Presidenten: Etter
ynske frå næringskomiteen vil presidenten ordna debatten slik: 5 minutt
til kvar partigruppe og 5 minutt til medlemer av regjeringa.
Vidare vil det
– innanfor den fordelte taletida – verta gjeve anledning til inntil
seks replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa,
og dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida,
får ei taletid på inntil 3 minutt.
Terje Aasland (A) [13:53:42 ] (ordfører for saken): Trygg
nedbygging av norske atomanlegg og håndtering av atomavfall er en
stor og viktig sak – kanskje ikke en sak som skiller partiene så
mye, men det er en stor politisk sak likevel.
Atomsatsingen
her i landet har vært en del av industrireisingen og moderniseringen
av Norge etter krigen. Nå sitter vi igjen med fire reaktorer, én
i Halden og tre på Kjeller, og vi har mange ulike typer brensel,
men ikke så mye brensel. Det er en stor utfordring å håndtere det
på en god måte for ettertiden.
Alle reaktorene
er nå stengt, og den norske nukleære virksomheten er inne i en ny
fase, der vi skal ha en nedbygging av atomanleggene og håndtering
av avfallet. Når vi nå skal rydde opp etter den nukleære virksomheten,
er dette et svært langsiktig arbeid. Regjeringen anslår at så mange
som 15 storting framover vil være involvert i beslutninger og bevilgninger
knyttet til dette oppryddingsarbeidet. Kostnadene knyttet til oppryddingen
er beregnet til om lag 21 mrd. kr, og arbeidet antas å vare i 50–60 år.
Da mener jeg,
og det mener også komiteen, at det er ganske viktig at vi legger
et godt fundament for det arbeidet som skal vare så lenge og omfatte
såpass mye. Derfor må vi sørge for at oppryddingen skjer på en måte som
ivaretar hensynet til helse og sikkerhet, og som gir trygghet og
forutsigbarhet for de berørte lokalsamfunnene – ikke bare i dag,
men også i fortsettelsen – i tillegg til de ulike aktørene som får
et ansvar for dette.
Staten har nå
etablert Norsk nukleær dekommisjonering, NND, i Halden, som skal
ha ansvaret for å bygge ned atomanleggene. Nå er det viktig at disse
sikres god kompetanse. Vi har sagt at overføringen av kompetanse fra
IFE til NND bør skje så tidlig som overhodet mulig, og jeg håper
at regjeringen følger opp det, nettopp for å sikre kompetansen.
Det er svært mye som fortsatt skal utredes og avklares. Regjeringen
er tydelig på at de har lagt fram en melding veldig tidlig i prosessen,
og jeg har lyst til å gi anerkjennelse til regjeringen for akkurat
det. Jeg synes det er bra.
På høringen i
komiteen ble det fra flere av aktørene etterlyst en nasjonal strategi
for selve gjennomføringen av dekommisjoneringen, sånn at en hadde
en tidshorisont og en linje for det. Dette har vi foreslått sammen med
SV og Senterpartiet, men dessverre ser det ikke ut til å bli flertall
for det. Det synes vi er synd.
For å sikre nødvendig
forutsigbarhet og framdrift må det slås fast at staten tar det hele
og fulle ansvaret for oppryddingen og dekker alle kostnader. Det
er et veldig betydelig punkt. Det er derfor veldig gledelig at det
er et flertall for akkurat det, bestående av opposisjonen i Stortinget,
som slår fast at regjeringen må legge dette til grunn for det videre
arbeidet.
Regjeringen bes
også om å legge fram en langsiktig finansieringsplan for Stortinget.
Jeg tror det er et ganske avgjørende punkt, nettopp fordi det vil
skape forutsigbarhet for vertskommuner, for omgivelser, for aktørene som
deltar, osv. Derfor er jeg litt forundret over at regjeringspartiene
ikke er med på å støtte opp under denne beslutningen. Mindretallets
løsning, som regjeringspartiene har lagt seg på, er at IFE også
i framtiden skal bidra økonomisk til oppryddingen, men vi mener
at det ikke vil gi den nødvendige forutsigbarheten. Selv om det
ikke er store beløp, er det nok til å så tvil om hvordan dette skal
forløpe i fortsettelsen. Vi mener også at dette forstyrrer forurenser-betaler-prinsippet.
Jeg mener med veldig god tydelighet at flertallet har rammet inn
dette på en sånn måte at det ikke får konsekvenser for det, men
vi slår fast et viktig prinsipp for nettopp forutsigbarheten i fortsettelsen,
for det er en stor og viktig sak.
I tillegg tror
vi at det gjennom dekommisjoneringen kan være mange næringsmuligheter
som vi bør gripe. Det kan være viktig kompetanse, viktige prosesser
som vi får god erfaring med og god tilknytning til, og vi mener
at det må jobbes målrettet og tydelig med det i fortsettelsen. Dessverre
har vi ikke fått flertall for å lage – skal vi si – en næringsstrategi
ut av dette. Selv om vi er i en tidlig fase, håper jeg at vi på
et eller annet tidspunkt kan komme i en fase der vi ser på næringsmulighetene og
i større grad utnytter dem helt bevisst gjennom den store og krevende
prosessen som vi nå skal igjennom.
Som sagt kommer
kanskje 15 storting til å jobbe med dette i tiden framover. Det
er en stor og viktig sak. Vi skal finne løsninger som varer i flere
hundretusener av år, så det er en stor og viktig politisk sak. Jeg
tror kanskje at det viktigste vi gjør nå, er å slå fast veldig tydelig at
det er staten som har det fulle og hele ansvaret for at oppryddingen
foregår på en sånn måte at ingen i ettertid kan reise tvil om hvordan
dette skal gjøres.
Presidenten: Vil
representanten ta opp dei forslaga Arbeidarpartiet er ein del av?
Terje Aasland (A) [13:58:44 ] : Ja, det vil representanten.
Presidenten: Då
har representanten Terje Aasland teke opp dei forslaga han refererte
til.
Geir Pollestad (Sp) [13:58:56 ] (leiar i komiteen): Eg vil
starta med å takka saksordføraren for godt gjennomført arbeid i
ei stor og viktig sak der det definitivt er heilt avgjerande at
ein har eit breitt fleirtal bak det som er hovudtrekka i stortingsmeldinga,
og det har ein frå næringskomiteen i denne innstillinga. Det har
vore ein god prosess med informasjonsseminar, med høyring. Senterpartiet
har vore på besøk hos NND i Halden og har hatt stort utbyte av det.
Men det er nokre
punkt eg vil påpeika. For det fyrste meiner Senterpartiet at det
er rett at staten tek det fulle og heile økonomiske ansvaret i denne
saka. Det er litt forunderleg korleis regjeringspartia greier å
gjera dette til eit spørsmål om det er slik at forureinar-betalar-prinsippet
skal gjelda eller ikkje. Det er, som dei skriv sjølv, snakk om rundt
2 pst. Det er snakk om ei verksemd som ikkje skal vara i framtida,
og det er snakk om ei verksemd der det har vore statlege rammer
for kva for forureining som har vore tillate. Så det er altså slik
at viss ein betalar 2 pst., er det forureinar-betalar-prinsippet
som gjeld. Viss det er slik at staten tek ansvaret for det som staten
har gjort her, er det altså ikkje forureinar-betalar-prinsippet.
Det står fram som noko rart. Me er opptekne av den viktige verksemda
som IFE har, og ynskjer at dei midlane som ligg i IFE, skal gå til
dei formåla som dei har, og ikkje til opprydding.
Vidare, som saksordføraren
var inne på: Når det gjeld næringsutvikling, ynskjer me å sjå kva
som er potensialet som ligg i dette, og me ynskjer å ha ein nasjonal strategi
for dekommisjoneringa.
Det er mange vanskelege
saker som ligg framfor oss i denne saka, og som ein ikkje kjem inn
på her, bl.a. dei framtidige spørsmåla om lagring. Eg skal ikkje
gå vidare inn på det, anna enn å påpeika det.
Så har eg lyst
til – og har kanskje litt glede av – å påpeika noko som eg meiner
er ein feil frå både departementet og saksordføraren her. Det vert
sagt at det skal verta løyvt pengar i 15 storting framover. Ikkje
for å vera vanskeleg, men det betyr 15 år. Eg oppfatta at det er
ein 50–60 år, og då er det altså snakk om at ein må løyva pengar
til denne saka i 15 stortingsperiodar. Så er det òg avklart.
Det er ei krevjande
sak, det er ei dyr sak. Det er kanskje ei sak ein skulle ynskja
at ein var forutan, men det er ein naturleg konsekvens av at Noreg
var ein av dei fyrste atomnasjonane som var på banen. No ligg det
igjen å rydda opp, og det er ein jobb som ein er nøydd til å gjera.
André N. Skjelstad (V) [14:02:28 ] : I 1948 etablerte staten
en satsing på atomreaktorvirksomhet for å se på sivil bruk av atomkraft
innenfor energiforsyning og transport, som en del av industrireisningen
og moderniseringen av Norge. Dette har ført til at det over flere
år er bygget opp sterke kompetansemiljøer her i landet, og at Norge
også har tatt aktivt del i internasjonalt samarbeid for å bidra
til sikker drift av atomreaktorene.
Den nukleære forskningen
gir viktige bidrag til industribygging og verdiskaping her i landet,
bl.a. knyttet til fornybar energi, kreftmedisin og petroleumsvirksomhetene.
Nå er atomreaktorene i Halden og på Kjeller historie, og vi må rydde
opp. Avfallet er svært vanskelig å håndtere og er noe av det farligste
avfallet vi har. Det vil derfor både koste mange penger og ta tid
før jobben er ferdig. Men det er svært viktig at vi kommer i gang.
Venstre har kjempet
lenge for å få i gang oppryddingsarbeidet, og vi har sørget for
økte budsjettmidler til å forberede arbeidet med opprydding også
før vi gikk inn i regjeringen. Det er derfor gledelig å stå her
i dag og debattere den reelle begynnelsen på oppryddingsarbeidet
som stortingsmeldingen representerer.
I 2016 innstilte
regjeringen at staten på samfunnsmessig og moralsk bakgrunn skal
ta et medfinansieringsansvar for å sikre trygg opprydding etter
IFEs nukleære aktivitet, men at IFE årlig skal bidra til medfinansiering
og opprydding med midler fra forskningsvirksomhet og legemiddelproduksjon.
IFE har tatt sitt ansvar som forurenser og avsatt midler i et eget
dekommisjoneringsfond siden 2013, og jeg mener at det er rett at
disse midlene brukes i oppryddingsarbeidet i tillegg til de statlige
midlene. Dersom staten skulle ta ansvaret for all finansiering av
oppryddingskostnadene etter IFEs nukleære aktivitet, ville dette
innebære et brudd med forurenser-betaler-prinsippet. Det er viktig
for meg å understreke at vi vil at staten skal dekke om lag 98 pst.
av kostnadene for oppryddingen av atomavfallet. Det er viktig at
det legges opp en rask overføring av ansvar og oppgaver fra IFE
til NND, sånn at vi sikrer statlig kontroll med prosessene og et
klart ansvarsforhold. Det er dessuten svært viktig at vi tar vare
på den verdifulle kompetansen som er bygget opp under overføringen.
I Venstre er vi
opptatt av å ivareta og videreutvikle den nukleære kompetansen som
er hos IFE, spesielt fordi det er avgjørende for å sikre en vellykket
oppryddingsprosess, men også fordi kompetansen kan bidra til viktig
næringsutvikling og økt verdiskaping knyttet til dekommisjonering
og håndtering av avfall. Nå er det viktig at vi igjen står sammen
om en trygg nedbygging av de norske atomanleggene og om håndteringen
av atomavfallet. Dette skylder vi framtidige generasjoner.
Kårstein Eidem Løvaas (H) [14:05:42 ] : Jeg er enig med saksordføreren
i at dette er en stor og viktig sak – kanskje større og viktigere
enn mange er klar over – og jeg er glad for at det i all hovedsak
er enighet om de viktigste punktene. Jeg er også enig med Senterpartiets
representant, Geir Pollestad, i at den kanskje aller vanskeligste
debatten ligger foran oss, nemlig når man en gang skal snakke om
hvor dette skal lokaliseres. Det tror jeg kan bli alle lokaliseringsdebatters
mor.
Grunnen til at
jeg tok ordet, var at representanten fra Senterpartiet fikk prinsipper
til å fremstå som noe relativt – det er jo bare 2 pst., det er bare
noen millioner og derfor er det ikke prinsippet om at forurenser
betaler som utfordres. Men det er jo ikke sånn at prinsipp er en relativ
størrelse – et prinsipp er et prinsipp. Instituttet for energiteknikk
har siden 1953, riktignok under et annet navn til å begynne med,
vært en privat stiftelse, en kommersiell aktør, og hatt betydelige
inntekter. Under en Arbeiderparti-styrt regjering i 2011 tok staten
et finansielt medansvar under forutsetning av at IFE skulle etablere
en ordning for å sette av midler til samme formål. Det er en direkte
gjennomføring av forurenser-betaler-prinsippet. Å frigjøre IFE fra
det er å frigjøre dem fra det ansvaret. Det er i strid med forurensningsansvaret
som ligger til grunn i forurensningsloven.
At staten tar
et medansvar, betyr ikke at staten skal ta det fulle ansvaret for
finansieringen og skille mellom ansvar og finansiering. Da EFTAs
overvåkingsorgan, ESA, sa at dette er et arbeid som ikke trenger
notifisering, lå det nettopp til grunn at det er en medfinansiering
fra IFE. Det rokkes nå ved og vil også kunne medføre at de setter
ned foten.
Så er det rammet
inn, ifølge opposisjonen – forslagsstillerne og opposisjonen, flertallet
– at her skriver man at det ikke danner presedens, ergo danner det
ikke presedens. Men sånn er det ikke. Stortingsvedtak danner presedens
med mindre saken gjelder noe som ikke har overføringsverdi. Og denne
saken har overføringsverdi, for det er snakk om forurensningsansvar,
og det kommer til å kunne overføres til andre saker. Så prinsippet brytes,
og det skaper presedens, med mindre man klarer å synliggjøre hvorfor
det ikke medfører overførbarhet til andre saker.
Vi er betenkt
med tanke på det vedtaket Stortinget gjør når det gjelder statens
hele og fulle ansvar. For øvrig er vi glad for at det utover det
er stor og bred enighet så langt i denne saken.
Steinar Reiten (KrF) [14:08:49 ] : Det er helt riktig som representanten
Pollestad presiserte: Det anslås at vi i de neste 15 stortingsperiodene
vil ha bevilgningsarbeid til dekommisjonering av norske atomreaktorer,
i tråd med stortingsmeldingen som vi nå behandler.
15 stortingsperioder
utgjør 60 år fram i tid. Skrur vi tiden 15 stortingsperioder tilbake,
er vi på 1960-tallet. Da var Norge som NATO-medlem og nabo til Sovjetunionen
preget av den kalde krigen som en til stadighet fryktet ville bli
varm. Einar Gerhardsen var inne i sin siste epoke som statsminister,
og Norge var på jakt etter næringsaktivitet som kunne gi nasjonen
vår vinger og velstand.
I 1960 var det
også tolv år siden et samlet storting ga sin tilslutning til Institutt
for energiteknikks nukleære aktivitet. Siden den gangen har IFE
bidratt med skaperkraft og levert viktig innovasjon innenfor medisinsk teknologi,
fornybar energi, petroleumsteknologi og industri. Men aktiviteten
har også resultert i et opprydningsarbeid som vi i Kristelig Folkeparti
er svært glad for at regjeringen tar på alvor.
Stortingsmeldingen
vi behandler i dag, er regjeringens strategi for nedbygging av norske
atomanlegg og håndtering av radioaktivt avfall etter IFEs nukleære
aktivitet. Meldingen inneholder kompliserte faglige vurderinger,
og flere problemstillinger må fortsatt utredes. Det gjelder elementer
som håndtering av brenselet, bygging av deponi og lokalisering av
behandlings- og oppvarmingsanlegg.
Gitt at de statlige
bevilgningene har økt, er det likevel fornuftig å ha en bred strategi
og tilnærming til arbeidet, og derfor er meldingen fra regjeringen
både viktig og god. Fordi det også blir anslått at Stortinget vil
være involvert i opprydningsarbeidet i 60 år framover, er det ytterligere
viktig med en bred tilslutning til meldingen. Dette arbeidet er
dyrt nok fra før, og vi trenger iallfall ikke fordyrende prosesser
skapt av oss i Stortinget. Derfor er det gledelig med den brede
politiske enigheten som er om innholdet i stortingsmeldingen.
Del 2 i meldingen
beskriver regjeringens plan for nedbygging av atomanleggene. Regjeringens
prinsipp er at ethvert land og enhver generasjon må rydde opp i eget
avfall. Likevel er jeg glad for at regjeringen er positiv til internasjonalt
samarbeid og kunnskapsinnhenting.
På fagdagen næringskomiteen
hadde den 19. januar, fikk vi høre erfaringer fra andre nordiske land
som har gjennomgått de samme prosessene. Opprydningsarbeidet tar
Norsk nukleær dekommisjonering over. Nedbyggingen og opprydningen
er viktig her hjemme, men den har også et viktig formål der ute.
Vi holder selvsagt fast på prinsipper som er tydelig nedfelt også
i Granavolden-plattformen, om å samarbeide med allierte om å intensivere
innsatsen for aktiv, balansert, irreversibel, gjensidig og etterprøvbar
nedrustning av atomvåpen innenfor ikkespredningsavtalens rammer.
Ellers merker
jeg meg at opposisjonen mener at staten skal ta det fulle og hele
ansvaret for økonomien hva angår opprydning. Det må derfor nevnes
at staten allerede finansierer 98 pst. Særlig merkverdig synes jeg
det er at miljøpartiet SV ikke finner det fornuftig å holde fast ved
prinsippet om at forurenser betaler.
Alt i alt mener
vi at dette er en svært god stortingsmelding. Vi kan med dette se
bakover på den nukleære virksomheten i Norge og være takknemlig
for all skaperkraft og vilje til innovasjon som har funnet sted.
Men vi må med dette se framover og ta ansvar for både nedbygging
og opprydning. Vi vet ikke hvordan Norge vil se ut om 60 år, men
vi vil vite at vi iallfall i dag tok viktige skritt i retning opprydning
og håndtering av atomavfall og nedbygging av atomanlegg. Det er
vår generasjons plikt, og det leverer regjeringen på.
Statsråd Iselin Nybø [14:13:02 ] : Oppryddingen etter Institutt
for energiteknikks nukleære virksomhet er en krevende, langsiktig
og kostbar oppgave for staten. Prosessen må planlegges grundig.
Den må gjennomføres innenfor alle nasjonale lover og internasjonale
retningslinjer. Og den må gjennomføres sikkert og på en slik måte
at den sikrer tiltro i befolkningen.
Stortingsmeldingen
«Trygg nedbygging av norske atomanlegg og håndtering av atomavfall»
utgjør et fundament for oppryddingsarbeidet. Meldingen vil bli fulgt opp
av nye utredninger, detaljerte planer og framlegg for Stortinget
i tiårene som kommer.
Jeg merker meg
med glede at næringskomiteen i betydelig grad slutter opp om problembeskrivelsen
i meldingen og regjeringens planer for oppryddingsarbeidet. En tverrpolitisk
forståelse for utfordringene i oppryddingsarbeidet mener jeg er
en forutsetning for å komme fram til gode løsninger og en god prosess.
For framdriften
i arbeidet og kontrollen med kostnader er det avgjørende at ikke
planene må endres unødig. Prosessrisikoen i dette oppryddingsarbeidet
er også betydelig. De ulike utredningene og prosessene må være godt
koordinert og i tråd med en overordnet nasjonal strategi. Jeg merker
meg den samlede komiteens ønske om utarbeidelse av en nasjonal gjennomføringsstrategi for
oppryddingsarbeidet.
Gitt kostnadene
til oppryddingsarbeidet vil alle større beslutninger måtte forankres
i Stortinget gjennom de årlige budsjettforslagene. Jeg merker meg
komiteens ønske om en langsiktig finansieringsplan, men anbefaler
at denne utarbeides først etter at vi er kommet noe lenger i utredningsarbeidet
og har en bedre forståelse av det samlede kostnadsbilde og de årlige
budsjettbehovene.
Jeg merker meg
også næringskomiteens ønske om overføring av nukleær sektor fra
Institutt for energiteknikk til Norsk nukleær dekommisjonering i
januar 2024. Jeg deler målsettingen. Hvorvidt det er mulig, avhenger
av tiden det tar å utarbeide og behandle en fullverdig konsesjonssøknad.
Nåværende vurdering er at det er vanskelig å gjøre det raskere.
Stortingsmeldingen vektlegger hensynet til helse, miljø, sikkerhet
og sikring i oppryddingsarbeidet, og det er vektlegging av disse hensynene
som må være avgjørende for når overføring kan skje. Men jeg vil
bidra til at de statlige etatene koordinerer seg godt, slik at overføringsperioden
blir kortest mulig.
Jeg merker meg
komiteens støtte til å vurdere overtagelse av eiendommene hvor det
nå skal ryddes opp. Uklarheter omkring ansvar og beslutningsmyndighet rundt
de tiltakene som skal gjennomføres på de enkelte områdene, vil kunne
vanskeliggjøre, forlenge og fordyre oppryddingsarbeidet.
Jeg noterer meg
at komiteen ønsker at Institutt for energiteknikk ikke skal være
med på å finansiere sin del av oppryddingsarbeidet. Jeg vurderer
at vedtaket bryter med forurenser-betaler-prinsippet og tidligere
stortingsvedtak om at staten skal ta et medfinansieringsansvar.
Jeg vurderer det som prinsipielt uheldig, men vil selvfølgelig følge
opp vedtaket som Stortinget fatter.
Stortingets behandling
av stortingsmeldingen i dag viser en betydelig enighet i planleggingen
og arbeidet med oppryddingen etter IFEs nukleære aktivitet. Jeg
håper vi kan bevare mye av den enigheten når vi skal ta de vanskelige
valgene knyttet til nedbygging av de nukleære anleggene, håndtering,
lokalisering og lagring av det nukleære avfallet. Det vil kunne
bidra til å nå meldingens mål om en trygg og kostnadseffektiv nedbygging
og avslutning av det norske atomeventyret.
Presidenten: Det
vert replikkordskifte.
Terje Aasland (A) [14:17:46 ] : La meg aller først si at jeg
ble glad da statsråden understreket at hun vil følge opp vedtaket,
for det betyr utrolig mye. Da representanten Eidem Løvaas snakket,
kunne en jo tro at han oppfordret til ikke å følge opp vedtaket.
I så fall ville det vært særdeles uheldig.
Jeg tror det er
få oppryddingsarbeider som kan sidestilles med den oppryddingen
vi nå skal gjennomføre, når det gjelder både størrelsen, grunnlaget
for hva vi skal rydde opp i – det er i all hovedsak initiert av
staten og statlig virksomhet – og ikke minst varigheten. Det er også
en vesentlig faktor at regjeringen selv skriver i stortingsmeldingen
at «IFE, som er en selvstendig stiftelse, heller ikke er egnet for
å ha ansvar for oppryddingen sett fra et statlig styrings- og kontrollperspektiv».
Regjeringen selv erkjenner at IFE ikke burde ha den rollen, så derfor
er jeg glad for at hun understreker det. Kan hun bare nok en gang
bekrefte at regjeringen vil følge det opp raskt, og slå fast at
staten tar det ansvaret?
Statsråd Iselin Nybø [14:18:55 ] : En statsråd må jo forholde
seg til de vedtakene Stortinget fatter, og dette er, som representanten
sier, et av de største, om ikke det største, oppryddingsarbeidene
i historien. Vi begynner på mange måter nå med denne stortingsmeldingen,
og det er første skritt på en veldig lang vei. Derfor var det viktig
for meg å få levert denne stortingsmeldingen så tidlig. Dette er
noe vi må ha bred politisk enighet om i mange tiår som kommer. Det
kan være noen politiske uenigheter om små ting, og det må vi håndtere,
men i det store og hele må vi ha Stortinget bak oss når vi skal
i gang med dette viktige arbeidet.
Selv om jeg selvfølgelig
må forholde meg til Stortingets vedtak, vil jeg understreke nok
en gang at jeg mener det er en viktig del av forurenser-betaler-prinsippet
at også IFE bærer en del av finansieringsbyrden, selv om de på ingen
måte kan bære hele denne store byrden.
Terje Aasland (A) [14:19:58 ] : Nå sier jo Stortinget veldig
tydelig gjennom vedtaket at det er staten som skal ta det fulle
og hele ansvaret her. Noe av begrunnelsen for det er at det kom
veldig tydelig fram at IFE som institusjon er en viktig aktør i
fortsettelsen av utviklingen av Norge, innenfor både fornybar næring,
grønne muligheter osv. Forskningsrådet var bl.a. veldig tydelig på
at hvis en ikke avlaster IFE 100 pst., vil IFE komme dårligere ut
i både EU-programmer og annen type finansiering knyttet til viktig
forskningsaktivitet i framtiden. Har statsråden informasjon som
skulle tilsi at det Forskningsrådet sier, er feil?
Statsråd Iselin Nybø [14:20:38 ] : Jeg tror man kan spørre
et hvilket som helst teknisk industrielt institutt om de ville kommet
bedre ut i f.eks. Horisont Europa hvis de hadde hatt en høyere basisfinansiering
enn de har i dag, og man ville fått ja fra samtlige. Det er klart
at de pengene de har tilgjengelig, vil de bruke på den mest mulig
fornuftige måten for å oppnå sitt formål. Men det betyr ikke at
ikke de også skal ha et ansvar for å være med på å finansiere det
som er en veldig dyr og langvarig opprydding etter atomavfallet
de har som følge av sin virksomhet.
Jeg mener at det
Stortinget nå gjør, er på tvers av det Stortinget før har ment,
altså at forurenser skal betale, og at det er et prinsipp som har
stått fast lenge, som nå blir brutt. Selv om jeg ser at flertallet
ikke ønsker at det skal gi presedens, er det sånn at man ikke bestemmer når
man gir presedens. Det kommer til å komme tider der private aktører
kommer til å vise til dette og ønske at staten skal ta hele regningen.
Terje Aasland (A) [14:21:39 ] : Nå fikk jeg vel ikke svar på
det som egentlig var spørsmålet mitt. Jeg spurte om Forskningsrådets
anbefalinger og tydelige bemerkninger overfor komiteen var feil,
og om næringsministeren hadde opplysninger som på en måte tilsa
at det Forskningsrådet sa om at IFE ville få en svekket rolle dersom
de skulle ha et medfinansielt ansvar for oppryddingen, var feil.
Det ble i hvert fall tydelig presisert fra Forskningsrådets side
i tilknytning til høringen.
Det som er viktig
nå i fortsettelsen, er selvfølgelig at en både har en veldig klar
tanke om hvordan en skal jobbe med dekommisjoneringen, får på plass
en veldig tydelig strategi for hvordan en skal gjennomføre den,
og har en finansieringsplan. Kan næringsministeren nå si noe om
i hvilket tidsløp hun ser for seg at hun eventuelt kan komme tilbake
igjen til Stortinget med en noe klarere ramme om framdriftsplan
og strategi og eventuelt en finansieringsplan, noe jeg oppfattet
at næringsministeren var positiv til å vurdere i fortsettelsen?
Statsråd Iselin Nybø [14:22:34 ] : Det vi har lagt inn i stortingsmeldingen
nå, er så langt vi kan gå nå. Så jobbes det kontinuerlig med nye
utredninger, nye vurderinger, og vi har store beslutninger som ligger
foran oss. Men jeg kan ikke si fra talerstolen i dag nøyaktig når
jeg kan komme tilbake igjen til det. Det jobbes godt, det jobbes
kontinuerlig, og vi vil holde Stortinget fortløpende orientert om
det vi mener Stortinget er nødt til å være orientert om, i alt det
arbeidet som nå skal skje framover.
Presidenten: Replikkordskiftet
er avslutta.
Dei talarane som
heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.
Sverre Myrli (A) [14:23:22 ] : Jeg er antakeligvis den i salen
som bor nærmest det omtalte anlegget på Kjeller, og som nærmest
daglig ser den nå nedlagte JEEP II-reaktoren – eller i alle fall
bygget der reaktoren er.
Jeg vil benytte
anledningen til å gi anerkjennelse og ros til dem som for over 70 år
siden dro i gang det arbeidet som er gjort på det som i dag heter
Institutt for energiteknikk, IFE – viktige og betydningsfulle mennesker, som
Gunnar Randers, Jens Christian Hauge, Finn Lied og mange, mange
flere, som gjorde en fremragende jobb – og alle dem som gjør en
fremragende jobb på IFE i dag, først gjennom det som het Institutt
for atomenergi, IFA, som skiftet navn til Institutt for energiteknikk,
IFE, på 1980-tallet.
IFE har spilt
og spiller en helt sentral rolle i viktig energi- og miljøforskning.
På en dag som dette mener jeg det er viktig å ha to tanker i hodet
på én gang. Vi skal både ha med oss historien og være stolt av den,
og vi skal ta ansvar for å rydde opp i det som må ryddes opp i.
Det er svært viktig å kunne slå fast at staten skal ta det hele
og fulle ansvaret for den oppryddingen.
Det hadde vært
helt urimelig om IFE skulle ta det ansvaret. Ja, vi må vel bare
si at det hadde ikke vært mulig for IFE å ta på seg et slikt enormt
arbeid som nå ligger foran oss. Vi må både rydde opp i historien,
og IFE må kunne konsentrere seg om viktig arbeid framover.
Jeg vil også benytte
anledningen til å gi anerkjennelse og ros til IFE, Institutt for
energiteknikk, i deres arbeid, hvor de bruker det de har tilegnet
seg i sitt arbeid i over 70 år, og tar det videre i sitt arbeid
med forskning på fornybar energi, batteriteknologi, fangst og lagring
av CO2 , solenergi, atomsikkerhet,
materialteknologi, radioaktive legemidler og andre viktige områder
som IFE jobber med.
Jeg vil bare si
at det er en gledens dag. Jeg ønsker IFE lykke til i det arbeidet
de skal gjøre, og jeg ønsker også Norsk nukleær dekommisjonering,
NND, lykke til i den viktige oppryddingsjobben som de har foran
seg.
Erlend Larsen (H) [14:26:32 ] : Norge tok et imponerende syvmilssteg
inn i atomalderen i 1946, et knapt år etter krigens slutt. Historien
om våre fire atomreaktorer er en historie om norsk ingeniørkunst
og framsynthet som fortjener en større plass i historien vår. Det
er en historie som viser at et lite land som Norge kan gjøre underverker
bare vi vil og tør. Dette er også en historie hvor det er begått
alvorlige feil.
Den 31 år gamle
forsvarsministeren, Jens Christian Hauge, drev fram prosjektet.
Hauge mente at gjenoppbyggingen av det norske forsvaret måtte tuftes
på moderne teknologi og inngå i en mer omfattende modernisering
av landets industri og produksjon. Utgangspunktet var at Norge skulle
utvikle egne atomvåpen for å stå imot trusselen fra Sovjetunionen.
Forskningen på
atomenergi var et vågalt prosjekt. Datidens politikere visste neppe
hvilke muligheter forskningen ville gi. Prosjektet var også vågalt
fordi Norge manglet alt som skulle til for å produsere kjernekraft. Erfaringer
fra USA og Storbritannia viste at det ville bli svært kostbart å
bygge en kjernereaktor, men våre forfedre satte likevel i gang,
i en periode hvor det var behov for å bygge opp landet og velferden
blant innbyggerne.
Da reaktoren på
Kjeller ble åpnet i 1951, var det bare fem land i verden som hadde
atomreaktorer – USA, Sovjetunionen, Canada, England og Frankrike.
Det var en stor teknologisk begivenhet for et lite land.
Under åpningen
var et stort antall prominente gjester til stede, anført av vår
egen konge. Gjestene fikk et vikingskip i metall som var gjort radioaktivt,
som gave. Denne typen gave ville neppe blitt gitt i dag.
I begynnelsen
var det et mål å kunne utvikle egne atomvåpen. Senere ble forskningen
dreid mot sivile formål. Institutt for energiteknikk har utviklet
kunnskap vi har nytte av i petroleumsindustrien, kunnskap for utvikling,
styring og drift av komplekse industrielle systemer, og de har utviklet
modeller som blir brukt i internasjonal omsetning av strøm og på
mange andre samfunnsnyttige områder. Kunnskapen om atomenergi viste
seg også nyttig for forskning på medisin til kreftbehandling. Programmet
som ble utviklet for at vi skulle produsere våre egne atomvåpen,
ble viktig i vårt arbeid for internasjonal nedrustning av atomvåpen.
Nå er tiden kommet
for å avvikle det som ble bygd for 70 år siden. Det er beregnet
å koste 21 mrd. kr og vil ta svært mange år. Kostnaden ved demontering
har vi antakelig tjent inn så det holder. Vi etterlater oss avfall for
mange generasjoner.
Jeg mener vi bør
ta vare på og videreutvikle den teknologien og kompetansen. Det
kan vi gjøre ved å øke satsingen på thorium. Alt ligger til rette
for det om vi vil – og dersom vår generasjon viser seg å være like
framsynt som 31-år gamle Jens Christian Hauge var for 75 år siden.
Nå skal anleggene
demonteres og behandles. Stortingsmeldingen virker solid og grundig.
Det synes at vi har opparbeidet stor kompetanse innenfor kjernekraft
i Norge.
Terje Aasland (A) [14:29:33 ] : Det er enighet om, skal vi
si, den lange linjen i denne saken, og det er jeg veldig glad for.
Det er veldig bra at det er bred tilslutning til det. Men til den
siste diskusjonen, om forurenser-betaler-prinsippet, synes jeg det
er viktig å understreke at dette er en helt spesiell sak, utenom
det vi normalt håndterer, og det er vel kun denne saken det vil handle
om med tanke på at staten skal betale. Når vi også gjennom vedtaks
form er veldig tydelig på dette, synes jeg det er litt beklagelig
at både næringsministeren og for så vidt også posisjonen prøver
å problematisere det.
Vi er veldig tydelig
på at dette ikke skal danne presedens. Det er også sånn at staten
i andre tilfeller, så vidt jeg kan huske – det står og faller på
min husk – både i forbindelse med oppryddingen ved Løkken gruve
og ved Søve gruver, har tatt det hele og fulle ansvar. Men jeg skal ikke
blande de sakene inn i denne.
Jeg mener at her
er det usedvanlig viktig at staten slår dette fast. For det kommer
nye terskler, nye saker som skal løses, ikke minst knyttet til deponi
og lager, hvor det er helt avgjørende viktig at statens rolle er
veldig tydelig og fullt og helt, egentlig, nettopp for å sørge for
at et lokalt vertskap og andre med tydelighet kan vite hva en går
inn i, og hvilke prosesser som er der. Derfor er det viktig for
flertallet å understreke nettopp det prinsippet som ligger i innstillingen,
og som forhåpentligvis blir vedtatt. Jeg synes det er synd at næringsministeren bagatelliserer
eller problematiserer det på den måten. Det burde være i alles interesse
nå at vi får gjort dette på den måten stortingsflertallet faktisk
slår fast.
Presidenten: Fleire
har ikkje bedt om ordet til sak nr. 3.
Votering, se tirsdag 23. mars