Hans Inge Myrvold (Sp) [10:02:15]: (ordførar for saka): Som saksordførar vil eg innleiingsvis takka komiteen for arbeidet med denne lovsaka. Lovforslaget handlar om ei endring i helsepersonellova § 71 om at departementet i enkeltsaker skal kunna overta utøvinga av statens partsstilling når Statens helsepersonellnemnd sine vedtak er bringa inn for domstolane. Paragraf 71 fyrste ledd nytt fjerde punktum vil med dagens fleirtal lyda:

«Departementet kan i enkeltsaker overta utøvelsen av statens partsstilling.»

Det er viktig for meg som saksordførar og på vegner av heile komiteen å vera tydeleg på at dette er og skal det vera eit snevert høve til. Det er berre i heilt spesielle tilfelle det vil vera aktuelt å bruka nemnde lovparagraf. Det vil gjelda saker som reiser prinsipielle spørsmål om lovtolking eller Noregs internasjonale forpliktingar, eller der avgjerda kan få store praktiske eller økonomiske konsekvensar for godkjenningsordninga eller helse- og omsorgstenesta.

Det er òg viktig å trekkja fram viktigheita av at helsepersonellnemnda er uavhengig, og at det ikkje skal kunna rokkast ved ved denne lovendringa, slik det kjem fram av same lov, § 69 fyrste ledd. Det er berre domstolen som kan overprøva nemnda sitt opphavlege vedtak og ikkje partseigaroverføringa i sak.

Dette baserer seg samla på tydelege innspel til komiteen i arbeidet med lovproposisjonen, og difor har ein samla komité også vore tydeleg i merknadene i saka. Eg legg til grunn forarbeidet og dei vurderingane som er gjorde av Helse- og omsorgsdepartementet i vurdering og bruk av føreslått lovendring.

Bak tilrådinga står Arbeidarpartiet, Høgre og Senterpartiet, og eg reknar med at dei som har eit anna eller kompletterande syn i saka, ber det fram her frå talarstolen.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [10:04:41] (komiteens leder): Høyre anerkjenner i denne saken Helse- og omsorgsdepartementets behov for å avklare hvor langt helsepersonellnemndas uavhengighet rekker med hensyn til utøvelsen av statens partsstilling når klager på vedtak i nemnda bringes inn for domstolene. Høyre mener regjeringen grunngir forslaget til lovendring på en fornuftig måte: at det skal være mulig for departementet å være partsutøver i saker som fremmes. Høyre mener også regjeringen tydelig fremhever at overtakelse av statens partsstilling ikke betyr at departementet avgjør saken eller endrer nemndas vedtak. Dette vil det fremdeles bare være domstolene som kan gjøre, eventuelt helsepersonellet selv dersom det inngås forlik.

For Høyre tillegges det også stor vekt at departementet tilbakeviser at overtakelse av statens partsstilling vil undergrave uavhengigheten til helsepersonellnemnda.

Høyre har likevel respekt for at flere av høringsinnspillene uttrykker motforestillinger mot endringen. Vi mener likevel det bør være mulig, og at det er riktig å avklare tydelig, at departementet kan være partsutøver, særlig i saker som fremmes for domstolene og som har stor prinsipiell betydning – fordi det i slike saker ofte dreier seg om tolkning av norske og EØS-rettslige regler – og der domsavgjørelse skaper forventninger hos søkere og presedens for Helsedirektoratets vedtak.

Høyre mener det hadde vært en fordel om det fremkom direkte i lovteksten at dette er ment å være en snever hjemmel som bare skal brukes i prinsipielle saker, men vi viser til hvordan dette er skildret i forarbeidene. Vi vil understreke at det er det Høyre legger til grunn for å støtte lovendringen.

Bård Hoksrud (FrP) [10:06:37]: Jeg mener det er viktig at vi sikrer helsepersonellnemndas uavhengighet. Dette er kanskje ikke saken som skaper de store reaksjonene med demonstrasjoner og fakkeltog, men saken er viktig for dem den gjelder, ikke minst fra et prinsipielt perspektiv. Helsepersonellnemnda er nemlig et uavhengig organ som behandler klager på vedtak fra Statens helsetilsyn.

At staten, ved departementet, skal ta over en partsstilling i nemnda, er selvfølgelig helt galt. Det fjerner uavhengigheten som folk fortjener når de påklager vedtak. Jeg mener det er viktig at vi politikere tar kampen for den lille mannen mot den store staten. Folk skal ikke bli møtt med en mur av byråkrati og jurister som motarbeider dem i møte med staten. Ved å vedta denne saken er det nettopp det vi gjør.

Ikke nok med at forslaget frarøver helsepersonellnemnda sin uavhengighet, det er også svært dårlig begrunnet. Formuleringene er ulne, og det er nærmest slik at staten kan ta over partsstilling i de saker de selv ønsker. Begrunnelsen nevnes ikke. Derfor har det kommet flere negative og skeptiske innspill til saken.

Loven er tydelig på at helsepersonellnemnda skal være uavhengig. I flere av høringsinnspillene slås det fast at endringene som foreslås, vil undergrave uavhengigheten til nemnda. Jeg mener det er synd at regjeringen er med på å så tvil om helsepersonellnemndas uavhengighet med dette lovforslaget. Her er både SV og Rødt enig med undertegnede – jeg sa jeg skulle si det så ikke alle behøver å gå opp og si det samme. Jeg håper derfor at Stortinget tar til fornuft og sikrer helsepersonellnemndas uavhengighet ved å stemme imot dette forslaget.

Irene Ojala (PF) [10:08:24]: Når Pasientfokus i dag ikke stemmer for regjeringens forslag til endring i helsepersonelloven, er det fordi vi mener at regjeringen i proposisjonen ikke begrunner godt nok hvorfor denne endringen er nødvendig. Pasientfokus mener Stortinget skal være veldig forsiktig med å vedta lovendringer som kan få uheldige konsekvenser, og vi er ikke overbevist om at dette er en endring som bør gjøres. Av den grunn stemmer vi altså imot lovforslaget i dag.

Statsråd Ingvild Kjerkol [10:09:01]: Jeg vil understreke at departementet med dette lovforslaget ikke har til hensikt å overta utøvelsen av statens partsstilling i mange tilfeller, men jeg ønsker å klargjøre at departementet har muligheten.

Som nevnt i proposisjonen er dette i praksis bare aktuelt i spesielle tilfeller, i første rekke der resultatet vil ha generell betydning utover det konkrete resultatet for helsepersonellet saken gjelder. Dette er særlig tilfelle der saken reiser prinsipielle spørsmål om lovtolkning eller Norges internasjonale forpliktelser, eller der avgjørelsen i saken kan få store praktiske eller økonomiske konsekvenser for godkjenningsordningen eller helse- og omsorgstjenesten. Enkeltavgjørelser kan skape presedens.

Kjernen i helsepersonellnemndas uavhengighet er at instruksjonsmyndigheten er avskåret hva gjelder nemndas faglige vurderinger og vedtaksmyndighet i klagesaksbehandlingen. Departementet kan ikke instruere nemnda om innholdet i avgjørelser eller saksbehandling i den enkelte klagesak. Departementet kan heller ikke selv fatte vedtak i klagesaken eller omgjøre nemndas vedtak. Dette endres ikke med lovforslaget.

Derimot bør departementet kunne handle på vegne av staten når saken står for domstolene, særlig i de unntakstilfellene der departementet ser behov for det som et ledd i styring av saksområdet samlet sett. Dette omfatter bl.a. spørsmålet om hvorvidt en dom skal ankes. Det er ikke tale om at departementet skal omgjøre nemndas vedtak etter helsepersonelloven, men om å kunne bringe domstolens avgjørelse inn for ny vurdering hos en høyere rettsinstans.

Fram til 2018 ble søksmål om nemndas vedtak rettet mot staten ved departementet. Da Helseklage overtok som sekretariat, var det hensiktsmessig med verneting i Bergen og at søksmål rettes mot staten ved nemnda, slik at sakene ikke behøvde å gå via departementet. Det var praktiske hensyn som begrunnet denne endringen, ikke prinsipielle betraktninger om nemndas uavhengighet

Jeg er glad for at komiteens flertall støtter lovforslaget, og jeg mener at det ikke er grunn til å være bekymret for helsepersonellnemndas uavhengighet.

Cecilie Myrseth (A) [10:12:19] (ordfører for saken): Jeg vil takke medlemmene i komiteen for samarbeidet i saken. Komiteen har ikke fått noen høringsinnspill, men vi har fått flere innspill etter høringsfristen.

Saken handler om å forenkle og forbedre registrering av ventetid og pasientforløp i spesialisthelsetjenesten. I tillegg er det en rekke forslag om korrigeringer i lovverket, opprydninger og forenklinger. Jeg regner med at representantene vil bruke anledningen til å fremme sine synspunkter i debatten, så jeg bruker tiden på å presentere Arbeiderpartiets syn.

Arbeiderpartiet støtter proposisjonen sånn den er foreslått fra regjeringen. Arbeidet med dette startet under den forrige regjeringen og har vært godt utredet og sendt ut på bred høring. Dagens ordning for venteliste med to frister, en for oppstart av utredning og en for oppstart av behandling, kan gi uheldige insentiver. Vi risikerer at pasientene i større grad enn det som er medisinsk nødvendig, får satt en frist for oppstart av utredninger framfor oppstart av behandling. Helsedirektoratet har dokumentert en uønsket variasjon i praksis for registrering og fastsettelse av frister, og sånn kan det ikke være.

Forslaget vil gjøre praksisen for føring av venteliste likere over hele landet og sikre at vi får en mer reell oversikt over ventetidene i helsetjenesten. Endringene vil ikke føre til at pasienter må vente lenger, eller til at pasientene får svakere rettigheter, men ventelistene vil kunne brukes på en bedre måte for å styre tjenestene og til å sammenligne tjenestene på tvers. På den måten kan vi få ned antall fristbrudd og skape en bedre tjeneste for pasientene.

Pasient- og brukerrettighetsloven er en av de viktigste lovene for norske pasienter. Det har derfor vært et mål at loven er lett å forstå både for pasienter og for helsepersonell. Loven har vært endret 93 ganger siden den ble vedtatt i 1999, nå blir det 94. Jeg er derfor glad for innspillet fra Kreftforeningen og 22 andre pasient- og brukerorganisasjoner om at det er behov for en full gjennomgang av lovverket. Det er Arbeiderpartiet enig i. Selv med forenklinger som vedtas i dag, er det fortsatt behov for forenklinger og forbedringer i framtiden.

Med det tar jeg opp forslaget Arbeiderpartiet er med på.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [10:15:14] (komiteens leder): I denne saken har vi i Høyre merket oss alle de innkomne innspillene, både dem fra da departementet under vår tid sendte det ut på høring, og de innspillene vi har fått i behandlingen av saken i komiteen. Det er innspill som advarer mot endringene som regjeringen foreslår, når det gjelder å oppheve skillet mellom fastsettelse av tidspunkt for oppstart av utredning og oppstart av behandling i spesialisthelsetjenesten.

Mange mener, og Høyre deler den oppfatningen, at det mangler et mer helhetlig forslag for hele pasientforløpet, og at det enkeltstående forslaget vil bidra til å svekke pasienters rettigheter. Det er også grunn til å tvile på at forslaget vil avhjelpe utfordringene i praksis, men at det heller vil bidra til å svekke de formelle pasientrettighetene. I et fellesinnspill fra 23 organisasjoner til komiteen uttrykkes det en alvorlig bekymring for forslagene i proposisjonen. Organisasjonene sier:

«Forslaget innebærer en oppheving av skillet mellom tidspunkt for utredning og tidspunkt for behandling, og vil i realiteten frata alvorlig syke pasienter en viktig sikkerhetsventil for å hevde sin rett ved fristbrudd når systemet unntaksvis svikter.»

For Høyre veier det tungt at det er bekymring for at forslaget vil svekke forutberegnelighet, trygghet, etterprøvbarhet og kontrollmulighet for pasientene. Høyre vil derfor ikke støtte regjeringens forslag. Tvert imot har komiteens flertall, alle utenom Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV, samlet seg om å sende lovforslaget tilbake til regjeringen og ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med et helhetlig forslag som sikrer helheten i pasientforløpet, og som ivaretar pasientenes rettsstilling.

Selv om det er grunn til å tro at regjeringspartiene og støttepartiet SV vil danne flertall for regjeringens forslag i dag likevel, er det et viktig signal å merke seg at hele resten av Stortinget mener regjeringen bør komme tilbake til Stortinget med et mer helhetlig forslag. Det er synd at ikke regjeringen velger å lytte til et så bredt og tverrpolitisk signal her i Stortinget, særlig når komiteens flertalls synspunkt får svært bred støtte i innspillene i høringen.

Det er lov til – og noen ganger er det ganske fornuftig – å lytte for en mindretallsregjering når et så stort flertall på Stortinget ber regjeringen tenke seg om en gang til. Vi har ennå ikke votert, så muligheten ligger der fortsatt.

Hans Inge Myrvold (Sp) [10:18:08]: Lovbehandlinga av denne saka tek utgangspunkt i tre viktige hovudforslag. Samla vil dette tydeleggjera både rettar og faktiske og praktiske forhold knytte til korleis spesialisthelsetenesta skal følgja opp pasientar.

Det er viktig og naudsynt å ha tydelege krav som ikkje gjev uvisse for tilsette i tenester, men ikkje minst for pasientane, som skal få gode behandlingsforløp. Samstundes bør dette også vera med på å forenkla kvardagen til dei same gruppene og sikra betre oversikt og transparens i tenesta.

Det er nettopp oppheving av skiljet mellom tidspunkt for oppstart av utredning og oppstart av behandling som er av veldig definerande karakter i lovforslaget. Helsedirektoratet peika på dette i ein rapport attende i 2017, «Utredning av ventetidsregistrering i spesialisthelsetjenesten». Her kom det tydeleg fram at praksis i og mellom helseføretak var ulik, noko som igjen har resultert i mangelfull eller ikkje tilstrekkeleg rapportering, og i ei undergraving av likeverdige helsetenester. Eg er trygg på at Stortingets lovvedtak i dag vil gje oss alle tydelegare rammer.

Samstundes er det viktig for meg å vera tydeleg i dei forholda som omhandlar endringar i pasient- og brukarrettslova. Fleire innspel, frå bl.a. Kreftforeningen, peikar på at lova framleis har eit stort potensial i å gjera seg betre forstått for pasientar og tilsette. Det er difor avgjerande at endringane knytte til oppheving av tidsskilje får god forankring og forståing i heile spesialisthelsetenesta. Dette er for at det ikkje skal vera nokon tvil om dei faktiske pasientrettane som her blir formidla gjennom lov.

Det vil nok vera eit behov for å ha ein meir heilskapleg gjennomgang av pasient- og brukarrettslova nettopp basert på å gjera innhaldet meir forståeleg for alle partar.

Avslutningsvis: Synet til fleirtalet i komiteen på dagens fristbrotordning er særs viktig. Frå Stortingets side legg ein ein tydeleg marsjordre om å setja i gang eit arbeid for å vurdera endringar og eventuelle lovendringar for å unngå at pasientar går i lange, dyre og sviktande pasientforløp hjå private leverandørar som følgje av fristbrot. Dagens fristbrotordning kan ikkje ha tilfredsstillande måloppnåing, gjeve at denne i dag er utanfor all kontroll når det gjeld økonomi i helseføretaka.

Lang og dårleg tilrettelagd behandling, og for høge prisar frå fristbrotaktørane, er med på å uthola helsetenesta. Difor er både lovsaka og framhaldet til den eit stort steg i riktig retning.

Morten Wold (FrP) [10:21:17]: Jeg skal fatte meg i korthet.

Fremskrittspartiet er bekymret for dette forslaget og viser til fellesinnspillet som er kommet fra 23 ulike organisasjoner. De er alvorlig bekymret for at forslaget vil bety store inngrep i pasienters og brukeres rettigheter, uten at konsekvensene er godt nok utredet. Når så mange uttrykker skepsis til disse forslagene, mener Fremskrittspartiet det må tas på alvor.

Organisasjonene uttrykker også bekymring for at det kan bli enda vanskeligere å synliggjøre ventetid og fristbrudd for pasientbehandling dersom dette forslaget vedtas. Det er uholdbart dersom det skulle bli konsekvensen av vedtak i denne saken. Derfor kommer ikke Fremskrittspartiet til å støtte forslaget.

Marian Hussein (SV) [10:22:18]: Det er viktig at vi vedtar lover som understøtter gode pasientforløp og ikke fører til unødvendig merarbeid eller er til hinder for god planlegging i spesialisthelsetjenesten. Det bør også være et mål å minimere unødvendig byråkrati og administrasjon i spesialisthelsetjenestens arbeid med gode pasientforløp. For mange detaljerte rettighetsbestemmelser som skal regulere pasientforløpene, kan ta søkelyset vekk fra helsepersonellets primæroppgaver.

Jeg merker meg at flere her viser til de innspillene komiteen fikk i behandlingen av denne saken. Jeg vil også minne om at det kom 41 høringssvar da departementet hadde denne saken til høring, hvorav flertallet var positive. Jeg vil sitere pasient- og brukerombudenes uttalelser:

«Pasient- og brukerombudene uttaler at dagens ordning med et skille mellom rett til utredning og rett til behandling har vist seg å være vanskelig å forstå for pasientene og vanskelig å praktisere for spesialisthelsetjenesten. De mener at oppheving av skillet kan bidra til mer forutsigbarhet for pasientene, enklere arbeid med rettighetsvurderinger for spesialisthelsetjenesten og en mer enhetlig registreringspraksis som igjen skal bidra til å sikre pasienter likeverdige helsetjenester.»

Det er også viktig å merke seg at Norsk psykologforening støtter departementets forslag og skillet mellom utredning og behandling, og sier at

«dette er i tråd med god psykologfaglig tenkning og god praksis. Psykiske lidelser og rusmiddellidelser er komplekse tilstander, og det er individuell variasjon når det gjelder hjelpebehov og hva som kjennetegner effektiv og god behandling».

Dette er innspill som vil sørge for at våre helsetjenester blir bedre i stand til å ta gode beslutninger, men som også vil styrke helsetjenestene våre, som i veldig lang tid har slitt med å avklare disse juridiske overgangene.

Irene Ojala (PF) [10:25:11]: Jeg skal bare gi en kort merknad også i denne saken.

For Pasientfokus er det alltid viktig å stille spørsmålet: Hva er best for pasientene? I denne saken har ulike organisasjoner vært bekymret for at pasienter og brukere med denne lovendringen kan få svekkede rettigheter. Pasientfokus stemmer ikke for regjeringens forslag til endring i pasient- og brukerrettighetsloven fordi vi ikke er overbevist om at lovendringen vil være til pasientens beste. Vi mener derfor det er fornuftig at Stortinget ber regjeringen komme tilbake med et bedre og mer helhetlig forslag som vil sikre helheten i pasientforløpet, og som vi alle kan være trygge på vil styrke og ikke svekke pasientenes rettsstilling.

Statsråd Ingvild Kjerkol [10:26:09]: Proposisjonen inneholder tre hovedforslag til endringer i pasient- og brukerrettighetsloven.

Jeg foreslår å oppheve skillet mellom fastsettelse av tidspunkt for oppstart av utredning og oppstart av behandling ved vurdering av henvisninger til spesialisthelsetjenesten. Skillet kan ofte være uklart og føre til vanskeligheter med å konkludere entydig. Funn viser at helsepersonells forståelse og praksis varierer.

Opphevingen vil gjøre det enklere å få en mer enhetlig praksis knyttet til oppstarten av helsehjelpen i spesialisthelsetjenesten på regionalt og nasjonalt nivå. Samtidig vil den bidra til å redusere faren for uheldige vridningseffekter og andre prioriteringer enn hva helsefaglige vurderinger tilsier. Den vil også kunne føre til at ventelistestatistikken gir et enda mer presist bilde av reell ventetid. Opphevingen vil dessuten bidra til at de viktige rettighetene knyttet til oppstart av helsehjelpen i spesialisthelsetjenesten blir enklere å forstå og forholde seg til, og dermed at det blir enklere å sikre ivaretakelsen av dem. Avslutningsvis vil jeg framheve at opphevingen vil bidra til å redusere unødvendig merarbeid og gi helsepersonell tillit samt mer tid og ressurser til det aller viktigste: å yte selve helsehjelpen.

Jeg foreslår videre omformuleringer og omstruktureringer av reguleringen av pasientrettighetene knyttet til pasientforløpet i spesialisthelsetjenesten. Flere høringsinstanser har påpekt at dagens regulering er en egen utfordring. Disse endringene er ikke materielle, men viktige fordi de presiserer, klargjør og tilgjengeliggjør disse sentrale pasientrettighetene, både for pasientene og helsepersonellet. Jeg foreslår også å innføre de overordnede og viktige kriteriene for rett til helsehjelp i spesialisthelsetjenesten i loven.

Forslagene i lovproposisjonen inngår i et større arbeid for å forbedre pasientforløpene. Forslagene er i tråd med dette arbeidets mål om å unngå ytterligere rettsliggjøring og å forenkle og klargjøre dagens pasientrettigheter.

Pasientrettighetene bør være enklest mulig utformet, samtidig som de gir nødvendige og tilstrekkelige rettslige garantier og bidrar til likeverdige og gode pasientforløp. Jeg mener at disse lovforslagene bidrar til det.

Bård Hoksrud (FrP) [10:33:04]: Representanten Myrseth viste til at dette er 94. gang vi endrer loven. Ja, det er riktig – vi skal endre lover når de ikke er sånn de bør være. Men jeg synes det er litt trist at representanten Hussein fra SV egentlig ikke vil lytte når det kommer gode innspill til komiteen. Selv om det var litt for sent, kom det gode innspill fra både Legeforeningen og 23 andre organisasjoner, deriblant Kreftforeningen. Statsråden sier hun er glad for at det kommer innspill fra Legeforeningen og de 23 andre organisasjonene, men at man ikke har tenkt å ta hensyn til det. Da synes jeg det er viktig faktisk å vise til hva disse organisasjonene påpeker i sine høringsinnspill:

«Forslaget innebærer en oppheving av skillet mellom tidspunkt for utredning og tidspunkt for behandling, og vil i realiteten frata alvorlig syke pasienter en viktig sikkerhetsventil for å hevde sin rett ved fristbrudd når systemet unntaksvis svikter. Oppsummert er vi bekymret for at forslaget:

• – avskaffer pasientrettigheter uten å ivareta pasientene på en forsvarlig måte

• – prøver å løse organisatoriske utfordringer ved å avskaffe pasient- og brukerrettigheter

• – gjør et vanskelig regelverk enda vanskeligere.»

Dette er bekymringer som i hvert fall jeg er opptatt av for å ivareta og sikre pasientenes rettigheter på en god måte. Jeg trodde og forventer vel egentlig at alle i denne salen er enige om at det handler om at vi ønsker at pasientrettighetene skal styrkes og være best mulig og enklest mulig å forholde seg til. Det er litt trist at SV, som sitter på vektskålen her, nå sørger for at man gjennomfører noe som både Kreftforeningen og 22 andre organisasjoner pluss Legeforeningen er svært kritiske til.

Jeg håper SV tenker seg om en gang til før vi skal stemme litt senere i dag, og faktisk støtter mindretallet og sørger for at saken blir sendt tilbake for å få en enda bedre gjennomgang og sikre at vi får en bedre lov som ivaretar pasientrettighetene på en enda bedre måte. Det er i hvert fall Fremskrittspartiets utgangspunkt.

Truls Vasvik (A) [10:36:01] (ordfører for saken): Denne saken er om et representantforslag om å ha en full gjennomgang av Norsk pasientskadeerstatning, NPE. Først må jeg takke komiteen for et godt samarbeid. Det er avholdt skriftlig høring i saken, hvor det kom fem høringssvar, og statsråden har gitt sine vurderinger i et brev av 23. januar 2023. Komiteens tilråding er ikke enstemmig, og jeg forutsetter derfor at de ulike partiene redegjør for sine respektive syn.

Arbeiderpartiet er klar på at alle som har rett på det, skal få erstatning, og at det skal skje uten unødvendig lang saksbehandling. Over tid har pasientskadeordningen vært i fokus. Blant annet hadde Riksrevisjonen en undersøkelse i 2020 der de konkluderte med at saksbehandlingstiden var for lang. De ulike organisasjonene som har avgitt høringssvar, tar opp ulike problemstillinger og praktisering av regelverket, uten at det er entydige konklusjoner i disse.

Vi i Arbeiderpartiet er tilfreds med at statsråden allerede i mai i fjor – og det var lenge før denne saken ble løftet i denne sal – tok initiativ til et møte med Advokatforeningen, Norsk pasientskadeerstatning og Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten. Det resulterte i at det skal være årlige kontaktmøter mellom Norsk pasientskadeerstatning og Advokatforeningen for å sikre at arbeidet er tilfredsstillende, og at det blir mulighet for å drøfte spesifikke problemstillinger på et fast grunnlag.

La meg gjenta dette: Det er for Arbeiderpartiet viktig og uomtvistelig at pasienter skal få den erstatningen de har krav på etter norsk lov, og det skal ikke ta lengre tid enn nødvendig, men det er også viktig å ikke sette likhetstegn mellom god saksbehandling og rask saksbehandling, noe også Pasientskadeforeningen påpeker i sitt høringssvar. Sakene har ulik kompleksitet, og vi frykter derfor at en absolutt makstid kan virke mot sin hensikt og medføre at sakene ikke får riktig avgjørelse.

Tallene viser at det går i riktig retning. Saksbehandlingstiden går ned. Gjennom vår tidligere behandling av Prop. 8 L for 2022–2023 den 21. februar er klageadgangen og saksbehandlingen ved klager i pasientskadesaker styrket. Alt er derimot ikke rosenrødt. Derfor er statsråden opptatt av at dialogen mellom Advokatforeningen og NPE holdes god, og at den dialogen kan brukes til å utvikle systemet til beste for pasientene som trenger det.

Noen av forslagene i dag legger opp til at NPE skal gjennomføre en evaluering. Det er liten tvil om at det vil føre til lengre saksbehandlingstid, og det vil kunne forverre problemene og utsette pasienter i en sårbar situasjon for enda større belastninger.

Når vi i Arbeiderpartiet stemmer imot representantforslaget, er ikke det fordi vi er naive og mener at det ikke er utfordringer i dagens system, men nå går det i riktig retning, og vi mener derfor at det er viktig at en følger opp dette, istedenfor å risikere at belastningen for dem som har rett på erstatning, blir enda større enn nødvendig.

Erlend Svardal Bøe (H) [10:39:10]: I Norge har vi en helse- og omsorgstjeneste med høy kvalitet, som gir pasientene god og riktig helsehjelp når behovet er der. For Høyre er det viktigste når vi utformer helse- og omsorgspolitikken at makten alltid skal ligge hos pasienten, og ikke hos systemet. Pasienten skal bli hørt i alle deler av helse- og omsorgstjenesten, og pasienten skal oppleve at behovene blir ivaretatt på en god måte.

Av og til gjør òg helse- og omsorgstjenesten feil – feil som påfører pasienten skade, og feil som medfører store konsekvenser for resten av livet, òg for menneskene rundt pasienten, som pårørende. Norsk pasientskadeerstatning behandler erstatningskrav for pasienter som mener at de har blitt påført skade etter behandling i helse- og omsorgstjenesten. De skal bidra til at pasienten får kompensasjon for det, selv om en økonomisk kompensasjon ikke i sin helhet kan rette opp konsekvensene av feil som pasienten i mange tilfeller må leve med resten av livet.

Høyre mener at rask og god saksbehandling er viktig for Norsk pasientskadeerstatning. Det er viktig at pasienter som mener å ha blitt utsatt for feilbehandling i helse- og omsorgstjenesten, ikke opplever en ny belastning ved at saksbehandlingen tar unødvendig lang tid. I 2020 kom Riksrevisjonen med en undersøkelse av årsaken til lang saksbehandlingstid på pasientskadeområdet. Her konkluderer Riksrevisjonen med følgende:

«Vi mener at det fortsatt er muligheter for NPE å redusere saksbehandlingstiden. Det er fortsatt mange ledd og betydelig liggetid i saksbehandlingen. Det er flere saksbehandlere og eksterne involvert i behandlingen av sakene, noe som fører til stoppunkter og ventetid for sakene underveis i behandlingen. Det er viktig at NPE fortsetter arbeidet med å identifisere unødvendige og tidkrevende prosesser.»

Høyre støtter en gjennomgang av Norsk pasientskadeerstatning. Det er viktig at Riksrevisjonens undersøkelser følges opp av regjeringen, og undersøkelsen er et viktig grunnlag for en gjennomgang og evaluering av Norsk pasientskadeerstatning.

Jeg vil helt til slutt ta opp Høyres forslag, som også SV og Kristelig Folkeparti er med på. Vi har i forslaget presisert hva som menes med en gjennomgang av Norsk pasientskadeerstatning, og vi ber regjeringen gjennomføre en evaluering, der en tar for seg både saksbehandlingstid og saksbehandling, og at regjeringen kommer med tydelige anbefalinger til Stortinget på hva som kan gjøres videre. Og som det ser ut, er jeg veldig glad for at det forslaget kan få flertall i salen. Men Høyre vil også subsidiært støtte Fremskrittspartiets forslag i selve dokumentet, om en full gjennomgang av NPE.

Hans Inge Myrvold (Sp) [10:42:19]: Eg vil innleiingsvis slutta meg til dei vurderingane som saksordføraren gjorde greie for her innleiingsvis.

For pasientar som kjem i ein situasjon der det skal takast stilling til erstatning, er det heilt avgjerande med ei god og rettvis sakshandsaming. Til dette representantforslaget er det fremja ei rekkje forslag, bl.a. ein full gjennomgang av Norsk pasientskadeerstatning. Til saka har helse- og omsorgsministeren kome med sine vurderingar. Eg er glad for at statsråden har teke initiativ til møte og samtalar med relevante partar for å sikra seg oversyn om korleis saker vert handsama og følgde opp av staten.

Eg er til liks med statsråden særs einig i at det er handling som gjeld no, og ikkje nye utgreiingar. Fokuset på å få ned sakshandsamingstida, men ikkje minst på kvaliteten i den samla sakshandsaminga, er det som vil gje resultat som sikrar pasientsikkerheita. Difor vert heller ikkje representantforslaget støtta her i dag av Senterpartiet.

For Senterpartiet har situasjonen rundt akkurat desse to forholda vore viktig å få belyst og teke grep om over lang tid. At ein no fokuserer på kjerneaktiviteten og utøvinga frå staten i slike erstatningssaker, er heilt avgjerande for den vidare utviklinga. Det skal ikkje vera tvil om at pasientar som har krav på erstatning etter lov, uomtvisteleg må få saka si handsama på ein trygg, tillitsfull og god måte.

Bård Hoksrud (FrP) [10:44:20]: Norsk pasientskadeerstatning behandler erstatningskrav for pasienter som mener de har blitt påført skade etter behandling innenfor helse- og omsorgstjenesten. Det er helt uskyldige mennesker som har blitt syke eller har fått en skade de skal behandle. Noen blir feilbehandlet, og noen oppdager kanskje sykdommen for sent, til tross for gjentatt kontakt med helsevesenet.

Dette er altså pasienter som helt uskyldig har havnet i en fortvilet situasjon. Mange opplever deretter at de blir motarbeidet og mistrodd når de forsøker å søke om erstatning. Dessverre har det blitt altfor mange saker de siste årene om pasienter som ikke føler seg godt behandlet i møte med NPE. Både pasienter og advokater har satt spørsmålstegn ved pasientenes rettssikkerhet og mulighet til å bli hørt i saker som behandles.

Dette kan vi ikke sitte stille og se på. Derfor er det veldig viktig med rask og god saksbehandling. Det er viktig at den som mener å ha blitt utsatt for feil behandling i helse- og omsorgstjenesten, ikke skal oppleve en ny belastning ved at saksbehandlingen tar unødvendig lang tid. Vi vet også at en betydelig andel av dem som klager på sin sak fra NPE, får medhold. Dette kan tyde på at saksbehandlingen ofte ikke treffer godt nok i første instans. Det er viktig å sikre tillit til systemet og at ikke pasienter som har hatt negative opplevelser, blir kasteballer i offentlig byråkrati.

Jeg merker meg at statsråden i sitt svarbrev til komiteen anbefaler at det ikke bør foretas en full gjennomgang av Norsk pasientskadeerstatning. Dette står i kontrast til hva hun mente da hun selv var opposisjonspolitiker i helsekomiteen og ønsket en gjennomgang.

Fremskrittspartiet er også veldig kritisk til at statsråden skriver i sitt svarbrev at hun mener at pasientskadeloven ivaretar pasientenes rettssikkerhet på en god måte. Dersom det stemte, burde vi ikke ha sett så mange graverende eksempler på pasienter som ikke får den hjelpen de har krav på i møte med NPE. Det er nødvendig å gjennomgå NPE for å sikre at tilliten til systemet vårt opprettholdes, og at rettssikkerheten til norske pasienter ivaretas. Ordningen med NPE ble først og fremst laget for å ivareta pasienters rettssikkerhet. Da må ordningen ha den nødvendige tilliten. Det er jeg dessverre bekymret for at den ikke har i dag.

Vi har også sett noen tilfeller der dødssyke pasienter som har vedtak om erstatning, mottar denne som en terminutbetaling i stedet for et engangsbeløp. Det betyr at pasienten kan få redusert erstatningen fordi de dør. Dette er uholdbart. Et eksempel på dette var Jannike, som fikk tilkjent erstatning fordi kreften hennes ble oppdaget for sent og hun derfor måtte amputere beinet. Så fikk hun beskjed om at hun skulle dø, og dermed bestemte NPE seg for å redusere erstatningen. Etter at saken kom i media, snudde likevel NPE. Vi kan ikke ha det slik at enkeltsaker må opp i medias søkelys for at pasientene skal få opprettholdt sine rettigheter.

Det er også viktig å sørge for at pasienter som klager inn sin sak til NPE, føler at de blir hørt og tatt på alvor. Da kan vi ikke fortsette med den urimelige praksisen der saker blir avvist av saksbehandlere uten at de har vært i kontakt med pasienten. I flere mediesaker har vi kunnet lese om advokater som mener at saker ofte ikke utredes godt nok, og at NPEs sakkyndige ikke opptrer objektivt, men nærmest som advokater på vegne av forvaltningen. Dette er alvorlig. Det er nødvendig at vi sikrer pasientkontakt i saksbehandlingen.

Nå er det på tide å sikre norske pasienters rettssikkerhet gjennom å gå gjennom NPE-ordningen. Derfor tar jeg opp Fremskrittspartiets forslag, og Fremskrittspartiet kommer subsidiært til å støtte Høyres forslag. Dermed håper og tror jeg det blir flertall for et av forslagene.

Marian Hussein (SV) [10:47:34]: Jeg vil starte med å takke forslagsstillerne bak dette representantforslaget.

Som pasienter og pårørende er vi avhengig av – når det gjøres feil av helsevesenet og vi får mangelfull behandling – at vi opplever å bli tatt på alvor, at vi blir trodd og at vi ikke blir påført ekstra belastninger. Den siste tiden har mange historier kommet fram i ulike medieflater. Det seneste døgnet har jeg på TV2.no lest historiene til Vegard og Gunhild, som har fått mangelfull oppfølging. Nylig møtte jeg Elisabeth Raasholm Larby, styreleder for Endometrioseforeningen, som nå går til sak mot NPE. Norsk pasientskadeerstatning og ankeinstansen Helseklage behandler erstatningssaker etter pasientskader som følge av behandlingssvikt. Da trenger man ikke å oppleve at man må gå til sak mot staten når urett er blitt begått.

De siste årene har veldig mange pasienter fortalt at de har fått mangelfull behandling og opplevd overtramp fra Norsk pasientskadeerstatning. Det er svært uheldig at de pasientene som har fått livskvaliteten nedsatt, føler at de ikke blir tatt på alvor. Mye tyder på at det er de sterkeste som får rett – den som har råd til advokat, den som har ork og «guts» til å stå på og selv kjempe, og den som har økonomi til det. De færreste har de ressursene, og man gir opp.

Det har i lang tid vært behov for å forbedre praksisen til Norsk pasientskadeerstatning. I forbindelse med behandlingen av endringer i pasientskadeloven gikk SV sammen med Arbeiderpartiet og Senterpartiet inn for en helhetlig gjennomgang. Det daværende flertallet, bestående av Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, gikk mot en slik gjennomgang. Jeg er glad for at disse partiene har innsett hvilken feil de gjorde, og at vi i dag får flertall for å evaluere denne ordningen. Det er viktig for norske pasienter som er behandlet, at de opplever at det ikke blir satt spørsmålstegn ved deres troverdighet.

Irene Ojala (PF) [10:50:34]: Når noen søker om pasientskadeerstatning, er det fordi de er sårbare, og de står ofte i tøffe helsemessige situasjoner påført av feilbehandling. Det må vi ha i bakhodet når vi snakker om disse ordningene og instansene, slik at norske pasienters rettssikkerhet blir ivaretatt.

Når Pasientskadeforeningen skriver i sitt høringsinnspill at de erfarer at enkelte sakkyndige har svært dårlig faglig standard og håndterer saker de ikke har kompetanse på, så er det ganske trist. Manglende kompetanse svekker nemlig legitimiteten til ordningen. Høy og riktig kompetanse innenfor det aktuelle fagfeltet vil sikre medisinskfaglig god kvalitet på de sakkyndiges uttalelse.

Når man er syk, er tid det man har minst av. God kommunikasjon mellom erstatningssøker og Norsk pasientskadeerstatning er derfor viktig. I dag er det slik at Norsk pasientskadeerstatning ved behov tar kontakt med erstatningssøkere gjennom skriftlig korrespondanse og telefonsamtale. Samtidig kan erstatningssøker også selv ta kontakt med saksbehandler på telefon, dersom de ønsker det, men ifølge Norsk pasientskadeerstatnings høringsinnspill er det svært få erstatningssøkere som faktisk vet at man kan be om et møte selv. Kreftforeningen viser i sitt høringsinnspill til at Norsk pasientskadeerstatning har avsluttet de årlige dialogmøtene med pasient- og brukerorganisasjonene etter pandemien. Det mener de er uheldig, og det gjør vi også.

Pasientskadeforeningen viser i sitt innspill til at det i liten grad er dialog i saksprosessen. Vi i Pasientfokus mener dette må kvalitetssikres, slik at erstatningssøkere får informasjon om at de kan ha rett til kontakt med både Norsk pasientskadeerstatning og sakkyndig lege.

Vi i Pasientfokus har stor tro på ansikt-til-ansikt-samtaler. De er veldig viktige, og de er særdeles viktige i de deler av Norge hvor det snakkes ulike språk. Norsk pasientskadeerstatning må sikre at erstatningssøkere med samisk, kvensk eller andre morsmål ved behov får god og tilstrekkelig tolketjeneste. En tolk kan gi erstatningssøkere opplevelse av trygghet og å bli hørt i en sak som er svært viktig for dem.

I tillegg til de forslagene vi er en del av, støtter vi Høyres forslag.

Statsråd Ingvild Kjerkol [10:53:21]: Vi har ambisiøse mål for å forbedre helse- og omsorgstjenesten. Vi har bl.a. styrket sykehusene og kommuneøkonomien. Helsepersonellkommisjonen, fastlegeutvalget, varselutvalget og sykehusutvalget har levert gode forslag som vi må jobbe videre med. Vi må prioritere hva vi skal fokusere på, og derfor støtter jeg ikke at det gjennomføres en slik gjennomgang av pasientskadeordningen som foreslås nå.

Pasientskadeordningen gir gode rettigheter og god rettssikkerhet. Fokuset bør fortsatt være mot kvalitet i saksbehandlingen og saksbehandlingstid. Departementets krav til saksbehandlingstid tar hensyn til at noen saker er særlig komplekse, og at det må innhentes bidrag fra andre. Det er mer effektivt enn en absolutt maksimal saksbehandlingstid.

Pasientskadeerstatninger utmåles etter skadeserstatningsloven og alminnelige erstatningsrettslige regler, bl.a. praksis fra domstolene. Erstatninger for personskade og tap av forsørger beregnes som hovedregel for statistisk gjenværende levealder og utbetales som en engangssum. Det er bare helt unntaksvis at pasientskadeerstatninger ikke blir utbetalt som en engangssum. Norsk pasientskadeerstatning har opplyst at de bare fastsetter erstatningen i terminbeløp der pasienten er i aller siste palliative fase.

Stortinget har vedtatt rammene for pasientskadeordningen. Høyesterett har slått fast at dokumentasjon fra kort tid etter den påståtte svikten, f.eks. nedtegnelser i journaler og epikriser, veier tyngst i vurderingen av om helsehjelpen var i tråd med god medisinsk praksis. I de fleste sakene innhentes det i tillegg vurderinger fra medisinsk sakkyndige. Rammene for sakkyndighetserklæringer er gitt i regelverket. Informasjon fra pasienten selv inngår også i beslutningsgrunnlaget. Dersom de sakkyndige oftere skal møte skadelidte, vil saksbehandlingstiden og kostnadene øke betydelig.

Vedtak om erstatningsansvar og om erstatningens størrelse treffes av saksbehandlere og deres leder eller nemnd, og ikke av sakkyndige. Omfanget av varige skader fastsettes etter sakkyndig vurdering og ved hjelp av invaliditetstabeller som går fram av forskrift.

Jeg mener pasientskadeloven ivaretar pasientenes rettssikkerhet på en god måte. Jeg ser derfor ikke behov for endringene representantene foreslår, og heller ikke for en full gjennomgang av ordningen.

Truls Vasvik (A) [11:05:30]: Det er et par ting jeg har lyst til å poengtere. Flere har påpekt at pasientene ikke vet om alle rettighetene sine. Da vil jeg vise til merknadene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Der skriver vi at vi forutsetter

«at NPE er tydelige på hvilke rettigheter erstatningssøker har, hvordan saksbehandlingen foregår, og at erstatningssøker har rett til å ta kontakt med saksbehandler per telefon».

Jeg vet ikke om det gjøres godt nok i dag, men et kjapt søk under replikkvekslingen tok meg inn på NPEs hjemmeside, der det står:

«Du kan selvsagt også ta kontakt med saksbehandleren din, dersom du lurer på noe, eller har nye opplysninger i saken.»

Det kan godt være at det burde vært poengtert enda mer i sakene, men det er i alle fall ikke noe som tyder på at det ikke er lov å kontakte saksbehandleren, når det står på hjemmesiden til Norsk pasientskadeerstatning.

Tidsaspektet er flittig diskutert, og det skjønner jeg. Tid er en viktig faktor i en svært krevende situasjon for pasientene. Når vi har sagt at vi ikke vil støtte forslaget her i dag, er det fordi det går riktig vei. Da vi behandlet statsbudsjettet, var alle veldig fornøyd med det som står i kapittel 741, som omhandler Norsk pasientskadeerstatning, i hvert fall den ene delen av de to tingene jeg kommer til å nevne nå. Antallet klager har gått opp med 15 pst. Det er ikke så bra. Samtidig har saksbehandlingstiden gått ned med 35 dager.

Hvis det nå blir et vedtak om evaluering her i dag, får vi inderlig håpe at den gode trenden innenfor saksbehandlingstiden ikke stopper opp. Det er ikke i pasientenes interesse. Som representanten Ojala sa, er det mange som har dårlig tid. La oss håpe at det ikke blir enda verre for dem som har dårlig tid.

Bård Hoksrud (FrP) [11:07:28]: Jeg tror alle er enige om at vi definitivt ønsker at saksbehandlingstiden skal gå ned. Det at man får en gjennomgang av Norsk pasientskadeerstatning, behøver ikke å bety at det nødvendigvis blir lengre saksbehandlingstid.

Jeg mener den saken som kom på TV 2 i dag tidlig, virkelig dokumenterer at vi har store utfordringer, og at det er viktig å finne ut mer om måten advokatene på vegne av staten opererer på. Jeg registrerer at statsråden ikke ville svare på om hun ville sjekke og følge opp om dette er en praksis som gjelder statens advokater i saker for Norsk pasientskadeerstatning. Jeg synes det er alvorlig.

Jeg registrerer at en av dem som har blitt brukt som argumentasjon for at sakkyndig ikke skal møte pasient, ut fra en bok hun har laget om hvordan man opererer på dette området, er veldig kritisk til hvordan dette har blitt tolket. Jeg registrerer også at leder av Advokatforeningen, til tross for at statsråden sa Advokatforeningen var veldig godt fornøyd, er svært kritisk til de opplysningene som har kommet fram i denne saken. Jeg vet at det dessverre er flere saker og flere pasienter som opplever det samme.

Jeg er veldig glad. Det kommer til å bli et flertall nå. Jeg skulle gjerne sett at man hadde tatt en full gjennomgang, men nå får man i hvert fall sagt klart og tydelig at man skal gå gjennom noen ting, bl.a. saksbehandlingstid og hvordan sakene blir behandlet. Det er jeg veldig glad for. Det er et stort skritt i riktig retning. Fremskrittspartiet er svært fornøyd med at vi har klart å få gjennomslag her, og at det faktisk blir flertall i Stortinget i dag.

Erlend Svardal Bøe (H) [11:09:26]: Til representanten Vasvik, om at ting går riktig vei: Det er bra, men når vi skal følge opp Riksrevisjonen, er de tydelige på at én ting er saksbehandlingstiden, og en annen er hvordan saksbehandlingen foregår i Norsk pasientskadeerstatning. En skriver f.eks. at det er flere saksbehandlere eksternt involvert i behandling av saker, noe som fører til stoppunkter, men også ventetid for sakene. Da er det litt merkelig å høre Arbeiderpartiets representant stå her og si at dette går fint, dette går i riktig retning, og så sier statsråden på den andre siden at dette skal vi følge opp, dette skal vi ta på alvor, det er ikke godt nok slik som det er i dag. Da må en bestemme seg for hva slags konklusjon en er ute etter å trekke i denne saken.

Og ikke bare det: En sa i 2020 at en var for en bred og helhetlig gjennomgang, men nå er en plutselig ikke det. I den samme saken som vi behandlet i 2020, var Høyre tydelig på at vi mente at en på sikt burde gjennomføre en gjennomgang av pasientskadeordningen og vurdere eventuelle endringer. Det er akkurat det Høyre, med flere andre partier, foreslår: at en skal se på flere tiltak for å få ned saksbehandlingstiden for å bedre saksbehandlingen, og ikke bare gå gjennom det, men faktisk be regjeringen komme med noen tydelige anbefalinger, så Stortinget kan si noe om hva slags retning vi skal ha på dette.

Dette er en viktig sak. Her snakker vi altså om pasienter som i helse- og omsorgstjenesten utsettes for skader og feil, som de ikke skulle ha vært utsatt for i utgangspunktet. Det handler ikke bare om saksbehandling og saksbehandlingstid, det handler faktisk også om hvordan vi senere kan lære av det når vi ser den type saker i helse- og omsorgstjenesten, hvordan dialogen er overfor dem som utsettes for pasientskader, og hvordan vi bidrar til å styrke og øke kvaliteten i helse- og omsorgstjenesten, slik at pasientene også får bedre pasientsikkerhet i tiden framover. Derfor synes jeg det er dumt at regjeringspartiene ikke støtter det forslaget som foreligger, for det ville ha bidratt til å konkretisere dette enda mer ved at Stortinget får tydelige anbefalinger.

Jeg er også veldig glad for at det ser ut til at det forslaget mest sannsynlig går igjennom, slik at regjeringen faktisk må følge opp dette og komme tilbake igjen til Stortinget om hvordan vi skal bidra til bedre pasientsikkerhet og bedre oppfølging i Norsk pasientskadeerstatning.

Truls Vasvik (A) [11:12:07]: Det er ingen motsetning i å påpeke at ting går bedre, og det jeg sier, er ikke at alt er perfekt. Hvis representanten Svardal Bøe hadde hørt etter, hadde han hørt at jeg sa i mitt første innlegg at når vi i Arbeiderpartiet stemmer imot representantforslaget, er det ikke fordi vi er naive og mener at det ikke er utfordringer i dagens system. Derfor er jeg glad for at statsråden følger det opp, akkurat som vi sier. Vi mener også at det er viktigere å underbygge det som faktisk går riktig vei, enn å bruke masse tid, energi og krefter på en full evaluering når det går riktig vei.

Jeg tenker også at det handler litt om hvilke høringsinstanser man lytter til. Kreftforeningen, f.eks., skriver:

«Framfor en totalrevisjon av Norsk pasientskadeerstatning, mener vi imidlertid det ville vært mer hensiktsmessig å prioritere de største manglene i et system som ellers fungerer relativt godt.»

Jeg kan i hvert fall konkludere med én ting: Alle vil at de som har rett på erstatning, skal få det. De skal få det fortest mulig og kvalitetsmessig best mulig. Jeg tror det er vår alles intensjon, og så handler det om hvordan man vurderer at vi kommer dit. Jeg er i hvert fall glad for at det ikke er noen som tenker at vi ikke skal gi hjelp og erstatning til dem som har rett til det. Det er vi enige om, og det er jeg glad for.

Truls Vasvik (A) [11:14:17] (ordfører for saken): Ny sak – denne saken er om et representantforslag om en plan for en styrket helseberedskap. Nok en gang takk til komiteen for godt samarbeid. Det er avholdt skriftlig høring også i denne saken, med totalt åtte høringssvar. Statsråden har gitt sine vurderinger i brev av 17. februar 2023. Dette representantforslaget inneholder ikke mindre enn 18 ulike forslag. Komiteens tilråding er ikke enstemmig, og jeg forutsetter derfor at de ulike partiene redegjør for sine syn.

Det er ingen tvil om at den bekymringen som forslagsstillerne bringer til torgs, knyttet til manglende rekruttering og utfordringer med å beholde helsepersonell innen vår felles helsetjeneste, er reell, og jeg vil håpe at den deles av alle som sitter her i dag. For oss i Arbeiderpartiet er det også vesentlig at vi anerkjenner at helsevesenet vårt er avhengig av en lang rekke yrkesgrupper, og det er derfor avgjørende å se det hele i en sammenheng.

For noen uker siden kom helsepersonellkommisjonens NOU, som har fått den tydelige tittelen Tid for handling – Personellet i en bærekraftig helse- og omsorgstjeneste. Konklusjonene kjenner vi alle sammen. Helsepersonell er et knapphetsgode og vil bli det i enda større grad i framtiden. Derfor må det tenkes nytt når det gjelder både oppgavefordeling, digitale løsninger og samhandling, bl.a. helsepersonellkommisjonens konklusjoner er egentlig helt på linje med forslagsstillernes, som skriver:

«Helsetjenesten i Norge henger tett sammen, og når utfordringer isoleres ett sted for å løses, overses sammenhengen mellom de ulike delene av helsetjenesten.»

Vi i Arbeiderpartiet støtter ikke representantforslaget her i dag. Det betyr ikke at alle forslagene ikke har noe for seg, eller at det ikke er elementer som vi må ta med oss inn i framtidens helsetjeneste. Derimot vil vi advare mot å tenke at svaret er at disse utfordringene kan løses stykkevis og delt. Vi ser derfor fram til arbeidet med helsepersonellkommisjonens NOU og den bebudede stortingsmeldingen som heter Nasjonal helse- og samhandlingsplan, der vi kan se på utfordringene helhetlig og samlet.

Erlend Svardal Bøe (H) [11:16:35]: Høyre mener at vi skal ha en helseberedskap i landet vårt som er god nok til å verne folks liv og helse og sørge for god medisinsk behandling, pleie og omsorg for mennesker som blir berørt av helsekrise. Koronapandemien viste oss hvor viktig det er at samfunnet er forberedt på potensielle helsekriser.

Høyre deler bekymringen for rekrutteringen til og oppgavedelingen innen helse- og omsorgstjenesten. Helsepersonell utgjør en svært viktig faktor når vi snakker om helseberedskap, men det er også et stort behov for å se på sammenhengen mellom ulike deler av helse- og omsorgstjenesten om vi skal klare å styrke helseberedskapen i sin helhet i årene framover. God helseberedskap er ikke bare én ting eller ett tema, men utdanning og tilgang på helsepersonell er selvsagt en viktig og stor del av det, også på alle nivåer, enten det er i kommune eller i sykehus.

Solberg-regjeringen innførte flere tiltak for å sikre nok kompetent helsepersonell. Kompetanseløft 2020 førte bl.a. til at 146 000 ansatte i helse- og omsorgstjenesten fullførte grunn-, videre- eller etterutdanning i perioden 2016–2020. I Kompetanseløft 2025, som Solberg-regjeringen også la fram, er heltidskultur, redusert bruk av vikarer og kontinuitet i behandlingen viktige satsingsområder. Høyre etablerte også i regjering et eget samarbeidsforum med partene i arbeidslivet om oppfølgingen av Kompetanseløft 2025 og satsingsområdene der, i tillegg til flere nye studieplasser til bachelorutdanning i sykepleie og en kraftig årsverksinnsats i omsorgstjenesten, som økte med om lag 15 000 årsverk fra 2015 til 2020.

Vi har fått mye grunnlag de siste årene når det gjelder å si noe om hvordan vi skal styrke helseberedskapen i Norge i sin helhet i årene framover. Koronakommisjonen har levert flere rapporter, helsepersonellkommisjonens utredning er ute på høring, og i høst legges Nasjonal helse- og samhandlingsplan fram. Høyre deler flere av intensjonene i forslagene som er fremmet, men vi mener at disse må ses i sammenheng med alle disse tingene som kommer framover, i tillegg til at det er varslet en egen helseberedskapsmelding som oppfølging av bl.a. koronakommisjonens rapporter.

Det er også grunnen til at vi ikke støtter forslaget i dag, men vil komme tilbake senere når vi skal behandle både helsepersonellkommisjonens utredning, helseberedskapsmeldingen og Nasjonal helse- og samhandlingsplan i løpet av høsten 2023.

Lisa Marie Ness Klungland (Sp) [11:19:34]: Me er bekymra for legar, sjukepleiarar, helsefagarbeidarar og andre som jobbar i helsetenestene våre, når det gjeld å utdanne, rekruttere og behalde dei. Det var difor me sette ned helsepersonellkommisjonen så snart me kom i regjering.

Dette har vore ei varsla krise. For ikkje lenge sidan kom utsynsmeldinga. Ho er ein marsjordre til oss om at helse og sosialfaglege utdanningar skal prioriterast opp. Me vil gå tomme for folk før me går tomme for pengar.

Arbeidslivet er den viktigaste arenaen for livslang læring, og det er på arbeidsplassen at størsteparten av kompetanseutviklinga skjer. Utdanning nær folk er svært viktig, og for dei som t.d. jobbar på ein sjukeheim i heimbygda, er målet til denne regjeringa at den vidaregåande skulen, fagskulen, studiesenter og høgare utdanning vil samarbeide om å tilby moglegheita til å formalisere kompetansen me har.

I dag utdannar me f.eks. sjukepleiarar både på Universitetet i Stavanger, på Høgskulen på Vestlandet avdeling Haugesund, i Ryfylke og i Dalane, dei to siste med desentralisert struktur, der dei fyrste kulla er i gang no. Dette ser me som svært verdifullt. Me er i gang med å prioritere studieplassar innan helse- og omsorgsfag, arbeide med ei melding til Stortinget om høgare yrkesfagleg utdanning, jobbe for fleire praksisplassar i helse- og sosialfaga, ha dialog med EØS-land om å få meir stimulering i sjukepleiarutdanninga, arbeide med profesjonsmeldinga, sikre studiesenter i heile landet og tilby utdanning i heile landet, endre finansieringssystemet for universitet og høgskular, leggje betre til rette for etter- og vidareutdanning, vurdere korleis utdanningssystemet kan gje betre karrierevegar for fagarbeidarar, og utvikle godkjenningsordningar for utanlandsk utdanning.

Mykje av det som blir føreslått i dag, er me altså i gang med. Berre sidan me kom i regjering, har me auka talet på studieplassar innan sjukepleie med 500, i tillegg til å ha auka talet på utdanningsstillingar for spesialsjukepleiarar med 200 innan anestesi-, barne-, intensiv-, operasjons- og kreftsjukepleiarar.

Helsepersonellkommisjonen si utgreiing ligg no ute på høyring. Det er viktig å sjå heilskapen og alt i samanheng før me konkluderer med det som vil gjere arbeidsdagen til helsepersonell betre. Regjeringa vil kome med store arbeid framover, som vil sjå heilskapen. Me skal utdanne, rekruttere og behalde helsepersonell i heile landet.

Morten Wold (FrP) [11:22:20]: Fremskrittspartiet deler bekymringen om at det trengs økt rekruttering og bedre oppgavedeling i helsetjenestene våre. Når vi har begrenset med ressurser, er det viktig at vi bruker dem best mulig. I tillegg til å øke rekrutteringen må vi sikre at de menneskelige ressursene som vi har i helsevesenet, ønsker å bli.

Da er det viktig at vi sørger for at ansatte i helsetjenestene kan utvikle seg i sitt arbeid på lik linje med de fleste andre yrkesgrupper. Da må man få drive mest mulig med faget sitt – og med pasientbehandling – og minst mulig med unødvendig byråkrati eller oppgaver som kunne vært overført til andre.

For Fremskrittspartiet er det viktig med kraftige tiltak for å sikre at helsevesenet styrkes i tiden fremover. Da kreves bl.a. økt kompetanse, bedre grunnbemanning og utdanning av flere innen medisin og sykepleie.

Men skal vi klare å få utdannet nok folk, handler det ikke bare om flere studieplasser. Vi må også sørge for at det er nok praksisplasser for dem vi utdanner. Vi kan ikke fortsette i samme spor som nå, f.eks. innen medisin, der vi øker antall studieplasser, men kutter i antall praksisplasser. Det er et kroneksempel på – unnskyld uttrykket, president – molbopolitikk.

I Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett styrket vi sykehusene med 1,1 mrd. kr, vi la inn en egen eldremilliard for å styrke bemanning og kompetanse, og vi ga tilskudd til å styrke utdanningen på medisin. Det å sørge for bedre bemanning, rekruttering og utdanning er prioriterte områder for Fremskrittspartiet.

Fremskrittspartiet støtter flere av forslagene, men mener også det er fornuftig å avvente høringsrunden i forbindelse med helsepersonellkommisjonens NOU. Derfor er vi ikke med på alle forslagene i denne omgang, men vi understreker viktigheten av at høringsrunden fører til konkrete forslag som vil sikre bedre tjenester.

Jeg tar med dette opp de forslagene Fremskrittspartiet er med på.

Marian Hussein (SV) [11:24:49]: Vi i SV deler forslagsstillernes bekymring for utfordringene med bemanningen i helsesektoren. Det har i mange år vært kjent at det er en vesentlig utfordring at vi mangler helsepersonell i alle deler av helsetjenesten, og at vi verken klarer å utdanne, rekruttere eller holde på ansatte i helsetjenesten.

Det haster med tiltak, og de tiltakene må ha som hovedmål å sikre ansatte i offentlig helse en arbeidsplass der de ønsker å bli og utvikle seg. Når vi nå ser at det etableres en rekke helkommersielle tilbud i helsesektoren som oppfattes som attraktive arbeidsplasser fordi de tilbyr gode faglige arbeidsplasser, er det grunn til bekymring. For om kommersielle aktører som driver med aggressiv rekruttering av nødvendig helsepersonell, lykkes, sitter vi igjen med et svekket offentlig helsevesen. Det går direkte ut over det offentlige helsetilbudet. Tilbudet til dem med dårligere råd, komplekse sykdommer og bosted utenom de mest sentrale områdene blir dårligere.

I møte med et todelt helsevesen med stor konkurranse om helsepersonell er det nødvendig å regulere de private helseaktørene, samtidig som det skal være attraktivt å jobbe i det offentlige helsevesenet. Det er her vi bommer, for det er nødvendig med en rekke tiltak for å gjøre det mer attraktivt å jobbe i det offentlige helsevesenet. Det er nødvendig med økt grunnbemanning og flere heltidsstillinger i det offentlige helsevesenet. Videre må bruken av innleie reduseres, men da må man også legge til rette for økt grunnbemanning. Det må også legges til rette for gode arbeidstidsordninger og godt samarbeid mellom ledelse og ansatte. Ansatte må oppleve at de blir satt pris på av lederne, og ikke bli behandlet som noe som lett kan erstattes.

Det betyr at regjeringen må være villig til å stille tydelige krav til helseforetakene og legge til rette for at det er enkelt for kommunene å sikre bedre arbeidsforhold. Helsepersonellkrisen har vært varslet lenge, og dagens regjering overtok i en svært presset situasjon der det ble gjort for lite for å redusere andelen uten hele eller faste stillinger. En økende mengde historier fra fortvilt helsepersonell bekymrer meg.

Intensjonene i forslagene fra Kristelig Folkeparti er gode, men mange av dem er for lite konkrete og vil ikke nødvendigvis føre til endring dersom de blir vedtatt. Derfor tar jeg opp de forslagene SV er med på.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) [11:28:06]: Nå hører jeg at de forrige regjeringspartiene snakker om hva som har vært gjort, og de nåværende regjeringspartiene snakker om hva de skal gjøre. Men det er ingen som snakker om hva som bør gjøres i dag.

Helsevesenet står overfor store utfordringer i tiden som ligger framfor oss. Studiehverdagen skal forberede sykepleiere eller andre studenter på én type hverdag. De møter i mange tilfeller en helt annen hverdag når de kommer ut i jobb. Hvordan gjør vi denne overgangen til arbeidslivet bedre?

På tirsdag møtte jeg Hedda. Hun var ferdig utdannet sykepleier for to år siden – og slutter. Det hun lærte i studiet samsvarte ikke med det hun opplevde i praksis. Hun går over til annen tjeneste, og tre års studier blir da ikke brukt. Hun var fortvilet over at hun ikke fikk gjøre det hun egentlig var kompetent til. Hun ønsket å ha tid sammen med litt eldre kollegaer, tid til oppfølging fra nærmeste leder. Begge deler er det ikke akkurat overflod av i dag. Vi mangler mye på grunnbemanning, og vi mangler at studentene har en praksisveileder som både tar ansvar og får lønn for den jobben. Det er det mulig å gjøre noe med uten å ødelegge noe som helst for helheten, men det sikrer studentene.

Mange opplever at de bruker tiden sin på andre ting enn det de var utdannet til. Det må være større tverrfaglighet, flere yrkesgrupper som sammen utfører de oppgavene helsevesenet skal gjøre. Alle må få gjøre det de er spesialisert til. Jo, vi trenger en oppgaveglidning. Det er ingen av oss uenig i. Det vil også bety karriereløp og bedre muligheter for faglig utvikling for andre yrkesgrupper i helsevesenet.

Jeg tror likevel at nøkkelen ligger i å løse en del utfordringer her og nå: Mer tverrfaglig samarbeid, mer og bedre praksisplass mens man er student, og å sikre gode møteplasser for de ferdig nyutdannede, uansett hva slags utdanning de har, for å sikre at de faktisk blir en god helsearbeider. Mange slutter altfor tidlig – av veldig mange årsaker. Det er ikke det at de ikke vil være sykepleier eller helsefagarbeider, men de klarer ikke det presset lenger. De går tidlig ut i pensjon, og faktisk slutter 20 pst. av våre nyutdannede sykepleiere innen de ti første årene.

Vi må legge til rette for at disse folkene blir værende. Og vi kan ikke vente på helhetsplaner. Vi må gjøre det vi kan for at de blir værende i helsetjenesten nå – så skal jeg være med på alle helhetsplaner, men det hjelper ikke hvis vi ikke har folk.

Med dette tar jeg opp resten av forslagene Kristelig Folkeparti står bak.

Irene Ojala (PF) [11:31:20]: Det er når problemene er størst, vi som land viser hvor robust vi er. Det er derfor en viktig problemstilling og et viktig forslag Kristelig Folkeparti legger fram i dag.

Mangel på leger, sykepleiere og helsefagarbeidere har ført til usikkerhet både i byene og i distriktene i Norge. For pasienter og familier er gode og trygge helsearbeidere viktig for deres trygghet og opplevd trygghet. Det fører til bolyst.

Så er det slik at ingen problemer er bare det man ser. Pasientfokus mener derfor det er en god løsning at vi i tillegg til å utdanne spesialister også utdanner flere generalister, som tar hensyn til helheten i og rundt pasientene. Det er særlig viktig ute i distriktene.

Og så må vi sette i gang tiltak for å rekruttere helsearbeidere fra det enkelte fylke, slik at folk blir boende i det fylket de kommer fra. Det vil styrke bolyst for de andre som bor i fylket. Vi må også sikre ansatte mulighet og lyst til å fortsette i helsesektoren over tid og inn i framtiden.

Det er neppe mange som flytter fra Oslo til Finnmark for våre gode helsetilbud oppe i nord. Flyttelassene går nok for det meste sørover. Det er også i tråd med Den norske legeforeningens undersøkelse som viste at 24 pst. av befolkningen i nord føler utrygghet når de har behov for akuttjenester. Hjemme i det flerkulturelle Finnmark er vi en samisk, kvensk og norsk befolkning. Det som passer i sør, passer ikke alltid hos oss i nord. Jeg vil spesielt minne om viktigheten av å satse på utdanning av helsepersonell som har språk- og kulturkunnskap om våre flerkulturelle likheter, og ikke minst om våre ulikheter.

Halve studieløpet for sykepleiere er praksisperiode, og kompetansen sykepleierstudentene tilegner seg i språk og flerkulturell forståelse i disse periodene, er avgjørende for hvilken kompetanse de går ut i arbeidslivet med, og dermed hvilken kompetanse som møter syke mennesker.

Norsk Sykepleierforbund skriver i sitt innspill til helsepersonellkommisjonen noe som jeg synes har en veldig positiv inngang. Der står det:

«NSF ser fram til å være en aktiv bidragsyter i den videre utviklingen av både kortsiktige og langsiktige tiltak for å sikre helse- og omsorgstjenestene livsviktig kompetanse i hele landet.»

Positiviteten Sykepleierforbundet viser, er et mål i seg selv for å få robuste helsetjenester for folk i hele Norge, og de rådene bør vi følge.

Statsråd Ingvild Kjerkol [11:34:28]: Noe av det første regjeringen gjorde, var å oppnevne helsepersonellkommisjonen. Den har utarbeidet en helhetlig og kunnskapsbasert vurdering av behovene for personell og kompetanse i helse- og omsorgssektoren fram mot 2040. Helsepersonellkommisjonens NOU, Tid for handling, er på høring til 2. mai. Kommisjonens rapport vil sammen med høringssvarene være viktig for det pågående arbeidet for å finne gode løsninger på utfordringer knyttet til fagfolk i helse- og omsorgstjenesten.

Representantene Vervik Bollestad, Ropstad og Ulstein fremmer 18 forslag med vekt på å utdanne, rekruttere og beholde sykepleiere. Jeg er enig med representantene i at det er viktig med en helhetlig tilnærming til utfordringsbildet. Jeg mener imidlertid at helheten favner bredere og omfatter alle fagfolk i helse- og omsorgstjenesten.

Helsepersonellkommisjonen har lagt fram et solid kunnskapsgrunnlag og solide vurderinger. Uten en felles erkjennelse av hele utfordringsbildet tror jeg ikke at vi finner de riktige løsningene og tiltakene. Tiltaksområdene omfatter bl.a. riktig oppgavedeling, god organisering og samhandling, utdanning og kompetanseheving, prioritering og reduksjon av overbehandling, digitalisering og teknologisk utvikling og å arbeide for at helse- og omsorgstjenesten skal være et godt arbeidssted.

Flere av forslagene fra Vervik Bollestad, Ropstad og Ulstein inngår i regjeringens pågående arbeid for å sikre personell og kompetanse. De vil også inngå i oppfølgingen av helsepersonellkommisjonens og sykehusutvalgets NOU-er, som primært skal følges opp i Nasjonal helse- og samhandlingsplan, i den varslede profesjonsmeldingen samt i de andre relevante arbeidene fra regjeringen.

Jeg er enig i at forslagene omfatter viktige områder som regjeringen og helse- og omsorgstjenesten arbeider kontinuerlig med. Jeg mener imidlertid at det vil være riktig å ivareta helheten i tjenestenes behov for fagfolk og kompetanse, noe vi gjør i de pågående prosessene og det kontinuerlige arbeidet på området i regi av helseforetakene og den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Det er derfor viktig for meg å ha tett dialog med mine kollegaer – kunnskapsministeren og forsknings- og høyere utdanningsministeren – i dette arbeidet. Utvikling av bedre kapasitet i utdanningssektoren krever et tett samarbeid mellom utdanningene og tjenestene for å ivareta det viktige praksiselementet i utdanningene og også utfordringene i tjenestene for de nyutdannede, slik at de kommer godt inn i en livslang karrierevei.

Irene Ojala (PF) [11:46:57]: Denne våren får vi mange nye utredninger som vi her på Stortinget skal ta stilling til for å gjøre Norge mer robust for framtiden. Slik vi i Pasientfokus ser det, er alle utredningene på ulike måter viktige i et helse- og sykehusperspektiv, særlig i nord. Jeg nevner kort: helsepersonellkommisjonens utredning, sykehusetutvalget, totalberedskapskommisjonen, forsvarskommisjonens vurderinger – og ikke minst NOU-en fra sannhets- og forsoningskommisjonen, som hadde som mandat å granske fornorskingspolitikk og urett begått overfor samer, kvener og norskfinner.

Disse utredningene angår altså hele Norge og må brukes i særdeleshet i nordområdene – i Arktis, i Finnmark. Og hvorfor må de det? Jeg synes dagens regjering har uttalt det ganske fint i tre punkter: Den 1. mars 2022 sa statsminister Støre at det må bo folk i Finnmark av sikkerhetspolitiske årsaker. I februar 2022 og mars 2023 sa utenriksministeren at det må bo folk i Finnmark av utenrikspolitiske årsaker, og folk i Finnmark må trives. I mai 2022 sa likestillingsministeren at Norge skal være et foregangsland når det gjelder urfolks rettigheter.

Som en kappe over alt dette ligger folks helse og trygghet i hverdagen, i en framtid med våtere, villere og røffere vær, med ras og skred, som gjør oss mer sårbare. Dette er noe alle disse utredningene sannsynligvis vil ta stilling til, noe vi politikere også må ta hensyn til ved å sikre at vi har fødeavdelinger og geriatri, at eldre mennesker får den hjelpen de trenger, når de trenger det og der de trenger det – der det bor flest mennesker på steder som er berørt av en klimautfordrende framtid, også særlig i Finnmark.

En NOU koster penger, regner jeg med. Det hadde vært interessant å få svar på hvor mye politikk det faktisk kommer ut av en NOU, og hvordan ulike NOU-er – som nevnt ovenfor – kan samkjøres for å gi oss kunnskap til bruk i de virkelige livsutfordringene for framtidens Norge, både i nord og i sør.

Tove Elise Madland (A) [11:50:19] (ordførar for saka): Eg har fyrst og fremst lyst til å takke komiteen for eit veldig godt samarbeid i saka, og dei ulike partia gjer greie for sine syn.

Habilitering handlar om å halde ved like ferdigheiter og evna til å meistre. For kvart menneske er det heilt avgjerande å kjenne på meistring. Det gjev og sikrar den enkelte livskvalitet. Hovudmålet med helsepolitikken er å fremje god helse og meistring og utjamne sosiale og økonomiske skilje i befolkninga, og å sikre alle innbyggjarar likeverdige helsetenester. Alle som treng habilitering, unge eller eldre, må få eit tilbod tilpassa behovet den enkelte har, og eg er glad for at regjeringa jobbar målretta mot dette målet.

Å få eit tilbod tilpassa behovet sitt er avgjerande for å lykkast med habiliteringa, og eg erkjenner at det er variasjonar i tilbodet. Det har både Helsedirektoratet og Riksrevisjonen påpeikt. Dette gjeld både i kommunehelsetenesta og i spesialisthelsetenesta.

Barnekoordinator er eitt av fleire verkemiddel for å nå målet om å sikre god oppfølging. Dette blei innført 1. august 2022. Det vil gjere det lettare for foreldre som har eller ventar barn med alvorleg sjukdom eller nedsett funksjonsevne, å få ei oversikt over velferdstilbodet. Reglar for samordning og samarbeid mellom velferdstenestene blei harmoniserte og styrkte. Det er krevjande for den enkelte, og ikkje minst for familiar, å få ei heilskapleg oversikt. Difor er dette arbeidet noko regjeringa prioriterer høgt. Det er naturleg at dette skjer i den enkelte kommune nær der folk bur. Dette sikrar foreldre saumlause tenester.

For regjeringa er det viktig at innbyggjarane i kommunen har ein tryggleik for at helsetenesta er der når ein treng ho. For Arbeidarpartiet og Senterpartiet er det å sikre at dei felles helsetenestene våre har nok fagfolk, ein høg prioritet. I ei tid med knappleik på helsepersonell er det viktig å sikre at fyrste- og andrelinjetenesta beheld tilsette og legg til rette for at dei får vidareutvikle seg, gjennom å sikre den enkelte tilsette moglegheiter for kompetanseheving. I ei tid med vanskar med å rekruttere må me sikre at dei tilsette har gode arbeidsforhold og ikkje minst faste og heile stillingar.

I den komande nasjonale helse- og samhandlingsplanen som kjem til hausten, er habilitering i både spesialisthelsetenesta og kommunehelsetenesta ein viktig del. Det gjeld òg samhandling mellom dei ulike nivåa for å sikre koordinerte og saumlause tenester. Pårørandearbeidet og å sikre god informasjon handlar om å lette kvardagen for dei som treng det. Nettopp difor har regjeringa gjeve Helsedirektoratet i oppgåve å vurdere pårørandesamtalar for å tydeleggjere pårørandesamarbeidet.

Eg ser fram til at Nasjonal helse- og samhandlingsplan blir lagd fram, og at me kan starte dette viktige arbeidet for å sikre moglegheit for å meistre og for å sikre livskvalitet.

Erlend Svardal Bøe (H) [11:53:32]: Høyre vil styrke habiliterings- og rehabiliteringsområdet. Det handler om å legge bedre til rette for at pasienter og brukere kan trene opp og vedlikeholde ferdigheter og også evnen til å mestre livet.

Solberg-regjeringen tok flere grep for å løfte dette området. Det ble bl.a. innført fritt behandlingsvalg for habilitering og rehabilitering, sånn at pasientene fikk raskere hjelp og et større mangfold i tilbudet, som nå dessverre forsvinner, og det ble lagt fram en egen opptrappingsplan for habilitering og rehabilitering som strakk seg fra 2017 til 2019.

Evalueringen av Solberg-regjeringens opptrappingsplan viser at den hadde god effekt. Blant annet har flere kommuner fått på plass egne planer for habilitering og rehabilitering. Det er viktig fordi mye av habiliteringen og rehabiliteringen skjer i kommunehelsetjenesten, og det er viktig at kommunene jobber systematisk på dette området.

Evalueringen viser også at det er flere forbedringspunkter. Det er fortsatt for stor forskjell i tilbudene mellom kommunene, og ansvarsfordelingen mellom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenenesten må tydeliggjøres bedre.

En rekke organisasjoner har fremmet krav om at forbedringspunktene i evalueringen må følges opp, og at det må gjøres mer for å løfte habiliterings- og rehabiliteringsområdet. Det er Høyre enig i, og det er grunnen til at Høyre i forbindelse med statsbudsjettet for 2023 fremmet forslag om at regjeringen skal vurdere behovet for en egen habiliterings- og rehabiliteringsreform som bidrar til å bedre tilbudet i og samhandlingen mellom kommunene og sykehusene.

Dette forslaget fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Pasientfokus stemte altså Arbeiderpartiet og Senterpartiet mot. Det gjorde også SV, som fremmer dette forslaget her i dag. Hadde det forslaget blitt vedtatt, ville en allerede ha satt i gang et større og viktig arbeid som på sikt kunne styrket habiliterings- og rehabiliteringsområdet i Norge.

Jeg håper folk legger merke til at SV for all del har et prisverdig engasjement i saken, men de er altså ikke villige til å ta ordentlige grep for å gjøre noe med habiliterings- og rehabiliteringsområdet. De stemte imot forslaget vi hadde i Stortinget i fjor, som kanskje ville bidratt til mindre fragmentering, og som ville bidratt til å styrke habilitering og rehabilitering ute i kommunene.

Høyre vil bidra til at flere skal kunne mestre livet, og at flere skal kunne komme raskere tilbake til hverdagen. Derfor kommer vi til å jobbe videre med hvordan vi skal styrke habiliterings- og rehabiliteringsområdet i Norge, nettopp fordi det handler om hvordan man kan ha evnen til å mestre eget liv og evnen til å mestre ferdigheter i livet.

Lisa Marie Ness Klungland (Sp) [11:56:41]: Målet til denne regjeringa er å skape helsefremjande samfunn og sikre ei desentralisert helseteneste som yter gode og likeverdige helsetenester i heile landet. Ei sterk offentleg helseteneste er avgjerande i kampen mot auka sosiale og geografiske forskjellar og mot ei todeling av helsetenesta.

Me vil utvikle ei kommunehelseteneste som er nær, oppdatert og førebudd på å møte helse- og omsorgsbehovet til ei befolkning i endring. Me skal styrkje kommunalt rehabiliterings- og habiliteringstilbod og greie ut ei tydelegare organisering og leiing av tilbodet på alle nivå.

Det er stort behov for meir tydeleg og føreseieleg støtte til pårørande som har omfattande omsorgsoppgåver. Kommunen har ei plikt til å tilby ei ordning med omsorgsstønad. Ein styrkt kommuneøkonomi er ein føresetnad for at kommunane skal kunne gje eit betre tilbod til pårørande.

Me vil forbetre regelverket for permisjonsmoglegheita til pårørande i arbeidslivet, for å sikre likestilling og moglegheit til å kombinere arbeid og omsorg. Me vil vidareutvikle pårørandeavtaler med kommunen, som eit tilbod til pårørande med særleg tyngande omsorgsoppgåver.

Frå august 2022 fekk alle rett på barnekoordinator, som skal gjere det enklare for familiar som har eller ventar barn med alvorleg sjukdom, skade eller nedsett funksjonsevne. Denne oppfølginga skal skje i kommunane.

Alle som har behov for habilitering, skal få eit godt fagleg tilbod tilpassa den enkelte sitt behov der denne bur. Det har alltid vore og er store variasjonar i det tilbodet. Det kan me ikkje tolerere.

I haust vil me i samband med nasjonal helse- og samhandlingsplan svare på korleis me skal sikre at alle får eit godt tilbod i heile landet. Det blir eit stort og flott arbeid, og me håpar at førre talar og hans parti blir med på det arbeidet.

Morten Wold (FrP) [11:59:02]: Fremskrittspartiet har i mange år kjempet for å sikre fritt brukervalg og gode BPA-tjenester. Derfor er det svært skuffende for oss at regjeringspartiene og SV fjerner fritt brukervalg. Dette er en viktig rettighet for dem som trenger tjenester i hverdagen sin.

Det er dessverre store geografiske forskjeller i habiliterings- og rehabiliteringstilbudene i dag, noe som gjør at postadressen er svært avgjørende for hvor gode tjenester man får. Ieldreomsorgen er det nærmest blitt et postkodelotteri. Man er prisgitt sin egen kommune, dens ressurser og hvilke tjenester politikerne prioriterer høyest i kommunen.

For oss er det en selvfølge at alle skal kunne få velge det tilbudet og det behandlingsstedet de ønsker, uavhengig av om det er offentlig eller privat, og uavhengig av hvilken kommune man bor i. Det er viktig å styrke dialogen mellom kommune og spesialisthelsetjeneste slik at informasjon deles riktig, og at brukerne får et verdig tilbud, uavhengig av bosted.

Dessverre ser vi at kommunene mangler et helhetlig tilbud når det gjelder habilitering og rehabilitering. Det tverrfaglige samarbeidet – og samarbeidet mellom forvaltningsnivåene – må styrkes, slik at oppmerksomheten rettes mot pasienten som et helt menneske. Derfor må samhandlingen mellom kommune og spesialisthelsetjeneste styrkes, slik at man sikrer en best mulig pasientbehandling.

Derfor er vi bekymret for at forslaget om en opptrappingsplan kan ta lengre tid enn nødvendig, og vi mener det heller må legges frem helt konkrete tiltak som kan bidra til å styrke denne samhandlingen. På den måten kan vi sikre at kommunene i større grad kan gi et likere og bedre tilbud til sine innbyggere.

Vi må sikre at kommunene klarer å følge opp sine lovpålagte oppgaver, og at man kan lære av de kommunene som løser dette på en god måte.

I innstillingen fremgår det av merknadene at Fremskrittspartiet støtter forslaget om at det utvikles en nasjonal modell for veiledning i hjemmet og hverdagslivet til barn med nedsatt funksjonsevne, men vi står ikke med på forslaget. Det er en inkurie. Fremskrittspartiet skal stemme for forslag nr. 2.

Jeg tar med dette opp forslaget Fremskrittspartiet er en del av.

Marian Hussein (SV) [12:01:40]: Mange familier med barn med funksjonsnedsettelse må kjempe en kamp for å få de tjenestene de trenger og har krav på. Flere tjenester i spesialisthelsetjenesten har lange ventetider for utredning og oppfølging, og i kommunene er nåløyet for å få bistand for trangt. Det er ikke lenge siden vi så en familie som var fanget i sitt eget hjem fordi de ikke fikk den nødvendige hjelpen til at foreldrene kunne følge opp de andre barna på treninger og aktiviteter.

Det er behov for økt kapasitet i habiliteringstjenesten i både spesialisthelsetjenesten og kommunene. Familier trenger ofte bistand i hjemmet. Dette gjelder både assistanse og avlastning og også veiledning i hverdagssituasjoner.

Flere kommuner har gode tilbud. Eksempelvis har jeg besøkt bydel Søndre Nordstrand i Oslo, som har utviklet en modell for hjemmeveiledning til barn med nedsatt funksjonsevne, og som har fått svært gode resultater ved evaluering. Disse fagpersonene går hjem til familiene og hjelper dem i de situasjonene som er vanskelige, og det er ikke bare at noen forteller om hvordan situasjonen er. En nasjonal modell for veiledning i hjemmet kan legge grunnlag for mer helhetlig tilnærming og et bedre og mer effektivt hjelpetilbud og gi støtte til kommunene. Hvis kommunene kjenner familiene, kjenner barna, kan de også fatte bedre avgjørelser om hvilken hjelp familien trenger, og hvilken kompetanse kommunen skal etterstrebe.

Det meldes om kompetanseutfordringer både i spesialisthelsetjenesten og i kommunene. Det er vanskelig å rekruttere personell med tilstrekkelig kompetanse. Det er behov for å styrke kompetansen i habiliteringstjenesten både i spesialisthelsetjenesten og i kommunene.

Forholdet mellom psykisk helse og habilitering er utfordrende. Ofte blir personer med funksjonsnedsettelser kasteballer mellom disse ulike systemene, som heller ikke bygger opp riktig kompetanse. Habiliteringstjenesten må vi satse på.

Regjeringen legger stor vekt på sitt arbeid med ny helse- og samhandlingsplan, som er ventet til høsten. I invitasjonsbrevet til innspill var ikke habiliteringsfeltet nevnt.

I et likestilt land som tar mål av seg til å inkorporere CRPD i norsk lov, må vi også ivareta habiliteringstjenesten.

Med dette tar jeg opp de forslagene SV er med på.

Statsråd Ingvild Kjerkol [12:04:53]: God helse og mestring i befolkningen er et av våre høyest prioriterte mål. De som har behov for habiliteringstilbud, må få et faglig godt tilbud som er tilpasset den enkeltes behov.

Vi har utfordringer knyttet til variasjon i habiliteringstilbudet på begge nivå. Samtidig vet vi at det fra 2017 til 2021 har vært flere pasienter som får tilbud om habilitering i spesialisthelsetjenesten, og at økningen særlig har skjedd innen habilitering av barn og i tilbud om ambulante tjenester.

Alle regionale helseforetak gjennomgår nå ressursene i sine habiliteringstjenester. Helse Vest har f.eks. opprettet nye fagstillinger og etablert behandlingslinje for barn med hjerneskade. Helse Sør-Øst har gjennomgått sin kapasitet og utfordringer knyttet til geografiske variasjoner i tilbudet. Helse Sør-Øst sender nå sin fagplan for habilitering for barn, unge og voksne på høring, og de skal lage en gjennomføringsplan. Planen skal styrebehandles i juni i år.

Overgangen mellom barn- og voksenhabilitering kan være en sårbar fase og er gjerne sammenfallende med andre store endringer i livet. Det kan gjøre overgangen mer krevende. For mange pasienter vil kommunen ha ansvaret for oppfølgingen når de blir voksne. God planlegging og tett dialog blir da ekstra viktig.

Habilitering, rehabilitering og mestring vil være tema i Nasjonal helse- og samhandlingsplan. Samhandling med mål om å skape gode pasientforløp er sentralt i den stortingsmeldingen.

Vi må ta vare på og støtte opp om de pårørende. Jeg har gitt Helsedirektoratet i oppdrag å utarbeide verktøy for å legge til rette for gode rutiner for samarbeid mellom pårørende og helse- og omsorgstjenesten, slik at pårørendes rettigheter til informasjon og medvirkning bedre ivaretas.

Pårørendeveilederen skal revideres og oppdateres i henhold til ny kunnskap og nye krav og anbefalinger innen pårørendefeltet.

Seher Aydar (R) [12:08:09] (ordfører for saken): Mork rehabiliteringssenter er et tverrfaglig spesialisert tilbud for rehabilitering av pasienter som har gjennomgått hjerneslag, traumatiske hodeskader og andre nevrologiske sykdommer. Tilbudet er nå truet av nedleggelse da Helse Møre og Romsdal ønsker å flytte plassene til Ålesund.

Dette er en sak som har vekket stort engasjement. Komiteen har mottatt mer enn 90 høringsinnspill fra bl.a. pasient- og fagorganisasjoner, kommuner, lokale partilag og enkeltpersoner. De er enige om én ting: at Mork rehabiliteringssenter må bestå.

Komiteens flertall vil avvise forslaget, og jeg antar at de vil redegjøre for sitt syn. Komiteens mindretall, Rødt, SV, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Pasientfokus, står bak forslagene om at Mork rehabiliteringssenter blir videreført med spesialisert rehabilitering, og at det blir lagt fram en flerårig rehabiliteringsplan for bygningsmassen.

Det handler om at en nedleggelse vil svekke rehabiliteringstilbudet til befolkningen i området. Avstanden fra Mork til Ålesund er så stor at fagmiljøet på Mork vil oppløses. Helse Møre og Romsdal har, etter at forslaget fra Fremskrittspartiet ble fremmet, vedtatt nedleggelse i styremøte 1. februar 2023.

Rehabilitering er ofte en langvarig prosess. Den døgnbaserte rehabiliteringen er bare en begrenset periode av dette forløpet. Målet med rehabilitering er at den som har vært syk eller skadet, skal komme seg tilbake til hjemmet og leve et mest mulig selvstendig liv i den kommunen personen bor i. Gode og effektive rehabiliteringsforløp fordrer gode samarbeid og nærhet mellom spesialisthelsetjenesten og kommunen. I Møre og Romsdal finnes det et sånt samarbeid i prosjektet Utvikling av rehabiliteringstjenestene i Møre og Romsdal.

Å legge ned Mork og flytte rehabiliteringen til Ålesund er et sparetiltak som kun gir mening på skrivebordet. Det har vært lokale protester. Tusenvis av mennesker har sendt underskrifter til helseforetaket for å bevare Mork. Hundrevis av folk har gått i fakkeltog i protest mot nedleggelse. Fagmiljøet på Mork blir ikke med til Ålesund.

For å si det på en ganske kort og konkret måte: Det å legge ned Mork er å svekke rehabiliteringstilbudet i regionen, på tvers av befolkningens behov og fagfolks vurderinger.

Med det tar jeg opp de forslagene Rødt er med på.

Even A. Røed (A) [12:11:14]: Rehabilitering er en veldig viktig del av helsetjenestene våre. Det at man får opptrening og veiledning er viktig for at man skal kunne leve et godt liv i etterkant av sykdom, skade eller operasjon. Det er vi opptatt av, og det har også Helse Møre og Romsdal vært da de har behandlet saken om Mork rehabiliteringssenter.

Helsepersonellkommisjonen har akkurat presisert for oss hvor viktig det er å bruke ressursene effektivt, og at vi må sørge for at kvaliteten blir så god som mulig for så mange som mulig. Helsepersonell er et knapphetsgode.

Mork rehabiliteringssenter har i mange år gitt et godt tilbud innen spesialisert rehabilitering for pasienter i Møre og Romsdal og andre steder i landet. Engasjementet som er vist rundt Mork i forbindelse med Helse Møre og Romsdals vedtak om samlokalisering av rehabiliteringstilbudet, er en anerkjennelse av tilbudet og fagmiljøet som er ved Mork.

Styret i Helse Møre og Romsdal har gjort et vedtak i saken og viser til at det er bygningsmasse ved Mork rehabiliteringssenter som har en for dårlig tilstandsgrad, og mener at det ikke er rom for større tiltak for utbedring av bygningsmassen i langtidsperioden. De peker også på at det er gjort vurderinger de siste fem årene rundt kapasitet på spesialisert rehabilitering i opptaksområdet, der konklusjonen er at døgntilbudet er noe overdimensjonert. Da er det viktig at ressursene brukes riktig. Vi har tillit til at Helse Møre og Romsdal gjør solide og gode vurderinger i denne saken spesielt, men også sett i sammenheng med resten av helsetjenestene i helseforetaket.

Reduksjonen i antall sengeplasser er en tilpasning til dagens behov. Da er det også viktig å understreke at ved den vedtatte samlokaliseringen av rehabiliteringstilbudet til Ålesund sykehus, må kvaliteten på tjenesten være tilsvarende som i dag eller bedre. Det er kanskje unødvendig å si det, men det er en forutsetning at det uavhengig av lokalisering og organisering gis et godt rehabiliteringstilbud som ivaretar behovene for spesialisert rehabilitering i hele regionen.

Erlend Svardal Bøe (H) [12:13:37]: Habilitering og rehabilitering er et viktig område for Høyre. Det handler om å trene opp og vedlikeholde ferdigheter, men også evnen til å mestre livet. Det er klart at saken om Mork rehabiliteringssenter har skapt veldig mye engasjement. Det er først og fremst en anerkjennelse av det tilbudet som har vært der, bl.a. med de høringsinnspillene som komiteen har fått, med over 90 høringssvar på saken.

Styret i Møre og Romsdal helseforetak bestemte 1. februar å samlokalisere tilbudet i Ålesund. Det er flere grunner til at helseforetaket har gjort den prioriteringen. Det handler om både en krevende økonomisk situasjon, at en har en bygningsmasse som vil trenge nye investeringer, og at en må justere ned antall senger for å treffe behovet og kapasiteten bedre, men det handler også om helsepersonell. Det er en prioritering som helseforetaket har gjort.

Høyre mener det ikke vil være riktig å gå politisk inn og overstyre et slikt vedtak i en enkeltsak. Vi hadde skrotet hele helseforetaksmodellen dersom Stortinget skulle ha gått inn og styrt hvert enkelt helseforetak ut fra enkeltsakene. Det er òg grunnen til at Høyre ikke stemmer for forslaget i den saken: Vi ønsker ikke å politisk overstyre vedtaket som er gjort i Møre og Romsdal helseforetak.

Ansvaret her ligger på helseforetaket, som skal sørge for at en har et samlet, godt tilbud i spesialisthelsetjenesten. Det er helse- og omsorgsministeren som gir de ulike oppdragene som helseforetakene skal gjennomføre, til helseforetakene. Stortinget skal behandle Nasjonal helse- og samhandlingsplan i løpet av høsten 2023, og der kan en også komme med ulike føringer.

Jeg skal ikke rippe opp i diskusjonen vi hadde i forrige sak, men det er jo sånn at Høyre også fremmet forslag om at vi skulle vurdere behovet for en habiliterings- og rehabiliteringsreform i Norge. Det er et forslag som var støttet av Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Pasientfokus, og som ville bidratt til at en styrket det samlede rehabiliterings- og habiliteringsområdet i landet vårt.

Hans Inge Myrvold (Sp) [12:16:17]: At ei sak om lokalisering av helsetenester hamnar i denne salen, er ingen ny situasjon. Bakgrunnen for at det skjer, handlar som regel alltid om usemje lokalt og regionalt og dårleg eller inga forankring mellom helseføretak, kommunar og lokalsamfunn. Det gjeld òg i denne saka. Mork rehabiliteringssenter syter for gode og kvalifiserte rehabiliteringstenester der kompetanse og tverrfagleg samhandling har vore viktige kjerneverdiar.

Eg registrerer at helseføretaket gjennom sitt vedtak 1. februar har vedteke samlokalisering, og at dei tenestene som har vore representerte ved Mork rehabiliteringssenter, no vert flytta til Ålesund sjukehus. Vurderingane og tilrådingane som vart gjevne, handlar i stor grad om økonomiske forhold ved helseføretaket, der ein ikkje ser grunnlag for ei investeringsramme som vil ta høgde for det behovet som er uttrykt for å imøtekoma krav og standard til byggkvalitet.

Uavhengig av dette har me registrert stort engasjement frå Volda kommune i saka. Kommunen har ved ei rekkje anledningar lagt fram alternative modellar og løysingar for korleis ein kan vareta pasientar, tilsette og den samla aktiviteten som ligg til Mork rehabiliteringssenter i dag. Det vert oppfatta at ein i liten grad har fått anledning til å føra fram desse forslaga i helseføretaket, og heller ikkje til å sikra fleire alternativ til dei vedtaka som er fatta i saka.

Ei slik lokalisering av helsetenester skal i hovudsak sjølvsagt handla om godt tilrettelagde tenester for pasientar som treng god oppfølging frå helsetenestene, men det handlar òg om viktige arbeidsplassar og lokalsamfunnsutvikling. Dette har sjukehusutvalet nyleg tydeleggjort gjennom NOU 2023:8, Fellesskapets sykehus. Utgreiinga tek på ein god måte føre seg demokratisk kontroll og innverknad. Utvalet slår i sine vurderingar fast at både tidlegare og pågåande prosessar viser at ein innan helseføretaksmodellen ikkje har lukkast godt nok med å sikra at alle relevante interessentar vert høyrde og varetekne. Vidare slår dei sjølvsagt fast at lokalisering og funksjons- og oppgåvefordeling i helseføretaka har konsekvensar langt utover det som vedkjem spesialisthelsetenesta.

Med dette som bakteppe er det viktig for meg å signalisera at regjeringa og statsråden må fylgja saker som dette tett, og gjennom eigarstyringa si sikra at helseføretaka har god dialog med det lokale og regionale folkevaldnivået, slik at alle forhold vert belyste med god lokal og regional involvering.

Bård Hoksrud (FrP) [12:19:34]: Den siste tiden har vi sett en bølge av viktige og spesialiserte tilbud som legges ned over hele landet. Det er alvorlig for distriktene, for helsesektoren, for lokalbefolkningen, for ansatte og ikke minst for pasientene. Nok et eksempel på et svært velfungerende tilbud som blir lagt ned, får vi nå, med nedleggelsen av Mork rehabiliteringssenter.

Pasientene er strålende fornøyd med tilbudet, de ansatte er fornøyd med arbeidsplassen, og senteret har etablert viktig kompetanse på et viktig område. På tross av at senteret fungerer etter alle hensikter, velger man likevel å legge ned tilbudet. De ansatte skal få tilbud om å jobbe på Ålesund sykehus i stedet, men når det for mange betyr en ekstra pendlervei på 1 time og 20 minutter, er det ingen tvil om at vi vil miste mye viktig kompetanse på rehabiliteringsfeltet.

Mork er et viktig tilbud for mange i Møre og Romsdal. Likevel er ikke Mork alene i den situasjonen de står i. Jeg frykter at vi med dagens regjering vil se stadig flere nedleggelser av viktige tilbud i distriktene. Vi vet at regjeringen har gitt opp fødeavdelingen i Kristiansund. Vi ser også en prekær sykehusøkonomi som vil føre til nedleggelse av flere gode tilbud.

Hvis ikke regjeringen endrer kurs med hensyn til hvordan vi finansierer og organiserer sykehusene våre og sikrer tilstrekkelig økonomisk kraft, er jeg redd for at vi i løpet av regjeringsperioden vil se en drøss av fakkeltog og fortvilte lokalbefolkninger. Et viktig prinsipp er like tjenester til alle uavhengig av hvor man bor i landet. Jeg kan derfor ikke fatte og begripe at regjeringen, med Senterpartiet i spissen, legger ned et svært velfungerende tilbud i distriktene, for Mork rehabiliteringssenter har vært et godt tilbud med gode skussmål. Det er meningsløst å kutte i tilbud som faktisk fungerer, og å miste fagkompetansen på kjøpet.

Det er en svært trist dag i dag. Det viser med all tydelighet at det hos partiene Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Høyre ikke er vilje til å ta grep og gi klar melding til helseforetakene at dette får de ikke lov til. Det viser vel egentlig at det er byråkratene i helseforetakene som får bestemme. Politikerne i de nevnte partiene viser en vegring for å ta grep for å stoppe håpløse vedtak. På denne måten sier Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Høyre snipp, snapp, snute, så er dette fantastiske tilbudet borte. Dagen i dag er en svært trist dag for alle ansatte, for alle pasientene som har ønsket å bruke dette fantastiske tilbudet, og for alle dem som har brukt det, som viser hvor bra det er.

Dette er en trist dag.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [12:22:17]: Dei mange høyringsinnspela etterlèt ingen tvil om at Mork rehabiliteringssenter har utvikla god spesialkompetanse innanfor rehabilitering. Kvifor leggje ned eit svært godt fungerande fagmiljø og strippe Søre Sunnmøre for rehabiliteringstilbod og kompetansearbeidsplassar fordi eit bygg treng rehabilitering? Bygg er den minste verdien. Det er fagmiljøet og folket som skaper dei største verdiane. Om rekruttering er utfordringa, er det i alle fall ikkje lurt å bryte opp eit godt fungerande fagmiljø. Ørsta–Volda er eit område som det er attraktivt å bu i og har variert arbeidsliv, og det er liten grunn til å argumentere for at det er vanskeleg å rekruttere i denne regionen.

Ofte kan institusjonar lokaliserte utanom byane gje mindre gjennomtrekk og meir stabil arbeidsstokk, noko som gjev eit godt grunnlag for å byggje nettopp eit slikt fagmiljø. Det er heller ikkje noko grunnlag for å påstå at det er vanskeleg å forske om rehabiliteringa er lokalisert i Volda. Eg kjenner geografien og veit at å pendle mellom Søre Sunnmøre og Ålesund vil vere svært upraktisk. Det er ikkje viljen det står på når fagpersonar varslar at dei mest sannsynleg ikkje blir med til Ålesund. Eg meiner det er eit poeng i seg sjølv å planleggje for god utvikling av kompetansearbeidsplassar i alle delar av landet, slik at folk kan sleppe å pendle.

Det kanskje største problemet for rekrutteringa er skapt av føretaksmodellen og sentraliseringsspøkelset som heng over offentlege institusjonar. Eg trur mange har forventningar til at regjeringa skal gjere noko med helseføretaksmodellen, som gjer at det må sparast på teneste for å skaffe nødvendig eigenkapital for å gjere investeringar i bygga. I dette systemet er det særleg tenester som rehabilitering og helsehjelp til personar med kroniske lidingar som taper når sparekniven må fram. Når SV støttar dette forslaget, er det nettopp fordi me ønskjer å utøve ein kritikk mot helseføretaksmodellen, der eit styre gjer vedtaka utan at dei står politisk ansvarlege overfor befolkninga i området.

Eg trur at mange rundt om i landet hadde forventningar til at sitjande regjering skulle satse på regionane og distrikta og byggje på dei gode fagmiljøa som finst. Logistikk og geografi gjer det nødvendig å ha fleire desentraliserte døgnplassar for rehabilitering framover, ikkje færre. Ved å flytte det til Ålesund, blir det mest sannsynleg færre. Å reise fleire timar i buss eller med kollektivtransport for å kome inn til ein poliklinikk, i ein situasjon der ein er slagramma, er rett og slett ikkje realistisk, og det vil høgst sannsynleg gå ut over tilbodet. SV meiner at Mork rehabiliteringssenter og det gode fagmiljøet som er bygd opp på Søre Sunnmøre, bør utviklast, ikkje bli splitta opp og sentralisert i denne prosessen.

Sveinung Rotevatn (V) [12:25:42]: Dette kunne ha vorte ein gledesdag for Mork rehabiliteringssenter, for Søre Sunnmøre og for dei mange pasientane som har fått hjelp til å ta kvardagen tilbake med hjelp av det spesielle kompetansemiljøet som finst der. Eg tenkjer at uansett kva endringar som skal og må skje i helsevesenet i åra framover – og det er mange – så er det nokre område ein ikkje kan nedprioritere. Eit av dei er førebygging, det å hindre at folk vert sjuke, og det andre er rehabilitering, å sørgje for at folk som har vore sjuke, kan kome seg tilbake i arbeid og få nødvendig hjelp til å meistre kvardagen på eiga hand.

Det er ut frå det perspektivet at Venstre, både lokalt og her, meiner at nedlegginga av Mork rehabiliteringssenter er svært uheldig og svært lite framtidsretta. Vert senteret no lagt ned, vil det fagmiljøet mest sannsynleg forvitre og verte borte. Det er langt frå Volda til Ålesund. Halvannan time med dagpendling er noko dei færraste vil vere med på, og det føreset at ein rekk ferja.

Eg trur vi treng fleire gode fagmiljø på rehabilitering over heile landet framover, ikkje færre. Difor vil Venstre – sjølv om vi ikkje sit i komiteen – varsle at vi vil støtte dei mindretalsforslaga som ligg på bordet: om å be regjeringa sørgje for at Mork rehabiliteringssenter vert vidareført med spesialisert rehabilitering, om å be om at det vert utarbeidd ein fleirårig rehabiliteringsplan for bygningsmassen, og om å sikre gjennomføring av prosjektet «Utvikling av rehabiliteringstjenesten i Møre og Romsdal», som er eit samarbeid mellom kommunane i Møre og Romsdal, Helse Møre og Romsdal og Helse Midt-Noreg, slik at ein kan vidareføre dette tilbodet.

Eg sa i den fyrste setninga at dette kunne ha vorte ein gledesdag. Det ser det ikkje ut til å verte. Trass i at store delar av opposisjonen her – Framstegspartiet, SV, Raudt, Kristeleg Folkeparti, Pasientfokus og Venstre – har samla seg, er det lite som tydar på at det vert fleirtal, når Høgre, Arbeidarpartiet og Senterpartiet vel å stemme imot. Det synest Venstre er beklageleg, for me må stille opp når det brenn blå lys for gode rehabiliteringstilbod rundt omkring i landet som allereie finst, og som vil forvitre dersom dei vert lagde ned.

Eg tenkjer at uansett kva utfallet av voteringa her no vert, vil eg iallfall nytte moglegheita til å takke dei tilsette og andre knytt til Mork for det fantastiske tilbodet dei har skapt for å hjelpe folk med å ta kvardagen tilbake etter sjukdom, som har hjelpt så mange menneske over så mange år. Det er ein innsats dei kan vere stolte av, uansett kva som no vert konklusjonen, og så får vi håpe at så mange som mogleg ønskjer å fortsetje å bidra i det flotte helsevesenet vårt.

Irene Ojala (PF) [12:28:48]: I januar i år sa helseministeren at sykehusene må prioritere hardt i året som kommer. Kjerkol la heller ikke skjul på at det er den økonomiske utviklingen i samfunnet som er årsaken til en stram økonomi. Til NRK sa ministeren:

«Jeg vil be helsesektorene se på hva de kan gjøre mindre av.»

Få uker etter statsrådens tale var stramme økonomiske rammer og innsparingsbehov grunnlaget for at styret i Helse Møre og Romsdal besluttet å legge ned Mork rehabiliteringssenter i Volda – og med det flytte plassene til Ålesund.

Saken Fremskrittspartiet løfter fram i dag, er viktig av flere grunner. Igjen ser vi at et helseforetak legger ned et tilbud som befolkningen trenger. Igjen får vi høre at dette ikke er Stortingets sak, for dette bestemmes av helseforetaket – et helseforetak som leverer på helseministerens bestilling. Statsråden sa i Stortinget i går at hun mener foretaksmodellen på mange måter fungerer godt. Det kan sikkert være gode argumenter for at statsråden mener akkurat det, men det jeg ikke klarer å forstå, er dette: Hva med demokratiet? Hva med folkestyret? Problemet er at folk ikke har noen innflytelse over helseforetakene. Folk velger verken administrasjon, styreleder eller styre for helseforetakene. Folket velger Stortinget, og det er fra Stortinget regjeringen utgår. Hvis Stortinget, vi, folkets representanter, ikke skal kunne styre helsetilbudet, men bare si at det er opp til helseforetakene, eller at det er faglige vurderinger som foretakene har ansvaret for, eller at det ikke er politiske vurderinger eller politikere som skal styre dette, da mener jeg at folk ikke har styring, da har ikke folket mulighet til å påvirke. Sånn kan vi ikke ha det i et demokrati.

Det er enkelt å rive ned. Det tar tid å bygge opp. Jeg lurer på hvor mye av sykehustilbud, fødetilbud, eldres rettigheter, pasienters livline, akuttilbud eller rehabiliteringstilbud, som ved Mork, helseforetakene kan endre før vi kan sette foten ned, for saken er at det er for pasientenes beste vi har en helsepolitikk. Vi politikere har en plikt til å sikre pasientene lik tilgang på helse- og omsorgstjenester av god kvalitet uansett hvor pasienten bor. Allikevel ser vi at pasienter i store deler av Distrikts-Norge og Norge for øvrig ikke får det tilbudet som er pålagt gjennom pasient- og brukerrettighetsloven. Hvor lenge kan dette fortsette?

Statsråd Ingvild Kjerkol [12:31:46]: Vedtaket om flytting av rehabiliteringstilbudet fra Mork til Ålesund sykehus har møtt motstand og skapt et forståelig og sterkt engasjement i Møre og Romsdal. Vedtaket bygger ifølge Helse Midt-Norge på grundige vurderinger av bygningsmassen på Mork og hvordan man best kan utnytte ressursene man har til spesialisert rehabilitering, i dag og i framtiden, til beste for pasientene. I denne vurderingen er sentrale elementer at man kan rekruttere fagfolk med riktig kompetanse og fremme fagutvikling og forskning innen fagområdet rehabilitering.

I regionen og i fylket vil mangel på arbeidskraft være en utfordring framover. For å sikre innbyggerne rehabiliteringstjenester må derfor ressursene brukes på en mest mulig effektiv måte. Helsepersonellkommisjonen har vist hvor krevende situasjonen med tilgang på fagfolk vil bli. Møre og Romsdal merker allerede at det er krevende å rekruttere fagfolk innen f.eks. fysikalsk medisin og nevropsykologi, som er viktige kompetanser innen rehabilitering. Helse Møre og Romsdal mener rekrutteringen vil bli noe lettere ved et større og bredere fagmiljø i Ålesund sykehus.

Vi må opprettholde, og på flere områder øke, tilbudet for å svare på befolkningens behov for spesialisthelsetjenester. Dette gjelder ikke minst rehabilitering av en eldre befolkning. Tjenestene må derfor organiseres slik at vi får mest mulig pasientbehandling og oppfølging igjen. Denne omstillingen vil bli krevende flere steder enn på Mork og i Møre og Romsdal.

Jeg er enig med komiteens flertall når de sier at engasjementet i denne saken er en stor anerkjennelse av rehabiliteringstilbudet og de dyktige fagfolkene som arbeider ved Mork.

I planene som nå legges for flytting, er det viktig å ivareta fagressursene på Mork på en god måte, og at Helse Møre og Romsdal ivaretar og utvikler tilbudet om spesialisert rehabilitering i hele regionen. Innbyggerne her skal fortsatt være trygge på at de også i framtiden vil få et godt rehabiliteringstilbud, når de har behov for det.

Frank Edvard Sve (FrP) [12:44:24]: Eg var med på eit fakkeltog for Mork, med over 3 000 deltakarar. Det var ei heilt absurd oppleving og ei sterk oppleving. Eg er folkevald. Dei som skal sitje i denne salen, og som sit i denne salen, er folkevalde. I den fakkelaksjonen med over 3 000 deltakarar var ingen frå denne salen frå Arbeidarpartiet, frå Senterpartiet eller frå Høgre. Det er ganske spesielt at dei tre partia heller ønskjer å lytte til byråkratiet som ikkje er folkevalt, for det er slik at helseføretaka ikkje er folkevalde, men dei folkevalde, innbyggjarane og pasientane ønskjer ein ikkje å lytte til.

Det har sjeldan vore eit større engasjement for eit tilbod som det som er på Mork. Det er ingen som forstår at det tilbodet skal verte så mykje betre med å flytte til Ålesund, i den bygningsmassen som er der, og som er liten frå før, og å ta det vekk frå det landlege, perfekte området for å kunne rehabilitere dei pasientane som er på Mork. Dei frå alle fagområde som vi snakkar med, seier det stikk motsette av argumentasjonen som kjem frå statsråden, om at det er svært å samlokalisere.

Det måtte eit Senterparti i regjering til for å leggje ned Mork. Det måtte eit Senterparti i regjering til for å fjerne eit veldig viktig distriktstilbod og sentralisere det. Mål politikarane på det ein gjer, og ikkje på det ein seier. Senterpartiet er eit veldig godt døme på det. I Møre og Romsdal er det eit opprør på grunn av nedlegginga av Mork, og at Senterpartiet kan stå der med to ordførarar, i Volda og i Ørsta, og ikkje få gehør frå sitt eige parti for å unngå nedlegging, er det absolutt ingen som forstår. Eg trur ikkje dei forstår det sjølve heller.

Så skal eg ta ein liten visitt til Høgre. Eg les i partiprogramma til Høgre, og der står det:

«Vi tror på Norge fordi vi tror på alle oss som bor her: på enkeltmennesker, familier» osv.

Ja, gjer Høgre det når dei ikkje giddar å høyre – unnskyld uttrykket, det var kanskje eit feil parlamentariske ord – men dei ønskjer ikkje å lytte til innbyggjarane og brukarane, for Høgre er meir oppteke av byråkratiet i helseføretaket, som ikkje folkevalt. Det er det viktig å lytte til, men 3 000 i eit fakkeltog og heile Søre Sunnmøre, 70 000–80 000 innbyggjarar, ønskjer ein ikkje å lytte til. Eg er veldig skuffa over Høgre, og eg er veldig skuffa over at dei ikkje stemmer for forslaget om å bevare Mork.

Bård Hoksrud (FrP) [12:47:44]: Selv kunne jeg godt ha tenkt meg å bruke ganske sterke ord fra denne talerstolen, men jeg skal prøve å passe på så jeg ikke blir klubbet av presidenten. Det er en spesiell opplevelse, det er nesten litt sånn på grensen å høre på de representantene som har vært på denne talerstolen og pratet varmt for hvorfor man nå skal legge ned Mork. Man er ikke villig til å ta politisk styring og kontroll og si at dette finner vi oss ikke i.

Arbeiderparti-representanten Røed sier at engasjementet er en anerkjennelse av tilbudet ved Mork – det er helt spesielt. Derfor sier Arbeiderpartiet ja til å legge det ned. Det er det man gjør. Man må gjerne gjemme seg bak helseforetakene, men saken er kommet til denne salen, og det er faktisk opp til dem som sitter her, om man skal ta styring eller om det er helsebyråkratene i helseforetak som skal få lov til å bestemme.

Representanten Myrvold sier at Volda kommune har kommet med mange forslag. Det er i hvert fall ingen fra flertallet i denne sal som vil lytte til de forslagene, dessverre.

Regjeringen skal følge dette opp tett og nøye, ja, så tett at det blir lagt ned. Beslutningen er allerede fattet. Det er det som er realitetene.

Senterpartiet har mange ganger løftet saker opp i denne salen og vært opptatt av å hindre at helseforetakene gjør ditt og datt, men i dag sitter man sannsynligvis og ser ned i stolen, trykker på knappen og stemmer for at Mork skal legges ned. Det er konsekvensen av det som skjer i dag.

Så sier statsråden at det er ledig kapasitet innenfor rehabilitering. Jeg opplever ikke at det er mye ledig kapasitet innenfor rehabiliteringsområdet i Norge.

Statsråd Ingvild Kjerkol (fra salen): Jeg har ikke sagt det!

Bård Hoksrud (FrP) [12:49:32]: Statsråden sa det på spørsmål fra Frank Sve. Statsråden sa at reduksjonen i tilbudet er for å tilpasse seg behovene. For meg er det en reduksjon når man sier det – en reduksjon for å tilpasse seg behovene.

Som sagt opplever ikke jeg at det er noe ledig kapasitet der ute. Folk står i lang tid og venter. Det er skuffende av Høyre, som nå altså sitter på vippen og kunne sørget for at Mork fortsetter å være et godt rehabiliteringstilbud for alle dem som er der. 3 000 mennesker stiller opp i fakkeltog, og organisasjonene er opptatt av at de ønsker å beholde tilbudet, men fordi man skal holde lang avstand til helseforetakene og ikke blande seg inn, på samme måte som vi så med fødeavdelingen i Kristiansund, så opplever vi nå at det samme skjer med Mork.

Fremskrittspartiet tør og vil være tydelige på at når vi mener at noe er feil, så sier vi ifra, og vi vil følge det opp med vedtak i denne salen. Jeg håper at flertallet – spesielt Høyre og Senterpartiet, som absolutt ikke burde støtte dette forslaget – besinner seg og faktisk stemmer for Fremskrittspartiets forslag i dag.

Hans Inge Myrvold (Sp) [12:50:58]: I fare for at det skal verta ei for teatralsk avslutning på denne debatten, har eg teikna meg.

Det er faktisk slik at det partiet som no både radbrekker dei folkestyrte elementa av helseføretaksmodellen og på anna vis peikar på enkeltparti som utgjer lagnaden for dette reprentantforslaget, dette Dokument 8-forslaget som er fremja av Framstegspartiet, faktisk var med på å innføra den helseføretaksmodellen me alle kjenner. Dei har òg representert han i åtte år, store delar av dei med regjeringsmakt, utan evne til å peika på at det trengst forbetringar og styrkingar, særleg innanfor det eg viste til i innlegget mitt innleiingsvis, nettopp dette som handlar om tydelegare forhold mellom forankringsleddet og lokalt og regionalt folkevalt nivå.

Det er akkurat det denne regjeringa har sett i gang eit arbeid rundt. Sjukehusutvalet, som eg òg refererte til, har peika på ei rekkje forslag til forbetringar av dagens føretaksmodell. Det er den vegen me må jobba systematisk. Då kan eg eigentleg berre referera utsegna til representanten Sve herifrå: «Mål politikarane på det ein gjer, og ikkje på det ein seier.»

Bård Hoksrud (FrP) [12:52:56]: Dessverre var det sånn i forrige periode: Under forrige regjering var det et flertall som ønsket å endre foretaksmodellen. Dessverre snudde Høyre etter at man hadde fått forslag om det. Fremskrittspartiet skulle gjerne gjort det og vil gjøre det. Jeg registrerer at Senterpartiet, som nå har alle muligheter til å sørge for at Mork ikke blir lagt ned, velger å prate om alt mulig annet og ikke faktisk trykke på den knappen som sier ja til å bevare Mork til glede for både ansatte og alle dem som bruker dette fantastiske tilbudet. Det er trist for alle de ansatte som har gjort en fantastisk jobb i mange år, for nå blir tilbudet lagt ned. Det kommer også til å være trist for mange pasienter og brukere som gjerne vil at dette tilbudet skal fortsette å bestå.

Frank Edvard Sve (FrP) [12:53:56]: Det er ein grunn til at Framstegspartiet er det desidert største partiet i Møre og Romsdal, og det er fordi vi vert målte på det vi gjer, og ikkje på det vi seier. Det er faktisk ein viktig sak i denne debatten. Å bevare Mork er ei så viktig sak at ho kjem til å ha veldig stor innverknad på fylkestingsvalet i Møre og Romsdal til hausten – garantert – fordi veljarane i Møre og Romsdal er vande med å måle politikarane på kva ein faktisk gjer, og ikkje det ein seier. Eg står her no som representant i dette stortinget. Eg var ikkje på Stortinget i førre periode, eg var heller ikkje i regjering, men eg har vore leiar av det største Framstegsparti-fylkeslaget i landet – som bl.a. sørgde for eit bomfritt fylke, bommar som altså dei raud-grøne partia no har ført tilbake – fordi vi faktisk får gjennomslag og vert målte på det vi gjer, og ikkje det vi seier.

At representanten frå Senterpartiet står her og seier kva vi hadde gjort eller ikkje gjort i regjering – det hjelper ikkje Mork eitt komma. Det hjelper ikkje Mork eitt komma kva som har skjedd tidlegare. Tidlegare har faktisk Mork vorte bevart. Det har vore kamp om Mork tidlegare. Både Stoltenberg-regjeringa og den borgarlege regjeringa klarte å verne om Mork til slutt, men dagens regjering, ei Senterparti-regjering, sørgjer for at Mork vert lagt ned og flytta til Ålesund. Det er det umogleg å vri seg unna. Slik er det. At ein då får hjelp frå Høgre, som kunne utgjort ein forskjell i denne saka, trur eg innbyggjarane i Møre og Romsdal vil leggje merke – dessverre. Vi ønskjer eit godt samarbeid med Høgre, men i denne saka er det ingen som forstår kvifor ikkje Høgre kan lytte til innbyggjarane i Møre og Romsdal i staden for å lytte til helsebyråkratane i helseføretaket. I denne saka har faktisk dei ulike partia i Møre og Romsdal gjort det, i fleire regjeringar, og har sikra at Mork har bestått. Det er ein av dei beste rehabiliteringstenestene i heile landet, så klarer ein altså å leggje det ned.

Eg legg merke til at det ser ut som å vere ein trend i dagens regjering at ein ønskjer å leggje ned ting som er veldig bra. Ein skal kanskje ikkje dra samferdsel inn i debatten, men Flytoget er eit døme på dette. No skal ein altså leggje ned eit rehabiliteringssenter som folket krev at ein skal bevare, men ein vil ikkje lytte til folket, ein vil ikkje lytte til brukarane. Her legg ein ned Mork, vil ikkje høyre på brukarane, knip igjen auga, synest det er bra, klarer ikkje å argumentere med at det vert eit betre tilbod, og det er heller ingen som trur på at det vert eit betre tilbod. For «sorry», eg er ganske så sikker på at det vert eit dårlegare tilbod, og eg trur at dette er ei sak som folk i Møre og Romsdal er veldig lei seg for i dag.

Per-Willy Amundsen (FrP) [12:57:55] (komiteens leder og ordfører for saken): Denne proposisjonen handler om endringer i tvisteloven, i domstolloven, i jordskiftelova og i barnevernsloven.

Det er et overordnet mål med forslagene å oppnå en mer effektiv rettspleie og aktiv saksstyring, og da også en større grad av profesjonalitet i prosessen, og på den måten skape grunnlag for lavere kostnader, både for partene og for samfunnet, og at tilgangen til domstolene ivaretas.

Det fremmes forslag om endringer i reglene om rettsmekling, og det er for at flere saker skal kunne løses med rettsmekling, og da foreslås det at retten skal beslutte rettsmekling når saken egner seg for det. Det legges videre til rette for at saker kan finne sin løsning på et så tidlig tidspunkt som mulig og før det påløper ytterligere kostnader for samfunnet og for partene.

Det ligger også i proposisjonen et forslag om at terskelen for å nekte anke fremmet til lagmannsretten skal senkes noe. Formålet med dette forslaget er å unngå belastninger og kostnader for partene og for samfunnet med full, ny muntlig forhandling i saker som ligger slik an at det ikke er grunn for det. Etter forslaget vil dermed noen flere saker kunne avsluttes etter en skriftlig realitetsbehandling – og det er viktig – av anken.

Videre foreslås det en bestemmelse om at det i sivile saker som et utgangspunkt ikke kan føres bevis om politiets og påtalemyndighetens interne straffesaksforberedelser, med mindre Riksadvokaten samtykker, eller at retten bestemmer at beviset skal føres.

Det er også et forslag som skal ivareta at vitner som forklarer seg i barnevernssaker ved skjult adresse, ikke skal tvinges til å oppgi navn og andre personalia som kan bidra til å avsløre den skjulte adressen. Det foreslås videre at bestemmelsen gis tilsvarende anvendelse i saker for barneverns- og helsenemnda. Det er også en viktig del av proposisjonen.

Det er altså sånn at komiteen er omforent; det er en enstemmig komité som slutter seg til lovendringen. Videre fremmer en samlet komité ytterligere to forslag, hvor man ber regjeringen vurdere ytterligere endringer på to punkter.

Så har det seg sånn at helt i sluttfasen, det jeg vil kalle i tolvte time, etter at vi egentlig var klare for å avgi saken, fikk vi det jeg vil kalle for et svært viktig innspill. Det var en svært oppegående tingrettsdommer, Rikke Lassen, som tok kontakt med medlemmene av komiteen og påpekte problemstillinger som ikke ivaretas av den lovendringen vi har til behandling i dag. Det gjelder i saker som handler om foreldretvister der en av partene lever på sperret adresse. Dette er noe som komiteen er svært opptatt av at blir ivaretatt. Og da vil jeg, egentlig, skryte av et veldig godt samarbeid i komiteen, som gjør at vi kan legge på bordet et forslag i dag som søker å løse dette så raskt som mulig, nemlig at vi kan hensynta også det åpenbare behovet som personer som lever på sperret adresse måtte ha, og sikre dem best mulig.

Så en oppriktig og innstendig takk til godt samarbeid i komiteen, i særdeleshet med regjeringspartiene, men også med justisministeren, for at vi har kommet frem til en så rask behandling som mulig, og som kommer opp som et løst forslag fra en omforent komité.

Med det vil jeg ta opp det forslaget Fremskrittspartiet er en del av.

Sveinung Stensland (H) [13:03:09]: Som saksordføreren var inne på, er det en omforent komité som stiller seg bak endringene i tvisteloven, så jeg skal ikke gå mer inn i det enn saksordføreren har gjort rede for. Jeg vil heller bruke litt tid på I og II under punkt B, de to forslagene som det er en enstemmig innstilling på – takk for samarbeidet der. Jeg kunne, for å være helt ærlig, tenkt meg at vi gikk enda lenger, men her klarte vi å få med alle partiene, inkludert regjeringspartiene, på to viktige forslag.

I under punkt B gjelder saker som etter dagens lov kan bli innstilt etter en tidsfrist. Vi har sett at det f.eks. i forbindelse med ikke-navngitte flyselskap som har mange tvistesaker, kan se ut som at en legger opp til at tidsfristen skal løpe ut, slik at sakene ikke kommer for retten. Det har vært en viss utfordring, samtidig som kapasiteten i enkelte tvisteorganer har vært begrenset.

II under punkt B gjelder dette med at en ikke kan gjøre noe med sivile saker, selv om en person er frikjent i en straffesak. Dette er noe vi omtrent kunne kalt «Lex Tengs», for dette handler om saken etter Birgitte Tengs, der en person først ble straffedømt, så frikjent, men der erstatningssaken ikke kan gjøres noe med på grunn av at tiden har gått ut. Dette er noe flere har tatt til orde for å gjøre endringer på. Nå sier Stortinget at vi ber om at en ser på endringer for gjenåpning av sivile saker som er pådømt som del av en straffesak. Jeg er veldig glad for at alle partiene er enige. Jeg er også veldig glad for dialogen vi har hatt med regjeringspartiene her, og jeg håper virkelig at dette blir fulgt opp raskt av justisministeren, slik at vi kan få ryddet opp i dette. Det har vært krevende. Dette er et regelverk som har stått lenge, og vi vet at det er vanskelige avveininger.

Når det gjelder det forholdet saksordføreren tok opp angående adresser, det som nå er et løst forslag, er jeg veldig glad for at det ble fanget opp på slutten, og at vi fant en minnelig løsning også på det.

Else Marie Rødby (Sp) [13:05:51]: Proposisjonen vi har til behandling i dag, har, som saksordføreren har vært inne på, et lengre bakteppe med både høringsrunder, en tvistelovsevaluering og domstolkolkommisjonens utredning fra 2020.

Selv om proposisjonen bringer viktige endringer vi skal vedta her i dag, meldes det likevel om behov for å utrede enkelte forslag ytterligere, noe som har kommet fram av både høringsrundene og domstolkommisjonens arbeid. Nå har vi også fått redegjort for noen forslag som er kommet under komiteens og Stortingets behandling av saken. Disse vil nødvendigvis måtte komme til behandling på et senere tidspunkt, så vi er ikke ferdige med framtidens tvistelov ved denne saken.

Tvisteloven kan man fort tenke at kanskje er for de litt spesielt interesserte, men den etablerer en veldig viktig grunnplanke rent rettssikkerhetsmessig for alle dem som skal prøve saken sin for en domstol.

Målet med proposisjonen er, som det heter i saken, å legge til rette for en mer effektiv rettspleie, og at adgangen til domstolsbehandling ikke skal være uforholdsmessig ressurskrevende og ikke uforholdsmessig dyr. Det kan være både dyrt og krevende for enkeltpersoner å få sin sak behandlet gjennom rettssystemet vårt. Det er en erkjennelse, og det er flere faktorer som spiller inn. En del er faktorer som staten ikke rår over, og derfor er det viktig at vi ser på de faktorene vi faktisk kan gjøre noe med.

Forslaget som allerede er nevnt, om å gjennomføre rettsmekling i flere saker, er f.eks. en viktig faktor vi kan gjøre noe med. Én ting er at det har en lavere prislapp enn ordinær domstolsbehandling vanligvis har, men man kan også tenke seg at dette er en mindre belastende måte for partene å få løst sin sak på i det store og hele. Det vurderes også som en samfunnsøkonomisk god løsning å øke andelen saker som kan avgjøres ved rettsmekling.

Fram til nå har det vært ganske stor forskjell på hvor mye rettsmekling som anvendes av domstolene, og det som har vært et uttalt mål, nemlig at flere saker skal løses på denne måten, har ikke vært nådd.

Flere domstoler har vist til veldig gode erfaringer med rettsmeklinger, også i saker hvor én eller flere av partene har vært negative til denne løsningsmetoden i utgangspunktet. Derfor foreslås det en plikt for domstolene til å vurdere om det skal foretas rettsmekling i det enkelte tilfelle. En rekke høringsinstanser har også gitt uttrykk for at det er et uutnyttet potensial for denne løsningen, og uttrykker støtte til forslaget. Dette synes derfor som en god løsning for å nå målet om å øke andelen saker som løses ved rettsmekling.

Et annet tema som er berørt i proposisjonen, er sakskostnader, som også er av stor betydning for folk. Det ligger inne forslag til endringer som peker i riktig retning, og som har som formål å dempe sakskostnadene i domstolene. Samtidig erkjennes det gjennom proposisjonen at dette alene ikke kan bringe sakskostnadene ned på det nivået som var intensjonen ved innføringen av tvisteloven i sin tid.

Vi deler bekymringen for den betydelige veksten i sakskostnader og ser utfordringene knyttet til rettssikkerhetsaspektene ved dette. Det er positivt at det er pågående arbeid på dette området som skal munne ut i tiltak og forslag for å bidra til lavere sakskostnader. Senterpartiet og Arbeiderpartiet foreslår, sammen med SV, likevel at regjeringen kommer tilbake til Stortinget etter utredningen av hvordan man kan senke partenes sakskostnader i sivile saker. Dette er et viktig politisk spørsmål som Stortinget må få anledning til å drøfte.

Det er noen ganger vi politikere får bidra til å løse litt mer konkrete problemer. Jeg mener forslaget om en bestemmelse som skal ivareta at vitner som forklarer seg i barnevernssaker med skjult adresse, ikke må oppgi navn og andre personalia for åpen rett, er et sånt tilfelle. Det er viktig. Ikke minst er det noe bl.a. domstolene har etterspurt lenge. I barnevernssaker kan konfliktnivået være høyt og sakene komplekse og langvarige. Kanskje skal man gjennom flere runder over år. Vedtak om skjult adresse kan være helt avgjørende for sikkerheten til barn, og jeg er veldig glad for at komiteen og Stortinget nå kan bidra til økt trygghet for utsatte barn i disse sakene.

Det er redegjort for hva som kom fram under behandlingen av saken i komiteen på en nær sammenfallende problemstilling når det gjelder foreldretvister, som proposisjonen ikke hadde en løsning for. Som redegjort for av flere, er det nå forsøkt løst av en samlet komité. Jeg vil også takke for samarbeidet i komiteen, for at dette blir tatt opp, og for at det blir satt i gang et arbeid på dette.

Det er flere store og små endringer som kunne vært nevnt. Det viktigste er likevel det overordnede målet om å ivareta tilgangene til domstolene generelt, og at det ikke er unødvendig dyrt og ressurskrevende for innbyggerne våre å få sin sak behandlet i rettssystemet. Det er helt grunnleggende for rettssikkerheten og tilliten til domstolene.

Det er stor oppslutning om de foreslåtte endringene både blant høringsinstanser og politisk, og det tyder på en god proposisjon som vi trygt kan vedta.

Andreas Sjalg Unneland (SV) [13:11:04]: Det er en rekke positive endringer i dette forslaget som vil sikre at flere saker skal kunne løses ved rettsmekling. Ved å endre terskelen for ankenektelse i sivile saker vil domstolen kunne arbeide mer ressurseffektivt, noe som er viktig for samfunnet, men også for partene, for det kan bidra til å dempe prosessrisikoen i sivile saker.

Det er positivt at en samlet komité er tydelig på at man vil endre fristene for gjenåpning i de saker der personer som har fått straffesaken gjenopptatt, og av den grunn blir frikjent, også skal kunne gjenoppta erstatningssaken. Her må det gjøres et grundig arbeid for å sikre at reglene i tvisteloven sikrer en god prosess i de tilfellene en gjenåpning er aktuelt.

Domstolen er et tvisteløsningsorgan som nyter høy tillit. Det er et organ der partene kan sette sin lit til at prosessen er så god og rettferdig at de kan slå seg til ro med resultatet i betente konflikter, nettopp fordi prosessen i seg selv vekker tillit. Da er det et problem når sakskostnadene i sivile saker har økt mye de siste årene. Høye sakskostnader i sivile saker er et alvorlig rettssikkerhetsproblem. Høye sakskostnader gjør terskelen for å få sin sak avklart i retten høyere for den enkelte, og det reduserer domstolens relevans som tvisteløsningsorgan.

I domstolkommisjonens NOU 2020: 11, Den tredje statsmakt – Domstolene i endring, ble nivået på tilkjente sakskostnader i tingrettene kartlagt. Undersøkelsen omfattet alminnelige tvistesaker som ble behandlet ved allmennprosess og avgjort ved dom i 2009 og 2018. Målt ved medianverdien viser domstolkommisjonens kartlegging at nivået på sakskostnadene økte med 54 pst. i den perioden, og nivået på sakskostnadene økte med 92 pst. målt ved gjennomsnitt. Ifølge departementet anslås medianverdien for sakskostnader i 2022 å være om lag 175 000 kr. For få år siden skrev Finansavisen at timeprisen hos de største firmaene hadde passert 6 000 kr med god margin.

Hovedregelen i tvisteloven § 20-5 er at parten som tilkjennes sakskostnadene, skal gis full erstatning for alle nødvendige kostnader ved saken. Her viser jeg til side 43 i proposisjonen, der det slås fast at det i evalueringsrapporten av tvisteloven fra 2013 framgår at rettens praksis med overprøving av sakskostnadsoppgavene neppe har endret seg særlig med tvisteloven, og at retten fortsatt i nokså liten grad nedsetter kravene. For å få ned kostnadene må det vurderes å sette et øvre tak for hvor mye man kan kreve dekket av advokatkostnader fra motparten. Det kan gjøres gjennom et makstak, fastsatte timesatser knyttet til en modell som tar utgangspunkt i det offentlige salæret, eller det kan gjøres gjennom å knytte sakskostnadene til en annen del av tvistesummen, som ble foreslått av departementet i et høringsnotat fra 2018. Her er mulighetene mange dersom man er villig til å ta tak.

Jeg er glad for at det er flertall for å utrede hvordan man kan få ned sakskostnadene, men vi hadde håpet at det var et ønske om å gå enda lenger, og at man kunne støtte forslaget til SV, der det spesifikt bes om en utredning av en prisbegrensning på hvor mye advokatkostnader man kan kreve dekket av motparten. Dette handler om at domstolen ikke skal bli et irrelevant tvisteløsningsorgan. Dersom den kostnadsutviklingen vi har sett, fortsetter, er domstolen et tvisteløsningsorgan kun for rike folk.

Det er positivt at reglene om at retten kan fastsette partenes egen godtgjøring, blir mer pedagogisk, men her skulle vi også ønsket at regjeringen gikk lenger, i tråd med forslagene i høringen, der Det juridiske fakultet i Oslo, Finans Norge, Forbrukertilsynet, KS, LO, Statens sivilrettsforvaltning og Utlendingsnemnda mfl. mener at det bør inntas en regel om at retten skal gjøre partene oppmerksom på adgangen til å be om rettens fastsetting av prosessfullmektigenes godtgjøring. Det vil kunne bidra til en større grad av moderasjon og en tydeligere begrensning av sakskostnadene.

Jeg tar med dette opp SVs forslag og ser fram til videre behandling av denne saken.

Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) [13:16:09]: I en moderne liberal rettsstat må rettspleien både holde høy kvalitet og være effektiv. Vi er de siste tiårene inne i en tid hvor domstolene får større betydning. Det er flere og flere rettsforhold som kan påkalle behov for at domstolene håndhever eller avklarer rettsreglenes innhold.

Etter formålet i § 1 i tvisteloven skal loven legge til rette for en rettferdig, forsvarlig, rask, effektiv og tillitsskapende behandling av rettstvister gjennom offentlig rettergang for uavhengige og upartiske domstoler. Loven skal ivareta den enkeltes behov for å få håndhevet sine rettigheter og løst sine tvister og samfunnets behov for å få respektert og avklart rettsreglene.

Denne bakgrunnen i hovedformålet må være førende for retningen loven skal gå i. På den ene siden er det et mål at tvister om mulig skal bli løst uten hovedforhandling, eller utenfor domstolene. Reglene om å avklare tvistens innhold og bevis før saken reises, og vektlegging av mekling før stevning, tilgodeser dette momentet. På den annen side skal loven lette tilgangen til domstolene der det er behov for det.

De to momentene må ses i sammenheng. At begge parter har en reell tilgang til domstolene, er en viktig forutsetning for at det oppnås minnelige løsninger i samsvar med rettsreglene, slik at disse får gjennomslag med minst mulig kostnader for den som har en rettighet å påberope. Endringene gjør flere viktige grep som vil gjøre prosessen mer effektiv for partene, gi mer aktiv saksstyring og føre til en større grad av proporsjonalitet i prosessen. Endringene ivaretar behovet for at domstolene skal være den konfliktløseren som står for den mest betryggende og kvalifiserte saksbehandlingen.

Loven brukes av både profesjonelle og ikke-profesjonelle aktører. Det er derfor avgjørende at reglene er klare og kan forstås ut fra lovteksten uten å lese forarbeider og rettspraksis. Dette er også slått fast av Høyesterett.

I mange tilfeller er det best at en tvist løses utenfor domstolene, eller at det i domstolene legges til rette for en løsning basert på mekling. Vi har de siste årene sett en viktig satsing på mekling som tvisteløsningsverktøy. Det er bra at endringene i tvisteloven legger opp til ytterligere fokusering og satsing på mekling som tvisteløsningsverktøy.

Jeg er veldig glad for at det blir flertall for å se på fristene for forliksrådsbehandling, etter forslag fra Høyre. Den gjennomsnittlige saksbehandlingstiden i forliksrådene var ved utgangen av oktober 2021 på 107 dager. Tvisteloven § 6-11 åpner for at behandlingen i forliksrådet kan innstilles etter krav fra en part dersom saken ikke er avsluttet innen tre måneder etter at forliksklagen ble forkynt. Det vil si at en sterkere part vil kunne tvinge en sak over i de ordinære domstolene kun ved å vente, og ordinær domstolsbehandling og prosessrisikoen dette medfører, er ikke mulig for alle.

Dette er en del av det vi har bedt regjeringen om å se på i forslaget vårt, som vi fikk flertall for, om en utredning av forliksrådsordningen. Jeg er veldig glad for at en samlet komité ønsker fortgang i dette allerede nå, og ber regjeringen om å vurdere disse endringene.

Vi har sett en enorm økning i kostnader ved å ta en sivil sak til domstolene de siste årene. Dette utgjør et rettssikkerhetsproblem. Det bør være praktisk mulig for alle, uten hensyn til inntekts- og formuesforhold, å få håndhevet sine rettigheter og løst sine tvister. Derfor er det så viktig at spesielt saker som gjelder små verdier, må kunne behandles på en måte som partene er tjent med. Jeg er glad for at endringene legger til rette for dette.

I tillegg bør tiltak og forslag for å bidra til lavere sakskostnader utredes. Ved en inkurie står ikke Venstre inne i merknadene og i forslaget fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV om at regjeringen bes utrede partenes sakskostnader i sivile saker.

Jeg vil også knytte en kort kommentar til forslaget om ny § 22-6 a. Utgangspunktet er at parter i rettssaker har en plikt til å opplyse saken sannferdig og fullstendig. Dette innebærer at staten som saksøkt i en sivil sak har plikt til å framlegge dokumenter og bevis som taler for at borgeren har retten på sin side. Gode grunner taler for å holde interne straffesaksdokumenter utenfor innsyn i en pågående straffesak, men etter avsluttet straffesak er det derimot få hensyn som taler for å nekte bruk av interne straffesaksdokumenter i sivile saker. Advokatforeningen påpeker at det nettopp i slike saker, hvor en person mener seg urettmessig straffeforfulgt, er svært viktig å framlegge disse dokumentene for å kartlegge de vurderingene som er gjort fra påtalemyndighetene og politiet, fordi dette er den eneste praktiske måten å gjøre dette på.

Jeg er glad for at komiteen i fellesskap sørger for å be regjeringen om å komme tilbake med en sak vedrørende skjulte og sperrede adresser.

Statsråd Emilie Mehl [13:21:30]: Jeg takker for samarbeidet og er glad for at en samlet komité støtter hovedtrekkene i regjeringens forslag. Tvisteloven har nå virket en stund. Lovendringene som debatteres i dag, skal bidra til å forbedre prosessen i sivile tvistesaker. Dette er også viktige brikker for å redusere kostnadene ved behandling av saker for domstolene, slik at vi kan sikre en reell tilgang til domstolene.

Rettsmekling er en mulighet for å få løst tvister uten at det påløper store kostnader. At flere saker kan bli løst gjennom mekling, er et gode for partene, men også for saksavviklingen i domstolene. Det er verdt å merke seg at det i de siste årene er inngått forlik i om lag 68 pst. av sakene ved rettsmekling i første instans.

Det er potensial for å rettsmekle flere saker enn i dag. Derfor er det foreslått endringer som går ut på at retten skal beslutte rettsmekling i alle saker som egner seg for det.

Sakskostnader for behandling av en sak i to instanser kan gjøre at terskelen for å ta ut sak i første omgang blir for høy. For at partene ikke skal belastes med en ny full hovedforhandling i saker som ligger slik an at det ikke er grunn til det, bør lagmannsretten i noe større grad enn i dag kunne nekte anker fremmet. Det er viktig for meg å understreke at det skjer en realitetsbehandling og en grundig overprøving av anken forut for en eventuell ankenektelse. Loven krever at en beslutning om ankenektelse skal begrunnes. Begrunnelsen må vise at lagmannsretten har foretatt en reell prøving. Dette er en viktig rettssikkerhetsgaranti.

Innenfor bevisreglene er det foreslått to nye bestemmelser. Den ene gjelder for barnevernssaker og skal ivareta at vitner ikke må gi opplysninger som kan avsløre en skjult adresse for et barn. Den andre fastsetter at det i utgangspunktet ikke kan føres bevis om politiets og påtalemyndighetens interne straffesaksforberedelse. Rettspraksis har vist at det er behov for lovregulering i begge tilfellene.

Enkeltsaker kan også vise at det er behov for flere lovendringer. Jeg ser at reglene om gjenåpning kan få utilsiktede virkninger når personer som er frikjent – eller etter gjenopptakelse av en straffesak blir frikjent – ikke har mulighet til gjenåpne erstatningssaken når det har gått mer enn ti år siden dommen falt. Som flere her har vært inne på, er dette f.eks. noe vi har diskutert i forbindelse med Tengs-saken, selv om den saken heldigvis har løst seg i domstolene.

For meg er det viktig å få endret disse reglene. Derfor har departementet allerede satt i gang et arbeid med det, og jeg setter pris på at hele Stortinget – slik jeg skjønner det – står bak det. Det vil kreve et grundig lovarbeid, og vi vil komme tilbake så snart det er mulig.

Det er også foreslått flere endringer samlet for å gjøre behandlingen av saker for domstolene mer effektiv. Sentralt i dette er også å redusere partenes kostander. Dette er et prioritert arbeid i departementet. I samarbeid med de ulike aktørene i rettssystemet er det viktig at vi får et godt og bredt grunnlag for å foreslå tiltak. Det er vi nå i ferd med å gjøre. Jeg stiller meg bak det anmodningsforslaget, som har flertall i komiteen, og også de øvrige.

Til slutt vil jeg takke for samarbeidet med komitélederen og komiteen for øvrig om det som handler om flere mulige lovendringer for sperrede og skjulte adresser, som vi vil komme tilbake med i tråd med anmodningsvedtaket.

Tor André Johnsen (FrP) [13:27:14]: Denne saken, om endringer i tvisteloven mv. om bl.a. riksmegling og ankesiling, kan ved første øyekast framstå som at det skal bli vanskeligere for folk flest å anke – vanskeligere å få en ny sjanse, vanskeligere å få en mulighet til å få saken sin sett på på nytt, vanskeligere å få sett på den med nye innfallsvinkler eller nye argumenter, eventuelt nye bevis, etc. – for i denne saken foreslår departementet at terskelen for å nekte anke fremmet til lagmannsretten skal senkes noe.

Årsaken til det er ikke å gjøre livet til folk vanskeligere, årsaken er ikke at folk ikke skal få nye muligheter eller en ny sjanse, eller mulighet til å få saken sin sett på på nytt med nye dommere og nye øyne. Årsaken er rett og slett å unngå at partene i en rettssak bruker mye penger helt unødvendig på en anke som uansett ikke ville ført fram. Det å anke saker der mulighetene for et annet utfall er små, fører bare til at folk flest bruker mye penger helt unødvendig, og at rettsapparatet helt unødvendig blir belastet med mange saker og mange oppgaver.

Prinsippet om å få en ny mulighet, prinsippet om mulighet til å anke, er avgjørende viktig. I f.eks. barnefordelingssaker ser vi at flere saker får et annet utfall etter en anke til lagmannsretten enn det som ble dommen i tingretten. Følgelig er det viktig å presisere at det ikke er Stortingets intensjon å gjøre det vanskeligere å anke, spesielt ikke i de sakene der det faktisk er sannsynlig at man kan få et annet utfall ved en anke. Dersom vi ser at denne lovendringen vil få negative og utilsiktede konsekvenser, må saken vurderes på nytt.

Basert på forslaget fra regjeringen gjøres det ingen endringer i muligheten for en skriftlig anke, men flere saker kan nå avgjøres etter en skriftlig realitetsbehandling. Slik sett vil partene få en ny form for mulighet til å behandle saken, men den vil bli skriftlig, og ikke fysisk i en rettssal.

Det er for øvrig viktig å presisere at utvidet bruk av ankesiling så absolutt bør framskynde arbeidet med lyd og bilde i rettssalene. Det vil gjøre arbeidet for lagmannsretten enklere ved ankesaker, og ikke minst vil det bidra til økt rettssikkerhet.

Odd Harald Hovland (A) [13:30:12] (ordførar for saka): Eg vil takke komiteen for godt samarbeid i saka, kor komiteen legg fram ei samla innstilling.

Bakgrunnen for saka var det aukande antalet framandkrigarar som reiste til Syria og Irak for å slutte seg til terrorgrupper. Det førte til at FNs tryggingsråd 24. september 2014 vedtok resolusjon 2178. Resolusjonen pålegg FNs medlemsstatar forpliktingar om førebygging av terrorisme med grenseoverskridande konsekvensar og å gjennomføre tiltak for å stanse framandkrigarar på veg ut frå medlemsstatane sitt territorium.

I Europarådets regi vart det framforhandla ein tilleggsprotokoll av 22. oktober 2015 til Europarådets konvensjon om førebygging av terrorisme av 16. mai 2005. Tilleggsprotokollen vart underteikna i Riga og vert difor kalla Rigaprotokollen.

Europarådskonvensjonen av 16. mai 2005 om førebygging av terrorisme vart ratifisert av Noreg 1. februar 2010. Konvensjonen har som formål å auke statspartane sin innsats for å førebyggje terrorisme og dei negative verknadene det har for menneskerettane, særleg retten til liv.

Rigaprotokollen er altså ein tilleggsprotokoll til Europarådskonvensjonen. Protokollen vart underteikna av Noreg 22. oktober 2015 og tredde i kraft 1. juli 2017, då den var ratifisert av seks statar, kor fire av desse var medlemsstatar i Europarådet. Per 24. november 2022 er protokollen ratifisert av 26 statar og underteikna av ytterlegare 16 statar.

For å oppfylle dei folkerettslege forpliktingane etter Rigaprotokollen har det vore nødvendig med endringar i straffeloven. Dei nødvendige lovendringane vart vedtekne i lov nr. 50 av 21. juni 2019, med iverksetjing 1. juli 2019.

Rigaprotokollen byggjer altså på Tryggingsrådets resolusjon 2178 og skal styrkje statane sine moglegheiter til å forhindre at framandkrigarar reiser til utlandet for å utføre terrorhandlingar.

Det er vurdert som viktig at Noreg følgjer opp internasjonale forpliktingar, inkludert Tryggingsrådets resolusjon 2178, og at det viser at Noreg står saman med det internasjonale samfunnet i kampen mot terrorisme. Det vert antatt at protokollen ikkje vil medføre nemnande administrative eller økonomiske konsekvensar. Protokollen vert antatt å vere ei sak av særleg stor viktigheit, slik at Stortingets samtykke til ratifikasjon er nødvendig i medhald av Grunnloven § 26 andre ledd.

Justiskomiteen har lagt fram ei førebels innstilling for utanriks- og forsvarskomiteen som viser til justiskomiteens utkast til innstilling i saka, og har elles ikkje nokon merknader.

Tilrådinga vert som sagt fremja av ein samla komité, og rår altså Stortinget til å samtykke i ratifikasjon av tilleggsprotokollen.

Else Marie Rødby (Sp) [13:33:44] (ordfører for saken): Komiteen har hatt til behandling representantforslag fra Venstre om opprydding etter ulovlig bøtesoning samt en utredning av ordningen.

Saken gjelder politiets praksis for behandling av saker om bøtesoning hvor folk har sonet fengselsstraff for ubetalte bøter uten å ha fått sin sak behandlet i tråd med gjeldende lovverk. Bakgrunnen for forslaget er Riksadvokatens pålegg om tiltak for å sikre at straffeprosessloven § 56 annet ledd etterleves, og i den sammenheng enkelte strakstiltak.

Ett av strakstiltakene var at statsadvokatene ble bedt om å undersøke og redegjøre for hvor lenge eventuell mangelfull praksis har gjort seg gjeldende i de ulike politidistriktene, samt hvor mange bøtelagte personer som er blitt innkalt til soning av subsidiær fengselsstraff mellom oktober 2015 og oktober 2022.

Riksadvokatens beslutning kom som følge av opplysninger som framkom i kartleggingen av gjeldende praksis for behandling av saker om bøtesoning i politidistriktene. Den ble gjennomført av de regionale statsadvokatembetene, og den avdekket at slike saker i stor utstrekning er blitt oversendt kriminalomsorgen for fullbyrding av fengselsstraff uten at sakene er behandlet i samsvar med kravene i straffeprosessloven § 456.

En samlet komité har i denne forbindelse vist til at dagens ordning og regler ble grundig utredet, vurdert og begrunnet i forbindelse med Stortingets behandling av ny straffelov i 2005. Det er derfor alvorlig at ordningen er blitt praktisert feil, når man i mange tilfeller ikke har gjort noen realitetsvurdering av vilkårene for fullbyrding av subsidiær fengselsstraff, og at avgjørelsen er blitt tatt av andre enn påtalemyndigheten.

Det er å bemerke at Riksadvokaten har tatt grep for å sikre at praktiseringen skjer i henhold til loven, noe som går fram av statsrådens brev til komiteen. Et flertall i komiteen, med medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet og Fremskrittspartiet, går inn for ikke å støtte representantforslaget. Jeg går ut fra at de andre partiene vil redegjøre for sine synspunkter og forslag i saken.

Kort over til redegjørelse for Senterpartiets og Arbeiderpartiets syn i saken: Temaet som reises i representantforslaget, er alvorlig. Det er svært alvorlig at folk er blitt sendt i fengsel for ubetalte bøter uten å få sakene sine behandlet i tråd med loven. Det er Riksadvokaten som har det overordnede ansvaret for straffesaksbehandlingen, og overordnet påtalemyndighet, og det er en helt klar forventning fra Senterpartiet og Arbeiderpartiet om at det ryddes opp i dette, slik det er sagt.

Det er grunn til å understreke at det er praksis i denne saken som ikke har vært i tråd med lovverket. En opprydding som innebærer å bringe praksis i tråd med lovverket, må, som vi ser det, være tilstrekkelig. Svarbrevet fra statsråden redegjør for så vidt godt for både lovverket som sådan og forarbeidene.

Riksadvokaten har forsikret om at embetet vil samarbeide med kriminalomsorgen og Politidirektoratet om oppfølging av berørte personer, og statsråden har sagt hun vil se til at Statens sivilrettsforvaltning følger opp og prioriterer disse sakene. Vi mener derfor dette i tilstrekkelig grad ivaretar hensynet til dem som er berørt i disse sakene, og vil forhindre at slike feil begås også framover.

Tor André Johnsen (FrP) [13:36:56]: Forslagsstillerne fra Venstre belyser i denne saken tilfeller hvor personer som har blitt bøtelagt, i stedet for å betale boten har måttet sone fengselsstraff uten at sakene har blitt behandlet i samsvar med kravene i straffeprosessloven § 456. Ordningen har blitt praktisert feil, slik at det ikke har blitt foretatt noen realitetsvurdering av vilkårene for fullbyrding av subsidiær fengselsstraff, og den avgjørelsen er blitt tatt av andre enn påtalejurister.

Fremskrittspartiet ønsker å påpeke at Riksadvokaten har tatt grep for å sørge for at praktiseringen skjer i henhold til loven. Det vises bl.a. til statsrådens svar til komiteen, hvor det framkommer klart og tydelig.

Fremskrittspartiet er tilfreds med at et bredt flertall i komiteen er fornøyd med svaret fra statsråden og støtter følgelig ikke forslaget. I statsråd Mehls svar den 15. februar 2023 framgår det at de situasjoner det vises til i representantforslaget, allerede er fulgt opp av nødvendige aktører i straffesakskjeden. Riksadvokaten har forsikret at embetet vil samarbeide med kriminalomsorgen og Politidirektoratet om oppfølging av aktuelle berørte personer, og statsråden vil se til at Statens sivilrettsforvaltning følger opp disse sakene.

Fremskrittspartiet er derfor godt fornøyd med at et bredt flertall i komiteen mener dette i tilstrekkelig grad ivaretar hensynet til de personer dette gjelder. Fremskrittspartiet og flertallet er også enig i statsrådens vurdering av at en evaluering av ordningen bør foretas som ledd i et helhelhetlig og større lovarbeid, og at det ikke er riktig å vurdere enkelte alternative modeller nå. Fremskrittspartiet og flertallet i komiteen støtter derfor ikke representantforslaget fra Venstre.

Andreas Sjalg Unneland (SV) [13:38:58]: Denne saken har et alvorlig bakteppe. I oktober påla Riksadvokaten øyeblikkelige tiltak vedrørende behandlingen av saker om bøtesoning. Bakgrunnen var en kartlegging fra statsadvokatembetene som avdekket at i saker om beslutning om soning av subsidiær fengselsstraff hadde ikke sakene blitt behandlet i samsvar med kravene i straffeprosessloven. Det ble avdekket at i mange tilfeller var beslutningen tatt av politiansatte alene, uten at politimyndigheten var involvert. Som en konsekvens av dette påla Riksadvokaten påtalemyndighetene å gjennomføre umiddelbare tiltak. Et tyvetalls personer ble umiddelbart løslatt fra fengsel som følge av dette.

Dette omhandler saker som bl.a. har medført at rusavhengige som lever på sosialstønad, er sendt i fengsel, uten at man har fulgt kravene i straffeprosessloven om at påtalemyndighetene skal vurdere om den bøtelagte har evne til å betale boten. Sånne feil skal ikke skje. Bakgrunnen for at feilen ble oppdaget, var en henvendelse fra Gatejuristen, som viser viktigheten av de frivillige rettshjelptiltakene. At mennesker sitter feilaktig i fengsel, er et grovt overtramp. Derfor er det positivt at Riksadvokaten etter at forslaget ble fremmet, har besluttet at påtalemyndighetene skal kontakte alle bøtelagte personer som antas berørt av feilpraksisen.

Dagens praksis med bøtesoning er legitimt kritisert av en rekke fagpersoner. De problematiserer bestemmelsen opp mot EMK artikkel 5, og de problematiserer at bøtesoning kan bidra til negative konsekvenser – ikke bare for den enkelte, men også for hele samfunnet. Derfor er det behov for å endre regelen, og det ville vært positivt om Stortinget i dag stilte seg bak forslaget til Venstre og SV, slik at vi hadde fått fortgang i dette arbeidet.

Med det tar jeg opp forslaget SV er en del av.

Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) [13:41:27]: På bakgrunn av bekymring fra Gatejuristen startet Riksadvokaten en undersøkelse av praksisen ved bøtesoning. Det ble da avdekket at flere mennesker har sonet fengselsstraff på uriktig grunnlag. Riksadvokaten slo fast at reglene om bøtesoning har vært feilpraktisert i stor utstrekning ved at sakene ikke har blitt behandlet i samsvar med lovverket. Norge har altså frihetsberøvet folk ulovlig, og dette er svært, svært alvorlig.

Riksadvokaten beordret som følge av gjennomgangen flere strakstiltak, og flere som var frihetsberøvet ulovlig, ble løslatt fra fengsel umiddelbart. Dette er en selvfølge. Slike systematiske feil tilsier at staten må ta en aktiv rolle i å gjenopprette rettstilstanden til dem som har vært utsatt for disse ulovlighetene. Riksadvokaten har, etter at dette forslaget ble lagt fram, besluttet at påtalemyndigheten skal kontakte alle bøtelagte personer som antas å være berørt av feilpraksisen, slik at de kan orienteres om situasjonen og deres rettigheter. Det er bra. Jeg kan ikke understreke nok hvor viktig det er at samtlige som har vært utsatt for den ulovlige praksisen, nås med informasjon om sine rettigheter og muligheter til å kreve erstatning.

Jeg er veldig skuffet over at vi ikke får flertall for en utredning av endring av bøtesoningsordningen. Det er mildt sagt svært uheldig at vi i Norge har en praksis hvor bøtelagte personer med svak økonomi risikerer soning, mens personer som får den strengere straffen ubetinget fengsel, slipper soning om hen ikke begår nye lovbrudd eller bryter eventuelle vilkår. Subsidiær fengselsstraff for bot er sosialt diskriminerende. Fengselsstraff er en langt strengere straff enn bot. Det legges også stor vekt på dette i rettssamfunnet vårt. Det kan f.eks. ikke idømmes fengsel istedenfor bot, selv om tiltalte ønsker det. Man får ikke oppnevnt offentlig forsvarer ved hovedforhandling i saker om bøtesoning, dvs. at man i praksis ser bort fra at en bot innebærer risiko for soning for folk som ikke er betalingsdyktige.

Dersom den bøtelagte ikke betaler boten frivillig, skal i utgangspunktet boten inndrives. Statens innkrevingssentral viser at 77 pst. betaler boten etter at soningsinnkalling ble sendt ut. Soningsinnkalling sendes derimot først ut etter at inndrivelse er forsøkt forgjeves. Det er dermed grunn til å spørre seg hvordan man får tak i disse midlene etter at det er besluttet at man ikke kan betale grunnet forsørgerbyrde, eller fordi man ikke har nok midler til eget livsopphold.

I Sverige utmåles ikke subsidiær fengselsstraff samtidig med bøtestraffen. Hvis en bot ikke lar seg inndrive, beslutter domstolen om subsidiær fengselsstraff skal ilegges. Straffelovkommisjonen har også foreslått at myndigheten til å beslutte fullbyrding av subsidiær fengselsstraff må ligge hos domstolene.

Statsråd Emilie Mehl [13:44:48]: Innledningsvis vil jeg understreke at det sentrale for meg nå er at det er iverksatt tiltak for å reparere den feilpraktiseringen som er avdekket, slik at vi unngår at slike feil gjentas.

Det har vært viktig at Riksadvokaten umiddelbart iverksatte tiltak etter at feilpraktiseringen ble avdekket. De regionale statsadvokatembetene ble bedt om å kartlegge omfanget i politidistriktene.

Jeg er opptatt av at alle bøtelagte som har blitt rammet av den feilaktige praktiseringen, blir kontaktet, både for å orientere vedkommende om situasjonen og for at de skal bli gjort kjent med hvilke rettigheter de har, bl.a. med hensyn til erstatning.

Derfor er jeg glad for at Riksadvokaten har iverksatt et omfattende arbeid for å finne fram til alle personene det gjelder. Riksadvokaten har involvert både Politidirektoratet, politidistriktene og Kriminalomsorgsdirektoratet for å kvalitetssikre lister som grunnlag for utsendelse av brev til de rammede. Kartleggingsarbeidet er ikke ferdigstilt for alle politidistriktene, men det følges opp. Bakgrunnen for at arbeidet tar tid, er at det er nødvendig med en manuell gjennomgang av listene.

I tillegg til utsendelse av brev til de berørte vil opplysninger om muligheten til å kreve erstatning bli offentliggjort på Riksadvokatembetets nettsider. Det vil også bli tatt initiativ til at opplysningene offentliggjøres på politiets og kriminalomsorgens nettsider.

Til forslaget om å utrede hvorvidt vilkåret i straffeprosessloven § 456 om «allmenne hensyn» fungerer etter lovgivers hensikt, og om det bør endres, mener jeg at dette bør vurderes i lys av de feilene som er avdekket. Ordningen har blitt praktisert feil ved at det i mange tilfeller ikke har blitt gjort noen realitetsvurdering av vilkårene for fullbyrding av subsidiær fengselsstraff, og at avgjørelsen har blitt tatt av andre enn påtalemyndigheten. Slik jeg ser det, er det imidlertid ikke lovens vilkår som er problemet når det gjelder denne feilpraktiseringen.

Ved vedtakelsen av ny straffelov i 2005 ble dagens ordning og regler grundig utredet, vurdert og begrunnet. En enstemmig justiskomité stilte seg bak de reglene vi har i dag. I forarbeidene til de nåværende reglene ble det også lagt til grunn:

«EMK synes ikke å være til hinder for at påtalemyndigheten, som i dag, ilegger subsidiær fengselsstraff når det skjer i form av et forelegg som er avhengig av siktedes vedtakelse.»

Jeg nevner likevel at det har blitt stilt spørsmål ved om dagens regler om hvilken myndighet som beslutter selve fullbyrdingen av den subsidiære fengselsstraffen, fullt ut er i samsvar med EMK. Dette er et spørsmål som bør vurderes som ledd i et grundig lovarbeid, hvor ulike problemstillinger kan ses i sammenheng. Etter mitt syn er likevel det viktigste nå at det er iverksatt tiltak for å reparere feilpraktiseringen som er avdekket, og at vi unngår at slike feil gjentas.

Dette er en alvorlig sak som har rammet mange enkeltpersoner. Riksadvokaten har forsikret meg om at Riksadvokatembetet gjennom godt samarbeid med kriminalomsorgen og Politidirektoratet vil påse at oppfølgingen av de berørte gjøres med den samvittighet og prioritet som situasjonen tilsier.

Kamzy Gunaratnam (A) [14:16:11] (ordfører for saken): Representantforslaget handler om å innføre strengere straffer for angrep på den offentlige myndighetsutøvelse. Forslagsstillerne er bekymret for politiets myndighetsutøvelse, deres sikkerhet og utviklingen i samfunnet i håndteringen av demonstrasjoner og lignende. Jeg viser også til Justis- og beredskapsdepartementets uttalelse om dette forslaget. Flertallet i komiteen innstiller på at forslaget ikke vedtas.

På vegne av Arbeiderpartiet og Senterpartiet vil jeg si at vi er enig med forslagsstillerne i at politiet er avhengig av et sterkt strafferettslig vern mot vold og trusler for å kunne gjøre sine samfunnsoppgaver, som det å opprettholde ro og orden under demonstrasjoner og andre arrangementer. Politiet skal føle seg trygge på jobb, og angrep mot politiet må slås hardt ned på for å sende et tydelig signal om at denne typen handlinger er uakseptable. Dette reflekteres i straffeloven i dag, som allerede åpner for idømmelse av strenge straffer for vold og trusler mot politiet.

Vi har strenge straffer, vi trenger ikke strengere. Det er en langvarig rettspraksis at vold mot politiet betyr ubetinget fengsel. Ved utarbeidelsen av dagens straffelov la lovgiver, altså vi, til grunn at det bare unntaksvis var grunn til å fravike denne praksisen. I tillegg ble det strafferettslige vernet av politiet styrket i 2020, da et enstemmig storting gikk inn for at strafferammen for grov vold, grove trusler eller grovt skadeverk mot offentlige tjenestepersoner skulle være fengsel inntil seks år, og at den øvre strafferammen for bruk av skytevåpen mot politiet skulle være fengsel inntil ti år.

Det er ikke kunnskapsbasert når man sier at dagens strafferammer er for lave til at domstolene kan fastsette passende straffer i saker om vold og trusler mot politiet. I tillegg er det ikke gitt at strengere straffer vil ha nevneverdig forebyggende effekt. Derfor vil Arbeiderpartiet og Senterpartiet stemme imot representantforslaget fra Fremskrittspartiet.

Så vil jeg si noe helt til slutt: Et politi som vekker tillit, respekt og nyter autoritet, som er til stede og synlig over hele landet, er det vi i Arbeiderpartiet og Senterpartiet ønsker. Vi ser stadig gjerne på nye tiltak for å styrke den tilstedeværelsen, tilliten og autoriteten. Ulovligheter skal selvsagt straffes, men forebyggingen må skje lenge før det.

Sveinung Stensland (H) [14:19:12]: Høyre støtter ikke dette forslaget. Det er ikke fordi vi ikke ønsker strenge straffer for denne type kriminell adferd, men fordi vi så sent som i 2020 økte både strafferammene, minstestraffen og annet gjennom vedtak i Stortinget innen denne gruppen. Det er allerede høye strafferammer, og vi synes det er litt tidlig å øke dem ytterligere. Når vi stemmer mot, er det heller ikke et uttrykk fra Høyre om at vi ønsker å ta en mild hånd på det som gjelder vold mot politiet. Tvert om: De som står i fronten for å beskytte samfunnet, skal beskyttes både materielt og – ikke minst – gjennom kraftige reaksjoner hvis folk utøver vold mot dem, eller truer dem.

Per-Willy Amundsen (FrP) [14:20:24] (komiteens leder): Det er et faktum at halvparten av norske politifolk føler på frykt for vold og trusler mot seg selv, men også mot deres familier. Det er en helt uakseptabel situasjon, men det gjenspeiler en utvikling vi har sett over år, med særlig unge som bruker vold mot politiet i en helt annen grad enn tidligere generasjoner gjorde, og som setter politiet i farlige situasjoner, men også knallharde kriminelle miljøer som benytter seg av mye sterkere virkemidler enn de gjorde tidligere.

Derfor er det svært viktig at vi kan sende et svært tydelig signal til disse kriminelle – det være seg folk som utøver kriminalitet i forbindelse med demonstrasjoner, eller disse knallharde kriminelle miljøene – om at det er totalt uakseptabelt å angripe politiet. Sannheten er – og det har vi sett – at utviklingen fra en rolig og velordnet stat til utglidning og et samfunn som faller fra hverandre, og hvor staten ikke har full kontroll, kan skje raskt. Derfor er det viktig å sende et klart og tydelig signal til de kriminelle, som forsøker å utfordre statens autoritet og maktapparat, om at det vil bli møtt med særs strenge straffer.

Det er bare å se til våre venner i Sverige. Heldigvis har de nå fått en regjering som forstår alvoret, som ser at man må ha kontroll, som ser at ting har sklidd totalt ut. Ved hjelp av Sverigedemokraterna har man altså fått på plass i sitt regjeringsgrunnlag at man skal stramme inn på den type handlinger mot politiet.

Vi kan ikke være i den situasjonen at politiet kjenner på frykt for å utføre sin særdeles viktige jobb, ja, den aller viktigste jobben staten gjør, nemlig å sørge for at det er lov som gjelder i landet, og at kriminelle ikke kan ture frem.

Da synes jeg det blir for enkelt å lytte til Arbeiderpartiet, som liksom forsøker å si at dette er selvfølgeligheter, og at vi ikke trenger å gjøre noe. Det er nettopp venstresiden – og faktisk regjeringspartiene – som bidrar til å skape det klimaet, og bildet av et politi som er rasistisk, når de innfører denne kvitteringsordningen, mye godt basert på synsing. Det er nettopp sånne konfrontasjoner vi ønsker å unngå.

Jeg tar opp Fremskrittspartiets forslag.

Andreas Sjalg Unneland (SV) [14:23:45]: Straff har flere funksjoner i samfunnet vårt. Det skal hindre at kriminalitet skjer, det skal gi uttrykk for hvilke handlinger vi som samfunn mener er særlig alvorlige, og det skal sikre at de menneskene som begår slike handlinger, ikke begår dem igjen.

Når det gjelder vold og trusler mot politiet, er det svært alvorlig, for dette er mennesker som er satt til å utføre et krevende oppdrag på vegne av samfunnet. De skal være så trygge som mulig i det oppdraget. Derfor er strafferammen i dag for vold og trusler mot politiet høy.

I dette forslaget fra Fremskrittspartiet er det ikke pekt på noe som tilsier at enda høyere strafferammer vil ha en nevneverdig preventiv virkning. Dette forslaget føyer seg dessverre inn i rekken av enkle løsninger fra Fremskrittspartiet der svaret deres er høyere straff, uten at man har vurdert om det har noen effekt.

Vi er opptatt av at den politikken vi gjennomfører, må ha en funksjon og en virkning. I dag er strafferammen høy. Det er ikke kommet noe på bordet i dag som tilsier at det er grunn til å gjøre den enda høyere. SV kommer til å stemme imot forslaget fra Fremskrittspartiet.

Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) [14:25:39]: Det er viktig med et sterkt rettslig vern av offentlige tjenestepersoner mot vold og trusler mv. for at de skal kunne utføre sine viktige samfunnsoppgaver og sitt viktige arbeid uten å bli utsatt for vold eller trusler. Derfor har også offentlige tjenestepersoner et særskilt sterkt strafferettslig vern i vår lovgivning.

Dette vernet ble i 2010 og i 2020 innskjerpet ved at skyldkravet ble senket og strafferammene økt. Gjennomgående viser også rettspraksis at vold og trusler mot offentlige tjenestepersoner straffes strengt. Venstre mener derfor at politiet allerede har et sterkt rettslig vern, og at det ikke er behov for ytterligere skjerping av lovverket gjennom strengere straffer.

Det er viktig at offentlige tjenestepersoner har en så trygg arbeidshverdag som mulig, og at skaderisiko reduseres. Det å bli utsatt for vold eller trusler kan ha stor påvirkning på en person, og det samme kan risiko for, eller følelse av risiko for, å bli utsatt for denne typen handlinger i sitt arbeid.

Det er ikke gitt at økte strafferammer vil ha en nevneverdig preventiv effekt. Det er også viktig å nevne at ønsket om og behovet for å sikre effektiv myndighetsutøvelse og trygghet for offentlige tjenestepersoner kan oppnås ved bruk av andre virkemidler enn strengere straffer – og gjerne mer effektive sådanne. Vold og trusler mot f.eks. politiet skjer ofte i affektsituasjoner og ikke nødvendigvis med bakgrunn i en rasjonell avveining av mulig straffereaksjon mv. Venstre mener at det er mer virkningsfullt å arbeide forebyggende framfor å straffe allerede begåtte handlinger. Politidirektoratet arbeider allerede med å komme fram til tiltak for å forebygge vold og trusler mot politiet.

Det er også svært viktig at de som utsettes for vold eller trusler i sin arbeidssituasjon, følges opp, og at sakene håndteres. Det er en arbeidsgiveroppgave å sørge for et fullt ut forsvarlig arbeidsmiljø, og det må Stortinget støtte opp om.

Dette er personer som ivaretar viktige offentlige oppdrag. De må ha et godt vern og en trygg og god arbeidshverdag. Venstre mener at det å øke straffene er feil medisin, og at det ikke vil bidra til å gi en bedre og mer helhetlig beskyttelse. Vi stemmer derfor mot forslaget.

Statsråd Emilie Mehl [14:28:05]: Jeg er enig med forslagsstillerne i at politiet og andre offentlige tjenestepersoner er avhengig av et sterkt strafferettslig vern for å kunne utføre sitt samfunnsoppdrag på en god måte. Derfor må det slås ned på angrep mot politiet og andre offentlige tjenestepersoner – bl.a. ved bruk av tilstrekkelig strenge straffer – for å markere at den typen handlinger er uakseptable.

Straffeloven åpner imidlertid allerede for å idømme strenge straffer for vold og trusler mot politiet og andre offentlige tjenestepersoner. I rettspraksis er det lagt til grunn at det som klar hovedregel skal reageres med ubetinget fengsel for vold mot offentlige tjenestepersoner, og at allmennpreventive hensyn veier tungt ved straffutmålingen i denne typen saker.

Det strafferettslige vernet av politiet og andre offentlige tjenestepersoner ble styrket gjennom flere lovendringer i 2020. Det ble bl.a. vedtatt en ny bestemmelse om grov vold og trusler mv. mot offentlige tjenestepersoner, som innebar en heving av strafferammen for alvorlige lovbrudd. Det ble også innført minstestraff for bruk av skytevåpen og lignende mot politiet, i tillegg til en bestemmelse som rammer grovt uaktsom voldsutøvelse mv. mot offentlige tjenestepersoner.

I lys av lovendringene som ble gjort i 2020, mener jeg at dagens strafferammer for vold og trusler mot politiet og andre offentlige tjenestepersoner er dekkende for alvorligheten av lovbruddene. Slik jeg ser det, er det ikke noe som nå tyder på at strafferammene ikke har tilstrekkelig avskrekkende effekt, eller at strafferammene er for lave til at domstolene kan fastsette passende straffer basert på alvorligheten av handlingene i den enkelte sak.

Etter min vurdering bør man på nåværende tidspunkt se på andre tiltak enn strengere straffer for å møte problemet med voldsbruk og lignende mot politiet, f.eks. forebyggende arbeid. Som justiskomiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Venstre framhever i innstillingen til Stortinget, jobber Politidirektoratet allerede med tiltak for å forebygge vold og trusler. Dette gjøres i samarbeid med Politiets Fellesforbund.

Per-Willy Amundsen (FrP) [14:30:31]: Når jeg tegner meg på nytt, er det litt fordi jeg ikke fikk fullført resonnementet i mitt opprinnelige innlegg.

Dette er et problem. Det har vært en utvikling over tid hvor vi ser en tiltakende bruk av vold mot politiet og en lavere terskel for angrep på politiet, og det er en utvikling vi må bekjempe. Jeg merker meg at ingen av de andre partiene tror på straff. Venstresiden tror ikke på straff – eller de tror på straff i ett tilfelle, i hvert fall regjeringspartiene og SV, og det er ved trafikkforseelser. Der kan de øke bøtene til det vanvittige – unnskyld hvis det er uparlamentarisk språk – der kan man virkelig ta i, og der er man overbevist om at straff fungerer, men her tror man ikke på straff. Det er et veldig selektivt forhold til straff, må jeg si, når man velger å bruke det som motargument akkurat der det passer dem. Det er altså i saker hvor det er særdeles viktig at man benytter straff, og hvor det ikke bare handler om inntekter til staten.

Dette er ekstremt viktig. Går man tilbake og ser hva som har utviklet seg over tid, er det klart at mye av dette har sammenheng med innvandring. Det er ikke til å stikke under stol. Vi har sett resultatet av det i Sverige. Det gjelder innvandrerungdom som har lav terskel for å utøve vold – også mot politiet – og manglende respekt for politiet, men også aktivister på venstresiden, som i demonstrasjoner kaster brostein, flasker og lignende på politiet. Jeg har selv stått utenfor Stortinget og sett på at det har skjedd. Det er total mangel på respekt for politiet, og det er mye basert på – skal vi si – en manglende forståelse for hva politiet i Norge faktisk holder på med. Uinformerte aktivister har gjennom sosiale medier fått inntrykk av at det norske politiet nærmest er rasistisk og går fram på måter som ikke kjennetegner det norske politiet i det hele tatt.

Venstresiden og regjeringspartiene kunne dratt ned den debatten og sagt at nei, sånn er ikke det norske politiet, men istedenfor har man altså bidratt til å operere på deres premisser og innført, som jeg sa i mitt forrige innlegg, denne såkalte kvitteringsordningen. Den er med på å skape et inntrykk av et politi som er rasistisk, noe de overhodet ikke er, og er med på å underbygge disse totale misforståelsene. Jeg skulle ønske at regjeringspartiene og SV var tydeligere på å forsvare politiet, for det vi ser resultatet av nå, er også et utslag av den manglende viljen til å forsvare politiet mot disse urettferdige beskyldningene de får mot seg.

Sveinung Stensland (H) [14:33:48]: Foregående taler, justiskomiteens leder, sa i sitt innlegg at ingen av de andre partiene har tro på straff. Jeg holdt et innlegg der jeg sa at når vi stemmer mot dette, er ikke det fordi vi ikke ønsker strenge straffer for å gjøre noe mot politiet. Tvert om økte et enstemmig storting straffene for tre år siden. Alle sammen var enige om det. Vi er ikke mot straff, og det skal få en konsekvens hvis man utøver vold mot en myndighetsperson, spesielt en polititjenesteperson.

Jeg synes ikke det er greit at det at vi stemmer mot dette Dokument 8-forslaget, blir tatt til inntekt for at vi er slappe når det gjelder vold mot politiet. Tvert om, det er en meget alvorlig forseelse og noe et samlet storting for tre år siden stemte for å øke straffen for.

Når det gjelder de andre tingene som ble brakt inn i forrige innlegg, er jeg ikke enig i den vurderingen, når man diskuterer politiets rolle. Politiet har voldsmonopol. Politiets rolle i samfunnet skal alltid diskuteres, men i denne saken er vi altså ikke mot strenge straffer for vold og for angrep på polititjenestepersoner.