Stortinget - Møte fredag den 24. april 2020

Dato: 24.04.2020
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 188 S (2019–2020), jf. Meld. St. 6 (2019–2020))

Søk

Innhold

Sak nr. 4 [09:02:23]

Innstilling fra utdannings- og forskningskomiteen om Tett på – tidlig innsats og inkluderende fellesskap i barnehage, skole og SFO (Innst. 188 S (2019–2020), jf. Meld. St. 6 (2019–2020))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil tre replikker med svar etter innlegg fra partienes hovedtalere og seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

Torstein Tvedt Solberg (A) [] (ordfører for saken): I dag skulle vært en festdag. Dette skulle vært dagen vi vedtok resultatet av år med arbeid, og konkluderte. Denne stortingsmeldinga skulle være regjeringas svar på så godt som alle utfordringer som har vært på skolefeltet. Siden 2013 har ulike statsråder fra høyreregjeringa svart at det er i denne stortingsmeldinga svaret på alskens mulige utfordringer på skolefeltet skulle komme. Vi har fått flere rapporter, det har vært utallige høringer, og ikke minst har det blitt skapt enorme forventninger der ute til de svarene som skulle komme. Det var viktige og store utfordringer en skulle svare på, på viktige saksområder som tidlig innsats og spesialundervisning, som nå skulle få et svar, nå skulle få en endring, nå skulle få et løft. Men det som kom fra regjeringa, var en stortingsmelding som mest av alt er et luftslott, og som jeg tror skuffet veldig mange. Forventningene som var skapt der ute når det gjelder spesialundervisning i PPT etter at Nordahl-utvalget hadde lagt fram sin innstilling, ble ikke hørt. Stoltenberg-utvalget og de mange forslagene de hadde om både tidlig innsats og utfordringene til gutter og jenter, blir ikke svart på.

Høyreregjeringa prioriterer beskrivelser og ord framfor handling, ressurser og konkrete tiltak. Og det merkeligste synes jeg nesten er at ansvaret legges på alle andre. Regjeringa bruker i sin stortingsmelding egentlig mest plass og mest tid på å si hva regjeringa forventer at andre skal gjøre – hva regjeringa forventer at kommunene skal gjøre – uten å gjøre sin del av jobben og uten å følge opp. En innfører noen få nye plikter, og alt dette som innføres og forventes, gjør en uten ressurser og uten den respekten for tidsbruk som disse ekstra oppgavene vil ha som følge. Kort sagt er dette en stortingsmelding som ikke svarer på de store utfordringene feltet ser. Stortingsmeldingas mål virker å være at man skal fortsette som før, tross det enorme behovet det er for endring på feltet. Regjeringa hadde nå en historisk mulighet til å ta grep, til å gjøre endringer for tidlig innsats, til å få på plass en reform for spesialundervisningen og få til en endring for PPT og SFO, men de har sviktet.

Jeg har vært saksordfører for saken i Stortinget. Vi har forsøkt å rette opp dette i Stortinget og få regjeringspartiene og det nyslåtte opposisjonspartiet Fremskrittspartiet med på endringer som kunne ha rettet opp den skuffelsen som ble skapt fra regjeringa, men det er bare å konstatere at regjeringspartiene og Fremskrittspartiet stemmer imot samtlige av de nesten 50 forslagene som fremmes fra opposisjonen.

President, nå vet jeg ikke hvor mye tid jeg egentlig har.

Presidenten: Nei, klokken fungerte ikke akkurat nå. Jeg stoler på at representanten holder seg innenfor rimelig tid.

Torstein Tvedt Solberg (A) []: Takk, president, da skal jeg besinne meg, og jeg skal ikke snakke om alle de nesten 50 forslagene som opposisjonen fremmer. Jeg trekker heller fram noen av de viktigste, og så kan vi eventuelt komme tilbake til noen av dem i debatten.

Først til PPT og den spesialpedagogiske tjenesten i kommunene: Der gjøres det lite konkret fra regjeringa for å få til de endringene som trengs. Fra opposisjonen fremmer vi forslag om og mener at det må på plass en nasjonal plan for å flytte ekspertisen i PPT nærmere eleven. Vi mener også at en må gjennomgå regelverket for sakkyndigvurderinger. Det er nettopp sakkyndigvurderingen som alle rapporter har vist at står i veien for at ekspertene bruker tiden sin på å hjelpe elevene – og ikke på rapportskriving og byråkrati. Ikke minst ønsker vi et mer forpliktende samarbeid mellom overgangene, også mellom ungdomsskolen og videregående. Den er sånn sett positiv, den endringen som nå skjer mellom barnehage og barneskole.

For Statped ser det egentlig dårligere ut. Regjeringa gjennomfører der et ganske massivt kutt som allerede har virkning fra 2020, men har ikke klart å legge på plass eller tegne opp alternativet som en nå sier skal komme på plass. En svekker og vingeklipper altså et nasjonalt kompetansesenter uten å klare å beskrive et konkret alternativ. Det er alvorlig at en nå kutter for et så viktig nasjonalt kompetansesenter, gjennomfører et så stort kutt uten å ha alternativene på plass og samtidig ikke klarer å svare på om dette også går ut over tilbudet til de svakeste elevene, som en nå altså kutter for uten å ha på plass noe alternativ.

Vi legger også fram et forslag om raskt å få på plass en evaluering av de desentraliserte kompetanseordningene, Dekomp, som har vist seg ikke å fungere. Det kommer til å bli stemt ned nå. Vi har også lagt fram mange gode forslag som kunne gjort noe med den økende lærermangelen – uten at en vil stemme for de forslagene og ser på mulighetene for å ta grep.

Til slutt: Den situasjonen vi nå er i med koronakrisen, viser jo at det er nettopp denne elevgruppen vi burde tatt grep for. Det er nettopp i denne stortingsmeldinga en burde kommet med bedre svar. Rapportene om konsekvensene av skolestenging viser at det er de svakeste elevene, de med det dårligste utgangspunktet, som har tapt mest på stengte skoler, og som kommer til å tape mest på den gradvise gjenåpningen av skolene nå. Dessverre får heller ikke disse elevene i dag noen nye svar på hvordan systemet kan være og endres for dem. Det er beklagelig. Men det er fortsatt en mulighet for regjeringspartiene og Fremskrittspartiet til å hive seg med og være med på å stemme for noen av de mange forslagene som opposisjonen i dag fremmer, som kunne gjort det bedre.

Presidenten: Da tar representanten opp de forslagene Arbeiderpartiet er med på?

Torstein Tvedt Solberg (A) []: Ja.

Presidenten: Representanten Torstein Tvedt Solberg har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Kent Gudmundsen (H) []: Det har ikke manglet på kritikk fra Arbeiderpartiet når det gjelder denne stortingsmeldingen, og man har pekt på at man har brukt for mye tid og utredet for mye. Men nå har vi altså en stortingsmelding og en innstilling her i dag som hviler på et omfattende arbeid, med informasjon fra både Nordahl-utvalget og Stoltenberg-utvalget, høringssvar, mer statistikk og mer kunnskap.

Så vet vi at dagens system ikke er godt nok, og at for mange får spesialundervisning fra ufaglærte assistenter. Det er derfor viktig at vi tar grep, at vi kommer i gang, at vi raskt får på plass kompetanseheving ute i kommunene, ikke minst at vi får gjort de endringene og går opp de linjene som gjør at man får spisset tjenestetilbudet ute i kommunene for de mange, og at man har den spisse kompetansen i Statped. Svaret fra Arbeiderpartiet er at man vil utsette det, man vil ikke være med på det. Men man kommer ikke med noen annen plan, man har ikke noe annet forslag enn å peke på at regjeringen må jobbe videre med saken. Kan representanten Tvedt Solberg avsløre hva Arbeiderpartiet egentlig mener i denne saken?

Torstein Tvedt Solberg (A) []: Igjen: Jeg skal ikke ramse opp alle de 50 alternative forslagene som opposisjonen og Arbeiderpartiet har i denne saken. Men jeg vil gjenta det jeg sa, at det vi er kritiske til, er at regjeringa i denne stortingsmeldinga velger å prioritere beskrivelser og ord framfor handling og ressurser til konkrete tiltak. Da bør det ikke overraske Høyre og regjeringspartiene at vi stemmer imot en omorganisering av Statped og motsetter oss dette, som først og fremst er et kutt, som først og fremst er en vingeklipping, der regjeringspartiene ennå ikke har klart å legge fram et konkret forslag om hvordan disse pengene skal brukes, og hva dette nye tilbudet er, som representanten Gudmundsen her bare beskriver med ord, og som det ikke foreligger noe konkret på. Våre forslag ville ført til flere og konkrete endringer, slik at en faktisk hadde fått til det som trengs på dette området.

Kent Gudmundsen (H) []: Det er faktisk helt feil. Jeg vil anbefale representanten Tvedt Solberg å lese stortingsmeldingen litt nøyere. Det er nå engang sånn at det både foreslås styrking av forskning og å lage et eget nasjonalt kompetansesenter for spesialpedagogikk, og det er også rammet inn nøyaktig hvordan man ser for seg at arbeidsdelingen mellom Statped, PPT og kommunesektoren skal være. Man peker på en rekke diagnoser, og man trekker opp en del linjer. Men så vil det selvfølgelig være sånn at når man skal omstille en organisasjon, gjør man det i samspill med kompetansen og de ansatte, og det trodde jeg Arbeiderpartiet var veldig opptatt av. Så selv om vi ikke legger ned en detaljert omorganiseringsplan i en stortingsmelding, noe som ville vært helt unaturlig, er det helt klart lagt politiske rammer for hvordan man ser for seg at man skal bedre spesialundervisningen og den kompetansen som man trenger å støtte opp ute mot kommunene. Så igjen: Jeg greier ikke å se at Arbeiderpartiet har noe alternativ annet enn å kritisere. I mange av de forslagene som legges fram, er det ikke noe annet enn det som allerede ligger i stortingsmeldingen på dette feltet. Så jeg spør: Hva er den konkrete planen til Arbeiderpartiet?

Torstein Tvedt Solberg (A) []: Nå skulle selvfølgelig også jeg ønske at det var Arbeiderpartiet som satt i regjering, og da kunne lagt fram en mer kraftfull melding, med tydeligere grep som kunne ha endret noe. Nå er det dessverre sånn at det er Høyre som har sittet i regjering, det er Høyre som har lagt fram disse forslagene, og det eneste konkrete Høyre gjør på dette området, er å gjennomføre et kutt i Statped, som er det nasjonale kompetansesenteret for spesialundervisning. Og hvis svaret til Høyre samtidig er å opprette et nytt nasjonalt kompetansesenter, uten i det hele tatt å klare å beskrive hvordan en skal få på plass god kompetanse ute i kommunene, synes jeg det er merkelig. Nordahl, som laget rapporten, sa på høringen at med de endringene som regjeringa foreslår, blir det ingen endring ute i kommunene, for regjeringa makter ikke å beskrive det. Jeg håper at regjeringa kan komme med noen svar her, og at ikke opposisjonen nok en gang gjør jobben til denne regjeringa.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Kent Gudmundsen (H) []: Jeg har virkelig sett fram til dagens debatt, som ble utsatt, og at vi nå i Stortinget skal vedta mange gode og ikke minst viktige endringer i spesialundervisningen og tilretteleggingen for barn ute i de mange barnehager og skoler.

Samtidig står vi nå i en nærmest uvirkelig og krevende tid hvor vi kjemper for å ta hverdagen tilbake, og skrittvis skal vi klare det. Uken vi nå legger bak oss, tyder på at vi har fått en vellykket åpning ute i barnehagene, og vi har mange glade barn. Nå over helgen skal om lag 250 000 forventningsfulle barn få gå inn skoleporten igjen. Fellesskapet, læringen og leken som barn får delta i ved å gå i barnehagen eller på skolen, er viktig for barnas personlige utvikling og mestring. For meg som pappa til to er det ingenting som er viktigere enn å vite at ungene mine har det bra nå som barnehagene er åpnet, og at skolen står for tur.

Etter halvannen måned med hjemmekontor er det nok mange som ser fram til en litt mindre hektisk hverdag, men jeg tror ikke det bare er vi foreldre som lengter – jeg tror også barna våre lengter etter sine rutiner og venner. Ikke minst har de gått glipp av det viktige faglige fellesskapet som skolen utgjør. Et godt grunnlag tidlig i opplæringsløpet gjør mye for å forebygge skolevegring, det bidrar til læringsglede, mestringsfølelse og økt selvbilde.

Det er derfor det har vært så viktig for Høyre å styrke tidlig innsats i hele barnehage- og skoleløpet, med grunnleggende ferdigheter i fokus slik at møtet med alle fag blir enklere. Målet er at skolen skal få tilgang til lærerspesialister i begynneropplæring fra 1. til 4. klasse, og at alle skoler og barnehager skal ha spesialpedagogisk kompetanse. Alle barn fortjener nemlig en god start. Da må vi ha skoler og barnehager som greier å løfte alle barn, uavhengig av hvilken bakgrunn de har, og hvor de bor.

Når vi i dag vedtar en rekke tiltak for å bidra til tidlig innsats fra barnehage og ut i videregående opplæring, bidrar vi nettopp til dette. Blant de sentrale tiltakene vi leverer på nå i dag, er innføring av en plikt for skolene til å følge opp elever med høyt fravær, og å gi alle skoler tilgang til lærerspesialist i begynneropplæring. Vi strammer også inn regelverket for bruk av assistenter som gir spesialpedagogisk hjelp, og flytter hjelpen nærmere ungene våre ved å overføre oppgaver fra Statped til økt kompetanse i kommunene og fylkene. SFO får en nasjonal rammeplan, og vi får på plass ordninger for rimeligere SFO til lavinntektsfamilier. I tillegg utvider vi plikten til intensivopplæring i lesing, og alle barn skal da sikres grunnleggende ferdigheter så tidlig som mulig.

Målet er klart: Vi skal gi ungene våre et bedre grunnlag, sånn at flere elever kan fullføre og bestå videregående opplæring. Å fullføre videregående er viktig for den enkelte og helt avgjørende for at Norge skal ha et bærekraftig velferdssamfunn, også i framtiden. Fortsatt er det for mange som dropper ut av videregående opplæring, og Høyre i regjering har som mål at innen 2030 skal 90 pst. av elevene som begynner i videregående opplæring, fullføre og bestå. Ett av tiltakene vi også vedtar i dag, er å innføre tiltak for tettere samarbeid mellom ungdomsskoler og videregående skoler, sånn at overgangen skal bli bedre.

Vi skal glede oss over at mye har gått riktig vei for norsk skole de siste årene, men fortsatt får ikke alle elevene den hjelpen de trenger. Mange får hjelp for sent og møtes med for lave forventninger. En viktig årsak til det er mangelen på kompetanse, og at dyktige fagfolk sitter for langt unna. Statped gir hjelp og støtte til skoler og barnehager, men i dag er det uklare grenser mellom Statped og PP-tjenestene ute i kommunene, og kompetansen lokalt varierer også veldig mye. Resultatet er at hjelp til ungene våre er avhengig av hvilken kommune man bor i. Jeg synes derfor det er bra at det nå skal bli et tydeligere mandat for Statped, som blir smalere, og at vi nå overfører ressurser og stiller større forventninger til kommunene.

De med den beste spesialpedagogiske kompetansen skal ut av kontoret og inn i klasserommet, i skolene og i barnehagene. Vi skal gjennomføre et historisk og varig kompetanseløft på det spesialpedagogiske feltet, og vi skal sikre at alle barn møtes av faglig dyktige lærere. Blant annet skal vi opprette et videreutdanningstilbud i spesialpedagogikk og fysisk-motorisk utvikling for barnehagelærere.

Vi vet hvor viktige de første årene i barns liv er for utvikling og grunnlag for videre læring. Det vi vedtar her i dag, vil derfor få stor betydning for en videre styrking av barns muligheter i livet. Det fortjener de.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Torstein Tvedt Solberg (A) []: Det er mye jeg kunne spurt om. Jeg kunne spurt tilbake om noe av det som representanten stilte meg spørsmål om. Det er vel mer naturlig at han svarer på det, egentlig.

Jeg vil konsentrere meg om PPT, den kommunale pedagogiske tjenesten. Der er det behov for enorme endringer. Som Nordahl-utvalget viste, utføres dessverre det meste av spesialundervisningen av ufaglærte. Det er mye en burde gjort. På høringen til komiteen spurte jeg Nordahl om han trodde det kom til å bli noen endring med de forslagene regjeringa har lagt fram. Høyre pleier vanligvis, spesielt når det kommer til smilefjes og kartlegginger og alt slikt, å høre på Nordahl, men han svarte at forslagene som regjeringa har lagt fram, vil bety at en fortsetter som før. Det betyr ingen endring. Tar Nordahl feil i sin beskrivelse?

Kent Gudmundsen (H) []: Når vi skal gjennom tidenes kompetanseløft innenfor det spesialpedagogiske feltet i kommunesektoren, er det ingen tvil om at en slik type satsing også vil medføre endring av praksis og en mye bedre oppfølging av den enkelte elev med særlige behov. Vi ser allerede en rapport fra NIFU som viser at den øvrige satsingen vi gjør på videreutdanning, bekreftes av lærerne. Den er god, den fører til at man endrer praksis, og den er med på å gjøre at man føler man er en bedre lærer.

Jeg har ingen grunn til å tro at en tilsvarende satsing innenfor det spesialpedagogiske feltet ikke vil medføre at vi får en bedre førstelinje som i mye større grad kan følge tett opp og gi bedre tilrettelegging for det enkelte barn. Det er viktig at vi gjør dette løftet, og ikke minst at vi får til en avgrensning mot Statped, slik at man får tydeligere og klarere oppdeling av ansvar, og at man får fokusert de ressursene vi sitter på i skoleverket. Her registrerer jeg at Arbeiderpartiet stemmer mot.

Torstein Tvedt Solberg (A) []: Igjen beskrives kun et luftslott; jeg hører ingenting konkret som skal endre praksis i PPT. Men siden også Statped nevnes, kan vi ikke komme vekk fra det, for det eneste konkrete regjeringa gjør der, er å kutte ganske mange millioner og snevre inn mandatet. Det betyr, som representanten også understreket fra talerstolen, at noen barn som i dag får tilbud fra Statped – barn med det en kan kalle de vanligere diagnosene, ikke kun de spisse diagnosene – nå mister sitt tilbud. En sier altså opp den kompetansen som finnes i Statped, uten å ha klart å beskrive hvordan den skal gjenoppstå ute i kommunene. Det betyr at Statped nå ikke skal hjelpe en viss type barn.

Kan representanten Gudmundsen garantere at det ikke blir et dårligere tilbud til de barna som er i de gruppene som nå ikke får et tilbud i Statped?

Kent Gudmundsen (H) []: Det kommer til å bli et bedre tilbud, for vi får nå en klarere ansvarsdeling og dermed også et fokus som gjør at man innenfor de ulike diagnosene og de kompliserte tilfellene vil få både mer forskning og bedre og tettere oppfølging av nettopp de barna som kanskje trenger det aller mest. Ikke minst vil vi få et varig og stort kompetanseløft ute i kommunene.

Når jeg hører representanten Tvedt Solberg si at man ikke har noen konkrete tiltak, er det, når jeg tenker meg litt om, egentlig ikke så fryktelig overraskende, for når jeg snakker om en massiv kunnskapssatsing og kompetanseheving ute i kommunesektoren, og Arbeiderpartiet anser det som ikke konkret, sier det egentlig litt om grunnholdningen til Arbeiderpartiet: at det å satse på kunnskap, det å satse på kompetanseheving, det å satse på førstelinjen, nettopp gjennom det vi foreslår i meldingen, ikke er konkret. Vel – jeg føler meg ganske trygg på at vi nå er på rett vei.

Mona Fagerås (SV) []: Det er stor tverrpolitisk enighet i denne salen om å styrke opplæringen for barn som har behov for spesialpedagogisk oppfølging, og at dette også gir behov for å se på hvordan de ulike støttesystemene fungerer. Sammen med Arbeiderpartiet og Senterpartiet har SV imidlertid foreslått å stanse den omorganiseringen av Statped som man også tidligere har vært inne på.

Jeg la merke til at representanten Gudmundsen garanterte at de som per i dag er tilknyttet Statped, skal få et bedre tilbud. Vi har mottatt mange innspill fra bekymrede foreldre og funksjonshemmedes interesseorganisasjoner om at regjeringens forslag til budsjettkutt vil avgrense Statpeds tjenester og svekke hjelpen til de barna som trenger det mest.

Jeg lurer på om Høyres talsperson har foretatt en barns beste-vurdering i denne saken. Og hvorfor velger Høyre ikke å lytte til advarslene som Barneombudet og brukerorganisasjonene har kommet med?

Kent Gudmundsen (H) []: Vi har selvfølgelig lagt barnas beste til grunn når vi har foreslått disse tiltakene. Det er jo hele poenget med meldingen. Vårt mål er at alle barn skal bli sett og møtt tidlig, tidligst mulig, sånn at de kan få mestringsfølelse og få nødvendig oppfølging som gjør at man både utjevner sosiale forskjeller og tar tak i særlige utfordringer som noen barn dessverre har med seg i livet.

Målet er selvfølgelig når man driver en omorganisering med en klarere ansvarsdeling, at man skal få et sterkere fokus på det ansvaret man da sitter igjen med. Litt av utfordringen i dag er jo at man har uklar ansvarsdeling, og at man har for brede mandat. Det fører ofte til ansvarspulverisering.

Jeg ser ingen i dag som roper ut og forsvarer det systemet vi har nå. Det er for dårlig. Det hjelper for få. Og vi kan ikke sitte stille nå med så mye kunnskap og bare se på, vente og utsette, sånn som opposisjonen ønsker. Nei, det er på tide å handle. Ungene våre fortjener det.

Presidenten: Replikkordskiftet er med det omme.

Roy Steffensen (FrP) [] (komiteens leder): Hver eneste høst begynner titusenvis for første gang på skolen, med store forhåpninger og forventninger om hva dette nye kapitlet i livet skal inneholde. Selv har jeg en datter som stråler av begeistring ved tanken på å bli skolejente nå i høst, og jeg gleder meg stort på hennes vegne.

I Norge er de fleste foreldre og barn fornøyd med tilbudet de får, og det skal vi av og til huske på. Men det er dessverre også en del som er misfornøyd, og det med god grunn. Av 15 førsteklassinger som starter i en klasse på en tilfeldig skole nå i høst, vil det rent statistisk være 3–4 som ikke kommer seg gjennom videregående. Det er et for høyt tall, noe det er tverrpolitisk enighet om.

Årsakene til at de faller fra, varierer stort. Det kan skyldes manglende motivasjon, mistrivsel, mobbing, vanskelige familiesituasjoner, at de ikke får den faglige oppfølgingen de har krav på, eller at de har fått hjelp for sent. Denne meldingen tar for seg noe av dette, men i utdanningspolitikken er det helheten av alle tiltakene gjennom mange år som gir effekt, ikke bare en enkelt melding.

I vår tid, da vi satt i regjering, fikk vi bli med på ganske mye bra. Vi har fått flere lærere og barnehagelærere, satset massivt på etter- og videreutdanning og innført plikt til intensiv opplæring for dem som henger etter i lesing, skriving og regning i 1.–4. klasse, for å nevne noe.

Innenfor tidlig innsats og spesialundervisning har det vært samstemmighet om at dagens system ikke har fungert godt nok. Mange får ikke den hjelpen de trenger, mange elever får hjelp for sent, og altfor mange får hjelp av ufaglært personell. Nå flyttes hjelpen nærmere barna. Vi overfører ressurser fra det statlige pedagogiske støttesystemet til økt kompetanse i kommuner og fylker.

Denne meldingen ble lagt fram mens Fremskrittspartiet fortsatt var i regjering, og vi er glade for mange av tiltakene som nå legges fram. Vi er spesielt glade for at det skal prøves ut modeller for en mer fleksibel skolestart, noe Fremskrittspartiet lenge har tatt til orde for. Nå senkes terskelen for utsatt eller framskutt skolestart. En rekke kommuner vil nå prøve ut ulike modeller, og gjennom å prøve dem ut ønsker vi å få mer kunnskap om hvordan vi lager gode overganger og tilpasser skolestarten.

Vi ser dessverre at en del barn starter på skolen uten å kunne snakke og forstå godt nok norsk. Det gjør skolestarten ekstra vanskelig, og det hindrer integrering. Kartlegging og oppfølging av norskundervisning må til om vi skal ha en sjanse til å få en mer vellykket integrering enn det vi har i dag. Vi er fornøyd med at norskkunnskaper nå skal kartlegges hos barn før skolestart, slik at nødvendige tiltak kan settes inn raskt.

Vi er også fornøyd med at skolene får en tydeligere oppfølgingsplikt for elever med høyt fravær i grunnskolen, samtidig som det bygges opp kompetanse der barna og elevene er – i barnehager og på skoler.

For å få bedre skoleresultater er målinger og kartlegginger av hva som virker, viktig. Det finnes mye forskning som viser at tidlig innsats for språkferdigheter allerede i barnehagen påvirker hele skoleløpet.

Skolen, som de fleste andre ting i verden, blir bedre med systematisk kunnskap. Tiltakene som det legges opp til i denne meldingen, er bygd på kunnskap, og hensikten er å gi våre barn en så god skole som mulig.

For Fremskrittspartiet er det et viktig prinsipp at alle barn er forskjellige, at de lærer på forskjellige måter og i ulikt tempo, og at alle har krav på tilpasset opplæring. For oss er det av avgjørende betydning at kompetansen heves, at laget rundt eleven blir sterkere, og at kvaliteten på den ordinære opplæringen styrkes. Målet med denne meldingen er å redusere behovet for spesialundervisning, og det gjøres først og fremst ved å bedre den ordinære opplæringen gjennom helheten av den skolepolitikken som blir ført, og som vi har vært med på å føre de siste sju årene – som Lærerløftet, intensivert kamp mot mobbing, et mangfold av skoler å velge mellom og ikke minst at lærerne får mulighet til faglig påfyll.

Det er summen av alle tiltak som på sikt vil virke, og denne meldingen er et godt steg på veien.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jorodd Asphjell (A) []: Fremskrittspartiet har nå gått ut av regjering og er et opposisjonsparti, sammen med oss andre her i Stortinget. Jeg hadde kanskje forventet at Fremskrittspartiet i denne saken ville fremme egne forslag som ville synliggjort hva Fremskrittspartiet faktisk står for, i motsetning til denne meldingen og hva de har stått for i regjering tidligere. Fremskrittspartiet er med på alle forslag om kutt i økonomien til kommunene. De er med på kutt til nasjonalt Statped. De er også for karakterbasert opptak til videregående skole, noe som vil svekke de dårligste elevene. Hva er det i denne meldingen som Fremskrittspartiet vil trekke fram spesielt, som gjør at barn og unge får en tryggere oppvekst og bedre læring enn det som her fremmes?

Roy Steffensen (FrP) []: Først av alt vil jeg minne representanten om at denne meldingen ble lagt fram i november, mens Fremskrittspartiet fortsatt var i regjering. Meldingen er et resultat av et arbeid som har pågått i flere år, mens Fremskrittspartiet var i regjering. Selv om vi nå er i opposisjon, stiller vi oss lojalt bak det som ble lagt fram mens vi var i regjering. Vi er fornøyd med ganske mange av tiltakene i meldingen, bl.a. kartlegging av språk, som Arbeiderpartiet går imot – de fremmer et eget forslag om at det ikke skal være nødvendig å kartlegge språkutviklingen hos barn før skolestart. Det mener jeg er et viktig tiltak. Fleksibel skolestart, som jeg nevnte, er et viktig tiltak for oss. Men ikke minst er vi fornøyd med at vi skal styrke kompetansen der elevene er, og flytte kompetansen ut til skoler og barnehager.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Marit Arnstad (Sp) []: Skolen er viktig for barns utvikling, både faglig og sosialt. De siste ukene tror jeg stengingen har vist oss at ungene savner skolen sin. Dessverre er det ikke slik at alle barn og elever får den hjelpen de trenger. Konsekvensen er at de ofte utvikler seg og lærer mindre enn det de kunne gjort med et godt tilrettelagt pedagogisk tilbud.

Som saksordføreren sa i sitt innlegg, har Stortinget ventet lenge på denne meldingen. Regjeringen har i lang tid trådt vannet for å slippe å ta stilling til temaer og forslag som opposisjonen har tatt opp, og dermed har også regjeringen bygd opp forventningene til meldingen hos alle som er utålmodige og har ventet på nye grep og nye satsinger. Det en da må spørre seg, er om forslagene i meldingen er tilstrekkelig til å sikre alle unger likeverdige muligheter, om tiltakene i meldingen vil sikre et mer inkluderende fellesskap og en tidlig innsats i skolen, og om ressursene er tilstrekkelige, slik at den spesialpedagogiske kompetansen kommer tett på ungene og elevene i hele landet. For dette er noen av hovedutfordringene som meldingen og regjeringen blir målt på.

Som det framgår av innstillingen, mener Senterpartiet at meldingen ikke innfrir på alle disse forventningene, som regjeringen sjøl har bidratt til å bygge opp omkring meldingen. Overordnet gir meldingen en god situasjonsbeskrivelse, men når det kommer til praktiske grep, skorter det. Senterpartiet mener regjeringen i meldingen gjennomgående skyver ansvaret over på andre – da spesielt kommunene – gjennom opplisting av hva regjeringen forventer, og hvilke plikter regjeringen forventer at andre skal gjennomføre. For Statped er det en halvveis skissert omorganisering uten noen klarlegging av ressursene verken for Statpeds videre drift eller for de kommunene som skal ta over oppgaver.

Senterpartiet mener at en ikke kan forvente endringer dersom regjeringen sjøl ikke prioriterer å sette av tilstrekkelige ressurser. Senterpartiet stiller seg derfor bak bekymringen fra flere av instansene i komiteens høring, om at meldingen ikke vil føre til markante endringer ute i skoleverket.

Et premiss for å lykkes med tidlig innsats er skolens evne til å tilpasse både undervisningen og innretningen av skoledagen til elevenes behov og modningsnivå. Det er nå over to år siden Senterpartiet foreslo en evaluering og gjennomgang av seksårsreformen. Bakgrunnen var alvorlige signaler fra forskere, fra lærere og fra foreldre med bekymring for hvordan de yngste elevene hadde det på skolen. Intensjonen med seksårsreformen var å sikre en myk tilvenning til skoledagen, bl.a. gjennom utstrakt brukt av lekbasert læring. Senterpartiet var derfor glade da et enstemmig storting sa seg enig med oss og vedtok at en ønsket en evaluering av reformen for å bedre skolehverdagen for de yngste. Men så stoppet det opp. En helhetlig evaluering, slik som Stortinget vedtok i 2018, kunne gitt oss et bedre grunnlag både for den meldingen vi behandler i dag, og for ferdigstillelsen av fagfornyelsen. I stedet er det påfallende at regjeringen nå i meldingen faktisk velger å skrive:

«Vi vet lite om hvordan de yngste barna følges opp i skolen i dag.»

Og først nå gir de Utdanningsdirektoratet i oppgave å sette i gang en evaluering. Der har vi mistet verdifull tid.

Regjeringen tar i meldingen til orde for mer bruk av fleksibel skolestart. Senterpartiet er skeptisk til det. For det første mener vi at dagens lovverk åpner for både å forskuttere og utsette skolestart. For det andre mener Senterpartiet at det er skolen som må tilpasses ungene, ikke ungene som skal tilpasse seg skolen. En slik endring av regelverket som flertallet tar til orde for, kan legge et press på foreldre om å vente med å sende ungene sine på skolen. Hva kan det gjøre med sjølbildet til det barnet som må se at jevnaldrende venner fra barnehagen får begynne på skolen, mens en sjøl må vente? Forslaget om å utprøve ulike former for fleksibel skolestart harmonerer egentlig ganske dårlig med målet om å bygge et inkluderende fellesskap.

Med det vil jeg ta opp de forslagene som Senterpartiet er med på, utover dem som allerede er tatt opp av saksordføreren.

Presidenten: Representanten Marit Arnstad har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) []: Representanten Arnstad sier hun er bekymret over at kompetansen til PPT ikke kommer nærmere barna i klasserommet med denne meldingen. Men Senterpartiet går også imot de fleste forslagene i denne meldingen som kanskje kan føre til fundamentale endringer i systemet.

Senterpartiet, som ellers er veldig opptatt av å flytte kompetansen og tydeliggjøre ansvaret til kommunene, er nå imot at man endrer mandatet til Statped og har et varig omfattende kompetanseløft i kommunene. De er også imot en utvidelse av oppfølgingsordningen, som nettopp skal følge opp de kommunene som har særlige utfordringer i det spesialpedagogiske støttesystemet. Det oppleves som litt merkelig at man kritiserer regjeringen for ikke å gjøre noe, mens man er imot det som gjøres.

Arbeiderpartiet ønsket tidligere i dag å bruke taletiden sin til å kritisere regjeringen, og ønsker ikke å ramse opp sine konkrete tiltak. Men kan representanten fra Senterpartiet kanskje nevne to konkrete tiltak som ikke ligger i denne meldingen – helt konkret – som hun mener vil være tilstrekkelige til å flytte kompetansen inn i klasserommet?

Marit Arnstad (Sp) []: Vi mener at den omorganiseringen som regjeringen og flertallet tar til orde for her, er et typisk eksempel på det som denne regjeringen har pleid å gjøre, nemlig en halvveis omorganisering der man påstår at man gjør en stor omorganisering – men man gjør ingenting, man gjør det ikke skikkelig verken i den ene eller den andre enden. Det er typisk her også; man skal omorganisere Stadped, og så plukker man vekk 200 mill. kr fra Statped. Skal man overføre det til kommunene, er det under 1 mill. kr til hver kommune. Så sier man at kommunene skal overta ansvaret, uten ressurser. Det er slik at ting henger sammen. Det blir ikke bedre tiltak for såkalt kompetanse hvis man ikke også faktisk bidrar med de ressursene som trengs for å gjennomføre en omorganisering, og det ligger ikke i bunnen her.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) []: Jeg vil minne representanten om at over en tiårsperiode er det snakk om 1,5–2 mrd. kr som skal overføres til kommunene, slik at de i større grad kan ta det ansvaret i klasserommet og følge opp. I det man hørte fra representanten, var det ikke et eneste konkret forslag – hva som er Senterpartiets alternativ. Har Senterpartiet 1,5–2 mrd. kr ekstra som de har tenkt å bruke på toppen av dette? Det ligger ikke i deres alternative budsjett overhodet, snarere tvert imot. Så er da spørsmålet: Hva skal man konkret gjøre fra Senterpartiets side for å flytte kompetansen inn i klasserommet? Vi kan ikke bare lappe på det systemet vi har. Alle rapportene viser at vi må endre holdninger, vi må endre struktur, og vi må også endre kompetanse. Det vil et varig kompetanseløft sikre.

Marit Arnstad (Sp) []: Jo, Senterpartiet har sjølsagt et alternativ. Vi hadde 2,5 mrd. kr mer i frie midler til kommunene i fjorårets statsbudsjett sammenlignet med det regjeringen hadde. Det er klart at det ville ha betydd en vesentlig forskjell også i dette. Men jeg synes samtidig at man skal legge litt vekt på det som høringsinstansene har sagt her. Barneombudet har vært helt klar – dette handler ikke om kompetanse, det er ikke det som løser problemene her. Dette handler om ressurser, og man får ikke gjennomført en slik omorganisering uten å legge ved tilstrekkelige ressurser, og det velger regjeringen som vanlig ikke å gjøre. Det gjorde de heller ikke da de skulle innføre bemanningsnormen i barnehagene. Det rammet små private barnehager. Det gjør de heller ikke her, og Senterpartiet vil ikke være med på den type halvveis-løsninger som ikke fungerer.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) []: Jeg håper representanten lytter til Barneombudet når de sier at det innebærer en utrolig stor risiko å fortsette slik som i dag. Systemet i dag er ikke godt nok. Det man legger opp til her, er en endring i systemet, man flytter kompetansen nedover over en lengre periode. Det er et konkret, viktig tiltak, og selvfølgelig må vi følge opp at det gjøres på en forsvarlig og trygg måte. Men igjen: Senterpartiet fremmer ikke her et eneste konkret forslag, hva deres alternativ er for å sikre bedre oppfølging av de elevene som i dag sliter.

Jeg kan bare avslutte med et siste spørsmål til representanten. Vi har i dag en oppfølgingsordning som følger opp kommuner som har mange elever som sliter faglig og sosialt. Den oppfølgingsordningen er svært populær. Det offentliggjøres ikke hvem som får hjelp, men det gjør at man målretter innsatsen til de kommunene som trenger det. Det er Senterpartiet imot, også i denne saken. Kan representanten fortelle meg hvorfor man ikke skal hjelpe og veilede de kommunene som faktisk ønsker å få bistand?

Marit Arnstad (Sp) []: For det første kan vi lytte til Barneombudet når det gjelder omorganisering, hvis regjeringen lytter til Barneombudet når det gjelder ressurser. Men det er jo det vanlige med denne regjeringen – en foreslår omorganiseringer uten å tilføre de tilstrekkelige ressursene.

Jeg mener at det er mange muligheter for å styrke oppfølgingen rundt de enkelte elevene. Jeg tror ikke at denne lærerspesialistordningen eller denne oppfølgingen av ekstra svake kommuner er veien å gå. Det å dele inn Skole-Norge i de som lykkes bra, og de som lykkes dårlig, og så skal staten komme og vise de som er dårlige, hvordan de skal gjøre det bedre – jeg tror rett og slett ikke på den type holdning. Jeg tror at mer krefter, mer ressurser, mer kvalifiserte lærere i alle kommuner er bra. Det store problemet i Norge i dag er ikke at vi mangler lærerspesialister, men at vi i mange fylker rett og slett mangler kvalifiserte lærerkrefter, at elevene undervises av folk som ikke har lærerkompetanse i det hele tatt. Det må vi gjøre noe med.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Mona Fagerås (SV) []: Norge har gjennom internasjonale forpliktelser som barnekonvensjonene og FNs konvensjon om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne understreket alle elevers rett til å gå på en inkluderende skole. Derfor var det gledelig da vi endelig fikk Meld. St. 6 for 2019–2020, Tett på – tidlig innsats og inkluderende fellesskap i barnehage, skole og SFO.

SV har lenge etterspurt regjeringens politikk på de områdene meldingen angår, og mener det er positivt at Stortinget nå får diskutert disse problemstillingene grundig. Det er positivt at det er bred politisk støtte for at vi skal ha en barnehage og skole i Norge som gir muligheter for alle barn og unge, uavhengig av sosial, kulturell og språklig bakgrunn, kjønn og kognitive og fysiske forskjeller.

Men gleden ble kortvarig. Vi fikk en stortingsmelding i hende som viser at regjeringen prioriterer beskrivelser og ord, framfor handling, ressurser og konkrete tiltak. Det er gjennomgående i hele meldingen at ansvaret legges over på andre, da spesielt kommunene, gjennom opplisting av hva regjeringen forventer. Hvis en virkelig vil endre praksis på et område som undertegnede gjentatte ganger har kalt et mørkt kapittel i norsk skolehistorie, må en være villig til å prioritere og sette av tilstrekkelige ressurser.

Dette er ikke bare en bekymring SV framsetter, jeg merket meg at den samme bekymringen ble framført av flere av instansene som var på komiteens høring, om at meldingen ikke vil føre til markante endringer ute i skolen. Regjeringen har i for liten grad svart på de store utfordringene som finnes der ute. Derfor mener SV at stortingsmeldingen er både tannløs og full av selvfølgeligheter. Vi etterlyser mer forpliktende tiltak. Det er mange fine ord som veldig få kan si seg uenig i.

Regjeringspartiene er nødt til å ta inn over seg, når de endelig legger fram en stortingsmelding om dette, at Barneombudets rapport om temaet for få år siden ble kalt «Uten mål og mening». Barneombudet hevdet at barns rettigheter til god spesialundervisning brytes daglig i Norge. Tilbudet elevene får, er tilfeldig, og det virker heller ikke som man er villig til å finne ut hva barna faktisk lærer. Da må det være som å bite i det sure eplet at opposisjonspartiene finner 49 områder stortingsmeldingen burde vært styrket på.

For SV har det vært særlig viktig å fokusere på å styrke skolens muligheter til å gi tilpasset opplæring og øke skolens spesialpedagogiske kompetanse. Alle barn, unge og voksne skal ha rett til en kvalifisert lærer, uavhengig av hvor de bor, eller hvor i utdanningsløpet de er. Utdanningssektoren har store rekrutteringsproblemer, og disse kan ikke løses gjennom snarveier til lærerkompetanse. Prinsippet om likeverdig opplæring svekkes dersom ikke opplæringen gis av kvalifiserte lærere.

SV er kritisk til å innføre en plikt til å vurdere alle barns norskkunnskaper før skolestart. De barna som har utfordringer som anses som betydningsfulle, før skolestart, skal naturligvis ha rett på god oppfølging, men nøkkelen til å lykkes med godt språkarbeid i barnehagen er tillit – tillit til at de ansatte følger opp barna systematisk – og ikke en rigid plikt til språktesting, slik regjeringen foreslår.

Regjeringen foreslår å flytte 150–200 mill. kr fra Statped over til kommunene og fylkeskommunene over en femårsperiode. Jeg er bekymret for at dette vil svekke tilbudet til de elevene som har størst behov for støtte.

En inkluderende fellesskole skal sikre at alle barn og unge får et godt opplæringstilbud, uavhengig av hvor de bor, og hvilken økonomisk bakgrunn de kommer fra. Samfunnet skal ta ansvar for at alle barn kan gå på en skole der de får tilegnet seg kunnskaper og kan trives. For å oppnå dette er det viktig å fokusere på tidlig innsats overfor barn som har utfordringer i skolehverdagen. Vi kan ikke gi opp et eneste barn!

Med det tar jeg opp SVs forslag i saken.

Presidenten: Da har representanten Mona Fagerås tatt opp SVs forslag i saken.

Det blir replikkordskifte.

Turid Kristensen (H) []: Det er bred enighet om at et godt SFO-tilbud kan bidra til inkludering og til å jevne ut sosiale forskjeller. SV uttaler også i merknader til denne saken at SFO er blant de viktigste fellesarenaene for barn og unge, og at dette skal være et tilbud til alle barn, uavhengig av foreldrenes økonomi. Samtidig står SV, som eneste parti, utenfor en merknad om at det også er nødvendig å se på hvordan man kan ivareta barn i friskolenes SFO-er i en formålsbestemmelse. SV ønsker heller ikke å være med på at det skal vurderes om ordningene for inntektsgradert foreldrebetaling og gratis SFO også skal gjelde for friskolenes SFO-tilbud.

Friskoler utgjør en liten andel, men et viktig mangfold i norsk skole. Kan representanten Fagerås forklare hvorfor hun og SV mener at det ikke er like viktig at vi jobber for sosial utjevning, inkludering og et likeverdig SFO-tilbud for elever som går på friskoler, som for elever som går i den offentlige skolen?

Mona Fagerås (SV) []: Skolefritidsordningen er en viktig fritidsarena for barn og en viktig arena for lek, kultur og fritidsaktiviteter. Det tror jeg at jeg og representanten er veldig enige om.

Når det gjelder friskolene, har de til nå hatt en litt spesiell rolle når det gjelder SFO. Det er først og fremst den regjeringen som nå har sittet i seks år – med statsråd fra Høyre – som har ansvar for å ordne opp i de utfordringene som friskolene har i forbindelse med SFO.

Turid Kristensen (H) []: Jeg må innrømme at det svaret forsto jeg litt lite av. Regjeringen vil nå ordne opp, og man inviterer til å bli med på en ordning som skal sikre både et likeverdig SFO-tilbud og rimeligere SFO for barn i lavinntektsfamilier. SV er til vanlig veldig opptatt av at alle skal få like gode tilbud, ikke minst barn som lever i fattigdom eller kanskje har en mer utfordrende start på livet.

Ser ikke representanten Fagerås at det å ikke ville gi barn en like god SFO eller like god tilgang på SFO, er en forskjellsbehandling som bare går ut over barna? Her inviteres SV med på å løse nettopp de utfordringene, men de tar et aktivt valg om ikke å ville være med på det. Hva skyldes det?

Mona Fagerås (SV) []: Representanten fra SV kan godt innrømme at dette kanskje er et område som vi er nødt til å gå nærmere inn på. Jeg tenker likevel at dette er regjeringens ansvar. Høyre har sittet med statsråden i seks år, og da er det de som burde ha ordnet opp i dette for lenge siden. De har hatt seks år på seg, og da å laste SV for dette problemet finner jeg veldig merkelig.

Turid Kristensen (H) []: Jeg er oppriktig glad for å høre at SV er villig til å være med og se på det. Det er samtidig underlig, når vi nå behandler en sak som kan gjøre noe med dette, at SV tar et aktivt valg om å stå utenfor. Dette handler om forskjellsbehandling av barn, en forskjellsbehandling som SV vanligvis – i sin hjertevarme – ikke vil være med på på andre arenaer. Jeg håper bare at når det kommer til å realisere dette, vil ikke SV motsette seg det, og at de også i sine alternative budsjetter vil bidra til at barn på SFO i friskoler får et like godt tilbud.

Mona Fagerås (SV) []: Hvis regjeringen her og nå lover at de skal ordne opp i dette, trenger kanskje ikke SV å sette av penger til det i sine alternative budsjetter. Men jeg er ganske sikker på at når regjeringen kommer med denne saken, så vil vi se på den. Og jeg tror ikke vi vil være så veldig uenige når dette skal endelig avgjøres.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Solveig Schytz (V) []: Helt siden midten av 1800-tallet har Venstre-folk hatt skole i blodet. Stortingsmeldingen Tett på – tidlig innsats og inkluderende fellesskap i barnehage, skole og SFO og kunnskapsminister Guri Melby viser dette til fulle. For min egen del, som mor til tre barn, har jeg sett hvor viktig en god barnehage og skole kan være. Vi har sikkert alle sett glansen i øynene til et barn som mestrer – som mestrer å lese, regne og opptre foran en forsamling eller å få fyr på et bål. Ingenting er bedre enn det.

Satsingen på skolen generelt i Norge, og denne meldingen spesielt, gjør mer slik mestring mulig. Ved å bygge kompetansen hos barnehagelærere, lærere og andre faggrupper i skolen oppnår vi forbedring. Jeg er takknemlig overfor alle barnehagelærere og lærere, for de gjør verdens viktigste jobb.

For Venstre handler en god skole om at alle barn skal få like muligheter til å lære, til å mestre og til å bygge en grunnvoll for sitt eget liv, så alle kan ta ut sitt potensial. For oss er barnehage og skole de viktigste fellesinstitusjonene vi har i samfunnet. Da Venstre og Johan Sverdrup innførte folkeskoleloven i 1889, var det radikalt. Det la grunnlaget for en felles skole for alle barn. Nå kunne husmannsdatteren sitte på den samme skolebenken som direktørsønnen. Alle barn skal få like muligheter – og det er grunnsteinen i norsk skolepolitikk også i dag. Det betyr allikevel ikke at alt skal være likt i barnehage, skole og SFO; det skal være tilpasset elevens evner og behov.

I denne meldingen pekes det på at kompetanse og fleksibilitet er avgjørende for at barnehagen og skolen skal passe for alle og være for alle. Og signalene i meldingen er klare: Kompetansen skal være der ungene og elevene er. Det skal være et stort og varig kompetanseløft innen spesialpedagogikk, en kompetansesatsing på til sammen 1,5–2 mrd. kr. Fagpersoner med rett kompetanse skal gi spesialpedagogisk hjelp og spesialundervisning. Det tverrfaglige arbeidet i og rundt barnehager og skoler skal styrkes, og det skal arbeides forebyggende og med tidlig innsats. Det skal være et mer likeverdig SFO-tilbud i landet, og det innføres en nasjonal rammeplan for SFO. SFO skal bli billigere, og det skal være gratis SFO for barn med særskilte behov på 5.–7. trinn. Barnehage, skole og SFO skal ha en felles kultur for inkludering. Det skal åpnes for prøveprosjekter med mer fleksibel skolestart for å kunne tilpasse seg elevens modningsnivå. Informasjonsoverføringen mellom barnehage og skole, samt mellom utdanningsnivåene i skolen, skal bli bedre. Vi skal satse på språkvurdering og kartlegging før skolestart for å kunne gi elever et best mulig språktilbud. Og kommunene skal gis en plikt til å følge opp elever som ikke møter opp på grunnskolen.

Venstre mener at disse tiltakene vil kunne gi barn de mulighetene de skal ha i barnehage og i skole. Spesielt håper vi at samarbeidet mellom barnehage og skole, samt tidlig innsats i barnehagen og skolen, skal bidra til at flest mulig får en best mulig start i barnehagen og på skolen – og på livet – for en god oppvekst varer livet ut.

Å satse på barnehagen og skolen handler fortsatt om å gi barn og unge like muligheter. Det handler om at barn som har en mor og en far som av ulike grunner er utenfor arbeidslivet, eller som sliter med sykdom, også skal få gå i barnehage, så deres foreldre også kan få se glansen i øynene til barna sine når de mestrer. Og kampen for at alle barn skal ha en god oppvekst med like muligheter, fortsetter, for akkurat som i 1889 er det fortsatt slik at det er utdanning som virker best for å utjevne forskjeller og for å løfte menneskers liv. Slik sett bærer denne meldingen, Tett på – tidlig innsats og inkluderende fellesskap i barnehage, skole og SFO, med sitt budskap om inkludering, fellesskap og muligheter, arven etter Sverdrup videre.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) []: Tett på – tidlig innsats og inkluderende fellesskap gir viktige føringer for en retning en ønsker skolen skal utvikle seg i. Den viser vei til et samfunn med et utdanningsløp som skal gi muligheter til alle barn, uavhengig av sosial, kulturell, religiøs og språklig bakgrunn, uavhengig av kjønn og kognitive og fysiske variasjoner.

Det er mange utfordringer å ta tak i i norsk utdanningsløp, men ved å lansere nærmere 60 tiltak i denne meldingen søker vi å gjøre vesentlige og viktige forbedringer som kan legge til rette for tettere og mer tilrettelagt oppfølging av barn med ulike behov.

Men det handler ikke bare om antall tiltak, det handler vel så mye om å skape en felles kultur for den enkelte barnehage og skole, for inkludering og tidlig innsats, sånn at kommuner, barnehager, skoler, SFO og støttesystemet jobber i samme retning. Om vi ikke får til en praksisendring, vil vi ikke nå de målene vi har satt oss for barna våre og for alle de ansatte som skaper laget rundt barna.

La meg nevne et par ting. Spesielt synes jeg det i denne sammenhengen er viktig å få satt i gang et arbeid med en nasjonal regulering av skolefritidsordningen. Skolefritidsordningen er i dag preget av altfor store variasjoner med hensyn til både utforming, innhold, målsettinger, pris og ikke minst kvalitet. Med en nasjonal rammeplan for SFO – som en nå legger opp til – må en se på kvalitet, slik at dette blir et sted hvor alle 1.–4.-klassinger som ønsker det, skal kunne delta, bli inkludert, føle mestring og trives på en best mulig måte.

Vi i Kristelig Folkeparti mener SFO-dagen bør ha en pedagogisk ramme – det er ikke først og fremst en oppbevaringsplass – med varierte aktiviteter som er lekpregede, men som også bidrar til læring. En forutsetning for å styrke SFO-tilbudet over hele landet, som regjeringen nå legger opp til, er også å styrke de ansattes kompetanse, samtidig som det sikres et tett samarbeid med skolen og bedre muligheter for videreutdanning for ansatte framover. Kristelig Folkeparti mener det også bør innføres krav til pedagogisk eller barnefaglig kompetanse for lederne i SFO, sånn at vi muliggjør nødvendig pedagogisk veiledning til de øvrige ansatte som jobber med barna. Den nasjonale rammeplanen må i likhet med rammeplanen for barnehage ha støtte- og veiledningsmateriell som sikrer en god implementering. Samtidig mener vi at dette vil ha betydning for både kvalitet og kvalitetssikring av alle barns inkludering og ikke minst opplevelse av å være betydningsfull i et fellesskap etter skoletid.

Begrepet «alle barn» er et inkluderende begrep, men ikke alle universelle tilbud passer for alle. For å sikre tett på, tidlig innsats og inkluderende fellesskap må dette noen ganger tilgjengeliggjøres på ulike måter for å sikre deltakelse for alle. Undersøkelser har nemlig vist at foreldre til barn med særskilte behov oftere etterspør bedre og mer kompetansehevende og habiliterende aktiviteter i SFO enn det de finner i dag, og er opptatt av at tilbud til denne gruppen elever må være bedre tilrettelagte tilbud som sikrer et godt pedagogisk innhold på både gruppe- og individnivå. Dette mener vi i Kristelig Folkeparti må være en del av det kommende arbeidet med en nasjonal rammeplan for SFO.

Opplæringsloven § 9 A-1 fastsetter regler om skolemiljø for de frittstående skolenes skolefritidsordninger. Selv om det er valgfritt for de frittstående skolene hvorvidt de vil etablere et SFO-tilbud eller ikke, er det altså ikke valgfritt om de friskolene som velger å ha SFO, skal følge reglene om skolemiljø. Derfor mener Kristelig Folkeparti det er nødvendig for regjeringen nå – som en nå tar initiativ til – å se videre på hvordan en kan ivareta barn i friskolenes skolefritidsordninger. Vi mener at en i utarbeidelsen av den nasjonale rammeplanen bør gjennomgå dette og tilrettelegge for at det også gjøres gjeldende for de friskolene som ønsker å drive SFO.

Tidlig innsats og inkluderende praksis i barnehager og skoler kan ikke bare vedtas av regjering eller storting. Det handler om å skape kultur og holdninger der barna er. Vi vet at barn i lavinntektsfamilier er jevnt fordelt i offentlige skoler og friskoler. Derfor bør de samme ordningene som gjelder for offentlige skoler, også gjelde for friskolene for framtiden.

Eva Kristin Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Martin Henriksen (A) []: Ett av målene med denne meldinga var jo å hjelpe de barna som trenger hjelpen mest. En gruppe det gjelder, er barn med funksjonsnedsettelser. Noe av det første Solberg-regjeringa gjorde etter 2013, var å utsette Stoltenberg-regjeringas veikart for universell utforming med flere år. Det satte arbeidet med universell utforming også av skolebygg tilbake med flere år. Derfor var det stor forventning fra vår side da denne meldinga kom, om at man skulle følge opp veikartet, for å sørge for at barn får delta på lik linje på skolen. Skuffelsen var stor da det ikke ble fulgt opp med konkrete midler eller virkemidler.

Arbeiderpartiet er med på et forslag i denne saken om at alle barn skal kunne gå på nærskole innen 2030, og at veikartet følges opp med konkrete virkemidler og midler fra statsbudsjettet for 2021.

Mitt spørsmål til Kristelig Folkeparti som regjeringsparti er: Når vil regjeringa ta dette så alvorlig at man følger opp med midler, ikke bare med ord?

Hans Fredrik Grøvan (KrF) []: Jeg er veldig glad for å få det spørsmålet. Er det noe vi er opptatt av, er det en fysisk tilretteleggelse også av skolebygg, som gjør at de kan passe for alle grupper, også for dem med funksjonsnedsettelser.

Det ligger en plan på bordet for universell utforming – det veikartet som representanten Henriksen henviser til – med tidsperiode fram til 2030. Det er viktig at nærskoleprinsippet legges til grunn, og jeg oppfatter at regjeringen og regjeringspartiene nå står samlet bak at en ønsker å ta skritt for skritt for å nærme seg målsettingen om at dette skal være en realitet innen den perioden som nå er lagt.

Så må det tenkes ulike typer tiltak når det gjelder virkemidler, og det må vi komme tilbake til i de enkelte årsbudsjett.

Martin Henriksen (A) []: Det at veikartet for universell utforming ble utsatt i så mange år, har gjort at vi har mistet verdifull tid, bl.a. for å hjelpe de barna med funksjonsnedsettelse som møter barrierer i skolen. De funksjonshemmedes organisasjoner sier at opp mot 80 pst. av grunnskolene har dårlig tilgjengelighet.

Nå er det ikke Kristelig Folkeparti som har skylden for at Solberg-regjeringa valgte å utsette veikartet i sin tid. Planen kom, og det er en grunn til at opposisjonen har fremmet så pass mange forslag for å få konkrete endringer. Spørsmålet er: Når kan vi forvente at man følger opp med konkrete virkemidler og ikke bare overordnede mål? Kan vi forvente at man starter det viktige arbeidet fra statsbudsjettet i 2021, eller skal man da bare gjenta målformuleringen?

Hans Fredrik Grøvan (KrF) []: Når vi er opptatt av å nå de målene vi har satt oss i den planen som er lagt, handler det om mange ting. Det handler om å tilpasse skolen den enkelte elevs behov, og det handler om å tilrettelegge for at flere skal kunne gjennomføre videregående skole. En stiller spørsmål om når dette skal skje, men det betyr ikke at det ikke skjer noe nå. Vi ser rundt omkring i kommuner og fylkeskommuner at det tas grep, at det er lagt tydelige statlige retningslinjer for hvordan nye skolebygg og utbedring av skolebygg skal gjennomføres. Vi ser at det skjer noe hvert eneste år.

Så vi er i gang med det arbeidet, men vi vil komme tilbake til en ytterligere satsing på dette i budsjettet for 2021, og de neste årene.

Mona Fagerås (SV) []: I spørsmålet om fleksibel skolestart ser det ut som om Kristelig Folkeparti dessverre har lyttet mer til tidligere regjeringspartner Fremskrittspartiet enn til forskningen. Det finnes ikke støtte i forskningen for at fleksibel skolestart er fornuftig, og flertallet i Stoltenberg-utvalget støttet heller ikke dette. SV mener at skolen skal tilpasse seg elevene, ikke motsatt, og det trodde jeg faktisk vi og Kristelig Folkeparti sto sammen om.

Utdanningsforbundet brukte sin tid i høringen på å koble vurderingen av alle barns språkkunnskaper med utsatt skolestart. Deler Kristelig Folkeparti Utdanningsforbundets bekymring for at en risikerer uheldig segregering dersom det er de med svakest språkkunnskaper, eller norskkunnskaper, som får utsatt skolestart?

Hans Fredrik Grøvan (KrF) []: Når vi har ivret for fleksibel skolestart, handler det rett og slett om at den enkelte elev har ulike forutsetninger, modenhetsnivå, for å kunne starte på skolen det året de fyller seks år. Vi er opptatt av en større grad av fleksibilitet, større muligheter for at foreldrene selv kan være med i den vurderingen.

Den praksisen som har vært til nå, har vært veldig rigid. Det har vært slik at det nesten måtte ligge en sakkyndig vurdering til grunn for å kunne få gjort noe med skolestarten. Vi ønsker som sagt å løse opp på det. Vi har også et mindretall i Stoltenberg-utvalget, som Camilla Stoltenberg representerer, som nettopp pekte på den løsningen med tanke på spesielt gutter som sliter med hensyn til modenhet når de fyller seks år det året de skal begynne på skole.

Så vi mener at vi bør ha mer erfaring på dette. Vi har lite erfaring. Nå er det noen kommuner som søker, og så får vi evaluere de erfaringene etter at det har gått en viss tid.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Guri Melby []: Med denne stortingsmeldingen presenterer regjeringen en politikk som vil bidra til at alle barn og elever får et godt og inkluderende pedagogisk tilbud, uavhengig av bakgrunn og forutsetninger. Regjeringen har de siste årene tatt betydelige grep for at barnehager og skoler skal gi muligheter til alle, og denne meldingen bygger videre på de satsingene.

Det er mye som går i riktig retning i norsk skole og barnehage, men vi har likevel alvorlige utfordringer å ta tak i, og det gjør vi nå. Men det finnes dessverre ingen kvikkfiks på problemet, og en kultur som har bygd seg opp over flere tiår, tar det også veldig mange år å snu. Det er ingen stortingsmelding alene som kan løse dette – vi er nødt til å bygge stein på stein, og denne meldingen lanserer en rekke tiltak som bygger på mange andre tiltak som er gjennomført de siste årene.

Det viktigste vi kan gjøre for å styrke en inkluderende praksis i barnehage og skole, er å bedre kvaliteten på det ordinære tilbudet, det som gis til alle elevene. Da blir lærerne bedre i stand til å fange opp barn og elever tidlig. Vi må bryte ned barrierene mellom det allmennpedagogiske og det spesialpedagogiske. Det vil føre til mindre behov for spesielle ordninger for enkelte barn.

Kompetansen må være der elevene er: tett på. Derfor vil vi styrke og videreutvikle allerede igangsatte kompetanse- og videreutviklingstiltak i skole og barnehage. I denne meldingen varsler vi et stort og varig kompetanseløft på det spesialpedagogiske feltet, både for barnehage, skole, PP-tjenesten og andre tjenester som jobber i laget rundt barna og elevene. Dette skal bidra til at alle kommuner og fylkeskommuner har kompetanse til å fange opp og følge opp alle barn og elever.

For å styrke kompetansen tett på barna og elevene vil regjeringen omdisponere ressurser fra Statped til kompetansehevingstiltak lokalt. Over en tiårsperiode vil dette gi en kompetansesatsing på til sammen 1,5–2 mrd. kr, og det kommer på toppen av en allerede sterk satsing på kompetanse i kommunene.

Vi foreslår også å presisere regelverket for å sikre at fagpersoner med rett kompetanse er de som gir spesialpedagogisk hjelp. I dag er det altfor mange assistenter uten relevant kompetanse som gjennomfører spesialundervisningen, og slik skal det ikke være.

Vi skal også styrke laget rundt barna og etablere et bedre tverrfaglig samarbeid. Det er mange barn og foreldre som i dag blir kasteballer i systemet. Det vil vi endre på. Vi styrker det tverrfaglige arbeidet i og rundt barnehager og skoler og foreslår å harmonisere bestemmelsene om samarbeid for barn og unge i sektorlovene.

PP-tjenesten skal være mer til stede i barnehager og skoler. Tjenesten skal arbeide forebyggende, også med tidlig innsats. Utfordringene skal ikke vokse seg for store før hjelpen kommer. Men landets kommuner og skoler er svært forskjellige, og vi kan risikere å ødelegge mer enn vi forbedrer, dersom vi detaljstyrer hvordan dette skal gjøres i hver eneste kommune.

Vi vil spisse Statpeds mandat, og jeg er helt sikker på at dette gir et bedre tilbud både til de aller mest sårbare elevene, som trenger det mest spissede tilbudet, og til alle de andre elevene som bør fanges opp i det kommunale systemet. For å sikre en god og forsvarlig prosess vil endringene i Statped skje over en femårsperiode.

Jeg mener det er riktig å bygge kompetansen der barna og elevene er. De som er tett på barna i det daglige, må ha kompetanse til å oppdage hvilke behov de har, og raskt tilrettelegge for et pedagogisk tilbud.

Så vil jeg si litt om SFO. SFO er en viktig arena for inkludering og sosial utjevning. Regjeringen ønsker et mer likeverdig SFO-tilbud i landet, og vi innfører med denne meldingen en nasjonal rammeplan for SFO, som selvsagt skal ha rom for lokale variasjoner. Vi innfører også moderasjonsordninger og gratis SFO for barn med særskilte behov på 5.–7. trinn.

Det er nødvendig at vi bygger en felles kultur for inkludering. Vi må alle sammen ha samme mål for øye – at alle barn og elever får det beste utgangspunktet for å trives, utvikle seg, lære og mestre. Meldingen viser at det er mange kommuner som faktisk har lyktes med det, men å få med flere krever en holdningsendring. Det krever klare mål og en systematisk innsats på alle nivåer i kommunen.

Det å si at det faktisk er kommunene som er nødt til å gjøre jobben, er ingen ansvarsfraskrivelse. Det handler om å plassere ansvaret der det hører hjemme, og det handler også om å vise tillit til kommunene, for svært mange av dem gjør en utrolig god jobb på dette området.

Alle som har jobbet med skolepolitikk, vet at det tar tid. Vi må være tålmodige, og vi må tørre å la tiltakene virke før vi snur. Vi må være forberedt på at det tar tid å få til de omfattende endringene vi ønsker, og det er like mye holdningsendringer og endringer av praksis som må til som økte ressurser.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Torstein Tvedt Solberg (A) []: Jeg vil starte med å gratulere statsråden med en ny rolle. Dette er den tredje statsråden som har ansvaret for å følge opp denne viktige stortingsmeldinga. Mange er spente på hva som nå skjer, med en ny statsråd.

Jeg vil ta dette med Statped spesielt. En kommer ikke vekk ifra at en har kuttet allerede, i 2020-budsjettet, og snevret inn mandatet, som vi har vært inne på tidligere. En overfører altså en ny oppgave til kommuner og fylker uten å tilføre nye ressurser. Det vil ikke jeg kalle tillit, men ansvarsfraskrivelse fra regjeringas side. I motsetning til Høyre her i debatten regner jeg med at statsråden har lest stortingsmeldinga. Der står det at dette kompetanseløftet ennå ikke er beskrevet, det er ennå ikke detaljert, det foreligger ennå ikke en modell for dette.

Mitt spørsmål til statsråden er: Når kan vi forvente at en modell foreligger, og er statsråden i rute med å få på plass dette enorme løftet fra regjeringa?

Statsråd Guri Melby []: Takk for at jeg får anledning til å presisere akkurat dette, for dette er et av de viktigste grepene som tas i meldingen. Det har vært veldig tydelig, i alt fra Nordahl-utvalgets rapport til en mengde andre rapporter, at det støttesystemet vi har i dag, ikke fungerer godt nok. Vi ser f.eks. at de kommunene som har størst kompetanse selv, er de som bruker Statped mest, fordi de vet hva det betyr av hjelp. Vi ser også at det er svært mange elever som kommunene burde hatt kompetanse til å hjelpe selv – elever med helt vanlige diagnoser, som f.eks. lese- og skrivevansker, dysleksi, ADHD – som ikke får hjelp. Det vi gjør nå, er å tydeliggjøre det ansvaret kommunene allerede har. Det er kommunene som har ansvaret for å sørge for at alle elever får den hjelpen de trenger. Statped skal være en ressurs i tillegg til det. Statped skal fortsatt ha oppgaven med de elevene som vi ikke kan forvente at alle kommuner har kompetanse for. Kuttet i Statped skal selvsagt gå til å styrke kommunenes arbeid med kompetanse. Så det at vi nå slanker og spisser Statped, gir oss en anledning til å foreta en massiv overføring til kompetanseheving i kommunene.

Torstein Tvedt Solberg (A) []: Som statsråden er inne på, snevrer en faktisk inn Statpeds mandat og vingeklipper det tilbudet som finnes. Det betyr at det vil være et dårligere tilbud til dem med de vanligste diagnosene. De elevene og foreldrene som får dette tilbudet i dag, er bekymret. Det er god grunn til bekymring, for det eneste regjeringa har klart, er et kutt, og statsråden kan heller ikke nå beskrive hvordan dette ny kompetanseløftet skal være med og bidra, annet enn at en legger ansvaret over på andre. Jeg, som mange andre, er derfor bekymret for at tilbudet rent faktisk kommer til å bli dårligere når en egentlig kun gjennomfører et kutt og bare forventer at kommunene på magisk vis skal klare å levere et bedre tilbud med de samme ressursene.

Kan statsråden si noe betryggende til foreldre og de elevene som har disse vanligste diagnosene, som nå er bekymret for at tilbudet deres blir dårligere?

Statsråd Guri Melby []: Jeg er helt trygg på at med dette grepet vil elevene med de vanligste diagnosene i alle landets kommuner få et bedre tilbud enn de har i dag. Det er ikke sikkert jeg greier å betrygge en sosialdemokrat om at et tilbud kan være like godt selv om det er kommunalt og ikke statlig, men for en liberaler er i hvert fall det veldig logisk. Vi ser at mange kommuner lykkes svært godt i dag. Det å flytte ressurser fra Statped ned til kommunene er ikke det eneste grepet vi tar. Vi har også satt i gang pilotprosjekter med mange av kommunene som lykkes best med dette. Kunnskapen vi får fra de prosjektene, vil også kunne spres til andre kommuner i dette landet, som da kan vise hvordan dette kan løses på best mulig måte.

Jeg tror at kommunene har store ressurser til å løse disse utfordringene fra før. Det er viktig at vi greier å få kompetansen nærmere elevene. Da er jeg helt sikker på at det er veldig fornuftig med en satsing på kommunene og fylkeskommunene, framfor en stor satsing på en svær statlig etat.

Torstein Tvedt Solberg (A) []: Først av alt kan jeg betrygge liberalisten med at sosialdemokraten elsker hele velferdsstaten, enten det er staten, kommuner eller fylker. Slik sett synes jeg litt synd på statsråd Melby, for hun har på en måte overtatt og arvet et klassisk Jan Tore Sanner-luftslott her. Sanner er ekspert på å sammenstille små kutt. En beskriver i denne debatten en satsing på halvannen milliard over ti år. Som representanten Arnstad var inne på i debatten: Når en skal dele dette på de årlige budsjettene og det store antallet kommuner og fylker en har, er det – hvis en skal være snill i det regnestykket – kanskje en liten million til hver enkelt kommune til en ny satsing og et nytt tilbud.

Jeg har heller ikke hørt at statsråden kan betrygge oss med tanke på når denne nye, store og viktige modellen skal være på plass. Statsråden svarte jo nå at en skal gjøre dette innenfor allerede trange kommunebudsjetter. Kan statsråden si noe mer konkret om når det kommunale tilbudet er på plass?

Statsråd Guri Melby []: Først vil jeg presisere at jeg kalte meg «liberaler» og ikke «liberalist». Jeg håper at representanten Tvedt Solberg tilgir meg – siden jeg er litt fersk i gamet – at jeg ikke har alle tall i hodet. Men denne satsingen, på 1,5–2 mrd. kr over ti år, kommer jo på toppen av alle andre satsinger vi har satt i gang i de siste årene for å heve kompetansen og få flere ressurspersoner inn i skolen. Vi har gjennomført en lærernorm, som har gitt oss flere lærere i alle skoler. Vi har hatt en massiv videreutdanningsreform de siste årene, som har gjort at over 30 000 lærere har fått videreutdanning. Det er nå flere kvalifiserte lærere enn det har vært på veldig lang tid i norsk skole.

Jeg la merke til at representanten hadde veldig høye forventninger til denne stortingsmeldingen – jeg synes for så vidt det er fint at man har høye forventninger til regjeringen, men å tro at én melding og de to–tre viktigste tiltakene i den meldingen skal løse det vi har av store utfordringer, er det som er et luftslott. Dette er en langsiktig satsing som handler om å bygge stein på stein.

Marit Arnstad (Sp) []: Senterpartiet er kritisk til å innføre en ny rigid plikt til å vurdere alle barns norskkunnskaper før skolestart. Det er sjølsagt viktig at de ungene som har store utfordringer med språkutviklingen, får tett oppfølging, men å innføre en obligatorisk vurdering av alle barn synes vi er et unødvendig pålegg og en unødvendig ressursbruk.

UNICEF uttaler om dette at kartleggingsverktøy bygger på forestillingen om en normalutvikling knyttet til alder som har en rekke milepæler. Rammene for hva som blir normalt, er ofte for trange. Det kan føre til uheldig fokus på utfordringene framfor å bygge på barns styrker og mestringsfølelse.

I tillegg til obligatorisk språktesting har Venstre i regjering fått være med på at regjeringen skal innføre en fleksibel skolestart. Kombinasjonen av disse to tiltakene kan være bekymringsfull. Så la meg spørre statsråden: Er det de ungene som scorer lavest på språktest i barnehagene, som også skal fratas muligheten til å begynne på skolen sammen med vennene sine?

Statsråd Guri Melby []: Jeg har ikke sett at det er noen andre enn opposisjonspartiene som har gjort denne merkelige koblingen mellom vurdering av barns språkkunnskaper og det å åpne for å prøve ut ulike modeller for fleksibel skolestart. Vi har ikke vedtatt en obligatorisk språktesting, og det er heller ingen krav til hva slags type kartleggingsverktøy som skal brukes. Det arbeidet vi nå setter i gang, handler om å få kvalitetssikret kartleggingsverktøyet som man kan bruke. Men det vi sier, er at det skal gjøres en vurdering av hvert barn. Det er det eneste kravet vi stiller. Kompetente fagfolk greier å gjøre denne vurderingen på en veldig god måte, og de skjønner hvilke barn som trenger mer omfattende kartlegging, og hvem som ikke trenger det.

Jeg mener, med respekt å melde, at det vil være et svik mot barn ikke å gjennomføre en sånn vurdering, og det har ingen sammenheng med mer fleksibel skolestart. Det handler rett og slett om å gi foreldre mer innflytelse enn spesialpedagogene over hva slags veier deres barn skal velge.

Marit Arnstad (Sp) []: La meg få lov til å rette det til at det er en obligatorisk vurdering, og så tror jeg nok at de ulike partiene som står bak det kravet om språktesting, vil ha litt ulike måter å uttrykke det på. Det er etter Senterpartiets mening en unødvendig rigid holdning til det, en skal ha en oppfølging av det enkelte barn også når det gjelder språkutvikling. Men jeg må spørre: Ser statsråden overhodet ingen mulighet for at denne kombinasjonen av språktesting, eller språkvurdering, og utsatt skolestart kan føre til en uheldig utvikling der en risikerer å skape stigmatisering av enkelte barn – altså at de barna som scorer lavt i vurderingen av språk i barnehagen, også er de som lettest får utsatt skolestart, og ikke får lov til å begynne sammen med sine venner, og at det kan være en stigmatisering som kan være uheldig? Ser statsråden i det hele tatt det faremomentet, eller er det noe som regjeringen og statsråden overhodet ikke ser på som en problemstilling?

Statsråd Guri Melby []: Jeg er mye mer bekymret for at unger ikke får den oppfølgingen de trenger. At barn som ikke har gode språkkunnskaper, ikke får tilstrekkelig støtte i barnehage og skole, er min største bekymring. Så mener jeg at det systemet vi har i dag når det gjelder fleksibel skolestart – det er jo mulig å få f.eks. utsatt skolestart i dag også, basert på en vurdering fra PP-tjenesten – har potensial til å føre til mer stigmatisering enn det en litt åpnere modell har, der kanskje litt flere barn får utsatt skolestart. I Danmark f.eks. er det vel opptil 10 pst. av barna som har utsatt skolestart, og det er jo en modell som gir mindre stigmatisering, i og med at det er mer vanlig. Jeg vet ikke om det er noe poeng å gå helt dit. Jeg har heller ikke sagt at fleksibel skolestart er den riktige løsningen, jeg har bare sagt at vi er nødt til å prøve det ut. Det anbefaler også Camilla Stoltenberg, lederen for Stoltenberg-utvalget, selv om hun var i et mindretall. Jeg er veldig glad for at vi nå får i gang to piloter på dette, så vil vi se hva som vil være effektene, og vi må selvsagt være oppmerksom på mulige negative effekter også.

Mona Fagerås (SV) []: I meldingen står det at et redusert Statped

«gir mindre behov for regionale tilpasninger. Statped skal gi tjenester på samme nivå til alle kommuner og fylkeskommuner».

Flertallet i komiteen, som jo ministeren var en del av, sier derimot at det er

«viktig å ivareta regionale hensyn og lage strategier som understøtter enkeltes større behov for kompetanseutvikling, for å kunne møte tjenesteyting til kommuner og fylkeskommuner (…)».

Dette ivaretar i stor grad det likeverdighetsprinsippet som ligger til grunn for dagens tjenesteyting i Statped, og som vi i SV mener er viktig fortsatt skal ligge til grunn for de tjenestene som gis. Her trengs det en avklaring, som vil ha avgjørende betydning for de barna som trenger Statpeds spesialpedagogiske spisskompetanse. (Presidenten klubber.) Skal Statped gi tjenester på samme nivå … (Presidenten avbryter).

Presidenten: Tiden er ute.

Statsråd Guri Melby []: Jeg kan forsøke å svare, selv om representanten ikke fikk fullført spørsmålet. Jeg mener at det ligger ingen motsetning her mellom det som står i stortingsmeldingen, og det som ligger i innstillingen fra flertallet i komiteen. Det har vært viktig å understreke at man fortsatt skal opprettholde en desentral fysisk struktur av Statped, og jeg mener at å overføre 150–200 mill. kr i året fra Statped til kommunene og fylkeskommunene, som da handler om at de er nødt til å bruke de pengene, og de er nødt til å bestille de tjenestene de trenger, er en måte å styrke nettopp det regionale perspektivet på. Men det som har vært viktig å understreke, er at dette ikke betyr at de eneste arbeidsplassene vi skal ha igjen i Statped, skal konsentreres i Oslo. De skal være spredt utover hele landet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Aud Hove (Sp) []: Stortingsmeldinga har gode intensjonar, og Senterpartiet støttar mykje av innhaldet. Tidleg innsats og tett på er eit godt utgangspunkt, og det ein skal bli god på, må ein trene på. Det å sikre overgangane mellom ulike utdanningsnivå er viktig, det krev kunnskap og koordinering, og dei som skal leggje til rette for dette og gjennomføre det, treng tid og ressursar.

Det står at meldinga fyrst og fremst handlar om barnehagar, grunnskule og SFO, men at fleire tiltak også gjeld vidaregåande opplæring. Støttesystem som samarbeider med barnehagar og skular, er også omfatta av meldinga, og meldinga vil ha betyding for vaksne med rett til opplæring – altså eit breitt felt.

Men det meldinga ikkje seier noko om, er kven som skal finansiere dette. Komiteens medlemmer frå Høgre, Venstre og Kristeleg Folkeparti peikar på at det har vore satsa betydeleg med budsjettmidlar dei seinare åra på å styrkje tidleg innsats og kvaliteten i barnehage og opplæringsløpet. Der peikar dei på mange tiltak med gode intensjonar, men som ikkje på langt nær har vore fullfinansierte for kommunane, f.eks. bemannings- og pedagognorm i barnehagar, innføring av lærarnorm og gratis kjernetid i barnehagar – som sagt: gode intensjonar, men det har også ein pris.

Det blir av dei same medlemmene peika på at

«det er avgjørende at også kommunene tar ansvar for å sikre at barnehagene og skolene har tilstrekkelig kompetanse og kultur til å skape inkluderende fellesskap».

Dette trur – og veit – eg at kommunane jobbar med kvar dag.

Det er i stortingsmeldinga føreslått over 60 konkrete tiltak som skal bidra til ein styrkt tidleg innsats, men ut av ingenting blir det ikkje noko. Om det ikkje følgjer med ressursar, kva skal då kommunane prioritere bort? Det er dessverre gjennomgåande i heile meldinga at ansvaret blir lagt over på andre, spesielt kommunane. Vi i Senterpartiet har i forslag til alternativt budsjett sett av midlar til kommunane for å løyse desse oppgåvene, og meiner at det støtt skal følgje midlar med nye oppgåver. Det forventar vi at regjeringa òg vil gjere, slik at vi får tidleg innsats tett på.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) []: Høyres desidert viktigste hovedsak har vært tidlig innsats, og det er ikke tilfeldig. Vi vet at små kunnskapshull vokser seg store, at PP-tjenesten bruker veldig mye tid på sakkyndig arbeid, og at for mange elever med særskilte behov får oppfølging av ufaglærte assistenter, og de møtes også med for lave forventninger. Det å forvente for lite av folk er grunnleggende usosialt.

Nordahl-utvalget og barneombudet er krystallklare: Skal vi klare å få kompetansen flyttet inn i klasserommene til de barna som trenger det, kan vi ikke lappe videre på dagens system, som jeg opplever at enkelte i denne salen tar til orde for. Det trengs endringer i kultur, i struktur og ikke minst i kompetanse. Med denne stortingsmeldingen er vi ikke helt i mål, og det er det heller ingen som påstår, men vi vedtar noen viktige og større grep for å endre systemet: Vi strammer inn regelverket for å sikre at flere barn får oppfølging av ansatte med spesialpedagogisk kompetanse, Statped rendyrkes som et støttesystem, samtidig som man legger opp til et varig, omfattende kompetanseløft for kommuner og fylkeskommuner.

Jeg må si at jeg er ganske overrasket over at Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet i dag går imot noen av de viktige, mer strukturelle endringene og grepene i denne meldingen, og at særlig saksordføreren og Arbeiderpartiet legger seg på et såpass polemisk nivå fra denne talerstolen, særlig når de selv viser til en del tiltak der deres egne tiltak hovedsakelig ber regjeringen vurdere, utrede eller lage plan for å nå gode formål. Det er ikke veldig konkret det heller, snarere tvert imot. Det svarer ikke på de utfordringene som vi vet vi har i dagens skole.

Jeg vil avslutte med å nevne et par tiltak som jeg er veldig glad for at vi i dag forhåpentligvis vedtar. Det ene er plikt til å vurdere – ikke kartlegge, men vurdere – alle barns språk før skolestart. Jeg har besøkt mange skoler i min egen by, Oslo, som oppdager at nesten halvparten av elevene trenger særskilt norskopplæring til tross for at veldig få av dem fikk med seg en språklig bekymringsmelding fra barnehagen. Språkarbeidet er altfor varierende, og det er veldig alvorlig når vi vet at barns språk er viktig for læring og deltakelse i lek.

Det andre jeg vil nevne, er utvidelse av oppfølgingsordningen, slik at flere kommuner og fylkeskommuner som har svake resultater og trenger hjelp, kan få det også innenfor det spesialpedagogiske området. Her virker det som om Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet har en ideologisk motstand mot at man overhodet kan si at noen kommuner har svake resultater og trenger veiledning. Det mener jeg er å stikke hodet i sanden. Spørsmålet bør være hvordan de kan få bistand på best mulig måte.

Dette er ingen kvikkfiks, men med denne meldingen tar vi nå noen viktige skritt i riktig retning, og det er bra for barna.

Hanne Dyveke Søttar (FrP) []: Alle vet hvor forskjellige barn kan være. Det er jo til og med søsken som kan være så ulike at man spekulerer på om de har samme foreldre. Disse ulikhetene hos barna er viktig å ta vare på, for det er disse ulikhetene som skaper disse ulike og unike barna, ungdommene og voksne resten av livet.

For Fremskrittspartiet er det viktig at man ser hver enkelt. Det er også viktig at den enkelte får den oppfølgingen de trenger, og at det er barnehagen og skolen som skal tilpasse seg barna, ikke omvendt. Barna skal få lov til å utvikle seg, de skal lære og mestre, uansett bakgrunn, forutsetninger eller behov. Derfor er det så viktig med tidlig innsats, og at man får et inkluderende fellesskap i barnehage, skole og SFO, slik denne stortingsmeldingen legger opp til. En god oppstart i en dyktig barnehage har stor betydning for ferden videre.

Stortingsmeldingen dekker mange områder, og det er også veldig viktig å få til ordninger som gjør at de forskjellige områdene kan snakke med hverandre, altså at barnehagen snakker med grunnskolen, at grunnskolen snakker med videregående skole, slik at de som starter i barnehagen, skal føle seg verdsatt og ivaretatt gjennom hele opplæringsløpet til de er ferdige, i hvert fall på videregående.

Meldingen legger jo også opp til at man må se på hver enkelt, slik at hver enkelt elev får bedre utbytte av den læringen, og da synes jeg det er veldig bra at det legges opp til at kommunene selv skal få prøve ut flere modeller på dette området med fleksibel skolestart. For man må jo tenke på at barna skal være mottakelige for den læringen de får, og da vil også språket være viktig. Det gjelder barn i barnehagen, men spesielt når de skal begynne på skolen. Da må det være en forutsetning at de kan språket såpass godt at de får utbytte av undervisningen. På den andre siden er det også viktig å få til en enda bedre spesialundervisning, som er tilpasset hvert enkelt barn.

I dag er det fortsatt noen kvalitetsforskjeller på de ulike områdene som meldingen dekker. Kvaliteten har jo løftet seg mye de siste årene, men det er viktig at vi ikke stopper det kompetanseløftet som vi har startet.

Stortingsmeldingen inneholder heldigvis en rekke forslag som vi i Fremskrittspartiet har jobbet for i mange år, og vi støtter derfor i all hovedsak opp om intensjonene og forslagene til tiltak som meldingen legger opp til.

Turid Kristensen (H) []: Denne stortingsmeldingen inneholder mange tiltak som vil gi en bedre skole, der flere elever får mulighet til

  • å utvikle sine evner og kunnskaper best mulig

  • å oppleve mestring, inkludering og få en god skolehverdag, og

  • å kunne fullføre grunnskolen på en god måte.

Det stilles stadig strengere krav til formell kompetanse i arbeidslivet, og de som ikke fullfører videregående skole, står i fare for å falle utenfor. Jeg vil derfor snakke litt om betydningen av å ha et godt, likeverdig tilbud ved alle grunnskoler i hele landet, til alle elever, som en forutsetning for at vi skal klare å nå målsettingen om at flere skal klare å fullføre videregående skole.

I dag begynner de aller fleste elevene på videregående skole etter ungdomsskolen, og for de fleste er det noe de ser fram til å begynne på. Likevel kan overgangen være vanskelig for noen, og derfor er det viktig at vi har gode tiltak i denne meldingen som nettopp vil kunne gjøre overgangen lettere og bedre.

Det er dessverre for mange som går videre med altfor dårlige faglige ferdigheter. Tall fra SSB viser at av de elevene som har under 3 i snitt fra ungdomsskolen, står nesten halvparten i fare for å falle fra. Det er derfor behov for at flere ungdommer står bedre faglig rustet før de begynner på videregående skole. Det betyr at ikke minst en god, tilpasset og inkluderende undervisning er noe av det viktigste vi kan satse på for å bidra til det.

Dessverre er det også sånn at det ved mange skoler synes å ha etablert seg en fritakskultur for mange elever, ikke minst elever med ulike funksjonsnedsettelser. Tilbakemeldinger fra flere organisasjoner, bl.a. Blindeforbundet og Unge funksjonshemmede, viser at skoler i altfor stor grad fritar for fag, og også kan utøve et press både på elever og foreldre for å godta fritak – selv om de egentlig ikke ønsker det, og selv om de mener at en godt tilpasset undervisning, som de har krav på, ville kunne ha gjort at eleven kunne ha tatt faget.

Jeg er enig med representantene fra både Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV når de sier at fritak fra læreplanene også kan bety fritak fra å lære. Å frita elever fra fag på denne måten er å gjøre dem en bjørnetjeneste og gir dem et dårligere utgangspunkt.

Denne stortingsmeldingen gir et godt grunnlag for at flere skal klare å fullføre videregående skole. Jeg ser likevel veldig fram til at stortingsmeldingen om videregående skole blir lagt fram våren 2021, både fordi vi kan bygge på tiltakene i denne meldingen og – ikke minst – fordi vi kan jobbe videre med enda flere tiltak som kan sørge for at flere kan fullføre. Vi må nå målet om at ni av ti skal fullføre innen 2030, og Høyres mål er at minst 5 000 flere elever skal kunne gjennomføre videregående skole hvert år innen 2025.

Jorodd Asphjell (A) []: Vi er midt i en koronakrise, der barnehager og skoler som har vært stengt siden 12. mars, skal åpnes forsiktig framover, med tilpassede åpningstider, opplæringstilbud, lek osv. Mange har mistet viktig kunnskap og undervisning i ukene som har gått, kanskje spesielt barn og unge som har behov for et tett oppfølgingsopplegg knyttet til undervisning m.m.

For Arbeiderpartiet er det avgjørende at vi har barnehager, skoler og SFO som gir et pedagogisk tilbud som inkluderer absolutt alle som går der, uavhengig av sosial bakgrunn. Det å bli verdsatt handler om å bli sett, det handler om å bli hørt, og det handler om å bli forstått. Framtidig vekst ligger i oppveksten, og da er tidlig innsats avgjørende for at alle skal lykkes og føle at de er en del av samfunnet.

Skal vi endre praksis, er vi avhengig av at regjeringen i kommende statsbudsjett og i revidert statsbudsjett setter av nok ressurser til det denne meldingen handler om – tidlig innsats og tettere oppfølging. Da må kommuner og fylkeskommuner, som har det reelle ansvaret som skoleeiere, ha budsjett og økonomi til å kunne gjøre de prioriteringene som det her pekes på. Det er ikke nok å legge fram en stortingsmelding med fagre ord, det må følge midler med som gjør at disse prioriteringene kan følges opp. En av de viktigste prioriteringene er å styrke kommunenes økonomi framover.

Arbeiderpartiet har 35 forslag til å bedre denne stortingsmeldingen i dag, forslag som gir en betydelig bedre prioritering. Jeg skal ikke nevne alle de 35 forslagene, men jeg vil trekke fram ett forslag som Arbeiderpartiet står bak alene, og det er forslag nr. 35 d, som er viktigere enn noen gang: «en styrking av studentenes, lærerutdanningenes og praksisskolenes kompetanse i bruk av digitale verktøy og digitale læringsmetoder». Tiden vi er inne i nå, viser at det virkelig er behov for å styrke både kompetanse og ressurser, å styrke dette arbeidet.

Arbeiderpartiet vil ha styrking av tidlig innsats, slik at alle som går i barnehage og skole, får en god oppfølging, uavhengig av sosial, språklig og kulturell bakgrunn, av kjønn og kognitive og fysiske ferdigheter. På den måten styrker vi de aller svakeste i samfunnet.

Torstein Tvedt Solberg (A) []: Det har vært en interessant debatt å følge. Dette skulle jo være diskusjonen etter seks års arbeid, konklusjonen etter regjeringas viktige arbeid, og det kan ikke karakteriseres som noe annet enn et mageplask fra regjeringa. Når Høyre i tillegg beskylder meg for å være polemisk når jeg målbærer den enorme skuffelsen som er der ute over den mangelfulle meldinga som er lagt fram, er det på en måte toppen av kransekaka. Jeg oppfordrer regjeringspartiene til igjen å bla igjennom og lese svarene vi fikk på høringen, lytte til fagfolkene og kanskje igjen bla igjennom de rapportene som en har bestilt.

Vi i opposisjonen har i hvert fall gjort vår del av jobben og lagt fram en hel haug med forslag som svarer på de utfordringene som kunne gjort en forskjell, som f.eks. kunne fått PPT mer ut i skolen, kunne gjort noe med AKS, kunne fått til noe mer offensivt innenfor universell utforming og kunne fått til noe bedre i overgangen mellom ungdomsskole og videregående. De blir dessverre stemt ned.

Det mest konkrete regjeringa gjør, er å vingeklippe Statped. Her kommer en med et enormt kutt. En overfører en oppgave til kommunene. Det som overrasker meg litt, er at statsråden heller ikke i sitt innlegg eller i replikkordskiftet kunne bringe til torgs noen nyhet om hvordan dette store kommunale kompetanseløftet skal bli. Meldinga ble lagt fram i november, nå skriver vi april, og det er ingenting nytt å melde fra regjeringa om hvordan dette enorme løftet skal bli. Det betyr at det er ikke annet enn et luftslott. Det er ikke noen konkrete forslag, annet enn en ny oppgave som gis kommunene som de nå må løse innenfor det samme budsjettet.

Representanten Gudmundsen fra Høyre viste til at det skal komme mer forskning. Jeg vil minne representanten om at det ikke er mangel på forskning på dette området som har vært problemet, men ressurser og tid til å hjelpe den enkelte elev.

Jeg er enig i at en stortingsmelding med fine ord kan være bra. Jeg er ikke uenig i det Grøvan fra Kristelig Folkeparti tar opp om at kultur også er viktig, men vi forventer i oppfølgingen at regjeringa tar sin del av ansvaret, følger opp i statsbudsjettet og ikke minst passer på at det faktisk blir endringer der ute.

Vi kommer i hvert fall til å følge med i fortsettelsen, for det er lite i det som regjeringa nå legger fram og foreslår, som tyder på at det kommer til å bli noen endring der ute i skolene. Vi kommer i hvert fall til å følge med og passe på.

Mona Fagerås (SV) []: Det var representanten Mathilde Tybring-Gjedde som fikk meg til å ta ordet igjen, og hennes beklagelse over at de rød-grønne ikke vil utvide oppfølgingsordningen for skoler med svake resultater, som regjeringen innførte i 2017.

I utgangspunktet er det positivt at kommuner kan få veiledning og støtte til kvalitetsutviklingsarbeidet, men jeg mener veldig sterkt at grunnlaget for å rangere skoler ut fra kvalitet ikke er hensiktsmessig. Verken grunnskolepoeng, resultater på nasjonale prøver eller svarene i elevundersøkelsene kan uttrykke kvalitetsforskjellen mellom skolene eller kvaliteten ved den enkelte skole.

Jeg har selv jobbet som skoleleder, og da resultatene på nasjonale prøver kom, visste både jeg, mine teamledere og lærerne på skolen hvorfor resultatene ble sånn som de ble. Det handlet kanskje om en klassesammensetning hvor mange hadde krav på spesialundervisning. Det handlet kanskje om at elevene hadde hatt veldig stor utskifting av lærere på grunn av sykdom, eller andre ting. Og når vi hadde gode resultater, handlet det kanskje om det motsatte.

Jeg tror at lærere og skoleledere lokalt vet hvilke tiltak som er nødvendige for å heve kvaliteten og imøtekomme elevenes behov i læringsarbeidet. Derfor bør skolene først og fremst få tillit og tilstrekkelige ressurser til å sette inn de nødvendige kvalitetstiltakene og organisere skolen i tråd med de lokale behovene, framfor å sette skolene under administrasjon og bruke masse ressurser på nasjonale veiledningsordninger.

Statsråd Guri Melby []: Først vil jeg bare korrigere et par ting som har blitt sagt. Representanten Arnstad var inne på dette med evaluering av seksårsreformen. Det er ikke riktig at det er først nå man har utlyst et oppdrag om det. Det ble gjort allerede i 2019, men det var ingen som svarte på det oppdraget i særlig grad, derfor har man vært nødt til å utlyse det på nytt. Men vi har jo innhentet en god del kunnskap om hvordan seksårsreformen har fungert, og den har man bl.a. brukt når man har utformet de nye læreplanene i fagfornyelsen. Det har vært viktig for de gruppene som har jobbet med den.

Så peker representanten Fagerås på noe hun kaller for rangering, som jeg tror hun knytter til den måten man følger opp de kommunene som ikke gjør det så bra på. Stortingsmeldingen beskriver veldig tydelig at de kommunene som opplever å få hjelp og støtte bl.a. fra veilederkorpset, opplever dette som noe som er veldig positivt, noe som er bra. Så det at det skal være negativt at staten gjennom ulike faginstanser trår til og hjelper de kommunene som opplever at de ikke lykkes, synes jeg er vanskelig å forstå.

Det har blitt etterlyst litt mer presisering av hva dette kompetanseløftet skal bestå av, så jeg tenkte jeg skulle si litt mer om det. Selv om jeg mener at representanten Tvedt Solberg er i overkant polemisk, skal jeg gi ham delvis rett i én ting: På enkelte områder skulle jeg ønske at vi kunne vært enda mer konkret i meldingen enn det vi er. Litt av grunnen til det er at jeg mener det har vært mange tiår der vi har vært altfor dårlige på å innhente kunnskap om hva som fungerer og ikke i norsk skole. Det har vært for lite forskning, det har vært for lite følgeforskning på de tiltakene man har satt i verk.

Vi har brukt store ressurser på en spesialundervisning som mange steder har vist seg ikke å ha effekt, kanskje til og med å ha negativ effekt. Men siden vi da ikke har vært flinke nok til å innhente kunnskap om det, er det også vanskelig å peke direkte på akkurat hvilke tiltak det er som skal greie å snu på det. Så en viktig del av denne meldingen er faktisk også å fortsette arbeidet med forskning og kunnskap, og det at vi oppretter et eget senter for spesialpedagogikk, er et viktig tiltak som jeg tror ikke har vært omtalt i debatten foreløpig.

Et viktig poeng er at dette kompetanseløftet er nødt til å bygge på de satsingene vi allerede har, bl.a. gjennom den desentraliserte kompetansehevingen. Så er det også nødt til å bygge på lokale analyser og vurderinger av eksisterende kompetanse og kompetansebehov i kommunene. Her vil det være svært forskjellige behov i ulike kommuner for hva de trenger av kompetanseheving for å greie å nå de målene vi har satt.

Dette arbeidet starter allerede nå i høst. Vi har flyttet 25 mill. kr allerede nå fra Statped til dette arbeidet, og overføringen av ressurser vil skje gradvis, over en femårsperiode. Det vil også sikre at vi ikke plutselig mister noen av de ressursene som Statped sitter på, men at vi gradvis overfører den kompetansen som i dag er i Statped, ut i kommunene, ut i fylkeskommunene – tett på elevene.

Kent Gudmundsen (H) []: Det som fikk meg til å ta ordet, var at jeg synes representanten Tvedt Solberg var litt i overkant polemisk.

Nå synes jeg egentlig statsråden gikk ganske godt gjennom en del av mine poeng i sitt siste innlegg her, men det som jeg synes det er litt greit å understreke fra min side, og fra regjeringspartienes side, er at dette er et arbeid som vil pågå over lang tid. Vi har allerede kommet godt i gang med det, mener jeg, gjennom den rekken med tiltak vi har iverksatt siden vi tiltrådte i 2013. Det har vært mange satsinger som har gått nettopp på å styrke – en tettere oppfølging, en høyere kompetanse ute i førstelinjen og en omorganisering som gjør at vi får ressursene til å nå ungene våre.

Vi har vært veldig opptatt av kunnskap, så når jeg hører representanten Tvedt Solberg si at problemet ikke er forskning – vel, forskning er det faktisk veldig viktig at vi jobber kontinuerlig med. Vi kan ikke lene oss tilbake i stolen og si at nå vet vi alt. Det mener jeg vil være en ekstremt passiv holdning i et saksfelt som er svært sammensatt og komplekst. Jeg tenker at det at vi nå foreslår – og skal opprette – et nasjonalt kompetansesenter, nettopp vil være med på å drive videreutvikling, både med de spissede tjenestene som Statped skal ivareta, og også for å bidra med å understøtte førstelinjen, som kommunene skal ivareta.

Det er sånn at når man går opposisjonens forslag nærmere etter i sømmene, er det – med respekt å melde – veldig mye luftslott der også. Det er veldig mange av forslagene som går på at man skal nedsette utvalg, man ber regjeringen komme tilbake med vurderinger og forslag. Man utsetter altså med andre ord veldig mye, man er veldig lite konkret. Jeg tenker også at det er litt merkelig at man f.eks. foreslår ting som allerede ligger i stortingsmeldingen, og så later man som om det er ny politikk, f.eks. overganger, som er et av de første forslagene fra Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet, som allerede er en del av regjeringens politikk.

Poenget mitt er at dette er et viktig, omfattende arbeid som vi er godt i gang med. Denne meldingen vil sette i verk en rekke nye tiltak som er viktige grep for at vi skal greie å styrke førstelinjen, at vi skal få spisset de tjenestene som er viktige for de ulike elevgruppene. Så skjønner jeg godt at det vil være usikkerhet i all form for omstilling for dem som er berørt, men målet er det ingen tvil om: Dette skal bli bedre for barna. Vi skal være med på å løfte norsk skole. Vi er selvfølgelig opptatt av at det jobbes videre med dette, sånn at vi kan bli enda bedre. For målet er en best mulig skole og undervisning for ungene våre.

Torstein Tvedt Solberg (A) []: Jeg ble beskyldt for å være polemisk. Jeg mener en så stor stortingsmelding fortjener litt debatt og fortjener litt uenighet.

Til det siste som representanten Gudmundsen sier: Jeg synes det er merkelig at en er så fornøyd med å legge ned et nasjonalt kompetansemiljø i Statped, og så samtidig opprette – med mindre budsjett – et nytt nasjonalt forskningssenter som skal se på noe av det samme, og tro at det liksom løser det. Jeg tror ikke en bør være overrasket over at en ikke får bred støtte når en gjør det på en så merkelig måte, uten noe særlig mål og mening.

Jeg tok først og fremst ordet for å utfordre statsråden litt mer på dette kompetanseløftet. For i stortingsmeldingen står det noe, hvor komiteen var usikker på hva statsråden mente og stilte spørsmål til daværende kunnskapsminister Skei Grande om dette. Vedlagt innstillingen ligger svarene på de spørsmålene, og der understreker statsråden at departementet samarbeider med KS og Utdanningsdirektoratet om nærmere innretning av kompetanseløftet, og der skriver statsråden: «Etter planen skal dette besluttes innen sommeren.» Dette er altså dette nye kompetanseløftet. I det som statsråden nå svarer, er det ingenting som tilsier at det skal komme noe nytt, og det høres urovekkende ut at en skal basere disse tingene på DeKomp, som en allerede vet fungerer dårlig. Sånn sett ville det vært nyttig om statsråden kunne sagt om en fortsatt er etter planen som beskrevet, at en skal komme på plass med dette kompetanseløftet, og at en beslutning skal foreligge innen sommeren på denne nye ordningen, for det har jeg ikke fått noe svar på til nå.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) []: Jeg skal prøve å være kort, men jeg må bare kommentere det representanten Fagerås kom med i sitt siste innlegg. Hun viste til egne erfaringer med nasjonale prøver og sa at når hun fikk dårlige resultater, visste hun at det enten var fordi de kanskje hadde feil elevsammensetting, at det var mange som trengte spesialpedagogisk hjelp, eller at det hadde vært mye utskifting av lærere. Men hele poenget med denne debatten er at det er ikke uunngåelig, hvis man har elever som trenger spesialpedagogisk hjelp, at de lærer å lese, skrive og regne og klarer å følge kompetansemålene. Man får de elevene man får, og så er det skolens oppgave å hjelpe dem best mulig og faktisk klare å løfte dem. Og for de skolene som klarer det, gjennom at man på nasjonale prøver over flere år ser at de klarer å løfte flere elever, er det et tegn på at de har jobbet godt med god kvalitetsutvikling. Det er ikke slik at man kan bortforklare resultater år etter år med alle mulige praktiske utfordringer. Til slutt handler det om hva man klarer å få til i klasserommet, hva slags støttesystem vi som politikere klarer å gi skolene, slik at de faktisk har riktig kompetanse, og at man kanskje også klarer å være kritisk til egen praksis.

Jeg tror det er veldig mange skoler og lærere der ute som faktisk er ydmyke – vi prøver så godt vi kan, vi lærer av hverandre, vi endrer undervisningsformen, og vi klarer å hjelpe flere. Det er den villigheten til å være kritisk til egen praksis på hele det spesialpedagogiske feltet som kommer til å være avgjørende. Det å tenke at man har de elevene man har, at det ikke er uunngåelig at de skal kunne lære, handler om å ha høye forventninger til elevene.

Jeg vil bare avslutte med det, for det som på en måte gjør mest vondt, er å snakke med de elevene som har fått vedtak om spesialundervisning, som forteller at de opplever at de ble stigmatisert, ekskludert, tatt ut av klasserommet, og at det var lave forventninger til at de kunne mestre. Ofte er det barmhjertighet i det – man ønsker ikke at noen skal oppleve at de ikke klarer noe. Problemet er at det kjenner de på allikevel, og vår oppgave er da å være tydelig på at alle elever kan lære å lese, skrive og regne. Og i de kommunene som har utfordringer med det over tid – ja, rangering er jeg ikke interessert i – må de i hvert fall få oppfølging og hjelp, for alle elever, uansett hvor de bor, skal kunne klare å mestre skolens opplæringsformål. Jeg må bare understreke det, for jeg ble nesten litt frustrert på vegne av politikere i denne debatten. Det skal ikke være slik at om man får vedtak om spesialundervisning, kan man ikke klare å mestre skolen. Tvert imot – og det er det vi skal sikre gjennom denne meldingen, som bygger på alt annet vi har gjort de siste seks årene.

Statsråd Guri Melby []: Jeg fikk et par utfordringer fra representanten Tvedt Solberg, som jeg tenkte jeg skulle svare ut.

For det første er det riktig at min forgjenger svarte at man skulle vedta en plan for dette før sommeren, og det står vi fortsatt ved. Den planen skal komme, så det kan representanten føle seg trygg på. Men det vil være på et overordnet nivå. Det må fortsatt utarbeides detaljer i dette, sammen med bl.a. KS og alle de andre aktørene som er så viktige for at vi skal lykkes med dette.

Representanten slengte med en kommentar om at Dekomp, som fungerer dårlig, var et dårlig sted å putte denne satsingen. For det første handler ikke dette om å putte en satsing inn i Dekomp, men det handler om å bygge på de systemene vi allerede har bygd for kompetanseheving de siste årene. I år bruker vi 230 mill. kr på denne ordningen, som har vært et viktig grep for å flytte ressursene nettopp fra sentraliserte ordninger som bygger på en slags tro på at alle har akkurat det samme behovet rundt omkring i hele landet, ned til ordninger der kommuner og fylkeskommuner faktisk kan etterspørre kompetanseheving ut fra hva som er deres behov, hva de trenger hjelp til. De aller fleste aktørene som er med i denne ordningen, de fleste kommunene, rapporterer at dette er et veldig nyskapende og engasjerende arbeid, som gir godt partnerskap mellom universiteter, høyskoler og skoleeiere, og at det har skjedd en god utvikling i dette arbeidet mange steder i landet. Men det er selvsagt ikke alt som fungerer perfekt, og det er selvsagt behov for å samordne ordningene for barnehager og skoler, og det er behov for langsiktighet og forutsigbarhet for universiteter og høyskoler, slik at de kan bygge opp sin kapasitet og sin kompetanse for faktisk å kunne tilby det som kommunene og fylkeskommunene etterspør.

Det er alltid en fare for at de barnehagene og skolene som har størst behov for kvalitetsutvikling, ikke greier å etterspørre de tjenestene de faktisk trenger. Vi er nødt til å sikre at de faktisk blir med på denne kompetansehevingen som vi gir over hele landet.

Når jeg nå først har ordet, har jeg også lyst til å si at de siste ukene har vel uten tvil vist veldig mange av oss hva skole betyr – og ikke minst for de elevene som trenger det aller mest. Jeg føler meg trygg på at tiltakene i denne meldingen vil hjelpe oss veldig mange skritt på veien mot at alle barn møter en skole der de blir tatt på alvor, der de får hjelp til å løse de utfordringene de har. Men det finnes ingen kvikkfiks. Vi må være tålmodige, vi må ha is i magen, og vi må la tiltakene virke over tid.

Nils T. Bjørke hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 4.

Votering, se voteringskapittel