Stortinget - Møte mandag den 18. januar 2021

Dato: 18.01.2021
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 89 S (2020–2021), jf. Dokument 8:132 S (2019–2020))

Søk

Innhold

Sak nr. 4 [14:43:12]

Innstilling fra kommunal- og forvaltningskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Siri Gåsemyr Staalesen, Kari Henriksen, Torstein Tvedt Solberg, Masud Gharahkhani, Eirik Sivertsen og Stein Erik Lauvås om tiltak mot sosial kontroll (Innst. 89 S (2020–2021), jf. Dokument 8:132 S (2019–2020))

Talere

Presidenten: Etter ynske frå kommunal- og forvaltingskomiteen vil presidenten ordna debatten slik: 5 minutt til kvar partigruppe og 5 minutt til medlemer av regjeringa.

Vidare vil det – innanfor den fordelte taletida – verta gjeve anledning til inntil fem replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa, og dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

Karin Andersen (SV) [] (komiteens leder og ordfører for saken): I dette representantforslaget er det 15 ulike forslag. Jeg har ikke tid til å gå inn i alle dem, men jeg kan si at et av forslagene som her blir foreslått vedtatt enstemmig, er å se på et felles koordineringspunkt, der alle som er utsatt for negativ sosial kontroll, kan henvende seg. Det er også et flertallsforslag fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og Fremskrittspartiet om å sikre kompetanseheving i temaet negativ sosial kontroll for rådgivere og lærere i skoleverket.

Det blir også fremmet en rekke andre forslag, som ikke får flertall. Men jeg har lyst til å si at jeg tror alle egentlig er helt enige om at negativ sosial kontroll er noe som må bekjempes. Vi er nødt til å være tydelige på dette, uansett hvem det gjelder, for det er ikke slik som noen tror, at dette gjelder bare innvandrermiljøene. Det kan også gjelde andre grupper i samfunnet der den sosiale kontrollen går over til å være negativ og frihetsberøvende for dem det gjelder.

Fra SVs side vil jeg si at alle kvinner, barn og unge har rett til å leve sitt liv fritt for psykisk og fysisk vold. Undertrykkende strukturer med negativ sosial kontroll og æresrelatert vold har eksistert i alle kulturer til ulike tider og i forskjellig grad, men det dreier seg om den samme ekstreme kontrollen: kjønnsdiskriminering og fysisk og psykisk vold som utarter også i samfunnet i dag, og som særlig rammer kvinner og barn. Behandlingen av disse spørsmålene må særlig ses i et likestillingspolitisk perspektiv og i et barnerettsperspektiv.

Jeg er også veldig opptatt av at vold skal kalles vold og ikke negativ sosial kontroll. Forbud mot vold er regulert i lov, og det kan ikke pakkes inn et politisk språk som gjør at vi tror det er noe annet enn det det er. Vold, tvang og overgrep skal ikke kunne rettferdiggjøres med kultur eller religion. Ved å godta overgriperens forklaring reduserer man kvinnekamp til å handle om de andre. Først når mange nok opplever konsekvensene av sine handlinger og blir utsatt for samme straffereaksjon som ved vold i nære relasjoner, kan vi få til en allmennpreventiv effekt, som straff i en rettssak er ment å ha.

Regjeringen har lagt fram en handlingsplan mot negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Planen er full av gode intensjoner, men den er lite forpliktende, dessverre.

SV har flere forslag i denne innstillingen. Jeg har ikke tid til å gå inn på alle, men jeg skal nevne noen:

Minoritetsrådgivere har vært et vellykket tiltak i skolene. Vi ønsker å utvide den ordningen kraftig, både i ungdomsskolene og ved at man legger om ordningen til å være mer forebyggende, altså at man griper inn tidligere og ser på hvordan man kan bygge relasjoner, og hvordan man kan hjelpe både foreldre og barn hvis de kommer i en slik situasjon. Det vil være et nødvendig arbeid, og det er bedre at vi får i gang den måten å arbeide på før skaden har skjedd.

Det er også helt nødvendig når noen sier ifra, at de får hjelp der og da. Det er noe som i hvert fall noen av dem jeg har truffet som har vært utsatt for dette, sier: Jeg turte ikke å si noe, for jeg visste ikke om jeg fikk hjelp, og i det øyeblikket jeg sa noe, var jeg faktisk i livsfare. Det er helt avgjørende for at vi skal lykkes med dette arbeidet.

Det er en god del diskusjoner rundt økonomiske sanksjoner, f.eks. når det gjelder barnetrygd. SV er ikke prinsipielt imot å se på det, men det må i så fall utredes, slik ministeren har sagt, hvordan dette skal gjøres, hvor grensene skal gå, hva som kan være akseptabelt, og i det hele tatt hvordan rammene for dette skal være. Nå kan man miste barnetrygden hvis man oppholder seg lenge i utlandet, men ikke nødvendigvis har noe med vold og tvang å gjøre.

I tillegg til det vil jeg be regjeringen være spesielt oppmerksom på de barna som etterlates i utlandet. Vi er nødt til å finne bedre tiltak for å kunne hjelpe dem.

Jeg tar opp de forslagene SV er alene om i innstillingen, og de forslagene vi har sammen med Arbeiderpartiet.

Presidenten: Representanten Karin Andersen har teke opp dei forslaga ho refererte til.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) []: En av vår tids store frihets- og likestillingskamper foregår i krysningen mellom frihet til å leve sitt liv på forskjellige måter og det sosiale og kulturelle presset som mange står overfor når de skal velge hvordan de vil leve sitt liv.

Negativ sosial kontroll og fysisk og psykisk æresvold har ikke plass i vårt samfunn. Når individene krenkes, krenkes også samfunnet. Da skal fellesskapet og samfunnet reagere. Alle skal ha frihet til å være seg selv, til å delta og til å bryte dersom de opplever begrensninger i sin frihet.

Kampen mot negativ sosial kontroll har mange likhetstrekk med kampen arbeiderbevegelsen og kvinnebevegelsen har kjempet før. Det er kampen for frihet til å velge hvem man er, til å elske den man vil, til å bli det man ønsker, til å kunne delta og bidra.

Jeg vil gi Karin Andersen rett i at dette er et felt og et tema som engasjerer i alle partier. Men vårt arbeid må handle om mer enn engasjement, vi må forplikte oss. Derfor fremmer vi forslag her i dag.

Negativ sosial kontroll skaper vanskelige familieforhold, det skaper usikre ungdommer, det skaper dårligere samfunn. Skal vi klare å skape et samfunn hvor alle er fri, må vi se på årsakene til at noen er ufri. Ofte er det foreldrene og familiene som utøver den negative sosiale kontrollen, som stenger jenter inne på jenterommet – stenger dem ute fra verden.

I en Fafo-rapport om sosial kontroll kommer det fram at den negative sosiale kontrollen avtar jo lenger foreldrene bor i og blir en del av Norge. Vi må gi foreldrene verktøyene de trenger og si hva vi som samfunn forventer for å oppdra barna sine uten negativ sosial kontroll.

Det viktigste vi kan gjøre for å motvirke negativ sosial kontroll, er å styrke integreringen i Norge. Når familien ikke godtar den du er, skal samfunnet stå der som et fellesskap og ta imot dem. Vi må gi barn og ungdom mot til å ta diskusjonene med egne foreldre. Reell frihet har man kun når man også i ytterste konsekvens har mulighet til å bryte ut og gå. Hovedmotivasjonen for oss i disse forslagene er å bevisstgjøre barn og unge allerede på barnetrinnet, og gi ungdom verktøy til å stå opp for de valgene de selv ønsker å ta for sitt liv i vanskelige samtaler i hjemmet. Derfor foreslår vi bl.a. en plan for opptrapping av antall minoritetsrådgivere, slik at elever på videregående kan søke råd hos denne tjenesten uavhengig av hvilken skole de går på. Vi ønsker en plan for opptrapping av det sosialfaglige arbeidet rettet mot familier som er berørt av sosial kontroll-problematikken.

Vi fremmer forslag til lovendring eller i forskrifts form presiserer at negativ sosial kontroll også kan utløse opplysningsplikten til barnevernet. Vi vil innføre retningslinjer som sikrer at ressursteam kobles raskt inn når barn har udokumentert fravær fra skolen. Vi vil utvide oppfølgingstjenestens mandat til å kartlegge og melde fra ved mistanke om tvangsplassering i utlandet, og vi vil utvikle et program for å ivareta barn og ungdom som har vært etterlatt i utlandet, også etter retur til Norge, slik at de får nødvendig hjelp til å komme i gang med en ny start.

Med dette tar jeg opp forslagene Arbeiderpartiet står alene bak, og forslaget vi har sammen med Fremskrittspartiet.

Presidenten: Representanten Siri Gåsemyr Staalesen har teke opp dei forslaga ho refererte til.

Norunn Tveiten Benestad (H) []: Jeg vi takke forslagsstillerne for å ha fremmet en viktig sak i dag, et tema som fortjener et stort engasjement fra oss alle. Jeg tror vi deler bekymringen for den utviklingen vi ser rundt oss, ikke minst for de rapportene vi får fra dem som jobber med dette i praksis, og som vitner om at dette fortsatt er et felt med mye upløyd mark og store mørketall.

Arbeidet mot negativ sosial kontroll handler om den enkeltes rett til å ta selvstendige valg, og om å styrke valgmulighetene sine. Man tror det ikke før man får se det, sa minoritetsrådgiverne våre i Agder i forrige uke, da jeg hadde Teams-møte med dem. Behovet for innsats er stort, og vi trenger virkemidler, var deres melding.

Det er bra at det avdekkes flere saker nå enn tidligere, men det er svært bekymringsfullt at mørketallene ser ut til å være så mye høyere enn tidligere antatt. Og vi hører fra dem som arbeider på feltet, at det fortsatt er en høy terskel for å be om hjelp om man blir utsatt for negativ sosial kontroll eller æresrelatert vold.

Det skal ikke være sånn i Norge at jenter og gutter skal vokse opp uten frihet til å bestemme over sitt eget liv, sin egen kropp eller hvem de skal gifte seg med. Det skal ikke være slik at barn og unge mot sin vilje blir sendt på skoler i utlandet, hvor de utsettes for vold og overgrep. Det er selvsagt heller ikke akseptabelt å bli utsatt for tvangsekteskap eller trusler om det. Og ingen skal utsettes for kjønnslemlestelse.

Jeg er enig med regjeringa i at dette arbeidet krever både tiltak nasjonalt og en bred tilnærming og samarbeid over landegrensene. Det var viktig at temaet ble tatt opp i Granavolden-plattformen, og at vi fikk på plass «Retten til å bestemme over eget liv. Handlingsplan mot negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse (2017–2020).» Her ble det fremmet 77 tiltak. Mange er ferdigstilt, og andre pågår. Erfaringene fra dette arbeidet har også gitt et viktig grunnlag å bygge videre på når den nye handlingsplanen som regjeringa varslet i 2020, skal utvikles. Den nye planen skal vektlegge virkemidler som fremmer likestilling, økt deltagelse i samfunnet og retten til å ta egne valg. Den skal også ta opp transnasjonale utfordringer.

Jeg har merket meg at Kunnskapsdepartementet har et samarbeid med Nordisk ministerråd om gjennomføringen av kartleggingen «Strategier og initiativer til forebyggelse af negativ social kontrol og æresrelateret vold i de nordiske lande» fra 2020. Det tror jeg kan bli et nyttig bidrag.

Denne saken har 15 separate forslag. Vi har redegjort for vårt syn på de enkelte forslagene i innstillinga, og jeg er glad for å konstatere at mye godt arbeid er i gang på mange av disse områdene. Jeg er særlig glad for å se at arbeidet med kompetanseoppbygging, veiledning og rådgivning er i sterk utvikling. Det satses på kulturforståelse, minoritetskompetanse og kunnskap om vold og overgrep i utdanningstilbudene våre i barnevernet, i familievernet og i skolene, i rammeplaner og i veiledere. Det er gjort gode framskritt, men vi er fortsatt utålmodige.

Det har vært godt å se at antallet minoritetsrådgivere er tilnærmet doblet siden 2018. Vi har nå 49 rådgivere, og 535 personer fikk råd og veiledning av disse. Det er flere enn tidligere, men behovet er større enn dette. Derfor er jeg glad for at det ble satt av midler til ti stillinger i budsjettet for 2020. Det trengs, for vi ser at det har effekt.

Til slutt vil jeg si at jeg er glad for at minoritetsrådgiverne også er tydelige på at de har et bredt perspektiv på negativ sosial kontroll. Dette dreier seg ikke bare om innvandrermiljøer, men også om andre minoritetsgrupper. Det er viktig å huske.

Helt til slutt vil jeg gjøre oppmerksom på at Høyre også kommer til å støtte II i innstillinga, og gjør regning med at de øvrige regjeringspartiene vil gjøre det samme. Dette har også vært et viktig innsatsområde for vår regjering.

Jon Engen-Helgheim (FrP) []: Det er grunn til alvorlig bekymring for hvordan utviklingen på enkelte områder innenfor integrering har gått. Vi har havnet i denne situasjonen på grunn av at det ledende flertallet ikke har tatt på alvor hva det fører til hvis man har en ukontrollert innvandringspolitikk og en slepphendt integreringspolitikk. Vi har kommet i en situasjon der mennesker som flykter fra totalitære, undertrykkende regimer, kan risikere å møte akkurat det samme i Norge. Det synes jeg er alvorlig bekymringsfullt. Vi burde ikke ha satt oss selv i den situasjonen, og det er det ledende flertallet i norsk politikk som har ansvaret for at vi har satt oss i den situasjonen.

Jeg må si jeg er enig i definisjonen av sosial kontroll som representanten Karin Andersen kom med. Dette gjelder ikke bare innvandrere, det gjelder flere, men vi må også innrømme at unge innvandrere er spesielt sårbare. De kommer ofte fra en kultur med et annet språk og har nok med å integrere seg i Norge. Hvis de møter på ting som de har flyktet fra og burde fått beskyttelse for i Norge, blir det straks mye verre. Derfor er Fremskrittspartiets innfallsvinkel i disse sakene spesielt tiltenkt sårbare innvandrere.

Fremskrittspartiet har flere ganger kommet med mange forslag om integrering. Vi hadde for ett års tid siden en grundig rapport hvor vi fremmet en lang rekke forslag for bl.a. å bekjempe sosial kontroll. Disse ble i all hovedsak nedstemt. Jeg synes det er rart at de partiene som stemmer ned forslagene når vi fremmer dem, er tilbøyelige til å stemme for akkurat de samme forslagene hvis noen andre fremmer dem. Vi har fremmet tiltak som kunne vært med på å gjøre noe kraftfullt for de barna som f.eks. blir etterlatt i utlandet. Vi har kommet med forslag om å straffeforfølge, om å innføre muligheten til å miste omsorgsretten, miste oppholdstillatelsen, nullstille opptjeningstid for permanent opphold og også å frata barnetrygd og andre ytelser. Det har vi kommet med tidligere – det har blitt nedstemt.

Vi har også kommet med forslag om obligatorisk helseundersøkelse for å avdekke kjønnslemlestelse. Kjønnslemlestelse er kanskje noe av det mest alvorlige innenfor negativ sosial kontroll. Det er voldelig, og det er straffbart, og vi bør gjøre alt vi kan for å avdekke det og redde barn fra dette. Likevel stemmer stortingsflertallet gang på gang imot et forslag som kanskje er det eneste som kunne ha gjort noe kraftfullt for å hjelpe disse barna, nettopp det at man går inn og innfører obligatorisk helsesjekk for barn. Men da er det andre hensyn, andre rettigheter, andre ting som har vært mer viktig for stortingsflertallet enn å beskytte barna. Det kan jeg ikke forstå. Vi vet at dette forekommer i Norge, men vi har aldri stilt noen for retten. Det er ikke noe vi kan være stolte av, det er ikke noe vi kan leve med, og vi synes det er rart at dette har blitt nedstemt så mange ganger, senest da vi behandlet ny integreringslov.

Det er fremmet mange forslag i denne salen. Mange av dem er ivaretatt på andre områder, og Fremskrittspartiet støtter bare de forslagene som vi mener ikke er et slag i luften, som vi mener har noe for seg, og som vi mener ikke er ivaretatt gjennom andre planer eller andre saker. Så vi støtter forslag nr. 1 og I, II og V i saken.

Presidenten: Vil representanten ta opp det forslaget som Framstegspartiet har fremja?

Jon Engen-Helgheim (FrP) []: Ja.

Presidenten: Då har representanten Jon Engen-Helgheim teke opp det forslaget Framstegspartiet har fremja.

Willfred Nordlund (Sp) []: Senterpartiet mener at det er nødvendig med tiltak mot æresvold, tvangsekteskap og negativ sosial kontroll for å sikre fri deltakelse i det norske samfunnet. Samtidig må tiltakene være treffsikre. Negativ sosial kontroll knyttes som oftest til at innvandrere til Norge har brakt med seg andre religiøse og kulturelle skikker enn dem som folk flest legger til grunn for samfunnet vårt. Sånn er det nok også i stor grad, men overdreven negativ sosial kontroll og æresvold er noe som også finnes i spesielle miljøer i det norske samfunnet.

Vi må sette inn tiltak som slår ring om jenters og gutters rett til en oppvekst og en framtid basert på egne valg og frie utviklingsmuligheter. Lovverket må selvsagt være tilpasset det verdigrunnlaget vi mener skal ligge til grunn for å være en del av det norske samfunnet, men det er ikke sikkert at det alltid er lovparagrafene vi har, det er noe i veien med. Arbeidslivet, skolen og frivillige organisasjoner er avgjørende arenaer for å bygge bro over religiøse og kulturelle forskjeller. Skoler og barnehager der unger fra ulike miljøer lærer sammen og utvikler seg sammen, er avgjørende for å bygge bro over ulikheter og øke den felles forståelsen.

Det vil alltid være tilfeller der vi ikke klarer å endre adferd gjennom informasjon og positiv påvirkning. Det er viktig at vi som samfunn da setter hardt mot hardt når det skjer overgrep i strid med lovverket vårt. Vi skal ikke bruke religiøse og kulturelle forskjeller som begrunnelse for ikke å gripe inn mot overgrep som er i strid med norsk lov. Da tar vi overgriperens side på bekostning av offeret, og det må ikke få lov til å skje.

Forslagsstillerne har levert en rekke forslag de mener er nødvendige for å hindre negativ sosial kontroll. Det er prisverdig. Samtidig er noen av forslagene enten ikke gjennomførbare i dag, har uklarheter knyttet til seg eller er allerede under arbeid. Gjennom komiteens arbeid har det kommet fram nye forslag som søker å bøte på dette.

Et av forslagene går ut på å forsterke ordningen med minoritetsrådgivere til også å gjelde ungdomsskoler i tilknytning til en opptrappingsplan. Senterpartiet mener det sentralt baserte fagteamet er et naturlig virkemiddel framfor å velge noen få ungdomsskoler, mens andre ikke skal få. Samtidig vil en plan for opptrapping tilknyttet den videregående skolen være naturlig.

Det foregår mye godt sosialfaglig arbeid, men samtidig mener mange at oversikten i dag er for dårlig. Senterpartiet mener derfor det er naturlig at Stortinget ber om en bedre oversikt og vurdering av om tiltakene i sum er gode nok.

Én av utfordringene vi ser, er at koordineringen mange steder kan være mangelfull når noen henvender seg til det offentlige for hjelp. Jeg er derfor glad for at komiteen i fellesskap ber regjeringen vurdere hvordan et sånt koordineringspunkt i hver kommune kan sikres. For Senterpartiet er det viktig at dette ikke er snakk om en ny oppgave, men hvordan koordinering av innsatsen og de hjelpemidlene kommunen rår over, kan forbedres.

Det foregår et arbeid med ny barnelov. Selv om meldeplikten ved bekymring om en rekke forhold knyttet til negativ sosial kontroll, æresvold og tvangsekteskap i dag er forankret i lovverket vårt, mener Senterpartiet at meldeplikten bør vurderes nærmere i arbeidet med ny barnelov.

I forbindelse med NOU 2019: 23 er et av elementene tydeligere oppfølgingsplikt dersom et barn har udokumentert fravær fra skolen, med mål om å sikre barns rett til utdanning. I dag følger dette av opplæringsloven. Samtidig kan det ikke være sånn at ressursteam skal kobles inn bare det er udokumentert fravær, som forslagsstillerne skriver. Senterpartiet vil derfor ikke støtte forslaget som er fremmet om at et ressursteam skal settes inn ved udokumentert fravær på generelt grunnlag.

Kunnskap er ofte ferskvare. Det er derfor nødvendig med jevne mellomrom å ha opplysningskampanjer rettet mot, i denne sammenhengen, kunnskap om plikter for offentlige ansatte ved mistanke om negativ sosial kontroll og vold i nære relasjoner. Er man usikker, blir det ofte til at man vegrer seg.

Det er i dag antagelig store mørketall, i alle fall er tallene på hvor mange barn som er etterlatt i utlandet, vanskelig tilgjengelige. Det er en rekke forhold sånn informasjon må hensynta, deriblant behovet for personvern. Det er, sånn Senterpartiet ser det, derfor behov for en utredning som ser på hvordan man kan forsterke rapporteringen om etterlatte barn i utlandet, og hva som er mulig innenfor det internasjonale lovverket.

Stans av barnetrygd som sanksjon reiser en rekke kompliserte problemstillinger av prinsipiell og praktisk karakter, og Senterpartiet mener i likhet med flere at det spørsmålet i så fall må utredes.

Forebyggende arbeid vil alltid være viktig. Negativ sosial kontroll må bekjempes. Som samfunn har vi ennå mye å gå på. Tiltakene og lovverket må derfor være treffsikre. Med det tar jeg opp de forslagene som Senterpartiet er en del av.

Presidenten: Representanten Willfred Nordlund har teke opp dei forslaga han refererte til.

Carl-Erik Grimstad (V) []: La meg begynne med å takke representantene fra Arbeiderpartiet som har fremmet dette forslaget. Det er høyst betimelig. Det gir samtidig Venstres integreringsstatsråd en anledning til å fremme partiets glimrende politikk på dette området, som er bygd på friheter og muligheter.

Her til lands nyter vi friheten og retten til å være den man vil – til fritt å velge kjæreste. Vi vet likevel at svært mange lever i sosiale tvangstrøyer bak lukkede dører, og de nyter på ingen måte frihet i sin norske hverdag. Vår liberale tradisjon med stor frihet både for ungdom og for voksne, kan føles skremmende på flere som har søkt tilflukt i Norge, fra fellesskap som hegner om sosial kontroll. Mange kommer fra land som ikke betrakter friheten i vår sosiale omgang som like grunnleggende som vi gjør her i Norge. Mange ønsker å holde fast på krenkende tradisjoner til tross for at det var nettopp friheten vår som i utgangspunktet virket forlokkende ved Norge.

Det er nødvendig å legge til at sosial kontroll ikke bare gjør seg gjeldende i innvandrermiljøer. «Bygdedyret» er et mye omtalt tema i norsk litteratur, men selv i dag er dette sørgelig nok noe langt mer enn en fiksjon. Dette hemmer friheter og muligheter. Det hemmer skaperkraft, modernitet og originalitet. Det frie mennesket blir ufritt.

Sosial kontroll hører ikke hjemme i Venstres bilde av Norge. Likevel vet vi at ungdom og voksne i innvandrermiljøer og andre fellesskap lider under strenge regimer på hjemmebane. Unge innvandrerkvinner som omfavner vår måte å leve på, opplever sågar at moralpolitiet kommer bort til dem på gaten med pekefingeren og strenge formaninger. Slikt kan vi ikke være bekjent av i Norge i 2021.

Sosial kontroll har svært negativ effekt på integreringen og muligheter til å lære seg å leve og bo i et sosialliberalt land som Norge. Derfor er det gledelig og høyst betryggende at regjeringen, med statsråden i spissen, akkurat nå jobber med en ny handlingsplan for feltet. Det er viktig og riktig at handlingsplanen vil rette oppmerksomheten mot nyankomne flyktningers og innvandreres hjelpebehov.

Venstre har allerede satt sitt preg på regjeringens politikk, og det har skjedd en positiv utvikling i politikken på feltet etter at vi ble en del av regjeringen – for øvrig var det i går tre år siden det skjedde. Blant annet knyttes dette til minoritetsrådgivere. I dag finnes disse i alle landets fylker, på utvalgte skoler. I perioden 2018–2020 økte antallet rådgivere fra 26 til 49, og i 2021 styrkes ordningen med ytterligere 10 rådgivere. I tillegg kan elever ta kontakt med Kompetanseteamet mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og negativ sosial kontroll. Utsatte unger kan også kontakte Røde Kors-telefonen. I årets budsjett har regjeringen lagt inn 5 mill. kr til informasjonstiltak for å gjøre disse tjenestene bedre kjent blant ungdom. Det er viktig at barn og ungdom vet hvor de skal henvende seg.

Vedtaket som blir fattet i dag, viser stor enighet knyttet til viktigheten av å ha et koordineringspunkt for henvendelser samt sikring av tilbud om kompetanseheving for lærere og rådgivere i hele skoleløpet. Det er viktig at barn og unge som opplever sosial kontroll, vet hvor de skal henvende seg, og at rådgivere og lærere som tar imot disse ofte sårbare menneskene, vet hvordan de skal håndtere det. Vi mistenker at det er store mørketall knyttet til sosial kontroll, og bare med gode tilbud og økt kunnskap om hvor og hvordan man henvender seg til profesjonelle om problemene, vil vi avdekke menneskeskjebner der man i dag lever under uakseptable sosiale forhold.

Jeg benytter også anledningen til å oppfordre alle, også miljøer utenfor skole og helsetjeneste, til å rekke ut en hånd om man mistenker at sosial kontroll finner sted i nabolag eller andre steder. Jeg vet at idrettsmiljøene i Norge allerede gjør en glimrende innsats på dette feltet. Inkludering er blant de mest verdifulle og effektive bidrag til integrering og mindre utenforskap i samfunnet. Dette kan ikke gjentas for ofte.

Torhild Bransdal (KrF) []: I alle samfunn finnes det normer for akseptabel oppførsel. Man kan si at sosial kontroll er hvordan fellesskapet regulerer hvordan mennesker skal oppføre seg. Det må på et formelt nivå aksepteres, men det er den uformelle sosiale kontrollen som ikke alltid er like lett å identifisere, som kan være den skadelige. Ofte vet ikke den som dette utøves mot, hva som skjer, eller hva som er i ferd med å skje. Det uformelt sosiale kan sies å være kontrollen av hva andre mennesker forventer, og hvordan de prøver å påvirke deg til å oppføre deg på en bestemt måte. Kontrollen utøves gjerne av familie, venner eller andre rundt deg. Kontrollen kan være subtil eller direkte, den kan være sunn og preget av gode intensjoner og omsorg, som en far som ønsker kun det beste for sitt barn. Men den kan også være usunn og preget av manipulasjon. En slik negativ sosial kontroll fratar eller begrenser et menneskes grunnleggende rett til å bestemme over eget liv og egen framtid i samsvar med alder og modenhet. Det er brudd på menneskerettighetene og for øvrig på norsk lov og bør ses svært alvorlig på.

Negativ sosial kontroll, den usunne, uformelle sosiale kontrollen, kan prege menneskelivet i lang tid – både de som er utsatt for dette, og de som utsetter andre for det. Det kan prege dem som indirekte berøres, det kan sette familierelasjoner på prøve, og det kan ha som effekt at de som berøres, tilpasser seg og tier. Derfor er det så viktig at regjeringspartiene fikk nedfelt i Granavolden-plattformen at «negativ sosial kontroll er et alvorlig samfunnsproblem som må bekjempes».

Handlingsplanen Retten til å bestemme over eget liv, som er handlingsplanen mot negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse, har mange gode tiltak. Samtidig er jeg glad for at en samlet komité i dag velger å satse ytterligere på å bekjempe negativ sosial kontroll. At vi finner sammen i en sak som dette, sier noe om viktigheten av saken, og det sier noe om at vi ikke er ferdig med arbeidet i saken. Skal vi bekjempe dette, må vi nettopp stå sammen for at vi skal være helt sikre på at kunnskapen og informasjonen når helt ut.

Ved siden av det gode arbeidet som allerede utføres av regjeringen, er det viktig at vi i dag sikrer at alle kommuner har et koordineringspunkt for de ulike hjelpetiltakene mot negativ sosial kontroll – en plass der alle som ønsker hjelp eller veiledning, kan henvende seg. Dette tror jeg er helt essensielt, ved siden av holdningsskapende arbeid som gjøres på grasrota i kommunene hver eneste dag, og et lovverk som svarer til alvorlighetsgraden av det den negative sosiale kontrollen kan bety for den som blir utsatt for det.

Vi stemmer med dette for komiteens innstilling.

Statsråd Guri Melby []: Saken vi behandler i dag, viser et bredt politisk engasjement for å sikre frihet fra negativ sosial kontroll og æresrelatert vold.

Kunnskapsdepartementet er godt i gang med å utvikle en ny handlingsplan på feltet. Det vil bli den sjette handlingsplanen i rekken og vil gjelde i perioden 2021–2024. Med denne særskilte satsingen ønsker vi å opprettholde trykket i arbeidet som vi har hatt de siste årene.

Vi ser negativ sosial kontroll, æresrelatert vold, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse som barrierer for integrering. Det er viktig at vi jobber for å sikre den enkeltes rett til å ta egne valg om utdanning, ekteskap og arbeid, og at de som har behov for det, får tilgang til kompetente hjelpetjenester.

Det er også behov for å starte forebygging tidligere. Derfor har vi besluttet – som også referert til i debatten tidligere – at en ny handlingsplan bl.a. skal ha et tydeligere fokus på nyankomne flyktninger og innvandreres hjelpebehov.

For å styrke hjelpetjenestenes arbeid er det etablert flere ordninger med særskilt kompetanse og tilbud til utsatte personer. Blant annet har vi minoritetsrådgivere ved utvalgte ungdomsskoler og videregående skoler, som inngår i IMDis tjenestetilbud til utsatte for negativ sosial kontroll og æresrelatert vold – et viktig lavterskeltilbud for ungdom.

I Meld. St. 6 for 2018–2019 om nye oppgaver til fylkeskommunene ble det informert om at Kunnskapsdepartementet ville videreutvikle minoritetsrådgiverordningen og deretter komme tilbake til Stortinget med forslag om en eventuell overføring av ordningen til fylkeskommunene.

I årets budsjett går 10 mill. kr til å styrke denne ordningen med ti nye stillinger. Totalt er budsjettet for ordningen nå på 63 mill. kr, med 59 minoritetsrådgivere på utvalgte ungdomsskoler og videregående skoler.

Vi har vurdert å overføre ordningen til fylkeskommunene, men har bestemt oss for å videreføre dagens organisering i IMDi. Med det sikrer vi en fortsatt nasjonal forankring, at ordningen kan videreutvikles som en enhetlig tjeneste over hele landet, og at dette skjer i sammenheng med øvrige særskilte hjelpetiltak for utsatte personer.

Vi ser at det har vært en økning i antall saker til de særskilte hjelpetjenestene over tid. Dette antyder at dersom vi har mer tilgjengelig spisskompetanse, blir flere utsatte fanget opp, men vi tror det fortsatt er store mørketall. Kompetanseheving av de ordinære tjenestene er derfor også noe vi kontinuerlig må jobbe med. Kompetanseheving er også en viktig del av minoritetsrådgiveres mandat. De skal ikke bare direkte veilede ungdommer som trenger hjelp, de skal også bidra til å heve kompetansen hos mange andre, f.eks. lærere.

IMDis fagteam for forebygging av negativ sosial kontroll og æresrelatert vold er en ny nasjonal veiledningstjeneste som startet arbeidet i januar i år. Fagteamet er til for ansatte på skoler, i flyktningtjeneste, Nav, voksenopplæringsinstitusjoner og andre hjelpetjenester. Jeg har stor tiltro til at dette kan bli et viktig tilbud.

Kommuneansatte kan også henvende seg direkte til det tverretatlige teamet mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og negativ sosial kontroll, som er en nasjonal rådgivning- og veiledningstjeneste for ansatte i førstelinjetjenestene. Utsatte personer kan også ta direkte kontakt med denne tjenesten.

I årets budsjett går 5 mill. kr til utvikling av informasjonstiltak og kunnskapsformidling om de særskilte hjelpetilbudene og til å styrke Kompetanseteamet mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og negativ sosial kontroll.

Skolen skal formidle kunnskap og fremme holdninger som sikrer likeverd og likestilling. Barn og unge skal lære at de har rett til medvirkning, og de skal erfare dette i praksis. De skal lære om seksualitet, kjønnsidentitet, grensesetting og vold og overgrep.

Skolen er også viktig for å fange opp barn og unge som har behov for hjelp. Negativ sosial kontroll er omtalt i Utdanningsdirektoratets veileder for skoler og skoleeiere om barn som ikke møter på skolen. Veilederen inneholder bl.a. støttemateriell til oppfølgingssamtaler i tilfeller der ansatte i skolen er bekymret for at en elev skal bli sendt på ufrivillig utenlandsopphold. Veilederen gir også informasjon om hva slags plikter ansatte i skolen har, og hvem som kan kontaktes dersom man er usikker på hvordan man skal gå fram.

Jeg deler det engasjementet Stortinget viser for dette arbeidet, og vi vil sørge for å følge opp de vedtak som Stortinget fatter i dag.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) []: Jeg har en bekymring knyttet til samordningsrutinene mellom ulike offentlige instanser i saker om negativ sosial kontroll. Rutinene er for svake. Det er opp til hver enkelt skole å følge opp en bekymringsmelding fra ungdommer og kontakte IMDi-rådgiver eller helsepersonell hvis skolen ikke selv har rådgiver. Dette arbeidet må vi systematisere bedre, og vi må sikre god kompetanse på feltet blant de ansatte. Det kan ta tid før ulike instanser kontakter hverandre, og da kan ungdommen ha blitt sendt til utlandet.

Deler statsråden vår bekymring om at samordningsrutinene er for svake, og at resultatet kan være at det glipper, og at vi mister muligheten til å hjelpe et barn i tide?

Statsråd Guri Melby []: Jeg synes representanten her peker på en veldig viktig problemstilling. Selv om det har vært en kraftig opptrapping av tiltakene og den særskilte kompetansen som er bygd ut i forbindelse med dette, er det ofte en utfordring at en del som jobber med ungdommer, ikke kjenner godt nok til det tilbudet som finnes, og at man ikke greier å koble ressursene godt nok sammen. Dette er også blitt pekt på bl.a. i en gjennomgang fra NIBR, Norsk institutt for by- og regionforskning, som kom med en rapport i juni 2020, hvor man anbefalte at vi måtte sørge for bedre tverrfaglig samarbeid. Dette er også noe som vil bli vurdert i forbindelse med arbeidet med en ny handlingsplan, så her vil vi se hva vi kan gjøre. Men jeg mener også at det nye fagteamet til IMDi vil være et viktig knutepunkt som jeg tror kan bidra til bedre kompetanse overalt. Det tiltaket startet opp i januar i år, så det er altfor tidlig å kunne si noe om hvordan det har fungert, men jeg har tiltro til at det tiltaket også vil hjelpe på.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) []: Funn i rapporter viser at etterlatte ungdommer som hjelpes hjem til Norge, får det tøft ved hjemkomsten. Ofte må ungdommene bryte med familie og et utvidet nettverk her hjemme. Et av forslagene våre går nettopp ut på at ungdommene skal få hjelp til å starte livet på nytt, og at de ikke skal bli stående alene ved hjemkomst.

Hvorfor støtter ikke statsråden forslaget om å utvikle et program for å ivareta barn og ungdom som har vært etterlatt i utlandet, også etter retur til Norge, slik at de får nødvendig hjelp til å komme i gang med en ny start?

Statsråd Guri Melby []: I 2019 ble det nedsatt en ekspertgruppe som skulle gi oss råd om hvordan vi kunne forebygge at barn og unge blir sendt på ufrivillige utenlandsopphold. Vi fikk en rapport i mai 2020 som ga oss 45 ulike anbefalinger, og mange av disse anbefalingene er blant det vi nå vurderer å ha med i en ny handlingsplan. Jeg tror også det er viktig, som representanten peker på, at vi ser på tiltak for å forebygge at det skjer, og ikke minst hva vi kan gjøre for å støtte disse barna og ungdommene når de kommer tilbake. Dette er også et av temaene vi jobber med i forbindelse med handlingsplanen.

Jon Engen-Helgheim (FrP) []: I det arbeidet Fremskrittspartiet har bedrevet når det kommer til integrering og sosial kontroll, har vi vært i kontakt med mange aktører, bl.a. politiet og representanter fra helse og skole. Det som er gjengangeren hos alle dem vi snakker med om problematikken sosial kontroll, er kompetanse hos alle som har med barn og unge å gjøre. Det er en gjenganger vi får fra alle hold. Det er bra at det fokuseres på det i denne debatten, og at ministeren selv også har vært inne på det. Men jeg er bekymret for at man jobber på hver sin tue og ikke klarer å få fram noe som er helhetlig for alle, slik at alle som har kontakt med barn og unge, er i stand til å avdekke og reagere riktig på sosial kontroll.

Jeg vil spørre ministeren: Hva mener hun er det viktigste tiltaket for å ha en helhetlig plan, der alle som er i kontakt med barn og unge, kan reagere og avdekke sosial kontroll?

Statsråd Guri Melby []: Det er egentlig et veldig godt spørsmål. Jeg tror det er litt krevende å skulle framheve ett spesifikt tiltak. Jeg tror det er mange ting som sammen bidrar til at vi greier å legge bedre til rette for at flere både får den hjelpen de trenger, og at de får mulighet til å bryte ut dersom de utsettes for negativ sosial kontroll. Av enkelttiltak som jeg tror har hatt mest betydning for enkeltpersoner, er det ingen tvil om at minoritetsrådgiverne har betydd veldig mye. De betyr veldig mye for de enkeltpersonene de møter, men de betyr også veldig mye ved at de bidrar til å spre kompetanse til flere. Jeg er helt sikker på at lærere og andre ansatte som jobber på skoler hvor det er minoritetsrådgivere, får en høyere kompetanse og da har mulighet til å oppdage barn og unge som trenger hjelper, og rekke ut en hånd til dem.

Jeg tror også at det tiltaket vi har satt i gang fra januar i år, med en forsterket ressurs i IMDi, kan bidra til å samordne mye bedre. Det er da ett punkt man kan gå til for å søke kunnskap og kompetanse.

Willfred Nordlund (Sp) []: Statsråden var inne på i sitt forrige svar at minoritetsrådgiverne kan bety mye for dem som tar kontakt. Da er det egentlig interessant å vite hvor mange minoritetsrådgiverne har kontakt med, og hvor mange man klarer å hjelpe i sum.

Jeg finner grunn til å minne statsråden om at året 2021 allerede har startet, og vi har altså ennå ikke fått framlagt en ny handlingsplan som skal gjelde for inneværende år. Handlingsplanen gikk ut i 2020, som man viser til i den saksbehandlingen komiteen har vært gjennom nå, og svaret fra statsråden er at mange av disse tiltakene skal følges opp i forbindelse med handlingsplanen. Så min innstendige oppfordring til statsråden er at man blir ferdig med det arbeidet, og at man får vurdert de forslagene, så man får satt i gang arbeidet. Dette arbeidet må pågå hele tiden og har ikke tid til å vente.

Statsråden sa at det var store mørketall knyttet til dette med negativ sosial kontroll. Hvorfor mener da regjeringen at vi ikke har behov for en utredning med mål om å få på plass en forsterket rapportering om etterlatte barn i utlandet?

Statsråd Guri Melby []: Nå var det flere spørsmål i dette innlegget. Jeg kan i hvert fall starte med å forsikre representanten om at selv om den nye handlingsplanen ikke er helt klar ennå, betyr ikke det at tiltakene er satt på vent i påvente av den. Tvert imot er veldig mange tiltak blitt forsterket, bl.a. med statsbudsjettet, slik som ordningen med minoritetsrådgivere, som har blitt utvidet fra 2021, og som har blitt kraftig trappet opp de siste årene. Litt av grunnen til forsinkelsen er pandemien, som gjør at det har vært veldig vanskelig å få avholdt en del møter som vi har ønsket å avholde, for det er viktig, ikke bare for å få fram de beste tiltakene, men også for at det skal være godt forankret. Det er ganske viktig at flest mulig kjenner til denne planen og vet hva vi jobber med.

Jeg kan forsikre representanten om at dette arbeidet pågår med full styrke, og at handlingsplanen vil bli lagt fram så fort som mulig. Når det gjelder barn i utlandet, ble det jo nettopp overlevert en stor rapport, som vi fikk i mai 2020. Vi ser på hvilke forslag fra den rapporten det er aktuelt å følge opp i den nye handlingsplanen.

Karin Andersen (SV) []: Jeg tror statsråden har rett i at det er mørketall på dette området, slik det generelt er når det gjelder vold, og det er viktig å merke seg. Men statsråden sier også at hun tror denne ordningen med minoritetsrådgivere kanskje er noe av det som kan virke veldig positivt, og det tror også SV. Derfor har vi et forslag i denne innstillingen om at man skal utvide ordningen til å gjelde ungdomsskoler, ikke bare som et prøveprosjekt, men at man gjør dette gjennomgående, og at mandatet også utvides til å bli mer forebyggende enn det det er i dag. I dag er det jo mer reaktivt, altså at en griper inn når det nesten er for sent – ja, det gjelder å komme for sent så tidlig som mulig. Det skal kunne jobbes forebyggende med både foreldre og ungdom og barn på en mye mer systematisk og gjennomgående måte enn det som gjøres i dag, og ikke bare overfor minoritetsmiljøene, men også overfor de lukkede religiøse miljøene som finnes ellers. Hvordan ser statsråden på det?

Statsråd Guri Melby []: En av grunnene til at vi forstår at det er store mørketall, er bl.a. at antallet unge som har henvendt seg til minoritetsrådgiverne, har økt kraftig år for år. Det er et tegn på at det er flere som blir bevisste på at de faktisk kan få hjelp, og ikke nødvendigvis at situasjonen har blitt verre.

Når det gjelder minoritetsrådgivere, er jeg helt enig med representanten Andersen i at det er kjempeviktig at de også jobber forebyggende, og det er derfor også en del av deres mandat allerede i dag. Utover å skulle gi råd og veiledning individuelt til elever, er en av hovedoppgavene deres å gjennomføre forebyggende tiltak. Det kan f.eks. være å ha samtalegrupper, det kan være å ha presentasjoner eller undervisningsopplegg, for både elever, ansatte og foreldre. Så målet med denne ordningen er å være et lavterskeltilbud, men også å være et forebyggende tiltak som bidrar til å spre kunnskap og kompetanse, og å bevisstgjøre rundt utfordringene med negativ sosial kontroll. Jeg vet at veldig mange steder blir de også brukt av mennesker som utsettes for negativ sosial kontroll fra religiøse samfunn.

Tone Wilhelmsen Trøen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Olemic Thommessen (H) []: Et viktig tema som går igjen i denne saken, knytter seg til barn som blir ufrivillig plassert i utlandet. Bakgrunnen er selvfølgelig sammensatt, men i innvandrersammenheng er det vel ofte basert på et ønske om at barnet skal vokse opp i opprinnelseslandets kultur og annamme dets verdier, eller også kanskje – sett med deres øyne – beskyttes mot vårt lands normer og verdisett.

Hvilke verdier man ønsker å formidle til sine barn, er i utgangspunktet en privatsak. Det som imidlertid ikke er greit, er å utsette noen for utilbørlig tvang, mot sin vilje å bli holdt borte fra foreldre eller nærmeste familie, bli holdt borte fra det en opplever som ens eget hjemmemiljø, med venner og skolegang.

Den kunnskapen barn får om Norge gjennom venner og skolegang, gir viktige og ofte nødvendige premisser for hvilke muligheter barnet senere får til deltagelse i vårt samfunn. Det handler om tilegnelse av språk og kultur og det å få vårt samfunns normer under huden på en god og naturlig måte.

I disse sammenhengene må selvsagt det enkelte tilfellet vurderes ut fra norsk lovgivning i sin alminnelighet. Barnevernslovens bestemmelser, hensynet til barnets beste og de internasjonale konvensjonene vi er tilsluttet, blir selvfølgelig førende.

Men jussen løser ikke alene de utfordringene vi her snakker om. I praksis er dette et svært vanskelig felt som berører den private sfære, der mange hensyn og sosiale sanksjonsmuligheter utenfor offentlig kontroll gjør seg gjeldende.

Hjelpeapparatet rundt det enkelte tilfellet blir derfor i praksis avgjørende for å oppfylle det som må være målet, nemlig å bidra til at det enkelte barn ikke utsettes for tvang, samtidig som relasjonene til familien ivaretas på en best mulig måte.

Regjeringens arbeid med dette feltet er da også bredt anlagt, der en lang rekke offentlige etater er involvert. Regjeringen nedsatte en ekspertgruppe i 2019 for å få råd om denne problematikken, og i 2020 forelå rapporten «Det var ikke bare ferie», der det ble fremmet en rekke forslag til tiltak som nå vurderes i forbindelse med utviklingen av handlingsplanen mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold 2021–2024.

Den viktigste inngangen til dette er kommunenes arbeid gjennom skolene. Det er her det offentlige har nærkontakt med barna, det er her fravær oppdages, og det er her det går an å etablere tilbud med så lav terskel at hjelpearbeidet faktisk kan fungere. Det å ha en mulighet til å fortelle om sine eller venners problemer samtidig som en kan forvente at saken følges opp på en smidig og god måte, er avgjørende for å lykkes. Gode relasjoner og høy grad av tillit er avgjørende.

Karin Andersen (SV) []: Også jeg glemte å takke forslagsstillerne i stad. Jeg vil gjøre oppmerksom på at det også behandles ganske mange slike forslag i ulike komiteer, litt parallelt. Det er veldig mange gode initiativ, og det er jeg veldig glad for.

Men jeg tror vi må huske på, når vi diskuterer disse tingene, at vi må snakke om dem det gjelder, ikke bare late som om de er én av oss, for de er én av oss. Dette er våre barn. Det er våre innbyggere. Det er ikke noen andre, som skal læres opp. Vi skal ta vare på dem som rammes av dette, og da kan vi ikke diskutere som om dette er et problem som bare kommer med noen, og at de helst ikke skulle vært her, for da hadde liksom problemet ikke vært der. Jeg har jobbet med krisesenterbevegelsen siden slutten på 1970-tallet, og æresrelatert vold har eksistert og eksisterer også i Norge. Hvert fjerde drap i Norge er et partnerdrap, og veldig mye av dette har noen av de samme mekanismene bak seg, sjøl om det er veldig sjelden at det er kulturrelatert, ved at man har en familie som også støtter opp om dette.

Jeg tror det er uhyre viktig at de ungdommene og de ungene vi snakker om nå, det er våre ungdommer, og at vi må snakke sånn at de er trygge på oss, trygge på at vi ser dem, trygge på at vi aksepterer dem, trygge på at vi ikke er mest opptatt av å snakke negativt om innvandrerbefolkningen, men at vi er mest opptatt av å hjelpe dem og fremme de frihetene og rettighetene vi har sjøl. Det er langt igjen. Som statsråden sa: Det er mange mørketall på alle disse områdene. Så dette er utrolig viktig.

Psykisk vold kan også knekke folk. Det har jeg opplevd med personer i Norge som har vært i veldig strenge religiøse miljøer, der man ikke akkurat banker opp folk og truer med å drepe dem, men der den psykiske volden er så fæl og ekskluderingen så hard at mange faktisk vurderer å ta sitt eget liv. Så det er mange som må ha hjelp og bli sett.

Den gruppen jeg synes det er aller vanskeligst å finne gode grep for, er de som av ulike grunner blir etterlatt i utlandet – hvordan vi skal få på plass tiltak som faktisk kan hjelpe disse som er i en hjelpeløs situasjon. Det har til og med vært noen som har leid andre til å hente folk med makt i utlandet fordi de har vært i en helt kritisk situasjon. Jeg vil be regjeringen om å se mer på det spørsmålet, både hva vi kan gjøre mens de er etterlatt i utlandet, og ikke minst hva vi kan gjøre for å hjelpe dem når de har kommet hjem.

Kari Henriksen (A) []: Negativ sosial kontroll og sosialt og kulturelt press gjennom psykisk og fysisk æresvold er hverdagen for mange barn og unge i Norge. Det skaper ulikhet og utenforskap – ja, vedvarende utenforskap. En slik oppvekst bryter med det Arbeiderpartiet har kjempet for av frihet i Norge, med vekt på likeverd og likestilling. Ingen barn i Norge skal frykte sånne skadelige konsekvenser eller vold når de vokser opp i vårt land.

Virkeligheten til disse barna bekreftes i en rekke rapporter fra IMDis minoritetsrådgivere, i en ekspertrapport fra i fjor vår om personer sendt til og etterlatt i utlandet, og ikke minst i skildringer fra enkeltmennesker som har opplevd overgrep under dekke av religion eller kultur og tradisjon. I rapporten fra Redd Barna «Små sko – stor tro» fra 2019 fortalte unge selv. Uttalelsene går på: har ingen fri vilje – ikke lov til å være barn. I rapporten står det også at barna ikke kjenner det norske samfunnet. De har et kunnskapsvakuum som gjør at de ikke vet hva de mangler. De kan altså ikke orientere seg i det felles samfunnet vi har. Og flere har valgt å ta en nærmest umenneskelig belastning ved å stå fram.

For oss er det vanskelig å forstå hva det faktisk kan koste av brudd med familier, venner og nærmiljø. Det er derfor viktig at vi har organisasjoner som bl.a. Hjelpekilden, som har kompetente folk som kan bistå i sånne bruddprosesser. Arbeiderpartiets forslag om å styrke Hjelpekilden i budsjettet i høst fikk ikke tilslutning fra regjeringspartiene eller Fremskrittspartiet. Men vi gir oss ikke.

Alle skal ha frihet til å være seg selv og til å delta på lik linje i samfunnet. Resultatene av den innsatsen regjeringa viser til, bekrefter med all mulig tydelighet at vi er langt unna, og det betyr at altfor mange lever under oppvekstvilkår som er uakseptable i vårt land. Det var også grunnen til at vi valgte å fremme de 15 konkrete forslagene mot sosial kontroll.

Barn og unge har ikke god tid. Hvis vi ikke handler og gjør mer, og gjør noe som er tydeligere, vil flere barn over enda lengre tid bære konsekvensene av at vi ikke handler raskt og tydelig nok.

Jan Bøhler (Sp) []: Jeg vil takke forslagsstillerne og komiteen for et grundig arbeid med de forslagene som er fremmet i denne saken, og også for at det er flertall for noen viktige punkter, og for at komiteen står bak noe viktig.

Det er for meg sånn at virkeligheten jeg møter, er grunnlaget for at jeg engasjerer meg. Det har i en god del tilfeller kommet barn og unge til meg og fortalt at de har opplevd å bli etterlatt i utlandet. Jeg kan f.eks. ta tilfellet med en gutt i 17-årsalderen, som hadde vært etterlatt i opprinnelseslandet til familien i 3 år. Det var ikke en sak hvor han hadde henvendt seg til ambassaden, og hvor dette var registrert noe sted. Men han var etterlatt der og hadde mistet tre års skolegang her, selv om det hadde vært en slags undervisning der også, og han mistet kontakten med venner osv. Han var lei seg og syntes det var dårlig gjort av familien, men han ville ikke bryte med familien eller gjøre det til noen sak.

Jeg har møtt flere som har opplevd sånne tilfeller, og jeg tror det er viktig å være obs på at dette handler om flere enn dem hvor man kan påpeke tvang, og hvor de som er utsatt for det, vil stå fram og si at de er tvunget til å være i utlandet eller i familiens opprinnelsesland. Jeg vil gjerne understreke at de tilfellene som er registrert via ambassadene, hvor de har tatt kontakt, er ekstremtilfellene. De NRK rapporterte om, særlig i 2017 i flere serier med reportasjer da – det var snakk om noen titalls, 50–60, tilfeller totalt, som var meldt til ambassadene – var, som flere har vært inne på her, toppen av isfjellet og uttrykk for mørketall.

De som har undersøkt disse mørketallene, er Institutt for samfunnsforskning. I en rapport som het Transnasjonal oppvekst, fra 2014, slo de i undersøkelsen fast at i løpet av noen år var 3 285 barn sendt fra Norge og etterlatt i 15 andre land – altså 3 285. Så det handler om mange flere enn de synlige tilfellene av alvorlig tvang vi ser.

Fremskrittspartiet slutter seg til forslaget til vedtak V, fra Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SV, om at man må undersøke hvordan man kan få i gang en forsterket rapportering og få klarlagt handlingsrommet for å hjelpe alle disse barna, for å få vite om mange flere av disse tilfellene, så jeg er veldig glad for at det punktet blir vedtatt i dag.

Jeg er også veldig glad for punktet om kompetanseheving i skolene. Det er altfor mange som sier til meg at de ikke har hørt om dette – elever som burde ha hørt masse om det i skolehverdagen sin. Så takk til komiteen for det.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.

Votering, se voteringskapittel