Stortinget - Møte torsdag den 5. januar 2023

Dato: 05.01.2023
President: Nils T. Bjørke
Dokumenter: (Innst. 122 S (2022–2023), jf. Dokument 8:14 S (2022–2023))

Søk

Innhold

Sak nr. 1 [10:03:09]

Innstilling fra justiskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Andreas Sjalg Unneland, Kathy Lie og Marian Hussein om bedre oppfølging av unge innsatte i fengsel (Innst. 122 S (2022–2023), jf. Dokument 8:14 S (2022–2023))

Talere

Presidenten []: Etter ynske frå justiskomiteen vil presidenten ordna debatten slik: 5 minutt til kvar partigruppe og 5 minutt til medlemer av regjeringa.

Vidare vil det – innanfor den fordelte taletida – verta gjeve anledning til inntil fem replikkar med svar frå medlemar av regjeringa, og dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

Else Marie Rødby (Sp) [] (ordfører for saken): Komiteen har hatt representantforslag om bedre oppfølging av unge innsatte i fengsel til behandling. Forslagsstillerne henviser til VG og en rekke artikler om det som er blitt kalt Jonatan-saken i bakgrunnen for sitt forslag, og peker på hvordan de mener at denne har belyst hvordan barn og unge innsatte kan oppleve det å sone i fengsel.

Det understrekes at FNs barnekonvensjon sier at fengsling av barn skal benyttes som en siste utvei og for et kortest mulig tidsrom, og at det er stor fare for skadevirkninger når det gjelder isolasjon av barn. Det pekes i representantforslaget på at det foreligger forskningsbaserte funn knyttet til konsekvensene av at unge har opphold i store langtidsinstitusjoner, og at disse er både mange og negative. Videre er det pekt på både at unge voksne som gjennomfører straff, har behov for en forsterket oppfølging, at kriminalomsorgen må sikres bedre verktøy for overgangen mellom soning og et ordinært liv, og at det er utfordringer knyttet til overgangen mellom ungdomsenheter og voksenfengsel.

Jeg opplever at det er stor enighet i komiteen om at unge innsatte er en sårbar gruppe, og at det er bekymringsfullt i de tilfellene barn soner i fengsel. FNs barnekonvensjon, som det er vist til, forplikter Norge folkerettslig på dette området og fastslår nettopp at frihetsberøvelse eller fengsling av et barn skal skje på lovlig måte og bare benyttes som en siste utvei og for et kortest mulig tidsrom. Terskelen for å fengsle barn er og skal være høy.

Det er Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet og Fremskrittspartiet som fremmer tilrådingen i saken, og jeg går ut fra at de andre partiene vil redegjøre for sine respektive synspunkt og forslag i saken. Jeg vil nå redegjøre for Senterpartiet og Arbeiderpartiets syn.

Det er viktig for oss å understreke at barn som hovedregel ikke skal sone i fengsel, at de som skal sone, får sone i tilpassede soningsenheter, og at vi har et godt system, slik at barn og unge kan komme tilbake til et kriminalitetsfritt liv, få seg utdanning, få seg jobb og få seg et ordinært liv. Samfunnet og den enkelte sparer mye på at unge innsatte rehabiliteres godt og kan bruke sine ressurser på en god måte for framtiden.

Vi har klare rammer for fengsling av barn og unge i Norge. Det betyr ikke at vi har et perfekt system, og Senterpartiet og Arbeiderpartiet deler bekymringen for de unge innsatte og overgangen mellom ungdomsenhetene og de ordinære fengslene. Det er lett å se for seg at dette kan være en brutal overgang for mange, og at ordinære fengsel byr på både andre utfordringer og en annen form for oppfølging enn ungdomsenhetene. Derfor må målet være å bedre overgangen mellom ung og voksen under soning. Det handler ikke bare om rammen rundt, bygget og stedet der man er, men også om at kriminalomsorgen har tilstrekkelig grunnbemanning til å følge opp og ta vare på unge innsatte med andre og kanskje større behov. Det er regjeringen opptatt av å sikre.

Antall ungdom som idømmes ubetinget fengsel, har gått ned de siste 20 årene, og det er bra. De som soner slik straff, gjør det som hovedregel ved én av de to ungdomsenhetene vi har. Barn skal ikke sitte unødig i fengsel, men barn skal heller ikke sitte i forvaring med mindre det foreligger det som heter helt ekstraordinære omstendigheter. Det skal altså veldig mye til. Heldigvis har vi veldig, veldig få avgjørelser hvor barn har fått dom på forvaring. Det er selvfølgelig grunn til å følge nøye med på utviklingen når det gjelder dette, for det er helt rett at det kun må være i ekstraordinære tilfeller at barn sitter i forvaring.

Jeg opplever gjennom komiteens behandling av denne saken at det er ganske stor enighet på tvers av partiene om at barn ikke hører hjemme i fengsel, og at Norges forpliktelser til FNs barnekonvensjon ligger fast. Jeg mener også at statsrådens svar til komiteen viser at regjeringen jobber med dette, og at det er et sterkt fokus på å sørge for at barn og unge som må sone straff i fengsel, så langt som mulig får gjøre dette i tilpasset form og med mål om et godt liv i frihet etter soning.

Vi har også et pågående arbeid med en evaluering hvor unge selv høres, knyttet til endringer i straffereaksjonene rettet mot barn og unge. Dette arbeidet er ikke konkludert ennå, og deler av høringen ble sendt ut senest i høst. Slik vi ser det, må det være bedre å gjennomføre endringene og fullføre dette arbeidet før det vurderes å utvide målgrupper eller sette i gang utredning av hele straffereaksjonsstigen for mindreårige og unge innsatte.

Kamzy Gunaratnam (A) []: Jeg slutter meg til innlegget fra representanten Else Marie Rødby fra Senterpartiet.

For det første: La meg understreke at barn som hovedregel ikke skal i fengsel. Dersom domstolen likevel finner at barn skal sone i fengsel, skal barn alltid gjennomføre soningen i de tilpassede ungdomsenhetene. Det er viktig at vi har reaksjoner som kan bidra til at barn og unge kommer tilbake til et kriminalitetsfritt liv og kan bruke sine ressurser til det beste for både seg selv og samfunnet.

For det andre: Antallet ungdommer som idømmes ubetinget fengsel, har gått ned de siste sju årene. De barna som blir idømt ubetinget fengsel, gjennomfører som hovedregel straffen ved en av de to ungdomsenhetene som er etablert under kriminalomsorgen.

For det tredje: Bekymringen rundt overgangen mellom ungdomsenhet og ordinært fengsel er noe vi deler med forslagsstillerne. Det framgår også av statsrådens svar, som jeg er sikker på at alle i justiskomiteen har lest, at mye arbeid er i gang – og var det også lenge før representantforslaget ble framsatt.

For det fjerde: Evalueringen knyttet til ungdomsoppfølging og ungdomsreaksjoner er ikke sluttført. Jeg håper vi er enige om at det er klokt å sluttføre arbeidet som pågår før man setter i gang utredningen av hele straffereaksjonsstigen for mindreårige og unge innsatte.

For det femte: Etter anbefaling fra FNs barnekomité ble det lagt fram forslag om å slutte med forvaring av barn. Derfor ble hjemmelen til å idømme forvaring overfor mindreårige lovbrytere vesentlig innsnevret ved en lovendring som trådte i kraft i 2012, og gjeldende rett er at forvaring ikke kan idømmes siktede som var under 18 år på handlingstidspunktet, med mindre det foreligger helt ekstraordinære omstendigheter, som forrige taler var inne på.

For det sjette: God oppfølging av domfelte og varetektsinnsatte generelt forutsetter at kriminalomsorgen har rammer til en tilstrekkelig grunnbemanning og bl.a. mulighet for aktivitetsteam for å redusere isolasjon. Vi er glad for at regjeringen har styrket kriminalomsorgen med 45 mill. kr for 2023, som kom på toppen av de 100 mill. kr som ble gitt i forbindelse med nysalderingen av budsjettet for 2022.

Til syvende og sist: Ingen partier, verken til høyre eller til venstre, er så ambisiøse på vegne av kriminalomsorgen som det Arbeiderpartiet og Senterpartiet er i regjering. Kriminalomsorgen har blitt bygd ned de siste åtte årene. Nå snur vi skuta, og vi bygger den opp igjen stein for stein. Gjennom partssamarbeidet må vi styrke grunnbemanningen og styrke arbeidet rundt de aller yngste – selve grunnlaget for rehabiliteringen og for å få dem ut av de kriminelle miljøene.

Ingunn Foss (H) []: Barn skal som hovedregel ikke sone i fengsel. Hvis domstolen likevel finner det nødvendig, skal soning foregå i de tilpassede ungdomsenhetene. Unge innsatte er en sårbar gruppe som må ivaretas bedre i kriminalomsorgen enn det som gjøres i dag. Eksemplet som det vises til i dette representantforslaget, er alvorlig og veldig trist.

Høyre i regjering var opptatt av å ivareta denne gruppa innsatte. For å gi unge voksne i aldersgruppa 18 til 24 år en forsterket oppfølging, ble det i revidert nasjonalbudsjett for 2021 bevilget 5 mill. kr til etablering av ungdomsteam i kriminalomsorgen. Som flere talere har vært inne på allerede, er dette viktig for disse ungdommene. Disse midlene ble også foreslått videreført i budsjettet for 2022.

Slike team skal gi unge som ved fylte 18 år blir overført til ordinære fengsler, en bedre tilrettelagt straffegjennomføring i tråd med den unge innsattes behov. Unge innsatte som gjennomfører straff i fengsel, kan ha behov for tilpasset straffegjennomføring og individuell tilrettelegging når det gjelder skole og arbeids- og helsetjenester, som kan bidra til at tilbakeføringen til samfunnet blir lettere. Det er viktig at denne tilretteleggingen fungerer.

Forslagene om endring i straffereaksjonene rettet mot barn og unge er sendt på høring. Høyre støtter regjeringen i at det er bedre å gjennomføre endringene før det vurderes å utvide målgruppa. Det viktigste tiltaket vi kan gjøre, er å satse på kriminalitetsforebyggende tiltak, slik at unge mennesker unngår å begå alvorlig kriminalitet som fører til fengsel.

Per-Willy Amundsen (FrP) [] (komiteens leder): Så var vi der igjen. I denne sal diskuterer vi rettighetene og interessene til og ivaretakelsen av kriminelle i norske fengsler. Jeg har inntrykk av at snart brorparten av det vi diskuterer i denne komiteen, handler om innsattes forhold, innsattes rettigheter og innsattes opplevelse av å få sin tilmålte straff. Det synes jeg er en svært uheldig utvikling. Jeg synes vi skulle hatt langt mer oppmerksomhet rundt det som justiskomiteen og Stortinget burde vært opptatt av, nemlig at vi har rettferdige straffer hvor de personene som begår alvorlige forbrytelser, opplever straffen for det den skal være, nemlig et onde. Det er nesten merkelig å se denne enorme bekymringen for innsatte i norske fengsler. Norge har en av de mest liberale kriminalomsorgene i verden. Vi har noen av de laveste straffene i verden, og når folk må sone en straff, har vi noen av de hyggeligste fengslene i verden. Det er nesten utrolig hvordan man klarer – til og med regjeringspartiene – å fremstille norske fengsler som en uhyggelig plass å være for dem som må og skal sone sin dom.

Enda mer merkelig blir det. Hva er et barn? Ja, i juridisk forstand er et barn en person som er under 18 år. Det er ikke det folk ser for seg når vi snakker om barn, men et barn er en person under 18 år i juridisk forstand. I dette forslaget vil man jo gå hakket lenger og ikke bare nesten totalt unnta barn – i juridisk forstand – fra å sitte i fengsel, men man vil på toppen av det hele innlemme personer under 24 år i det samme regimet, eller i hvert fall delvis i det samme regimet. Det er altså det jeg vil kalle barnifisering, infantilisering av voksne mennesker som har gjort alvorlige handlinger. Et viktig prinsipp i et fritt samfunn, et fritt demokrati og en rettsstat er at man skal ta ansvar for sine handlinger. Dersom vi nå etter hvert får en kriminalomsorg og en reaksjon fra samfunnet som i mindre og mindre grad oppfattes som et onde, som ikke setter individet ansvarlig for sine handlinger, ja, da er vi på ville veier. Frihet er noe man har under ansvar. Når man trår over og krenker andres frihet, skal man også ta ansvar for det. Det er et helt fundamentalt prinsipp i enhver rettsstat.

Man klarer å fremstille i norske fengsler som en fæl plass å være, og kommer trekkende med en uttalelse fra FN og diverse – man kommer med en virkelighetsbeskrivelse som rett og slett ikke er riktig. Der ligger altså det politiske debattnivået i Norge, og det er svært, svært beklagelig. Straff skal være et onde. Det skal også være et onde for personer som er under 18 år. Det skal være en reaksjon.

I mitt innlegg i forbindelse med statsbudsjettet for i år, altså i desember, viste jeg til en dom i Oslo tingrett, en ganske alvorlig sak hvor en jente på 16 år var blitt ganske grovt voldtatt av en person – for øvrig med innvandrerbakgrunn – som ble møtt med en straffeutmåling på 60 dager fengsel og 420 timer samfunnsstraff.

Vi er på et nivå hvor reaksjonene fra samfunnet rett og slett ikke oppfattes som rettferdige for folk flest, for befolkningen. Da synes jeg det blir underlig at man nok en gang skal diskutere forholdene for innsatte i norske fengsler, og at man nærmest skal frita personer under 18 år som begår alvorlige kriminelle handlinger, fra straffansvar. Det er feil vei å gå. Fremskrittspartiet er imot disse forslagene, og vi kommer selvfølgelig også til å stemme imot samtlige av disse forslagene.

Andreas Sjalg Unneland (SV) []: Fremskrittspartiet starter dette året med – igjen – å påstå at justiskomiteen bryr seg for mye om innsattes rettigheter. Det er ikke så rart at vi som er komiteen som er ansvarlig nettopp for de menneskene som blir utsatt for den strengeste straffen og de største tvangsinngrepene vi kan gjøre i menneskers liv, nemlig frihetsberøvelse, har et ansvar for å diskutere hvordan deres rettigheter blir ivaretatt.

Det kan være greit å minne representanten fra Fremskrittspartiet om at barn ikke er født kriminelle. Hvis barn utfører kriminelle handlinger, er det vi som samfunn som har sviktet. Selv når vi til og med snakker om barn som er innsatt i fengsel, synes Fremskrittspartiet at vi yter sårbare mennesker for mye oppmerksomhet.

Bakgrunnen for at SV fremmer dette forslaget, var VG, som fortalte historien om Jonatan Andersen som begikk et dobbeltdrap i en alder av 15 år, en grusom handling som medførte en streng fengselsstraff. Mens Jonatan sonet, fikk han store psykiske problemer, og han tok sitt eget liv i Mandal fengsel i september 2021. Selvmord er en tragedie.

I dag får barn som soner og fyller 18 år, i bursdagspresang å overføres til et alminnelig fengsel. Forskning viser at mange opplever denne overgangen som svært traumatisk, og det skal ikke være sånn at mennesker blir sykere av å være i fengsel. Vi har et ansvar for den psykiske helsen til dem som soner i norske fengsler, og særlig barn som soner.

Sist gang man forsket på fengselsbefolkningens psykiske helse, avdekket man at 92 pst. viste tegn til psykiske lidelser. Forskning fra Kriminalomsorgens høgskole og utdanningssenter peker på at for flere barn kan soning i et tradisjonelt fengsel etter tiden i en ungdomsenhet nettopp bli en svært traumatisk opplevelse. Dette kommer i tillegg til det å få en fengselsstraff, som i seg selv er en skjellsettende og svært krevende situasjon for barn.

For noen få barn, som Jonatan, er straffen også tidsubestemt, ved at man dømmes til forvaring. FNs barnekomité har anbefalt at Norge slutter med forvaring av barn, og sagt at det er behov for å se på dagens praksis. Det finnes ikke i dag et sømløst system som sikrer en overgang mellom ungdomsenheter og voksenfengsel, og ifølge utredninger der man har sett på samordningen mellom sektorer for unge som er eller står i fare for å komme i konflikt med loven, er aldersgrensen ved 18 år i kriminalomsorgen i utakt med andre sektorer. Barnevernet har ettervern til 23 år, opplæringsloven gjelder til 25 år, og også internasjonalt lovverk anbefaler at unge innsatte opptil 21 år får spesielt tilrettelagte regler.

Andre representanter har på talerstolen pekt på at vi har ungdomsteam i fengsler, og at vi styrker bemanningen. Det er bra, men det går ikke til kjernen av det som er problemet i denne saken, nemlig det å vite at dagen man fyller 18 år, endrer soningsforholdene seg drastisk. Det er snakk om noen få barn som dømmes til fengsel, og i hvert fall til forvaring. Dette er barn som dessverre har sine formative år innenfor kriminalomsorgen, og dette er barn som skal rehabiliteres, og som skal ut av fengselet for å leve et kriminalitetsfritt liv.

Da må vi se på: Hvordan er det vi rehabiliterer disse barna? Vi må sørge for at de ikke blir sykere, men at de faktisk får det de trenger, for det vi så i Jonatan-saken, er at disse sakene kan få dødelig utfall. Det er svært alvorlig, og det krever at vi som politikere tar grep. Jeg er glad for at Barneombudet er tydelig på at de støtter forslaget til SV, og jeg hadde forventet at Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre og andre partier hadde gjort det samme.

Med det tar jeg opp SVs forslag i saken.

Presidenten []: Representanten Andreas Sjalg Unneland har teke opp dei forslaga han refererte til.

Tobias Drevland Lund (R) []: FNs barnekonvensjon er klar og tydelig: Fengsling av barn skal kun benyttes som siste utvei og i kortest mulig tidsrom. I utgangspunktet soner heller ikke barn og unge under 18 år i vanlige fengsler. De soner i tilpassede enheter for barn og unge, men ved fylte 18 år overføres de fra ungdomsenhet til vanlige fengsler for voksne, fordi de da blir myndige.

Barneombudet har, som flere her, påpekt at ungdom i Norge som er idømt svært strenge straffer for alvorlige straffbare handlinger og begynte soningen som mindreårige, opplever at overgangen til fengsel er svært krevende og vanskelig. Dette støttes av forskning fra Kriminalomsorgens høgskole og utdanningssenter, KRUS, som viser at soning i vanlig fengsel etter ungdomsenhet blir en svært traumatiserende opplevelse for mange av dem det gjelder.

Mange av disse har begått svært straffbare handlinger og fortjener derfor en straff. Avisen VG skrev en rekke artikler om Jonatan-saken. For barn som Jonatan er den straffen de idømmes, ubestemt fordi de dømmes til forvaring. Det skjer ikke ofte, men det skjer. Dette er også noe som FNs barnekomité har kritisert og anbefalt at Norge slutter med.

Kriminalomsorgen i Norge trenger å løftes til et høyere og mer forsvarlig nivå på et generelt grunnlag. Derfor har Rødt tidligere rost regjeringen for å styrke kriminalomsorgen i budsjettet for 2023, men også for 2022, og det har vært et helt nødvendig løft.

Det er verdt å nevne, som en rekke ganger før – jeg gjentar det gjerne, selv om enkelte representanter i denne salen blir svært oppgitt av det: Norsk kriminalomsorg er for dårlig stilt. De ansatte gjør en kjempejobb. Det er ikke deres innsats det står på, men de trenger mer ressurser. De trenger å få styrket muligheten til faktisk å ta seg av de innsatte som trenger ekstra oppfølging, bl.a. yngre innsatte. Mange av de yngre innsatte kommer ikke fra de mest ressurssterke hjemmene. Mange har opplevd omsorgssvikt, rus, vold og en utrygg tilværelse før de havner i fengsel eller ungdomsenhet. Derfor trenger akkurat disse mye mer og bedre oppfølging enn det de får i dag.

Kriminalomsorgens fagstrategi gjør også bruk av ungdomsteam i fengslene for å sikre bedre og mer oppfølging av unge i fengsel. Strategien er god, men det holder ikke i lengden. Jeg deler forslagsstillernes syn på at kriminalomsorgen må sikres bedre verktøy for å sikre en bedre og mer gradvis tilbakeføring til samfunnet for de unge dette gjelder. Vi trenger bedre systemer for overgangen fra ungdomsenhet til vanlig fengsel. Derfor støtter Rødt alle forslagene fra SV og Venstre her i dag. Vi må gjøre mer for å ivareta disse barna og de unge innsatte.

Vi har bygd vårt straffesystem på et grunnleggende prinsipp, nemlig prinsippet om man ikke er kriminell for alltid – på tross av at man har begått en kriminell handling. De dømte er mennesker som skal få en sjanse til når straffen er idømt og sonet ferdig. Alle som soner en dom, skal en dag kunne komme ut i samfunnet igjen. De skal rehabiliteres med alle forutsetninger for å være i arbeid, ta utdanning og delta i lokalsamfunnet på lik linje med andre lovlydige borgere.

Vår kriminalomsorg skal sørge for at denne tilbakeføringen og rehabiliteringen skjer på best mulig vis, og den jobben de i førstelinjen i kriminalomsorgen gjør, er hele vårt samfunn avhengig av.

Jonatan begikk en alvorlig kriminell handling, noe av det verste en kan gjøre. Han begikk senere selvmord etter å ha gått fra ungdomsenhet til vanlig fengsel. Vi kan ikke la flere innsatte barn og unge lide samme skjebne.

Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) []: Takk til SV for et veldig godt initiativ og gode forslag. Takk også for støtte til Venstres forslag i saken. Dagens situasjon er helt uholdbar, og det er synd at ikke flere partier støtter disse gode forslagene.

FNs barnekonvensjon ble vedtatt av FNs generalforsamling i 1989, og den ble ratifisert av Norge i 1991. Vedtakelsen av barnekonvensjonen representerte et skifte i synet på barn og barns rettigheter. Gjennom konvensjonen er barn gitt rett til spesielle vernetiltak og særskilt omsorg, i tillegg til de samme grunnleggende rettighetene som voksne har.

Som veldig mange allerede har vært inne på her i dag, skal barn som den klare hovedregel ikke sone i fengsel. I de spesielle og helst ytterst få tilfellene hvor det skjer, skal fengselet legge forholdene til rette for at skadene ved å sone i fengsel blir minst mulig. Barn og ungdom i fengsel er svært sårbare. Ungdomshjernen er ikke ferdig utviklet, og refleksjonsnivået er ikke på nivå med voksne sitt. Disse barna har derfor spesielt behov for et trygt og godt soningstilbud som gir dem mulighet til å leve og utvikle seg mest mulig som normalt.

Barnekonvensjonen fastslår at barn som er berøvet sin frihet, skal holdes adskilt fra voksne med mindre det motsatte anses som det beste for barnet. Det bør også være et selvstendig mål å redusere antallet barn i fengsel.

Vi har alle lest historien til Jonatan, som tok livet sitt i fengsel som 20-åring etter å ha sonet fra han var 15 år. For Jonatan ble møtet med voksenfengselet fryktelig, og situasjonen til Jonatan understreker flere problemer med dagens ordning. Hvis man blir satt i fengsel som barn, i en svært formende periode, er risikoen for ekstra sårbarhet stor. Man blir ikke voksen bare fordi man blir 18 år, og kanskje spesielt ikke i en situasjon hvor en del av oppveksten har vært så spesiell fordi man har sittet i fengsel. Derfor bør overgangen til voksenfengsel absolutt være så god som mulig. Det bør utredes hvorvidt det bør opprettes egne overgangsinstitusjoner eller -avdelinger, slik vi ser flere andre land har.

Barneombudet anbefaler i sitt innspill en innhenting av mer kunnskap om effekt og virkninger av alternative straffereaksjoner. En sånn informasjonsinnhenting må ha som mål å ta tak i de bakenforliggende årsakene til at kriminalitet skjer blant barn, og finne rom for i enda større grad å finne gode tiltak som er egnet til å føre barn tilbake i en positiv og inkluderende utvikling, i tråd med prinsippene i barnekonvensjonen.

En viktig målsetting med samfunnets reaksjon overfor lovbrytere er rehabilitering og forebygging av ny kriminalitet. Av straffegjennomføringsloven § 2 framgår det også at straffen skal gjennomføres på en måte som tar hensyn til formålet med straffen – altså tilbakeføring til samfunnet – som motvirker nye straffbare handlinger, som er betryggende for samfunnet, og som innenfor disse rammene sikrer de innsatte tilfredsstillende forhold. Dette er spesielt viktig for barn.

Etter barnekonvensjonen er vi også forpliktet til å sikre at ethvert barn som er berøvet friheten, skal behandles på en måte som tar hensyn til barnets behov knyttet til dets alder, og til å sikre at barnet behandles på en god måte.

Vi som samfunn må sikre at barn som soner, rehabiliteres og ikke brytes ned i fengslet. Da må kriminalomsorgen gis verktøy som gjør erfaringene for barna og de unge voksne så gode som mulig mens de soner.

Barn skal beskyttes, de skal ha den omsorgen de har krav på, og få sine rettigheter ivaretatt også om de har gjort noe som er galt. Det er fryktelig synd at det ikke blir flertall for disse forslagene, for dette er et område hvor det er nødt til å skje mye for at vi skal ivareta de forpliktelsene vi har overfor disse barna, på en god måte.

Statsråd Emilie Mehl []: Jeg deler representantenes engasjement for unge innsatte i norske fengsler. Dette er en spesielt sårbar gruppe, som vi må være ekstra oppmerksom på.

Terskelen for å fengsle barn er høy. Det skal være siste utvei. Jeg er glad for at det er bred enighet om det. Antallet barn og ungdommer som har blitt idømt ubetinget fengsel, har gått ned de siste 20 årene, og de barna som blir idømt ubetinget fengsel, gjennomfører som hovedregel straffen i en av de to ungdomsenhetene som er spesielt tilrettelagt for mindreårige, der det er plass til til sammen åtte personer. Per 1. desember 2022 var det totalt tre innsatte under 18 år i fengsel, to i varetekt og én på dom, og alle befant seg da i ungdomsenhetene.

Ungdomsenhetene ble opprettet for å ivareta Norges internasjonale forpliktelser om å holde barn adskilt fra voksne og sikre en god, helhetlig og rehabiliterende oppfølging av barn som må fengsles. Evalueringen fra NOVA slo i 2016 fast at ungdomsenheten i hovedsak oppfylte barnekonvensjonens grunnleggende krav, og konkluderte med at ungdomsenheten og tverretatlig team burde bli et permanent tiltak.

I utgangspunktet vil ungdom som fyller 18 år, overføres til ordinært fengsel, men det er mulig å bli værende i ungdomsenhetene også etter myndighetsalder hvis det er hensiktsmessig. Ved overføring til et ordinært fengsel er det et sterkt behov for forsterket oppfølging og tilrettelagt straffegjennomføring. Derfor har det de siste to årene blitt etablert flere tverrfaglige ungdomsteam med den særlige oppgaven å følge opp unge innsatte mellom 18 og 24 år ved flere ulike fengsler. Dette er en aldersgruppe som er prioritert i kriminalomsorgen og prioritert av regjeringen. I tillegg er det viktig å samarbeide med andre sektorer for å løse de utfordringene vi har i forbindelse med planlegging og gjennomføring av straff og tilbakeføring til samfunnet.

Justis- og beredskapsdepartementet jobber hele tiden med å framskaffe kunnskap om hvordan straffereaksjonene og iverksatte tiltak virker, og forbedre de ordningene vi har, både de tradisjonelle og de alternative straffereaksjonene.

Det er viktig at vi har reaksjoner som bidrar til å hjelpe barn og unge tilbake til et kriminalitetsfritt liv, hvor de kan bli positive bidragsytere til samfunnet. Kriminalitet har store menneskelige og økonomiske omkostninger, og forebygging av kriminalitet er svært samfunnsøkonomisk lønnsomt når vi lykkes med det.

En rapport fra Oslo Economics viser at barn og unge som begår kriminelle handlinger, kjennetegnes ved svakere oppvekstsvilkår enn andre barn. For eksempel er det flere som har vært i kontakt med barnevernet, og de har oftere dårligere skoleprestasjoner. Vi ser at foreldrene i gjennomsnitt har lavere utdanningsnivå, de mottar oftere trygdeytelser, og de har oftere vært straffet for kriminelle handlinger. For dem som har begått gjentatt kriminalitet, ser vi at disse kjennetegnene dessverre er enda tydeligere. Dette er utfordringer som justissektoren ikke kan løse alene.

Justis- og beredskapsdepartementet jobber for tiden med lovendringer for å forbedre de alternative straffereaksjonene ungdomsstraff og ungdomsoppfølging. Forslagene til endringer baserer seg bl.a. på de erfaringene vi fikk fra ungdommene selv i følgeevalueringen, som ble foretatt av Nordlandsforskning. Det jobbes også med å styrke det tverrsektorielle samarbeidet under straffegjennomføringen, slik at ungdommene får hjelp til de utfordringene de har.

Det er foreløpig ikke foreslått å utvide målgruppen for ungdomsstraff og ungdomsoppfølging med årsklasser. Jeg mener det er hensiktsmessig at vi gjennomfører de planlagte forbedringene av reaksjonene før dette eventuelt vurderes videre.

Forvaring benyttes i liten grad overfor mindreårige. En gjennomgang av forvaringsdommene tyder ikke på at terskelen for bruk av forvaring legges for lavt. Særlig i lys av FNs barnekomités anbefaling om ikke å benytte tidsubestemt straff ved lovovertredelser begått av barn, ønsker jeg likevel å følge med på utviklingen når det gjelder bruk av forvaring overfor barn.

Det stilles krav til kompetanse for sakkyndige som skal foreta rettspsykiatriske vurderinger i alvorlige straffesaker som gjelder barn. Vi ønsker å sikre bedre tilgang på rettspsykiatrisk kompetanse om barn og unge, og Helse- og omsorgsdepartementet jobber derfor med å rekruttere flere med barnefaglig kompetanse til å ta på seg oppdrag som sakkyndige i straffesaker. Vi følger med på utviklingen når det gjelder rettspsykiatriske vurderinger av barn.

Barne- og ungdomskriminalitet er en utfordring som krever at vi jobber sammen med andre sektorer. Derfor er jeg glad for at barne- og ungdomskriminalitet er et tema som både departementer og direktorater samarbeider mye om.

Presidenten []: Det vert replikkordskifte.

Andreas Sjalg Unneland (SV) []: Jeg er glad for at statsråden er så tydelig på at barn som hovedregel ikke skal sone i fengsel. Dessverre er det noen barn som gjør det, og mens de soner, blir de voksne. Et av de forslagene som SV fremmer i dag, er nettopp at man må ha egne løp for å gjøre noe med denne overgangen for de barna som blir voksne mens de soner. I svarbrevet fra departementet viser statsråden til at man har etablert ungdomsteam – ja, det er bra. At man styrker bemanningen – ja, det er bra. Men det går ikke til kjernen av det som er problemet i disse sakene, nemlig at overgangen i seg selv oppleves som svært traumatisk, noe også forskning har pekt på. Statsråden nevnte også selv at man i dag har rom til å utsette denne overgangen i opptil seks måneder, men det er behov for noe mer dersom man skal tilrettelegge for at rehabiliteringen for disse få barna blir bedre. Er det noe regjeringen vil vurdere?

Statsråd Emilie Mehl []: Jeg tror vi alle, eller i hvert fall de fleste i salen, er enige om at fengsel eller frihetsberøvelse av barn skal være siste utvei, og det skal være en veldig høy terskel. Så varierer det noe hvor mange som likevel er i fengsel. Som jeg nevnte i mitt innlegg, er det f.eks. per 1. desember tre stykker, to i varetekt og én med dom. Da må vi gjøre de tiltakene som er mest hensiktsmessige, både for å finne en innretning som passer kriminalomsorgen godt, og for å klare å fange opp denne overgangen og unngå at det blir et forverrende moment. Derfor mener jeg det er riktig at vi har prioritert å få flere ungdomsteam. Det skal være to ungdomsteam som kom på plass i 2022, og det er et av flere viktige tiltak for å bedre overgangen.

Presidenten []: Replikkordskiftet er avslutta.

Dei talarar som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Tor André Johnsen (FrP) []: Dette forslaget vi nå har til behandling, er så langt fra det Fremskrittspartiet mener og står for som det egentlig er mulig å få til. Jeg må si jeg er litt imponert over representanten fra SV, for det har tydeligvis også SV registrert. Da SV ramset opp partier SV mente burde kunne støtte forslaget, registrerte jeg at Fremskrittspartiet ikke var nevnt blant de partiene. Det er jeg veldig glad for, og jeg tror det ville vært overraskende hvis SV hadde trodd vi skulle være med og støtte et forslag som vi helt klart oppfatter som veldig naivt, veldig dumsnilt – en slags holdning til straff eller soning som går mer på at det nesten skal være hyggelig og koselig å ha det bra og ha det, ja, koselig med alle andre innsatte, og at man skal forstå og være snill med og nesten synes synd på den kriminelle, på kynisk kriminelle.

Hvor er fokuset på offeret? Jeg må bare helhjertet støtte det min gode kollega Amundsen påpekte i stad. Det er jo ikke noe fokus på offeret. Det er et ensidig fokus på de brutale, kynisk kriminelle som har ført til at andre mennesker kanskje er blitt skadet og lemlestet for livet.

Det stopper ikke her med at en skal ha en litt snillistisk tilnærming til kriminalomsorgen og kriminelle. Til og med egne overgangsinstitusjoner er retorikken som brukes i forslaget, for kynisk kriminelle helt opp til 24 år. Det er ikke lenge siden – eller lenge og lenge, det er et litt relativt begrep – men på 1980-tallet ble den kriminelle lavalderen økt fra 14 til 15 år. Det vil si at allerede når man er 14–15 år, kan man være ganske kynisk, brutal, voldelig og farlig, og man kan ta livet av andre mennesker og fortjener absolutt ikke å gå fritt løs på gaten hvis man er i den kategorien. Men hele ti år etterpå – man kan være en kynisk, brutal kriminell i ti år og fortsatt, i henhold til forslagsstillerne, tas på med silkehansker og være i egne overgangsinstitusjoner fordi det er så tøft å sone i fengsel. Det er en helt merkelig tilnærming.

Vi burde heller gå i motsatt retning. Det er i hvert fall det vi i Fremskrittspartiet mener. Vi burde ha flere ungdomsfengsler, flere ungdomsplasser. Da vi var på studietur i Danmark i fjor høst, fikk vi vite at de hadde over 100 plasser. I Norge har vi i teorien åtte, og vi bruker knapt alle de åtte plassene. Vi burde heller sørge for at flere kan få ungdomsstraff, og at flere plasser etableres i stedet for færre.

Forandringsfabrikken har f.eks. i høring i komiteen påpekt at mange av deres medlemmer, kunder eller venner og bekjente har sonet i ungdomsinstitusjoner som de faktisk oppfatter som bedre enn å være i barnevernsinstitusjoner.

Maria Aasen-Svensrud (A) []: Barnets beste er et universelt prinsipp som ligger til grunn for hvordan vi jobber med og forholder oss til unger i Norge. Noen ganger er ungdomsenhetene nødvendige og skaper rammer rundt barnet som vil sikre en oppfølging i tråd med nettopp barnets beste. For eksempel bør barn kun der det er strengt nødvendig, tilbringe tid i normal arrest. Barn bør heller bringes rett til ungdomsenhetene når det er mulig, eller til en annen egnet instans.

Glippsoneproblematikken som flere har vært opptatt av her, er vel kjent. Dette har kriminalomsorgen og innsatte selv påpekt i mange år. Jeg er glad for at regjeringen også nå har et sterkt og godt fokus på dette og følger opp.

Hva er egentlig et barn, og hvilke reaksjoner er rett? Skal det vurderes etter skjønnsmessige vurderinger, handlinger, skjeggvekst, høyde eller styrke? Nei, det må alltid ligge barnefaglig, fagkyndig og sakkyndig kompetanse til grunn når reaksjoner overfor barn vurderes. Barn må vurderes på barns premisser og ikke på voksnes. Det sikrer vårt og landets universelle prinsipp om barnets beste og barns særskilte rettigheter.

Barns rettssikkerhet bør sikres bedre enn i dag. Barn bør ikke være avhengig av foreldrenes økonomiske situasjon når de f.eks. skal gjøre en vurdering av hvilke sanksjoner som er best for dem, sammen med kriminalomsorgen og domstolene. Da må vi sørge for at barnets rettssikkerhet er til stede, og at barnet selv kan gjøre gode, kvalifiserte vurderinger ut fra sitt standpunkt.

Taushetsbarrierer mellom f.eks. kriminalomsorgen, politiet og barnevernet bør vurderes opp mot barnets beste. Av og til legger dette unødvendige hindringer i veien for de beste løsningene. Ungdomsenhetene våre må ha tilstrekkelig kapasitet og ansatte med rett kompetanse. Dette er ikke statisk og kan ikke bare bli det samme år for år, men må følges opp. Det gjør regjeringen. Det er bra.

Jeg er glad for at vi har en regjering som er i gang med arbeidet med alle disse temaene. Jeg er glad for at SV er enig i regjeringens syn og fremmer gode forslag. Dette lover godt for framtiden. Jeg er glad for at vi har fått et regimeskifte i Norge som igjen løfter fram grunnleggende verdisyn, menneskets rettigheter og barns rettigheter, og som har fokus på straff som virker og ikke bare svir.

Andreas Sjalg Unneland (SV) []: Det er smått utrolig å høre på den straffefetisjismen som blir uttrykt av Fremskrittspartiet i denne salen. De får det til å høres ut som at hvis vi bare øker straffene mest mulig, hvis vi bare er enda tøffere, hvis vi bare er enda hardere, så løser alle kriminalitetsutfordringer seg. Det kunne vært interessant å se på de landene som har betydelig høyere straffer og en dårligere kriminalomsorg enn i Norge. Har de lavere kriminalitet? Nei, det har de ikke.

Kriminalitet oppstår ikke i et vakuum. Det er ikke sånn at noen våkner opp om morgenen og bestemmer seg for å være kriminell. Nei, kriminalitet springer ut av samfunnet. Det handler om mange ting: sosioøkonomisk bakgrunn, klasse, muligheter. Det handler om hvordan vi bygger opp og designer hele samfunnet vårt. Derfor er jeg glad for at vi i Norge har en samfunnsmodell med en sterk velferdsstat med gode sikkerhetsnett, som bidrar til lavere kriminalitet.

Alt det vi er så stolte av i Norge i dag, er ting som Fremskrittspartiet dessverre har kjempet imot, og som de prøver å rive ned ved hver eneste mulighet de har, ved å kutte skattene til dem på toppen og ved å bygge ned velferden for dem som trenger den mest. Det henger sammen med kriminalitet. Det skulle jeg ønske at også Fremskrittspartiet så.

Fremskrittspartiet mener – de har sagt det gjentatte ganger i denne salen – at man er så opptatt av å diskutere de innsattes rettigheter og de innsattes forhold. Ja, og hvorfor er man det? Jo, det handler om at de som sitter i fengsel, skal ut igjen en gang, de skal bli en del av samfunnet. Da har vi et valg: Skal vi bruke ressurser på å sørge for at de blir mennesker som ikke begår kriminalitet igjen, som ikke skaper ofre og rammer mennesker i Norge? Skal vi bruke ressurser på å forhindre det, eller skal vi ha en ideologisk tanke om bare å være slemme nok med dem, selv om vi vet at det vil føre til mer kriminalitet og større tilbakefall til kriminelle nettverk? Nei, det siste skal vi ikke gjøre. Men det er tydeligvis det Fremskrittspartiet forfekter. Det synes jeg er synd, og jeg er veldig glad for at de fleste i denne salen ser at det er en lite virkningsfull politikk dersom man er opptatt av å få ned kriminaliteten i samfunnet.

Man skulle tro at Fremskrittspartiet kanskje forsto dette når det kom til barn som soner i fengsel. Nei, det synes de også at det er for ille at vi vier oppmerksomhet i denne salen, og mener at SV er dumsnille fordi vi tar opp barns soningsforhold, i lys av at barn har begått selvmord mens de har sonet i fengsel. Sånn skal vi ikke ha det. Jeg er glad for at Stortinget vier tid til dette, og det skulle bare mangle.

Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) []: Jeg må få lov til å kommentere disse oppsiktsvekkende uttalelsene fra representanten fra Fremskrittspartiet. Barn er barn. Barn er barn uavhengig av om de har trådt feil tidlig i livet, og vi som samfunn har et ansvar for å hjelpe disse barna. Dette handler ikke om ikke å se de fornærmede, noe som for øvrig oppleves litt som «whataboutism». Selvfølgelig skal vi se de fornærmede, men det hjelper ikke de fornærmede om vi som samfunn er med på å ødelegge et barn gjennom soningsforhold som gjør livet deres dårligere. Det er kontraproduktivt.

Målet vårt med fengsel er rehabilitering, tilbakeføring til samfunnet og å hindre ny kriminalitet. Det fordrer særlig oppfølging av barn. Barn er ikke ferdig utviklet. De er i voldsomt sårbare situasjoner, også når de blir 18 år, fordi de har vært gjennom en vanskelig situasjon ved at de har sonet i sin oppvekst, noe man som barn i utgangspunktet ikke skal gjøre. Det gagner ingen, heller ikke fornærmede, at barn soner under dårlige forhold. Vi ødelegger for at de skal kunne komme tilbake til samfunnet og leve som normale borgere.

Per-Willy Amundsen (FrP) []: Jeg registrerer at woke-mentaliteten i realiteten har inntatt kriminalpolitikken for fullt nå. Det ser jeg som et utslag av at man totalt ser bort fra å ansvarliggjøre individet. Det er alltid samfunnets skyld, det er alltid oppvekstvilkårenes skyld – det er alltid alle eksterne, utenforliggende faktorers skyld at personer begår kriminelle handlinger. Det er en holdning og en utvikling som Fremskrittspartiet vil advare svært sterkt imot.

Vårt samfunn, med vår frihetstanke, bygger fundamentalt sett på at individet har et særskilt ansvar, at individet har ansvar for sine handlinger, og at individet skal ansvarliggjøres for sine handlinger. Derfor er straff et onde, og det skal det være.

Man velger altså å være mer opptatt av de kriminelle. Jeg registrerte at representanten Sjalg Unneland omtalte det som en «traumatisk» opplevelse å sitte i fengsel. Det er kanskje det, og det skal kanskje være det. Det skal være et onde å sitte i fengsel. Det jeg i hvert fall vet – ut fra den dommen fra desember, som jeg refererte til – er at det var en svært traumatiserende opplevelse for Thea, som ble voldtatt av Muhammed. Det var svært traumatiserende. Det ødela hennes liv, hennes bane og hennes muligheter på dramatisk vis, ut fra det dommen beskriver om hennes situasjon. Men det er ingen som snakker for Thea lenger. Det man er opptatt av, er Muhammed og hans soningsforhold – de 60 få dagene han skal sitte i fengsel, og de 420 timene med samfunnsstraff. Det fokuserer man på.

Hvor traumatiserende er det ikke å bli utsatt for noe sånt som det Thea ble utsatt for? Hvor traumatiserende er det ikke for hennes familie og for alle dem som er involvert, alle dem som står henne nær? Fremskrittspartiet er opptatt av offeret, først og fremst offeret.

Det er nesten uforståelig at man mener at man i dag benytter fengsel for mye for personer som er under 18 år. Problemet er at vi benytter det for lite. Det bør benyttes mer og i en langt større skala, og hele systemet med ungdomsstraff bør avvikles. Det vil Fremskrittspartiet komme tilbake til i denne salen, med konkrete forslag.

Tor André Johnsen (FrP) []: Det virker som om det er mange her som ikke helt forstår poenget med straff. Poenget med å sperre folk inne er at de ikke skal gå løs på gaten og begå nye kriminelle handlinger, voldta flere uskyldige jenter eller brutalt rane og overfalle andre uskyldige borgere. Det er litt av poenget.

SV har et interessant poeng. De landene SV sannsynligvis viser til – som ikke ble nevnt spesifikt, men som jeg kan forestille meg er ment – som har strengere straffer og tøffere reaksjoner for kriminelle enn vi har i Norge, har et sosialt system som er vesentlig dårligere enn Norges. De har et utdanningssystem som absolutt ikke bidrar til at folk får lik mulighet til utdannelse. De har et velferdssystem og et helsevesen som er helt annerledes enn det vi har i Norge.

Det hadde vært veldig interessant om vi kunne sammenligne strengere straff med strengere straff, rent objektivt og rent isolert, uavhengig av andre faktorer. Jeg og Fremskrittspartiet tror at hvis vi hadde hatt strengere straffer i Norge, ville det faktisk ha vært positivt. Det er uansett positivt for de lovlydige borgerne som da unngår å bli ranet, plyndret og voldtatt – eller hva det kan være – av de kriminelle, for da sitter de i hvert fall i fengsel.

Men jeg har lyst til å gi SV, og delvis Venstre, litt kreditt. Selv om de har et nesten ensidig fokus på at det skal være koselig å sone og at det skal være så fint i fengslet, har de fokus på rehabilitering og spesielt ettervern. Jeg er helt enig med noen av disse partiene ute på venstresiden i at det er viktig, for hvis man blir løslatt og ikke har noe apparat rundt seg, ikke har noe system som kan ivareta en, er det veldig fort gjort å komme tilbake til en kriminell løpebane og tilbake til fengsel. Men det er en litt annen diskusjon. Det er fengselssoningen vi snakker om nå, og der er det ingen tvil om at ting kunne ha vært gjort litt tøffere enn det som kanskje er intensjonen til forslagsstillerne.

Tilbake til Forandringsfabrikken: I hvert fall de jeg har snakket med der, de ungdommene som har opplevd å være på institusjon og sone på forskjellige steder, har faktisk påpekt at de har det bedre på en ungdomsenhet, f.eks. på Eidsvoll, enn ved å sitte isolert på en halvøy med døgnbemanning. Prismessig for samfunnet – hvis en skal ta med det – er faktisk ungdomsenhetene billigere enn mange av de institusjonene hvor man sitter helt alene og har døgnbemanning med flere ansatte.

Jeg har lyst til å kommentere litt av det Rødt sier om at overgangen til fengsel blir svært vanskelig – det var vel nesten ordrett. Jeg skjønner ikke helt problemet. Skal det ikke være litt vanskelig å sone? Skal det ikke være en straff? Vi er igjen tilbake til det som er hovedtemaet her: De uskyldige ofrene er glemt. De har det ikke bare vanskelig, de kan være ødelagt for livet. De må gjerne sone resten av livet, de har fysiske og psykiske lidelser som de aldri klarer å bli kvitt. Det er det tydeligvis ikke fokus på her i denne sal i dag.

Presidenten []: Representanten Andreas Sjalg Unneland har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Andreas Sjalg Unneland (SV) []: Fremskrittspartiet refererte i sitt innlegg til at SV sa at overgangen for barn i fengsel til alminnelig fengsel var svært traumatisk. Det vi viste til, var forskning fra Kriminalomsorgens høgskole og utdanningssenter, som nettopp peker på at overgangen kan være svært traumatiserende.

Fremskrittspartiet brukte mye av innlegget sitt på å snakke om at de er opptatt av ofre for kriminalitet. Men de er ikke opptatt av rehabilitering, som hindrer at vi får framtidige ofre. Det kan være greit å minne representantene fra Fremskrittspartiet om at de f.eks. ønsket å kutte i voldserstatningsloven, som handler om oppreisning og erstatning til folk som er utsatt for vold, slik at ofre får dårligere vern og ikke en viktig oppreisning hvis de har blitt utsatt for seksuallovbrudd eller andre voldshandlinger. Det ønsker Fremskrittspartiet å kutte i. Det snakker de ikke om. Jeg ønsker litt mer redelighet i debatten, spesielt fra Fremskrittspartiet.

Maria Aasen-Svensrud (A) []: God kriminalomsorg er godt offervern, og vi må tørre å se fotsporene som strekker seg bakover i livet til dem som bryter loven. Vi må tørre å se og ta ansvar for det som faktisk er samfunnets ansvar, og der vi som fellesskap har sviktet. Alle er også individuelt ansvarlig for egne handlinger, men individet og samfunnet bærer ansvaret sammen. Når man forstår dette, forstår man også at samfunnet er nødt til å stille opp når lovbrudd har skjedd, for var vi ikke der for han da han vokste opp, møter vi han kanskje i ungdomsenheten. Skal offeret sikres sitt vern, må vi gjøre alt vi kan for at det ikke skjer igjen. Da verner vi ikke bare det direkte offeret for den enkelte kriminelle handlingen, men alle andre rundt offeret, framtidige ofre og samfunnet vårt som helhet.

Det er heldigvis lenge siden Norge aktivt la opp til drakoniske lovverk, tortur og straff, som grunnlag for hvordan vi trodde mennesker kunne endre seg. Vi vet at det ikke er sånn endring skjer. Man kan skremme folk til å sitte stille en liten stund, men det vil ikke endre handlinger over tid. Hvordan vi forholder oss til våre kriminelle, definerer oss som samfunn, og derfor er jeg veldig, veldig glad for at det er Arbeiderpartiet og Senterpartiet, med våre gode samarbeidspartier, som nå legger premissene for dette.

Tobias Drevland Lund (R) []: Det er mye klokt og mye mindre klokt – hvis det er lov å si – som har blitt sagt i denne debatten. Jeg måtte tegne meg for å svare på det representanten Johnsen sa, for han prøvde å sitere meg. Jeg kan si det jeg faktisk sa, og det var at Kriminalomsorgens høgskole og utdanningssenter, KRUS, og forskning derfra viser at soning i vanlige fengsel etter ungdomsenhet kan bli svært traumatiserende for mange av dem det gjelder. Det er det jeg viste til, som også flere andre her har vist til i denne debatten, at man trenger et bedre system for den perioden og for den overføringen.

Så er jeg, i likhet med andre representanter, svært overrasket over det som framføres fra denne talerstolen. Hvis man er opptatt av ofrene, burde man også være opptatt av en god kriminalomsorg, en god rehabilitering for å sørge for at kriminelle handlinger ikke skjer igjen fra de samme personene som har begått kriminelle handlinger tidligere. Det er Fremskrittspartiet så klart ikke opptatt av, de vil bare ha strengere straffer som ikke fungerer. Man kunne nesten tro man var i Representantenes hus i USA når man hører det som blir framført på denne talerstolen. De skulle kanskje helst ønsket at de var der også, men vi er altså i Norge – i velferdssamfunnet Norge, som løser disse utfordringene på en helt annen måte, og det er jeg glad for.

Ingunn Foss (H) []: Jeg tror det er stor enighet i denne salen om at mennesker som begår kriminelle handlinger, skal ansvarliggjøres og straffes. At det er et onde å sitte i fengsel, tror jeg de fleste som sitter inne, er enig i. Frihetsberøvelse er et ganske alvorlig inngrep og noe som de fleste ikke ønsker seg.

Jeg tror det i denne salen også er stor enighet om at målet for kriminalomsorgen er å rehabilitere og tilbakeføre mennesker til samfunnet. Som flere har vært inne på her i dag, skal disse bli noens nabo når de er ferdig med soningen. Da må det være et mål som alle kan dele, at den soningen blir så god at man er i stand til å kunne leve et normalt liv når man kommer ut fra fengsel.

Det betyr selvsagt ikke at ikke ofrenes stilling skal ivaretas. Høyre i regjering sammen med Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre var veldig opptatt av dette og fremmet forslag om meldeplikt til ofre ved løslatelse og permisjon, og også om bruk av omvendt voldsalarm som plasserer skylden for de kriminelle handlingene der den hører hjemme. Det å komme med argumenter og si at ingen tenker på ofrenes stilling, er rett og slett ikke rett – det gjorde i hvert fall høyreregjeringen.

Jeg tenker at alle må være interessert i at samfunnet kan ta imot disse menneskene og gi dem en mulighet etter at de er ferdig med å sone straffen som samfunnet har pålagt dem.

Presidenten []: Representanten Per-Willy Amundsen har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Per-Willy Amundsen (FrP) []: Det er selvfølgelig ikke riktig, det som fremstilles av særlig SV og Rødt og til dels også av Arbeiderpartiet. Det at man har en tydelig reaksjon fra samfunnet, en tydelig straff, lengre straffer, betyr ikke det samme som at folk kommer til å fortsette å være kriminelle, for det handler om oppfølging i ettervernet og også om innholdet i fengselet. Det er faktisk sånn at det å stille krav til mennesker kan føre til at folk blir bedre. Så det er ingen automatisk sammenheng her, at mindre straff, mer hyggelig straff og mer myk straff automatisk fører til at man får mindre tilbakefall.

Det er et faktum at det eksisterer mennesker der ute som er så farlige at de faktisk ikke bør gå fritt rundt i samfunnet. Derfor har vi straffereaksjoner som skal ivareta det, og derfor bør vi også ha det i fremtiden.

Presidenten []: Tor André Johnsen har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Tor André Johnsen (FrP) []: Takk for en god debatt.

Jeg har bare lyst til å kommentere et sitat til fra dagens debatt, og det er at dagens situasjon er helt uholdbar. Dette har blitt sagt her fra noen av de partiene som ønsker en liberal tilnærming til kriminalomsorgen.

Ja, den er det. I Oslo, f.eks., er den helt uholdbar. Der er det kyniske gjenger som terroriserer uskyldige mennesker, det er gjenger som terroriserer hele nabolag, det er drap hver eneste måned, det er skyting, det er knivstikking, det er ran, det er mishandling, det er voldtekter, etc. Det er uholdbart. De er dessverre i ferd med å få svenske tilstander i Oslo, og løsningen er ikke da å ta på de kriminelle med enda koseligere silkehansker. Løsningen er å svare med det ene språket som de kyniske kriminelle skjønner, og det er strengere straffer og å være tøffere mot de kriminelle, også de opp til 24 år – og de under 18 år, selvfølgelig.

Presidenten []: Maria Aasen-Svensrud har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Maria Aasen-Svensrud (A) []: Etter denne debatten er jeg egentlig glad for å kunne konkludere med at Fremskrittspartiet nå står helt alene i denne salen når det gjelder sitt ytterliggående syn – og sin ideologi – på straff. Jeg hører ingen andre partier som tar til orde for å gå så langt ned den veien. Det vitner om en god videre utvikling for landet vårt og hvordan vi er som samfunn. Vi har utviklet oss siden Bjørneboe skrev om dette. Det er jeg glad for, og sammen tror jeg nok at vi – med regjeringen i spissen – skal få på plass mange gode vedtak framover som sikrer både offervernet og lovbryter.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 1.

Votering, se voteringskapittel