Mani Hussaini (A) [17:43:15] (ordfører for sakene): I disse sakene behandler vi Meld. St. 25, Klimamelding 2035 – på vei mot lavutslippssamfunnet, fem omfattende representantforslag og to lovproposisjoner, Prop. 104 L, som omhandler klimakvoteloven og Prop. 129 L om klimaloven.

Jeg har lyst til å starte med å takke komitésekretariatet, som har vært veldig tålmodig med oss og sørget for at alle forslag og merknader har kommet inn der de skal.

Vi har en klima- og naturkrise, og den ene forsterker den andre. Derfor har det vært viktig for verdenssamfunnet å bli enige om å redusere klimagassutslippene. Det har resultert i Parisavtalen, som Norge har forpliktet seg til å levere på. Parisavtalen er en forutsetning for en forutsigbar, ansvarlig og effektiv klimapolitikk. Klimameldingen som arbeiderpartiregjeringen har lagt fram, peker på hvordan vi skal få ned utslippene fram mot 2035 og videre mot 2050.

Hvert femte år må vi sende inn nye oppdaterte klimamål til FN. Nå må Norge sende inn Norges mål for 2030–2035. Jeg er glad for at regjeringen har lagt seg på en ambisiøs og realistisk linje med minst 70–75 pst. kutt innen 2035. Når Stortinget nå vedtar dette målet, vil det være det nest høyeste et industriland har meldt inn til FN.

Poenget med klimapolitikken kan ikke være høyest mulig mål, men det må være konkret klimapolitikk som viser hvordan vi skal nå målene. Regjeringen legger til grunn at vi i klimameldingen er på vei til å kutte med 67 pst. fra 1990-nivå gjennom nasjonale kutt og klimasamarbeidet med EU. Derfor er et mål på minst 70-75 pst både realistisk og noe vi kan få til.

Vi i Arbeiderpartiet er opptatt av at folk og næringsliv skal ha tillit til klimapolitikken. Næringslivet må ha tillit til rammevilkår som står seg over tid for å kunne ta investeringer i en krevende omstilling. Folk må oppleve at myndighetene leverer på de målene man setter seg, og at byrden forbundet med tiltakene har en rettferdig fordeling. Derfor er jeg glad for at et bredt flertall på Stortinget har funnet sammen om forslag som skaper forutsigbarhet for næringslivet, som forsterker klimapolitikken og som konkretiserer hvordan vi skal nå våre klimamål.

Vi har bl.a. blitt enige om at vi skal videreføre klimasamarbeidet med EU også etter 2030. EU er vår viktigste handelspartner, og for norsk næringsliv er det avgjørende at vi konkurrerer på like vilkår. Likevel mener vi at man i disse rundene burde ta høyde for de utfordringene skogrike land, som Norge, står i. Vi har også blitt enige om industrivekstavtaler.

Tilgang på fornybar kraft til konkurransedyktige priser blir avgjørende for grønn omstilling og utslippskutt i eksisterende industri. I Norge har vi hatt en lang tradisjon for å bygge kraft og industri sammen. Det blir det mer av gjennom disse industrivekstavtalene. Vi har også blitt enige om at det skal forelegges Stortinget en stortingsmelding, som ser klimaambisjoner og kraftbehov i sammenheng. Disse to tingene henger tett sammen, og Stortinget får i større grad anledning til å diskutere hvordan vi kan bygge mer fornybar kraft for å nå våre klimamål.

Til slutt vil jeg takke alle partier som har vært med og diskutert og forhandlet i flere uker. Det har vært krevende, men konstruktive samtaler. Jeg har respekt for at vi i noen saker ligger langt fra hverandre, og at i klimapolitikken kan det tidvis være vanskelig å forene alle partier. Likevel er jeg glad for at vi gjennom arbeidet med klimameldingen og de to tilhørende proposisjonene er enige om det som er fundamentet i klimapolitikken. Det bidrar til forutsigbarhet og er helt avgjørende for å ha en konkurransedyktig industri i framtiden. Til syvende og sist er det det klimapolitikken bør bidra med – å kutte utslipp og å skape jobber.

Bård Ludvig Thorheim (H) [17:48:11]: Det er en viktig sak vi behandler i Stortinget i dag – klimamålene for 2035, klimameldingen og også klimakvoteloven. Dette er politikk som ser langt inn i framtiden, og som også har lange linjer tilbake i tid til hva Norge forpliktet seg til for ti år siden. Det er viktig å ikke bli grepet av de strømningene som er i samfunnet til enhver tid, men å ha stø kurs i slik langsiktig politikk.

Hvis jeg skal peke på ett viktig bidrag fra Høyre i klimapolitikken i Norge, har det vært at vi skal gjennomføre den sammen med EU. Det gir mening, for det er tross alt de nordiske landene og de andre landene på kontinentet i Europa vi handler mest med og samarbeider mest med. Det er naturlig å gjennomføre tiltak samtidig med dem og også sette like målsettinger, så det ikke blir en konkurranseulempe for noen som setter andre mål.

Jeg er redd for at klimadebatten altfor ofte handler om mål, at vi hele tiden skal konkurrere om å sette høyere mål, i stedet for at den handler om hvordan vi skal nå de målene. Det er veien dit som er det aller viktigste for Høyre i klimapolitikken, for det nytter ikke å sette et lavere mål hvis det er fryktelig dyrt for samfunnet å nå de lave målene. Det er heller ikke vits å sette stadig høyere mål hvis vi ikke klarer å nå dem. Sånn sett er også omstillingsmålet som ble satt for 2030, et eksempel på noe som kanskje var litt vel ambisiøst.

Når vi snakker om veien til å nå de målene, er jeg glad for at vi har fått mange gjennomslag i klimameldingen, særlig. Det går på at vi ønsker å vri klimapolitikken til mer kostnadseffektive tiltak, at det koster mindre for bedriftene og for samfunnet å nå de målene. Derfor er jeg glad for at vi fra Høyres side har fått gjennomslag for en plan for opptak av CO₂ fra skog, en langsiktig plan, helt fram til 2100, for det å jobbe i skognæringen betyr at en må ha et veldig langsiktig perspektiv på det en gjør, og det er altså kostnadseffektive tiltak å sørge for at man har bra opptak fra skog.

Det gjelder også vårt forslag om biogass. Det gjelder ikke minst kraft, som jeg kommer nærmere inn på. Det gjelder en industrivekstavtale, som jeg forsto veldig mange var enig i, at vi ved ny kraftproduksjon også må sørge for at man får industri i de lokalsamfunnene som står for ny kraftproduksjon. Og det gjelder sirkulærøkonomi.

Et par ord om kraft, for det er så grunnleggende for nettopp kostnadseffektive tiltak. Vi har i dag nærmere 300 bedrifter som står i kø for å få tilgang på kraft og nett. De fleste av disse bedriftene ønsker å skape verdier og arbeidsplasser uten subsidier, og de aller fleste vil kutte en rekke utslipp ved å få tilgang på kraft. Dessverre er det sånn at man får veldig lite tilgang til den kraften i dag, fordi vi ikke produserer så mye ny kraft, og vi har en del trege konsesjonsprosesser. Det er ikke alt vi har fått gjennomslag for i behandlingen av denne meldingen, men et av gjennomslagene, som for så vidt et annet parti foreslo, er at vi skal ha en stortingsmelding som ser kraft- og klimapolitikk i sammenheng. Det er veldig viktig for oss, for det handler nettopp om de kostnadseffektive kuttene.

Så om målet: For oss har det vært viktig at klimamålet ikke skal overstige EUs klimamål, men være på linje med det, for det er naturlig i forhold til dem vi samarbeider med. Jeg er på Norges vegne veldig glad for at vi har fått gjennomslag for det, og at det er flertall for det klimamålet.

Jeg tar til slutt opp Høyres forslag.

Marit Arnstad (Sp) [17:53:36]: Norsk klimapolitikk er preget av mange store ord – det kommer vi til å få høre her i dag også – og av urealistiske kappløp om å sette høyest mulig mål, og helst nasjonale mål, uten at det følger noen form for realistiske planer med for å kunne nå disse målene. Det er synd for klimapolitikken, for den mister troverdighet og legitimitet med slike kappløp. Realiteten er at de som kommer med slike overbud som vi kommer til å høre i dag, ikke så gjerne snakker høyt om hvilken byrde slike mål kommer til å påføre folk og næringsliv i Norge. De snakker heller ikke om hva kostnaden kommer til å være ved ulike tiltak. Derfor framstår klimapolitikk i dag som en øvelse i dobbeltkommunikasjon. Mange av de tiltakene som virkelig ville vært nødvendige, har støtte verken i folket eller på Stortinget.

Senterpartiet mener at vi må sette oss et realistisk klimamål, som vi faktisk har mulighet til å nå. Vi må ta i bruk de rimeligste klimatiltakene først, og vi må kjøpe kvoter når det er nødvendig. Når det skal meldes inn et mål under Parisavtalen, må det sjølsagt være mer ambisiøst enn dagens mål, men målet må samtidig være oppnåelig. Det er bakgrunnen for at Senterpartiet foreslår at det meldes inn en lineær opptrapping av klimamål for 2035, sett i forhold til 2050-målet. Det innebærer et intervall på 63,75–65 pst. Det er et godt og det er et oppnåelig mål.

En prosentvis likhet med EU, som regjeringen og Høyre og Venstre nå legger opp til, betyr i realiteten at Norge får en større omstillingsbyrde enn EU. Norge hadde i 1990 kommet lenger enn EU i omstillingen til et fornybart energisystem, og Norges gjenværende utslippskilder er både dyrere og mer teknologisk krevende enn det er for EU-landene.

Et eksempel på det er at Polen alene kan kutte sine klimagassutslipp med 70 mill. tonn per år, bare ved å importere gass fra Norge for å erstatte kullkraftverkene sine. Norge, derimot, har vært fornybar siden 1990.

Videre er det sånn at et likt måltall med EU betyr at vi i realiteten har et høyere mål enn EU, fordi EU allerede har inkludert opptak fra skog i sitt mål, og det utgjør om lag 5 pst. av målet. Men vi valgte i 2020 å melde inn norsk klimamål til Parisavtalen uten skog, pussig nok. På toppen av det hele skal vi altså avgjøre mål før EU har bestemt seg, og vi vet at det foregår en stor debatt innad i EU om konkurransekraft og om klimapolitikk. Risikoen er derfor at vi nok en gang låser oss til et høyere ambisjonsnivå enn det EU har.

I tillegg har vi nå fått de nye klimakameratene, Venstre, Arbeiderpartiet og Høyre – det høres godt ut! De har bestemt seg for en klimapolitisk linje som ikke vil være kostnadseffektiv, og som går i motsatt retning av det store EU-land som Tyskland og Frankrike gjør. I Tyskland har de nettopp bestemt at de skal ta i bruk kvotesystemet, også med FN-kvoter. Det samme har Frankrike. Vi kan faktisk risikere at EU også gjør det, mens vi her hjemme skal stenge den døren.

Senterpartiet mener at de rimeligste tiltakene i klimapolitikken må tas først. Det er ikke tvil om at det er skog. Tiltak i skog koster om lag 50 kr per tonn CO₂. Likevel er det nesten ingen vilje hos flertallet til å sette seg et klart, tydelig og langsiktig mål for økt binding i skog. Det er uforståelig, særlig fra Høyre, som kaller seg et næringsparti, og fra Kristelig Folkeparti som har hatt en tradisjon når det gjelder skog og skognæringen.

For Arbeiderpartiet og Høyre sin del er det åpenbart sånn at vi kan hoppe inn i ethvert klimasamarbeid med EU. Kan vi det, så gjør vi det. Ukjente eller negative konsekvenser betyr ingenting. Det gjaldt LULUCF-samarbeidet for 2020, som vi trodde skulle bli positivt for oss, men som i realiteten har påført oss teoretiske utslipp på 34 mill. tonn CO₂, som ingen, absolutt ingen, aner hvordan vi skal komme oss ut av. Noen håper at vi skal betale noen milliarder i skogkreditter, men det er langt fra sikkert at det finnes slike kreditter å få kjøpt.

Men det er ikke det hele, for nå skal en også gå gjennom endringer i klimakvoteloven og inngå et nytt samarbeid med EU, noe en heller ikke har noen anelse om hvordan vil slå ut. Det kan påføre oss drivstoffavgifter på mellom 6 og 7 kr, men ingen vet egentlig. Det vil også påføre oss milliardutgifter til et nytt felles klimafond. Men pytt, pytt, det kommer jo til EU, og da er det ikke måte på hva vi vil være villig til å betale.

Senterpartiet foreslår et ansvarlig klimaopplegg fram til 2035. Det oppfyller våre forpliktelser etter Parisavtalen, samtidig som det er realistisk og jordnært. Med det vil jeg fremme de forslag Senterpartiet står bak.

Marius Arion Nilsen (FrP) [17:59:03]: Norge har kuttet 12,4 pst. av klimautslippene siden 1990. Vi er altså milevis unna 55 pst.-målet for 2030. Norge er grønt. Vi har vært gjennom det grønne skiftet lenge før andre, og vi startet vesentlig bedre enn alle andre sammenlignbare land. Det er både urealistisk, konkurransehemmende og svært kostbart å føre klimapolitikk i Norge. Vi har ikke forurensende gasskraftverk å stenge ned. Vi har grønn energi. Regjeringen pleier vanligvis å dilte etter EU i ett og alt, men de løper nå foran, sammen med Høyre og Venstre, for å briske seg for EU. Vi hører her fra talerstolen at det er de nest høyeste klimamålene i verden som er meldt inn. Regningen kommer til å sendes til folk og næringsliv over hele landet.

Klimaenigheten mellom arbeiderpartiregjeringen, Høyre og Venstre er dårlig nytt for hele Norge. Ikke bare vedtas det høye og urealistiske mål, men man vedtar også at kuttene ikke skal gjøres mest mulig kostnadseffektivt. Det å melde inn klimamål til EU før EU kommer med sine mål, og med uavklarte rammebetingelser, er direkte uansvarlig. Konkurransekraft og tilgang på rimelig kraft er tydeligvis ikke noe denne klimatreenigheten prioriterer.

Etter snart fire tapte år for vanlige folk og norske bedrifter med Støre-regjering burde fokuset også for Høyre være hvordan vi kan styrke norsk konkurransekraft, og ikke gå i kameratskap med Arbeiderpartiet om å sette stadig mer urealistiske klimamål som vil koste skattebetalerne og norsk næringsliv dyrt.

Når vi har kuttet 12 pst. fra 1990 til i dag, sier det seg selv hvor radikalt annerledes samfunnet må bli for at vi skal lykkes med å kutte 70–75 prosent innen 2035. Det er vanskelig å forstå hva de såkalte styringspartiene holder på med. Er det styrt avindustrialisering? Er det styrt energifattigdom? Er det styrt konkurransesvekkelse? EU holder faktisk mest sannsynlig på å realitetsorientere seg, så man risikerer altså at målet man setter, ytterligere svekker norsk konkurransekraft ved å være høyere enn EUs eget. Ikke regnes skogen med, slik at man i tillegg får en stor ulempe overfor EU og andre land der.

Når Arbeiderpartiet og Høyre gir Venstre innrømmelser i tråd med at det ikke bare vedtas høyere, urealistiske mål, men også at kuttene ikke skal gjøres mest mulig kostnadseffektivt, er det enda mer uforståelig. Ifølge avtalen åpnes det for kjøp av kvoter utenfor EU dersom det blir nødvendig fordi planlagte nasjonale tiltak ikke gir forventet effekt. Høyres forsøk her på å stagge kritikken mot at man melder inn mål før EU har kommet, med at regjeringen skal komme tilbake til Stortinget dersom det er avvik mellom Norges og klimamål, med en anbefaling om hvordan det skal følges opp, har liten verdi. Da regjeringen med Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti kom med klimamål i 2020, gikk de ikke tilbake og meldte inn og tok med skogen slik EU gjorde, så Fremskrittspartiet har liten tro på at det kommer til å skje nå. Og skog har en tiltakskost på 50 kroner per tonn CO₂. Det er de mest effektive klimatiltakene man kan ha, og det ønsker man ikke å regne med, tilsvarende andre land.

I prosessen med nytt klimamål kom Statistisk sentralbyrå med en analyse av hvor mye det kunne koste å oppfylle 2030-mål med ulike ambisjonsnivå. Analysen viste en klimakostnad for norske husholdninger og bedrifter på 45 milliarder kroner i enkeltåret 2035, og det er altfor snilt. Prognosene som føres, prognosene som kommer med klimamåloppfyllelse og klimamålgjennomføring, er altfor optimistiske, og vi har ingen tro på at de kommer til å nå frem. Kraftbehovet fram til 2030 for å nå 55-pst.-målet innen 2030 er ifølge Miljødirektoratet 34 TWh. Politikken man legger opp til nå, kommer til å medføre enorme investeringer i kraft, enorme utbygginger av både kraft og nett, og dette kommer til å koste folk og næringsliv dyrt.

Det som hadde vært fornuftig, er å ta inn over seg at vi er langt unna å nå målet. Det vi burde gjort, er å realitetsorientere klimapolitikken og ta inn over oss at verden endrer seg. Det er en urolig verden der ute, vi trenger fokus på energisikkerhet, forsyningssikkerhet og beredskap. Ikke minst burde man gått inn for Fremskrittspartiets løse forslag som vi fremmet i dag, om at Stortinget ber regjeringen utsette og avvente fastsettelsen av Norges klimamål til EUs klimamål er fastsatt og kjent. Det hadde vært det eneste fornuftige, så vi i det minste hadde det samme målet eller ideelt sett – som Fremskrittspartiet mener – et vesentlig lavere mål siden vi er i en vesentlig bedre tilstand enn EU. Men det ser ei heller ut til å få flertall. Jeg tar opp forslagene.

Lars Haltbrekken (SV) [18:04:26]: Hver måned, hvert år setter vi nye varmerekorder. Situasjonen for klimaet er svært alvorlig. Millioner av mennesker vil bli drevet på flukt. Deres livsgrunnlag vil bli ødelagt. Flommer, tørke, hetebølger og et stadig mer ustabilt vær er en trussel mot oss alle – også mot vår sikkerhet.

Det er vårt ansvar å møte klimakrisen med den handling den krever. I dag kunne vi ha hatt en historisk dag i Stortinget. Vi er flere i denne salen som har stått på i mange uker nå for å redde stumpene av norsk klimapolitikk. Men dessverre har verken Arbeiderpartiet eller Høyre vært villig til å gå løs på klimakrisen med den innsats og det pågangsmot som trengs. Det er ansvarsløst i møte med vår tids største utfordring. Om 50 år er jeg sikker på at folk kommer til å se tilbake på den manglende handlingen mot klimakrisen som en av norsk politikks største ansvarsfraskrivelser og alvorligste feilgrep.

For SV har det vært viktig å sette et nasjonalt mål om kutt i våre utslipp av klimagasser. Det ville ha sikret den nødvendige omstillingen i det norske samfunnet. Det ville ha sikret at det meste av våre klimapenger ble brukt på å omstille norsk industri og kutte våre utslipp, bygge industrien for framtiden og sikre norske arbeidsplasser.

På 70-tallet og 80-tallet renset vi giftutslippene fra norsk aluminiumsindustri. Det kostet penger, og det var sterke protester mot det. Det var også trusler om nedleggelse av industrien, men vi gjorde det. Hadde Fremskrittspartiet, Arbeiderpartiet og Høyre funnet opp et kvotesystem den gangen, kan du være sikker på at pengene ville ha blitt brukt på å rense giftutslippene i andre land, med den konsekvens at norsk industri ville ha gått dukken. Det er gjennom å lære av historien og måten vi omstilte aluminiumsindustrien på, vi også må omstille industrien nå for det nye klimaet, ved å støtte norsk industri til å gjennomføre helt nødvendige utslippskutt og omstilling.

I nettavisene i ettermiddag har vi kunnet lese at det er inngått en klimaenighet mellom Arbeiderpartiet, Høyre og Venstre. Og det er en klimaenighet som aller best beskrives av Høyres representant, Bård Ludvig Thorheim, på denne måten: «Vi sikrer at vi ikke overstiger EUs klimamål, men ligger på nivå med landene vi handler og samarbeider mest med.» Høyre har altså sikret flertall med Arbeiderpartiet og Venstre for at Norge skal kunne svekke sine klimamål ytterligere dersom EU gjør det. Det må jeg si er utrolig. Jeg er ikke så overrasket over at partiet Høyre gjør det. Jeg er litt mer overrasket over at Arbeiderpartiet, som i sin tid hadde miljøvernministeren som på 80-tallet gikk under tittelen verdens miljøvernminister, gikk med på det. Og så er jeg svært overrasket over at Venstre går med på det.

I møte med den svært alvorlige klimakrisen velger altså disse tre partiene å stemme for et forslag som kan svekke norsk klimapolitikk enda mer. Som om den ikke var svak nok fra før av. Jeg tar med det opp de forslag som SV står bak.

Sofie Marhaug (R) [18:09:47]: Klimaendringene er her, men konsekvensene av klimaendringene avhenger av om vi klarer å kutte klimagassutslipp i vår felles atmosfære. Det er ikke bare en abstrakt idé, det handler om havnivåene og om temperaturen i havet og på land, det handler om ekstremvær, nedbør og ekstrem tørke, ikke bare i Sør-Europa, men også her hjemme. Det har noe å si om temperaturen i atmosfæren permanent bikker 1,5 grader, 1,7 grader eller – som forskere i FN spådde i fjor, hvis vi ikke kollektivt klarer å halvere våre utslipp – 2,7 grader.

Norge er et lite land i den store verdenen, men vi er godt stilt. Vi har allerede elektrifisert store deler av landet vårt, og det skal vi være glade for. Vi har tjent gode penger på både naturressursene og arbeidskraften vår, og vi eier store deler av disse verdiene i fellesskap. Det gjør oss godt stilt. Derfor har det vært viktig for Rødt at vi ikke skal kjøpe oss ut av problemene våre, men faktisk bidra med utslippskutt her hjemme. Derfor vil vi ha et nasjonalt utslippsmål og ikke basere oss på kvotekjøp i utlandet, og heller ikke basere oss på EUs politikk. Norge er ikke med i EU, og det skal vi heller ikke bli.

Rødt mener at vi må redusere forbruket til dem som har mest, gjøre det lettere å velge kollektive løsninger og ha teknologiske løsninger som bidrar til utslippskutt der det ikke finnes alternativer. Det må skje i denne rekkefølgen: unngå, flytte og forbedre.

I Norge har folk med vanlig og dårlig råd faktisk redusert sine utslipp siden 1990. Samtidig har de 10 pst. rikeste i Norge økt sine utslipp fra 25 tonn CO₂ i 1990 til 32,5 tonn CO₂ i 2022. Derfor er det viktig at klimapolitikken er rettferdig. Det må bli slutt på luksusforbruk, som privatfly og superyachter, og CO₂-avgiftene må gå tilbake til folk med vanlig og dårlig råd.

Vi mener at klimapolitikken kan bli mer geografisk rettferdig. Rødt vil f.eks. gjøre det dyrere å fly mange ganger mellom byer som Oslo og Bergen, der det finnes tog som alternativ, mens andre ruter, som kortbanenettet, der det ikke er alternativer, selvfølgelig ikke skal koste skjorten. Vi trenger fellesskapsløsninger med mer penger til buss og opprustning av bane, investeringer i utslippskutt i fastlandsindustrien og storstilt energieffektivisering av samfunnet.

Hvis ikke folk opplever at klimapolitikken er rettferdig, men tvert imot at noen kan kjøpe seg ut av dugnaden samtidig som velferdsstatens fellesskapsløsninger forvitrer, tror jeg at klimapolitikken mister oppslutning. Rødt mener at vi trenger mer demokrati og mer fellesskap i klimapolitikken. Da må byrdene og godene fordeles mer rettferdig.

Rødt mener at vi ikke løser klimakrisen verken med å sminke på det norske regnskapet eller med å bygge ned norsk natur. Med klimasminke mener jeg at vi bruker fornybar kraft til å produsere fossil energi, det være seg på sokkel eller Melkøya. Det pynter på Norges regnskap, men den globale effekten er usikker. Vi kan heller ikke bygge oss ut av problemene. Det er ikke sånn jordens tåleevne fungerer.

Vi har en naturmangfoldskrise, og i Norge har kraft stått for 55–60 pst. av nedbyggingen av inngrepsfri natur de siste fem årene, ifølge Miljødirektoratet. Forskere i Norsk institutt for naturforskning, NINA, gjennomgikk vindkraftutbygging i Norge for noen år siden. De viser i gjennomgangen at over 90 pst. er i konflikt med viktige naturverdier.

Nylig sa Erna Solberg fra Høyre at vi nå skal gå løs på vernede vassdrag. Det samme partiet vil åpne for oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja. Verken å legge elvene i rør, teppelegge fjellheimen med vindindustri eller å åpne opp nye og sårbare områder for oljeleting vil kutte utslipp. I stedet må vi prioritere strengere, og vi må bort fra en tankegang om at vi bare kan ha mer av alt raskere, og tro at det liksom løser problemene våre. Det gjør det ikke. Vi trenger en klimapolitikk som er rettferdig, og som virker, og vi trenger en egen norsk klimapolitikk i Norge.

Med dette er Rødts forslag tatt opp, inkludert et løst forslag om et folkestyrt klimaråd.

Sveinung Rotevatn (V) [18:15:11]: Eg har lyst til å begynne i 1990, for det er året vi må ta utgangspunkt i når vi skal setje klimamål. Mange representantar på talarstolen her i dag har snakka om kor lite Noreg har kutta sidan 1990, og mange gjer det i debattane. Det er ei sanning med modifikasjonar. Eg trur det er litt viktig å ha med seg. Det er ikkje slik at 1990 var det året klimautsleppa var på topp i Noreg. Dei gjekk opp gjennom 1990-talet, så sto dei stille veldig lenge og til slutt begynte dei å gå ned. Frå utsleppa var på topp, har vi kutta utsleppa med 20 pst. i Noreg. Spørsmålet er: Kvifor klarte ein til slutt å snu utviklinga? Det er fordi ein etter kvart innsåg at vi ikkje berre kan sitje å inngå avtalar om CDM-kvotar i ulike land. Vi må kutte nasjonalt, og vi må ha eit forpliktande samarbeid med EU. Det var endringa som skjedde.

Det tek meg til klimamålet. Venstre har vore bekymra for det klimamålet regjeringa har føreslått til Stortinget, ikkje på grunn av prosentsatsen, men fordi ein skriv at ein skal nå det med kutt i Noreg, samarbeid med EU og kvotekjøp utanfor EU. Det var planen. Dei kvotekjøpa er, så vidt eg har skjønt, allereie er i gang. Det har Venstre vore oppteken av at vi ikkje skal planleggje med. Vi skal planleggje med å nå målet med nasjonale utsleppskutt og samarbeid med EU. Det gjev omstilling i Noreg og samarbeidet med EU fungerer, og det er kvotar med høg integritet.

Dette har vore diskutert mykje dei siste vekene. Mange har teke ordet her i dag og sagt at det er synd vi ikkje får eit nasjonalt klimamål. Venstre er einig i det. Det har også vore vårt primære utgangspunkt, men det har det ikkje vore i nærleiken av å ha noko fleirtal for her i Stortinget. Då har spørsmålet vore: Er det mogleg å sørgje for at vi faktisk planlegg med å kutte nasjonalt og samarbeide med EU, og ikkje planleggje med å kjøpe kvotar utanfor EU? Det er det som faktisk til slutt vert vedteke.

Det forslaget eg har levert i dag, lyder som følgjer:

«Stortinget ber regjeringen planlegge for at det lovbestemte klimamålet for 2035 skal nås med utslippskutt i Norge og i samarbeid med EU, og komme tilbake til Stortinget i løpet av 2026 med forslag til hvordan dette kan sikres.»

Forslaget får støtte frå Venstre, Arbeidarpartiet og Høgre, og eg håpar også frå fleire i denne salen. Då set vi retning på klimapolitikken. Ein vert ikkje ferdig med det. Då har vi eit mål, vi kan melde det inn til FN, og vi kan forlengje klimaavtalen med EU. Dette er viktig i seg sjølv, men så begynner den verkelege jobben med å forsterke klimapolitikken og levere meir av den. Det har vi i og for seg moglegheita til å gjere allereie no, for det er jo ein masse forslag som er til behandling. Venstre kjem til å stemme for ein heil bråte av dei og oppmuntrar andre til å gjere det same, men eg vil seie at så lenge ein ikkje har eit tydeleg mål og ein plan for korleis ein skal nå det, hjelper det ikkje med alle forslaga. Vi begynner her, og det er bra. Eg vil ta opp det forslaget og dei andre forslaga som Venstre står bak.

Eg vil parkere ei bekymring veldig tydeleg. Det var vel representanten Lars Haltbrekken som sa at ein no kan melde inn eit klimamål til FN, og så kan vi berre svekkje det etterpå. Det går veldig tydeleg fram av Parisavtalen at det ikkje går an. Når ein melder inn eit mål til FN, kan ein melde nye mål seinare – det er jo det vi diskuterer no – men det er ikkje i tråd med Parisavtalen å svekkje eit mål ein allereie har meldt inn. Med mindre regjeringa har tenkt å bryte Parisavtalen med Stortingets velsigning, går ikkje det an.

Så vil eg seie at eg skulle ønskt at vi kunne fått ein mykje breiare einigheit om ein masse ulike politikkforslag, og eg vil også seie at ein annan prosess kunne kanskje ført til det, men det er ikkje der vi er. No er vi der at Noreg treng eit klimamål, eit klimamål som ikkje lek i alle baugar og kantar, som vi kan melde inn til FN, så vi kan forlengje samarbeidet med EU, og så vi kan fortsetje trenden som vi no er inne i, med at norske utslepp går ned. Det er ikkje det som er problemet; problemet er at dei ikkje går raskt nok ned. Dei må gå mykje raskare ned.

Eg vil seie at utsleppstala for 2024 som vi nyleg fekk, i og for seg illustrerer problemet. Utsleppa gjekk ned også i fjor, det er bra, men kvifor gjer dei det? Det er på grunn av elbilpolitikken, som har lege fast og vore kjempa for av underteikna og andre langt tilbake i tid. Det er fordi vi elektrifiserer ein del offshoreanlegg, noko som er vedteke for lenge sidan, og fordi ein no begynner å bruke biodrivstoff i skipstrafikken. Det er bra, det, men det er foreløpig ikkje noko teikn til at ny politikk eller nye vedtak frå dei siste par åra, med dette fleirtalet, som SV er del av, foreløpig gjev store utsleppskutt. Det er den prosessen vi må få fart på.

Det må skje mykje meir, og det vil bli ei hovudoppgåve for ei ny regjering etter stortingsvalet. Det er ei regjering Venstre har tenkt å inngå i, og vi har tenkt å jobbe for å nå dette klimamålet med kutt i Noreg og i samarbeid med EU.

Une Bastholm (MDG) [18:20:32]: I klimadebatten er det veldig lett å gå seg vill i måltall, protokoller, artikler, kvoter og kryptisk stammespråk, som LULUCF, ETS og ESR, men klimapolitikken handler egentlig om folk – om alle oss som lever her og nå, som skal gjennom en enorm klimaomstilling, om unger som skal vokse opp trygt i en verden uten enorme klimakonsekvenser, om unger som skal slippe å gjøre den jobben som vi ikke klarte å gjøre med å kutte utslipp og komme oss vekk fra fossil energi. Det handler også om folk i andre land, som merker klimaendringene brutalt på kroppen allerede, og har gjort det i mange år. Det vil også fort bli verre i Norge.

Når vi skal gjennom noe så stort og så viktig og unngå en enorm krise, må vi vite hva den jobben er. Det er et minimum at hvert fall Stortinget vet hva den jobben er. Det er derfor kampen om et nasjonalt klimamål er så viktig. Mange land i Europa har et nasjonalt mål: Tyskland, Spania, Danmark, Finland, Sverige, Hellas, Irland, Portugal og Luxembourg. Hvorfor ikke oljelandet Norge?

Jeg har lyst til å ta tak i noe som representanten Hussaini, som også er saksordfører, sa. Han startet med at det er viktig å ikke bare være opptatt av høye mål, og det er noe vi veldig ofte hører i klimapolitikken. Vit da at hovedproblemet i klimapolitikken ikke er høye mål; det er mangel på ledelse. Problemet i klimapolitikken i Norge har aldri vært for høye mål, det er mangelen på politisk ledelse.

Når man – ikke bare Stortinget, men et helt folk – skal gjennom en enorm omstilling, og når Fremskrittspartiet på den ene siden og Miljøpartiet De Grønne på den andre siden sier to helt forskjellige ting, trenger man at de som leder landet, ikke tenker at det er to helt likeverdige motsatte ytterpunkter. Det ene av ytterpunktene baserer seg på internasjonal klimaforskning, på fagfellevurdert forskning med brede paneler, på naturkunnskap og på fysikk, som man ikke kan forhandle med. Det andre ytterpunktet gjør det motsatte og gir blaffen, også i internasjonale klimaavtaler.

Jeg vil gjerne se Arbeiderpartiet ta et valg. Man trenger at noen tar et valg her, og ikke bare står og ser at man spriker i forskjellige retninger, og fortsetter å peke i begge retninger selv også, og sier at det dessverre ikke var mulig å finne noe flertall i midten fordi det spriker så veldig. Selvfølgelig gjør det det. Den ene gir blaffen i internasjonal klimaforskning.

Usle utslippskutt har vi fått til siden 1990, på 12 pst. Utilstrekkelige og vage klimatiltak, usikkerhet, dårlig samordning og manglende styring – det er Riksrevisjonens ord. Det er norsk klimapolitikk oppsummert, og Riksrevisjonen slår fast at det er kritikkverdig. Regjeringen har foreslått et klimamål på 70–75 pst. utslippskutt. Det høres kanskje mye ut, men bare med de framskrivingene som nå ligger der, med vedtatt og planlagt politikk, og i samarbeid med EU, er vi på 67 pst. Det betyr at enhver regjering fra nå og til 2035 kan la være å gjøre et eneste nytt tiltak og fortsatt si at de når målet bare ved å kjøpe internasjonale kvoter. Det er derfor vi de siste dagene har prøvd å jobbe så mye må lukke inn kvotebruken og forplikte oss til hvert fall de 67 prosentene.

Jeg er nok litt sint, men det er noen lyspunkter her. Det blir bestemt nå at regjeringen skal legge fram en klima- og energimelding i første del av hver stortingsperiode. Halleluja, da kan vi kanskje slippe at hver gang vi diskuterer klimapolitikken skikkelig, så er det på en måte kvart på tolv foran et stortingsvalg, så veldig mye av debatten handler om populisme og valgtaktikk.

Jeg er også glad for en enighet om at Norge, som et rikt og fossilproduserende land, skal trappe opp klimafinansieringen, sånn at også fattige land kan kutte utslipp og beskytte seg mot klimaendringer. Jeg vil legge til at det er viktig at den norske klimafinansieringen også bidrar mot tap og skade og til klimatilpasning, for klimaendringene har kommet så langt at det går enormt ut over liv og helse.

Vi har også fremmet hundre andre forslag til denne saken, som ville ha gitt den systemendringen som klimapolitikken trenger. Jeg mener, dessverre, at vi har fått bevist at Riksrevisjonen hadde rett: Vi mangler en politisk ledelse for klimaet.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [18:25:46]: Vi lever i en tid der klimaendringene blir mer og mer synlige. 2024 var klodens varmeste år til nå, 2025 er på vei til å sette nye rekorder, og vi vet mer om det som skjer enn noen gang. Derfor er det viktig at Stortinget samler seg om en rekke tiltak i dag. Kristelig Folkeparti skulle gjerne ønske at en kunne gått lenger, men det er iallfall bra at en samler seg om noe. Spesielt er jeg glad for at en har videre opptrapping på en del av tiltakene, og jeg skal komme inn på det.

Jeg vet ikke om det er fordi en er inne i de siste ukene på Stortinget, eller fordi en har mer generasjonsperspektiv når en tenker klima, men for meg er iallfall klimaloven litt ekstra spesiell, for da datteren min var ganske nyfødt, brukte jeg mange timer i ulike forhandlinger i Klimadepartementet på i det hele tatt å få et vedtak om loven, men også for å sette så ambisiøse mål som mulig. Derfor skulle jeg ønske at vi klarte et bredt flertall i dag som gikk lenger enn det flertallet lander på.

Som flere har vært inne på, sier meldingen tydelig at vi er på vei til å nå 67 pst. i 2035. Miljødirektoratets anbefaling til oss som politikere var at vi burde sette et mål om 80 pst. og 60 pst. nasjonalt. Det er det Kristelig Folkeparti står for i forslag i dag, og som vi mener vi burde samlet oss om – iallfall å ha det noe mer forpliktende når det gjelder det nasjonale. Grunnen til at vi har landet på akkurat det, er at vi mener det også er bra for å gi forutsigbarhet for både næringsliv, oss politikere og folk, på hvordan en skal klare å nå dem.

Jeg er glad for alt som er av tiltak og vedtak som går på at en i samarbeid med EU skal kutte mest mulig, at en bruker de kvotene vi vet er fornuftige, og der en ser det i et globalt perspektiv, men at det gjøres med forpliktelse, og at det faktisk er reelle kutt.

Derfor bygger jeg en bro over til Klimainvesteringsfondet, som jeg er veldig glad for at et relativt bredt flertall stiller seg bak. Klimainvesteringsfondet ble opprettet da vi satt i regjering og var en viktig sak for Kristelig Folkeparti. Det interessante er at i 2023 var Klimainvesteringsfondet – altså Norfund – sammen med privat kapital nesten halvparten av all norsk klimafinansiering. De tre siste årene har en klart å unngå vekst i utslipp på 17,6 millioner tonn CO₂, som er cirka en tredjedel av norske utslipp. Det er et betydelig bidrag.

Hvis en i tillegg ser på avkastningen, har den vært på nesten 20 pst. Bare som en parentes, når en diskuterer tapsavsetninger en bruker på disse fondene, både Norfund og på Klimainvesteringsfondet, har avkastningen over lang, lang tid vært veldig høy. Derfor burde en også kunne se på muligheten for å flytte mer av investeringene gjennom f.eks. Klimainvesteringsfondet og Norfund, fordi det gir både veldig positiv utviklingseffekt og kutt i CO₂ eller at en unngår at en velger mer miljøfiendtlige løsninger. Det var et hjertesukk til Finansdepartementet.

Vi har en enighet om at en skal trappe Klimainvesteringsfondet videre opp. Den siste milliarden skal komme nå i 2026. Det er ingen forpliktende vedtak for 2027. Derfor er jeg glad for at flertallet nå sier tydelig at regjeringa må komme tilbake igjen med en plan for opptrapping og oppskalering av fondet. Det vil være veldig positivt om den er så offensiv som mulig. Når en i løpet av de tre årene har klart å kutte en tredjedel av det samme vi slipper ut i Norge, kan en bare tenke seg mulighetene for hvor mye det kan bety i å unngå økte CO₂-utslipp globalt.

For Kristelig Folkeparti er det et viktig prinsipp at det skal lønne seg å velge grønt, og at en skal legge til rette for at folk og næringsliv tar miljøvennlige valg. Derfor mener vi at en videre opptrapping av CO₂-avgiften er et av de mest treffsikre og viktigste tiltakene. Der må en bare fortsette videre. Det vil være effektivt, for det koster å forurense.

Jeg er glad for at flere er med på punktutslippsprogram i industrien, og at en ser på ulike tiltak, f.eks. gjennom Enova, for å kunne kutte og omstille i industrien. CO₂-kompensasjonsordningen kan diskuteres, men sammen med den enigheten en har oppnådd med industrien, med at pengene brukes til omstilling, synes jeg iallfall det er veldig bra.

Jeg vil også trekke fram den enigheten som er om en felles energi- og klimamelding i starten av neste periode. Jeg mener det er veldig positivt at en – forhåpentligvis – ny regjering skal legge fram en sånn plan, og at flertallet og Stortinget skal diskutere det. Det å se energi- og klimapolitikken enda mer i sammenheng og å gjøre det i starten av en periode, tror jeg vil være veldig positivt.

Statsråd Andreas Bjelland Eriksen [18:31:02]: Jeg vil starte med å si at jeg er glad for at det er et flertall i Stortinget som stiller seg bak et ambisiøst og realistisk klimamål som sendes til FN. Det er ingen tvil om at det har vært krevende, men konstruktive forhandlinger. Nå skal Norge melde inn det nest høyeste målet et industriland så langt har foreslått under Parisavtalen. Det er jeg stolt over. Det er viktig for å kutte utslipp, og det er viktig for forutsigbarheten for norsk næringsliv.

Innen 2050 skal Norge være et lavutslippssamfunn. Det betyr lave eller ingen utslipp i alle sektorer. Regjeringen vil redusere utslipp i Norge og verden på en måte som bidrar rettferdig og positivt til fellesskapet. Derfor staker klimameldingen ut kursen for klimapolitikken fram mot 2035, og videre mot lavutslippssamfunnet i 2050.

Sammen med klimameldingen har vi lagt fram forslag til nytt klimamål for 2035. Regjeringens forslag har vært at Norges nye klimamål for 2035 er å redusere utslippene med minst 70–75 pst. sammenlignet med utslippsnivået i 1990.

Jeg forstår i og for seg at vi kan ha litt ulike veier til å nå de målene, og politiske uenigheter om hvor målet skal ligge, og hvorvidt vi f.eks. skal ha et nasjonalt delmål. For regjeringen er det viktig å ha en ambisiøs, realistisk og bredt forankret klimapolitikk. Norge skal fortsette å redusere nasjonale utslipp og legge til rette for en gradvis omstilling til lavutslippssamfunnet i 2050. Vi skal klare begge de to tingene. Klimastatus og -plan viser at norske utslipp er på god vei nedover og på trend mot lavutslippsmålet for 2050.

Regjeringen vurderer at det foreslåtte klimamålet for 2035 er et rettferdig og ambisiøst bidrag i tråd med Parisavtalens bestemmelser. Vi ønsker samtidig at det skal være rammet inn av et nært klimasamarbeid med våre nærmeste handelspartnere i Europa. Det foreslåtte målet forventes å ligge tett opp mot EUs, og regjeringen planlegger for at klimamålet for 2035 skal nås med utslippskutt i Norge og i samarbeid med EU. Samtidig må vi bl.a. ta høyde for den usikkerheten som finnes knyttet til innrettingen av oppgjørsmekanismen med EU, det vil si beregningen av effekten av Norges deltakelse i EUs kvotesystem.

2025 er utvilsomt et krevende år for multilateralt samarbeid generelt og for klimasamarbeid spesielt. Samtidig er det et svært viktig år for Parisavtalen. Landene skal levere inn nye mål som skal bringe verden nærmere Parisavtalens temperaturmål. Da trengs Norge med. Det gjør det ekstra viktig at Norge følger forpliktelsene i Parisavtalen. Våre mål vil nå bidra til mer ambisiøse forpliktelser.

EU er den sterkeste pådriveren for en ambisiøs klimapolitikk internasjonalt, og Norge er heldigvis godt integrert i europeisk klimapolitikk. Et eksempel er at vi nå har fremmet forslag om å utvide klimakvoteloven for å kunne gjennomføre de resterende delene av ETS2 i norsk rett. Et enstemmig storting stemte for innføringen av ETS2, og nå følger vi opp våre forpliktelser. Regjeringens intensjon er å samarbeide med EU også om 2035-målet, og det er ytterligere rammet inn av den enigheten vi nå har mellom oss, Høyre og Venstre.

Klimameldingen viser at regjeringen har en bred politikk for å redusere klimagassutslipp i hele økonomien. Samtidig skal klimapolitikken være langsiktig og forutsigbar, men også ta høyde for justeringer i virkemiddelbruken underveis. Klimastatus og -plan skal fortsette å være det sentrale verktøyet for å følge opp planer og gjøre justeringer i politikken, dersom det er nødvendig for å nå de lovfestede klimamålene.

Det positive med at vi har fått Klimastatus og -plan, er at vi også nå får muligheten til å komme til Stortinget med en oversikt over klimapolitikken hvert eneste år, og – hvis Stortinget ønsker det – muligheter til å diskutere klimapolitikken jevnlig.

Vi skal nå klimamålene våre. Vi skal være ambisiøse og realistiske. Vi skal være med og hegne om Parisavtalen og samarbeidet vårt på klima med EU. Jeg er glad for at vi har fått et flertall, en enighet for et ambisiøst, men realistisk mål. Jeg vil samtidig takke for konstruktive, men krevende diskusjoner underveis. Selv om mange kanskje ikke føler vi har kommet helt i mål med det man ønsket seg, mener jeg samtidig at vi har viktige stoppunkter framover også når vi skal komme tilbake til Stortinget i 2026 – om det blir meg eller om det blir med et annet flertall i Stortinget – for å fortsette diskusjonen om hvordan vi rammer inn det jeg tror vi alle ønsker oss i utgangspunktet: at vi skal fortsette den viktige omstillingen av Norge også framover.

Statsråd Terje Aasland [18:52:04]: La meg starte med å si at det er av stor betydning at det nå er et flertall som sørger for at en har et ambisiøst og realistisk klimamål å jobbe klart opp mot. I 2050 skal Norge være et lavutslippssamfunn. Det gjelder alle sektorene, også olje- og gassindustrien, som jo er omtalt og er en del av denne debatten i et eget Dokument 8-forslag.

Jeg skal ikke gå mer inn på det, men jeg valgte å ta ordet fordi en fokuserte på fornybar energi her. Fornybar energi er selvfølgelig viktig, og veldig mye av de utslippsreduksjonene som skal gjøres, handler om å redusere eller veksle inn fossil energibruk med fornybar energibruk. Måten transportsektoren gjør det på, er et godt eksempel, og vi ser at industrien også orienterer seg mot det.

Mulighetene til å klare det i Norge er egentlig ganske gode. I 2024 hadde vi et netto kraftoverskudd på 18,4 TWh. De siste fire årene er det satt i drift ny fornybar produksjon som tilsvarer 6,9 TWh, og vi ser at investeringsanslagene innenfor fornybar energi øker. SSBs anslag for 2025 er at økningen fra i fjor blir på 45,8 pst. Det går egentlig veldig i riktig retning.

Hos NVE foreligger det nå konsesjonssøknader på 2 700 MW oppgradering av stor vannkraft. Det passer som hånd i hanske til mer uregulerbar kraft og til å løse klimautfordringene. De store kraftprodusentene har også varslet at det kommer flere store søknader i tiden som kommer. Per første kvartal 2025 var det gitt 214 konsesjoner til ny fornybar energiproduksjon hvor byggingen fremdeles ikke er startet. Jeg håper selvfølgelig at de vil starte og være med på en del av løsningene for vår framtid.

Vi har også, som klima- og miljøministeren sa, forbedret konsesjonsprosessene betydelig og forenklet dem, og vi gjør noe kontinuerlig på det området. Nå sist foreslo vi å fjerne den eksterne kvalitetssikringen på 420 kV og konsekvensutredningen av det. Vi foreslår også å tilbakeføre vedtaksmyndigheten på 420 kV-ledninger og stor vannkraft tilbake igjen til NVE, med unntak av det som skal til Stortinget. Sånn sett er veldig mye gjort i løpet av veldig kort tid for å få på plass mer fornybar energi.

Jeg er som sagt veldig glad for at vi nå har et flertall som sikrer et ambisiøst og realistisk klimamål. Fornybar energi er en viktig del av innsatsfaktoren. Derfor vil jeg også berømme Stortinget for å fremme nettopp et forslag i innstillingen her som handler om en felles klima- og energimelding til Stortinget i løpet av første halvdel av neste stortingsperiode. Det tror jeg er et veldig viktig forslag, for da kan en kan stake ut retningen, en kan forplikte seg, og en kan unngå veldig mange forstyrrende debatter – jeg sier ikke at Stortinget har en tendens til å gjøre det, men det hender jo at vi politikere har en tendens til å forvirre oss selv i den type debatter. Jeg tror altså at det forslaget er et viktig skritt i å samle en retning og, forhåpentligvis, et bredt flertall for noe som er viktig, både i klimapolitikken og i energipolitikken.

Kathrine Kleveland (Sp) [19:09:16]: Skogen har et enormt potensial i kampen mot klimaendringene og global oppvarming. En forsterket innsats i dag kan gi store klimagevinster for kommende generasjoner. Norske skoger opptar allerede millioner av tonn CO₂ årlig, og med riktige valg kan dette øke betydelig innen slutten av århundret.

Da jeg overtok gården i Holmestrand i 2001, plantet familien og jeg skog. Vi visste det ville ta tid, og trærne vi satte den sommeren, er ennå ikke hogstmodne. De bør nemlig bli mellom 60 og 100 år, altså plantet jeg for mine barnebarn. Skog tar tid.

Dessverre verdsettes ikke skogen nok i klimapolitikken. Tiltak har lange tidshorisonter og gir ikke raske resultater, noe som gjør det vanskelig å prioritere dem i kortsiktige klimamål som 2030 eller 2035. Tiltak i skogen blir ikke prioritert i klimaplanene, selv om tiltakene i skog over tid er de klart billigste og mest fornuftige vi kan gjøre.

Som våre foreldre og besteforeldre plantet store arealer skog på 1950- og 1960-tallet, og la grunnlaget for dagens store skoger og tømmerressurser, må vi handle slik at kommende generasjoner får et mer levelig klima. Senterpartiet mener skogen er et generasjonsprosjekt, en investering i kommende generasjoners velstand og klima.

Senterpartiet mener derfor Norge bør sette et langsiktig mål for CO₂-opptak i skog med en realistisk tidshorisont. Vi vil utarbeide en tydelig handlingsplan for å nå dette målet. Konkret foreslår vi et opptak på opptil 10 millioner tonn ekstra CO₂ innen slutten av århundret.

Skog virker! Å plante og skjøtte skog er velkjent teknologi, ikke risikable investeringer eller dyre prestisjeprosjekter. Tiltakene er kostnadseffektive og gir store gevinster, inkludert store tømmerressurser som kan benyttes til å fase ut oljebaserte materialer og produkter.

Også etter 2050 vil klimapolitikk være nødvendig. Økt klimasatsing i skogen betyr ikke at Norge skal unnlate å kutte utslipp eller omstille seg bort fra fossile energikilder. Nei, vi må nemlig gjøre mer av begge deler.

Jan Tore Sanner (H) [19:12:15]: I dag tar Stortinget et nytt og viktig steg i klimapolitikken. Enigheten mellom Høyre, Venstre og Arbeiderpartiet gir oss et ambisiøst, men også realistisk klimamål.

Jeg registrerer at representanten Marit Arnstad i debatten forsøker å raljere med at det hun sier er hovedmotstanderne i norsk politikk, står sammen om viktige klimamål. Jeg vil si tvert imot. Det er viktig at hovedmotstanderne i norsk politikk står sammen om viktige mål. Det er vesentlig først og fremst for å få ned klimautslippene, men det er også viktig for vårt næringsliv. Det gjelder særlig i en tid hvor vi opplever mer polarisert debatt, også i denne sal, hvor Fremskrittspartiet og Senterpartiet opptrer som to dråper vann i klima- og energipolitikken på den ene siden, og Rødt, Miljøpartiet De Grønne og SV på den andre siden. Da er det viktig at noen partier viser at vi kan stå sammen om langsiktige, viktige mål for klima og næringsliv.

Det kanskje mest oppsiktsvekkende innlegget i dag kom fra representanten Marius Nilsen. Det var knapt et ord om de alvorlige følgene av klimaendringene. Representanten brukte hele sitt innlegg på å raljere med Høyre og si at klimautslippene reelt sett ikke har gått ned veldig mange prosent siden 1990. Representanten hopper da bukk over at utslippene først gikk opp før de gikk ned. Hvis vi ser på perioden 1990 til i dag, har vi blitt 1 million flere nordmenn, og BNP er dobbelt så stort. Det betyr at hvis vi ser på klimautslippene knyttet til BNP, er utslippene faktisk halvert. Det er også viktig, for det viser at vi er i ferd med å frikoble den økonomiske veksten og klimautslipp. Bakgrunnen er først og fremst den teknologiske utviklingen vi har sett.

For Høyre er det viktig at vi driver en kostnadseffektiv klimapolitikk og ikke en kostnadsdrivende symbolpolitikk. Derfor har vi ikke vært med på milliardutgiftene til flytende havvind. Vi er opptatt av samarbeid med EU fordi det skaper forutsigbarhet og gir en effektiv klimapolitikk, og vi er opptatt av mer fornybar kraft, slik at vi får til det grønne skiftet.

Det virker i denne debatten som om det nærmest er kostnadsfritt å si nei til en effektiv klimapolitikk. Det er det ikke. Flom, skred, tørke og ekstremvær har en svært høy pris, og en høyere pris enn det en effektiv klimapolitikk vil ha.

Linda Monsen Merkesdal (A) [19:15:32]: I dag er eg utruleg glad for at me har sett oss mål – for mål gjev retning, og retning gjev innovasjon. Industrien på Vestlandet er oppteken av at me har klare mål som gjev innovasjon. Me ser det i heile landet i dag. Me ser det frå Mo i Rana til Stord og Øygarden, med Langskip, kva dei faktisk får til fordi me har sett retning for å kutta utslepp og retning i klimapolitikken.

Difor blir eg så overraska over Framstegspartiet sin retorikk. For kva i alle dagar er det Framstegspartiet har tenkt at industrien skal leva av om dei ikkje skal vera med på det grøne skiftet? På Vestlandet er me i front med Grøn region Vestland, og noko av det viktigaste verkemiddelet me har, er nettopp Enova-støtta, som denne regjeringa har dobla fleire gonger, mens Framstegspartiet i sitt alternative budsjett og i sitt partiprogram kallar heile Vestlandet for sløsing.

Dette er klimapolitikk i praksis, at ein faktisk har innovasjon som gjev retning. Det er snakk om arbeidsplassar. Langs heile kysten vår gjev dette arbeidsplassar, f.eks. ute i Austevoll med ECOsubsea, ein gründerbedrift som er verdsleiande på teknologi for miljøvenleg skipsvask. Dette skal Framstegspartiet fjerna frå sine budsjett. Dette er innovasjon, det er arbeidsplassar, og det er på denne måten me har bygd industrien vår og Vestland. For eksempel i vår eigen kommune, president, har me bioparken på Voss. Med Framstegspartiet i spissen vil det ikkje vera midlar til denne bioparken og til grøn innovasjon og utvikling.

Eg er så utruleg glad for at Arbeidarpartiet, Høgre og Venstre i dag har kome til ei einigheit som gjer at me faktisk har ei retning og set oss mål for vidare utsleppskutt. Med dette vil eg berre takka for det arbeidet som er gjort.

Lisa Marie Ness Klungland (Sp) [19:18:24]: Eg er lei av at folk og næringsliv blir plaga med avgifter, for avgifter rammar skeivt. Folk betaler det same uansett kva dei tener eller har i omsetjing. Det er usosialt, og det bør fleire parti ta innover seg.

For meg handlar politikk nettopp om å gjera kvardagen litt betre for folk som bur i Noreg. Høgre, Arbeidarpartiet og dei andre avgiftspartia her i salen er villige til å auka avgiftene, ta inn den eine avgifta etter den andre frå EU og leggja avgifter på folk og næringsliv. Og når dei får kritikk, seier dei at dei skal bruka skattebetalarane sine pengar på kompensasjon. I overført betydning skal altså folk gje eit eple til staten, la staten ta ein stor bit av eplet og så gje det resterande av eplet tilbake. Det viser ein manglande respekt for innbyggjarane sine hardt tente pengar. Det øydelegg legitimiteten til klimapolitikken, kvifor me treng ein klimapolitikk, og for måloppnåinga.

Om partia her i salen opplever manglande interesse og engasjement for klimapolitikk, så har dei seg sjølve å takka. Slik blir det når klimapolitikken endar opp med at folk og næringsliv blir pålagde krav, avgifter og gebyr for å kutta utslepp. Det finst allereie lågthengjande frukter, som dei same partia nektar å plukka ned, som å nytta skogen til å få ned utsleppa.

Verkemidla i klimapolitikken må ta omsyn til geografisk og sosialt rettferdig omstilling. Me ser eksempel over heile Europa på kor gale det kan gå når parti og land ikkje tek omsyn til dette. Dei første som bør ta det innover seg, er dei sosialdemokratiske partia.

Avgifter på bensin og diesel rammar direkte på botnlinja til dei som held Noreg i gang, og er ei stor ulempe for folk som er avhengige av å køyra bil i kvardagen. Noreg er eit særeige land med store avstandar, så at Senterpartiet går inn for å gjera diesel billegare for folk, handlar om at me ønskjer å gjera livet betre for oss som bur i Noreg.

I dag går fleirtalet inn for å auka avgiftene på drivstoff drastisk. Bakgrunnen for dette er ideen om at jo meir folk må betala i avgifter, jo mindre kjem folk til å ha råd til å køyra bil. Tek ein ikkje inn over seg dei som er avhengige av bil, eller dei som ikkje har råd til å køyra bil? Til og med i Oslo er ikkje eingong halvparten av bilane elbil. I Finnmark er det 8 pst. og i Innlandet 14 pst. Det rammar dei same innbyggjarane me er sette her for å representera.

Partia i denne salen må ta innover seg at det å setja høge mål, gjev konsekvensar. Å vedta slike mål utan å klargjera kva ytterlegare grep ein vil ta, kva konsekvensar dette vil gje for samfunnet, kven som skal betala, og kva konsekvensar det vil gje for andre vedtekne målsetjingar for samfunnsutviklinga, er i beste fall useriøst.

Terje Halleland (FrP) [19:21:23]: Regjeringen har lagt fram en svært ambisiøs plan for å redusere klimagassutslippene. Jeg hadde både håpet og trodd at den hadde lært av det såkalte omstillingsmålet, som den sammen med Senterpartiet presenterte i Hurdalsplattformen, der en la fram et mål som var fullstendig urealistisk. Det var den gang et mål helt uten viten om hva det kom til å koste eller hvilke andre konsekvenser det ville få. Jeg er veldig usikker på om en har bedre oversikt over konsekvensene og kostnadene med dagens vedtak. Nå planlegger et flertall at vi sammen med EU skal kutte, i tillegg til det nasjonale målet. Jeg må vel si: Det kan godt være en seier for Venstre, men det må vel sies å være en god åpning for etter hvert å kunne handle kvoter utenfor EU, når betingelsen kun er at en skal planlegge for noe – og er det noe vi kan i klimapolitikken, så er det i hvert fall å bomme på planer.

Klimautfordringene er store og synlige, men de er globale. Verden blir ikke et bedre sted om Norge hadde tatt samtlige av kuttene sine. Vi må kutte der vi må hjemme, og så må vi kutte det vi kan ute. Det handler om kost–nytte, det handler om teknologiutvikling, og det handler ikke minst om vekst og arbeidsplasser. Ting må henge i sammen. Arbeiderpartiets representanter har vært veldig flinke med å vise til Gro, at alt skal henge sammen med alt, men vi løser ikke ett problem ved å skape ti nye. Skal vi kutte utslipp, så skal vi samtidig opprettholde verdiskapingen, vi skal bygge samfunnet, vi skal bygge infrastruktur, og vi skal bygge opp ny kraftproduksjon. Vi skal ikke bare opprettholde arbeidsplasser, vi skal også skape nye. Da er det viktig å ha med seg at det kan være en kort vei mellom dugnad og gule vester.

Vi kjenner alle til BRICS-landene. De driver også med utslipp. Hvor mye vil Norge redusere sine utslipp med i forhold til hva BRICS-landene kommer til å øke sine utslipp med? I 2020 gjorde jeg et regnestykke på hva EU, sammen med Norge, ville oppnå hvis vi lyktes hundre prosent med å redusere klimagassutslippene. Ut fra det regnestykket klarte vi å ta omtrent 20 pst. av veksten i Kina. Så skal verden lykkes med å få kontroll på og reduksjon av utslippene, er det utenfor Norge en må lykkes.

Gro-Anita Mykjåland (Sp) [19:24:04]: Det ligger en tikkende bombe under klimasamarbeidet med EU – en bombe alle kjenner til, men som ingen tør å røre i frykt for å få ansvar for den. Den heter LULUCF, der Norge går mot et underskudd på 36,4 millioner tonn CO₂-ekvivalenter for perioden 2021–2025.

I 2019 var Senterpartiet det eneste partiet som var imot at Norge deltok i denne delen av klimasamarbeidet, fordi utslagene av regelverket var usikre og konsekvensene var ukjente. Vi fikk rett. Underskuddet Norge nå står overfor representerer ikke reelle utslipp, de er ikke ekte – det er et utslippsgap opp mot et teoretisk satt nivå og et forventet norsk opptak helt uten rot i virkeligheten.

Regelverket gir heller ikke god klimapolitikk. De kortsiktige målene gir ikke insentiv til effektfulle klimatiltak i skog. Det skapes derimot en enorm usikkerhet for et skogrikt land, der måloppnåelsen avgjøres nærmest utelukkende av naturlige variasjoner i opptak og utslag av oppdaterte metoder og datasett.

Dette er ikke en debatt om EU eller EØS-avtalen. Dette handler om vi mener dette er eller ikke er et fornuftig klimaregelverk for Norge å delta i. I europeiske skogland inntar de en stadig mer skeptisk holdning til dette regelverket og EUs klimapolitikk overfor sektoren. De ser, som oss, at dette ikke kommer til å gå, og at regelverket spenner bein under resten av klimapolitikken. Men hjemme i Norge kan et EU-regelverk, som så åpenbart ikke fungerer slik det var tiltenkt, unngå politisk debatt. Berøringsangsten virker å være enorm.

Jeg har en klar oppfordring til alle de partiene som mener Norge bør videreføre samarbeidet for årene 2026–2030, eller som allerede nå varsler støtte til et framtidig regelverk som ikke engang eksisterer: Før dere pålegger norske skoger og arealbrukssektoren nye forpliktelser, må dere gi et tydelig svar på hvordan forrige forpliktelse skal gjøres opp. Vil dere kjøpe skogkreditter? Hvor mange titalls milliarder skal man bruke på å betale for utslipp i Norge som vi ikke har? Hvilke bedrifter skal legges ned? Vi kan selvfølgelig allerede nå anerkjenne at vi ikke kommer til å nå denne forpliktelsen, for det gjør vi ikke. Men da bør vi også si nei til videreføring av samarbeidet, for forholdet til EU blir ikke bedre av at vi frivillig inngår nye avtaler som vi ikke klarer å oppfylle. Dessverre har ingen av partiene som støtter dette regelverket, et svar. Ikke ett eneste av disse partiene har i sine merknader gjort et forsøk på å forsvare regelverket. Ingen forklarer hvorfor dette regelverket er bra for Norge og norsk klimapolitikk. Oppgjørets time kommer i 2027 når underskuddet offisielt skal gjøres opp med EU. Lykke til med å forsvare det når den tid kommer.

Geir Inge Lien (Sp) [19:27:41]: Noreg har som mål å kutte utslepp. Det støttar vi alle. Nokre gongar verkar verkemidla likevel mot si hensikt. Avgifter i klimapolitikken slår negativt ut. Eit godt eksempel på det er den særnorske CO₂-avgifta som vert pålagd fiskeflåten. Fiskebåtar som tidlegare kunne bunkre drivstoff effektivt i norske hamner, vel no i auka grad å gå til Shetland eller andre utanlandske hamner for å tanke drivstoff, fordi drivstoffet er billegare der. Dette er galskap, og det må vi gjere noko med. Dette resulterer i lengre seglasar berre for å bunkre, auka drivstoff-forbruk, auka CO₂-utslepp og tapt inntekt og aktivitet i norske hamner. Nettopp difor vil Senterpartiet fjerne særnorske avgifter som går ut over fiskeflåten og nærskipsfarten.

Selskap langs kysten merkar den særnorske CO₂-avgifta. Eit eksempel er Bunker Oil i Ålesund, som tapar store leveransar. Dei har i møte med oss i Senterpartiet varsla at dei snart må sjå på strukturar for sine anlegg langs kysten. Dette går òg ut over beredskapen langs kysten vår. Fiskerinæringa er allereie under press og treng initiativ til grøn omstilling, ikkje tiltak som skyv dei ut av landet og aukar klimafotavtrykket.

Det vert snakka mykje om klimamål og grøne tiltak, men langt mindre om kva det faktisk betyr for kvardagen til folk. I dag behandlar Stortinget endringar i klimakvoteloven, der fleirtalet ønskjer å innføre EUs kvotesystem på bl.a. bensin og diesel. Igjen står Høgre og Arbeidarpartiet i lag om eit slikt tiltak som gjer det dyrt for folk. Det bekymrar oss alle, for forslaget kan få dramatiske konsekvensar for økonomien til folk. Ifølgje regjeringa si eiga berekning kan bensinprisane auke med opptil 6,50 kr og diesel med 7,50 kr per liter innan 2030 – men det veit vi ingenting om. Uansett tal er målet til regjeringa at drivstoff skal verte dyrare. Det er usosial politikk som rammar distrikta og dei som treng bilen sin.

Til slutt vil eg seie at det er viktig at vi no tek miljøet på alvor. Vi skal alle saman gjere vårt. Eg berre ønskjer oss lykke til.

Maren Grøthe (Sp) [19:30:56]: Vi må ha sunn fornuft i klimapolitikken. Det ser det ut til at det nye avgiftspartiet, Høyre, nå har glemt. Når vi behandler klimameldingen i Stortinget i dag, er de Arbeiderpartiets nye støtteparti. Sammen med Venstre går de inn for et vesentlig større klimamål, selv om vi fortsatt har mer enn nok med å nå dem vi har. Det er klimamål vi ikke kjenner konsekvensene av, og Høyres eneste svar på hvordan vi skal nå dem, er høyere avgifter for folk og næringsliv. Eksemplene er flere. De vil øke CO₂-avgiften. De går inn for EUs nye kvotesystem, som regjeringen selv skriver kan føre til ekstra avgifter på diesel og bensin på inntil 7 kr. Høyre vil innføre en helt ny avgift på norsk matproduksjon. Tidligere har de foreslått en ny avgift på melkekartonger. Slik kunne vi ha fortsatt.

Norge skal kutte utslipp, men det er kortsiktig politikk å sende regningen til folk eller å flagge ut norsk næringsliv eller matproduksjon på veien. Samtidig går flertallet imot Senterpartiets forslag som kan kutte utslipp, f.eks. en konkret plan for hvordan vi kan øke CO₂-opptaket i skog. Jeg registrerer at enkeltstemmer også i Trøndelag Høyre er uenig i flere av disse forslagene. Det er bra. Dessverre er det ofte Oslo Høyre som vinner. Det bør være et stort varsko til høstens valg for oss som er opptatt av næringsliv, vekst og utvikling i hele Norge.

I fortsettelsen av rekken av symbolske klimatiltak går regjeringen og Høyre inn for at kommunene kan stille klimakrav til byggeplasser, bl.a. å forby anleggsmaskiner på fossilt drivstoff. Det er uklokt når 98 pst. av norske anleggsmaskiner går på diesel. Jeg er bekymret for konsekvensene det kan ha for arbeidsplassene i bygg- og anleggsbransjen, særlig fordi vi vet at unødvendig dyre klimatiltak kan føre til at de små og mellomstore aktørene svekkes. Ikke minst er jeg bekymret for at dette kan føre til en stor ekstraregning for kommuner, for privatpersoner, for organisasjoner og for staten, som får store ekstrakostnader dersom de skal få utført ulike former for veiarbeid, utgraving til boligtomter eller lignende. MEF, Maskinentreprenørenes Forbund, er tydelig på at dette forslaget kan gi redusert byggeaktivitet.

Senterpartiet fremmer også forslag i dag om å fjerne denne forskriften, for i en tid hvor både boligprisene er høye og byggenæringen bremser, er dette det siste vi trenger.

Sigurd Kvammen Rafaelsen (A) [19:33:50]: Jeg er glad for at vi nå får et flertall for landets klimamål som samsvarer med dem vi skal samarbeide med. Selv om den sikkerhetspolitiske situasjonen i verden nå overskygger konsekvensene av de langsiktige og kortsiktige endringene klimautfordringene medfører, må vi fortsette å sette tempo i omstillingen.

Migrasjon, sult og konflikter som følge av endringene i naturen er eksempel på det som møter oss. Vi ser allerede konsekvensene av klimaendringene rundt i verden og her hjemme. Derfor er jeg glad for at vi har bl.a. COAT i Vadsø, som er med på å synliggjøre endringene i Arktis.

Vår evne til å reagere og demme opp for endringene vil ha fundamental betydning for konsekvensene dette har for folk og sikkerhet i et globalt perspektiv. Et ambisiøst, men realistisk klimamål setter retningen vi trenger, og viser at Norge fortsetter å ta ansvar.

Ivaretakelse av Parisavtalen og det internasjonale samarbeidet er essensielt for at vi skal få dette til. Når sterke krefter sår tvil om det, må vi stå enda sterkere på målene det internasjonale samfunnet har satt seg.

Klimatilpasning må være sentralt i utviklingspolitikken. Vi må bidra til løsninger som ikke bare bidrar positivt for klimaet, men også bidrar til fattigdomsbekjempelse. Vi må bidra til å bygge fornybare verdikjeder og til at vår handelspolitikk støtter omstilling ute i verden.

Norsk klimapolitikk skal være rettferdig. Det betyr at vi som stat må ta ansvar for nå våre felles mål. Derfor tar vi nå et statlig ansvar i havvindsatsingen, derfor bidrar vi inn til å skape nye energibærere, og derfor har Stortinget bidratt til å etablere verdikjeder for karbonfangst og -lagring.

Vi har også hatt historisk satsing på enøktiltak. Vi må ha mer kraft og nett for å nå våre klimamål. Her er tempoet på vei opp. Jeg er glad for at det nå skal ses i sammenheng.

Virkemiddelapparatet må brukes, og samarbeidet mellom offentlig og privat må fungere for at vi skal klare å skape endringer i fellesskap. Vårt næringsliv er avhengig av at vi omstiller oss i tråd med det internasjonale samfunnet, og for at vi skal styrke vår konkurransekraft i et globalt marked. Å tro at denne omstillingen ikke kommer til å kreve noe av oss, vil svekke vår evne til å tilpasse oss et marked i endring.

Til tider virker det som om noen tror klimautfordringer er noe man har trukket opp av hatten, og kun brukes som et middel for politisk retorikk. Det er det ikke. Det er riktig at Norge som nasjon ikke klarer dette alene, men vi står heller ikke alene.

Michael Tetzschner (H) [19:36:44]: Det er grunn til å glede seg over at det er oppnådd enighet om klimamålene, men man behøver ikke å ha vært lenge i politikken for å innse at det er når vi kommer over på det konkrete virkemiddelplanet, at man ser hvilke konflikter som kan ligge der selv om man har en overordnet enighet.

Nye, økte klimaavgifter vil automatisk gi inntekter til staten i et stort omfang. Dette vil skyldes et hovedvirkemiddel, nemlig en gradvis opptrapping av CO₂-avgiften. CO₂-avgiften har den fordel at den er blind – den går på tvers av alle sektorer. Den presser frem innovative løsninger i alle bransjer. Men det betyr også at man øker prisen på mange produkter og aktiviteter. Tankegangen er som sagt god, for det betyr at når det gjelder de tjenester og produkter som omsettes i et marked, belønnes i større grad de som sløser mindre, eller man avstår fra å kjøpe. Eventuelt rettes etterspørselen mot produkter med et lavere klimaavtrykk. Så langt er dette utmerket. Man bruker til og med markedsøkonomien i en slik grad at det vekker stor glede hos dem som har brukt halve livet på å bekjempe nettopp markedsøkonomien.

Det er likevel noen forutsetninger som må være på plass for at dette systemet skal fungere. Det er at omstillingen ikke er likt fordelt. En stor offentlig sektor har ikke de samme insitamentene for å omstille seg. Vi snakker ofte – dette gjelder både stat og kommune – om de facto monopolbedrifter. For tiden har landet også en politisk ledelse som gjør et stort poeng av nettopp å holde ute private ideer og private patenter og de som har ideer om hvordan offentlige tjenester og produkter kunne vært bedre.

Den samlede fordyrelsen av varer og tjenester som borgerne må betale, har potensial til å gi inntrykk av at alt blir dyrere uten at bruksverdien for den enkelte har økt. I et demokrati vil et avgiftsregime som oppleves å redusere kjøpekraft og levestandard, gi politiske tilbakeslag som kan få politiske følger. Tilslutningen til å betale for klimaomstillingen kan smuldre opp. Derfor er det viktig at klimaavgiftene blir tilbakeført – ikke krone for krone til den enkelte, som skal betale for sin forurensing, men at man har en aktiv avgifts- og skattelettelsespolitikk som ikke gjør staten rikere når vi bekjemper klimaavtrykkene, men som gjør at det er den enkelte som høster fordelene av å opptre klimaansvarlig.

Alfred Jens Bjørlo (V) [19:40:08]: Endeleg – i tolvte time og vel så det – får vi eit fleirtal som vedtek eit reelt klimamål i Stortinget, eit klimamål som ikkje skal bli nådd med obskure kvotekjøp i Usbekistan, men ved å gjennomføre klimakutt som verkar i Noreg og i eit nært samarbeid med EU.

Når vi driv med klimapolitikk – og vi i Venstre er opptekne av å gjere det tydeleg og sterkt også i Noreg – gjer vi det sjølvsagt først og fremst for å stoppe klimagassutsleppa for verda, men vi gjer det også for norsk konkurransekraft og næringslivet i framtida. Det er ganske absurd å høyre representantar for både Senterpartiet, Framstegspartiet og Raudt, på vegner av norsk næringsliv, å nær sagt åtvare mot at vi vil skjerpe ambisjonane for norsk klimapolitikk.

Kva er det eigentleg den delen av norsk næringsliv som peikar framover, ber om når det gjeld klima og samarbeid i Europa? Ber dei om «a little less», for å sitere Elvis Presley, eller ber dei om «ooh ahh, a little bit more», for å sitere Gina Gs Eurovision-song i 1997 – eller representanten Sveinung Rotevatn? Når eg reiser rundt på Vestlandet og snakkar med næringslivet der, er det sjølvsagt ikkje nokon tvil om det. Dei ber om at vi blir tydelegare, tøffare og ikkje minst meir konsekvente i klimapolitikken, og at vi samarbeider meir og tettare med EU.

Sjå på Sustainable Energy, katapultsenteret på Stord, som no har utvikla teknologi som gjer at ein kan bruke 90 pst. grøn ammoniakk i eksisterande skipsmotorar. Det kan kutte enorme mengder utslepp på verdsbasis. Sjå på Northern Lights i Øygarden. Sjå på nye gründerbedrifter, som Evoy i Florø, som no er i ferd med å skape nullutsleppsbåten på sjøen, tilsvarande den revolusjonen elbilen har vore på vegen. Sjå på Hydro i Høyanger, som byggjer flunkande nye resirkuleringsanlegg for aluminium. Sjå på Corvus Energy i Bergen, sjå på Boliden i Odda. Det som desse og industri og næringsliv elles ber om, er ein tøffare og tydelegare klimapolitikk og eit tettare samarbeid med EU. Det er det dei får i dag. Det er det Venstre har vore ein pådrivar for, og det er det motsette av det Framstegspartiet, Senterpartiet og Raudt ber om.

Difor er eg i dag stolt av å vere ein del av det representanten Arnstad – moglegvis meint som eit skjellsord – kalla «klimakameratane». I dag vil eg heller vere ein klimakamerat enn Senterpartiet.

Marit Arnstad (Sp) [19:43:31]: Jeg tar ordet for å gi noen kommentarer til noen av dem som har reagert på det jeg har sagt. Kanskje burde jeg ikke har brukt ordet «hovedmotstandere», sjøl om det var veldig fristende der og da. Jeg burde kanskje ha sagt at Høyre stadig oftere opptrer som Arbeiderpartiets støttehjul i Stortinget, for det gjør de jo.

Ofte når vi er litt uenige om saker, begynner en å snakke om at det er polariserende, men en må akseptere at det i klimapolitikken finnes ulike meninger om hvilken vei man skal gå. Senterpartiet mener at vi foreslår et opplegg som er både realistisk og godt for klimapolitikken fram til 2035. Det vil framfor alt være en kostnadseffektiv klimapolitikk, og det mener vi er viktig. Det er ikke kostnadseffektivt med tiltak innenlands til en kostnad på 6 000–8 000 kr, sjøl om det blir ny industri i Sogn og Fjordane. Det er ikke kostnadseffektivt. Det er sterk subsidiering.

Det er ikke kostnadseffektivt å delta i et skog- og arealsamarbeid med EU hvor vi har opparbeidet oss et teoretisk utslipp. Det er egentlig ikke et utslipp heller. Det er fordi vi var flinke fra 1950 og framover og bygde skogen og fikk skog som bandt opp mye CO₂. Så er vi litt uheldig med EUs valg av referanseår, som er 2009. Da var vår skog på topp når det gjelder å binde opp CO₂. Så ender vi opp med å få et negativt regnskap i årene etterpå. Dette er teoretiske utslipp på 36,4 mill. tonn som vi i dag ikke aner hvordan vi skal løse. Hvis vi er heldige, kan vi bruke noen titalls milliarder av skattekronene i Norge på å kjøpe skogkreditter i Europa.

Det er ikke kostnadseffektivt å vedta en klimakvotelov som kan pålegge norske bilister store, økte avgifter. Vi må også bidra med en stor andel til et klimafond i EU, samtidig som bilistene må betale mer. Det er ikke kostnadseffektivt.

Det er ikke kostnadseffektivt å insistere på å ta utslipp i Norge dersom store EU-land nå velger å ta i bruk kvoter for sine utslipp.

Hvis Høyre vil ha en kostnadseffektiv klimapolitikk, bidrar de nå til det motsatte. Høyre er i det hele tatt på ville veier når det gjelder støtten til Arbeiderpartiet.

Arbeiderparti-representanten Rafaelsen sier at en er glad for at det nå settes et mål som er likt det våre samarbeidspartnere i EU har. Det gjenstår å se, for EU har ikke satt noe mål ennå. Det er også en ganske sterk diskusjon innad i EU om hvilket mål en skal sette seg. De har ikke bestemt seg når det gjelder bruken av kvoter. I den nye tyske regjeringens erklæring står det at de skal bruke FN-kvoter, som flertallet her i salen nå sier at en ikke skal bruke. Så faktum er at det er ikke sikkert at vi kommer til å stå sammen med våre samarbeidspartnere. Det kan hende at vi blir stående alene.

Marius Arion Nilsen (FrP) [19:46:48]: En skal høre mye før ørene detter av. Først bringer Miljøpartiet De Grønne fysikk til torgs som belegg for sin politikk. Dette kommer fra et parti som er grunnlagt og tuftet på symbolpolitikk, og som ikke kunne resitert en eneste av Newtons lover om det så sto om livet. Globale forhold og globale utslipp likeså – kunnskapen finnes ikke, eller så undertrykkes den for å fremme mest mulig klimapolitikk for flest mulige snorklippingsmuligheter. Effekten av tiltakene er i beste fall sekundært.

Norge har kuttet 12,4 pst. siden 1990, og de siste to årene har størsteparten av kuttene kommet fra redusert industriaktivitet, som skyldes høye energipriser, som i stor grad er drevet av urealistisk og uklok klimapolitikk i Europa og Norge. Tidligere fantes det et industriparti i Norge – det var Arbeiderpartiet. Det gamle Arbeiderpartiet hadde vært bekymret for industrireduksjonen, mens dagens Klima-Arbeiderparti jubler for kutt som skyldes redusert aktivitet. Det lover ikke bra for et Norge som står for 40 pst. av EUs aluminiumsproduksjon. I EU har produksjonen av primærmetaller falt med 50 pst. de siste tre årene på grunn av redusert konkurransekraft.

Så til det såkalte næringspartiet Høyre og representanten jan Tore Sanner: I starten av 2021 sa Tina Bru at den viktigste kampsaken for Høyre og nestlederen – det ser ut til å være det for resten av Høyre også – var høyest mulig CO₂-avgift fortest mulig. Det var en elendig idé allerede i 2021. Den gangen kunne det unnskyldes med at det var tidsånden, og at det ble betegnet som et klimavalg – selv om MDG riktignok kom under sperregrensen – men i 2025 er det direkte intellektuell latskap.

Vet Høyre hvor store Norges utslipp er? Vet Høyre hvor store EUs utslipp er? Vet Høyre hvor store Kinas eller USAs utslipp er? Vet Høyre hvor minimal og liten rolle Norge spiller i det store bildet? Vet Høyre hvor stor befolkningsveksten i verden er? Vet Høyre hvor stor økningen i verdens energiforbruk er? Vet Høyre at det som finner sted nå, ikke er en energitransisjon, men en energiaddisjon? Vet Høyre at det finnes flere bærekraftsmål hos FN?

Vekstanslagene fra OECD, med den politikken som føres av dagens regjering, og som støttes av Høyre, er rekordlave. Det er urovekkende å se at Høyre støtter dette. Og hvis Høyre har svar på alle spørsmålene jeg nettopp stilte, er det helt uforståelig at de støtter det forslaget regjeringen fremmet i dag.

Sofie Marhaug (R) [19:49:50]: Jeg skal prøve å være kort. Jeg må bare svare på det underlige angrepet fra representanten Bjørlo, fra Venstre. Han var jo ikke salen og hørte mitt innlegg, på samme måte som at han ikke var i noen av forhandlingsrommene hvor vi diskuterte klimalov og klimameldingen.

Rødt er for et nasjonalt klimamål. Vi er for å styrke våre ambisjoner, og vi er for flere klimatiltak, men Rødt stoler ikke blindt på EU, som kanskje Venstre gjør. Vi tror ikke at det å kjøpe seg ut av problemene og å investere i omstilling i Europa i stedet for å investere i omstilling av vår egen industri er så klokt. Så Rødt ønsker et nasjonalt klimamål også for å få til den omstillingen vi trenger i Norge. Vi vet at pengene i dag går til ting som både Senterpartiet og Fremskrittspartiet ville vært kritiske til hvis det hadde skjedd i Norge, men det er visst helt greit når de pøser penger inn i EU, som de samme partiene er imot. Det synes jeg er en rar politikk.

Det vi vet med sikkerhet, og det vi har makt og myndighet til å gjøre noe med, er norsk politikk. Det er derfor vi hadde ønsket oss et nasjonalt delmål. Det får vi ikke i dag, og det er synd. Vi kommer til å støtte det ene forslaget fra Venstre, men ikke forslaget fra Høyre, som er en del av den enigheten. Vi kommer heller ikke til å støtte regjeringens forslag til klimalov subsidiært, for det er ikke Rødts politikk. Vi tror vi kunne fått til mer hvis det hadde vært politisk vilje til det. Det fikk vi ikke til. Bedre lykke neste gang, altså etter valget, sier jeg.

Lars Haltbrekken (SV) [19:51:48]: Jeg satt og lyttet ivrig til et innlegg her nylig om kostnadseffektivitet. Det var så mye snakk om kostnadseffektiv klimapolitikk at jeg måtte tenke meg om og begynte å lure på om Jens Stoltenberg hadde kommet tilbake i klimadebatten. Men det var Senterpartiets Marit Arnstad som sto og gjentok sosialøkonomen Stoltenbergs ivrige mantra i klimapolitikken.

Det kan godt hende at det er dyrere å gjennomføre klimatiltak i Norge enn å kjøpe billige kvoter i utlandet, men det er jo fordi vi også skal bruke klimakampen til å omstille Norge – til å sikre norsk industri i framtiden og til å sikre norske arbeidsplasser. På 1970- og 1980-tallet hadde det sannsynligvis vært mye billigere å rense giftutslippene fra aluminiumsindustrien i Polen eller Tsjekkoslovakia enn det var i Norge, men vi gjorde det i Norge for å berge industrien og for å sikre at den hadde en framtid.

I 2050 skal også Norge være et nullutslippssamfunn. Hvis vi ikke begynner på den jobben nå, men i stedet bare kjøper kvoter, betyr det at vi er nødt til å ta klimaregningen en gang til om noen år. Senterpartiet vil altså påføre oss en dobbel klimaregning: først nå, gjennom å bruke masse penger på å omstille andre lands industri og sikre arbeidsplasser der, så, om noen år, gjennom å omstille norsk industri – hvis det da ikke er for sent og den allerede er lagt ned.

Representanten Arnstad har helt rett i at EU ikke har satt sitt mål ennå. Da er det jo foruroligende at Høyre har fått med seg Venstre og Arbeiderpartiet på at de norske klimamålene kan bli svekket som følge av det EU kommer med. Det er svært alvorlig.

Vi hørte også representanten Rafaelsen snakke varmt om sine allierte i klimapolitikken. Hvem er det? Jo, det er Høyre og Venstre. Der var den katten ute av sekken.

Jan Tore Sanner (H) [19:54:58]: Representanten Marius Nilsen inviterte til et langt foredrag. Det tillater ikke de tre minuttene, men representanten henviste til et utspill fra Tina Bru, nestleder i Høyre. Jeg har sett den videoen det her var snakk om, og det det handlet om, var at CO₂-avgiften burde økes i tråd med det som har vært Stortingets forutsetninger frem mot 2030. Og ja, CO₂-avgiftene er kanskje det viktigste verktøyet i klimapolitikken for å gjøre det lønnsomt å opptre miljøvennlig og gjøre det mer kostbart å opptre miljøfiendtlig, men for Høyre er det et viktig prinsipp, som representanten Michael Tetzschner understreket, at målet ikke er å få mer penger inn til staten, men det er å påvirke atferd, og derfor må høyere CO₂-avgift kompenseres med at andre skatter og avgifter reduseres, slik at både familiene og bedriftene kan komme godt ut.

Så: Jeg vet ikke om det er på grunn av litt sårhet etter å ha gått ut av regjering at representanten Marit Arnstad fortsatt har et behov for å raljere over den enigheten som Høyre, Venstre og Arbeiderpartiet har kommet frem til. Jeg tror også Senterpartiet kunne hatt en del å bidra med i en slik enighet. Jeg tror det er en fordel for bedriftene og innbyggerne våre at vi får til en bred enighet og ikke minst tiltak som kan underbygge det, og der tror jeg også Senterpartiet har en del å bidra med.

For Høyres del kan jeg bare konstatere at vi kanskje er det partiet som har fått til mest og fått mest gjennomslag i de verbalvedtakene som vi skal votere over i morgen. Så Høyre står stødig i den enigheten som vi nå har fått til.

Vi er opptatt av at vi må ha rammebetingelser for bedriftene våre som spiller med og ikke mot. Der mener vi at vi kan finne mye inspirasjon også fra EUs strategi, hvor nettopp det grønne skiftet er blitt en del av strategien for økt konkurransekraft. Vi må sørge for at bedriftene har rammebetingelser som gjør at man bidrar til det grønne skiftet, og at vi lykkes i konkurransen fremover. EU er våre bedrifters nærmeste marked. Det er derfor Høyre så tydelig har understreket at våre klimamål og vår klimapolitikk bør spille på lag med den politikken som også utformes i EU.

Statsråd Andreas Bjelland Eriksen [19:58:11]: Vi skal ha stort rom for uenighet og debatt i denne salen, men representanten Marius Arion Nilsen kom med noen påstander fra denne talerstolen knyttet til fakta som ikke var riktige, og som jeg mener at det er viktig å korrigere. Han påpekte at grunnen til at vi hadde kuttet klimagassutslippene, den største grunnen til det, handlet om redusert aktivitet i industrien. Det er rett og slett ikke riktig. De tallene kan man lese av SSB. I 2024 var hovedårsaken til at vi kuttet utslipp i Norge at olje- og gassproduksjonen ble ytterligere elektrifisert, og at vi fikk flere elbiler. Det var i og for seg noe driftsstans i industrien, men det er altså ikke koblet til klimapolitikken vår, det er fordi det av og til skjer ting som gjør at industrianlegg må stenge ned i en kort periode, for vedlikehold eller for andre ting som skjer.

Det jeg sliter med, er påstanden om at Arbeiderpartiet ikke er et industriparti, for vi bidrar til og er med på å omstille industrien vår. Til det vil jeg si at det å ikke være et industriparti er noe helt annet, og det er å ikke legge opp til omstilling. Det vil gi reelt redusert aktivitet i industrien vår. Det er den politikken som Fremskrittspartiet går til valg på til høsten. Det er vekk med støtte til teknologiutvikling, og det er vekk med støtte til omstilling gjennom f.eks. Enova, som har vært et av de viktigste tiltakene for denne regjeringen å styrke gjennom de siste fire årene.

Konsekvensen av å ikke stille opp med den type støtte til teknologiutvikling – og det har staten alltid drevet på med, for vi vet at bedriftene selv investerer for lite i forskning, utvikling, teknologiutvikling og skalering hvis det ikke er et virkemiddelapparat som er med og stiller opp – er at små og store industrisamfunn kommer til å bli borte langs hele kysten vår. For det er jo ikke sånn at Hydro Sunndal investerer i biogassproduksjon, Eramet Sauda investerer i karbonfangst og -lagring, eller Omya Hustadmarmor og Berge Rederi nå skal bygge MV Froan, et viktig nullutslippsskip, som viser at vi kan seile og dra lenger enn før med nullutslipp i skipsfarten, fordi jeg tårevåt har ringt dem og sagt at det er veldig bra for norske klimamål hvis de gjennomfører de investeringene. Det er fordi de ser hvilken vei markedet går. De ser at de er avhengige av å kutte utslippene sine fordi CO₂-prisene, i kvotesystemet f.eks., i stadig større grad blir en konkurranseulempe. Det er også derfor man, hvis man er et ansvarlig industriparti, hvis man mener at man vil skape jobber og skape verdier i hele landet vårt, også må være med og kutte utslipp. For alternativene er altså at industrien vår blir borte. Det er ikke bra for konkurransekraften vår, det er ikke bra for Norge.

Alfred Jens Bjørlo (V) [20:01:26]: Representanten Marhaug var uroa over at eg ikkje høyrde kva ho sa i sitt første innlegg i denne debatten. Det kan eg roe representanten med at eg gjorde. Det finst moderne utstyr i denne salen som gjer at eg kan høyre innlegga også utanom denne salen, så eg har høyrt kvart einaste ord representanten Marhaug har sagt både no og tidlegare. Problemet er heller ikkje at eg ikkje har høyrt kva representanten Marhaug og Raudt meiner om klimapolitikk og måten ein driv det på, problemet er at eg og Venstre er heilt ueinige.

Representanten Marhaug sa det sjølv i innlegget sitt no, at ho ikkje trur det er klokt å kople seg tettare på EU. Vel, det trur Venstre er klokt. Utfordringa til partiet Raudt er at når ein reiser rundt og snakkar med dei bedriftene som både Raudt og Venstre snakkar om, så er det oss bedriftene er einige med og ikkje Raudt. Når desse industribedriftene våre på Vestlandet, som klima- og miljøministeren ypparleg nemnde gode døme på i sitt førre innlegg, har gjort og skal gjere dei store investeringane i teknologi som kuttar utslepp, som reinsar, som moderniserer, er det ikkje i forventing om ei framtid der Noreg har kutta banda til EU, sagt opp EØS-avtalen og står som ei einsam øy i Europa. Nei, det er i ei tru på at vi faktisk i framtida òg eit tett kopla på EU og ein felles offensiv klimapolitikk der Noreg og EU jobbar saman, og der vi gjer utsleppskutt i Noreg, men vi gjer det i eit nærast mogleg samarbeid med EU.

Eg opplever at når eg reiser rundt til næringslivet, har dei tre hovudbodskap for kva som må til for å få dette til. Det eine er tydelege, offensive og nasjonale klimamål. På det punktet er Venstre og Raudt overordna sett einige. Så er det eit endå tettare og langsiktig forpliktande samarbeid med EU. På det punktet er Raudt og Venstre ueinige. Det tredje er at det også blir ført ein skattepolitikk som gjer det mogleg å investere meir i Noreg, slik at ikkje dei bedriftene som vi er avhengige av skal investere i framtida, blir tappa for eigenkapitalen dei skal bruke for å gjere det, slik vi har sett urovekkjande eksempel på også av offensive miljøteknologibedrifter dei siste åra. På det punktet er også Venstre og næringslivet einige. Raudt er det ikkje.

Sveinung Rotevatn (V) [20:04:41]: Etter å ha høyrt Senterpartiet og Framstegspartiet sine representantar i debatten får eg litt inntrykk av at dei kanskje aller helst skulle ønskje at dei var parlamentarikarar i EU eller i Kina, i staden for her i Stortinget, for det er visstnok det som skjer der, som betyr noko. Det er det som er viktig, mens det vi driv med her, er symbolpolitikk eller har ikkje reell effekt. Det å verte parlamentarikar i EU er for så vidt ei moglegheit som står open for dei, men då må dei nesten ville vere med i EU. Å verte parlamentarikar i Kina er vel neppe ei moglegheit som står open i same grad, men dei har kanskje ikkje så mykje innverknad uansett. Poenget er at denne debatten har ein i alle land, i Tyskland, i USA, i EU-systemet: debatten om at våre utslepp ikkje er så store i den store samanhengen, så dette vert symbolpolitikk – vi må heller sjå om dei andre vil gjere noko, snart. Det er dette som i og for seg har vore grunnutfordringa med mykje av den globale dynamikken for å få ned utsleppa. Men korleis ein snur og vender på det, må alle uansett bidra, alle må kutte. Vi må gjere det i samanheng, også Noreg, i samarbeid med EU.

Det er mange som er veldig for kvotar i teorien, men ikkje i praksis, for når ein først får kvotar som faktisk fungerer, t.d. no når ein skal innleme drivstoffomsetjarar i eit kvotesystem, då får det plutseleg ein konsekvens, då kan prisen på drivstoff gå opp. Ja, fordi ein har ein kvotemarknad som faktisk fungerer. Det verkar som om draumen er ei form for kvotesystem som ikkje skal ha nokon effekt – det er det ein er mest for –, og i alle fall ikkje nokon effekt her. Vel, det er nettopp det som er heile poenget med måten vi no gjer dette klimamålet på, at vi ikkje skal basere klimapolitikken på det.

Til sist kan eg slutte meg til innlegget til representanten Tetzschner i sin heilskap, trur eg. Han har eit veldig godt poeng, og det er at det å auke klimaavgiftene er vel og bra for å vri åtferd, men poenget er ikkje at staten skal få auka nettoinntekter på kostnad av verken innbyggjarar eller bedrifter. Difor må dette henge saman med eit grønt skatteskifte og reduksjonar i andre skattar og avgifter. Så der er vi heilt einige, men det trur eg ikkje vi får gjort noko med i dag, for då må ein nødvendigvis ta for seg heile statsbudsjettet. Eg er sikker på at både Venstre og partiet til representanten Tetzschner kan finne ein god balanse og gjere det på ein langt betre måte enn det vi har sett dei siste åra, der skatte- og avgiftstrykket går opp. Å skifte denne tankegangen er det vesentlege, ikkje å auke skattar og avgifter rund baut over heile fjøla, for då får ein nettopp den effekten som representanten åtvarar mot. Så der er vi einige.

Elles vil eg takke for at ein klarte å kome i mål med eit mål – det er bra –, og takk for debatten.

Terje Halleland (FrP) [20:07:50]: Jeg hadde ikke trodd at jeg skulle være den som skulle dra ut denne debatten. Vi skulle jo vært på restaurant for lenge siden, hele komiteen (latter i salen). Men sånn er det.

Jeg vil ta ordet for å snakke lite grann om industripolitikken som statsråden kritiserte Fremskrittspartiet for. Det må han vel gjøre, men det finnes altså svakheter i klimapolitikken i dag som utfordrer den konkurransekraften som vi trenger i næringslivet vårt, spesielt med den konkurransesituasjonen vi opplever internt i EU, men også utenfor EU.

Når vi har vedtatt klimapolitikken vår, har vi vært veldig tydelige på at det ikke skal skje karbonlekkasje. Men vi ser at det helt åpenbart skjer karbonlekkasje på grunn av politikken vi har innført. En kan bare ta aluminiumsproduksjonen i Europa som vi ser til. Europa produserer 1 mill. tonn aluminium mindre enn tidligere, og i det samme tidsrommet har Kina økt sin produksjon med 2 mill. tonn. Vi har innført CO₂-avgifter som har vært til hinder for vekst i småindustrien, den som ikke var omfattet av kvotepliktig sektor. Vi har en fiskeflåte som nå har fått et regime som gjør at de enten bunkrer ute, eller tar en utenlandstur som første tur etter bunkring. Da har vi karbonlekkasje. Vi har aldri hatt mer trafikk langs norskekysten enn i dag, vi har aldri hatt mindre utslipp. Hvorfor? Politikk.

Når vi snakker om industristøtte – vi kan vel si at en er ivrig etter å støtte klimaarbeidet med å gi 50 mrd. kr til havvind. Jeg har lenge spurt hva vi vil med havvind. Når dette ble etablert av Solberg-regjeringen, skulle Sørlige Nordsjø være til eksport av strøm til et betalingsvillig Europa. Utsira Nord skulle være et teknologiutviklingsprosjekt. Denne regjeringen har gjort dette til et kraftproduksjonsprosjekt. Det er kun energien vi trenger, og den koster 3 kr kilowattimen. Da spør jeg meg om det er dette som er rett støtte for å få et klima.

En kommer ikke utenom at det å snakke om industripartiet Arbeiderpartiet med den skattepolitikken som har vært ført – er det noe som har rystet forutsigbarheten i norsk næringsliv, er det Arbeiderpartiet og skattepolitikken.

Mani Hussaini (A) [20:11:08]: Jeg vil starte med å takke for debatten, for at vi har fått noen sitater fra Elvis og Tina Turner, og for at vi har fått besøk av representanter fra andre komiteer. Det viser bare at klimapolitikken egentlig berører alle komiteene.

Det har vært en god debatt. Jeg har likevel behov for å understreke at det vi har vært vitne til her, har vist hvor sprikende og krevende det har vært å få til brede enigheter, slik man var vant til før. Likevel vil jeg minne vår komité på at vi har fått til veldig mange anmodningsvedtak det er stort flertall bak, som gjør at vi forsterker og forbedrer klimapolitikken.

En annen ting vi har diskutert flere ganger i denne sal, er at Stortinget har et behov for å diskutere klimapolitikk enda mer. Det er nettopp det vi gjør med en rekke av de forslagene vi nå står bak. Gjennom de flertallsforslagene bidrar vi ikke minst til en forutsigbarhet, uansett hvem som styrer landet etter valget. Jeg skal iallfall gjøre mitt for at det er Arbeiderpartiet.

Det er ikke siste gangen vi skal diskutere klimapolitikk i denne salen. Vi gir nå en åpning for at vi stadig vekk skal diskutere klimapolitikk, og at vi ser klimapolitikk i sammenheng med kraftpolitikken. Det er iallfall jeg veldig, veldig glad for.

Det vi også har fått til i dag, er at Norges klimaminister kan reise til FN og melde inn et ambisiøst og realistisk mål. Som statsråden selv var inne på: I en tid hvor stadig flere løper fra sine internasjonale forpliktelser, kan iallfall vi i Norge møte opp og være med på å levere inn gode mål.

Med det vil jeg takke for debatten. Det er ikke siste gangen vi kommer til å diskutere klimapolitikk. Det blir det en horde av muligheter til i valgkampen og ikke minst etter valget.