Maria Aasen-Svensrud (A) [11:11:28] (ordfører for saken): Først vil jeg takke komiteen for en god behandling av dette representantforslaget, framsatt av representanter fra Fremskrittspartiet.

Forslaget omhandler generell bevæpning av politiet. Komiteen registrerer at forslagsstillerne mener at utviklingen i kriminalitetsbildet, særlig i de største byene, har gitt ny aktualitet til spørsmålet om generell bevæpning av politiet. Slik forslagsstillerne ser det, trenger politiet et slikt verktøy som generell bevæpning er, dels for å kunne løse sitt samfunnsoppdrag og dels for å ivareta egen sikkerhet.

Komiteen noterer seg at forslagsstillerne mener at styrkeforskjellen kan bli skjev i de kriminelles favør, all den tid den gruppen i økende grad er bevæpnet, mens det ikke er generell bevæpning i politiet, og at den samme ubalansen medfører mindre grad av mulighet til å ivareta egen sikkerhet.

Forslagsstillerne peker også på at det i forlengelsen av dette kan være bekymring for rekrutteringen til politiet. På denne bakgrunn ber forslagsstillerne regjeringen om å fremme forslag til endringer i politiloven for å sikre generell bevæpning i politiet.

Jeg vil nå redegjøre for Arbeiderpartiet og Senterpartiets syn i saken. Flere alvorlige hendelser også i nyere tid har medført en debatt om politiets bruk av maktmidler. Det har ikke vært grundige, helhetlige vurderinger knyttet til politiets maktmiddelbruk siden 2017. Derfor er det et behov for et oppgradert kunnskapsgrunnlag som både ser på erfaringene fra perioder med midlertidig bevæpning og punktbevæpning og på politiets erfaringer med bruk av elektrosjokkvåpen.

Slik vi ser det, knytter debatten om politiets maktmiddelbruk seg til et større spørsmål om hvilket politi vi som samfunn ønsker. Politiets oppdrag er knyttet til sårbare grupper og enkeltpersoner med psykisk uhelse, barn under barnevernets omsorg og personer med rusutfordringer, og dette utgjør en stor del av politifolks hverdag i by og bygd. Et spørsmål om hvilke maktmidler politiet har til rådighet, handler både om trusselbildet, kriminalitetsbildet og hvilken samfunnsutvikling vi ønsker, samt ivaretakelse av folks tillit til politiet.

Statsråden har derfor tatt initiativ til nedsettelse av et utvalg som skal se på politiets bruk av maktmidler. Dette utvalget skal bidra til å oppdatere faglige vurderinger av bruken av tvangsmidler i politiets verktøykasse. Vi støtter dette initiativet. Vi ser fram til at utvalgets arbeid legges fram i løpet av 2022 og imøtekommer en åpen debatt basert på et oppgradert kunnskapsgrunnlag. Arbeiderpartiet og Senterpartiet vil ikke støtte Fremskrittspartiets forslag.

Ivar B. Prestbakmo (Sp) [11:14:32]: Jeg vil takke forslagsstillerne for å ta opp et viktig tema. Det er også slik at et viktig tema fortjener grundige og gode vurderinger. Som samfunnsdebatten har vist og forslagstillerne har pekt på, har vi hatt flere hendelser, og vi har hatt situasjoner i samfunnet som på en måte bereder grunnlaget for en diskusjon knyttet til bevæpning. Den jobben som ble gjort i 2017, med sine konklusjoner, er også et viktig utgangspunkt.

Politiet i Norge har egentlig en ganske unik posisjon med tanke på tillit i befolkningen og hvordan vi som innbyggere opplever politiet i det daglige, og det er noen verdier knyttet til det som det er viktig å ha med i vurderingen.

Det er ikke tvil om at utviklingen i samfunnet, også i Norge, påkaller behov for å diskutere politiets muligheter til å være forberedt på de situasjonene som til enhver tid måtte dukke opp. Som saken vi har til behandling i dag viser, og som også saksordføreren tok opp, er det gjort grep som er vesentlig å ha med seg i en helhetlig vurdering av politiets maktmidler i utøvelsen av deres jobb. Derfor er det også viktig å vise til dette utvalget, som vil kunne sørge for at man får oppdatert de faglige vurderingene ved bruk av tvangsmidler i politiets verktøykasse. Det er også bakgrunnen for flertallets tilslutning til tilrådingen i saken.

Det kan være lett i opphetede diskusjoner knyttet til enkeltsaker å svare at hadde man hatt bevæpning, hadde situasjonen artet seg annerledes. Det kan nok helt sikkert være tilfellet i enkeltsaker, men det er likevel viktig at det vurderes ut fra en helhet – både ut fra politiets rolle i det daglige, og ut fra hvilket politi vi som samfunn ønsker. Derfor ser både jeg og Senterpartiet fram til utvalgets arbeid, som jeg tror vil gi et godt og fornyet kunnskapsgrunnlag for vurderinger man skal gjøre knyttet til bevæpning for politiet i Norge.

Debatten vil helt sikkert fortsette i samfunnet, og det er en viktig debatt, men det er viktig at den handler om mer enn selve bevæpningen – at den også handler om politiet som et verktøy for samfunnet, og ikke minst om tilliten til politiet og deres utøvelse av sin rolle, som i internasjonal sammenheng er ganske unik. Det er i seg selv en verdi å ta vare på.

Per-Willy Amundsen (FrP) [11:18:04] (komiteens leder): Man kan spørre hva disse landene har til felles: Island, Nauru og Norge. Island kjenner vi til. Norge bør vi kjenne til. Nauru er en liten øystat i Stillehavet. Det disse landene har felles, er at de er de eneste landene i verden som ikke har et bevæpnet politi. Det er altså noen mikrostater i Stillehavet, det er Norge, og det er Island. Det sier litt om behovet og de vurderingene som andre land har gjort, og som Norge ikke har turt å gjøre, men som er helt nødvendig å gjøre. Politiet etterlyser selv at det bør gjøres, men hver gang Fremskrittspartiet tar saken opp i Stortinget, opplever man at det blir avvist av de andre partiene.

Jeg trodde at vi var kommet litt videre, og at vi i hvert fall kunne få høre noen andre argumenter enn dem vi har hørt gjennom flere tiår. Det er de samme argumentene som ble reist mot et bevæpnet politi på 1980-tallet, 1990-tallet og 2000 tallet, som gjentas i dag. Det viser for meg at de øvrige partiene i denne sal ikke har tatt inn over seg de vesentlige endringene som har skjedd rundt oss med hensyn til trusselsituasjonen, utvikling av mer råskap, kriminelle handlinger og enkelthendelser – som for øvrig flere har vært inne på – som f.eks. på Kongsberg og hendelsen på Bislett for kun kort tid siden. Dette er eksempler på hendelser som viser at politiet mangler maktmidler der og da når akutte situasjoner skjer, og da teller hvert eneste sekund. Hvert eneste sekund har betydning for å kunne ta vare på egensikkerheten for den enkelte politikvinne og politimann, men også for å utøve det samfunnsvernet som politiet skal og må gjøre på vegne av oss alle. Det er det som blir utfordret når man ikke har det våpenet tilgjengelig på hofta.

Derfor har Fremskrittspartiet, stort sett hvert eneste år og i hver eneste stortingssesjon, fremmet forslag om bevæpning av politiet. Vi jobbet for det mens vi satt i regjering. Vi prøvde å dra med oss de andre partiene som utgjorde det parlamentariske flertallet da, og vi fikk på plass i hvert fall punktbevæpning og enklere av-og-på-bevæpning ut fra trusselvurderinger. Men det er ikke nok. For selv om man kan hevde at når trusselsituasjonen er der, vurderer man å få på plass bevæpning, og man i tillegg har punktbevæpning der det er et særlig behov for å benytte det, fører dette til at det er ulike regler som gjelder til ulik tid, og det gjør at også politiet blir litt utfordret, ved at man til stadighet skal ha av og på denne bevæpningen. Også det at den typen vurderinger skjer til stadighet – at Politidirektoratet vurderer behovet for å innføre generell bevæpning midlertidig til å være der – viser jo behovet for det. Da er det like greit å ta steget ut og sørge for å utruste politiet med de verktøyene politiet trenger for å ta vare på tryggheten for folk flest. Da må man, i likhet med andre skandinaviske land, sørge for at politiet blir bevæpnet.

Jeg hører argumentene. Når det sies at det norske politiet skal ha et sivilt preg, og at det blir litt militærliknende dersom vi skal bevæpne politiet, mener man da at Sverige har et ikke-sivilt politi som er mer militaristisk? Mener man at Danmark har det samme? Det at våre naboland, som har opplevd den situasjonen som vi også ser i Norge nå, har fått på plass en generell bevæpning av sitt politi, burde tilsi at også vi nå gjorde denne vurderingen skikkelig – ikke skyver problemet foran oss nok en gang, men sørger for at politiet får det utstyret de trenger, de verktøyene de trenger, for å ta vare på sin egen sikkerhet og tryggheten for folk flest.

Jeg tar opp vårt forslag.

Sveinung Stensland (H) [11:23:33]: Jeg kjenner meg ikke helt igjen i komitélederens beskrivelse av debatten – at det er de samme argumentene som går igjen og igjen, osv. Det virker som om han ikke har lest innstillingen og komitémerknadene engang. Det jeg ser, er en bevegelse i flere partier. Det at regjeringen nå setter ned et utvalg – som enhver regjering er glad i å gjøre – for å se på hele sakskomplekset, er i seg selv et signal. At mitt parti, Høyre, har tatt til orde for, og har fremmet forslag om, mer bruk av bevæpning gjennom det vi kaller områdebevæpning, for å gi politiet et større grunnlag for å ha bevæpning i deler av landet, er uttrykk for en bevegelse. Det har jeg tillatt meg å gjøre, selv om vi har et landsmøtevedtak i Høyre om at vi er imot generell bevæpning. Så det er absolutt bevegelse i denne saken.

Vi har fremmet et forslag, som jeg herved vil ta opp, hvor det står:

«Stortinget ber regjeringen sørge for et oppdatert kunnskapsgrunnlag om de samfunnsmessige, politifaglige og sikkerhetsmessige konsekvensene ved en eventuell generell bevæpning av politiet.»

Det høres sikkert helt likt ut som det regjeringen har tenkt å gjøre, men for oss er det viktig å få med at dette må være helhetlig, og at vi ser alle delene av det. Da kommer vi fort inn på diskusjonene som Per-Willy Amundsen åpenbart er lei av, nemlig hvordan en generell bevæpning av politiet påvirker samfunnet, hvordan det påvirker borgernes syn på politiet. Jeg er stolt av at vi har et politi som leverer så bra, med den samme bevæpningen som en har på Nauru og Island. Norge er ikke så veldig likt de landene, men det har politiet klart.

Vi har stor respekt for politiet i Norge; de gjør en god jobb. Politiet er selv opptatt av to ting: Det ene er at vi ikke skal ta beslutninger som dette basert på enkelthendelser. Det andre er at politiet selv har sagt at det er behov for et oppdatert kunnskapsgrunnlag. Det er over fem år siden den NOU-en ble ferdigstilt. Så jeg opplever at komiteen er ganske nær mye av det som politiet har sagt, men jeg noterer meg at Politilederforbundet nå har snudd og er for bevæpning. Politiets Fellesforbund er også det.

Jeg ser fram til å få et bedre kunnskapsgrunnlag, som statsråden har lovd oss. Så får vi ta debatten videre, men da helst uten alle de stråmennene som komitélederen tok med seg inn i debatten i dag.

Andreas Sjalg Unneland (SV) [11:26:19]: Det norske samfunnet har tradisjonelt hatt et politi med sivilt preg, i skarp kontrast til stater hvor politiet har en mer militær framtoning. Det skal vi være glad for og stolte over.

Jeg merker meg at representanten fra Fremskrittspartiet argumenterer veldig sterkt med at veldig få land har det slik, men det er jo ikke et argument i seg selv. At få land har det slik, tyder jo på at vi kanskje gjør noe riktig, som andre land kunne hentet inspirasjon fra. Politiet løser de aller fleste sakene sine uten bruk av våpen. Vi ønsker ikke at mer bruk av våpen på hoften til politiet får politiet til å løse oppgaver som de ellers ville ha løst uten våpen, til å løse dem med våpen. At vi ikke har en generell bevæpning i Norge, er viktig for å bygge tillit og sørge for at situasjoner løses med lavest mulig maktbruk.

Politiets maktanvendelse må ha aksept fra folk, og makt må kunne benyttes der det er absolutt påkrevd. Så SV kommer ikke til å støtte Fremskrittspartiets forslag, ettersom vi mener at dagens ordning, der politiet har énhåndsvåpen og tohåndsvåpen nedlåst i kjøretøy, er en god løsning. Dette er en modell hvor patruljerende politi er ubevæpnet i langt de fleste oppdrag og samtidig har en rask tilgang til våpen ved behov. Punktbevæpningen har bakgrunn i informasjon om trusler eller konkret sårbarhet og skal derfor være avgrenset i tid, til trusselen er under kontroll eller opphører.

Bevæpningsutvalget anbefalte i 2017 at man ikke skulle innføre en generell bevæpning av norsk politi. Jeg registrerer at justis- og beredskapsministeren har satt ned et utvalg som skal se på politiets maktbruk mer generelt, og at de skal levere sin konklusjon i løpet av året. Vi i SV hilser velkommen et oppdatert kunnskapsgrunnlag, men vil likevel understreke at det skal sterke grunner til for å utvide politiets bevæpningsfullmakter. En slik utvidelse må begrunnes prinsipielt og med bakgrunn i trussel- og sårbarhetsvurderinger.

Denne debatten handler om mer enn hvilke verktøy politiet skal ha tilgang til. Den handler om hvilket politi og hvilken samfunnsutvikling vi som samfunn ønsker oss.

Tobias Drevland Lund (R) [11:29:14]: Debatten om generell bevæpning av politiet er en debatt som med jevne mellomrom blusser opp i samfunnet vårt. Norge er et av få land i verden som ikke har generell bevæpning av politiet, og det skal vi være stolte av. Norsk politi har tradisjonelt hatt et sivilt preg, med fokus på befolkningens rettigheter og på grunnverdier som legitimitet og tillit, framfor et mer militært preg som vi kan se i andre land. Dette er et av de ti grunnprinsippene til norsk politi. Det er tillitsbyggende og nedtoner eventuell frykt for politiet som forvaltere av makt i samfunnet.

I NOU 2017: 9 trakk bevæpningsutvalget dette særlig fram som viktige verdier som bør bevares gjennom bl.a. en restriktiv tilgang til våpen, samtidig som samfunnet sikres et politi som er i stand til å utføre sitt samfunnsoppdrag og beskytte seg selv og publikum.

Norsk politi gjør en utrolig god jobb med å nå ut til og styrke relasjonen til den øvrige befolkningen. For at dette skal fungere, må politiets tilgang til eventuelle våpen framstå som legitim i befolkningen. Rødts inntrykk er at dagens ordning med et tohåndsvåpen som er låst ned i kjøretøyet, er en god ordning. Denne løsningen sikrer at politiet har tilgang til våpen dersom det skulle være ytterst nødvendig, men sørger samtidig for at de bevarer det sivile preget som norsk politi har hatt og bør fortsette å ha.

Det svenske politiet er bevæpnet, og i motsetning til Nauru, som ble trukket fram av representanten Amundsen, kan vi kanskje sammenligne oss mer med Sverige. Svenske politibetjenter løsner fem ganger så ofte skudd som norske politibetjenter og skader fire ganger så mange av sine egne borgere som det politiet i Norge gjør. Det er en utrolig høy pris for samfunnet å betale for en bevæpning vi har klart oss uten, med noen få unntak, i hele vårt samfunns moderne historie.

Staten har gitt politiet adgang til å bruke makt mot egne borgere. Det er en del av samfunnskontrakten vår. Tilliten til denne kontrakten må derfor forvaltes med den ytterste forsiktighet, og det å pålegge våre politifolk å bære våpen med den risikoen det innebærer, er noe som bør veie tungt i denne debatten. Vel vitende om at politi som er bevæpnet, skyter og treffer oftere enn ubevæpnet politi, pålegger man altså et allerede krevende yrke enda en belastning. Det er ikke våpnene som må leve videre med ansvaret og konsekvensene – det er det politifolkene våre som gjør.

Rødt mener løsningen for mindre vold i samfunnet ikke ligger i flere våpen, men i forebyggende arbeid, i tilgang til ikke-dødelige maktmidler i situasjoner hvor det er nødvendig og kreves, og ikke minst i hvordan det norske samfunnet behandler og ivaretar psykisk syke innbyggere. Trenden i samfunnet er helt tydelig. Vi har fått flere psykisk syke mennesker utenfor institusjonene enn tidligere, noe som har gitt oss svært alvorlige og grusomme episoder. Tre personer ble skutt og drept av politiet i 2019 og 2020, og alle tre var psykisk syke. Det er derfor viktig i tiden framover, mener jeg og Rødt, først og fremst å styrke det psykiske helsetilbudet.

Rødt støtter derfor komiteens tilråding.

Sofie Høgestøl (V) [11:32:56]: Venstre kommer ikke til å støtte forslaget om en generell bevæpning av politiet, på lik linje med våre gode kollegaer i Rødt og SV.

Norge har, som flere har vært inne på i dag, en tradisjon for en mer sivil framtoning i vårt politi enn det kanskje andre stater har – noe også bevæpningsutvalget fra 2017 la mest vekt på i begrunnelsen for hvorfor de ikke gikk inn for en generell bevæpning. Vi mener at vi fortsatt skal legge oss på den linjen som ble lagt i 2017.

Dagens ordning er med på å underbygge tillit og sørge for at situasjoner som oppstår, blir løst med minst mulig maktbruk. Det er viktig for Venstre. I dag kan vi se at tallene på mennesker drept av politiet i skyteepisoder er lave – åtte siden 2005. Professor ved Politihøgskolen Johannes Knutson sier at økt tilgjengelighet til våpen øker bruken av dem.

Hvis vi ser til vårt naboland Sverige, som flere andre har vært inne på i denne salen, ser vi at deres politi er bevæpnet, og at svensk politi skyter fem ganger så ofte som norsk og skader fire ganger så mange. Dette er med befolkningsforskjeller tatt i betraktning. Det er tall som gjør at Venstre er ganske skeptisk til at vi skal legge oss på en svensk linje i denne saken.

Man kan også se på de faktiske tallene for kriminalitet, som stadig har gått nedover de siste årene, slik tall fra SSB fra 2019 viser. Både antall skader i politiet og antall grove ran har gått nedover siden starten av 2000-tallet. Det er bra, og det viser også at norsk politi gjør en utrolig god jobb under den ordningen vi har for bevæpning i dag. De har rask tilgang til våpen, som flere andre talere har vært inne på, etter behov. Venstre mener at dagens ordning derfor funker godt slik den er nå, men vi ser selvfølgelig fram til det kunnskapsgrunnlaget vi kommer til å få fra regjeringen senere i år på dette feltet.

Politiets oppgave er å beskytte borgerne i et samfunn mot kriminelle. Økt tilgang til våpen vil ikke nødvendigvis hjelpe med dette, men kan mulig gjøre det vanskeligere. I f.eks. Sverige har politiet gjort undersøkelser av hvilke tilfeller som finnes av folk som er blitt skutt og drept etter en økning i skyting fra politiet det siste tiåret. Økningen skyldtes ikke konflikter med gjenger som har fått økt tilgang til skytevåpen. Det de fant ut, er at mange av skyteepisodene har vært mot mennesker med alvorlige psykiske vansker eller i sammenheng med alkohol og andre rusmidler. Et eksempel er en 20 år gammel mann med Downs syndrom og autisme som i 2018 ble skutt og drept av politiet i Sverige. Han hadde en lekepistol.

Også i Norge er det ofte folk med psykiske problemer som blir ofre, som Morten Michelsen, som ble skutt og drept av politiet i leiligheten sin julen 2020. Han var nylig blitt skrevet ut av psykiatrisk klinikk og slet med rusproblemer. Vi mener derfor – i likhet med våre gode kollegaer i Rødt – at det vi må se på her, er hvordan vi kan ruste opp vårt psykiske helsevesen, slik at vi ikke havner i denne typen problemer i framtiden.

På grunn av dette kan vi se at selv om argumentene fra Fremskrittspartiet går ut på at politiet skal få flere ressurser i møte med væpnede kriminelle, vil dette mulig skade dem som sliter mest i samfunnet vårt: psykisk syke og folk med rusproblemer. Derfor støtter vi ikke forslaget fra Fremskrittspartiet.

Statsråd Emilie Mehl [11:36:18]: Regjeringen har satt ned et utvalg som skal vurdere politiets bruk av maktmidler på grunn av den samfunnsutviklingen vi har sett de siste årene, og at dette er en tilbakevendende diskusjon, og at sikkerhetssituasjonen har endret seg. Jeg skal komme litt tilbake til det senere.

Per nå er regjeringens tydelige holdning at vi mener at dagens ordning med framskutt lagring er riktig. I Norge kan vi være stolte av at vi har et tillitsbasert samfunn og et politi som er ubevæpnet, og vi kan være stolte av den tradisjonen vi har med et politi som har et sivilt preg, og som har høy tillit hos befolkningen.

Så har jeg forståelse for at den løpende diskusjonen om generell bevæpning, som jevnlig foregår i samfunnet, engasjerer veldig mange. De senere årene har vi sett endringer i trusselbildet. Vi ser at politiet har fått tilgang til nye maktmidler. Dagens politi i ordenstjeneste er utrustet med flere ulike former for fysiske maktmidler. Skytevåpen er lagret framskutt i kjøretøy, mens håndjern, pepperspray, teleskopbatong bæres i uniformsbeltet. Det er allerede innført tidsubegrenset punktbevæpning på Oslo lufthavn og Bergen lufthavn, Flesland, og elektrosjokkvåpen skal også nå fases inn i norsk politi. Der har det vært prøveprosjekt i flere politidistrikt, og etter hvert vil det bli rullet ut i alle politidistrikt. Så det har skjedd en god del på dette området de siste årene.

Spørsmål som knytter seg til politi og makt, og særlig våpenbruk, berører de praktiske utfordringene man ser i en situasjon der politiet møter befolkningen, men det berører også samfunnsmessige verdier og prinsipper, som flere har vært inne på, og derfor må det behandles grundig.

Regjeringen er opptatt av spørsmål knyttet til hvilke maktmidler politiet skal benytte, og det gjelder ikke bare de maktmidlene som er skytevåpen, men også den øvrige delen av maktmidler som politiet har. Det må være basert på et oppdatert kunnskapsgrunnlag og en nøye gjennomgang av problemstillinger som er knyttet til politiets maktmiddelbruk. Derfor har jeg nedsatt et ekspertutvalg som skal gi oss oppdaterte faglige vurderinger knyttet til politiets bruk av maktmidler. Utvalgets mandat er, foruten å levere et oppdatert kunnskapsgrunnlag, også å finne relevante problemstillinger knyttet til politiets rammer for maktmiddelbruk, beskrive alternative modeller, vurdere hvordan politiet bruker makt overfor barn og sårbare grupper – det er veldig viktig at man ser ekstra på det – og vurdere om endringer i politiets tilgang til maktmidler, f.eks. ved at man har fått elektrosjokkvåpen, påvirker behovet for øvrig bevæpning.

Maktpyramiden som politiet rangerer sine maktmidler etter, skal legges til grunn for arbeidet. Så er det viktig for regjeringen at dette spørsmålet ikke bare handler om hva som er best for politiet selv, men det handler også om hva som er best for samfunnet som helhet.

Utvalget skal levere rapporten sin i løpet av året, og den vil gi oss et solid og oppdatert kunnskapsgrunnlag for diskusjon og for å se nærmere på spørsmål knyttet til politiets maktmiddelbruk. På nåværende tidspunkt er det derfor ikke aktuelt for regjeringen å støtte representantforslaget om å innføre generell bevæpning av politiet.

Odd Harald Hovland (A) [11:40:37]: Som fleire representantar har vore inne på, er det norske samfunnet i stor grad prega av tillit – tillit mellom folk og ikkje minst mellom folk og myndigheitene. Det er ein stor fellesverdi for samfunnet vårt.

Politiet er med sine oppgåver definitivt ein viktig og synleg myndigheitsrepresentant, og politiet har høg tillit i befolkninga. Cirka 80 pst. har høg eller svært høg tillit. Det er bra, det er viktig, og det er noko me kan vere stolte over, som fleire har sagt. Me ser i desse tider kor viktig tillit i samfunnet er. Det kan vere sjølve limet som held ting saman når det røyner på.

Det har vore brei einigheit i lang tid om at me i Noreg skal ha eit politi med sivilt preg. Med det meiner me ein uniformert etat, men som likevel står fram som open og tilgjengeleg. Ein viktig del av dette har vore at politiet er uvæpna. Det har understreka det sivile preget. Det tenkjer eg har vore med på å byggje opp den høge tilliten som norsk politi i dag har.

Det betyr ikkje at ting ikkje kan endre seg over tid. Me skal likevel vere tilbakehaldne med å endre eit så grunnfest og godt fundert prinsipp i Noreg som eit uvæpna politi er. Eg er heilt einig i at det at andre land har væpna sine politistyrkar, ikkje er eit sjølvstendig argument for at Noreg bør gjere det. Det er ei totalvurdering av samfunnsutviklinga, kriminalitets- og trusselbildet og politifolk sitt eige behov for sikkerheit som må liggje til grunn for å endre grunnleggjande prinsipp, men då bør alltid hovudfokuset liggje på kva som førebyggjer endringar i det bildet.

Difor er det veldig fornuftig at statsråden har sett ned eit utval med brei og god fagleg representasjon for å vurdere politiet sin bruk av og tilgang på maktmiddel. Me treng breie faglege vurderingar av bruken av dei tvangsmidla som politiet har tilgjengeleg. Me ser fram til arbeidet frå utvalet, som eg forventar vil gje oss eit godt, oppdatert kunnskapsgrunnlag og eit godt utgangspunkt for dei viktige vurderingane dette inneber.

Ivar B. Prestbakmo (Sp) [11:43:31]: Det som i hvert fall på mange måter bør være litt til ettertanke, er at i en setting der vi diskuterer bevæpning av politiet, der vi vet at vi har et samfunn basert på stor grad av tillit, og der politiets rolle når det gjelder det å ivareta og ha den tilliten, også har handlet om det sivile preget, er det ikke sikkert at det klokeste man gjør, er å tabloidisere debatten unødig ved nærmest å karikere norsk politi sammenliknet med andre lands politi som har bevæpning. Jeg tror ikke det verken bringer fram økt kunnskapsgrunnlag i debatten eller nødvendigvis bringer debatten videre i det hele og det store. Det er i hvert fall min lille refleksjon rundt Fremskrittspartiets forsøk på å tabloidisere bevæpning av politiet.

Men det er selvfølgelig viktig å ta på alvor det både Politiets Fellesforbund, politilederne og andre peker på når det gjelder diskusjonen om bevæpning. Da er det nettopp slik at det utvalget som statsråden har satt ned, og som vil framskaffe et kunnskapsgrunnlag – et bedre og oppdatert kunnskapsgrunnlag – er et bedre utgangspunkt for å diskutere bevæpning av politiet og ulike typer maktmidler som politiet besitter, og som må ses i en sammenheng. Det tar Senterpartiet på alvor.

Det er vanskelig ikke å avlegge tematikken «nærpolitiet» noen refleksjoner knyttet til politiets rolle i samfunnet, og for så vidt også bevæpning. For det er åpenbart at den prosessen som landet har vært igjennom når det gjelder politireformen, ikke bare har hatt gunstige effekter for politiets mulighet til å gjøre en jobb ute i samfunnet, f.eks. knyttet til forebygging, f.eks. knyttet til større tilstedeværelse, som lett også går over i diskusjonen om bevæpning – fra noens side i hvert fall.

Når det er sagt, henger ting sammen. Det er viktig at det er et godt kunnskapsgrunnlag som ligger til grunn for de beslutningene og vurderingene man gjør. Da er det klokt å gjøre slik statsråden har gjort, nemlig å nedsette et utvalg som er godt og bredt sammensatt, og som vil gi et godt kunnskapsgrunnlag for diskusjon knyttet til bevæpning i stort når det gjelder politiet i Norge og videreføring av den tilliten politiet har.

Per-Willy Amundsen (FrP) [11:46:35]: Det er vanskelig å forstå hva forrige taler egentlig mente da han sa at Fremskrittspartiet tabloidiserer politiet. Det gjør vi ikke, selvfølgelig ikke. Men det er klart at hvis man skal diskutere hendelser og en utvikling som har skjedd, kommer man ikke utenom ting som har satt dagsordenen i Norge, og som viser at politiet mangler virkemidler for å håndtere de mest skarpe og tøffe situasjonene.

Det handler også om tillit. Det handler om tillit til at politiet kan ta vare på vår sikkerhet, borgernes sikkerhet, også i situasjoner hvor man må bruke våpen. Det man i realiteten ber om når man er redd dette begrepet «militærlignende politi», som flere igjen brukte, er at politiet i større grad skal sette eget liv og egen helse i fare når man ikke skal løsne skudd.

Så viser Rødt og Venstre til statistikker i Sverige. Vel, hvis man synes det er relevant å sammenligne Norge og Sverige når man skal oppsummere kriminalitet, viser det i hvert fall en kreativ bruk av statistikk, for å si det forsiktig. Er det noe i hvert fall Fremskrittspartiet søkte så lenge vi satt i regjering, var det å unngå å få svenske tilstander. Sverige har en helt annen situasjon enn vi har i Norge, og det at det løsnes flere skudd i Sverige enn i Norge, bør ikke overraske noen. Det er altså en helt vanvittig dårlig bruk av statistikk. Jeg har egentlig liten forståelse for at man begir seg inn på den typen forsøk i det hele tatt.

Det nevnes psykisk syke. Ja, det er et problem at man har gått for langt mot den ene grøften ved at man ikke har kontroll på personer som er potensielt farlige for seg selv og folk omkring seg. Det har også politiet påpekt, men det er en annen del av lovgivningen der Stortinget dessverre heller ikke har vist vilje til å gjøre endringer, nemlig økt bruk av tvungent psykisk helsevern. Det ble stemt ned her i Stortinget for bare et par uker siden. Det var et forslag fra Fremskrittspartiet.

Overordnet skjønner jeg at Høyre er litt hårsåre fordi vi utfordrer dem litt på at de ikke har gjort nok sammen med oss for å få på plass mer bevæpning av politiet. Det får være så sin sak. Fremskrittspartiet har stått på i denne saken over tid. Vi kommer til å fremme forslaget på nytt. Det er flott at man søker mer kunnskap, men den kunnskapen har vi da vitterlig allerede. Politiet i Norge bør bevæpnes. De bør få våpen på hofta for å ta vare på egen sikkerhet og ikke minst for å verne samfunnet og borgerne i Norge.