Stortinget - Møte tirsdag den 12. mai 2020

Dato: 12.05.2020
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 253 S (2019–2020), jf. Dokument 8:48 S (2019–2020))

Søk

Innhold

Sak nr. 6 [17:31:57]

Innstilling fra arbeids- og sosialkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Solfrid Lerbrekk, Audun Lysbakken, Karin Andersen, Freddy André Øvstegård og Nicholas Wilkinson om å rette opp urettferdige velferdskutt (Innst. 253 S (2019–2020), jf. Dokument 8:48 S (2019–2020))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten ordne debatten på følgende måte: 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

Heidi Nordby Lunde (H) [] (ordfører for saken): Da komiteen ikke står samlet om verken virkelighetsbeskrivelsen eller løsninger, blir merknadene på vegne av komiteen korte. Forslagene i denne innstillingen har vært behandlet opptil flere ganger av Stortinget tidligere. Det er, som forslagsstillernes overskrift antyder, forslag til reversering av endringer i velferdsordninger, noen helt tilbake til 2011, da en av forslagsstillerne selv satt i regjering. Derfor kommenterer jeg ikke alle sakene, men først vil jeg korrigere en inkurie.

Der det vises til budsjettforliket av 2018 om å heve taket på barnetillegg fra 95 pst. til 99 pst., medfører det ikke riktighet at det er gjort for inneværende budsjettår.

Det norske velferdssamfunnet er til enhver tid mer enn summen av offentlige ytelser. Det er muligheten til å lære gjennom lek i barnehage, sørge for muligheter til alle gjennom en god offentlig skole, ha et anstendig og inkluderende arbeidsliv, et godt helsevesen og selvsagt en velferdspolitikk som tar vare på oss når vi av ulike grunner ikke kan dette selv.

Verdien av velferdsstaten ser vi ikke minst nå, når vi står midt i en krise som rammer både liv, helse, vår egen og felles økonomi. Men velferdspolitikkens dilemma er både å sørge for et sosialt sikkerhetsnett som holder når vi faller, men ikke holder oss fast. Når Høyre snakker om en bærekraftig velferdsstat, handler det om velferdsstatens evne til å bære de som trenger det i de periodene de trenger det, også i framtiden.

Da er det litt forstemmende at alle debatter, alle endringer, all systemkritikk ikke bare blir stemplet som usosiale, men også forsøkt framstilt som om kritikerne mener dette skyldes enkeltpersonene selv. Det siste er selvsagt feil. Det første hindrer en konstruktiv debatt om å forbedre det komplekse systemet av velmente ytelser og ordninger vi har i Norge.

Da regjeringen Solberg tiltrådte i 2013, var arven fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti lengre helsekøer og 15 000 flere fattige barn enn da de tre nevnte partiene tiltrådte. I 2013 var også nærmere 70 000 mottakere av arbeidsavklaringspenger i ferd med å dette ut av ordningen fordi den ikke fungerte etter hensikten. Så noe av det første regjeringen Solberg måtte gjøre, var å forlenge ytelsene mens vi forsøkte å finne svar på hva som var galt, og hva som måtte gjøres.

Da ordningen ble evaluert, sa en arbeidslivsforsker ved Frischsenteret, Simen Markussen:

«AAP er et rullebånd ut av arbeidslivet, der det gis aksept for at du ikke kan jobbe og der folk låses inne i utenforskapet».

Siden har det vært gjort flere endringer i ordningen, som innstramming i hva som skal til for å kvalifisere, og utvidelse av muligheten for å forsøke seg i arbeid uten å miste retten til ytelsen – begge deler for å målrette ordningen og ikke låse folk inne i fattigdom. Etter endringene har vi sett en økning på noen flere som går over på sosialhjelp enn tidligere, i tillegg til raskere avklaring til uføretrygd for dem som har rett til dette, og flere tilbake i aktivitet og arbeid, men vi har ikke vært i nærheten av å sende 70 000 mennesker ut i usikkerhet, som det var i 2013. Det er ikke usosialt å gjøre nødvendige endringer i ordninger som fungerer som et rullebånd ut av arbeidslivet. Tvert imot, det er usosialt å la være.

Det samme gjelder endringer i uførereformen som ble vedtatt i 2011 og gjennomført i 2015. Vi vet at mange står utenfor arbeidslivet til tross for både arbeidsvilje og arbeidsevne. Derfor må ytelser og ordninger utformes slik at det ikke blir økonomiske barrierer for arbeidsdeltakelse. Endringene har gjort det enklere å kombinere arbeid og trygd, blitt mer rettferdige og har gitt netto høyere trygd for flertallet. Jeg mener det er usosialt å reversere endringene.

Jeg kan godt forstå at det kan virke urimelig når det gjøres endringer i våre mange velferdsytelser. Noen velferdsordninger kan ha vært riktige å innføre da de kom, men virker ikke lenger etter hensikten eller er utdaterte. Da kvinner ikke hadde høy arbeidsdeltakelse, kan det ha vært riktig med rause og lange overgangsordninger, slik at de som har vært forsørget av partneren, kunne omstille seg etter et brudd. Men i 2020 må vi kunne endre på og fase ut slike ordninger, selv om det virker urettferdig for dem som mottar dem.

Med Høyre i regjering har barnehager og SFO blitt billigere for dem som trenger det mest. Flere barn kan delta på fritidsaktiviteter, og barnetrygden er økt. Fram til nå har det vært nedgang i helsekøene. Køene til hjelp for folk i rus er redusert, og kanskje den største sosiale reformen i nyere tid er vedtatt, nemlig rusreformen. Når samfunnet endrer seg, må også innretningen av offentlig velferd endres. Og igjen – summen av det norske velferdssamfunnet er større enn summen av de sosiale ytelsene, heldigvis.

Lise Christoffersen (A) []: Takk til saksordføreren for en grei gjennomgang. Takk også til forslagsstillerne. De tar opp urettferdige velferdskutt, som lett kan drukne i covid-19-situasjonen. Derfor berømmer jeg SV for å reise denne saken nå.

Stortinget har de siste to månedene brukt sin tid på ekstraordinære tiltak, der regjeringa har fremmet forslag som stortingsflertallet, med Arbeiderpartiet i front, har endret, særlig med tanke på en mer rettferdig fordeling av de store midlene som er bevilget.

I den perioden som er gått siden Solberg-regjeringa overtok i 2013, har vi opplevd en sammenhengende periode med urettferdige kutt i velferd fra det ene statsbudsjettet til det andre. Noe av det aller første Erna Solberg gjorde, allerede i 2015, med hallelujarop fra Fremskrittspartiet og støttepartiene Kristelig Folkeparti og Venstre, var å ta feriepengene fra arbeidsledige og skattlegge sluttvederlag for folk som mistet jobben. Det ga 2 mrd. kr i kutt i velferdsytelser som gikk rett i lomma på de rikeste, som hvert eneste år siden Solberg-regjeringa tiltrådte, har fått skattekutt på skattekutt. Vi ser hvordan høyresida i norsk politikk konsekvent velger side – de rike framfor vanlige folk.

Stortinget har i covid-19-situasjonen vedtatt gunstigere regler for dagpenger under permittering. Det var både riktig og rettferdig, men det som foreløpig ikke har vært et tema, er at alle de som nå har fått dagpenger etter disse gunstigere permitteringsreglene, likevel kommer til å tape, ikke bare i inntekt, men også i feriepenger. Det vil de merke neste år. Det er ikke rettferdig. Arbeiderpartiet stemte i 2015 imot å ta feriepengene fra arbeidsledige, men det ble nedstemt.

Forslagsstillerne i denne saken lister opp en lang rekke stønader der høyreregjeringa systematisk har kuttet i velferden til folk flest – kutt i stønader til uføre, herunder også barnetillegg og leveraldersjustering, redusert kjøpekraft for pensjonister, kutt i arbeidsavklaringspenger, kutt i stønad til enslige forsørgere, brillestøtte til barn og bilstøtteordning for funksjonshemmede. Mange andre kutt i velferdsordninger kunne vært lagt til, f.eks. det hjerteskjærende kuttet i supplerende stønad for personer med kort botid i Norge, der f.eks. personer i 80-årene, som hadde hatt slik stønad i ti år eller mer, mistet stønaden fra den ene dagen til den andre.

Vi har diskutert regjeringas urettferdige kutt i velferden tidligere. Høyreregjeringa står hver gang på sitt – de svakeste skal betale for de rikeste. I statsbudsjettet for 2020, før jul i 2019, viste Arbeiderpartiet til alle kutt høyreregjeringa og støttepartiene i Stortinget har stått for gjennom sju statsbudsjett. Regjeringa bruker ofte og gjerne velferdsstatens bærekraft som argument for sine kutt. Det er i utgangspunktet et flott begrep om kvaliteter i det norske samfunnet. Ifølge folketrygdens formålsparagraf handler det bl.a. om å gi økonomisk trygghet ved arbeidsløshet, aleneomsorg for barn, sykdom og skade, uførhet og alderdom, hjelp til selvhjelp og utjevning av inntekt mellom grupper. Summen av Solberg-regjeringas sju budsjetter er en annen. For dem betyr velferdsstatens bærekraft at de med de laveste inntektene skal sakke akterut. Høyresida omfordeler ikke fra dem med høye til dem med lave inntekter, men omvendt. Som vi påpekte i Arbeiderpartiets alternative budsjett: Summen av regjeringas politikk har gjort det vanskeligere for vanlige folk å leve livet sitt. De sosiale forskjellene øker.

Arbeiderpartiet har sitt eget forslag i denne saken. Vi ber regjeringa fremme en oversikt til Stortinget om konsekvenser for levekår og økte sosiale forskjeller av alle velferdskutt som høyreregjeringa har gjort siden Erna Solberg overtok som statsminister. Vi er ikke uenige i det som fremmes av forslagstillerne, men regjeringas kutt til de svakeste har pågått uhemmet i sju år, sammen med skattekutt i milliardklassen til de rikeste. Arbeiderpartiet innser at det dessverre vil ta mer enn ett statsbudsjett å rette opp i de usosiale kuttene fra høyreregjeringa og stortingsflertallet ved Høyre og Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti. Jeg tar herved opp Arbeiderpartiets forslag i saken.

Presidenten: Da har representanten Lise Christoffersen tatt opp det forslaget hun refererte til.

Gisle Meininger Saudland (FrP) []: Vi behandler i dag et Dokument 8-forslag fra SV som saksordføreren redegjorde for på en god måte. Jeg vil også takke representanten Nordby Lunde som saksordfører og resten av komiteen for arbeidet og samarbeidet i saken.

Mange av temaene som tas opp i forslaget, har en lang historie. Noen av reformene som forslagsstillerne vil reversere, har partiet de representerer, også vært med på å fremme og vedta. Jeg skal likevel ikke dvele ved det i denne talen.

Et gode i norsk politikk er at det ikke er tradisjon for å forkaste alle reformer som tidligere regjeringer har gjort, midt i et budsjettår. Det er nettopp for at man skal kunne ha et bærekraftig og langsiktig perspektiv. Det betyr at noen ganger lar vi reformer virke uten å ta en omkamp hver gang det byr seg en mulighet. Det betyr ikke at alle sakene som blir omtalt, er fredet for alltid. La meg gjøre det klart at Fremskrittspartiet er klar til å ta en debatt om velferdsgoder og bærekraften i velferdsgodene, men å endre politikk noen få måneder etter at noe er vedtatt, midt i et budsjettår, ønsker vi ikke. Fremskrittspartiet har likevel klargjort en del av sin primærpolitikk i merknadene som foreligger i saken, og jeg kommer til å kommentere noen av dem.

Til forslag nr. 1 vil jeg minne om at det var SV og de andre partiene som sto bak vedtaket om uførereform i 2011. Fremskrittspartiet hadde da en rekke alternative forslag som bl.a. ville ha sikret høyere minstetrygd til flere. Den rød-grønne regjeringen ga riktignok en overgangsordning i 2012, som Fremskrittsparti-statsråden i 2015 utvidet, slik at man gikk lenger enn den forrige regjeringen.

Når det gjelder forslag nr. 3, om å gi uføre skjerming mot såkalt levealdersjustering, var dette fordi man trodde at pensjonsreformen skulle gi en vesentlig høyere avgangsalder. Det ble altså innført en skjerming for noe som ikke oppsto. Hvis det viser seg at det er behov for å skjerme nye årskull i framtiden, er Fremskrittspartiet åpen for å diskutere det ved en senere anledning, hvis det skulle inntreffe.

Når det kommer til saken om å øke kjøpekraft til alderspensjonister, støtter Fremskrittspartiet at man gjør det, og vi har også et eget forslag. Men kjøpekraften til alderspensjonistene påvirkes av mer enn reguleringsmodellen som Stortinget minus Fremskrittspartiet har innført gjennom pensjonsreformen. Vi var imot pensjonsreformen og dermed også underreguleringen, som eneste parti, og vi ber i dag igjen regjeringen om å iverksette tiltak som bidrar til at effekten av den årlige underreguleringen fjernes.

Med dette i tillegg til sterk skattelette og redusert avkortning av grunnpensjonen er det ingen tvil om at Fremskrittspartiet er pensjonistenes parti. Vi ser videre fram til evaluering av pensjonsreformen, og vi ber også om at en evaluering forelegges til debatt i Stortinget så raskt det lar seg gjennomføre.

I forslag nr. 7, om brillestøtte, er det viktig å se at det finnes to ordninger. Det er viktig for Fremskrittspartiet å poengtere at barn som har behov for briller, får briller. Det er vi opptatt av. Vi er også glad for at statsråden har avklart det ved flere anledninger.

Når det gjelder det siste forslaget, som omhandler bostøtte, er ikke det at færre får bostøtte, ensbetydende med at flere husstander som skulle hatt bostøtte, ikke får det. Jeg vil også minne om at bostøtten er utvidet for bedre å treffe store barnefamilier, og at beløpet nå reguleres regelmessig.

Jeg vil avslutte i forlengelsen av der jeg startet. Som et relativt nytt medlem i arbeids- og sosialkomiteen har jeg respekt for avgjørelser som har blitt fattet ved tidligere anledninger. Samtidig er vi rede til å ta en debatt om velferdsytelser, velferdsstatens bærekraft og hvordan disse kan innrettes på en bedre måte. Vi mener riktignok at mange av de sakene og punktene som har blitt fremmet, egner seg bedre til å bli løftet i et statsbudsjett framfor i et Dokument 8-forslag. Mange av sakene har også en tidshorisont som gjør at det vil være urimelig å endre dem uten at de har fått virke. Det betyr ikke at alle reformer og vedtak som har blitt gjort, er fredet for alltid, men at det i mange av sakene vil være naturlig å løfte det i en budsjettprosess, eller se på det i et lengre perspektiv.

Med det tar jeg opp forslaget som Fremskrittspartiet står bak.

Presidenten: Da har representanten Gisle Meininger Saudland tatt opp det forslaget han refererte til.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Senterpartiets ledestjerne er Samholds-Norge, ikke Forskjells-Norge – et velorganisert arbeidsliv som forutsetning for et trygt familieliv, altså trygghet for inntekt og arbeid. Senterpartiet stiller opp for folk som bor ytterst, enten det er geografisk eller det er sosialt. Økonomisk trygghet for et anstendig liv står sentralt for oss.

Jeg vil takke SV for nok en gang å reise debatt om viktige sosialpolitiske spørsmål, og Senterpartiet har konkrete merknader til alle de ti forslagene fra SV. Senterpartiet er enig med regjeringspartiene i at skal velferdsstaten være mye for dem som trenger det mest, kan den ikke være alt for alle. Det betyr at vi må prioritere, som ellers i livet.

Forslag nr. 11 gjelder å reversere kutt i uføretrygden. Senterpartiet sto bak vedtakene som resulterte i omlegging av uførepensjon til uføretrygd under den rød-grønne regjeringa. Det er ikke korrekt som Arbeiderpartiet skriver i innstillinga, at ingen skulle tape på omleggingen. Det har vi diskutert mange ganger. Alle kunne ikke få bedring, det vet alle i denne sal. Det har vært en rekke forbedringer og overgangsordninger som skulle skjerme dem som ble mest negativt berørt utover noen få tusen kroner – altså et beskjedent beløp.

Forslag nr. 9 er å reversere kutt i uføres barnetillegg. Senterpartiet er helt enig. Vi foreslår å oppheve taket på summen av uføretrygd og barnetillegg tilsvarende 99 pst. av inntekt før uførhet. Vi er lei for at Kristelig Folkeparti ikke har kommet lenger i den saken, for vi er her i en situasjon hvor det er en del mennesker som har lave inntekter, blir uføretrygdet og har mange unger. Det er et faktum, og for å leve anstendig vil uføretrygd og barnetillegget bli over det en hadde av inntekt på et tidligere tidspunkt. Dette er en rettferdighetssak.

Forslag nr. 3 er om å skjerme uføre mot levealdersjustering. Senterpartiet er helt enig i at en fortsatt må skjerme utføre mot levealdersjustering, fordi uføretrygdede har små muligheter til å skaffe seg inntektsbringende arbeid i tillegg til uføretrygden.

Forslag nr. 13 gjelder å rette opp siste års kutt i kjøpekraft for mange alderspensjonister. Vi er imot å se bakover i spørsmålet om alderspensjonistenes pensjoner, men Senterpartiet har gjennom mange år fremmet forslag om å regulere løpende pensjoner med gjennomsnittet av lønns- og prisveksten – altså et prioritert krav fra pensjonistorganisasjonene. Vi har gått inn for en prioritering av minstepensjonen, og det er en viktig fordelingssak.

Det fjerde forslaget fra SV er forhandlingsrett for organisasjonene som deltar i trygdeoppgjøret. For oss er det sjølsagt, vi har fremmet det en rekke ganger. Organisasjonene som deltar i trygdeoppgjøret, må få forhandlingsrett. Så blir det et forhandlingsresultat som er å se på som en forberedelse til Stortingets vedtak, som så legges fram på våren på samme tidspunkt som vi har LO–NHO-oppgjøret, f.eks. er pensjon en politisk prioritering, og den må finne sin avklaring her i salen.

Å reversere kutt i arbeidsavklaringspengene er det fjortende forslaget. Senterpartiet støtter ikke det generelt, samtidig som jeg vil ta sterk avstand fra det representanten Heidi Nordby Lunde sa om at arbeidsavklaringsordningen nærmest har vært som et rullebånd ut av arbeidslivet. Det er en uærbødighet som jeg må si er sterkt å høre, når vi kjenner livssituasjonen til de mange som går på arbeidsavklaringspenger. For Senterpartiet er det viktig at unntaksvilkårene for å få forlenget stønad i arbeidsavklaringspenger utover tre år, blir endret, for de er for strenge. Senterpartiet er imot reduksjon i minsteytelsene for arbeidsavklaringspenger for mottakere under 25 år. Det skjedde der en reduksjon på 66 000 kr, slik at de nå har bare 133 000 kr å leve for. Det er en altfor beskjeden pensjon gjennom arbeidsavklaringspengene. Senterpartiet foreslår også at en skal beholde arbeidsavklaringspengene til vedkommende faktisk er avklart for arbeid eller andre ytelser. Det er jo et helt sjølsagt poeng – her må Nav skjerpe seg.

Forslag nr. 15 gjelder å reversere kutt i overgangsstønaden for enslige forsørgere. Senterpartiet er imot det, fordi formålet er at stønadsmottakerne skal bli i stand til å forsørge seg sjøl ved eget arbeid. Her har det vært endringer over tid i takt med samfunnsutviklingen, og jeg har en sterk forståelse av at det er endringer som er forstått av alle parter i samfunnet.

Senterpartiet er enig i forslagene nr. 7 og nr. 8 – å reversere kutt i brillestøtten til barn og reversere kutt i bilstøtteordningen for personer som trenger bil i gruppe 1, er vi helt enig i.

Vi er innforstått med at det er viktig å følge opp bostøtten gjennom statsbudsjettene.

Jeg tar opp Senterpartiets forslag samt de forslagene vi har sammen med SV.

Presidenten: Representanten Per Olaf Lundteigen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Solfrid Lerbrekk (SV) []: Sidan regjeringsskiftet i 2013 har Velferds-Noreg vorte ganske annleis. Mange ordningar er gjorde radikalt om på eller tekne vekk, noko som i det store og heile spelar ei stor rolle for veldig mange enkeltpersonar, ofte enkeltpersonar som er i den nedre delen på inntektsskalaen. Det å gjera livet vanskelegare for folk som har det vanskeleg frå før, har aldri vore politikken til SV. Men på dette området er det samla sett mange forskjellige syn i komiteen på dei enkelte forslaga – frå dei forskjellige representantane. No, etter sju år med Høgre i statsministerposten og den fjerde varianten av høgreregjering, vil me i SV gje dagens regjeringskonstellasjon ein sjanse til å retta opp igjen nokre av dei kutta som har vorte gjennomførde dei siste åra. Dette har diverre ikkje nådd fram, det ser ikkje ut som om nokon av dei kutta som er lista opp i denne saka, har vore Framstegspartiet sine kjepphestar i regjering. Det ser derimot ut til at Venstre, Kristeleg Folkeparti og Høgre står like støtt på denne totalt sett kraftige slankinga av velferdsstaten, sjølv om det ikkje alltid har vore mitt inntrykk når eg har høyrt Kristeleg Folkeparti omtala f.eks. brillestøtte til barn.

Eg hadde eit lite håp om at det no skulle vera mogleg å få gjort om nokre av dei kutta som er lista opp i denne saka, f.eks. stønad til einslege forsørgjarar eller barnetillegg til uføre. Så det er synd.

Eg vil òg bruka anledninga til å seia at velferd og offentlege ytingar til enkeltpersonar er svært gode verktøy, kanskje dei beste me har, for å hindra auka forskjellar, for å halda eit godt tillitsnivå i befolkninga og for å halda eit høgt utdanningsnivå og høg deltaking i arbeidslivet. Kutta som me snakkar om i dag, er ikkje berre småplukk, det er viktige kroner for folk som har lite. Det kan mange gonger avgjera om dei har råd til ny vinterdress til poden i staden for å måtta bruka ein litt for liten vinterdress ein sesong til.

Det er viktig at me ser velferdsytingane i samanheng, kva dette har å seia i det praktiske dagleglivet for folk, og kva livssituasjon som gjer det enklare å delta i arbeidslivet med den evna ein har – dersom det er mogleg. Og her er det éin ting som eg ofte får ein følelse av at ikkje vert teken med i vurderinga av livssituasjonen til folk, og det er nettopp korleis sjukdom i samanheng med fattigdom forsterkar kvarandre og ofte kan gjera situasjonen betydeleg mykje verre enn han hadde trengt å vera.

Til slutt vil eg påpeika noko som representanten frå Framstegspartiet sa for eit par innlegg sidan, om at Framstegspartiet var det einaste partiet som stod imot pensjonsreforma då ho for nokre år sidan, før SV gjekk inn i regjering, vart forhandla fram. Det stemmer ikkje, SV stemte òg imot pensjonsreforma, men me måtte gå med på ho som eit kompromiss då me gjekk inn i regjering, akkurat som Framstegspartiet måtte då dei gjekk inn i regjering.

Eg vil gjerne ta opp dei forslaga SV står bak.

Presidenten: Da har representanten Solfrid Lerbrekk tatt opp de forslagene hun refererte til.

Torill Selsvold Nyborg (KrF) []: Takk til saksordføraren, takk for godt arbeid i komiteen, og takk til statsråden, som har svara på alle ti spørsmåla på ein klargjerande måte.

Noreg er og skal vera eit velferdssamfunn, men velferdssamfunnet vårt er meir enn berre staten, sjølv om det ofte er det offentlege det er fokusert på, slik vi ser det i dette Dokument 8-framlegget. Dilemmaet til velferdspolitikken er å sørgja for eit sosialt sikkerheitsnett som tek vare på dei som av ulike grunnar i kortare eller lengre tidsrom ikkje kan delta i arbeidslivet, samstundes som vi er avhengige av at flest mogleg faktisk deltek i arbeidslivet for å kunna sørgja for nettopp dette sikkerheitsnettet.

Kristeleg Folkeparti er samd med Senterpartiet, som refererte til at velferdsstaten skal vera mykje for dei som treng det mest, men han skal ikkje vera alt for alle. Dette kan opplevast krevjande for mange, og det har vi i Kristeleg Folkeparti den største forståinga for, men vi kjem ikkje ifrå at det er naudsynt å gjera prioriteringar for å få mest mogleg ut av dei offentlege ressursane.

Representantforslaget inneheld saker som har vore handsama tidlegare, og som har kome som følgje av at det har vore gjort politiske prioriteringar og tilpassingar over tid. Det har gjort at nokon har fått mindre, medan andre har fått meir. Endringar i velferdsytingar er noko ein regulerer i statsbudsjettet, regjeringa har ei fortløpande oversikt over korleis endringane slår ut både dei som aukar, og dei som vert reduserte. Eg er overtydd om at regjeringa også i år kjem til å gjera ein grundig jobb med dette opp mot budsjettet for 2021. Eg går difor ikkje inn på sakene her, slik dei var nummererte, men Kristeleg Folkeparti kjem til å røysta for fleirtalsframlegget frå Høgre, Framstegspartiet og oss sjølve.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Kanskje særlig i disse dager ser vi veldig godt illustrert hvor viktig jobb er. Det å jobbe og det å ha en jobb er det beste virkemiddelet mot utenforskap og mot langvarig fattigdom. Derfor har det vært en lang tradisjon i arbeids- og sosialpolitikken i Norge – ikke uten uenighet eller diskusjon, selvfølgelig – at ytelsene i folketrygden og hele velferdssystemet vårt skal være innrettet slik at de stimulerer til arbeid. De skal med andre ord både hjelpe folk som trenger det i en periode eller lengre tid, og samtidig stimulere til arbeid. Derfor er det viktig å inkludere flere i arbeidsmarkedet. Da må vi ha tiltak både for å ruste folk opp på skole-, kompetanse- og utdanningssiden, vi må selvfølgelig ha tiltak som gjør at det blir attraktivt å starte og å skape nye arbeidsplasser – ikke minst blir det viktig etter koronakrisen – men vi må også ha tiltak som gjør at det i størst mulig grad lønner seg å jobbe.

For øvrig er det satt ned et sysselsettingsutvalg som delvis har levert noen innspill, men som jobber med disse tingene.

Det er også viktig at mottakere av ytelser ikke går passive eller går lenger enn nødvendig på ordninger som skal være midlertidige. Samtidig er det slik at de som helt eller delvis ikke kan delta i arbeidslivet, skal sikres en forsvarlig inntekt.

Jeg skal heller ikke gå inn på hvert enkelt forslag, for det har jeg gjort i svarbrevet mitt til komiteen, men jeg kan nevne at minstepensjonene er økt i flere omganger, og at engangsstønaden – en unnlatelsessynd jeg må innrømme at Høyre i regjering lenge lot være, til Kristelig Folkeparti kom inn – er økt ved adopsjon og fødsel. Vi har hatt en klar og helhetlig prioritering av utsatte unge. Det er bevilget midler til f.eks. en bred ungdomsinnsats i Nav. Barnetrygden er økt for første gang på 20 år. Fra 1. september 2020 økes barnetrygden ytterligere.

Noen av forslagene gjelder endringer vi har gjort i forskjellige hjelpemiddelordninger. Tilskudd til hjelpemidler er ment å kompensere for merutgifter som personer med nedsatt funksjonsevne har sammenlignet med andre. Noen ganger kommer det gode eksempler på endringer som bør gjøres, slik at noen kanskje burde få flere hjelpemidler, men også her er vi nødt til å prioritere. Endringene som er gjennomført, er i all hovedsak for å tilpasse nivået på støtten til de faktiske merutgiftene for brukerne.

Flere har kommentert at uførereformen ble innført i 2015, men forslaget kom fra Stoltenberg II-regjeringen. Det husker jeg godt. Jeg satt selv på Stortinget da, i arbeids- og sosialkomiteen, og var med i forhandlinger med Stoltenberg-regjeringen om det. Reformen ble ikke innført for å spare penger. Tvert imot ble den beregnet å være noe dyrere sammenlignet med den tidligere uførepensjonsordningen. Hensikten var både å tilpasse uføretrygden til pensjonsreformen og at det skulle bli lettere å kombinere arbeid og uføretrygd.

Vi har fulgt effektene av uførereformen og også iverksatt flere tiltak der det har vært behov for justeringer. Det ble bl.a. innført en overgangsordning med skattefradrag for uføretrygdede som etter reformen fikk nedgang i inntekt som følge av lavere skatteverdi av fradrag, og fordi man gikk over fra brutto til netto, måtte man gjøre endringer i bostøtten som følge av økt bruttoinntekt etter reformen. Det ble innført en varig kompensasjonsordning.

Jeg kunne sagt noe om flere av disse forslagene, men det er det ikke tid til. Som komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti påpeker, vil det å reversere bl.a. uførereformen også kunne bety redusert trygd for mange. For øvrig er det – selvfølgelig, det er slik det er når opposisjonen fremmer Dokument 8-forslag – påfallende at man her ønsker å skape oppmerksomhet bare rundt kuttene, for det har vært kutt, og det har vært endringer, men alle økningene, fra barnetrygd, yrkesfagløft og moderasjonsordninger i barnehager til engangsstønad til minstepensjonister, ønsker man ikke å si noe om. Arbeiderpartiet ber til og med regjeringen om å komme tilbake med en liste over kun én del av sin politikk. Den listen har Stortinget fått til behandling hvert eneste år gjennom de årlige statsbudsjettene.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Lise Christoffersen (A) []: Som statsråden sa: Vi kunne snakket om mange ytelser. Jeg har lyst til å ta opp tråden igjen fra innlegget mitt i stad.

Vi bruker penger som aldri før i disse koronatider, og det har vært riktig. Men et tankekors er hvor mye vi bruker på bedrifter kontra det vi bruker på arbeidstakere. Til dels er det to sider av samme sak – det ser jeg – men ikke helt. Det nærmer seg nå ferietid. Hva har statsråden gjort for å sikre at bedrifter som får støtte fra kompensasjonsordningen til dekning av nødvendige utgifter, faktisk setter av nødvendige midler til å utbetale feriepenger til de ansatte?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Feriepenger er lovpålagt – det er det første. Det er en fordring som hver enkelt arbeidstaker har på sin bedrift. Med andre ord er det bare greit å understreke klart og tydelig: Det er ikke valgfritt for bedriften å betale ut feriepenger, og det er heller ikke valgfritt for bedriften å synliggjøre i regnskapet at man har satt av penger til det.

I en helt ekstrem situasjon som nå har det vært fremme i mediene – jeg antar det er det representanten viser til – at i en spørreundersøkelse fra NHO var det 10–11 pst., uten at vi vet noe mer om det, som sier at de er usikre på om de kunne betale feriepenger. Det går et brev fra Arbeids- og sosialdepartementet til partene om dette i dag. Men det er sånn at vi har ordninger i dag for at den ansatte skal kunne kreve feriepengene sine, fordi det er en fordring, det er noe bedriften skylder dem. I verste fall, hvis bedriften ikke er i stand til å betale utgiftene sine selv etter å ha fått støtteordninger, vil bedriften ikke kunne fortsette å eksistere, altså gå konkurs.

Lise Christoffersen (A) []: Jeg takker for svaret, og det er bra at statsråden vil ta dette opp med partene. En kunne kanskje stilt noe større betingelser til de pengene som utbetales nå gjennom kompensasjonsordningen, men det er jo mulig at det skyldes at Høyre egentlig ikke er så veldig opptatt av feriepenger til arbeidsledige. For som jeg nevnte: I 2015 tok jo høyreregjeringa feriepengene fra de arbeidsledige. Det betyr at det spøker for hele eller deler av feriepengene til neste år for dem som på grunn av korona har vært eller er permittert i år. Jeg lurer på om statsråden har noen planer om å sørge for at denne urettferdigheten blir rettet opp i den langsiktige planen for å gjenreise økonomien vår.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Det er jo to helt forskjellige spørsmål. Ett spørsmål er hvilke feriepengeordninger man har for dem som er ledige. Et helt annet spørsmål er – som var det første spørsmålet – hvilke feriepengeordninger man har for dem som er ansatt i en virksomhet i Norge. De som er ansatt i en virksomhet, har rett på feriepenger. Det er det ingen regjering – i hvert fall ikke denne – som har forsøkt å gjøre noe med.

Vi har ingen planer om å foreslå noen endringer i feriepengeregelverket for ledige eller de på dagpenger. Den endringen ble gjort i 2015, og vi står for den.

Lise Christoffersen (A) []: Jeg takker for et oppklarende svar.

Ja, det var to helt forskjellige spørsmål. Det var derfor det var formulert som spørsmål 1 og spørsmål 2, og nå kommer jeg med spørsmål 3: Da konkluderer jeg med – men jeg spør for sikkerhets skyld – at statsråden faktisk er enig med sin forgjenger, Fremskrittspartiets Robert Eriksson, i at det både er rett og rimelig at arbeidsledige ikke skal ha rett på feriepenger på samme måte som yrkesaktive.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Robert Eriksson har sagt mye. Han får si det på sin måte, og jeg får si det på min måte og med mine ord, og det er at denne endringen ble gjennomført i 2015. Hvis Arbeiderpartiet går til valg på å garantere at vi skal gjeninnføre dette, er det selvfølgelig helt rettferdig og rimelig. Det må de gjerne love og garantere alle ved valget. Det hadde vært interessant å høre om de vil gjøre det. Men det er ingen planer fra regjeringen om å gå tilbake på det som var endringen i 2015. Og så får daværende statsråd beskrive det på sin måte.

Takk for ryddig oppstilling av spørsmålene!

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Saksordføreren, Heidi Nordby Lunde, kommenterte arbeidsavklaringspenger, eller AAP-ordningen, som et rullebånd ut av arbeidslivet. Det er rimelig respektløst, må jeg si. Men først og fremst er det kritikk av det statlige Nav.

Arbeidsavklaringsordningen gjelder for syke personer, den angår over 100 000 mennesker, og det er mennesker som det er viktig å få avklart om har arbeidsevne, eller om de har rett på andre ytelser.

Statsråden sa at det er viktig at en ikke går for lenge på Nav-ordninger, og det er jeg helt enig i. Arbeidsavklaringspenger er en ordning hvor det er for sen og for dårlig avklaring for mange folk som får en vanskeligere livssituasjon i forholdet til Nav.

Mitt spørsmål er: Er statsråden enig i at Navs arbeid når det gjelder arbeidsavklaringspenger, er for dårlig, og hva gjøres for å følge opp f.eks. kvalitetshevingen som ble lovet da man gikk fra fire til tre år i arbeidsavklaringsperiode?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Først er det viktig å si at akkurat nå er det en unntakssituasjon også i Nav. Det betyr at de som er på arbeidsavklaringspenger nå, har fått forlenget sin stønad, nettopp av den grunn at Nav, akkurat nå, ikke har kapasitet til å drive oppfølging på den måten de skal.

Regjeringen har styrket Navs budsjetter til oppfølging av denne gruppen konkret – 119 mill. kr, hvis jeg ikke husker feil. Og igjen vil jeg gjerne velge mine egne ord, og da vil jeg kanskje ikke si «for dårlig», men fordi oppfølgingen måtte bli bedre. Vi kommer til å følge opp Navs oppfølging, for å si det på den måten. Det er en klar forventning at når Nav får større ressurser, og Nav er også veldig opptatt av dette selv, skal oppfølgingen bli tettere og bedre.

Det har vært gjennomført flere større endringer i arbeidsavklaringsordningen. Det er for øvrig ikke sånn at alle på arbeidsavklaringspenger – selv om mange har helseproblemer – automatisk er så syke at de skal ha uføretrygd, men vi kommer til å følge med på hvordan de endringene fungerer.

Solfrid Lerbrekk (SV) []: Som ei oppfølging av den førre replikanten: Inntrykket mitt er at det framleis ikkje er heilt eintydig i Nav at forlenginga av arbeidsavklaringspengane gjeld alle. Oppmodinga mi til statsråden er at han rett og slett må gje ein marsjordre som er veldig tydeleg, for det er framleis noko knirking som ikkje skulle vore der viss ein ser på det skriftlege svaret frå statsråden til meg for eit par veker sidan.

Så til spørsmålet mitt. I revidert nasjonalbudsjett, som kom i dag, ser me at brillestøtte til barn no vil kosta endå mindre enn det som tidlegare var anslått då endringa i ordninga vart innført. Kan statsråden i dag stå her og garantera det som vart lova: at ingen barn får dårlegare kvalitet på synskorrigeringa enn det som augelegen meiner trengst, og til den tida som er anbefalt?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Jeg kan stå her og si det som også forrige statsråd sa, og som var klart og tydelig også i statsbudsjettet: Det kommer nå en ny beregning av kostnader – det er for øvrig ikke uvanlig, det er en av grunnene til at vi har et revidert budsjett. Vi får nå en ordning som er klarere, mer målrettet, og som for øvrig også har bedre kostnadskontroll. Det er viktig, for, som flere har sagt, er vi nødt til å prioritere med fellesskapets penger, særlig når det gjelder arbeids- og sosialbudsjettet, hvor vi må prioritere dem som trenger det mest. Samtidig har vi også ryddet opp for å gjøre ordningene mer forståelige og klarere knyttet til medisinske diagnoser. Men det er ingen endringer i dette sammenlignet med det som ble lagt frem tidligere – eller retningslinjene har jo kommet, men det er ingen endringer i det bildet som ble lagt frem i budsjettet som ble vedtatt i fjor.

Presidenten: Da er replikkordskiftet omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Bjørnar Laabak (FrP) []: Dette er en av de første sakene jeg har fått gleden av å være med i komiteen og behandle helt frem. Jeg må først si at jeg er imponert over nivået. Jeg synes det er kjempehyggelig å være sammen med så flinke mennesker. Det er ikke alltid man er det i kommunene, der jeg stort sett driver politikk.

Jeg synes også disse ti forslagene i representantforslaget er veldig interessante, og jeg syntes det var veldig fint. Jeg vil berømme statsråden for svarbrevet, som er særdeles informativt, og jeg opplever å være oppdatert på hva som faktisk gjelder. Jeg skal ikke lese opp de punktene som statsråden selv gikk igjennom, om de ytelsene som faktisk er innført og forbedret de siste årene, men jeg har lyst til å si noe om AAP, og så har jeg lyst til å si noe om bostøtteordningen.

Vi bor alle sammen i en kommune. Vi lever livet vårt i kommunene rundt i hele landet, og når det gjelder AAP-ordningen, kjenner vi sikkert alle noen som er innenfor den ordningen. Jeg tenker at det som har vært det viktigste med å redusere fra fire til tre år, har blitt fremstilt som at det er en dårligere utgave av AAP-ordningen, men det er jo snarere tvert imot. Det er slik at for den enkelte som trenger arbeidsavklaring, skal Nav jobbe raskere og bedre og strukturert for at de faktisk kommer i arbeid, utdanning eller får annen ytelse i etterkant, eller går over og får innvilget sin uførestønad. Det er veldig viktig å holde tunga rett i munnen, for dette er ikke en varig ytelse, det er rett og slett en avklaring av hva som er til det beste for hele samfunnet og for den enkelte.

Så til bostøtten: Den er jo endret de siste årene. Man har fått en innretning som gjør at den fanger opp og treffer de store barnefamiliene mer enn tidligere, da man kunne få bostøtte hvis man var uføretrygdet, ung ufør e.l. Jeg husker tilbake til begynnelsen av 2000-tallet, da kommunene gikk inn og beregnet gjengs leie på utleieboliger, fordi det de økte leiene med, ble dekket av bostøtten. Sånn er det ikke lenger. Det er viktig å si når det gjelder dem som leier bolig, at kommunene har kanskje stor mangel på boligsosiale planer, men det finnes tilskuddsordninger, det finnes husbankordninger, og det finnes låneordninger som kommunen tar på vegne av folk som ikke kan skaffe penger selv. Kommunen kan også ha en kommunal bostøtteordning.

Karin Andersen (SV) []: Denne saken handler om de menneskene som har vært i permanent krise lenge, og de fleste av dem er syke i tillegg og har økonomiske problemer. Og når vi nå opplever at mange kommer i krise, ser stortingsflertallet at de reglene vi har, ikke rekker for dem, men de rekker visst for dem som har vært i permanent krise. Jeg forundrer meg over de representantene som går opp her og sier at velferdsstaten ikke kan være alt for alle. Nei, nå snakker vi om de mest vanskeligstilte, de som er syke, de som har fått kutt i AAP. Hvordan er virkeligheten nå da – får folk raskere helsebehandling nå i koronakrisa enn det de fikk før? Dette er jo folk som ikke har fått helseavklaring før de blir kastet ut av AAP. Blir det bedre da liksom, når de blir kastet ut og får karantene på et helt år uten inntekt? Selvfølgelig blir de fattigere, de blir sykere, de blir mer utstøtt. Er det noen i denne salen som tror at arbeidsmarkedet nå er slik at dette er mennesker som får jobb nå? Skulle vi da kanskje sikre dem inntekt i denne tida som er så vanskelig, der mange spreke folk uten helseproblemer og med lang utdanning står først i køen? Nei, ikke engang da vil regjeringen være med på dette.

Dere hører sikkert at jeg er ganske sint, og det er jeg på dette. For regjeringen nøler ikke med å bruke milliarder på de aller rikeste, de som arver millioner, de som har svære formuer. Da er det bare et knips, så er pengene der. Men hvis du er syk, da skal det letes med lys og lykte etter noe å stramme inn på, for man tror – antakeligvis – at det motiverer folk på en eller annen måte. Og jeg kan fortelle at jeg har jobbet med dette i mange år. Dette ødelegger livet til folk, og det er helt unødvendig. Hva skulle vi gjøre? Jo, vi må følge opp folk bedre. Og er det sånn at Nav nå følger opp folk bedre med det som faktisk kan få folk i jobb, nemlig kvalifisering? Svaret er dessverre nei.

Riksrevisjonen har laget en stor rapport som viser at vi kaster bort milliarder på tiltak som ikke virker. Jeg hadde håpet at regjeringen hadde vist litt mer interesse for det og sørget for at flere kunne ta kompetanseheving, lengre opplæring for å komme seg på beina og komme i jobb, for jeg vet at sosialt arbeid nytter, kvalifisering nytter. Men nå skal alt ta så kort tid, så kort tid at det nytter ikke. Vi er faktisk nødt til å kvalifisere folk mye bedre enn det vi gjør i dag, og vi er nødt til å gi dem den helseoppfølgingen de trenger. Da kan vi regne med at flere kommer i jobb.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.

Votering, se torsdag 14. mai
Forrige kapittel
Neste kapittel