Anniken Huitfeldt (A) [14:28:45] (komiteens leder): De siste årene har verden vært preget av mer uro og uforutsigbarhet, forpliktende internasjonalt samarbeid som er under press, og stormaktsrivalisering som tiltar. Nedrustningsavtalen forvitrer og sies opp, og risikoen øker for nye rustningsspiraler. Vi ser mer proteksjonisme, isolasjonisme og nasjonalisme. Over 70 millioner mennesker er på flukt. Ulikhet vokser lokalt, regionalt og også globalt. Det er fare for geopolitiske spenninger og eskalerende handelskonflikter som skaper usikkerhet og truer økonomisk vekst, sikkerhet og stabilitet. Særlig er miljø- og klimaødeleggelsene en felles utfordring som krever større oppmerksomhet og kraftigere innsats. Den samlede effekten av klimaendringene undergraver alle dimensjoner av utvikling og livsvilkår.

Samtidig går verden framover på viktige områder. Vaksinasjonsprogrammene sparer millioner av liv hvert eneste år. Aldri før har så mange barn kunnet feire sin femårsdag. Det er også langt færre fattige i verden. Særlig har den økonomiske veksten i Asia hjulpet millioner ut av ekstrem fattigdom. Ekstrem fattigdom er i økende grad i dag et afrikansk problem.

Men også på det afrikanske kontinentet er det økonomiske lyspunkter. Etiopia var lenge preget av ekstrem fattigdom og hungersnød. 1,2 millioner etiopiere mistet livet under hungersnøden på 1980-tallet. I disse førjulstider er det 35 år siden Bob Geldof ble verdenskjent med sin sang «Do They Know It’s Christmas?». Låten er ikke utdatert, men det er kanskje teksten, for var det noen som visste at det var jul, var det kanskje etiopierne. Kristendommen ble statsreligion i Etiopia i år 330. Det var altså 700 år før slaget på Stiklestad.

For Etiopia peker mange piler i riktig retning. I tiåret mellom 2008 og 2018 hadde Etiopia i snitt en årlig økonomisk vekst på imponerende 9,9 pst. Politisk peker også pilene i riktig retning, synliggjort med utdelingen av Nobels fredspris til statsminister Abiy Ahmed tidligere denne uka. Mye er ennå ugjort, og den politiske situasjonen i Etiopia er skjør, men på hans imponerende merittliste etter bare 18 måneder i statsministerstolen er hans innsats for fred i og mellom naboland på Afrikas Horn.

I tillegg til Etiopias egen fredsprosess med Eritrea har statsministeren bidratt til normalisering mellom nabolandene Eritrea og Djibouti, han har vært mekler mellom Kenya og Somalia, mellom militærregimet og opposisjonen i Sudan og mellom regjeringen og opprørere i Sør-Sudan. Hans utenrikspolitikk kan minne om slagordet som Tyrkia, eller Tyrkias daværende utenriksminister, hadde for ti år siden. Hans slagord var «Zero Problems with our Neighbours». I likhet med Etiopia har Tyrkia et meget krevende nabolag, men i dag har vel uten tvil Etiopia lyktes langt bedre enn Tyrkia med håndteringen av forholdet til sine naboland.

Vi velger ikke våre naboer og vårt nabolag. Geografien er konstant. Også tidligere stormakter trenger et ordnet forhold til sine nærmeste naboer. I dag går britene til valg for tredje gang på fire år. Brexit har blitt utsatt enda en gang, til 31. januar neste år. «Get Brexit Done» har vært et viktig slagord i valgkampen i Storbritannia. Det er nok lettere sagt enn gjort, for det er bare selve skilsmisseavtalen britene og EU nå i årevis har forhandlet om og britene nå har forhandlet seg fram til. Skilsmisseavtalen er bare slutten på begynnelsen på forhandlingsprosessen. Potensielt mye mer omfattende, kompliserte og langvarige forhandlinger venter om det framtidige forholdet mellom Storbritannia og EU. Men i motsetning til andre skilsmisser kan ikke Storbritannia og EU flytte langt fra hverandre. Geografien er konstant, og Storbritannia og EU vil forbli naboer, ikke minst på den irske øya.

Storbritannia vil selvfølgelig forbli Norges nabo over Nordsjøen, vår største handelspartner og en svært viktig alliert i NATO. Uansett utfall av brexitprosessen er det i Norges åpenbare interesse å beholde et tett og nært forhold til Storbritannia.

Det er bred enighet om hovedlinjene i norsk utenriks- og forsvarspolitikk. Derfor skal vi klare å finne fram til brede løsninger for å ta vare på det multilaterale samarbeidet. Vi slutter opp om Norges kandidatur til FNs sikkerhetsråd, og vi står sammen om forpliktelsene i NATO og for å fremme norske interesser i EØS-avtalen. Det vil jeg støtte opp under, og Arbeiderpartiet vil bidra til brede flertall i utenriks- og forsvarspolitikken.

Men la meg på vegne av Arbeiderpartiet si tydelig fra om at det hviler et tungt ansvar på regjeringa, som skal forvalte denne enigheten. Høsten 2016 inngikk Arbeiderpartiet et forsvarsforlik med regjeringa. Vi var enige om å fullføre kampflyinvesteringene og å kjøpe nye ubåter og nye overvåkningsfly. De andre partiene på Stortinget ønsket ikke å danne flertall for disse tre investeringene. Noen ville ha færre jagerfly, andre ville utsette investeringene i overvåkningsfly. Men vi ble enige med regjeringa og fikk bl.a. gjennomslag for å framskynde investeringene i kampluftvern til Hæren. Luftvern er mye viktigere i en tid med presisjonsvåpen og reduserte varslingstider. Derfor var det også viktig for oss å bidra til luftvern for overvåkningsflyene og kampflyene. Strategiske kapasiteter må beskyttes.

Regjeringa fulgte opp dette. Det er bra. Men for Hæren ble en rekke viktige investeringer og veivalg utsatt til en egen landmaktplan. Ikke uten tvil valgte vi i Arbeiderpartiet å inngå en ny avtale om Hærens framtid da landmaktplanen ble stortingsbehandlet høsten 2017. Men i dag, i behandlingen av budsjettet for 2020, foreslår altså Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre å oppheve halvparten av den avtalen. Disse partiene insisterer på å bygge ned Hærens 2. bataljon i Indre Troms fra en stående hær til å bli en ringe-til-hær, uten vedtak i Stortinget. Vedtaket vi gjorde høsten 2017, om at Hæren skal ha moderne stridsvogner, skal også oppheves. I tillegg fjernes Hærens helikoptre fra Bardufoss og Nord-Norge, stikk i strid med forliksavtalen vi inngikk høsten 2016, der det utvetydig ble slått fast at ingen helikoptre skulle flyttes fra Bardufoss før alternativ kapasitet var på plass. I dag er det krise for den medisinske evakueringsberedskapen i Nord-Norge. Hærens Bell-helikoptre er igjen satt inn som sivil luftambulanse. Jeg tør ikke tenke på hva som hadde skjedd hvis Høyre hadde fått gjennomslag for å fjerne alle Bell-helikoptrene fra Bardufoss.

I selve budsjettet vi i dag behandler, er det mest alvorlige at regjeringa rett og slett vil oppheve sentrale deler av stortingsavtalen om Hæren. Jeg har ikke sett et eneste forlik inngått der regjeringa foreslår å oppheve deler av en avtale som skulle vare i fire år. Dette vil de oppheve to år etter at avtalen er inngått. Én ting er konsekvensene for regjeringspartienes troverdighet både som avtalepartner og i forsvarspolitikken generelt, konsekvensene er også alvorlige for Hærens operative evne. 2. bataljon skal bygges ned, stikk i strid med forsvarssjefens ferske fagmilitære råd. Stridsvognene kommer heller ikke i 2019, vi skal til og med tilbake til tegnebrettet, sier forsvarsministeren nå. Hva betyr det å gå tilbake til tegnebrettet? Betyr det at vi skal vente på utviklingen av helt nye stridsvogner? I tilfelle må Hæren vente lenger enn til 2025. Da må vi vente i over ti år. Det holder ikke.

Da Trump-administrasjonen tiltrådte i januar 2017, var en av de første beslutningene et dramatisk kutt i bevilgningene til prevensjon og abort i fattige land. En rekke land protesterte og mobiliserte. Like etter Trump-administrasjonens dramatiske kutt samlet Nederlands utviklingsminister andre givere for å kompensere for amerikanernes kutt. Hun takket medarrangørene, som var Belgia, Danmark og Sverige, og hun takket også de første landene som hadde signalisert at de støttet initiativet, som var Canada, Kapp Verde, Estland, Finland og Luxembourg. Norge ble ikke nevnt. Høyreregjeringa sørget for å plassere Norge verken i første, andre eller tredje rekke i den internasjonale kampen for kvinners rettigheter. Men etter hvert kom de sterkere. Etter hvert kom det omsider signaler fra regjeringa om at også Norge ville øke bistanden til familieplanlegging og kvinners rett til å bestemme over egen kropp.

Bistanden på dette veldig viktige feltet var på drøyt 2 mrd. kr da regjeringa tok over i 2013. Så falt den til 1,3 mrd. kr, men etter forpliktende internasjonale avtaler og etter møte med flere andre land økte regjeringa støtten til 1,6 mrd. kr. Det var altså en stor økning, delvis for å kompensere for Trump-administrasjonens kutt. Men så fikk vi svar fra Utenriksdepartementet i forrige uke. Etter at Kristelig Folkeparti kom inn i regjeringa, kuttes det nå 279 mill. kr til dette viktige feltet på 2020-budsjettet. Borte var løftene om å øke som både Brende, Astrup og Søreide hadde skrytt av her i Stortinget.

Det er klart at dette er et signal. Det er et galt signal som signaliserer til hele verden at vi gjør det veldig mange andre land gjør: Vi kutter i rettighetene til abort og prevensjon. Det burde vi ikke gjøre når stadig flere slutter seg til alliansen som bygger sin nasjonale lovgivning for kvinner på foreldede religiøse dogmer om avholdenhet framfor beskyttelse, enten det handler om Vatikanstaten eller Iran. Nå får de også støtte fra USA. Da burde Norge inntatt en helt annen rolle enn regjeringa gjør med dette budsjettet.

Jeg ser fram til en god diskusjon i dag.

Michael Tetzschner (H) [14:40:38]: Jeg skal befatte meg litt med utenrikspolitikk og ikke med forrige talers anstrengte forhold til den regjeringen vi har, og det abortsynet som denne regjeringen har arbeidet seg frem til, selv om det er mange interessante diskusjoner det kan lede til, og som også har vært debattert i denne sal.

Vår utenrikspolitikk skal ivareta norske interesser, vår sikkerhet, vår frihet, vår økonomi og vår velferd. Vi ser en verden preget av endring i retning av mer uro og uforutsigbarhet. Vi står overfor store globale utfordringer det enkelte land ikke kan løse alene, og som et lite land er vi sterkt tilhengere av å understreke at et velfungerende multilateralt system er helt avgjørende for verden – og for landene i verden, særlig de små. Men det internasjonale systemet slik vi kjenner det, med gjensidig forpliktende samarbeid, er i tilbakegang. I vår egeninteresse er det også å delta i bekjempelsen av fattigdom globalt. Miljø- og klimaødeleggelser er et felles problem for hele kloden, og det krever kraftigere innsats også i utenriks- og utviklingspolitikken.

Også tilslutningen til demokratisk styreform viser tegn til stagnasjon. Det er derfor vesentlig at Norge nå videre prioriterer engasjementet for demokratistøtte. Innretningen og tiltakene på dette feltet må gjennomgås, og Norge må artikulere en egen politikk for demokratiassistanse. Vi må også stille krav til at land som mottar norsk bistand, viser fremgang innenfor rettsstatsutvikling, og at de viser respekt for sivilsamfunn og minoriteter. Korrupsjon er selve kjennetegnet på at et lands midler ender gale steder, i gale lommer, og det undergraver også legitimiteten for ethvert styre.

Norge skal være en konstruktiv part i FN, NATO og andre internasjonale organisasjoner samt føre en offensiv Europa-politikk med mål om økt medvirkning og påvirkning gjennom EØS-avtalen og Norges øvrige avtaler med EU. Norge skal prioritere samarbeidet med allierte i NATO over europeiske partnere. Norge må i samarbeid med andre land gjøre utviklingspolitikken målrettet for slik å sørge for nye, varige resultater. Eventuelt uteblitte resultater på dette feltet når man tar i betraktning viljen til å overføre store beløp i milliardkronersklassen, vil også etter hvert undergrave den legitimiteten som utviklingshjelpen, som all annen politikk, vil være avhengig av i den norske befolkningen.

Det er en styrke at budsjettforslaget legger opp til en målrettet innsats for menneskerettigheter i en tid da land foretrekker å definere menneskerettighetene til å gjelde alt mulig annet enn individenes mulighet til å leve fritt og få fair behandling av myndighetene. Den økte innsatsen kommer både gjennom økt finansiell støtte og en ny intern styringsstruktur for utenrikstjenestens arbeid for menneskerettigheter og likestilling.

Et av FNs bærekraftsmål, nr. 16 av de 17, er kanskje ikke det som er mest fremme, men det understreker nettopp godt styresett, rettferdighet og sterke institusjoner som fundamentalt viktig for bærekraftig utvikling. Vi vil hevde at institusjoner som er sterke i sine uavhengige funksjoner, og som balanserer tendensene til maktkonsentrasjon, er en forutsetning for å oppnå mange av de andre bærekraftsmålene. Sterke demokratiske nasjonale institusjoner er grunnleggende for at landenes egne myndigheter kan løse og løfte disse oppgavene. I en rekke land er nettopp styrkingen av styrings- og rettsinstitusjonene et problem, men også et område der assistanse etterspørres. Norge har muligheten til å tilby, ut fra sin erfaring og sin egen utvikling, bistand på disse områdene.

Vi fremhever transparens og uangripelig forvaltning som er frikoblet fra personlig egeninteresse, når det gjelder andre land og andre organisasjoner vi deltar i. Vi skal derfor ta problemstillinger knyttet også til vår egen bistandsforvaltning, alvorlig. Jeg føler derfor en viss uro når jeg de siste dagene har lest Dagens Næringsliv og omtalen av IPI, International Peace Institute. Norge har gitt flere titalls millioner kroner over år, og det reises spørsmål om hvorvidt beslutningstakerne i Utenriksdepartementet har klart å holde den armlengdes avstand som vi forutsetter når folk tildeler slike midler. Det skal ikke være slik at man har personlig fordel av vedtak og av eventuelt å bruke sine bekjentskaper. Vi ønsker at utviklingsministeren går inn i disse påstandene og eventuelt rapporterer tilbake til Stortinget.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [14:45:53]: Jeg vil først bemerke at det er usedvanlig tomt i presselosjen til venstre for meg her, mens det er motsatt i diplomatlosjen på den andre siden. Interessen for utenrikspolitikk synes å være veldig laber i Medie-Norge, men de har sterke meninger når de først begynner å skrive.

Dette kan bli en god dag for Storbritannia, en god dag for britene og en god dag for oss som mener at internasjonalt samarbeid skal baseres på nasjonalstatenes suverenitet og ikke på overnasjonalitet. Så la oss håpe på en brakseier for Boris Johnson i dag.

Den er ikke snillest og mest barmhjertig den som gir mest i bistand. I enkelte miljøer og på enkelte debattarenaer er det imidlertid ofte et slikt premiss som ligger til grunn for debatten. Også norsk bistandspolitikk har vært preget av en slik forståelse. Det er gjerne underforstått at den som tenker annerledes, i bunn og grunn er en stor egoist. Det er en stakkarsliggjøring av mottakerne av bistand.

Ingen samfunn kan baseres på bistand. Derfor må man stille krav. Enkelte krav er ikke vanskelige å innfri. Bistandsland som motarbeider og sågar forbyr frihetsverdier som ytringsfrihet, likeverd, likestilling, pluralisme og prinsippene om en sekulær rettsstat, fortjener ingen bistand fra Norge. Fravær av slike friheter skyldes verken mangel på mat eller fattigdom. Det skyldes ledere som bruker kultur og religion til å undertrykke egen befolkning. Det er Fremskrittspartiets mål å fjerne alle slike land fra listen over mottakere av norsk bistand. Med det som bakteppe vil jeg berømme regjeringens satsing på å utvikle en resultatportal for norsk bistand. Her vil vi få vite hvor pengene tar veien, hva de brukes til, og hva som er effektene av det. Resultatportalen gir oss bedre oversikt over hvilke prosjekter som gir gode resultater, og hvilke som ikke gjør det. Gode intensjoner, men svake resultater skal ikke føre til automatisk påfyll av nye kroner i neste budsjett.

I arbeidet med å utvikle resultatportalen er målformuleringen det viktigste. Hovedmålet må være bistandsuavhengighet. Vi må også være tydelige på at vi verken kan eller skal være alt for alle. Ifølge Verdensbanken må det skapes 600 millioner nye jobber i utviklingsland innen 2030 for ungdom som kommer inn på arbeidsmarkedet. Disse jobbene må komme i privat sektor. Derfor spiller utvikling av næringslivet en nøkkelrolle i fattige land. Her kan norsk næringsliv spille en stor rolle. Norske bistandsmidler kan brukes til økt utviklingsverdi til norsk næringslivsaktivitet i utviklingsland. Dette kan f.eks. skje gjennom å støtte yrkesopplæringen lokalt. Dette tjener bedriftene, og det tjener lokalsamfunnene.

Flere rapporter, deriblant fra organisasjonen IMPACT-SE, Institute for Monitoring Peace and Culture Tolerance in School Education, har påpekt svært kritikkverdig innhold i skolemateriell som benyttes i undervisningen i de palestinske selvstyreområdene. Blant annet forherliges martyrdød og voldelig kamp, og den palestinske terroristen Dalal Mughrabi, som drepte 38 sivile israelere, inkludert 13 barn, trekkes frem som en rollemodell. Kart over området har ikke med Israel, og israelske byer refereres til som palestinske byer. I politisk nøytrale fag som matematikk og fysikk bes elever måle kraften i en sprettert som skytes mot israelske soldater, og de lærer sannsynlighetsberegning ved å telle martyrer.

I innstillingen ber derfor et flertall på Stortinget regjeringen om å redusere eller holde tilbake økonomisk støtte til den palestinske selvstyremyndigheten dersom de ikke sørger for en tilfredsstillende utbedring av skolemateriellet.

Fremskrittspartiet har i årevis kjempet for en mer balansert midtøstenpolitikk. Et hovedmål fra vår side har vært at palestinske myndigheter må stilles til ansvar for sin destruktive rolle i fredsprosessen. Innholdet i palestinske skolebøker har vært kjent i årevis, og det er noe vi har tatt opp flere ganger. Det er en seier for oss at Norge nå stiller krav til de palestinske selvstyremyndighetene, og at vår økonomiske støtte vil bli holdt tilbake dersom ikke skolebøkene endres. Vi kan ikke lenger sitte stille og se på at norske penger bidrar til et undervisningssystem som oppfordrer barn til vold og fremmer antisemittisme. Nå er det nok.

Det er gledelig at et stort flertall på Stortinget støtter dette. Jeg er imidlertid veldig skuffet over at Arbeiderpartiet velger å snu ryggen til antisemittismen og jødehatet hos palestinske selvstyremyndigheter. Innholdet i disse skolebøkene er helt forkastelig og bidrar på ingen måte til å legge grunnlaget for fredelig sameksistens, som jo er målet for Norges Midtøsten-engasjement. At Arbeiderpartiet aksepterer at norske skattebetalere finansierer et skolesystem som aktivt lærer barn å bli voldelige og hate jøder, er for meg uforståelig.

Flere av oss i salen i dag kom akkurat tilbake fra Washington DC i dag morges. Der deltok vi på Parliamentary Trans Atlantic Forum. Det er to saker jeg ønsker å nevne som var viktige der. Det er Tyrkias rolle i NATO og anskaffelsen av S-400 forsvarssystem, som amerikanerne var helt tydelige på ville føre til sanksjoner mot Tyrkia. Tyrkia og Erdogan svarte rett etterpå at de ville innføre sanksjoner mot USA, og det ser ikke bra ut. Nå rekker jeg ikke mer, så jeg får heller ta en 3-minutter etterpå.

Liv Signe Navarsete (Sp) [14:51:22]: Fyrst vil eg gi ein liten kommentar til dagsordenen: Det var svært overraskande at komiteen under mitt fråvær la debatten om Innst. 89 S for 2019–2020, jf. Dokument 8:140 S for 2018–2019, om ei offentleg evaluering av integrert strategisk leiing innan forsvarssektoren, inn i budsjettdebatten. Det betyr at den debatten vil forsvinne, for budsjettdebatten er brei nok med det som er. Eg skjønar godt at for Høgre og Framstegspartiet, som lova å gjennomføre ei slik evaluering i si fyrste regjeringsplattform, Sundvolden-plattforma – og som etterpå har snudd, av ein eller annan grunn – er det sikkert fint å sleppe merksemd om saka. Men Senterpartiet kjem attende til den saka i eit seinare innlegg.

Me lever i ei verd i endring, og det tryggleikspolitiske biletet har endra seg. Me er vitne til auka spenningar mellom stormaktene, ei svekking av den multilaterale verdsordenen og store globale klima- og miljøutfordringar. USA tek ikkje lenger like sjølvsagt rolla som garantisten for tryggleiken til Noreg og Europa, samstundes med at Russland har utvikla stadig større vilje og evne til å agere mot andre nærliggjande suverene statar. Me må fylgje med på det som skjer rundt oss, og vere medvitne om endringane som skjer. Den einaste måten me kan sikre at Noreg, både no og i framtida, vert styrt ut frå norske interesser og norske borgarar sine ynske, er at me til kvar tid kan forsvare landet vårt. Difor må me prioritere vår eigen tryggleik så høgt.

Ei verd prega av meir uro og usikkerheit gir utslag mange stader, men fleire menneske på flukt frå heimane sine er kanskje det mest prekære. Me har på verdsbasis i dag over 70 millionar menneske på flukt. Senterpartiet meiner at Noreg må, gjennom FN, saman med andre suverene demokratiske nasjonalstatar, ta ei aktiv rolle i å hjelpe flyktningar og òg drive freds- og forsoningsarbeid. Me registrerer at FNs høgkommissær for flyktningar har eit stort behov for vekst i budsjetta sine, og i fjor hadde høgkommissæren eit behov på 1,95 mrd. dollar berre i Syria og nærområda. Av dette mangla høgkommissæren 1,74 mrd. dollar. Me føreslår difor i vårt alternative budsjett å løyve 240 mill. kr utover regjeringa sitt føreslåtte budsjett.

Klimaendringane er den største globale utfordringa i dag. Dersom Noreg og andre land ikkje maktar å få bukt med klimautfordringane, vil dei migrasjonsutfordringane me er vitne til i dag, vere småtteri samanlikna med det som ligg føre oss. Difor er det heilt avgjerande at me klarar å sikre tilstrekkeleg matproduksjon, og at me evnar å skape eit klimatilpassa landbruk i utviklingsland.

Regjeringa sin handlingsplan for berekraftige matsystem er ein god start, men manglar så langt tilstrekkeleg kraft i oppfølginga, både i tiltak og i økonomi. Senterpartiet ynskjer at Noreg skal bruke meir ressursar på å sikre fleire menneske sikker tilgang på trygg mat, og me løyver i budsjettet vårt 50 mill. kr til Verdas matvareprogram utover regjeringa sitt budsjett. Verdsbanken har presisert at investeringar som tener småbønder i landbruket, gir minst dobbelt så stor effekt som annan bistand med tanke på å få menneske ut av fattigdom. Dette er effektiv bruk av bistandsmidlar, samstundes som det kan vere med på å eliminere svolt og fattigdom. Senterpartiet ynskjer difor å øyremerkje 100 mill. kr til støtte for småskala landbruk.

Noreg må gi bistand på område der Noreg kan gjere ein forskjell. Me har høg kompetanse innan landbruk. Eit landbruk som gir auka produktivitet tufta på berekraftig forvaltning av jorda og naturressursane elles, er avgjerande for å løfte fleire menneske ut av svolt og fattigdom, og her kan vår kompetanse kome til nytte. Difor føreslår Senterpartiet at meir av bistanden vert øyremerkt landbruk. Minst 10 pst. av all bilateral bistand må bli øyremerkt til det føremålet. Tidlegare såg vi på landbruk som problemet og årsaka til fattigdom. No peikar stadig fleire globalt på at landbruket er ein stor del av løysinga. Samstundes ynskjer me at meir av bistanden til sivilsamfunnet vert gitt til organisasjonar som arbeider med å sikre folk tilgang til mat og vatn.

Sannsynet for stormaktsrivalisering i Arktis aukar, og ein ser eit stadig meir offensivt Kina i regionen. Kina brukar store ressursar på forsking, og dei brukar samstundes dette for å legitimere sitt militære nærvær i området. Kina har dei siste åra vore ivrige etter å utvikle infrastrukturen i arktiske område og etter å ta i bruk nye sjøruter som opnar seg når havisen smeltar. Som me alt er klar over, har både USA og Russland store geopolitiske interesser i nordområda. Russland har atomrakettar berre få meter frå grensa vår. Dersom dette vert ein ny arena for stormaktsrivalisering, vil det vere svært negativt for tryggleiksituasjonen vår, ettersom det kan føre til at me kjem i klem mellom stormaktene.

Me må jobbe for å behalde Arktis som ei demilitarisert sone. Denne uroa deler me med våre danske naboar, og då komiteen var på besøk i Danmark, fekk me tydelege og gode diskusjonar om dette. Dansk etterretningsteneste hevda at dei ser Grønland som tryggleiksrisiko nummer éin. Sett i lys av det bør eit forpliktande arbeid med kjernefysisk nedrusting og ikkje-spreiing vere i hjartet av norsk tryggleikspolitikk. Me meiner difor at Noreg bør ynskje FN-traktaten som forbyr atomvåpen, velkomen, og arbeide for at han skal verte vedteken òg av NATO-landa.

Parallelt med nedrusting må Noreg byggje opp sitt eige forsvar. I haust gjorde sjefen for Forsvarets operative hovudkvarter det klart at Hæren no er for liten til å kunne forsvare Noreg i ein konflikt inntil forsterkingar frå våre allierte er på plass. Dette er ikkje akseptabelt. Forslaget til budsjett frå regjeringa viser nok ein gong at landmakta er nedprioritert. Når eg snakkar med folk i Forsvaret – ikkje berre dei frå Hæren, men breitt – er det med ei kjensle av at landmakta er sekkeposten for regjeringa for alle andre investeringar. Det er ikkje ein forsvarleg måte å byggje forsvarsevne på, og det gir oss ikkje det naudsynte forsvaret av landet vårt som me treng.

Regjeringa har føreslått å gjere 2. bataljonen om til ein mobiliseringsbataljon, noko som i realiteten er det same som å leggje han ned. I Senterpartiet stiller vi oss undrande til det, spesielt i lys av den tryggleikspolitiske situasjonen me er i, og dei behova Hæren har i dag.

Naudsynte investeringar som eit samla storting har vedteke, og som Senterpartiet gong etter gong har føreslått i dei årlege budsjetta, er framleis ikkje sette i gang. Det er svært kritikkverdig. Hæren har kritiske manglar, og investering i nye stridsvogner må framskundast. Eg registrerte at Arbeidarpartiets fraksjonsleiar – og leiar i komiteen – gjekk igjennom dei usemjene som rår om korleis semja i langtidsplanen er gjennomført av regjeringa. Det hadde vore svært nyttig om Arbeidarpartiet hadde stått saman og skapt fleirtal med oss og dei andre opposisjonspartia i staden for med regjeringa. Eg kan love at det ikkje hadde vore tolkingsproblem viss me hadde stått saman, og eg håpar at det vil vere mogleg ved neste korsveg.

Regjeringa har ytterlegare svekt den norske forsvarsevna ved å leggje ned Sjøheimevernet og redusere Heimevernet med 5 000 soldatar. Den indre kystlinja ligg meir eller mindre open. Regjeringa lova alternativ overvaking langs kysten, t.d. med dronar, men det er ikkje følgd opp. Det tykkjer me i Senterpartiet er dårleg forsvarspolitikk. Heimevernets eigenart med lokalkunnskap og lokalt tilhøyr for dei tenestegjerande er avgjerande viktig for å kunne sikre territorial kontroll over heile landet. Det er viktig med hær, og det er viktig med innland og nord, men Noreg har ein lang kyst. Me kan ikkje berre forsvare dei opne havområda; me må òg ha eit forsvar langs kysten vår og i indre kystlinje.

Senterpartiet har kjempa – og vil halde fram kampen – for flybasen på Andøya. Me har heile tida åtvara mot at regjeringa og Arbeidarpartiet tok avgjerda om å leggje ned Andøya flystasjon som base for maritime overvakingsfly, og meiner det er eit historisk feilgrep. Det føyer seg inn i rekkja av grep som regjeringa har teke som har ført til ei svekking av den norske forsvarsevna og ein svakare økonomi for Forsvaret. Alt før basen på Evenes er bygd, kan me slå fast at åtvaringane har slått til. Medan investeringskostnaden ifylgje regjeringa ville verte 3,5 mrd. kr, er det alt no klart at det vert nesten 1 mrd. kr meir. Me har like fullt berre sett ein liten del av kostnadssprekken. Det siste nye no er at anbodet på hangar til P8-fly skal utsetjast til hausten 2020. Kanskje vil statsråden gjere greie for kvifor ein har den utsetjinga, korleis framdrifta vil verte, og korleis ho er tenkt frå hans side. Senterpartiet kuttar i sitt budsjett løyvingane til flytting av maritime patruljefly til Evenes då me vil behalde den suverent beste basen me har til denne aktiviteten, nemleg Andøya flystasjon.

Forsvarspolitikken er til dels svekt med denne regjeringa. Me har snakka med ulike delar av Forsvaret, og det er ikkje berre landmakta som er uroa. Òg i denne salen bør me kjenne på ei temmeleg stor uro for kva forsvar me byggjer, kva forsvar som skal sikre tryggleiken i Noreg dei komande åra.

Med det vil eg ta opp forslaget som Senterpartiet er ein del av.

Audun Lysbakken (SV) [15:01:46]: Vår verden preges av to store kriser, og en tredje utvikling som kan bli til en stor krise. Den ene er klimaendringene – den globale oppvarmingen, klimakrisen – som er i gang rundt oss, og som truer hele framtiden vår. Den andre er den økende ulikheten i makt og rikdom som vi ser globalt, og spesielt i vår egen verdensdel. Det tredje viktige utviklingstrekket å ha med oss når vi skal diskutere vårt utenriks- og forsvarsbudsjett, er faren for ny stormaktrivalisering i verden og i våre nærområder. Hvis vi skal skape en verden for de mange og ikke for de få – som ungdommen, som krever handling mot klimakrisen, som arbeidsfolk, som taper på den økende ulikheten, eller som det flertallet av stater som ikke er stormakter – må vi tenke nytt, og vi må tenke radikalt. Vi må tenke nytt om Norges plass i en ny og annerledes verden.

I det budsjettforslaget som SV har lagt fram, har vi prioritert å bruke norsk rikdom og innflytelse til å motvirke de to krisene, og vi har prioritert å vri forsvarspolitikken i en nasjonal retning for å ta bedre vare på Norges behov og legge mindre vekt på stormaktenes behov.

Mens den siste tiden har vært preget av Donald Trumps angrep på Greta Thunberg og klimatoppmøtet i Madrid, er norsk klimapolitikk fortsatt mer preget av handlingslammelse enn av den nødvendige handlingen. Også på det internasjonale området trenger vi en styrket norsk innsats for klimaet. Derfor foreslår vi et budsjett som vil gi mer enn 1 mrd. kr mer til det internasjonale klimaarbeidet, til klimatilpasning, til kamp mot miljøkriminalitet og til økt satsing på fornybar energi.

Det opplegget vi foreslår for bistand og utvikling, inneholder også en tydelig ny prioritering i retning arbeidet mot ulikhet, en dimensjon ved utviklingspolitikken som har blitt mindre tydelig under den borgerlige regjeringen. Ulikhetene i verden rundt oss er enorme, 50 pst. av den totale økonomiske veksten siden 1980 har tilfalt de 1 pst. aller rikeste. Mens elitene kan putte sine penger i skatteparadiser, snytes de fattigste landene for store inntekter. Derfor trenger vi en utviklingspolitikk som legger mer vekt på at de fattige landene skal settes i stand til å bygge seg opp selv. Selv om det ofte kommer fine innlegg fra høyresiden om nettopp det, savner vi en politikk som legger til rette for det i den borgerlige regjeringens budsjetter og prioriteringer. Det handler om å prioritere opp arbeidet mot gjeldsfeller, det handler om å prioritere opp arbeidet mot skatteparadiser, det handler om å legge enda sterkere vekt på samarbeid som Skatt for utvikling, og det handler om å støtte ILOs arbeid for et mer regulert arbeidsliv.

Så er det en nær sammenheng mellom likhet og likestilling. Vi har kampen mot Trumps munnkurvregel, og forsøkene fra den amerikanske høyresiden på å presse sine reaksjonære verdisyn og kvinnesyn på resten av verden, må Norge bidra til å motvirke. Derfor foreslår vi i vårt budsjett økt kvinnebistand.

Vi står i fare for at våre nærområder i større og større grad blir en arena for stormaktkonfrontasjoner. Derfor trenger vi et sterkt nasjonalt forsvar for å hevde vår egen suverenitet og for å bidra til det som må være det viktigste målet med norsk sikkerhetspolitikk, nemlig lav spenning i det høye nord. Da er det feil retning for Norge å bli mer avhengig av USA. Vi er imot å ha US Marines utstasjonert på norsk jord, vi er imot å fortsette å bidra i amerikanske kriger i utlandet. I stedet foreslår vi et budsjettopplegg som vil innebære tydelig satsing på sjøforsvaret og landforsvaret. Da må vi prioritere det opp. Det innebærer også å si nei til å bestille de seks siste kampflyene på et tidspunkt hvor usikkerheten rundt kostnadene er høyere og sterkere enn noen gang.

Med det vil jeg ta opp det forslaget som SV er alene om i innstillingen til sak nr. 7.

Knut Arild Hareide (KrF) [15:07:10]: Me skal i dag debattere og vedta eit budsjett som forsterkar den viktige internasjonale fattigdomssatsinga, med eit utviklingsbudsjett som leverer 1 pst. av BNI. Men enda viktigare er det at me styrkjer satsinga på dei fattigaste av dei fattige – særleg i Afrika sør for Sahara. Og som mange har vore opptekne av her: I ei tid der me har store utfordringar med klimaet i verda, prioriterer me òg nettopp det.

Det er ei sterk auking òg på den humanitære bistanden. Sjølv med ei auking på om lag 60 pst. frå 2013, veit me at me langt frå dekkjer det reelle behovet. Men me aukar, og me aukar i takt med det aukande behovet. Me fortset òg den sterke satsinga på utdanning innanfor bistanden, nettopp fordi me veit at utdanning er ein veldig effektiv og god bistand. Det gir menneske håp og moglegheit.

Innanfor forsvaret har me i dag eit budsjett som leverer i tråd med langtidsplanen. Det er viktig, og når me no er i gang med arbeidet med den nye langtidsplanen, blir det veldig viktig at me òg greier dette framover. Dei rammene og dei budsjetta me lover Forsvaret, må me overhalde i ein situasjon der sikkerheitssituasjonen er meir krevjande enn på lang tid. Derfor er dette budsjettet eit godt eksempel på korleis det bør leverast.

Med Kristeleg Folkeparti i regjering intensiverer me kampen mot det moderne slaveriet, både nasjonalt og internasjonalt. Moderne slaveri omfattar bl.a. menneskehandel, tvangsarbeid, gjeldsarbeid og grovt barnearbeid. Ifølgje Global Slavery Index er rundt 40,3 millionar ofre for moderne slaveri i dag. Barn og kvinner utgjer sju av ti av ofra. Fattigdom, konflikt, klimaendringar, korrupsjon og migrasjon er sentrale drivarar.

Tidlegare i sommar publiserte organisasjonen Walk Free ei liste over dei ti landa som gjer mest i arbeidet i kampen mot det moderne slaveriet. Noreg var ikkje med på denne lista. Det må endrast, og me tar altså tak no. Derfor må me få på plass ein eigen antislaverilov, og med dette budsjettet får me eit eige bistandsprogram for nedkjemping av moderne slaveri. I kampen mot dagens slaveri vil vår merksemd vere retta mot dei mest sårbare og marginaliserte gruppene. Med dei vedtaka me gjer i dag, tar me eit viktig skritt, og eg må gi honnør til statsråd Ulstein for den milepålen han i dag sikrar.

Demokrati er verdt å kjempe for, vårt eige, men òg internasjonalt. Når me vil fremje demokrati som styreform, er det ikkje berre fordi me kjenner dei mørke sidene av diktatur og autoritære regime. Demokratiet har vist seg å vere den styreforma som sikrar best fordeling av politisk medråderett, fremjar fred, menneskerettar, utvikling og sterkast utfordrar korrupsjon.

I fleire tiår auka talet på demokratiske statar i mange delar av verda, men i seinare år er demokratiet kome under press. Autoritære leiarar undergrev føresetnadene for demokratiet, sosiale medium blir misbrukte til å spreie løgn og falske nyheiter, og folk mister tilliten til politiske institusjonar. Derfor vil Kristeleg Folkeparti at Noreg skal styrkje sin innsats for internasjonal demokratiassistanse. Det er òg viktig for å sikre berekraftsmål 16 om «fredelige og inkluderende samfunn» som gir «rettsvern for alle». Me ser at autoritære regime undergrev rettsstaten, som er viktig både for den enkelte og for eit reelt fungerande demokrati.

Våre naboar i Norden har fokusert sterkt på demokratistøtte dei siste åra. Det er bra, for me kan ikkje ta for gitt at demokratiutvikling automatisk kjem som eit biprodukt av økonomisk og sosial utvikling. Derfor meiner Kristeleg Folkeparti at demokratistøtta må styrkjast i norsk utanrikspolitikk og i utviklingssamarbeidet. Det vil styrkje eigarskapen kvart land har til vedtak om eiga utvikling. Me bør saman med nordiske naboar styrkje bistanden til «demokrati for utvikling» og aktivt dele vår erfaring, slik Noreg gjer gjennom «Skatt for utvikling» og «Olje for utvikling». Eg gler meg over den breie oppslutninga nettopp dette perspektivet blei gitt frå partia i Stortinget i dag. I innstillinga stiller alle partia opp om ei styrking av demokratistøtta.

Bjørnar Moxnes (R) [15:12:33]: Etter at Trump kom til makten i USA, har utsiktene til en fredelig og rettferdig løsning for Midtøsten og det palestinske folk blitt dårligere. Trump har bl.a. flyttet USAs ambassade til Jerusalem og gitt støtte til folkerettsstridige israelske bosettinger på okkupert jord. Dette har møtt massiv fordømmelse fra store deler av verden. I en sånn situasjon må Norge stå opp for folkeretten, for internasjonal rett som beskytter de små mot overgrep fra de store og mektige, som Norge er avhengig av at respekteres. I stedet belønnes altså den israelske okkupasjonsmakten med mer samarbeid med Norge til tross for massive folkerettsbrudd.

I dagens forslag varsler regjeringen at norske budsjettmidler kan brukes til å øve politisk press mot dem som driver arbeid i palestinske områder. Det står nemlig i proposisjonen følgende:

«Det er ikke i tråd med norsk politikk å støtte organisasjoner som har uttrykt hovedformål å fremme BDS-kampanjen (Boycott, Divestment and Sanctions).»

Her følger regjeringen dessverre i fotsporene til USAs president og den israelske staten, for dette rammer ytringsfriheten til viktige deler av sivilsamfunnet som kjemper for menneskerettigheter og for folkeretten med fredelige midler.

Det har lenge vært et mål i norsk politikk å jobbe for anerkjennelse av Palestina som en selvstendig stat. I juli i år var antallet stater som anerkjenner Palestina, oppe i 138, men Norge er dessverre ikke blant disse. Å utsette anerkjennelsen av Palestina gir ingen framskritt i forhandlingene, slik regjeringen kanskje tror. Tvert imot brukes det av Israel til å ignorere folkeretten og også relevante FN-resolusjoner. Etter vårt syn bør Norge bli blant de landene i verden som nå står bak Palestina som en selvstendig stat, og anerkjenner den fullt ut.

Vi vil også i dag stemme mot regjeringens budsjettproposisjon på grunn av regjeringens forslag om å bruke rundt 8 mrd. kr på å kjøpe og drifte enda flere F-35 kampfly. Disse flyene er godt tilpasset deltakelse i internasjonale operasjoner under ledelse av USA, men kostnadsbildet gjør at resten av Forsvaret vil lide under det i flere tiår framover. Vi vil derfor støtte SVs forslag om å si nei til å kjøpe flere kampfly. Vi går i vårt budsjettforslag lenger motsatt vei ved at vi vil stanse kjøpet av kampflyene og kutte bevilgningene til USA- og NATO-ledet krigføring og oppdrag i utlandet. Vi vil også kutte tilskuddene til USAs militærbaser i Norge. Disse gir økt spenning og mindre trygghet. Vi vil heller bruke pengene på å styrke Norges selvstendige forsvarsevne, bl.a. ved å øke bevilgningene til Hæren og Heimevernet betydelig, og også ved å styrke forholdene for tillitsvalgte, ansatte og vernepliktige i Forsvaret.

I tillegg fremmer vi tre egne forslag til saken: For det første å stanse presset mot dem som støtter BDS-tiltak mot Israels folkerettsbrudd, for det andre å anerkjenne Palestina som en egen stat og for det tredje at returavtaler for avviste asylsøkere og andre ikke stilles som betingelse for å motta norsk bistand. Det burde vært en selvfølge ikke å måtte stille forslag om at bistand ikke brukes som pressmiddel for innvandringspolitiske formål, men gitt dagens regjering er det dessverre nødvendig. Plattformen åpner for at returavtaler kan og skal stilles som betingelse for bistand, og flere ministre fra Fremskrittspartiet har tatt åpent til orde for nettopp dette. Dette har skapt bekymring hos bl.a. Redd Barna, som advarer mot å la innvandringspolitiske hensyn legge føringer for bistanden. Det er en sammenblanding som vi er enig i at er helt feil, og som bør stanses i budsjettbehandlingen i Stortinget.

Jeg tar med det opp Rødts tre løse forslag til budsjettet.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide [15:17:20]: Tradisjonen tro går heller ikke desember alltid fredelig for seg, heller ikke i internasjonal politikk. I går opplevde vi det vi har forventet en god stund, nemlig at ankeorganet i Verdens handelsorganisasjon sluttet å fungere fordi USA nektet å utnevne nye dommere. Det betyr ikke at WTO har sluttet å fungere, men det betyr at en vesentlig del av det som WTO innebærer, nemlig en forpliktende tvisteløsning, nå har sluttet å fungere. Norge er, som komiteen er godt kjent med, aktivt deltagende i både å reformere og å styrke WTO langs mange akser. Men dette er altså en utvikling som også bærer i seg langt større spørsmål og utfordringer enn bare ankeorganet. Det bærer i seg mye av den stormaktsrivaliseringen vi ser mer og mer av, og som jeg tror vi kommer til å diskutere i Stortinget også i året vi har foran oss.

Det året vi skal inn i og som budsjettet gjelder for, har også mange utfordrende hendelser som vi vet om allerede. Det ene er at vi skal inn i en tilsynskonferanse for NPT, ikkespredningsavtalen. Det er en avtale som er usedvanlig viktig, men vi vet samtidig at det er sterke spenninger. Spørsmålet er hva vi kan klare å få til på den tilsynskonferansen.

Det er også et år som er viktig for Norge fordi vi sitter i styret i IAEA. Det arbeidet er noe vi prioriterer høyt fra norsk side.

Vi vet fra den siste appellen for FNs humanitære behov, som ble lansert 3. desember, at det nå er et rekordhøyt antall mennesker som har behov for humanitær assistanse. Anslagene er 167,6 millioner mennesker. Det er også en av hovedårsakene til at vi øker det humanitære budsjettet ytterligere for 2020. Det er nå oppe i ca. 5,5 mrd. kr. Siden 2013 har det humanitære budsjettet økt med 68 pst. Det er dessverre noe som skjuler en stor og tragisk realitet, nemlig at behovene øker og øker, og at det internasjonale samfunnet har utfordringer med å holde tritt med utviklingen. Det er en viktig årsak bak det at vi i den humanitære strategien som ble presentert i fjor, også peker på behovet for innovasjon, nemlig det å nå ut til flere på en bedre måte.

En del av vårt humanitære arbeid handler også om å støtte opp om tiltak for å hindre og forebygge seksuell og kjønnsbasert vold i humanitære kriser. Det er et stort og voksende problem. Vi har fra norsk side varslet at vi kommer til å bruke 1 mrd. kr på det de neste årene. Det er viktig fordi det er et problem som blir stadig mer utbredt, og der vi ser utfordringene manifestere seg også lenge etter at en konflikt er over.

Vi har i budsjettforslaget også foreslått en betydelig styrking for stabilisering av land i krise og konflikt. Det gjelder særlig for land som har tatt imot mange flyktninger fra nabolandene, og det er en utfordring å klare å håndtere det i sammenheng med at vertssamfunnene også er fattige. Dette er også en mulighet som ligger litt mellom det å yte humanitær bistand og det å yte langsiktig bistand.

Vi gir i tillegg også økt støtte til arbeidet for menneskerettigheter. Det er dessverre også et område der vi ser behovene øke. Dette gjelder ikke bare land som er langt unna oss. Dette gjelder i aller høyeste grad også land som er nær oss, både geografisk og på andre måter, der vi både gjennom midler til våre nærområder og gjennom andre midler kan bidra til å styrke arbeidet for menneskerettigheter.

Det er viktig for regjeringa å fortsette en forutsigbar og stabil nordområdepolitikk. Nordområdene er vårt viktigste strategiske ansvarsområde. Det er også bakgrunnen for at regjeringa tar sikte på å legge fram en ny nordområdemelding neste høst, altså høsten 2020. Vårt naboskap med Russland er en definerende faktor i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Det har det tradisjonelt vært, og det kommer det også til å være i framtida. Det vi gjør i nordområdene, har betydelig innvirkning på hvordan vi fra vår side og sammen med allierte klarer å opprettholde Arktis som en fredelig og stabil region der internasjonal rett følges.

Martin Kolberg (A) [15:35:34]: Vi i denne salen er sikkert enige om at Norge er et privilegert land i verden. Det har selvfølgelig på ingen måte kommet av seg selv. Det handler om befolkningens arbeid og innsats kombinert med vilje til fellesskap. Men i vår sammenheng må vi i denne debatten framheve demokratiet og det internasjonale samarbeidet, som også er av veldig stor betydning for at Norge skal være et godt og framtidsrettet land. Norge har i hele etterkrigstiden aktivt deltatt i byggingen av internasjonal rettsorden og organisasjoner. NATO-medlemskapet og EØS-avtalen er bærebjelkene. Vi kan alle sammen slå fast, tror jeg, at dette har tjent Norge, og det har dermed tjent befolkningens interesser stort.

Vi snakker om den vestlige verden som et samlebegrep. Vi snakker om den vestlige kultur, som vi mener har vært det bærende verdifellesskapet i denne politikken. Hva har det handlet om, også i internasjonal sammenheng? Jo, det har handlet om frihet, internasjonal solidaritet, demokrati, menneskerettigheter og nå selvfølgelig bærekraftig økonomi og kampen om klimautviklingen. Med forbehold for representanten Tybring-Gjedde og det han står for – som jeg ikke er helt sikker på om Fremskrittspartiet står for, men han står nå her og sier det – tror jeg det er ganske bred enighet om dette i det norske storting og i den norske befolkningen. Jeg hører f.eks. på innlegget til representanten Tetzschner, som sier – med andre ord – omtrent nøyaktig det samme som jeg nå har sagt.

Hvorfor har jeg sagt dette, som i og for seg er en selvfølgelighet? Jo, for å si det som er påpekt – indirekte – av andre: Nå kan dette fellesskapet settes på prøve. Og hvem er det som gjør det? Er det press utenfra? Nei, det er den amerikanske utenrikspolitikken, styrt av president Donald Trump, som setter dette på prøve. Man går ut av alle vesentlige internasjonale avtaler, og nå – som utenriksministeren helt riktig påpekte – stopper altså effektiviteten i WTO. Hva står vi overfor i utenrikspolitikken her? Jeg er veldig skremt av det, og jeg er lei meg for det, for amerikanerne har jo egentlig vært de som har stått som garantistene for disse verdiene. Nå legges de altså til side. Da blir det spørsmål om hvordan vi skal stille oss i en sånn situasjon. Det er egentlig det absolutt viktigste spørsmålet. Jo, vi må nå si enda tydeligere ifra. Det er ikke så ofte i disse sammenhenger jeg er uenig med representantene for SV, men å ta større avstand fra amerikanerne tror jeg kan bli veldig vanskelig. Men på disse områdene må vi nå si tydelig ifra, vi må markere tydelig at dette er en uakseptabel utvikling. Amerikanerne må få tydelig beskjed, også fra det norske storting, om at dette er en linje som vil undergrave det vestlige fellesskapet på en slik måte at det kan miste sin kraft og dermed skade Norge.

Vi har hatt det samme fellesskapet knyttet til Forsvaret som vi har hatt på linjen i utenrikspolitikken, egentlig. Arbeiderpartiet har stått som garantisten for det sterke Forsvaret. Vi ser i dag at vi legger fram et forsvarsbudsjett som er 378 mill. kr sterkere enn regjeringens, og vi har inngått de nødvendige forlikene. Så opplever vi altså at man gjennom denne budsjettbehandlingen forsøker å komme seg vekk fra de vedtakene som forlikene egentlig bygger på. Nå gjenstår det å høre hva forsvarsministeren sier om dette i denne debatten. Jeg venter spent på det, og jeg skal komme tungt tilbake til det når jeg har hørt forsvarsministerens innlegg. Det er helt nødvendig at vi holder fast ved forlikskulturen innenfor forsvarspolitikken hvis vi skal greie å opprettholde nasjonal konsensus og et sterkt nok forsvar, og regjeringen må ikke utfordre dette.

Ingjerd Schou (H) [15:40:45]: Statsbudsjettet som vi skal vedta i dag, tjener norske interesser og er i Norges interesse. Verden rundt oss er i rask endring, og relasjoner vi hittil har tatt for gitt, må igjen forsvares. Det er dette regjeringen og de fire regjeringspartiene sørger for ved statsbudsjettet for 2020.

I en tid da verden er i rask endring, er regjeringen en garantist for norsk posisjon i viktige internasjonale forbund. Det er vi ved å sørge for at Norge har en plass ved bordet i viktige internasjonale organisasjoner og beslutningsforum, og ved å være sterke forsvarere av internasjonalt samarbeid. Viktige satsinger i det utenrikspolitiske budsjettet er kampanjen for norsk medlemskap i FNs sikkerhetsråd, formannskapet i Barentsrådet og miljøsamarbeidet med Russland, for å nevne noe.

Det er påtagelig at våre fire partier står mer alene enn tidligere i å ivareta viktige relasjoner for Norges trygghet, anerkjennelse og interesse. Vi opplever ikke lenger at Arbeiderpartiet står ved vår side på samme måte som før i disse spørsmålene, og vi ser også et Senterparti som trekker stadig lenger ut i populisme i internasjonale spørsmål. Fellesskapet settes på prøve her hjemme.

Relasjonene er globale opp mot FN-systemet, men også sikkerhetspolitiske, som mot NATO, og regionale mot EU og Europa. Spesielt når det gjelder de to sistnevnte, ser vi at regjeringen står mer alene enn tidligere.

I innstillingen komiteen avgir, ønsker både Senterpartiet og SV i merknads form forbudstraktaten mot atomvåpen velkommen, dette på tross av at NATO har advart mot den, på tross av at ingen andre NATO-land har tatt initiativ til å underskrive traktaten, og på tross av at vår egen komité senest i vår behandlet utredningen som slår fast at traktaten er uforenlig med alliansens forpliktelser.

Det er også påfallende hvordan EØS-motstanden er tydeligere enn før hos opposisjonen. Dette er en motstand uten klangbunn i den norske befolkningen og norsk næringsliv, som tvert imot ser verdien av den norske Europa-tilknytningen gjennom EØS. Selv om endringene vi ser i verden rundt oss, hittil ikke har rammet norsk økonomi, er det viktig for regjeringen å føre en aktiv utenrikspolitikk som sikrer norske interesser, norsk økonomi og norske arbeidsplasser.

Regjeringen foreslår å bevilge 4,5 mrd. kr i 2020 til oppfølgingen av Norges allerede inngåtte avtale med EU om EØS-midlene, en økning på 1,7 mrd. kr fra 2019. EØS-midlene er Norges bidrag til sosial og økonomisk utjevning i det europeiske økonomiske samarbeidsområdet, og støtten skal også styrke forbindelsen og samarbeidet mellom Norge og mottakerlandene. Det planlegges for at om lag 27 pst. av midlene vil gå til innovasjon, forskning og utdanning, mens om lag 19 pst. går til planlagte prosjekter innenfor sivilt samfunn, godt styresett, grunnleggende rettigheter og kultur.

Senterpartiet ønsker å gjennomføre radikale kutt i EØS-midlene. Dette er allerede forpliktende midler. Sett opp mot at også Arbeiderpartiet ønsker kutt i disse forpliktende midlene, varsler dette en storstilt endring i vår utenrikspolitikk fra opposisjonen.

Budsjettforslaget innebærer også en økt forskningssatsing på temaet Asia i endring og på europolitisk forskning. Samlet vil disse satsingene økes med 10 mill. kr. Denne styrkingen er viktig. Europa er preget av store endringer, og vi er tjent med å oppdatere kunnskap og forståelse for de endringene vi ser, og hvordan de vil påvirke Norge.

Det er også viktige satsingsområder innenfor utviklingspolitikken. Statsbudsjettet for neste år følger opp Norges forpliktelser til å støtte arbeid mot skadelige skikker med 190 mill. kr i året til og med 2023. Gjennom FNs bærekraftsmål har Norge og det øvrige globale samfunnet forpliktet seg til å avskaffe skadelige skikker innen 2030. Dette er viktige tiltak og initiativer som Norge skal bidra godt til. Dette er et særdeles viktig arbeid, og vi kan ikke akseptere at nesten 33 000 jenter giftes bort hver dag, at jenter utsettes for kjønnslemlestelse, og at preferanser for sønner fører til drap på jenter. Vi er nødt til å stå sammen i dette arbeidet, og jeg er glad for at regjeringen viser vilje til å forplikte seg – men ikke bare det: også til å prioritere.

Per-Willy Amundsen (FrP) [15:45:59]: Forsvar av landet er statens desidert viktigste oppgave. Fremskrittspartiet er opptatt av at norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk har som mål å sikre Norges suverenitet, territorielle integritet og politiske handlefrihet. Forsvarets grunnleggende rasjonale er å ha en avskrekkende effekt på mulige angripere samt å forsvare Norge og allierte mot eksterne trusler, anslag og angrep. Fundamentet for Norges sikkerhet er NATO. Norge må ha et moderne forsvar som inngår i en sterk og troverdig allianse. Dette vil ha en avskrekkende effekt og redusere sannsynligheten for at vi kommer i en situasjon der Norges eller alliertes sikkerhet utfordres og må forsvares med militær makt.

Forsvaret spiller en viktig rolle i samfunnets samlede beredskap, på samme måte som samfunnet for øvrig er avgjørende for at Forsvaret skal kunne fungere i krise eller krig. Fremskrittspartiet er opptatt av at totalforsvaret, samfunnets totale evne til å løse sine oppdrag i krise og krig, må adresseres, slik at det blir et bedre og bredere samarbeid med de sivile sektorene og Forsvaret. Et nærmere samarbeid med sivile og private aktører må styrkes der det er hensiktsmessig. Dette vil være avgjørende for å se alle samfunnets ressurser under ett for å oppnå en tilstrekkelig beredskap.

Denne regjeringen har styrket Forsvaret hvert eneste år siden 2013. Vi har nå fått på plass grunnmuren i Forsvaret. Vedlikeholds- og reservedelssituasjonen er kraftig bedret, mengden trening og øving har økt, mannskapene har bedre utrustning, avdelingene har blitt bedre og har mer oppdatert materiell enn tidligere – mange tunge investeringer ligger inne i inneværende langtidsplan. Med forsvarsbudsjettet for 2020, som er på over 60 mrd. kr, følger regjeringen opp både langtidsplanen og Stortingets beslutning om å øke ambisjonene for landmakten utover de økonomiske planforutsetningene for langtidsplanen.

Regjeringens budsjettforslag fortsetter å legge til rette for en langsiktig og bærekraftig utvikling av forsvarsstrukturen, med en reell balanse mellom oppgaver, struktur og økonomi. Det framlagte budsjettforslaget vil gi økte investeringer i nytt materiell, etablering og drift av jegerkompaniet ved Garnisonen i Sør-Varanger, etablering av kampluftvern og styrking av materielldriften i Hæren.

Videre økes aktiviteten ved innfasing av nye F-35 kampfly og NH90-helikoptre.

Regjeringen fortsetter også det viktige arbeidet med grunnsikringen av forsvarssektorens skjermingsverdige objekter.

Dette budsjettet er med på å legge et godt grunnlag for veien videre i Forsvarets utvikling i den kommende, nye langtidsplanen. Da har også Fremskrittspartiet en forventning om en langt raskere styrking av Forsvaret, i tråd med de gode rådene forsvarssjefen har gitt oss. I så måte er Fremskrittspartiet utålmodig.

Hver dag blir 33 000 jenter giftet bort. Over 200 millioner jenter og kvinner som lever i dag, har blitt kjønnslemlestet. Mange steder blir jenter drept fordi foreldrene heller vil ha en gutt. Dette skjer i kulturer som tilskriver kvinner en lavere verdi enn menn, og som derfor gir mannen rett til å herske over kvinnen. Dette kan ikke relativiseres bort, men må bekjempes. Jeg er derfor stolt over at regjeringen tar et lederansvar internasjonalt i å bekjempe disse skadelige skikkene. Det er satt av 190 mill. kr i året fram til 2023 til dette arbeidet. Arbeidet mot skadelige skikker vil ikke lykkes uten sterke aktører i det frivillige samfunnet også. Viktig og langvarig endring oppnås først når forandringen skjer innenfra. Derfor er det viktig å drive påvirkningsarbeid med og for ungdom som arbeider med holdningsendringer, og som utfordrer patriarkalske maktstrukturer på grasrota.

Statsråd Frank Bakke-Jensen [15:51:16]: Med budsjettforslaget for 2020 har regjeringen lagt til over 8 mrd. kr samlet i perioden 2017–2020 – helt i tråd med de økonomiske forutsetningene vi presenterte i Prop. 151 S for 2015–2016 i 2016, langtidsplanen.

Utover dette har regjeringen i denne perioden finansiert landmaktforliket i Stortinget høsten 2017, økte militære bidrag i internasjonale operasjoner, forsert anskaffelse av nye kystvaktfartøy og tiltak etter havariet med KNM «Helge Ingstad».

Langtidsplanen legger opp til en storstilt fornyelse og utvikling av struktur. Basestrukturen utvikles, nytt materiell i alle forsvarsgrener og Heimevernet tilføres, samtidig som gammelt materiell utfases.

Den samlede innsatsen de siste årene på bl.a. økt aktivitet og styrking av grunnmuren gjør at våre operative styrker er mer tilgjengelige og kan øve mer med materiell som fungerer.

Så er ikke alt rosenrødt. Det er forsinkelser i flere leveranser. På noen områder blir driften dyrere enn forutsatt, og valuta- og drivstoffprisene tilpasser seg dessverre ikke våre budsjetter.

Regjeringen foreslår for 2020 å øke forsvarsbudsjettet nominelt med over 2,1 mrd. kr, og budsjettet er nå på nærmere 61 mrd. kr. Regnestykket er komplisert og består av mange faktorer, både plusser og minuser. Fakta er dog at vi har lagt inn 2,4 mrd. kr i friske midler til tiltak i langtidsplanen, i tråd med forutsetningene for planen. Dette er reelle økninger som bidrar til å styrke Forsvaret. I tillegg har vi for 2020 lagt inn 17,2 mill. kr til delt helikopterløsning på Rygge og Bardufoss og 105 mill. kr. til tiltak etter fregatthavariet.

Regjeringen fortsetter å styrke den militære tilstedeværelsen, tilgjengeligheten og beredskapen.

For Hærens del går styrkingen til etablering og drift av nytt kampluftvern, mer ammunisjon til trening og øving og mer reservedeler til stridsvognene. Vi fortsetter etablering av nye avdelinger i Finnmark. Aktivitetsnivået i etterretningsbataljonen økes, og artilleribataljonen bygges opp og mottar kampluftvern og nytt artilleri.

Regjeringen viderefører det høye nivået på øving og trening av Heimevernet og fortsetter fornyelsen av personlig bekledning.

Sjøforsvaret bygger opp en femte besetning for fregattene og etablerer en åttende besetning for ytre kystvakt.

Luftforsvaret fortsetter innfasingen av F-35 kampfly og nye helikoptre og forbereder overgangen til og mottak av nye P-8 maritime patruljefly fra 2022.

For 2020 går om lag 70 pst. av langtidsplanopptrappingen til investeringer i strategiske kapasiteter, herunder nye ubåter, nye maritime patruljefly og nytt artillerisystem til Hæren. Det pågår også større investeringsprosjekter i infrastruktur til Forsvaret over hele landet, hvorav prosjektene på Ørland, Evenes, Værnes og Haakonsvern har de største utgiftene i 2020.

En sak som har fått mye oppmerksomhet i høst, er turbulenssaken på Evenes. Jeg er kjent med at Avinor og Forsvarsbygg i fellesskap nå har funnet en helhetlig og framtidsrettet løsning for lokalisering av den nye hangaren for våre maritime patruljefly på Evenes. Turbulensutfordringene ser derfor ut til å være løst. Jeg vil på nyåret komme tilbake til Stortinget med ytterligere informasjon om prosjektet for hangarer til våre nye maritime patruljefly.

Den nye kampflyanskaffelsen er i rute. Regjeringen ber i budsjettforslaget om fullmakt for anskaffelse av de siste seks kampflyene. Jeg er glad for at et bredt flertall på Stortinget støtter dette.

De siste kalkylene viser at kampflyanskaffelsen har en forventet kostnad som ligger innenfor kostnadsrammen satt av Stortinget i 2012. Dollarkursen har gitt oss høyere utgifter, men samtidig har stykkprisen per fly blitt betydelig lavere.

I oktober mottok jeg det fagmilitære rådet fra forsvarssjefen, som er et meget viktig innspill i arbeidet med den neste langtidsplanen. Rådene vi har fått, skal vi nå behandle politisk, og det vil være mange hensyn og sammenhenger som skal vurderes i regjering og deretter av Stortinget.

Så avslutningsvis til debatten rundt forlik: Landmaktproposisjonen ble behandlet i Stortinget, og vi tok den videre med fire forslag: Vi skulle levere et kostnadsoverslag for en fullt ut oppsatt 2. bataljon. Det har vi levert. Vi skulle levere en vurdering av leasing eller leie av stridsvogner. Det var vurdert ikke mulig. Vi skulle gjennomføre en kvalitetsreform i Heimevernet. Den er levert, det er det stor enighet om. Og vi skulle få en delt helikopterløsning mellom Bardufoss og Rygge som tjente både Hæren og spesialstyrkene. Det har vi også levert på. I tillegg har vi altså fått flertall i Stortinget for at disse løsningene er godkjent.

Jeg er helt enig i at forlik i de store sakene som forsvars- og sikkerhetspolitikk er, er viktig. Men et forlik betinger også at man opparbeider en felles forståelse av hva slags vedtak man fatter. Den tilliten bør vi trene litt på i dette huset.

Hårek Elvenes (H) [16:09:24]: Statsbudsjettet for 2020 gjelder det siste året i inneværende langtidsplanperiode. Da er det passende å ta en liten oppsummering.

Steg for steg bygges Forsvaret opp, og det som skiller denne fireårsperioden fra mange foregående fireårsperioder, er at den planen vi har lagt, faktisk er blitt finansiert. Gjennom det bygger man nå opp Forsvaret etter mange års nedbygging. Regjeringen overtok i 2013 et forsvar på felgen. Daværende forsvarsminister Ine Marie Eriksen Søreide og forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen igangsatte en total gjennomgang av Forsvaret. Resultatet var nedslående. Det forelå en ubetalt regning på 180 mrd. kr uten noen plan for å gjøre opp.

Det var en svært krevende utfordring å overta Forsvaret i en slik forfatning. Man måtte prioritere, og man har valgt å prioritere de kapasiteter, våpensystemer og fartøy som gjør oss i stand til å ivareta vår rolle som NATO i nord på en god måte.

Dessuten er også Hæren blitt styrket. Hæren får nytt artilleri, Hæren får nytt kampluftvern, og Hæren har også fått utstyr for elektroniske mottiltak. For å sette nasjonen Norge bedre i stand til å skjønne hva som skjer i våre nærområder, og ha et grunnlag for å kunne ta korrekte og gode avgjørelser, har også Etterretningstjenesten fått sitt budsjett doblet.

Regjeringen har økt forsvarsbudsjettet med 30 pst., det vil si fra ca. 40 mrd. kr i 2013 til 61 mrd. kr i 2020. Nå melder også resultatene seg. Hvis man går inn i forsvarssjefens årsberetninger, ser man at den operative evnen er blitt bedre, og forsvarssjefen skriver også i sitt fagmilitære råd at gjeldende handlingsplan har ført til at Forsvaret på en rekke felter nå er bedre, og at det vil bli ytterligere bedret etter hvert som budsjettene kommer til å øke.

Forsvarsbudsjettet for 2020 har økt med 2 mrd. kr. Vi setter Forsvaret i stand, grunnmuren er kommet på plass, og materiellinvesteringene utgjør 27 pst., noe som er vesentlig høyere enn det kravet NATO legger til grunn.

Jeg må si at Arbeiderpartiets alternative budsjett er en føljetong i brutte egne løfter. Det er også en total mangel på oppfølging av den kritikken som er kommet mot regjeringen knyttet til landmaktsforliket. I 2018 var det et stort oppslag i VG om at Arbeiderpartiet skulle ut på bruktmarkedet og kjøpe nye Bell-helikoptre. Så kom budsjettet for 2019, og der var det intet spor etter investeringer til slike helikoptre. Så kommer vi til valgåret 2019, og Arbeiderpartiet reiser rundt med et stedstilpasset helikopterbudskap og går tungt ut og forteller at man skal kjøpe nye Black Hawk-helikoptre. Så kom budsjettet for 2020 – ingen spor etter Black Hawk.

Arbeiderpartiet har også forsøkt å gjøre det til sin paradegren å kritisere regjeringens investeringsplan knyttet til stridsvogner. Det faller på steingrunn. Man gjorde et tappert forsøk i statsbudsjettet for 2019 og satte av 70 mill. kr til stridsvogner. Det var altså nok til en tre fjerdedels stridsvogn. Så kommer budsjettet for 2020, og der er det intet spor etter stridsvogner. Arbeiderpartiet har kapitulert.

Regjeringen foreslår å bevilge 6 mrd. kr til Hæren i 2020. Oppbyggingen av Finnmark landforsvar går ufortrødent videre. På kort tid er antall tjenestegjørende befal og soldater på garnisonen i Porsanger økt fra 100 til 450 og er på rask vei mot 800, og garnisonen i Sør-Varanger får nytt jegerkompani som vil være fullt operativt i 2022.

Senterpartiets påstand om at landmakten er nedprioritert, har ingen rot i virkeligheten. Men regjeringen måtte gjøre en prioritering, for man var i en situasjon der omtrent samtlige hovedkampsystemer var kommet til veis ende samtidig. Da gjorde man det viktigste først.

Statsråd Dag-Inge Ulstein [16:14:53]: Det haster med å utrydde ekstrem fattigdom og nå de andre bærekraftsmålene før 2030.

Siden 1990 har antallet ekstremt fattige i verden falt fra nesten to milliarder mennesker til rundt 800 millioner. Selv om andelen fattige er mer enn halvert, er det like mange ekstremt fattige i Afrika i dag som for 15 år siden. Det vil si at mer enn halvparten av verdens fattige befinner seg nettopp der, mot bare 15 pst. i 1990. Komitélederen var inne på at tyngdepunktet skyves fra Sør-Asia til Afrika sør for Sahara. Hovedsakelig er det der vi vil finne dette som et fenomen framover. Det er med andre ord den siste etappen som blir den tøffeste.

Sult er også igjen på frammarsj, mye i de samme områdene. Sammen med sterk befolkningsvekst – vi vil antakeligvis være så mange som to milliarder flere innen 2050 – vil det gi behov for mye mer mat. 50 pst. mer må produseres med en tredjedel av klimaavtrykket, samtidig som de samme klimaendringene i mange av disse allerede sårbare områdene ødelegger for avling på avling. Det er med andre ord god grunn til at FNs generalsekretær har gitt en så tydelig beskjed. Vi må nå dem som er, og han sier «furthest behind first» enten man bor i Afrika sør for Sahara, utsettes for moderne slaveri, holdes tilbake av skadelige skikker, er personer med funksjonsnedsettelse eller får avlingene sine skylt bort som følge av klimaendringene. Vi kan ikke nå bærekraftsmålene uten å styrke innsatsen for de gruppene.

Totalt vil regjeringens foreslåtte økning på 1,4 mrd. kr bringe bistandsbudsjettet opp i 39,2 mrd. kr. Men penger alene er ikke nok. Forstå meg rett, for bistandspengene er bare en liten del av det som skal til. Beregninger sier at det er kun 10 pst. av finansieringen fra bistanden som skal til for å nå bærekraftsmålene. Land kommer seg ikke ut av fattigdom uten at de selv tar eierskap og gjør det ved egen kraft. Derfor er lokal ressursmobilisering, skatt for utvikling, antikorrupsjonsarbeid – ulovlig kapitalflukt – jobbskaping og næringsutvikling avgjørende. Derfor spisser vi de verktøyene som i størst mulig grad setter myndigheter og mennesker i stand til å skape sin egen vekst. Kunnskap etterspørres derfor mer sammen med midler, slik som Kunnskapsbanken vår, bruk av teknologi og innovasjon – vi legger straks fram digitaliseringsmeldingen i utviklingspolitikken som viser nettopp hvordan teknologi brukt på rett måte f.eks. kan gi kvalitetsundervisning til nye og unådde grupper – eller dronene som Rwanda nå har tatt i bruk, som sender 1,5 liter livsviktig blod opptil 150 km, en del av en ny infrastruktur som redder liv som før ikke hadde en sjanse. Det viser at digitalisering og innovasjon kan multiplisere effektene og ikke minst nå de mest sårbare.

Siden 2013 har regjeringen mer enn doblet innsatsen for at jenter og gutter verden over skal få utdanning. Men det blir ingen utdanning hvis unge jenters egne foreldre gifter dem bort, eller velger dem bort fordi de heller ønsker seg en gutt. Som nevnt flere ganger her i salen: Hver dag forbereder over 30 000 jentebarn seg på å stå brud. De som tvinger sine egne døtre til å gifte seg, tar fra dem barndommen, livet og framtiden disse jentene skulle hatt, men tvinger også sitt eget land til å forbli i fattigdom. Derfor er det moderne og framtidsrettet utviklingspolitikk når regjeringen nå styrker kampen mot skadelige skikker som barneekteskap, kjønnslemlestelse og «gendercide» – preferanse for gutter. Vi oppretter også en egen post på statsbudsjettet for sårbare grupper på nesten en halv milliard kroner. Det skal gå til personer med funksjonsnedsettelse og til bekjempelse av moderne slaveriformer som menneskehandel, tvangsarbeid og barnearbeid.

Det hjelper heller ingen med utdanning hvis de rammes av sykdom eller for tidlig død. Nå tar Norge lederskap innen global helse et skritt videre ved å være det første landet i verden med en global strategi for bekjempelse av ikke-smittsomme sykdommer.

I løpet av to år har vi doblet satsingen på fornybar energi i utviklingsland. Med den nye garantisatsingen tar vi nye steg og når landsbyer som ikke er tilknyttet nasjonale strømnett. Slike løsninger vil bidra til bedre luft, bedre helse, bedre klima og flere arbeidsplasser og være del av en viktig miks for å sikre at det framtidige energibehovet blir dekket av fornybar energi. Vi har verken råd til eller rett til å lukke øynene for at klimaendringene allerede ødelegger avlinger og tvinger millioner fra sine hjem. Folk dør, naturen blir brutt ned i et tempo som gjør at mange også her hjemme er i ferd med å våkne. Derfor styrker vi satsingen på klimatilpasning og forebygging av sult, bekjempelse av sult med en halv milliard kroner, slik at den samlede klimainnsatsen øker også i 2020.

Skal vi lykkes med å utrydde fattigdom, er landbruk og matsikkerhet helt sentralt. En veldig stor andel av fattige og sårbare livnærer seg som småbrukere. Det viser hvor tett integrert vi må jobbe knyttet til fattigdomsbekjempelse, klimatilpasning og bærekraftige matsystem.

Ingjerd Schou (H) [16:31:11]: De siste årene har verden blitt mer uforutsigbar. Vi ser et mer selvhevdende Russland der øvingsmønsteret i nord er mer aggressivt, og som kontinuerlig også underminerer og forsøker å splitte Vesten, herunder NATO og EU. Videre øker antall digitale angrep generelt både i omfang og i alvorlighetsgrad. Internasjonal terrorisme vedvarer som alvorlig problem i store deler av verden.

Den globale og regionale spenningen har økt. Forsvaret må styrkes ytterligere for å kunne håndtere dette, og det trengs mer kampkraft og bedre beredskap. Derfor har Høyre snudd nedbyggingen av Forsvaret under de rød-grønne til en solid oppbygging. Nå ser vi at Forsvarets operative evne øker, og dette framgår tydelig av Forsvarets årsrapporter de seneste årene. Den operative evnen er stadig på vei oppover og vil, når inneværende langtidsplan er fullendt i 2020, være vesentlig bedret.

Siden 2013 har regjeringen økt budsjettet reelt med om lag 30 pst., fra rundt 43 mrd. kr til 61 mrd. kr, og vi fornyer en svært høy andel av Forsvarets hovedkampsystemer samtidig. Vi anskaffer nye kampfly, maritime overvåkingsfly, helikoptre, ubåter, artilleri, luftvern og en rekke annet viktig materiell for at Norge også i framtiden skal kunne forsvare seg.

Vi har dessuten styrket Etterretningstjenesten kraftig for å bedre evnen til å forstå hva som foregår rundt oss.

Regjeringen vil sette av penger til midlertidige tiltak som skal redusere de negative operative konsekvenser av havariet med KNM «Helge Ingstad». Dette inkluderer økt antall seilingsdøgn for logistikkfartøyet KNM «Maud» og reanskaffelse av tapt reservedelspakke til internasjonale operasjoner for fregattene.

Satsingen gir resultater, og forsvarssjefen melder tilbake om økt aktivitet og at utviklingen går i riktig retning. Med regjeringens forslag til budsjett og inkludert justeringene i rapporten av forsvarsutgifter til NATO er den foreløpige prognosen for forsvarsutgiftenes andel av bruttonasjonalproduktet på om lag 1,8 pst. i 2020.

Med de store budsjettøkningene og justert rapportering av forsvarsutgiftene har bruttonasjonalandelen økt fra 1,51 pst. i 2013 til anslagsvis 1,8 pst. i 2020, og med den nye langtidsplanen for Forsvaret som skal vedtas neste år, skal Forsvaret styrkes ytterligere og vokse de neste årene.

Iselin Haugo (H) [16:34:04]: Vi kan være stolte av budsjettet regjeringen har lagt fram. Det gjelder ikke minst innenfor utenriks- og utviklingspolitikken.

La meg spesielt trekke fram ett tiltak som vi burde legge merke til. Det er styrkingen av innsatsen for utdanning globalt. Det er om lag 64 millioner barn i barneskolealder og rundt 61 millioner ungdommer i verden som ikke får skolegang.

Utdanning er en satsing regjeringen har gjennomført og videreført i mange år. Det er positivt at dette området fortsatt følges opp av utenriksminister Ine Eriksen Søreide og utviklingsminister Dag-Inge Ulstein.

Støtten til utdanning foreslås videreført på et høyt nivå i 2020. Samlet er det satt av 3,7 mrd. kr til dette, og regjeringens mål er at Norge skal bidra til å sikre kvalitetsutdanning for alle i tråd med FNs bærekraftsmål 4, som sier at vi skal sikre inkluderende og rettferdig kvalitetsutdanning for alle og fremme livslang læring. Dette innebærer at vi gir støtte til utdanning også der det hersker krig og konflikt. Og videre innebærer det at vi styrker jenters rett til utdanning og yrkesopplæring.

Det er et mål å fremme kvalitet og læring samt å nå de mest marginaliserte, særlig barn med funksjonsnedsettelse. Dette utgjør summen av regjeringens hovedprioriteringer i den norske utdanningssatsingen. Dette er positivt.

For meg personlig er det veldig viktig at jenter får mulighet til å gå på skole, sånn at de kan få lov til å forsørge seg selv. Derfor er det veldig bra at regjeringen støtter jenters rett til utdanning. Det fremmer likestilling, styrker lokalmiljøet og er med på å bekjempe fattigdomsfeller.

Regjeringen fremmer lik tilgang til utdanning bl.a. gjennom samarbeid mellom UNESCO og UNICEF. Det er viktig at Norge går foran i dette arbeidet. Vi kan ikke gjennomføre alt alene, men vi kan gjøre en forskjell, f.eks. i et land som Malawi, som er pilotland for vår utdanningssatsing. Vi kan bidra til at flere land trekker i samme retning, og statsbudsjettet for neste år viser at vi tar et slikt ansvar.

Statsråd Ingvil Smines Tybring-Gjedde [16:36:43]: Jeg har den ære å legge fram for Stortinget svalbardbudsjettet sammen med statsbudsjettet. I proposisjonen får Stortinget en oversikt over alle forslag til bevilgninger for Svalbard, og det er bred politisk enighet om hovedmålene i norsk svalbardpolitikk. De overordnede målene for svalbardpolitikken ligger fast, og de ligger til grunn for forvaltningen av øygruppen.

Forvaltningen av Svalbard skal være preget av forutsigbarhet og kontinuitet. Svalbardbudsjettet reflekterer dette.

Svalbards geografiske plassering, krevende klima og store avstander gir utfordringer for samfunnssikkerhet og beredskap. Jeg er glad for at Stortinget i budsjettenigheten har forlenget seilingssesongen for Sysselmannens fartøy M/S «Polarsyssel», slik at denne nå kan disponeres hele året. Vi ser nemlig at maritim aktivitet rundt Svalbard øker, både med tanke på hvor langt nord den går, og hvor langt inn i vinteren den strekker seg.

«Polarsyssel» er én sentral ressurs i rednings- og beredskapsarbeidet på Svalbard. Komiteens forslag til økning av tilskuddet på svalbardbudsjettet vil styrke beredskapen ytterligere. Samtidig er det svært viktig å prioritere forebyggende tiltak for sikkerhet og beredskap. Forholdene på og ved Svalbard kan gjøre det vanskelig å gjennomføre rednings- og bergingsoperasjoner.

Boligområdene under fjellet Sukkertoppen og boliger langs Vannledningsdalen er særlig utsatt for uønskede naturhendelser. Nye klimaframskrivninger for Longyearbyen har gitt utfordringer for geoteknikk, fundamentering og bygging av fysiske tiltak i områder med permafrost, og vi har sett oss nødt til å utrede tiltakene nærmere. Arbeidet med installering av fysiske tiltak er forsinket som følge av dette, og regjeringen foreslår å bevilge 61,2 mill. kr til skredsikring i 2020.

En del boliger under fjellet Sukkertoppen lar seg ikke sikre mot skred med fysiske tiltak. Flere boliger må derfor fraflyttes og rives. Blant annet som følge av dette har det vært boligmangel i Longyearbyen. Statsbygg har nå ferdigstilt 60 nye boliger i Gruvedalen, og dette har bidratt til en forbedret boligsituasjon i Longyearbyen.

Arbeidet med opprydding i Svea og Lunckefjell vil fortsette i 2020. Dette er svært omfattende prosjekt som det redegjøres nærmere for i proposisjonen til Nærings- og fiskeridepartementet.

Det kan ofte være store avstander til beredskapsressurser. Forebyggende tiltak vil alltid være å foretrekke for å redusere risikoen for skipsulykker. Regjeringen ser miljø og sikkerhet i sammenheng, og vi vil vurdere å gjøre tungoljeforbudet til et generelt forbud, samtidig som vi vil vurdere å innføre størrelsesbegrensninger på skip. Selv om beredskapen og redningstjenesten på Svalbard er betydelig styrket under denne regjeringen, er det grenser for hva redningstjenesten kan utrede.

Lars Haltbrekken (SV) [16:40:06]: Ferske klimatall viser at temperaturene på Svalbard har vært høyere enn gjennomsnittet de siste ni årene. Siden 1961 har temperaturen på Svalbard økt med 5,6 grader. Klimaendringene på Svalbard er dramatiske, oppvarmingen her er om lag seks ganger høyere enn den globale temperaturøkningen. Det slår Meteorologisk institutt fast.

Såkalt vinterregn i vinterhalvåret, som tidligere kom som snø, erstattes nå ofte av kraftig regnvær. Siden 1960-tallet har temperaturøkningen vært tre ganger høyere enn hva vi har opplevd f.eks. her i Oslo. Enkelte måneder har temperaturen i området rundt Longyearbyen vært hele 12–14 grader over normalen. Mange av oss husker tørkesommeren i fjor. Til sammenligning lå da temperaturen bare 3,2 grader over normalen på Blindern. De utfordringene vi ser, er langt mindre enn det vi ser på Svalbard.

Det er på denne øygruppen vi har Norges eneste kullkraftverk. Det forsyner Longyearbyen med strøm og varme. Kulldriften er nå vedtatt nedlagt, og vi må starte arbeidet med å finne nye energiløsninger for svalbardsamfunnet. Lokalstyret på Svalbard ønsker nå å investere i en ny reservekraftløsning som kan kobles opp mot kullkraftverket. Det er viktig at dette blir en utslippsfri løsning for framtiden. Derfor har SV foreslått i sitt budsjett å sette av 30 mill. kr til en batteripakke som kan lades av sol. Den ene veggen på flyplassen i Longyearbyen er allerede i dag dekket av solcellepanel, og potensialet for å bygge ut mer er stort.

Vi bør ha som mål å skape et fornybart og utslippsfritt Svalbard, et Svalbard som kan bli et utstillingsvindu for resten av den arktiske del av verden i kampen mot klimakrisen. Men det begynner å haste med å komme i gang med disse planene. Dessverre kom det ikke noen penger fra regjeringen til den høyst nødvendige energiomstillingen på Svalbard, men vi får håpe det kommer bevilgninger i revidert nasjonalbudsjett for 2020.

Per-Willy Amundsen (FrP) [16:43:12]: Fremskrittspartiet er svært fornøyd med at vi har fått et relativt bredt flertall på Stortinget med på å være tydelige på at dersom de palestinske selvstyremyndighetene fortsetter med å ha skolebøker som fremmer jødehat, radikal islam og forherligelse av vold, i skolen, vil Norge holde tilbake sine midler.

Fremskrittspartiet skulle selvfølgelig gått enda lenger; vi ville ha kuttet midlene allerede nå. Men dette er et veldig tydelig signal fra Stortinget som vi forventer at regjeringen følger opp, og vi forventer at utenriksministeren kommer tilbake til Stortinget og redegjør for hvordan det blir fulgt opp dersom rapporten viser det som for øvrig allerede er dokumentert.

Derfor er det leit å se at også partier som har vært relativt vokale mot palestinske selvstyremyndigheter i det offentlige rom og sagt at dette er uakseptabelt, noe det er, ikke støtter denne merknaden. Når det gjelder SV, hadde jeg vel ikke forventet noe særlig. Men at Arbeiderpartiet ikke kan stå inne for en sånn merknad, synes jeg er bekymringsfullt. Det vitner om et Arbeiderparti i glideflukt, og jeg er redd for at det kanskje er et uttrykk for at Arbeiderpartiet er i ferd med å bli radikalisert. Mitt spørsmål er: Er det palestinaaktivistene som har fått gjennomslag i Arbeiderpartiets stortingsgruppe? Er det blitt sånn at man ikke kan være enige om helt fundamentale ting som dette og samle seg bredt i Stortinget om en så viktig sak som dette faktisk er?

Jeg stiller også spørsmål ved Arbeiderpartiets kilde når de sier at disse henvisningene er tatt ut av skolebøkene allerede og dermed ikke er et problem. Det er beviselig feil. For å referere til et av mange eksempler: Elever i de palestinske områdene lærer altså, når de har arabisk på skolen, bl.a. en tekst hvor terrorangrep med brannbomber mot israelske busspassasjerer refereres til som et grillparty. Dette er den typen holdninger som formidles i skolen i Palestina. Det er komplett uakseptabelt, men det er dessverre ikke et samlet storting som gir tydelig nok uttrykk for det i dag. Det er svært beklagelig.

Bengt Fasteraune (Sp) [16:49:52]: Evnen til å forsvare nasjonale interesser og norsk territorium og gi NATO-landene den tryggheten som kreves, ligger i bunnen for det militære forsvaret som vi har i dag. Vi må investere i en struktur som raskt kan innrette seg på endrede trusselbilder. Forsvarsgrenene, Heimevernet, Cyberforsvaret, logistikk og etterretning – det er et bredt sett av kapasiteter som skal ivareta dette. Forsvarssjefen og sjefen for Forsvarets operative overkommando sier rett ut at Forsvaret er for lite, og at reaksjonstiden og utholdenheten må styrkes betydelig, og Hæren er for liten til å kunne forsvare Norge i en konflikt inntil forsterkning fra våre allierte er på plass. Heimevernet, som er en del av den landmakten, er også en viktig del av dette scenarioet. Vi i Senterpartiet ønsker neste år å øke budsjettene med 750 mill. kr. til Hæren og 250 mill. kr til Heimevernet.

Satsingen som skjer i Nord-Norge, er svært viktig for Norge. Vi ønsker å styrke landmakten spesielt – og Heimevernet, som er en del av det. Brigaden, som er kampkraften i Hæren, ligger der den ligger – den ligger i nord. Det er også spennende det som skjer i Finnmark, med både Jegerkompaniet som bygges opp, og ikke minst med manøveravdelingen på Porsangermoen, som er et step mot etablering av en kavaleribataljon. Det er beklagelig hvis det ikke blir mer enn et step, for det er absolutt nødvendig.

Vi i Senterpartiet er opptatt av at landmakten skal forsterkes. Det må også framskyndes i tid. Den samlede kampkraften er viktig, og vi må bygge opp en organisasjon som øker utholdenheten vesentlig. Hærens 2. bataljon er en lett infanteriavdeling. Den er ikke mobiliseringsdisponert. Den ligger i brigaden i dag, den har vært der i mange år og bør absolutt opprettholdes og ikke erstattes med et mobdisponert personell, heller ikke etter 2021. Vi må ikke la en brigade som har hatt en historie, og som er svært viktig, få lov til å være en del av dette spillet. Det er en forringelse av slagkraften brigaden representerer i dag. Det er vi helt klart imot. Når det gjelder helikopter, sier det seg vel nesten selv. Det er vel ingen land som ikke har en tilgjengelig helikopterstyrke som en del av en gripbar brigaderessurs. Det tror jeg ikke det er noe land som ikke har.

Heimevernet har fått økt betydning. De har tillit, og de er tilliten verdig. Utstyr og trening, som det ofte snakkes om, må snart være en selvfølge. Heimevernets oppdrag, territoriell overvåking og kontroll, objektsikring, evne til å bekjempe mindre avdelinger, er kapasiteter som er som skapt for å ivareta hele spekteret av sikkerhetspolitiske kriser. Heimevernet er en organisasjon som kan brukes i hele dette spekteret. Det med Sjøheimevernet er en feilbeslutning – det må på plass igjen for at vi skal ha alle de fire beina som Heimevernet må stå på for å ivareta sitt ansvar.

Sveinung Stensland (H) [16:53:07]: Det er viktig at Norge følger opp sine internasjonale forpliktelser og bidrar til å bekjempe infeksjonssykdommer globalt. Vi har gjort en god innsats i eget land, men smittsomme sykdommer kjenner ingen grenser. Vår historie gir oss et ansvar for å ta lederskap i denne kampen. Vi har forpliktet oss til dette gjennom bærekraftsmålene og gjennom Granavolden-plattformen, hvor det står at Norge skal være en global pådriver for arbeid mot antibiotikaresistens.

I dag står resistent tuberkulose for en tredjedel av alle dødsfall relatert til resistens. Hvert år får over ti millioner mennesker tuberkulose, hvorav en million er barn. Nesten 40 pst. av de rammede har ikke tilgang til helsetjenester og får aldri diagnose og behandling. Mange forblir smittsomme helt til de dør.

Tuberkulose er i dag vanskelig å diagnostisere, og behandlingen er tøff – minst fire forskjellige antibiotika i seks måneder, den samme behandlingen vi hadde i Norge på 1950-tallet.

Det er ganske lett å si at en skal stoppe tuberkuloseepidemien, sånn som verdens ledere har gjort gjennom bærekraftsmålene og under høynivåmøtet om tuberkulose i fjor, men dette forblir tomme ord hvis det ikke følges opp med nok ressurser.

WHO har anslått at det globalt i 2017 var rundt 219 millioner nye tilfeller av malaria, som forårsaket ca. 435 000 dødsfall. 92 pst. av dødsfallene var i Afrika, og 70 pst. av de globale dødsfallene var blant barn under fem år.

Hivinfeksjon er påvist i alle land i verden. UNAIDS anslår at det ved utgangen av 2017 var om lag 37 millioner mennesker som lever med hivinfeksjon. Bare 21 millioner av disse har tilgang på antiviral behandling. Siden starten av epidemien anslås det at ca. 78 millioner mennesker er blitt smittet med hiv, og ca. 35 millioner mennesker har omkommet av aidsrelaterte sykdommer.

Norge støtter det globale fondet for bekjempelse av aids, malaria og tuberkulose. Norge er også en stor giver til Gavi og var sentral i etableringen av CEPI. Jeg mener Norge kan bidra enda mer, og en større andel av vår bistand bør gå til bekjempelse av infeksjonssykdommer. Vi må bruke bistandsmidler til å rydde bort sykdom, på samme måte som vi bruker dem til å rydde havene for plast.

Det er fornuftig å bruke bistandsmidler på noe konkret som vi vet redder liv. Sykdom driver mange ut i enda større fattigdom, gir mer migrasjon og sågar flere som knytter seg til terrorgrupper, noe vi ser bl.a. i Sahel.

Den prekære helsesituasjonen i området sør for Sahara er en viktig driver for destabilisering, migrasjon og terror. Bekjempelse av tuberkulose, malaria og aids er derfor ikke bare medisinsk hjelp, det er avgjørende bidrag til å stabilisere en hel region. Vi har uansett forpliktet oss til å gi en stor andel av statsbudsjettet til utvikling og bistand. Vi må stille strenge krav til at pengene faktisk hjelper mennesker, gir folk bedre liv og skaper en bedre verden. En større andel av bistandsbudsjettet bør gå til sykdomsbekjempelse, fordi dårlig helse hindrer velstand, støter flere ut i fattigdom og destabiliserer deler av verden.

Åsmund Aukrust (A) [16:56:17]: Mens vi sitter her og diskuterer utenriksbudsjettet for neste år, pågår FNs klimaforhandlinger i Madrid. Selv om USA har trukket seg fra Parisavtalen, pågår forhandlingene med full styrke. Det er bra. Det som er mindre bra, er at verden på ingen måte er i rute til å nå Parisavtalens mål om å unngå de katastrofale klimaendringene. Det gjelder både for nasjonale kutt – her er Norge langt unna å lede an – og når det gjelder å bidra internasjonalt. Heller ikke her leverer regjeringen.

Mangelen på finansiering av klimatiltak i utviklingsland er et av hovedproblemene i det internasjonale klimaarbeidet. Arbeiderpartiet mener derfor at klima skal være en av våre virkelig store hovedsatsinger i utviklingspolitikken. Det gjorde vi i den rød-grønne regjeringen, og det har blitt bare viktigere siden 2013. Derfor burde dette ha blitt møtt med budsjettøkninger de siste årene – istedenfor har det blitt møtt med budsjettkutt fra høyreregjeringen. Under Børge Brende var vi faktisk i den situasjonen at det ble kuttet ned til en tredjedel av nivået det var på under regjeringen Stoltenberg. Det gjorde at avtaler som var inngått, måtte avbrytes, og programmer som skulle bli gjennomført med stor suksess, måtte avsluttes umiddelbart. Dette var dobbelt ille. Først og fremst var det ille fordi det er dårlig klimapolitikk, men det er også ille fordi det sier noe om Norges forutsigbarhet i utviklingspolitikken.

Under Nikolai Astrup som utviklingsminister ble det en økning på fornybar energi. Det var bra, selv om det på langt nær er godt nok. Med de signalene som kom fra vår nye utviklingsminister, var jeg sikker på at dette kom til å fortsette å øke under hans styre, men det er altså det motsatte vi har sett. Nok en gang har det kommet store kutt i bevilgningene til fornybar energi. Han sa i replikkvekslingen at han var fornøyd, men sannheten er at det har blitt kuttet 275 mill. kr etter at Dag-Inge Ulstein ble utviklingsminister. Det er ingen grunn til å være fornøyd. Kristelig Folkepartis inntreden i regjeringen skulle altså gi kutt til dette viktige arbeidet.

I Arbeiderpartiet tenker vi motsatt. Vi mener at dette skal være en hovedsatsing. Vi må kombinere bistandsøkninger med å bruke Norges ekspertise på fornybar energi mot løfter om at andre land ikke skal starte opp nye kullkraftverk.

Jeg håper denne regjeringen vil se til hva danskene gjør under ledelse av Mette Frederiksen. Der Norge har reist til Madrid uten en eneste nyhet – utover at statsministeren har sagt at «klimakrise» er å bruke et litt for sterkt ord – har danskene sagt at dette skal de gjøre noe med. Den siste uken har de lansert klimamål om å kutte 70 pst. av sine nasjonale utslipp, og for få timer siden lanserte de et klimaprogram sammen med Kina, hvor man får til en enorm satsing for å unngå byggingen av nye kullkraftverk i Kina. Det er et eksempel til etterfølgelse, også for den norske regjeringen.

Karin Andersen (SV) [16:59:34]: Det pågår en humanitær krise i Europa nå. De som leste VG i går, kunne lese tittelen «Velkommen til helvete». Det er tusenvis av mennesker, mange tusen barn, i plasttelt, gjørme og kloakk, med sult og selvskading. Dette beskriver situasjonen i de greske flyktningleirene. I Moria-leiren bor det nå 17 000 mennesker. Der skulle det egentlig være plass til 3 000. 10 000 av dem bor nå utenfor leiren. Det er 4 000 flere flyktninger som er kommet bare i løpet av november.

Flyktningkatastrofen pågår, men Norge sitter musestille. Norge kunne ha gjort mye mer for å avlaste Hellas, slik SV har foreslått og kommer til å foreslå igjen til uka i forbindelse med omgrupperingsproposisjonen, der vi har penger til overs, som vi kan bruke nå for å ta imot noen av disse ungene som sitter der alene. En av dem er fire år og er alene sammen med de andre enslige mindreårige asylsøkerne.

Jeg har spurt utenriksministeren: Er det ikke slik at vi får tilbake ganske mye av disse EØS-midlene fra Hellas, fordi det er grunner til at de ikke får brukt dem opp? Det er det. Nå har jeg også sjekket salderingsproposisjonen for Utenriksdepartementet for 2019. På post 77 gjelder det 360 mill. kr, og på post 78 gjelder det 380 mill. kr. Mens vi i kommunalkomiteen forsøker å skrape sammen penger for å kunne ta imot noen av de asylsøkerbarna som sitter alene i leirene, kommer vi i behandlingen av salderingsproposisjonen for Utenriksdepartementet til å foreslå at disse pengene bør gå til humanitært arbeid i flyktningleirene i Hellas. Det burde være mulig. Røde Kors og Flyktninghjelpen har trukket seg ut av leirene fordi det er så ille der at de ikke kan være der. Om man ikke får brukt alle pengene i år, er det mulig å ha den lille påskriften der det står «kan overføres».

Dette er humanitær nød, så jeg hadde håpet at kanskje utviklingsministeren og utenriksministeren kunne finne ut hvordan de kunne gå løs på denne oppgaven sammen. For jeg mener det er en stor skam for Europa at vi ikke klarer å hjelpe et naboland, et land vi er alliert med, i en så kritisk situasjon som de er i, og at vi ikke klarer å hjelpe mennesker som nå sitter uten noe annet enn et plasttelt, når vi har bevilget penger til det og pengene ikke er brukt, men blir sendt tilbake igjen til den stinne norske statskassa.

Petter Eide (SV) [17:02:50]: Takk til foregående taler, som med brennende engasjement tar opp en veldig viktig sak.

Jeg skal snakke om noe annet. Forholdet mellom Israel og Palestina har alltid vært en helt sentral del av norsk utenrikspolitikk – ikke alltid, selvfølgelig, det var feil å si, men de siste 30–40 årene. Langt på vei er det linjen som ble lagt under prosessen rundt Oslo-avtalen, som ennå gjelder for norsk politikk, og vi er ganske enige om dette i denne sal: krav om en tostatsløsning, slutt på okkupasjon, styrking av rettighetene til det palestinske folk og selvfølgelig krav om at Israel skal følge folkeretten.

Debatten er blitt polarisert fordi president Donald Trump står for en helt annen linje. Han ønsker å kutte i støtten til UNRWA, han har flyttet ambassaden til Jerusalem, og han støtter nå også ulovlig bosetting på okkupert land på Vestbredden. Derfor er det i det perspektivet veldig gledelig at EU-domstolen nå i november besluttet at matvarer som er produsert på ulovlig okkupert land, skal merkes. Det skal altså skilles mellom lovlig produserte varer og ulovlig produserte varer på okkupert land. SV og undertegnede har lagt fram et tilsvarende forslag, slik at det også skal gjelde for Norge. Vi ønsker altså å ha en ordning i Norge der importører av varer fra dette området tydelig har merket om disse varene er produsert på ulovlig område. Det er altså ikke et importforbud vi går inn for, men en merkeordning som gjør at folk får mulighet til å skille mellom det som er lovlig produsert, og det som er ulovlig produsert.

Det politiske poenget her er å markere at okkupasjonsmakten Israel ikke skal tjene penger på okkupasjon, men at Israel skal følge folkeretten, slik både sittende og foregående utenriksminister har vært veldig tydelige på: Man skal følge folkeretten i disse spørsmålene, og Israel har et krav på seg til å følge forpliktelsen i fjerde Genève-konvensjon om okkupasjonsmaktens forpliktelser.

Samtidig gis Stortinget her en mulighet til å velge mellom hvorvidt vi nå går inn for EUs linje, som er en linje for å støtte det palestinske folk i denne saken og insistere på at Israel må følge folkeretten, eller om vi vil følge Donald Trumps linje. Debatten vi kommer til å få om dette til vinteren, vil nettopp være en test på om vi følger USA eller EU i Israel–Palestina-spørsmålet. Jeg tror faktisk det er stor vilje i denne sal til å være med på dette forslaget, nettopp fordi det er folkerettslig riktig, det er i tråd med det utenriksministeren har sagt flere ganger, og det er selvfølgelig også en vilje i denne regjeringen til å følge EU i slike saker.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [17:06:18]: Vi står overfor noen store utfordringer i verden og noen store og pågående kriser. Det er stadig flere som er på flukt fra krig og konflikt. Det er store grupper i verden som sulter, som ikke har tilgang til mat og rent vann.

Jeg lyttet til innlegget til utenriksministeren tidligere i dag, og også utenriksministeren pekte på noen av disse utfordringene og det at en står i en situasjon med store humanitære utfordringer – over 167 millioner mennesker har behov for humanitær hjelp. Da er det behov for at vi styrker innsatsen.

Senterpartiet har i sitt alternative budsjett en tydelig styrking av FNs høykommissær for flyktninger. Vi ønsker også å styrke støtten til sivilt samfunn, øke støtten til Verdens matvareprogram og øke støtten til landbruksbistand. Jeg merket meg at utenriksministeren sa at man nå hadde en bevilgning til humanitær bistand på 5,5 mrd. kr, og at det hadde vært en økning. Det er selvsagt bra, men behovet er mye større. Bevilgningene på det området er jo bare så vidt større enn det som regjeringen foreslår i bevilgning til EØS-midler til noen land i Europa til neste år. Jeg er helt sikker på at hvis vi hadde hatt en åpen debatt i Stortinget om prioriteringer, så hadde vi ikke prioritert på denne måten. Når det f.eks. gjelder den forpliktelsen som ligger i den gjeldende EØS-finansieringsordningen, har vi en forpliktelse til å skulle bidra med over 1 mrd. kr årlig til Polen. Man kan også finne fornuftige prosjekter å støtte innenfor EØS-midlene, selv om det er svært mange eksempler på prosjekter som ikke burde fått støtte. Men uavhengig av det – i den situasjonen som verden står oppe i, og som også områder ganske nær oss står oppe i, tror jeg faktisk ikke Stortinget på fritt grunnlag ville ha gjort en slik prioritering at en skulle ha brukt over 1 mrd. kr årlig til Polen.

Derfor ønsker vi å gjøre en endret prioritering. Jeg hører at noen advarer om at Senterpartiet vil fjerne alle EØS-midler og melde oss ut av EØS-avtalen fra 1. januar. Nei. Senterpartiet er imot EØS-avtalen, men vi foreslår en bevilgning neste år på 2,2 mrd. kr, som er over dobbelt så mye som det man klarte å bruke av EØS-midler i fjor. Men vi må endre prioriteringene og gi til dem som virkelig trenger det.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [17:09:38]: Jeg må komme med noen kommentarer til representanten Kolberg, for han snakker på autopilot. Han holder det samme innlegget hvert år. Han legger ansiktet i dype, alvorlige folder, og med stor patos og stor dramaturgi presenterer han det forferdelige synet som Christian Tybring-Gjedde representerer. Men Kolberg var litt upresis når det gjaldt disse vestlige verdiene som han var opptatt av. Jeg kan godt fortelle Kolberg at vestlige verdier først og fremst er basert på individet – enkeltindividet – noe som ofte skiller oss fra andre kulturer og ikke minst også andre religioner. Skillet mellom stat og kirke er et annet. Vi har rettsstat, vi har ytringsfrihet og likeverd, og vi har likestilling. Dette er de verdiene som Vesten er basert på. Så jeg ønsker at Kolberg dokumenterer hva i mitt innlegg som sjokkerte ham så voldsomt. Jeg kan i hvert fall forsikre representanten Kolberg om at jeg har full støtte i mitt eget parti. Sannsynligvis har jeg også full støtte i Arbeiderpartiet for disse verdiene, for de er helt sentrale for det vestlige demokratiet.

Det jeg hevdet, var at jeg ville stille krav til dem som mottar bistand fra Norge. Det var det første jeg sa. Så sa jeg at jeg ønsker at Storbritannia skal velge samme løsning overfor Europa som Norge har gjort. Og så sa jeg at man skal ta avstand fra antisemittisme i lærebøker i de palestinske selvstyreområdene. Det var hovedbudskapet mitt. Jeg er litt overrasket over at representanten Kolberg synes det er så dramatisk. Jeg ordlegger meg kanskje på en måte som representanten Kolberg ikke liker, men det er jeg faktisk helt berettiget til å gjøre, jeg gjør det uavhengig av Kolbergs ønsker.

Så er det litt interessant med SV, for Lysbakken var på talerstolen her i sted og sa at han ikke ønsket amerikanske soldater på norsk jord, og han ønsket at vi skal trekke oss ut fra alle mulige steder på jordkloden. Han er veldig opptatt av å kritisere Donald Trump. Men det er akkurat det Donald Trump vil. Han vil trekke amerikanske styrker ut fra alle steder på jordkloden og fokusere på eget, og så vil han at Europa skal forsvare seg selv. Det er akkurat det SV vil. Ja vel, men alle andre NATO-land kjemper for at USA fortsatt skal være en del av alliansen, og står lojalt opp for hverandre. USA og Trump har forsøkt å gå ut. De har snudd nå i det siste, heldigvis, og skjønner at NATO er viktig, ikke minst på grunn av innsatsen til generalsekretæren i NATO, som holdt et innlegg i den amerikanske kongressen til stor applaus og jubel – mens Lysbakken egentlig vil stå for den gamle «Trump-doktrinen». Det synes jeg er interessant, og det skulle jeg gjerne hatt Lysbakkens svar på.

Hårek Elvenes (H) [17:12:45]: Jeg har lest Senterpartiets merknader med spesiell interesse. Senterpartiet påpeker landbrukets betydning i u-hjelpen. Der kan vi godt være enige, men det hadde vært interessant hvis Senterpartiet hadde vært litt mer opptatt av at disse landene kunne fått selge sine landbruksprodukter til verdensmarkedets priser, og ikke kneblet dem med tollbeskyttelse av eget landbruk.

Senterpartiet skriver litt høystemt i sine merknader at de vil ha «eit folkeforsvar – eit forsvar av folket, for folket». Det er Abraham Lincoln i ny drakt, koblet med en litt sånn kinesisk uttrykksmåte for Forsvaret.

Senterpartiets saldering av statsbudsjettet er et oppsiktsvekkende og uansvarlig prokuratorgrep. Den påståtte storsatsingen på Forsvaret kommer gjennom et omfordelingsgrep på en halv milliard på statsbudsjettet, nærmere bestemt 499 mill. kr. Senterpartiet må bestemme seg for om de vil operere i virkelighetens verden eller ikke. I virkeligheten kommer de nye maritime overvåkningsflyene til tross for at Senterpartiet har vært imot det. Hvis man innså det og aksepterte det, hadde den logiske konsekvensen vært å legge inn noen kroner – antagelig ikke så få – til nødvendige infrastrukturinvesteringer på Andøya for å kunne ta imot disse flyene.

Senterpartiet vil redusere fellesfunksjonene i Forsvaret. Fellesfunksjonene er stabsfunksjonene. Mon tro om det har gått Senterpartiet hus forbi at Forsvaret har vært igjennom den største omstillingen i offentlig sektor noensinne. Dagens forsvarsstab er nesten sammenlignbar med et avdelingskontor i den gamle Forsvarets overkommando. Det er intet stabslag å kutte i lenger, men ved å kutte stabene i Forsvaret nå tapper man stabskraften og svekker dermed gjennomføringsevnen i Forsvaret til å ta hånd om de store investeringene som skal gjøres, og den nødvendige oppbyggingen av Forsvaret.

Som om ikke det var nok av inkonsekvenser, foreslår Senterpartiet også, som en direkte konsekvens av kuttingen i Forsvarsbygg, at dette vil ramme objektsikringen, der Senterpartiet har kritisert regjeringen. Partilederen var sågar ute – da dette sto på som verst – og antydet at man ville fremme mistillitsforslag mot regjeringen.

Det er altså lite samsvar – om noe i det hele tatt – mellom det som Senterpartiet har vært ute og kritisert, og det de faktisk gjør.

Rigmor Aasrud (A) [17:15:58]: Det var med interesse jeg gikk inn for å høre forsvarsministerens innlegg i debatten her i dag. Jeg hørte en forsvarsminister som ramset opp hva som var viktige prioriteringer i hans arbeid med Forsvaret, men jeg hørte ingen ting om det jeg synes er viktig, cyberforsvaret. Det er en viktig del av Forsvaret. Det å drifte, sikre og forsvare Forsvarets datasystemer utfordres ofte og trolig oftere enn før.

Det var en modig beslutning som ble tatt av daværende forsvarsminister Grete Faremo i 2010 da ledelsen for cyberforsvaret ble lokalisert på Jørstadmoen utenfor Lillehammer. Det var modig, for det var nok ikke alle i Forsvaret som var enig i den beslutningen da, og det var modig fordi det har bidratt til en god utvikling for de teknologimiljøene rundt Mjøsa. Særlig samarbeidet mellom Jørstadmoen og NTNU har vært viktig i årene etterpå.

Det var med en viss usikkerhet vi så fram til at langtidsplanen for Forsvaret ble lansert i juni 2016, men den varslet en betydelig opptrapping av aktiviteten på Jørstadmoen. Stortingsrepresentant Olemic Thommessen sa det var en fantastisk nyhet han kom med da det ble sagt at det kom 650 nye arbeidsplasser på Jørstadmoen, og at det ville bli betydelige investeringer.

Da jeg hørte representanten Hårek Elvenes i sitt første innlegg minne oss om at vi var inne i den tredje perioden i langtidsplanen, kom jeg på et spørsmål jeg hadde stilt til forsvarsministeren tidligere. Da spurte jeg forsvarsministeren hvor langt han var kommet i å få på plass de 650 nye arbeidsplassene. Da var det 40. Så det er en betydelig innsats som må legges ned det neste året for at den lovnaden som regjeringen kom med, skal bli oppfylt.

Jørstadmoen er viktig for Forsvaret, men også for nærmiljøet. 650 arbeidsplasser i et fylke med få statlige arbeidsplasser, der ledigheten øker og sysselsettingsandelen er lav, vil det være gledelig både at disse forsvarsarbeidsplassene kommer, og at det vil gi ringvirkninger.

Jeg håper at forsvarsministeren i noen av sine innlegg senere i dag kan si noe om når de 610 neste arbeidsplassene kommer på Jørstadmoen, og hva som er den videre ambisjonen for regjeringen for det som skal skje der oppe.

Martin Kolberg (A) [17:19:00]: Tre ting på tampen av debatten: Først vil jeg bare markere at Arbeiderpartiet for sin del er veldig tydelig på at den utviklingen vi ser i Forsvaret med privatisering, er en uheldig utvikling. Vi i Arbeiderpartiet mener jo ikke at Forsvaret ikke skal samarbeide med privat sektor, det har vi aldri ment. Men når det gjelder disse basisfunksjonene som vi ser at Forsvaret er avhengig av, spesielt innenfor vedlikehold, markerer vi veldig tydelig i innstillingen at vi mener – og der tror jeg egentlig vi har Forsvaret godt med oss nå – at den privatiseringstanken som statsråden og regjeringen har presentert på dette området gjennom mange år, må legges til side. Arbeiderpartiet er forkjemper for et slikt standpunkt.

Dernest er det diskusjonen om disse vedtakene: Jeg skal ikke drive dette altfor langt, men det må likevel ryddes litt før debatten er helt slutt. Det foreligger altså et anmodningsvedtak, og jeg holder meg i denne omgang til dette med stridsvognene og sånt. Det var et bredt flertall bak det anmodningsvedtaket, som handlet om lån og leasing, for raskest mulig å komme til en situasjon der brigadens stridsvognkapasitet ble mye bedre. Det er realitetene i dette.

Så hører jeg hva statsråden sier i replikkvekslingen med meg. Han sier at det står fast, det skal vi gjøre. Men da kommer vi til det som er det essensielle, og som jeg tok i replikkordskiftet, men som det er nødvendig å gjenta. På innstillingens siste side står det, som forslag til XII, at dette vedtaket skal oppheves. Her er det en inkonsekvens som må forklares før debatten er ferdig, for det må jo bety at det som statsråden har sagt, ikke lenger er en forpliktelse, i henhold til regjeringskoalisjonens opptreden i innstillingen. Dette er et forsøk på å komme seg unna ting som man egentlig ikke burde komme seg unna. En burde hatt respekt for Stortinget på dette punktet, iallfall tung respekt for forlikspartneren, og ikke sette oss i en slik situasjon som denne debatten har avslørt.

Helt til slutt til representanten Tybring-Gjedde, om dette med meg og autopilot og det å holde det samme innlegget hvert år: Da er vi i tilfelle to. Tybring-Gjedde sier det samme i alle utenrikspolitiske debatter. Han begynte innlegget sitt med å heie på Boris Johnson. Det er han selvfølgelig i sin fulle rett til, men vi vet hva det betyr: Storbritannia ut av EU. Det er jo det standpunktet som er Tybring-Gjeddes, nemlig at EU ikke er (presidenten klubber) en institusjon som vi egentlig trenger, og det er selvfølgelig noe som bare må markeres.

Bengt Fasteraune (Sp) [17:22:33]: Mitt innlegg dreier seg om Dokument 8:140 S for 2018–2019, forslag om en offentlig evaluering av integrert strategisk ledelse innen forsvarssektoren. I dag sitter Forsvarets øverste ledelse integrert sammen med departementet og er en del av ordningen integrert strategisk ledelse. Forsvarssjefen er i tillegg øverste fagmilitære rådgiver og etatssjef for Forsvaret.

ISL ble gjennomført etter Stortingets behandling av St.prp. nr. 45 for 2000–2001, der det ble vedtatt å innføre integrert strategisk ledelse for Forsvaret. Det ble lagt vekt på nødvendigheten av en betydelig omorganisering av hele Forsvarets ledelse på strategisk nivå – ledelsen av Forsvaret på strategisk nivå skulle styrkes og samordnes. Som en del av dette ble Forsvarets overkommando lagt ned, mens forsvarssjefen inntok rollen som både øverste militære rådgiver i departementet og synlig sjef for Forsvarets militære organisasjon. Kort sagt: Forsvarets overkommando ble lagt ned, og forsvarssjefen ble flyttet til departementet. Det ligger en betydelig overføring av makt og myndighet fra Forsvarets militære organisasjon til departementet i den beslutningen.

Noe av det som har skjedd, er oppsummert i en merknad i Innst. 388 S for 2011–2012 fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti. Kort oppsummert der også: Det har vært en løpende justering av ordningen, ikke en systematisk eller ekstern evaluering, det er gjennomført betydelige endringer i modellen sammenlignet med forutsetningene for det opprinnelige vedtaket, generalinspektørene har flyttet ut, og de anser at modellen ikke er tilfredsstillende. De stiller spørsmål ved styringskultur, og de stiller spørsmål ved forsvarssjefens faglige uavhengighet, ansvar, fullmakter og integritet. Høyre ved daværende stortingsrepresentant Ine M. Eriksen Søreide lovte 13. mai 2013 en gransking av ISL forutsatt at de kom i regjering. En tilsvarende formulering sto også i Sundvolden-plattformen.

Dette har aldri blitt fulgt opp. Det er likevel ikke mindre aktuelt i dag, i en tid med store endringer i det sikkerhetspolitiske bildet som stiller enda større krav til ledelsen i Forsvaret. Økte bevilgninger til Forsvaret stiller krav til en effektiv og målrettet strategisk-politisk og operativ ledelse i Forsvaret.

I ytterste konsekvens bør en slik evaluering vektlegge det som alltid er viktigst i en beredskapsorganisasjon, nemlig hvilken organisasjon som er best for at Forsvarets øverste leder kan utøve sin handlekraft på en best mulig måte i hele krisespekteret, og deretter hvordan denne organiseringen har påvirket forsvarssjefens rolle som uavhengig fagmilitær rådgiver og etatssjef. Gjennom en betydelig rendyrking av operativt ansvar og ansvar for styrkeproduksjon er det på høy tid at dette gjenspeiler modellen med integrert strategisk ledelse, selv om mange mener det bør være et skarpt skille mellom operasjonell og strategisk ledelse.

Erlend Larsen (H) [17:25:54]: Dersom Senterpartiet vil kutte i forsvarsledelse, bør de kanskje ikke kutte i Forsvarsdepartementets budsjett.

For ti år siden gikk daværende sjef for Hæren ut i mediene og varslet at Hæren var så liten at den i et tradisjonelt scenario kunne håpe på å forsvare en bydel i Oslo eller områdene fra Majorstuen til Røa. I dag har vi hørt tre innlegg fra opposisjonen der det blir sagt at Hæren er for liten til å holde en motstander fram til NATO er på plass. Dette er naturligvis for dårlig, men like fullt en betydelig forbedring fra den gang da Hæren kun kunne forsvare en liten bydel i hovedstaden.

Nå er det greit å minne om at Hæren ikke skal stå alene om Forsvaret i landet vårt. Vi har også luft-, sjø- og cyberstyrker, Heimevernet og spesialstyrker, som alle er viktige kapasiteter, som sammen skal senke en eventuell motstander.

Jeg er enig med dem som sier at Forsvaret vårt ikke er stort nok til å ivareta sine oppgaver. Vi har fortsatt en betydelig vei å gå. Nye stridsvogner og nye helikoptre til Hæren står høyt på ønskelisten. Når opposisjonen kritiserer regjeringen for å svekke Hæren i nord ved å flytte helikoptre til Rygge, er det greit å minne om at helikoptre i sør vil styrke spesialstyrkenes muligheter til å løse sine oppdrag på en enda bedre måte. I de fleste scenarioer, spesielt i det hybride domenet, er det større sannsynlighet for at vi må sette inn spesialstyrkene, enn at vi kan bruke Hæren. Å flytte helikoptre vil derfor etter mitt syn være med på å styrke vår nasjonale evne til å stå imot ytre og indre trusler.

Samtidig mener jeg, som nevnt, at Hæren bør tilføres nye helikoptre. Når jeg nå har unnlatt å mase på forsvarsministeren om å skaffe nye helikoptre, er det fordi Luftforsvaret allerede står overfor en svært krevende omstilling. De skal innfase kampflyet F-35, helikoptrene NH90 og AW101 samt overvåkingsflyet P-8 Poseidon. I tillegg skal Luftforsvaret utfase fire flytyper. Dette er særdeles krevende oppgaver for en liten organisasjon, for kravene til flysikkerhet og operativ utvikling og disponering av flyene skal ikke ofres.

Jeg er blant dem som utålmodig venter på og arbeider for at Forsvaret skal gjenreises til en størrelse som er tidløst uavhengig av svingningene i ytre trusselbilder og naturlig for et land som Norge. Samtidig som jeg er utålmodig, er jeg imponert over regjeringens handlekraft når det kommer til å innfase nye og moderne våpensystemer og overvåkingskapasiteter. Ikke minst avgjørelsen om kjøp og innfasing av artilleri er forbilledlig. Fra prosjekt VIDAR ble besluttet til de første våpensystemene var på plass i Norge, tok det kun fem år. Dette er kort tid for innkjøp av denne typen systemer. Beslutningen om å kjøpe overvåkingsflyet P-8 Poseidon gikk enda raskere og viste også stor grad av handlekraft. Vi skal bygge opp et sterkt norsk forsvar fordi det er konfliktdempende.

Jette F. Christensen (A) [17:28:50]: Det ble stilt spørsmål fra Per-Willy Amundsen her i stad om hvorvidt Arbeiderpartiet er blitt radikalisert fordi vi ikke er enige med dem i Palestina-spørsmålet. Det kan jeg avkrefte. Arbeiderpartiet er ikke radikalisert, vi er streitere enn NATO. Vi er for det vanlige, vi er for regjeringens linje i den saken så langt. Jeg sto jo her i stad i replikkordvekslingen og kunne ikke ha hyllet utenriksministerens initiativ i pensumsaken mer om jeg hadde båret myrra og røkelse til henne og kalt henne verdens beste jente.

Det som er radikalt, er at regjeringspartiene i merknadene her går imot den linjen vi har hatt til nå. Siden norsk støtte ikke går til pensum, tror jeg ikke at det vil bli bedre pensum av dårligere skolebygg. Jeg tror ikke det blir bedre pensum av at lærerne ikke lenger skal få opplæring i etikk, menneskerettigheter og ikkevold, som norske penger faktisk går til. Amundsen ba meg om en kildehenvisning til påstanden som jeg framsatte i replikkordvekslingen, om at pensum allerede er i ferd med å bli endret. Den kilden er utenriksministeren selv i et svar på et skriftlig spørsmål, der hun skriver:

«Ifølge palestinske utdanningsmyndigheter er mange av de kritikkverdige eksemplene ikke lenger med i skolebøkene.»

Som sagt: Vi ønsker å videreføre den linjen Norge har ført til nå, med dialog og internasjonale initiativer. Jeg er ikke radikalisert, jeg er uenig med Fremskrittspartiet, og det er de aller fleste – det er helt vanlig.

Audun Lysbakken (SV) [17:30:38]: Representanten Tybring-Gjedde etterlyste mitt syn på Donald Trump. Jeg trodde få spørsmål var mer avklart enn det, og at det bare er i Fremskrittspartiet det tidvis kan være noe entusiasme for hans presidentskap.

Det er helt riktig at SV er imot å delta i amerikanske kriger rundt om i verden, at vi ønsker å hente norske styrker hjem, og at vi ønsker en nasjonal vending i forsvarspolitikken. Om Trump er enig eller uenig i det, er revnende likegyldig for meg. Det som er viktig for oss, er det som er riktig for Norge. Men nettopp de til tider forvirrende signalene fra USAs president burde jo bekymre dem mest som ønsker en norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk som er mest mulig avhengig av USA, og det er jo det som har skjedd under denne regjeringen: Norge har flyttet seg nærmere Washington, gjort seg mer avhengig av USA, i en tid da den politiske utviklingen burde tilsi at man gjorde det motsatte.

Dessuten er dette ikke til syvende og sist et spørsmål om Donald Trump, men et spørsmål om noen langsiktige utviklingstrekk som går i retning av større spenninger i NATO og mellom ulike vestlige land, rett og slett fordi interessemotsetningene er blitt større og ambisjonene forskjellige, og fordi det geopolitiske sentrumet i verden beveger seg mot Asia og bort fra Europa. Det tilsier at vi kvitter oss med vanetenkningen i norsk utenriks- og forsvarspolitikk og greier å ha en opplyst debatt om hvordan framtiden blir, i stedet for de rituelle oppramsingene som disse debattene veldig ofte er preget av, der de fleste partiene tror at alt kommer til å forbli som før. Det er vel det eneste vi med sikkerhet kan si at det ikke kommer til å bli.

Mitt forhold til Donald Trump er like dårlig som det var før, om noen skulle lure på det. Så får vi ta resten av debatten om forsvars- og sikkerhetspolitikken på andre arenaer etter hvert.

Til slutt vil jeg gjøre oppmerksom på at SVs gruppe kommer til å stemme for de tre løse forslagene fra Rødt, som er omdelt.

Jon Gunnes (V) [17:33:25]: Mitt innlegg ligger innenfor statsbudsjettet for Utenriksdepartementet.

Liberalismens kjerne er troen på frihet. Denne friheten stopper ikke ved Svinesund. Retten til et liv i frihet kjenner ingen nasjonale begrensninger. Derfor er det så viktig at vi kjemper kampen for frihet i utlandet så vel som hjemme i Norge. I dag er Utenriksdepartementet bare ett av flere departementer med en internasjonal rolle. Allikevel er utenriksbudsjettet viktig, for det sier noe om oss og hva vi vil internasjonalt.

For å leve et selvvalgt liv i frihet må vi ha demokratiske institusjoner som garanterer for den friheten. For at friheten skal være reell, er det derimot mye mer som skal til. Vi må ha reelle muligheter til å leve det livet vi ønsker selv. Fattigdom er i dag den utfordringen som mer enn noen utfordrer menneskers personlige frihet. Fattigdom gjør det vanskelig for unge å ta utdanning, for voksne å finne arbeid og for eldre å leve ut livet sitt på den måten de ønsker det. Fattigdom er en utfordring når vi ønsker å løse klimakrisen, og når vi ønsker å legge til rette for likeverd, maktspredning og framtidstro.

Derfor har Norge et helt klart oppdrag i utviklingspolitikken. Vi skal bekjempe fattigdom. Vi bekjemper fattigdom best ved å bidra til sterke demokratiske institusjoner, bærekraftige skattegrunnlag og en verdenshandel som lar folk få handle varer og tjenester på tvers av landegrenser. Derfor er jeg stolt over at denne regjeringen har prioritert bistand så høyt at vi får økt 2020-budsjettet med 1,4 mrd. kr, lik 1 pst. av BNI. Vi prioriterer de landene der utfordringene er størst, nemlig i Afrika sør for Sahara. Dette er midler som vil tjene frihetssaken i utlandet, der fattigdommen er den største utfordringen for at folk skal kunne leve frie, selvvalgte liv.

Vi har samtidig sett at klima- og miljøutfordringen ikke bare er vår, men at den også rokker ved livet til milliarder av mennesker som vi deler denne jorda med. Hvis vi ikke løser dagens miljø- og klimautfordringer, må vi gi regningen til våre barn og barnebarn. Det er de som ikke lenger vil kunne reise og bo der de vil, leve på det viset de vil, fordi vi ikke gjorde opp for oss.

Derfor er Venstre veldig klare på at vi er meget godt fornøyd med de bevilgningene som gjøres, f.eks. 7 mrd. kr til miljøbistand. Klima- og miljøutfordringene må vi løse internasjonalt, derfor er det bra at Norges utviklingspolitikk også er klima- og miljøpolitikk.

Liv Signe Navarsete (Sp) [17:36:47]: Eg starta mitt fyrste innlegg med å beklage at ein har lagt debatten om Dokument 8:140 S for 2018–2019, frå Senterpartiet, inn i budsjettdebatten. Når me no nærmar oss slutten av debatten, skjønar ein kanskje kvifor eg beklaga det. Med unntak av representanten Fasteraune har vel ingen nemnt det. Dette er altså eit forslag som regjeringspartia sjølve, som nemnt av representanten Fasteraune, var svært opptekne av å få gjennomført for veldig få år sidan.

Kva har så gjort at ein har skifta meining? Er det byråkratiet som er kome nærare innpå, eller kva? Vel, det veit me ikkje, for det er ingen som har teke ordet, me får inga forklaring, og me veit ikkje kvifor ein har dei standpunkta ein har. Det ber ikkje preg av ein debatt. Slik sett kan ein kanskje òg seie at sjølve debatten om budsjettet har vore noko springande, men det er no òg ofte slik ein debatt om budsjettet vert, alt etter kor mange som legg vekt på dei ulike elementa, og det må vere lov.

Eit moment som representanten Kolberg var innom, vil eg òg innom, og det er den privatiseringa som regjeringa gjennomfører. Det har vore innsparingar, vert det hevda, på at ein har sett ut bl.a. reinhald. Kor mykje er den innsparinga på? Kor stor er ho, og korleis er ho brukt? Kva er konsekvensane for dei som har fått desse tenestene lagde ut? Me har iallfall sett ein del av dei gjennom media, og det er ikkje så veldig oppløftande.

Når det gjeld representanten Hårek Elvenes, skjønar eg no kvifor han reiste heim frå USA ein dag før – han måtte jo lade opp til «eine grausame Salbe» mot Senterpartiet på mange punkt. Eg skal ikkje ta dei punkta – det får stå for representanten si rekning. Men når han seier at det at me vil kutte litt i fellesfunksjonar, er både uansvarleg og mange andre karakteristikkar, må eg minne om den avbyråkratiseringsreforma som regjeringa no har gjort år etter år. Er ikkje det nettopp for å kutte i byråkratiet? Og no står representanten Elvenes her som den største forsvararen av byråkratiet. Er det slik at regjeringa kallar det ei avbyråkratiseringsreform, men at kuttet eigentleg går ut i den spisse enden?

Me i Senterpartiet har styrkt den operative delen av Forsvaret. Me meiner òg at det er særdeles viktig å fortsetje den styrkinga. Me treng fleire soldatar, me treng betre utstyr.

Så var det veldig overraskande at representanten frå Høgre og regjeringa kritiserer oss for at me kuttar litt i byråkrati.

Per-Willy Amundsen (FrP) [17:40:05]: Som kjent ble ikke Roma bygd på én dag, men den brant ned på én natt. På mange måter var det den tilstanden Forsvaret var i da denne regjeringen overtok i 2013 – om jeg ikke vil si branntomt, så er det ikke langt unna.

Men det regjeringen har gjort etter den tid, er den langsiktige oppbyggingen av Forsvaret, som tar tid, og som nå forhåpentligvis i neste planperiode akselereres enda mer. Derfor synes jeg det er trist at Arbeiderpartiet utviser en holdning i denne salen i dag som er vanskelig å kjenne igjen når man beskylder regjeringen og regjeringspartiene for avtalebrudd, noe som ikke er riktig. Jeg ber Arbeiderpartiet løfte blikket, se fremover og jobbe sammen med regjeringspartiene for å styrke Forsvaret i tiden som kommer.

Så til representanten Christensen. Hun ønsker dialog og ingen handling. Sånn sett kjenner vi igjen Arbeiderpartiet.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [17:41:22]: Til representanten Lysbakken, som hadde fremragende «doublespeak» her nå i stad: Jeg lurer på hvem det er som skal forsvare Norge. Hvem skal komme Norge til unnsetning? Eller vil SV bygge opp et forsvar som kan gjøre det selv? Det blir interessant å vite.

Hvem skal stå og redde våre allierte i NATO? Skal vi bare si at nei, vi passer på oss selv, ingen andre skal bry seg om det, vi skal ut av NATO? Og hvordan kan amerikanske kriger bli amerikanske kriger hvis amerikanerne skal ut? Det var akkurat det som var poenget til Trump, at han ville ikke være med på disse krigene som Lysbakken mener at de skal være med på, så da gjelder ikke argumentet lenger.

I Transatlantic Forum, som vi kommer fra nå, var det for Midtøstens del det at «we cannot win the war, but we cannot leave», og det burde Lysbakken reflektere lite grann over.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [17:42:26]: Representanten Elvenes sto på talerstolen her i stad og gikk til frontalangrep på det norske tollvernet og tok til orde for økt import av mat. Det hadde vært fint om representantene som er her fra regjeringen, utenriksministeren og gjerne også Kristelig Folkepartis representant i salen, hadde avklart hva som er regjeringens syn, for i regjeringserklæringen står det forskjellige ting i ulike kapitler knyttet til tollvernet. I landbrukskapitlet står det at en er opptatt av å skulle ivareta importvernet, innen handelspolitikken står det at en jobber for å redusere tollvern på ulike områder. Etter den salven som representanten Elvenes kom med mot Senterpartiet her i stad, er det grunn til å få en avklaring fra regjeringen av hva som er regjeringens politikk.

Så til argumentasjonen som Elvenes tar til orde for, nemlig at det er de fattigste i verden som ville ha nytte av at Norge svekket importvernet. Nei, tvert imot. For det første er det viktig å ha rammer internasjonalt som legger til rette for at hvert enkelt land kan produsere mat for sin egen befolkning, men dernest er det nettopp viktig at vi har et sterkt importvern i Norge, sånn at en kan gi preferanser til de landene som er fattigst.

Det er når en svekker importvernet, at en vrir importen i retning av EU og en del andre store eksportører av mat i verden, på bekostning av de fattigste landene i verden, som tidligere har hatt preferanser. Det er det bl.a. stor fare for med den nye Mercosur-avtalen, som regjeringen forhandlet fram, og slik er også situasjonen med stadig nye runder med forhandlinger med EU om artikkel 19, som en har gjennom EØS. I utgangspunktet skulle det være en gjensidig balansert utvikling i handelen, men handelen har gått én vei: økt import og stadig større ubalanse.

Så helt til slutt, til representanten Kolberg, som har stor bekymring knyttet til brexit: Det viktigste Norge kan lære av brexit, er at vi aldri må bli med i EU, i stedet for at vi skulle blitt med i EU, og så funnet ut etter noen tiår at det ikke var en spesielt god idé, og så prøvd å komme seg ut igjen på best mulig måte. Det som det britiske folk har gjort, er å si det samme som flertallet i det norske folk har sagt, at de ikke ønsker å være medlem av EU. Ja, de ønsker å være en del av internasjonalt samarbeid, de ønsker å bygge nye handelsforbindelser, men de ønsker ikke å bli overstyrt fra EU, slik som de har blitt med medlemskapet, og som vi også blir gjennom EØS.

Anniken Huitfeldt (A) [17:45:41]: Det som er veldig uklart etter debatten i dag, er hva regjeringen egentlig mener om 2. bataljon, for det handler jo om stående hærstyrker som vi har. Det har vært viktig for alle som driver forsvarspolitikk de siste årene, å ha flere stående styrker, fordi varslingstidene går ned, og når vi tar ned antall stående styrker i indre Troms, blir det norske forsvaret svakere, ikke sterkere. Spesielt mener jeg at balansen forrykkes. Jeg er for at amerikanske soldater trener på seks måneders basis i indre Troms, men jeg synes det er et galt signal at det er flere amerikanere som trener, samtidig som vi tar ned antall stående styrker selv.

Så hvorfor i all verden kan ikke regjeringen i dag gå sammen med opposisjonen og si at dette forslaget stopper vi? Signalene er jo der: Elvenes sier det i VG nå, og i forsvarsministerens innlegg var han ute og sa at man skulle jo ikke ta det ned med en gang. Hvorfor i all verden kan vi ikke legge dette forslaget på hylla? Er det fordi Høyres forsvarspolitikere rett og slett har tapt, ikke bare denne gangen, men flere ganger internt i regjeringen, om penger til Forsvaret? Det kan da neppe være en eneste person som er opptatt av et styrket forsvar som med hele sitt hjerte ønsker å gjøre om 2. bataljon til en ringe-til-hær.

Det er jo ikke slik at det er opposisjonen som har funnet ut at nå legger man forslaget fra Stortinget på is. Dette sier jo en enstemmig kontrollkomité om forslaget om stridsvogner som ikke er fulgt opp. Vi legger til grunn at Hæren skal ha moderne stridsvogner, står det i vedtaket fra Stortinget. Det er ikke fulgt opp, sier kontrollkomiteen, en enstemmig kontrollkomité – også med regjeringspartienes representanter. Heller ikke forslaget om 2. bataljon er fulgt opp fra Stortinget.

Her synes jeg Høyres forsvarspolitikere kan redegjøre for hva de egentlig mener. Hva er begrunnelsen for å ta ned 2. bataljon, uten engang å ha vedtak om det i Forsvaret – nei, jeg mente i Stortinget, i Forsvaret hadde man jo aldri fått et vedtak om noe slikt! Hva er begrunnelsen for det? Eller er det slik at man bare mumler og håper at det går over, fordi man skal ta omkamp internt i regjeringen? Det finnes ingen gode forsvarspolitiske begrunnelser for å ta ned antall hærstyrker i indre Troms.

Statsråd Frank Bakke-Jensen [17:48:18]: Først til Dokument 8-forslaget om integrert strategisk ledelse, som jeg er helt enig med representanten Navarsete i også bør få sitt rettmessige lys og sin rettmessige del av debatten her i dag. Det er nok ikke slik som representanten Fasteraune sier, at vi har foreslått å granske det med integritet, men vi har foreslått at det skal komme en evaluering. Den evalueringen har vi også gjort, gjennom den langtidsplanen vi er inne i nå. Så sent som i 2018–2019 endret vi også modellen. Da handlet det om at vi så på forsvarssjefens rolle og ansvar, når det gjaldt både strategisk IKT og investeringsprosessene i sektoren. Det kommer som en naturlig del av at vi har hatt noen saker oppe som gjorde at vi måtte kikke nøyere på det.

Felles forståelse av roller og ansvar er viktig, og jeg registrerer at medlemmene i komiteen fra Senterpartiet og SV bl.a. vil se på hvilken effekt utflytting av generalinspektørene til deres egne forsvarsgrener har hatt. Da må jeg få lov til å understreke at Stortingets beslutning om etablering av integrert strategisk ledelse ikke omfattet generalinspektørene, eller styrkesjefene som de nå heter. Integrert strategisk ledelse innebærer en integrering av forsvarssjefen og hans strategiske stab med departementet. Styrkesjefene var en del av forsvarsstaben og er ikke en del av departementet. Man må gjerne foreslå at man skal ta styrkesjefene inn til departementet – det vil da være en sentralisering for Senterpartiet sin del, noe som ville komme overraskende på ganske mange.

Så til spørsmålet om konkurranseutsetting: Det sparer vi 100 mill. kr per år på, som omsettes i forsvarskraft.

Til sist til Lysbakken, om dreiningen mot USA: Der er jeg uenig. Vi er tettere mot NATO nå, rett og slett fordi det i større grad fokuseres på NATO – slik er sikkerhetssituasjonen. NATO fokuserer i større grad på Nord-Atlanteren, på det gamle allianseoppdraget med å sikre strategiske kommunikasjons- og forsyningslinjer over Atlanteren. Vi jobber også tettere i NORDEFCO – det nordiske forsvarssamarbeidet er tettere nå enn det noen gang har vært, rett og slett fordi sikkerhetssituasjonen er slik at man ser et behov for det, ut fra forståelsen av at en krise eller en konflikt som treffer ett nordisk land, vil treffe flere nordiske land. Tida er slik. Vi er tettere på de nordisk-baltiske land, og vi er tettere på de store nasjonene i Europa: Vi samarbeider i Framework med Tyskland, JEF med Storbritannia og EI2 med Frankrike.

Det er altså slik at sikkerhetssituasjonen, usikkerheten og uforutsigbarheten er så stor i dag at vi samarbeider tett med mange av de vestlige og allierte landene, rett og slett for å skape trygghet for innbyggerne våre – skape større trygghet for Norge.

Jette F. Christensen (A) [17:51:29]: Jeg er bare kjapt oppe for å rette et feilsitat. Representanten Per-Willy Amundsen var oppe og feilsiterte meg med vilje for å lage et retorisk poeng. Det jeg egentlig sa, var at Arbeiderpartiet støtter opp om dialog og internasjonale initiativ, som regjeringen har gjort med Georg Eckert-studiet, som utenriksministeren gjorde da hun tok opp pensum i møte med palestinske selvstyremyndigheter i høst. Dette er handling som Arbeiderpartiet støtter opp om, og internasjonale initiativ er også handling.

Jeg synes det er synd hvis vi som stortingspolitikere feilsiterer hverandre med vilje for å lage poeng. Det er nok av organisasjoner og folk som ønsker å lage polarisering med vilje, og skape motsetninger som ikke finnes i samfunnet vårt. Vi har et ansvar for å holde en dialog som er ordentlig og etterrettelig, for å sette et eksempel for at den offentlige debatten i Norge fortsatt skal fremdeles holde en ok standard.

Hårek Elvenes (H) [17:52:41]: Det er et faktum at et av de viktigste hindrene for at u-landene skal kunne utvikle seg videre, er at de ikke får utnyttet sine komparative fortrinn, bl.a. gjennom landbruket. Tollbarrierer vanskeliggjør det.

Så til representanten Lysbakken, om at man skal kvitte seg med vanetenkningen i utenrikspolitikken. Så lett kan man ta på den politikken som har vært ført her etter krigen, og som har vært medvirkende til at Europa og Norge har bevart freden i 70 år. Er det noen som bør kvitte seg med vanetenkningen, er det kanskje SV og dets notoriske motstand mot NATO.

Til representanten Huitfeldt, som ikke er i salen – og det er ikke første gangen – vil jeg si at 2. bataljon lever i beste velgående, men 2. bataljon må gjennomføre soldatinntak flere ganger i året og trekke rekruttutdanningen ut av avdelingen, da problemet i dag er at 2. bataljon ikke er tilstrekkelig operativ store deler av året.

Bengt Fasteraune (Sp) [17:53:57]: Det er 20 år siden integrert strategisk ledelse ble vedtatt, og dersom det ikke har skjedd noe vesentlig siden 2013, er både Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti enig i at en slik offentlig evaluering bør gjennomføres. Ja, det har skjedd noe på 20 år. Den gangen hadde vi regimenter, vi hadde distriktskommandoer, vi hadde styrkeprodusenter, vi hadde en hel haug med staber som var rundt omkring i hele landet. Dette er strammet opp, og det er bra.

Men når dette nå er trimmet opp, er det ikke dermed sagt at man snakker om at man skal flytte staber inn igjen til Oslo. Kanskje bør noen være villig til å se på forholdet mellom operativ/operasjonell ledelse og strategisk ledelse. Kanskje kan forsvarssjefen forlate departementet og være sammen med sine operative sjefer. Det burde være noe som kunne være et spørsmål i den evalueringen.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [17:55:11]: Til representanten Elvenes: Hvis en skal ivareta de minst utviklede landenes mulighet til å eksportere landbruksprodukter, er det nettopp viktig å opprettholde tollvernet og prioritere tollfrihet for de minst utviklede landene, slik Norge har hatt tradisjon for.

Det som nå ligger på bordet, eksempelvis gjennom den nye EFTA-avtalen med Mercosur, er at Mercosur-landene skal få en eksklusiv rett til å bruke en kvote som har vært tildelt utviklingslandene. Mercosur-landene skal få en kvote på 500 tonn biff og fileter. I dag er det 100 kr i redusert toll på dette, Mercosur-landene skal gjennom den nye avtalen få nulltoll.

Dette er noen av de største landbrukseksporterende landene i verden. Det er ikke å prioritere de minst utviklede landene. I tillegg må en i nye runder med forhandlinger med EU sørge for redusert import fra EU. Det ville være å prioritere de fattigste.

Audun Lysbakken (SV) [17:56:27]: Jeg ville bare takke for de mange kommentarene jeg pådro meg. Jeg ser positivt på det, for da har jeg røsket litt i regjeringspartiene, og det er bra, for det er jo nettopp den vanetenkningen som disse debattene preges av, jeg ønsker å komme til livs.

I denne debatten er det ikke spor av den reelle diskusjonen som finnes, også i NATO, om veien videre, om de reelle interessemotsetningene medlemslandene imellom. Det er ikke bra for Norge hvis vi ikke diskuterer dette, men i stedet later som om det ikke finnes. En god illustrasjon på det er at det jeg har sagt i denne debatten, som har utløst alle disse reaksjonene, ikke er i nærheten av å være så kritisk til NATO som det den franske presidenten har sagt.

Liv Signe Navarsete (Sp) [17:57:27]: Etter at eg sette meg ned att i stad, tenkte eg at eg må nesten svare på det med oppsiktsvekkjande og uansvarleg prokuratorgrep når Senterpartiet har kutta i løyvinga til Evenes. Evenes vert utbygd som ein god QRA. Fleirtalet tviheld òg på at det skal byggjast ut som base for P-8. Så seier same representant at me då burde lagt inn pengar til investering på Andøya. Men flystasjonen på Andøya fungerer. Flystasjonen på Andøya fungerer godt i dag. Me har vore i USA no, det har òg representanten Hårek Elvenes. Dei er stadig vekk på Andøya og let vel, skryt.

Ein kunne òg ha stilt spørsmål om kvifor ein har utsett anbodet på utbygging av hangaren til oktober i 2020. Eg har ikkje høyrt at nokon har nemnt noko om kvifor det har skjedd. Det skulle vel eigentleg vore ute i desse dagar. Eg trur me kjem til å sjå mykje meir av både utsetjingar og kostnadsauke på det prosjektet.