Ingjerd Schou (H) [13:07:03] (ordfører for saken): Meldingen som vi behandler i dag, omhandler nordområdene, men angår hele landet. Nord-Norge og de nordlige havområdene i tillegg til Svalbard utgjør Norges viktigste strategiske ansvarsområde. Derfor er jeg glad for at vi har kunnet behandle en melding som har tatt dette området på alvor. Jeg vil takke regjeringen for en god og tydelig stortingsmelding som danner grunnlag for en framtidsrettet nordområdepolitikk.

Det har vært hentet innspill i dialog med fylkeskommuner, kommuner, Sametinget og sentrale aktører innenfor næringsliv, organisasjoner og kunnskapsinstitusjoner i nord. Som meldingen redegjør for, har regjeringen lagt ned et omfattende arbeid. Det er samlet innspill fra organisasjoner og aktører i nord som vet hvilke utfordringer som finnes i landsdelen, og hva regionen trenger. Jeg vil spesielt trekke fram det at det er satt ned et eget ungdomspanel som har lagt fram sine anbefalinger, som er vedlagt selve stortingsmeldingen. Jeg vil også takke aktører som har bidratt under høring og med andre innspill underveis, og som på den måten har gitt verdifull bistand i vår stortingsbehandling av meldingen.

De øvrige partiene i komiteen fortjener også en takk for engasjement og samarbeidsvilje. Det er naturlig at ulike partier vil vektlegge forskjellige spørsmål og gjøre seg sine egne prioriteringer. Like fullt tror jeg vi har klart å samle oss og med felles forståelse på de viktigste områdene beholdt det gode utgangspunktet regjeringen la fram.

Meldingen bærer navnet «Mennesker, muligheter og norske interesser i nord», og det gir et godt bilde av hvilket omfang den har. Ett ben er det sikkerhetspolitiske, som favner spørsmålet om norsk suverenitet, tilstedeværelse og evne til avskrekkelse. Dette utgjør selve grunnplanken for vår nordområdepolitikk. Det overordnete målet for politikken i nord er å sikre fred, stabilitet og forutsigbarhet. I tillegg skal vi sørge for en helhetlig og bærekraftig forvaltning.

Spørsmålet om sikkerhet og suverenitet henger nøye sammen med befolkningsutviklingen i landsdelen: uten mennesker – ingen tilstedeværelse. Norge skiller seg ut blant øvrige arktiske stater ved å ha høyest andel av befolkningen bosatt nord for Polarsirkelen. Dette er et kjennetegn vi må ta vare på. Denne stortingsmeldingen er også den første i sitt slag som aktivt støtter spørsmålet om befolkningsutviklingen som selvstendig moment.

Så må vi være klare på at Nord-Norge er et sted med muligheter. Selv om det har vært en urovekkende befolkningsnedgang i nord den siste tiden, er det all grunn til å være forsiktige optimister. Både når det gjelder naturressurser, næringsgrunnlag, kultur og muligheter for trivsel, er det uuttømmelige muligheter i nord.

Vi ser i dag en økende oppmerksomhet om Arktis globalt. Det er en styrke, men også noe å være på vakt for. Det avgjørende er at det er norske interesser som fører an, og som understøttes av politikken vi fører. Da er det helt avgjørende at nordområdepolitikken legger til rette for gründerskap, næringsliv, arbeidsplasser og bærekraftig utnyttelse av naturressursene og mulighetene i nord.

Jeg vil trekke fram noen av disse fra meldingen og komiteens innstilling som jeg mener er spesielt sentrale. For det første skal regjeringen ha honnør for å ha lyttet til gründere i nord og gått inn for etablering av et kapitalfond for oppstartsbedrifter. At dette fondet skal forvaltes fra nord, virker spesielt lovende. Vi ser fram til ytterligere omtale av innretningen på fondet, som vil komme i revidert nasjonalbudsjett.

Så er det enkelte næringer som av naturlige grunner står sentralt i landsdelen. Sjøfart og fiskeri utgjør uvurderlige ressurser for arbeidsplasser, eksport og industriell innovasjon. Fagmiljøene og kompetansen i nord er enestående i disse næringene. Det er gjennom Nord-Norge vi som land vil være i stand til å opprettholde vår posisjon som verdensledende innen fisk og fiskeforvaltning gjennom bærekraftig teknologisk utvikling. Det er vår ambisjon at en større del av produksjonskjeden skal drives fra nord, noe som i tur forutsetter økt satsing på yrkesrettet utdanning i Nord-Norge.

En annen industri som jeg vil framheve, er romfart. Internasjonalt er det økende oppmerksomhet om mulighetene for denne industrien i nord. Også for vår beredskap og sikkerhet er det avgjørende at vi videreutvikler kompetansen og aktiviteten på romområdet. Jeg vil f.eks. trekke fram at verdens største polare satellittstasjon drives fra Svalbard.

Både i NATO og i EU er det spennende initiativ innenfor romfart, og våre kompetansemiljøer i nord må få vekstmuligheter innenfor et slikt internasjonalt samarbeid.

Anniken Huitfeldt (A) [13:12:33] (komiteens leder): Nordområdene er Norges viktigste fredsprosjekt – ikke fordi nordområdene i dag er preget av ufred og ustabilitet, men fordi fred og stabilitet ikke kommer av seg selv. Kontinuerlig politisk innsats er nødvendig for å bygge og bevare fred og stabilitet i våre nærområder.

Mye forandrer seg i verden, men geografien ligger fast, og Norge, vi ligger der vi ligger. Norge betyr jo nettopp det – veien mot nord – og det er i nord vi møter verden, og det er her vi mer enn noe annet sted virkelig kan påvirke utviklingen. Arktis er et geopolitisk tyngdepunkt ressursmessig, klimamessig og militærstrategisk. Norske initiativer i nordområdene er viktig både for lokalsamfunnene, for hele Norge, for regionen og for verden. Ja, nordområdene betyr svært mye for hele landet vårt, med enorme muligheter innenfor havbruk, energi, mineraler, reiseliv og industri. Derfor er ikke nordområdene bare Norges viktigste strategiske interesseområde, men bygging og bevaring av fred og stabilitet i nordområdene er Norges viktigste fredsprosjekt.

Vårt naboskap til Russland må være basert på både fasthet, forutsigbarhet, tydelighet, åpenhet, konstruktiv dialog og praktisk samarbeid. Vi må stå sammen med våre allierte og våre europeiske partnere i møte med brudd på folkeretten, men som naboland er det i Norges interesse å opprettholde kontinuerlig kommunikasjon og kontakt med Russland, ikke minst i vanskelige tider hvor vi møter et stadig mer selvhevdende Russland. I dag er det sju år og tre måneder siden sist en norsk utenriksminister besøkte Moskva. I dag er det jo ikke mulig, men det er likevel altfor lenge.

Utenrikspolitikkens oppgave er å gjøre innenrikspolitikken mulig. Dette postulatet gjelder så absolutt for nordområdepolitikken, men sammenhengen mellom utenriks- og innenrikspolitikken kan gå begge veier. Det betyr noe for norsk utenrikspolitikk, for vår posisjon i egne nærområder, at folk bor i Øst-Finnmark, og at den norske staten er tydelig til stede i Øst-Finnmark. Jeg stusset nok litt over representanten Schou sin påstand her om at dette var den første stortingsmelding som hadde et element av at vi skulle øke befolkningen i nord. Er dette noe nytt som er funnet på av denne regjeringen? Vi har vel hele tiden ment at det er en veldig viktig interesse for Norge, ikke minst strategisk, men denne regjeringen har altså ikke lyktes med dette prosjektet. For under denne regjeringen har altså fylkeshovedstaden i det som en gang var Finnmark, opplevd en befolkningsnedgang på 9,3 pst.! Det er dramatiske tall. Da holder det liksom ikke med vyer.

Det sikkerhetspolitiske landskapet rundt oss endret seg for sju år siden. Det er helt nødvendig å styrke forsvaret i Nord-Norge med relevante bidrag på alle forsvarsgrener. Ved at Forsvaret opptrer tydelig og forutsigbart bidrar vi til lavspenning i våre nærområder, og vi bevarer fred og stabilitet. Og det er avgjørende, mener jeg, at det er vi selv som er til stede med våre militære kapasiteter i disse områdene. Derfor er jeg helt enig med det som utenriksministeren tok initiativ til som forsvarsminister, nemlig å bygge Finnmark landforsvar. Det mener jeg er viktig. Så var vi uenige når det gjaldt å bygge ned Kystjegerkommandoen i Harstad. Det ble heldigvis reddet i Stortinget. Det samme gjaldt forslaget om å frata Hæren helikoptre i nord, som vi fikk reddet i Stortinget. Regjeringen ville også utrede det å legge ned Hærens 2. bataljon i Indre Troms som en stående styrke. Her har vi heldigvis hatt gode prosesser i Stortinget, slik at vi kom til en styrking av forsvarsevnen i nord. Det er i vår alles interesse.

I dag står Norge fremdeles i en alvorlig helsekrise. Da koronapandemien kom til Norge i mars i fjor, var nåværende forsvarssjef sjef for Hæren. Han har gjort et viktig poeng ut av at da krisen traff, var han den eneste av sjefene i Forsvaret som befant seg i Forsvarets hovedinnsatsområde, Nord-Norge og nordområdene. Stoltenberg II-regjeringen sørget for å etablere Forsvarets operative hovedkvarter utenfor Bodø. Nå mener jeg det er på tide at vi får flere ledelsesfunksjoner til Nord-Norge, gjerne til miljøet rundt Forsvarets operative hovedkvarter i Bodø.

I innstillingen i Stortinget i dag behandler regjeringspartiene altså en lang rekke næringspolitiske vyer og ambisjoner for Nord-Norge. Mye er vel og bra. Mange partier har også sluttet seg til det, men det er verdt å spørre seg: Etter åtte år – og så kommer vyene og visjonene nå? Kunne man ikke fylt det med innhold i løpet av de åtte årene man har sittet i regjering? For en ting er vyer og visjoner, men de må jo omsettes i praktisk politikk, og den praktiske politikken har jo gitt resultater: befolkningsnedgang.

Det er også verdt å minne om at forsvarsminister Frank Bakke-Jensen sa at det ikke var regjeringens oppgave å stake ut kursen i nordområdepolitikken; det var regjeringens oppgave å heie fram gode initiativ. Jeg er uenig i den beskrivelsen. Vi må stake ut en kurs, og vi må ha viktige politiske virkemidler for å nå disse målene.

Det ble også lagt fram en nordområdemelding i 2005. Den var god, og den ble omsatt i praktisk politikk da Jonas Gahr Støre tok over som utenriksminister i 2005. Vi er klar for å gjøre den oppgaven nok en gang. Vi trenger en helt ny giv i nordområdepolitikken. Vi trenger noe mer enn vyer og visjoner som vi heier på. Vi trenger en plan. Og med dette tar jeg opp Arbeiderpartiets forslag i innstillingen og forslaget som Arbeiderpartiet er en del av.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [13:19:33]: På side 1 i innstillingen står det:

«Regjeringens overordnede mål for politikken i nord er: fred, stabilitet og forutsigbarhet, internasjonalt samarbeid og rettsorden, helhetlig og økosystembasert forvaltning, økt jobb- og verdiskaping, tettere samvirke mellom næringsliv og kunnskapsinstitusjoner samt boattraktivitet og velferd.»

Da har du hele rekken. Man prioriterer absolutt alt. Jeg kan ikke finne på en eneste ting som ikke står der. Da prioriterer man heller ingenting. Man prioriterer alt opp, og da prioriterer man samtidig alt ned.

Nordområdemeldingen er svært omfattende og strekker seg over mange områder, fra forsvar til samferdsel. Det har vært utfordrende å håndtere et så bredspektret materiale i en komite som vanligvis fokuserer på utenriks- og forsvarssaker. Det er likevel riktig at meldingen har blitt behandlet hos oss i utenriks- og forsvarskomiteen. Nordområdene er i økende grad et internasjonalt spørsmål. Arktis har vært preget av internasjonalt samarbeid, men i takt med den økende internasjonale spenningen mellom stormaktene blir dette merkbart også i nord. Både Russland og Kina øker sin aktivitet og sitt nærvær i nordområdene. Dette ser vi ikke minst på Svalbard.

I PSTs trusselvurdering for 2021 heter det:

«Kina og kinesiske aktører vil fortsette å prioritere sin langsiktige posisjonering i nordområdene, blant annet for fremtidig ressursutvinning. Vi forventer at begge statene» – altså Kina og Russland – «vil forsøke å kjøpe eller etablere virksomhet på strategisk plassert eiendom i nord.»

Når vi vet dette, er det påkrevd at regjeringen i større grad enn tidligere sikrer norsk eierskap av kritisk infrastruktur og eiendom og har kontroll over naturressurser i nordområdene. Derfor støtter vi Senterpartiets anmodning. Jeg må si at jeg er enig med representanten Huitfeldt i at det er litt sent å komme med den type ambisjoner nå, etter åtte år. Det vil jo si at man ikke hadde de ambisjonene tidligere.

For å sikre fremtidig vekst og i ytterste konsekvens suverenitetshevdelse i nordområdene er det viktig å holde oppe en norsk befolkning. Vi kan ikke tvinge folk til å bo i Nord-Norge, folk kan bo hvor de vil her til lands, men vi må gjøre det attraktivt å etablere bedrifter og næringsliv i denne landsdelen, primært gjennom å senke skatter og avgifter. Jeg registrerer at de rød-grønne er mest opptatt av å gi det offentlige en stor rolle i å tiltrekke folk, men det er konkurransedyktige bedrifter vi trenger, ikke flere offentlig ansatte.

I meldingen leser vi at internasjonal oppmerksomhet rundt klimaendringer i arktiske strøk fører til et visst press på Norge for å iverksette tiltak og begrense næringsaktivitet i nordområdene. Det er et paradoks at flere av næringene med størst potensial for verdi- og jobbskaping i nord er næringer som er såkalt klimaverstinger. Et internasjonalt press på Norge for å begrense disse næringene må avvises. Da er det igjen litt underlig å høre representanten Huitfeldt, som sier at de har jobbet med økt bosetting i nord hele tiden. Det er jo sosialistene som er fanatiske på klima, og da blir det ikke noen arbeidsplasser, da blir det offentlige kontorer og offentlige arbeidsplasser.

Olje og gass er viktig. Det er og forblir en viktig næring for Norge, med stort potensial til å skape verdier og arbeidsplasser i nord. Økt petroleumsaktivitet i nord skaper regionale ringvirkninger. Derfor bør driftsorganisasjoner for alle nye olje- og gassfelt utenfor kysten av Nordland, Troms og Finnmark samt Barentshavet legges til Nord-Norge. Det er også et stort potensial for å bygge opp en regional leverandørindustri.

En annen viktig fremtidsnæring er mineralnæringen, ansett av mange som en skitten næring. Globalt blir det stadig mer behov for mineraler til produksjon av moderne teknologi. Nord-Norge er rikt på mineraler, og vi er i stand til å utvinne dem på en god, miljøvennlig måte. Dette kan bli en viktig eksportindustri som vil gi mange arbeidsplasser.

For at folk skal kunne bo i nord er det viktig med god infrastruktur. Avstandene er store, og da nytter det ikke med elbiler. Flere høringsinstanser nevnte at det er behov for en sterkere prioritering av infrastruktur, både vei, havner og bane. Blant annet vil en realisering av Nord-Norgebanen være viktig for videre utvikling av næringsliv og sikre aktivitet og bosetting i nordområdene.

Kystvaktens fremste oppgave er å sikre norsk utenrikspolitikk og at vi utøver den i nordområdene og sikrer norsk suverenitet. Da er det et paradoks at vi nå bruker åtte timer i høringen borte i Nedre Slottsgate for å snakke om akkurat det motsatte, nemlig at vi ikke er i stand til å utøve den suvereniteten fordi regjeringen er i ferd med å selge Bergen Engines, med norske motorer til svære kystvaktfartøyer, til russiske interesser. Her sier man noe, hvor man har brutt det før man har engang begynt å planlegge det. Det er greit å ha det i ord, men når man sitter og gjør det motsatte, er det også interessant.

Jeg kunne sagt mer, president, men jeg blir ikke ferdig, så det er ikke så nøye. Jeg fremmer forslaget Fremskrittspartiet er en del av.

Liv Signe Navarsete (Sp) [13:24:47]: Då ordet «nordområde» vart teke i bruk på 1970-talet, var det ei fiks samantrekning av orda «nærområde» og «nord», og viste til dei sikkerheitspolitiske utfordringane Noreg hadde – og no òg i stadig større grad har – i nord. Sjølv om dette er ei melding som er veldig brei og, som representanten Tybring-Gjedde sa, femnar om nesten alt i samfunnet vårt, vil eg fyrst fokusere på sikkerheitspolitikken i innlegget mitt.

Senterpartiet ser med uro på at stormaktsrivalisering i stadig større grad pregar våre nærområde i nord. Dette er ei utvikling som gjer Noreg meir sårbart, og som må takast på stort alvor. Russland opptrer meir sjølvhevdande i nord, Kina snakkar om styringsunderskot i Arktis og ynskjer både meir makt og meir nærvær, og EU tek seg til rette og gir – utan blygsel – lisensar for krabbefiske til eigne fiskarar.

Noreg må arbeide hardt for at folkeretten skal verte respektert. Ikkje minst er havretten viktig i dei store havområda i nord. Arktis er i endring grunna klimaendringar og nedsmelting av havis. Skal me unngå kaotiske tilstandar og risiko for militarisering i arktiske område, må det drivast både aktivt diplomati og fast styring frå norsk side. Slik sett var det positivt å høyre at Noreg skal leie ei arbeidsgruppe som skal arbeide med klima og sikkerheit i Tryggingsrådet i 2022.

For å møte krevjande sikkerheitspolitiske utfordringar er oppbygging av nasjonale kapasitetar og nasjonal forsvarsevne viktig. Det er storleiken på og tilstanden til vårt nasjonale forsvar som gir Noreg handlingsrom innanfor bilaterale avtalar og alliansar me er ein del av.

Norsk forsvarsstrategi legg til grunn tre hovudlinjer: nasjonal forsvarsevne, NATO og bilateral støtte og forsterkingar. I langtidsmeldinga for Forsvaret som regjeringa la fram i 2020, er det lagt vesentleg større vekt på bilateral støtte og forsterkingar frå nære allierte enn i den føregåande, frå 2016. Senterpartiet meiner det er grunn til å sjå med uro på denne ansvarsforskyvinga i norsk forsvarspolitikk.

Norsk nærvær er viktig. Det er ein viktig verdi at Noreg er NATO i nord. Det vil kunne bidra til lågare spenningsnivå. Senterpartiet ser difor eit stort behov for å styrkje det nasjonale forsvaret hurtigare enn det regjeringa legg opp til, til eit nivå som møter dagens og framtidas tryggleikssituasjon. I det biletet er det òg vesentleg at fleire leiingsfunksjonar i Forsvaret vert flytta til nord. «Det kommer ikke an på hvor du står, men hvor du sitter», heiter det på god nynorsk. Og ein vert fanga av det biletet ein ser rundt seg kvar dag. Difor er det viktig at Forsvaret vert meir leia frå nord enn i dag.

Det kan knapt understrekast sterkt nok kor viktig norsk eigarskap og kontroll i våre nordområde er. Som det går fram av PSTs opne trusselrapport i 2021, er det russiske og kinesiske interesser som utgjer det største trugsmålet. Nett i desse dagar har me fått tydeleg demonstrert kor elendig regjeringa følgjer opp dette sikkerheitsspørsmålet, og at Noreg ser ut til å mangle tilstrekkeleg gode system for å gjere det på ein betre måte. Senterpartiet og eit fleirtal i Stortinget legg difor fram forslag om at regjeringa skal sikre norsk eigarskap av kritisk infrastruktur og eigedom i tillegg til nasjonal kontroll over naturressursar i nordområda. Det er viktig.

I ei tid med aukande spenningar er dialog og samarbeid med naboland viktig. I Barentssamarbeidet har ein gjennom mange år opna for større samkvem mellom folk, med handel og kultursamarbeid. Med det følgjer større forståing for og kunnskap om folk som bur nær kvarandre, men på kvar si side av grensa mellom Noreg og Russland. Dette samarbeidet må få trygge rammer for å utvikle seg vidare, ikkje minst økonomisk. Ein kan ikkje leve med usikkerheit om neste års budsjett kvart einaste år. Senterpartiet føreslår difor at Barentssekretariatet vert gitt fast løyving over statsbudsjettet frå 2022.

«Det skal bo folk i husan», syng Kari Bremnes i ein kjent song. Men det bur stadig færre folk i husa i Nord-Noreg. Regjeringa hjelper til med å gje gass i fråflyttinga gjennom nedbygging og sentraliserande reformer og få tiltak som kan bidra til å auke tilflyttinga. Det er skuffande at nordområdemeldinga til regjeringa tek opp ei heil breidde av tiltak som kvar for seg er naudsynte og har gode visjonar for utvikling, men med unntak av kapitaltilgang og eit fond som skal styrast frå nord, har meldinga ingen nye konkrete tiltak utover «å vidareføre» og «å styrkje» – og andre honnørord. Det er kanskje ikkje så rart med ei sentraliseringsregjering med marknadstenking i botnen. Den politikken høver ikkje så godt i Nord-Noreg når alt kjem til alt.

I eit område med svært store avstandar og til dels låg folkesetnad må regjeringa leggje bort marknadstenkinga si og sikre folk tilgang til tenester der dei bur, ikkje minst innanfor utdanning og helse. Lokale studie- og høgskulesenter bidreg til at høgare utdanning kan gjerast tilgjengelig til langt fleire enn det dei sentraliserte universitetssentera kan. Difor må regjeringa sikre desse sentera økonomisk og gjere ein større del av høgare utdanningstilbod tilgjengeleg der, heller enn å leggje ned gode utdanningstenester, som ein har gjort fleire stader i nord. Helsetenestene må vere desentraliserte, ikkje minst ambulansar, ambulansebåtar og helikopter. Det er å ta tryggleiken til folk på alvor.

Det er som nemnt store avstandar i nord og relativt sett lågt folketal. Utbygging av infrastruktur basert på samfunnsøkonomisk lønnsemd vil difor ofte kome negativt ut i denne landsdelen. Samstundes er det høg aktivitet i næringslivet, særleg innanfor reiseliv, industri, sjømat og bygg og anlegg. Senterpartiet meiner at infrastrukturtiltak må prioriterast, målast og baserast på andre faktorar enn rein samfunnsøkonomisk nytte. Verdiskaping og transportverdiar må i langt sterkare grad takast inn i kost–nytte-analysar ved utrekning av samfunnsøkonomisk lønnsemd i samferdselsprosjekt, i tillegg til samfunnsnytte i eit vidare perspektiv. Dersom det ikkje vert gjort, vert det lite av vegbygging og infrastrukturbygging i Distrikts-Noreg, og jernbane kan vere eit godt døme på det.

Jernbane i Nord-Noreg er eit nasjonalt prosjekt som vil gi meir miljøvenleg frakt og stort høve for auka verdiskaping og aktivitet i nord. Ein samanhengande jernbanekorridor frå sør til nord i landet vil ha stor verdi for forsyningstryggleiken for varer og gods, og det vil gjere Noreg mindre sårbart i beredskapssamanheng og i forhold til andre land sin vilje og evne til å satse på infrastruktur i framtida. Senterpartiet føreslår difor saman med SV at regjeringa skal setje i gang arbeidet med å realisere Nord-Noreg-banen. Me undrast over at Arbeidarpartiet ikkje var med på å fremje dette forslaget. No ser me at dei har lagt fram eit mindre forpliktande laust framlegg i salen i dag. Sjølvsagt må det lagast utgreiingar, men til liks med Stad skipstunell, som no endeleg skal realiserast, har òg Nord-Noreg-banen vore utgreidd i det uendelege. No trengs det handling og vilje til å bruke dei store pengane til jernbane, òg utanfor dei tettast folka områda i Sør-Noreg.

Distriktsdemografiutvalet, leia av Victor Norman, trekte m.a. fram at gratis eller billegare ferje er eit viktig distriktspolitisk tiltak som kan fremje bulyst, og som kan gjere at folk ynskjer å verte verande. Det same utvalet var tydeleg på at å redusere prisane på flybillettar i distrikta òg er eit godt tilbod for å sikre busetnad. I Nord-Noreg er ikkje flyreiser flyreiser, det er kollektivtransport.

Det er skuffande at regjeringa ikkje følgjer opp noko av dette konkret i stortingsmeldinga me handsamar i dag, for det hadde vore kjekt om me hadde hatt noko som verkeleg kunne skapt litt optimisme etter at denne meldinga er vedteken. Til trøyst kan nemnast at Senterpartiet har lagt fram private lovforslag som gir Stortinget høve til å følgje opp desse gode tilrådingane frå distriktsdemografiutvalet i denne salen.

Næringslivet i nord kunne me brukt mykje tid på. No er snart tida mi ute, men eg vil berre seie at det er enorme ressursar i nord, og me kan prisa det i det uendelege, men det trengst òg der draghjelp. Det er bra med eit fond som kan tilføre kapital, men det må meir til. Det finst miljø i nord som me rett og slett ikkje har i sør. Andøya Spaceport og etablering av eit nasjonalt innovasjonssenter på Andøya, Newspace North, vil ha stor verdi for norsk områdepolitikk, og sameleis rommiljøet som er i Tromsø og på Svalbard. Det vil bidra til utvikling og innovasjon som òg kan leggje til rette for nyetableringar og knoppskyting retta mot aktivitet innanfor romverksemd i heile landet.

Eg kunne nemnt næring etter næring. Eg skulle berre ynskje at me hadde ei regjering som såg dette, og som var villig til å satse, og ikkje berre kom med flosklar og fine ord og vendingar, men reelle tiltak. Det fortener Nord-Norge.

Med det tek eg opp Senterpartiets forslag.

Mona Fagerås (SV) [13:35:09]: Jeg har behov for å komme med en kjærlighetserklæring: Jeg elsker Nord-Norge! Og jeg vet ikke om det er den vakre naturen eller de skarpe, fiolette fjella, som gir deg en trøkk midt på smella, eller om det er kontrastene i årstidene, med midnattssol og mørketid, eller om det er det gjestfrie folkeslaget? Helt sikkert er det i hvert fall at havet spiller en viktig rolle i denne romansen.

Og ikke for å skryte, men det er ikke bare en myte: Det er jo hit til oss at torsken kommer inn for å gyte. Så det er klart vi fikk en sans for søt musikk i en landsdel bygd på fiskeerotikk!

Når en ny nordområdemelding legges fram, innebærer det en historisk mulighet i en tid der det er nødvendig med historiske grep. For det første ser vi et sikkerhetspolitisk landskap i endring, i en tid med økende spenning, mer uforutsigbarhet og en situasjon der flere aktører gjør seg gjeldende i Arktis. For det andre ser vi en dramatisk – dramatisk, president – tendens i befolkningsutviklingen.

Nordland, Troms og Finnmark mistet i fjor 2 000 innbyggere, og bortsett fra Innlandet hadde alle andre fylker vekst. Befolkningsnedgangen fram mot 2024 vil bli størst blant dem i 20-årene og dem i 40-årene. I alderssegmentet over 70 år vil Nord-Norge ha vekst.

Paradoksalt nok skjer dette i en tid der mulighetene i Nord-Norge er større enn på lenge. Det er med andre ord store utfordringer, men også store muligheter vi står overfor. Dessverre er det lite i denne nordområdemeldingen som tyder på at den sittende regjeringen er klar til å gripe mulighetene og ta fatt på de store utfordringene som ligger foran oss.

Nordland fylkesting er kanskje de som sier dette aller best:

Stortingsmeldingen om nordområdene inneholder mange gode beskrivelser av mulighetene i nord og hva som er utfordringene i landsdelen. Samtidig er meldingen vag og mangler konkrete og spissede tiltak som er nødvendige dersom det skal være mulig å realisere potensialet innen verdiskaping, innovasjon, arbeidsplasser og by- og bygdeutvikling. Det er positivt med en oppdatert stortingsmelding, men uten flere og spissede tiltak vil den ha liten effekt.

Problemet med nordområdemeldingen er altså ikke analysen, men at det er et svært stort gap mellom behovene og de tiltakene regjeringen kommer med. Nøkkelen til å utvikle Nord-Norge på folkene i nord sine egne premisser ligger i et krafttak for kompetanse. Sterke utdanningsinstitusjoner og et løft for yrkesfag er de viktigste virkemidlene i kampen mot fraflytting og sentralisering. Det er et skrikende behov for et krafttak for desentralisert høyere utdanning og for å ta digitale virkemidler i bruk i denne innsatsen.

Nord-Norge-banen er det ene store samferdselsprosjektet som var absolutt nødvendig, men som aldri ble noe av. I 60 år har Nord-Norge ventet på videreføringen av Nordlandsbanen til Tromsø, sånn at man var garantert framkommelighet og framføring av gods også når europaveien er stengt. Nord-Norge-banen er nøyaktig det som trengs for å sikre at fisken når markedene, at bo- og arbeidsmarkedsregionene utvides, at flytrafikken og klimagassutslippene minskes, og at Nord-Norge får et sårt tiltrengt signal om at det er ønskelig at det bor folk i denne halvparten av landet.

Nord-Norge-banen er ikke bare en mulighet, den er også en nødvendighet, og etter min mening har vi all den informasjonen vi trenger for å vedta bygging. SV fremmer i dag en rekke tiltak for å bryte dette mønsteret. Forslagene dreier seg om forskning, utdanning, kompetanse og yrkesopplæring. Jeg tar med det opp de forslagene SV står bak.

Trine Skei Grande (V) [13:40:36]: Jeg vil også berømme regjeringa for ei god melding. Jeg er trønder, så jeg kan ikke komme med slike ovasjoner som forrige taler gjorde, for jeg ville nok bare sagt at det er greit i Nord-Norge – det er det fineste vi trøndere kan si. Men det er veldig bra at meldinga kom, og det er bra at det også var en prosess med befolkningen i Nord-Norge. Og da vil jeg spesielt understreke at det var bra at utenriksministeren hadde et eget ungdomspanel. Jeg syns det var veldig positivt at folk fikk delta i utforminga av politikken, men spesielt at man engasjerte ungdommen i det. Det er de som må se mulighetene.

Det å se sikkerhetspolitikk, næringspolitikk, forskningspolitikk og demografi i helhet er ganske viktig. Utgangspunktet er både at folk skal leve sine liv, og også at man skal skape arbeidsplasser og la folk få bidra inn i lokalsamfunnet.

Da er noe av det viktigste fra Venstres side å legge til rette for gründerskap. Det er akkurat like mange gode ideer i Nord-Norge, som det er alle mulige andre steder. Men det er ikke like mye penger. Det å legge til rette for et eget fond, som kan bidra til å løfte flere penger inn i de gode ideene, mener jeg kanskje er en av de viktigste grepene vi kan ta for å bedre utviklinga og for å stimulere til at de gode ideene som folk i Nord-Norge har, også blir arbeidsplasser, bedrifter og muligheter framover.

Jeg er også veldig glad for at vi fikk til et fleksibelt mandat i gründerfondet, noe jeg tror kommer til å legge grunnlaget for at man også får muligheten til å koble private penger og offentlige penger for å skape flere arbeidsplasser framover. Å overføre makt gjennom å overføre penger til å realisere ideer er ikke bare med på å skape jobber, men også til å overføre makt i samfunnet.

Vi i Venstre er også veldig glad for et initiativ som Svalbard Venstre har vært opptatt av, sammen med Maritimt Forum, nemlig å gi muligheter for testarenaer for autonome fartøy i Svalbard-regionen og i nord. Der har regjeringspartiene og Fremskrittspartiet gått sammen, og jeg kommer til å følge det opp videre med næringsministeren, for at vi skal klare å lage de testarenaene, som jeg tror er en stor mulighet for næringsvirksomhet og utvikling.

Videre er det litt flaut at noen har lagt inn et forslag i dag om en forskningsstrategi, noe som regjeringspartiene og Fremskrittspartiet har gått sammen om i innstillinga, nemlig både å utvikle forskningsstrategier og å styrke forskningsvirksomheten i Nord-Norge. Det er en viktig del av meldinga.

Så er det noe pandemien har ført til, som er positivt. Når næringsministeren nå for første gang har utlyst en stilling i Næringsdepartementet der man kan bo akkurat hvor man vil, og likevel utføre jobben, viser det hvilket taktskifte vi nå har begynt på. Og det er klart at hvis vi klarer å utvikle slike modeller framover, vil det også være store muligheter for denne regionen til å inneha flere nøkkelposisjoner også i norsk statsadministrasjon.

Utredninga om Nord-Norgebanen lå i bompengeavtalen, så den har jeg sjøl vært med og forhandlet og sikret at den nå skal utredes videre.

Så må jeg si at det er veldig mange store ord og floskler som blir brukt her i kritikken av meldinga. Senterpartiet slår seg til nye høyder med at det er ingenting reelt, ingen ideer og ingenting i denne meldinga, og man ikke har tid til å snakke om gründerskap, for det er tydeligvis ikke viktig nok. Men går man inn i innstillinga og ser på forslagene fra de samme partiene som her slår seg opp til store retoriske høyder om hvor lite konkret det er, så er forslagene en fast post, et program, en pilot og en plan. Det er de forslagene som ligger som alternative forslag. Jeg syns kanskje ikke retorikken helt henger sammen med forslagene, og jeg mener at når man ikke engang har tid til å snakke om næringspolitikken, som er et av de store pengeforslagene som ligger her, og som jeg mener virkelig er viktig, og som virkelig handler om å ta ideer på alvor, så tror jeg kanskje man kunne hatt godt av å heller komme med noen gode ideer sjøl – i stedet for å påstå at det ikke ligger ideer her, og man ikke har tid til å diskutere de ideene som faktisk ligger her.

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) [13:45:44]: Vi lever i et privilegert land og et spesielt land på mange måter. Vår langstrakte geografi gir oss viktige og spesielle utfordringer, men også fortrinn. Kart og globus forteller det meste om landet vårt, og dette er belyst i en omfattende melding.

Det er unektelig spesielt at vi jevnlig behandler stortingsmeldinger med like mye innenrikspolitikk som utenrikspolitikk i denne salen, og at det fremmes av Utenriksdepartementet og behandles her på huset av vår komité. For andre enn politiske nerder kan det virke underlig, men det gir oss en god anledning til å minne om at de innenrikspolitiske grep vi gjør, har konsekvenser for nordområdene, og det er også derfor relevant for vår utenrikspolitikk – eller storpolitikken, som vi sier på Karmøy.

Store deler av landet vårt er strategiske områder, ikke bare i maktbalanse mellom stormaktene, men også ressursmessig, forskningsmessig og klimamessig. Derfor er det viktig at vi med jevne mellomrom ikke revolusjonerer, men oppdaterer vår nordområdepolitikk og ser på rammevilkår og finner treffsikre tiltak.

Både næringspolitisk, sikkerhetspolitisk og forskningsmessig er jeg glad for at vi har fått en melding som er offensiv, viser god forståelse for utfordringsbildet i nord og legger et godt grunnlag for satsing. Klimautfordringene, med mer ekstremvær, setter allerede press på infrastruktur og næringsutvikling. Samtidig er vi kanskje best i verden på tilpasning i kaldt klima, mørke og lange avstander. De særegne og krevende utfordringene og mulighetene som ligger i nordområdene, må møtes med en offensiv og framtidsrettet politikk. Her er viktige forhold som må balanseres for urbefolkning og andre demografiske hensyn.

Naturressursene er et av Nord-Norges åpenbare fortrinn. De gjør våre nordområder attraktive med tanke på eksportnæring innen kraftforedlende industri, sjømatnæring, bygg og anlegg, leverandørindustri og petroleumsnæring. Mineralnæringen har også sterke røtter og utviklingsmuligheter i landsdelen, og moderne utvikling og det grønne skiftet krever mineralressurser. Nord-Norge besitter her både tradisjoner, kunnskap og muligheter.

Reiselivsnæringen lider, men de unike natur- og opplevelsestilbud vil igjen lokke verden tilbake i nord. På kort sikt må vi sikre at næringen overlever, og på lang sikt skal den utvikles i takt med forventninger som gir opplevelser i verdensklasse.

Det har gjennom flere år blitt satset systematisk på kunnskapsfronten i nord. Forskningsmiljøene i og rundt Tromsø er avgjørende for Norges framtredende rolle i naturvitenskapelig nordområdekunnskap. Særlig viktig og ansvarsfullt er det for Norge å være i front med kunnskap om klimaendringer, ikke bare fordi endret klima vil endre svært mye i nord, men også særlig i våre arktiske områder. Det hviler et stort ansvar på Norge for forvaltning av disse områdene.

Havområdene i nord er umåtelig viktig for samspillet i havet og danner mye av grunnlaget for de artene vi er vant til å høste, og som skaffer oss og andre mat på bordet.

Alt dette er vesentlig i et trivselsperspektiv, i et distriktsperspektiv og i et forvaltningsperspektiv, men også – og ikke minst – i et sikkerhetsperspektiv. Det er som sagt innledningsvis derfor denne meldingen hører innunder vår komité og ikke kommunalkomiteen, først og fremst. Det at det bor folk i husene er ikke bare viktig innenrikspolitisk, men like viktig utenrikspolitisk.

Det er derfor viktig at vi visker bort motsetninger og fordommer og et fortegnet bilde av hverandre i den søndre og nordre landsdelen. Det er en strategisk utfordring dersom vi gir grobunn for eller nører oppunder utsagn som at de forstår oss ikke i Rogaland eller i Oslo, verken storting eller regjering. Det er en gjensidig forpliktelse til alle aktører i samfunnsdebatten å omtale hverandre med respekt og forståelse.

Nylig la regjeringen fram Nasjonal transportplan, og i disse dager arbeider våre kollegaer i samferdselskomiteen med den. Jeg er veldig glad for at Nord-Norge kom forholdsvis godt ut av det dokumentet.

Til slutt kanskje det viktigste: Uansett hvordan vi lager politikk, er menneskene som bor der den viktigste ressursen. Familiene som lever, bor og arbeider i nord, er den viktigste bestanddelen i næringsutviklingen, i den bærekraftige klimapolitikken og i det sikkerhetspolitiske aspektet.

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide [13:51:04]: En helt sentral oppgave for nordområdepolitikken er å ivareta norske utenriks- og sikkerhetspolitiske interesser i nord. Arktis er i dag en fredelig og stabil region, og det er samarbeid og internasjonal rett og bevissthet som nå preger regionen, men det er også en klar formening om at dette skyldes en bevisst holdning fra landene i regionen over tid, som har jobbet målrettet med dette.

Men nordområdepolitikken handler både om det internasjonale bildet i Arktis, det handler om forholdet til våre naboland, og det handler om utviklingen i Nord-Norge, og norske interesser i nordområdene og i Arktis må hevdes gjennom et sterkt, livskraftig og kompetent Nord-Norge.

Det er ni år siden forrige nordområdemelding. Selv om nordområdepolitikken bygger på en veldig lang tradisjon som har tjent oss vel, med ivaretakelse av Norges interesser i nord både gjennom et bredt internasjonalt samarbeid og en innenrikspolitikk som har støttet opp under det, er det også mange av rammevilkårene rundt oss som har endret seg. Den geopolitiske situasjonen ser veldig annerledes ut. Klimaendringene har for alvor tatt tak i regionen. Den demografiske utviklingen, urbanisering og digitalisering har enorm betydning for det som nå skjer. Og det er ikke minst en økende interesse for Arktis fra stadig flere. Jeg vil gjerne i denne anledning også peke på både det veldig gode samarbeidet med Stortingets delegasjon for arktisk parlamentarisk samarbeid, som ledes av representanten Sivertsen, og at vi har jevn og uformell nordområdedialog i Stortinget. Det er viktige deler av det å ivareta norske interesser.

Landsdelen utgjør ikke mindre enn 35 pst. av vårt fastlandsterritorium og er hjemmet til drøyt 9 pst. av vår befolkning. Det er regjeringas viktigste strategiske satsingsområde, og at folk bor og jobber i nord, og at det er sterk økonomisk vekst, er viktig både utenriks- og sikkerhetspolitisk, for regionen og for landet som helhet. Og det er mye optimisme i nord. Det fikk vi ikke minst et veldig godt bilde av de to årene vi jobbet med nordområdemeldinga. Det er kompetansemiljøer, det er unge kunstnere, det er utdanningsinstitusjoner, det er innovasjonsmiljøer i verdensklasse. Alle har sine ting både å fortelle og å bidra med, og det har vært en utrolig fin del av meldingsarbeidet.

Vi valgte å sette ned et eget ungdomspanel fordi, som representanten Skei Grande sa, det er de som er unge i dag som skal både overta, arve og ikke minst stake ut kursen for landsdelen. Vi opplevde et veldig engasjert ungdomspanel som tok arbeider veldig seriøst, og som leverte et innspill som har hatt stor betydning for utformingen av meldinga, som vi allerede er godt i gang med å følge opp både økonomisk og politisk.

Meldinga redegjør også for det brede bilaterale samarbeidet med Russland og er også veldig tydelig på verdien av grenseregionale folk-til-folk-kontakter i nordområdene. I den sammenhengen er Barentsrådet, der Norge har formannskapet nå fram til oktober, spesielt viktig, for å bygge tillit over grensen til Russland. Det gjøres også en helt uvurderlig innsats av nordnorske fylkeskommuner, kommuner, Sametinget, frivillige og private aktører, og regjeringa har flere ordninger som støtter opp om dette.

Komiteens leder var inne på at det snart er på tide med et besøk fra en norsk utenriksminister til Moskva. Ja, ingen skulle ønske det mer enn meg. Jeg har en stående invitasjon fra Lavrov til å komme, men pandemien gjorde den planlagte reisen i juni i fjor umulig å gjennomføre. Så Lavrov jeg opprettholder i stedet kontakten som de fleste andre nå gjør det, ved at vi har digitale møter, senest ett vi hadde nå i januar. Jeg minner også om at både statsministeren og jeg deltok på den arktiske konferansen i St. Petersburg i april i 2019, som også er en viktig del av det å ha bilaterale kontakter, sammen med det veldig gode besøket Lavrov hadde i Kirkenes i forbindelse med markeringen av at det var 75 år siden frigjøringen.

Vi har mange konkrete satsinger i meldinga, men jeg vil bare her trekke fram noe av det som kanskje var det som vi oftest snakket om da vi var på tur i nord i mange omganger, og det var behovet for mer tilgang på privat kapital. Det er også bakgrunnen for at investeringsfondet med statlig og privat kapital etableres. Vi etablerer også et eget gründerfond for unge, som vi har satt av midler til, og sammen vil det bidra til å forsterke den viktige jobben som gjøres, for både kunnskapsutvikling, arbeidsplasser og framtidshåp.

Statsråd Linda Hofstad Helleland [14:10:34]: Sammen med dem som lever og arbeider i nord, ønsker regjeringen å videreutvikle Nord-Norge som en fremtidsrettet og livskraftig landsdel. At det går bra i Nord-Norge er viktig for hele Norge, og det har lenge også gått bra i nord.

Nord-Norge er en svært viktig landsdel for oss som nasjon. Den bidrar til verdiskaping, sysselsetting og er en viktig del av vår identitet og vår kultur. Som distriktsminister er jeg opptatt av å bidra til attraktive lokalsamfunn i nord, også i de samiske områdene. Skal vi legge grunnlaget for en positiv utvikling, må de unge investere fremtiden sin i nord. Da må vi bygge samfunn der unge ønsker å bo. Det kan vi ikke gjøre med å se oss tilbake og bygge fremtiden etter mønster fra fortiden og dens næringsmessige og teknologiske begrensninger.

Attraktive lokalsamfunn handler om alt fra gode offentlige tjenester og rikt opplevelsestilbud til spennende arbeidsplasser og knoppskyting basert på kompetansen, beliggenheten, næringsstrukturen og naturressursene vi har. Diskusjonen om utvikling i nord mener jeg i stor grad handler om de nye blå og de nye grønne jobbene hos bedriftene langs kysten. Det handler om desentralisert utdanning. Det handler om gode veier, både fylkesveier og riksveier. Det handler om transport til sjøs, og det handler om et godt flytilbud. Men det handler også om gode bomiljø og ikke minst gode rammebetingelser for dem som ønsker å skape de jobbene som er nødvendig for at folk skal bo der. Det er summen i denne meldingen som legger grunnlaget for Nord-Norge som en motor for Norge.

Skal vi skape livskraftige samfunn der lokalsamfunn utvikles, må vi bidra til gode rammevilkår for jobbskaperne. Det er derfor vi senker skattene med 34 mrd. kr, for å gjøre næringslivet bedre i stand til å skape flere arbeidsplasser, utvikle nye næringer og kunne investere i fremtiden. Her er nordnorsk næringsliv en motor, og sånn sett kan vi også bidra til å gjøre Nord-Norge til en offensiv region i utviklingen av de nye, grønne jobbene.

Nordnorske bedrifter peker på at kapitaltilgangen i landsdelen er svakere enn i andre regioner, og at mangel på kompetent arbeidskraft hemmer utvikling og vekst. Det er nettopp derfor vi ønsker å opprette et investeringsfond for Nord-Norge og et gründerfond for de unge. Dette vil gi et løft for landsdelen. Gjennom Utdanningsløftet har regjeringen det siste året satt av milliardbeløp for å sikre gjennomføring og styrke kompetansen for lærlinger, for elever i videregående og for permitterte og ledige. Det vil også gi Nord-Norge store muligheter for utvikling.

Velfungerende småbyer og tettsteder er en motor for utvikling også i områdene rundt der de ligger. Nord-Norges rike naturressurser representerer også unike muligheter for økt verdiskaping. For å støtte opp under dette vil regjeringen i løpet av våren legge fram tre distriktsstrategier. De vil også være svært viktige for Nord-Norge. Strategiene vil rette fokus på småbyer og tettsteder, hele kysten vår og på fjellet og innlandet.

God samferdsel binder Norge sammen. Både folk og varer kommer raskere og tryggere frem. Da regjeringen la frem ny nasjonal transportplan, viste vi hvordan vi vil fortsette regjeringens historiske samferdselsprosjekt. Mange av dem ligger i Nord-Norge.

Digitalisering gjør det mulig å løse oppgaver på helt nye måter. Vi kan få flere fjernarbeidsplasser. Regjeringen har også satt i gang et arbeid for å sikre fleksible arbeidssteder i statlige arbeidsplasser. Det ser vi også nå er prøvd ut med at næringsministeren var første ute med å utlyse stillinger i et departement med arbeidssted Norge. Pandemien sjokkdigitaliserte Norge i stor grad. Det gjør det mulig at flere også kan jobbe for store selskaper eller etater og direktorater og bo i Nord-Norge.

Pandemien var også på mange måter tøff og er tøff for Nord-Norge, men landsdelen har stått bedre i krisen enn mange andre regioner. Da er det også viktig at vi nå satser på å skape flere arbeidsplasser og verdiskaping i nord, sånn at folk ønsker og har lyst til å bo der.

Martin Henriksen (A) [14:29:15]: Arbeiderpartiet vil gjøre 2020-årene til nordområdenes tiår. Det er på tide med nye initiativer etter åtte år med lave ambisjoner. Nordområdepolitikken fra 2005 var en start, og den snudde kartet. Regjeringa snur kartet tilbake igjen når den sentraliserer. Nordområdemeldinga hadde gode analyser, men manglet politikken. Det var et slags NM i tilløp uten hopp. Arbeiderpartiet vil ha større ambisjoner for utviklingen, en nordområdepolitikk som er nærmere folk, og en nordområdepolitikk som er grønnere og gir løsninger på klimakrisa.

Men det er stort problem. Folkene mangler. Forutsetningen for å ha aktivitet, for å utnytte ressursene, og for å ha troverdighet overfor våre naboer er at det bor folk i nord. Norges potensial i nord kan rett og slett ikke utnyttes dersom kysten avfolkes. Det første vi bør gjøre, er åpenbart å slutte med mye av det høyreregjeringa har gjort, enten det er å kutte i fylkeskommunenes budsjetter eller å sentralisere i det vide og det brede.

Vi må satse på velferd, skole, barnehage og et godt kulturtilbud, og vi trenger å ta tilbake initiativ i politikken i nord og overfor våre naboer. Derfor vil Arbeiderpartiet at nordområdene skal defineres som vårt viktigste fredsprosjekt. Vi vil gjøre nordområdene til sentrum for grønn omstilling, og initiativene innebærer også å snu sentraliseringen. Man kan stå på kaia et sted langs kysten i nord og se frysetrålerne gli forbi inn til frysehotellene i Tromsø før de sender fisken fryst ut av landet. Man kan være lokalpolitiker i en havbrukskommune, men ikke merke noe særlig til aktiviteten når kommunebudsjettet skal vedtas, og vi kan sitte hjemme i stua vår og høre festtaler om Nord-Norge på tv-en vår, men samtidig se at Nav, tingretten, skattekontoret eller studiestedet blir lagt ned.

Dette er ikke politikk som skaper optimisme, det er ikke politikk som gir bolyst eller – enda viktigere – bli-lyst i nord. Derfor har Arbeiderpartiet foreslått en rekke tiltak for å sørge for å snu sentraliseringen og få kompetansearbeidsplasser til distriktene, deriblant en egen næringsgaranti som sikrer at staten styrer på en bedre måte.

Vi må også øke satsingen på kunnskap, og den korte beskjeden fra Arbeiderpartiet er at mer av kompetansen om nord må ligge i nord. For eksempel: Når 80 pst. av de norske havområdene i nord ligger i nord, tilsier det at mer av kompetansen om hav burde ligge der, nær ressursene og næringen som forvalter dem. Jeg lurer på hvor de offensive planene for hvilke kompetansemiljø man kan opprette i nord, eller flytte til nord, er i regjeringas melding og regjeringas politikk. Det er nærmest fraværende.

Jeg så noen som skrev da regjeringa la fram nordområdemeldinga si at det var bra at man ikke hadde lyttet til de høye ropene om å opprette nye sentre. Dersom det hadde vært tankegangen under den rød-grønne regjeringa, hadde vi ikke hatt satsingen på Framsenteret i Tromsø, ikke satsingen på Nordområdesenteret i Bodø, og heller ikke fått opp nye kompetansemiljø – tvert imot. Det er nok nordområde til alle, og vi burde satse på både ny kunnskapsutvikling og nye sentre som gjør Norges posisjon i Arktis og nordområdene enda mer framtredende.

Det som også er viktig for Arbeiderpartiet, er å sørge for mer lokal verdiskaping fra våre ressurser. Det er et perspektiv nordområdemeldinga nesten er totalt blottet for. I mange lokalsamfunn merker man lite til at hjemstedet er rikt på naturressurser. Det kalles ofte det arktiske ressursparadokset. Det er et paradoks som må løses. Vi vil stille klare krav om lokale ringvirkninger, om arbeidsplasser og oppbygging av lokal leverandørindustri når man får ta i bruk naturressursene i nord.

Jeg er glad for at Arbeiderpartiet har det mest offensive programmet for nordområdene og Nord-Norge. Særlig kontrasten til regjeringa er stor. På fire sider i Arbeiderpartiets nylig vedtatte partiprogram har vi mer konkret politikk enn det regjeringa klarer å levere på en 200 siders nordområdemelding. Det viser at det til høsten er god sjanse for at det blir større ambisjoner og en ny giv i nordområdepolitikken.

Hårek Elvenes (H) [14:34:22]: Representanten Fagerås hadde en småsjarmerende ode til torsken, men jeg holder meg nå til godeste Petter – Petter Dass:

«Skuld’ Torsken os feyle, hvad havde vi da,

Hvad skulle vi føre til Bergen herfra?»

«Spenningens Land» var tittelen på den første sosialantropologiske studien av Nord-Norge. Det var faktisk biskop Eivind Berggrav som i 1937 utga denne boka. Det ble en bestselger det året, og solgte i 50 000 eksemplarer. Da, som nå, er Nord-Norge «Spenningens Land». Det er en landsdel preget av folk med et ukuelig pågangsmot, et rikt næringsliv, enorme naturressurser og en storslått natur. Men det er også en landsdel som har sine utfordringer, og disse utfordringene er primært knyttet til tilgang til kunnskap og kompetanse for å kunne videreutvikle og skape nye bedrifter.

Økonomien i Nord-Norge var i perioden 2008–2018 bedre enn økonomien for landet for øvrig. Veksten var høyere. Og småkommunen Moskenes, øykommunen langt der ute i Lofoten, lå faktisk på gründertoppen i Nord-Norge. Tusen mennesker klarte i løpet av en tiårsperiode å skape 139 nye bedrifter. Disse bedriftene var primært knyttet til turisme og fiskeri.

Helårsturisme var for to tiår siden et nokså ukjent begrep i Nord-Norge. Hurtigruta gikk tom om vinteren. Nå ser vi at helårsturismen skaper etterspørsel etter lokale kulturtilbud og lokale aktivitetstilbud. Jeg tok hurtigruta fra Sortland til Svolvær tur-retur i romjula for noen år siden og kom i prat med kapteinen. Han fortalte meg at på den turen, rundturen fra Bergen til Kirkenes, var det passasjerer av 17 forskjellige nasjonaliteter. Det forteller litt om potensialet som ligger i turisme.

Effektive og sikre trafikkløsninger er helt sentralt i utviklingen av landsdelen. Ja, det er like sentralt som EØS-avtalen. Husk: Nordland er ett av landets viktigste og største eksportfylker, og eksporten utgjør en veldig høy andel av verdiskapingen i Troms og Finnmark. Det er en unison tilbakemelding fra industrien i Nord-Norge om at man må slutte opp om EØS-avtalen, noe Senterpartiet ikke gjør.

Den som har vært i Nord-Norge og kjørt E6 oppover, ser at det har vært et formidabelt løft hva gjelder framkommeligheten på E6 nordover. Og mer kommer. Ifølge Nasjonal transportplan skal det bygges ny E6 fra Fauske til Hamarøy. Det er i dag en trafikkbelastet vei. Trailere må jo legge seg inn mot midten av veibanen for å komme gjennom de smale tunnelene. Så det vil være et formidabelt løft.

Tiden tillater meg ikke å ramse opp de mange infrastrukturprosjektene som er gjennomført, og som kommer. Under paraplyen – eller under radaren, rettere sagt – foregår det et grønt skifte. For eksempel fergesambandet Bodø–Moskenes vil nå bli lagt ut på anbud – hydrogen- kombinert med elferge. Bare det grepet vil føre til 26 tonn reduksjon av CO₂ i løpet av året.

Storpolitikken har absolutt implikasjoner for Nord-Norge. Vi ser en utvikling etter hvert som ikke-arktiske stater melder sin interesse for dette området, hvor man ønsker å framstille nordområdene som et konfliktfylt område uten jurisdiksjon. Det er feil. Der ligger en fellesnevner for de arktiske statene: å stå opp for folkeretten, slik at man kan beholde dette området som et fredelig og stabilt område.

Folk-til-folk-samarbeidet i nordområdene er godt, og vi skal være glad for det. Men vi må heller ikke miste av syne at dette samarbeidet også påvirkes av det storpolitiske og det sikkerhetspolitiske. Derfor er det så trist med den russiske styrkeoppbyggingen, selvhevdelsen gjennom utenrikspolitikken og den destabiliseringen som Russland driver mot Vesten. Hva intensjonen er, vet bare Russland selv, men dette er direkte til skade også for de mellomfolkelige forbindelsene som har vært så gode i århundre.

Til slutt vil jeg si: Det satses stort på forsvaret i Nord-Norge. Det har denne regjeringen gjort gjennom forrige langtidsplan og gjennom nåværende langtidsplan.

Morten Wold (FrP) [14:39:46]: Fred, stabilitet og forutsigbarhet er nøkkelord for hvordan vi vil ha situasjonen i nordområdene. Mitt innlegg vil derfor mest handle om forsvarspolitikk.

Fremskrittspartiet ser på nordområdene som en stor ressurs for Norge. Med store protein- og mineralressurser er nordområdene en viktig del av vårt ressursgrunnlag. Det er derfor viktig å forvalte ressursene på en god måte, og like viktig er det å ha avklarte avtaler som respekteres med andre aktører i områdene.

Den sikkerhetspolitiske situasjonen både regionalt og globalt har dessverre forverret seg. Mer usikkerhet og større grad av rivalisering mellom USA, Russland og Kina bidrar til å gjøre nordområdene til en arena for ny aktivitet og større fokus.

Militærstrategisk har nordområdene stor betydning ettersom Russlands kjernefysiske gjengjeldelseskapasitet er plassert på Kolahalvøya. Det er en grunnleggende interesse for Russland å beskytte denne kapasiteten og sikre den isfrie seilingsruten fra Kola og ut i det nordlige Atlanterhavet og Norskehavet. Havområdene i Arktis er også viktige operasjonsmessig for atommaktenes strategiske ubåter, bl.a. som følge av muligheten for å operere under isdekket.

Russlands bastionforsvar, som går ut på å beskytte landets strategiske kapasiteter frem til GIUK-linjen – Grønland, Island og UK – har de senere år også blitt forsterket med nye generasjoners strategiske ubåter og nye missilprogram. Dette vil kunne kan ha stor betydning for NATOs evne til å holde sjøveiene over Nord-Atlanteren åpne og tilgjengelige for alliert forsterkning av Europa i en krisesituasjon.

Russland har bygget opp sine militære og sivile ressurser i området. Flere øvelser og mer aktivitet har vært gjennomgående de siste årene. Russland utgjør i dag ingen direkte militær trussel mot Norge. Derimot er landets fokus på å sikre kontroll i nordområdene en faktor som setter norsk sikkerhet under press.

Kinas stormaktambisjoner påvirker de sikkerhetspolitiske utfordringene globalt. Landet har i de senere årene økt sin oppmerksomhet rundt Arktis også sikkerhetspolitisk.

I den senere tid har Kina gjennomført øvelser i områdene sammen med Russland, noe som viser at landet inkluderer nordområdene i sin interessesfære. Kinas innflytelse også militært i regionen gir grunn til bekymring for NATO.

Det vil være naivt ikke å se kritisk på kinesiske investeringer og engasjement, som mulige utfordrere til stabilitet i regionen. Kinesisk bygging av infrastruktur i Norge kan også være utfordrende i et bredere samfunnssikkerhetsperspektiv. Kinas interesse for mer forskning lokalisert til Svalbard og i Arktis generelt viser også at Kinas mål er større kunnskap om, og ytterligere tilstedeværelse i, regionen.

USA har de har de senere år dreiet mer av det geopolitiske fokus på sikkerhetssituasjonen i Asia, hvilket har medført mindre oppmerksomhet mot Europa. Dette har medført at europeiske NATO-land har måttet ta en større del av ansvaret for egen sikkerhet. De europeiske NATO-landene har økt sine forsvarsbudsjetter de siste årene, mye takket være et sterkt press fra USA.

Til tross for mindre engasjement overfor Europa har USA og NATO forsterket oppmerksomheten på nordområdene og Arktis. Dette skyldes både at Norge har fremhevet viktigheten av dette i alliansen i mange år, og at russisk oppbygging i seg selv er av sikkerhetsmessig betydning for USA og NATOs evne til å ivareta egen sikkerhet.

Fremskrittspartiet er fornøyd med nordområdesatsingen som ble vedtatt i forliket om langtidsplanen for Forsvaret. Etableringen av en helikopterskvadron på Bardufoss, oppgradering og modernisering av Kystvaktens ressurser samt styrkingen i Finnmark viser at Norge har evne, vilje og kapasiteter til å ivareta våre interesser i nordområdene.

Eirik Sivertsen (A) [14:44:14]: Jeg synes dette er en debatt som på en god måte illustrerer poenget om at når vi diskuterer de norske nordområdene, må det skje også i en internasjonal sammenheng. Det som er en av mine bekymringer, er at vi har en tendens til å gjøre nordområdesatsingen ikke til en nasjonal satsing, men vi snakker den ned til å bli en regional satsing, en ny Nord-Norge-plan. Den fellen må ikke nasjonen gå i. Det vil selvfølgelig ramme Nord-Norge, men det vil også ramme nasjonen hvis man nedvurderer og nedgraderer det til det.

Jeg har lyst til å takke for så vidt både komitélederen og utenriksministeren for nettopp å bidra til å plassere Norge og den norske nordområdepolitikken inn i den utenrikspolitiske sammenhengen på en veldig god og balansert måte.

Så har jeg lyst til å si at det jo ikke er noe nytt at Arbeiderpartiet har vært opptatt av også å flytte ledelseselementer i Forsvaret nordover. Det var bl.a. noe som herværende tidligere forsvarsminister Espen Barth Eide gjorde da han la fram langtidsplanen for Forsvaret i 2012. Han foreslo å flytte ledelsen for Luftforsvaret og koble den til det operative hovedkvarteret på Reitan i Bodø. Det var en god idé da, det er en god idé også nå.

Jeg har også hatt gleden av å representere Stortingets arktiske delegasjon i det internasjonale parlamentariske samarbeidet. I forrige uke var Stortinget vertskap for en todagers konferanse – digitalt i disse covid-19-tider, noe som for så vidt fungerer utmerket, vi trener stadig vekk på å bli bedre. Utenriksministeren hadde også tid og bidro på en ypperlig måte til å fremme de diskusjonene vi hadde om hva som er viktig nå.

Det er to ting som jeg har lyst til å ta fram fra den slutterklæringen som det da var konsensus om, der både Russland, USA, Europaparlamentet, som er fullverdig medlem, de nordiske landene og Canada deltok. Det er to ting som er viktige.

Det ene er, som utenriksministeren var inne på her også, i replikkvekslingen, at de landene som har de største utslippene, også har et særskilt ansvar for å sørge for at vi kommer i mål med de ambisiøse målsettingene som følger av Parisavtalen. I Arktis blir vi truffet først og hardest av konsekvensene for klimaet. Da er det et paradoks at hvis man tar de åtte arktiske nasjonene og observatørnasjonene, inkludert EU, til Arktisk råd, representerer de, med 2018-tall, mer enn 70 pst. av de årlige utslippene av CO₂. Da mener de arktiske parlamentarikerne at det også påligger et særskilt ansvar for Arktisk råd, som en frivillig sammenslutning, for å vise vei for hvordan vi skal nå målsettingen om å kutte utslippene, slik at vi ikke får en farlig oppvarming av kloden. I Arktis vil den være særlig spesiell. Den utfordringen må utenriksministeren ta med seg til ministermøtet i Arktisk råd i mai. Hun må ta den med seg til sine kolleger som skal representere Norge under COP26-forhandlingene i Glasgow senere i år, der de arktiske landene må vise vei for hvordan de 200 landene skal oppnå enighet.

Den andre internasjonale utfordringen som jeg har lyst til å nevne, er knyttet til den raske utviklingen vi ser når det gjelder klima, som er en utfordring for folk som bor i nord, men det er også en sikkerhetspolitisk utfordring som vi har diskutert. Den er farlig som en trussel mot menneskeheten, og den akselererer. Da har vi også behov for å øke innsatsen vår for å ha kunnskap for å forstå hva det er som skjer, hvilke effekter det er klimaet har, og hvorfor det akselerer sånn som det gjør. En av de store tingene vi har gjort fire ganger før, er å ha et internasjonalt polarår. Det siste var i 2007–2008. Det var en planmessig samordnet ressursøkning internasjonalt for å skaffe seg mer kunnskap om hvilke effekter det er vi ser, hva det er som skjer, og hvordan det vil påvirke verden framover.

Det tar litt tid å koordinere en sånn internasjonal innsats. Derfor er tiden nå kommet – og det sier de arktiske parlamentarikerne også – for å be om et nytt internasjonalt polarår. Mest sannsynlig er det realistisk å få til det når det er slutt på FNs havtiår, altså rundt 2030. Den utfordringen mener jeg også den norske regjeringen må plukke opp, jobbe for og sette seg i førersetet for. Vi kan ikke vente 50 år til – som det tradisjonelt har vært mellom polarårene. Det har vi ikke tid til med den raske klimautviklingen vi ser, verken i Arktis eller i Antarktis, og også fordi det har så stor betydning for resten av kloden og utviklingen av klimaet der.

Ingjerd Schou (H) [13:49:34]: Jeg har med interesse hørt på representanter fra Arbeiderpartiet som har vært på landsmøtet og nå har fire sider med konkrete tiltak for Nord-Norge. Det ser jeg fram til. De er nesten blottet med sitt fravær i kommentarene til meldingen, så hvis klarsynet har kommet i løpet av landsmøtehelgen, setter vi jo pris på det.

Det er mye regjeringen har gjort for hele landet, selvfølgelig også for Nord-Norge. For denne landsdelen er det særskilte satsinger – som for øvrig i nasjonal politikk, noe som også Nord-Norge nyter godt av, i enkelte tilfeller kanskje mer enn andre steder i landet. Dette gjelder for utdanningsløftet, og særlig for en storskilt satsing på samferdsel og vei. Dette gjelder for enklere vilkår for næringslivet i tillegg til opprustning av Forsvaret. Jeg tror det er viktig at man snakker positivt opp en landsdel som har så enorme ressurser. Men til de sjekketriksene som er lagt fram fra opposisjonen i dag, må jeg nok si at å framstille hvor galt det som regjeringen har holdt på med i åtte år, er, ikke får den helt store attraktiviteten. Det fortjener ikke regionen. Det er enorme ressurser, og det er en flott landsdel. Jeg har nå vektlagt det komiteen har kunnet enes om som hovedlinjer i meldingen, og der man har funnet fram til gode formuleringer sammen, men det er like fullt enkelte unntak.

Det er beklagelig når enkelte partier sår usikkerhet om enkelte løsninger, som enten er urealistiske eller vil føre til å undergrave andre satsinger. Det er også beklagelig med initiativ og vedtak som ikke er tilstrekkelig utredet, og som også kan medføre utilsiktede konsekvenser. I behandlingen av nordområdemeldingen har vi sett begge deler. Det ene er at regjeringspartiene fikk et flertall imot seg i forslaget om å be regjeringen sikre norsk eierskap av kritisk infrastruktur og eiendom samt å sikre nasjonal kontroll over naturressursene i nordområdene. Flertallet for dette vedtaket ble oppnådd med støtte fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti. Norge har kontroll over naturressursene i nord, slik vi har det i hele landet. Det er derfor ikke helt godt å si hvilken utfordring forslaget er ment å løse. Det som derimot er tydelig, er at et slikt vedtak kan ha negative og uforutsette konsekvenser. Hva skal skje med Hurtigruten, som har utenlandske eiere? Hva med private bedrifter i nordområdene? Skal næringslivet og utnyttelse av naturressurser i nord ha flere begrensninger enn andre steder i landet? Meldingen er ment å sikre muligheter i nord, ikke å frata dem.

Et annet området hvor det igjen ble sådd usikkerhet, er spørsmålet om en Nord-Norge-bane. Til Tromsø – hva med resten? Dette er et så omfattende prosjekt at det vil spise opp hele handlingsrommet for alle andre satsinger på samferdsel. Da er det verdt å merke seg for alle andre som er opptatt av intercity eller farleden til Fredrikstad, en av de største havnene, at det røyk ut med dette. Det er derfor vi i regjeringen har prioritert å ferdigstille igangsatte prosjekter og forbedre den infrastrukturen vi har tilgjengelig, der det også er et betydelig vedlikeholdsetterslep.

En Nord-Norge-bane vil ikke alene løse transportutfordringer i Nord-Norge. Dette må ses sammen med vei, sjø og luft, landet vårt er skapt slik. Derfor har vi også igangsatt, i regi av regjeringen, en helhetlig konseptvalgutredning om transportløsninger i Nord-Norge, hvilket jeg også ser at det regionale nivået etterspør. Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet ber i meldingen om umiddelbar igangsettelse av denne banen. Hvordan dette skal finansieres? Jeg skal ikke si at det er helt i det rød-grønne, men det er i hvert fall helt i det blå. Arbeiderpartiet støtter riktignok ikke forslaget, men formulerer seg utydelig. Omkring slike enorme satsinger må vi kunne gjøre helhetlige betraktninger. Det er ikke riktig overfor befolkningen i nord å gi falske forhåpninger eller å føre dem bak lyset med det jeg vil kalle for valgflesk. Vi er i et valgår. Det er ikke overraskende at den typen ting kommer. Det er mulig at noen av opposisjonspartiene fremmer slike forslag i en forvissning om at det kommer til å bli stemt ned. Det er i beste fall å føre flere bak lyset enn innbyggerne i Nord-Norge og en landsdel som fortjener bedre og større grad av sikkerhet for transportløsninger.

Hanne Dyveke Søttar (FrP) [14:54:43]: Mange av oss som bor i Nord-Norge, har en helt annen oppfatning av landsdelen enn det mange andre har, virker det som. Når man leser dokumenter, merknader og andre innspill, blir vi litt stakkarsliggjort. Det er litt synd på oss som bor i Nord-Norge. Men hva er egentlig den største utfordringen og det største problemet for landsdelen – og noe som ingen andre i denne salen vil diskutere? Jeg kan svare ganske kort på det. Det er Sametinget, rett og slett. Sametinget er i dag den største trusselen mot utvikling i nord, og likevel ønsker flertallet å gi dem enda mer makt. I meldingen finner vi bl.a. hovedlinjer for nordområdepolitikken, og en av disse er «Effektivisering av offentlig forvaltning i nord». Og dette er uten å ta for seg det største problemet: Sametingets mulighet til å strupe hele Nord-Norge.

Vi bor knappe 480 000 mennesker i nord. Det er ca. 18 000 som er innmeldt i Sametingets valgmanntall, men, og det er vesentlig, disse bor i hele landet, de bor ikke bare i Nord-Norge. Likevel skal altså Sametinget ha rett, med loven i hånd, til å overkjøre alle oss andre som bor i landsdelen. For å sette dette i perspektiv: Hvis disse 18 000 hadde bodd i Nord-Norge, hadde de utgjort 3,75 pst. av befolkningen i Nord-Norge. Av de menneskene som er innmeldt i Sametinget, er det altså under 30 pst. som bor i de samiske kjerneområdene. Nesten 40 pst. bor i større byer, f.eks. Oslo, Trondheim og Tromsø. Likevel synes flertallet at det er greit at nesten en halv million mennesker skal være underkuet av et særdeles lite mindretall av befolkningen. Med måten de andre politiske partiene rett og slett overser konsekvensene på, aksepterer de konflikt og motstand framfor å styrke samenes identitet og kultur, som burde ha vært i fokus. Flertallet legger altså opp til å skille mennesker etter deres definisjon av verdi, og det er ikke jeg med på.

Sametinget er den største trusselen mot utvikling i nord, med sin trenering av viktige saker. For eksempel hadde deler av Nordisk råd et møte i Haparanda i 2019, og to ting ble etterlyst: Hvorfor har ikke arbeidsgruppene for dobbeltspor på Ofotbanen og for jernbane Rovaniemi–Kirkenes startet jobben? Sverige og Finland var jo klare. Jeg spurte departementet om begge deler og fikk til svar at Sametinget ennå ikke hadde oppnevnt sine representanter. Det tredje eksempelet er Nord-Norge-banen. Vi kan vedta den så mye vi vil, men Sametinget har allerede varslet at dette er de mest sannsynlig imot. I tillegg kunne jeg nevnt mineralutvikling, både på Saltfjellet i Nordland og i Finnmark, og forlenget saksbehandlingstid på grunn av konsultasjonsretten. Det er dette det store flertallet i salen vil gjøre enda verre for oss som bor i Nord-Norge.

Hvorfor skal en søknad på å bygge ut en hytte som ligger langt fra folk, få over seks måneder lengre saksbehandlingstid rett og slett fordi den ligger i Nord-Norge? Er det rettferdig? Hvorfor ser ikke, eller vil ikke flertallet se, at den politikken som føres, gjør det verre i nordområdene for oss som faktisk bor der? Og så lenge denne forskjellsbehandlingen av mennesker aksepteres av flertallet i denne salen, hjelper det ikke å legge fram melding etter melding. Så lenge man ikke tør å ta tak i det som skaper problemer og negativ utvikling, nemlig Sametingets mulighet til å strupe en hel landsdel, ja, så vil Norge fortsette å tape i all evighet.

Espen Barth Eide (A) [14:59:12]: I Stoltenberg-regjeringens tiltredelseserklæring i 2005 slo vi, som mange allerede har vist til, fast at nordområdene skulle være Norges viktigste strategiske satsingsområde i årene som kom. Den setningen var formulert helt bevisst med «viktigste». Det var hele Norges blikk som skulle rettes mot nord, man skulle altså ikke bare løfte en landsdel. Dette var ikke Nord-Norge-politikk alene, dette var en politikk for et land som vendte blikket mot nord og det som skjedde i nord.

På det tidspunktet, for halvannet tiår siden, hadde vi sett at spenningene mellom supermaktene hadde gått ned relativt sett. Det var ikke lenger på samme måte et oppmarsjområde for konkurransen mellom Russland – tidligere Sovjetunionen – og USA, og vi hadde halvannet tiårs erfaring tilbake til Berlinmurens fall, et økende samarbeid med Thorvald Stoltenbergs barentssamarbeid, et økende fokus på Arktissamarbeidet og på folk-til-folk-samarbeidet mellom øst og vest. Tanken var å løfte kompetanse, satsing og nærvær i nord for å utnytte de mulighetene som var der da, og som hadde åpnet seg enda mer.

Mye gikk som det skulle. Mange ting ble løftet, og det internasjonale fokuset kom i større grad som vi ønsket, på nord, om ikke alltid på den måten vi ønsket, men en del ting utviklet seg annerledes. Petroleumsutvikling fikk vi, men ikke i nærheten av det nivået vi hadde sett for oss i 2005. Det var jo tiden da det åpnet seg en mulighet for betydelig virksomhet ikke bare på norsk, men også på russisk side. Ønsket om å ordne opp i delelinjeforholdet var bl.a. drevet fram av et ønske fra begge parter. Man ønsket ikke å ha dette utestående hvis nå dette ble en olje- og gassregion. Man så også for seg enda mer aktivitet i Nordøstpassasjen enn det vi så langt har fått.

Nå, 16 år senere, er jo situasjonen annerledes. Det sikkerhetspolitiske bildet er mer komplisert. Det geostrategiske forholdet har begynt å prege også det arktiske samarbeidet. Ikke minst under den forrige amerikanske administrasjonen så vi også forsøk på å gjøre nettopp det vi prøvde å unngå tidligere, og som også denne regjeringen har jobbet for å forsøke å unngå, nemlig å importere problemstillinger som egentlig ikke hører hjemme i det arktiske samarbeidet.

På veien framover tror jeg det er viktig at vi husker på det som kanskje har vært den viktigste læresetningen i norsk øst–vest-politikk gjennom mange, mange år. Det er at man trenger å være tydelig, man trenger å vise fasthet, man trenger å stå opp for det man tror på, og vise at man stiller makt bak krav. Det var det vi tidligere kalte avskrekking, som kanskje i dag bedre beskrives som fasthet og tydelighet. På den andre siden bør man ha en åpen hånd, en åpenhet for dialog og samarbeid østover, også mot Russland. Et veldig viktig poeng i den læresetningen er at hvis man må stramme til på fasthet og tydelighet, bør man også øke, ikke svekke, samarbeidet. Man må utnytte de mulighetene som faktisk er der. Da er det et veldig viktig poeng å ta med seg at selv i et mer anspent forhold mellom øst og vest har vi viktige fellesinteresser, både fordi vi er naboer og forvalter en felles fiskestamme, f.eks., og fordi havretten er i både Norges, Russlands og de andre arktiske statenes materielle interesse. Det er faktisk slik at vi har en genuin fellesinteresse med Russland som Russland ikke deler med f.eks. Kina.

Det er en konstant utfordring i norsk utenrikspolitikk å minne andre land om hva Arktis er og ikke er, og ikke minst få fram at de som trekker paralleller, som nå avgått utenriksminister Pompeo gjorde, til spenningen i Sør-Kina-havet, rett og slett tar feil, for et av de mange problemene i Sør-Kina-havet er at man ikke er enig om havretten eller hva slags metodikk man skal bruke for å avklare ulike grenseforhold. Det er vi i Arktis. Arktis er et hav som er omringet av stater som faktisk fungerer, og som enten har ratifisert eller oppfører seg som om de hadde ratifisert havretten, altså USA.

Det vi mener når vi sier at nordområdene er Norges viktigste fredsprosjekt, er at det både er det fredsprosjektet som er viktigst for oss fordi det direkte påvirker vår egen sikkerhet, og det fredsprosjektet som vi har størst mulighet for å forme selv fordi vi har en så viktig rolle i det. Jeg opplever at det er en langsiktig kontinuitet som det er viktig å ta vare på i nettopp den forståelsen av hva nordområdene er, og ikke minst hva de ikke er.

Petter Eide (SV) [15:04:38]: Vi behandler i dag en veldig omfattende melding om nordområdene; den omfatter en rekke ting. Jeg skal konsentrere meg om den sikkerhetspolitiske analysen som ligger til grunn for denne meldingen.

Den slår fast at det er fred og stabilitet i regionen, og at det er gode relasjoner mellom naboer. Men, kommer det også fram i meldingen, det er uvær i sikte, hevder man. Det er en krevende utenriks- og sikkerhetspolitisk situasjon i nord, uten at det henvises veldig konkret til hva det er, men det er jo åpenbart en spenning der. Skylden legges på Russlands politikk i Øst-Ukraina og også i Krim i 2014. Man kan kanskje savne at man også legger mer skyld på Russland, kanskje mer knyttet til noen interne forhold i Russland, som er utfordrende, men også det Russland har gjort i Georgia litt tidligere.

Man legger også skyld på den russiske styrkeoppbyggingen i nord. SV og regjeringen er enige om at det er en rekke ting ved Russland som er bekymringsfullt, men vi er uenige om at vi automatisk kan trekke inn utviklingen i Øst-Ukraina og med det automatisk si at den bidrar til å utgjøre en trussel mot Norge. Jeg greier ikke å se det resonnementet i meldingen – koblingen mellom Russland i Ukraina og Russland i Nord-Norge.

Det vi derimot ser, er at regjeringens respons er økt militært nærvær i nord, en ny avtale med USA, som vil bidra med flere fly, atomvåpen og styrker. Strategien er altså at hvis man viser mer muskler sammen med USA, skal man altså avskrekke. Sett fra russisk side kan jo den responsen framstå underlig. Hvorfor skulle Russland være en trussel mot Norge fordi de opptrer aggressivt mot Ukraina? Vi har altså en situasjon hvor begge parter oppfatter at motparten er aggressiv. Norge, i denne situasjonen og i meldingen, tar ikke noe eget ansvar for den økte spenningen som er oppstått i området, og det synes jeg er veldig kritisk. På den måten er jo hele den tradisjonelle balansen mellom beroligelse og avskrekking satt til side. Her satser Norge bare på avskrekkingsdelen og går ukritisk inn i et narrativ hvor skylden for spenningen utelukkende legges på den andre.

Derfor er det viktig for SV i forbindelse med denne meldingen, når vi behandler dette, å legge fram et forslag hvor vi ber om og etterlyser en tydelig vilje til også å se på konkrete freds- og avspenningstiltak, og en vilje til å se at Norge også har et ansvar for den økte spenningen som er oppstått i området. Takk.

Siv Mossleth (Sp) [15:08:04]: Høyreregjeringa lar godordene hagle i nordområdemeldingen. Men vi må se på hva regjeringa gjør, ikke hva den sier. Regjeringa gjør lite for å få et sterkt, livskraftig og kompetent Nord-Norge. Men den har virkelig bidratt til oppsiktsvekkende fordeling i motsatt retning. Hvorfor gikk ca. 50 pst. av Innovasjon Norges midler til de fire største byregionene, og bare 3 pst. av virkemidlene av totalen til bedrifter i Nordland i 2019? Dette kom fram senhøsten 2019. Samtidig viste statistikken at Nordland mistet åtte innbyggere pr. dag. Ingen fylker hadde hatt større negativ folkevekst i løpet av et kvartal de 20 siste årene. Både i 2019 og 2020 sank befolkningen med 890 personer i Nordland – til sammen en befolkningsreduksjon på 1 780 personer på to år. Men Nord-Norge står jo i dag for om lag 60 pst. av den norske sjømatproduksjonen, når både havbruk og fangst inkluderes. 80 pst. av de norske havområdene ligger nord for polarsirkelen, og her jobber Norges tøffeste.

I 2017 begynte regjeringen å opprette katapulter, en ordning for raskere, bedre og mindre risikofylte innovasjonsprosesser. Hvorfor ligger ingen av disse katapultene i nord? Katapult Future FOODS – Biomarine næringers rolle i det grønne skiftet, er klar til å etablere seg i Nordland. NCE Aquaculture er en havbruksklynge i Nordland, som er et lokomotiv i videreutviklingen av norsk havbruk og relaterte virksomheter. Her jobbes det bl.a. for at 1,8 tonn CO₂ via lys kan omdannes til 1 tonn mikroalger og 1,6 tonn oksygen. Men tror dere at regjeringa har åpnet for at Nord universitet kan lede prosjektene som finansieres gjennom Grønn plattform gjennom Norges forskningsråd, til tross for at de har sterk FoU-kompetanse og at universitetene normalt får delta i dette programmet? Nei, nå er det plutselig instituttene som teller. Nordland og Finnmark har færrest institutter i dette landet. Hvorfor settes det i nysatsingen med Grønn plattform kriterier som diskriminerer Nordland og Finnmark?

I meldingen står det også om en styrket nasjonal urfolksidentitet og -kultur. Takk, president – jeg får ta resten etterpå.

Margunn Ebbesen (H) [15:11:29]: I dag behandler vi en av periodens viktigste saker – etter min mening.

Det er bra at regjeringen og nå Stortinget slår fast at nordområdene er Norges viktigste strategiske område. Det er jobbet godt med innspill til denne meldingen, og jeg ønsker å trekke fram bruken av ungdomspanelet som genialt. Dette er også lagt merke til utenfor våre landegrenser. I forrige uke var Norges arktiske delegasjon her på Stortinget vertskap for arktisk parlamentarikerkonferanse som ble avviklet digitalt. En av deltakerne i regjeringens ungdomspanel var en av innlederne på et av delseminarene. Dette ble tatt godt imot og verdsatt av deltakerne, bl.a. av senator Lisa Murkowski fra USA, som trakk fram hvor viktig det er å lytte til de unge.

Vi har en utfordring i nord, og det er befolkningsutviklingen. Det er veldig bra at denne meldingen nettopp adresserer denne utfordringen. Vi er nødt til å klare å endre den negative utviklingen som har vart i mange tiår, og er ikke noe som har skjedd de siste åtte årene. Alle vi som bor i nord, må ta dette på alvor og slutte å skylde på hverandre for den utviklingen som skjer. For jeg er ikke i tvil om at vi har ressursene, vi har mulighetene og vi har engasjementet, men vi trenger flere varme, sterke hender og kloke hoder. Og som ungdommene selv sier det i sitt innspill:

«Man tiltrekker ikke unge flinke folk hvis de blir fortalt hvor trasig alt er i Nord-Norge.»

Det har vært enorm satsing på infrastruktur i Nord-Norge disse årene. Og det har vært viktig og nødvendig for å kunne frakte varer og mennesker trygt. Denne satsingen fortsetter også i kommende NTP hvor mitt hjemfylke Nordland og Nord-Norge for øvrig har gitt gode tilbakemeldinger.

Vi har en havbruksnæring som sysselsetter mange langs hele kysten i nord, og som skaper mange lokale og regionale ringvirkninger. Her kan det bli ytterligere vekst, bare de får de nødvendige mulighetene til å kunne fortsette sin bærekraftige utvikling. Min bekymring er at statens forlengede arm, med statsforvalteren i spissen, setter unødvendige kjepper i hjulene for en av våre viktigste framtidsnæringer. Som politiker fra nord får jeg flere bekymringsmeldinger fra næringen om at de møtes med en negativ holdning fra statsforvalteren. Jeg går ut fra at regjeringen følger med på dette.

Til slutt må jeg få lov å trekke fram at regjeringen i nordområdemeldingen foreslår et eget investeringsfond med statlig og privat kapital som skal forvaltes fra nord. Dette har vært etterspurt fra næringslivet i nord, og det er viktig at det nå kommer på plass. Fondet kan gi oss muligheten til å utvikle Nord-Norge som en ressursrik og livskraftig landsdel.

Cecilie Myrseth (A) [15:14:34]: Nord-Norge omtales som mulighetenes landsdel, og det er fordi den er det. Det er enorme muligheter i Nord-Norge – for Norge, for verden. Folk, fisk, mineraler, fjell, nordlys, midnattssol og mye vær, det gir muligheter. Er det en ting vi i Nord-Norge er lei av, er det festtaler og beskrivelser av alt det jeg nettopp sa. Det man ønsker og krever, er handling. Det er konkrete tiltak. Hva gjør vi med befolkningsutviklingen, som er så dramatisk negativ? Hva er tiltakene for det?

For Arbeiderpartiet er det grunnleggende å tenke på nordområdene i alt vi gjør. Vi har en stolt historie, fra Thorvald Stoltenberg, som det står en byste av i Kirkenes til minne om opprettelsen av Barentssamarbeidet, og til delelinjen med Russland og Jonas Gahr Støre, som også snudde de mentale kartene når det kommer til å se på nordområdene. Det skal vi være stolte av, fordi det er noe å være stolt av.

Jeg er også veldig glad for at vi har mange dyktige lokale og regionale politikere i Nord-Norge som skjønner dette, som jobber med dette hver dag. Noe av det mest givende jeg jobbet med da jeg var fylkesrådsleder i Troms, var nettopp dette arbeidet. Se på resultatene av samarbeid med Russland, Sverige og Finland – det man gjør lokalt, gir resultater. Det sikrer lavspenning og godt naboskap.

Det skal være attraktivt å bo i nord, men da må vi også ha infrastruktur. Jeg hører at man prøver liksom å harselere litt med at Arbeiderpartiet har gjort et klokt vedtak om Nord-Norgebanen. Jeg er veldig stolt av det vedtaket. Det ble gjort for to dager siden, derfor fremmes det et forslag om det i dag. Det som er så bra, er at det er nå fire partier i denne salen som danner et flertall jeg er sikker på at skal klare å få til et flertall når vi skal stemme over denne saken i morgen. Det er vår jobb. I stedet for å harselere over det ene eller andre forslaget, er det vår jobb på vegne av dem som bor i Nord-Norge, dem som er opptatt av denne saken, å finne sammen. Arbeiderpartiet er klar for det, så litt raushet der tror jeg er bedre enn å snakke ned de ulike forslagene. Det er to gode forslag.

Så vil jeg også bare si til saksordføreren i saken, representanten Schou: Det å sette resten av landet opp mot Nord-Norgebanen fra denne talerstolen, må jeg bare si at det aksepterer jeg ikke, men det var det saksordføreren gjorde sist hun stod på talerstolen.

Per-Willy Amundsen (FrP) [15:17:51]: Nok en gang er vi i ferd med å gjøre det jevnlige ritualet: Å behandle nordområdemeldingen, der alle kommer opp på denne talerstolen og skryter og sier hvor fint og flott det er i nord, har masse visjoner på vegne av landsdelen, men dessverre mangler det – som vanlig – konkret politikk.

Jeg merker meg at det er noe konkret politikk når det handler om offentlige arbeidsplasser. Det er vel og bra, men den store saken som dessverre holder Nord-Norge tilbake, må alle andre partier enn Fremskrittspartiet ta ansvar for, for det handler om vern foran næring. Det handler om at vi ikke får lov til å ta Nord-Norge i bruk, landsdelen som er så rik på ressurser. Det handler om å få lov til å utvikle petroleumsnæring i Lofoten og Vesterålen. Det handler om å få lov til å skape arbeidsplasser gjennom mineralnæringen, noe som i praksis er umulig i dag, dersom man ikke har stå på-guts av en annen verden, som Nussir hadde, men da tar det veldig lang tid før man eventuelt får et positivt svar.

Den forrige regjeringen la Nussir-saken i skrivebordsskuffen. Høyre- og Fremskrittsparti-regjeringen hentet den frem og tok i hvert fall tak i den, men det er en lang vei frem dit hvor man kan fatte en beslutning, sette i gang og skape arbeidsplasser og verdiskaping for hele landsdelen. Det er problemet.

Det gjør det heller ikke noe særlig bedre at vi har et sameting som gjør hva de kan for å stoppe etablering av nye arbeidsplasser. Det er også et problem som dette stortinget dessverre ved sitt flertall har gitt altfor mye makt, og som er med på å holde Nord-Norge tilbake.

Det er de konkrete tingene dette burde handle om, ikke de storslåtte vyene. Det handler om hvordan folk skal kunne bo og jobbe i nord. Folk bor der de får arbeid, og arbeid må vi også ha i annet enn offentlig sektor. Da må vi bygge mineralnæringen, da må vi bygge ut petroleumssektoren enda mer i nord, og så må vi legge til rette for at vi kan bruke de enorme naturressursene vi har i vår landsdel.

Jeg merker meg at Arbeiderpartiet har sendt ut en pressemelding om at de er for Nord-Norgebanen. Det er vel og bra. Jeg registrerer at det er et utredningsforslag og på så vis ikke særlig annerledes enn det Arbeiderpartiet allerede har vært med på å foreslå tidligere, og som for så vidt også regjeringen er i ferd med å vurdere, for en utredning er jo på gang. Så jeg stiller spørsmålet til Arbeiderpartiet: Hva er det nye med det Arbeiderpartiet vedtok på sitt landsmøte? Jeg klarer ikke å lese noe annet enn at det er et forslag om å utrede for å ha en målsetning langt der fremme. Det er ikke et konkret forslag om å bygge Nord-Norgebanen.

Kari Anne Bøkestad Andreassen (Sp) [15:21:15]: Først vil jeg gjerne gi honnør for inkluderingen av et eget ungdomspanel i arbeidet med meldingen. Det er et godt eksempel til etterfølgelse.

Så til selve meldingen. Den startet så bra med fine vendinger om at vi trenger et sterkt, livskraftig, kompetent Nord-Norge. Det slås fast at den økonomiske og samfunnsmessige utviklingen i nord er et nasjonalt anliggende, altså alles ansvar, og at landsdelen har et rikt ressursgrunnlag som bidrar til økonomisk vekst i hele landet. Det er vel og bra, og jeg er selvsagt enig i alt dette. Men finnes det en reell politisk vilje til handling hos regjeringspartiene for å oppnå alle ambisjonene i meldingen?

Boattraktivitet og velferd er blant de overordnede målene for politikken i nord, ifølge denne meldingen. Og hvordan har det gått så langt? Fraflyttingen fra nord er høyere enn noensinne, og regjeringen har ikke tatt nødvendige grep for å stoppe den. Det er selvfølgelig mange faktorer som spiller inn, og en av dem ble belyst av NRK i forrige uke, nemlig at det i Distrikts-Norge generelt, og i nord spesielt, koster mer å bygge et hus enn verdien av det når man setter nøkkelen i døren. Dermed får man ikke lånt det som er nødvendig. Senterpartiet har foreslått en enkel og effektiv løsning på det, der gapet dekkes gjennom en gunstig Husbank-ordning.

Samtidig må vi også se på det som heter fraktutjevning, for varekostnadene i nord er minst 10 pst. dyrere enn det de er andre plasser i landet, og det bidrar heller ikke til nevneverdig økt bo- og byggelyst.

Videre sies det i meldingen at regjeringen følger opp målene fra nordområdestrategien om å bedre tilgangen til kunnskap og kompetanse. Kan regjeringen da utdype på hva slags måte nedleggingen av Campus Nesna har bidratt til å bedre tilgangen til kunnskap og kompetanse i nord? Jeg er veldig takknemlig for at Senterpartiet har lovt å gjenopprette Campus Nesna, men det er en tragedie for denne delen av Nord-Norge at regjeringen lot avviklingen skje. Å styre landet i en villet retning krever politisk handling når det er samfunnsmessig nødvendig, og dagens regjering ønsker dessverre ikke at den retningen skal være nord.

I forslag til vedtak i langtidsplanen for Forsvaret står det at ledelseselement skal flyttes til Nord-Norge. Hvorfor er ikke det nevnt med ett ord i nordområdemeldingen vi nå debatterer? Og generelt savnes det en mer helhetlig nordområdepolitikk – det at den også finnes igjen i andre stortingsmeldinger, i statlige planer og i ulike budsjett.

Til slutt: Senterpartiet er med på å fremme en rekke gode forslag til saken. En tilslutning til dem ville ha vist at Stortingets flertall faktisk ønsker å prioritere Nord-Norge i handling, og ikke bare i fagre ord. Vi har det aldeles ikke trasig i nord, men vi trenger satsing tilsvarende noen få hundre meter av E18.

Geir Adelsten Iversen (Sp) [15:21:15]: Alle ønsker utvikling – og ikke avvikling. Og jeg har lyst til å si: Sentraliseringen må stoppe opp. Ulike samfunn må ha de samme godene, f.eks. politi, helsetilbud og skole. Det burde være en selvfølge.

Mange folk i nord er forbannet. De har fått nok av tull. Tvangssammenslåingen av Troms og Finnmark var vel dråpen. Folk er opptatt av sin kommune, sin kultur og sitt hjemsted. Det er en grunn til at folk slår seg ned en plass og bruker livet sitt der. De vil klare seg selv, betale regningene.

Jeg kommer fra Finnmark, og det jeg nå sier, kan overføres til andre deler av landet. Det er fortsatt mulig å få til nytt liv på kysten i indre Finnmark i landbruket, men da må det omfordeles. Det må satses. Stortinget må ville. Det må bli like muligheter for samferdsel i Finnmark som i andre fylker. Sikkerhet og beredskap må på plass.

Hva skjer om vi skal beskytte ressursene i Barentshavet – torskekrig mot EU? Vil vi kunne takle det. Det må satses penger i samarbeid med fylker og kommuner. Vi kan lett doble innbyggertallene i mange kommuner i distriktene. Jeg har tidligere sagt at vi produserer fisk for en verdi av 1 mill. kr per innbygger i min kommune. Det er bra, men når man ber om hjelp til å få mudret en havn for å få båtene inn til kai, er det vanskelig å få gehør. Hva er det for satsing?

Fylkeskommunen har fått disse oppgavene, men er ikke i stand til å gjøre noe med det. Folk langs kysten vil ha helårige arbeidsplasser i fiskeindustrien, samtidig som trålerne og en del større kystflåte – som skulle ha som hovedmål å hjelpe til for å få dette til – bare leverer til utlandet for produksjon der og skaper flere titalls tusen arbeidsplasser på norsk fisk, mens folk langs kysten går på Nav. Hva er det for satsing? Dette vet regjeringen. Trålerne tjener grovt med penger, både rederne og mannskapet, men for samfunnene langs kysten av Nord-Norge, som Stortinget ville hjelpe med trålere da de ga dispensasjon fra deltakerloven, der er det knagert. Der er det ikke mange helårige arbeidsplasser.

Jeg har troen på folk og vet at stadig flere ser at arbeidsledighet er roten til alt ondt. Det meste av det kan vi gjøre noe med med enkel omfordeling av fiskeressursene. Vi kan skape tusenvis av arbeidsplasser på hav og land. Vi må satse på det.

Sandra Borch (Sp) [15:27:36]: «Nordområdemeldingen» høres fint og flott ut, men realiteten er at vi i dag behandler nok en melding fra denne regjeringen som bare er situasjonsbeskrivelser av Nord-Norge. Ikke et eneste tiltak er lansert i denne meldingen. Ikke et eneste ett! Jeg tror jeg snakker på vegne av hele Nord-Norge når jeg sier det er skuffende.

Situasjonen for Nord-Norge når det kommer til befolkning, er alvorlig. Aldri før har statistikken for fraflytting fra nord vært så høy som den er nå. Jeg tror at mye av grunnen til det er fordi Nord-Norge har blitt nedprioritert gang på gang av denne regjeringen. Viktige beredskapsfunksjoner som politi og ambulanse er sentralisert, viktige beredskapstjenester som skal gi folk den tryggheten de trenger for å kunne bosette seg i en landsdel som er litt ulik fra resten av landet med sin enorme geografi og sine store avstander.

Nordområdemeldingen skal handle om det store bildet, ja. Men i den situasjonen vi er i nå, med en landsdel som opplever masse fraflytting, lurer jeg på hvorfor ikke regjeringen har vurdert ett eneste tiltak, ett eneste virkemiddel, i denne meldingen. Senterpartiet har lagt inn en rekke viktige forslag i denne saken, som dessverre ikke ser ut til å få flertall.

Jeg skal bruke resten av tiden min nå til å snakke om Nord-Norgebanen, et viktig prosjekt som burde få status som den neste store nasjonale satsingen i nord og som bør løftes ut av Nasjonal transportplan og inn som et eget prosjekt.

Jeg hadde trodd dette kunne bli en historisk dag. For alle som har fulgt landsmøtet til Arbeiderpartiet i helgen, var dette en av de sakene de i hvert fall hadde meldt ut til media i Nord-Norge, om at de går for å realisere Nord-Norgebanen. Men forslaget de leverer i dag, mener vi er for vagt og ikke forplikter nok. I dag har Senterpartiet et forslag på det i denne saken, som kun mangler stemmene fra Arbeiderpartiet for å få et flertall. Og da skjønner jeg ikke hvorfor Arbeiderpartiet ikke kan stemme for det forslaget. Hvorfor vil ikke Arbeiderpartiet forplikte seg? Her hadde man tidenes mulighet, dagen etter landsmøtet, til å danne et flertall for dette. Så jeg vil utfordre Arbeiderpartiet til å stemme for forslaget som ligger inne, fra Senterpartiet, Fremskrittspartiet og SV, i stedet for å legge fram et vagt forslag om en utredning, som ikke er forpliktende nok. Det er ikke godt nok.

Jeg har veldig lyst til å finne en løsning i denne saken. Det skylder vi hele Nord-Norge. Så jeg vil utfordre Arbeiderpartiet om det er helt uaktuelt å støtte det forslaget som ligger inne nå, fra Fremskrittspartiet, SV og Senterpartiet. Jeg vil utfordre Arbeiderpartiet fra denne talerstol på å gå inn i det forslaget.

Hårek Elvenes (H) [15:30:58]: Representanten Eide fra Sosialistisk Venstreparti hadde problem med å se at Russlands opptreden overfor Ukraina har implikasjoner for norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Det har det, og det med god grunn. Ukraina er en nabostat til Russland, som Norge er nabostat til Russland. Det ligger i den russiske selvforståelsen av deres utenrikspolitikk at deres randstater skal lytte til, og i verste fall innrette seg etter, russisk utenrikspolitikk. Norge er en randstat til Russland, og derfor er det så viktig at vi er tydelige i vår signalisering overfor Russland at den type atferd overfor Norge vil aldri komme til å bli akseptert. Vi må huske på at for første gang siden den andre verdenskrig har en fremmed makt gått inn i et annet land, okkupert og tatt en del av det landet. Klart det gjør inntrykk på Norge og norsk politisk ledelse med den beliggenheten vi har, som det geopolitisk utsatte landet vi kan være, i en eventuell konflikt.

Jeg la merke til representanten Navarsete, som påsto det hadde blitt en forskyvning i hvordan vi innretter vår forsvarspolitikk og lener oss mer på det allierte beinet. Det er ikke riktig. Som utenriksministeren har redegjort for, bygger norsk forsvarspolitikk på tre bein, bl.a. vårt bilaterale samarbeid, som vi nå har forsterket med USA, og vårt nasjonale forsvar. Da må jeg minne om hva som var situasjonen i vårt nasjonale forsvar, og hva som nå er situasjonen. Altså, vi sto i 2013 overfor en mulig styrt nedbygging av Forsvaret hvis ikke 180 mrd. kr mer ble lagt på bordet, til Forsvaret, i løpet av de neste 20 år. Denne regjeringen har snudd utviklingen av Forsvaret, og gradvis gjenreist vår forsvarsevne.

Vi må huske på at den alt overveiende operative strukturen av vårt forsvar befinner seg i Nord-Norge, og det med god grunn. Det er også med god grunn at vi nå kjøper nye overvåkingsfly, vi kjøper nye kampfly, vi kjøper etter hvert nye ubåter, nettopp for å kunne ivareta vår rolle og ha god situasjonsforståelse og evne til suverenitetshevdelse, på vegne av Norge og på vegne av NATO. Så følger den gledelige bieffekt ved dette, at faktisk 5 000 ansatte i Forsvaret og over 4 000 soldater daglig har sitt virke i landsdelen. Hvis man regner dette i kroner og øre, har det en omsetningseffekt på cirka 4,5 mrd. kr per år. Det er også verdt å nevne i denne debatten.

Åsunn Lyngedal (A) [15:34:24]: En av utfordringene for Nord-Norge som jeg alltid har vært opptatt av, er at mens Norge har økt sin befolkning med mellom 20 og 25 pst. de siste femti årene, har folketallet i Nord-Norge gått ned. Vi er gode til å skape i nord, og det er riktig når regjeringen, og mange andre av oss, beskriver at det skapes store verdier i nord, men den gode nyheten er at vi kan skape utrolig mye mer. Da har jeg lyst til å snakke om infrastruktur og kunnskap.

Vi hørte fra distriktsministeren at det en formidabel satsing på infrastruktur i nord. Beklager – men vi som bor her, har sett noe annet. Vi har sett en regjering som ikke har klart å starte opp et eneste veiprosjekt i nord, utenom dem som lå ferdig vedtatt i NTP før de overtok i 2013. Vi har sett fiskerihavnene dette mellom alle stoler i forbindelse med regionreformen. Planlegging ble stoppet, og gjennomføring ble stoppet, i påvente av en reform, og fiskeriene i nord har lidd under det. Vi har sett en regjering som har hatt null nye prosjekter på jernbane i Nord-Norge i alle sine åtte budsjett. Selv den kapasitetsøkningen som lå inne på Ofotbanen, at det skulle bli plass til flere tog, som lå der for 2013, er ikke prioritert og ikke gjennomført.

Jeg synes også det er en snodig løsning man har valgt for Nord-Norge, etter å ha nedprioritert det så lenge, at man skal lage en KVU. En KVU for Nord-Norge – vi bruker ikke å lage en KVU for halve landet. KVU-er er for mindre avgrensede prosjekter, og så er det Nasjonal transportplan, der vi viser til satsingene våre. Og når vi skal bygge Nord-Norge-banen, skal den da bygges på toppen av en krøttersti – en firefelts vei, etter at man har kjørt på en krøttersti – som er det jernbanen i Nord-Norge må sies å være i dag.

På Ofotbanen går størsteparten av jernmalmen som Europa trenger, og som de har tilgang til på eget kontinent. Det er viktig for hele Europa, og det er et sikkerhetsspørsmål at vi har kapasitet på denne eksportåren. Samtidig fortjener fersk fisk gode eksportveier fra nord. Her er Ofotbanen sentral og gjør et stort transportarbeid. Men manglende kapasitet, pålitelighet og punktlighet gjør at det står vogntog i kø, særlig på Bjørnfjell, på europavei 10, som skal over med fersk fisk. Hvorfor styrker ikke regjeringen den elektrifiserte veien ut av Nord-Norge, sånn at vi kan få utslippsfri ferskfisktransport?

Det er sånn at menneskene kjenner best det de ser rundt seg til enhver tid. Det betyr at vi må satse på utdanningsinstitusjonene i nord, på Nord universitet og på UiT, for det er de som kan finne de gode løsningene for Nord-Norge og for det nye vi skal skape i framtiden.

Martin Henriksen (A) [15:37:32]: Jeg vil starte innlegget med å svare Senterpartiet og Fremskrittspartiet om jernbane, for de tar i bruk ganske sterke ord som det overhodet ikke er grunnlag for. Nå har altså Arbeiderpartiet lagt fram et forslag som er i tråd med det Arbeiderpartiets landsmøte enstemmig vedtok, om at man vil ha på plass et grundig beslutningsgrunnlag med mål om å realisere Nord-Norge-banen. Da kan vi se på hva de andre partiene forplikter seg til i sine programmer. I Senterpartiets program står følgende punkt om jernbanen:

« – Gjennomføre en utredning av framtidas jernbaneinfrastruktur i og ut av Nord-Norge med klart mål om å realisere økt jernbaneutbygging i nord.»

Senterpartiet sier at de vil utrede, men nevner ikke Nord-Norge-banen spesifikt. Det vil si at de heller burde feie for egen dør og gå i seg selv, når de nå skal ta denne debatten til Stortinget, og diskutere konstruktivt hvordan man kan få flertall for det man er enig om.

SV sier i sitt program at de vil prioritere planlegging for snarlig realisering av Nord-Norge-banen. «Planlegge» er et annet ord for «å utrede». Og Fremskrittspartiet sier i sitt program at de vil igangsette konsekvensutredning og bygge ut Nord-Norge-banen.

Jeg har litt vanskelig for å se de store politiske forskjellene i de tre forslagene.

Når det gjelder forslaget Arbeiderpartiet har lagt fram i dag: Vanligvis er det sånn at man blir glad når andre partier fremmer forslag man selv er enig i. Hvorfor det ikke er sånn i salen i dag, i retorikken i hvert fall, kan man jo spekulere på. Jeg er uansett glad for det veldig tydelige vedtaket Arbeiderpartiet gjorde på sitt landsmøte.

Så vil jeg stille et konkret spørsmål til statsråd Hofstad Helleland. Hun har ledet arbeidet med Høyres partiprogram. Vi har hørt festtalene her i salen og da man la fram nordområdemeldingen, men som jeg sa tidligere: Hva man forplikter seg til i partiprogrammene, er ganske viktig og peker ut retningen for neste periode. På 76 tettskrevne sider i Høyres partiprogram fant de kun plass til et par avsnitt om nordområdene. Blikket på Nord-Norge er nesten fraværende i resten av programmet. Man nevner nordområdene én gang utenom avsnittene om nordområdene. Nord-Norge og nord nevner man ikke i det hele tatt. Man tar ikke ordet sentralisering i sin munn og nevner ikke jernbane i nord f.eks.

Sånn kunne jeg fortsatt, men det som sier meg mest om ambisjonene til Høyre om nordområdene neste stortingsperiode, er følgende setning, som står helt i starten: «Nordområdepolitikken må samles om de opprinnelige målsettingene, som er en sikkerhetspolitikk bygget på avskrekking og beroligelse med økt militær tilstedeværelse i nord.»

– Altså «de opprinnelige målsettingene». Hva mener Høyre med det? Mener man at nordområdepolitikken har gått for langt i sine ambisjoner? Har den blitt for bred? Eller er det sånn at statsråd Hofstad Helleland nå, etter det hun ser i dag, vil ta initiativ til å endre denne formuleringen på Høyres landsmøte, for dette er å gå tilbake i tid.

Eirik Sivertsen (A) [15:40:58]: Jeg tror jeg får sitere Henrik, 10 år: Du skjønner, jeg har så mange ord inni meg som bare må ut. Så jeg benytter anledningen til det i dag, om nordområdene.

I mitt forrige innlegg snakket jeg om internasjonale forhold. Denne gangen har jeg behov for å si noen ting også om innenrikspolitiske forhold, og det som jeg mener er den viktigste utfordringen for Nord-Norge. Det er ikke, som representanten Søttar mener, Sametinget som er den største utfordringen. Det er heller ikke, som representanten Amundsen mener, den helhetlige, kunnskapsbaserte forvaltningen av havområdene som er problemet, eller, som representanten Tybring-Gjedde mener, at vi baserer måten vi møter klimakrisen på, på vitenskapelige bevis.

Det jeg mener er den største utfordringen for Nord-Norge, er faktisk et eksportspørsmål. Det er ikke et problem at vi eksporterer i seg selv, f.eks. råvarer, men det er et problem at vi eksporterer hjerner. Det er der vi taper kampen, for jeg mener, som også Finansdepartementet, at den viktigste delen av nasjonalformuen er verdien av vårt framtidige arbeid. Det arbeidet utføres også av nordlendinger, og endringen som skjer, er at arbeid i stadig større grad utføres med hodet istedenfor hendene. Det er altså mer kunnskaps- og kompetanseintensivt enn det har vært tidligere.

Når den relative andelen nordlendinger går ned i forhold til landets befolkning, har vi et problem. Jeg tror ingen partier i denne salen ennå har funnet oppskriften på hvordan vi møter det. Vi må gjerne snakke om sentralisering og hvorvidt politikken bidrar til mer eller mindre sentralisering, men megatrenden sentralisering har foregått i 9 000 år, siden vi oppfant konseptet by. Siden da har folk flyttet fra landsbygda til byene. Hvis vi skal tro prognosene til FN og andre, vil dette fortsette å akselerere.

Hvordan møter vi det i Nord-Norge? For det må være attraktivt å bo der. Jeg forsøkte i dag å utfordre distriktsministeren på et spørsmål, og da ble jeg beskyldt for svartmaling, og det var et angrep på Arbeiderpartiet om hvor lite vi foreslo. Men mitt spørsmål var, og det gjenstår fortsatt ubesvart her i dag: Hvilke særskilte politiske og økonomiske virkemidler er vi villig til å ta i bruk for å møte den utfordringen i Nord-Norge? Det er jo ikke bare jeg eller Arbeiderpartiet som sier at det er særskilte utfordringer i Nord-Norge. Vi har hørt en lang rekke høyrerepresentanter snakke om akkurat det samme. Men vi har ikke svaret på: Hva er de særskilte politiske og økonomiske virkemidlene vi har? Hva er den konkrete politikken? Det er en vennlig mulighet til å svare på spørsmålet.

Jeg skal ikke påberope meg å ha alle svarene. Men jeg tror at når man går ut på gata i Bodø, i min hjemby, eller for så vidt i Tromsø eller større eller mindre steder i Nord-Norge, vil det man etterspør der – det er fint med nordområdepolitikk, det har vi hatt i mange år, det har løftet selvbevisstheten vår, det har pekt på mulighetene – være noe vi fortsatt ikke har fått: svaret på hvordan snur vi den utviklingen vi er inne i, som på sikt er en trussel for landsdelen og dermed også for nasjonen.

Kent Gudmundsen (H) [15:44:15]: Når jeg hører på denne debatten, minnes jeg hvordan nordområdemeldingene har vært opp gjennom tidene. Det er med glede jeg kan konstatere at nordområdepolitikken har fått en viktig kursendring under de borgerlige partienes satsinger. Ved å ha gått fra store utenrikspolitiske vyer og lite konkret på det innenrikspolitiske, har vi nå en nordområdemelding, den som vi i dag behandler, som har et mye mer riktig fokus og perspektiv, nemlig at skal vi lykkes med nordområdepolitikken, må vi lykkes i å gjøre Nord-Norge til en attraktiv region der mulighetene er store, som tiltrekker seg unge, kapital og investeringslyst for framtiden.

De borgerlige partiene har så langt tredoblet reinvesteringene og satset stort på samferdsel. Den nye nasjonale transportplanen tar denne satsingen videre og løfter særlig fylkesveiene. Det satses på utdanning og forskning, og UiT har fått store investeringsmidler under vår regjeringstid. Det er store milliardbeløp til det helsevitenskapelige fakultetet, vi får et nytt forskningsskip, og vi har opprettet Senter for hav og Arktis.

Vi har en målrettet satsing på at flere skal fullføre og bestå, en målrettet satsing på flere dyktige lærere, store beløp til rekruttering, et eget stipend for dem som tar jobb i nord. Jeg kunne også trukket fram den satsingen som gjøres innenfor kreftbehandling, samspillet med de private, og at vi i nord har et helsetilbud og et kompetansemiljø som nå hevder seg i den internasjonale toppen.

I sum handler det om at vi har en nordområdepolitikk med vilje til å gjøre det som virkelig betyr noe for å flere private arbeidsplasser, ikke bare liste opp nødaggregat på Jan Mayen eller justeringer ved Samisk Høgskole, slik man gjorde under de rød-grønne.

Jeg synes den flertallsinnstillingen som er her i dag, er god. Den viser vilje til videre satsing på mange områder. Jeg vil trekke fram f.eks. satsing på romteknologi både i Tromsø og på Andøya eller videre muligheter for testområder for autonome maritime fartøy.

Det handler om en politikk som sier ja til mulighetene i vår landsdel, en politikk som bygger opp under mulighetene i nordområdene, en bærekraftig vekst med satsing på mineraler, på havbruk, på energi, på olje- og gassnæringen. Det er områder der vi de senere årene har sett prosjekter som får klarsignal, eksempelvis da man ga klarsignal til Nussir, som både gir flere arbeidsplasser og bidrar til det grønne skiftet, men som møtte motstand fra de rød-grønne.

For meg er det ingen tvil. Nord-Norge og nordområdene trenger fortsatt en borgerlig politikk som bidrar til å underbygge denne veksten og si ja til disse mulighetene, med flere private arbeidsplasser og ikke mer stat, mer skatt, mer vern og mindre muligheter i nord.

Statsråd Linda Hofstad Helleland [15:47:29]: Jeg får spørsmål om de konkrete satsingene vi gjør på Nord-Norge og nordområdene. De finner vi i veldig mange dokumenter. Vi har ikke samlet alle her. Det ligger i NTP-en, med mange store infrastrukturprosjekt. Det er i distriktspolitikken vår, med differensiert arbeidsgiveravgift. Det handler om tiltakssonen i Finnmark og Nord-Troms, med f.eks. fritak for elavgift, mindre skatt, ettergivelse av studielån for grunnskolelærere, nedskriving av studielån. Alle disse tingene har vi ikke nevnt – eller beredskap eller politireformen, som vi nå begynner å se at virker, eller helse. Folk skal oppleve gode helsetjenester. Derfor er jeg glad for at regjeringen prioriterer helsebygginvesteringer: nytt sykehus i Hammerfest, i Narvik, på Helgeland, nybygg i Bodø, prosjekter som er ferdigstilt under denne regjeringen, klinikk i Alta, nytt sykehus i Kirkenes – jeg kan fortsette.

Her prøver vi å løfte frem noen visjoner, noen ambisjoner. Det vi ser er viktigst, er å satse på og legge til rette for arbeidsplasser. Da må vi sørge for at vi satser på kompetanse, at vi satser på rammevilkår, skatter og avgifter som gjør at bedriftene kan skape nye arbeidsplasser. Vi må satse på god infrastruktur.

Jeg ser også at regjeringen får mye kritikk for at det har flyttet folk fra Nord-Norge. Faktum er at hovedforklaringen på at Nord-Norge har opplevd en befolkningsnedgang de to siste årene, er ikke at flere flytter fra landsdelen nå enn før. Forklaringen er færre fødsler, som vi ser i resten av Distrikts-Norge og i resten av Europa, i mindre sentrale strøk i Europa. Vi føder færre barn, men vi ser også lavere innvandring. Innvandringen er redusert. Det samme ser vi for antall sysselsatte, som var på 7,8 pst., fra 2001 til 2019. Hadde det ikke vært for arbeidsinnvandring, hadde økningen vært på 3 pst.

Det samme ser vi på folketallet. Mellom 2000 og 2021 har folketallet i Nord-Norge økt med 3,9 pst. Uten innvandringen ville folketallet blitt redusert med 0,1 pst. Da er det interessant at Arbeiderpartiet og Senterpartiet skal gå i regjering sammen og sette EØS-avtalen i spill og bidra til at det skal være enda vanskeligere å få arbeidsinnvandring til en landsdel som sårt trenger arbeidskraft, som sårt trenger kompetent arbeidskraft.

Hovedforklaringen på at Nord-Norge har opplevd en befolkningsnedgang finner vi i at det fødes færre barn, og at innvandringen er kraftig redusert. Utflyttingen av øvrig befolkning, altså norskfødte, er lavere nå enn under Arbeiderpartiet og Senterpartiet i regjering.

Siv Mossleth (Sp) [15:51:03]: Det er flott i nord, men det er ikke på grunn av denne regjeringa. Hvorfor vil regjeringa la rovvilt knekke den viktigste samiske næringen og kulturbæreren, reindrifta? I Nordland melder reindrifta at rovvilt tar 75 pst. av kalvene. Det er ingen bærekraft i det.

Representanter fra regjeringspartiene sier at Nord-Norge kommer godt ut av det i NTP, men om vi satser i nord, hvorfor er det bare 2,3 pst. av prosjektene med binding om tidlig oppstart som ligger nord for Trøndelagsgrensa? I nord har vi en stor del av den norske kystlinja, men hvorfor er så forsvinnende lite, bare 2,7 pst. av hele NTP, kystrelatert? Hvorfor er satsingen på jernbanen i Nordland bare 1 promille av jernbanesatsingen i NTP-framlegget? Hvorfor er Nord-Norge landsdelen med mest statlig vei uten gul stripe?

Det Arbeiderpartiet gjør i dag, er å hindre et prinsippvedtak om at Nord-Norge-banen skal bygges. I stedet for å stemme for forslaget om å sette i gang arbeidet med å realisere Nord-Norge-banen, fremmer de et eget forslag. Arbeiderpartiet bør i alle fall subsidiært stemme for forslaget til Senterpartiet, Fremskrittspartiet og SV. Detaljene rundt hvordan dette skal gjøres, må uansett på plass, så hvis de mener noe med landsmøtevedtaket, får de subsidiært stemme for vårt forslag.

Tilbake til NTP-en: Hvorfor er vinterstengte veier, E6 Saltfjellet, E10 Bjørnfjell og E6 Sennalandet, tatt ut av NTP-satsingen? Hvorfor teller raskere persontransport så mye mer enn raskere godstransport i kost–nytte-analysene som brukes når det regnes på samfunnsøkonomisk lønnsomhet? Og hvorfor er Nordland et av fylkene med aller dårligst bredbåndsdekning?

Jeg har lyst til å si hurra for Borten-regjeringa som satset på kortbanenettet på slutten av 1960-tallet, men hvorfor er det i nord vi nå har de dyreste flybillettene? Og flytrafikken innenlands må jo over på karbonnøytrale løsninger. Kortbanenettet er godt egnet til å teste ut elfly, og skal man satse på nord, bør vel nullutslippsfly-satsingen komme først i Nord-Norge.

I de snart fire årene jeg har vært på Stortinget, har Senterpartiet fremmet en rekke forslag som ville hatt konkret betydning for folks mulighet til å leve gode liv i nord. Det ville vært bra for folk, og det ville vært bra for næringslivet.

Cecilie Myrseth (A) [15:54:17]: Kritikken som kom mot distriktsministeren i replikkvekslingen, ble bare enda tydeligere da ministeren nok en gang gikk opp på talerstolen. For man tar nok en gang en runde på alt man har sikret Nord-Norge, som om Nord-Norge ikke er en del av Norge, som om Nord-Norge ikke også skal ha gode helsetjenester og veier og distriktspolitikk og politireform. Det gjelder jo for landet vårt, det gjelder ikke for Nord-Norge alene. Nordområdepolitikk handler om det som kommer på toppen, det som er særskilt for å satse. Det er ikke sånn at idet man sier at man skal prioritere en veistrekning på Østlandet eller på Vestlandet eller et nytt sykehus eller hva det skulle være, så sier man at da er det sørområdepolitikk, da er det østområdepolitikk. Nord-Norge fortjener bedre enn det.

Så til om det skjedde noe under de rød-grønne. Ja, det gjorde det faktisk da vi satte i gang arbeidet med nordområdepolitikken. Man vi gjorde jo plass på statsbudsjettene til dette. Vi sikret nytt forskningsfartøy, Framsenteret, BarentsWatch, nordområdesenter i Bodø, forskningsløftet i nord. Vi satset på bioprospektering ved Universitetet i Tromsø, grenseboerpassering og Arktisk råds sekretariat og opprettelse av Norges arktiske universitet – for å nevne noe.

Det er også sånn at befolkningstallene faktisk gikk opp på slutten av vår regjeringstid.

Så til det som nå utvikler seg til å bli et noe smålig spill om Nord-Norge-banen. Det synes jeg er trist, og de som har stemt på oss, særlig oss som kommer fra Nord-Norge, forventer nok mer enn at vi skal stå her og krangle om hvem som har det mest tydelige forslaget om vi er for, eller hvem som sier flest nok ganger at vi er for Nord-Norge-banen. Det som er realiteten, er at det er fire partier som utgjør flertall i denne salen, som kan sikre et flertall for å vedta en målsetting om Nord-Norge-banen. Det er jo helt fantastisk! Det er så bra for Nord-Norge. Dette har vi jobbet for lenge, i mange tiår. Det partiet som kanskje går lengst i å harselere, er partiet som har kritisert prosjektet i flere tiår, særlig i Nord-Norge, Fremskrittspartiet. Men jeg anerkjenner at man har snudd. Jeg anerkjenner at man har et positivt vedtak og forslag i salen her. Derfor strekte jeg ut en hånd i stad og sa at når det er flertall, må vi gjøre det på vegne av velgerne våre. Vi må sørge for at i morgen blir det et positivt vedtak. Det skal vi være med og bidra til. Men jeg forventer den samme rausheten tilbake igjen på vegne av dem vi representerer, nemlig de som bor i Nord-Norge.

Torill Eidsheim (H) [15:57:31]: Store avstandar og spreidd befolkning utgjer geografiske og demografiske særtrekk ved Nord-Noreg. For at tenestetilbodet og næringsgrunnlaget og ikkje minst bukvaliteten skal halde eit høgt nivå i denne landsdelen, stiller det òg store krav til infrastruktur. Denne stortingsmeldinga peikar nettopp på at utbygging av infrastruktur i nord ikkje berre skal vurderast i kraft av den samfunnsøkonomiske lønsemda. Regjeringa har gjennomført omfattande investeringar innan utbygging av både veg, hamn og breiband.

Det er arbeid og verdiskaping som er det overordna innanrikspolitiske målet i norsk nordområdepolitikk. Nordnorske byar og tettstader har ei viktig rolle som lokale og regionale kraftsenter og er heilt avgjerande for at vi skal kunne sikre buattraktiviteten i nord. Teknologisk innovasjon og digitalisering vil vere viktig for å nå desse måla gjennom å bidra til næringsutvikling og til gode tenester og òg til å forenkle kvardagen trass dei store avstandane.

I komitémerknadene viser Høgre til høyringsinnspela frå Maritimt Forum om opprettinga av eit testområde for autonomi i arktisk miljø. Noreg har allereie tilsvarande testområde i Trondheimsfjorden, i Horten og i Storfjorden. Men ettersom den kommersielle aktiviteten i nordområda vil kome til å auke i åra som kjem, er det nødvendig med område der ein kan få testa ut autonome fartøy i krevjande arktiske farvatn. Det er derfor gledeleg og ikkje minst viktig at dette blir framheva, og ein må sjå på det som ein stor fordel om Noreg òg kunne etablere eit tilsvarande testområde i eit eigna arktisk miljø.

Behovet for elektronisk kommunikasjon kjem til å vekse i åra som kjem, òg i nordområda. Den digitale infrastrukturen har fått ein brei omtale i denne meldinga. God dekning og motstandsdyktige nett dannar eit vesentleg grunnlag for den utviklinga som vi ønskjer å sjå, med nye arbeidsplassar og bedrifter både i distrikta og ikkje minst òg i byane i nord.

Martin Henriksen (A) [16:00:35]: Arbeiderpartiet vil ha en ny giv i nordområdene. På slutten av debatten vil jeg bare si at jeg vet ikke helt om jeg fikk fram akkurat hvor bekymret jeg er for det som står i det største regjeringspartiets stortingsvalgprogram for neste periode. Det vil ikke distriktsministeren svare på, kanskje utenriksministeren kan svare?

Jeg er i hvert fall blant dem som tar det partiene skriver i sine programmer, på alvor. Høyre skriver, i de korte avsnittene de har om nordområdene, som hovedmålsettingen sin:

«Nordområdepolitikken må samles om de opprinnelige målsettingene, som er en sikkerhetspolitikk bygget på avskrekking og beroligelse med økt militær tilstedeværelse i nord.»

Jeg lurer på hva det betyr. Jeg frykter at det betyr en innsnevring av nordområdepolitikken, tilbake til sånn det var før 2005, en kald krig-tankegang, som er en motsetning til den brede nordområdepolitikken vi faktisk trenger. Det er ingen som bestrider at nordområdene er et sikkerhetspolitisk tyngdepunkt, men nordområdepolitikken må også ta opp i seg mer av det som skjer innenriks, for det er viktig for norsk sikkerhetspolitikk i nord også.

Eirik Sivertsen (A) [16:01:53]: La meg få lov til å si takk til distriktsministeren for svar om særskilte virkemidler. Jeg er enig i at differensiert arbeidsgiveravgift – en kjempestor satsing – studielånettergivelse i nord og tiltakssonen i Nord-Troms og Finnmark er eksempler på den type særskilte økonomiske og politiske virkemidler. Problemet vårt – med vekt på «vårt» – er at de ikke virker, eller de virker ikke godt nok, for de har ikke vært tilstrekkelige til å snu utviklingen. Spørsmålet vi må stille oss, er: Hvilke andre av denne type virkemidler er det vi har og kan bruke? Der mener jeg at vi ikke har kommet langt nok. Jeg mener i likhet med representanten Myrseth at å argumentere med at sykehus i Nord-Norge er et nordområdetiltak, er litt sånn på siden.

En av de tingene som er viktig, er å bygge kunnskapsnav og å bygge en kunnskapsstruktur i nord. Da vil det å styrke universitetene våre være viktig fremover. For eksempel har vi et nordområdesenter også i Bodø, ved Nord universitet, som bl.a. driver på med samfunnsfaglig forskning, som det er stor mangel på i nordområdene. De har et godt kontaktnettverk i Russland. Det ønsker Arbeiderpartiet å videreutvikle og styrke.

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide [16:03:10]: Helt på tampen av debatten vil jeg bare svare på et par av de refleksjonene representanten Sivertsen hadde knyttet til miljø og Arktisk råd. Det er helt riktig som han peker på, at de som er de største utslipperne, som vi diskuterte i replikkordvekslingen, er også de som må gjennomføre de største tiltakene.

Det som etter min oppfatning er noe av det mest positive med Arktisk råd, er at vi til tross for at USA under den forrige administrasjonen ikke ønsket henvisninger til f.eks. klimaendringer i sluttdokumenter fra ministermøtet i Arktisk råd i 2019, som også var årsaken til at vi for første gang ikke fikk et sluttdokument fra ministermøtet, har det praktiske arbeidet i arbeidsgruppene knyttet til miljø- og klimaspørsmål gått videre. Det mener jeg er veldig positivt. Det betyr også at når vi nå får en helt ny vektlegging av dette temaet med den nye administrasjonen, er det masse godt arbeid å bygge på. Men det er klart det har en stor og symboltung effekt at vi får en sluttuttalelse fra det kommende ministermøtet som også tar opp i seg disse spørsmålene.

Så til spørsmålet om felles interesser med Russland. Vi har mange, og vi har alltid, både i denne regjeringen og i foregående regjeringer, gjort det til et stort poeng å investere i og forvalte det vi har felles av interesser, og som vi bare kan løse i fellesskap når det er utfordringer. På tross av pandemien og at den setter sterke begrensninger for reiser, har vi altså fortsatt å gjennomføre f.eks. kommisjonsmøter digitalt. Det er selvfølgelig ikke det samme som å møtes, men det er i hvert fall en måte å holde arbeidet gående på. Når det gjelder torskestammen og forvaltning av den, mener jeg det er kanskje et av de beste eksemplene på hvordan dette samarbeidet har materialisert seg til beste for begge land. Det er altså nå verdens best forvalta torskestamme, som genererer inntekter på ca. 10 mrd. kr på hver side hvert år. Det er et eksempel som også mange andre er interessert i andre steder i verden, for de ser at dette samarbeidet er mulig.

Jeg skal ikke trekke det for langt med de sikkerhetspolitiske diskusjonene, særlig ikke nå som representanten Petter Eide ikke er her. Det kommer allikevel neppe som noen overraskelse på han at vi ikke deler sikkerhetspolitisk analyse av det som skjer i nord. Det er en realitet at Russland, selv om de ikke representerer en direkte trussel mot Norge, er en strategisk utfordring for NATO. Representanten Morten Wold var inne på en av hovedårsakene til det. Det er nye strategiske kapasiteter som gjør det mulig å avskjære alliert støtte ved GIUK-gapet, og dermed utgjøre en strategisk trussel for NATO.

Så er det altså sånn at Norge aldri ville stille seg i en situasjon der vi ikke påtaler brudd på folkeretten. Når et land går inn og tar en del av et annet land med makt i 2014, er det helt åpenbart at vi, sammen med våre nære allierte, skal stille oss i fremste rekke for forsvaret av folkeretten.

Statsråd Linda Hofstad Helleland [16:06:29]: Jeg registrerer at det er flere som sår tvil om regjeringens motivasjon og ønsker for nordområdene. Det må jeg si at jeg føler er uberettiget. Jeg synes at det er en urimelig kritikk. Og så blir vi av Arbeiderpartiet kritisert for at vi ikke har noen konkrete satsingsforslag. Jeg kunne lese opp de forslagene som står i nordområdemeldingen som er konkrete. Jeg viser til andre statsråders og departementers arbeid på ulike felt, som vil ha svært mye å si for Nord-Norge. All den tid Arbeiderpartiet er så høye og mørke, er det veldig spesielt at det ikke er massevis av konkrete forslag å lese i denne innstillingen. Det er jo overraskende få.

Særlig også når vi virkelig kunne lese at Arbeiderpartiet og representanten Myrseth var ute for noen måneder siden og sa at vi «tuller ikke med vårt partiprogram» i Arbeiderpartiet og lovte å realisere Nord-Norge-banen, ser vi dag at det er et utredningsforslag, som kommer i tillegg til det arbeidet som regjeringen allerede har satt i gang – det er et utredningsforslag. Så får man krangle partiene imellom om hvem det er som skal støtte hva i morgen, men å fremstille det som en realisering av Nord-Norge-banen er vel å gå litt langt.

Så har jeg savnet en viktig sak i debatten i dag. Det handler om EØS. Vi ser at Nord-Norge er veldig avhengig av – hele landet er avhengig av – arbeidsinnvandring. EØS-avtalen og Norges tilknytning til Europa er viktig for å sikre arbeidskraft og nye innbyggere. Jeg er bekymret for, når vi har partier på Stortinget som ønsker å sette EØS-avtalen i spill, at det stopper opp mulighetene for å skape nye jobber, og det rammer landsdelen også med befolkningsnedgang. Det er vel få steder som er mer avhengig av EØS-avtalen enn Nord-Norge. Over 80 pst. av eksporten går til EØS-området, og når jeg er i samtale med nordnorske bedrifter, er det ingenting annet de er mer opptatt av. Vi har fiskevær langs hele kysten av Nord-Norge som vil gå en svært tung og vanskelig tid i møte hvis Senterpartiet skulle komme i regjering og begynne å sette denne viktige avtalen i spill. Man kan jo spørre seg om Senterpartiet virkelig lytter til folk og næringsliv i nord, sånn som f.eks. på Husøy på Senja med 300 innbyggere, som produserer og selger sjømat for 1 mrd. kr årlig. EØS-avtalen er så fundamentalt viktig for at hele det lokalsamfunnet skal kunne virke. Det er derfor regjeringen også i nordområdemeldingen legger vekt på verdiskaping, mulighetene for økt kompetanse, gode rammevilkår for bedriftene, infrastruktur og vekst og utvikling i regionen.

Per-Willy Amundsen (FrP) [16:09:51]: I dag behandler vi en stortingsmelding, og det er nettopp det: en stortingsmelding. Det som ikke er vedtatt tydelig og klart i etterkant av denne debatten, i morgen, er svulstige ord. Det er uten innhold, og det er noe som departementene nødvendigvis ikke kommer til å forholde seg til i fremtiden. Den virkelige nordområdepolitikken, det er den vanlige politikken som vi jobber med hver eneste dag – når man skal vedta Nasjonal transportplan, når man skal vedta en ny langtidsplan for Forsvaret, som vi nettopp har vedtatt, når man skal gjennomføre enda mer innskjerpende klimatiltak som legger begrensninger på befolkningen enda mer, øke bensinpriser, osv., noe som har stor betydning i Nord-Norge, og ikke minst verneplaner. For det er to ting som henger sammen, og som man ofte hører når man snakker om Nord-Norge: ja, det er flott og fint, man har reinsdyr og noe midnattssol. Det er liksom postkortet av Nord-Norge. Det er ofte det det snakkes om. Det snakkes ikke om næringslivet, og da det private næringslivet, grunnlaget for arbeidsplasser og grunnen til at folk bor langs kysten. Det er fordi man har drevet næring, man har skapt verdier, man har skapt inntekter til samfunnet. Og det er det vi må legge til rette for hvis folk skal bo i Nord-Norge. Man må ha noe å gjøre!

Da er det forstemmende at man er mer opptatt av å verne enn å legge til rette for arbeidsplasser. Da snakker jeg – det var flere som var inne på det – om Nussir, f.eks., som er stjerneeksempelet. Der måtte man jobbe i 15–20 år for å få realisert et prosjekt som måtte behandles av tre departement, to direktorat og til slutt måtte behandles to ganger i regjering før vedtaket endelig ble fattet, og man kunne sette i gang. Men selv da er man ikke ferdig, for Sametinget gir seg jo selvfølgelig ikke. De fortsetter og forsøker å stoppe et lovlig vedtatt prosjekt ved å gå på investorene. En ganske, skal vi si, useriøs fremgangsmåte fra Sametinget.

Det handler også om hvordan vi får lov til å bruke utmarka vår. Det handler om motorferdsel i utmarka, at vi får lov til å ha boglede og ta i bruk naturen på alle måter, der det er rom for oss alle. Det er gjennom den konkrete politikken vi bygger Nord-Norge og skaper det Nord-Norge som kan være den økonomiske motoren for hele Norge i fremtiden – for det kan og vil Nord-Norge være. Vi har en høyere økonomisk vekst sammenliknet med resten av landet, og det er nettopp fordi vi har det unike næringsgrunnlaget. Men da må vi få lov til å bruke det, og det gjør vi i praktisk politikk, det gjør vi ved å stoppe verneplaner, det gjør vi ved å bore etter olje og gass i Lofoten og Vesterålen, og det gjør vi ved å tillate næringsdriften, mineralnæringen, å få utvikle seg og ved å bygge landsdelen. Det er den reelle politikken for Nord-Norge, ikke festtaler og ikke høytflyvende utenrikspolitikk.