Stortinget - Møte torsdag den 5. januar 2023

Dato: 05.01.2023
President: Nils T. Bjørke

Innhold

Sak nr. 10 [16:06:27]

Interpellasjon fra representanten Cato Brunvand Ellingsen til arbeids- og inkluderingsministeren: «Mange opplever at det er for vanskelig å få kommunale og statlige helse- og sosialtjenester og -ytelser. Personer i svært sårbare livssituasjoner må ofte kjempe en kamp for å få tilgang på den offentlige velferden. Hvordan jobber regjeringen for at mennesker med behov for bistand fra det offentlige blir møtt med tillit fra velferdssystemet, hvordan kan en tilrettelegge for at velferd utvikles sammen med folkene det gjelder og hvordan bidrar regjeringen til at ansatte i systemene blir døråpnere i stedet for portvoktere?»

Talere

Cato Brunvand Ellingsen (SV) []: Jeg elsker velferdsstaten. Hver time gjennom hele døgnet jobber det tusenvis av flinke, dedikerte folk for at folk som trenger bistand, skal få det. Mange opplever et system som fungerer. Profesjonene, fagfolkene og politikerne har bygget et system som passer på folk, gir omsorg og gir gode, empatiske og kunnskapsbaserte tjenester. Velferdsstaten er en strålende suksess.

Samtidig er det altfor mange som opplever at møtet med velferden er for vanskelig, med systemer, enten det er Nav eller kommunale helse- og omsorgstjenester, som er rigide, firkantede og ikke lytter til folk. Folkene i systemene oppleves som portvoktere til velferden som vi er så glad i, alle sammen. Folkene i systemene forteller om for liten tid, for få ressurser, underlige krav fra politikken og for liten frihet til å bruke sin kompetanse.

På mange måter vitner dette om en velferdsstat som har gått seg vill.

– De kan ikke få alt de søker om heller, sa en saksbehandler til meg da vi snakket om alle dem som får avslag på sine søknader om ytelser og tjenester, ofte avslag på velferd som de trenger for å leve et liv på lik linje med andre. De må gjennom utmattende klagesaksprosesser for til slutt å få tjenester som de har krav på etter loven.

Jan Tøssebro, en av våre fremste forskere på funksjonshemming, skrev en gang at det kan synes som om kommunene bruker avslag og klagesaksprosesser for å spare penger. De utsetter utgiftene og overlater belastningen til folkene, som må søke og klage – og søke igjen. Det er som om vi tar som en selvfølge at folk ikke skal få det de søker om, som om det er en naturlov at folk elsker å snyte fellesskapet for ressurser, som om folk elsker å åpne seg om sine mest sårbare sider overfor fremmede folk på et offentlig kontor.

Slik er det selvsagt ikke. Det er for mange som ikke søker. Det er vårt ansvar.

Det hjelper ikke at statsministeren i sin nyttårstale sier at «å be om hjelp er ikke noe vi skal skamme oss over», når systemet ber folk dokumentere at de avviker nok fra den statistiske normalen til at vi kan definere dem som verdig trengende. Det hjelper ikke at statsministeren i sin nyttårstale sier at «sammen har vi velferdsstaten» og at den «er der for å bli brukt», hvis ikke de ansatte i denne velferdsstaten får mulighet til å være døråpnere for velferden.

Jeg har en verdisetning som hjelper meg i mine handlingsvalg i mitt liv, både som politiker og som menneske. Setningen, «si ja når du kan, og nei når du må», har jeg nettopp stjålet fra en mamma som opplever kampen mot systemet som mye vanskeligere enn dagliglivet med sin funksjonsnedsatte datter.

Å si ja når man kan, er enkelt. Det burde også være enkelt for velferdssystemet vårt. Å si ja krever ingenting, ingen argumentasjon eller begrunnelse. Der vi ofte automatisk sier nei, kan vi bare si ja.

Av og til må vi likevel si nei, som mennesker og system. Da bør vi kreve mer. Da bør det være gode, forståelige og konsistente begrunnelser. Folk må forstå hvorfor jeg eller systemet sier nei til dem, for det skal være vanskelig å si nei.

Vi snakker mye om tillit. Det er jeg glad for, og det er flott at regjeringen ønsker å utvikle en tillitsreform i Nav og andre deler av det offentlige velferdssystemet, men tillit må aldri bli et honnørord uten innhold. En tillitsreform må innebære at ansatte i systemene får tillit til å bruke sin profesjonskompetanse og sin relasjonskompetanse i møte med folk, og tillit må innebære at folkene i systemet har tillit til at folk som ber om hjelp, faktisk trenger hjelp.

Tillit innebærer sårbarhet. Tør vi som politikere å være sårbare? Tør vi å ta sjansen på at det er folk som vet best i sitt eget liv? Tør vi å spørre hva som er viktig for hver enkelt? Tør vi å si ja uten betingelser? Hvorfor heter det egentlig «saksbehandler» når det er møter mellom mennesker vi snakker om? Hvorfor trenger folk egentlig å søke?

Velferd kan ikke være noe vi gir til folk, velferd er noe vi skaper sammen, i fellesskap. Jeg er veldig glad for at vi får muligheten til å debattere dette i dag.

Statsråd Marte Mjøs Persen []: Det er mange som nå opplever tøffe tider. Jeg har den seneste tiden møtt mennesker som forteller at de sliter med å få endene til å møtes. Vi får også høre sterke fortellinger om folk som oppsøker frivillige organisasjoner for å få mat på bordet.

Frivilligheten, som for eksempel Frelsesarmeen, gjør en viktig jobb som vi skal anerkjenne. Det er imidlertid viktig for meg å understreke at Nav kan tilby hjelp til dem som trenger det. Landets mange Nav-kontor har en rekke ulike tjenester som kan gi veiledning, råd og økonomisk hjelp til dem som står i en vanskelig livssituasjon. Ikke minst er sosialtjenesteloven samfunnets siste sikkerhetsnett, som skal fange opp hjelpebehov som ikke ivaretas av andre ordninger.

Ved Nav-kontorene i hele landet finner du dedikerte ansatte som går på jobb hver dag for å hjelpe sine medmennesker. Regelverket gir de ansatte stor mulighet til å utøve skjønn, og for å tydeliggjøre dette er det nå også utarbeidet en veileder som er tilpasset situasjonen vi opplever i dag, med økte levekostnader. Jeg har også sendt brev til kommunene for å minne om handlingsrommet og at hver sak skal vurderes konkret og i samarbeid med den enkelte bruker.

Jeg vil på det sterkeste oppfordre alle som nå sliter med å skaffe penger til det aller mest nødvendige, til å ta kontakt med Nav. Økonomisk sosialhjelp er et viktig sikkerhetsnett i samfunnet, ikke minst nå når levekostnadene øker. Det er viktig at vi som politikere ikke etterlater et inntrykk av at det ikke nytter å søke om å få dekket utgifter til mat, strøm, klær, lege og viktige medisiner.

Den siste tiden har vi hørt historier om mennesker som har opplevd møtene med Nav som krevende. Det gjør inntrykk, og det er mye som bør – og skal – bli bedre i Nav. Helsetilsynet har pekt på utfordringer når det gjelder tilgjengelighet, og det følger vi opp. Vi må alltid strekke oss etter å levere bedre tjenester. Det er en oppgave jeg vet at Nav tar på det største alvor.

Jeg vil allikevel advare mot det inntrykket av Nav og de ansatte som interpellanten og andre representanter den siste tiden skaper. Det er først og fremst med på å undergrave tilliten til både Nav og ansatte i Nav. Det er et inntrykk og en oppfatning som ikke er riktig, og som heller ikke tjener dem som nå trenger hjelp og bistand fra velferdsstaten. Langt de fleste som trenger hjelp, møter ansatte som er opptatt av å ta imot dem på en god måte. Mange blir heller ikke møtt av saksbehandlere, men av veiledere.

Det er krevende tider, og derfor er det viktig å skaffe til veie best mulig informasjon om utviklingen. Arbeids- og velferdsdirektoratet har gjennomført en undersøkelse i kommunene som viser en økt pågang på de sosiale tjenestene. Videre har SIFO fått i oppdrag å foreta en oppdatert utredning av grunnlaget for de statlige veiledende satsene for økonomisk sosialhjelp. Dette er tiltak som skaffer oss kunnskap som er viktig for å vurdere veien videre.

Gode velferdstjenester er avgjørende for å gi folk trygghet i hverdagen. Vi skal ha et samfunn med gode velferdstjenester og et sterkt sikkerhetsnett for dem som trenger det. Økonomisk sosialhjelp er ett viktig sikkerhetsnett i samfunnet, ikke minst nå når levekostnadene øker. Det er viktig at de som nå står i en vanskelig situasjon, oppsøker Nav og de velferdstjenestene som er tilgjengelige. Det er derfor vi har de tjenestene.

Cato Brunvand Ellingsen (SV) []: Takk for redegjørelsen. Jeg blir litt overrasket over at en debatt som dette, og debatten som vi tar nå, kan skape mistillit til systemet, slik statsråden nevner. Jeg har likevel lyst til å gi litt ros til statsråden og departementet i dette innlegget, for statsråden snakker om handlingsrom og veiledning, og rett før jul kom det en veileder om økonomisk sosialhjelp fra departementet, som er veldig lovende. Det er åpenbart sånn at hvis de fleste sosionomer hadde fått spørsmålet, hadde de ment at denne veilederen hadde vært unødvendig fordi dette ligger i deres profesjonskunnskap, så lenge de får tid, rom og tillit til å utøve sin egen profesjon. Allikevel er veilederen nyttig for oss politikere.

Et eksempel er: «Nav-kontoret bør derfor undersøke hva brukeren selv mener at vedkommende har behov for.» Det burde være en selvfølge, men for ofte tror velferdssystemet at det vet hva som er best for folk. Folk blir møtt med mistillit. Et annet sted i veilederen finner en svaret på hva den egentlige tillitsreformen er for noe: «Det er viktig at Nav-kontoret har tillit til de opplysningene som brukerne legger frem.» Ja, det står et punkt om det – «tillit til de opplysningene som brukerne legger frem.» Det er ikke noe men, det er ikke noe spørsmål. En skal ha tillit til de opplysningene. Det står også:

«Der hjelpebehovet er kortvarig bør Nav-kontoret i større grad innrette fokuset mot hvilken dokumentasjon som er nødvendig for å finne gode løsninger sammen med brukerne, og i mindre grad behovet for kontroll.»

Jeg vet ikke hvorfor det står «kortvarig», men det står «i mindre grad» kontroll, det står «sammen med brukerne». Dette innebærer en stor grad av sårbarhet. Det synes jeg er fint. Det er jo det som er svaret på min interpellasjon. Dette er svært lovende. Det er for meg helt uforståelig at dette framstilles som en veileder i møte med dyrtid. Det er jo selve velferden som må være akkurat sånn.

På denne lappen står det «hjelp». Jeg vet ikke hva slags hjelp jeg trenger, men jeg vet at jeg ikke har det sånn som jeg ønsker å ha det. Sammen med en kvalifisert sosialarbeider med frihet til å gjøre faglige vurderinger og tillit til at jeg kjenner mitt liv best, er jeg sikker på at vi finner de beste løsningene uten annen søknad enn denne lappen. Sånn må velferden vår være.

Statsråd Marte Mjøs Persen []: Som jeg sa i mitt første innlegg, har situasjonen vi er i, med økte levekostnader, ført til at flere sliter økonomisk og kan ha behov for velferdstjenester for å oppleve trygghet i hverdagen. Jeg tror ikke det er slik, som interpellanten kanskje antyder, at de fleste som oppsøker Nav-kontor, må kjempe en kamp for å få den hjelpen de har krav på. Ettersom vi allikevel har hørt historier om at enkelte opplever møtet med hjelpeapparatet unødvendig krevende og firkantet, fikk da Nav før jul, på oppdrag fra departementet, sendt ut en veiledning til alle kommuner, der det presiseres at det alltid må foretas en konkret individuell vurdering i hver enkelt sak.

Formålet med denne veilederen er, som jeg også sa i sted, å synliggjøre det store handlingsrommet sosialtjenesteloven gir kommunene, og også gi Nav-kontorene et praktisk hjelpemiddel for å utøve nødvendig skjønn og en individuell vurdering med utgangspunkt i dagens situasjon med økte levekostnader.

Det ble sagt fra interpellanten Ellingsen at sosionomer og de som er fagutdannet, kanskje ikke trenger denne veilederen fordi det ligger i deres yrkesstolthet og ikke minst i deres bakgrunn å utøve dette skjønnet og bruke sosialtjenesteloven slik den er ment. På en måte kan jeg være veldig enig i det, men jeg merket meg i den debatten som var før jul, at også Fellesorganisasjonen og ansatte i Nav ønsket en veileder hvor man tydeliggjorde dette handlingsrommet. Like før jul var jeg bl.a. og besøkte et Nav-kontor her i østlandsområdet, som bare et par dager etter at veilederen var sendt ut, hadde hatt allmøte og gått gjennom veilederen. Tilbakemeldingene var veldig gode, nettopp om at dette kunne være et konkret og nyttig hjelpemiddel i deres hverdag, men kanskje først og fremst en påminning om det som ligger i sosialtjenesteloven.

Sosialtjenesteloven er samfunnets siste sikkerhetsnett for dem som trenger det. Det er ikke minst viktig i tider som denne, selv om jeg kan være enig med interpellanten i at dette er råd som kanskje alltid skal brukes. Mange opplever utrygghet, og de som har minst fra før, rammes aller hardest. Derfor er jeg glad for at interpellanten er opptatt av at vi fortsatt skal ha et sterkt velferdssystem som ivaretar den enkeltes trygghet i hverdagen, og derfor har vi også vedtatt et budsjett som skal bidra til å få kontroll på den kraftige prisveksten, skape trygghet rundt folks økonomi og arbeidsplasser og ikke minst utjevne sosiale og geografiske forskjeller.

Torbjørn Vereide (A) []: Eg trur eg først vil seie at eg synest dette har vore fire gode innlegg, eg skulle nesten ha ønskt at det var endå fleire i salen som kunne høyre dei. Dei der heime fortener i alle fall ei lita rose for at dei har fått med seg dette temaet.

Eg er veldig glad for at representanten Ellingsen tek opp denne debatten, nettopp fordi debatten er så krevjande, og fordi spørsmålet om korleis vi kan ha eit tilgjengeleg sikkerheitsnett som er der når ein fell utfor skrenten, er så omfattande at allemann alle treng å bli klokare på området. Eg er òg veldig glad for at statsråden er tydeleg på at dette er ei prioritert oppgåve for regjeringa, ikkje berre orda som blir sagde, men òg handlingane som blir utførte. Det gjer meg optimistisk når det gjeld kva vi kan få til i tida som kjem.

Det er ei spesielt krevjande tid no, og då blir òg velferda og sikkerheita til folk sett på prøve – når det er så mange som kjem i ein desperat situasjon. Kanskje får endå fleire enn tidlegare opp augo for kor viktig det er at det fungerer, at det er tryggleik når ein treng det.

Eg trur ein heilt opplagd ting som nesten blir dumt å seie, men som eg likevel ønskjer å seie, som eg blei bevisst på etter at eg fekk denne rolla, og etter at eg begynte å jobbe med Nav og møtte folk som er i systemet, er kor fordømt normale alle saman er. Vi kan alle i løpet av livet hamne i ein situasjon der vi er sårbare og treng hjelp, og der vi treng at einkvan fangar oss opp. Eg trur at den bevisstheita treng å kome til endå fleire, vi er alle tente med at systemet fungerer. Og for at det skal kunne fungere, er tillit heilt grunnleggjande. Vi har ei tillitsreform i gang, ho skal gjelde både for dei som jobbar i Nav – det faglege skjønnet, det faglege handlingsrommet – og for dei som treng hjelp. Ordet «brukar» blir ofte brukt, men for å vere ærleg synest eg vi kan prøve å finne eit anna og litt meir treffande ord.

Noko eg òg meiner er viktig, er at vi etter kvart klarer å finne ut korleis vi i større grad klarer balansegangen mellom å ha nasjonale standardar for kva slags hjelp ein skal få, og korleis det lokale skjønet på same tid kan bli vareteke. Dette er to ting som av og til kan stå litt i motsetning, men der eg trur vi kan finne ein betre balansegang.

Ein annan balansegang som eg òg synest er veldig viktig, for dette gjeld eigentleg oss alle, er korleis vi løfter denne debatten. Eg kjenner Ellingsen som ei veldig genuint engasjert stemme om dette temaet, og det er underteikna òg, men av og til kan måten vi snakkar om svikten vi treng å rette opp i i ulike delar av sikkerheitsnettet vårt, føre til at ein i staden for å byggje meir tillit, endar opp med å svekkje tilliten. Eg trur dette er noko vi alle må tenkje litt over – underteikna òg. Det betyr ikkje at vi skal la vere å løfte dei viktige problemstillingane for korleis vi kan tette dei hòla som er rundt omkring i sikkerheitsnettet. Viss det brenn, skal folk vite at det er trygt å ringje etter brannbilen. Viss det skjer kriminelle handlingar, skal folk vite at det er trygt å ringje politiet. Og viss ein hamnar utfor stupet og treng hjelp frå Nav, skal folk vere trygge på å få den hjelpa ein treng. Difor er alle dei oppmodingane som kjem frå statsråden om at folk må søkje hjelp dersom dei treng hjelp, veldig viktige og veldig bra.

Eg synest som sagt at det som har kome i rettleiaren, gjev grunnlag for å få optimisme i det vidare arbeidet. Det at vi jobbar på lag med tilsette, fagforeiningar og folk som har ulike opplevingar – positive og mindre positive opplevingar i systemet – vil vere heilt nødvendig. Vi kjem aldri i mål med dette arbeidet éin gong for alle, men i motsetnad til ostehøvelteknikken til den førre regjeringa vil tillitsreforma faktisk gje ei moglegheit til å kome betre ut på den andre sida enn det vi gjekk inn i.

Det skal bli meir tillit til førstelinja, det er Hurdalsplattforma tydeleg på. Vi skal sikre at Nav er ledig og tilgjengeleg når ein treng hjelp, og – eigentleg i erkjenninga av at vi alle kan trenge hjelp ein gong eller to i løpet av livet – at vi har eit velferdssystem som tek vare på oss.

Tobias Drevland Lund (R) []: Først vil jeg takke interpellanten og SV for å bringe denne viktige diskusjonen inn i stortingssalen. Den er høyst aktuell. En diskusjon om hvilke signaler som blir sendt ut fra dem med vedtaksmakt til de folkene vedtakene faktisk angår, er helt grunnleggende for velferdsstaten vår. Hvis man føler man må be om almisser – stå med lua i hånda – fra et lite tilgjengelig system når man skal benytte seg av sine rettigheter som innbygger i Norge, fungerer ikke velferdsstaten så godt som den skal.

Velferdsstaten vår er vakker, den er vår felles eiendom og vårt felles sikkerhetsnett som skal være tilgjengelig for alle. Min påstand er at velferdsstaten i 2023 trenger mer av to ting: mer tilgjengelighet og mer tillit. Skal folk ha tillit til systemet, må systemet ha tillit til dem. Vi vet at fattigdommen i Norge nå i dette øyeblikk når nye høyder. Begrepet «matfattigdom» har bl.a. blitt brukt, et begrep man skulle tro hørte et annet årtusen til, men som dessverre viser seg å være utbredt. Det betyr at flere oppsøker Nav for å gjøre den hjerteskjærende og noen ganger vonde øvelsen det er å bevise at man er fattig nok til å få den hjelpen man trenger. Rødt mener man må lempe på dokumentasjonskravene. Vi tror ikke at folk går til Nav og bretter ut om sine personlige økonomiske problemer hvis de ikke trenger det.

Man lemper noe på disse kravene i den midlertidige veilederen for sosialhjelp, og det mener Rødt er veldig bra. Vi mener den praksisen bør bli permanent, og at vi bør være tydeligere og gå enda lenger. Det f.eks. å måtte framvise kontoutskrift for å dokumentere hva man bruker pengene på, for å få hjelp, er det motsatte av å vise folk tillit. Det å kreve at folk skal selge bilen eller hytta eller tømme sparekontoen til barna sine før de får nødhjelp fra Nav, er heller ikke å vise folk tillit. Det er det motsatte, det er mistillit, og det bør ta slutt.

Vi står midt i en brutal fattigdoms- og forskjellskrise, antallet som trenger sosialhjelp, vokser kraftig. Vi vet at det er flere som går til frivillige organisasjoner, og som heller stiller seg i matkø enn å gå til Nav for å få hjelp. Det er en fallitterklæring for hele velferdsstaten vår. Ikke et eneste vondt ord om alle de flotte folkene i de frivillige organisasjonene som gjør en kjempejobb, men Nav er vårt felles sikkerhetsnett, det er velferdsstaten vår, som skal være der for oss når vi trenger velferdsstaten som mest. Nå er derfor tiden inne for å ta tilbake kontrollen over velferdsstaten vår.

Det er også slik som representanten fra SV nettopp spør i interpellasjonen: Hvordan kan velferd utvikles sammen med folkene det gjelder, og hvordan bidrar regjeringen til at ansatte i systemene blir døråpnere istedenfor portvoktere? Det handler også om tillit. Saksbehandlerne i Nav er arbeidsfolk som kanskje står i krysspresset mellom en veldig streng og trang kommuneøkonomi og enkeltpersoners behov der ute – mellom en mellomleder i Nav, som har budsjetter å følge, og en enslig mor som trenger øyeblikkelig nødhjelp. Før jul måtte lokalpolitikere over hele landet gripe inn og sørge for å stoppe avkortingen av de ekstra pengene som kom fra Stortinget til sosialhjelpsmottakere. Statsråden skrev brev om det samme.

Stortinget har tidligere vedtatt å ta bort muligheten kommunene har hatt til å avkorte sosialhjelpen mot barnetrygden. Det var en veldig stor seier som Rødt støttet opp om, og nå burde vi se på muligheten for å ta bort flere av disse urimelige avkortingene. Det vil sørge for å fjerne noe av krysspresset på arbeidsfolkene i Nav, men også være mer tillitsskapende i form av at vi får mer like tjenester ute i landets kommuner, uavhengig av postnummer.

Det er også viktig med en tillitsreform for de ansatte som jobber i Nav, og her venter Rødt spent på det som kommer fra regjeringen. Rødt støtter også Fellesorganisasjonens krav om en helhetlig gjennomgang av Nav. Jeg jeg lurer på om statsråden og regjeringen mener det samme er nødvendig.

Jeg vil helt mot slutten også løfte forslaget som Rødt fremmet i fjor høst, som handler om et mer tilgjengelig og åpent Nav med mer åpne kontor. Rapporten fra Helsetilsynet viste at i de 70 undersøkte kommunene var 49 av Nav-kontorene åpne 6 timer eller mindre hver uke, 11 av 17 holdt helt stengt. Slik kan vi ikke ha det – at man møter på en lukket dør hos Nav når man trenger Nav som mest. Man må kunne få muligheten til å snakke med et menneske av kjøtt og blod, ikke høre piping av en telefonsvarer eller bli henvist til å chatte med en robot. Vi trenger mer tillit til fellesskapet, mer tillit til Nav og mer tillit til hverandre i den tiden vi er i nå.

Lan Marie Nguyen Berg (MDG) []: Vi i De Grønne vil takke interpellanten Ellingsen for spørsmålet til arbeids- og inkluderingsministeren og takke for alle de gode innleggene som har blitt holdt i salen her i dag. Jeg vil også benytte anledningen til å takke alle dem som jobber for at folk skal få et bedre liv her i landet vårt. De gjør en kjempeviktig jobb.

Før jul ble det meldt at matkøene på kort tid har blitt dobbelt så lange og vel så det. Ifølge Frelsesarmeen har det på Hamar vært en økning på 65 pst., i Tromsø en økning på 86 pst., i Stavanger, Oslo, Farsund og Tvedestrand en økning på 100 pst. og i Moss og Trondheim en økning på 350 pst. Matsentralen har delt ut 10–11 millioner måltider i 2022, en økning på 35 pst. sammenlignet med 2021. De tror behovet er mye større, og at de kunne delt ut dobbelt så mye.

Frelsesarmeen ser stadig nye ansikter som man kunne omtalt som såkalt vanlige. Normalt dukker det opp 50 personer på matutdeling i Moss; i høst har gjennomsnittet vært 125 personer i uken. Det er 8 pst. av de voksne i Norge som viser tegn til matfattigdom – de står over måltider for å få endene til å møtes, de går på matstasjonen, eller de henvender seg til Nav.

Hvorfor tar jeg opp dette knyttet til denne interpellasjonen? Jo, fordi det meldes om at flere går til matstasjonen enn til Nav. Ifølge Klassekampen i november hadde antallet som søker sosialhjelp, gått ned, men matkøene vokser. Dette er før man regner med de nær 32 000 ukrainske flyktningene Norge har tatt imot siden mars. I Debatten på NRK har det vært en rekke programmer om den økende fattigdomskrisen i Norge denne høsten. For eksempel inviterte de inn uføre Knut Ragnar Hegseth Bakke. Han forteller at å søke om nødhjelp hos Nav er som å være i et politiavhør. Frelsesarmeen peker også på at det er altfor mye byråkrati i Nav-systemet. Det er vanskelig å finne fram, folk gir rett og slett opp. Slik skal vi ikke ha det.

Vi i De Grønne har fremmet flere tiltak mot fattigdom i vårt alternative statsbudsjett for 2023. Vi har foreslått å øke satsene i bostøtten med 10 pst. og heve inntektsgrensen med 20 pst., slik at flere blir omfattet av ordningen, å etablere en ordning med dagpenger for nyutdannede og å reversere regjeringens kutt i opptjeningsperioden for å få dagpenger. Vi har foreslått å øke minstepensjonen med 4 000 kr for alle enslige minstepensjonister, vi har opprettet en ny post for å sette innsatsen mot barnefattigdom i fokus, og vi har utvidet småbarnstillegget til enslige forsørgere med barn fra 0 til 3 år til å omfatte alle med barn under 18 år. Samtidig har vi prisjustert barnetrygden.

Med unntak av økningen i minstepensjonen, som SV fikk forhandlet inn, falt forslagene våre, men uavhengig av politiske tiltak mener vi at et minstekrav i møte med offentlige tjenester er å bli møtt med verdighet. Vi forventer at regjeringen jobber for at det oppleves trygt og dra til Nav når man har behov for det. Vi forventer også at regjeringen jobber for at mennesker i en allerede vanskelig situasjon skal bli møtt med vennlighet når de søker om statlige ytelser. Å leve i fattigdom er en stor påkjenning allerede. Det statlige hjelpeapparatet skal gjøre det det kan for at situasjonen ikke skal oppleves enda verre.

Cato Brunvand Ellingsen (SV) []: Det er kanskje derfor jeg er politiker – kanskje ikke for å diskutere dette torsdag etter votering i en tom sal, men for nettopp å få disse gode innleggene om hvordan vi skal reformere den velferdsstaten vi er så glad i.

Særlig som en del av venstresiden føler jeg på et dypt ansvar for å ta vare på velferden og utvikle den på en god måte. Det er interessant å se hvilke partier som har valgt å delta i denne debatten her i salen i ettermiddag.

Jeg erkjenner at det kan være vanskelig å balansere kritikk mot velferden uten å kritisere dem som jobber i velferdstjenestene. Jeg har jobbet i velferdstjenesten og vært tillitsvalgt i velferdstjenesten i mange herrens år, og jeg har aldri møtt noen profesjoner som mener at det er problematisk at vi ønsker å styrke det relasjonelle forholdet mellom profesjonene i systemet, folkene i systemet og folkene som trenger hjelp av systemet. Det jeg møter, er ansatte som kritiserer en altfor brutal arbeidslinje, der de føler seg bundet på hender og føtter til å jobbe for at alle skal komme inn i arbeid til enhver tid. Det jeg møter, er ansatte som kritiserer at ytelsene er altfor lave til å sørge for god velferd. Velferd skal jo heller ikke måles i tjenester, det skal måles i endring i tråd med det folk egentlig ønsker i sitt eget liv.

Det finnes veldig mange gode eksempler på godt arbeid i velferdstjenesten. I et lite, hvitt hus på Lambertseter ligger Oslohjelpen i bydel Nordstrand i Oslo. Her kan barn og unge og deres foreldre komme akkurat som de er, med sine små og store problemer. De får hjelp til det de trenger hjelp til, uten utredning, dokumentasjoner og diagnoser – og uten ventelister. Oslohjelpen i denne bydelen sør i Oslo viser vei i hvordan framtidens relasjonelle velferd bør utvikles. Jeg anbefaler alle en tur dit, også oss politikere, som kanskje av og til har problemer med å bygge et velferdssystem som funker best mulig.

Takk for denne debatten. Jeg har lyst til å avslutte med Pippis fine ord: «Den som er veldig sterk, må også være veldig snill.»

Statsråd Marte Mjøs Persen []: Jeg vil også takke for en interpellasjonsdebatt som tar opp viktige temaer i vårt velferdssamfunn. Jeg deler bekymringen for den situasjonen mange nå er i som følge av økte levekostnader og en stram økonomi.

Som jeg la vekt på i mitt innlegg, er det viktig at de som trenger akutt hjelp nå, oppsøker Nav-kontoret. Alle som har et hjelpebehov, kan henvende seg til Nav-kontoret for å få lagt fram sin sak og få informasjon og veiledning. Ikke minst er også Navs økonomi- og gjeldsrådgivningstjeneste et viktig tilbud til personer som nå har økonomiske problemer.

Trygghet og rettferdig fordeling er det aller viktigste for denne regjeringen. Budsjettforhandlingene med SV har vært en god mulighet til å justere budsjettet i tråd med utviklingen de siste månedene. Hovedmålet med budsjettet er fortsatt å bidra til å få kontroll på den kraftige prisveksten, skape trygghet rundt folks økonomi og arbeidsplasser og utjevne de sosiale og geografiske forskjellene.

Representanten Berg var også inne på viktige tiltak for å styrke økonomien til dem som merker prisveksten sterkest. Vi styrker derfor økonomien også til disse personene. Det betyr mer til minstepensjonister, mer til barnefamilier og mer til dem med lavest ytelser, som f.eks. uføre.

En av de viktigste måtene å komme seg ut av fattigdom på, er å komme i arbeid. Arbeidslinjen er derfor fortsatt viktig. Regjeringens jobbpakke, en ungdomsgaranti, der vi bl.a. styrker laget rundt ungdommene med flere veiledere i Nav som kan bidra til at de kan få seg enten kvalifisering eller arbeid, er en viktig satsing for denne regjeringen. Også forsøksordningen med arbeidsorientert uføretrygd er fortsatt noe av det viktigste vi gjør på lang sikt. Jeg mener at disse ikke står i noen umiddelbar motsetning til hverandre, for de som henvender seg til Nav, skal få hjelp, og økonomisk sosialhjelp er det siste sikkerhetsnettet i velferdsstaten vår. Det er ikke sånn at man ikke kan få sosialhjelp med mindre man står på helt bar bakke. Det finnes muligheter i sosialtjenesteloven, og veilederen understreker dette for dem som er Nav-ansatte.

Det jeg har blitt helt trygg på etter å ha reist rundt på Nav-kontor rundt omkring i det ganske land, er at der er det mange dyktige ansatte som står på hver dag, både med å bistå mennesker som ønsker å komme ut i arbeid, nettopp til å gjøre det, og også med å finne muligheter til å bistå økonomisk innenfor det regelverket som er. Det er jeg veldig glad for, og jeg er glad for den debatten vi har hatt her i dag.

Presidenten []: Interpellasjonsdebatten er dermed avsluttet.