Stortinget - Møte torsdag den 5. januar 2023

Dato: 05.01.2023
President: Nils T. Bjørke

Innhold

Sak nr. 11 [16:43:06]

Interpellasjon fra representanten Åslaug Sem-Jacobsen til kultur- og likestillingsministeren: «Hendelsene i uke 46 2022 har synliggjort hvor omfattende hets og trakassering er. Debattanten Sumaya Jirde Ali, journalist Morten Hegseth og AUF-leder Astrid Hoem har alle blitt utsatt for hets og har mottatt grove og truende meldinger. Mange unge tør ikke delta i den offentlige debatten av frykt for å bli hetset. Hets er uakseptabelt og utgjør en stor trussel mot demokrati og samfunnsutvikling. Hvilke tanker har statsråden om den økende tendensen, og hva bør borgere og myndigheter gjøre for å få slutt på dette når både enkeltmennesker og demokratiet vårt rammes så hardt?»

Talere

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: I dag velger jeg å bruke min stemme til å belyse et problem vi dessverre ser i økende grad i dagens samfunn, nemlig hets, rasisme og trakassering i det offentlige rom. Selv om jeg i hele mitt voksne liv har hatt gode grunner til å tenke at nå er jammen vi nordmenn blitt mer opplyste, tolerante og inkluderende, kommer den ene hendelsen etter den andre som viser at vi dessverre fortsatt har en veldig lang vei å gå.

Litt vel mange slike hendelser skjedde samtidig i slutten av november, noe som førte til at jeg fremmet denne interpellasjonen. Da kom det fram hvordan samfunnsdebattant Sumaya Jirde Ali, som fra før av er en av de offentlige personene som opplever mest hets, var blitt utsatt for rasisme av komiker Atle Antonsen på byen. Samtidig kom det også fram hvordan Skal vi danse-dommer Morten Hegseth ble overdynget med hets og homohat på nettet etter finalen i TV 2-konkurransen, og at AUF-leder Astrid Hoem ble gjenstand for grov omtale og hatprat fra både anonyme brukere, falske kontoer og ekte kontoer etter deltakelse i Debatten i NRK.

Det er altså frustrasjonen og fortvilelsen min over at det likevel fortsatt er så altfor mange nordmenn som er ikke er blitt mer opplyste, tolerante og inkluderende, og som i tillegg totalt mangler folkeskikk og empati, som gjør meg så bekymret for det offentlige ordskiftet nå. Selv om disse tre nevnte stemmene heldigvis ikke kommer til å tie selv om de får aldri så mye hets, vet vi at veldig mange andre velger å tie og dropper å heve stemmen sin offentlig, for de orker ikke hetsen, hatet, diskrimineringen, rasismen og den unødvendig harde tonen som de ser at andre blir utsatt for. Ikke minst gjelder det innvandrere, minoriteter, samer, skeive og personer med nedsatt funksjonsevne.

Dette er et demokratisk problem, og det er også et stort problem for demokratiet Norge at så mange grupper og enkeltmennesker vet at en del andre har så sterke negative meninger om og holdninger til dem og uttrykker dette på forskjellig uakseptabelt vis som farger hverdagen deres – og som farger hverdagen til alle oss andre. Dette skaper kløfter, konflikter og uro, og med det masse problemer for samfunnet vårt.

For meg er det viktig at mennesker med ulik etnisitet, religiøs tilknytning og seksuelt kjønnsuttrykk kan føle seg like trygge som majoriteten av oss nordmenn. Dette ble ikke mindre viktig etter skytingen utenfor London Pub den 25. juni, for den viste så altfor tydelig at vi hele tiden må ta kampen mot intoleranse og hat.

Jeg opplever at de aller fleste nordmenn er enig i det og tenker som meg. Ikke minst er jeg imponert over barn og unge, som på skolen og i hjemmet har lært om verdien av toleranse og hvor farlig hets, diskriminering og rasisme er. Selv har jeg en 13-åring som slår ned på alle former for negative kommentarer om andre, etter å ha fokusert mye på det gjennom hele skoleløpet.

I mitt politiske virke er jeg så heldig stadig å møte unge mennesker som virkelig kjemper mot hat og rasisme og for toleranse, men som politiker støter jeg også på unge og eldre – i kommentarfeltene eller på andre arenaer – som lirer av seg såpass mye hardt og drøyt at det er lett å se at verken skolen eller hjemmet har hatt noen særlig positiv påvirkning på dem. Da snakker jeg ikke om generelt tøff meningsbrytning og saklig uenighet, for det er jo noe jeg som politiker oppsøker, men om en tone og et innhold som gjør at jeg til tider vegrer meg for å poste poster på Facebook om en del temaer eller for å heve stemmen i en del debatter. Undersøkelser viser at jeg definitivt ikke er alene om det.

Jeg vet at vi har en kultur- og likestillingsminister som er veldig opptatt av disse spørsmålene. Jeg ser derfor fram til å høre hva hun tenker om situasjonen slik den er nå, og hvordan hun vil bidra til at stemmer i offentligheten skal motta mindre hets og trakassering, og også mer om hvordan kampen for mer toleranse, inkludering og varme i hele samfunnet fortsetter på regjeringens vakt.

Statsråd Anette Trettebergstuen []: Representanten Sem-Jacobsen tar opp et enormt viktig tema her i dag. Den hetsen og det hatet som vi ser så mange eksempler på, egentlig hele tiden og spesielt nylig, som representanten peker på, er forstemmende og svært, svært alvorlig. Viktige stemmer som Sumaya Jirde Ali, Morten Hegseth eller AUF-leder Astrid Hoem utsettes for et så massivt trykk at det blir nesten helt umenneskelig å skulle stå i det. Det er opprørende å se at dette skjer, for det handler ikke om samfunnsdebattanter som blir møtt med motargumenter eller litt sleivete sjargong, men at vi gang på gang ser at disse stemmene og flere med dem møtes med hets, diskriminering og rasisme. Hets, rasisme og diskriminering fratar mennesker muligheter, det ødelegger liv, og det er en trussel mot selve demokratiet.

Det er en menneskerett å få lov til å være fri og leve fritt og være den du er uten å møte hets eller diskriminering. Da kan vi selvsagt ikke akseptere at grupper som ungdom, kvinner eller minoriteter skremmes fra å ytre seg, skremmes fra å ville forsøke å forandre verden. For min egen del var det nettopp kampen mot rasisme og kampen for frihet som fikk meg inn i politikken. Jeg var 12–13 år gammel da folk vendte ryggen til Arne Myrdal på torget i min nabobygd, Brumunddal. Det var mitt første møte med brutaliteten i rasisme, men det var godt å se at folk sto opp mot den til slutt.

Når rasismen viser sitt stygge ansikt offentlig slik, i det åpne rom, er det kanskje ikke så vanskelig å ta tydelig avstand, men når avsenderen er en du kjenner, når det er kompisen din som sitter ved siden av deg og er ufin på pub, blir det kanskje litt vanskeligere. Når hat i 50 nyanser av brunt tyter ut fra tastatur i kjellerstuer, når trusler om voldtekt og drap dukker opp daglig i kommentarfeltet, står vi i fare for at mange tenker at slik er det vel bare på nett. Men ingen skal tenke at slik er det vel bare på nett. Det skal ikke være slik på nett. Det må stoppes.

Vi i regjeringen skal ta vårt ansvar. Det lovte vi allerede i Hurdalsplattformen, og vi er i gang. Det er svært problematisk at viktige stemmer for mangfold er betydelig utsatt for hets. Sårbare minoriteter – spesielt samer, innvandrere, skeive og personer med funksjonsnedsettelse – rammes oftere enn andre. Regjeringen vil innen utgangen av 2023 legge fram en ny handlingsplan mot rasisme og diskriminering. Vi har også satt ned en ekstremismekommisjon. Vi kommer til å legge fram en handlingsplan for kjønns- og seksualitetsmangfold i 2023, som skal bidra til og ha tiltak for å bedre livskvaliteten til skeive, sikre deres rettigheter og bidra til større aksept for kjønns- og seksualitetsmangfold.

Ytringsfrihetskommisjonens spennende og viktige rapport er nå ute på omfattende høring, med frist 16. januar og til ca. 1 300 høringsinstanser. Jeg har oppfordret kommunene til å sende høringen til eldreråd, råd for folk med funksjonsnedsettelser, ungdomsråd og andre, for vi vil ha debatt, og vi vil ha forslag til tiltak. Vi skal lytte til innspillene som kommer, og vi skal iverksette tiltak for å hegne om og styrke ytringsfriheten og sikre ytringsrommet for alle. Vi står på for å skape trygge, inkluderende ytringsrom.

Så skal vi huske det Martin Luther King sa om at når alt er over, vil vi ikke huske ordene fra våre fiender, men tausheten fra våre venner. Som medmennesker og som samfunnsborgere har vi alle et stort ansvar for å ivareta det fellesskapet vi vil ha. Vi må engasjere oss og si tydelig fra at rasisme og diskriminering ikke er greit, selv når det koster oss litt, selv når det er vår egen venn – i fylla eller på Facebook eller begge deler.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Jeg vil takke kultur- og likestillingsministeren for svaret og hennes tydelige engasjement i denne saken om hets i det offentlige rom, men også i alle andre saker som handler om rasisme, diskriminering og det å ha et godt ytringsklima i Norge. Jeg ser fram til resultatene av alt det arbeidet som statsråden skisserer at er på gang fra regjeringen allerede i år, et arbeid som vil kunne virke positivt inn, slik at situasjonen blir bedre på disse områdene. Det gjelder den kommende handlingsplanen mot rasisme og diskriminering – som jeg i sin tid fremmet forslag om – og ekstremismekommisjonen, handlingsplanen for kjønns- og seksualitetsmangfold og det at statsråden har oppfordret kommunene våre til å få ungdomsråd, eldreråd, råd for personer med nedsatt funksjonsnedsettelse og andre til å engasjere seg i høringen om ytringsfrihetskommisjonens rapport. Dette er bra.

Noe av det jeg festet meg ekstra ved av det statsråden sa, var at når det gjelder all hetsen, peker hun på det ansvaret hver enkelt har for fellesskapet. Min refleksjon er, som tidligere nevnt, at selv om vi kollektivt stadig beveger oss framover mot det tolerante og varme samfunnet jeg ønsker meg, er det tydelig at det hver dag må utkjempes små og store slag for toleranse, mangfold og inkludering – på arbeidsplassen, i skolegården, ved middagsbordet, på fest eller pub og i den offentlige samtalen.

Hets, hat, trakassering, diskriminering og rasisme må alltid slås ned på. Der har vi alle et ansvar sammen med myndighetene. Her er barn og unge bedre enn de eldre, opplever jeg, og jeg har allerede fortalt at jeg opplever at skolen gjør en god jobb for det. Min mening er at det arbeidet bør styrkes ytterligere. Det samme gjelder arbeidet til organisasjoner som jobber aktivt mot hatprat, diskriminering og rasisme. Regjeringens arbeid med trygg digital oppvekst blir superviktig framover da så mye skjer just der.

Det er de voksne og særlig de som er svært aktive og spyr ut helt drøy hets, rasisme og hat i sosiale medier, jeg er mest skuffet over og bekymret for. Det virker som om stadig flere plattformer å ytre seg på, med tilhørende algoritmer som dyrker konflikt og negativt engasjement, er en altfor stor driver med tanke på all hetsen og det brune grumset som tyter ut. Det rammer ikke bare de offentlige stemmene, men bidrar også sterkt til en generelt hardere tone og polarisering, i media og i hele samfunnet, som i sin tur rokker ved noe av det viktigste vi har for et velfungerende demokrati, nemlig tilliten til samfunnet og til hverandre selv om vi er uenig i sak.

Jeg lurer på hva statsråden tenker om det.

Statsråd Anette Trettebergstuen []: Jeg takker representanten Sem-Jacobsen for nok et godt innlegg. Det er riktig som representanten sier, at kampen mot netthets, mot rasisme og mot diskriminering må føres på så enormt mange plan. Én ting er samfunnsstrukturene og regjeringens og myndighetenes ansvar for regulering osv., men vi har også alle et dypt personlig ansvar for å oppføre oss som folk, for å si det på den måten, tenke over hvordan vi ytrer oss og på hvilken måte vi gjør det, og ikke minst si fra når vi ser at noen blir behandlet dårlig.

Som representanten også pekte på, jobber vi på disse ulike planene. Jeg er spesielt bekymret for måten de unge ser på sin mulighet til å ytre seg. Selv om Ytringsfrihetskommisjonens rapport, som kom i august, langt på vei friskmelder det norske ytringsklimaet, er det også en kjensgjerning at mange unge lar være å ytre seg, spesielt unge jenter, fordi de er redd for å bli møtt med netthets – en slags selvsensur i ung alder. Det er en alvorlig trussel for demokratiet vårt dersom en stor andel av de unge ikke ønsker å delta i det offentlige ordskiftet fordi de er redd for å bli møtt med dritt og hets, for å si det rett ut. Derfor er meldingen om trygg digital oppvekst et viktig arbeid vi holder på med, og derfor er arbeidet vi gjør mot netthets generelt også viktig. Ytringsfrihetskommisjonens forslag er ute på høring. Vi kommer til å følge dem opp når de har vært på høring, og jeg ser fram til det.

De nye plattformene som er laget for ytring, gjør at man ved et tastetrykk kan ytre seg mens adrenalinet fortsatt pumper og sinnet fortsatt er der, og så er det spredd og ligger på internett i alles påsyn. De store techplattformene regulerer ikke og tar ikke bort skadelig innhold på en ansvarlig måte, de modererer ikke på en skikkelig måte, men de har tvert imot i veldig stor grad algoritmer som premierer innhold som skaper sinne, som skaper vrede, som skaper polarisering. Derfor er også det arbeidet vi nå gjør på norsk nivå og på nordisk nivå for å få til en bedre regulering av de store techgigantene, ekstremt viktig i et demokratiperspektiv og for at færre skal måtte oppleve å bli møtt med hets, hat, rasisme og den type ytringer når de ytrer seg på de digitale plattformene.

Kamzy Gunaratnam (A) []: Jeg pleier å si at vi har hat og hets som vi elsker å stå opp mot, og så finnes det hat og hets som vi ikke liker, ikke vil, ikke orker, ikke gidder, ikke tør å stå opp mot. Det finnes hat og hets vi rett og slett finner det lettere å konfrontere, og det finnes det vi ikke er i stand til å håndtere.

For Arbeiderpartiet handler det alltid om struktur og kultur, for politikk skaper holdninger og holdninger skaper politikk. Når det gjelder hat og hets, må vi være tydelige på at det er både en politisak og en politisk sak. Loven skal beskytte oss, men politikken må forebygge og ikke minst hjelpe oss med aldri å komme dit.

Undertegnede ble valgt til å være leder av 17. mai-komiteen i Oslo i 2019. Kommentaren om hvorvidt en kronisk norsk burde vært valgt, ble absolutt en hit, og reaksjonene lot ikke vente på seg. Det ser man ofte i sosiale medier og tradisjonelle medier, enkelthendelser vekker mye følelser, og mange har et behov for å komme ut av et antirasistisk, antisjåvinistisk skap og vise hvor mye man står opp mot diskriminering og diskriminerende holdninger. Det er ikke mangel på sosiale medieoppdateringer.

Spørsmålet er: Er man villig til å stå opp mot hetsen selv når det er vanskelig for en? Er man villig til å ofre en liten del av sin plass i samfunnsdebatten for at noen underrepresenterte grupper skal få større plass? Debatten om hets og hat er fullstendig meningsløs hvis vi ikke starter med å erkjenne våre egne privilegier. For dette skal ikke handle om å synes synd på dem som blir hetset, det handler om å ta strukturelle grep som forebygger, avdekker og strukturelt endrer våre roller i samfunnet, som gjør det mer demokratisk, åpent og likeverdig.

Politikk skaper holdninger, og holdninger skaper politikk. Vi trenger å være tydelige på politikken, da må vi også være kunnskapsbaserte og åpne. Regjeringen har sendt ytringsfrihetskommisjonens rapport på en omfattende høring. Kulturministeren har oppfordret kommunene til å sende høringen til eldreråd, råd for personer med funksjonsnedsettelse, ungdomsråd og andre. Dette bidrar til inkludering, åpenhet og i sin helhet en demokratisering av det viktigste verktøyet for vårt demokrati, nemlig ytringsfriheten.

Regjeringen har også store ambisjoner med bl.a. ekstremismekommisjonen, som skal få mer kunnskap om radikalisering og ekstremisme, og handlingsplanen for kjønns- og seksualitetsmangfold, som skal bidra til å bedre livskvaliteten til skeive. Deres rettigheter og deres bidrag i samfunnet er minst like viktig.

Misforstå meg rett, mange av oss er liberale ytringsfrihetsfundamentalister. Det betyr ikke at vi ikke bør se på sammenhengen mellom ytringsfrihet og handling. Angrepene 22. juli 2011 eller 25. juni 2022 skjedde ikke i et vakuum. Terroristene var en av oss. Det startet med ytringer, verbale og digitale.

Fellesskapet må styrkes for å skape de rollemodellene vi også sårt trenger i vårt mangfoldige samfunn. Det skjer kun gjennom reelle like muligheter, det være seg barnehage, fellesskolen eller arbeidsplassen – våre fellesskap må styrkes slik at rollemodellene kan vokse fram. Barn og unge som vokser opp, må se på tv, på film, på reklame, på lederskikkelser som ministre og direktører, at man kan bli hva man vil, uansett hvem man er, hvor man kommer fra og størrelsen på lommeboka. Det i seg selv er et veldig viktig virkemiddel for å forebygge hat og hets. For det man med sine egne øyne kan se er mulig, skaper holdninger for hva man aksepterer i denne verden. Det er ikke irrelevant at nettopp Masud Gharahkhani er stortingspresident, og det er i aller høyeste grad viktig for mange av oss at nettopp Anette Trettebergstuen er likestillingsminister i Norge. Det betyr noe at nettopp Shabana Rehman fikk plass på den kunstneriske scenen. Representasjon, altså mangfoldig representasjon, forebygger dårlige holdninger.

Jeg vil avslutte med å gjenta kulturministerens oppfordring: Vi trenger å være tydelige i språket, vi trenger å ta til motmæle – ikke bare svare med at jeg ville ikke brukt de ordene, og bare svare når det passer oss best.

Lan Marie Nguyen Berg (MDG) []: Ofte når det er snakk om hets og trakassering i den offentlige debatten, kommer det opp problemstillinger knyttet til hvorvidt ytringsfriheten blir innskrenket ved reguleringer av debatten. Men her er det viktig å ha flere tanker i hodet på en gang, for i de tilfeller der mennesker skyves bort fra samfunnsdebatten gjennom trusler og trakassering, rammes deres ytringsfrihet. En bedre regulering av den offentlige debatten bør derfor ikke anses som en begrensning av ytringsfriheten, men en beskyttelse av dem.

Det er derfor tre områder jeg har lyst å løfte fram i dette innlegget. Det første er knyttet til § 185 i straffeloven, ofte omtalt som rasismeparagrafen. Slik paragrafen lyder nå, beskytter den svært få av dem som blir utsatt for hatefulle ytringer. Dette så også ytringsfrihetskommisjonen på i fjor da de la fram sin utredning om en åpen og opplyst offentlig samtale. Derfor må det jobbes med at § 185 rommer bredere.

Det andre jeg har lyst til å dra fram, er knyttet til regulering av offentlige debatter i sosiale medier. Digitale plattformer er viktige arenaer for å ytre sine meninger og bli hørt, men det motsatte kan også oppstå, at særlig utsatte grupper skremmes eller trues fra å delta i det offentlige ordskiftet. Derfor må det ses på hvordan ansvaret kan avklares gjennom en egen lov, lignende medieansvarsloven.

Det tredje jeg vil dra fram, er knyttet til forebygging av trusler mot myndighetspersoner hos Politiets sikkerhetstjeneste. I Norge har vi særlige lover og tiltak som skal beskytte våre myndighetspersoner mot angrep og trusler. Norske myndighetspersoner er definert som medlemmer av kongehuset og regjeringen samt stortingsrepresentantene.

Her tillater jeg meg å være litt personlig. Det er godt kjent at jeg ble utsatt for til dels store mengder hets, trakassering og trusler da jeg var byråd i Oslo mellom 2015 og 2021. Jeg var folkevalgt og jobbet i demokratiets tjeneste, men PST var kun tilgjengelig for nasjonale myndighetspersoner, ikke for lokalpolitikere. Det var ingen som gjorde en vurdering av min trusselsituasjon i de årene. Jeg ble i lang tid henvist til selv å samle opp og anmelde sak for sak egenhendig på politistasjonen for at det skulle registreres – og eventuelt følges opp. Det sier seg selv at det var umulig å gjøre. Å forsøke å kartlegge, eller egenhendig anmelde, bare en brøkdel ville gått ut over min evne til å utføre mitt verv og det jeg var valgt for å gjøre. Forskjellen i det øyeblikket jeg kom inn på Stortinget, var som natt og dag. Nå får jeg den hjelpen jeg trenger fra PST, fordi jeg er stortingsrepresentant.

Dette handler ikke om meg. Som byråd i Oslo var jeg tross alt svært privilegert. Jeg er mer bekymret for at det harde ytringsklimaet og omkostningene ved å ytre seg offentlig rammer demokratiet vårt – for alle stemmene som vi ikke får. Jeg er bekymret for ungdommer som er engasjert i klima og miljø, asylsøkeres rettigheter eller rasisme, og jeg er spesielt bekymret for samfunnsdebattanter og andre viktige stemmer uten organisasjoner eller noen form for støtteapparat bak seg. De blir stående helt alene mot en vegg av mennesker som ønsker å skremme dem til taushet. Det er ikke uten grunn at flere samfunnsdebattanter med minoritetsbakgrunn har trukket seg unna den offentlige debatten de siste årene eller har måttet ta seg en pause. Mange har stått så vanvittig alene i sin kamp for sin frihet til å ytre seg.

Det er et angrep på vårt demokrati hver gang personer som deltar i den offentlige debatten, opplever å bli hetset til taushet. Derfor bør terskelen for å få støtte fra PST være lavere, og politiet må få mer ressurser til å følge opp anmeldelser.

På vegne av alle som opplever hets og hatytringer fordi de står opp for meningene sine, og på vegne av ytringsfriheten og demokratiet vårt, jobber vi i De Grønne nå med et representantforslag knyttet til de ovennevnte punktene, som jeg håper å få bred støtte for fra mine stortingskolleger når vi kommer så langt.

Hadle Rasmus Bjuland (KrF) []: Jeg vil starte innlegget med å takke representanten Sem-Jacobsen, som fremmer en viktig interpellasjon.

På vegne av KS gjorde Ipsos i 2019 en kartlegging av hatefulle ytringer og trusler mot folkevalgte i Norge. De fant ut at én av fire lokalpolitikere har unnlatt å uttale seg om en sak etter å ha sett eller hørt andre politikere i kommunestyret eller fylkestinget motta hets eller trusler. 14 pst. har vurdert å slutte i politikken av samme grunn. Det er altfor høye tall.

De fleste av oss som engasjerer seg i politikk, har dessverre opplevd hets og usaklige angrep. Jeg tror de fleste av oss også biter i seg altfor mye og går videre fordi vi ikke vil bruke krefter på det. Vi finner verktøy for å tåle det, men er det sånn at vi skal måtte tåle det for å kunne stå i politikken? Hvis vi kommer dit at det bare må tåles, og at ikke politiet tar dette på alvor, noe samfunnet ellers jobber for å få stoppet, er det nesten som at vi har sluttet å ta demokratiet på alvor. Selve ideen ved demokratiet er at vi skal klare å være uenige og kunne være motstandere uten å være fiender.

Jeg er særlig bekymret for min egen generasjon, som lurer på om de skal engasjere seg i politikk og samfunnsdebatt. Hva skjer hvis trusler og hets fører til at viktige grupper i samfunnet ikke deltar i samfunnsdebatten? Kristelig Folkeparti mener at vi aldri må ta dette for gitt. Vi må holde ved like samfunnsdebatten om hvordan vi snakker sammen.

Det vil være en rekke vanskelige debatter som både politikere og samfunnsdebattanter skal stå i framover. Da er det et demokratisk problem hvis folk unnlater å uttale seg av frykt for hets. Noen utsettes for hets som er over grensen for hva som er lov. Da er det viktig at politiet følger dem opp og gir sanksjoner, og det er vi politikeres oppgave å sikre at politiet har ressurser nok til å følge opp et sånt arbeid. Det blir viktig i kampen mot hets og trusler i tiden som kommer.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Både jeg og andre har i denne debatten slått fast hvor viktig det er å holde fanen høyt for inkludering, mangfold og toleranse. De fleste har også vært veldig opptatt av at vi samtidig daglig må kjempe kampen mot hets, trakassering, diskriminering, rasisme og hat på alle mulige arenaer, for det forekommer på alle mulige arenaer. Som det ble sagt her, gjelder det både kampen mot den hetsen som det er lett å stå opp mot, og den som det er ganske vanskelig å stå opp mot. Det gjelder ikke minst den som skjer i det offentlige rom, særlig på nettet og i sosiale medier.

De som eier og drifter disse plattformene hvor hetsen forekommer, må derfor etter min mening også ta mye mer ansvar enn de gjør nå, slik som statsråden slår fast. Mediene våre mener jeg også bør være enda mer årvåkne framover. Kanskje skal de monitorere kommentarfeltene sine enda mer og grundigere vurdere bruken av kommentarfelt der de ser at en sak eller et tema avstedkommer mye hets og trakassering. En del medier jobber godt slik, men jeg håper stadig flere medier framover vil jobbe enda mer aktivt med disse problemstillingene.

Jeg vil i forlengelsen av det absolutt understreke at jeg selvfølgelig er glad for at det er langt flere plattformer å ytre seg på for befolkningen nå enn tidligere, bl.a. nettopp på grunn av sosiale medier og kommentarfelt, og at jeg derfor i prinsippet selvfølgelig heier på kommentarfelt og alskens meninger som gjerne bryter med mine. Det er formen og folkeskikken jeg vil forbedre, og jeg vil ikke akseptere at diskriminerende, trakasserende og rasistiske ytringer får florere – det kan vi ikke som samfunn. Da må vi f.eks. fortsette å se på forbedringer av lovverket, slik som representanten Berg var inne på.

Jeg ser fram til resultatet av arbeidet på denne fronten i regjeringen, som statsråden har gjort rede for, men mener at vi på Stortinget også kan fortsette å gjøre mye. Vi har satt fingeren på utfordringene og jobbet med løsninger i denne debatten i dag, og tematikken må vi fortsette å ha trøkk på i denne salen. Også her er det en vei å gå. Når en stortingsrepresentant tidligere i dag sto på talerstolen og sammenlignet personer med kjønnsinkongruens med det å føle seg som en katt, er det kanskje ikke så rart at mange transpersoner blir hetset.

Med det hjertesukket vil jeg takke statsråden og alle andre som deltok i denne interpellasjonsdebatten.

Statsråd Anette Trettebergstuen []: Takk for en god og tankevekkende debatt, og takk for gode innlegg. Jeg savner høyresiden i denne interpellasjonsdebatten, men jeg er i hvert fall glad for at vi nå i det offentlige ordskiftet og fra regjeringens og stortingets flertalls side – i motsetning til bare for noen år siden – har en debatt om hvordan vi skal bekjempe rasisme, ikke en debatt om hvorvidt det finnes i det norske samfunnet. For slik var det for kort tid siden.

Rasisme, hatytringer, ekstremisme, radikalisering og hets er kanskje den fremste trusselen mot ytringsfriheten, demokratiet vårt og fellesskapet. Men det oppstår ikke i et vakuum. Vi er nødt til å snakke mer om hva som skaper den type holdninger – følelsen av utenforskap, følelsen av at fellesskapet kanskje ikke rommer deg, eller at du blir urettferdig holdt utenfor. Å kjempe for et samfunn der alle skal med, med små og store fellesskap i bygd og by som tar vare på folk, og som rommer alle, og en likestillingspolitikk som gjør at folk kan få lov til å være seg selv og leve et fritt og trygt liv, er det beste bolverket mot at folk skal oppleve den type ting. Det handler om samfunnssyn.

Flere har vært innom at de store teknologigigantene har revolusjonert måten vi ytrer oss på. Det er også grunnen til at så mange kan både spre hets og gjøre den synlig, og at så mange føler på kroppen at de mottar den. Det har gått for langt. Det truer ytringsrommet vårt, og de er nødt til å reguleres bedre. Jeg ser fram til å holde komiteen og Stortinget orientert om sporene vi jobber langs på det nordiske nivået, der vi sammen har gått inn med felles holdninger rundt hvordan de bedre kan ta ned og moderere skadelig innhold osv., og hva vi skal gjøre på nasjonalt nivå for å regulere dem best mulig.

Jeg ser også fram til å jobbe tett og godt sammen med komiteen og Stortinget om de andre viktige prosessene som nå skjer, som alle handler om at vi skal oppnå et samfunn der ingen skal utsettes for hets og rasisme, og der alle skal få lov til å være den de er.

Presidenten []: Sak nr. 11 er omme.

Dermed er dagens kart ferdig behandlet. Forlanger noen ordet før møtet blir hevet? – Møtet er hevet.