Stortinget - Møte torsdag den 3. juni 2021 *

Dato: 03.06.2021
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 578 S (2020–2021), jf. Dokument 8:119 S (2020–2021))

Innhold

*) Referatet er foreløpig, ikke korrekturlest.

Sak nr. 2 [10:01:27]

Innstilling fra helse- og omsorgskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Kjersti Toppe, Aud Hove, Geir Adelsten Iversen, Per Olaf Lundteigen, Jan Bøhler og Emilie Enger Mehl om en forebyggings- og behandlingsreform innen rusfeltet (Innst. 578 S (2020–2021), jf. Dokument 8:119 S (2020–2021))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil elleve replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

Sveinung Stensland (H) [] (ordfører for sakene): Takk for samarbeidet om rusreformen. Mens det har vært harde tak ellers i rusdebatten, har vi hatt en konstruktiv dialog gjennom hele komitébehandlingen.

Vi er satt til å lande dette og avgjøre rusfeltets videre politiske skjebne. Stortingets flertall stiller seg ikke bak rusreformen. Dette er en tapt mulighet, men det er ikke en tapt sak. Høyre skal jobbe videre for å realisere det som en gang blir vår tids største sosialreform, en kunnskapsbasert ruspolitikk og en felles erkjennelse av at vi ikke vil lykkes fullt ut om vi fortsetter i samme spor. Ikke å skifte kurs er også et valg, men vi lar oss ikke stanse med dette.

Selv om regjeringens rusreform faller, har ikke arbeidet med den vært bortkastet. Vi har reist en viktig debatt om rusfeltet, om samfunnets syn på mennesker med rusutfordringer og om mekanismene som driver narkotikafeltet, fra både et selger- og brukerperspektiv, samt samfunnets reaksjoner og virkemidler.

Jeg kunne valgt å bruke tid på å klage over dem som mener at trussel om straff virker og fortsatt skal spille en rolle i håndteringen av saker som gjelder bruk og besittelse av små mengder narkotika, men velger heller å konstatere at vi har forskjellig syn på hvorvidt straff virker, og om det er mulig å skille mellom brukergrupper i loven. I tillegg begriper jeg ikke hvordan en skal finne en juridisk definisjon på «tung rusmisbruker» egnet til lovregulering. Jeg lurer også på hvorfor trussel om straff virker bedre når en er ung enn når en er tung.

Rusreformen ville vært et stort skifte i norsk ruspolitikk ved at en velger å hjelpe istedenfor å straffeforfølge folk med rusutfordringer. Dette handler i stor grad om et skifte i tenkning og holdning til hva et rusproblem er. Straff skader og gir stigmatisering. Å fjerne stigmatisering vil endre samfunnets syn på rusavhengige og gjøre det enklere å oppsøke hjelp. For de ungdommene som står i fare for å utvikle alvorlig rusavhengighet, står straff i veien for det forebyggende arbeidet. Straff markerer at en handling er klanderverdig. Vårt demokrati bygger på respekten for menneskets frihet, menneskeverd og likhet. Når vi som lovgivere gir straffehjemler, må det da primært være for handlinger som skader andre, og straff må være noe en bruker i siste instans. En straffehjemmel må peke på en handling og være uavhengig av hvem som utfører handlingen. Bare i tilfeller der vi mener en handling er skadelig overfor andre, har vi grunnlag for å påføre borgere et tilsiktet onde.

Legger vi dette til grunn, er det vanskelig å rettferdiggjøre straff for bruk og besittelse av mindre mengder narkotika, både fra et rettsstatlig og fra et moralsk perspektiv, nettopp fordi handlingene primært skader brukeren selv, og det er umulig å skille mellom hvem som skal rammes av en slik straffehjemmel i lovtekst, uten at det går på tvers av likhetsprinsippet. Et mindretall i komiteen løser dette ved å be regjeringen foreslå en sånn lovtekst, men det er bare å låne øre til et nær samlet juridisk miljø – det går ikke.

Vi har fått kastet nytt lys over politiets metoder. Det har vært interessant å få innblikk i politiets forskjellige oppfatninger av hva som er forholdsmessige etterforskningsmetoder, og påtalemyndighetens interne uenighet om det samme. Vi legger selvsagt til grunn Riksadvokatens presisering av dette, senest i brev av 9. april i år. Her er åpenbart lovgivers syn sammenfallende med Riksadvokatens. Vi forventer at politiets praksis er ensartet og i tråd med dette.

Selv om vi ikke vedtar en rusreform i dag, kommer vi et stykke videre. Det blir flertall for å opprette kommunale enheter for rusoppfølging. I lys av at reformen faller, stemmer vi subsidiært for forslaget om å sperre opplysninger om strafferettslige reaksjoner for besittelse og bruk etter tre år. Det blir også flertall for en såkalt god samaritan-lov, som sikrer at en ikke blir straffeforfulgt om en ber om hjelp for seg selv eller andre i ruspåvirket tilstand. Begge disse ville vært overflødige med regjeringens rusreform. Det samme vil å fjerne fengsel som straffereaksjon være, men vi fremmer subsidiært forslag om å fjerne denne straffebestemmelsen og et par andre tilpasninger i lovverket i lys av det. Det ligger ikke an til flertall for dette, da Arbeiderpartiet heller vil vedta et anmodningsvedtak om det samme. Det kan vi støtte subsidiært, men jeg vil anmode Arbeiderpartiet om å revurdere, for da sparer en både tid og arbeid. Vi har lovteksten klar og fremmer den herved. Dette kan tre i kraft raskt. Senest i dagens morgennyheter hørte vi hvordan fengsel som straff i narkotikasaker gjør vondt verre. Vi trenger ikke å utrede dette. Det er bare å stemme for vårt forslag om å fjerne fengsel som straffereaksjon i sånne saker, så får vi ordnet det nå.

Regjeringspartiene stemmer for regjeringens rusreform i sin helhet. Ettersom den faller, stemmer vi for forslagene som jeg refererte til. Vi stemmer subsidiært for Arbeiderpartiets forslag nr. 10 og løst forslag nr. 19. Høyre og Kristelig Folkeparti stemmer mot III.

Jeg tar herved opp de forslag vi står inne i.

Presidenten: Representanten Sveinung Stensland har tatt opp de forslagene han refererte til.

Ingvild Kjerkol (A) []: Rusavhengige har rett til et verdig liv og til nødvendig helsehjelp uavhengig av hvilke rusmidler de bruker. La oss slå det ettertrykkelig fast.

Arbeiderpartiet vil ha en omlegging av dagens ruspolitikk. Personer med rusavhengighet skal møtes med hjelp og behandling istedenfor strafferettslige reaksjoner. Narkotika skal være ulovlig. Narkotika er et samfunnsproblem som bringer med seg store kostnader og menneskelig lidelse. Narkotika truer ikke bare den enkeltes helse og trygghet, men understøtter også organisert kriminalitet i Norge og internasjonalt.

Arbeiderpartiets rusreform bygger videre på et langvarig og sterkt engasjement i vårt parti. Gradvis har forestillingen om at strenge straffer skulle avskrekke fra narkotikabruk, blitt erstattet med et perspektiv om at avhengighet best møtes med handling og hjelp. I 1998 fikk vi landsomfattende tilbud om vedlikeholdsbehandling med metadon, og ruslidelser ble definert som sykdom på begynnelsen av 2000-tallet. Stoltenberg-utvalget, nedsatt av den rød-grønne regjeringen i 2010, løftet mange av de debattene som fortsatt preger feltet. Arbeiderpartiet har sørget for endelig lovfesting av sprøyterommene og en tettere oppfølging av gravide i LAR. I storbyene har vi gått foran for å få etablert røyking av heroin i eget røykerom og injisering av andre narkotiske stoffer enn heroin i brukerrom. Vi har sørget for at man utvider det oppsøkende tilbudet til personer med tyngre rusavhengighet, f.eks. gjennom en styrket satsing på feltsykepleiere, og jobbet for flere legemidler og økt valgfrihet i LAR.

Arbeiderpartiet vil opprettholde et forbud mot narkotika, men foreslår endringer i lovverket som sikrer en avkriminalisering for bruk og besittelse av mindre brukerdoser for tungt rusavhengige, sånn at denne gruppen møtes med god helsehjelp og oppfølging istedenfor straffereaksjoner.

Behandlingsreformen for rusavhengige må ikke svekke det rusforebyggende arbeidet spesielt rettet mot ungdom. Det er nødvendig å styrke rusforebygging i samarbeid mellom skolehelsetjenesten, ungdomsråd, lokalt politi, organisasjonslivet og FAU ved skolene. Sånt arbeid må være kunnskapsbasert. Vi må legge til rette for at ungdom med rusproblemer tidlig fanges opp og møtes med hjelp og tett oppfølging.

I denne innstillingen går vi også inn for å lovfeste kommunenes ansvar for en rusenhet i kommunene. De skal ikke ha ansvar for reaksjoner, slik regjeringen opprinnelig foreslo, men for sosial- og helsefaglig oppfølging. Vi gir også hjemmel til politiet for å kunne bruke kommunens apparat til oppfølgingen. Kommunene står selv fritt til å organisere dette, i tråd med sin lokale handlefrihet. KS skal involveres i arbeidet med faglige retningslinjer.

Det skal være mulig å gå videre etter å ha fått hjelp og etter at man har trådt feil i livet. Det skal ikke hefte ved en for bestandig. Derfor vil vi også begrense hvor lenge bruk og besittelse av brukerdoser forblir i reaksjonsregisteret, til tre år, og vi er glad for at vi får flertall for det i denne innstillingen. Vi må også gjøre det trygt å be om hjelp. Arbeiderpartiet mener det må gjøres klart at de som henvender seg til helsepersonell for hjelp og behandling, eller som tilkaller hjelp ved ulykker, ikke burde frykte for å møte straff. Det får vi også gjennomslag og et bredt flertall for i denne innstillingen.

Politiet må heller ikke bruke tvangsmidler i etterforskning for bruk og besittelse av narkotika som går utover det som er forholdsmessig. Her har det vært en stor debatt. Riksadvokaten har allerede agert. Vi mener at dette er viktig, og rettsprinsippene må ligge til grunn. Her er det forholdsmessighet som er avdekket, som ikke er forholdsmessig, rett og slett.

Så vil jeg helt til slutt fremme Arbeiderpartiets løse forslag nr. 19. Jeg er litt usikker på om Stensland kanskje gjorde det for meg, men jeg gjør det nå en gang til i hvert fall. Det er likt innstillingen, men fordi innstillingen ved en inkurie mangler tidspunkt for ikrafttredelse, må vi gjøre det på denne måten. Så da kommer det altså til erstatning for innstillingen.

Presidenten: Presidenten regner med at representanten også tar opp de forslag Arbeiderpartiet er en del av?

Ingvild Kjerkol (A) []: Det vil jeg gjøre – takk for påminnelsen.

Presidenten: Representanten Ingvild Kjerkol har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Morten Stordalen (FrP) []: Vi behandler i dag en viktig sak. Den er viktig for enkeltmennesker, for pårørende, for familier, for ungdom, for samfunnet, viktig for framtiden.

Fremskrittspartiet har hele veien vært tydelig på at vi ikke støtter regjeringens rusreform slik den ble presentert. Den signaleffekten en avkriminalisering vil ha, er bekymringsverdig, og en generell avkriminalisering er svært omstridt blant både forskningsmiljøer og fagmiljøer som jobber praktisk på feltet.

Både rusreformutvalget og regjeringen bruker stadig formuleringen «fra straff til hjelp» om den foreslåtte reformen. Likevel er det lite i reformen som peker på hvordan forebyggings- og tjenestetilbudet skal bygges opp som følge av at man ville endre reaksjonsform mot narkotikabruk.

Fremskrittspartiet vil ha en rusreform som styrker behandlingstilbudet til dem som lider av avhengighet og er syke, og en rusreform som hjelper ungdom ut av rusbruk med god oppfølging, uavhengig av hvor i landet de bor. Regjeringens rusreform sikrer ikke det. Forslaget vi i dag behandler, er ikke godt nok når det kommer til å følge opp og jobbe forebyggende mot ungdom. Det er ikke godt nok når det kommer til å følge opp dem som har havnet på skråplanet, og som vil ha hjelp.

I forkant av Stortingets behandling av rusreformen utfordret Fremskrittspartiet de andre opposisjonspartiene på å støtte en ettervernsreform for rusavhengige og bedre oppfølging av unge narkotikabrukere. Flere av forslagene som Fremskrittspartiet fremmet, ser ut til å få flertall i dag, og det er jeg glad for. Da får vi en rusreform som skal gi bedre oppfølging til tungt rusavhengige. Dessverre ser det ikke ut til at Arbeiderpartiet eller regjeringspartiene støtter vårt forslag som ville sikret at unge som eksperimenterer med narkotika, får en forpliktende oppfølging fra kommunene.

Behandlingstilbudet til tungt rusavhengige har blitt bedre de siste årene, men det offentlige svikter for ofte når de skal tilbake til hverdagen. Derfor foreslår Fremskrittspartiet en ettervernsreform, der rusavhengige skal bli fulgt opp på en systematisk måte etter behandlings- og fengselsopphold, med oppfølging og bolig.

Mange rusavhengige sendes i dag rett tilbake til sitt tidligere rusmiljø uten en skikkelig oppfølging fra hjelpeapparatet etter at de er ferdig med å sone eller har vært på avrusing. Noen har ikke engang et botilbud som venter på dem, noe som gjør veien tilbake til rusmiljøet kort. Vi må derfor i dag sikre at ettervernet til rusavhengige styrkes, noe jeg er sikker på vil bidra til at langt flere klarer å holde seg rusfrie.

Fremskrittspartiet mener unge som eksperimenterer med narkotika, skal få en forpliktende kommunal oppfølging, uavhengig av hvor de bor. Unge som er på vei inn i rusbruk, må få hjelp til ikke å havne i et rushelvete. Da hjelper det ikke med kun en time uforpliktende oppfølging, som regjeringen foreslår, men vi må lære av de prosjektene som har gode resultater, som TIUR-prosjektet i Ringsaker og Lik praksis i Trøndelag. Jeg håper de andre partiene ser viktigheten av dette og på lik linje med Fremskrittspartiet ønsker en forpliktende oppfølging av unge narkotikamisbrukere.

Narkotika er forbudt, og det skal det fortsatt være. Narkotika er et samfunnsproblem som bringer med seg store kostnader og umenneskelige lidelser. Narkotika truer ikke bare den enkeltes helse og trygghet, men understøtter også organisert kriminalitet i Norge og internasjonalt.

Jeg tar med dette opp Fremskrittspartiets forslag og de forslagene vi er en del av.

Presidenten: Representanten Morten Stordalen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Kjersti Toppe (Sp) []: I dag kunne vi debattert ei av dei aller viktigaste politiske sakene i denne stortingsperioden, nemleg ei reform for solidarisk ruspolitikk som vert kombinert med ei førebyggings- og behandlingsreform. Dessverre vert det i dag ikkje vedtatt ei slik reform. Det er fordi regjeringspartia på førehand hadde bestemt seg for å køyra igjennom ei reform som ikkje hadde støtte verken i befolkninga eller på Stortinget. Rett nok vart det sett ned eit utval, men det rusutvalet hadde eit bunde mandat til å greia ut ein modell for å gjennomføra regjeringa sin ruspolitikk for ei generell avkriminalisering av narkotika. Utvalet fekk klar beskjed om at dei ikkje skulle greia ut om generell avkriminalisering var det rette, men korleis avkriminalisering kunne gjennomførast. Utvalet fekk òg i mandat å greia ut ein modell som kunne gjennomførast innanfor gjeldande økonomiske rammer.

Senterpartiet støttar ikkje ei generell avkriminalisering av narkotika. Vi er bekymra for signaleffekten dette vil gi, og at bruk av narkotika vert ufarleggjort. Særleg er vi bekymra for konsekvensane ei slik reform ville fått for narkotikabruken blant ungdom. Narkotikabruken i Noreg er lav samanlikna med andre land. Vi kan ikkje gå inn for ei reform der vi risikerer ein auke i bruken av narkotika som ein konsekvens av generell avkriminalisering.

Vi ønskjer ei reform som inneber ei omlegging av dagens ruspolitikk, der personar som er avhengige av rus, vert møtte med hjelp og behandling i staden for strafferettslege reaksjonar, men utan at ein innfører ei generell avkriminalisering for alle.

Regjeringspartia meiner at det ikkje finst kunnskap som tilseier at oppheving av straffeansvar i seg sjølv fører til auka narkotikabruk. Den påstanden har skapt stor debatt.

Folkehelseinstituttet har i si høyringsutsegn skrive at «en ikke kan utelukke at narkotikabruken i befolkningen vil øke som følge av reformen». Dei skriv at konklusjonen til rusutvalet om at reforma ikkje vil føra til nemneverdig auke i bruk, «ikke er tilstrekkelig vitenskapelig begrunnet».

Også SERAF, altså Senter for rus- og avhengighetsforskning, peikar på at forbod på generelt grunnlag har dokumentert allmennførebyggjande effekt. Det føreset at det ligg føre ein reell risiko for sanksjonar ved å bryta forbodet. Det står i sterk kontrast til det helseministeren sa ved framlegginga av reforma, at ho byggjer på det beste kunnskapsgrunnlaget som finst.

Den trua som regjeringa byggjer si rusreform på, er ikkje berre omstridt i fagmiljøa, men òg blant fleirtalet av kommunane, politidistrikta og utøvande fagprofesjonar som arbeider tett på unge personar med rusproblem, slik som helsesjukepleiarane. Helsesjukepleiarane viser til at regjeringa si rusreform ville tatt frå dei dei verkemidla som dei til dagen ser fungerer godt, utan at dei vert erstatta.

Føre-var-prinsippet i folkehelsepolitikken talar imot å setja i gang ei liberalisering av ruspolitikken som går lenger enn i noko anna land, når det er så stor usikkerheit om konsekvensane for barn og unge. At avkriminalisering tar bort stigma knytt til rusbruk, er òg usikkert. Stigma kan vera knytt til andre forhold enn strafferammer. Det er i dag stigma knytt til personar som er avhengige av alkohol, sjølv om alkohol er eit lovleg rusmiddel.

Det som det er stor semje om, er at rusavhengige har eit stort behov for både helse- og sosialtenester, og at straff er lite hensiktsmessig for denne gruppa. Regjeringspartia kritiserer Senterpartiets forslag om at rusavhengige ikkje skal strafferettsleg forfølgjast for bruk og innehav av narkotika til eige bruk, men dette forslaget er det god grunn til å gå vidare med. Tidlegare riksadvokat Tor-Aksel Busch fastslår at Grunnlova ikkje står i vegen for differensiert lovgiving, og at det finst fleire døme på at ulike grupper er unntatt straffansvar for gjerningar som elles er straffbare.

Senterpartiet meiner at ei rusreform må ha som mål å redusera narkotikabruken i samfunnet. Regjeringa si reform har ikkje noka slik målsetjing. Senterpartiet fremjar eit eige forslag om ei førebyggings- og behandlingsreform på rusfeltet. Regjeringa si reform har ikkje noko mål om å styrkja behandling og ettervern.

Regjeringa si reform får ikkje fleirtal i dag, og det er bra, for det er ei rusreform som Noreg ikkje treng. Vi treng ei nasjonal satsing på det rusførebyggjande arbeidet og betre behandling og ettervern for dei rusavhengige i helsetenester, i kommunar, i fengsel og i samfunnet elles.

Med det tar eg opp Senterpartiets forslag.

Presidenten: Da har representanten Kjersti Toppe tatt opp de forslagene hun refererte til.

Nicholas Wilkinson (SV) []: Jeg er stolt av at SV fikk et stort flertall på Stortinget i 2017 for at bruk av narkotika skulle flyttes fra straff i justissektoren til hjelp i helsetjenesten – et stort flertall, med SV, Høyre, Rødt, Venstre, Miljøpartiet De Grønne – og Arbeiderpartiet.

Vi har en mulighet til å fjerne stigma – en mulighet til åpne opp samfunnet for bedre helsehjelp og omsorg. Denne muligheten får vi ikke, siden Arbeiderpartiet har endret sin politikk.

Det er noen partier som lytter til dem det gjelder, og til dem som har ekspertisen, som Arild Knutsen eller Kenneth Arctander Johansen, som har delt sin kunnskap om hvorfor straff aldri har virket. Det sier også ekspertene i WHO.

For meg ble kampen mot straff personlig. Min venn Chris døde av narkotika for fire år siden. Straff, bøter og fengsel kunne ikke redde ham. Det kan heller ikke redde andre. Straffepolitikken er urettferdig. Det er to grupper som blir straffet mye: minoriteter og ungdom eller voksne som har lite ressurser. Vi vet at bruken av narkotika er større vest i Oslo enn øst i Oslo. Straffepolitikken blir en fattigdomskontroll, ikke en ruskontroll.

Debatten om rusreformen har gitt brukerne en stemme. Stortinget hørte en hvisking om ruspolitikken for noen år siden. Nå hører vi et rop om endring – et rop for å få hjelp i stedet for straff, et rop om at det skal bli slutt på ulovlige ransakinger av mobil og hjem, og slutt med tvungen stripping eller urin- eller blodprøve. Vi mister en mulighet nå, men jeg er helt sikker på at en rusreform med avkriminalisering vil komme, siden all kunnskap viser at det er den beste løsningen.

Vi har eksempler på at folk ikke ringer ambulanse når deres kjære tar en overdose, fordi de er redde for straffen de kan få. SV har fremmet forslag om ikke å straffe de som prøver å hjelpe andre eller seg selv. Det var bare Miljøpartiet De Grønne og Rødt som støttet det.

Jeg er stolt av at SV får flertall for at de som tilkaller nødetater, ikke skal bli straffet. Det blir lettere å bruke helsetjenesten når de ikke blir redde for å søke om hjelp.

Arbeiderpartiet og Senterpartiet foreslår en rusreform for bare «tunge» rusbrukere. SV aksepterer ikke at disse partiene vil skyve noen folk under bussen fordi de ikke er tunge nok for dem. I forslaget deres får du straff hvis du bruker f.eks. én heroinsprøyte, men hvis du tar to, blir du ikke straffet.

Rusreformen har stor støtte på venstresiden, med SV, Rødt, Miljøpartiet De Grønne – og et stort mindretall i Arbeiderpartiet.

Jeg må avslutte med å si takk til Bent Høie. Han har endret personlig synspunkt og fått hele Høyre med på å hjelpe, ikke straffe, rusbrukere. Høie og regjeringen har fremmet en kunnskapsbasert rusreform. Takk for alt Høie har gjort for å fremme en moderne ruspolitikk, og for at statsråden har gitt brukere en stemme i politikken.

Jeg fremmer alle forslagene SV er med på. SV stemmer sekundært for forslag nr. 10, fra Arbeiderpartiet, i Innst. 612 L for 2020–2021, og for det løse forslaget fra Arbeiderpartiet. Vi støtter Rødts løse forslag.

Presidenten: Representanten Nicholas Wilkinson har tatt opp de forslagene han refererte til.

Carl-Erik Grimstad (V) []: Dette var dagen da vi skulle sette to streker under en av de viktigste sosialpolitiske reformene på mange tiår. Dette var dagen da vi skulle bringe nytt håp til tusener i dette landet som sliter med rusutfordringer, til deres pårørende og deres venner. Dette var dagen da vi skulle bla over til en ny side i dreieboken om norsk historie, ta fatt på å sette fri en stor, stigmatisert pasientgruppe – folk som lever uverdige liv, under dårlige boforhold, ofte med dårlig hygiene. De bærer et kors fordi de gjennom store deler av sitt liv har blitt straffet for sin avhengighetsdiagnose i stedet for å bli gitt passende behandling. Dette var dagen da vi, med brukerorganisasjonene på laget, skulle igangsette et skreddersydd behandlingsapparat av en helt ny dimensjon – samtidig som vi tok fatt på å stanse nyrekrutteringen til dette destruktive miljøet.

Slik gikk det ikke. Og hvorfor? Jo, fordi noen fortsatt sitter fastlåst i fordommene som har preget norsk ruspolitikk siden det gikk ut et bud fra den amerikanske administrasjonen på 1960- og 1970-tallet om å gjøre oss til slaver av verdens narkobaroner.

Vi var så nær. I 2016 sto Arbeiderpartiets lederskap fram i avisene og ønsket Høyre «velkommen etter» da Bent Høie varslet en helomvending i sitt partis ruspolitikk: Høie slår inn åpne dører, ifølge nestleder Hadia Tajik. Nå har Arbeiderpartiet smelt igjen den døren de snakket om, ikke bare i nesen på helseministeren, men på en hel generasjon av norske ungdommer. For dette var en gang en framtidsreform – båret fram på ryggen til FN og WHO, det norske sivilsamfunnet og organisasjoner som Kirkens Bymisjon, Frelsesarmeen og Forandringsfabrikken.

Venstre har i alle de viktigste velferdsreformene det siste århundret stått side om side med Arbeiderpartiet, fra barnelovene til lovgivning knyttet til seriøst arbeidsliv. Dette er det mange eksempler på, som representanten Kjerkol nevner noen av. Etter linjeskiftet – og splittelsen i Arbeiderpartiet på siste landsmøte – skiller vi lag i sosialpolitikken. Vi går hver vår vei.

At ikke Arbeiderpartiet lenger er til å stole på når det gjelder forsvaret av «dem som sitter nederst ved bordet», slik sjargongen går, vil stå der som en skamplett i partiets historie for lang tid framover. Det bør gi velgerne i høst noe å tenke på, for med kombinasjonen av Senterpartiet og Arbeiderpartiet kan det gå lang tid til vi igjen kan ta fatt på rusreformutredningen – denne banebrytende juridiske avhandlingen som har vekket stor anerkjennelse. Det er ikke en tid vi har, for mens Arbeiderpartiet sliter med uenigheten i eget parti, skriker den årlige overdosestatistikken mot oss og minner oss på at vi får de politikerne vi fortjener.

Det vi står igjen med etter voteringen i dag, er ingen reform. Reformen er borte, fjernet, skrotet, tilintetgjort, satt på vent. Restene av den er en kalket grav over norsk ruspolitikk.

Men noe nytt er født. Alliansen av partier på venstre- og høyresiden i norsk politikk, støttet opp av tallrike organisasjoner som jobber innen rusfeltet, sammen med akademia, representerer det tyngste faglige miljøet vi har på dette feltet, og kommer ikke til å gi seg før reformen blir vedtatt. Som Arild Knutsen i Foreningen for human narkotikapolitikk sa under markeringen foran Stortinget i går: Vi har nådd «the point of no return».

Vi snakker om en allianse som ser tvers igjennom bevisst feilinformasjon, misforståelser og faktafornekting fra tilbakeskuende politiske partier eller lobbyorganisasjoner som har det til felles at de baserer seg på utdatert tankegods fra USAs Nixon-administrasjon. Det er en allianse med et bredt internasjonalt nettverk i ryggen, som ikke kommer til å gi seg før avkriminaliseringsreformen har blitt like selvsagt som elbiler eller fredagstaco.

Det er vanskelig å beskrive sosialliberalismen, mitt partis ideologiske fundament, uten å nevne ordet avstigmatisering. Det å fjerne fordommenes naglemerker står for meg som noe av det hederligste vi politikere kan bidra til. Men avstigmatisering dreier seg ikke bare om frigjøring og frihet for de utstøtte. Å lære seg å leve med uensartetheten tett innpå seg – å tolerere avvikene fra det som oppfattes som normalt – er også berikende og frigjørende for hver enkelt av oss. Innen rusfeltet er avstigmatisering helt avhengig av avkriminalisering, altså en grunnleggende lovendring. Uten å gjøre det kan vi komme helt feil ut fra hoppkanten. Dette vet tidligere utstøtte grupper mye om, og det vil jeg komme tilbake til i et senere innlegg.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [] (komiteens leder): Kristelig Folkepartis primære standpunkt i denne saken er allment kjent. Gjennom enigheten i Granavolden-plattformen gikk vi med på at regjeringspartiene skulle legge fram forslag til en rusreform som endret samfunnets reaksjoner på bruk og besittelse av illegale rusmidler, ved å overføre ansvaret fra justissektoren til helsesektoren. Vi støtter en helsereform for rusavhengige, og jeg vil løfte fram viktigheten av et godt behandlingstilbud, hjelp og oppfølging for dem som trenger det. Granavolden-enigheten sammenfaller ikke med vårt primære syn i ruspolitikken, men på bakgrunn av enigheten vil vi likevel stemme for forslaget om avkriminalisering i dag.

Denne regjeringen og dens samarbeidsparti har satset på rusomsorg og på forebygging og tidlig innsats hvert eneste år. Innsatsen er ikke ferdig. Gjennom opptrappingsplanen for barn og unges psykiske helse legges det til rette for å styrke og videreutvikle oppfølgings- og behandlingstilbudet til unge med rusproblemer. Det generelle forebyggingsarbeidet er også viktig. Gjennom opptrappingsplanen for rusfeltet har årsverkene i kommunalt psykisk helse- og rusarbeid økt, og bevilgningene har vært over måltallet for opptrappingsplanen. Både erfaringer og rapporter viser at det ofte er pasienter i denne gruppen som havner mellom to stoler og blir kasteballer mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten.

Gjennom de 19 helsefellesskapene regjeringen og KS har etablert, er målet å skape bedre felles forståelse og samhandling. Rus og psykisk helse er blant de fire prioriterte gruppene for disse helsefellesskapene. Jeg har troen på at dette vil medføre godt samarbeid og gode løsninger i tiden framover.

Gjennom opptrappingsplanen for rusfeltet har kommunene blitt tilført midler. Jeg håper at kommunene prioriterer rusfeltet, slik at tilbudet for dem som trenger det, blir styrket. Jeg er glad for at regjeringen systematisk har bygget opp kapasitet i rusbehandlingen disse årene. Ventetiden er nesten halvert siden 2013, og kapasiteten i TSB, tverrfaglig spesialisert rusbehandling, er styrket, f.eks. gjennom samarbeid med ideelle aktører. Fra i år skal det etableres områdefunksjoner innen psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling for innsatte, som vil innebære tilstedeværelse fra spesialisthelsetjenesten i alle fengsler til faste tider, på begge disse områdene.

Det er gjort mye bra på både forebygging og behandling i rusomsorgen, men mye viktig arbeid gjenstår fortsatt. Jeg er glad for at et samlet storting ønsker et bedre helsetilbud for rusavhengige, og at den hjelpen hver enkelt har behov for, må være tilgjengelig. Alle personer som trenger dette tilbudet, er forskjellige, og derfor er det viktig at mangfoldet av aktører i rusomsorgen legger til rette for at hver enkelt får et tilbud tilpasset seg og sin situasjon.

Bjørnar Moxnes (R) []: Rødt mener at tiden for å jage, straffe og stigmatisere mennesker for rusbruk og avhengighet burde være over. Straff virker ikke, men skader og støter mennesker ut av fellesskapet. Avkriminalisering er anbefalt av de ulike FN-organene, av WHO, av brukerforeningene og også av Psykologforeningen. Det er all grunn til å være bekymret for skadepotensialet som rusmidler har for menneskers liv, men avkriminalisering er ikke legalisering. Og det finnes ikke noe forskningsmessig belegg for å hevde at avkriminalisering gir økt bruk av rusmidler. Det vi vet, er at det hvert år dør rundt 260 mennesker i landet vårt av overdose, og det skjer med dagens ruspolitikk, med straff for bruk og altfor lite hjelp og forebygging.

I 1984 vedtok Stortinget å øke maksstraffen for narkotikalovbrudd til 21 års fengsel, samme nivå som gjelder for drap og landssvik. Fra 1986 til 2001 ble bruken av straff og tvangsmidler mot rusbrukere mangedoblet. Norske politikere importerte ukritisk USAs såkalte krig mot narkotika, som i realiteten var en krig rettet mot rusbrukere, minoriteter og fattige. Antall årlige dødsfall knyttet til rus i Norge ble nesten tidoblet, fra 45 til over 400 i 2001.

Rødt har i dag et forslag om å få en bred og grundig granskning av konsekvensene av bruken av straff og tvangsmidler fra 1984 og fram til i dag, for å få fakta på bordet om konsekvensene av denne politikken.

I dag er det også forskjell på rettssikkerheten til dem som har penger og nettverk, og dem som ikke har det. Det er veldig sjelden at hvitsnippforbrytere som bruker narkotika i lukkede selskap, blir tatt. Det er veldig sjelden at politiet trener narkohundene sine på Oslo Børs eller på Tjuvholmen. Politiets tilstedeværelse og oppmerksomhet retter seg ikke mot disse menneskene. Men som man leter, får man åpenbart svar, for forskningen viser at er du en ungdom som har foreldre som har mindre enn fire års høyere utdanning, og hvis du også bor i et lavinntektsområde, har du sju ganger høyere risiko for straff enn ungdom som har foreldre som har lengre utdanning, og som bor i rikere områder. Så dagens narkotikalover rammer dem som er utsatt, hardt helsemessig, men også kriminalpolitisk.

Vi tror forslaget om å la tungt rusavhengige slippe straff vil innebære å behandle folk som begår samme lovbrudd, på ulik måte, noe som vil være i konflikt med Grunnlovens prinsipp om likhet for loven. Vi tror det er feil å skille på rusbrukere: verdig trengende og ikke verdig trengende. Jeg er usikker på hvordan det skal gjøres i praksis, og hva det vil ha å si for enkeltmenneskers liv å få en sånn type registrering som dette vil medføre.

Vi vet at rusreformen har støtte i befolkningen, blant brukerne og blant fagpersoner på rusfeltet. Det er synd vi ikke kan vedta denne her i salen i dag, men vi vil stemme for alle forbedringer og skritt som tar oss i riktig retning.

De viktigste virkemidlene for å forebygge rusavhengighet ligger langt utenfor både fengsler og politiets ansvarsområder. Vi må jobbe for både små sosiale forskjeller, god folkehelse, arbeid og utdanning til alle og også sikre og jobbe for at folk kan utvikle og få trygge og langvarige relasjoner. Jeg tror ikke at vi vil la oss hjelpe av noen som samtidig truer oss med straff, noe som ligger inne i dagens politikk. Så forebygging handler om å tilrettelegge for tilhørighet til samfunnet og for gode valg som skal være lett tilgjengelige for alle. Da må vi slutte å tenke på straff og jobbe for å styrke velferd, kommuneøkonomi og ikke minst fritidstilbud til ungdom og føre en politikk som gir ungdom framtidstro uansett hvilken bakgrunn de har, situasjonen i familien og økonomien de lever med.

Med det tar jeg opp Rødts forslag i saken.

Presidenten: Representanten Bjørnar Moxnes har tatt opp det forslaget han refererte til.

Statsråd Bent Høie []: Dette er en historisk dag. Stortinget skal ta stilling til et paradigmeskifte i norsk og internasjonal narkotikapolitikk. Stortinget kan i dag avslutte 50 års strafferettslig tilnærming til en samfunnsutfordring som gjennomgående skulle vært møtt med helse- og velferdspolitiske virkemidler.

I et halvt århundre har samfunnet med overlegg påført medmennesker stigma og systematisk utestengt dem fra fellesskapet for bruk av narkotika. I dag vil vi møte mennesker med livsutfordringer med tilpasset hjelp, behandling og oppfølging – uten å forsterke skyld, skam og utenforskap.

Regjeringen foreslår – i samsvar med stortingsflertallets tidligere syn – å overføre samfunnets ansvar for reaksjoner på bruk og besittelse av narkotika til eget bruk fra justissektoren til helsetjenesten. Forslaget bygger på rusreformutvalgets grundige gjennomgang av tilgjengelig forskningslitteratur samt internasjonale anbefalinger og erfaringer.

Utvalget fant ingen sammenheng mellom endringer i strafferettslig regulering og bruk av narkotika, følgelig heller ingen økt bruk av narkotika som konsekvens av å oppheve straffansvar. Det er ikke – som mange synes å tro – lagt fram forskning som motsier de konklusjonene utvalget trakk på grunnlag av forskningsgjennomgangen.

Utvalget inntok prinsipielle standpunkter som regjeringen har sluttet seg til. I et strafferettslig perspektiv er ikke straff en legitim reaksjon på bruk og besittelse av narkotika fordi straff ikke har en beviselig allmenn- eller individualpreventiv effekt på bruken. Samtidig er det udiskutabelt at straff har store skadevirkninger og rammer sosialt skjevt. Videre er det grunn til å tro at formålet – å redusere bruken av narkotika i samfunnet – kan oppnås med mer lempelige virkemidler. I helseretten er det i strid med grunnleggende prinsipper og faglige hensyn å innføre sanksjoner, og det er heller ikke faglig grunnlag for å anvende mer tvang.

Som rettsstat legger vi likebehandlingsprinsippet til grunn for strafferetten, et prinsipp som også er nedfelt i Grunnloven. Derfor må reformen omfatte alle bruker- og aldersgrupper. I et forebyggingsperspektiv er det også betydningsfullt at helsetjenesten kommer i kontakt med alle typer brukere, også de som i dag ikke har et narkotikaproblem.

Som lovgiver bør Stortinget se til prinsipper for kriminalisering sånn det ble vurdert av straffelovkommisjonen, og det faktiske kunnskapsgrunnlaget. Stortinget bør ikke opprettholde straffansvar for bruk og besittelse av narkotika fordi samfunnet misbilliger dette, eller av frykt for at noen skal tro at narkotika ikke lenger er farlig. Vi kan ikke anvende samfunnets sterkeste virkemiddel for å fordømme våre medmennesker av frykt for at noe skal inntreffe, særlig fordi dette «noe» ikke har inntruffet i land som har av- eller nedkriminalisert narkotikabruk.

Stortinget skal i dag ta stilling til ytterligere to forslag: et forslag om ikke å straffeforfølge rusavhengige og et om en forebyggings- og behandlingsreform. Jeg stiller meg kategorisk avvisende til det første. I tillegg til de faglige og praktiske problemstillingene forslaget reiser, bryter det grunnleggende med likebehandlingsprinsippet. Det andre forslaget er heller ikke et reformforslag, men en samling forslag om å styrke ulike deler av rusfeltet. Dette er allerede regjeringens politikk og en løpende prioritert oppgave for oss alle. Vedtak fra Innst. 578 S for 2020–2021 framstår i beste fall som unødvendige.

Forslagene og innstillingene er ingen forbedring av regjeringens rusreform, men en trenering. Vi kunne kommet til enighet om en reform som ivaretar både forebygging, behandling og oppfølging innenfor rammene av regjeringens forslag, sånn vi også viste til i lovforslaget.

Regjeringspartiene stiller seg bak Innst. 612 L for 2020–2021 om at personer som tilkaller nødetater, ikke straffeforfølges for egen bruk av narkotika og forslag om tidsfrist for sperring av opplysninger, men dette er kun små skritt på veien.

Slaget om rusreformen tapes i Stortinget i dag, men krigen kommer til å vinnes, for dette er morgendagens ruspolitikk – som er bygget på kunnskap, og som er human, effektiv og ikke minst anstendig.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ingvild Kjerkol (A) []: Den 2. mai, før Høyres landsmøte, slår statsminister Erna Solberg fast i Dagbladet at rusmisbrukere har vært lavest prioritert. Det er en sterk uttalelse fra en statsminister som har sittet åtte år med makten. Høyres ønske om avkriminalisering av all bruk og besittelse har ikke flertall, og statsministeren lanserer i stedet en behandlingsreform. Det som er nytt, er reform av LAR-behandlingen og et kulepunkt om raskere hjelp for unge som sliter med rus – forslag som regjeringspartiene har stemt ned i flere runder mens Erna Solberg har vært statsminister.

Arbeiderpartiet vil ha bedre helsehjelp for rusavhengige, en behandlingsreform. Helseministeren bestilte en utredning uten styrking av behandlingstilbudet. Hva tenker statsråden i dag når han harmdirrende sier at slaget er tapt, men at krigen vil bli vunnet? Hva tenker statsråden om en behandlingsreform for rusavhengige, og ville han gjort noe annerledes for å få til en bredt forankret rusreform og få den gjennom i Stortinget?

Statsråd Bent Høie []: For det første var ikke statsministerens forslag i stedet for en rusreform. Punkt én i de forslagene statsministeren la fram på Høyres landsmøte, var å gjennomføre en rusreform. Det var også et hovedpoeng i statsministerens innledning til landsmøtet. Landsmøtet vedtok enstemmig at det også var Høyres politikk for neste periode, og statsministeren løftet det også fram i sin avslutningstale til Høyres landsmøte som en av Høyres viktigste saker for neste stortingsperiode.

Skal vi komme videre i denne saken og få gjennomført en rusreform, er det to ting som trengs for å få det raskt til. Det ene er at dagens regjering fortsetter etter valget, og det andre er at Arbeiderpartiets landsmøte om to år tar et annet standpunkt. Jeg håper at begge deler skjer.

Når det gjelder å styrke behandlingstilbudet, var både jeg og regjeringspartiene innstilt på å forhandle om hva som helst med Arbeiderpartiet hvis de hadde vært villige til å være med på en rusreform.

Ingvild Kjerkol (A) []: Høyres rusreform skulle innebære å gå fra straff til behandling, men reformen inneholder jo ingen styrking av behandlingstiltak. Nå sier statsråden ganske uforpliktende at man ville ha forhandlet om det. Hovedinnsatsen for rusavhengige i Norge har jo lenge vært hjelp, ikke straff. Et problem er at mange ikke greier å slutte med stoff fordi de også har andre vansker, andre problemer. Dette er et hovedproblem i behandlingen, og reformen ville neppe hatt innvirkning på det. Det skriver flere høringsinstanser fra behandlingssiden. Straff hjelper ikke rusavhengige – der er vi helt enige. Men i debatten blir det ofte utvidet til en påstand om at behandling under tvang ikke hjelper. Det er en myte. Mye forskning tyder på at behandling under riktig bruk av tvang kan hjelpe.

Burde ikke en rusreform også omhandlet rusbehandling og bruk av tvang innenfor dette feltet?

Statsråd Bent Høie []: For det første er behandlingstilbudet til rushavhengige blitt styrket hvert eneste år under denne regjeringen – både det spesialiserte behandlingstilbudet og oppfølgingstilbudet i kommunene – bl.a. ved en kraftig nedgang i antall bostedsløse, en kraftig økning i antall tilrettelagte arbeidsplasser, inkludering i arbeidsliv, som er noen av hovedutfordringene. Vi er villige til å – og skal – fortsette kampen for å forbedre behandlingstilbudet.

Utfordringen er at straffen er et hinder for å rekke ut med hjelp. Den er et hinder for den unge som for første gang har prøvd et ulovlig rusmiddel, og som ikke tør å snakke om problemet med en trygg voksen, og den er et hinder for den som har utviklet en rusavhengighet, og som opplever straffen som en snublestein på veien tilbake til å mestre sitt eget liv.

Kjersti Toppe (Sp) []: I proposisjonen som er lagt fram for Stortinget, skriv departementet:

«Departementets forslag innebærer ingen opprettelse av nye former for tjenestetilbud, verken i kommunen eller i spesialisthelsetjenesten.»

Det vert heller ikkje føreslått nokon nye rettar til personar med rusproblem eller rusbrukslidingar som ikkje følgjer av eksisterande lovgiving, og som då heller ikkje treng noka ekstra finansiering.

Det er rart at så mange medlemer av regjeringspartia snakkar om at no skal vi få auka behandling, mens regjeringa i proposisjonen avslår at dette skal innebera noka som helst form for betre behandling, og særleg skal det ikkje kosta meir pengar.

Så spørsmålet mitt til statsråden er korleis han kan presentera ei reform som heilt har lagt vekk behovet for auka behandling for rusavhengige.

Statsråd Bent Høie []: Det er heller ikke riktig. For det første kommer det klart fram at det som heldigvis får flertall i dag, å etablere enheter for rusavhengige i kommunene, kommer til å koste penger, og det har regjeringen sagt at vi kommer til å følge opp i budsjettene.

Dessuten er det ikke sånn at det å vedta denne reformen i seg selv ville krevd en styrking av behandlingstilbudet her og nå, men jeg er helt overbevist om at den styrkingen som det var behov for å gi på behandlings- og oppfølgingstilbudet, hadde man hatt behov for å øke ytterligere som følge av denne reformen, nettopp fordi denne reformen ville bidratt til at man hadde nådd fram og vi kunne gitt hjelp til flere.

Kjersti Toppe (Sp) []: Det er rart å høyra det som statsråden seier her, og det som han sjølv skriv om reforma i proposisjonen. Der står det:

«Departementet forventer ikke en økning i antall personer som har rett til nødvendige helse- og omsorgstjenester fra kommunen i en grad som tilsier at kommunesektoren må styrkes betydelig økonomisk.»

Regjeringspartia skriv i ein merknad at «rusreformen ikke er ment å være en behandlingsreform». Reforma står fram som ei rein avkriminaliseringsreform. Det har statsråden vore tydeleg på, men eg synest det er spesielt når så mange unge ikkje får nok rusbehandling, særleg dei med samtidige ruslidingar og psykiske lidingar. Når mange rusavhengige heller ikkje får tilstrekkeleg behandling i dag, meiner statsråden at det ikkje trengst auka behandling, slik det står i hans eigen proposisjon?

Statsråd Bent Høie []: Som representanten vet, mener jeg at det er behov for både mer hjelp og mer oppfølging. Representanten har jo vært med og behandlet alle de sju statsbudsjettene som jeg har lagt fram som helseminister, og hvert eneste av de sju statsbudsjettene har inneholdt forbedringer av behandlingstilbudet til rusavhengige. Så representanten vet veldig godt at jeg mener det har vært nødvendig, og at det er nødvendig også videre.

Men representanten kan ikke bruke dette som en unnskyldning når hun bidrar til å stemme ned en av vår tids viktigste sosiale reformer, som ville bidratt til at flere hadde fått den hjelpen som en tilbyr i dag. Det er det som er hele kjernen i representantens replikk. En prøver å unnskylde seg for å stemme ned en viktig sosial reform med å peke på utfordringer i dagens behandlingstilbud. Ja, det er utfordringer i dagens behandlingstilbud, og det er helt nødvendig at vi jobber med å forbedre det, men det er ingen unnskyldning for å stemme ned avkriminalisering av bruk og besittelse av narkotika.

Tellef Inge Mørland (A) []: Under denne saken har jeg flere ganger tenkt tilbake på da jeg var på ferie i Colombia og sto i ruinene til Escobars feriepalass. Hvorfor var ikke det omgjort til et kult hotell? Jeg ble fortalt at det ikke skulle reises monumenter over ham, for han var ingen helt. Et fantastisk land er ødelagt av omfattende, organisert narkotikakriminalitet.

Er det riktig at om noen bare har lyst til å dra en stripe på fest, så skal man ikke under noen omstendighet ha noe som helst straffansvar for hva slags kriminalitet man er med på å bidra til i Norge eller utenlands? Også regjeringen mener jo at narkotika fortsatt skal være ulovlig, og da må nødvendigvis store deler av den ha sitt opphav i slike ødeleggende kriminelle nettverk.

Regjeringens rusreform burde viet litt plass til spørsmålet: Hvor er vår solidaritet med dem som lever og dør i land der narkotikakartellene nærmest får herje fritt? Hvorfor mener helseministeren det er uproblematisk å frita friske folk, som indirekte støtter alvorlig organisert kriminell aktivitet, for ethvert straffansvar?

Statsråd Bent Høie []: Det er fordi straffansvaret ikke virker, verken på å redusere bruken eller på å hjelpe mennesker som har behov for hjelp. Så hele premisset for representanten Mørlands replikk måtte være at en fortsatt tror at det å straffe for bruk og besittelse av narkotika har betydning for bruken. Det er godt tilbakevist gjennom internasjonal forskning og gjennom utvalgets arbeid.

Så er jeg helt enig i at vi også skal jobbe internasjonalt for å hjelpe til med å redusere narkotikakriminalitetens store negative sider for dem som rammes av den. Men igjen, dette kan ikke brukes som en unnskyldning for å stemme mot denne sosiale reformen.

Tellef Inge Mørland (A) []: Jeg synes statsråden tar lett på spørsmålet og er vel bombastisk i at straffansvar ikke virker. Så kan det godt være at jeg aldeles ikke har fulgt med, men jeg har ikke hørt statsråden ta til orde for tilsvarende holdning f.eks. for dem som har kjøpt små doser smuglersprit, hjemmebrent eller bruker dopingmidler uten at det skal være en del av hjelp til konkurranser.

Det er også sånn at alkoholisme kan være avhengighet og definert som en sjukdom, men der ligger det altså et straffansvar fortsatt. Er ikke det et paradoks med det resonnementet som helseministeren nå drar?

Statsråd Bent Høie []: Nei, definitivt ikke. Smugling av narkotika vil være like straffbart etter denne reformen som før. Den mest åpenbare parallellen å trekke er nettopp det at personer som ikke har lov til å kjøpe alkohol i Norge, ikke blir straffet om de bruker alkohol. Men det er ingen ungdommer i Norge som oppfatter at det er greit å drikke alkohol når de er under 18 år, selv om de ikke bli straffet. Så hvis man skal trekke en parallell til alkoholpolitikken, burde Arbeiderpartiets representant tenkt igjennom det paradokset.

Tellef Inge Mørland (A) []: Nå la helseministeren inn et premiss som ikke er riktig. Jeg snakker ikke om dem som smugler sprit eller produserer hjemmebrent, jeg snakker om dem som kjøper små doser fordi de kanskje har alkoholisme og ikke har råd til å gå på polet og kjøpe spriten der. Jeg har aldri hørt statsråden ta til orde for at her virker ikke straffansvaret, vi må derfor ha en reform som fritar dem.

Sett bort fra dem som produserer selv og tjener penger på det, er det ikke her en mangel på konsistens i det statsråden argumenterer for?

Statsråd Bent Høie []: Jeg er fullstendig åpen for å se på om det er forhold rundt straffansvar knyttet til bruk av alkohol som hindrer oss i å hjelpe alkoholavhengige i dag. Jeg er absolutt åpen for å se på det. Men det er ikke noen unnskyldning for ikke å gjennomføre denne reformen.

Nicholas Wilkinson (SV) []: SV mener at vi skal ha et prinsipp om å unngå skade. Vi vet at analyse av illegale rusmidler kan føre til at brukere bruker mindre, og at vi kan få bedre kontroll over stoffene vi har. En studie fra Storbritannia viser at to tredjedeler av personene som deltok i rusmiddeltesting på festival, valgte å kvitte seg med stoffet da analysen viste at det inneholdt andre stoffer enn forventet.

SV foreslår å analysere rusmidler for at folk skal bruke mindre av det, og også for at vi ikke skal få flere overdosedødsfall. Hvorfor vil ikke regjeringspartiene støtte en analyse av rusmidler?

Statsråd Bent Høie []: Dette ligger inne i regjeringens handlingsplan mot overdosedødsfall. Det er to punkter der som svarer på det SV her tar opp. Det ene er at vi ønsker et nasjonalt overvåkningssystem for å kunne varsle rusmiljøer hvis det har kommet inn partier som har enda mer skadelige stoffer i seg. Men det ligger også et oppdrag der til Helsedirektoratet nettopp om å vurdere det representanten tar opp, om å utvikle testkits for narkotika som kan brukes for å avdekke den typen forhold. Så det er noe vi er positive til og jobber med.

Nicholas Wilkinson (SV) []: Nå ble jeg veldig glad. Det er kjempebra.

Jeg har et annet spørsmål. Vi vet at vi ikke får flertall for en rusreform som SV støtter, men forslaget fra regjeringen var f.eks. at ungdom og barn skulle møte obligatorisk med foreldrene på første møte. Jeg har snakket med flere av disse ungdommene som har brukt narkotika og prøver å stoppe, og de sier at det kunne være helt forferdelig å ha foreldrene med på møtet. For mange av disse ungdommene er problemet foreldrene og hva de har gått gjennom hos dem.

Derfor har SV foreslått at første møte skal være med bare ungdommen eller barnet, og at de voksne skal komme inn til andre møte. Jeg vet at vi ikke får flertall, men jeg håper og tror at vi får gjennom en rusreform. Hva mener regjeringen og statsråden om forslaget om at barn og ungdom skal ha første møte alene for å kunne snakke åpent med helsepersonell?

Statsråd Bent Høie []: Jeg tror vårt utgangspunkt er at møtet bør være med foreldrene med mindre det finnes gode grunner til noe annet. Så er det sånn at dette er en reform som vi skulle ha iverksatt som jo også måtte hatt en evaluering som fulgte. Dette ville kunne vært et sentralt spørsmål i en sånn evaluering om hva som fungerer best.

Jeg er helt enig med representanten i at det i noen tilfeller f.eks. er foreldrenes overgrep mot barna eller at de ikke gir barna omsorgen de skal ha, som kan være årsaken til at barna begynner å eksperimentere med rusmidler.

Kjersti Toppe (Sp) []: Eg vil berre følgja opp temaet i min siste replikk, om at regjeringa fremjar ei rusreform som ikkje omhandlar verken førebygging eller behandling, der dei seier at dette er varetatt i dei planane som allereie er lagde fram, og ikkje synest opptatt av dette i det heile.

Akkurat no, kl. 11, har Riksrevisjonen offentleggjort ein rapport om korleis unge med psykiske plagar og rusmiddelproblem i dag vert varetatt i helsetenesta, og det er alvorleg kritikk mot dagens tilbod. Det står i rapporten at:

«Mange poliklinikker i psykisk helsevern har ikke de rammebetingelsene som er nødvendige for at behandlerne skal kunne gi god behandling til ungdom som har samtidige psykiske lidelser og rusmiddelproblemer.»

No kan statsråden berre avfeia dette spørsmålet og seia at det no handlar om avkriminalisering, men eg må kunna stilla helseministeren spørsmål om han ikkje ser at det er ei stor svakheit ved reforma at behandling ikkje er med frå regjeringa si side, når vi ser dei utfordringane som er.

Statsråd Bent Høie []: Nei, det er ingen svakhet ved denne reformen, men det betyr ikke at jeg mener at dagens behandlingstilbud er godt nok. Det er jo ikke sånn at jeg hadde jobbet for å styrke behandlingstilbudet på feltet for rus og psykisk helse i alle de syv årene jeg har vært helseminister, hvis jeg mente at tilbudet var godt nok. Det er ikke sånn at mitt parti hadde gått til valg denne høsten nettopp på å styrke psykisk helse-tilbudet og tilbudet til rusavhengige som en hovedsak hvis partiet hadde ment at dagens tilbud, selv etter at vi har hatt ansvar for det i åtte år, er godt nok. Det er jo fordi vi mener det er behov for forbedringer.

Denne lovsaken som Stortinget skal ta stilling til i dag, handler om en rusreform som ville bidratt til at enda flere hadde fått hjelp, at terskelen for å søke hjelp hadde blitt bygd ned, og ikke minst hadde den bidratt til å bekjempe den stigmatiseringen som mennesker med rusavhengighet og mennesker som bruker ulovlige rusmidler i Norge i dag, opplever. Det er det som er saken i dag. Så diskuterer jeg når som helst forbedringer innenfor både psykisk helse- og rusfeltet.

Carl-Erik Grimstad (V) []: Jeg skal ikke gjøre det til noen vane å stille spørsmål til statsråden, men nå hadde ikke opposisjonen brukt opp sin replikkrunde.

De siste månedenes ordskifte har tragisk nok ikke vært uten humor, frivillig eller ufrivillig, som f.eks. at Arbeiderpartiet i debatt etter debatt nærmest har beskyldt Venstre for å ha ledet Høyre på ville veier i ruspolitikken. La oss for moro skyld si at det er riktig, og som en følge av det må det deduseres at vi har lykkes i å infisere 35 pst. av Høyres lederskap. Jeg takker i så måte for tilliten og har på denne måten fått illustrert at Venstre har gjort en formidabel innsats med tanke på rusreformen.

Spørsmålet til statsråden er: Kan dette likevel være en riktig virkelighetsbeskrivelse? Er det slik at Høyre er smittet av Venstre, eller hvor dypt forankret er denne rusreformen i Norges konservative parti?

Statsråd Bent Høie []: Jeg er den første til å anerkjenne at Venstre tok dette standpunktet før Høyre og har jobbet for dette i veldig mange år. Men Høyre har tatt et selvstendig standpunkt i denne saken. Det gjorde vi på vårt landsmøte i 2017, før valget. Det vil si at vi fortalte velgerne våre at dette var en reform vi gikk til valg på å gjennomføre. Derfor var dette en felles sak for Venstre og Høyre i de første regjeringsforhandlingene vi hadde på Jeløya etter valget i 2017. Men det er ingen som skal ta fra Venstre at Venstre tok dette standpunktet før Høyre. Høyre tok dette standpunktet på vårt landsmøte som vedtok programmet for denne stortingsperioden, og vedtok dette punktet med et veldig, veldig overveldende flertall.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Tellef Inge Mørland (A) []: Vi behandler i dag en av de aller viktigste sakene til helse- og omsorgskomiteen i denne perioden: rusreformen. Dessverre blir det en dag med noen tapte muligheter fordi man ikke har klart å samle flertall om viktige endringer i norsk ruspolitikk.

Jeg vil begynne med mitt personlige standpunkt i saken. Arbeiderpartiets inneværende partiprogram gikk langt i retning av en avkriminalisering for alle med en rusavhengighet og at strafferettslige reaksjoner først skulle benyttes i ytterste konsekvens kun overfor personer som åpenbart kan sies å ikke ha et rusproblem. Det er en linje jeg støtter, og derfor støtter jeg ikke mitt landsmøtes nye vedtak i vår om rusreformen – heller ikke at man definerte avkriminalisering til kun å gjelde «tunge» rusavhengige. For når er man tung nok? Og hva skjedde egentlig med tidlig innsats?

Hovedansvaret for at rusreformen sporet av, ligger imidlertid hos regjeringen. Det ligger hos den regjeringen som har styrt landet siden 2013, der det er Fremskrittspartiet – og ikke Arbeiderpartiet, som man nå får inntrykk av i denne debatten – som faktisk er støttepartiet her i Stortinget. Arbeiderpartiet har hele tiden vært tydelig på at vi trenger en rusreform som ikke bare handler om avkriminalisering, men om hvordan vi sørger for bedre hjelp til dem som sliter, samtidig som vi hindrer at terskelen for å prøve ulovlige rusmidler senkes.

Regjeringen har imidlertid lagt fram et forslag til en rusreform der avkriminalisering framstår som hele svaret. Å ta Arbeiderpartiets støtte til et slikt forslag for gitt er å gjøre regning uten vert, for Arbeiderpartiet har aldri vedtatt en full avkriminalisering for alle brukere uansett. Særdeles krevende blir regjeringens forslag når de altså samtidig unnlater å styrke det forebyggende arbeidet og oppfølgings- og behandlingstilbudet. Tvert imot har de i denne perioden stemt imot mange av Arbeiderpartiets forslag, f.eks. om en parallell behandlingsreform og om å styrke ettervernet for rusavhengige gjennom et integrert ettervern.

Jeg er glad for at vi i dag ser ut til å få flertall for at ingen skal straffes for eget bruk når de tilkaller hjelp i nødssituasjoner, for at bruk i ungdommen ikke lenger skal hefte ved en på rullebladet til evig tid, og for at de reaksjonene folk møter i forbindelse med problematisk bruk av rusmidler, må være forholdsmessige, slik at man f.eks. ikke straffer folk som aldri har kjørt i ruset tilstand, med tap av førerkortet. Det er viktige gjennomslag for Arbeiderpartiet.

I en så vanskelig sak som denne burde det imidlertid vært rom for mer refleksjon og dialog og mindre bruk av utestemme. Dessverre tror jeg det er noe av grunnen til at vi i dag går glipp av muligheter for å gjøre noe mer for dem som sliter tyngst i samfunnet vårt. Det har alle vi i denne salen selvsagt et ansvar for, men hovedansvaret for regjeringens forslag til rusreform må selvsagt være nettopp regjeringens.

Camilla Strandskog (H) []: Siden 1960 har straff vært samfunnets reaksjon på rus, og den har blitt betydelig skjerpet gjennom årene, både i Norge og internasjonalt. Men hva er resultatet av det? Bruken av ulovlige stoffer har gått opp, og i Norge har vi hatt høye overdosetall. Krigen mot narkotika har ikke gitt oss de resultatene vi kanskje hadde håpet på. I stedet har den ført til mye lidelse og hatt store konsekvenser for mennesker med en rusavhengighet. Det er den faktiske situasjonen.

Tiden er overmoden for å tenke nytt om ruspolitikk. Da mener jeg at et godt sted å starte er å se på hva situasjonen faktisk er, etter mange år med dagens politikk, og så må vi finne gode og kunnskapsbaserte løsninger for framtidens narkotikapolitikk.

Straff er et middel, ikke et mål i seg selv. Derfor skal det brukes når det har ønsket effekt. Det er en tydelig og bred konsensus i internasjonale forskningsmiljøer om at det å straffe bruk og besittelse av narkotika til personlig bruk ikke har den effekten som er lagt til grunn for dagens narkotikapolitikk. Vi bør ikke bruke straff som et virkemiddel fordi det føles ubehagelig å ikke straffe atferd vi ikke liker. Så lenge vi ikke har belegg for å si at straff har en effekt på bruk av narkotika, er det de som er tilhengere av straff som virkemiddel, som har bevisbyrden.

Jeg tror de fleste ser poenget med at det er meningsløst å straffe tungt rusavhengige, men det er flere som mener at det er krevende å se for seg at unge som prøver et ulovlig rusmiddel for første gang, ikke skal straffes. Det å skulle straffe noen basert på hvem de er, og ikke ut fra handling, mener jeg er juridisk uholdbart. Jeg mener også at det er en god grunn i seg selv til ikke å straffe unge. De samme argumentene for hvorfor straff ikke virker, gjelder jo også for ungdom. Og så vet vi jo at de som i hovedsak rammes av straff, er de som har et mer krevende utgangspunkt.

Jeg hører ofte argumentet om at ungdommene forbereder seg på full fest nå som narkotika blir lovlig. Jeg tror at ungdommene er smartere enn det, og jeg tror ikke at de konsekvensene som straff fører med seg, vil bidra positivt for dem heller. De trenger også hjelp framfor straff.

Den rusreformen vi diskuterer i dag, kunne vært vår tids aller viktigste sosialpolitiske reform. Jeg er oppriktig skuffet over at Arbeiderpartiet ikke stemmer sammen med oss i dag. Men vi gir ikke opp. Dette var første runde, og så får vi ruste oss for andre omgang.

Trine Skei Grande (V) []: Den 10. april 1915 ble seks lover endret i denne salen, seks lover som førte til sosial utjevning uten at en flyttet penger, seks lover som endret stigmaet og den moralske fordømmelsen, og som førte til mer rettferdighet og mindre sosial ulikhet. Det var de Castbergske barnelovene, lovene som mange her i salen fordømte og mente kom til å føre til moralsk fordervelse fordi alle tjenestepikene nå kom til å løpe etter mannen i huset for å sørge for å få barn med ham for å få tilgang på arven, nemlig barns rett til å arve sin far uansett. De førte til det motsatte. De førte til rettferdighet, de førte til sosial utjevning og manglende stigmatisering, og de førte til at mennene i huset ikke la seg etter tjenestepikene lenger.

Jeg tenker mange ganger på den tida da folk gikk i byen her og tillot seg å nærmest skreve over folk som lå utslått på gata. Hvordan forklarte de inni seg sjøl at det var moralsk rett å gjøre det? Det som var moralen da, var synden. De en skrevet over, var preget av synden; derfor var det moralsk riktig å bare skreve over de utslåtte.

Hva er vår tids synd? Vår tids synd er rusen. Det er rusen som gjør at det er riktig å bare skreve over de utslåtte på gata, fordi det er deres egen feil, og det er vår tids moralske forkastelse. Det er stadig vekk folk her som står på talerstolen og sier at rusavhengighet er en sykdom. Hvilken annen sykdom prøver vi å stoppe med straff? Er det andre sykdommer vi kan forby hvis vi ikke liker dem? Eller er det andre måter vi kan møte moralens voktere på – på samme måte som vi nedkjempet dem da vi kjempet for de Castbergske barnelovene? De fikk inn et helt annet moralbegrep, et moralbegrep som var sosialt utjevnende og rettferdig, og som økte moralen i et samfunn, spør du meg.

Dette er kanskje mitt siste innlegg på talerstolen. Jeg vil si at Venstre alltid har stått i front for reformer. Det skal vi gjøre videre, enten det handler om kvinnelig stemmerett, skolereform, de Castbergske barnelovene, rusreform eller åttetimersdag. Og så må partiene lære seg å samarbeide. Jeg er i dag veldig lei meg for at Fremskrittspartiet gikk ut av regjering. Hadde Fremskrittspartiet vært i regjering, hadde denne reformen vært i boks. Det hadde hjulpet tusenvis av mennesker. Samarbeid bør verdsettes mye mer i denne salen enn det har blitt gjort.

Lene Vågslid (A) []: Eg vil starte med å takke saksordførar Stensland og komitéleiar Bekkevold for gode og respektable innlegg. Det synest eg debatten i salen i dag eigentleg også har vist. Me veit alle at det er ein krevjande debatt å stå i, med veldig mange sterke meiningar, så det var godt å observere.

Me hadde jo ei felles høyring i justiskomiteen og helsekomiteen. Ho var nyttig og god. Der kom det tydelig fram at det var iallfall ingen av dei som blei stilt spørsmål om det, som meinte at forslaget frå regjeringa i dag ville påverke talet på overdosar. Me stilte spørsmål til FHI og fleire om ein med forslaget frå regjeringa kunne sjå bort frå at bruken av narkotika i samfunnet ville auke. Det kunne ein ikkje gjere.

Arbeidarpartiet ønskjer ei førebyggings- og behandlingsreform, og eg meiner det er stor risiko knytt til å gjere det regjeringa og særleg Venstre kjempar for. Eg synest også debatten tidvis er litt einsidig når det gjeld politiet si rolle. No er eg justispolitikar og programforplikta til å seie litt om det, men eg vil minne om at det blir gjort veldig mykje godt politiarbeid i Noreg, mykje godt førebyggande arbeid, mykje god dialog og samarbeid med unge, kommunar og helseteneste. Me veit om gode eksempel der ruskontraktar og ungdomsoppfølging har fungert veldig, veldig godt, også med dei unges eiga stemme. Så veit me også om det motsette. Difor er eg glad for at me får fleirtal for forslaget om at me skal følgje opp og evaluere ungdomsoppfølging og ungdomskontraktar. Det er ikkje greitt at ein opplever klassejustis enkelte plassar. Det er heller ikkje bra at det er for store forskjellar mellom politidistrikta i Noreg. Ansvaret for det er det regjeringa som har.

Me blir ikkje einige i dag, heller ikkje om løysinga på differensiering. Eg meiner det er verdt å lytte til ikkje berre Tor-Aksel Busch, men også tidlegare høgsterettsdommar Georg Rieber-Mohn, som tydeleg avviser at ei løysing der ein kunne gje helsehjelp framfor straff for rusavhengige, ville vere i strid med likskapsprinsippet i Grunnlova. Men i denne saka er det vel slik at alle lyttar til dei som gjev ei slags stadfesting på det politiske synet ein har, men det er iallfall ikkje umogleg å få til ei løysing i dag der me i det minste kunne og burde vore einige om å gje dei som er rusavhengige, som har ei rusliding, helsehjelp framfor straff. Då nyttar det ikkje å kome til Stortinget med berre lovendringar. Det vil krevje langt, langt meir, slik bl.a. Arbeiderpartiet har føreslått, innanfor førebygging og behandling.

Tellef Inge Mørland (A) []: – Du er en typisk feig politiker, en ryggradsløs løgner. – Reinspikka løgn, han er en mann på vei opp og fram. Først gjøre pampene i Ap fornøyd, og så klatre karrierestigen over noen lik i Brugata, en fiffig, men effektiv snarvei. Ingen skal være i tvil om hans totale mangel på integritet. – Dere ser ut som klovner med større nese for hver dag som går. – De usannferdige og uempatiske svarene fra Toppe i denne saken befester inntrykket av at hun er uskikket til å bli helseminister.

Jeg har aldri fått så mange bedritne meldinger som i saken om rusreformen. Og som det siste utsagnet viser, er det flere som har fått slike meldinger. Som politiker skal man tåle en del, men man skal ikke tåle alt. Desto mer vi forventer at politikere skal tåle av hets, sjikane og latterliggjøring, desto mer utålelige politikere kommer vi til å få – det er min påstand.

I løpet av det siste halvåret har jeg møtt veldig mange med et stort engasjement rundt rusreformen. De har hatt ulike løsninger og svar. Uavhengig av om jeg har vært enig eller uenig med dem, kommer jeg ikke på en eneste som jeg har betvilt har hatt gode intensjoner. Men denne debatten har savnet raushet, med noen få hederlige unntak. Lederen i Foreningen for human narkotikapolitikk, Arild Knutsen, tok i Klassekampen et oppgjør med hetsen og skamkampanjer andre møtte.

Jeg har savnet at helseministeren gjorde det samme. Ære være ministeren for at han har tatt brukerstemmene på alvor, men det er noen av de samme stemmene som han har brukt politisk, som har vært med på å gjøre rommet for andres ytringer mindre i denne saken. Én ting er at jeg har latt være å ta opp saker fordi jeg ikke orker. Men når pårørende til rusavhengige sender meg meldinger om at de ikke orker å si sine meninger – for slik debatten er, er det ikke mange som orker å si det høyt og offentlig – da har virkelig debatten om rusreformen blitt fattigere.

Venstres helsepolitiske talsmann tvitret ivrig etter landsmøtet til partiet mitt: Ap har i dag stemt over om jorda er flat eller rund, flatsiden vant med 184 mot 101. Jeg tror ikke debatten blir bedre av det, selv om jeg ikke var én av de 184. La oss være ærlige: Langt inn i regjeringen har det vært tvil om saken. Kristelig Folkeparti har demonstrert mot sin egen rusreform i VG. Høyres Tetzschner har kalt reformen et stort sosialpolitisk eksperiment, som han sier nei til. Representanten Benestad fortalte om sin tvil i innlegget «Den vanskelig rusreformen» i Fædrelandsvennen.

Opplevelsen av å tillegges motiver man ikke har, bare fordi man ikke har støttet regjeringens forslag i denne saken med hud og hår, gjør meg trist. Jeg frykter også at det vil bidra til at det vil gå lengre tid før man orker å ta saken opp igjen. Det er synd, for i realiteten er vi mange i denne salen i dag som ønsker at rusavhengige skal møtes med hjelp, ikke straff. Men heller ikke det ser ut til å bli vedtatt, fordi debatten har skygget for løsningene.

Maria Aasen-Svensrud (A) []: Min søster Janka satte mange skudd med heroin. En dag satte hun det siste skuddet. Det ble også det siste hun gjorde. Med hennes første sprøytestikk med heroin begynte hennes kamp for tilværelsen og min kamp for hennes liv.

Kampen for rusavhengige har fulgt meg og vil følge meg hele mitt liv, men å stå her i denne salen og vite med sikkerhet og skråsikkert peke på rett og galt, hvem som bryr seg, og hvem som ikke bryr seg, hvem som lytter, og hvem som ikke gjør det, skal ikke jeg gjøre. Debatten fortjener en respektfull og saklig form.

Vårt samfunns svik overfor syke rusavhengige handler ikke om hvorvidt en brukerdose er avkriminalisert eller ikke. Det handler om fellesskapets svik i forebygging og oppfølging av folk som står i fare for å bli eller er alvorlig syke som en konsekvens av rusbruk. Vi som fellesskap bærer en del av ansvaret for folk som havner i dype livskriser ved bruk av narkotika. I fotsporene til tungt rusavhengige finnes det vanskelige oppvekster og tunge liv. Vi som fellesskap skulle vært der da hun og han var fem år, da de var åtte, da de begynte ungdomstiden sin på ungdomsskolen, og da de avsluttet den, antakeligvis på vei inn i et misbruk.

For mange, altfor mange, har opplevd at fellesskapet sviktet. Da må vi ta vårt ansvar og sikre folk muligheten til å leve gode liv. Det handler om så mye, mye mer enn en brukerdose, samtidig som vi vet at for altfor mange kommer den siste brukerdosen ikke som starten på noe nytt og fint, men som slutten på absolutt alt.

Lars Haltbrekken (SV) []: Drømmen om et samfunn uten narkotika kan ikke være viktigere enn å redde liv.

Det er vanskelig å komme bort fra at landet vi bor i, med sine få innbyggere, har hatt et ganske stort og synlig rusmiljø. Overdosetallene har vært høye sammenlignet med andre land.

Det er få ungdommer i Norge som bruker rusmidler sammenlignet med andre land, men av de få som bruker det, vil en ganske stor andel dø av det noen år fram i tid. Hvorfor i all verden er det sånn? Hvorfor er det farligere å eksperimentere med rusmidler her enn i Portugal, der antallet overdosedødsfall er lavere enn gjennomsnittet i Europa og langt lavere enn i Norge, til tross for at det er en høyere andel av befolkningen som bruker rusmidler der?

Vi er vant til å tenke at forbruket øker med tilgjengeligheten, og at det derfor er et mål å ha lavest mulig tilgjengelighet. Men kanskje er dette feil fokus. I stedet for å fokusere på hvor mange som prøver et rusmiddel én gang, bør vi kanskje rette fokuset mot dem som utvikler en avhengighet, og årsakene til at den avhengigheten oppstår.

At man blir møtt med straff i stedet for hjelp, kan være én årsak til at bruken blir problematisk. Den foreslåtte rusreformen innebærer en avkriminalisering av bruk og besittelse. Det vil si at dersom man eksperimenterer med narkotika og slipper helskinnet unna, har man sluppet helskinnet unna. Man kan gå videre i livet – med SVs forslag også uten prikker på rullebladet.

Dette er nok litt provoserende for noen av oss. Men tenk dere et samfunn der de som er nederst på rangstigen, i rennesteinen, løftes opp og innlemmes som fullverdige medlemmer av samfunnet, medmennesker på linje med dere og meg, med de samme rettighetene og de samme kravene om å bli møtt med respekt og verdighet. Tenk dere det.

Kjære motstandere av rusreformen, det er lov å ønske seg et samfunn fritt for narkotika, men etter mange år med feilslått ruspolitikk er det på tide å tenke nytt. Dersom færre dør av overdose, kan vi kanskje leve med at noen flere prøver et rusmiddel én gang. Drømmen om et samfunn uten narkotika kan aldri bli viktigere enn å redde liv.

Carl-Erik Grimstad (V) []: La meg begynne med å si at jeg synes det grenser til det usmakelige av Arbeiderpartiet å gjøre seg til en form for forfulgt eller kanskje offer i denne saken, den plassen er det andre som tar før dem.

De helsepolitiske talspersonene for Arbeiderpartiet og Senterpartiet var til stede i Lisboa da jeg for snart fire år siden stilte spørsmål til direktøren i SICAD, det portugisiske narkotikadirektoratet, om hva som var den viktigste effekten av landets reformprogram, som startet for rundt 20 år siden. Han svarte ikke med å vise til den store nedgangen i antall overdosedødsfall, fra 600–700 til under 50, han sa: Det er avstigmatisering.

Det er selvsagt lett å raljere over at noen synes det er noe sprøtt å fjerne stigmata ved å skille grupper av mennesker fra hverandre, slik Arbeiderpartiet og Senterpartiet gjør i denne saken. Men jeg husker et foredrag som Karen-Christine Friele, generalsekretæren for homoorganisasjonen Det norske forbundet av 1948, holdt på Blindern midt på 1970-tallet. Hun sa: Av og til ønsker jeg meg at alle homofile våknet opp om morgenen og var grønne i ansiktet. Det ville folk fått øynene opp for hvor mange vi er.

Poenget her er at skal man gjøre noe med avstigmatisering, må man begynne med en virkelighetsbeskrivelse, en «reality check». Vi må forstå hva vi snakker om. Norge har ikke, slik noen vil ha det til, et lite narkotikaproblem. Det er stort, det er voksende, og det er sammensatt av alt fra pillemisbrukende overklassemennesker bak stengte villadører på vestkanten til illeluktende portrom på østkanten. Rekrutteringen til dette miljøet kommer fra alt fra «Exit»-miljøer og eksperimenterende ungdom fra ressurssterke familier til dypt traumatiserte overgrepsofre. Miljøet vokser ikke fordi politikerne snakker om rus eller normaliserer problemet, slik noen hevder, cannabisbruken vokste dramatisk i en tid da vi aldri snakket om avkriminalisering, og det kommer til å vokse enda mer i tiden som kommer, bl.a. fordi vi har med internasjonale trender å gjøre. Stoffene som inntas, blir vanskeligere å spore og avdekke, og de blir farligere. Jeg ønsker meg av og til at alle mennesker som er disponert for en problematisk rusadferd, en morgen våknet opp grønne i ansiktet, for da ville kanskje de regressive kreftene i Senterpartiet og Arbeiderpartiet få øynene opp for virkeligheten.

Å skille «tunge» rusbrukere fra «lette» er en fiksjon, et juridisk eventyrland. Jeg registrerer at for å få dette meningsløse regnestykket til å gå opp må man utstede utilregnelighetsbevis for de mest utsatte gruppene i landet. Dermed gjør man selvsagt bare saken enda verre for dem nederst ved bordet.

Nils T. Bjørke hadde her teke over presidentplassen.

Jan Bøhler (Sp) []: Jeg vil først takke representanten Tellef Inge Mørland for innlegget om debattklima. Jeg tror det er viktig. Vi hørte det også på høringen fra flere som er motstandere av rusreformen, som den tidligere lederen i RIO, Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon, Jon Storaas, som ba om respekt for at det går an å ha andre synspunkter når man har bakgrunn i rusmiljøet. Jeg kjenner også mange som sier at de synes det er vanskelig å ta ordet fordi debattklimaet er så tøft. Da får vi ikke hørt alle stemmene.

Min bakgrunn for å mene noe om dette er at jeg har drevet med miljøarbeid, først blant rusavhengige på 1980-tallet, og jeg har vært fritidsklubbleder i mange år og fulgt med på barne- og ungdomsarbeid også etter det. Jeg har vært med i mange sammenhenger der jeg har sett hvordan arbeidet med unge som kommer borti rusmidler, drives. Når vi snakker om at straff ikke hjelper, må vi se at det disse ungdommene møter, er hjelpetiltak med rammer. De har individuelle oppfølgingsplaner – for noen hjelper det med bare en bekymringssamtale – det er ungdomsoppfølging, det er ruskontrakter, og det er påtaleunnlatelser med vilkår, avhengig av hva som er bakgrunnen. Men det som er felles, er at de ikke får det på rullebladet sitt hvis disse avtalene følges opp og man kommer videre.

Dette hørte vi på høringen. Der var det bl.a. helsesøstre, og en dame fortalte at hun hadde 20 ungdommer som hun jobbet med på ruskontrakt. Hun sa at hun trodde ingen av dem ville møtt opp hvis det ikke var rammer rundt dette, hvis det ikke lå noen konsekvenser og rammer der og en forpliktelse til å delta.

Heldigvis har dette ført til at rusmiddelbruken blant unge i Norge er lav. Ifølge ESPAD-rapporten for 2019 hadde blant 16-åringer i Norge 6 pst. av jentene og 12 pst. av guttene prøvd narkotika, mens i land vi ellers sammenligner oss med i Europa – jeg rekker ikke å nevne alle landene – ligger det på 20–30 pst., og høyere blant gutter enn blant jenter.

Dette må vi ikke sette på spill, det er min oppfatning. I høringen om rusreformen var det 44 kommuner som uttalte seg som var imot rusreformen, med disse begrunnelsene og det gode forebyggende samarbeidet mellom politiet og kommunale tjenester, og bare 13 som var for. Jeg mener at de rammene vi snakker om her, handler om positive tiltak for ungdom, og det er viktig å ikke gi det negative bildet som skapes av disse tiltakene, i debatten.

Tuva Moflag (A) []: Denne saken har vært med oss i helsekomiteen hele perioden. Gjennom besøk til land som har endret sin ruspolitikk, har vi hentet erfaringer, fra bl.a. Portugal, Nederland og Canada. Jeg har ikke bakgrunn fra rusfeltet selv og gikk inn i dette arbeidet med en viss skepsis til at vi skulle gjøre omfattende lovendringer. Jeg er snart tenåringsmamma selv og forstår godt at mange foreldre er bekymret for at terskelen for bruk av illegale rusmidler skal bli lavere. Men personlig går jeg ut av prosessen med en overbevisning om at store endringer av norsk ruspolitikk er helt nødvendig.

Norge ligger på toppen av en dyster statistikk i Europa – overdosedødsfallene. Det må vi få gjort noe med. På den andre siden har vi mindre bruk i den generelle befolkningen, og vi har tradisjonelt ligget lavt i Europa når det gjelder rusbruk blant ungdom. Trenden har imidlertid snudd, og det har vært en økning også blant unge de siste ti årene. Her må vi være på vakt. Kanskje hadde dagen i dag sett annerledes ut om regjeringen hadde lagt fram en mer helhetlig reform med forebygging, behandling og ettervern i fokus, sammen med de juridiske endringene for å flytte samfunnets oppfølging av rusavhengige fra justissektoren til helsesektoren. Der er vi ikke i dag.

Det er mange som er skuffet fordi de opplever at endringene ikke er store nok i denne runden. Jeg vil likevel trekke fram at det er flere framskritt, selv om mange nok skulle ønske seg at vi tok enda større steg. Debatten og behandlingen av denne saken har faktisk ført til framgang i retning av en mer rettferdig ruspolitikk. Debatten om politiets framgangsmåter med urettmessige ransakelser har blitt satt under lupen, og politiet må endre sine framgangsmåter overfor rusbrukere.

De som spør etter hjelp, skal ikke lenger måtte frykte straff når de er ruset. Vi skal gi folk en ny sjanse og slette rullebladet etter tre år, slik at man ikke skal måtte betale prisen for feilgrep resten av livet. Det er for øvrig regjeringspartiene som sørger for at dette ikke får tilbakevirkende kraft.

Vi skal ha en gjennomgang av praksisen med tap av førerkort. Vi vil ikke lenger ha det slik at man mister lappen og skyves ut av samfunnet på grunn av en rusbruk som ikke kan kobles til bilkjøringen. Regjeringspartiene støtter ikke dette heller.

Arbeiderpartiets landsmøte sa nei til en generell avkriminalisering av bruk og besittelse av mindre brukerdoser. Derfor gjør også jeg det når jeg stemmer i dag. Jeg håper likevel at vi har startet på en vei med mindre stigmatisering, bedre forebygging, bedre helsehjelp og bedre ettervern for rusavhengige.

For meg er arbeidet med rusreformen politisk. For andre er det dypt personlig. Jeg vil takke representanten Maria Aasen-Svensrud for det sterke innlegget hun holdt på talerstolen i dag.

Ola Elvestuen (V) []: I dag kunne Stortinget ha gjort et viktig vedtak for den viktigste sosiale reformen i Norge på lang tid. Vi er en i spesiell situasjon, der vi har en progressiv regjering som legger fram et forslag om avkriminalisering av brukerdoser, en rusreform, men som møter et konservativt, reaksjonært storting som fortsatt velger å holde fast på at straff har en betydning.

Kritikken av regjeringen vi møter i diskusjonen, er at det er en rusreform, men vi har ikke med alle tiltakene for behandling, forebygging og de andre forslagene. Men det var et selvstendig poeng da vi førte regjeringsforhandlingene på Jeløya, at vi ikke skulle vente til rusreformen med de andre tiltakene. Derfor har vi de siste par årene gjennomført forsøk med heroinassistert behandling. Vi gjennomfører en opptrappingsplan på rusfeltet. Vi har gjennomført at sprøyterom går over til å være brukerrom. Sånn kan det gå på område etter område hvor viktige endringer er gjennomført.

Nå er det rusreformen, og det partiene som stemmer imot, ikke svarer på, er hvorfor de ønsker å opprettholde straff for bruk av mindre brukerdoser. Én ting er bekymringen for om det vil føre til økt narkotikabruk. Det er ikke noe faglig grunnlag for å kunne si at det vil føre til økt bruk, kanskje heller ikke at det fører til mindre bruk – det påvirker lite. Man kan også argumentere for at straff ikke hjelper. Men det man ikke svarer på, er hvorfor man ikke vil gjøre endringer når vi har faglig grunnlag for å si at straff skader.

For ungdom er det sånn at straffen har større negativ effekt enn rusmiddelet de bruker. Det er selve straffen som fører ungdom ut på skråplanet. Det er straffen som gjør at det er vanskelig å gjøre endringer i et utdanningsløp, eller at man får en vanskelig inngang inn i et arbeidsliv. Hvorfor man ønsker å opprettholde straff når vi vet at den ikke bare ikke virker, men også gjør det verre for dem som er brukere, er for meg uforståelig. Det man gjør nå med noen forslag, er at man straffer folk litt mindre. At vi nå går inn for at du ikke skal ha straff hvis du søker om hjelp, er en selvfølge og viser hvor absurd dette lovverket egentlig har vært.

Dessverre blir det ikke noen rusreform i dag, men denne kampen fortsetter definitivt inn i neste stortingsperiode.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) []: I dag går vi tross alt et lite skritt i riktig retning. Jeg håper det er en trøst for brukerne, for hjelpeapparatet og for familier og venner til rusavhengige. Men en rusreform, som mange sårt har kjempet for, får vi ikke i dag. Det er vondt, for i et liberalt demokrati med respekt for enkeltmennesker bør bevisbyrden ligge på dem som ønsker å straffe mennesker, ikke omvendt.

Straff har ikke en påviselig effekt, verken for den enkelte eller for samfunnet. Den forhindrer personer som ønsker å avslutte bruken av rusmidler, men som sliter med underliggende psykiske problemer eller traumer, fra å få hjelp og gjenoppta et normalt liv. Rusavhengige forteller at kriminaliseringen av narkotika har skapt en atmosfære av mistenksomhet i hjelpeapparatet og i samfunnet. Det bidrar til stigmatisering og til å sette et mindreverdighetsstempel på mennesker som trenger hjelp.

Straff ødelegger dermed også for det forebyggende arbeidet, særlig i møtet med utsatt ungdom, og vi vet at mange unge begynner å bruke rus for å døyve smertene som følger av vold, overgrep eller kriminalitet. Når vi straffer dem, straffer vi dem i realiteten for at de sitter alene igjen med konsekvensene av det de ble utsatt for.

Straffesanksjoner rammer enda flere. «Ruspolitikken kostet meg to foreldre og en barndom», skrev Celine Vår Sollie i en kronikk på nrk.no. Som datter av to rusavhengige skulle hun ønske at foreldrene fikk hjelp i stedet for fengselsdommer som gjorde livet enda vanskeligere og den allerede trange økonomien deres enda trangere. I dag fikk vi ny forskning fra FHI som viser at svært mange som brukte illegale rusmidler, ble fengslet minst én gang, og at en tredjedel av dette var bøtesoning. Det er ingenting som tyder på at den straffen forebygget nye fengselsdommer eller rusavhengighet.

På Arbeiderpartiets landsmøte sa Anniken Huitfeldt at det var fullt mulig å skille mellom rusavhengige, og lovte at tungt rusavhengige kunne slippe straff, for dette gjør vi jo med barn under 15 år og personer som er utilregnelige. De i denne sal som er bekymret for det offentlige ordskiftet knyttet til rus, bør lytte til det utsagnet.

Representanten Gahr Støre sa på NRK samme kveld at Arbeiderpartiet vil hjelpe dem som fortjener hjelp, mens resten fremdeles skal rammes av et straffebud. Arbeiderpartiet ønsker altså å øremerke straffefrihet for en enkelt menneskegruppe som fortjener det, med en målestokk som mildt sagt er medisinsk, juridisk og etisk tvilsom. Det mener jeg det faktisk er lov å si er uforståelig, og jeg tror heller ikke det kommer til å stå seg i historiebøkene.

Så blir det kanskje ikke i dag en rusreform, som er den viktigste sosialpolitiske reformen jeg i løpet av de siste fire årene har fått muligheten til å være her og debattere og votere over. Men i dag skal jeg i hvert fall stolt avgi min stemme for en rusreform, og jeg er bunnsikker på at den kommer til slutt.

Nicholas Wilkinson (SV) []: Det er godt at det er tverrpolitisk støtte for rusreformen, f.eks. fra representanten Mathilde Tybring-Gjedde. Det er Høyre, Venstre, Kristelig Folkeparti, sånn cirka, Rødt, Miljøpartiet De Grønne, SV og et stort mindretall i Arbeiderpartiet.

Jeg må si at jeg var sjokkert i høringen om rusreformen. Lederne i politiet og en statsadvokat sa veldig tydelig at de mente at de kunne ransake mobil og hjem bare ved mistanke om bruk av narkotika. Det er feil, og det har Riksadvokaten sagt veldig tydelig fra om. Men det er et problem når politiet mener, akkurat nå, at det er lovlig – vi har fått mye informasjon fra Norsk Narkotikapolitiforening, som mener det. Da har vi et problem, for vi har sett alle disse tallene. Denne organisasjonen har fått svært mange millioner kroner fra offentlige etater. Det er svært bekymringsfullt. Offentlige etater skal ikke gi til organisasjoner for å jobbe for et politisk ståsted. Det håper jeg regjeringen vil slutte med, og kontrollere bruken av disse pengene.

Vi har mange dyktige politibetjenter som følger opp loven, også før rusreformen kommer, men vi trenger å se helheten. Derfor fremmer SV en politikommisjon for å se på disse sakene nå og i fortiden.

Så til et annet viktig punkt: Jeg håper at Venstre og Høyre vil se på forslag nr. 8. SV har kjempet for at de som har blitt straffet, ikke skal ha det på rullebladet hele livet. Jeg har snakket med en mann som har familie i USA, og som bor i Norge. Han kan ikke reise til USA fordi han har blitt straffet for å røyke. Han røykte cannabis én gang. Han kan ikke reise. Kom igjen – vi trenger at forslaget også skal ha tilbakevirkende kraft, for at alle som har gjort én feil, får en mulighet igjen!

Morten Stordalen (FrP) []: Når jeg tar ordet nå, er det med henblikk på det offentlige ordskiftet og debattklimaet. Det har vært sagt før, jeg tror det var representanten Lene Vågslid som sa det, at det stort sett er et godt debattklima her i dag. Det er jeg enig i, med noen få unntak.

Jeg vil lese innledningen i mitt første innlegg:

«Vi behandler i dag en viktig sak. Den er viktig for enkeltmennesker, for pårørende, for familier, for ungdom, for samfunnet, viktig for framtiden.»

Vi snakker om dem nederst ved bordet, blir det sagt fra talerstolen. Ja, det er en sårbar sak. Jeg kaller det et rushelvete. Det er, president, mulig det ikke er lov å si det, men det er det det er.

Vi har alle våre historier. Jeg synes Maria Aasen-Svensrud skal få lov å ha sin historie. Det er én av mange historier. Mange av oss kjenner noen. Alle har vi våre historier.

Når vi behandler en så viktig sak, med så sårbare grupper, så mange mennesker som er involvert og er medpasienter, fortjener det et bedre debattklima. Jeg har alltid lært at det finnes to sider av en sak – pluss den rette. Å stå her og si at vi som er imot avkriminalisering, tar feil, er å være veldig bastant.

Jeg og Fremskrittspartiet mener at avkriminalisering er feil vei å gå. Vi sender et feil signal. Jeg har ungdommer i den rette alderen, og de har venner. Vi har mange sånne barn. Signalet som er sendt, er at det er en legalisering. Man må gjerne si at det ikke er det, men det er det det oppfattes som, og for Fremskrittspartiet skal det være kriminelt. Norske fengsler er ikke fylt opp av dem som har inntatt narkotika. Det er en helt annen grunn til at de sitter der – det er ikke det alene. Narkotikakjeden, menneskehandel, vold, drap, fattigdom, organisert kriminalitet, skal straffes. Det er en kjede. Bildet er så mye, mye større enn det. At man står her med pekefingeren og sier at vi andre tar feil – det vil jeg ha meg frabedt.

Jeg vil takke representanten Maria Aasen-Svensrud for at hun delte historien. Den skal hun få lov å beholde. Det bør vi akseptere.

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Representanten Tellef Inge Mørland snakket i replikkrunden med Bent Høie om straffansvaret for å sniffe en stripe kokain og at flertallet vil gjøre det straffritt. Men for veldig mange av dem på f.eks. Oslos vestkant som bruker kokain, er det nærmest straffritt i dag. Dagens ruspolitikk er grunnleggende urettferdig. Det er klassejustis satt i system. Ungdom på østkanten straffes tre ganger så ofte som ungdom på vestkanten i Oslo, selv om ungdom i vest bruker dobbelt så mye cannabis. Har en foreldre med lavere utdanning, har en hele sju ganger høyere risiko for å bli straffeforfulgt enn hvis en har foreldre med høyere utdanning.

Rusavhengighet rammer altså sosialt skjevt.

Straff er samfunnets strengeste fordømmelse av uønskede handlinger hos borgerne. Straff skal være solid faglig begrunnet, ikke bare et uttrykk for hva vi føler er best eller riktig. Straff fører også til stempling. I mange tilfeller er det en viktig del av begrunnelsen for straff. Men på rusfeltet gjør det vondt verre. Med straff og stempling får vi utstøting og marginalisering. Det står igjen i veien for å lytte til dem det gjelder, og ikke minst står det i veien for å møte den enkelte bruker med hjelp, tilbud og oppfølging. Ungdom som trenger hjelp, straffes, men forskningen viser at folk som kommer i kontakt med justissektoren, har større sannsynlighet for å fortsette med den kriminelle løpebanen. Med dagens ruspolitikk, som Arbeiderpartiet og Senterpartiet nå opprettholder, rammer denne straffen videre sosialt skjevt framover også.

Jeg er helt sikker på at vi kommer til å få avkriminalisering til slutt, fordi det er så åpenbart riktig. Men det er utrolig synd at det ikke skjer nå, fordi Arbeiderpartiet stanser det. Det nytter ikke å legge ansvaret over på regjeringen, som jeg opplever blir gjort i dag av Arbeiderpartiet, for det valget har Arbeiderpartiet tatt selv. En avkriminalisering er en forutsetning for en rusreform, for å sikre at folk får hjelp.

Jeg er utrolig glad for at vi underveis har gjort betydelige framskritt, knyttet til at det er satt flomlys på politiets praksis med ulovlig ransaking, og jeg har et stort håp om at vi aldri mer vil få se bilder av politiet som undersøker en ung gutts kjønnsorganer på åpen gate.

Avslutningsvis vil jeg takke alle som har tatt debatten og argumentert for avkriminalisering, også i Arbeiderpartiet, men først og fremst organisasjonene utenfor dette huset, brukere og tidligere brukere som har delt sine historier. De har gjort oss klokere.

Heidi Nordby Lunde (H) []: Rusreformen har blitt omtalt som den største sosiale reformen i Norge på tiår. I dag faller den. Det er ikke et rop om rusreform blant folk flest, har flere aviskommentatorer skrevet. Nei, noen ganger skal faktisk politikken gå foran. Og det jeg hørte blant dem som sto foran Stortinget og demonstrerte for rusreform i går, var heller ikke et rop om mer rus, det var et rop om hjelp, et rop om verdighet, et rop om å bli sett og hørt. For det er nok nå.

Noen ganger teller avsender. Høyre ville da aldri gått inn for et frislipp av narkotika eller lagt fram en reform som gjør sårbar ungdom mer sårbar. Hvis vi hadde trodd at straff virket forebyggende, hvis vi hadde trodd at straff reddet liv, hvis vi hadde trodd at det hjalp å forfølge sårbare, syke mennesker, ville vi fortsatt gjort det. Men vi vet at straff ikke virker, at det hever terskelen for å søke hjelp, at unge mennesker faktisk lyver til helsepersonell i frykt for straff når de selv eller venner trenger hjelp, og dermed setter seg selv eller venner i større fare.

Jeg har valgt å ikke være en stemme i denne debatten, til tross for at jeg har vært for en rusreform i nesten 30 år. Etter hvert var det et så stort tilfang av stemmer i denne debatten som med troverdighet og tyngde kunne bevitne hvordan dagens narkotikapolitikk ødelegger liv. Mange av dem sto foran Stortinget i går, noen av dem, med dagens narkotikapolitikk, er ikke med oss lenger.

Da jeg snudde, var det fordi en av dem sa at det ikke hjalp å fjerne rusen; vi måtte fjerne årsaken til rusen. Med det mente hun bl.a. årevis med seksuelt misbruk og svikt i samfunnet rundt henne. Ingen velger et liv i rus. De velger et liv der de døyver smerten livet har påført dem. Derfor er straff for rusmisbruk en dobbelt straff – straff for det som har ført til rusbruken, deretter straff for rusbruken.

Det rammer skjevt og usosialt. Til tross for at rusbruken er større på Oslo vest, er det ungdom på Oslo øst som straffes mest, særlig minoriteter, og særlig de som har det vanskelig fra før. Høyre vil ikke ha det sånn. Derfor vil også jeg takke Bent Høie for at han har gitt denne saken den troverdigheten den trengte.

Til slutt vil jeg si at jeg vet det i dag er mange som stemmer mot noe de er for. Men jeg skal også være så ærlig å si at jeg tror det i mitt eget parti også er noen som stemmer for noe de er imot. Jeg har respekt for begge. Det er vanskelig for mange. Men vanskeligst er det for dem som straffes dobbelt for et liv de egentlig ikke har valgt selv.

Dette er ikke en tapt sak. Det er en tapt mulighet. Fra nå av står kampen om å få denne muligheten igjen.

Karin Andersen (SV) []: Jeg er for rusreformen. Jeg har vært det i mange år, og jeg trodde virkelig at vi skulle få den nå. Det er mange som spør meg: Er du rusliberaler, du? Da må jeg svare som sant er, at jeg er totalavholds og har vært det i nesten hele mitt liv. Men jeg tror ikke på straff. Det viser jo bruken av narkotika i dag, men det viste seg også da vi prøvde å forby alkohol, at det hjelper ikke. Jeg kan ha mitt syn på det, men det hjelper ikke. Og det gjør situasjonen så mye verre for dem som blir hektet.

Straff vet vi rammer sosialt forferdelig skjevt. Det vi vet, er at det er veldig mange som bruker narkotika, men som ikke blir tatt, og de går helt fri, mens andre får det på rullebladet, får straff og må slite med det resten av livet, sjøl om de har gjort akkurat det samme. Det ødelegger liv.

Så spør folk meg: Er du ikke redd for økt rusmisbruk? Da må jeg bare svare: Ja, jeg er redd nå, jeg. Jeg er livredd hver eneste dag fordi jeg vet at rus er en magnet som gjør at mange blir sittende fast, og jeg vet hvordan det ødelegger. Flere har fortalt personlige historier. Jeg skal ikke fortelle, men de fleste av oss har dem. Rus er en farlig magnet, og det tar liv. Så jeg forstår dem som er redde, og jeg tror vi burde ha en debatt om den generelle ruskulturen i dette samfunnet, for den er ganske sterk, også når det gjelder alkohol. Det går liksom ikke an å ha det moro uten å ruse seg. Jeg tror kanskje at signaleffekten av det, som mange nå har vært opptatt av, i hvert fall ikke er ubetydelig.

Jeg er ikke skråsikker på noe annet enn at jeg vet at straff ikke hjelper, og jeg vet at de som har det veldig vanskelig og sliter med rus, i dag får en helt umulig livssituasjon. Det tok helseministeren ganske lang tid å snu, det var for lang tid for veldig mange, og nå skal vi vente enda lenger. Jeg er veldig enig i det regjeringen har lagt fram, men jeg tror det hadde vært mye klokere å legge fram rehabilitering, ettervern og behandling samtidig, for da tror jeg en del av motargumentene hadde vært borte. Det gjør SV, og vi foreslår det nå, bl.a. i behandlingen av kommuneøkonomien for 2022.

Solveig Schytz (V) []: Rusreformen handler ikke om lovparagrafer. Den handler om mennesker, om verdighet, om å fjerne stigmatisering, om å lette børen for mennesker som av ulike grunner bruker ulovlige rusmidler, og for deres pårørende. Det handler om å åpne døren for håp, hjelp og verdighet. Det handler om at det skal bli lettere å be om hjelp, og om at straff ikke skal stå i veien for hjelp.

I dag er det slik at straff og frykt for straff står i veien for at mennesker som sliter, ber om hjelp, og for at de får hjelp. Straff står i veien for at syke mennesker skal kunne få et bedre liv. Straff hjelper ikke mot bruk og misbruk av narkotika. Straff er til hinder både for forebyggende arbeid og for å gi hjelp. Straff forsterker utfordringer og problemer, og straff skaper utenforskap. Straffen skaper større problemer for mennesker enn det rusbruken gjør. Og rusavhengighet og straff for rusbruk rammer sosialt skjevt. Det er grovt urettferdig og kan ikke fortsette.

Vi må tilby hjelp istedenfor straff, og skal vi lykkes med det, er avkriminalisering en grunnleggende forutsetning. Å si nei til avkriminalisering av bruk og brukerdoser og begrunne det med at det er viktig for ungdom at det fortsatt er straffbart, slik flere partier nå gjør, er å skyve ungdom foran seg der vi som politikere har ansvaret, og må ta ansvaret, for vi har den kunnskapen.

Det handler om å gi mennesker frihet og muligheter. Venstre kommer til å fortsette denne kampen. Rusreformen kommer selv om den ikke vedtas i dag.

Hege Haukeland Liadal (A) []: Jeg kommer fra en by, Haugesund, der rus har preget livet til mange bysbarn. Alle i Haugesund kjenner personlig en rusmisbruker. Bare fra min barneskoleklasse ble fire av oss, 28 elever, tunge rusmisbrukere, ikke et uvanlig bilde på situasjonen som den har vært og er i en by med stor tilgang på ulovlige rusmidler.

Mitt største engasjement er for «tunge» rusmisbrukere og mest mulig forebygging når det gjelder de yngste.

Jeg mener det ikke finnes én modell for avkriminalisering. De landene som har avkriminalisert, har gjort det på ulike vis og med ulike utgangspunkt. En norsk avkriminalisering må være klok og veloverveid og tilpasses norske forhold. Vi må sørge for å beholde det vi allerede har gjort som fungerer godt. Norge er, uavhengig av Haugesund, et av landene i Europa med minst narkotikabruk blant unge. Dette må vi ivareta også i framtiden.

Arbeiderpartiets engasjement i denne debatten er høyst levende. Vi er et bål av vilje, og jeg opplever at det gnistrer i vårt parti for en god politikk for rusavhengige også i dagene framover.

Jeg vil i likhet med Tuva Moflag takke representanten Maria Aasen-Svensrud for hennes innlegg i dag. Det grep meg veldig, og det viser at man kan bruke både personlige erfaringer og ikke minst også litt mer fjerne erfaringer i den politikken vi sammen skal lage framover.

Ingvild Kjerkol (A) []: Vi begynner å nærme oss avrundingen av debatten. Det som bekymrer meg i denne debatten, er de rettroende. Her er det kompliserte årsaksforhold bak hver eneste rusavhengiges historie, og den er knyttet til den enkeltes problemer og livssituasjon. Den skråsikkerheten som flere legger for dagen her, er jeg bekymret for at ikke hjelper en eneste ny ruspasient.

Så har det blitt sagt flere ting her, særlig fra representantene fra partiet Venstre, om Arbeiderpartiets politikk som er helt feil – direkte stråmannsargumenter fra både representanten Grimstad og representanten Elvestuen. Arbeiderpartiets representanter har sagt det motsatte fra talerstolen. Rusavhengige skal ikke straffes. Vi fremmer forslag om det i dag. Vær gjerne uenig i det forslaget, si at det ikke er godt nok, men ikke si det motsatte. Det er ikke redelig. Unge og førstegangsbrukere skal møtes med påtaleunnlatelse, sier vi i Arbeiderpartiet, og sletting av rulleblad etter tre år. Venstre stemmer også i dag for reaksjoner fra samfunnet. De stemmer for gebyrer som er dobbelt så høye som dagens bøter.

Nyansene var til stede i deler av debatten. Det gir meg håp, og vi beveger oss nå et steg videre for å gjøre livet enklere for alle dem som opplever sykdom, men som blir møtt som kriminelle.

Jan Bøhler (Sp) []: I debatten vi har nå, synes jeg det er grunn til å minne om at vi har tatt veldig mange skritt siden jeg begynte å følge med på narkotikapolitikken – veldig mange skritt i retning av behandling innenfor rammer, men behandling i stedet for bare straffereaksjoner. Jeg kan nevne § 12-soning, som handler om behandling i institusjon, domstolprogram med narkotikakontroll, rusmestringsenheter i kriminalomsorgen, LAR-program, metadonbehandling, sprøyterom – og ikke minst Riksadvokatens direktiv i 2014 om at politiet ikke skal gå etter brukere, ikke løpe etter brukere, som var overskriften i media.

Tallene i kriminalstatistikken i Norge har vist at antallet av denne typen saker har falt veldig. Politiet har jobbet mye mindre med det og mye mer med å gå etter omsetning og leddene bak.

Ifølge tall som SSB hadde i 2018, var det én som satt i fengsel for bruk. Jeg vet ikke hvilket forhold det var, men vi må ha med oss det bildet av historikken.

Jeg mener at vi må fortsette og gå skritt for skritt med nye reformer på dette feltet, skritt som går i denne retningen. Karakteristikkene fra flere fra fagfeltet – som vi hørte i høringen – av reformen regjeringen nå har lagt fram, er, som en representant for FHI sa, at på noen områder går man lenger enn andre land. Senter for rus- og avhengighetsforskning, SERAF, sa: Ingen andre land har foreslått det som i Norge. Nasjonal kompetansetjeneste for samtidig rusmisbruk og psykisk lidelse sa: Vi vil ende opp med Europas mest liberale ruspolitikk.

Vi ønsker å gå skritt for skritt, og det skrittet med ikke å skulle straffeforfølge rusavhengige og definere det nærmere gjennom et forslag vi har i Stortinget i dag, bygger på at når lovgiver definerer grupper, handler likhetsbehandling om likhetsbehandling innenfor den gruppen. I proposisjonen om rusreformen viser man på side 40 forskjellige terskelverdier, altså påtaleunnlatelser for dem som er rusavhengige, som f.eks. er på fem gram når det gjelder kokain, mens man har to gram for andre. Da må man på et vis skille mellom dem som skal kunne ha fem gram og få påtaleunnlatelse, og andre.

Det samme har man når man f.eks. sier at man ikke vil gi bøter for rusavhengige (presidenten klubber) hvis de ikke møter opp i rusenhetene (presidenten klubber). Så det er uansett en problemstilling å greie å skille mellom disse gruppene. Det håper jeg vi vil få til i neste omgang. (Presidenten klubber igjen.)

Presidenten: Me må prøva å halda oss innanfor taletida.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Det var et godt innlegg av foregående taler.

Det har i flere år vært praksis at politiet sjelden bruker strafferettslige reaksjoner overfor folk som sliter med rusproblemer, utenom straffereaksjoner for aktiv narkotikalanging. Det er bred enighet om at rusavhengige ikke skal straffes for besittelse og bruk av narkotika, herunder tyngre stoffer.

Så hører vi en fersk undersøkelse fra FHI bli presentert på NRK Radio i dag: Flere opplever fengsling for mindre lovbrudd som en vei inn i videre avhengighet og problemer. Det viser behovet for Senterpartiets forslag. Helseministeren bruker dette til å legitimere rusreformen, men tvert imot: Vi må ikke blande sammen forbud og behandling, som regjeringen gjør. Politiet trenger sanksjonsmuligheter, de sårbare trenger hjelp og oppfølging, de syke trenger behandling.

Senterpartiets forslag er å endre legemiddelloven slik at vi «sikrer at dersom besittelse eller bruk av narkotika har sammenheng med mistenktes avhengighet etter gjentatt bruk av narkotiske stoffer, skal ikke påtalemyndigheten forfølge forholdet strafferettslig.»

Jeg er glad for flertallet for å «sørge for at politiet ikke straffeforfølger overtredelse av legemiddelloven § 24 første ledd, der overtreder yter assistanse eller tilkaller nødetater i akutte nødsituasjoner, eller der en slik overtredelse avdekkes hos fornærmede ved anmeldelse av andre straffbare forhold.»

Senterpartiet er del av en rekke mindretallsforslag i dag. Kort fortalt handler de om å evaluere, bruk og effekt av ordninger, helsepersonells opplysningsplikt, reaksjonsregister, ubetinget fengselsstraff – for ikke å glemme det forslaget som jeg opplever at mange argumenterer for, nemlig forslaget om å «utrede og fremme forslag til nødvendige endringer i lovverket som sikrer en avkriminalisering for bruk og besittelse av mindre brukerdoser for tunge rusavhengige, slik at denne gruppen møtes med god helsehjelp og oppfølging istedenfor straffereaksjoner».

Dersom folk er enig i dette forslaget, oppfordrer jeg virkelig samtlige partier til å stemme for det.

Presidenten: Representanten Carl-Erik Grimstad har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Carl-Erik Grimstad (V) []: President, det er mulig at dette er på kanten av parlamentarisk praksis, men jeg har lyst til å si gjennom presidenten til statsråden følgende:

Kjære Bent. Vi har jobbet sammen om denne reformen i mine fire år på Stortinget. Jeg kunne ønske meg «four more years» for begge i dette arbeidet. Slik går det kanskje ikke. Men jeg har lyst til å avslutte den fireårige debatten med en takk til helse- og framfor alt i denne sammenhengen omsorgsministeren for den jobben han har gjort og høstet stor internasjonal anerkjennelse for. Jeg gjør det med ordene til Jens Stoltenberg da han tildelte æresmedlemskap i Arbeiderpartiet til den nevnte Kim Friele i 2008, riktignok et medlemskap som jeg ikke tror statsråden aspirerer til. Han sa: «Du har gjort Norge til et mer anstendig samfunn.» Når jeg kjenner at jeg får klump i halsen av ordene til den tidligere Arbeiderparti-statsministeren, sier vel dette litt om hvor skuffet jeg er over det partiet i dag.

Sveinung Stensland (H) []: Jeg er ikke skuffet over noen partier her i dag, men jeg er skuffet over resultatet vi får i denne saken. Jeg er helt overbevist om at alle gjør det de tror er rett, men vi er ikke enige om hva som er rett vei videre i denne saken. Jeg er helt sikker på at alle 169 stortingsrepresentanter er like opptatt av å begrense skadelig bruk av narkotika og begrense narkotikaens skadeeffekt på samfunnet. Det er vi enige om. Og så er det visse nyanser i hvordan vi skal følge opp det videre.

Så er det hyggelig at Arbeiderpartiet forteller om sine gjennomslag i denne saken, som minner om at de aller fleste gjennomslagene er noe som drar stortingsflertallet i retning av det som er regjeringens rusreform. Som jeg sa i mitt første innlegg: Vi har jo hatt et godt samarbeid om dette i denne saken.

I mitt innlegg tok jeg opp dette med forholdsmessighet og politiets etterforskningsmetoder. Det er interessant å se at flere partier stiller seg bak analysen jeg la til grunn, nemlig at Riksadvokatens presisering av brev 9. april er det Stortinget mener om den saken – la det ikke være tvil. Og når vi er enige om det, har vi faktisk kommet ganske langt på det feltet. Politidirektoratet, Riksadvokaten – her er det ingen tvil om hva Stortinget mener.

Representanten Vågslid var inne på at hun til og med kunne navngi to jurister som mente det var mulig å differensiere mellom forskjellige brukere i lovverket. Om så var, hva da? Er det en mulighet vi vil ha? Er det en mulighet vi vil bruke?

I likhet med representanten Haukeland Liadal er jeg fra Haugesund. Jeg tror faktisk jeg hadde flere i min klasse enn hun som fikk et rusproblem. Det de hadde til felles, var at idet de fikk en rusutfordring, allerede i ungdomsskolen, begynte kjøret med politi – de ble kriminelle. De ble kriminelle før de ble narkomane. Det er det som er hele problemet. Så om nå disse juristene representanten Vågslid peker på, finner en fantastisk løsning på en sånn differensiering, løser ikke det det grunnleggende problemet. Det løser heller ikke det vi vil oppnå med denne reformen. Stigmatiseringen fortsetter, og straffen får fortsette med sin skadeeffekt. Derfor vil vi ikke ha den muligheten engang.

Takk for en fin debatt, som står i forhold til alvorligheten denne saken har. Takk til helseministeren, som fremmet denne saken, og en regjering som stilte seg bak den, nesten alle mann.

Kjersti Toppe (Sp) []: Nokre kommentarar til ein del forslag:

Først til forslaget om å fjerna fengsel frå strafferamma. SERAF-rapport 3/2021 viser at så nær som ingen i dag sonar fengselsstraff utan vilkår der bruk og mindre innehav av rusmiddel er det einaste domsgrunnlaget. Senterpartiet føreslår derfor at dagens praksis skal vidareførast, og vi ser ikkje behovet for ei lovendring når det gjeld dette. Det som SERAF-rapporten viser, er at mange av dei som sonar i fengsel i dag, treng behandling for eit rusproblem, kombinert med andre viktige tilbod som bustad, arbeid og sosiale nettverk. Det omhandlar ikkje denne reforma, og det er beklageleg.

Så til forslaget om å fjerna opplysningar i reaksjonsregisteret etter tre år. Det er ikkje slik at eit lovbrot som vert gjort i ungdomen, forfølgjer ein, for det er allereie i dag ordningar på dette feltet for dei som er under 18 år. Vi er skeptiske til å gjera dette til ein generell rett for alle, og vi har i staden eit forslag om å utvida den ordninga som i dag er for dei under 18 år, til 25 år.

Så står vi bak forslag til vedtak I, om å klargjera det som er og skal vera praksisen til politiet i dag, at personar som tilkallar nødetatar eller assisterer ved akutte situasjonar, ikkje skal straffeforfølgjast, og forslag til vedtak III, om at reaksjonar skal vera forholdsmessige.

I den andre innstillinga som vi òg behandlar i same debatt, fremjar Senterpartiet ti forslag om ei førebyggings- og behandlingsreform innan rusfeltet. Vi får ein del fleirtal. Vi skulle sjølvsagt hatt fleirtal for alt, men eit viktig er at regjeringa no må sørgja for at BUP får rusfagleg kompetanse. Det er akkurat det som Riksrevisjonen påpeikar i dag i den kritikken dei kom med når det gjeld psykisk helsevern.

Eg tenkjer at debatten som har vore i stortingssalen i dag, har vore veldig god, sjølv om rusdebatten som vi har stått i, har vore sterkt polarisert, og det vert brukt mange karakteristikkar. Det som vi burde ha snakka meir om, er at eit samla storting er einige om at rusavhengige ikkje skal straffeforfølgjast. Vi er einige om at ungdom ikkje skal straffast, men at ein skal bruka alternativ til straff, altså påtaleunnlating osv. Men dette får ikkje fleirtal fordi regjeringspartia ikkje vil greia ut anna enn sin eigen modell.

Elles må eg seia at eg takkar Tellef Inge Mørland for det han sa om debattkulturen.

Sveinung Stensland (H) []: Jeg ble litt fanget av mitt eget innlegg sist, for jeg fikk lov til å snakke om Haugesund – og det er jo alltid en fest. Jeg glemte å gjøre oppmerksom på en liten endring i det løse forslaget fra Arbeiderpartiet – det som vi kommer til å støtte subsidiært. Der ønsket vi å tilføye ordet «bruk» bak ordet «gjelder» i oppramsingen i bokstav k). Det er også innlevert skriftlig, og forslagsstillerne stiller seg bak det.

Ellers, når det gjelder debattkulturen, tror jeg ikke representanten Toppe trenger å gå så langt for å finne de mest meningsløse utspillene som har vært i denne saken. Det har vært litt av problemet i denne saken at bl.a. Arbeiderparti-ordførere har gått veldig tungt ut denne uken og fortalt at man kan komme med hasj nok til hele klassen, for nå blir alt lov. Det blir ikke lov med narkotika med regjeringens rusreform. Så alle kan gå litt i seg selv.

Når det er sagt, aksepterer ingen det som enkelte har blitt utsatt for i denne saken av grove og feilaktige påstander. Som politikere har vi en særskilt rolle i å være rettskafne når det gjelder hva saken handler om. Da har jeg lyst til å kommentere det som bl.a. representanten Stordalen var inne på, nemlig at det gis inntrykk av at dette er legalisering. Hvem er det som sier at det er legalisering? Jo, det er de som er imot reformen. Det er politiet, tolldirektøren og enkelte politikere. Dette er legalisering, står det i avisene. Nei, det er det ikke. Man må slutte å si det. Dette er ikke legalisering. Faktisk vil terskelen for å møte ungdommer og gi dem oppfølging fra samfunnet bli lavere med regjeringens rusreform. Man må slutte å si ting som ikke stemmer om rusreformen. Man må fortsette kampen for en rusreform. Det trenger landet, og det trenger de som faktisk har en rusutfordring.

Presidenten: Representanten Kjersti Toppe har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Kjersti Toppe (Sp) []: Eg synest det siste innlegget frå saksordføraren var eit unødvendig innlegg på slutten av debatten. Han sa at det berre er ein part i denne debatten som kjem med påstandar som er feil. Det føler vi vel eigentleg på begge sider – at politikken og løysingane våre vert omtalte på ein feil måte. Det meiner eg at vi i tilfelle må ta ansvar for på begge sider, når vi meiner ulike ting.

Når det gjeld debattkulturen, er ikkje eg mest opptatt av oss. Ein får høyra at ein må sova godt på ein haug med lik, og at eg håpar at du mister alt du er glad i. Det er greitt. Men det eg er bekymra for, er dei unge. Det at ungdom som er mot narkotika, seier at dei prøver å skifta namn fordi dei får så mykje hets, og det at ungdomar får høyra slike ting, tenkjer eg at vi skal vera bekymra for, for det får konsekvensar for demokratiet og den opne samtalen, uavhengig av kva vi meiner om rusreform – avkriminalisering eller ikkje.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sakene nr. 1 og 2.

Votering, se voteringskapittel