Stortinget - Møte onsdag den 11. desember 2019

Dato: 11.12.2019
President: Abid Q. Raja
Dokumenter: (Innst. 47 S (2019–2020), jf. Dokument 8:161 S (2018–2019))

Innhold

Sak nr. 3 [16:29:48]

Innstilling fra familie- og kulturkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Morten Wold, Hans Andreas Limi, Per-Willy Amundsen, Solveig Horne, Morten Stordalen, Bård Hoksrud og Erlend Wiborg om å vedta at «Ja, vi elsker dette landet» skal anerkjennes av Stortinget som Norges offisielle nasjonalsang (Innst. 47 S (2019–2020), jf. Dokument 8:161 S (2018–2019))

Talere

Presidenten: Etter ynske frå familie- og kulturkomiteen vil presidenten ordna debatten slik: 3 minutt til kvar partigruppe og 3 minutt til medlemer av regjeringa.

Vidare vert det ikkje gjeve høve til replikkar, og dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [] (ordfører for saken): Jeg vil takke representantene Bård Hoksrud, Erlend Wiborg, Morten Stordalen, Hans Andreas Limi, Morten Wold, Per-Willy Amundsen og Solveig Horne for å ha fremmet en glad og hyggelig sak som dette – et litt friskt pust blant alle de store og alvorlige sakene som Stortinget ellers behandler. Jeg vil også takke komiteen for rask og smidig behandling av representantforslaget. Det er en enstemmig komité som i dag stiller seg bak representantforslaget.

Jeg viser til komiteens merknader om at de fleste land i verden har nasjonalforsamlingsvedtatte nasjonalsanger, noe som også påpekes i kulturministerens svar til komiteen av 1. oktober.

Komiteen kan ikke se noen spesielt gode grunner for at så ikke skal være tilfellet i Norge. I det nevnte brevet fra kulturministeren drøfter for så vidt ministeren forskjellige problemstillinger knyttet til en offisiell anerkjennelse og vedtak om at «Ja, vi elsker dette landet» i vedtaks form fastslås å være Norges nasjonalsang. Hun slår fast at hun anser ikke et formelt vedtak som nødvendig, men hun avviser heller ikke forslaget.

Alle er enig i at uansett står «Ja, vi elsker dette landet» stødig gjennom sedvane og folkelig engasjement, men når Stortinget nå vedtar dette forslaget vi har til behandling, vil det være hevet over enhver tvil at «Ja, vi elsker dette landet» er Norges offisielle nasjonalsang.

Michael Tetzschner (H) []: «Ja, vi elsker dette landet» hadde fra første øyeblikk et offisielt anstrøk. Sang og melodi ble brukt offentlig i forbindelse med markeringen av 50-årsjubileet for Grunnloven den 17. mai 1864. «Ja vi elsker» har de facto vært vår nasjonalsang etter hvert som den vant innpass og folkelig tilslutning fra 1860-årene. Den inngår i den kulturelle fellesarv og felles opprinnelsesfortelling som alle nasjonalstater i en eller annen form har. Den har gjennom sedvane blitt så offisiell som det er mulig å få en nasjonalsang. Men etter 155 års bruk uten problemer har altså nasjonalsangens uomtvistelige posisjon også påkalt seg Stortingets oppmerksomhet, eller for å være mer presis, familie- og kulturkomiteens – en komité som med beste velvilje vil at Stortinget skal gi nasjonalsangen den status den allerede har i folket.

Når komiteen påpeker at folk flest tar for gitt at «Ja, vi elsker dette landet», skrevet av Bjørnstjerne Bjørnson og tonesatt av Rikard Nordraak, er Norges offisielle nasjonalsang, har de mer rett enn de aner. Det er ikke lett å forstå hvilken posisjon kulturkomiteens forslag til Stortingets ytring om nasjonalsangen skal tjene til. Skal den da spilles oftere, synges høyere og spilles kraftigere? Sånn sett kunne man latt det hele passere uten en kommentar. Men jeg vil peke på de resonnementer som kulturministeren er inne på i sin kommentar til forslaget.

Man kan reflektere over hva Stortingets befatning med sangen etter 155 år vil si for det videre forløp. For det første underkjenner man at lang og konsekvent bruk har skapt en sedvane så sterk som noen uttalelse fra Stortinget. For det andre gjøres nasjonalsangen til en politisk gjenstand. Man anerkjenner Stortingets rett til å fikle med et nasjonalsymbol, og man har ingen garanti for hvilke andre forslag som kan komme opp senere. Eksemplene i statsrådens brev er i så måte ganske tankevekkende.

Essensen av dette er at en sedvaneforankret nasjonalsang som springer ut fra det Norge som ikke er politikerstyrt, nå blir gjort til en politisk gjenstand. Tanken bygger opp under forestillingen om at Norge er staten og ikke så veldig mye mer. Men Norge er jo menneskene, familiene, organisasjonene og alle dem som på 17. mai og andre dager har sunget nasjonalsangen uten tanke for om den nå også er forstått og anerkjent av politikerne som offisiell.

Jeg kan betro presidenten at jeg har andre avtaler i kveld som gjør at jeg er sikret utbytting og dermed slipper å forklare en eventuell stemmegivning, for det vil heller ikke være lett å få frem det pedagogiske poeng i å gå mot forslaget fordi det er og blir en nullitet.

Morten Wold (FrP) []: For mange er det en stor dag i dag. Landets nasjonalforsamling skal endelig anerkjenne «Ja, vi elsker dette landet» som Norges offisielle nasjonalsang.

Representanten Michael Tetzschners problematisering av saken var for så vidt forventet og ikke overraskende. Jeg skal komme litt tilbake til den senere i mitt innlegg.

Ved en tilfeldighet ble jeg klar over at nasjonalsangen aldri er blitt offisielt anerkjent av Stortinget. Jeg fremmet derfor – sammen med seks av mine partikolleger – forslag om at så må skje. Det gledelige er, som sakens ordfører påpekte i sitt innlegg, at det foreligger en enstemmig innstilling fra familie- og kulturkomiteen om at dette nå skal gjøres.

Noen, som representanten Tetzschner, har forsøkt å problematisere det at Stortinget anerkjenner nasjonalsangen ved at det da vil kunne fremsettes forslag om oppdatering til hva som ville være politisk korrekt i vår tid. Det er etter min oppfatning et forsøk på å skape en problemstilling som ikke finnes. Det slår også en enstemmig familie- og kulturkomité fast i sine merknader, der det heter:

«Komiteen ser det ikke som naturlig at det skal åpnes for endring eller tilpasning av tekst og/eller melodi da dette er å anse som åndsverk og må sees i sammenheng med hvilken tid det er skrevet.»

Ofte synger vi bare første vers av nasjonalsangen. Noen ganger også nest siste og siste. Jeg lover på tro og ære at jeg ikke skal forsøke meg på en fremføring fra denne talerstol, men nøye meg med å si at de aller, aller fleste nordmenn har et nært og kjært forhold til Bjørnstjerne Bjørnsons tekst og Rikard Nordraaks melodi – enten den fremføres på nasjonaldagen, når nordmenn står øverst på seierspallen i internasjonale idrettskonkurranser, eller ved andre høytidelige anledninger.

«Ja, vi elsker dette landet» har vært viktig for nordmenn gjennom fremveksten av nasjonalstaten, unionsoppløsningen og i de tunge okkupasjonsårene. Sangen er en del av vår felles kulturarv og er en kulturell samlingsbauta. Derfor kjennes det helt riktig at Stortinget, som veldig mange andre parlament verden over, nå anerkjenner landets nasjonalsang gjennom et enkelt vedtak her i dag.

Jeg opplever stolthet, kjærlighet og ekte nasjonalfølelse når jeg hører nasjonalsangen. I dag inviteres Stortinget – landets 169 fremste folkevalgte – til å være med på å anerkjenne en tekst og melodi som har betydd så mye for så mange så lenge. Det vil sikre og fastslå dens plass i all fremtid, som et symbol som bygger opp under norske verdier og norsk kulturarv.

Kristian Tonning Riise (H) []: Jeg er veldig glad i nasjonalsangen – jeg tar det vel egentlig for gitt at det gjelder samtlige i salen her. «Ja, vi elsker dette landet» har hatt en helt spesiell plass hos det norske folk siden den ble framført for første gang for 155 år siden. Den har i tiltakende grad blitt sett på som Norges nasjonalsang siden slutten av 1800-tallet. Den har fungert som frihetssymbol under okkupasjonstiden, og den er i dag en obligatorisk bestanddel ved nær sagt alle høytidelige anledninger i Norge. Denne posisjonen har «Ja, vi elsker» fått uten at den noen gang er formelt anerkjent som nasjonalsang av noe politisk forum. Vår nasjonalsang er ikke skjenket folket av politikerne. Den har vokst fram fra folkedypet og nærmest krevd sin posisjon i den norske folkesjelen – ja, siden før Norge i det hele tatt ble en selvstendig nasjon.

Derfor synes jeg det egentlig er både trist og unødvendig at denne saken er gjenstand for politisk behandling i dag. Nasjonalsangens posisjon er nemlig en viktig påminnelse om at politikk ikke er alt, og at alt ikke er politikk. Jeg er ikke blant dem som synes at den vakreste anerkjennelse noe kan få, er et vedtak i nasjonalforsamlingen. Med all respekt for Stortinget som det fremste instrument for folkets vilje er det noe med den norske folkesjelen som likevel står over Stortinget. Når vi hvert år synger «Ja, vi elsker» ved slutten av Stortingets høytidelige åpning, er det nettopp parlamentet som ydmykt bøyer seg for folket.

Jeg vil derfor hevde at det vedtaket som vi gjør i dag, i beste fall er overflødig. Stortinget tar en 155 år lang tradisjon til orientering. For selv om representanten Moxnes på et tidspunkt hadde fått flertall i salen for å anerkjenne «Internasjonalen» som Norges nasjonalsang, ville folket fortsatt, tror jeg, sunget «Ja, vi elsker», antakelig med enda større kraft. «Ja, vi elsker» symboliserer nemlig den norske folkesjelen, og den står over Stortinget, over Kongen og over noe politisk vedtak.

Stefan Heggelund (H) []: La det ikke være noen som helst tvil: Jeg elsker dette landet. Men som konservativ mener jeg det er viktig at vi har noe som står over politikken. Jeg mener det er et adelsmerke for Norge som nasjon at det er gjennom tradisjon vi har funnet ut hva som skal være vår nasjonalsang – ikke ved et politisk vedtak. Jeg vet vi lever i en tid i dag der det mest saliggjørende som kan skje, er enten å få et politisk vedtak i stortingssalen eller å bli en post på statsbudsjettet. Det er altså ikke det jeg synes er mest verdifullt. Det jeg synes er verdifullt, er de normene vi har sammen i Norge, de verdiene vi er enige om er et grunnlag for vår nasjon, og at vi gjennom dette, gjennom tradisjon, har fått en nasjonalsang som ingen politiker har bestemt skal være vår nasjonalsang. Det kommer fra folket.

Jeg ser det står i merknadene at man ikke ser det som naturlig å gjøre endringer i teksten. Men vi vet at i land der man har vedtatt hva som er landets nasjonalsang, er det diskusjoner om hvordan teksten skal være. Det kommer til å skje også i Norge. Jeg sier ikke dette fordi jeg ikke har tillit til dem som har vært med på å skrive merknadene, for jeg stoler på at de skriver det de mener i merknadene. Men om ti år, femten år, vil diskusjonen komme – en politisk vedtatt nasjonalsang kan også endres politisk. Da rokker vi ved noe av det vi gjennom tradisjonen vår er blitt enige om skal være teksten til vår nasjonalsang. Den bør fortsatt stå over politikken.

Morten Wold (FrP) []: Det ser ikke ut til å bli noen stor diskusjon, og det hadde vi for så vidt heller ikke forventet. Jeg registrerer at det er tre konservative Høyre-representanter som snakker mot det vi skal vedta litt senere i kveld.

Representanten Heggelund sier det er sangens styrke at den ikke er vedtatt av politikerne, men blitt en tradisjon gjennom folket. Det er for så vidt riktig at det er sånn det er, men det er ikke sånn at Stortinget i dag inviteres til å vedta nasjonalsangen som sådan. Vi bare anerkjenner den. Det er det som ligger i innstillingen. For dem som er redde for at det skal komme tanker om endringer i teksten, er denne teksten et åndsverk. Åndsverk er beskyttet, så også denne teksten. Sånn sett, gitt det også Høyre-representantene sier om sangens sterke posisjon ute i folket, vil jeg tro det er lite trolig at det vil komme sterke diskusjoner om dens posisjon fremover, selv om vi i dag anerkjenner den som det flotte kunstverk og åndsverk den er, og den flotte nasjonalsangen «Ja, vi elsker» er.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 3

Votering, se voteringskapittel