Stortinget - Møte tirsdag den 19. november 2019

Dato: 19.11.2019
President: Nils T. Bjørke
Dokumenter: (Innst. 41 S (2019–2020), jf. Dokument 8:165 S (2018–2019))

Søk

Innhold

Sak nr. 1 [10:02:11]

Innstilling fra utdannings- og forskningskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Mona Fagerås og Karin Andersen om at regjeringen må legge fram konkrete forslag og en tidsplan for at alle norske skoler blir dysleksi- og dyskalkulivennlige (Innst. 41 S (2019–2020), jf. Dokument 8:165 S (2018–2019))

Talere

Presidenten: Etter ynske frå utdannings- og forskingskomiteen vil presidenten ordna debatten slik: 3 minutt til kvar partigruppe og 3 minutt til medlemer av regjeringa.

Vidare vil det – innanfor den fordelte taletida – vert gjeve anledning til seks replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa, og dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

Den fyrste talaren er Torstein Tvedt Solberg, på vegner av ordføraren for saka.

Torstein Tvedt Solberg (A) []: Jeg tar ordet på vegne av saksordfører Nina Sandberg fra Arbeiderpartiet, som dessverre ikke hadde anledning til å være her i dag.

Opplæringsloven pålegger alle skoleeiere å gi nødvendig opplæring som er tilpasset den enkelte elev. Tilpasset opplæring er et av de sentrale prinsippene i fellesskolen. Kravet skal sikre alle barn best mulig utbytte av opplæringen. Tilpasningen er grunnleggende for å sikre alle elever og lærlinger like muligheter og likeverd. Derfor er Dysleksi Norges arbeid for dysleksivennlige skoler viktig, og det bygger på et ønske om å flytte fokus fra alt det som er vanskelig, til det som fungerer. I fellesskap har elever, foreldre og fagfolk jobbet fram kriterier for dysleksivennlige skoler, som handler om systematisk satsing på elevene gjennom f.eks. forankring i skoleledelsen, planer for kompetanseheving, gode læremidler, godt læringsmiljø, rutiner for kartlegging og oppfølging, tilrettelegging ved prøver og et godt skole–hjem-samarbeid. I Arbeiderpartiet ser vi på dette som gjennomarbeidet og ikke minst et arbeid som fungerer.

Dysleksivennlige skoler har gode systemer for å følge opp alle elever med vansker. Systematisk jobbing for at ingen faller fra, kommer alle elever til gode, og derfor foreslår vi nå, i samråd med Dysleksi Norge, at dette representantforslaget utvides til også å omfatte spesifikke språkvansker.

Det trengs et mer systematisk arbeid for å sette alle skoler i stand til å ha kompetanse, metode, systematikk og ressurser til å fange opp elever med dysleksi, dyskalkuli og spesifikke språkvansker.

Vi mener det er på tide å handle. Derfor er det også litt skuffende at Høyre vil stemme imot forslaget i dag. Så sent som i valgkampen i 2017 kjørte Høyre en egen kampanje Norge rundt for dysleksivennlige skoler. Det var oppslag i f.eks. Lindesnes, Oslo, Indre Fosen, Sola og Fredrikstad. I samme valgkamp kritiserte Høyre Oslo kommune for at det er «forbausende tafatt at det kun er 5 skoler i Oslo i dag som er sertifisert som dysleksivennlige». En kan jo da spørre seg hvor tafatt det er når Høyre og de andre regjeringspartiene vil gå imot vårt forslag i dag.

Vi fra Arbeiderpartiet er enig i Høyres valgkamperklæring om at en dysleksivennlige skole er en god skole der alle elever opplever kunnskap og mestring, ikke nederlag. Vi hadde sett fram til at Høyre i regjering fulgte opp sin egen valgkampanje, og vi hadde håpet at de stemte for forslaget i dag, som hadde sørget for at flere elever opplever kunnskap og mestring. Dessverre gjør de ikke det.

Med dette tar jeg opp det forslaget Arbeiderpartiet har sammen med andre i saken.

Presidenten: Representanten Torstein Tvedt Solberg har teke opp det forslaget han refererte til.

Kent Gudmundsen (H) []: Høyre ønsker at alle skoler skal være dysleksi- og dyskalkulivennlige. Målet må være helt klart: Alle barn skal føle mestrings- og læringsglede fra barnehage og i hele utdanningsløpet. Vi må ha forsterket tidlig innsats, tilpasset undervisning for alle barn og jobbe målrettet ute i kommuner og fylker for å skape en best mulig oppvekst for ungene våre.

Det er derfor veldig lett å være positiv til representantforslaget som er til behandling i dag. Samtidig må vi ikke glemme at skolene ikke blir dysleksi- og dyskalkulivennlige bare fordi man vedtar at de skal være det. Arbeidet ute blant skoleeierne, påtrykk fra skoleledelse, samarbeid i profesjonsfellesskapene på skolene og systematisk arbeid er noen av svarene.

Hvordan dette vil og kan løses, vil avhenge av lokale ressurser. En utarbeidelse av en tidfestet plan, som forslagstillerne ønsker, er neppe en god tidsbruk for å bidra til at våre skoler skal bli bedre. Riktig medisin mener jeg vi heller finner i den nylig framlagte stortingsmeldingen Tett på – tidlig innsats og inkluderende fellesskap. Her finner vi en rekke tiltak som vil bidra til at vi får en skolehverdag og oppvekstpolitikk som legger grunnlag for at flere skal føle mestring og ikke minst glede over læring, i samspill med kommunene.

Det er også viktig å trekke fram at det gjøres et godt arbeid ute i mange skoler allerede i dag – og ikke minst understreke at alle skoler og skoleeiere har plikt til å sørge for at elever med lese-, regne- og skrivevansker får tilpasset undervisning. Samtidig er det viktig å nevne at det ikke er nødvendig med diagnosen dysleksi eller dyskalkuli for å få tilpasset undervisning, og at skoler ikke må være dysleksi- og dyskalkulivennlige for å følge opplæringsloven. Det er skoleeier og lærer som har ansvar for å tilpasse undervisningen, og elevene har rett til spesialundervisning og en sakkyndigvurdering gjennom PP-tjenesten, dersom den tilpassede undervisningen og opplæringen ikke gir godt nok utbytte for elevene.

Høyre og regjeringspartiene jobber systematisk med satsing på skole, og særlig arbeidet med tidlig innsats og tilrettelagt undervisning. Noe av det første Høyre gjorde da vi inntok regjeringskontorene, var i 2014 å gjeninnføre ordningen med gratis PC til elever som hadde dysleksi, etter at de rød-grønne fjernet dette tilbudet i sin periode.

De senere årene har vi levert historiske satsinger, med alt fra flere lærere, master- og videreutdanning, kompetansekrav og en rekke andre tiltak.

Høyre støtter at alle kommuner og skoler skal ta ansvar for god kvalitet og opplæring til alle elever, uten at staten skal bestemme på hvilken måte dette skal foregå på den enkelte skole. Samtidig tilrettelegger vi for at alle skoler skal kunne gjennomføre et slikt løft. Det ser vi i den framlagte stortingsmeldingen, og jeg ser fram til å behandle den her i salen for å fortsette det viktige og ikke minst gode arbeidet som vi gjør for å løfte alle skoler i Norge.

Roy Steffensen (FrP) [] (komiteens leder): Alle skoleeiere er pålagt å gi nødvendig tilpasset opplæring til alle elevgrupper. Det slås klart fast i opplæringsloven, og sånn sett er alle skoler i Norge forpliktet til å være dysleksi- og dyskalkulivennlige.

Vi vet at det viktigste for elevenes læring er en god lærer. Fremskrittspartiet er derfor glad for den satsingen vi har hatt på lærere gjennom de årene vi har vært i regjering, og det systematiske arbeidet med å identifisere og spre gode læremetoder gjennom etterutdanning. Målet må være at alle lærere kan bidra til at barn og elever går på dysleksi- og dyskalkulivennlige skoler, slik at flere elever kan fullføre sin utdanning på best mulig måte.

Vi er i gang med å endre spesialundervisningen, slik representanten Gudmundsen sa, og vi har lagt fram en melding som vi skal behandle i denne sesjonen. Det handler først og fremst om å sørge for at spesialundervisningen treffer de elevene den skal treffe. Det handler om å sørge for at den som gir spesialundervisning, har nok kompetanse. Ifølge barneombudet er 50 pst. av spesialundervisningen gitt av lærere uten gode nok kvalifikasjoner, og det er uholdbart at de som trenger mest hjelp, blir undervist av vikarer og ufaglærte. Det handler også om å hindre at spesialundervisning blir en ekstra belastning for eleven.

Vi er opptatt av å styrke tidlig innsats i hele barnehage- og skoleløpet. Alle skoler og barnehager skal ha spesialpedagogisk kompetanse. Barn i risikosonen for språkvansker må tidligst mulig identifiseres. De må få nødvendig oppfølging og samtidig integreres tett i barnehagens pedagogiske tilbud.

Vi skal flytte hjelpen nærmere barna ved å overføre ressurser fra det statlige pedagogiske støttesystemet til økt kompetanse i kommuner og fylker. De med den beste spesialpedagogiske kompetansen skal ut av kontoret og inn i barnehager og klasserom.

Vi må heller ikke glemme betydningen av ny teknologi som hjelpemiddel i både barnehage og skole. Gjeninnføring av støtte til datautstyr for elever med lese- og skrivevansker fra høsten 2014 var et viktig bidrag. Edtech-næringen har de senere årene i økende grad bidratt med produkter som er gode hjelpemidler, særlig for de elevene som har lese-, skrive- og regnevansker.

Fremskrittspartiet vil også understreke betydningen av at regjeringen i sitt videre arbeid tilrettelegger for at skoleeiere, skoleledere og lærere gis tilgang til hele verktøykassen med hjelpemidler som kan gi elevene gode, grunnleggende ferdigheter. Her vil jeg også minne om skoleeiernes ansvar. Regjeringen har økt de frie midlene til kommunene, og det er derfor viktig at de lokalt prioriterer skolene og sørger for at de har ressurser til de hjelpemidlene som skal til for å gi alle en tilpasset opplæring i henhold til opplæringsloven.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Skolen skal ha plass til alle elever. Lærerne må ha verktøy og mulighet til å gjøre rammene for læring og utvikling trygge. Vi mener dysleksi- og dyskalkulivennlige skoler er et slikt verktøy.

Én av fem går ut av skolen med generelle lesevansker og generelle vansker med matematikk, én av tjue har spesielle lese- og skrivevansker, kalt dysleksi, og én av tjue har spesifikke vansker med matematikk, kalt dyskalkuli. Halvparten av dem som står utenfor arbeidslivet, har lesevansker. Samtidig er det grunn til å tro at det gjelder flere enn dem som blir avdekt i dag. Skolen må klare å fange opp disse og bidra til at de får de ferdighetene som trengs for å bli arbeidsføre og få gode liv.

For mange barn er det viktig at skolen jobber systematisk med de grunnleggende ferdighetene og tidlig innsats og på den måten avdekker og følger opp elevene som trenger ekstra hjelp eller undervisning. For mange barn er variert undervisning og tilpasset opplæring viktig. Et systematisk arbeid for å følge opp elevene for mer motivasjon og mestring heller enn terping og testing er viktig.

Nå som nye læreplaner for hele utdanningsløpet og stortingsmeldingen om tidlig innsats er lagt fram, er det passende å se på støttesystemet rundt elevene og lærerne. Fagfornyelsen skal gjøre skolens innhold mer relevant for framtidens utfordringer, kombinert med fokus på de fem grunnleggende ferdighetene lesing, skriving, regning, muntlige og digitale ferdigheter. Mestring av grunnleggende ferdigheter står i motsetning til dem som har dysleksi eller dyskalkuli. Vi må ha rom for alle. Som representanten Gudmundsen fra Høyre sier, holder det ikke å vedta dette, politiske ambisjoner må på plass.

Vi ser fram til ytterligere debatt knyttet til stortingsmeldingen om tidlig innsats. Regjeringens målsettinger virker å være i tråd med Stortingets, men virkemidlene til posisjonen er ulike opposisjonens. Senterpartiet vil ha konkrete forslag og en tidsplan for at alle skoler skal bli dysleksivennlige med fokus på spesifikke lærevansker, slik at alle elever får riktig hjelp. Senterpartiet vil alltid jobbe for å løfte elevenes ferdigheter, både praktisk og teoretisk.

Mona Fagerås (SV) []: Alle barn skal trives og lære mye på skolen. Da trengs det flere lærere, og de må ha tid til å følge opp hver enkelt elev. Barna trenger sunn mat og mer tid til å bevege seg. Det er bra for læring, og det er bra for helsen. Barn lærer på ulike måter, og det må lærerne ha tid og mulighet til å følge opp.

Å lære grunnleggende ferdigheter som lesing og skriving er viktig for å kunne fungere i det moderne samfunnet. Svake basisferdigheter i lesing, men også i skriving, regning og språk, er svært ekskluderende for arbeidsdeltagelse og sosial deltagelse og for å kunne fullføre den videregående opplæringen og ta høyere utdanning. Det er en av vår tids største samfunnsutfordringer, og tiltakene må iverksettes allerede i skolen.

Cirka 5 pst. av elevmassen har dysleksi, som er en spesifikk vanske. Dysleksi Norge har i 14 år arbeidet med å sertifisere dysleksivennlige skoler som de etter fastsatte kriterier mener oppfyller kravene. Det er nå over 100 skoler som kalles dysleksivennlige. På problemområdet dyskalkuli er det ikke gjort tilsvarende arbeid, men det arbeides nå med å få reviderte kriterier der dyskalkuli og spesifikke språkvansker også er med. Dette arbeidet har så vidt startet, men det må settes i gang et arbeid med mer forskning og utvikling for å systematisere arbeidet også med dyskalkuli.

Læreres kompetanse på dysleksi er svært varierende. For eksempel er emnene om lese- og skrivevansker valgfag i lærerutdanningen. Det er elever med slike utfordringer i alle klasserom, og da er det et problem at ikke alle lærerne vet noe om hvordan disse elevene bør møtes.

På svært mange felt trengs det et mer systematisk arbeid for å sette alle skolene i stand til å bli dyskalkuli- og dysleksivennlige. Det er på tide at det handles ut fra dette. Derfor er det svært skuffende at vi ikke kunne få et samlet storting med på å støtte dette forslaget fra SV. Jeg forstår virkelig ikke hvorfor.

Forrige fredag brukte kunnskapsministeren hele dagen sin på å være i alle landets medier og proklamere at det skulle satses på tidlig innsats tett på. Alle de fine ordene i stortingsmeldingen gir ingen mening når de samme regjeringspartiene i dag ikke vil være med på dette vedtaket.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) []: Vi i Kristelig Folkeparti er positive til intensjonen som ligger bak dette representantforslaget. Det er viktig at vi fokuserer på våre forventninger til skolene fra politisk hold, og det er viktig å legge til rette for at barn med dysleksi skal kunne delta i undervisningen på en fullgod måte og være en del av det faglige fellesskapet på sin skole.

Skolene har allerede i dag et ansvar for å sørge for at de har kompetanse i tilpasset undervisning for elever med lese- og skrivevansker, språkvansker og mattevansker, gjennom sin plikt til å tilpasse opplæringen for alle elever.

En av hovedutfordringene for å få dette til har vært at det er for mange elever per lærer. Vi i Kristelig Folkeparti har gjort oss mange tanker rundt dysleksi og dyskalkuli, og vi falt ned på en annen konklusjon enn det som ligger i forslaget vi behandler i dag. Vi tenkte på dette i den tiden da vi bestemte oss for å satse på en ny minimumslærernorm i skolen. Vi gjorde en helhetlig vurdering av hva en lærernorm ville ha som effekt for bl.a. lese- og skriveopplæring. Forskning viser at elevene lykkes bedre i skoler der de føler seg sett, verdsatt og får gode mestringsopplevelser. Færre elever per lærer innebærer bedre forutsetninger for læreren til å se og forstå elevenes behov. I tillegg må de selvfølgelig besitte kunnskaper om god praksis for å kunne hjelpe elevene med å nå skolens mål. En slik tilnærming er, slik vi ser det, med på å legge til rette for en dysleksivennlig praksis.

Vi kan forstå forslagsstillernes utålmodighet på vegne av elevene som sliter med dysleksi og dyskalkuli. Men regjeringspartiene har gjort sin prioritering. Vi får ikke 16,4 elever per lærer i ordinær undervisning i grunnskolen uten noen tydelige prioriteringer. For det er nå færre elever per lærer enn på noe annet tidspunkt de siste ti årene, og dette er jeg glad for at vi har fått til, sammen med de andre regjeringspartiene.

Denne regjeringen har satset på flere lærere i skolen og større lærertetthet fordi det gir bedre forutsetninger for tilpasset opplæring samtidig som behovet for spesialundervisning reduseres. Det er i tillegg lagt fram en ny stortingsmelding, Tett på, om tidlig innsats og hvordan vi bygger lag rundt eleven og bidrar til inkludering i det faglige og sosiale fellesskapet. I tillegg vil tilpasset undervisning understrekes i den kommende kompetansereformen og i fagfornyelsen.

Vi heier på dysleksivennlig praksis, men mener at dette vil ivaretas for framtiden med de tiltakene regjeringen gjør i dag, og planlegger framover.

Statsråd Jan Tore Sanner []: Regjeringen vil at alle barn skal ha et godt og inkluderende skoletilbud, og at de skal trives, lære og utvikle seg på skolen. Målet er at alle elever skal mestre grunnleggende ferdigheter godt når de går ut av grunnskolen, og utvikle dem videre gjennom videregående opplæring.

Det er positivt at skoler velger å bli sertifisert som dysleksivennlige og dyskalkulivennlige skoler. Disse skolene jobber systematisk med å følge opp elever som har lærevansker, og kan være gode eksempler for andre. Men det er ikke et mål at alle skoler skal jobbe på akkurat samme måte eller med det samme programmet. Det avgjørende er at skoler jobber systematisk med de grunnleggende ferdighetene og tidlig innsats for alle elever.

Mange elever som strever med lesing, skriving og regning, får hjelpen for sent, og ofte er ikke hjelpen god nok. Regjeringen har allerede innført mange tiltak som skal bidra til å tilpasse opplæringen for elevene. Regjeringen har bl.a. innført en plikt for skolene til å gi intensivopplæring til elever i 1.–4. trinn som står i fare for å bli hengende etter i regning, lesing og skriving. Vi er i gang med en historisk satsing på videreutdanning av lærere i skolen, der norsk og matematikk er blant de prioriterte fagene. I stortingsmeldingen Tett på – tidlig innsats og inkluderende fellesskap i barnehage, skole og SFO varsler vi bl.a. at regjeringen vil se på om intensivopplæringen for 1.–4. trinn skal utvides til flere trinn, og at vi vil innføre lærerspesialist i begynneropplæring på alle skoler innen 2025 – at alle skal ha tilgang til en lærerspesialist – og en plikt til kommunene til å vurdere alle barns norskkunnskaper før skolestart.

Et av de viktigste grepene i meldingen er en historisk kompetansesatsing innenfor spesialpedagogisk støtte og inkluderende undervisning. Målsettingen er økt kompetanse og bedre opplæring for elever med særskilte behov og bedre tilpasset undervisning i alle kommuner. Gjennom satsingen vil vi sørge for at kompetansen kommer tettere på elevene.

I går la vi frem de nye læreplanene. De fem grunnleggende ferdighetene – lesing, skriving, regning, muntlige og digitale ferdigheter – er videreført og gjort tydeligere. Fagfornyelsen skal sikre at alle elever lærer mer og lærer bedre. Regjeringen vil legge til rette for at alle skoler i alle landets kommuner jobber systematisk for å utvikle et godt tilbud til alle elevene. Samtidig må kommuner og skoler ta ansvar for god kvalitet på opplæringen til alle elever uten at staten skal bestemme på hvilken måte dette skal skje på den enkelte skole.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Nok en gang store ambisjoner og mange lovord, og vi vet også av regjeringens arbeid så langt at det er satt ned mange utvalg, laget strategier og fremmet flere tiltak. I svarbrevet sier også statsråden veldig tydelig at målet for regjeringen er at alle skoler i alle landets kommuner må jobbe systematisk for et godt opplæringstilbud til alle elever.

I dag presenterer Senterpartiet sitt alternative statsbudsjett, hvor vi legger fram flere milliarder mer enn det regjeringen gjør, til nettopp kommunene og fylkene, for å kunne følge opp disse lovordene med handling. Hvordan mener statsråden regjeringen setter kommuner og fylker i stand til å følge opp disse store ambisjonene når de ikke gir mer midler?

Statsråd Jan Tore Sanner []: Kommunene får mer midler, og det er en god kommuneøkonomi under denne regjeringen.

Jeg er helt enig i at vi har store mål, men vi har også konkret handling. Jeg mener det er viktig at vi nå skal gjennomføre en vurdering av alle barns norskkunnskaper i god tid før de begynner på skolen, for det er viktig at elevene får tidlig hjelp og støtte i språkutviklingen. Det er avgjørende at vi har fått på plass en plikt til å gi intensivopplæring i lesing, skriving og regning for elever som blir hengende etter.

Det er viktig at vi i læreplanene tydeliggjør vektleggingen av de grunnleggende ferdighetene. Den satsingen vi nå gjør på videreutdanning, både i norsk og matematikk, er helt avgjørende, og også den satsingen vi skal gjøre på spesialpedagogikk.

Vi må sørge for at kompetansen flyttes fra møterom til klasserom.

Karin Andersen (SV) []: Jeg må innrømme at min tålmodighet med dette er slutt. Her lar vi altså unger møte en skole som vi vet ikke har systematikk eller kompetanse på et av de problemene som gjør at mange detter ut av skolen, og også ut av arbeidslivet etterpå. En av dem som har dette, står her, men det har gått ganske mye dårligere med mange av de andre.

Dette handler om å lage en tidsplan for å sikre at elever som har disse problemene, spesifikt, får den opplæringen de har rett på.

Så jeg lurer på: Hvor lang tid mener statsråden det skal gå før elever med dysleksi eller dyskalkuli møter en skole som i praksis er dysleksivennlig og har lærere som kan noe om disse problemene?

Statsråd Jan Tore Sanner []: Min tålmodighet er slutt for lenge siden. Det er bakgrunnen for at regjeringen iverksetter konkrete tiltak. Det er veldig fint at SV vil ha en tidsplan, men vi iverksetter konkrete tiltak. Jeg pekte på noen av dem i forrige replikkordskifte, bl.a. at elevenes norskkunnskaper blir vurdert før de begynner på skolen. Det er viktig. Det er viktig at vi har fått på plass en plikt til å gi intensivopplæring, og den kompetansesatsingen vi gjennomfører, er også avgjørende.

SV kuttet jo kraftig i videreutdanningen av lærere i inneværende år. Vi trapper opp satsingen, særlig innenfor spesialpedagogikk, og vi sørger for at lærerne får god videreutdanning.

Vi må rett og slett sørge for at kompetansen er der barna er. Den må være tett på, i sandkassen, i klasserommet, og bidra til å støtte og hjelpe elevene.

Karin Andersen (SV) []: Det er nettopp det dette forslaget handler om, og det er nettopp det statsråden og stortingsflertallet nå sier nei til: å ha den systematikken på plass, i hele systemet, og sikre en tidsplan sånn at vi vet at det gjennomføres, og er gjennomført, i hele systemet.

Jeg snakker med en del barn, og hvis man spør dem når de er seks år hva de skal når de begynner på skolen, sier alle at de skal lære seg å lese og skrive. Det er ganske ille at vi tillater at man møter en skole der denne kompetansen og systematikken ikke er på plass, og det vil den heller ikke være med regjeringens forslag.

Så spørsmålet mitt til statsråden er da: Hvorfor er friheten til å utdanne lærere som ikke kan noen ting om lese- og skrivevansker – altså at det er et valgfag – og friheten for kommunene til ikke å ha denne systematikken på plass, viktigere enn at de elevene som har disse lærevanskene, faktisk møter en skole som kan bistå dem med de problemene de har?

Statsråd Jan Tore Sanner []: Jeg er helt uenig i at stortingsflertallet nå sier nei til å jobbe systematisk med dette – tvert imot. Det er jo etter at vi fikk en borgerlig regjering at man har begynt å jobbe systematisk med disse problemstillingene, nettopp ved å sørge for at kompetansen er tett på. Det legges nå større vekt på begynneropplæring også i lærerutdanningene.

Jeg håper SV vil støtte regjeringens forslag om at alle kommuner skal ha tilgang til lærerspesialist i begynneropplæring innen 2025 – gjerne før også, hvis det er mulig å gjennomføre.

Vi skal også gi skolen en oppfølgingsplikt, hvor man bl.a. skal følge opp elever som er borte fra skolen. For ofte ser vi at disse utfordringene henger sammen: at elever som har små utfordringer som får lov til å vokse seg store, også får høyere fravær.

Vi ønsker en skole som er tett på elevene, som følger opp elevene, enten de har faglige eller sosiale utfordringer.

Mona Fagerås (SV) []: Lærernes kompetanse på dysleksi er svært varierende. For eksempel er emner som lese- og skrivevansker bare et valgfag på lærerutdanningen. Det er elever med slike utfordringer i alle klasserom, og da burde det også være sånn at alle lærere hadde kompetanse på hvordan man skulle møte disse elevene. I tillegg vet vi at ved innføringen av masterutdanning i lærerutdanningen er ikke pedagogikkfaget styrket.

Har ministeren noen tanker om hvordan man kan styrke pedagogikkfaget i denne delen av lærerutdanningen, og spesifikt: Hvordan vil han styrke den spesialpedagogiske kompetansen i lærerutdanningen?

Statsråd Jan Tore Sanner []: Nå er jo representanten kjent med at det hun stiller spørsmål om, ligger under en annen statsråd. Men vi redegjør i stortingsmeldingen Tett på for hvordan vi skal styrke den spesialpedagogiske kompetansen.

Det er et problem i dagens skole at mange av de elevene som har de største utfordringene, får sin opplæring av assistenter. Vi kommer til å skjerpe lovverket, tydeliggjøre lovverket, slik at det blir tydeligere hvilken type kompetanse elevene skal møte, særlig de elevene som har spesielle utfordringer. Dette mener jeg er noe av det viktigste vi gjør, ved å bidra til at elever som sliter, enten det er faglig eller sosialt, også møter lærere med relevant kompetanse.

Dette har vi en plan for, dette redegjør vi for i stortingsmeldingen Tett på, og vi tar også grep ved å tydeliggjøre ansvaret mellom Statped og PP-tjenesten lokalt. Det vil bidra til at elevene får tettere oppfølging.

Mona Fagerås (SV) []: Denne regjeringen har brukt mange milliarder kroner på etter- og videreutdanning til allerede kvalifiserte lærere i norsk, engelsk og matte. Jeg mener det ville vært større behov for å bruke noen av disse milliardene på å etter- og videreutdanne lærere på det spesialpedagogiske området.

Hvordan ser ministeren for seg at man skal få flere lærere med kompetanse på spesialundervisning og pedagogikk?

Statsråd Jan Tore Sanner []: Dette redegjør vi for i stortingsmeldingen Tett på, der vi tar viktige grep for å styrke kompetansen i kommuner og fylker, i barnehager og skoler. Vi tydeliggjør ansvarsdelingen slik at Statped får et tydeligere og smalere mandat, og det frigjør ressurser som skal brukes til kompetanseheving lokalt.

Vi må huske at allerede i dag er det slik at dette er kommunenes og fylkenes ansvar, men realiteten er at kompetansen ofte er for langt unna, og at det er for tilfeldig hvilken type kompetanse elevene møter. Derfor skisserer vi det som vil bli et historisk løft for kompetanseheving innen spesialpedagogikk, slik at de elevene som sliter, enten det er i barnehagen eller i skolen, kan møte lærere med relevant kompetanse. Det mener jeg er viktig.

Presidenten: Replikkordskiftet er avslutta.

Marianne Synnes Emblemsvåg (H) []: Tidligere i år var jeg på besøk på Søvik skule i Haram kommune, og jeg ble svært imponert over jobben de og andre skoler i kommunen gjør for å hjelpe barn med lese- og skrivevansker. 9 av 13 såkalte dysleksivennlige skoler i Møre og Romsdal ligger der, og disse skolene kan vise til svært gode resultater for barn med lese- og skrivevansker.

Gjennom en sertifisering fra Dysleksi Norge får skolene et godkjentstempel som forteller at de jobber godt og systematisk med lese- og skriveopplæring. Dysleksivennlige skoler har ikke mer tid eller ressurser enn andre skoler, men de setter kunnskapen i system og skaper gode rutiner.

Dysleksi Norge gjør en svært viktig jobb, men det er ikke slik at skolene må ha akkurat denne sertifiseringen for å være dysleksivennlige. Det viktige er at elever med utfordringer får god og riktig hjelp tidlig i utdanningsløpet, slik at de ikke blir hengende etter. Jo lenger vi venter, jo større blir gapet til klassekameratene. Alle barn må følges opp fra start, før en dysleksidiagnose foreligger. En dysleksidiagnose kan først stilles etter at begynneropplæringen i lesing er i gang og på et tidspunkt da det er forventet at elevene har knekt lesekoden. Normalt er det på 2. trinn, men det kan også være senere. Da har barnet allerede gått glipp av mye.

Barn som har kommet langt i sin lese- og skriveutvikling, kan også falle fra på grunn av dårlig motivasjon. Disse barna har derfor behov for ekstra utfordringer. Barn må følges opp der de er til enhver tid. Forskere antar at rundt 2–5 pst. av befolkningen har en eller annen form for dysleksi. Hvilken skole man går på, bør ikke avgjøre hvor raskt man blir fanget opp, eller hvor god hjelp man får.

Høyres mål er at ingen skal gå ut av grunnskolen uten å ha lært å lese, skrive og regne skikkelig. Vi fastslo en gang for alle våren 2018 at alle barn skal bli sett og få den hjelpen og støtten de behøver, og på et så tidlig tidspunkt som mulig. Da vedtok Stortinget å støtte regjeringens forslag om innføring av ny plikt til å gi intensivopplæring til elever på 1.–4. trinn som står i fare for å bli hengende etter. Alle skoler og skoleeiere har plikt til å sørge for at elever med lese-, regne- og skrivevansker får tilpasset undervisning.

Det er et viktig forslag som debatteres her i dag, og jeg håper kommunene vil sørge for å følge opp sine forpliktelser overfor barna uten at vi i Stortinget setter en absolutt frist for dette.

Karin Andersen (SV) []: Hvilken skole man går på, skal ikke avgjøre hva slags opplæring og hjelp man får når man kommer dit, sa nettopp representanten Synnes Emblemsvåg. Det er nettopp det dette forslaget handler om. Det handler om at kommunene har denne plikten, men ikke tar den. Jeg registrerer at mange her har en utrolig stor tålmodighet med kommunene, mens SV og jeg mener at de burde være opptatt av at elevene faktisk får den undervisningen de skal ha, og at den kompetansen som må til, er på plass.

Det ble også vist til at de skolene som er dysleksivennlige, gjør det bra. Ja, nettopp! De gjør det. De klarer å hjelpe disse elevene som – noen av dem – ellers ville avskydd skole og læring for resten av livet, for å si det sånn. Men hvis de får god hjelp, kan dette gå riktig bra. Det er helt umulig å skjønne hvorfor man ikke vil sette seg et tidfestet mål for å gjennomføre dette. Det har gått kull etter kull med elever. Det er mange nok, og de har ventet lenge nok. De må få dette nå.

Vi er også nødt til å se på lærerutdanningen. Det kan ikke være sånn at vi utdanner småskolelærere som ikke kan noe om dysleksi og dyskalkuli. Det er jo det første man snakker om når man skal på skolen. Jeg registrerer at Høyre og de borgerlige snakker veldig mye om at de er så opptatt av at barn skal lære å lese og skrive. Ja, det skal jeg garantere at jeg er også, for jeg vet alt om å slite med det, og om hvor stigmatiserende det er både i privatliv og arbeidsliv når man gjør dette feil. Jeg vet også at det finnes måter å bedre dette på som norske elever i dag ikke får tilgang til fordi noen sitter og sier at vi kan ikke lage en plan, vi kan ikke pålegge kommunene dette. De har dette ansvaret, men vi kan ikke pålegge dem det. Jo, det kan vi, og det bør vi fordi elevene trenger det. Regjeringen vil heller ikke gjennomføre en tidsplan for at skolene skal være universelt utformet for barn med ulike typer funksjonsnedsettelse. Hva er dette? Skal vi ikke sette oss disse målene og gjennomføre dem? Dette går faktisk helt ned til brudd på menneskerettighetene til elever som ikke får lov til å gå på nærskolen sin, eller som ikke får den opplæringen de skal ha – på tross av alle disse stortingsmeldingene, på tross av alle de store ordene og alle de store planene.

Det vi foreslår, er å sette en tidsfrist og gjennomføre en plan, slik at alle skolene skal ha denne kompetansen på plass og prioritere det – og ikke få frihet til å prioritere det bort. Det er SV imot.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 1.

Presidenten gjer merksam på at sak nr. 9 vert behandla før sak nr. 2.

Votering, se voteringskapittel
Forrige kapittel
Neste kapittel