Stortinget - Møte torsdag den 3. juni 2021

Dato: 03.06.2021
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 594 S (2020–2021), jf. Dokument 8:208 S (2020–2021))

Innhold

Sak nr. 9 [17:40:58]

Innstilling fra familie- og kulturkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Mona Fagerås, Nicholas Wilkinson og Freddy André Øvstegård om en langtidsplan for barn og unge (Innst. 594 S (2020–2021), jf. Dokument 8:208 S (2020–2021))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får også en taletid på inntil 3 minutter.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [] (ordfører for saken): Jeg takker komiteen for samarbeidet i denne saken, hvor SV foreslår at regjeringen legger fram en stortingsmelding om en langtidsplan for å styrke barn og unges viktigste kommunale og statlige tilbud og tjenester, inkludert, men ikke begrenset til utdanning, barnevern, frivillighet, psykisk helse for barn og unge, fritidstilbud og tiltak mot vold og overgrep.

Komiteen deler forslagsstillernes bekymring hva gjelder pandemiens konsekvenser for barn og unge. Koronaåret har vært krevende og utfordrende på mange måter, og alle har fått med seg at særlig vanskelig har det vært for barn og unge, selv om det i vurderingene av smitteverntiltak fra både nasjonale og lokale myndigheter har vært fokusert på å skjerme barn og unge så langt det har latt seg gjøre.

Ikke minst har barneombudet vært opptatt av dette og i møte med komiteen 4. mai i år gitt utrykk for hvor bekymret hun er for konsekvensene av koronapandemien for barn og unge, både på kort og på lang sikt. Hele komiteen deler den bekymringen.

Likevel er det bare komitémedlemmene fra Senterpartiet og Arbeiderpartiet som støtter forslaget vi nå debatterer, og jeg vil nå argumentere kort for hvorfor vi i Senterpartiet gjør det, og overlater til representantene fra de andre partiene å argumentere for sitt syn.

Selv om Senterpartiet er opptatt av at vi ikke må ha unødvendig mange planer og heller være fokusert på å følge godt opp de vi lager, ser vi behovet for en slik stortingsmelding med en langtidsplan. Vi har lyttet til barneombudet, som gir sin støtte til forslaget, og vi registrerer også den store støtten forslaget har blant andre aktører som er viktige i arbeidet for barn og unge, som Redd Barna, Kirkens Bymisjon og Landsrådet for barne- og ungdomsorganisasjoner.

Ikke minst velger vi i Senterpartiet å støtte forslaget fordi vi lytter til koronakommisjonens funn og anbefalinger i sin rapport til regjeringen, som på side 28 skriver følgende viktige ord som jeg tenkte å avslutte med ved å lese dem opp i sin helhet, da de er verdt å bli minnet om:

«Barn og unge bærer en stor byrde under pandemien, og konsekvensene kan vise seg å vare utover i livsløpet til dem som er unge i dag. Hjemmeskole og digital undervisning kan gi mindre motivasjon og dårligere vilkår for læring. Det kan føre til frafall og gi varige konsekvenser for jobbmulighetene senere i livet. Sårbare barn og unge har vært særlig utsatt under pandemien. Flere viktige tjenester falt helt eller delvis bort våren 2020. Det er bekymring for at omfanget av omsorgssvikt, vold og overgrep har økt under pandemien, men det foreligger foreløpig ikke sikre tall om dette. Myndighetene må utvikle planer for hvordan man skal sikre at sårbare barn og unge blir fanget opp og ivaretatt i framtidige kriser.»

Med dette tar jeg opp det forslaget Senterpartiet har fremmet sammen med Arbeiderpartiet og SV.

Presidenten: Representanten Åslaug Sem-Jacobsen har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Tage Pettersen (H) []: La meg starte med å takke representantene bak forslaget for initiativet. Høyre deler selvfølgelig forslagsstillernes bekymring for pandemiens konsekvenser for barn og unge. Koronaåret har vært krevende og utfordrende på mange måter, og særlig vanskelig har det vært for nettopp barn og unge.

Samtidig vil jeg minne om at vi for kun to uker siden debatterte et forslag som tok opp i seg mange av de samme bekymringene for ungdomsfrivilligheten. En samlet komité skriver i våre merknader at vi merker oss

«statsrådens vurdering av representantforslaget, og viser til at en rekke stortingsmeldinger, handlingsplaner og strategier er iverksatt som dekker de feltene representantforslaget fra Sosialistisk Venstreparti adresserer».

Regjeringspartiene viser til at regjeringen har vært tydelig i sine prioriteringer av barn og unge i håndteringen av pandemien, men anerkjenner samtidig at denne gruppen har blitt rammet særdeles hardt. Denne problemstillingen ble også godt belyst i interpellasjonsdebatten i Stortinget 6. mai i år.

Flere har trukket fram behovet for bedre samarbeid på tvers av sektorer. Det må tas på alvor. Samtidig vil vi få trekke fram frivilligheten som en av de fremste fellesarenaer for mestring og opplevelser på tvers av generasjoner, geografi og samfunnslag.

En stor utfordring er at den norske modellen i stor grad legger opp til sektortenkning i departementene, etater, direktorater og ikke minst også på forvaltningsnivå, hvor mye ansvar ligger hos kommunene som er nærmest innbyggerne. Høyre opplever at regjeringen det siste året mer enn noen gang har jobbet mer planmessig, tverrsektorielt og målrettet for å ta vare på sårbare barn og unge under pandemien.

Forslagsstillerne tar til orde for en stortingsmelding på linje med langtidsplanen for Forsvaret og transportsektoren. Det er ikke sammenlignbart med det brede tjenestetilbudet til barn og unge, vil jeg våge å påstå. Forslagsstillerne løfter fram områdene – men ikke begrenset til – utdanning, barnevern, frivillighet, psykisk helse, fritidstilbud og tiltak mot vold og overgrep, som de ønsker inn i en slik langtidsplan. Dette illustrerer på en god måte både de problemstillingene som allerede er med koordinering, og også at det er svært vanskelig å utarbeide én langtidsplan som skal favne denne bredden.

Avslutningsvis vil jeg gjøre Arbeiderpartiets ord fra en tidligere debatt denne våren til mine: Er det noe vi har nok av, er det gode planer. Da er det ikke en ny langtidsplan vi nå trenger, men en god og forutsigbar oppfølging av den kunnskapen og de planene vi allerede har.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Vi vet altfor godt hvor hardt koronakrisen har rammet særlig barn og unge. Antall alvorlige voldssaker mot barn har økt med over en tredjedel. Det har vært en kraftig økning i antall ungdommer som har blitt innlagt med eller søker hjelp for spiseforstyrrelser.

En rekke organisasjoner som jobber med barn og unges psykiske helse, har varslet om et kraftig økt trykk og frykt for det de kaller en pandemi av psykiske lidelser etter koronapandemien. Ikke minst er det sånn at antall unge som rapporterer at de føler seg ensomme, har økt.

Jeg spør: Er det noen i denne sal eller noen i regjeringen som er overrasket? For det burde ingen være når advarslene fra Barneombudet og en rekke organisasjoner har vært helt tydelige om dette helt fra dag én i denne pandemien.

Spørsmålet er nå hva vi skal gjøre for barn og unge på vei ut av pandemien og i tiden etter. Skal vi tillate at alle de negative konsekvensene av krisen for barn og unge skal få sette seg og bli til langvarige konsekvenser? Eller skal vi gjøre noe nå for å ruste opp barn og ungdoms viktigste tilbud og tjenester?

I politikken bruker vi langtidsplaner for å lage en mer forutsigbar styring av særlig viktige områder. Det er planer som er til for å kunne utvikle noe over tid og ikke bare la det svinge fra år til år. Vi har langtidsplaner for Forsvaret og for samferdsel, for tanks og veier, men vi har ikke en langtidsplan for vår viktigste ressurs, nemlig barna.

Tiden har aldri vært bedre enn nå for å gjøre dette grepet og lage en plan som gir forutsigbarhet til kommunene, som står for mange av barn og unges viktigste tilbud og tjenester og som bygger disse ut, en plan for statens egne tiltak, oppbygging av dem over tid, en plan for utvikling av barnevern, en plan for psykisk helse for barn og unge, en plan for fritidstilbud for barn og unge, en plan for tiltak mot vold og overgrep osv.

Men det vil ikke regjeringen prioritere. Jeg vil bare bemerke at denne regjeringen har lagt fram 19 stortingsmeldinger dette halvåret, men å si at vi skal lage én som handler om barn og unge på tvers av alle områder, det vil de ikke.

SV gikk for en del år siden til valg på «Barn og unge først». Den parolen tror jeg vi må ta fram igjen.

Trond Giske (A) []: Dette er et tema som hadde fortjent en bedre skjebne enn en debatt på tampen av et stortingsmøte i 25 varmegrader. Det er ingen tvil om at en samstemt komité faktisk sier at det er mange som trenger hjelp som ikke får det. En samstemt komité sier at en av grunnene er at det er for stor sektortenkning, at etater, fagfolk og ulike institusjoner ikke samarbeider godt nok. Komiteen sier også samstemt at pandemien har forsterket disse problemene.

Det er da vi som er forslagsstillere, og som ønsker at noe skal gjøres, sier at man av og til må gå sammen og lage en plan. Det er særlig når sektorer ikke samarbeider godt nok, når man driver på hver sin tue og ikke jobber mot et felles mål, at en stortingsmelding kan ha noe for seg.

Jeg er helt enig i at planer ikke er nok, men for å få ulike sektorer til å jobbe sammen er en stortingsmelding faktisk et veldig hensiktsmessig virkemiddel. For da inviterer man ulike departementer og forvaltningsnivåer, har kanskje til og med en høring med ulike organisasjoner og interessegrupper, og så setter man opp mål, tiltak og planer for hva de ulike sektorene, institusjonene og forvaltningsnivåene skal gjøre sammen.

Det er det som mangler. Én ting er de mest sårbare, som vi jo hører om, som har fått forsterket problemene under nedstengningen, om det er psykiske problemer, om det er vold og overgrep, om det er rusproblemer, eller om det er de som sliter mest på skolen, og som ikke får den hjelpen, eller et barnevern som ikke fungerer godt nok under en pandemi. Men jeg tror dette er mye mer omfattende. I disse dager har lærere rundt omkring i hele Norge jobbet på spreng for å sette vurdering på elever etter at man har hatt mye hjemmeskole, etter at året har vært veldig annerledes. Det fortelles om et enormt press også på vanlig presterende ungdommer, også på dem som gjør det godt på skolen, hvor flere forteller om psykiske problemer, om en slitasje og et press som er helt annerledes enn vanlig.

Det er da det hadde vært veldig bra om vi gikk sammen og spurte hvordan alle disse fagfolkene – lærere, assistenter, barne- og ungdomsarbeidere, psykologer, barnevernstjeneste, miljøarbeidere, fritidssektoren og skolesektoren i lag – alle sammen – kan jobbe for å sørge for at barn og unge får en god hverdag nå når pandemien etter hvert forhåpentligvis letter.

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Jeg deler representantenes bekymring for hvilke konsekvenser pandemien har hatt for barn og unge. Særlig bekymret er jeg for dem som allerede hadde det vanskelig hjemme, og som fikk det enda vanskeligere da samfunnet ble stengt ned.

Målet vårt har vært å skjerme barn og unge mot smitteverntiltak så langt som mulig. Barn og unge har vært den høyeste prioriteten vår, og hvis en ser på naboland, har vi prioritert f.eks. åpningen av barnehager og skoler på en helt annen måte. Det er ikke lenge siden femteklassingene i Danmark omsider fikk full uke på skolen igjen, mens vi har klart sånn hovedsakelig å holde åpent hele tida, og det er jeg veldig glad for.

Vi har også fortløpende vurdert behovet for, og vi har også kommet med, kompenserende tiltak i de ulike økonomiske tiltakspakkene som vi har fremmet i løpet av det siste året. Så det gjøres allerede en stor innsats for barn og unge gjennom en rekke stortingsmeldinger, handlingsplaner og strategier som dekker områdene som representantene tar opp.

Pandemien har bidratt til å forsterke utfordringsbildet, og planene og meldingene er derfor fortsatt høyst aktuelle. I arbeidet med å følge dem opp og også komme med nye planer – vi kommer f.eks. straks med en egen handlingsplan mot vold i nære relasjoner, en om internettrelaterte overgrep – må vi lære av de erfaringene pandemien har gitt oss, og ta høyde for konsekvensene av den.

Etter min vurdering er det ikke en langtidsplan vi nå trenger, og i alle fall ikke en som er etter modell fra NTP og LTP, for det mener jeg ikke er hensiktsmessig på dette området.

Vi har hele tida jobbet planmessig og målrettet for å ivareta sårbare barn og unge under pandemien, vi har samarbeidet tett og godt på både departements- og direktoratsnivå hele veien, og vi har hatt tett dialog med Statsforvalteren, som kjenner kommunene best. Dette arbeidet vil vi fortsette med også nå i gjenåpningsfasen.

Noe av det første vi gjorde, var å sette ned en egen koordineringsgruppe på direktoratsnivå. De har rapportert jevnlig til meg, og vi har også hatt koordinering på tvers av departementene. Min opplevelse er at vi gjennom det siste året har klart å jobbe enda mer sammen på tvers, nettopp for å kunne se ungene og den helhetlige situasjonen og komme med helhetlige tiltak.

I revidert nasjonalbudsjett styrker vi innsatsen for å redusere negative konsekvenser av pandemien for de sårbare gruppene, og ikke minst barn og unge, med opp mot 1 mrd. kr på ulike departementers områder. Vi skal ta ekstra godt vare på dem som har hatt det vanskeligst gjennom krisen. Derfor skal vi ivareta dem som har opplevd vold og overgrep, vi skal gi flere mulighet til å reise på ferie- eller fritidstilbud i sommer, vi skal gjøre mer med de psykiske helseutfordringene, og vi skal tette kunnskapshullene i utdanningen.

Det er for tidlig å trekke alle konklusjoner, men jeg er enig i at vi vet at det er mange som har slitt, og derfor må vi fortsette den styrkede innsatsen. Det kommer jeg til å følge tett, bl.a. i budsjettet for neste år.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Det er, som mange har vært inne på nå, veldig mange ting og områder vi kunne tatt opp, også i en sånn replikkveksling, for det skjer jo en utvikling som er negativ på veldig mange områder hele veien. Men jeg tar opp en ting som ble brakt til torgs i går fra Idrettsforbundet, nemlig at det var 185 000 færre medlemmer i idrettslag i fjor. Jeg kan bare anta hvor mange som har sluttet i år på grunn av pandemien. Det har store konsekvenser for folkehelsen vår og for oppvekstvilkårene i lokalsamfunnene. Nå skisserer statsråden at man snakker bra sammen, de ulike statsrådene og departementene, men hva tenker statsråden om akkurat denne problemstillingen? Hvordan tenker han at man best mulig kan angripe den, særlig med tanke på at breddeidretten ikke akkurat er det som regjeringen er mest opptatt av om dagen?

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Jeg så den saken, og jeg skal være forsiktig med å bevege meg for mye inn på kulturministerens område. Men det er ingen tvil om at det bekymrer meg.

Jeg tror frivilligheten for det første er ekstremt viktig mer strukturelt for landet, men betydningen av det å være medlem i ulike frivillige lag og organisasjoner er stor for enkeltmennesket. Derfor tror jeg også vi må ha en felles dugnad for å legge til rette for at de kan komme tilbake igjen.

Jeg tror ett av de viktige satsingsområdene som denne regjeringa har hatt, er fritidskortet. Det vil bli kjempeviktig framover, for det betyr at barn og unge, hver enkelt av dem, vil få inntil 2 000 kr som de kan bruke på sin aktivitet. Det tror jeg også vil være med og stimulere til at flere kommer tilbake igjen.

Men jeg vil også si veldig tydelig at vi har vært opptatt av dette hele tida. Vi har valgt å prioritere barn og unge først og så arbeidsplasser. Vi ønsker å gjøre det vi kan for å åpne breddeidretten når det er forsvarlig, og der er det også helsemyndighetenes tilbakemelding som vi venter på. Hvis alt går som det skal, er det minimum tre uker mellom hvert trinn, og da er det ikke altfor lenge til vi kommer til trinn 3.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Jeg ser at statsråden i brevet til komiteen om denne saken sier at selv om det er ettårige statsbudsjetter, planlegger staten lenger enn det – og det håper jeg jo virkelig! Men problemet er at alle de som hver dag nå jobber intenst for barn og unge ute i kommunenes tilbud, i barnevernet eller i frivilligheten eller i barnehagene, ikke aner hva slags overføringer de kan forvente seg om ett år. Og i årets kommuneproposisjon blir det veldig tydelig når det varsles at de øremerkede stillingene til det kommunale barnevernet og pengene til det vil forsvinne og gå over i kommunerammen. Det gjør det vanskelig å bygge opp et viktig tilbud eller tjenester for barn over tid. Dette har vi jo sett når det gjelder både veier og tanks. Derfor har vi langtidsplaner der – det veier opp for den uforutsigbarheten. Hvorfor skal vi ikke ha den samme langsiktige planleggingen for barn og unge på tvers av sektorer ute i kommuner og frivillighet?

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Jeg tror samfunnet bygges best nedenfra, og jeg tror vi har dyktige lokalpolitikere som engasjerer seg for det beste i sin kommune. Og så er kommunene veldig forskjellige. Derfor tror jeg det er veldig viktig å fjerne øremerking når det har fungert en stund etter at en har ment at det har vært riktig virkemiddel, og legge det inn i ramma, og at kommunepolitikerne kan prioritere det de mener er best for barn og unge i sin kommune.

Jeg registrerer at det har vært en sterk økning i antall ansatte i barnevernet de siste åra, der vi har sørget for 1 400 nye årsverk fra 2013 til 2019. Så øremerking er ikke det eneste svaret.

Når det er sagt, er det jo mange kommunepolitikere som ønsker langsiktighet i bevilgningene til kommunene, men det er et svært komplekst område å gi forutsigbarhet på. Jeg har heller ikke sett at SV i kommuneproposisjonen har fremmet forslag om hva de ønsker å gi til kommunene i 2023, 2024 eller 2025. Det er fordi vi har andre virkemidler for å styre det.

Jeg vil si at barn er viktigere enn tanks, men det er enorme investeringer i noen av de sektorene som det vises til, noe som er en stor forskjell på disse feltene.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Ingen partier planlegger for flere år av gangen i kommuneproposisjonen eller i hvert fall fremmer det i kommuneproposisjon. Det er litt av bakgrunnen for at vi peker på en langtidsplan for dette feltet, for å gi forutsigbarhet.

Statsråden sa i sitt innlegg at det er gode erfaringer med å jobbe på tvers av sektorer nå under pandemien, og det er veldig gledelig. Mitt spørsmål er hvorfor vi ikke skal lære av det og begynne å gjøre det permanent gjennom det langsiktige planleggingsarbeidet framover. Det er akkurat det som blant andre Barneombudet peker på når de gir sin støtte til dette forslaget, at det må jobbes mer på tvers. Nå har vi lært at det kan vi gjøre, det har funket i løpet av pandemien. Hvorfor ikke gjøre det også framover gjennom en stortingsmelding?

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Jeg tror jeg svarte komiteen i brevet mitt – om noen av de ulike prosessene som vi har, der vi jobber på tvers. Jeg er helt enig i at det ikke er noe man bare skal gjøre under pandemien. Men der det er blitt framstilt som at man gjennom pandemien ikke har klart å jobbe på tvers, er min opplevelse kanskje det motsatte; man har jobbet kanskje enda mer på tvers og sett ting mer i sammenheng enn det man har klart før, og det synes jeg er en styrke. 0–24-samarbeidet, opptrappingsplanen mot vold og overgrep, det arbeidet vi har med handlingsplanen knyttet til vold i nære relasjoner, osv. – det er veldig mye arbeid som skjer.

Det var vel representanten fra Høyre som viste til at Arbeiderpartiet tidligere har nevnt at det er tid for handling og ikke bare planer. Det er litt sånn jeg også tenker. Vi har veldig mange planer, som er desto viktigere i den situasjonen vi er i nå, for det veldig mange av rapportene viser, er at det er de ordinære tiltakene som er viktigst. Så det rammeverket, de handlingsplanene, stortingsmeldingene som ligger der, må bare forsterkes enda mer. Derfor er mitt svar: tiltak i RNB og tiltak også når budsjettet kommer til høsten.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Det er dumt å ha en plan uten å handle, men det er kanskje enda dummere å handle uten en plan. Derfor kommer dette forslaget.

Statsråden sier videre i svaret at det er for tidlig å trekke konkusjoner om krisens konsekvenser for barn og unge, vi må følge utviklingen videre før vi bestemmer hva vi skal gjøre. Jeg er enig i at vi ennå ikke vet den fulle rekkevidden av de svært alvorlige konsekvensene som barn og unge opplever nå, men ville det ikke da være nettopp det vi trenger: å sette i gang arbeidet med en helhetlig plan, en stortingsmelding for barn og unge – som kan samle inn all kunnskapen, lage grunnlaget for et skikkelig krafttak over flere år? Hvorfor må vi vente med å sette i gang et sånt arbeid til vi har sett konsekvensene? Hvorfor er regjeringen så tålmodig før man kan sette i gang de store grepene, hvis man skal ta den begrunnelsen som statsråden bruker i sitt svar til komiteen, på alvor?

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Nå må vi først rydde litt her, for det representantforslaget gjør, er å vise til at det er lagt fram stortingsmelding om langtidsplan for Forsvaret og for transportsektoren, og forslagsstillerne ønsker det samme for barn og unge – en stortingsmelding som legger opp en plan om hva som skal satses på når det gjelder viktige tjenester for barn og unge i en fireårsperiode. Det er ikke sånn man jobber på disse feltene, og jeg mener det er fornuftig, fordi veldig mye av dette ligger til kommunene, og man vil få en enorm statlig styring. Derfor overrasker det meg veldig at Senterpartiet er med på dette forslaget.

Jeg er enig i at vi må få mer kunnskap – jeg har selv snakket med barneombudet også – og derfor skjer det mange prosesser med å innhente kunnskap. Mye av det er oppsummert i revidert, og der har sikkert representanten sett på tiltakene og helheten i det. Vi jobber også med det samme opp mot budsjettet. Jeg er bare uenig i at dette er det beste virkemiddelet, for i en langtidsplan for vei eller forsvar er det enorme investeringer som må times på en annen måte. Jeg vil ha enorme investeringer, men det gjøres på en annen måte når man satser gjennom enten kommuneøkonomien eller f.eks. økt barnetrygd.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Jeg måtte tegne meg til en siste replikk når statsråden nevner kommunene, for en av de kommunene som virkelig har opplevd de negative konsekvensene av denne pandemien, kanskje særlig når det gjelder barn, er Oslo. Oslo kommune har selv vært ute og sagt at det er akkurat denne typen langsiktighet og forutsigbarhet de ønsker. De har tatt til orde for en langtidsplan for barn og unge. Og hvorfor er kommunene opptatt av det? Det handler ikke om statlig overstyring av kommunene, det handler om forutsigbarhet. De skal ha en viss idé om hvor mye penger det er til sommerskole eller til overføringer til kommunene også om ett eller to år, så man kan utvikle tjenestene sine over tid. Mener statsråden virkelig at den typen forutsigbarhet – styringssignaler over tid – er overstyring?

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Ja, definitivt, hvis det er på den måten som er beskrevet i representantforslaget, man tenker. Hvordan skal man klare å få en fireårig plan for barnehage, for skole, for ungdomsarbeid – for alt det som skjer i en kommune? Hvis man kun snakker om hva man tenker å gi av bevilgninger til kommunene, kan man enkelt si et tall, men demografien vil spille inn, det er masse endringer som vil spille inn løpet av en fireårsperiode. Så det er et veldig komplisert regnestykke.

Vi ønsker selvfølgelig en størst mulig forutsigbarhet, men jeg tror jeg kan stå her og garantere at hvis det blir et regjeringsskifte, kommer dette aldri til å følges opp, for det vil ikke være den beste måten å styre dette på, og det vil være totalt å overstyre kommunene. Men å gi signaler, forutsigbarhet om veien videre, er vi selvsagt opptatt av. Denne regjeringa har hatt en jevn opptrapping av de frie midlene til kommunene hele veien. Vi har hatt en jevn opptrapping av f.eks. barnetrygden, og lærernormen, som har bidratt til flere lærere. Så å tenke en mellomting her er jeg veldig for, men jeg tror bare ikke dette er det beste og det riktige svaret.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har også en taletid på inntil 3 minutter.

Marianne Haukland (H) []: Jeg mener at vi skal ha respekt for den situasjonen vi har vært i, men jeg tror vi må innse at den ikke kan løses med en «NTP» for barn og unge. Barn og unges situasjon er mye mer kompleks. Halvparten av alle tilbudene som finnes som er statlig finansiert, går jo til barn og unge. Skal vi ha en langtidsplan for halvparten av det både staten og kommunene egentlig driver med – tilbud til våre innbyggere?

Jeg mener retorikken blir litt sånn at man påstår at regjeringen ikke vil prioritere barn og unge, fordi man ikke ønsker å gå med på dette forslaget. Vi har veldig mange viktige handlingsplaner som går inn på disse områdene. Vi har veldig mye god politikk, som det står om i Granavolden-plattformen, ting som man har lyst til å gjennomføre. Barne- og ungdomskulturmeldingen vi har levert, der mye av dette inngår, skal vi diskutere på mandag. Kommunene lager mange kommunale planer om dette, der de ser sitt arbeid for barn og unge i en sammenheng.

Det er mye som allerede gjøres: tidlig innsats, opplæringsloven, fagfornyelse. Man ser det i et bredere og større perspektiv enn bare for en fireårsperiode. Det mener jeg vi skal ha respekt for. Politikken til denne regjeringen har vært: Vi har bare én barndom – og mulighetene barn og unge har, skal vi ta godt vare på. Derfor stemmer jeg gladelig ned dette forslaget, for jeg føler at det ikke svarer på den utfordringen. «Langtidsplan» høres ut som et fint ord, men det har egentlig ikke det reelle innholdet som hele politikken som rettes mot barn og unge, faktisk har som oppgave å løse.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 9.

Votering, se fredag 4. juni
Forrige kapittel
Neste kapittel