Statsråd Terje Aasland [12:02:23]: Den 11. oktober 2021 avsa Høyesterett en dom som omhandlet Storheia og Roan vindkraftverk på Fosen. Storheia og Roan vindkraftverk ligger innenfor området til Fosen reinbeitedistrikt. To sidaer utøver reindrift i hver sin del av distriktet – Sør-Fosen Sijte og Nord-Fosen Siida. Høyesterett kom til at konsesjonsvedtakene innebærer et brudd på menneskerettighetene fordi de krenker reindriftssamene på Fosen sin mulighet til å dyrke sin kultur.

I denne redegjørelsen vil jeg gjøre rede for hvordan regjeringen følger opp høyesterettsdommen, og jeg finner det også hensiktsmessig å gå gjennom en del av historikken i saken.

For litt over en uke siden møtte jeg Terje Haugen, Leif Arne Jåma og flere representanter for reindriftssamene på Fosen. I møtet beklaget jeg på vegne av regjeringen at konsesjonsvedtakene innebærer et brudd på menneskerettighetene, fordi de vil ha vesentlig negativ effekt på reindriftssamene på Fosen sin mulighet til å dyrke sin kultur. Dette var fordi Høyesterett fant at vedtakene fattet i 2013 ikke inneholdt tilfredsstillende avbøtende tiltak som gjør at vedtakene står seg etter menneskerettighetene.

Regjeringens budskap er tydelig og klart: Vi skal følge opp Høyesteretts dom slik at rettighetene til reindriftssamene på Fosen blir ivaretatt.

Reindriften er en tradisjonsrik næring der generasjonsperspektivet står sterkt, og der målet er at en skal kunne la arven gå videre til barn og barnebarn. De som driver med reindrift på Fosen, har i årevis vært usikre på om de vil klare å overlate en bærekraftig reindriftsnæring til neste generasjon. Situasjonen har vært krevende for dem, og den har vært uavklart. Jeg forstår godt at dette har vært, og er, en vanskelig situasjon.

For to uker siden mobiliserte unge samer og Natur og ungdom til støtte for reindriften på Fosen ved å sette seg i resepsjonen i R5, der Olje- og energidepartementet holder til. Mange sluttet opp om demonstrasjonen og budskapet i dagene som fulgte. Det er lenge siden vi har sett en slik mobilisering.

Mobiliseringen understreker behovet for at Fosen-saken må løses. Jeg er fullstendig enig i det, og jeg er ikke fornøyd med at vi ikke har lyktes i å komme lenger i prosessen enn vi har siden dommen ble avsagt.

For å komme videre må vi finne løsninger som ivaretar rettighetene til reindriftssamene på Fosen, og vi må skape forutsigbarhet for reindriften og konsesjonærene.

Formålet med den videre prosessen er å få klarlagt hva som skal til for å sikre reindriftens rettigheter, og hvilke alternativer som finnes. Dette er spørsmål som dommen fra Høyesterett ikke avklarer. Høyesterett har slått fast at de avbøtende tiltakene i vedtakene fra 2013 ikke var tilstrekkelige, men sier ikke noe om hvilke andre tiltak som kan finnes, og hvordan de vil ivareta rettighetene til reindriftssamene på Fosen. Det må vi få på bordet.

Nå må vi få på plass et utredningsprogram som viser hva som må undersøkes nærmere, og få gjennomført utredningene så raskt som mulig. Utredningsplikten i forvaltningsloven § 17 innebærer at departementet har et selvstendig ansvar for at en sak er tilstrekkelig opplyst før et omgjøringsvedtak kan treffes. Mye kunnskap foreligger, men den må oppdateres og relateres til dagens situasjon. Blant annet trenger departementet oppdatert kunnskap om den faktiske situasjonen på Fosen og mulighetene for avbøtende tiltak og effekten av disse, før et nytt vedtak fattes. Dette vil fortsatt ta noe tid, men jeg er opptatt av at det skal gå så raskt som mulig.

Dette innebærer ikke en overprøving av Høyesteretts dom. Forvaltningen må vurdere saken på nytt når Høyesterett har kommet til at et vedtak var ugyldig.

Jeg er opptatt av at vi må benytte den reindriftsfaglige ekspertisen som er tilgjengelig, på best mulig måte. Da jeg nylig hadde møte med reindriftsnæringen på Fosen, var avbøtende tiltak et tema. En av reindriftseierne sa at det første avbøtende tiltaket er å erkjenne reindriftens kompetanse. Det synes jeg var godt sagt, og det må ligge til grunn i en tillitsfull dialog mellom reindriften og myndighetene.

Jeg vil nå gi en oversikt over historikken i saken om vindkraft på Fosen.

Tidlig på 2000-tallet var det stor oppmerksomhet om kraftsituasjonen i Midt-Norge. Regionen var i økende grad et område med for lite kraft og sårbar kraftforsyning som følge av en sterkere vekst i forbruket enn i produksjonen. I perioder var kraftprisene høye. Det var bred politisk enighet om at situasjonen var uakseptabel.

For å bedre situasjonen ble det foreslått og gjennomført flere tiltak med sikte på å bedre kraftbalansen. Ett av tiltakene var å be Norges vassdrags- og energidirektorat prioritere behandlingen av ny kraftproduksjon i denne delen av landet.

Det lå nesten 30 ulike vindkraftprosjekter på Fosen og i Snillfjordområdet til behandling i NVE. Realisering av så mange prosjekter var ikke realistisk verken av hensyn til mulighetene for nettilknytning eller med tanke på interessene som ville bli berørt.

NVE valgte derfor i mars 2009 å prioritere behandlingen av noen av prosjektene i Midt-Norge. Fire vindkraftverk på Fosen ble prioritert, mens fire andre ble prioritert ned. I tillegg anbefalte NVE at elleve prosjekter ble avsluttet.

Vindforhold, lokal aksept og hensynet til reindriften lå til grunn for NVEs prioritering mellom prosjektene. Anbefalingene i fylkesdelplanen for vindkraft i Sør-Trøndelag ble også lagt til grunn. På dette tidspunktet var det et tverrpolitisk ønske om å legge til rette for vindkraftutbygging, samtidig som det var utfordrende å finne lønnsomhet i vindkraft. Det ble derfor lagt vekt på å velge prosjekter som hadde gode vindforhold og dermed mulighet til å bli realisert.

Roan og Storheia vindkraftverk var blant de fire som ble prioritert for videre behandling i NVE, sammen med behandlingen av nødvendige nettanlegg, herunder en ny 420 kV kraftledning fra Namsos til Trollheim, sør for Trondheimsfjorden.

Den 7. juni 2010 ga NVE konsesjon til bl.a. Roan og Storheia vindkraftverk. NVE la i konsesjonsvedtakene vekt på at de konsesjonsgitte vindkraftprosjektene i hovedsak hadde lokal og regional politisk støtte og i hovedsak fulgte anbefalingene i fylkesdelplanen for vindkraft i Sør-Trøndelag.

For Roan vindkraftverk satte NVE vilkår om at planområdet skulle reduseres, og at noen turbiner skulle tas ut av planene. Dette reduserte virkningene for reindriften, de visuelle virkningene og direkte virkninger for kulturminner og gjorde planområdet omtrent 10 pst. mindre enn omsøkt.

For Storheia vindkraftverk satte NVE vilkår om at et område sør i planområdet skulle tas ut av planene av hensyn til reindriften. Dette utgjorde nesten 20 pst. av det omsøkte planområdet.

NVEs konsesjonsvedtak ble påklaget av en rekke parter, bl.a. reindriften på Fosen. Etter ønske fra reindriften om en vurdering fra folkerettssakkyndige ble det innhentet en utredning fra professor Geir Ulfstein ved Universitetet i Oslo. Utredningens vurdering av de folkerettslige utgangspunktene ble i all hovedsak lagt til grunn i departementets behandling av klagene.

Både NVE og OED konsulterte med de berørte reindriftsinteressene og Sametinget i saksbehandlingen.

Den 26. august 2013, etter at konsultasjonene var avsluttet, stadfestet OED NVEs vedtak med noen endringer og ytterligere avbøtende tiltak av hensyn til reindriften. Det ble bl.a. satt restriksjoner for turbinplasseringer i Haraheia-delen av Roan vindkraftverk, som reindriften hadde pekt på som spesielt viktig.

Med de avbøtende tiltakene som ble fastsatt, konkluderte departementet med at reindriften kunne videreføre næringen.

Det har vært mange meninger om denne saken. Det er imidlertid ikke slik at departementet ikke har vært kjent med reindriftens folkerettslige vern og ikke har vurdert de spørsmål som dette vernet reiser.

Etter min vurdering er det ikke ulik forståelse av de folkerettslige utgangspunktene som skiller konsesjonsvedtakene fra Høyesteretts dom. Jeg viser til at Høyesterett i dommen slår fast at det klare utgangspunktet er at statene ikke innvilges noen skjønnsmargin etter artikkel 27 i konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, og at bestemmelsen ikke åpner for en forholdsmessighetsvurdering hvor andre samfunnsinteresser veies mot minoritetens interesser. Det ble ikke lagt noe annet til grunn i departementets vedtak av 26. august 2013.

Departementet la til grunn at reindriften kunne videreføre næringen, og at man derfor var under terskelen som oppstilles etter konvensjonens artikkel 27. Med det som utgangspunkt ble forholdsmessigheten mellom behovet for tiltaket og ulempene for reindriften vurdert. Departementet la i den forbindelse stor vekt på verdien av ny fornybar kraftproduksjon.

I denne sammenhengen er det også grunn til å merke seg at lagmannsretten i overskjønnet uttalte at departementets prognose for virkningene på reindriften lå innenfor det som måtte anses som forsvarlig da vedtaket ble fattet i 2013. Høyesterett retter heller ikke noen kritikk mot departementets saksbehandling på dette punktet, men uttaler at domstolene likevel må «vurdere virkningene av inngrepet basert på en selvstendig faktumbedømmelse» og ikke kan begrense prøvingen til om forvaltningens prognoser var forsvarlige på vedtakstidspunktet.

Det er kunnskap og vurderinger av vindkraftverkenes faktiske virkninger på reindriften som har kommet til etter vedtakstidspunktet som gjør at Høyesterett har kommet til en annen konklusjon. Forskjellen ligger altså i vurderingene av hvilke faktiske virkninger man må regne med at vindkraftverkene vil få for reindriften.

Departementet anerkjente at vindkraftanleggene medførte betydelige ulemper for reindriften, men kom i 2013 fram til at reindriften kunne drive videre med de avbøtende tiltakene som ble satt i konsesjonsvedtakene.

Samtidig som det ble gitt konsesjon til Storheia og Roan vindkraftverk, ga departementet samtykke til ekspropriasjon, og konsesjonærene krevde skjønn 25. august 2014 for å få ekspropriere fra reindriften, dvs. tillatelse til å gjøre inngrep i reindriftens rettigheter mot å betale erstatning.

For å få sette i gang bygging av et tiltak før det er utmålt erstatning, kan det søkes om samtykke til forhåndstiltredelse. Det er i tråd med vanlig praksis, ikke bare i energisaker, at slikt samtykke gis. Begrunnelsen er at når et tiltak er godkjent, bør den alminnelige interesse av å sette i gang med arbeidene veie tungt. Departementet ga samtykke til forhåndstiltredelse 22. desember 2014.

Sør-gruppen i Fosen reinbeitedistrikt nektet konsesjonæren å tiltre arealene. Denne saken gikk derfor flere runder i rettsapparatet før Høyesterett i november 2018 forkastet reindriftens anke. På dette stadiet i saken ble det avgjort i domstolene at anleggsarbeidene kunne starte, selv om gyldighetsspørsmålet ville bli vurdert senere i saken om utmåling av erstatning. Poenget er ikke å gå detaljert inn i disse rettsavgjørelsene. I lys av debatten om forhåndstiltredelse er det likevel grunn til å nevne at spørsmålet om å starte anleggsarbeidene før gyldigheten av konsesjonsvedtakene var ferdig behandlet, var et eget tema som ble avgjort av domstolene.

I juni 2015 erklærte Statkraft at foretaket ikke ville gå videre med planene om å realisere vindkraftprosjektene på Fosen og i Snillfjord. Bakgrunnen var ifølge selskapet manglende lønnsomhet.

Statkrafts beslutning vakte et stort politisk engasjement. Ord som «dypt tragisk», «stor skuffelse» og «avblåst fornybarsatsing» ble brukt fra ulike partier. Statkraft ble bedt om å redegjøre overfor eieren.

Etter noen justeringer i prosjektene, som ble godkjent av NVE og deretter i klagevedtak fra departementet, startet byggearbeidene opp i 2016 og ble ferdigstilt i 2019.

I forbindelse med en sak om utmåling av erstatning kan partene kreve at retten tar stilling til om grunnlaget for saken står seg. Sagt med andre ord: Retten kan prøve om vedtakene som ligger til grunn for tiltaket, i dette tilfellet konsesjonsvedtakene fra 2013, er gyldige eller ikke. Dersom retten finner at vedtakene ikke er gyldige, skal skjønnet nektes fremmet. Sør-gruppen la ned slik påstand.

Partene i et slikt skjønn er tiltakshaver og de det skal eksproprieres fra. Staten er ikke part i saken, selv om det anføres at vedtakene er ugyldige.

Inntrøndelag tingrett behandlet 15. august 2017 Sør-gruppens anførsel om at skjønnet skulle nektes fremmet fordi konsesjonsvedtaket var ugyldig. Tingretten kom til at konsesjonsvedtaket var gyldig, og at skjønnet skulle fremmes. Vindkraftkonsesjonæren anket til lagmannsretten for begge driftsgruppene fordi de mente den utmålte erstatningen var for høy. Sør-gruppen anket fordi de mente skjønnet skulle nektes fremmet.

Lagmannsretten kom 8. juni 2020 til at skjønnet skulle fremmes. I motsetning til tingretten mente lagmannsretten at reinen ville unnvike vindkraftverkene. Lagmannsretten vurderte også bevisene i saken slik at unnvikelsen var så betydelig at områdene måtte anses som tapt som beiteområder.

Lagmannsretten baserte seg bl.a. på forskning som er kommet til etter at departementet fattet konsesjonsvedtakene. For å opprettholde reintallet mente lagmannsretten det var behov for vinterfôring i innhegning.

Erstatningen ble satt til rundt 44,6 mill. kr til hver av sidaene, til dekning av kostnadene til vinterfôring og innhegning.

Vindkraftkonsesjonæren, altså utbygger, anket til Høyesterett for begge driftsgruppene fordi utbygger mente den utmålte erstatningen var for høy. Sør-gruppen anket også og mente skjønnet skulle nektes fremmet. Nord-gruppen anket ikke, men la ned påstand om at skjønnet skulle nektes fremmet da saken sto for Høyesterett.

Siden Høyesterett skulle behandle gyldigheten av departementets konsesjonsvedtak, begjærte staten ved Olje- og energidepartementet 29. oktober 2020 partshjelp til fordel for Fosen Vind. Etter dagens system er det slik at staten kan få gitt sitt syn på saken når retten vurderer gyldigheten av statlige vedtak.

Den 11. oktober 2021 kom som kjent Høyesteretts dom. Dommen avsluttet saken om fastsettelse av erstatning mellom reindriften og Fosen Vind. Domsslutningen lød «skjønnet nektes fremmet».

At «skjønnet nektes fremmet», innebar at Høyesterett avslo vindkraftselskapenes krav om å få ekspropriere fra reindriften mot å betale erstatning. Som et premiss for domsslutningen la Høyesterett til grunn at konsesjonsvedtakene var ugyldige.

Høyesterett la til grunn at konsesjonsvedtakene var ugyldige fordi de krenker reindriftssamene på Fosens mulighet til å dyrke sin kultur. I dommen legger Høyesterett til grunn at utbyggingen på sikt vil føre til at reindriftssamene må redusere reintallet betraktelig, og at vedtakene ikke inneholder tilfredsstillende avbøtende tiltak.

Etter at dommen falt, har det vært ulike oppfatninger av dommens betydning og konsekvenser. Flere har tatt til orde for at dommen ikke kan forstås på annen måte enn at vindkraftverkene er ulovlige, og at anleggene må rives.

Høyesterettsjustitiarius uttalte i januar 2022 at spørsmålet om riving faller utenfor sakens rammer. Konsekvensen av dommen er at saken har gått tilbake til forvaltningen. Regjeringen skal følge opp høyesterettsdommen og finne løsninger som ivaretar rettighetene til reindriftssamene på Fosen.

Umiddelbart etter Høyesteretts avgjørelse tok departementet kontakt med reindriften, Fosen Vind, Roan Vind og Sametinget.

Min forgjenger som olje- og energiminister, Marte Mjøs Persen, besøkte 12. november 2021 Roan og Storheia vindkraftverk og hadde møter med bl.a. reindriften på Fosen.

I brev av 13. desember 2021 varslet Olje- og energidepartementet omgjøring av konsesjonsvedtakene på Fosen. Her redegjorde departementet for den videre prosessen.

I brevet gjorde departementet det klart at det må en ny behandling og nye vedtak til for å gjøre endringer i konsesjonene.

Departementet viste til at det var behov for å utarbeide et faglig grunnlag for de beslutningene som skulle treffes. Departementet ba både reindriften og selskapene om å komme med innspill til hvilken kunnskapsinnhenting som måtte til. Det omfatter spørsmål om hvilken kunnskap som må innhentes, hvem som skal stå for dette, og hvilke avbøtende tiltak, endringer og justeringer som bør utredes. OED ba om forslag til utredningsprogram innen utgangen av januar 2022.

Departementets brev fra desember 2021 møtte innvendinger fra reindriften og Sametinget. Blant annet viste disse til at dommen ikke kan leses på noen annen måte enn at vindkraftverkene måtte rives. Reindriften mente også dommen innebærer at driften av vindkraftverkene er ulovlig.

Som jeg har nevnt tidligere, er departementets vurdering at det ikke er rettslig grunnlag for en slik tolkning. Høyesterett har ikke avgjort om det finnes tilstrekkelige avbøtende tiltak. Departementet må følge opp dommen ved å fatte nye vedtak.

Dommen betyr heller ikke at konsesjonene til vindkraftverkene på Storheia og Roan har falt bort. Inntil nye vedtak kommer på plass, drives vindkraftverkene i henhold til de opprinnelige konsesjonene. Vindkraftselskapene gjør derfor ikke noe ulovlig.

Fosen Vind og Roan Vind leverte forslag til utredningsprogram i begynnelsen av februar 2022. Forslaget ble diskutert med reindriften og Sametinget, som mente disse la opp til for omfattende og for generelle utredninger og innebar en omkamp om Høyesteretts avgjørelse.

Fosen-saken sto høyt på agendaen min da jeg overtok som olje- og energiminister. Allerede 22. mars 2022, to uker etter at jeg overtok jobben, hadde jeg et møte med sametingspresidenten om saken.

Etter møter med reindriften ba departementet i mai 2022 vindkraftselskapene om å konkretisere utredningsprogrammene.

Selskapene sendte over reviderte forslag til utredningsprogram i midten av juni 2022. Reindriften mente at de reviderte forslagene fremdeles innebar en omkamp om dommen.

Sametinget har i dialogen våren 2022 etterspurt en nærmere redegjørelse for de rettslige utgangspunktene i saken. Den 24. juni 2022 sendte departementet et brev til partene med en slik redegjørelse.

I september 2022 sendte Olje- og energidepartementet på nytt ut et forslag til utredningsprogram.

Konsultasjoner med reindriften, Sametinget og Norske Reindriftsamers Landsforbund ble gjennomført i november 2022. Til stede på konsultasjonene var i tillegg til Olje- og energidepartementet også representanter fra Landbruks- og matdepartementet og Kommunal- og distriktsdepartementet.

Den 2. mars i år hadde jeg konsultasjoner med sametingspresidenten. Der deltok også landbruks- og matministeren. Konsultasjonsmøtet var planlagt i god tid i forveien, men situasjonen og samtalene var preget av de pågående demonstrasjonene i regjeringskvartalet. Jeg har derfor avtalt med sametingspresidenten at vi skal ha et oppfølgende og avsluttende møte, slik at vi kommer oss igjennom de planlagte temaene på en god måte.

Jeg opplevde møtet med sametingspresidenten og møtene med representantene for reindriftssamene på Fosen som både konstruktive og preget av alvor.

Det er ikke tilfredsstillende at det har tatt så lang tid å komme videre i denne saken. Regjeringen må ta sin del av ansvaret for det.

Mitt budskap er tydelig og klart. Departementet skal følge opp Høyesteretts dom, slik at rettighetene til reindriftssamene på Fosen blir ivaretatt. Vi ønsker at vi får løst saken så fort som mulig.

Jeg vil ikke nå utelukke noen alternativer. Det kan være aktuelt med noen løsninger som kan iverksettes på kort sikt, mens andre grep kan være mer langsiktige. Mitt ønske er en god og tillitsfull dialog med reindriften på Fosen. Det er nødvendig for å avdekke muligheter, konsekvenser og behov på kort sikt og på lang sikt.

Vi har siden høyesterettsdommen i oktober 2021 jobbet med en arbeidsprosess som gjør at vi ender med nye vedtak i saken.

Jeg vil arbeide for at vi så tidlig som mulig, helst i løpet av mars, skal få fastsatt et utredningsprogram. Det vil gjøre at vi kommer i gang med kunnskapsinnhentingen på en planmessig og god måte. Her vil reindriftsfaglig kompetanse være viktig.

Jeg har tidligere uttalt at mitt mål er å finne fram til løsninger som gjør at vindkraften på Fosen og reindriften kan sameksistere. Jeg har ikke gitt opp håpet om at slike løsninger kan være mulig, men det er nettopp dette vi må vurdere i arbeidet framover. Det er en jobb jeg fortsatt har sterk tro på at vi kan lykkes med.

Reindriften er en viktig kulturbærer for samisk identitet. Det er en viktig næring som skaper matproduksjon i utmarksarealer. Det er en næring vi alle kan være stolte av, uavhengig av om vi har samisk opphav eller ikke. Det er en viktig del av Norge slik vi ønsker det.

Den samiske reindriften drives innenfor områder som omfatter betydelige deler av Norges landareal. I disse områdene er det, som i resten av landet, en rekke kommuner med et mangfold av folk som vil ha trygge arbeidsplasser og levende lokalsamfunn. Majoriteten av befolkningen – samiske som ikke-samiske – i disse delene av landet driver ikke med reindrift.

Energikommisjonens rapport som ble lagt fram 1. februar, viste at vi står overfor noen politiske dilemmaer og målkonflikter. Dette handler om hensynet til akseptable strømpriser, ny grønn energi, reduksjoner i utslipp av klimagasser, natur og miljø og hensyn til urfolks rettigheter.

Samtidig hadde aksjonistene et viktig budskap om at «urfolksrett er ikke valgfritt». Vi kan ikke løse klimakrise, energikrise og naturkrise ved å gå på tvers av menneskerettighetene. Jeg er enig i dette budskapet.

Vi vil at våre nordligste fylker skal ha de samme muligheter for bosetning, næringsutvikling og forsyningssikkerhet for energi som resten av landet. Noe annet er uakseptabelt. Derfor må vi også i tiden framover behandle saker om energianlegg i samiske områder. Det vil kreve god dialog og antakelig bedre dialog mange steder enn det vi har klart å få til fram til nå.

Hensynet til samisk reindrift har blitt tillagt stor vekt i energisaker de siste 10–15 årene. Det er i denne perioden behandlet en rekke vindkraftverk i samiske områder. Flere av søknadene har enten blitt trukket, blitt avslått av NVE eller fått avslag gjennom klagesaksbehandling i departementet. I tillegg er det behandlet mange titalls mil med kraftledninger som berører reindriftsområder, og det er også i den forbindelse gjort justeringer og tilpasninger av hensyn til reindriften.

Hensynet til reindriften og det folkerettslige vernet skal alltid være ivaretatt og har til dels blitt avgjørende i mange av sakene. Den generelle forståelsen av folkeretten og det folkerettslige grunnlaget for saksbehandlingen i mitt departement har i denne perioden vært den samme. Departementet har behandlet enkeltsaker hvor vi har høstet anerkjennelse i Sametinget for anvendelsen av folkeretten.

Det er gjennomført ekspropriasjonsskjønn i de fleste av disse sakene. I forbindelse med skjønnsbehandlinger er det regelmessig anført at de underliggende konsesjonsvedtakene er ugyldige. Slike saker har vi hatt både før og etter Høyesteretts dom i Fosen-saken. Så vidt jeg er kjent med, har slike ugyldighetsanførsler ikke ført fram i andre saker. Etter mitt syn er disse avgjørelsene et tegn på at konsesjonsmyndighetenes anvendelse av folkeretten i det store og hele står seg bra.

Forhåndstiltredelse har vært hovedregelen i ekspropriasjonsretten i mange tiår. Det er en praktisk viktig ordning, som sikrer framdrift i byggingen av nødvendige infrastrukturtiltak. Det er en forutsetning for dem som skal ta investeringsbeslutninger.

Det kan likevel være nødvendig å se på endringer og forbedringer i rammeverket for hvordan sakene behandles, f.eks. når det gjelder spørsmålet om hvorvidt gyldigheten av et vedtak tidligere kan bli avklart i rettssystemet. Det er ingen heldig situasjon når man kan få en sak der Høyesterett legger til grunn at konsesjonsvedtak er ugyldige så mange år etter at vedtakene ble fattet, og etter at anleggene er bygd.

Jeg ønsker å se på hvordan vi kan tilrettelegge for bedre samspill mellom kraftproduksjon, nett og reindrift. Vi kan heller ikke lukke øynene for at det er reelle interessemotsetninger her.

Dialog og respekt er avgjørende for å sikre forståelse og legitimitet for ulike behov og for å få berørte hensyn på bordet. Jeg mener at vi også må se på mekanismer som sikrer at nye vindkraftetableringer ikke gir en situasjon der storsamfunnet, utbygger og berørte grunneiere sitter igjen med fordelene ved utbyggingen, mens reindriften i for stor grad kun sitter igjen med ulempene.

Høyesterett har lagt til grunn at konsesjonsvedtakene for Storheia og Roan vindkraftverk på Fosen er ugyldige. Dette betyr at vi må fatte nye vedtak som ivaretar rettighetene til reindriftssamene på Fosen.

Høyesterett har ikke sagt noe om hva som skal skje med vindturbinene. Det har vi siden høsten 2021 jobbet med å finne ut av, og det er ikke tilfredsstillende at det har gått så lang tid.

Det er imidlertid ikke slik at vi har trenert saken. Vi har hatt en rekke møter med reindriften, Sametinget og andre berørte. Det er i den forbindelse viktig å huske på at folkeretten gir reindriften klare prosessuelle rettigheter i form av konsultasjon og medvirkning som vi må og skal følge. Men ansvaret for framdriften ligger hos meg, og derfor er jeg, som jeg sa innledningsvis, ikke fornøyd med at vi ikke har kommet lenger.

Jeg er opptatt av at vi nå får framdrift i saken. Jeg er åpen for å se på alle løsninger og ønsker tettest mulig dialog med reindriften på Fosen om det. Mitt mål er å finne løsninger som står seg for ettertiden, slik at vi unngår nye vanskelige rettsprosesser i denne saken. Det fordrer at vi så langt som mulig søker enighet.

Vi må finne en løsning som ivaretar rettighetene til reindriftssamene på Fosen.

Marianne Sivertsen Næss (A) [12:31:06] (komiteens leder): Jeg vil starte med å takke olje- og energiministeren for redegjørelsen.

Norge skal være et foregangsland når det gjelder å ivareta urfolks rettigheter og videreutvikling av det samiske. Høyesterett har konkludert med at utbyggingen på Fosen vil true reindriftsnæringens eksistens der hvis ikke avbøtende tiltak settes inn. Det skal ikke være noen tvil om at vi skal overholde menneskerettighetene. Vi må lære av feilene som er gjort i Fosen-saken, og det er vår jobb å rydde opp. Vi tar Høyesteretts dom på alvor. Det er avgjørende å finne en løsning som ivaretar rettighetene til reindriftssamene og gjør det mulig å drive reindrift på Fosen i dag og i framtiden. Vi har stor forståelse for at denne saken er en stor belastning.

Denne saken har også synliggjort en større problemstilling. For oss som bor i nord, har debatten rundt bruk av Nord-Norges areal vært utfordrende lenge. Reindriften er en viktig del av hvem vi er, men de fleste samer og befolkningen for øvrig jobber ikke i reindriften. Vi må klare å tilby et mangfold av muligheter i nord. Befolkningsutviklingen er ikke lystig lesning. Vi har over tiår vært vitne til at ungdommene flyttet sørover. Utvikling av livskraftige samfunn i nord sikrer vi best gjennom god dialog og respekt mellom ulike næringer og folk.

Jeg vil advare mot en retorikk som skaper større splittelse enn den vi allerede har. I helgen kunne vi høre Fremskrittspartiet i kjent stil. Fremskrittsparti-leder Sylvi Listhaug stilte spørsmål ved om Norge faktisk skal stille seg bak menneskerettighetene. Selvsagt skal vi det. Det Fremskrittspartiet nå gjør, bidrar til ytterligere polarisering og enda større avstand mellom folk. Det er det siste vi trenger. Vi trenger å samle oss.

På den andre siden foreslår Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne i Trøndelag at reindriften skal ha siste ordet i alle saker som omhandler vindkraft og andre større arealsaker i reinbeiteområder. Det er heller ikke en farbar vei.

Vi må klare å finne balanserte løsninger. Vi må klare å eksistere side om side. Vi må sikre gode demokratiske prosesser og jobbe sammen for en god og vekstkraftig utvikling av samfunnet vårt.

Generelt ser vi at det av hensyn til samisk reindrift og folkeretten er et større antall konsesjoner i nord som er avslått av energimyndighetene enn i resten av landet. Tall energi- og miljøkomiteen fikk presentert under en komitéreise i Finnmark, sier at 40 pst. av konsesjonssøknadene i de sørlige deler av Norge blir innvilget, mot 12,5 pst. i nord. Kommunene i reindriftsområdene har mye erfaring med å håndtere arealspørsmål hvor ulike interesser står mot hverandre, saker som strekker seg fra store industriprosjekter til små gang- og sykkelveier. Befolkningen i disse områdene forventer at også de sikres vilkår for utvikling og vekst, som resten av landet. Vi må sikre sameksistens mellom næringer, ikke bare for vindkraft på land, men også for fiskeri, sjømatnæringen, petroleumsnæringen, havvind og reindriftsnæringen.

Vi skal bo og leve sammen i dette landet. Vi skal snu befolkningsutviklingen i distriktene og tilby ungdommene våre muligheter. Vi skal ha en levedyktig reindriftsnæring og tilby muligheter til ungdommen som vil jobbe med reindrift, men også muligheter innenfor andre næringer. Vi må sørge for flere bein å stå på. Jeg er overbevist om at livskraftige samfunn og bosetting i hele landet også vil styrke samisk språk og kultur.

Sammen har vi et ansvar. Vi må klare å eksistere side om side. Vi skal bygge hele landet vårt gjennom dialog, felles respekt og sameksistens. Det starter med å gjenopprette felles tillit gjennom å sikre menneskerettighetene og reindriftens framtid på Fosen.

Bård Ludvig Thorheim (H) [12:35:55]: Takk for redegjørelsen fra statsråden. Jeg er glad for å se at statsråden er tydelig på at høyesterettsdommen skal følges opp. Det har vært en lang prosess, og det er nå regjeringens ansvar å finne gode løsninger som ivaretar samenes rett til kulturutøvelse. Det er også viktig at regjeringen nå erkjenner at det har tatt for lang tid å følge opp dommen.

I januar i år tok vi fra Høyres side, i en interpellasjon i denne salen, opp konsekvensen av at Fosen-dommen ennå ikke var fulgt opp. Hvordan løsningen blir, vil ha stor betydning for den videre dialogen med reindriften og for framtidige kraft- og nettutbygginger i nord.

Jeg vil gjenta oppfordringen fra interpellasjonen om at regjeringen for framtiden også ser på hvordan prosesser med reindriften kan forbedres for å sikre at vi er innenfor våre folkerettslige forpliktelser og samtidig bidrar til raskere avklaringer i de enkelte sakene.

Saken er komplisert, både juridisk og politisk. Derfor er det viktig at vi får en løsning som står seg for ettertiden for både samisk kulturutøvelse og videre utvikling i nord knyttet til naturressurser, næringsutvikling og bosetting.

Ole André Myhrvold (Sp) [12:38:22]: Jeg vil takke olje- og energiministeren for en god og grundig redegjørelse om en sak som ikke bare handler om vår tids behov for kraft, men også i stor grad omhandler nasjonens historie og dens forhold til vårt urfolk og den kultur og tradisjon disse representerer. Den siste tids mobilisering i hovedstaden viser den sårheten som ligger bak.

I FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, artikkel 27, slås det fast at minoriteter skal sikres retten til å utøve sin kultur, noe som omfatter tradisjonell næringsvirksomhet som reindrift.

Senterpartiet er glad for at regjeringen tydelig beklager overfor reindriftssamene på Fosen, som fikk sine menneskerettigheter krenket da konsesjonsvedtakene ble gitt til vindkraftverkene på Storheia og Roan, fordi det ikke forelå tilstrekkelige avbøtende tiltak.

Senterpartiet er klar på at samenes rettigheter er nasjonens ansvar. Som kongen vår så godt sa det: «Den norske stat er grunnlagt på territoriet til to folk – nordmenn og samer.» Samene har særskilte rettigheter som urfolk.

Reindrift er allment anerkjent som en spesiell samisk næring og danner et viktig grunnlag for å bevare samisk kultur, samfunnsliv og språk. Reindriften som næring, kultur og livsform er unik, både i nasjonal og i internasjonal sammenheng, men reindriften står også overfor betydelige utfordringer, der press på beiteareal gjennom utbygging av infrastruktur og nye næringer, store tap til rovdyr og endringer i klimaet truer samenes tradisjonsrike næringer.

Senterpartiet er i denne sammenheng også opptatt av å understreke at dette ikke bare handler om samenes rettigheter og kultur, men også om beiteretten og retten til å drive hevdvunnen næring i utmark over hele landet, balansert opp mot storsamfunnets krav og utvikling.

Det har gått over ett år og fem måneder siden Høyesterett kom med sin kjennelse. Det er bra at statsråden understreker viktigheten av en rask prosess. Saken må følges opp på en god måte der alle muligheter utredes, og ikke minst av en prosess der reindriftens kompetanse og synspunkter får plass. Det er jeg glad for at statsråden la så tydelig vekt på i sin redegjørelse.

Statsrådens redegjørelse for historien i saken viser at dette ikke er enkelt. Konsesjonsvedtakene ble i sin tid fattet med det man trodde skulle være gode avbøtende tiltak og justeringer av prosjektet. Høyesteretts kjennelse viser at det var feil. Det er derfor avgjørende at de nye vedtakene skjer med løsninger som ivaretar rettighetene til reindriftssamene på Fosen.

Vi må også ta med oss det faktum at landet og Midt-Norge står i en kraftkrevende situasjon, som etter denne prosessen risikerer å bli enda mer krevende, avhengig av hvor man lander.

Usikkerheten saken har skapt, påvirker byggingen av nettinfrastruktur og planlagte industrisatsinger i området, basert på forventninger om tilgjengelig kraft i nærområdet. Det understreker ytterligere behovet for en god, men rask prosess, hvor ulike interesser balanseres og høres.

Skal man lykkes med en god prosess videre, er man avhengig av god og ærlig dialog, en dialog med reell medvirkning og ivaretakelse av de rettigheter som tidligere har blitt brutt. Vi håper derfor at en i det videre vil få til dette, slik at høyesterettsdommen raskt kan følges opp med nye vedtak som ivaretar reindriftens rettigheter og behovet for forutsigbarhet for alle involverte parter.

Hans Andreas Limi (FrP) [12:42:17]: Jeg vil takke olje- og energiministeren for en grundig historisk redegjørelse i det som har utviklet seg til å bli en veldig omfattende og kompleks sak med et høyt konfliktnivå. Konfliktnivået vi har sett i denne saken, er på mange måter betegnende for hvordan vindkraftdebatten har utviklet seg de siste årene. Det var også bakgrunnen for at Fremskrittspartiet i 2020 fikk gjennomslag i forhandlinger med Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti om å stramme inn regelverket for å flytte makten i vindkraftsaker til lokaldemokratiet gjennom plan- og bygningsloven.

Men Fosen-saken har en tilleggsdimensjon som langt på vei overgår mange av sakene som ledet opp til innstrammingene i regelverket i 2020. Nå handler det også om nødvendige avveininger knyttet til ivaretakelse av urfolks rettigheter og en høyesterettsdom som det har tatt over 500 dager å vurdere de politiske og juridiske konsekvensene av.

Historikken i saken er krystallklar: Prosessen med utredning av vindkraft på Fosenhalvøya ble startet opp under Jens Stoltenbergs rød-grønne regjering i 2005 og 2006. Under den samme regjeringen ble det i 2010 gitt konsesjon av NVE, og beslutningen ble deretter påklaget fra en rekke organisasjoner. I 2013 opprettholdt daværende olje- og energiminister Ola Borten Moe vedtaket om konsesjon og ekspropriasjon, dog med enkelte justeringer. På tross av at Statkraft da ikke anså investeringene som lønnsomme, ble prosjektet satt i gang etter betydelig politisk press fra flere partier, inkludert dagens regjeringspartier. Det var med andre ord en tverrpolitisk prosess og et tverrpolitisk press som var gjeldende før Statkraft snudde og endret sin beslutning om å gjennomføre disse investeringene, til tross for at de mente det var manglende lønnsomhet.

Når olje- og energiministeren i dag redegjør i Stortinget, har det gått snart 18 år fra utredningen om vindkraft på Fosenhalvøya startet – 18 år med usikkerhet og et konfliktnivå som ingen av partene i saken er tjent med. Fremskrittspartiet er tydelig på at vi forventer at regjeringen nå respekterer høyesterettsdommen og finner en egnet løsning – og det må skje veldig raskt. Det er uholdbart og ikke minst svært oppsiktsvekkende at det i en rettsstat som Norge skal gå over 500 dager fra Høyesterett konkluderer til regjeringen viser et snev av politisk bevegelse – og nå skal det altså utredes. Fremskrittspartiet forventer at regjeringen gjør det den kan for å dempe konfliktnivået i saken, og snur handlingslammelse til nødvendig handlekraft.

Jeg merket meg representanten Sivertsen Næss, fra Arbeiderpartiet, som valgte å angripe Fremskrittspartiets utspill om at vi trenger en mer prinsipiell debatt om hvordan vi skal sikre både befolkning og næringsutvikling i nord. Den utfordringen krever noe mer enn bare festtaler og fagre løfter. Det er faktisk en viktig prinsipiell debatt som det overrasker meg at ikke også Arbeiderpartiet vil delta i. Fremskrittspartiet har overhodet ikke foreslått å bryte menneskerettighetene, snarere tvert om. Vi er veldig tydelige på at regjeringen må forholde seg til høyesterettsdommen i Fosen-saken.

Lars Haltbrekken (SV) [12:46:21]: På én uke endret en gruppe ungdommer norgeshistorien. På én uke fikk ungdommen statsministeren til endelig å beklage og innrømme at vi står overfor et pågående menneskerettighetsbrudd på Fosen. På én uke sørget en gruppe ungdommer for at vi kan gjenreise tilliten til vårt demokrati. Etter at regjeringen hadde brukt 500 dager på ikke å følge opp en enstemmig høyesterettsdom som slår fast at vindkraftutbyggingen på Fosen bryter samenes menneskerettigheter, kom ungdommen og ga oss troen. Vi skylder dem en stor takk. De tok det ansvaret regjeringen har, og som vi i denne sal har.

I de kommende ukene er det vi som må ta ansvar for å føre saken videre, for vi er ikke i mål – fortsatt brytes menneskerettighetene, og fortsatt hindres reindriftssamene på Fosen i å bruke sine viktigste vinterbeiteområder.

Beklagelsen som til slutt kom fra statsministeren, for at vi bryter menneskerettighetene hver eneste dag, var helt avgjørende for at vi skal komme videre, men en beklagelse er ikke nok. Det er kun en start. Den må følges av handling fra regjeringen. Den må følges av handling som får slutt på det selv statsministeren innrømmer at er et pågående brudd på menneskerettighetene.

SV har tidligere bedt regjeringen sørge for at det er andre departementer enn dem som ga konsesjon, som leder an i det videre arbeidet. Vi mener det er viktig for å gjenreise tilliten.

I sin redegjørelse sier statsråden at konsesjonsvedtaket er kjent ugyldig. Det vi ikke skjønner, er hvordan anleggene da fortsatt kan drives lovlig, når de er basert på et ugyldig vedtak. Jeg får også inntrykk av, etter å ha hørt statsrådens redegjørelse, at man forsøker å utrede seg bort fra høyesterettsdommen, men det er en høyesterettsdom man ikke kan utrede seg bort fra. Vi hører også fra statsråden at reindrift og reindriftskompetanse skal være viktig. Det skal ikke bare være viktig: Det er førende og avgjørende i denne saken.

1. juni kommer sannhets- og forsoningskommisjonens rapport. La Fosen-saken bli starten på forsoningen. La oss lytte til tidligere sametingspresident, Aili Keskitalo. Hun sier at dette kan være den beste starten på forsoningen som må komme mellom den norske stat og det samiske urfolk – hvis vi bare sørger for å bringe menneskerettighetsbruddet til opphør. Årsaken til menneskerettighetsbruddet er vindkraftverkene. Da må de bort, og områdene må føres tilbake til naturen.

Hvordan kan vi gå inn for å fjerne fornybar energi? Jo, fordi disse anleggene bryter menneskerettighetene. I en Dagsnytt 18-sending for noen uker siden ble den svenske aktivisten Greta Thunberg spurt av programlederen om å velge mellom grønn energi og menneskerettigheter. Thunberg så forundret på programlederen. Hun forsto ikke spørsmålet og spurte: Menneskerettigheter mot grønn energi, stiller du de mot hverandre? Hun svarte kontant at vi må ha begge – vi kan ikke velge.

Til regjeringen vil vi si: Takk for beklagelsen, nå må dere følge opp med handling. Det var ikke mye ny handling i det vi hørte i dag. Til Fremskrittspartiet, som tar til orde for å melde Norge ut av konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, som sikrer oss alle ytringsfrihet og valgfrihet, og som vi har vært en del av siden 1976, vil jeg bare si: Dere er inne på en svært farlig vei. Menneskerettighetene er til for å beskytte alle innbyggere mot statens makt. Forslaget vil sette oss i samme bås som autoritære regimer.

SV kommer fortsatt til å støtte Fovsen-Njaarke reinbeitedistrikt og de som kjempet i gatene og i departementene for kort tid siden. De har vist at samhold gir styrke. Slagordet «Baajh vaeride årrodh», «La fjella leve», må fortsatt gjelde. Til slutt vil vi be om at denne redegjørelsen oversendes energi- og miljøkomiteen for videre behandling.

Sofie Marhaug (R) [12:51:39]: Jeg vil starte med å takke reindriftssamene på Fosen og aksjonistene, som har sørget for at denne saken endelig har fått den oppmerksomheten den fortjener, at regjeringen endelig har kommet med en unnskyldning, og at vi endelig har fått en redegjørelse her i Stortinget. Det er etterlengtet for den samiske befolkningen, men det er også etterlengtet for alle som er opptatt av at vi skal ha en velfungerende rettsstat.

Høyesteretts dom slår fast at urfolks rettigheter ikke kan krenkes, sånn som vi har sett med vindkraftutbyggingen på Fosen. Den samiske kulturutøvelsen, som reindriften er en del av, skal tas vare på, ikke bygges ned. Nå fungerer egentlig ikke maktfordelingsprinsippet og dette rettsvernet fordi turbinene fortsatt durer og går på Fosen. Høyesterett går gjennom en rekke avbøtende tiltak i dommen som de mener ikke holder, og regjeringen har heller ikke klart å komme opp med noen nye magiske tiltak som monner. Det viser utredningsprogrammene, slik statsråden tok opp i sin redegjørelse. De har ikke blitt godt tatt imot av reindriften. Rødt mener at den logiske konsekvensen av dommen, det eneste riktige å gjøre, er å rive turbinene og tilbakeføre jorden for å unngå det vedvarende hinderet som denne kraftproduksjonen tross alt er for reinbeitet.

I forrige uke framførte Jonas Gahr Støre et «på den ene og på den andre siden»-argument i VG. Han snakket om at vi på den ene siden har menneskerettighetene, og at vi på den andre siden trenger ny kraft. Jeg tror at statsministeren har lest dommen, og jeg tror også at statsministeren ikke er særlig dum. Derfor mistenker jeg at han bevisst hopper bukk over det som faktisk står i dommen, for Høyesterett går gjennom dette «på den ene og på den andre siden»-argumentet i avsnitt 143 og konkluderer med at man ikke kan snakke om på den ene og på den andre siden, eller det som på jusspråket kalles forholdsmessighet. Behovet for mer kraft og det såkalte grønne skiftet er diskutert helt eksplisitt i dommen, og konklusjonen er klar: Vindkraftutbyggingen skulle ikke trumfe de politiske og sivile rettighetene. Det fantes den gang også alternativer på Fosen som ikke ville krenket samers rettigheter.

Rødt mener, som vi også mente da saken ble behandlet – vi satt ikke på Stortinget, men vi satt i fylkestinget, og det var ikke så enstemmig som noen liker å framstille det – at turbinene aldri burde blitt bygget. Når det nå stadfestes fra høyeste hold at de er menneskerettighetsstridige, burde eierne gjort som i andre utbyggingssaker – ikke fått tilgivelse, men i stedet fått beskjed om å gjøre om på de ulovlig oppførte tiltakene, enten det er et naust, eller det er en flytebrygge. Det må også gjelde for vindkraftturbiner.

Når lover brytes, skal det få konsekvenser. Når samer i Norge ser at vi har en høyesterettsdom som ikke følges opp i praksis, må det oppleves som en særlig hån. Er oppgjøret med fornorskningspolitikken bare et spill for galleriet, noe vi flotter oss med i taler og på internasjonale konferanser, men som vi ikke følger opp når det kommer til stykket?

Avslutningsvis vil jeg si noe om problemet med at Olje- og energidepartementet håndterer denne saken. Det sier seg egentlig selv: Olje- og energidepartementet er eksperter på energiproduksjon, de er ikke først og fremst eksperter på menneskerettigheter. Det ville være mer naturlig at Landbruksdepartementet, som har ansvar for reindriften, eller Kommunaldepartementet, som har ansvar for arealforvaltning, fikk ansvaret for å følge opp Fosen-dommen.

Det er heller ikke det eneste problemet til Olje- og energidepartementet, for det virker som at Olje- og energidepartementet ikke har lært noen verdens ting. I stedet tar de side med utbygger, ikke med samene, i den pågående rettsprosessen på Øyfjellet, som ligner Fosen-saken ved at det er vindkraftutbygging som truer reindriftssamers næringsvei og kulturutøvelse.

Det er lett å si unnskyld. Det som er vanskeligere, er å følge opp den uretten man har innrømmet med konkret handling. Jeg er ikke sikker på om regjeringen egentlig forstår hva som er beklagelig i denne saken. Det kan virke som at regjeringen er lei seg for at dommen er falt, ikke for at menneskerettighetene er brutt. Hvis regjeringen mener alvor, må de følge opp med konkret handling.

André N. Skjelstad (V) [12:57:03]: Takk til statsråden, som gjennomgikk saken grundig til å begynne med. Samtidig er jeg ganske sikker på at uten aksjonistene som var i departementene og her på utsiden, hadde saken ikke vært til behandling så tidlig. Da hadde det kanskje gått enda lengre tid – beklageligvis – enn 507 dager til det kom en beklagelse fra regjeringen på vegne av storsamfunnet.

Det er til sammen 151 vindmøller i Roan vindpark og Storheia vindpark. De tar ca. 30 pst. av vinterbeitet til den samiske gruppen på Fosen.

Høyesteretts dom slår fast at samene er en minoritet som skal vernes etter bestemmelsen, og at reindrift er en vernet kulturutøvelse. Høyesterett uttrykker videre at det klare utgangspunktet er at staten ikke kan innvilges noen skjønnsmargin etter artikkel 27 i FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, og at bestemmelsen ikke åpner for en forholdsmessighetsvurdering hvor andre samfunnsinteresser veies opp mot minoritetenes interesser. Høyesterett var også tydelig på at konsesjonene var ugyldige.

Jeg legger merke til at det i debatten snakkes om avbøtende tiltak. Hva er avbøtende tiltak? Jeg har vært på Storheia og sett hvordan det ser ut der oppe. En revegetering av området vil ta 20–40 år. Det er veistrukturer der. Mølleføttene er kanskje det som tar minst areal, men det er uansett et stort arealinngrep som tar 30 pst. av vinterbeitet.

Statsråden sier prisverdig nok at han i større grad skal ta den reindriftsfaglige kompetansen på alvor. Det synes jeg er bra, for i løpet av de syklusene som vinterbeitet foregår i, er man ikke nødvendigvis i det området hvert år. Men det området som dommen gjelder, er ødelagt i 20–40 år framover. Det er alvoret i det.

Jeg har ikke tenkt å prosedere på hva andre partier mener. Vi har alle et ansvar for at denne saken har kommet dit den har kommet. Jeg er glad for at ungdommen kom til Oslo og var så tydelige. Da kom det i hvert fall en erkjennelse fra regjeringen, på vegne av storsamfunnet, etter 507 dager – en unnskyldning.

Det snakkes om et utredningsprogram. Ja, men i forbindelse med det utredningsprogrammet må vi huske på at reindrift er selve bæreren for kulturen. Språk er viktig, men reindriften er bæreren for samenes kultur. Vi kan ikke trampe på urfolks rettigheter og ofre dem på storsamfunnets alter. Vi er faktisk nødt til å ta det inn over oss og ta lærdom av Fosen-dommen. Da kan vi ikke svinge på utsiden av dommen; vi er nødt til å forholde oss til den. Det er ingen avveining mellom grønn energi og menneskeretter. Menneskerettighetsbrudd kan ikke aksepteres i en stat som Norge. Derfor må Høyesteretts dom følges.

Lan Marie Nguyen Berg (MDG) [13:01:32]: Jeg vil benytte denne anledningen til å lese opp et innlegg fra Ella Marie Hætta Isaksen, en av menneskerettighetsforkjemperne i Fosen-aksjonen, underskrevet av hele aksjonsgruppen:

«Det er spesielt å være same i Norge om dagen. Enten man deltok i Fosen-aksjonen, eller ikke, så har vi, som folkegruppe, vært mye omtalt og diskutert i mediene de siste ukene. Vi har opplevd en overveldende stor støtte, fra hele landet og hele verden, men vi har også måttet tåle enorme mengder drapstrusler, hets og sjikane på grunn av vår etnisitet.

Det er kanskje trist å si, men dette hatet er vi vant til. For det hatet finnes i alle kriker og kroker av dette landet, men nå har ekstra mye av det kommet frem i lyset. Stortinget og Regjeringen har et ansvar for å bekjempe samehets og forholde seg til fakta.

Fordommer og vrangforestillinger om det samiske folket florerer nå rundt oss. I forrige uke sa Sylvi Listhaug at Norge må vurdere å trekke seg fra internasjonale konvensjoner for urfolks rettigheter, fordi de ifølge henne forskjellsbehandler etniske grupper. Dette er en farlig misforståelse. Urfolk har nedfelt rettigheter for å gi oss like muligheter som majoritetsbefolkningen, til å videreføre vår kultur. Rettighetene er en anerkjennelse av at vi, som minoritet, i møte med storsamfunnet, og storkapitalen, alltid vil tape.

Så må vi huske at det ikke er disse internasjonale urfolksrettighetene, som Listhaug henviser til, som er brukt i Fosen-dommen. Der er det de alminnelige menneskerettighetene, etter konvensjonen om sivile og politiske rettigheter som er brukt. Listhaug stiller seg i så fall mot hele FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, som skal sikre hver eneste borger grunnleggende rettigheter som ytringsfrihet og valgfrihet.

Det er i seg selv ikke overraskende at FrP kommer med slike utsagn, men når slike vrangforestillinger oppstår, er det viktig at resten av det politiske Norge tar avstand. Det er groteskt av FrP å foreslå en kollektiv straff mot folket, ved å fjerne våre rettigheter, på grunn av et statlig brudd på menneskerettigheter. Det er staten Norge, som konsesjonsgiver, og Fosen Vind, som utbygger, som tok den enorme risikoen det var å bygge disse vindkraftanleggene på Fosen. Selv om flere ropte varsko om potensielt menneskerettighetsbrudd, ble vindmøllene reist før saken var avklart i rettssystemet. Da er det staten som må tåle konsekvensene av å tape i retten, og ikke vi som skal bære byrden av dommen.

En annen myte er at 40 pst. av Norge er reinbeiteareal. Dette er et misvisende tall som brukes for å styrke fordommene om at reindriften har så stor makt. I 2020 publiserte SSB en analyse der det kom frem at 89 pst. av disse 40 pst. tvert imot ikke er reinbeiteareal, men byer, tettsteder, isbreer, innsjøer og all annen infrastruktur. Det reelle tallet på reinbeitearealet er dermed 4,4 pst. av Norge.

Det er absurd å måtte holde øye med sine egne myndigheter på denne måten, og sette sitt liv på vent for å sørge for at staten følger sine egne lover og regler. Men dette er den kampen vi er født inn i. Vi er klare til å aksjonere igjen, dersom Fosen-dommen ikke snart respekteres. Det er ikke fordi vi vil, men fordi vi tydeligvis må.»

Det var viktig for meg å gi aksjonistene et talerør her i dag, for å minne oss på sakens kjerne: at staten brøt menneskerettighetene og overkjørte vårt eget urfolk.

Jeg har store forventninger til hvordan regjeringen vil følge opp denne saken videre. Jeg er ikke veldig imponert over statsrådens redegjørelse i dag. Miljøpartiet de Grønne støtter Sametingets krav om en uavhengig gransking og håper at statsråden vil betrygge oss på at han vil iverksette dette senere i dag.

Vi kan ikke løse framtidens utfordringer på samme måte som vi skapte dem, ved å drive rovdrift på mennesker og på naturen. Regjeringen må nå rette opp de pågående menneskerettighetsbruddene og lære av Fosen-saken.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [13:06:43]: Jeg vil starte med å takke statsråden for en veldig grundig redegjørelse, som jeg er veldig glad for at han kom til Stortinget og holdt. Det mener jeg var viktig.

Urfolks rettigheter skal og må stå fast. Menneskerettighetene skal selvsagt holdes. Når det er et pågående menneskerettighetsbrudd, skal det rettes opp. Jeg vil også benytte anledningen til å takke aksjonistene som brukte så mye tid og krefter – en så det kostet mye for mange – for virkelig å løfte saken og jeg vil si åpne øynene for mange, og at vi faktisk har kommet så langt som vi har gjort. Derfor er jeg glad for at statsministeren og statsråden har vært så tydelige og oppriktige i sin beklagelse, og jeg er glad for at statsråden bruker ord som at det er alvorlig, at det er lite tilfredsstillende, at det er leit at vi er her vi er nå, at vi ikke har kommet lenger.

Jeg må si at når utredningsprogrammet ikke engang er klart etter disse over 500 dagene, er det grunn til å tro at dette kan ta tid. Jeg er glad for at statsråden sier at det nå skal jobbes raskt, og at man har et mål om at det skal være klart i løpet av mars, men jeg må innrømme at jeg også stiller litt spørsmål fordi når det har gått så lang tid, vet vi at konfliktnivået har eskalert så mye som det faktisk har. Fra Kristelig Folkepartis side vil vi bare understreke at vi mener det er riktig og viktig at en gjør denne jobben så raskt som mulig, for å kunne komme videre.

Et poeng jeg synes statsråden burde dvelt mer ved eller tatt opp i sitt innlegg, er dette med sannhets- og forsoningskommisjonen. Stortinget vedtok i forrige periode at vi ønsker et oppgjør med den fornorskingsprosessen og den uretten som er blitt begått mot bl.a. samene. Da var det viktig for Stortinget at en satte i gang et grundig arbeid som skulle se på historien og komme med tiltak, også tiltak for å se på hvordan en kan gjenopprette og gjøre opp for det som er blitt begått.

Det interessante i denne saken er at er det noe jeg har fått innspill på mange ganger – og jeg vet at kommisjonen også har fått tilbakemeldinger på det – er det at nettopp denne saken blir sett i lys av det historiske som har skjedd. Det mener jeg er viktig at regjeringa tar med seg i det arbeidet, for det dreier seg om saken og det som skjer der, men det dreier seg også om noe mye større enn bare det.

Fra Kristelig Folkepartis side er det ingen tvil om at vi trenger mer kraft, vi trenger næringsutvikling, vi ønsker mer bosetting, og vi ønsker flere arbeidsplasser i nord. Derfor er det utrolig viktig at vi lærer av denne saken, at det kommer på plass bedre regler og retningslinjer, og at en jobber på en mye bedre måte enn det som er blitt gjort. Den mye omtalte nasjonale vindmølleplanen, som ble skrinlagt i forrige periode, var et ønske om heller å kartlegge de arealene en mente var fornuftig å bruke til det. Det ble nok oppfattet som at det skulle bygges over alt, men å se på måter der man ekskluderer områder i større grad, og får det unna først, tror jeg kan være lurt.

Jeg må også si at jeg er bekymret for lignende saker som dette som allerede er bygd ut, eller som er i en byggefase. Derfor har jeg sett at dette er noe flere har vært opptatt av, og det forventer jeg også at statsråden holder et øye med.

Til slutt vil jeg komme innom innlegget til Sivertsen Næss, som jeg synes hadde mye bra i seg. Det er så viktig at med usikkerheten i den tida vi lever i nå, er ikke polariserende utspill eller oppgjør det riktige. Jeg vil også si det sånn at en skal heller ikke overforenkle denne saken. Jeg tror at i den tida vi er i nå, er det så viktig å prate sammen, det er så viktig å lytte til hverandre og prøve å tolke hverandre i rett mening. Derfor mener jeg det ikke er tida for plutselig å melde seg ut av internasjonale menneskerettighetskonvensjoner.

Jeg vil også si at vi har et ansvar for heller ikke å demonisere regjeringa og alt som er blitt gjort, eller bare kreve at det skal rives med en gang, for det er ikke det dommen har sagt. Overforenkling mener jeg heller ikke tjener saken. Det er godt mulig at resultatet blir at turbinene på Fosen må rives, men la oss eventuelt komme dit på en grundig og god måte, og så raskt som mulig. Er det én ting jeg er helt sikker på, er det at vi har handlet for seint, og der skal jeg legge et hovedansvar på regjeringa. Det burde kunne vært mulig å komme lenger, men nå er vi der, og jeg er helt sikker på at det absolutt ikke er siste gangen disse konfliktene kommer til å bli diskutert i denne salen. Dommen skal følges, og vi skal lære, men da må vi bygge bruer og snakke sammen, ikke bygge murer og skape mer avstand mellom grupper.

Statsråd Terje Aasland [13:11:51]: Takk for tilbakemeldingene. Jeg tror vi har mye å lære av prosessen som har vært, og som egentlig har ligget der siden tidlig på 2000-tallet – ikke minst gjennom de vedtakene som ble fattet i 2010 og 2013, og prosessen etterpå, som jeg også tror det er klokt å ta med seg videre. Det handler veldig mye om at en kan etablere en god og tillitsfull dialog basert på respekt og forståelse for ulikhetene og likhetene. Jeg tror det er viktig at en i størst mulig grad kan etablere tillit mellom eventuelle motsetninger. Det tror jeg er et grunnlag for det videre. Den prosessen – og når vi senere fram mot sommeren får resultatene fra sannhets- og forsoningskommisjonen – tror jeg kan gi oss veldig mye lærdom for ettertiden, lærdom som det er viktig at vi bygger prosesser og forvaltning på.

La meg understreke at regjeringens utgangspunkt i denne saken er veldig klart. Vi skal følge opp høyesterettsdommen slik at rettighetene til reindriftssamene på Fosen blir ivaretatt på en god måte. Det betyr at vi skal sørge for at vi gjør endringer – avbøtende tiltak eller andre forhold – som gjør at vi ivaretar reindriftens rett til å utøve sin kultur, og vi må gjøre det med utgangspunkt i at dette er en tradisjonsrik næring, en næring som har generasjonsperspektivet sterkt i seg, og der målet er at en skal kunne la arven gå videre til barn og barnebarn. Det målet må vi innfri, for det er ganske vesentlig i fortsettelsen at vi klarer å bygge tillit om det. Kanskje er den sterkeste lærdommen jeg har fått tilbakemelding på i prosessen jeg har vært i, møtet med reindriftsutøverne på Fosen, hvor det veldig tydelig ble sagt at det første avbøtende tiltaket vi kan gjøre, er å vektlegge reindriftseiernes kompetanse i det reinbeitedistriktet det er diskusjon om.

Det er mange som tar opp dette med 500 dager, og at en liksom har ventet på både juridiske og politiske avklaringer i disse 500 dagene. Det vil jeg si i utgangspunktet ikke er riktig. Vi startet arbeidet umiddelbart. Vi slo fast at konsesjonsvedtaket måtte omgjøres, og det har vært en prosess for å prøve å oppnå en størst mulig grad av enighet mellom vindkraftutbyggerne, reindriften og Sametinget for det utredningsprogrammet. At det har tatt lang tid, forstår jeg har vært veldig krevende, og det har heller ikke vært ønskelig at det skulle ta så lang tid, men en har bygd rammene rundt dette med i størst mulig grad å få til en enighet om dette utredningsprogrammet, som igjen danner basis for å konkludere med et nytt vedtak i saken.

Representanten Limi sier at Fremskrittspartiets ønske og Listhaugs utgangspunkt har vært å etterlyse en debatt. Når utgangspunktet for å etterlyse en debatt er at Fremskrittspartiet er imot at vi skal ha lover som gir bedre rettigheter til enkeltgrupper basert på etnisk opprinnelse, når en tar utgangspunkt i å fjerne det, synes jeg ikke det akkurat er en god invitasjon, i hvert fall ikke til en konstruktiv og verdig debatt i et spørsmål som er ganske krevende.

Representanten Marhaug sier at vi tar side i konflikten, for utbyggere i Øyfjellet, og man gjorde det i Fosen – blir det sagt. Jeg har lyst til å understreke at vi ikke verken på Fosen eller i Øyfjellet tar side i denne saken, men når det blir hevdet i rettsprosessen at vedtaket er ugyldig, er statens eneste mulighet for å gå inn og begrunne sitt konsesjonsvedtak at en påberoper seg retten til å være partshjelper. Det kan være et system som kanskje bør gjøres om for ettertiden. Vi tar som sagt ikke konkret side i noen av disse, men går inn som partshjelper for å begrunne forvaltningens vedtak.

Så var SV innom at disse nå driver uten gyldig konsesjon, men jeg understreker, og jeg sa det også i redegjørelsen: Vindkraftselskapene gjør ikke noe ulovlig. Vi må fatte et nytt vedtak – ja, det er riktig – men høyesterettsdommen betyr imidlertid ikke at konsesjonen til vindkraftverkene på Storheia og Roan har falt bort uten videre. Det er opp til regjeringen å følge opp dommen gjennom å fatte nye vedtak i saken, og det har jeg til hensikt å gjøre.