Christian Tybring-Gjedde (FrP) [10:39:35]: Som dere alle ser, er jeg Sylvi Listhaug i dag.

Denne saken gjelder representantforslaget fra Venstre om å styrke samarbeidet mellom Norge og Republikken Kina, mer spesifisert Taiwan. Forslagene går konkret ut på:

1. Stortinget ber regjeringen undersøke mulighetene for å etablere en felles norsk-taiwansk produksjonsfasilitet for halvledere i Norge.

2. Stortinget ber regjereringen reetablere et norsk representasjonskontor i Taipei.

3. Stortinget ber regjeringen ta initiativ til frihandelsforhandlinger mellom EFTA og Republikken Kina, Taiwan.

4. Stortinget ber regjeringen ta initiativ til en bilateral skatteavtale med Replikken Kina, Taiwan.

5. Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en melding om alternative måter å styrke Norges bilaterale forhold til Replikken Kina, Taiwan, på.

Flertallet støtter ingen av disse forslagene og viser til brev fra utenriksministeren, hvor det presiseres at konsekvensene av å forholde seg til ett-Kina-politikk er at foreslåtte utvidede samarbeid ikke lar seg gjennomføre. I samarbeidet med Kina skal vi, ifølge regjeringen, ha en nordisk og europeisk linje og stå opp for norske samfunnsverdier, hva nå det er, og internasjonale menneskerettigheter – som om det finnes andre. Ingen regler er uten unntak, som kjent, og regjeringen har støttet deltakelse fra Taipei i enkelte internasjonale organisasjoner.

Regjeringen ønsker heller ikke å etablere et representasjonskontor i Taipei, med den begrunnelse at Norges interesser ivaretas av Norges ambassade i Singapore, noe som for øvrig ikke er en begrunnelse, men en stadfesting av fakta.

Når det gjelder kommersielle forbindelser med Taiwan, viser utenriksministeren til at næringslivet selv vurderer kommersiell virksomhet. Det gjelder også produksjonssamarbeid om halvledere, noe som imidlertid bryter med Norges politikk i andre sammenhenger – men man behøver ikke å være konsekvent alltid. Utenriksministeren viser til at en egen skatteavtale med Taiwan ikke vil være mulig, da slike avtaler inngås mellom stater.

I innstillingen går det frem at Fremskrittspartiet støtter fire av forslagene fremmet av Venstre, alle forslagene med unntak av forslag nr. 5.

Med bakgrunn i utenriksministerens brev til komiteen, hvor det kommer frem at en egen skatteavtale med Taiwan vil bryte med dobbeltbeskatningsavtaleloven av 28. juli 1949, ønsker Fremskrittspartiet å trekke sin støtte også til forslag nr. 4.

Åsmund Aukrust (A) [10:42:14]: La meg kort redegjøre for Arbeiderpartiets standpunkt i denne saken.

Det er bra med mer diskusjon om Kina og hvordan vi skal forholde oss til verdens største land. Det bør vi ha debatt om egentlig innenfor alle områder, i sikkerhetspolitikken, i handelspolitikken og i klimapolitikken, og ikke minst om hvordan vi forholder oss til brudd på menneskerettighetene og det som på en rekke områder er en utvikling som går i gal retning. Det bør vi ha mer diskusjon om. Det er innenfor alle disse områdene en rekke dilemmaer som det er bra å ha åpen debatt om.

Denne regjeringen viderefører det som har vært de lange linjene i norsk Kina-politikk, ikke minst det vi hadde av Kina-politikk fra den forrige regjeringen etter normaliseringsavtalen i 2016. Jeg mener det er et poeng og et mål i seg selv at det både er tverrpolitisk støtte og en tverrpolitisk linje, så bredt som mulig, og at vi opptrer og oppfører oss forutsigbart over tid overfor verdens største land.

Arbeiderpartiet og regjeringspartiene kommer til å stemme imot forslagene som Venstre og Fremskrittspartiet fremmer i denne saken. Dette er to partier som for et års tid siden satt i regjering, eller i hvert fall satt med hånden på rattet i åtte år, og hadde da avgjørende makt over norsk Kina-politikk.

Alle de forslagene som fremmes i dag, er egentlig politikk som hører hjemme rundt regjeringsbordet – om det er hva slags skatteavtale man skal ha, som vi hørte at Fremskrittspartiet nå trekker sin støtte fra, mens Venstre fortsatt stemmer for, eller hva slags frihandelsavtaler Norge skal ha. Jeg ser at Venstre mener at vi skal frihandelsavtale mellom Taiwan og Norge. Venstre satt med næringsministeren. Var det da forslag om at vi skulle få til en frihandelsavtale? Det kjenner ikke jeg til. Tvert imot jobbet Venstre veldig iherdig med å få en frihandelsavtale mellom Norge og Kina da de satt i regjering. Det samme gjelder hva slags representasjonskontor eller ambassader vi skal ha. Det er ikke tradisjon for at det er noe som stemmes over i Stortinget, men noe som ligger til regjeringen. Og de to partilederne som står bak disse forslagene, satt selv i regjeringskontorene i mange år og vet utmerket godt at det er det som er praksis i norsk utenrikspolitikk. – Så Arbeiderpartiet stemmer imot samtlige forslag som er fremmet i denne saken.

Ingjerd Schou (H) [10:45:12]: Jeg oppfatter representantforslaget som en reaksjon på økte spenninger i Taiwanstredet, og jeg deler forslagsstillernes bekymring for disse spenningene. En konflikt i dette området vil være svært ødeleggende og ha langtrekkende og også globale konsekvenser. Selv om Taiwanstredet ligger langt fra Norge, vil konflikt mellom Beijing og Taipei involvere en av verdens største økonomier og verdens ledende produsent av halvledere, som vi i dag bruker i nær sagt alle elektriske innretninger.

Avspenning i Taiwanstredet er i vår alles interesse, både humanitært, økonomisk og politisk. Jeg er derimot ikke sikker på om representantforslaget egentlig vil bidra til en slik avspenning.

Norge har anerkjent Folkerepublikken Kina og forholdt seg til myndighetene i Beijing som rette myndighet for Kina siden 1954. Med dette som bakgrunn skriver også regjeringen i sin vurdering av representantforslaget at det ikke er aktuelt for Norge å etablere et eget representasjonskontor på Taiwan.

Derimot er det gode grunner til å innlemme representanter fra Taipei i deltakelse i internasjonale organisasjoner. Blant annet viste pandemien hvor positivt det ville vært om en taiwansk delegasjon kunne deltatt i en viss kapasitet i Verdens helseorganisasjon, WHO.

Det er også gode grunner for norske bedrifter til å øke sitt samarbeid med bedrifter fra Taiwan dersom de ønsker det. Taiwansk industri er verdensledende innen flere teknologiområder, noe norske aktører kan dra nytte av.

Selv om vi avviser forslaget, mener jeg Norge bør fortsette å rette kritikk av menneskerettighetsspørsmål knyttet til Kina. Dette gjelder både håndteringen av demonstranter i Hongkong og behandlingen av uigurene i Xinjiang-provinsen. Det begås overgrep, og det er Norges plikt å si fra om dette. Det gjelder både bilateralt, i møter mellom Norge og Kina, og sammen med våre nærmeste partnere. Det siste gjorde vi bl.a. da regjeringen Solberg sluttet Norge til EUs erklæringer av 17. august og 2. oktober, som oppfordret partene til deeskalering, dialog og tillitsbyggende tiltak.

For å bidra til dette er det viktig med kontakt og åpen dialog. La meg i den anledning spesielt trekke fram denne ukens møte mellom president Joe Biden og Xi Jinping – det første møtet ansikt til ansikt mellom øverste ledere i USA og Kina. Blant spørsmålene de tok opp, var faren for global konflikt og ulike syn på spørsmålet om Taiwanstredet. Slike samtaler vil være helt avgjørende også framover.

Jeg vil avslutte med å gjenta at vi ønsker det samme som forslagsstillerne, nemlig å bidra til å forhindre en eskalering av situasjonen i Taiwanstredet. Regjeringen besitter best informasjon om hvordan Norge best mulig kan bidra positivt til dette spørsmålet. Vi forventer at regjeringen foretar løpende vurderinger i tråd med dette.

Bengt Fasteraune (Sp) [10:48:59]: Det er, som forslagsstillerne bemerker, økt spenning mellom Kina og Taiwan. Folkerepublikken Kina har i løpet av de siste to årene økt sitt militære nærvær i Taiwanstredet.

Den spente situasjonen mellom Taiwan og Kina opptrer ikke isolert. I august startet Kina en massiv militærøvelse i farvannet rundt Taiwan etter at speakeren i Representantenes hus, Nancy Pelosi, besøkte øya. Med amerikansk støtte har tilspissingen i Taiwanstredet ført til ytterligere rivalisering og spenning mellom USA og Kina. Forhåpentligvis var presidentens besøk til Kina nå med på å tone denne konflikten ned.

I Norge skal vi være bevisst på utfordringene som utspiller seg. Samtidig ligger regjeringens ett-Kina-politikk fast. Det innebærer at Norge anerkjenner Folkerepublikken Kina og forholder seg til myndighetene i Beijing som rette myndighet for Kina. Dette har Norge gjort siden Folkerepublikkens opprettelse og etablering av bilaterale relasjoner med denne i 1954.

Norge skal ha en forutsigbar og gjenkjennelig utenrikspolitikk. Norge og Kina har et bredt samarbeid. Dette innebærer samtaler om handel, klima og miljø, global helse, men også om menneskerettigheter. Sistnevnte er en viktig del av samtalene Norge har med Kina. Vår politikk er en kombinasjon av dialog og diplomati, offentlig kritikk, multilateralt engasjement, men også konkret samarbeid.

Relasjonene mellom Beijing og Taipei har blitt mer tilspisset den siste tiden, med fare for økt konflikt. En slik konflikt vil ha svært store konsekvenser. Det er likevel svært viktig at Norge både bilateralt med Kina og i multilaterale fora fortsetter å ta opp kritiske spørsmål om brudd på menneskerettighetene.

Forslagsstillerne viser til en skatteavtale og muligheten for å styrke Norges bilaterale forhold til Republikken Kina, altså Taiwan. Det er viktig å presisere at det i dag foregår et pragmatisk samarbeid med aktører på Taiwan, herunder en viss samhandel, og norske næringslivsinteresser står også fritt til å vurdere sitt engasjement. Taiwan er et eget tollområde og fullverdig medlem av WTO, og det kan teknisk sett inngås frihandelsavtaler med Taiwan. Norge prioriterer frihandelsavtaleforhandlinger gjennom EFTA. Taiwan er verken en del av Norges eller EFTAs prioriteringer.

Jeg vil påpeke at det er næringslivet selv som tar initiativ til og gjennomfører kommersielle etableringer i samarbeid med forretningspartnere fra andre land dersom de anser dette som interessant og relevant. Dette er ikke et initiativ som myndighetene tar, men myndighetene kan tilrettelegge for etablering av kommersiell virksomhet gjennom gode rammevilkår. Og det er svært viktig.

Regjeringen skal i vår politikk overfor Kina ivareta våre nasjonale interesser, men også ta hensyn til de store globale utfordringene verden står overfor. I en stadig mer urolig og uforutsigbar geopolitisk situasjon blir det bare viktigere å stå for en gjenkjennelig og forsvarlig norsk utenrikspolitikk.

Guri Melby (V) [10:53:22]: Ifølge Economist Intelligence Units demokratimåling fra 2021 er Taiwan et av de mest velfungerende demokratiene i verden, og dersom man rangerer BNP per innbygger, kommer Taiwan på 13.-plass. Taiwan har også et blomstrende teknologimiljø og er bl.a. verdensledende i produksjon av mikrobrikker. Vi deler en nær alliert i USA. Med andre ord: Det finnes veldig mange gode grunner til at Norge burde gå aktivt inn for å styrke vår bilaterale relasjon til Taiwan gjennom bedrede handelsrelasjoner. Norge er et lite land, men vi er en stor eksportnasjon, og vi bør søke handelsrelasjoner der vi kan. Taiwan, som er et stort og viktig demokrati i Øst-Asia, er en åpenbar kandidat for dette.

En av de viktigste begrunnelsene for dette representantforslaget er at vi mener det er et stort potensial i å øke handelen mellom Norge og Taiwan. Derfor mener vi at det ville ha vært fornuftig f.eks. å få forhandlet fram en frihandelsavtale med Taiwan, slik vi har hatt med Hongkong i over ti år.

Men det er klart at dette også er et forslag som har geopolitiske og verdimessige aspekter, for vi kan ikke la være å se på norsk Taiwan-politikk uten også å se det i sammenheng med vår Kina-politikk. Mens Taiwan er et av de mest demokratiske landene i verden, er Kina på plass nr. 148 av 167 land i Freedom Houses måling av demokratier. Kina er et autoritært land, og i forbindelse med partikongressen som de hadde i høst, styrket Xi Jinping grepet sitt om makten i Kina ytterligere.

Kinas framferd overfor Hongkong viser veldig tydelig at landet er villig til å kneble demokratier som de ikke opplever at de klarer å kontrollere. Jeg er spesielt bekymret for hvordan Kina bruker høyteknologisk overvåkingsteknologi for å undertrykke folket sitt overalt, men spesielt overfor befolkningen i Xinjiang – som flere av stortingsrepresentantene har fått forferdelige beretninger om denne høsten, bl.a. gjennom en høring arrangert av Miljøpartiet De Grønne, Venstre, SV og Kristelig Folkeparti.

Joe Bidens møte med Xi Jinping på mandag omtales av mange som et gjennombrudd når det gjelder amerikansk-kinesiske relasjoner, men vi må ikke glemme at dette skjer etter at alle våre nærmeste allierte de siste årene har slått fast at deres syn på Kina er skjerpet. USA sier at Kina er deres største trussel, og Storbritannia omtaler nå Kina for første gang som en trussel. EU kaller Kina en tøff konkurrent, og Kina omtales også for første gang i NATOs nye strategi, vedtatt i sommer. Jeg er skuffet over at vi ikke kan få et like tydelig standpunkt fra den norske regjeringens side.

Militært er det først og fremst USA som kan stille opp for Taiwan, men Norge og EU kan stille opp for Taiwan økonomisk gjennom handel, investeringer og samarbeid. Derfor fremmer vi dette representantforslaget og den fempunktslista vi har over tiltak for å fremme handelsforbindelser mellom Norge og Taiwan.

Så spesielt til forslaget om skatteavtale, som representanten Tybring-Gjedde var inne på: Målet med å inngå skatteavtaler er å unngå dobbeltbeskatning og å sikre gode rammevilkår for økonomiske forbindelser mellom landene. Det er andre land, slik som Storbritannia, Sverige og Danmark, som har inngått slike avtaler med Taiwan på en måte som ikke bidrar til å anerkjenne dem som en selvstendig stat. Det vi mener at den norske regjeringen bør gjøre, er å utforske muligheten for å få til en slik avtale.

Representanten Fasteraune sa at det var viktig at vi holder fast på de lange linjene i utenrikspolitikken. Det er jeg grunnleggende sett enig i. Samtidig er det også slik at når andre land endrer måten de opptrer på, må også vår politikk rettet mot de landene kunne endre seg og være dynamisk og oppdatert. Det mener jeg gjelder særlig i tilfellet Kina, f.eks.

Til representanten Aukrust, som mener at dette er spørsmål Stortinget ikke skal mene noe om: Vel, jeg hadde satt pris på at representanten brukte tiden sin på å argumentere mot forslagene i stedet for å argumentere mot at vi skal ha denne debatten. Jeg har samlet en lang liste over lignende debatter som Stortinget har hatt de siste årene. Fremskrittspartiet fremmet et representantforslag om å flytte den israelske ambassaden fra Tel Aviv til Jerusalem. Det man gjorde i den saken, var å argumentere mot forslaget, ikke argumentere mot at vi i det hele tatt skulle ha debatten i denne sal. Nåværende utenriksminister, Anniken Huitfeldt, har selv fremmet anmodningsvedtak som har gått mot regjeringens politikk, i en rekke spørsmål på utenriksområdet.

Jeg mener det er sunt for demokratiet vårt at vi har disse debattene i denne sal, og vi kommer til å fortsette å fremme forslag som gjør at vi har det.

Jeg tar opp de forslagene Venstre er en del av.

Utenriksminister Anniken Huitfeldt [10:58:35]: Den historieframstillingen som representanten fra Venstre her la fram, får vi eventuelt ta tak i senere i debatten, men det stemmer ikke. Jeg har hele tida hatt respekt for regjeringas prerogativ, også som leder av utenriks- og forsvarskomiteen her på Stortinget, og det vil vi uansett fortsette å ha. Det mener jeg er en fordel. Men la nå det ligge i denne omgang.

Norge fører en ett-Kina-politikk, i likhet med de fleste land i verden. Norge anerkjenner Folkerepublikken Kina og forholder seg til myndighetene i Beijing som rette myndighet i Kina. Dette har Norge gjort siden Folkerepublikkens opprettelse og etablering av bilaterale relasjoner i 1954.

Denne regjeringa skiller seg ikke fra den forrige regjeringa når det gjelder å føre en tydelig ett-Kina-politikk. Vi må forholde oss til Kina slik Kina er, sa tidligere statsråd Iselin Nybø. Jeg ville kanskje ikke brukt akkurat de ordene, men det var i hvert fall den forrige regjeringas politikk. I likhet med de fleste andre land anerkjenner ikke Norge Taiwan som en selvstendig stat. Spørsmålet som knytter seg til gjenforeningen mellom fastlandet og Taiwan, er selvfølgelig et anliggende som bør løses mellom partene gjennom dialog og fredelige midler.

Det foregår i dag et pragmatisk samarbeid med aktører på Taiwan på områder av felles interesse, herunder en viss samhandel. Norsk næringsliv står fritt til å vurdere sitt engasjement. Norge har støttet deltakelse fra Taipei i enkelte internasjonale organisasjoner når sterke felles behov taler for det, f.eks. knyttet til pandemihåndtering. Basert på faglige vurderinger av enkelttilfeller er det noe jeg mener vi kan og bør fortsette med.

Det er ikke aktuelt for regjeringa å vurdere å etablere et eget representasjonskontor på Taiwan. Våre behov for informasjonsutveksling og tilstedeværelse ivaretas av vår ambassade i Singapore.

Vi har også vurdert dette med diplomatisk tilstedeværelse – hvor vi har ambassader og andre ting – som jeg har redegjort for i Stortinget, og det er helt klart at det som handler om hvordan vi organiserer vårt uteapparat, ligger på regjeringas bord.

Norge inngår i sin alminnelighet skatteavtaler med andre land i henhold til dobbeltbeskatningsavtaleloven av 28. juli 1949 nr. 15, og det følger av denne loven, § 1, at slike avtaler kan inngås med fremmed stats regjering av Kongen med Stortingets samtykke. Norge anerkjenner ikke Taiwan som selvstendig stat.

Taiwan er et eget tollområde og fullverdig medlem av WTO, og det kan teknisk sett inngås frihandelsavtaler med Taiwan. Norge prioriterer frihandelsforhandlinger gjennom EFTA. Taiwan er verken en del av Norges eller EFTAs prioriteringer.

Norske myndigheter tar ikke selv initiativ til etablering av kommersiell virksomhet, men kan legge til rette for dette gjennom målrettede virkemidler og gode rammevilkår. Dermed er det næringslivet, med relevante bedrifter og investorer, som må vurdere å ta initiativet til en eventuell etablering av produksjonsfasiliteter for halvledere i Norge.

I Hurdalsplattformen slås det fast at Norge skal samarbeide med Kina langs en felles nordisk og europeisk linje om felles interesser, og stå opp for norske samfunnsverdier og de internasjonale menneskerettighetene. Dette viser veldig klart at vi sier det samme som EU-landene gjør på dette området – en annen feil i det som forrige taler var inne på. Vi er faktisk mer tydelig på dette nå enn det den forrige regjeringen var. I den brede dialogen med Kina tar Norge jevnlig opp spørsmålet om menneskerettigheter, inkludert demokratiske friheter. Det gjorde jeg også i samtaler med den kinesiske utenriksministeren da vi møttes i New York i september i år.

Kina er en avgjørende aktør i en rekke av de største globale utfordringene vi i dag står overfor, som klima, miljø, global helse og bærekraftsmålene. Regjeringa skal i sin politikk overfor Kina ivareta våre nasjonale interesser, men også ta hensyn til de store globale utfordringene verden står overfor. I en stadig mer urolig og uforutsigbar geopolitisk situasjon blir det bare viktigere å stå for en gjenkjennelig og forsvarlig norsk utenrikspolitikk. Flertallsinnstillingen fra komiteen ivaretar de hensynene jeg og regjeringa har vist i saken, og jeg mener dette viser at det er bred politisk enighet om en videreføring av denne politikken.