Roy Steffensen (FrP) [10:41:27] (komiteens leder og ordfører for saken): Jeg vil benytte anledningen til å takke komiteen for arbeidet med representantforslaget og spesielt for den rausheten som opposisjonen viste da jeg som saksordfører helt glemte tidsfrister for merknader.

Saken i dag handler om skolestruktur og profittforbud. Her er det ikke overraskende en skillelinje i salen, og jeg antar at partiene selv vil redegjøre for og begrunne sine forslag og merknader.

Utbytteforbudet har ligget fast i loven siden 1970 og er i senere lovarbeider presisert og utdypet, bl.a. med endringene i friskoleloven i 2015, da det ble innført nye krav til innsyn og økt dokumentasjonsplikt for friskolene. Det ble da foretatt en grundig gjennomgang av regelverket for å sikre lovens intensjon om at tilskudd skal komme elevene til gode.

Skoler godkjent etter friskoleloven har rett til statstilskudd, men de har ikke adgang til å ta ut utbytte. I friskolesektoren gjennomføres det tilsyn og kontroller som avslører aktører som bruker statstilskudd i strid med regelverket, og tilsynet blir, som flertallet skriver i merknadene sine:

«stadig mer profesjonelt og treffsikkert, og erfaringer med tidligere lovbrudd gjør at man kan følge opp potensielle lovbrudd i fremtiden mer effektivt».

Vi mener derfor at det i dag ikke er behov for et strengere regelverk, for friskoleloven med forskrifter har klart angitt hva friskolene har lov til å bruke tilskudd og elevbetalinger til.

I Fremskrittspartiet er vi svært opptatt av et mangfold i skolesektoren, og vi ble svært glade for endringene i 2015 som åpnet opp for at private aktører kan starte skoler som eksempelvis realfagsgymnas og yrkesfagskoler. Økt mangfold er viktig. Det gir mer valgfrihet for familiene og elevene og mer læring mellom skoler. Resultater fra Sverige viser at sluttkarakterene blir bedre i områder med friskoler, og ikke bare i friskolene, men også i den offentlige skolen, noe som tilsier at konkurranse er positivt.

I dette representantforslaget går man til angrep på organisasjonsfriheten, samtidig som man vil gjøre hverdagen mer uforutsigbar ved å flytte myndigheten til å redusere antall elevplasser til kommunene og fylkene. Man hopper bl.a. bukk over det prinsipielle i å la en kommune kunne omgjøre et vedtak truffet av et statlig forvaltningsorgan.

Vi er skeptiske til en slik innskrenkning av organisasjonsfriheten. Vi mener det ikke er synliggjort at et krav om at friskoler skal organiseres som f.eks. en stiftelse, vil være en større garanti for at statstilskudd kommer elevene til gode, eller for at statlige tilskudd ikke benyttes i strid med regelverket. Vi vil ikke støtte forslagene som er fremmet i denne innstillingen.

Torstein Tvedt Solberg (A) [10:44:33]: Jeg tror vi kan være enige om at vi har et ganske godt lovverk, men det er en kontinuerlig utvikling. Det har vært en utvikling siden 2015, og vårt mål er at dette lovverket må bli bedre, og at en må tette hull – og det på flere områder.

For eksempel mener Arbeiderpartiet at en må tette hull mot kommersielle aktører som tar utbytte. Der er en helt klart ikke i mål. Loven har svakheter. Høsten 2017 tapte staten en ankesak mot Akademiet. Kunnskapsdepartementet krevde tilbake offentlige tilskudd etter at det hadde vært gjennomført tilsyn der en mente tilskuddet var brukt i strid med loven, altså at en ikke brukte det til elevenes beste, men staten tapte. Derfor har vi et forslag om dette som gjør at en tetter hull og sikrer at all statsstøtte går til elevenes beste, og jeg håper statsråden i sitt innlegg kan si noe om sin oppfølging av Akademiet-saken, der altså staten tapte.

Det andre gjelder organisasjonsformer. For Arbeiderpartiet er det viktig å unngå at en får enorme og komplekse organisasjonsstrukturer der en kan gjemme seg bort med underselskaper, og ikke minst at en hindrer åpenhet. Derfor har vi et forslag sammen med Senterpartiet og SV om at en skal «utrede nye organisasjonsformer for å drive private skoler som tilrettelegger godt for ideell virksomhet og samtidig sikrer allment offentlig innsyn i bruken av offentlige midler». Det mener vi det er behov for.

Det tredje, og kanskje viktigste og mest aktuelle nå, er lokal selvbestemmelse. Arbeiderpartiet mener at skolestrukturen bestemmes best lokalt, og her er det ikke tvil om at det er behov for å stramme opp regelverket. Aftenposten kunne forrige uke komme med en alvorlig avsløring av at nye privatskoler presser ut offentlige skoler. At det har vært en enorm økning i antallet private skoler og privatskoleplasser under denne regjeringa, visste vi, men denne saken avslører at Høyre har drevet med en bevisst snikprivatisering av Skole-Norge, og misbrukt, mener jeg, rommet for skjønn i loven til å gjennomføre ideologiske, høyrepolitiske vedtak i strid med faglige råd. Advokatfirmaet Raugland har vurdert disse sakene og mener de er svakt begrunnet, og at departementet har svaret klart på forhånd. Høyre driver altså med en bevisst snikprivatisering som er i strid med de faglige rådene.

Arbeiderpartiet vil det annerledes. Vi vil ikke svekke den offentlige fellesskolen. Vi mener at skolestrukturen bestemmes best lokalt, og har tatt til orde for en lokal vetorett, sånn at man ikke kan sitte i departementet i Oslo og bestemme skolestrukturen i Stavanger, i Flekkefjord eller på Hadsel. Derfor har vi et forslag om dette.

Vår intensjon er å tette hull og å utvide og forbedre et godt lovverk. Det er synd at regjeringa er så fornøyd med egen innsats at en ikke har vært villig til å gå inn på noen av opposisjonens forslag i denne saken.

Med det tar jeg opp de forslagene Arbeiderpartiet er en del av.

Kent Gudmundsen (H) [10:47:52]: Aller først til representanten Tvedt Solberg: Jeg vil anbefale ham å lese oppfølgingen i Aftenposten fra kunnskapsministeren om oppslaget knyttet til behandling av friskolesøknader. Da vil han se at saken er en smule annerledes enn det som først ble lagt fram. Jeg synes det er litt uredelig at man trekker fram den saken på feil premisser.

Men det vi skal diskutere her i dag, er egentlig prinsippet om hvorvidt vi skal kunne ha en mangfoldig skolesektor. Det er ingen tvil om at for Høyre har det en egenverdi. Ikke minst gjelder det foreldrenes rett til å ha alternativer. Dette er til og med nedfelt i internasjonale traktater. For Høyres del er det viktig at vi har denne retten, men selvfølgelig er det også kjempeviktig at vi satser på og har en best mulig offentlig skole. Det er nettopp derfor Høyre i regjering de siste årene har hatt en massiv og sterk satsing på mange tiltak for å løfte den offentlige skolen og skolene i Norge generelt. Jeg vil si at vi ser resultater, for elevene leser bedre, lærer mer, vi har færre som faller fra, og flere som får fagbrev – bare for å nevne noe.

Jeg vil også minne om at det ikke er så veldig mange år siden vi behandlet friskoleloven som vi i dag har. Det var en innramming av lovverket etter en i sin tid grundig gjennomgang av regelverket som ble behandlet her i denne salen – Prop. 84 L for 2014–2015. Da gjorde vi en rekke innskjerpinger i regelverket for å sikre at lovens intensjon om tilskudd – at penger skal komme elevene til gode – ble ivaretatt. Utbytteforbud har faktisk ligget i loven siden 1970. I senere lovarbeider har vi presisert og utdypet dette, bl.a. ved at vi i 2015 innførte nye krav til innsyn og økt dokumentasjonsplikt.

Oppsummert vil jeg si at mye tyder på at dagens friskolelov og system fungerer etter hensikten. Tilsyn og kontroll har avdekket skoler som har brukt statstilskudd i strid med regelverket, og tilsynet blir stadig mer profesjonelt, treffsikkert og effektivt. En innskrenkning av organisasjonsfriheten, som f.eks. nevnes i representantforslaget om organisering i stiftelse, er ikke noe man kan dokumentere vil være en større garanti for at statstilskuddet kommer elevene til gode, eller at tilskuddet ikke benyttes i strid med regelverket på annen måte.

Det er mange faktorer som påvirker kvaliteten på det samlede skoletilbudet i en kommune eller et fylke. Det er tvilsomt at en reduksjon i elevtallet på friskoler framfor andre tiltak er noe som vil bedre kvaliteten i det offentlige skoletilbudet.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [10:51:04]: Den offentlige skolen har vært og er fortsatt av enorm betydning for å sikre alle barn og unge som vokser opp, et godt skoletilbud. Historisk var skole- og utdanningstilbudet i seg selv et stort framskritt, mens det i disse dager er stadig utvikling og forbedring som gjelder. Lovverket som ligger til grunn for ansvaret hos kommuner, fylker og stat, er viktig. Kravene til praksis og utvikling i utdanningen gjennom opplæringsloven, sammen med lovverket for høyere utdanning, er gode.

Private initiativ supplerer det offentlige tilbudet flere steder. Når Utdanningsspeilet viser at nesten én av fire videregående skoler er private og i underkant av én av ti elever går der, må vi diskutere retningen. Kommuner og fylker må faktisk bli satt i stand til å tilby det de er lovpålagt å gjøre. De offentlige utdanningsinstitusjonene må være gode. Skatteinngangen må forvaltes klokt. Tillit er avgjørende.

I tillegg bidrar private innskudd til et verdifullt tilbud. Problemet er når noen få useriøse aktører spekulerer i dette markedet som høyreregjeringen ønsker seg, der elevene og studentene blir kunder i skole- og utdanningsmarkedet.

Vi trenger å få på plass tydeligere grenser for ulike former for privat skoledrift. Ideelle virksomheter må få klare rammer og være i en særstilling blant de private. Videre er åpenhet og innsyn en forutsetning i et moderne, demokratisk samfunn.

Midlene som går til skoledrift, skal komme elevene og studentene til gode. Derfor er det også uhyre viktig at kommuner og fylker har reell innflytelse over skoleplasser og tilbudet de er lovpålagt å skjøtte. Dette gjelder både ved utvidelse og ved nedskjæring av skoleplasser og -tilbud. Færre elever og lave fødselstall er et faktum i de fleste kommunene her til lands – noe som får konsekvenser.

Nasjonalstaten verner om oss alle, og folkestyret er en grunnleggende verdi vi må ivareta. Det skal være mulig å påvirke beslutningene i lokalsamfunnene gjennom folkevalgte organ. Drift av skoler og utdanningsinstitusjoner er blant det viktigste det offentlige står for, og da må styringen også være nær folk i hele landet.

Til slutt vil jeg ta opp det forslaget som Senterpartiet er en del av.

Mona Fagerås (SV) [10:53:46]: Private skoler eller høyskoler som mottar statstilskudd, har ikke adgang til å ta ut privat fortjeneste. Likevel har det i de senere årene vært en rekke saker der slike skoler har måttet betale tilbake statstilskudd etter at tilsyn har avdekket at skoleeieren på ulike måter har tatt ut fortjeneste med grunnlag i skoledriften.

Til tross for strenge regler mot privat profitt klarer private skole- og høyskoleeiere å hente ut penger gjennom kompliserte selskapsstrukturer og transaksjoner mellom disse. Å avdekke slike lovbrudd krever store offentlige utgifter til tilsyn og kontroll. Utdanningsdirektoratet måtte f.eks. bruke sju årsverk samt om lag 850 000 kr i ekstern bistand for å avdekke og kreve inn de 12,5 mill. kr Akademiet måtte betale tilbake, ifølge opplysninger i et svarbrev fra tidligere kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen til Stortinget.

Det vi hadde trengt nå, var en åpen og demokratisk debatt om bruk av offentlige midler når private aktører driver tjenester på vegne av det offentlige. Regjeringen burde fulgt opp egne løfter, regelverket burde blitt tydeligere og strammet inn. En gjennomgang burde ført til økte krav til transparens og oversiktlig dokumentasjon av transaksjoner i store skolekjeder og konserner, slik at hele offentligheten kunne fått innsyn i virksomheten.

Kompliserte eierstrukturer kan ofte følges av omfattende skatteplanlegging. Svakhetene ved dagens modell og kostnadene ved tilsyn gjør at SV mener at man bør vurdere endringer i de organisatoriske rammebetingelsene for privatskoler og private høyskoler. Da er det lett å vise til den ordningen de har i Danmark, der det kreves at alle private skoler som mottar statstilskudd, skal være organisert som selveide stiftelser.

Jeg mener at å innføre en dansk modell med tydelige krav til organisasjonsform for private skoler vil stille tydelige krav til hva ideell skoledrift skal innebære. Det bør derfor utredes en ny ideell organisasjonsform, i tillegg til stiftelse, som kan gi offentligheten større innsyn og samtidig være en enkel og god driftsform for skolene. Tydelige krav kan også redusere behovet for tilsyn.

Jeg tar på vegne av SV og Rødt opp et løst forslag i denne saken.

Guri Melby (V) [10:57:18]: For Venstre er det ingen tvil om at det alltid er viktigst å satse på den offentlige skolen, og det store, store flertallet av norske elever går i en offentlig skole. Jeg merker meg at det er representanter her som bruker ord som «snikprivatisering» om det som foregår i den norske skolen. Det er et begrep som jeg mener er veldig merkelig å bruke, all den tid det store flertallet av norske barn fortsatt går i den offentlige skolen.

Det andre poenget: Jeg tror ikke det er noen her som forsøker å gjøre noe bak noens rygg eller hemmeligholde sin politikk. Jeg opplever at flertallspartiene – Venstre, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet – er helt åpne om at vi ser positivt på et mangfold i det norske skoletilbudet, og at vi ønsker at det skal være innslag av friskoler, men at vi selvsagt satser aller mest på den offentlige skolen.

Jeg reagerer også litt når det trekkes fram hvor viktig det er med åpenhet, og hvor viktig det er å jobbe mot profitt, for det er ingen som har tatt til orde for det motsatte – nemlig at vi ikke skal ha åpenhet og innsyn, og at vi skal ha mulighet til profitt. At det ikke skal være mulig å ta ut profitt fra friskoledrift, er en politikk det er bred oppslutning om. Derfor er det også svært strenge regler. Jeg mener at de eksemplene det har blitt vist til, om at det ved tilsyn har blitt avdekket at noen har gjort feil, viser at systemet fungerer. Det er jo helt riktig at dersom noen har gjort feil, skal det avdekkes, og så skal de tas for det.

Det som verken SV, Senterpartiet eller Arbeiderpartiet snakker så veldig mye om, er valgfrihet og foreldres rett til å velge utdanning for sine barn. Det er en rett som Venstre mener er veldig viktig. Det er helt riktig at kommunene skal ha stort rom for å styre over skolepolitikken i sin kommune, men noen ganger mener jeg at politikk også handler om å ivareta mindretallets rettigheter. Et eksempel fra Lærdal: Der ble en grendeskole nedlagt med én stemmes overvekt – fra Senterpartiet. Da kan man jo spørre seg om det alltid er riktig at flertallet i et kommunestyre skal være de som bestemmer – over alle, i alle bygder, i hele Norge. Eller er det også riktig at vi har en slags nødventil i demokratiet som sier at dersom foreldre i et grendesamfunn ønsker å gå sammen for å opprettholde grendeskolen i sin grend, så skal de få lov til det? Er ikke det egentlig helt greit? Er ikke det en måte som flertallet faktisk kan verne mindretallets interesser på?

Jeg synes at både innleggene og – kanskje særlig – forslaget fra SV oser av mistenkeliggjøring mot dem som driver privatskoler og friskoler. Jeg tror de fleste av oss som har besøkt mange av disse friskolene og sett hvorfor de er så viktige for folk, skjønner at de aller, aller fleste gjør det fordi de har tro på at dette er et veldig godt utdanningstilbud for ungene. Jeg mener også at forslagene representerer en kraftig inngripen i deres mulighet til å styre sitt tilbud til det beste for ungene.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [11:00:36]: Et mangfoldig skoletilbud kommer både familiene, kommuner og ikke minst barna til gode. Kristelig Folkeparti mener at friskoler med alternativ pedagogikk eller et livssynsmessig grunnlag utgjør et viktig alternativ til den offentlige skolen. Men viktigst av alt: Friskoler sikrer foreldre rett til å velge opplæring for sine barn i tråd med egen overbevisning. Dette beriker og utvider utdanningsmulighetene i Norge.

I en sak som denne er det viktig for meg å gå litt tilbake i tid, for Kristelig Folkeparti har en lang og stolt historie som forkjemper for forutsigbare vilkår for friskolene. Allerede tilbake i 1970 fikk Kristelig Folkeparti, med Kjell Bondevik som statsråd, gjennomslag for landets første lov om private skoler, som avløste en ordning som fram til da var basert på skjønn. I 1995 kjempet Kristelig Folkeparti for en bedre statlig finansiering av privatskolene, dette for å sikre reell foreldrerett ved at mulighet til å velge skole ikke skulle baseres på foreldrenes økonomi.

Friskolene har en egenverdi som må vernes. De er viktige bidragsytere til innovasjon, til mangfold og kvalitet i det norske utdanningssystemet. Friskolene er ikke et uregulert felt, slik det ut fra debatten i dag kan høres ut som fra opposisjonspartiene, med profittbaserte eiere som må rammes inn av nye strukturer og ytterligere profittforbud, utover det vi allerede har i dag.

Jeg er stolt over at vi har en friskolelov som er helt tydelig på at statstilskudd og skolepenger i sin helhet skal komme elevene til gode, og at det er forbudt å ta ut utbytte. Utbytteforbudet har ligget fast i loven helt siden vi fikk den første loven i 1970. Samtidig har friskoleloven i senere lovarbeider blitt både presisert og utdypet, og en av de endringene som er gjort, er at friskolene fra og med 2015 ble underlagt offentlig tilsyn og kontroll gjennom nye krav til innsyn og økt dokumentasjonsplikt.

Kristelig Folkeparti har gått mot tidligere forslag som har hatt til hensikt å gi kommuner og fylkeskommuner vetorett når det gjelder etablering av nye friskoler. Ved innføring av en slik vetorett, som SV i realiteten foreslår i dette Dokument 8-forslaget, frykter vi i Kristelig Folkeparti en uthuling av et viktig demokratisk prinsipp og dermed de rettighetene et mindretall er tildelt i et demokrati. Dette vil helt klart true foreldrenes rett til å kunne velge opplæring for sine barn i tråd med egen overbevisning. Det bekymrer oss. Vi mener at foreldreretten, slik den er nedfelt i den europeiske menneskerettskonvensjonen og FNs menneskerettighetserklæring, står i fare om vi skal ha kommunal overprøving. Vi stemmer derfor for komiteens innstilling.

Statsråd Jan Tore Sanner [11:03:55]: Jeg vil først understreke at regjeringens viktigste jobb er å styrke den offentlige skolen og sette den i stand til å løfte alle elever uavhengig av bakgrunn og bosted. Samtidig skal foreldre og elever som ønsker å velge noe annet enn den offentlige skolen, ha mulighet til det.

Offentlig finansierte friskoler bidrar til økt mangfold og er et viktig supplement. I dag er det 3,2 pst. av grunnskoleelevene og 7,2 pst. av elevene i videregående som går på friskoler.

Friskolene påtar seg et viktig samfunnsansvar. Det stilles derfor strenge krav for å få godkjenning. Regelverket danner grunnlag for at det blir gjort grundige og konkrete avveininger, der de hensynene som taler for etablering av en friskole, veies opp mot hensynet til den offentlige skolen og driften av disse.

Regjeringen legger til grunn en rimelig balanse mellom hensynet til vertskommunen og vertsfylket på den ene siden og elevenes og foreldrenes mulighet til å velge mellom forskjellige skoler på den andre. Det er flere utfordringer ved en lovendring som innebærer at et vedtak om godkjenning kan omgjøres. På prinsipielt grunnlag er det problematisk om en kommune eller fylkeskommune skal kunne omgjøre vedtak truffet av et statlig forvaltningsorgan. Det vil også være vanskelig å etablere en omgjøringsadgang uten at man samtidig svekker forutsigbarheten og rettssikkerheten både for foreldrene og for elever som har valgt å være elev ved en friskole.

Utbytteforbudet fremgår klart av dagens regelverk, og ved brudd åpner regelverket for ulike reaksjoner, herunder inndragning av godkjenningen. I 2015 ble det innført nye krav til innsyn og økt dokumentasjonsplikt for friskolene. Vi har nå en hjemmel i loven som sikrer det nødvendige innsyn. Hovedregelen om at en godkjent friskole ikke kan drive annen virksomhet, ble videreført i 2015-loven, men med en klargjøring av reglene om tillatt tilleggsvirksomhet. Tydelig regulering reduserer risikoen for kryssubsidiering og ulovlig bruk av statstilskudd.

Med endringene i loven i 2017 stilles det nå krav om at det må fremgå av skolens vedtekter at alle offentlige tilskudd og skolepenger skal komme elevene til gode. Dette gjelder uavhengig av selskapsform. Det er alvorlig når godkjente friskoler misbruker den tilliten de har fått til å forvalte fellesskapets midler. Regelverket skal hindre ulike former for misbruk. Derfor ble regelverket skjerpet i 2015. Krav om bruk av en bestemt selskapsform er imidlertid ikke egnet for å redusere risikoen for slike overføringer til andre rettssubjekter.

Martin Henriksen (A) [11:17:36]: Arbeiderpartiet er opptatt av å ha en god offentlig fellesskole samtidig som vi har private skoler som et supplement som gir foreldrene mulighet til å velge pedagogiske eller religiøse alternativer.

Da dagens regjeringspartier endret friskoleloven i 2015, var det en liberalisering, selv om den ikke gikk like langt som under Bondevik II-regjeringa, da Kristin Clemet var statsråd. I 2015 åpnet man bl.a. for såkalte profilskoler, altså en privat skole som i praksis skiller seg svært lite fra det offentlige tilbudet i sum. Man kan tilby profilskoler på nesten hvilket som helst område, og forskjellen mellom dem og den offentlige skolen trenger ikke å gjelde mer enn to undervisningstimer i uka. Private yrkesfagsskoler skal tilby samme utdanningsprogram som den offentlige skolen. Da er ikke privatskoler lenger et supplement, men en konkurrent til den offentlige skolen.

Resultatene etter disse årene med en Høyre-ledet regjering er tydelige. På Erna Solbergs vakt har det blitt nesten 40 pst. flere elever i private grunnskoler, og denne regjeringa har godkjent over tre ganger så mange privatskoleplasser i året som den rød-grønne regjeringa gjorde. I mange tilfeller skjer det mot kommunens vilje, til og med mot Utdanningsdirektoratets anbefaling.

Dette er en snikprivatisering av den norske skolen, og vi mener regjeringa har lagt opp til en utvikling som sakte undergraver den offentlige skolen. Kanskje går det ingen alarmer nå, men jeg vil si at utviklingen er alarmerende. Det regjeringspartiene burde gjøre, er å ta inn over seg situasjonen der ute i mange norske kommuner.

Elevtallsutviklingen viser oss at det i årene framover vil være nedgang i elevtallet i mange kommuner. Når privatskoler har fått godkjent sine skoleplasser nærmest til evig tid, er det kommunen som må ta ned kapasiteten ved offentlige skoler. En av de viktigste oppgavene lokalpolitikerne våre har, er nettopp skolestruktur. De har gjerne grundige debatter og gjør vanskelige avveininger når man skal endre skolestrukturen i sin kommune eller sitt fylke. Når regjeringa godkjenner privatskoleplasser mot kommunens vilje, til og med mot Utdanningsdirektoratets anbefaling, gjør det jobben til kommunene svært vanskelig.

Av og til oppdager vi politikere at vår retorikk ikke passer helt med virkeligheten. Det er det som skjer i denne saken: Høyre og Fremskrittspartiets prinsipielle og ideologiske argumenter møter virkeligheten ute i kommunene, og det som nå skjer hvis utviklingen fortsetter, er at det offentlige skoletilbudet undergraves på sikt.

Torstein Tvedt Solberg (A) [11:20:49]: Det var noen påstander her som jeg hadde behov for å svare på og utdype litt. Representanten Gudmundsen ber meg lese Aftenpostens beklagelse. Det må jeg nesten returnere til representanten Gudmundsen, for som jeg sa til statsråden: Det Aftenposten har beklaget, er at de ikke hadde en samtidig imøtegåelse, som det heter på mediespråket. De beklaget ikke innholdet i saken, det er det ikke grunnlag for, og det mener jeg det er merkelig at Høyres representant påstår fra Stortingets talerstol.

Statsråden mener at jeg blander. Det er jeg bent fram uenig i. Jeg vil kanskje til og med påstå at det er statsråden som blander. Jeg kan være enig i at det er politisk uenighet om privatskoler. Den debatten tar vi gledelig hver eneste dag. Men det var ikke det jeg spurte om i replikkordskiftet, og det er ikke det jeg er opptatt av når det gjelder denne Aftenposten-saken. Det jeg stiller spørsmål om, er bruken av skjønn, og om statsråden synes de spørsmålene er ubehagelige, betyr det ikke at jeg blander. Det betyr bare at jeg er utålmodig og ber om svar.

Jeg mener saken gjelder hva som ligger bak Kunnskapsdepartementets begrunnelse når en politisk overprøver de faglige rådene og ser bort fra de lokale konsekvensene. Min påstand er – som sagt – at det eneste en står igjen med som argument, er Høyres ideologisk motiverte snikprivatisering av skolene. Jeg vil bare konstatere at jeg har spurt statsministeren og kunnskapsministeren om dette, og vi har ennå ikke fått svar på hva som ligger bak den bruken av skjønn som statsråden utdyper. Han kan gjerne svare nå hvis han vil. Vi kommer uansett til å følge saken videre.

Kent Gudmundsen (H) [11:22:49]: Jeg synes det er beklagelig at vi skal ha en ordveksling der man helt åpenbart prøver å misforstå hverandre. Det var ganske tydelig lagt fram av statsråden at man verken fikk se betenkningen fra advokaten eller ble forelagt disse spørsmålene. Det gjorde at det var ganske merkelig å høre representanten Tvedt Solberg påstå at statsråden ikke ville svare. Jeg tenker at det ligger en selvmotsigelse i det som er ganske åpenbar. Derfor synes jeg det er veldig leit at vi prøver å dra bort oppmerksomheten fra det som er kjernen i saken her i dag, nemlig hvorvidt vi skal kunne ha en lov som åpner opp for at vi skal ha et mangfold i Skole-Norge, og at det rammeverket skal legge til rette for at man skal kunne ivareta internasjonale avtaler som bl.a. foreldreretten og valgmulighetene vi som foreldre skal kunne ha.

Jeg vil også minne representanten Tvedt Solberg på at man fra Arbeiderpartiets side i komiteens behandling av den friskoleloven som vi har i dag, har vært med på å legge til rette for at f.eks. kommunenes økonomi alene ikke skal være avgjørende i den skjønnsutøvelsen som skal legges til grunn når departementet – eller direktoratet for den saks skyld – behandler en friskolesøknad. Det er, som statsråden selv var inne på, åpenbart noen dilemmaer som ligger til grunn når man behandler enhver søknad: Det er ulike lokale forhold, det er ulike hensyn som skal vektlegges. Det ville åpenbart være umulig å gå inn på dette generelt, man må gå inn i hver enkelt sak for å gjøre de riktige avveiningene.

Det er også det som ligger i sakens natur. Hvis man ser på antall saker som er klaget inn til direktoratet, er det ikke sånn at man har fått hundre prosent medhold i Kunnskapsdepartementet. Det har man ikke på langt nær fått. Dette viser, som man også har vært inne på her i dag, at man har en grundig, lang og seriøs behandling av alle individuelle klager til departementet ut fra lovens rammer og ut fra prinsippet om at man skal kunne ha mangfold i skolesektoren der man lokalt ser at det er et behov for f.eks. å utfordre skolen fordi man har et annet syn på hvordan man bør drifte et skoletilbud, eller der kommunen legger ned en bygdeskole og det vil være veldig krevende for lokalsamfunnet ikke å ha et tilbud i sitt nærmiljø.

Dette mener jeg er verdier og prinsipper som er helt grunnleggende, og som jeg trodde det var bred enighet om her. Det hadde vært interessant å høre om Arbeiderpartiet nå mener at man skal legge denne folkeretten, foreldreretten, og dette mangfoldet fullstendig til side, og at man helst skulle sett at samtlige skoler i Norge var drevet av kommuner og fylkeskommuner.

Martin Henriksen (A) [11:25:51]: Svaret på det siste spørsmålet fra representanten Gudmundsen er nei.

Denne saken handler ikke om hvorvidt man med vilje misforstår hverandre eller ikke. Det handler om hvordan man skal styre skoletilbudet i Norge. Dilemmaet i skolepolitikken når det gjelder avveiningen mellom det offentlige skoletilbudet og godkjenning av privatskoleplasser, er et dilemma som regjeringspartiene ikke ser ut til å anerkjenne. Man kan sitte i et kommunestyre og ha lange debatter om skolestrukturen – enten fordi elevtallet endrer seg og man må gjøre noe med fagmiljøene, eller på grunn av økonomi – og mellom de debattene kan det også være et valg der folk har stemt på de partiene man er enig med i skolestruktursaker. Så blir det opprettet en privatskole. Den blir godkjent, og så blir hele debatten om skolestruktur nærmest lagt i skuffen. Det er et stort dilemma for mange av landets lokalpolitikere. Den utviklingen betyr jo i praksis at folkevalgte ikke har den styringen av skolestrukturen som man burde ha. Det som er bekymringsfullt, er at det er en utfordring som kommer til å øke fordi elevtallet i veldig mange kommuner i årene framover går ned. Det dilemmaet ser ikke Høyre og Fremskrittspartiet. Selv en godkjenning av et begrenset antall private skoleplasser kan skape ganske store utfordringer for en kommune og for de offentlige skoleplassene. Det er ikke sånn at det enten finnes en magisk pengebinge der ute som bare finansierer de private skolene, eller at vi har et overskuddslager av lærere. Det er ikke sånn det er. Hver eneste krone som går i statsstøtte til de private skolene, kommer i praksis fra de offentlige budsjettene. Lærerkrefter og andre oppstår ikke automatisk bare fordi departementet har godkjent en privatskoleplass.

Siden 2013 har høyreregjeringa hevdet at hensynet til lokal skolestruktur skal prioriteres. I praksis har høyreregjeringa godkjent over 20 000 nye privatskoleplasser, 150 nye skoler, og antall elever i private grunnskoler har økt med nesten 40 pst. For Arbeiderpartiet er det åpenbart at det er viktig at de folkevalgte skal ha bedre styring av skolestrukturen i sin kommune og gjøre det de mener er nødvendig. I en tid med økt mangfold og økt polarisering av den offentlige debatten er det enda mer nødvendig og viktig at vi beholder og styrker den offentlige fellesskolen som en arena der alle elever møtes.

Statsråd Jan Tore Sanner [11:29:10]: Jeg fikk et spørsmål fra representanten Tvedt Solberg i hans første innlegg om en rettssak som Kunnskapsdepartementet visstnok skulle ha tapt. La meg bare presisere at det er feil å si at Kunnskapsdepartementet tapte saken. Kunnskapsdepartementet fikk rettens tilslutning til det prinsipielle, men noen av tilbakebetalingskravene gjorde at noe av det ble kjent ugyldig. Det er nå ferdigbehandlet i forvaltningen.

Så er spørsmålet hvordan departementet har fulgt opp dommen i Borgarting lagmannsrett 4. september 2017. Det jeg har gjort, er å sørge for at det nå er utarbeidet retningslinjer for friskolenes handel og vurderingen av markedspris. Dette er et viktig tiltak. Vi har også gitt Utdanningsdirektoratet beskjed om at det ikke skal behandles søknader om nye skoler og søknader om driftsutvidelser på alle skoler innenfor Akademiet-strukturen før det pågående tilsynet ved skolene og Akademiet-strukturen for 2012–2014 er ferdigbehandlet. Dette er viktig. Der det er grunn til å slå ned på ikke riktig bruk av offentlige midler, skal vi gjøre det. Og så skal vi fortsette den politiske debatten her i Stortinget om hvor stor åpning det skal være for friskoler.

Spørsmålet om skjønnsutøvelsen har jeg svart på. Jeg har også redegjort for det i svar til komiteen om grunnlaget for dette representantforslaget, der vi forholder oss til loven, til lovens forarbeider, både de som er nedfelt i proposisjonen, og de som er nedfelt i innstillingen fra komiteen. Det er en konkret avveining i det enkelte tilfellet der det er rom for skjønn, og det er hensynet til vertskommunen og vertsfylket som må veies opp mot hensynet til dem som har klaget på etableringen av en ny skole.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [11:31:28]: For meg nå er det viktig å trekke fram sammenhengen mellom de nasjonale kravene og føringene vi legger her fra Stortinget, og vilkårene man faktisk får til å håndheve dem ute i kommunene, hvordan normkrav, kompetansekrav og etter- og videreutdanning for lærere påvirker skolestruktur og den faktiske skolepolitikken ute i kommunene. Jo mer som blir standardisert og pålagt herfra, jo mer krevende blir det å håndheve og gjennomføre dette i praksis ute i den enkelte kommune og ved den enkelte skole. Dette er med og driver skolestrukturdebatter. I tillegg er det klart at fødselstall, nedgang i elevtall og endring i demografi er en stor utfordring. Det vet vi alle som sitter her på Stortinget.

Jeg får også lyst til å trekke fram et sitat som statsråden selv brukte da han la fram læreplanene. Han siterte Jan P. Syse, som sa at vi ofte er imot summen av alt vi er for. Og nettopp det er noe av problemstillingen her i dag: Vi legger fram enorme krav og forventninger, men vi gir ikke kommunene mulighet til å håndheve dem og skjøtte dem på best mulig måte. Rammevilkårene for å drive skole blir lagt fra Stortinget, og da må vi faktisk sørge for at virkemidlene og rammevilkårene i den enkelte kommune også er i stand til å møte de kravene vi stiller herfra.

Jeg opplever nærmest at det kommer en slags undertone om at kommunene ikke ønsker å ivareta menneskerettighetene. Selvfølgelig ønsker kommunene og de folkevalgte å gjøre det, og også den enkelte senterpartist, for all del. Det er også viktig at vi ikke tillegger dem andre intensjoner enn at de ønsker å gjøre så godt de kan, og at de er oppriktig opptatt av å drive gode skoler rundt omkring i hele landet.

Det er også viktig at vi ikke fraskriver oss ansvaret for det som skjer, for det som skjer rundt omkring i landet knyttet til skolestruktur, er vi også en del av. Det er klart at summen av alt vi er for her inne, kan få negative konsekvenser, og da mener Senterpartiet at vi må ha rammevilkår og lovverk som gjør en i stand til å regulere og skjøtte etter beste evne lokalt, for det er de lokalt som vet best hvordan stoda er.

Guri Melby (V) [11:34:03]: Representanten Knutsdatter Strand sa at det er de lokalt som vet aller best hva stoda er. Det er jeg jo enig i, i mange saker, men kan man ikke dra det enda litt videre og si at det er foreldrene som vet best hva som er aller best for sine barn, og at det er lokalbefolkningen i en grend som vet best hva som er bra for sin grend?

Jeg er enig i at lokalpolitikere skal ha stor rett til å bestemme over skolepolitikken i sin kommune. Derfor er det også en del av loven at dersom en privatskole får en negativ konsekvens, kan det selvsagt veie inn, men det kan likevel ikke være det hensynet som trumfer alle andre hensyn. Vi må også kunne ta hensyn til enkeltindividet.

Alle de gangene jeg har besøkt en montessoriskole eller en steinerskole eller andre friskoler rundt omkring, for det er stort sett ofte det det er, så snakker de om at veldig mange av ungene som går der, enten kommer fra det lille lokalsamfunnet, eller at det er unger som ofte ikke finner seg til rette i den offentlige skolen. Mange steder er den lille friskolen det eneste alternativet de har til en stor offentlig skole, og hvis den skolen ikke hadde funnes, hadde altså den familien – de foreldrene og den eleven – ikke hatt noen valgmuligheter.

Tradisjonelt har det vært bred oppslutning om at vi skal ha mulighet til å etablere friskoler i Norge. Heldigvis velger de aller, aller fleste foreldre den offentlige skolen, og det er jeg veldig glad for, for det er en viktig fellesarena. Men jeg synes – med de innleggene som kommer her fra de rød-grønne partiene – at man beveger seg svært langt i retning av egentlig å ønske å innskrenke muligheten til å etablere friskoler. Jeg mener det er en retning som er svært bekymringsfull, og som jeg ikke ønsker at vi skal ta i dette landet.

Martin Henriksen (A) [11:36:05]: Det jeg mener vi ikke har fått svar på i dag, og heller ikke får i andre debatter, er: Dersom argumentet for dagens privatskolelov eller for at man skal stemme mot de forslagene som er i salen i dag, er mangfold, hvorfor er det da sånn at økningen i private skoler under denne regjeringa først og fremst kommer på skoler som er nesten helt lik det offentlige tilbudet? De er nærmest som en konkurrent – enten profilskoler, som i praksis kan skille seg ut med to timer i uka, eller yrkesfagskoler som har de samme utdanningsprogrammene som offentlige skoler.

Da endringene var oppe i Stortinget i 2015, var argumentet fra Høyre at det bl.a. måtte satses mer på realfag. Man skulle få flere realfagsgymnas, var salgsargumentet. Fasiten så langt er at det er opprettet ett realfagsgymnas. Den store endringen er bl.a. at det har kommet mange idrettsungdomsskoler med et tilbud som omtrent ikke skiller seg fra det offentlige tilbudet. Jeg mener det er grunn til å spørre om det er skoler som tilbyr noe vesentlig annet enn det den offentlige skolen skal tilby. Det blir en konkurrent – ikke et supplement.

Torstein Tvedt Solberg (A) [11:37:20]: Jeg vil først av alt takke statsråden for svaret på utfordringen på Akademiet-saken. Jeg synes det var en god presisering og ikke minst en god oppfølging fra departementet om hvordan den saken gikk. Så til det som ble diskutert her på slutten.

Arbeiderpartiet har sett på utviklingen som har vært. Det har vært en enorm økning. Man ser også at det styres av høyreregjeringa på en sånn måte at man lokalt fratas styringen. Man lytter altså ikke til folket lokalt. Det er det vi har valgt å gjøre, og det er derfor vi har vedtatt politikk på at vi ønsker en lokal vetorett, for vi mener at man best bestemmer skolestrukturen lokalt. Vi legger selvfølgelig ikke menneskerettighetene til side, men spørsmålet handler om regjeringa helt ser bort fra en annen, like viktig, paragraf i loven hva gjelder den lokale skolestrukturen.

Jeg skulle i denne debatten ønske, som Henriksen òg sa, at regjeringspartiene hadde vært ærlige på at den enorme økningen og snikprivatiseringen man nå har, er ideologisk og politisk begrunnet – i stedet for å gjemme seg bak skjønn og lov.

Kent Gudmundsen (H) [11:38:34]: Det er beklagelig å merke seg at representantene Henriksen og Tvedt Solberg langt på vei egentlig sier at bare fordi man ikke har mer enn et par timers forskjell på timeplanen, så kan ikke resten av skolen være ganske så forskjellig fra det man får i den offentlige skolen. Det synes jeg er en ganske sterk nedvurdering av det didaktiske arbeidet, metodikken, det organisatoriske og måten man faktisk jobber på der ute i det mangfoldige Friskole-Norge. Man er faktisk med på å drive en del utviklingsarbeid som kan være med på å bringe norsk skole som helhet framover. Det mener jeg vi skal rose og framheve, for det er nettopp dette mangfoldet som gjør at vi også kan se en ny type utvikling, som kanskje ikke ville ha funnet sted ellers. Ikke for det, det skjer også i den offentlige skolen. Men prinsippet her er at man skal ha rett til dette mangfoldet.

Guri Melby (V) [11:39:49]: Jeg vil også påpeke at jeg synes representanten Henriksen har en svært snever definisjon av hva som utgjør mangfoldet i en skole. Jeg har møtt lærere og rektorer ved friskoler som ikke er mest opptatt av at de har andre fag eller andre timer på timeplanen, men som f.eks. mener at de jobber på en helt annen måte enn det man gjør i den offentlige skolen. De har et helt annet system for oppfølging av den enkelte elev. De har kanskje fleksitid og praktiserer det på en helt annen måte enn i den offentlige skolen. Lærerne jobber kanskje på en annen måte enn det de ofte gjør i den offentlige skolen. Jeg har møtt rektorer som tidligere har vært ansatt i den offentlige skolen som nå har startet egne friskoler, nettopp for å få mulighet til å jobbe på den måten de mener fremmer best læring for elevene – ikke for å ha flest mulig annerledes fag på timeplanen, men for å greie å støtte opp om barnas utvikling på den måten de mener er best.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [11:40:52]: Jeg skal være kort. At denne debatten avdekker ulike syn på friskolenes plass i vårt samfunn, har vi vel vært inne på allerede tidligere. Men jeg må si at jeg er overrasket når Senterpartiet går på talerstolen og argumenterer så sterkt for at kommunene og fylkeskommunene skal ha full myndighet over skolestrukturen. Da må man stille spørsmålet: Hvor blir det av foreldreretten og mindretallets rettigheter i et demokrati hvis dette prinsippet skulle tas ut helt til ytterste konsekvens? Etter min oppfatning er det en direkte tilsidesetting av prinsipper som Senterpartiet har stått for tidligere og vært en forsvarer av. Det synes jeg vi skal legge merke til i denne saken.