Peter Frølich (H) [10:49:15] (komiteens leder og ordfører for saken): Koronapandemien har satt befolkningen, arbeidsplasser og bedrifter i en situasjon uten sidestykke i moderne historie. Tiltakene som ble iverksatt, er blant de mest inngripende vi har sett i fredstid, og det har hatt stor økonomisk innvirkning på Norge. Det er brukt enorme summer på å holde hjulene gående og samfunnet stabilt gjennom pandemien.

Da Stortinget skulle lage retningslinjer for den støtten vi åpenbart måtte stille med, var vi klare på følgende: De økonomiske tiltakene skulle være målrettede og midlertidige. Støtten skulle betales ut så raskt som mulig og følges opp med kontroller i etterkant. Nå har vi fasiten etter Riksrevisjonens undersøkelse av disse ordningene.

De finner for det første at koronastøtten kom raskt på plass da nedstengingen av landet truet norske bedrifter og arbeidsplasser. For det andre finner de at de aller fleste søkerne fikk utbetalt støtte fort, men noen måtte vente uforholdsmessig lenge, og mange små aktører kan ha falt utenfor.

Kompensasjonsordningen for næringslivet var den største av de fem ordningene. Til denne ordningen ble det avsatt 50 mrd. kr, og det ble brukt 7 mrd. kr. Dette var også den mest effektive av ordningene. Skatteetaten behandlet og utbetalte 90 pst. av søknadene på under én uke. Det skyldes at veldig mye var helautomatisert, og at systemet var enkelt og forståelig. I tillegg var det egne ordninger for mediebedriftene, kulturaktørene, frivilligheten, idretten, i tillegg til en vedlikeholdsordning.

Man kan kanskje si at det hadde vært bedre med færre særordninger, og at man i større grad hadde én enkelt søkeordning. Det er noe Riksrevisjonen anbefaler oss å vurdere for framtidige kriser.

Riksrevisjonens hovedfunn er at kompensasjonsordningene i all hovedsak ble iverksatt raskt, at virksomhetene som ble hardest rammet, fikk støtte fra ordningene, og at forvaltningen i stor grad etablerte kontrollmekanismer som fungerte. Dette er gode funn.

Det er også avdekket svakheter og læringspunkter. Det var ikke mulig å lage ordninger som ikke i en eller annen grad hadde skjevheter og svakheter. Blant disse bør det nevnes at ordningene ikke omfavnet alle gruppene som hadde behov for støtte, særlig mindre aktører som ikke hadde erfaring med å skrive søknader eller søke om støtte. Det ble heldigvis gjort tilpasninger i ordningene underveis for å forsøke å treffe best mulig.

Det alle har vært enige om, er ønsket om at ikke noe selskap skulle komme bedre ut enn de normalt sett ville gjort, men der komiteen deler seg, er i synet på utbytteforbud. Der må Høyre være veldig klar. Vi mener at et utbytteforbud i stor grad bare ville ført til en utsettelse av de utbyttene som helt naturlig hører hjemme i en økonomi. I stor grad vil det være en symbolsk markering som ikke tar inn over seg at hovedformålet med støtten nettopp var å holde hjulene i gang, ikke å stoppe opp. Utbytte er faktisk, enten man liker det eller ikke, noe av det som holder hjulene gående i en økonomi – ikke bare fordi det skal være økonomisk vekst og aktivitet, men også fordi mange bedriftseiere er helt avhengig av utbyttet, enten det er til lønn, til å betale unna forpliktelser, til å ta ut utbytte fra én bedrift for å dekke det i et annet, eller fordi man må betale formuesskatt. Det kan være mange grunner. Et rent forbud ville ikke fungert.

Avslutningsvis tror jeg vi skal være realistiske på én ting: Selv om ordningene har fungert bra, og håndteringen har vært bra, har vi ennå ikke fasiten på hvordan krisepakkene har fungert. Det vil vi få først en gang der framme i horisonten. Men kunnskapen som denne rapporten gir oss, er nyttig å bygge videre på med tanke på framtidig pandemihåndtering.

Seher Aydar (R) [10:53:14]: Dette handler om de ti milliarder kronene som regjeringen ga næringslivet i 2020, og om de kom fram slik de skulle. Gikk de til å bevare levedyktige arbeidsplasser eller i lommen på eiere som hadde mer enn nok fra før?

Det første som slår meg i Riksrevisjonens rapport, er hvor mye greiere støtte eierne fikk, enn dem som gjør arbeidet. Arbeidere som blir ledige, må annenhver uke levere meldekort og bekrefte at de fortsatt er arbeidsledige, at de deltar på arbeidssøkerkurs, og at de er villige til å ta en hvilken som helst jobb. Kan de dokumentere dette og kanskje mer til, kan de få en viss prosent av inntekten sin i dagpenger. Bedriftseierne, derimot, kunne si opp så mange ansatte de bare ville, og fortsatt kvalifisere til full støtte. De kunne også betale seg selv så mye av skattebetalernes kroner de ønsket, i form av utbytter, bonuser og lederlønninger – ingen meldekort der i gården.

Vi i Rødt prøvde flere ganger å rette opp denne urettferdigheten, men vi ble ikke hørt. Vi stilte forslag for å unngå misbruk av kriseordningene, unngå skjev fordeling av offentlige midler og hindre at pandemien og håndteringen av den skulle bidra til økte forskjeller. Det som skjedde, var at bedriftseierne samlet tok 11 pst. større utbytte i kriseåret 2020 enn i året før.

Også innad blant bedriftene utviklet det seg store skjevheter. Riksrevisjonen påpeker at kompensasjonsordningene var gunstigere for konsern med datterselskap, typisk store bedrifter, enn for foretak med avdelinger, altså typisk mindre bedrifter. Mange små bedrifter, frivillige organisasjoner og idrettslag, havnet under minstegrensen for tapte inntekter, og dermed fikk de ingen støtte. Små aktører har ikke massevis av advokater til å skrive søknader for seg, og mange slet i flere tilfeller med å få støtte. Derfor var det også ganske mange som ikke fikk det. Det ble heller aldri stilt noen krav til banker og eiendomsselskaper om å bidra til dugnaden.

Vi sikret ikke de kontrollmekanismene vi burde hatt, tidlig nok. Det er det denne rapporten peker på. Vi bør ta lærdom av det, for det er uakseptabelt at milliarder av kroner blir delt ut gjennom ordninger som beriker noen store eiere, mens andre grupper i samfunnet faller utenfor. Nå forventer vi at den nye regjeringen benytter sjansen til å sikre at våre felles ressurser går til å redde arbeidsplasser i stedet for bankkontoene til de mektigste eierne. Det er tross alt det som er hensikten bak disse støtteordningene – eller som burde være hensikten bak disse støtteordningene.