Stortinget - Møte tirsdag den 5. mai 2020

Dato: 05.05.2020
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 190 S (2019–2020), jf. Dokument 3:4 (2019–2020))

Søk

Innhold

Sak nr. 10 [18:26:42]

Innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om Riksrevisjonens undersøkelse av myndighetenes arbeid med å integrere flyktninger og innvandrere gjennom kvalifisering til arbeid (Innst. 190 S (2019–2020), jf. Dokument 3:4 (2019–2020))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra kontroll- og konstitusjonskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 5 minutter til saksordfører, 3 minutter til hver av de øvrige partigruppene og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

Bente Stein Mathisen (H) [] (ordfører for saken): Først vil jeg takke komiteens medlemmer for et godt og konstruktivt samarbeid.

I denne undersøkelsen har Riksrevisjonen sett på hvordan myndighetene arbeider for å ivareta Stortingets mål om at flyktninger og innvandrere skal integreres i det norske samfunnet gjennom kvalifisering og deltakelse i arbeid. Funnene som avdekkes, forklarer hvorfor målene ikke blir nådd.

Undersøkelsen er fra årene 2010–2018 og omfatter innvandrere med fluktbakgrunn og familiegjenforente mellom 18 og 67 år født i land utenfor EØS- og OECD-området. I disse årene ble det bosatt 74 000 flyktninger i Norge, og i tillegg ble ca. 133 000 familiemedlemmer bosatt på familiegjenforening.

Staten bruker betydelige midler på tiltak for å kvalifisere innvandrere til arbeid. Likevel er sysselsettingen for lav, og ledigheten er tre–fire ganger høyere blant innvandrere fra Asia og Afrika enn i befolkningen for øvrig. Det er bekymringsfullt at en så stor andel av innvandrerbefolkningen står utenfor arbeid over tid. Det er uheldig for den det gjelder, og kostbart for samfunnet. Jobb og deltakelse i arbeidslivet er en viktig inngang til det norske samfunnet og en forutsetning for økonomisk selvstendighet.

Riksrevisjonen peker på viktigheten av treffsikre tiltak og bedre samarbeid mellom de departementer og etater som har ansvar for integrering. Gruppen asylsøkere og innvandrere er sammensatt, og det er stor variasjon når det gjelder kompetanse og arbeidserfaring. Noen er høyt utdannede, andre er rett og slett analfabeter.

Funnene i rapporten er følgende: Det er ikke godt nok samarbeid mellom Kunnskapsdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet når det gjelder kartlegging av asylsøkere i asylmottak. Bosettingsarbeidet går for så vidt greit, men det er ikke alltid målrettet for å oppnå god integrering. Introduksjonsprogrammet bidrar ikke godt nok til utdanning og arbeid på varig basis, og Navs tiltak får innvandrere i arbeid, men sysselsettingen faller over tid. «Jobbsjansen» viser seg å gi noe bedre resultater enn f.eks. introduksjonsprogrammet.

Et annet positivt funn er at flere tar videregående opplæring gjennom introduksjonsprogrammet. Det kan også åpne viktige dører inn i samfunnet til arbeidsliv og høyere utdanning.

I undersøkelsen kommer det frem at de instanser som har ansvaret for å sikre helheten i integreringspolitikken, ikke samarbeider godt nok. Undersøkelsen avdekker bl.a. mangelfull kartlegging av beboerne i mottak, noe som forsinker integreringsarbeidet. Bosettingen av flyktninger med innvilget opphold går raskere enn tidligere, men utfordringen er å gi flyktninger et tilbud om kvalifisering og jobb.

Det er bekymringsfullt at introduksjonsprogrammet ikke treffer godt nok til å sikre kvalifisering til arbeid og utdanning på varig basis. Derfor må det tenkes nytt. Det er veldig positivt at det er innført nye kriterier for bosetting i kommunene med mer vekt på jobbmuligheter, og at det satses på nye tiltak.

Når mål ikke blir nådd, er det viktig å tenke nytt – og noen greier å tenke nytt. Sisters In Business i Asker er et godt eksempel. Det ble startet av de to initiativtakerne Sandra Tollefsen og Farzaneh Aghalo, som ville gå nye veier for å hjelpe innvandrerkvinner som strevde med å få jobb. De etablerte et sosialt nettverk mellom kvinner med ulik og verdifull kompetanse, hvor mottoet er: Ingen kan bli selvstendig alene. IKEA, Nav og Asker kommune har vært viktige samarbeidspartnere. Sisters In Business startet med en systue på IKEA, hvor det produseres forklær og handlenett for salg, og de tar også imot klær til reparasjon. Nylig ble enda en systue åpnet. Elleve kvinner har fått jobb gjennom prosjektet, og fem har arbeidstrening med mål om fast jobb. I disse dager deltar disse kvinnene aktivt med det landet vårt trenger, med å jobbe på spreng med å sy smittevernfrakker til norske sykehus. I Sisters In Business lærer ikke deltakerne å skrive en cv, men de lærer å presentere en levende søknad ved å synliggjøre egen erfaring og kompetanse. De lærer om norsk arbeidsliv, rettigheter, plikter, oppmøte og samarbeid ved «learning by doing». Og de lærer norsk.

Den nye integreringsloven har heldigvis mer fokus på norskopplæring, utdanning, kvalifisering og arbeid, og det er bra. Derfor er det viktig å tenke nytt og lære av det som fungerer, som sånne prosjekter som Sisters In Business.

Jeg synes det lover godt at de ansvarlige statsråder sier i sine kommentarer at de vil følge opp anbefalingene til Riksrevisjonen med bedre koordinering av virkemiddelapparatet mellom statlige etater og kommunene. Bedre samarbeid på tvers er viktig mellom de departementer og etater som har ansvar for integrering.

Magne Rommetveit hadde her teke over presidentplassen.

Dag Terje Andersen (A) [] (komiteens leder): Takk til saksordføreren for en grei presentasjon av det som i all hovedsak er en enstemmig innstilling. Selv om det er litt delte merknader, er det ikke noen direkte uenighet.

Derfor skal jeg heller rette søkelyset på den situasjonen vi er i. Jeg er veldig bekymret for disse gruppene i dagens situasjon med koronautfordringene. Det er ualminnelig viktig, som det går fram av Riksrevisjonens rapport, at vi blir flinkere enn vi er i dag til å analysere den kompetansen folk faktisk har med seg fra utlandet, for ganske mange har det. Spørsmålet er om den kan konverteres og godkjennes i Norge. Det er viktig, selvfølgelig – selv om det er kommunene som har hovedansvaret for undervisningen for dem som blir bosatt, er det en del av undervisningssamfunnet Norge. Men ikke minst, fordi arbeidsministeren er her, vet vi at sysselsettingen er lavere i disse gruppene enn i gjennomsnittet i befolkningen, og at veldig mange er sysselsatt i lavlønnsyrker. Det er veldig mange nettopp i disse yrkene som nå er permittert, og for noen små firmaers vedkommende vil være permittert så lenge at de kanskje blir arbeidsledige fordi firmaet går dukken.

Derfor er det all grunn til å ha oppmerksomhet spesielt på dagens situasjon, for Riksrevisjonen har her på en forbilledlig måte laget en interessant rapport, en rapport som vi kan lære noe av. Jeg vil også be spesielt om at vi både når det gjelder arbeidsmarkedstiltak, tilbud om praksisplasser, for vi vet at språk læres veldig bra gjennom å være i jobb og benytte språket i jobben, og når det gjelder andre ytelser, tar hensyn til at denne gruppa er enda mer utsatt enn gjennomsnittet av det norske folk med den krisa vi nå har. Det håper jeg statsråden tar med seg i både revidert budsjett og i framtidige pakker som vil komme.

Nils T. Bjørke (Sp) []: Eg vil takka saksordføreren for godt arbeid og Riksrevisjonen for ein god og grundig rapport. I gode og dårlege tider har dette landet teke imot innvandrarar og flyktningar som treng hjelp og vern frå staten Noreg. Eit viktig mål når desse kjem hit, er at dei lærer seg å kjenna samfunnet vårt og får arbeid som gjer dei til sjølvhjelpne samfunnsborgarar. Staten må leggja til rette for dette heilt frå flyktningane og innvandrarane er i mottak, vert busette i kommunar der dei deltek i integreringsprogram, og til dei møter opp på eit Nav-kontor for å få hjelp til å koma i arbeid. Då må verkemidla frå dei tre ulike departementa fungera som heilskap. Det gjer dei dessverre ikkje i dag.

Det viktigaste som må skje i etterkant av denne rapporten, er at Justis- og beredskapsdepartementet, Kunnskapsdepartementet og Arbeids- og sosialdepartementet saman vurdera om dei verkemidla ein i dag nyttar, er dei rette, eller om dei rett og slett må tenkja nytt. Dei må òg vurdera korleis departementa, etatane og kommunane kan samarbeida betre i heile prosessen frå mottak til arbeid.

Eg vil òg trekkja fram at rapporten fortel oss at nokre kommunar får til eit betre integreringsarbeid enn andre. Det ein ser, er at det ikkje er nokon samanheng mellom storleiken på kommunane og om dei lukkast eller ikkje. Difor må dei tre departementa som skal samarbeida, henta erfaring frå dei kommunane, både små og store, som får dette til. Slik kan ein finna dei beste samarbeidsløysingane som gjev inspirasjon til nye og praktiske grep.

Målet om å koma i arbeid gjeld i dag langt fleire innvandrarar og flyktningar. Rapporten peiker på at Nav sine arbeidsretta tiltak bidreg positivt, men at sysselsetjinga går ned over tid. Dette kan gje grunn til å vurdera på nytt om Nav sine arbeidsretta tiltak er dei rette. No når arbeidsløysa har vorte stor hjå mange, må måten Nav arbeider på for å få folk i arbeid, verta prioritert.

Denne rapporten om korleis dagens arbeid fungerer, gjev grunnlag for å tenkja nytt. Eg vonar departementa vil gjera det.

Freddy André Øvstegård (SV) []:Takk til saksordføreren for godt arbeid med denne revisjonen og en god gjennomgang også i sitt innlegg av det som for det meste er en innstilling fra en samstemt komité.

Derfor vil jeg bruke litt tid på noe som kun de rød-grønne partiene står på i innstillingen i dag. Det er bekymrende at arbeidssøkende innvandrere har en synkende sysselsettingsrate over tid, når det gjelder både dem som har deltatt på tiltak, og dem som ikke har deltatt. Selv om de kommer ut i jobb, faller de ut igjen. I rapporten pekes det på mangel på kompetanse som en mulig årsak, og at det å gi bedre formelle kvalifikasjoner gjennom opplæring kan bidra til å forhindre dette. Men rapporten peker også på at brukerne som deltar i arbeidstrening, oftest får jobb i det ufaglærte arbeidsmarkedet, og at svak tilknytning til arbeidslivet og dårlig lønn er årsaker. Så for å si det på en annen og litt mer direkte måte: Vi snakker her om utvikling av et A- og et B-lag. De som kommer inn i arbeidslivet gjennom tiltak, kommer inn i et arbeidsliv preget av midlertidighet, deltid, bemanningsbyråer og lite organisering.

Derfor er kanskje noe av det viktigste vi kan gjøre, å sørge for at alle, også de som er nye i det norske arbeidslivet, får ta del i et trygt og organisert arbeidsliv med hele og faste stillinger. Det handler om politiske valg framover som ikke denne komiteen behandler. Det handler ikke minst om fagforeningsgrad og sånt noe. Men det grunnlaget som denne rapporten gir, og som komiteen har behandlet, viser hvor viktig akkurat det er, og det tenker jeg også er fint å bemerke i vår behandling av denne rapporten.

Solveig Schytz (V) []: Riksrevisjonen har gjort en grundig undersøkelse når de har gjennomgått myndighetenes arbeid med å integrere flyktninger og innvandrere gjennom kvalifisering til arbeid. Arbeid er en viktig del av livet. Det er viktig for både identitet og selvfølelse. Arbeid gir inntekt og frihet. Samtidig er arbeidsplassen en av våre viktigste fellesskapsarenaer, og den er særlig viktig for integrering, for å lære hverandre å kjenne og for å lære seg språk.

Riksrevisjonen påpeker at virkemiddelapparatet på integreringsfeltet samlet sett ikke fungerer godt nok. Sysselsettingen blant innvandrere er lavere enn blant majoritetsbefolkningen, og mange innvandrere har så lave inntekter at det ikke er mulig å forsørge seg selv, til tross for at det brukes betydelige ressurser på å kvalifisere innvandrere til arbeidslivet.

I årene undersøkelsen tar for seg, er det gjort en rekke tiltak for å styrke kvalifiseringsprogrammet og øke sysselsettingen. Forsøket med integreringsmottak, tiltak for raskere bosetting av flyktninger med innvilget opphold og økt bruk av utdanningsrettede tiltak har ført til forbedringer i integreringsarbeidet.Likevel viser Riksrevisjonens undersøkelse at selv om det brukes betydelige ressurser, er det flere svakheter i integreringskjeden. Dette er svært alvorlig.

Kommunene har en spesielt viktig oppgave i integreringspolitikken. Gjennom introduksjonsprogrammet skal de bidra til å sikre kvalifisering til utdanning og arbeid på varig basis. Kommunene har plikt til å utarbeide og følge opp en individuelt tilpasset plan for norskopplæring og introduksjonsprogram, men dessverre viser Riksrevisjonens gjennomgang at altfor få mennesker får individuelt tilpasset program. Dessverre er det store forskjeller mellom kommunene, og derfor ble det i 2016 tatt initiativ fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet for å bedre resultatene i introduksjonsprogrammet og redusere forskjellene mellom kommunene. Dette er fulgt opp av Kunnskapsdepartementet og IMDi, som har innledet et samarbeid med kommunene som har slitt mest med dette arbeidet, slik at det kan styrkes.

Det er alvorlig at mange innvandrere står utenfor eller har svak tilknytning til arbeidslivet og dermed blir avhengig av offentlige overføringer. Arbeid er viktig for at folk som kommer til Norge, skal kunne delta i samfunnet på lik linje med andre. Det handler om grunnleggende frihet, og det handler om fellesskap.

Statsråd Guri Melby []: Riksrevisjonens funn og vurderinger i denne rapporten sammenfaller i all hovedsak med mye av det som er kommet fram i en rekke andre utredninger og rapporter de siste årene, og også med den kunnskapen Kunnskapsdepartementet har om hva som er utfordringene på integreringsfeltet.

For å møte disse utfordringene har regjeringen derfor satt i gang en omfattende integreringsreform. Høsten 2018 la regjeringen fram integreringsstrategien «Integrering gjennom kunnskap» for perioden 2019 til 2022. Utdanning, kvalifisering og arbeid er sentrale innsatsområder for denne strategien. Den er utarbeidet sammen med andre departementer som er sentrale aktører på integreringsfeltet, og det er sju departementer som har ansvar for tiltak i strategien. Vi ser også at det er behov for en gjennomgang av det samlede virkemiddelapparatet, slik Riksrevisjonen anbefaler, og vil ta initiativ til en slik samlet gjennomgang.

Et viktig grep i reformarbeidet er Prop. 89 L for 2019–2020, lov om integrering gjennom opplæring, utdanning og arbeid, også kalt integreringsloven, som ble lagt fram for Stortinget den 24. april 2020. Integreringsloven skal erstatte introduksjonsloven, som vi har hatt siden 2003. Det er en målsetting at den nye loven skal bidra til at flere innvandrere deltar i og får en varig tilknytning til arbeidslivet. Introduksjonsprogrammet skal i større grad fylle gapet mellom hva slags kompetanse deltakerne har når de kommer til Norge, og hva som kreves i det norske arbeidsmarkedet. For å nå det målet legges det til rette for at programmet skal føre til mer formelle kvalifikasjoner for deltakere som har behov for det.

Videre må opplæringen i norsk og samfunnskunnskap i større grad gi deltakerne tilstrekkelige norskkunnskaper for at de kan komme seg ut i utdanning eller få en varig tilknytning til arbeidslivet. I proposisjonen foreslås innretningen av norskopplæringen endret fra gjennomførte timer til et krav om å nå et minimumsnivå i norsk, og det foreslås å innføre et kompetansekrav for lærere som underviser i norsk. For å gi et mer tilpasset tilbud til den enkelte foreslår vi å innføre differensiert programtid for deltakere i introduksjonsprogrammet.

En sentral del av bakgrunnen for den nye loven har vært at det er for store lokale variasjoner i kvalitet og virkemiddelbruk blant kommunene, og vi ser at det er for mange kommuner som ikke etterlever regelverket. Det er blitt påpekt gjennom evalueringer og tilsyn og også av Riksrevisjonen. Vi innfører derfor nå et forsvarlighetskrav, og det gjøres for å sikre at tilbudet kommunen gir etter integreringsloven, skal være av en viss kvalitet og forankret i fagkunnskap og faglige retningslinjer.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 10.

Forrige kapittel
Neste kapittel