Stortinget - Møte mandag den 22. mars 2021

Dato: 22.03.2021
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 290 L (2020–2021), jf. Prop. 69 L (2020–2021))

Innhold

Sak nr. 1 [12:09:02]

Innstilling fra utenriks- og forsvarskomiteen om Lov om gjennomføring av internasjonale sanksjoner (sanksjonsloven) (Innst. 290 L (2020–2021), jf. Prop. 69 L (2020–2021))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

Trine Skei Grande (V) [] (ordfører for saken): Den 16. november i 2009 ble Sergej Magnitskij myrdet i et russisk fengsel, etter å ha sittet i varetekt i 350 dager – og utsatt for tortur – i sin kamp mot korrupsjon. Det satte i gang en internasjonal bevegelse. Nå fins det lover i både Canada, Italia, USA, Storbritannia, Nederland, Polen og EU på dette området.

Norge har hatt en veldig fragmentert lovgivning når det gjelder sanksjoner mot enkeltpersoner i andre land. Vi har hatt en rekke ulike lover. Vi har hatt egne lover for Zimbabwe, vi har hatt egne lover for land som ikke lenger fins, og vi har faktisk hatt en egen lov for den spanske borgerkrigen, som jeg tror det må ha nådd Stortinget at vi faktisk har avsluttet.

Den første gang ønsket om å ha en sånn type sanksjonslov ble tatt opp, var i 2013, da partiene Venstre, Kristelig Folkeparti, Høyre og Fremskrittspartiet gikk sammen om dette ønsket. Da fikk vi nei fra den rød-grønne regjeringa. Men i Granavolden slo man fast at man ville jobbe med en ny lov på dette feltet.

Jeg vil spesielt takke utenriksministeren som har brukt anledningen til å rydde opp i lovverket på hele dette feltet og sørget for at vi nå får én felles lov, og en lov som både er rettssikker og god.

Demokratiene rundt oss utfordres stadig vekk, og vi trenger flere verktøy for å løfte de prinsippene som demokratiene bygger på. Vi trenger å være på lag med andre. Denne loven gjør at Norge kan spille på lag sammen med andre vestlige demokratier i kampen mot korrupsjon, i kampen for menneskerettigheter og i kampen for rettssikkerhet.

Det er også mulig å gjøre dette alene, men da må det via Stortinget, og jeg syns det er en klok vurdering. Hvis Norge skal gjøre noe sånt på egen hånd, bør det være godt forankret i parlamentet.

Vi styrker rettssikkerheten med denne loven, og den viser oss at vi ikke bare har militære virkemiddel for å påvirke andre land. Vi har troen på demokratiet, vi har troen på rettsstatens prinsipper, og det er det vi løfter gjennom denne sanksjonsloven.

Noen mener at dette kan være konkurransevridende og markedshemmende. Min oppfatning er at menneskerettighetsbrudd kan være konkurransevridende og markedshemmende. Vilkårlig rettsforfølgelse av borgere i et samfunn kan være konkurransevridende og markedshemmende. Jeg tør påstå at korrupsjon også kan være konkurransevridende og markedshemmende.

Det å kjempe for en rettsorden der folks menneskerettigheter blir respektert, det å kjempe mot vilkårlig rettsforfølgelse og mot korrupsjon, er faktisk viktig for å ha en åpen konkurranse og et åpent marked mellom land.

Vi har også fått kritikk for at loven kan virke polariserende. Jeg mener at i en tid da vi ser at mange av de verdiene som våre vestlige demokratier bygger på, stadig vekk blir utfordret, må noen være villig til å stå opp for de verdiene. En klok mann sa til meg en gang at hvis ingen er villig til å dø for vestlige verdier, dør vestlige verdier.

Jeg mener at dette er en lov som viser at de prinsippene vi bygger samfunnet vårt på, også er prinsipper vi kan hevde internasjonalt.

Sergej Magnitskij ble myrdet i russisk fengsel. Vi som er igjen, skal i hvert fall tenke at han satte i gang en gnist som nå tennes internasjonalt, der vi er villig til å bruke de demokratiske prinsippene som vårt samfunn bygger på, også i møte med andre land og i møte med andre lands rettshåndhevelse.

Jette F. Christensen (A) []: Jeg vil benytte anledningen til å takke saksordføreren for et godt arbeid med dette og et sterkt engasjement for menneskerettigheter, og ikke minst også en god redegjørelse for forslaget nå.

Jeg vil begynne der representanten Skei Grande avsluttet, med polarisering, for hele Stortingets arbeid med dette viser nettopp hvor upolariserende dette forslaget er. Det å ha en tverrpolitisk enighet om denne loven viser forskjellen på polarisering og debatt. Det er ikke polariserende å stå opp for menneskerettigheter. Noen kan kanskje være uenig i det, men det er ikke et polariserende virkemiddel, snarere tvert imot. Jeg vil bare uttrykke her at jeg synes det var flott at representanten Skei Grande var innom det i sitt innlegg.

Som man ser av merknadene, er det en enstemmig komité som slutter seg til dette. Jeg har bare en liten presisering til en merknad. At dette er en enstemmig komité, mener jeg er bra, det viser styrke og enighet om at vi skal stå opp for det vi tror på. Så mener jeg også at det er viktig å understreke at den enigheten strekker seg en stund tilbake, for det er ingen motsetning mellom daværende utenriksminister Espen Barth Eide våren 2013 og sittende regjering i spørsmålet om Norge ensidig og på egen kjøl bør iverksette sanksjoner og straffetiltak mot enkeltland eller enkeltpersoner. Jeg vil sitere daværende utenriksminister Børge Brende da han i mars 2014 svarte representanten Skei Grande at han «deler tidligere utenriksminister Barth Eides vurdering av hvilket grunnlag som bør kreves før det innføres sanksjoner i Norge mot enkeltland eller enkeltpersoner».

Christian Tybring-Gjedde (FrP) []: Sanksjoner er et langt sterkere virkemiddel enn kritikk, det er også langt mer inngripende. Fremskrittspartiet mener at sanksjoner kan være berettigede virkemiddel, men vi mener at utvidelse av slike fullmakter kan bety at vi stiller oss til doms, ikke kun over nasjoner som bryter grunnleggende menneskerettigheter, men også over praksis vi misliker. Fremskrittspartiet er innforstått med at regjeringens forslag til ny sanksjonslov i hovedsak viderefører hovedtrekkene fra de to gjeldende generelle fullmaktslovene. Vi aksepterer at internasjonale sanksjoner rettes mot fysiske eller juridiske personer som anses å stå bak overtredelser av grunnleggende internasjonale normer. Dette er ikke dramatisk i seg selv, men problemet er faren for utglidning. Det har de siste årene vært en kraftig økning i antall sanksjonsregimer og en endring i hva sanksjonene nærmere går ut på, herunder hvem sanksjonene rettes mot.

Sanksjoner er et politisk verktøy. Hvis man ser på sanksjonene som Norge allerede har sluttet seg til, er dette tydelig. Sanksjonene mot Egypt er et slikt eksempel. Dette er EU-sanksjoner som Norge har sluttet seg til i forskrift. EU innførte sanksjoner mot Egypts tidligere president Hosni Mubarak, hans nærmeste familie og enkelte medlemmer av hans regjering i 2011, da folkeopprøret den arabiske våren akkurat hadde kommet i gang. Begrunnelsen for å sette disse enkeltindividene under sanksjoner var at de var utpekt som ansvarlige for urettmessig tilegnelse av den egyptiske stats midler, og som derved berøver det egyptiske folk utbytte av en bærekraftig utvikling, av dets økonomi og samfunn og underminerer utviklingen av demokrati i landet.

Man kan være enig eller uenig i rettmessigheten av disse sanksjonene, men det er vel ingen tvil om at disse personene ikke er de eneste i Egypts politiske og økonomiske landskap som har gjort seg skyldig i å røve det egyptiske folk. Beslutningen om å innføre sanksjoner mot akkurat disse har å gjøre med den politiske situasjonen som var i Egypt i begynnelsen av den arabiske våren, og den politiske stillingen som EU og Norge tok til opprøret. Dette illustrerer at sanksjonene må benyttes med varsomhet, og det er grunn til å være skeptisk til at sanksjoner i økende grad benyttes for å forebygge alvorlige brudd på internasjonale menneskerettigheter, internasjonal humanitærrett eller overtredelser av andre grunnleggende internasjonale normer. Dette kan omfatte det aller meste man av ulike grunner ikke liker.

Riksadvokaten påpeker nettopp dette i sin høringsuttalelse:

«Det åpnes for en praksis hvor noen land kan innføre restriksjoner om "det meste".»

Og videre:

«Riksadvokaten har forståelse for at Norge må tilpasse seg den internasjonale utviklingen og samhandlingen, og på en rask og ansvarlig måte skal kunne gi sin tilslutning til internasjonale sanksjoner. Samtidig må utgangspunktet være at man utviser varsomhet med å kriminalisere nye handlinger.»

Fremskrittspartiet er også bekymret for hvordan sanksjoner på selektivt vis kan brukes for å straffe aktiviteter man ikke liker. Man kan tenke seg sanksjoner mot bedrifter som produserer noe man tar avstand fra, bedrifter som bruker produksjonsmetoder man misliker. Man kan tenke seg sanksjoner mot land som driver med pelsdyroppdrett eller hvalfangst, eller land som ikke legger begrensninger på bruken av bensin- og dieselbiler, eller land som benytter kullkraft. Listen er relativt uendelig, men langt mer alvorlig er det at den er basert på politisk skjønn. Da må man jo stille spørsmål om penger som Norge bidrar med over bistandsbudsjettet, som i flere tilfeller har blitt misbrukt av landets ledelse. Da vurderes ikke sanksjoner, man fortsetter sågar å overføre nye bistandsmidler.

Vi må ikke komme i en situasjon der sanksjoner brukes på stadig nye områder som vil virke inngripende på nasjoner, bedrifter eller personers selvbestemmelsesrett uten at dette har en tydelig forankring i Stortinget. Disse medlemmer mener at det foreliggende lovforslaget ikke tilstrekkelig avgrenser regjeringens fullmakter til å innføre sanksjoner. Fremskrittspartiet vil derfor stemme imot det fremlagte lovforslaget.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: Eg vil òg gi ros til utanriksministeren for at ho har teke opp dette spørsmålet og fornya lovverket me har hatt, til eit meir oppdatert og moderne lovverk – som ifølgje utanriksministeren og andre er mykje på same nivå som det andre, men då slepp me i alle fall å sjå på to lovverk. Ein har fått samordna dei, og samordning er ofte vanskeleg i departement, så all ros til ministeren som har fått til det. Det betyr jo at regjeringa og Noreg har eit heimelsgrunnlag som kan gi raskare og meir effektiv handling i høve til å slutte opp om tiltak ein vurderer, og å gjennomføre dei i norsk rett.

Det er òg slik at EU har oppdatert regelverket sitt. Kva som kom fyrst her, om det var EU eller tanken i Noreg om å oppdaterte vårt, veit eg ikkje, men det kunne ha vore interessant å vete om det er forskjellar mellom det oppdaterte regelverket EU har innført no nyss, og det me skal vedta her i dag.

I dag skal EUs utanriksministrar verte samde om sanksjonar mot personar og bedrifter i ei rekkje land, inkludert Kina, for brot på menneskerettane. Når det gjeld Kina, handlar det om uigurane i Xinjiang. Myanmar er vel òg på den lista, og dei skal vidare diskutere både Russland og Tyrkia, så dei har nok å drøfte i dag.

Tilbake til oss: I Noreg vert vel sanksjonar for det meste brukte etter at FN har gjort vedtaka sine, der òg Noreg sjølvsagt er med. Så har me restriksjonar, som dei vert kalla, der me må følgje EU i deira restriksjonar mot einskilde land. Det er klart at det har vore ei stor utvikling frå dei lovene som vart laga, og til i dag, og det er slik sett viktig at dei generelle fullmaktslovene vert oppdaterte. Det har vore ein kraftig auke i talet på sanksjonsregime, og ein del endringar i kva sanksjonane går ut på, kven dei er retta mot, og dermed kva tiltak som det er føresett vert gjennomførte i nasjonal rett. Det har jo leidd til nye problemstillingar som ikkje vart drøfta då ein utarbeidde den gjeldande fullmaktslova.

På den eine sida har det vore ei utvikling i retning av auka bruk av sanksjonar retta mot einskilde individ, m.a. for å førebyggje alvorlege brot på internasjonale menneskerettar eller internasjonal humanitær rett eller overtramp av andre grunnleggjande internasjonale normer. På den andre sida er det eit auka fokus internasjonalt på respekt for menneskerettane til personar og andre aktørar som er gjenstand for sanksjonar og restriktive tiltak der dei er.

Då saka var på høyring, var det positive attendemeldingar frå høyringsinstansane, og det var, så vidt eg kan hugse, ingen som motsette seg at ein skulle vedta denne lova. Det er i seg sjølv spesielt, for ofte er det ein eller annan som tenkjer at det er noko feil med ei lov, og så vil det jo vere merknader frå ulike høyringsinstansar. Eg tenkjer at me er på ganske trygg grunn her, òg med tanke på høyringane.

Senterpartiet vil understreke at norsk tilslutning til sanksjonar må kvile på sjølvstendige heilskapsvurderingar av både effektar og implikasjonar. Når politiske sanksjonar får vidare implikasjonar for norsk utanriks- og sikkerheitspolitikk, er det sjølvsagt ynskjeleg at ein vurderer tilslutninga i Stortinget. Forslaget til ei sanksjonslov legg til grunn ei fullmakt basert på vedtak i mellomstatlege organisasjonar eller om sanksjonen eller dei såkalla restriktive tiltaka elles har brei internasjonal oppslutning.

For Senterpartiet er det viktig at tilslutning til sanksjonar som ikkje skjer i FN-regi, både har demokratisk forankring og møter open offentleg debatt. Regjeringa bør halde Stortinget oppdatert om sanksjonar og restriktive tiltak som Noreg har slutta seg til.

Med det vil eg òg seie at Senterpartiet kjem til å røyste for at lova vert vedteken i dag.

Audun Lysbakken (SV) []: Det er lenge siden vi sist tok opp sanksjonspolitikken og lovene som regulerer det, i Stortinget. Den sanksjonsloven som i dag erstattes, stammer i hovedsak fra 2001. Siden da har sanksjoner blitt et stadig mer hyppig brukt virkemiddel, og måten sanksjoner blir brukt på, har også endret seg vesentlig. SV anerkjenner derfor behovet for et oppdatert regelverk.

Den viktigste endringen i loven handler om at enkeltpersoner nå kan sanksjoneres, bl.a. for grove menneskerettighetsbrudd, og det er riktig og viktig at dette nå utgjør et sanksjonsgrunnlag også etter norsk lov.

Samtidig er det viktig at sanksjonspolitikken rettet mot både stater og enkeltindivider er godt begrunnet, godt forankret og konsistent, og det bringer meg til SV og Senterpartiets mindretallsmerknad i saken. For 20 år siden, da den gjeldende loven var oppe til debatt, luftet de samme to partiene en rekke hensyn som vi mener står seg godt også i dag. For det første gjelder det hensynet til åpenhet og til forankring i Stortinget. Når regjeringen nå får en noe utvidet fullmakt, bør regjeringen også være veldig bevisst på at det er fullmakter som må forvaltes godt. Sanksjonspolitikk har i løpet av de siste årene blitt en stadig synligere del av global polarisering og stormaktsmotsetninger. Det betyr også at tilslutning til sanksjoner lett kan ha bredere utenrikspolitiske og sikkerhetspolitiske implikasjoner. Jeg skulle derfor ønske at flertallet hadde stilt seg bak vår merknad om at når sånne saker skal komme på bordet, bør Stortinget konsulteres i egnede kanaler. SV mener også at når regjeringen får nye fullmakter, har de et ansvar for å gi Stortinget mer informasjon og for å gi offentligheten en større grad av åpenhet om de norske beslutningene.

Det er forståelig at regjeringen først og fremst ønsker en sanksjonslov som handler om tilslutning til allerede eksisterende sanksjonsregimer. Det er flere høringsinstanser som har uttrykt et ønske om muligheten for at Norge skal kunne opprette egne sanksjoner. Det synes jeg er en diskusjon vi bør ha. Men det krever samtidig et langt mer omfattende forarbeid enn det vi nå har på bordet.

At vi her snakker om internasjonale sanksjoner som har bred internasjonal tilslutning, må likevel ikke være et hinder for at det alltid skal gjøres selvstendige vurderinger. Norge kan aldri komme i en posisjon der vi importerer sanksjoner på autopilot. Vi forutsetter at når regjeringen tar til orde for en utvidet sanksjonslov, vil de også prioritere det i forvaltningen, sånn at vi faktisk har muligheten til å gjøre gode, uavhengige vurderinger.

I den sammenhengen vil jeg ta opp et siste poeng, som gjelder bruken av sanksjoner generelt, for det er jo et omstridt virkemiddel når det gjelder både effekt og eventuelle skadevirkninger. I en uforutsigbar verden der urett, undertrykkelse og menneskerettighetsbrudd rammer uskyldige så altfor ofte, ser vi ofte etter virkemidler for å gripe inn. Da er sanksjoner ett virkemiddel, men sjelden det eneste og ofte ikke det mest treffsikre. Derfor oppfordrer jeg regjeringen til å være påpasselig når det gjelder å lytte til faglige råd og til kritiske røster når tilslutning til sanksjoner vurderes, og til alltid å gjøre en selvstendig vurdering. Varsomhet, sammenheng og forankring må være styrende hensyn i norsk sanksjonspolitikk også i framtiden og også med de endringene som i dag gjøres, det lovverket vi i dag får på plass, som SV vil stemme for.

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) []: Vi lærer så lenge vi lever, og det har jeg sannelig fått lært det siste året, godt og vel, som medlem i utenrikskomiteen, der en ser at det er virkemidler og arbeidsmåter som er helt forskjellig fra arbeidsmåter eller politikkområder jeg ellers har vært borti. Så det vi gjør i dag, er å legge til et utenrikspolitisk verktøy i verktøykassen vår, og jeg vil i den forbindelse takke både utenriksministeren og saksordføreren for det engasjementet de har mot menneskerettighetsbrudd.

I Granavolden-plattformen står det følgende: «Utrede hvordan Norge, som del av en bred felleseuropeisk løsning, kan bidra til utvikling av et sanksjonsregime mot personer for grove brudd på menneskerettighetene.»

Det er dette som er bakgrunnen for denne proposisjonen som ligger på bordet i dag, og det er en ny dreining i hvordan vi kan arbeide for å bekjempe menneskerettighetsbrudd, også når det ikke er hensiktsmessig eller tilstrekkelig med sanksjoner overfor et regime. Ugjerninger begås i bunn og grunn av enkeltpersoner, også når de opptrer på vegne av et regime eller en isme.

Sanksjoner overfor enkeltpersoner er et forholdsvis nytt fenomen. Spørsmålet om sanksjoner rettet mot enkeltpersoner ble først tatt opp i Norge av representanter fra Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og Fremskrittspartiet i et spørsmål til daværende utenriksminister Barth Eide i 2013. Spørsmålet ble reist på bakgrunn av torturen og mordet på Sergej Magnitskij, som avdekket en omfattende korrupsjonssak i Russland.

Vi er selvsagt lei for at behovet for slike sanksjoner synes å være økende, men vi er glad for at vi nå får effektivisert mekanismene for norsk tilslutning til slike sanksjoner. For eksempel i Hviterussland – eller Belarus, som vi burde omtale landet som – utfører maskerte KGB-agenter fortløpende grove menneskerettighetsbrudd overfor enkeltpersoner, men de er livredde for å få sin identitet avslørt, for de innser sannsynligvis at før eller senere faller det diktatoriske regimet. Sanksjoner mot enkeltpersoner kan faktisk være et effektivt virkemiddel for å undergrave undertrykkende regimers handlemåter, gjerne fordekt som handlinger utført av folk nasjonen senere benekter sin kjennskap til.

Norge har ingen tradisjon for unilaterale sanksjoner, altså alenegang, men Norge har ved flere anledninger sluttet opp om sanksjoner eller restriktive tiltak gjennomført i norsk rett, i tillegg til folkerettslig bindende FN-sanksjoner. Jeg er glad for at det i denne proposisjonen legges opp til at Norge har fått et hjemmelsgrunnlag som gir regjeringen rask og effektiv anledning til å slutte opp om disse tiltakene og å gjennomføre dem i norsk rett. Norge skal selvsagt foreta en selvstendig vurdering av hver enkelt sanksjon eller restriktivt tiltak rettet mot enkeltmennesker og enheter, såkalt listeføring. Men sanksjonsmuligheten er jo et hardtslående og effektivt virkemiddel, og det krever nøye forarbeid, god forankring og et godt politisk skjønn for å være treffsikker.

Med denne loven har vi utvidet vår verktøykasse og gjort at slike virkemidler kan tas i bruk senere. Det at en enstemmig utenrikskomité står bak, er ekstra gledelig.

Michael Tetzschner (H) []: Jeg hadde ikke regnet med at det skulle kreve en ytterligere forklaring når det er et så bredt flertall i komiteen for proposisjonen, men etter innlegget fra representanten Tybring-Gjedde tror jeg det er et visst behov for å oppklare hva denne loven ikke er. Etter mitt skjønn gir den ikke den muligheten til fullstendig vilkårlighet ved å rette sanksjoner mot bedrifter som produserer – kort sammenfattet – det Tybring-Gjedde ellers ville si var politisk ukorrekte varer og tjenester.

Det fremgår av sammenhengen i proposisjonen at private parter bare kommer i søkelyset som gjenstand for disse sanksjonene i den grad de medvirker til staters undertrykkelsesapparat, og at det er den forbindelsen vi trekker inn i denne hjemmelen. Det er altså snakk om de restriksjonene og sanksjonene vi er forpliktet til å implementere fordi vi anerkjenner folkeretten og FNs sanksjonssystem, og fordi vi også vurderer – ut fra det samme perspektivet – brudd på Den europeiske menneskerettskonvensjon og dermed også EUs oppfølging av det sanksjonsregimet.

Det er også litt selvmotsigende, for i motsetning til den forrige loven, som ikke ga private parter muligheten til å prøve sanksjonene for en domstol, inneholder den nåværende sanksjonsloven muligheten til å få prøvd ved en nasjonal domstol om gjennomføringen av FN-sanksjonene overfor dem er riktig, om det er på riktig grunnlag, om det er forholdsmessig, om det er egnet osv. Det forebygger nettopp det dystre scenarioet som representanten Tybring-Gjedde tegnet – at man her ville åpne for en fullstendig vilkårlighet.

Heller ikke visitten til utviklingshjelpen er særlig treffende. Det er aldri en sanksjon å bestemme seg for å stenge av en pengeoverføring til et annet land ved å si at disse pengene gjør mer nytte i et annet land, at vi av andre grunner må spare eller allokere pengene et annet sted. Det har ingen ting med sanksjoner å gjøre. Så heller ikke det scenarioet synes jeg var tuftet på realiteten i saken.

For øvrig kan jeg slutte meg til den presentasjonen som saksordføreren ga.

Vi får kanskje utfordre Fremskrittspartiet på det enkle spørsmål: Er det sånn at Fremskrittspartiet vil stille seg fritt og si at Norge ikke skal følge opp FN-sanksjoner som binder Norge folkerettslig? Det synes jeg kanskje det hadde vært mer relevant å diskutere og få avklart her i salen om de ønsker. Og vi får heller skrive det på kuriositetens konto at når Fremskrittspartiet da avviser loven, er også deres standpunkt at vi fortsatt i lovgivningen skal ha en sanksjonslov som gjelder en avsluttet borgerkrig fra 1930-årene i Spania og en for lengst oppløst jugoslavisk nasjonalstat. Nå er ikke det Fremskrittspartiets skyld, men jeg stiller meg av og til spørsmålet: Hvordan kan det ha seg at sånne antikviteter overlever i lovgivningen så lenge? Lovgivningen preges av veldig mange lover, og det er mye å sette seg inn i – det vet vi nå i disse pandemitider – og det er ikke noe bidrag til pedagogikken at vi har lover i vår lovgivning som ikke lukes ut når historien for lengst har forlatt dem.

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide []: Først vil jeg takke både saksordføreren og komiteen for godt arbeid og gode refleksjoner i debatten.

Den nye sanksjonsloven skal erstatte to fullmaktslover fra henholdsvis 1968 og 2001. De brukes i dag for å gjennomføre folkerettslig bindende FN-sanksjoner og EUs restriktive tiltak i norsk rett, i den grad Norge slutter opp om dem. Utviklingen internasjonalt har ført til nye problemstillinger som i veldig liten grad var framme i drøftelsen da disse to lovene ble vedtatt. Siden de ble vedtatt, har det vært en utvikling i retning av at sanksjoner i stadig økende grad tas i bruk som et utenrikspolitisk virkemiddel. På den ene siden ser vi at sanksjoner i økende grad rettes mot enkeltindivider, der det i tidligere tider var helt normalt å rette sanksjoner mot stater. Det gjøres bl.a. for å forebygge alvorlige brudd på internasjonale menneskerettigheter eller internasjonal humanitærrett eller overtredelse av andre grunnleggende internasjonale normer. På den andre siden ser vi også at det er økt fokus internasjonalt på menneskerettighetene til dem som blir utsatt for sanksjoner. Det skal jeg straks komme tilbake til.

Den nye loven vil åpne for at Norge sammen med andre land raskt og effektivt kan innføre sanksjoner mot individer og enheter som opptrer i strid med grunnleggende internasjonale normer. Norge har allerede politisk sluttet opp om EUs sanksjonsregimer mot personer eller enheter som anses ansvarlige for eller involvert i grove brudd på menneskerettighetene, alvorlige cyberoperasjoner eller bruk og spredning av kjemiske våpen.

Under dagens lover har regjeringa imidlertid ikke kunnet gjennomføre disse sanksjonene fullt ut i norsk rett. Reiserestriksjoner mot listeførte personer gjennomføres med hjemmel i utlendingsloven, men i dag er det ikke lovhjemmel til å innføre økonomiske frystiltak mot de samme individene, og det er jo disse to komponentene EUs restriktive tiltak typisk består av. Grunnen til dette er at regjeringas fullmakt etter sanksjonsloven fra 2001 er begrenset til gjennomføring av tiltak som retter seg mot «statar eller rørsler», og omfatter da ikke denne typen sanksjonsregimer, som er rettet mot individer og enheter uten tilknytning til en bestemt stat eller bevegelse. Den nye loven vil endre dette, og vi vil kunne gjennomføre alle tiltakene i norsk rett.

Samtidig vil jeg understreke at lovforslaget, selv om det utvider regjeringas fullmakt noe, også lovfester viktige rammer for disse fullmaktene. Fullmakten kan bare brukes til gjennomføring av tiltak som har som formål å opprettholde fred og sikkerhet eller sikre respekt for demokrati og rettsstat, menneskerettigheter eller folkeretten for øvrig. I tråd med gjeldende rett er fullmakten også begrenset til gjennomføring av tiltak som har bred oppslutning blant likesinnede stater. Stortingets utvidete utenriks- og forsvarskomité skal fortsatt konsulteres før vedtak av sanksjoner av en viss nasjonal eller utenrikspolitisk betydning.

La meg også legge til at den nye loven gjør ingen endring i det grunnleggende prinsippet om at Norge gjør egne vurderinger før eventuell innføring av EUs restriktive tiltak. Vi foretar alltid en vurdering av det konkrete sanksjonsregimet. Det er noen EU-sanksjoner Norge ikke har sluttet opp om. I de fleste tilfellene kan det være av hensyn til Norges rolle i freds- og forsoningsprosesser, men det kan også være andre situasjoner. For eksempel har Norge ikke sluttet opp om EUs generelle terrorliste eller EUs tiltak mot Tyrkias borevirksomhet i Øst-Middelhavet. Det har altså andre årsaker, som komiteen for så vidt er kjent med.

Sanksjoner er, som jeg har vært inne på, et inngripende tiltak overfor den enkelte, og rettssikkerheten til personer som blir gjenstand for sanksjoner, må derfor ivaretas. For det første innfører lovforslaget en forvaltningsmessig klageadgang for listeførte. For det andre er det i proposisjonen foreslått at listeførte skal kunne få oppnevnt en særskilt advokat dersom vedkommende går til søksmål mot staten for å få prøvd gyldigheten av listeføringen. En ordning med særskilt advokat skal både ivareta mulighetene for kontradiksjon i tråd med menneskerettighetene og samtidig sikre behovet for å hemmeligholde informasjon av hensyn til rikets sikkerhet eller forholdet til fremmed stat.

Den siste lovendringen av betydning som jeg vil nevne, er at virkeområdet for sanksjons- og eksportkontrollovgivningen utvides til å omfatte også Svalbard og Jan Mayen. Det er selvfølgelig for å sikre at brudd på regelverket også i eller via disse områdene straffes.

Jeg er veldig glad for støtten i Stortinget. Den nye loven vil altså tillate at Norge sammen med andre likesinnede land raskt og effektivt kan reagere mot alvorlige overtredelser av grunnleggende internasjonale normer.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) []: Vi har vel alle opplevd at begrepet «menneskerettigheter» er i stadig utvikling. Vi har grunnleggende menneskerettigheter, og så har vi andre menneskerettigheter. Og vi har bl.a. noen som hevder at klimaforurensing er et brudd på menneskerettigheter. Og hvis man skal fortsette på den måten, kan man jo komme ganske langt. Så mitt poeng er: Hvor ender sanksjonsmulighetene? Vil utenriksministeren mene at forurensing – klimaforurensing og annen type form for forurensing – skal være gjenstand for sanksjoner, altså at menneskerettigheter øker i omfang?

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide []: Som jeg var litt inne på, og som proposisjonen også er inne på, er det ikke i utgangspunktet tenkt noen sterk utvidelse av virkeområdet for når det er aktuelt for Norge å slutte seg til restriktive tiltak. FN-sanksjoner er vi folkerettslig bundet til å gjennomføre i norsk rett, så dette er jo snakk om når EU eller andre grupper av likesinnede bestemmer seg for å innføre sanksjoner. Vi får normalt en forespørsel om å slutte oss til, og vi gjør da, som jeg nevnte nå nettopp, vurderinger av det. Det vi har sett så langt, er at der det er aktuelt for EU eller grupper av likesinnede å innføre denne typen restriktive tiltak, er først og fremst når det gjelder de tematiske områdene jeg nevnte. Det er altså grove menneskerettighetsovergrep. Det er bruk og spredning av kjemiske våpen. Og det er cyberoperasjoner. Det er også de tre regimene fra EUs side vi har sluttet oss til.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) []: Så det er slik at det er de områdene, utelukkende de områdene, eller vil EU utvide disse områdene til å inkludere mer? Det er stort press på å øke menneskerettighetenes virkeområde. Er det uavhengig av det, slik at denne loven gjelder for de områdene, kun de områdene, og ikke noe annet? Hvis EU utvider disse områdene, vil Norge ikke være med på det, eller lar man EU utvide begrepet «menneskerettigheter», og så vil Norge slutte seg til? Jeg hadde litt vanskeligheter med å få med meg det.

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide []: Jeg tror jeg sa det forholdsvis tydelig, at per nå er det de tematiske regimene der EU har valgt å innføre restriktive tiltak mot enkeltpersoner, og det er også de tematiske områdene det har vært aktuelt for Norge å slutte seg til. Jeg har foreløpig til gode å høre diskusjoner i EU om at det nå er aktuelt å utvide dette. Skulle det bli aktuelt fra EUs side, vil vi, som jeg også sa, gjennomføre våre vurderinger av det, dersom det skulle komme andre tematiske områder. Men la meg si det sånn: Det er dessverre mer enn nok å ta av på de områdene jeg nevnte, der EU altså har ønsket å kunne bruke restriktive tiltak, og det har vært viktig for Norge å slutte seg til, når vi ser at det er i tråd med norske interesser.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Morten Wold (FrP) []: Et par talere har fra talerstolen her i dag påpekt at det er en enstemmig innstilling fra komiteen. Det er det altså ikke, og det har da også min partikollega Christian Tybring-Gjedde klargjort: Fremskrittspartiet stemmer ikke for.

Så er det helt riktig, som utenriksministeren sier, at Norge er folkerettslig forpliktet til å gjennomføre sanksjoner fra FN og Sikkerhetsrådet. Og det er for så vidt forståelig at regjeringen nå ønsker å modernisere lovverket, slik at nyere sanksjonsformer også kan hjemles der. Sanksjoner benyttes oftere enn tidligere som et politisk og økonomisk pressmiddel og rettes gjerne mot enkeltindivider og selskaper. Så hører vi utenriksministerens forsikring om hvilke områder dette skal gjelde for, og vi får håpe at det også stemmer i fremtiden.

Tybring-Gjedde har allerede redegjort for flere av de betenkelighetene som Fremskrittspartiet har knyttet til den nye sanksjonsloven, og vi er særlig bekymret for at listen over grunner til å sanksjonere stadig blir lengre. Dette kan etter vårt syn komme til å bryte med grunnleggende prinsipper om nasjonal selvbestemmelse og suverenitet. Vi må være varsomme med å blande oss inn i andre suverene staters interne forhold, og derfor er vi litt overrasket over å se at Senterpartiet støtter så helhjertet opp om loven.

La meg peke på et par andre forhold der Fremskrittspartiet har betenkeligheter. Det nevnes at loven vil styrke rettssikkerheten til personer som får sanksjoner rettet mot seg, men det er på sin plass å påpeke at klageadgangen etter lovforslaget er begrenset til personer med en viss tilknytning til Norge.

De andre partiene fremhever i innstillingen at

«Norge har behov for et hjemmelsgrunnlag som gir regjeringen rask og effektiv anledning til å slutte opp om disse tiltakene og gjennomføre dem i norsk rett».

Dette er et mindre godt argument. Hvis det virkelig haster, kan en lov vedtas i Stortinget på tre dager. Dette fremgår av Grunnloven og Stortingets forretningsorden. Hurtigbehandling av lover er blitt gjort tidligere, senest nå i koronakrisen, men også da vi fikk flyktningkrisen på Storskog i fanget i 2015. En ny lov er altså ikke avgjørende for å få en rask beslutning om norsk deltagelse i sanksjoner.

Denne loven vil altså gjøre det enklere for den til enhver tid sittende regjering å slutte opp om sanksjonsregimer uten nødvendigvis å ha dette debattert og forankret i Stortinget. Dette kan derfor i praksis innebære en maktforskyvning fra Stortinget til regjeringen. Selv om sanksjonsloven vedtas av et flertall i denne sal, forutsetter jeg at regjeringen noterer seg de innvendingene som er kommet frem i denne debatten, og at den velger å informere Stortinget når den vurderer tilslutning til et nytt sanksjonsregime.

Martin Kolberg (A) []: Dette er etter mitt og Arbeiderpartiets skjønn, slik det er redegjort for av representanten Christensen, en nødvendig og riktig lov. Det er fint med så bred tilslutning som innstillingen gir uttrykk for, og vi merker det også her i salen.

Jeg for min del vil bare si at jeg personlig har veldig tillit til at regjeringen vet hvor grensene går hvis man trenger å komme til Stortinget. Det er jo et perspektiv i den diskusjonen vi har her, om utvidelsen av begrepene og sanksjonsgrunnlag. Hvis det oppstår, føler jeg meg trygg på at en hvilken som helst regjering vil komme til Stortinget før man gjennomfører sanksjoner – dette bare sagt.

Men det er ett perspektiv i dette, som presenteres fra Fremskrittspartiets side, som jeg ikke får tak i, og som jeg tror det er nyttig at blir klargjort før vi avslutter denne debatten i dag. Fremskrittspartiet er imot den loven som kommer nå. Da er spørsmålet: Er de for den loven som foreligger, eller vil de ikke ha noen lov i det hele tatt? Verken representanten Tybring-Gjedde eller representanten Wold har redegjort for det. Jeg tror det er nyttig at det blir klargjort før debatten er slutt. Hvor står i det hele tatt Fremskrittspartiet i denne saken? Vi har fått klarhet i at de ikke vil ha den loven som nå foreslås, men hva vil de ha i stedet? Ingenting, eller de gamle lovene? Det er et spørsmål det er grunn til å reise, og som jeg synes bør bli besvart.

Jette F. Christensen (A) []: Jeg tar ordet for å oppklare noe jeg sa i stad, som var feil. Det er ikke enstemmighet. Jeg skal forklare hvorfor jeg tok feil, også. Det er fordi jeg ikke så at det forelå noe alternativt forslag fra Fremskrittspartiet. Det er også fordi jeg ikke klarte å se noen argumenter mot. Jeg klarte ikke helt å finne den uenigheten.

Jeg ville altså bare klargjøre at jeg har fått med meg at Fremskrittspartiet er imot. Jeg har ikke fått med meg hvorfor, men jeg anerkjenner at det ikke er enstemmighet.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) []: Representanten Kolberg har visst som en slags yrkesvane å komme på talerstolen etter at jeg har hatt ordet. Men han må lytte først, jeg vil be representanten lytte først.

Jeg skal bare gjenta hva som er sagt herfra – kanskje før han kom inn i salen, jeg vet ikke. Fremskrittspartiet er innforstått med at regjeringens forslag til ny sanksjonslov i hovedsak viderefører hovedtrekkene i de to gjeldende generelle fullmaktslovene. Vi aksepterer at internasjonale sanksjoner rettes mot fysiske eller juridiske personer som anses å stå bak overtredelser av grunnleggende internasjonale normer. Da er det avklart.

Så til representanten Michael Tetzschner, som ikke finner noen utfordringer med dette, og mener det er avklart i loven. Da må man lese lovens tekst litt mer grundig. Jeg stoler faktisk uansett mer på Riksadvokaten når det gjelder tolkning av dette, som er helt tydelig på at dette kan skli ut hvis man ikke er oppmerksom, enn på min utmerkede kollega Michael Tetzschner – derfor også denne kommentaren.

Det er ikke dermed sagt at det sklir ut, men det kan skli ut, og det er akkurat det som er Fremskrittspartiets poeng her, at hvis man lar dette skli ut, får man en situasjon der man bruker sanksjoner mot bedrifter, mot enkeltpersoner og mot land, og selvsagt selektivt, for menneskerettighetene utvides stadig, definisjonen av menneskerettigheter utvides stadig, og EU ser også på dette fordi vi har et felles utgangspunkt når det gjelder menneskerettigheter. Da blir det vanskelig for enkelte personer, enkelte bedrifter og enkelte land å leve opp til de normer og regler som vi definerer som menneskerettigheter og stadig utvider.

Jeg synes vi skal være lite grann mer oppmerksomme på hva vi faktisk vedtar, være lite grann mer kritiske til hva loven faktisk sier, og lage de betenkelighetene som er nødvendige i en lov som denne.

Regjeringens oppgave er selvsagt å forsvare loven den selv legger frem, men vi i denne salen må ikke forsvare den, verken representantene for regjeringspartiene eller opposisjonen. Hver gang det er en enstemmighet, må man stille spørsmålet en gang til: Kanskje man skal lese litt nøyere, kanskje man skal lete litt etter de innvendingene som kommer, og kanskje man skal ta hensyn til disse og ikke ta mest hensyn til statsråden? Det er helt avgjørende.

Og les loven, vær så snill!

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide []: Jeg har behov for å legge til et par ting, og det er knyttet til det å lage lovproposisjoner for hver gang. Det er i og for seg riktig at Stortinget ved hurtigprosedyre kan vedta en lov teknisk sett på tre dager, men det er mye forarbeid for at en lov skal bli til. Det er etter mitt og flertallets skjønn ikke nødvendig å lage lovproposisjoner for hver gang. Men vi vet samtidig at skulle det innføres sanksjoner eller restriktive tiltak som har utenrikspolitisk betydning utover det normale, vil selvsagt regjeringa komme til Stortinget og konsultere om det. Det er i tråd med gjeldende praksis.

Det er mulig jeg hørte feil, men jeg hørte representanten Morten Wold si at vi må være forsiktig, mer varsom med å blande oss inn i andre lands interne anliggender. Men hele poenget med sanksjonsregimet og restriktive tiltak er nettopp at det ikke er et lands interne anliggender. Grove overgrep mot menneskerettighetene, bruk av kjemiske våpen eller store cyberoperasjoner er ikke det som anses å være en stats interne anliggende. Det er nettopp derfor vi har sluttet oss til sanksjonsregimet i EU mot dem som sto bak forgiftningen av Aleksej Navalnyj. Vi har sluttet oss til sanksjonsregimet mot dem som sto bak store hackerangrep. Der er det mange nasjonaliteter på lista – som to eksempler.

Jeg tror også det er greit å ha med for debattens del at Riksadvokaten ga sin tilslutning til lovforslaget etter å ha avveid de ulike hensyn som forelå. Men det er helt riktig som representantene fra Fremskrittspartiet understreker, at Riksadvokaten har pekt på noen betenkeligheter Riksadvokaten ser, men mener allikevel at det er grunn til å anbefale lovforslaget.

Helt avslutningsvis: Jeg mener som sagt at regjeringa, som i dag, bør ha fullmakt til å gjennomføre tiltak som har bred støtte blant likesinnede stater. Det betyr også at fullmaktene ikke bør være begrenset til sanksjoner vedtatt i FN eller restriktive tiltak vedtatt i EU. Det er det som er det mest aktuelle i dag, men utviklingen går i en retning der man kan se for seg at f.eks. deler av EUs medlemsland ønsker å gjennomføre noe og ikke lar seg hindre av at ett eller to land blokkerer en konsensus i EU. Det mener jeg er en helt aktuell situasjon, der det er viktig for Norge å kunne være med.

Så ligger det ikke i loven en endring av norsk sanksjonspolitikk, men det ligger oppdaterte verktøy for at vi også skal kunne være med på det som jeg opplever er en klar norsk politisk linje for menneskerettigheter, mot brudd på menneskerettighetene og også for å holde til ansvar de som begår disse overgrepene.

Michael Tetzschner (H) []: Det er med stadig større forundring jeg hører innleggene fra representanten Tybring-Gjedde, for med den begrunnelsen burde han jo også gå imot de sanksjonslovene vi har i dag. Heller ikke de kan sies å sette opp noen enhetlig, definitorisk grense for hva man kunne gjennomføre ut fra dagens lovgivning. Utenriksministeren er inne på det pedagogiske her ved å si at det gjelder de universelle menneskerettighetene. Det betyr at de er rettigheter, frihetsrettigheter, som vi bærer med oss som individer uansett hvor vi er i verden, og uansett om vedkommende territorialstat anerkjenner disse eller ikke. Det er disse rettighetene det er snakk om, og det er også det vi har erfaring for blir gjenstand for internasjonale sanksjoner.

Det er altså ikke snakk om det presset vi riktignok ser i retning av å utvanne begrepet «menneskerettigheter». Der mener jeg Tybring-Gjedde har et poeng. Vi må verne om at menneskerettigheter er de fundamentale universelle, og ikke eventuelt retten til fri universitetsutdannelse, eller som damen som nå gikk til EMD fordi hun klaget over støy fra et nærliggende diskotek. Da bør vi være sammen om å hegne om det som er kjerneverdiene, og som er FNs verdenserklæring, som altså er blitt til i konteksten etter de industrielle mordene som hadde skjedd på folkegrupper under annen verdenskrig. Det er den konteksten vi snakker om. Det er de sivile og politiske rettighetene.

Jeg må igjen si at en av grunnene til at representanten Christensen hadde en henvisning til at vi var enstemmige, nettopp er at komiteen uttrykker enstemmighet, også med Fremskrittspartiets stemmer. De fremhever tre kvaliteter ved sanksjonsloven som foreligger. Forslaget gir dem som rammes av listeføring, forvaltningsrettslig adgang til å klage på slik listeføring, og rettsikkerheten til listeførte skal styrkes ved at man kan gå til sak mot staten ved domstolene. Man er til like fornøyd med at man nå har fått en endelig avklaring av at lovens virkeområde også gjelder Svalbard og Jan Mayen. Disse tre utvilsomme kvalitetene som man enstemmig er med på å fremheve i en enstemmig innstilling, løper man fra ved å stemme imot hele loven. Det er ikke særlig logisk. Jeg synes heller ikke forsøkene på å forklare det er veldig overbevisende, for vi har muligheten til å motvirke den dystopien som har vært fremhevet av Fremskrittspartiets talere, fordi det er Norge som gjennomfører disse sanksjonene, i tilslutning til de sanksjonsregimene som er.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

Votering, se tirsdag 23. mars
Forrige kapittel
Neste kapittel