Alfred Jens Bjørlo (V) [17:44:46 ] : Bakgrunnen for den interpellasjonen
eg og Venstre løftar fram i Stortinget i dag, er kort fortalt at
stadig fleire norske fjordar har pusteproblem – så alvorlege pusteproblem
at mange av fjordane våre er i ferd med å døy.
At miljøtilstanden i Oslofjorden er kritisk,
har vi visst lenge, i alle fall Venstre og alle andre som aktivt
har søkt kunnskap om miljøtilstanden i Oslofjorden, ikkje berre
feia han under teppet. Heldigvis er fjorddøden i Oslofjorden omsider
i ferd med å bli teken på alvor. Vern og tiltak som monnar, ser
gradvis ut til å bli sette i verk, sjølv om mykje enno gjenstår.
Ny kunnskap vi no har fått på bordet, særleg
frå NIVA, Norsk institutt for vannforskning, viser at Oslofjorden
berre er starten. No blinkar det raudt lys for fjordane våre også
andre stader i landet: Storfjorden på Sunnmøre, Byfjorden i Bergen,
ja, også den lengste, djupaste og mest ikoniske fjorden vi har:
Sognefjorden.
I Sognefjorden har oksygennivået minka med
rundt 15 pst. sidan 1970-talet og fram til i dag. Det er dramatisk
mykje. Det betyr at fisk og andre organismar som har levd i fjorden
i uminnelege tider, ikkje lenger har oksygen nok til å leve der.
Fjorden døyr. Det er ein usynleg død, i motsetnad til når f.eks.
ein gamal skog på land blir hogd ned eller beitemark gror igjen.
Årsakene veit vi også. Det handlar om varmare
vatn i fjordane på grunn av menneskeskapte klimaendringar, klimaendringar
som vi berre kan bremse ved raskt og effektivt å erstatte fossil
energi med fornybar energi og på andre måtar kutte klimautslepp
i Noreg, Europa og resten av verda. Det handlar vidare om auka tilførsel
av organisk stoff og næringssalt frå havbruk, landbruk og andre
forureiningskjelder i og rundt fjordane våre. Det er utslepp som
får endå sterkare effekt no enn før på grunn av klimaendringar og
havtemperaturstiging, og utslepp som det er mogleg å gjere noko
med dersom den politiske viljen er til stades.
Dei marine miljøa i mitt heimfylke, Vestland,
er blant dei mest mangfaldige og artsrike i landet, som vi har eit
ansvar for å ta vare på for framtidige generasjonar. Men summen
av havtemperaturstiging og auka tilførsel av næringsstoff er rett
og slett ein dødeleg miks for livet i dei marine miljøa i Vestland
og andre stader langs kysten vår.
Sentrale politikarar frå partia som enno ikkje
hatt fått med seg alvoret i det som skjer med naturen i Noreg –
Arbeidarpartiet, Senterpartiet, Høgre og Framstegspartiet – seier
ofte at vi har rikeleg med urørt natur i dette landet. Det er ikkje
sant – ikkje til lands og ikkje til havs. Berre 3 pst. av havområda
i verda er frie for menneskeleg påverknad. Vi ligg langt tilbake,
også i Noreg, i å verne havområda våre i den utstrekninga vi har påteke
oss å verne dei gjennom FN, og som er nødvendig og fagleg tilrådd.
Vi fekk allereie i 2004 ei tilråding frå eit
breitt samansett utval på 36 kandidatområde langs norskekysten for
marint vern. Nokre av desse områda er no verna, men på langt nær
alle. Sognefjorden er per 2025 framleis ikkje verna, sjølv om det
stod på denne lista tilbake i 2004.
Med den nye kunnskapen vi no har fått på bordet om
kor raskt den negative miljøspiralen i fjordane våre snurrar, må
tempoet opp. Vi må raskt få på plass vernevedtak for Sognefjorden
og andre verdifulle marine miljø. Vi må raskt gå frå ord til handling
i å kutte klimautslepp. Og vi må raskt og effektivt få bremsa den
altfor høge tilgangen av nye næringsstoff ut i sårbare fjordar – gjennom
ny havbruksteknologi, ved å stoppe utslepp frå landbruk og hushaldningar
ut i fjordsystemet, med meir.
Den gode nyheita er at vi kan redde fjordane
våre. Vi har eksempelvis klart å redde Mjøsa ut av ein kritisk miljøtilstand.
Vi er omsider i gang med Oslofjorden. No må vi syne politisk handlekraft
til å redde også Sognefjorden og dei andre fjordane våre for framtida.
Det skuldar vi det levande livet i fjorden, folket som bur langs
heile kysten, og alle komande generasjonar.
Fjordane er verdsarven vår. La oss syne at
vi er i stand til å vare på den arven som eit sprell levande økosystem,
ikkje som svart hav som har slutta å puste. Difor spør eg i dag:
Vil klima- og miljøministeren sørgje for fortgang i planane om å
gjere Sognefjorden til marint verneområde, og kva andre tiltak vil
statsråden ta initiativ til for å redde livet i fjordane, ut frå
den nye kunnskapen vi no har fått?
Statsråd Andreas Bjelland Eriksen [17:50:02 ] : Jeg vil takke
interpellanten for muligheten til å komme til Stortinget for å diskutere
miljøtilstanden i norske fjorder. Jeg har ansvaret for vannforvaltning
etter vannforskriften, som gjennomfører EUs vanndirektiv i norsk rett.
Målet er at norske vannforekomster skal beskyttes mot forringelse,
forbedres og gjenopprettes med sikte på minst god tilstand.
Selv om Sognefjorden fortsatt har god tilstand,
er rapporten fra Norsk institutt for vannforskning, NIVA, urovekkende.
Rapporten viser en nedgang i oksygen på rundt 15 pst. i bunnvannet
i tre større fjorder på Vestlandet. Endringen har skjedd på bare
30 år. I mange andre terskelfjorder på Vestlandet er det også rapportert
om nedgang i oksygenkonsentrasjonen. Varmere klima står ifølge rapporten
for en tredel av oksygentapet i Sognefjorden. Tilførsler av næringssalter
og partikler fra fiskeoppdrett, jordbruk, avløp og industri står
for to tredeler.
Både i åpne og i kystnære vannmasser langs
norskekysten har det vært en tydelig oppvarming av havet. Dette
samsvarer med globale trender for havtemperatur. Klimaendringene
kan føre til at vi mer sjelden får vannutveksling og oksygenrikt
vann inn i terskelfjordene våre. Rapporten fra NIVA slår fast at
den økningen i havtemperatur vi ser langs norskekysten, som også
sammenfaller med globale trender, gjør at fjordene tåler mindre
tilførsel av næringssalter og organisk stoff. Klimaendringene innebærer
altså at vi må øke innsatsen, særlig mot tilførsel av næringssalter.
Tilførselen av næringssalter til fjordene har økt kraftig de siste
30 årene. I Oslofjorden er jordbruk og avløp de største kildene. NIVAs
rapport slår fast at i fjordene på Vestlandet er fiskeoppdrett den
klart største kilden til tilførsel av både fosfor og nitrogen.
Regjeringen er godt i gang med mange viktige
tiltak, et historisk løft for Oslofjorden hvor vi tar mange grep på
én gang. Vi må iverksette tiltak mot en rekke påvirkninger, også
for å hindre at andre fjorder havner i samme situasjon. For Oslofjorden
har vi iverksatt en rekke tiltak mot de viktigste kildene, som er
jordbruk og avløp. Vi har fått på plass regionale forskrifter med
krav om redusert høstpløying, vi har økt tilskuddene til frivillige vannmiljøtiltak
betydelig, og vi har vedtatt en ny gjødselbrukforskrift med strengere
krav til lagring og bruk av gjødsel, for å nevne noe.
For avløp har kommunene i Oslofjordens nedbørsfelt
fått et tydelig signal om at strengere rensekrav kommer. Regjeringen
har både styrket Miljødirektoratet og statsforvalter og etablert
en tilskuddsordning til planlegging av nitrogenfjerning for Oslofjordens
nedbørsfelt. Vi bruker over 50 mill. kr på det i år.
Vi må sikre at andre norske fjorder ikke havner
i samme situasjon som Oslofjorden. Erfaringene fra Oslofjorden er
viktig for å ta vare på fjordene våre ellers i landet. Stortingets
og regjeringens fastsatte mål for den norske havbruksnæringen er
bærekraftig vekst. Det er regjeringen opptatt av. NIVA slår som
nevnt fast at fiskeoppdrett er den klart største kilden til tilførsel
av næringssalter til fjordene på Vestlandet. Regjeringen har vedtatt
et nytt forurensningsregelverk for akvakultur i sjø, som trådte
i kraft i februar 2024. I det nye forurensningsregelverket er utslippstillatelsene
som ny hovedregel erstattet med standardvilkår for forurensning.
Statsforvalteren kan fortsatt i visse tilfeller enkeltsaksbehandle
søknader etter forurensningsloven, bl.a. på bakgrunn av miljøeffektene.
Det er også vedtatt minstekrav til forundersøkelser. Det vil bidra
til bedre opplyste søknader og bedre beslutningsgrunnlag for statsforvalterne.
Regjeringen jobber videre med å utvikle regelverket som
gjelder forurensning fra akvakulturnæringen. Vi vil bl.a. vurdere
forslag til krav om kartlegging av sårbar natur i akvakultursøknader.
Vi er også i gang med viktige tiltak i forbindelse med havbruksmeldingen,
som ligger til behandling i Stortinget.
Når det gjelder planene om å gjøre Sognefjorden
til marint verneområde, er Sognefjorden ett av de 36 områdene som
inngår i marin verneplan fra 2004. Regjeringen har sagt at den marine
verneplanen skal gjennomføres og suppleres med flere kandidatområder
for vern. Sognefjorden er et kandidatområde for vern både fordi den
er representativ som fjordområde i Norge, og fordi den, som verdens
dypeste fjord, har helt unike egenskaper. Det gir igjen et særegent
artsmangfold.
Verneprosessen startet formelt i 2022. Prosessen
er i en utredningsfase der det skal gjennomføres konsekvensutredninger.
Deretter skal det på alminnelig høring, og det er planlagt i løpet
av året. Statsforvalteren og Miljødirektoratet skal så komme med
sine anbefalinger i saken, før sluttbehandling i Klima- og miljødepartementet
og vedtak av Kongen i statsråd. Dette er altså en høyt prioritert
sak. Den jobber vi aktivt med, men verneforslaget må gjennom de
viktige trinnene som jeg har beskrevet, før vernet kan vedtas. Det
tar noe tid, men det er viktig for at vi skal få på plass et treffsikkert
vern som står seg over tid, og som også har god oppslutning lokalt.
Alfred Jens Bjørlo (V) [17:55:17 ] : Eg takkar for svaret.
Det er iallfall eit godt utgangspunkt at statsråden og underteikna
er heilt einige om alvoret i den verkelegheitsbeskrivinga som ligg
i den nye rapporten frå NIVA, og at vi no er i ein situasjon der
det som til no har vore handtert nær sagt som krisetiltak for eit
og eit vassdragsområde eller fjord, no må møtast på ein heilt annan
og mykje breiare måte, fordi vi ser at det no er fjord etter fjord
langs heile kysten vår som er under press.
Det er også rett, som statsråden seier, at
det denne nye rapporten viser, er at næringsutsleppa er den aller største
kjelda til fallande oksygennivå og bortfall av liv i fjordane, og
at havbruket kanskje, iallfall i Sognefjorden, er den største enkeltkjelda.
Det er på den bakgrunn veldig beklageleg at vi allereie er ganske
langt på etterskot med å begynne den omstillinga av havbruksnæringa som
Venstre var med og tok initiativ til i denne perioden, i 2023, då
vi inngjekk eit forlik med regjeringa om rammevilkår for havbruksnæringa.
Der låg det bl.a. inne at vi skulle få på plass ei miljøteknologiordning
allereie i løpet av 2023 for å få fortgang i investeringar i ny
havbruksteknologi, som er det aller viktigaste vi no kan gjere.
Det har ikkje kome enno. No er vi i 2025, og ei ny miljøteknologiordning
er ikkje på plass. Dette hastar. Det vil vere ei prioritert og viktig
sak for Venstre å jobbe med no framover at vi kan kome i gang, reelt,
med den heilt nødvendige miljøomstillinga i havbruksnæringa.
Eg har lyst til å utfordre statsråden meir
på dette med Sognefjorden, der han gjorde greie for prosessen vidare
framover. Kor raskt ser statsråden for seg – viss vi no nær sagt
bestemmer og er einige om at vi er nøydde til å setje fart på prosessen
på grunn av den kritiske tilstanden – at det vil vere mogleg å få
på plass Sognefjorden som eit marint verneområde? Har vi tid til
å late desse prosessane gå så utruleg seigt som det har gjort til
no, og som vi veit det har gjort til no i mange av desse sakene, eksempelvis
i min heimkommune, Stad, der ei ganske kurant sak om vern har dratt
ut i fem–seks år? Meiner statsråden dette er godt nok – den tidsbruken
vi har? Kva vil ein gjere for å få fart på både prosessane for å
få på plass fleire marine verneområde og for å kome med nye tiltak
for raskare å kutte utslepp i fjordane, ut frå den nye kunnskapen
vi no får frå NIVA-rapporten? Er det eksempelvis aktuelt å gå inn
med statleg støtte for å få raskare bygging av reinseanlegg i kommunane
rundt Oslofjorden og andre fjordar og få til eit spleiselag der?
Statsråd Andreas Bjelland Eriksen [17:58:35 ] : Innledningsvis
må jeg bare få lov til å si at jeg deler interpellantens – i og
for seg – tristhet over at man ikke har fått på plass tiltak før.
Det gjelder for Oslofjorden, og det gjelder på mange andre områder,
i tillegg til på miljøområdet, at det er mye enklere å forebygge
i forkant enn å komme inn og rette opp i etterkant. Den omfattende
tiltakspakken vi nå gjennomfører for Oslofjorden, er egentlig en
god påminner om nettopp det. Det er en prosess som kommer til å
ta tid; det kommer ikke til å være gjort over natten å snu den alvorlige
tilstanden for fjorden som man har nå. Heldigvis er vi godt i gang,
men det bør være en påminner om at vi bør komme tidligere i gang
på andre områder.
Vi har allerede kommet godt i gang på en del
viktige områder. Gjødselbrukregelverket, f.eks., kommer til å gjelde
for hele landet vårt, og det er et godt utgangspunkt for å redusere
avrenningen fra landbruket. Det arbeidet som nå skjer gjennom havbruksmeldingen,
og som har skjedd gjennom forurensningsregelverket, er viktig for
å sørge for at man demper den utfordringen.
Jeg deler ikke representantens syn på hvordan
vi skal gå fram på avløpsområdet spesifikt. Der er det selvkostprinsippet
som gjelder. Det å nå varsle at det kanskje, muligens, skal utredes
noe som et alternativ til selvkostprinsippet, tror jeg vil ha motsatt
effekt av det representanten egentlig ønsker å oppnå. Da mener jeg
det er riktigere, den strategien staten har valgt for f.eks. kommunene
rundt Oslofjorden, hvor det har kommet pålegg til 16 kommuner om
å gjøre sin del av jobben. Det er også riktig ut fra et rettferdighetsperspektiv,
ved at det er andre kommuner som faktisk har tatt den kostnaden det
er å gjøre sin del av arbeidet. Det stenger naturligvis ikke for
at vi f.eks. kan ha tilskudd til planlegging, sånn som regjeringen
har gjort for Oslofjorden, der vi får kommunene til å planlegge
disse anleggene på en mest mulig hensiktsmessig måte, og der gebyrene
for innbyggerne ikke blir større enn det de strengt tatt trenger
å bli.
Om verneprosessen spesifikt vil jeg bare si
at når vi jobber med vern, er det jo evigheten som er perspektivet vårt.
Da mener jeg det er uklokt å forhaste seg, hvis det gjør at vernet
blir mindre godt enn det ellers ville ha blitt, at det står seg
dårligere over tid enn det ellers ville ha gjort. Dette er et område
som er så stort at det krever en konsekvensutredning, f.eks., og
den skal vi gjøre på en skikkelig måte. Det er noe av det som gjør
Norge til Norge, at vi gjør denne typen prosesser ordentlig, men det
skal ikke ta lengre tid enn det trenger. Jeg er alltid opptatt av
at vi skal holde trykket oppe i sånne viktige saker, at folk skal
få en avklaring så tidlig som mulig, og at vi gjennomfører det så
raskt som mulig, og det skal vi også jobbe for i denne saken.
Svein Harberg hadde
her overtatt presidentplassen.
Ola Elvestuen (V) [18:01:53 ] : Først må jeg takke for en god
debatt om et viktig tema. Jeg jobbet også lenge med tiltaksplanen
for Oslofjorden og var også med på å ta initiativ til den.
Jeg har egentlig bare tenkt å ta opp ett spørsmål. Statsråden
var inne på det nå på slutten, om hvor lang tid det tar med disse
verneprosessene. Jeg mener vi bør sette det med å ta vare på norske
fjorder i et litt større perspektiv, om det er mulig å si det sånn.
Da handler det særlig om de avtalene vi har, om Kunming–Montreal-avtalen,
med sine krav, som går på å definere verneområder, altså 30 pst.
fram mot 2030. Da har man et kort tidsperspektiv, og Norge vil jo
bli målt på hvilke arealer vi har satt til side. Det kan godt hende
at det kan være ulike definisjoner på hvor mye vern det skal være,
eller at det er prosesser som fortsatt er på gang, men man må i
hvert fall ha definert disse – ikke bare fordi vi trenger å gjøre
det, men også fordi vi skal være et forbilde og vise at dette er
mulig å få til, også for andre land. Jeg mener det også er viktig
å se på dette i lys av den andre forpliktelsen, i Montrealavtalen,
som er at en også skal ha 30 pst. restaurering. Da mener jeg det
ville være riktig å ta noen større prosjekter, som får mange saker,
også enkeltsaker, til å henge sammen. Oslofjorden – egentlig tiltak
på hele Østlandet – er jo ett stort restaureringsprosjekt der det
går an å lage planer, gjennomføring og tiltak, for i hvert fall
å kunne vise til at man har en omstilling, og at man kan få til
resultater fram mot 2030.
Det handler også om det som Bjørlo sa, at fjordlandskapet
er verdensarv. Vi har elvene og fjordlandskapet langs kysten nordover,
som også er helt unikt, og som også er et restaureringsprosjekt,
men det er annerledes enn for Oslofjorden, hvor en har kommet lenger
med den tiltaksplanen vi har. Det er helt klart at den saken som
nå ligger i Stortinget om havbruksnæringen, er kjempeviktig, for
det er der man viser at man har kommet i gang med tiltak og planer,
men også med resultater allerede i 2030.
Jeg mener at en trenger å ha en plan for omstilling over
i lukkede anlegg, og så kan man diskutere hvor lenge man trenger
det. Det viktigste er likevel at man kommer i gang med tiltakene
allerede nå, så man kan vise til at det også er bedringer. Det handler
selvfølgelig om fjorden, men i et internasjonalt perspektiv er jo
det som svømmer gjennom fjorden, villaksen, et viktig symbol for
hele dette tiltaket.
Det er også mange andre ting som kan gjøres
når det gjelder restaurering. Det er bekker, eller det er blå skog
– det er mange ting man kan få til her, samtidig som en selvfølgelig
har hele omstillingen i landbruket. Det er bra med det regelverket
og den innstrammingen som nå er kommet, men samtidig handler dette
om å få et mer regenerativt landbruk, som ikke har den avrenningen som
man tidligere hadde, noe som er en mye bredere og større omstilling.
Så kan jo jeg mene at en god del av det også bør være økologisk
landbruk, og så kan man diskutere hvilken prosentandel det skal
være.
Går vi utover fjordene, har vi et tredje restaureringsprosjekt,
og det er den blå skogen med tang og tare. Det er særlig nordover,
hvor hele stortareskogen er borte. Der trenger vi å komme i gang
med prosjekter for å få den tilbake. Og igjen: Legger man de planene
og får på plass tiltak, er det mulig å kunne vise til et pågående
arbeid og resultater allerede mot 2030. Jeg synes man skal sette
2030-målet inn i dette, for det er en tidsramme som vi har forpliktet
oss til. Dette er også et årstall der vi vil bli målt på det vi
har levert innenfor naturavtalen, altså Kunming–Montreal-avtalen.
Alfred Jens Bjørlo (V) [18:07:03 ] : Takk for debatten.
Dette er eit tema som eg er hundre prosent
sikker på at vi kjem til å kome tilbake til – dessverre – i mange
andre samanhengar. Takk òg til representanten Elvestuen for gode,
og etter mitt syn veldig viktige, innspel om at dette ikkje berre
handlar om fjorden og utsleppa i den; det handlar om heile fjordlandskapa,
måten vi driv arealpolitikk på, måten vi driv landbrukspolitikk
på, måten vi tenkjer rundt heile forvaltninga av desse områda med dei
heilt unike fjordlandskapa på, og at det gjennom å restaurere natur
faktisk er mogleg å bidra til å gjere sjølve fjordane reinare. Det
trur eg er riktig.
Noko av det paradoksale her er kor lite kunnskap
vi enno har, både om livet i fjordane og om årsakssamanhengane mellom
ulike typar miljøpåverknad på livet i fjordane og havet elles, og
kor stor betydning desse havmiljøa har for vern og for Noreg som
havnasjon. Den kunnskapen er ekstremt viktig å få opp på brei front.
Eg er i og for seg einig med statsråden i at
vi må ha eit evigheitsperspektiv i det vi gjer, og det handlar om
at vi skal ta vare på naturen og landskapa våre for evigheita. Samtidig
må det aldri bli ei kvilepute for å kome raskt i gang med nødvendige
tiltak når det miljøet vi skal bevare for evigheita, er trua her
og no. Difor vil eg peike på at det hastar å få på plass tiltakspakkar,
det hastar å få på plass vern. Eg og Venstre meiner eksempelvis
at når miljøtilstanden i Oslofjorden er så kritisk som han er, vil
det vere riktig å kome med ytterlegare skjerpa krav til nitrogenreinsing,
og til alt som skjer i kommunane rundt fjorden. Det vil vere tiltak
som kostar og er dyre, og då meiner vi frå Venstre si side at det
faktisk må vere aktuelt å sjå på ulike typar spleiselag for å få
dette til. Det betyr ikkje at kommunar eller innbyggjarar kjem til
å sleppe unna dette gratis, men det betyr at vi er nøydde til å
gjere kraftfulle og til dels dyre tiltak raskt for å få bukt med det.
Eg har ei siste utfordring som eg har lyst
til å gje statsråden når han skal ha sitt avsluttande innlegg. Vi
er iallfall einige om at vi no er komne lenger med å tenkje heilskaplege
tiltakspakkar rundt Oslofjorden enn med korleis vi handterer dette
i andre fjordar rundt om i landet. Ser statsråden at det kan vere
ting i det vi no har fått på plass av tiltakspakkar rundt Oslofjorden,
med heilskap og kraftig styrking av dei pakkane, som kan vere mogleg
å implementere og få på plass ganske raskt også i Sognefjorden og
andre fjordar – i påvente av at vi får eit endeleg vernevedtak på
plass?
Statsråd Andreas Bjelland Eriksen [18:10:22 ] : Jeg er helhjertet
enig i at kunnskap er viktig og en nøkkel for forvaltningen av disse
områdene. Vi har mye kunnskap, og vi trenger mer kunnskap framover
i tillegg. Det kommer til å være en viktig del av det vi jobber
med framover. Noe av det som har vært nyttig for Oslofjorden, er
at vi har fått jevnlige statusrapporter som har gitt oss tilbakemelding.
Der det er naturlig i hvert fall å vurdere det, bør vi ønske oss
det også på andre områder.
Jeg må være ærlig og si at mitt mål er at vi
skal ha en miljøforvaltning hvor tiltakspakker ikke er nødvendige. Det
betyr ikke at jeg er fremmed for å bruke dem når de er det. Nå er
vi i gang med tiltaksplaner for villreinen, f.eks. Det mener jeg
er helt betimelig gitt den krevende situasjonen villreinen er inne
i. Likevel: Nå når vi for mange andre fjorder har mulighet til å
ta grep for å redusere belastningen og gjøre nødvendige tilpasninger
for f.eks. å møte de klimaendringene vi vet vil komme i årene framover,
mener jeg det skal være hovedfokuset i hvordan vi driver miljøforvaltning
i årene framover.
Jeg har i og for seg forståelse for kommentarene knyttet
til avløpssektoren og at det skal være et spleiselag, men igjen
vil jeg bare minne om at skattebetalerne og innbyggerne i norske
kommuner i sum er de samme. Jeg er usikker på om innbyggerne i f.eks.
Oslo, som har tatt den høye regningen med nitrogenfjerning, synes
det er et spesielt godt spleiselag at de som har gjort jobben sin,
skal måtte betale, mens de som ikke gjør jobben, får støtte fra
staten for å bygge ut det som i utgangspunktet er krav kommunene
er pålagt å følge opp. Jeg er enig i at vi må ha tiltak, f.eks.
for å sørge for hvordan vi kan bygge ut disse anleggene på en så
billig måte som mulig, som gjør at gebyrene ikke blir større enn
de trenger å være, men at selvkostprinsippet fortsatt skal gjelde,
mener jeg er en ganske viktig forutsetning for at det spleiselaget skal
bli riktig innrettet.
Evigheten skal på ingen måte være en hvilepute
for meg. Vi skal gjennomføre disse prosessene så raskt som mulig.
Der har vi mye igjen, og det er egentlig svaret mitt til representanten
Elvestuens gode innspill. 19 av de 36 områdene fra marin verneplan
fra 2004 er vernet. For de fleste andre pågår prosessene fortsatt.
Det betyr at å følge dem opp er en enormt viktig del av det vi skal
gjøre framover.
Miljødirektoratet har i tildelingsbrevet for
2025 fått i oppdrag å sammenstille nødvendig miljøfaglig kunnskap
for å identifisere nye kandidatområder for marint vern i norske
havområder. Hovedfokuset der skal være de områdene som ikke er dekket
av marin verneplan fra 2004. Vi er også i gang med kartleggingsarbeidet
for forringet natur i Norge. De elementene blir enormt viktige for
å levere på Norges forpliktelser i naturavtalen.
Presidenten [18:13:22 ]: Sak nr. 9 er
dermed omme.