Femte visepresident Abid Q. Raja [10:53:03]: Presidentskapet legger fram sin innstilling om forslag til opplysningsplikt for statsråder og statssekretærer.

Forslaget går i korthet ut på at det innføres en særlig opplysningsplikt for kommunikasjonsrådgivere som utnevnes til statsråder eller statssekretærer. De skal oppgi hvilke oppdragsgivere de har hatt de siste to årene før de tiltrer, og hva oppdragene gjaldt, i registeret for verv og økonomiske interesser.

Flertallet i presidentskapet, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Venstre, støtter forslaget. Det er et tiltak som vil gi økt åpenhet og relevant kunnskap om sentrale politiske aktører. Siktemålet er å bidra til å øke tilliten til vårt politiske system. Et tilsvarende forslag ble fremmet i Stortinget i forrige periode, og det er derfor ekstra gledelig at det denne gangen har fått tilslutning fra et flertall i presidentskapet.

Jeg mener det er åpenbart at denne informasjonen har offentlig interesse. Det hevdes at regelen gjør det vanskelig å rekruttere personer som har rådgivningsbakgrunn, til slike politiske verv. Jeg vil si tvert imot. Ved at også kommunikasjonsrådgivere informerer åpent om sine oppdrag, blir deres yrkesbakgrunn alminnelig kjent, på lik linje med bakgrunnen til alle andre som utnevnes. De får dermed samme grunnlag for tillit og slipper unødvendige spekulasjoner om mulige forbindelser de måtte ha eller ikke ha.

Alle som har tillitsverv i politikken, må være villige til å stå fram med noe så kurant som hva vi har jobbet med, og hvem vi har jobbet for. Opplysningsplikten er dessuten begrenset til de siste to årene før tiltredelse, og det tror jeg er overkommelig for alle.

Nå er det slik at de fleste forslag om åpenhet møter motstand, så også denne gangen. Jeg har notert at kommunal- og moderniseringsministeren har gått imot forslaget og mener det er uklart hvordan reglene skal avgrenses. Jeg har imidlertid stor tillit til at departementet gjennom forskrifter vil kunne foreta de avklaringene det er behov for.

Jeg synes heller ikke vi skal overdrive problemene som kan oppstå for kommunikasjonsbransjen. Lovbestemt taushetsplikt som verner deres kunder, skal fortsatt gjelde. Flertallet peker også på at det ikke er behov for å registrere informasjon om oppdrag på detaljnivå. Avgrensningen mot lovbestemt taushetsplikt, sammen med denne forståelsen av opplysningsplikten, vil sikre kundene hos rådgivningsbransjen tilstrekkelig vern mot at sensitiv informasjon blir gjort offentlig.

Det er i utgangspunktet ikke en lovendring med stor rekkevidde vi inviteres til å vedta i dag, men det er en viktig prinsipiell endring. Som politikere står vi oss på å være åpne om våre erfaringer, vår motivasjon og andre forhold som har formet våre standpunkter. En medievirkelighet med til dels uklar kildebruk må møtes med mer informasjon og flere fakta. I så måte er dagens forslag et opplagt skritt i riktig retning.

Jeg har notert meg at det er fremmet et løst forslag til saken i salen i dag. Forslaget er fremmet av presidentskapets medlemmer Tone Wilhelmsen Trøen og Morten Wold og lyder:

«Stortinget ber regjeringen utrede og sende på høring forslag om endring i lov om registrering av regjeringsmedlemmers verv og økonomiske interesser. Herunder opplysningsplikt for statsråder og statssekretærer til å registrere sine tidligere oppdragsgivere og oppdragenes innhold der vedkommende, de siste to år før tiltredelse, har arbeidet med å fremme politiske eller næringsmessige interesser.»

Stortinget inviteres her til å be regjeringen utrede og sende på høring forslag. I utgangspunktet høres det lurt ut at man utreder og har en grundig utgreiing av dette, men jeg vil gjerne høre forslagsstillernes beveggrunner for dette – for at dette kommer i dag, og for at vi ikke har fått drøftet det med dem på skikkelig vis. Jeg vil gjerne høre hva de legger i dette.

Jeg vil også gjerne høre statsråden, for statsråden har i utgangspunktet vært imot dette – ut fra det jeg kan forstå. Nå ligger det på bordet et forslag om utredning og om å sende det ut på høring. Da er det litt fornuftig å kunne få vite om statsråden tenker å jobbe med dette på en framoverlent måte, og om det blir en helhjertet utredning. Vil man f.eks. – det er viktig for oss, vi har jo skrevet noen merknader i denne saken, og jeg regner med at statsråden har sett dem, noen av dem redegjorde jeg for – ta hensyn til disse merknadene når man går i gang med en slik utredning, slik at vi får en utredning som er bred, og som altså tar hensyn til disse merknadene?

Jeg vil gjerne – i og med at dette forslaget kom på bordet nå – høre forslagsstillernes begrunnelse for dette. Jeg vil også gjerne høre statsråden si noe om det forslaget som nå ligger på bordet, om å utrede og sende på høring, før jeg eventuelt kommer tilbake og gir en stemmeforklaring om hvor Venstre vil stå i saken – om vi vil støtte det som ligger i innstillingen, eller om vi vil finne at det er fornuftig å sende forslaget til utredning hos regjeringen, og at det deretter blir sendt på høring. Jeg avventer nærmere redegjørelse fra forslagsstillerne og fra statsråden.

Andre visepresident Morten Wold [10:58:03]: Jeg vil knytte noen kommentarer til mindretallets syn i innstillingen, og jeg vil overlate til stortingspresidenten, Tone Wilhelmsen Trøen, nærmere å begrunne det løse forslaget i sitt innlegg.

Som det alt er redegjort for, går representantforslaget ut på å innføre en særlig registreringsplikt for kommunikasjonsrådgivere som utnevnes til statsråder eller statssekretærer. Disse skal oppgi hvilke oppdragsgivere de har hatt de to siste årene før utnevnelsen, og hva oppdragene har gått ut på.

La meg innledningsvis slå fast at vi alle ser verdien av åpenhet i politiske prosesser. Et samlet presidentskap slår fast at åpenhet er verdifullt i seg selv. Det bidrar til økt tillit til beslutninger som tas, og til det politiske systemet. Når vi går imot det foreliggende forslaget, er det med andre ord ikke fordi vi ikke verdsetter tiltak som bidrar til økt åpenhet. Det er imidlertid ikke godt nok å ha en god intensjon når man pålegger borgerne lovbestemte plikter. Det må stilles krav til lovkvalitet, og tiltaket må være målrettet og gi en tydelig effekt som oppveier eventuelle ulemper. Her svikter etter vår mening forslaget, slik kommunal- og moderniseringsministeren påpeker i sin uttalelse, som ligger ved innstillingen.

Statsråden slår i uttalelsen fast at forslaget har en uklar rekkevidde, skaper økt uforutsigbarhet for rådgivningsbransjen og bare delvis treffer den allerede begrensede målgruppen. Det siste skyldes at det er nødvendig å gjøre unntak for opplysninger underlagt lovbestemt taushetsplikt. Kommunal- og moderniseringsdepartementet går på denne bakgrunn imot forslaget, slik de også gjorde sist det var oppe, i 2015.

I Høyre og Fremskrittspartiet er vi enig i de motforestillingene departementet har. For det første vil en registreringsplikt som foreslått gripe inn i den avtalefriheten som ellers gjelder, i denne som i andre deler av næringslivet. For det andre er det viktig å påpeke at i regjeringen gjelder alminnelige regler om habilitet og inhabilitet. Det betyr at dersom noen har en tilknytning til en tidligere kunde på en måte som reiser habilitetsspørsmål, vil det bli vurdert på et faglig grunnlag og i tråd med etablert praksis. Registreringsplikten vil ikke gjøre noe fra eller til når det gjelder det. Dette er det redegjort for i brevet fra departementet. Et tredje problem er at loven vil etablere en plikt med uklare avgrensninger. Det er i seg selv åpenbart uheldig.

Flertallet argumenterer i liten grad mot innvendingene, men henviser til at uklarheter kan rettes opp i forskrifter. Vi får håpe det et stykke på vei er tilfellet, men enkelte tilfeldige utslag av forslaget vil ikke kunne rettes opp. For eksempel vil en rådgiver som er advokat, der klientforhold er undergitt lovbestemt taushetsplikt, ikke omfattes av registreringsplikten, mens rådgivere med annen bakgrunn vil være omfattet. Dette er verken en tilsiktet eller ønsket forskjellsbehandling.

Oppsummert er de faglige innvendingene til forslaget så vektige og omfattende at vi, mindretallet, ikke kan gi det vår tilslutning.

Derfor viser jeg til mindretallets merknader i innstillingen og tar opp forslaget i innstillingen, samt vårt løse forslag, som tar til orde for at Stortinget ber regjeringen utrede og sende på høring forslag om lov om registrering av regjeringsmedlemmers verv og økonomiske interesser, og inviterer Stortinget til å gi sin støtte til dette.

Stortingspresident Tone Wilhelmsen Trøen [11:02:06]: Jeg støtter meg selvfølgelig også til det foregående innlegget, fra representanten Wold, men vil innledningsvis i debatten også vektlegge at vi skal være glad for at Norge er på topp blant landene i verden hvor det er høy tillit mellom borgerne og politikerne og mellom borgerne og det politiske og demokratiske systemet vi har. Vi bør også merke oss at GRECO berømmer Norge for den innsatsen som gjøres i både privat og offentlig sektor mot korrupsjon i vårt land, og for at Norge jobber målbevisst for dette hele tiden. Det er også enighet om intensjonen bak forslaget – det må det ikke herske noen tvil om.

Men det er en rekke spørsmål, bl.a. knyttet til registreringspliktens rammer, som fortsatt er uavklarte. I motsetning til det som ligger i registreringsplikten i dag, vil forslaget ikke bare berøre regjeringsmedlemmer og statssekretærer personlig. Det vil også berøre rådgivningsbransjen, ansatte i rådgivningsbransjen og kunder av rådgivningsselskaper. Forslaget som representanten Wold refererte til, håper jeg Stortinget gir støtte til, nemlig at dette sendes til regjeringen med anmodning om at regjeringen utreder det og sender det på alminnelig høring. Det er viktig at man, før Stortinget fatter denne type vedtak, har hørt alle parter og fått alle relevante innspill.

Jeg kunne tenke meg å dvele ved noen av uklarhetene som hefter ved forslaget. Det er slik at registreringsplikten skal gjelde for regjeringsmedlemmer og statssekretærer som «har arbeidet med å fremme politiske eller næringsmessige interesser». Begrepene er ikke nærmere definert, og det er uklart hvilke oppdrag og bransjer som omfattes, og hvilke som faller utenfor registreringsplikten.

Det står videre at registreringsplikten skal omfatte «oppdragenes innhold». Det er uklart hva som menes med at oppdragets innhold skal angis på et overordnet nivå og med en kort angivelse av oppdragets tema, for rådgivningsoppdrag kan være av svært ulik karakter også hva gjelder oppdragets kompleksitet. Slik forslaget nå ligger, vil forståelsen og praktiseringen av registreringsplikten trolig bli sprikende. Det tror jeg ikke noen ønsker skal skje.

Det er også slik at registreringsplikten skal gjelde «oppdragsgivere og oppdrag regjeringsmedlemmene og statssekretærene har hatt de to siste årene før tiltredelsen», men det er ikke avklart hvordan denne tidsavgrensningen skal forstås. Vil registreringsplikten kunne omfatte oppdrag som ble påbegynt i løpet av de to siste årene før tiltredelse, eller også oppdrag som løp eller ble avsluttet i løpet av de to siste årene før tiltredelse? Det kan her være grunnlag for å få en bredere vurdering.

Forslaget drøfter heller ikke om registreringsplikten skal omfatte alle oppdrag i virksomheten eller bare oppdrag der vedkommende regjeringsmedlem eller statssekretær har bidratt med rådgivning. Til sammenlikning gjelder de advokatetiske reglene fellesskapet – og ikke bare den enkelte advokat. Også kommunikasjons- og rådgivningsvirksomhet drives som regel i et partnerskap hvor de økonomiske interessene er sammenfallende, og da vil konkurransesensitiv informasjon ofte være tilgjengelig for flere i virksomheten.

Jeg kunne nevnt flere sider ved dette som det vil reises tvilsspørsmål om, og hvor det er uklarheter. Når alt dette er sagt, mener vi at dette forslaget fortjener en grundigere utredning, som kan gi et bedre beslutningsgrunnlag og dermed et mer treffsikkert og formålstjenlig vedtak. Utredningsinstruksen som gjelder for forvaltningen, skal tilrettelegge nettopp for at det legges et godt grunnlag for beslutninger om denne type tiltak som Stortinget fatter.

Jeg anbefaler derfor Stortinget å støtte det forslaget som er fremmet av representanten Wold og undertegnede i dag.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [11:07:13]: Først vil eg gi presidentskapet og Abid Q. Raja honnør for å ha gått inn i dette forslaget med opne auge. Det er inga overrasking at dei partia som støttar innstillinga frå fleirtalet, faktisk også meiner – og har meint det i lang tid – at opplysningsplikta skal styrkast og utvidast.

Historikken kjenner vi etter kvart ganske bra. I førre periode fekk vi utvida opplysningsplikta på ei rekke felt for både stortingsrepresentantar og regjeringsmedlemer når det gjaldt økonomiske interesser, biinntekter, selskapsinteresser, næringseigedomar av betydeleg verdi osv. Avtalar med tidlegare arbeidsgivarar om permisjonar, velferdsfordelar, pensjon osv., skal registrerast. Det same gjeld avtalar med arbeidsgivarar om framtidige fordelar osv.

Det har heile tida lege under dette arbeidet at ein også skal gå inn på andre typar bindingar her. Dei uklarheitene som blir nemnde av Kommunal- og moderniseringsdepartementet, er uklarheiter som også er i dagens registreringsplikt. Dette er ikkje noko som opnar seg no, ved denne utvidinga av registreringsplikta, det er utfordringar som må bli funne gjennom forskrifter og faktisk praksis.

Dette er heilt avgjerande for at dei som styrer landet, skal ha legitimitet. La meg minne om at sjølv om vi per dags dato har høg tillit til norske politikarar – vi ligg relativt lågt når det gjeld korrupsjon – er ikkje det ein situasjon som vil vere for alltid. Vi må heile tida passe på og sikre at vi har system som sørgjer for openheit, som gjer at offentlegheita til kvar tid kan få innsyn i ting som kan skape bindingar, og som kan skape uheldige situasjonar.

Se berre på det som skjer i Polen og Ungarn no: Når det gjeld f.eks. domstolsadministrasjonen og forvaltninga av han, har dei eit heilt identisk system som det norske, men plutseleg har det utenkjelege skjedd. Spørsmålet er da om det utenkjelege kan skje i Noreg også. Det kan godt hende, men det treng ikkje å hende, men vi veit ikkje, så vi må lage system for dette. Dette er eit ledd i akkurat det. Det er openbert at det kan vere bindingar til tidlegare oppdragsgivarar og kundar ein har hatt, som bør vere tilgjengelege i eit register og vere ein del av registreringsplikta.

Når det kjem til stykket, er jo dette eit spørsmål om omsyn: Skal nokre omsyn vege tyngre enn andre? Skal demokratiets behov for openheit og innsyn vege tyngre eller lettare enn omsynet til andre ting? Det er ein diskusjon vi har hatt mange gonger, bl.a. da vi utvida registreringsplikta sist. Heile tida har omsynet til demokratiet vore viktig. Eg registrerer no at Venstre vil vurdere forslaget frå Morten Wold og Tone Wilhelmsen Trøen om at regjeringa skal greie ut dette spørsmålet vidare. Da kjem på mange måtar den store testen for Venstre som eit openheitsparti. Viss ein seriøst vurderer at ei utgreiing bør skje, bør ho skje på Stortinget. Det skal jo vere Stortinget som set standarden i desse sakene – som Stortinget har gjort elles når det gjeld registreringsplikta, og no ved utvidinga av ho. Det er Stortinget som heile tida set standarden. Kvifor skal Stortinget gi det til regjeringa, for at dei skal greie ut om framtida for openheit rundt desse spørsmåla?

For å problematisere det ytterlegare: Vi veit jo kva regjeringa meiner om dette spørsmålet. Kva kan ei utgreiing gjere av forskjell? La meg lese frå svaret frå Kommunal- og moderniseringsdepartementet, kva statsråden meiner i denne saka:

«Jeg mener at et forslag om at Kongen i statsråd kan pålegge regjeringsmedlemmer og statssekretærer å registrere sine tidligere oppdrag og oppdragsgivere, sett opp mot ulempene ikke vil gi nødvendig merverdi i arbeidet for å styrke demokratiet, herunder bekjempe korrupsjon og fremme integritet.»

Ein får det ikkje klarare enn dette: Regjeringa vil ikkje ha det. Det betyr at viss ein seriøst vurderer å gå inn på ei utgreiing, har ein faktisk også sagt at ein eigentleg heller ikkje vil ha det.

Eg er spent på kva Venstre landar på i denne saka, og om dei faktisk vil halde fana høgt som eit av openheitspartia, som dei tidlegare har hevda å vere.

Bjørnar Moxnes (R) [11:12:33]: Overgangene mellom politikk og lobbybransjen, svingdøren mellom politikk og PR, er egentlig en ganske ny trend blant toppolitikerne i Norge. I et historisk perspektiv er endringen tydelig. I etterkrigstiden var det et mindretall av politikerne som gikk til et annet yrke enn det de opprinnelig kom fra, når de forlot politikken, og blant dem som skiftet beite, var tendensen at de gikk over til lederstillinger i det offentlige. Datidens politikerelite vekslet i liten grad inn sin politiske kapital i ledende stillinger i næringslivet eller i PR-bransjen – men dagens politikere er av annet kaliber. De som nå forlater politikereliten, kommer seg høyt opp i samfunnet, og mange blir også lobbyister for pengesterke interesser.

Alle i denne salen vet at stemmeseddelens makt skal være en tung motvekt til pengeseddelens makt, men folkestyret svekkes når folkestyrets ledere er til salgs til høystbydende. For hva skjer med innflytelsen til folk flest når toppolitikere skal være folkets ledere den ene dagen og neste dag dukker opp som pengemaktens tjenere, ikke minst når de går tilbake til politikken og hemmeligholder hvilke pengeinteresser de nylig jobbet for? Dette er godt nytt for kapitalkrefter som opererer utenfor offentlighetens søkelys, men det er elendig nytt for folk flest.

I boken Der andre tier, som kom ut i høst, kunne vi lese om hvordan en nå konstituert nestleder i Fremskrittspartiet gikk fra politikken til PR-bransjen og tilbake gjennom den samme svingdøren. Det kan jo være fristende å gjøre et poeng ut av hvordan partiet for folk flest erstattet en industriarbeider fra Skogn med karrierelobbyisten Sylvi Listhaug fra First House, men det er Fremskrittspartiets valg hvem de vil ha som sine ledere.

Det som er høyst relevant for forslaget vi behandler i dag, er hvor Sylvi Listhaug tier. I boken skriver hun nemlig om da hun tiltrådte som landbruks- og matminister, og at spekulasjonene gikk på om hun hadde jobbet for Rema 1000. Her hopper Listhaug beleilig over at disse spekulasjonene faktisk stemte, at vi fikk en landbruks- og matminister som nylig hadde gått igjennom regjeringsplattformen på oppdrag fra Rema 1000, via First House. Det er også kjent at den samme politikeren kort tid tidligere var blitt kjøpt og betalt av Norges idrettsforbund for å påvirke partiet hun selv satt i sentralstyret til. Dette får man ikke lese i boken, men det understreker hvorfor det er behov for en lovregulering for å sikre åpenhet om politikere på betalt påvirkningsoppdrag for kapitalkrefter og særinteresser. La oss kalle det en «lex Listhaug».

Det må være lov å si at presidentskapet har tatt seg god tid i behandlingen av dette forslaget. Rødt fremmet et liknende forslag for snart ett år siden. Arbeiderpartiet stemte imot. De ønsket en full komitébehandling først. På tross av at et ganske likt forslag ble grundig gjennomgått i forrige stortingsperiode, har det altså tatt sin tid. I mellomtiden rakk vi å få en ny First House-minister inn i regjering da PR-nestoren Tor Mikkel Wara tok over stafettpinnen fra Listhaug. Fremskrittspartiet er åpenbart – mer enn noen andre regjeringspartier – partiet for lobbyister flest.

Det beste ville vært om vi i dag kunne satt et punktum for en æra av First House-ministre, som Sylvi Listhaug og Tor Mikkel Wara. Men Erna Solberg bekymrer seg tydeligvis ikke for svingdøren mellom politikken og lobbybransjen – tvert imot. Om stortingsflertallet sikrer økt åpenhet om dette framover, er det i det minste et framskritt.

Der vi ser at Fremskrittspartiet og Høyre som vanlig slår ring om pengemakten og deres interesser, er det gledelig at Venstre, i det minste i innstillingen, bryter med sine regjeringspartnere i denne saken. Skimter vi nå starten på at politisk integritet og åpenhet går foran posisjoner og hestehandler? Vi får i hvert fall håpe at denne kimen av prinsippfasthet ikke faller allerede i dag, bare for å komme partier som nå kan miste ansikt, og som er uenige i forslaget, i møte. Så vi håper at Venstre holder fast ved prinsippene og ikke bøyer nakken for Fremskrittspartiet og Høyre.

Tredje visepresident Magne Rommetveit [11:17:46]: Når Arbeidarpartiet får det siste femminuttsinnlegget i denne omgangen, er det fordi Arbeidarpartiet ikkje hadde tenkt å seia noko i denne saka. Og grunnen til at Arbeidarpartiet ikkje hadde tenkt å seia noko i denne saka, er at Abid Q. Raja frå Venstre på en så god måte gjorde greie for det som er både synet til Arbeidarpartiet og synet til fleirtalet i presidentskapet i innstillinga. Det er jo slik at alle me som har tillitsverv i politikken, må vera villige til å stå fram med noko så kurant som kva me har jobba med, og kven me har jobba for. Opplysningsplikta er dessutan avgrensa til dei to siste åra før tiltreding, og det meiner eg er heilt overkomeleg for alle som er aktuelle til å sitja i regjering. Det som ligg føre no, og som me vert inviterte til å vera med på i dag, er jo ikkje ei lovendring med stor rekkjevidde, men det er ei viktig prinsipiell endring. Som politikarar står me oss på å vera opne om erfaringane våre, motivasjonen vår og andre forhold som har forma dei standpunkta me står for, og ein medierøyndom med til dels uklar kjeldebruk må møtast med meir informasjon og med meir fakta og openheit. I så måte er dagens forslag eit opplagt steg i rett retning.

Det lause forslaget som no ligg føre, er eg litt undrande til, for dei som har fremja forslaget, vil jo ikkje dette. Dei vil ikkje ha denne opplysningsplikta for statsrådar og statssekretærar og vil at ein skal greia ut og senda noko på ei ny høyring. Som representanten Moxnes nettopp sa, har dette forslaget no hatt eit år på seg til å modnast – veldig mykje av tida nettopp i regjering, så eg kan ikkje heilt sjå kor mykje meir ein kan finna ut av ved å lata dette gå på vandring igjen. Eg synest dette lause forslaget verkar veldig laust. Eg og Arbeidarpartiet står på innstillinga og reknar med at ho får fleirtal i salen.

Statsråd Monica Mæland [11:20:49]: Forslagsstillerne mener det bør innføres lovhjemmel for Kongen i statsråd til å pålegge regjeringsmedlemmer og statssekretærer å registrere tidligere oppdragsgivere der vedkommende har arbeidet med å fremme politiske eller næringsmessige interesser. Et slikt forslag ble også fremmet i 2014.

Men dette forslaget går lenger enn det forrige, fordi også innholdet i oppdragene skal rapporteres og offentliggjøres. Det betyr at det vil bli innrapportert og publisert opplysninger i et større omfang. Jeg har tidligere sagt at opplysningene verken alene eller samlet kan begrunne interessekonflikter eller habilitet.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet er ansvarlig for etiske retningslinjer for statsansatte. Disse gjelder for politisk ledelse. Det framgår av retningslinjene at de viktigste reglene for å sikre tilliten til offentlig forvaltning er habilitetsreglene i forvaltningsloven § 6.

For statsråder gjelder habilitetsreglene i forvaltningsloven direkte i deres egenskap av departementssjefer. I egenskap av regjeringsmedlem gjelder visse ulovfestede krav til habilitet. Vi har lang og veletablert praksis for at regjeringsmedlemmer trer til side i saker hvor det kan reises tvil om habilitet. Vi har også regler om bierverv, karantenebestemmelser ved overgang til annen virksomhet og forbud mot gaver i tjenesten. Samlet sett skal disse reglene bidra til at politisk ledelse ikke lar seg påvirke av usaklige hensyn.

Det er på mange år ingen kjente tilfeller av korrupsjon eller mistanker om korrupsjon blant politikere på nasjonalt nivå – og heldigvis for det. Det betyr selvsagt ikke at vi er immune mot korrupsjon, eller at den høye tilliten vil bestå.

Jeg deler derfor forslagsstillernes intensjon om at det er viktig å innføre tiltak som kan bidra til at tillit opprettholdes eller styrkes. Åpenhet er det viktigste virkemiddelet. Men slike tiltak må kunne begrunnes ut fra faglige vurderinger og faglige behov. Fordelene bør altså overstige ulempene. Jeg har i brev til Stortinget vist til at forslaget har en rekke negative bieffekter, bl.a. i form av negative virkninger på avtalefriheten, konkurransevridninger, unødvendig byråkrati og – aller viktigst – uklarheter rundt regelforståelsen.

Bortsett fra påstanden om at det «har åpenbar allmenn interesse å kjenne til denne typen rådgivningsvirksomhet når statsråder/statssekretærer tar viktige beslutninger på sine felt», har jeg så langt ikke sett et eneste argument for at det er et reelt behov for dette tiltaket.

Poenget med registreringsplikten er at det skal være åpenhet om eierskap og økonomiske bindinger som utøves samtidig med stortingsvervet eller som medlem av regjeringen. Dette regnes som opphavet til interessekonflikter, dvs. at en «tjener to herrer» samtidig. Gjeldende reglement og tilhørende lov dekker alle relevante forhold.

Verv og økonomiske bindinger som er avsluttet før tiltredelse, vil ikke være gjenstand for interessekonflikt i vanlig forstand, men mer et spørsmål om lojalitet. Jeg deler ikke synet til flertallet i presidentskapet om at dette er en helt «naturlig videreutvikling av reglementet». Jeg ser ikke at personer som kommer fra kommunikasjonsbransjen, skiller seg ut på en måte som forsvarer innføring av særskilte lovhjemler om registreringsplikt og åpenhet.

For å øke borgernes tillit til politikere bør det innføres tiltak som treffer godt og har nøytral og bred effekt. Dette forslaget innebærer en egen registreringsplikt for dem som har fremmet «politiske eller næringsmessige interesser», som det heter, de siste to årene. Det kan oppfattes som et signal om at lovgiver vurderer at risikoen for interessekonflikter og korrupsjon er høyere blant enkelte yrkesgrupper enn andre. Det er uheldig og kan ikke begrunnes.

Den foreslåtte registreringsplikten er avgrenset mot forhold som er omfattet av lovbestemt taushetsplikt. Rekkevidden av denne avgrensningen mot lovbestemt taushetsplikt er uklar. Flertallet legger til grunn at forretningshemmeligheter ikke skal omfattes av registreringsplikten. Jeg kjenner ingen annen lovbestemt taushetsplikt enn den som følger av forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 2. Taushetsplikten i forvaltningsloven § 13 gjelder imidlertid kun opplysninger vedkommende blir kjent med i tjenesten, og altså ikke før tiltredelse. Det foreliggende forslaget ivaretar mest sannsynlig altså ikke flertallets ønske om et vern av forretningshemmeligheter.

Jeg mener altså alt i alt at motivene for forslaget er gode, men at det er en rekke uklarheter, og jeg håper at lovforslaget oversendes regjeringen for en nærmere utredning.

Carl I. Hagen (FrP) [11:37:07]: Det var representanten Knag Fylkesnes som fikk meg til å gripe ordet. Han snakket om bindinger til tidligere oppdragsgivere. Da har jeg lyst til å stille spørsmålet: Hvorfor skal man ha noen interesse av tidligere oppdragsgivere, tidligere klienter, tidligere kunder? Jeg kan ikke skjønne at det skal være en problemstilling. Hvis man har en binding mens man jobber, skal man ivareta interessene, for det er man betalt for å gjøre. Men når oppdraget er avsluttet, er det avsluttet. Jeg tror det er en betydelig oppkonstruert situasjon her.

Det man kanskje også burde sett på, er eksisterende bindinger. Moxnes snakket om kapitalkreftene og særinteressene. Da kunne jo jeg finne noe på den andre siden. Kapitalkrefter er den ene siden, og så har vi kanskje fagbevegelsen på den andre siden. Der er det alltid en viss diskusjon. Hva med Arbeiderpartiets reelle, vedvarende binding til Landsorganisasjonen – hvor vi også har eksempler på at Landsorganisasjonen har truet med å holde penger tilbake hvis ikke Arbeiderpartiet endret sine politiske synspunkter? Det gjaldt sykelønnsordningen, som det var en debatt om da Jens Stoltenberg var statsminister og Gerd-Liv Valla var LO-leder, og hun truet med å holde tilbake penger til valgkampen til Arbeiderpartiet hvis de ikke stoppet det som statsråd Hansen hadde nevnt i det offentlige rom om å endre på sykelønnsordningen.

Jeg tror vi kan si at man oppkonstruerer problemer her. Advokater, rådgivere, kommunikasjonsmedarbeidere og andre har jo oppdrag, men når de er ferdige med oppdragene, hvorfor i all verden skulle de da føle noen bindinger til et avsluttet forhold? Det kan ikke jeg begripe. Jeg tror heller ikke det er riktig. Da skal vi ikke ha et system hvor vi fratar en lang rekke mennesker karrieremuligheter og muligheten til å gå inn i politikken, som man vil gjøre hvis lovforslaget som nå ligger på bordet, blir vedtatt, og hvis statsministeren benytter seg av denne kan-muligheten som man ønsker å lovfeste. Men jeg er i hvert fall veldig glad for at det er et «kan» og ikke et «skal».

Femte visepresident Abid Q. Raja [11:40:05]: Nå har vi lyttet og hørt innvendinger og råd og gode begrunnelser for hvorfor et sånt utredningsforslag kan være riktig, og hvorfor det bør sendes på høring. Når jeg da skal gi min stemmeforklaring og gi en anbefaling til Venstres stortingsgruppe, har jeg lagt vekt på nettopp disse beveggrunnene for hva en utredning kan gi svar på.

Forslaget som nå kommer fra Høyre og Fremskrittspartiet, går jo lenger enn de har vært villig til å strekke seg tidligere, og det er for så vidt et positivt signal. Hvis det, gjennom en sånn utredning og høring, kan bidra til at større deler av Stortinget kan samle seg bak en eventuell lovendring på dette feltet, vil det også bidra til å gi mer legitimitet utad, slik at det blir en større grad av respekt for denne typen åpenhet, enn om dette stortinget deler seg på midten. Tvinger man regjeringen til å gjennomføre noe, kan det kanskje bidra til at det blir litt støy der ute, og at man kanskje ikke helt forstår hvorfor man skal bidra til å skape denne åpenheten. Klarer vi å kommunisere dette på en bedre måte ved at vi står mer samlet – at en større del av Stortinget står samlet, potensielt at det blir et enstemmig vedtak etter en slik utredning og høring, tror jeg det vil skape større respekt for Stortingets vedtak når vi gjør dette som enkelte vil kunne oppleve som inngripende. Politisk vil jeg mene at man ikke bør oppleve det slik, men det vil likevel være folk som vil kunne oppleve dette som inngripende, noe vi nettopp hørte av forrige taler. Det vil være en prosentandel som vil stå for det synet.

Jeg har også hørt at regjeringen, ved statsråden her, har sagt at det er klokt at man nå får dette utredet, hensyntatt alle disse argumentene som ble løftet fram delvis av statsråden selv og delvis av forslagsstillerne.

Jeg tror også at når regjeringen sier det vil være klokt å foreta en utredning, slik at man får alle fordelene og ulempene på bordet og får belyst alle sider av dette, er det noe Stortinget vil gjøre klokt i å lytte til, slik at man får alle svarene før man tar en beslutning. Min anbefaling til Venstres stortingsgruppe vil være at vi avventer en nærmere utredning og høring, og at vi stemmer for dette forslaget som er blitt fremmet som et løst forslag i salen.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [11:42:41]: Så lett var det å vippe Venstre av openheitslinja – eit lite forslag om ei utgreiing frå ei regjering som ikkje ønskjer å gjennomføre dette systemet, som har vore imot alle utvidingar av registreringsplikt og openheit dei siste åra, og som Venstre tidlegare har stemt imot og fått gjennomslag for, sjølv med knapt fleirtal. Men denne gongen sit Abid Q. Raja i presidentskapet, og eit lite forslag om ei utgreiing var nok til å vippe Venstre av den pinnen.

Det er jo interessant å sjå på Venstre, som har ein lang, lang tradisjon – stolte tradisjonar, vil eg seie – for å vere partiet som fremjar auka openheit, som har ønskt lobbyregister, som ved kvar anledning har foreslått dette på Stortinget fordi ein meiner det vil styrkje legitimiteten, og som har vore villig til å gå på knappe fleirtal for å få det gjennom. Ein ønskjer å setje ein standard. Men no har vi altså i presidentskapet Abid Raja, som kan vippast av pinnen ved eit enkelt utgreiings- og utsetjingsforslag, som dette representerer. Eg er veldig lite imponert over behandlinga til Venstre, men eg må samtidig innrømme at det ikkje overraskar meg, det var faktisk eit eller anna som låg i lufta, og som viste at her kunne Venstre nok ein gong gå på akkord med sine eigne verdiar – nok ein gong forlate dei. Og som ein filosof sa: Når ein ser ned i avgrunnen, ser avgrunnen på ein sjølv.

Arne Nævra (SV) [11:44:36]: Jeg er verken gammel advokat eller gammel filosof, men jeg er en gammel avisleser. Jeg skal ta opp det som på mange måter er det viktigste for oss, det at vi skal representere folket, og at folket ser på oss.

Jeg har registrert at det har vært ganske mange oppslag om tillit til stortingsrepresentanter i det siste. Vi kan risikere å få et litt frynsete rykte, og det frynsete ryktet kan henvises til reiseregninger, det har vært snakk om stortingsbygninger og overskridelser, det har vært snakk om festbudsjetter – det ene etter det andre. Kanskje er det nettopp nå en god timing å gå inn for et forslag som bl.a. representanten Knag Fylkesnes står bak, og som de – jeg holdt på å si – beste og de mest åpne deler av presidentskapet står bak.

Til representanten Carl I. Hagen: Jeg synes det er ganske underlig at han kommer med uttrykk som at tidligere bindinger er helt uinteressant og betyr ingen ting – det som betyr noe, er nåværende bindinger. Hvor naiv går det an å være? Jeg tror faktisk ikke det er riktig å si at en er naiv heller, for en gammel politisk ringrev som Carl I. Hagen tror jeg nok vet at tidligere bindinger kan være helt avgjørende for nåværende bindinger. Selvfølgelig er de det.

Helt til slutt: Jeg har sittet og hørt på denne debatten – uten at jeg har sittet i en fagkomité for denne debatten – og jeg må si at det er skuffende å høre på Venstre, som faller fra i oppløpet. Det er som representanten Knag Fylkesnes sier: Venstre har hatt, og de soler seg litt i, en tradisjon for åpenhet, og så faller man altså fra og snubler i oppløpet. Jeg har sett det på andre områder også, det er veldig leit at – jeg skal ikke si at bordet fanger, men – regjeringen fanger og deltakelsen fanger på denne måten. Det er leit å se, og det er skuffende.

Femte visepresident Abid Q. Raja [11:47:16]: Nå blir det brukt litt store ord her, «skuffende» og «vippet av pinnen» og at vi lar oss vippe av regjeringen som vil utrede, osv. Nå er Venstre vel å merke en del av denne regjeringen, så at Venstre sammen med regjeringen skal bidra til å utrede dette, føler ikke jeg er å bli vippet av pinnen. Vi har lyttet kritisk til de innspillene som har kommet, og utredningsforslaget som er blitt lagt på bordet, og har hørt hva forslagsstillerne selv sier om dette. Jeg har også stilt spørsmål til statsråden her om hvordan hun og regjeringen vil innrette seg etter dette. Det jeg har hørt, er at man skal foreta en grundig vurdering, grundig utredning, av dette. Så kaller SV dette en enkel utredning, mens jeg hørte statsråden si ja til en grundig utredning. Jeg tror vi skal vise klokskap og avvente denne utredningen, høringen, og dermed bidra til å skape større legitimitet og forståelse for dette. Det mener jeg det er større klokskap i enn å avvise det regjeringen selv foreslår når de ber om å få dette utredet.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [11:48:23]: Denne regjeringa har faktisk greidd ut det allereie, dei har sendt eit brev til presidentskapet der dei kjem med si meinig og si vurdering av heile dette forslaget. Det er alt gjort. Den sitjande regjeringa, der Venstre inngår, har alt sagt kva dei meiner om dette forslaget. Det er ikkje slik at ein sender brev personleg frå ein statsråd heilt usjekka. Det som går til Stortinget, står heile regjeringa bak, også Venstre. Det betyr at her hadde Venstre moglegheit til å køyre eit prinsipielt løp, som det har gjort i årevis, tiår etter tiår. Her ligg det altså bak Abid Q. Raja, på dei skuldrene han står, ein stolt tradisjon av folk og politikarar som har køyrt openheit, meir demokrati, meir innsyn og høgare legitimitet i politiske prosessar. Det er dei skuldrene representanten Raja no hoppar av når han overlèt til regjeringa å greie ut noko dei allereie har utgreidd. Dei seier jo nettopp at dette ikkje vil gi ein demokratisk meirverdi, det er det som er skuffande i denne saka.