Torbjørn Vereide (A) [11:42:46] (ordførar for sak nr. 4): Eg vil bruke tida på sak nr. 4, menneskerettar for personar med utviklingshemming. Først og fremst har eg lyst til å takke medlemene i komiteen for eit godt samarbeid, sjølv om vi ikkje har klart å finne saman i alt. Vel så mykje ønskjer eg å takke for det enorme engasjementet som har vore, frå alt frå organisasjonar til enkeltpersonar, på høyring, utanfor høyring, i telefonsamtalar og i e-postar. Vi har Tom i NFU, Eva i FFO og Helene i NHO. Vi har Flemming i ASVL. Vi har deltakarar frå Fagforbundet, FO, KS og Løvemammaene. Det er veldig mange som har vist eit engasjement fordi dette påverkar livet og gjeld livet til så ufatteleg mange.

Ein ting har eg likevel lyst til å erkjenne at eg er litt lei meg for, og det er at vi ikkje hadde nokon med utviklingshemming på høyringa. Som saksordførar ønskjer eg å ta eit ansvar for det og seie at vi kollektivt berre må skjerpe oss og sørgje for at dei stemmene også skal bli høyrde i dei organa. Meir gledeleg, på den andre sida, var det å få delta i NFU-konferansen den 15. mars, der eit klart bodskap frå salen var at det må vere ei sterkare politisk deltaking frå folk med utviklingshemming. Det gjer meg glad – og dette er litt på sidelinja – at statsråd Anette Trettebergstuen og departementet har løyvd pengar til TV BRA, slik at dei kan dekkje valsendingar.

Eg rekk ikkje å ta alle poenga, men eg rekk nokre få. I denne meldinga tek ein opp retten til bustad. Det blir slått fast i CRPD-konvensjonen at folk må få lov til å velje kor dei vil bu, og kva kommune dei skal bu i, men praksis er ein heilt annan. Her legg regjeringa fram eit lovarbeid som vil styrkje ansvaret til kommunane på det bustadsosiale området. Der vil plikta til å oppfylle ein del av dette ansvaret bli styrkt. I samband med retten til utdanning er det nemleg slik at veldig mange opplever å bli underviste av ein assistent dersom dei har ei utviklingshemming. Komiteen er veldig tydeleg på at det er ein uhaldbar situasjon. Alle må få den kompetente opplæringa som dei har krav på.

Ein ting som vi har samla oss om, som er veldig viktig, er at alle må få ei vurdering når dei kjem seg gjennom vidaregåande skule. I dag er det nemleg slik at veldig mange sit igjen utan ei skriftleg vurdering av deltakinga i skulen. Det gjer det vanskeleg å kome ut i arbeid.

Eit poeng frå komiteen som eg òg har lyst til å ta opp, er lærarkandidatordninga, som har vore ei veldig vellukka ordning. Sjølv om vi ikkje har konkrete forslag til dette, ønskjer vi å vise til det som dei har fått til.

Kort og godt: Dette er eit omfattande arbeid med mange dimensjonar. Vi har ein stor jobb framfor oss, og den aktar vi å gjere.

Aleksander Stokkebø (H) [11:45:56] (ordfører for sak nr. 5): Som saksordfører for representantforslag 8:77 S er jeg glad for at komiteen så uttrykkelig deler målet om at alle skal ha like muligheter til å delta i samfunnet – enten det er på skole, jobb eller fritid – uavhengig av bakgrunn og funksjonsevne. Da må vi sørge for at den samlede økonomiske belastningen for folk med nedsatt funksjonsevne og deres familier ikke blir for høy, og at storsamfunnet stiller opp der det trengs.

Vi merker oss at regjeringen har satt ned et likestillings- og mangfoldsutvalg som skal kartlegge holdninger og utviklingstrekk i samfunn, økonomi og teknologi, og som skal gi en vurdering av politikken og virkemidlene på området. Vi har fått opplyst at utvalget skal levere sin utredning i mai, og komiteen tenker at det da er et bra tidspunkt, når den er lagt fram, for grundigere å vurdere økonomiske levekår og aktuelle tiltak for folk med nedsatt funksjonsevne og deres nærmeste familie.

Derfor er jeg veldig glad for at Høyres forslag i denne saken endte med en felles innstilling, som vi klarte å samkjøre oss om, der vi ber om at regjeringen i oppfølgingen av likestillings- og mangfoldsutvalget gjør en vurdering nettopp av de økonomiske levekårene og tiltak for personer med nedsatt funksjonsevne og deres nærmeste familie.

Med det ser vi fram til oppfølgingen og nye skritt på veien mot et samfunn med muligheter for alle. Så vil jeg komme tilbake med et innlegg om stortingsmelding nr. 8 og arbeidsinkludering.

Eivind Drivenes (Sp) [11:47:49]: Denne stortingsmeldingen er det mange som i lang tid har sett fram til at skulle komme. Det har dessverre vært sånn i det norske samfunn at utviklingshemmede, som er en stor gruppe i vårt land, ikke i tilstrekkelig grad har blitt sett, men heldigvis har utviklingen gått i riktig retning i mange år. Vi som har levd en tid, husker da HVPU-reformen kom, og den omveltningen det var for utviklingshemmede, men det har heldigvis gått framover siden da.

Utviklingshemmede er ikke en ensartet gruppe, her er variasjonene minst like store som ellers i samfunnet, men utviklingshemmede trenger litt hjelp for å kunne få et variert og godt liv. Det er viktig å tilrettelegge for at de kan gjøre en jobb, delta i fritidsaktiviteter og være sosiale – delta i samfunnet på lik linje med alle andre. Det at det er tilrettelagt med brukerstyrt personlig assistanse, BPA, er for mange en forutsetning for å delta i samfunnet.

For de fleste av oss er det å ha og eie egen bolig viktig, og så er det noen som velger å leie, men for utviklingshemmede har det nok dessverre ikke vært mulig i samme grad å eie egen bolig. På dette området er det nok behov for å gå videre med kommunene og sette dem i stand til å kunne tilby tilrettelagte boliger som de utviklingshemmede selv kan eie. Meldingen har ikke klare svar på dette, og derfor er det viktig alt nå å signalisere at stortingsmeldingen om boligpolitikk som kommer neste år, må klarlegge utviklingshemmedes rett til å eie egen bolig.

Kanskje det viktigste spørsmålet som vi ikke svarer ut i denne meldingen, er spørsmålet om CRPD, rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne, skal lovfestes, og hvordan det skal lovfestes. Det er nedsatt et ekspertutvalg som skal se på den juridiske inkorporeringen i norsk lov, og det er bra. Nå skal ekspertutvalget jobbe og se på dette og komme med en anbefaling. Det er ikke rett å konkludere foreløpig, men mitt personlige håp – jeg trenger ikke si at det er Senterpartiets – er at det blir tatt inn i Grunnloven for å gjøre det klarest mulig for de personene det gjelder, at de har like rettigheter som alle andre i samfunnet.

Kirsti Bergstø (SV) [11:50:13] (komiteens leder): Det er på høy tid at Stortinget får muligheten til å behandle en helhetlig sak om menneskerettighetene til mennesker med utviklingshemming. Utviklingshemmedes menneskerettigheter er under press og blir brutt på veldig mange livsområder.

Det er langt igjen til mennesker med utviklingshemming reelt sett har samme menneskerettigheter som andre. Inkorporering av CRPD i menneskerettsloven er viktig for at utviklingshemmede skal få grunnleggende menneskerettigheter og i større grad ta avgjørelser i sitt eget liv. Selvbestemmelse er et helt sentralt menneskerettslig prinsipp.

Vi må også huske at et menneske med utviklingshemming ikke er lik en annen person med samme diagnose. Tiltak og vedtak for en person må være tilpasset nettopp enkeltpersonen. Samtidig må vedtak gjort i Stortinget være forankret i menneskerettigheter som Norge har ratifisert eller tatt inn i menneskerettsloven.

I forbindelse med behandlingen av Meld. St. 8 har SV fremmet fem forskjellige forslag som handler nettopp om hvordan vi i bedre grad kan ivareta grunnleggende menneskeretter til personer med utviklingshemming, noe vi mener er nødvendig for å ta dette viktige området i riktige skritt framover.

Vi vet at flere av ytelsene som personer med funksjonsnedsettelser kan motta, har endret seg i løpet av de årene som har gått. Hvilke konsekvenser disse endringene har fått for økonomiske levekår for personer med nedsatt funksjonsevne, er ukjent. I tillegg er det innført endringer i ulike typer egenandeler som mottaker av statlige og kommunale tjenester betaler.

I en rapport fra SSB, som kom i 2022, om vedvarende lavinntekt, kommer det fram at siden 2012 har andelen med lavinntekt økt år for år. Det er ganske nedslående.

Dette er en del av bakteppet for at SV har fremmet et representantforslag om at det skal lages en offentlig utredning som skal belyse nettopp levekår for personer med nedsatt funksjonsevne og deres nærmeste familie. Dessverre ser det ikke ut til at Stortinget ønsker en sånn type utredning, men jeg er likevel glad for at komiteen er samlet om at det i oppfølgingen av likestillings- og mangfoldsutvalget skal gjøres en vurdering av de økonomiske levekårene.

Jeg tar opp forslagene SV er med på i begge sakene vi har til behandling.

Mímir Kristjánsson (R) [11:53:26]: I likhet med de aller fleste representantene her i salen er jeg glad for at vi nå får en slik stortingsmelding, og at vi ser på funksjonsnedsattes stilling i det norske samfunnet og hvilke lover, regler og ordninger som skal gjelde for dem. Men det nytter ikke bare at vi står her alle sammen og er veldig glade for at vi har dette oppe til behandling. Det må fortrinnsvis skje noe også, og det er en god del ting som gjenstår, selv etter den behandlingen vi har i dag.

For det første er det avgjørende at CRPD, den konvensjonen som vi har forpliktet oss til å følge, blir tatt inn i menneskerettsloven, akkurat som alle andre menneskerettskonvensjoner vi følger.

For det andre må vi sikre at de som har funksjonsnedsettelser, får velge den boformen de selv vil, og at de ikke presses til å bo sammen med noen de ikke vil bo med, eller til å bo på måter som de ikke ønsker. Det krever at Husbanken kommer på banen og hjelper dem som har funksjonsnedsettelser med dette, og det krever at staten er villig til å bruke penger på det.

For det tredje er arbeid ekstremt viktig for denne gruppen. De aller fleste med funksjonsnedsettelser vil jobbe så lenge de har muligheten til det, men de fleste av dem er inne i VTA – en eller annen form for varig tilrettelagt arbeid eller andre arbeidsmarkedstiltak – og da er det avgjørende at vi styrker og trapper opp satsingen på VTA. Derfor har Rødt lagt inn i sine alternative budsjetter mange hundre flere VTA-plasser. Derfor har vi vært opptatt av, sammen med bl.a. Høyre, at organisasjoner som HELT MED og den modellen som de står for, skal være med og tas inn i de offentlige ordningene, slik at flest mulig med funksjonsnedsettelser får et verdig og ordentlig arbeid.

Så vil vi støtte den andre saken vi behandler her, forslaget til SV, som jeg synes er veldig godt, om å kartlegge de vilkårene som de med funksjonsnedsettelser lever under, hvilke sosiale forhold de har, hva det koster for dem å overleve i en vanlig hverdag, og hvor mange av dem som kastes ut i en eller annen form for fattigdom bare fordi de har helseplager av et eller annet slag. Det er synd, synes vi, at det ikke får salens støtte.

Helt til slutt – og dette er litt hakk i plata, men det får ikke hjelpe: De aller fleste av dem som har alvorlige funksjonsnedsettelser i Norge, lever på en eller annen form for offentlig stønad eller ytelse, som regel uføretrygd, og hvis de trygdene er så lave at de ikke har råd til å betale strømregningen eller matregningen, hjelper det fint lite hvilke menneskerettskonvensjoner som er vedtatt. Så med fare for å gjenta meg selv: Noe av det viktigste vi kan gjøre for denne gruppen, er nok å få ytelsene i velferdsstaten opp på et levelig nivå.

Alfred Jens Bjørlo (V) [11:56:45]: Venstre er glad for stortingsmeldinga vi no har fått på bordet og kan handsame i Stortinget i dag. Dette er eit arbeid som blei sett i gang av regjeringa Solberg, som Venstre var ein del av, og som gledeleg nok er blitt vidareført i all hovudsak på ein god måte av den regjeringa som no sit. Dermed har vi no eit felles kunnskapsgrunnlag for å forsterke arbeidet overfor utviklingshemma slik at fleire blir sett, høyrde og kan leve eit godt liv. Vi har no eit betre utgangspunkt enn vi har hatt før, for å sikre at vi som samfunn kan arbeide strategisk og langsiktig for å lage eit godt samfunn òg for menneske med ulike typar utviklingshemjingar.

Venstre sit ikkje i arbeids- og sosialkomiteen, og difor har vi lagt fram nokre lause framlegg her i dag. Dei handlar om retten til personleg assistanse. For mange som lever med nedsett funksjonsevne, er retten til personleg assistanse heilt nødvendig for at deira menneskerettar skal bli varetekne. Det handlar om moglegheita til å delta i samfunnet, fridom i kvardagen og støtte til å leggje til rette for å leve eit så sjølvstendig og fritt liv som mogleg. BPA skal vere eit likestillingsverktøy som gjev makt over eige liv og bryt ned samfunnsskapte barrierar. BPA-ordninga skal bidra til at personar med assistansebehov skal kunne skaffe seg utdanning, vere i jobb, stifte familie og delta i fritidsaktivitetar og i lokalsamfunnet på linje med andre.

Mange av desse temaa handlar denne stortingsmeldinga om. Då er det, etter Venstre sitt syn, eit stort problem at ordninga per i dag ikkje fungerer etter føremålet. Retten til personleg assistanse er plassert i helselovgivinga og blir forvalta av kommunane. Menneske som tek imot BPA, fortel at dei f.eks. ikkje tør å flytte til ein annan del av landet for å ta utdanning. Det er klart at når det er så mykje utryggleik rundt ordninga, mistar BPA funksjonen og potensialet som ligg i ordninga. Då er ho ikkje god nok.

Om vi skal ha som ambisjon å sørgje for at menneskerettane til personar med nedsett funksjonsevne blir varetekne, må vi organisere retten til personleg assistanse på ein måte som gjer at det ikkje blir behandla som ei tradisjonell helseteneste. Dei som treng BPA, må kunne bruke assistansen når dei vil, til det dei vil, og bruke dei personane dei meiner er best eigna til å assistere dei.

I dag er det svært uheldige sider ved BPA-ordninga slik ho er, og slik ho blir praktisert ulike stader i landet. Dette er, etter Venstre sitt syn, ikkje godt nok. Difor fremjar vi i dag i salen tre framlegg om at retten til personleg assistanse blir teken ut av helselovgivinga og blir rettsfesta som ein individuell rett til tilrettelegging basert på likeverd og ikkje-diskriminering, at retten til personleg assistanse blir lagt under eit anna forvaltingsorgan enn det kommunale helsetenestetilbodet, og at retten òg gjeld etter fylte 67 år.

Med det tek eg opp framlegga frå Venstre.

Statsråd Anette Trettebergstuen [12:00:10]: Dette er en merkedag, for etter mange års venting kan vi her i salen endelig behandle meldingen om menneskerettighetene til personer med utviklingshemming.

Folk med utviklingshemming skal ha de samme rettighetene og mulighetene som alle andre til å delta i samfunnet, på like vilkår og uten diskriminerende barrierer. Arbeidet med denne meldingen ble startet av forrige regjering. Det viktige medvirkningsarbeidet, bl.a. med menneskerettsseminaret, der folk med utviklingshemming selv fikk dele sine erfaringer, kommer vi til å videreføre. Denne meldingen er også et godt eksempel på at selv vi politikere klarer å anerkjenne at en tidligere regjering har gjort et godt stykke arbeid, som vi har jobbet videre med. Her er det felles innsats.

Et viktig mål med meldingen er at personer med utviklingshemming ikke bare formelt sett skal ha rettigheter, men også opplever at deres rettigheter innfris, og at de har de samme mulighetene som andre.

Selvråderett og realisering av viljen til personen er et overordnet mål i alle vergemål. Endringene i vergemålsloven som trådte i kraft 1. april, er et godt første skritt i den helhetlige gjennomgangen som Stortinget har bedt om.

Regjeringen har vedtatt at vi skal inkorporere CRPD i norsk lov, og en juridisk ekspertgruppe utreder nå hvordan dette skal gjøres – ikke om, men hvordan. De skal særskilt vurdere inkorporering i menneskerettsloven. Denne utredningen skal være klar i løpet av året og utformes på en sånn måte at den kan sendes rett på høring. Vi merker oss komiteens tilrådinger, og regjeringen kommer selvsagt til å følge opp disse.

Når det gjelder Dokument 8-forslaget, er komiteens tilråding å vente til likestillings- og mangfoldsutvalget i mai har kommet med sin utredning før det gjøres en vurdering av de økonomiske levekårene og tiltak for personer med funksjonsnedsettelse. Det er en god vurdering, som jeg støtter.

Jeg vil avslutte der jeg begynte: Dette er en merkedag. Flere regjeringer og ikke minst Stortinget har jobbet godt med denne meldingen. Jeg vil takke komiteen for arbeidet som er gjort. Nå begynner den virkelige jobben: å gå fra prat til praksis.

Aleksander Stokkebø (H) [12:14:29]: Alle må få bidra, og da er det, som vi diskuterte i replikkordskiftet, vår jobb å senke terskelen for at arbeidsgiver gir folk sjansen og gjør de ansatte trygge til å være i og stå i jobb.

Derfor vedtok Stortinget at den tilrettelagte oppfølgingen for folk med utviklingshemming i varig tilrettelagt arbeid i ordinær virksomhet skal være av varig karakter. Regjeringen svarer på sin side med oppfølging i en innledende periode, f.eks. det første året, og at oppfølgingen så overlates til virksomheten selv. Det virker det altså som en er fornøyd med.

Regjeringen følger jo ikke opp Stortingets vedtak. Man innfører her altså et prøveprosjekt som strider mot all erfaring med hvordan man best lykkes med å få folk i jobb. Her snakker vi om folk som i utgangspunktet står lenger fra arbeidslivet, men som kan mestre det hvis de får tilstrekkelig god og omfattende oppfølging fra en jobbspesialist. Noen ganger trengs det gjennom hele yrkeskarrieren.

Regjeringen viser til at de vil ha en beredskap hvis noe skjer, men det viser i grunnen bare manglende forståelse for hvordan god oppfølging av denne gruppen fungerer. Det holder ikke å rykke inn med oppfølging først når problemene allerede har vokst seg store. Da vil det ofte allerede være for sent, ikke minst fordi den som da rykker inn, ikke har opparbeidet seg gode nok relasjoner til og kunnskap om arbeidstaker og arbeidsgiver. God oppfølging forutsetter at jobbspesialisten og den som følger opp, er jevnt nærværende og kan fange opp utfordringene mens de ennå er små og håndterbare.

Kontroll- og konstitusjonskomiteen har slått fast at regjeringens oppfølging er for dårlig, og det gjør også vi i dag. Bare så det er tindrende klart: Vi ber ikke om et prøveprosjekt. Vi presiserer i vedtaket hva vi ber om. Vi ber om regelendringer for å gi personer med utviklingshemming i VTA-O varig oppfølging, uavhengig av hvilket fylke de bor i, for det må ha et omfang tilsvarende det som praktiseres i Helt Med-modellen. Oppfølgingen må også kunne gis av andre enn Nav, f.eks. Helt Med eller vekst- og attføringsbedriftene, som gjør en glimrende jobb. En praktisk måte å gjøre det på, som ikke koster en krone, er at en bruker tilskuddet som i dag går til bedriftene, til heller å gi styrket oppfølging av arbeidstaker og arbeidsgiver. Det er også i tråd med de innspillene og behovene vi får fra arbeidsgiverne.

Nå skal regjeringen komme tilbake med sin oppfølging av dette vedtaket i statsbudsjettet for 2024, og det er det mange som har store forventninger til.

Torbjørn Vereide (A) [12:17:38]: Når eg høyrer debatten, ordbruken i debatten, og les litt i merknadene, får eg litt inntrykk av at representantane frå Høgre prøver å framstille det som at alt var bra under Høgre-styret, og at alt er forferdeleg dårleg under Arbeidarparti-styret. La oss vere litt rause med kvarandre. Eg ser opptil fleire ting som har skjedd i det førre borgarlege styresettet som har vore positivt, og eg ser òg fleire positive ting som skjer no. Det som vi ikkje har kome i mål med, har vore ein svikt på tvers av partifargane. I staden for å leike «blame game», glorifisere seg sjølv og demonisere den andre, trur eg vi kan vere litt ærlege på at ingen av partia har lykkast i tilstrekkeleg grad på dette området. Eg trur at det er på høg tid at vi får eit kollektivt løft, der vi løftar saman.

Det skal òg vere sagt at denne regjeringa, partia som styrer, er opptekne av å få styrkt oppfølginga av dei bedriftene som tek inn folk. Det er noko vi jobbar med. Seinast for veldig kort tid sidan – eit par veker sidan – besøkte eg nokre bedrifter som jobbar med dette. Vi får inn mange innspel, og dette er noko vi tek på største alvor.

Så har eg lyst til å ta tak i noko som ikkje har blitt teke opp i debatten fram til no. Her presenterer eg ikkje ei løysing, men eg har lyst til å peike på eit problem som opptil fleire nemnde for oss – både i gangen og inne i høyringa. Jungelen av tiltak og instansar som pårørande må forhalde seg til, gjer i dag at det blir veldig belastande å vere mamma og pappa, vere ein forsørgjar, for nokon som har ei utviklingshemming. Dette er noko som vi kollektivt må ta på største alvor – sjå korleis vi kan gjere koordineringsansvaret til dei pårørande enklare og meir overkomeleg, sånn at folk ikkje endar opp med å måtte bruke all kapasitet, alt overskot, på det. Vi må ikkje risikere at det fortset som i dag, at veldig mange går glipp av tiltaka og støtteapparatet som familiane og den enkelte utviklingshemma har rett på.

Så er det eitt tema til, og det er det som går på retten til vern mot utnytting, vald og misbruk. Det er nemleg sånn at personar med utviklingshemming er meir sårbare for den type overgrep, den type utvikling. Der føregår det no heldigvis eit veldig viktig program som heiter VIP-programmet, som gjer fleire i stand til å møte dette på ein tryggare måte. Sånne tiltak treng vi endå meir av. Dette arbeidet er berre så vidt begynt, men det må vi løfte, på tvers av partifargane.

Tuva Moflag (A) [12:20:55]: Jeg vil egentlig begynne der representanten Vereide slapp, for dette vil jeg si var årets sterkeste høring i arbeids- og sosialkomiteen. Jeg vil formulere det med en enkel, men veldig sterk setning som ble sagt i høringen: Det handler om friheten til ikke å bli voldtatt. Det er en ganske sterk og beskrivende setning for hva dette handler om. Det handler om at man får kompetanse til å forstå når man skal si nei.

Jeg synes dette har vært et svært viktig arbeid, så jeg har egentlig først og fremst tegnet meg for å si takk. Jeg kan starte med – for å være litt raus, som representanten Vereide oppfordret til – å takke den tidligere regjeringen som startet arbeidet, takke statsråd Anette Trettebergstuen som har lagt fram denne viktige meldingen, og takke begge saksordførerne for jobben som er gjort. Det har vært et veldig grundig arbeid og en god inkludering på tvers, vil jeg si.

Så har jeg lyst til å sende en hilsen til en som sitter på galleriet, nemlig Cato Brunvand Ellingsen fra SV. Han er en utrettelig forkjemper for rettighetene til denne gruppen. Han var forslagsstiller i det ene forslaget som vi behandler i dag, da han var inne som vara på Stortinget, og han skulle nok aller helst vært i salen nå. Jeg synes det er prisverdig at han sitter på galleriet og vier denne saken og denne gruppen den oppmerksomheten de fortjener.

Aleksander Stokkebø (H) [12:22:42]: Når det gjelder kommentaren fra en kollega i Arbeiderpartiet, tror jeg det er mye vi er enige om også. Det er mye som var utfordringer under forrige regjering, og det er mye som er utfordringer nå. Mye bra ble gjort av forrige regjering, og jeg skal strekke meg til å si at det er elementer av ting som denne regjeringen gjør, som også er bra. Det er ganske sikkert mye bra.

Vi deler selvfølgelig en del av de felles målene for å få flere inn i arbeidslivet, men av til kan det være på sin plass med lite grann kritikk. Når Stortinget eksplisitt ber om en varig oppfølging av folk med nedsatt funksjonsevne utenfor arbeidslivet, som skal prøve seg i arbeidslivet, ber vi om en varig ordning. Da ber vi ikke om en oppfølging i ett år, og så er det slutt. Vi ber om en varig ordning – av en grunn. Når vi ber om regelendringer, ber vi om regelendringer, ikke et prøveprosjekt – av en grunn. Når regjeringen har fulgt opp dette, skal jeg og Høyre være de første til å omtale det i solide og rosende ordelag. Det gleder vi oss til.

I rosens ånd vil jeg i denne saken også rose SV for et forslag om opptrapping av antallet varig tilrettelagte jobber, som vi har klart å bli enige om. Jeg vil selvfølgelig gi honnør til Cato Brunvand Ellingsen på galleriet, som har vært en forkjemper både for situasjonen til funksjonshemmede og deres familier og for å få flere i jobb. Takk til alle for innsatsen. Takk til komiteen for samarbeidet, og ikke minst takk til Helt Med for den jobben de gjør.