. Derfor er det bra at de har fått en plass i folkehelsemeldingen, og at det kommer forebyggende tiltak mot dårlig psykisk helse blant studentene. Men noe annet ville vært underlig, etter at det har blitt dokumentert at studentenes helsesituasjon de siste årene har blitt betydelig forverret.

Da resultatene fra den siste SHoT-undersøkelsen, Studentenes helse- og trivselsundersøkelse, ble lagt fram, var det svært alvorlige tall som kom på bordet. Denne undersøkelsen viser at stadig flere studenter sliter psykisk. I 2014 hadde hver femte student alvorlige psykiske plager i studietiden, i 2018 var det én av fire. Angst, depresjon og selvmordstanker er i ferd med å bli vanlig blant norske studenter. Dette er dramatisk, og vi i Arbeiderpartiet mener at høyreregjeringen må ta utviklingen på langt større alvor enn de gjør i dag. En bedre studenthelse krever en langt mer offensiv politikk fra regjeringens side.

I Arbeiderpartiet vil vi ha en kraftigere innsats og mer målrettet politikk. I vårt budsjett for 2019 doblet vi innsatsen til forebyggende og behandlende tiltak, og vi mener at vi trenger å finne årsakene til at barn og unge har det vanskelig. Derfor har vi samrådd oss med studentorganisasjonene og andre meningsberettigede for å finne fram til virksomme tiltak. Vi er enige med Norsk studentorganisasjon i at når regjeringen skal vurdere forebyggende tiltak mot ensomhet og psykisk helse-plager, trengs det en bredere og mer omfattende kartlegging av og forskning på studentenes helse via en egen stortingsmelding om studenthelse. Et forslag om dette fremmer vi sammen med SV og Senterpartiet i dag. Vi har ellers en helhetlig politikk for at studenter skal ha gode levekår og god helse. Nylig foreslo vi f.eks. en kartlegging av studentenes levekår – det ble nedstemt. Vi avviser all politikk som forverrer studentenes situasjon. Et eksempel er innstrammingen i konverteringsordningen for studielån, som legger mer press på studentene. Vi prioriterer kvalitet og tett oppfølging for å hjelpe flere studenter igjennom, og nylig fikk vi igjennom studentombud til alle. Derfor håper vi at regjeringspartiene støtter oss i forslaget om en egen studenthelsemelding også.

Ingvild Kjerkol (A) []: Arbeiderpartiets mål er et samfunn som fremmer god helse og livskvalitet for alle, og som forebygger sykdom. Det handler om hvem vi er, hvem vi vil være som fellesskap og som enkeltmennesker.

Saksordfører Elise Bjørnebekk-Waagen redegjorde godt for Arbeiderpartiets folkehelsepolitikk og våre forslag i saken, som et tydelig alternativ til høyreregjeringen. Folkehelse handler om å holde friske folk friske, og som flere har sagt, er rent vann i springen helt avgjørende for å oppnå det. I Norge har vi rent vann og vi har god tilgang på vann – vi er heldige. Men saken i Askøy danner et alvorlig bakteppe, og folkehelsemeldingen er anledningen for å skjerpe oppmerksomheten og virkemidlene for å sikre god vannforsyning. Vi har store utfordringer foran oss for å sikre nettopp det. Vannledningene er gamle og lekk. Hver tredje liter vann forsvinner. Vannverkene, særlig de som ikke har vært rustet opp på lenge, sliter med dårlig funksjonalitet. 1 million mennesker er ikke sikret med alternativ vannforsyning, og det utgjør et beredskapsproblem.

Den forrige store opprustingen av vannforsyningen ble gjort da staten bidro. Spesielt i perioden 1995–2001 så vi effektene av det statlige programmet for vannforsyning. Selv om vannverkene har fått opprustning, gjenstår det mye på vannledningene. Om lag en femtedel av ledningsnettet ble bygd i Gerhardsen-tiden. Vannforsyning er et folkehelsearbeid som ikke legges merke til før det svikter. Med det totale vedlikeholdsetterslepet, som er estimert til 280 mrd. kr, kan ikke Erna Solberg og folkehelseministeren bare peke på kommunene – staten må også ta et ansvar.

Vi har forslag i innstillingen om et program for teknologiutvikling og innovasjon i vannbransjen og om en egen sektorlov for vann og avløp. De borgerlige partiene har signalisert at de vil stemme imot. Men det er vanskelig å forstå statsråden på annen måte enn at hun støtter et program for teknologiutvikling og innovasjon i vannbransjen med det innlegget hun nettopp holdt. Hvorfor hun ikke vil ha en egen sektorlov, begrunnes dårlig. I dag er lovverket spredt over fem–seks ulike lover. Ansvaret fragmenteres med en sånn lovstruktur, og det er ikke noe som tyder på at eksisterende lovverk stimulerer godt nok til investeringen. En sektorlov finnes i en del andre europeiske land, og Stortinget har tidligere klart gitt uttrykk for at man ønsker å sette i gang et lovarbeid.

Tone Wilhelmsen Trøen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Camilla Strandskog (H) []: Vi nordmenn kan være stolte av helsetjenesten vår. Vi har helter som redder liv til sjøs i hardt vær, akuttmottak når ulykken rammer uventet og varme hender som gir omsorg. Vi har blant verdens beste helsetjenester, og de er gratis. Investering i god folkehelse er en viktig del av dette.

En stadig tøffere oppgave for politikere, sykehusledelse, leger og sykepleiere er å prioritere oppgaver i helsevesenet. Nye sykdommer, større andel eldre og mer demens legger beslag på en stadig stigende andel ressurser. Helsebudsjettet betales av skatteinntektene våre og setter en grense for hvor omfattende helsetilbud vi kan tilby. Akutt hjelp, alvorlig sykdom og varig pleiebehov må prioriteres.

Tiltak for god folkehelse er den beste investeringen vi kan gjøre. Jevnlig mosjon og et sunt kosthold gjør hverdagen bedre for deg og meg. Vi orker mer, og den psykiske helsen blir bedre. Vi blir sjeldnere syke, og vi blir sjeldnere alvorlig syke. Når flere er sunne og friske, kan helsetjenesten prioritere dem som trenger det mest. God folkehelse er godt for alle, og det er godt for samfunnsøkonomien.

Mosjon og sunt kosthold er et ansvar som hviler på hver og en av oss, men som samfunn kan vi hjelpe deg med å ta gode valg. Barn må ha lokale idretts- og aktivitetstilbud, og de må være tilgjengelige for alle, uavhengig av størrelsen på lommeboken. Mosjon og kosthold er viktig for barns læring og legger et grunnlag for livet som kommer. For eldre kan vi legge til rette for å samle flere til felles aktivitet og underholdning. Jo mer vi bruker hodet og holder kroppen i gang, jo større er sjansen for å holde seg frisk.

Det er et mål å redusere de sosiale helseforskjellene. Derfor er folkehelsearbeid også utdanningspolitikk, det er arbeidslivspolitikk og det er boligpolitikk, for å nevne noe. Det handler om forebygging og det handler om kunnskap.

Snart er det kommunevalg. Det er en ypperlig anledning til å snakke mer om folkehelsearbeid. Kanskje vi kan få noen flere tiltak som kan dytte oss litt mer i riktig retning, slik at det blir enklere å ta sunne valg for alle. Da holder vi oss kanskje friskere lenger, og heltene i helsetjenesten kan fortsatt bruke tid på dem som trenger fellesskapets hjelp aller mest.

Elise Bjørnebekk-Waagen (A) []: Meldingen er omfattende og bred, men dessverre er den sparsommelig i sin omtale av vaksiner. Vaksiner har vært et viktig tiltak for å beskytte befolkningen mot spredning av smittsomme sykdommer, og vaksiner og barnevaksinasjonsprogrammet i seg selv har vært en ubetinget suksess. Ifølge Verdens helseorganisasjon er meslinger i sterk framvekst i Europa, og antall personer som ble smittet, steg med 400 pst. i 2017. Barnevaksinasjonsprogrammet er en rettighet for alle barn, uavhengig av sosioøkonomiske faktorer, og det er i dag stor oppslutning om barnevaksinasjonsprogrammet. Det er bra, men vi skal ikke se oss blinde på at det er endringer i verden rundt oss. Det gjør at det er behov for en mer aktiv føre-var-holdning. Vaksinepolitikken må utvikles i takt med utfordringene rundt oss. WHO var godt i rute med å nå målet om å utrydde meslinger i Europa i 2010, slik vi klarte med kopper i 1979. Men på grunn av spredning av falsk forskning og antivaksinepropaganda snudde den positive utviklingen i 2009.

Arbeiderpartiet har tidligere fremmet forslag om å utrede og utarbeide forslag til en lovhjemmel slik at kommuner som ønsker det, kan innføre en ordning med obligatorisk innkalling til MMR-vaksinering. I de tilfellene der barn tas med til land med stor smitteforekomst uten at barnet er vaksinert, er det alvorlig. Det er en risiko som er helt unødvendig, barnet utsettes for. I likhet med at helsepersonell ikke bør utgjøre en helserisiko for sine pasienter, mener vi at også barnehagepersonell bør vaksineres. Det er viktig å huske på at de minste barna ikke er vaksinert.

Arbeiderpartiet fremmer derfor en rekke forslag i dag nettopp for å videreutvikle vaksinepolitikken. Vi kan ikke stå i ro på et område som er så viktig.

Man skal også ha med seg at det i dag er kjønnsforskjeller i vaksineprogrammene. Jenter har fått muligheter til et oppfølgingsprogram i HPV-vaksinering, en mulighet guttene ikke har fått. Det er urettferdig.

Tom-Christer Nilsen (H) []: Jeg bor på Askøy, og akkurat nå står mitt hjemsted og folk der i en situasjon som begynner på j og slutter med ævlig fordi en av de grunnleggende tjenestene i lokalsamfunnet og noe som er grunnleggende for folkehelsen, har sviktet. Det er for tidlig å si sikkert, men kanskje har noen mistet noe umistelig på grunn av det, og vi gråter alle med dem. Slik forgår verdens herlighet.

Mange tusen mennesker er uten rent vann, og det føles kanskje litt virkelighetsfjernt å stå her og bare snakke i en slik situasjon, men det understreker hvor viktig en bunke med papir som folkehelsemeldingen egentlig er. Venner og kolleger er syke. Inni meg takker jeg høyere makter for at jeg er så heldig at min 97 år gamle mormor, min far, som nettopp har vært igjennom en operasjon, mine nevøer og nieser og min egen sønn får vann fra et annet sted.

Dette er ikke en tid for å fordele skyld. Dette er ikke en tid for å spekulere i årsaker. Dette er ikke en tid for etterpåklokskap, og det er ikke en tid for «Hva sa vi?» Det er en tid for å arbeide hardt for å finne ut hva som har skjedd, og hvordan vi skal unngå at det skjer igjen. Det gjør nå mange av mine sambygdinger, og de fortjener skryt for en innsats langt utover det normale.

Samtidig er det en tid for å ta inn over seg hvor viktig og selvsagt grunnleggende tjenester som rent vann må være og er for oss. Det skal ikke svikte, og svikter det, er det ikke det at det er et lovbrudd, som er det alvorlige. Det er de menneskelige, helsemessige, forferdelige konsekvensene.

Situasjonen viser som sagt hvor viktig folkehelsemeldingen er. Jeg har i dag levert et spørsmål til gjeldende statsråd for på mitt beskjedne vis å legge press på at vi bidrar til at dette ikke skjer igjen noe sted, eller at vi i alle fall gjør det vi kan for å unngå det. Det er nok ikke noen direkte sammenheng, men jeg er glad for at statsråden allerede timer etter at spørsmålet ble levert, har gått ut med en initiativ til en skikkelig gjennomgang i hele landet. Det trenger vi. Vi har utfordringer. Opptil 30 pst. av drikkevannet i våre rør forsvinner mange steder på veien, og vi står foran massive investeringer i hele landet.

Jeg håper at noe godt kan komme ut av dette. Etterpåklokskap er ingen dyd og endrer ingenting av det som har skjedd, men å lære av de feil vi har gjort, og den risiko vi ikke har sett, er grunnleggende for å bli bedre og trygge. Rent vann er helt sentralt for folkehelsen. Rent vann er en menneskerett.

Arne Nævra (SV) []: Jeg skal si noen ord om et felt som er avgjørende for folkehelsa, nemlig god tilgang til fysisk aktivitet og muligheten til å få gjort noe med den.

Først bakteppet – om overvekt og fedme. Det er en del talere som har sagt noe om dette, og vi har ganske mange stygge tall å vise til. Jeg kan vise til ett av disse tallene, hentet fra Ung-HUNT. 25 pst. av jentene og 27 pst. av guttene i videregående skole er overvektige. Det er skremmende tall. Det er også ugjendrivelig bevist og allment akseptert at aktivitet fungerer som medisin mot en rekke lidelser, sjukdommer og helseplager, så vel fysiske som psykiske. Og så er det noe positivt oppi dette, nemlig at det skal veldig lite til før vi får gevinster av fysisk aktivitet. Vi har en slags nasjonal anbefaling om rundt 30 minutter daglig moderat aktivitet, og det gir resultater. Det har kjempestor effekt, og da er det nærliggende å tenke seg sykling og gåing til jobb som en viktig, lavthengende frukt. Da tenker vi samferdsel, arealplanlegging og helse under ett. Det er bedre for miljøet, det er bedre for helsa, og det er faktisk god butikk.

Til det siste: Helsedirektoratet har i sin rapport om samfunnskostnader i 2015 anslått at muskel- og skjelettlidelser i befolkningen forklarer 38 pst. av sjukefraværet og koster samfunnet 250 mrd. kr årlig. Vista Analyse gjorde i 2017 en analyse for Norsk Friluftsliv og DNT der de så på hvor mye gevinst vi kunne få av en moderat økning i aktivitetsnivået. De hadde friluftsliv i tankene og fant ut at 80 mrd. kr var resultatet hvis man fikk noen av de inaktive til å bli litt mer aktive.

Regjeringa skriver vakre ord om at en vil tilrettelegge for aktivitet og aktivitetsvennlige nærmiljø. Da er spørsmålet: Hvordan skal man gjøre dette? Vel, svaret på det får vi vente enda litt på, gjennom en handlingsplan for fysisk aktivitet som er lovet i år. Det har tatt et par års tid å få den fram.

Det er flere som har pekt på mulighetene til å få til lokal aktivitet, å få et slags talerør av friluftsorganisasjoner og andre organisasjoner som går sammen lokalt i kommunene. Det vil SV følge opp, og sammen med Arbeiderpartiet foreslår vi det. Både Norsk Friluftsliv, Friluftsrådenes Landsforbund og Den Norske Turistforening har pekt på det. Det kunne absolutt være en tanke, og det vil vi altså foreslå.

Torill Eidsheim (H) []: I folkehelsemeldinga går det fram at både førebygging av einsemd og mindre sosial ulikskap i helse er to av områda der regjeringa ønskjer å forsterke innsatsen. Mange står utanfor arbeidslivet i ein kortare eller lengre periode på grunn av ulike helseutfordringar. Det er eit tap for den enkelte, men det er òg eit tap for samfunnet.

Vårt største og dyraste folkehelseproblem er muskel- og skjelettlidingar. Kvinner er overrepresentert. 34 pst. av uføretrygda kvinner har ein muskel- og skjelettsjukdom. Dette er ei av vår tids største helseutfordringar. Dette har vore lidingar som har låg prestisje i helsetenesta, men som er enormt belastande for den enkelte person, og som kostar samfunnet dyrt. Det er blant dei største enkeltårsakene til sjukefråvær og òg utanforskap i det norske folk, og problemet er veksande.

Eg er glad for at regjeringa har sett i gong tiltak for å utvikle gode og heilskaplege pasientløp for dei som blir ramma av desse typiske kvinnesjukdommane. Gjennom Noregs forskingsråd blir det finansiert forsking og innovasjon som skal vere kjenneteikna av både høg kvalitet og stor nytte. Eit av dei viktigaste forskingsprogramma er nettopp kvinners helse og kjønnsperspektivet.

Historisk har sjukdommar som i størst grad rammar menn, fått mykje større merksemd enn sjukdommar der kvinner er i fleirtal. Når kommunane no skal følgje opp folkehelsemeldinga og lage eigne planar, håpar eg at vi kan sjå igjen ei forståing av at menn og kvinners helse er ulik, og at dei krev ulike tiltak.

Tuva Moflag (A) []: Skal vi lykkes i eldrepolitikken, må vi lykkes i folkehelsepolitikken.

I løpet av de neste tiårene vil vi se en kraftig økning i antall eldre i Norge. Ifølge befolkningsframskrivningen SSB la fram i 2018, vil det være dobbelt så mange over 70 år i 2060, tre ganger så mange over 80 år og fire ganger så mange over 90 år. Denne store endringen i antall eldre er et sterkt symbol på at vi er et godt samfunn. Det har selvsagt sammenheng med at det ble født svært store barnekull etter krigen, men det er også et uttrykk for at levealderen øker. Og levealderen øker fordi vi lever mer helsefremmende liv – ja, kanskje ikke akkurat vi, da, president, vi som er her til langt på natt og ikke beveger oss så veldig mye og kanskje ikke spiser så mye sunt alltid heller.

Økt levealder står sentralt i meldingen. Det er tverrpolitisk enighet om målet om at Norge skal være blant de tre landene i verden med høyest levealder. Men det handler ikke bare om å få flest mulig år, vi vil også ha flest mulig gode år. Og vi ønsker at det skal gjelde alle, ikke bare noen. Forskjellen i levealder er enorm, avhengig av hvor du bor, og hva slags jobb du har. Det er sosiale forskjeller i helse som vi må bekjempe, bl.a. med skolemåltid til alle og fysisk aktivitet i skolen.

I politikken snakker vi ofte om tidlig innsats, og noen ganger kan det virke som om tidlig innsats bare gjelder barn. Men tidlig innsats gjelder også eldre, og det handler om å sette inn tiltak tidlig når det er behov for det. Byplanlegging og aldersvennlige samfunn gir et godt grunnlag for en god alderdom med bevegelsesfrihet og muligheter for aktivitet, slik at eldre kan være sjef i eget liv. Sosiale arenaer både for eldre og på tvers av generasjoner er viktig for å hindre sosial isolasjon blant eldre, og det er blant våre viktigste verktøy i kampen mot ensomhet. Det er de eldste og de yngste som i hyppigst grad rapporterer om at de er ensomme, og noen av løsningene kan ligge på tvers av generasjoner.

Folkehelsemeldingen tar ensomhet opp i seg. Jeg vil understreke at dette er på bakgrunn av et forslag som Arbeiderpartiet fremmet og fikk flertall for, etter først å ha blitt nedstemt i denne sal.

Kjersti Toppe (Sp) []: Det er masse som kunne og burde vore tatt opp og snakka om i samband med ei folkehelsemelding. Det handlar om heile politikken på alle samfunnsområde.

I denne saka er det fremma 42 forslag, og det seier litt om at vi i opposisjonen meiner at meldinga er for lite konkret på tiltak. Det er viktige forslag som ikkje er omtalte her i dag. Eg kan nemna heilt kort tiltak for å avgrensa barns bruk av energidrikkar, tiltak for å styrkja frivillig sektor si rolle i folkehelsearbeidet, at ungdom bør sleppa å betala eigendel hos fastlege, stortingsmelding om studenthelse osv.

Det er viktig med lavterskeltiltak, men ein må ha politiske verkemiddel for å redusera dei største risikofaktorane, som er fysisk inaktivitet, usunt kosthald, skadeleg stråling og skadeleg bruk av rusmidlar, tobakk og alkohol. Det etterlyser eg i denne meldinga.

Så til vatnproblematikken. Senterpartiet fremma i 2017 eit representantforslag om ei sektorlov. Det fekk støtte frå dagens opposisjon, mens dagens regjeringsparti hadde eit anna forslag, at dette skulle vurderast. No har vi fått svaret: Dette skal aldeles ikkje vurderast lenger – det har ikkje regjeringa tenkt å følgja opp. Det meiner eg er veldig beklageleg.

Så skal vi ikkje vera etterpåkloke, men eg må vera det likevel. For i 2013 var det regjeringsskifte, beklagelegvis. Da kom det ei tilleggsinnstilling med den nye regjeringa. I den tilleggsinnstillinga hadde da Høgre–Framstegsparti-regjeringa kutta 15 mill. kr på ei ordning som vi hadde prioritert i statsbudsjettet for 2014, som skulle støtta vassverk for å etterleva drikkevatnforskrifta. Det skulle altså vera ei statleg støtteordning for å bidra til meir kunnskapsbasert forvaltning for å hjelpa kommunar med å etterleva drikkevatnforskrifta – 15 mill. kr som ein brukte til skattelette og andre ting, og som Arbeidarpartiet, Senterpartiet og SV var sterkt ueinige i.

Så kan ein koma no og seia at no må vi få auga opp. Men dette er ingen ny problematikk. Det har vore kjent i årevis det store vedlikehaldsetterslepet og risikoen for at ein kan få vatnboren smitte. Vi har òg fått melding om at det generelt står dårleg til med smittevernsarbeidet i kommunane, og det er synd at vi fekk ei ny regjering i 2014, for å seia det sånn, på mange måtar.

Tellef Inge Mørland (A) []: Folkehelse er et bredt tema. Folkehelse er så bredt at det berører nesten alle samfunnsområder. Derfor har jeg valgt å slå et slag for tennene i denne saken – selv om det er så pass sent på kvelden at de fleste av oss heller burde ha pusset tennene enn å sitte her.

Etter mitt syn gir ikke denne folkehelsemeldingen en grundig nok behandling av dette feltet. Jeg mener også at tannhelse er et undervurdert felt når det gjelder de politiske prioriteringene. For tannhelse er mye mer enn bare tenner. Tannhelse handler også om fysisk helse. Og la meg ta to eksempler: Det er en sammenheng mellom tannkjøttsykdommen periodontitt og hjerte- og karsykdommer som er svært alvorlig. Og: Vi snakker om at eldre skal kjenne matlukten på sykehjemmet. Det er også en sammenheng med den utfordringen en del eldre faktisk kan ha med å klare å få i seg den maten som de skal kjenne lukten av. God tannhelse er en forutsetning for god ernæring.

Det er også en tett sammenheng mellom tannhelse og psykisk helse. Det å være sosial, det å være i jobb, f.eks. å jobbe som selger, det å tørre å smile til folk på gata, er faktisk også avhengig at man har en tannhelse man er stolt av.

Så vet vi at på dette helsefeltet spiller økonomien en enda større rolle enn den gjør på veldig mange andre helsefelt. Det er kostbart for mange å ta de nødvendige investeringene som trengs i munnen, og dermed blir det også forskjell på fattig og rik – en forskjell Arbeiderpartiet ønsker å gjøre noe med. Derfor fremmet vi et representantforslag i fjor om å styrke norsk tannhelse, som fikk flertall, der målet er å utjevne sosial ulikhet og hjelpe dem som ikke har råd til nødvendig tannhelsebehandling.

Arbeiderpartiet er allerede i gang med å tette det som kanskje er velferdsstatens største hull, og har satt av 470 mill. kr i årets budsjett. I dag har Arbeiderpartiet flere forslag som går på å rette oppmerksomheten mot god tannhelse og løfte fram at det også er god folkehelse. Dessverre får ikke disse forslagene støtte fra regjeringen, og dessverre er det sånn sett også en oppfølging av de innstrammingene vi på flere områder har sett fra dagens regjering når det gjelder tannhelse.

Det er så pass sent på kvelden at det kanskje ikke er realistisk å tro at regjeringspartiene kommer til å våkne i kveld når det gjelder tannhelse, men jeg har et håp om at også regjeringspartiene i større grad framover vil anerkjenne at god tannhelse også er god folkehelse. Dermed bør vi løfte dette feltet høyere enn det har blitt gjort til nå.

Erlend Larsen (H) []: Kvinner og menn med kort utdannelse kan i dag forvente å leve fem–seks år kortere enn de med lang utdannelse. I Oslo er forskjellen i forventet levealder inntil åtte år mellom bydelene. Mellom ulike kommuner i Norge kan det være opptil tolv års forskjell i forventet levealder, og mennesker som sliter med alvorlige psykiske problemer og ruslidelser lever inntil 20 år kortere enn befolkningen for øvrig. Til og med ensomhet anses som en risiko, på lik linje med fedme, røyking og manglende fysisk aktivitet.

Røyking er den viktigste enkeltårsaken til at folk dør tidlig i Norge. Røyking er også den viktigste årsaken til sosiale helseforskjeller. Selv om bare 12 pst. av innbyggerne våre røyker, er det så mange som 24 pst. av dem som kun har grunnskole, som røyker, mens kun 5 pst. av dem med høyere utdannelse røyker. I tillegg er de med høy utdannelse mer fysisk aktive og har generelt et sunnere kosthold.

Vi finner sosioøkonomiske forskjeller for ikke-smittsomme sykdommer som kreft, kols, hjerte- og karsykdommer, diabetes, muskel- og skjelettlidelser og psykiske lidelser. De viktigste risikoårsakene er alkohol, tobakk, manglende fysisk aktivitet og usunt kosthold.

Alle elementene er aktive valg vi som mennesker tar. Vi velger om vi skal røyke eller ikke, vi velger om vi skal være fysisk aktive eller ikke.

Enkelte forsøker å legge skylden på regjeringen, men de sosiale helseforskjellene har økt gjennom mange år. I 2007, altså under den rød-grønne regjeringen, ble det fremmet en tiårig nasjonal strategi for å jevne ut de sosiale helseforskjellene. Strategien fungerte ikke tilfredsstillende, for forskjellene økte. Strategien fungerte likevel med hensyn til å øke kunnskapen og bevisstheten rundt sosiale helseforskjeller, noe som også er viktig, men altså uten at helseforskjellene ble redusert.

Regjeringen har allerede satt i gang en rekke tiltak som vil redusere de sosiale forskjellene. En styrket innsats for å knekke lesekoden i barneskolen er med på å hindre drop-out fra videregående, helsestasjonene og skolehelsetjenesten har blitt styrket gjennom de siste årene, og innføringen av pakkeforløp innenfor en rekke diagnoseområder, ikke minst for mennesker som sliter med rus og psykiatri, vil være med på å øke gjennomsnittlig levealder samt redusere de sosiale helseforskjellene.

Samarbeidet med industrien om å redusere innholdet av salt og sukker i matvarer vil redusere antall mennesker som dør av ikke-smittsomme sykdommer. Reformen Leve hele livet har bl.a. som mål å øke livskvaliteten og redusere ensomheten blant eldre. Integreringsløftet skal få flere innvandrere inn i arbeidslivet, noe som også vil være med på å redusere de sosiale helseforskjellene.

Regjeringen gjennomfører altså en rekke tiltak for å redusere de sosiale helseforskjellene, men vi har fortsatt en lang vei å gå før vi klarer å fjerne dem. For øvrig er det flere eksempler på metoder for å redusere forskjellene i kapittel 4 i meldingen.

Carl-Erik Grimstad (V) []: Vi kan ikke få understreket nok at mange av forutsetningene for å leve et langt og godt liv, legges i barnets første leveår og videre gjennom barnehage og skole. En god oppvekst har direkte innvirkning på et godt liv som voksen. Vi pleier å si at en god oppvekst varer livet ut, men en dårlig kan også gjøre det. For oss er derfor den viktigste folkehelsesatsingen den vi gjør for de yngste blant oss.

Venstres helsepolitikk er først og fremst folkehelsepolitikk. Vi vil ha mer forebygging, tidlig innsats, kvalitet i barnehagene, en god skole med fokus på livsmestring, et sterkt familievern, m.m. Der andre partier slåss om å ha størst mulig vekst i sykehusene, slåss vi for ressurser til forebygging i kommunene.

Vi har fått til mye på dette feltet, sammen med Kristelig Folkeparti, Høyre og Fremskrittspartiet. Nå skal vi jobbe videre. Vi har fått til en historisk opptrapping for skolehelsetjenesten og helsestasjonene, en dobling av jordmødre i kommunene, et styrket familievern, psykologer i alle kommunene, en permisjonsordning som sikrer trygg tilknytning til både mor og far, mer kvalitet i barnehagene og gratis tilbud til de familiene som trenger det, flere tilskuddsordninger som kommer frivilligheten til gode, en opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse, med løfter om økte bevilgninger i årene som kommer. Listen kunne gjøres lenger – fritidskort, f.eks. Nei, det er ikke trist at vi fikk en avløsning av regjeringen i 2013, slik representanten Toppe antyder.

Men: Psykiske lidelser koster samfunnet 290 mrd. kr per år. Dette er oppdaterte tall fra Helsedirektoratet målt i sykdomsbyrde, helseutgifter og produksjonstap. 290 milliarder årlig! Psykiske sykdommer troner på toppen og er vår dyreste sykdom, foran muskel- og skjelettlidelser og kreft.

Så hvorfor er Venstre så opptatt av de første årene? Jo, det er fordi forskning på hvilken betydning en trygg tilknytning har, er ganske entydig. Lykkes vi med denne, lykkes vi med mye. Kunnskap om kostnader for dem som har erfart vold, overgrep og seksuelt misbruk, kjenner vi godt. Venstre tar denne kunnskapen på alvor. Å bygge et lag rundt alle barn og deres familier er det mest økonomisk lønnsomme vi kan gjøre. Vi vet også at gode barnehager er det viktigste stedet et barn kan utvikle seg sunt og bli fanget opp og hjulpet dersom omsorgen hjemme ikke er god nok, eller direkte skadelig.

Så det er to ting som er viktig for virkelig å forbedre den psykiske helsen i befolkningen: Det er å hjelpe alle familier til å fungere godt, nærmest koste hva det koste vil, og vi må ha barnehager som er skikkelig gode. Det øker sjansen betydelig for at man får færre psykiske lidelser, men også somatiske sykdommer, senere i livet. Spørsmålet er ikke om vi har råd, spørsmålet er om det er for dyrt å la være å gjøre det.

Jorodd Asphjell (A) []: Folkehelse er et viktig tema som bør diskuteres kanskje enda oftere, gode liv i et trygt samfunn. Ja, vi bor alle sammen i en kommune, i ei bygd og ei grend der vi lever våre liv.

Livsstilssykdommer brer seg bare mer og mer, knyttet til både psykiske helseutfordringer, diabetes, fedme og ikke minst skjelett- og muskelsykdommer. Dette handler om inaktivitet, om kosthold, om sukker, om tobakk, om ensomhet, og det handler om hvilke virkemidler vi ønsker å iverksette for å motvirke den negative trenden vi i dag ser på disse områdene.

En kan vel godt si at regjeringen ikke har særlig store ambisjoner, i hvert fall ikke på egne vegne, gjennom denne meldingen. Et godt motto er at en må legge lista så høyt at en kan gå rakrygget under, sier vi i Orkdal. Det er et godt motto. Det handler om å ha ambisjoner på vegne av dem som bor i bygda, dem som bor i samfunnet vårt. Regjeringens defensive holdning på dette området kan vel mer sammenlignes med å legge snubletråder i stedet for å legge lista høyt.

Som medlem av utdanningskomiteen har jeg, sammen med komiteen, hatt muligheten til å reise rundt til både barnehager og skoler og sett på gode tiltak, hvor det er innført fysisk aktivitet i skolen, innført skolemat, godt kosthold, som har gjort at disse samfunnene – i barnehagene og i skolene – har blitt styrket, og at undervisningen har blitt bedre, at elevenes interesser har blitt bedre, at ungene har blitt mer aktive, og at en tilegner seg kunnskapen på en enda bedre måte. Regjeringen – som ikke ønsker å støtte skolemat til alle sammen, ikke ønsker å ha større fysisk aktivitet – de motvirker da dette og øker forskjellene i samfunnet, de sier i stedet at nei, vi ønsker å bruke pengene til skattekutt til dem som har mye fra før. Vi har råd til å innføre dette, i stedet for å peke på at her skal det være foreldrebetaling, og i stedet for å gjennomføre den skattepolitikken som denne regjeringen legger opp til.

Vi lever lenger og det er bra, men det er stor forskjell på levealder, både i Oslo og mellom de ulike distriktene. Men det handler ikke om å legge flere år til livet, det handler om å legge flere gode år til livet. Det er det viktigste, at folk har gode liv rundt omkring.

Urbant friluftsliv: Jeg er så heldig å bo langs Akerselva og bruker området ved Akerselva nesten hver dag til å gå. Der er det mange flotte steder hvor det kan tilrettelegges for urbant friluftsliv, som er med på å utjevne forskjeller, som er gratis. Derfor er det viktig for oss som folkevalgte – her i Stortinget, men også i regionen og i kommunen – å tilrettelegge på en god måte, slik at folk kan ta del i de aktivitetene som er tilrettelagt.

Statsråd Sylvi Listhaug []: Denne regjeringen har mye å være stolt av, både når det gjelder å tilrettelegge for en bedre barndom, når det gjelder å tilrettelegge for at flere fullfører videregående – som er utrolig viktig for livskvaliteten til de unge det gjelder – og på mange andre områder. Man har tilrettelagt for mobbeombud, og man har tatt tak i mange forhold som har innvirkning på en god oppvekst. Dette er også utgangspunktet for god folkehelse.

Jeg har lyst å kommentere innlegget fra representanten Tom-Christer Nilsen, som bor på Askøy. Det gjorde sterkt inntrykk på meg. Det har også de mange historiene som har kommet i media de siste dagene gjort – historier fra folk som er redde og bekymret for barna sine, og folk som har opplevd en forferdelig situasjon. Jeg har vært i kontakt med både varaordfører og ordfører i Askøy og forsikret om at vi fra statens side ønsker å stille opp i den situasjonen som de er i. Både Folkehelseinstituttet og Mattilsynet har vært med der borte for å håndtere situasjonen, og det var kommunen godt fornøyd med. På mandag skal jeg dit og møte både kommunen og lokalbefolkningen, og jeg ser fram til å få vite mer om den situasjonen som kommunen er i, som åpenbart er svært vanskelig.

Jeg har lyst å kommentere SVs forslag om en oversikt over hvor mange som blir syke av vannet. Det er vi allerede i gang med. Folkehelseinstituttet holder på med en omfattende kartlegging av sykdomsbyrden som drikkevannet i Norge utgjør. Resultatet av det arbeidet vil foreligge i 2020.

Risiko- og sårbarhetsanalysen, som jeg omtalte tidligere, er også snart klar fra Helsedirektoratet, og da får vi en oppdatering på det. Så dette er en sak som regjeringen over flere år har vært opptatt av å følge opp.

Det er kommunene i Norge som ansvaret for rent vann, og jeg synes det er et paradoks at mange kommuner uten blygsel skriver ut eiendomsskatt, mens det å investere i nødvendig infrastruktur innenfor vannsektoren ser ut til å sitte lenger inne. Dette er en tjeneste man betaler for gjennom gebyr som er øremerket til formålet. Jeg må ærlig talt si at jeg tror de fleste vil være enig i at det å betale for rent vann er bra.

Når det gjelder representanten Kjerkols bekymring om at flere kommuner ikke har reservevannsløsning, deler jeg den. Det som bekymrer meg aller mest, er at Oslo kommune, som er den største kommunen i Norge og landets hovedstad, er blant dem som mangler dette. Jeg kan forsikre om at Mattilsynet følger kommunen opp tett, slik at dette skal komme på plass.

Jeg vil til sist si at jeg synes at dette har vært en god debatt, og jeg er glad for at vi er samlet og enige om mange punkter.

Elise Bjørnebekk-Waagen (A) []: Ja, vi er samlet om de overordnede målene, men der skilles våre veier, for de sosiale forskjellene i helse øker. Som representanten Erlend Larsen påpekte, gjorde vi noe med dette gjennom å ha en strategi da Arbeiderpartiet satt i regjering – til forskjell fra dagens regjeringspartier, som kommer til å stemme ned Arbeiderpartiets forslag om å gjøre noe konkret med de sosiale forskjellene i helse.

Det er godt dokumentert at det er de brede, universelle ordningene som kan gjøre noe med de sosiale forskjellene i helse. Meldingen er spekket med fagre ord, også om det å satse på universelle tjenester og tiltak, men når det kommer til handling, stopper det. Vi har i dag hørt statsråden stå her og forsvare en skolematordning som koster opp mot 15 000 kr i året for foreldre med tre barn.

Det pekes på Opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse, men svaret fikk vi for få dager siden. Den er også fylt med fagre ord, men ingen forpliktelser eller løfter om midler.

Avslutningsvis vil jeg gi en stemmeforklaring om noen av SVs forslag. Vi støtter forslag nr. 40. Forslag nr. 41 mener vi at det ikke er naturlig å støtte, med tanke på at dette er et område som er støttet av selvkostprinsippet, og at vårt forslag om et teknologiprogram i vannbransjen svarer på nettopp disse utfordringene. Når det gjelder forslag nr. 42, om en egen stortingsmelding, mener vi at det er nettopp i forbindelse med den meldingen vi debatterer her i dag, folkehelsemeldingen, at det er riktig å gjøre det.

Ketil Kjenseth (V) []: Jeg beklager at jeg kommer litt seint inn i debatten.

Diskusjonen om vann er viktig. Den er i ferd med å vokse oss litt over hodet, enten det er i et høydebasseng som har bakterier, eller det er flom, eller det er som i fjor sommer da det var tørke. Dette byr på store økonomiske utfordringer for mange kommuner, men ikke minst byr det på store utfordringer innenfor kompetanse og ressurser.

Dagens flertall har faktisk gjort ganske mye på vannområdet de siste årene, så det representanten Kjersti Toppe sier om at vi trenger et regjeringsskifte, stemmer ikke. I revidert nasjonalbudsjett ble det bevilget 2,5 mill. kr til oppstart og forprosjekt for et nasjonalt kompetansesenter for ledningsteknologi ved NMBU på Ås, og det ble fulgt opp med 17,5 mill. kr fra regjeringen i revidert budsjett i 2018 – til sammen ganske mye penger. Det skulle være et spleiselag mellom leverandørindustrien og kommunene, og vi må nok stille oss spørsmålet om kommunene har greid å følge opp. Jeg tror Norsk Vann slet med å samle inn penger fra kommunene.

Det har egentlig vært den samme utfordringen etter at Norsk Vann etablerte et rekrutteringsprogram og traineeprogram for ingeniører. Det er kommunene som sliter med å følge opp. Det er mange som innfører eiendomsskatt, men som ikke bryr seg så mye om det gebyret, som statsråd Sylvi Listhaug helt riktig påpeker. Der eiendomsskatt innføres, står gebyrene stille på vann og avløp. Dette er en prioritering som kommunene må gjøre. De kan ikke, som Ski kommune, slukke lyset, låse døra og overlate denne utfordringen til konsulentselskaper. Den kompetansen må finnes i kommunene, hvis ikke må vi faktisk se på om det er noen andre aktører som skal stå for den oppgaven i Norge. Det er så store utfordringer, og det kreves så mye kompetanse at en bør faktisk se på om en skal organisere dette i de nye fylkene eller på annet vis, for å samle ressursene til et stort krafttak.

Det er også innført en nasjonal vannvakt, en beredskap og kompetanse som nettopp kan støtte opp om kommunene, og jeg tror Askøy kommune er sjeleglad for at den nasjonale vannvakta finnes nå.

Klimasats er også etablert. 200 mill. kr bevilges i 2019 til prosjekter i kommunene. En del av dem handler også om vann og avløp og om å ta i bruk ny teknologi. Innovasjon i offentlig sektor får 100 mill. kr i disse dager, og en del av de programmene er også en del av dette programmet.

Vi kan også gå til utdanningssida, for det er snart ikke igjen norske høyskoler som har utdanning innenfor vann og avløp. Kommunene har nesten ikke lærlinger innenfor denne sektoren, og på kjemi og prosess i videregående skole er det nesten ikke elever. Så vi har en stor utfordring over hele linja.

Jeg har tatt initiativ til en vanngruppe her på Stortinget, jeg gjorde det i forrige periode, og jeg følte meg nok nokså aleine. Så det er på tide at vi får en liten oppvåkning. Dessverre måtte det igjen en skandale til.

Lars Haltbrekken (SV) []: Representanten Kjenseth har helt rett. Vann og ansvaret for vann er i ferd med å vokse oss over hodet. Derfor er vi også nødt til å ta et nasjonalt ansvar for vannkvaliteten, ikke bare overlate dette til kommunene. Utskiftingstakten i ledningsnettet i dag går for sakte. Det vil ta godt over hundre år med dagens tempo før vi får skiftet det ut. En rentekompensasjonsordning, som SV har foreslått i sine alternative statsbudsjett de siste tre årene, ville ha bidratt til å få fortgang i denne utskiftingen og gjort oss tryggere på at vann vil gjøre bare godt for kroppen, også i framtiden.

Ketil Kjenseth (V) []: Selv om representanten Haltbrekken og undertegnede er enige om utfordringer knyttet til vannet, er vi nok ikke helt enige om hvilke tiltak vi skal sette inn. Det handler ikke bare om at det er staten som må bevilge penger, slik det er regulert i dag. Vass- og avløpsanleggsloven er nok nesten like gammel som en god del av de rørledningene vi har, så den er det nok på tide å oppgradere. Jeg tror også det er lurt å se på en sektorlov for å samle en del av de utfordringene vi har knyttet til å regulere dette, for det omhandler faktisk de aller fleste departementene, og det er krevende for en sektor å banke på alle de dørene.

Men dette er en strukturell utfordring, og når representanten Haltbrekken sier at det vil ta oss hundre år å renovere: Ja, slik dagens kommuner er organisert, vil det ta oss enormt mange år. Det er nesten uoverkommelig å se for seg at det skal skje med dagens ressurssituasjon i kommunene, også med tanke på hvordan de i dag ikke i stor nok grad prioriterer verken å skaffe seg kompetanse eller å holde tempoet oppe på gebyrene for å skaffe seg de pengene som må til. Derfor må vi nok også se på hvordan vi i framtida skal organisere disse tjenestene for å holde tritt med de utfordringene vi står foran.

Dette er faktisk en prosessindustri som i dag holder til i norsk kommunal sektor, som vi er usikker på om vi skal ha der. Og særlig når lønningene i prosessindustrien i Nordsjøen er tre–fire ganger høyere enn de er i kommunal sektor, er det ingen tvil om hvor de ressursene havner. Det er også en av de utfordringene vi står foran.

Presidenten: Representanten Kjersti Toppe har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Kjersti Toppe (Sp) []: Eg skal berre gi ei kort stemmeforklaring til forslaga frå SV. Vi stemmer for ei stortingsmelding. Kartlegging forstår vi er på gang, og når det gjeld å få ei rentekompensasjonsordning, meiner vi det iallfall må greiast ut, så vi vil ikkje støtta det i dag. Men dette kan diskuterast i ei stortingsmelding.

Til den siste talaren: Vi er nok ikkje einige i at det er kommunestrukturen som er årsaka til at det er dårleg vasskvalitet. No er det den nest største kommunen i Hordaland som har problem, og Bergen hadde problem i 2004. Men eg er einig i behovet for ei sektorlov. Det er berre så synd at Venstre ikkje stemmer for det i Stortinget.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 8.

Forrige kapittel
Neste kapittel