Hege Bae Nyholt (R) [12:40:37] (ordfører for saken): Målet med Riksrevisjonens undersøkelse av læremidler i grunnskoler og videregående skoler har vært å belyse om skoleeiere og de statlige myndighetene legger til rette for at elever og lærere i grunnskolen og den videregående skolen har nødvendige læremidler. Undersøkelsen har omfattet perioden 2018–2024. Riksrevisjonens undersøkelse har bl.a. tatt utgangspunkt i følgende vedtak og forutsetninger fra Stortinget: opplæringsloven, Innst. 442 L for 2022–2023 og Innst. 19 S for 2016–2017.

Riksrevisjonen konkluderer i sin undersøkelse med at elever og lærere mangler læremidler i skolen, og at manglene er størst i grunnskolen. Finansieringen av læremidlene er ikke godt nok tilpasset behovet i skolen. Statlige tilskudd har vært lite forutsigbare og fleksible. Skoleeierne fikk mindre økonomisk støtte fra staten enn sist det var endringer i læreplanene. Skoleeierne har i ulik grad sørget for at skolene har de læremidlene de trenger. Elever med særskilt behov for tilrettelegging har ikke god nok tilgang på tilpassede læremidler, og det er ikke tilstrekkelig lagt til rette for god pedagogisk bruk av digitale læremidler. Videre viser Riksrevisjonen til at skoleeiere mangler støtte til vurdering av personvern, informasjonssikkerhet og universell utforming.

En samlet komité har sluttet seg til Riksrevisjonens konklusjoner og merker seg at Riksrevisjonen overordnet vurderer det som ikke tilfredsstillende at elever og lærere mangler læremidler i skolen. Komiteen viser videre til at Riksrevisjonens peker på at årsaker til manglende læremidler i skolen bygger på at skoleeierne ikke kjøper inn læremidler og utstyr som dekker skolens behov. Det gjør at elevene får ulike forutsetninger for læring, og det fører til at lærerne bruker unødvendig mye tid på å kompensere for manglende læremidler.

Kunnskapsdepartementet sørger ikke for at det produseres læremidler som dekker behovene til alle elever i alle fag. Det gjelder særlig tilrettelagte midler og læremidler til elever i flere yrkesfag og fag med få elever på landsbasis.

Riksrevisjonen kommer også med en rekke anbefalinger til Kunnskapsdepartementet, som jeg kort kommer til å gå gjennom. Det omhandler

• å følge opp mangelen på læremidler og de store forskjellene i hva elever og lærere har tilgang på, og vurdere om det er behov for ytterligere statlige tiltak

• å iverksette tiltak som bedrer tilgangen på læremidler i yrkesfag og i fag med få elever

• å iverksette tiltak som sørger for tilrettelagte læremidler for elever som har behov for det

• å forutsette arbeid med nasjonal støtte til skoleeiernes vurdering av om læremidlene ivaretar krav til personvern, informasjonssikkerhet og universell utforming

• å sørge for mer kunnskap om bruk av trykte og digitale læremidler i skolen og hvordan læremiddelbruken påvirker elevenes læring

Til slutt handler det om å iverksette tiltak for at staten på en bedre måte kan formidle til lærere og skoler både veiledningsmateriell, kompetansetiltak og forskning om læremiddelbruk.

Komiteen stiller seg bak Riksrevisjonens anbefalinger og understreker regjeringens ansvar for å legge til rette for at fylkeskommunene og kommunene evner å møte kravene som stilles i opplæringsloven.

Jeg vil gjerne takke Riksrevisjonen for grundig og godt arbeid med sin rapport, og jeg vil takke komiteen for godt arbeid. Så vil jeg gå over til å si noe om Rødts holdning til saken.

Rødt mener at fellesskolen har en avgjørende rolle i det norske samfunnet. Den har et omfattende samfunnsoppdrag og mandat, ja, den skal samle alle landets barn og unge på tvers av bakgrunn og tilhørighet og forme felles verdier som demokrati, tillit og samhold – verdier som er blitt enda viktigere i 2026. En del av dette oppdraget er at fellesskolen skal være utjevnende. For å kunne oppfylle dette er man nødt til å ha nødvendige læremidler i undervisningen.

Det er dessverre de barna som allerede har det vanskelig, som rammes hardest når skolen ikke har de nødvendige læremidlene. Manglene fører til økte forskjeller mellom barn, og følgene blir bl.a. at en av fellesskolens grunnpilarer i samfunnsoppdraget rives ned. Forskjellene som oppstår eller tydeliggjøres tidlig i livet, følger gjerne gjennom oppveksten, gjennom voksentilværelsen og går ofte i arv. Derfor er fellesskolens hensikt om å være utjevnende viktig for det enkelte barns liv, men også hele samfunnet.

Det er særlig alvorlig, som Riksrevisjonens rapport viser, at det er de barna som har rett til tilrettelagte læremidler, som får minst av det. Dette er en gruppe som er avhengig av tilpassing for både å lære, oppleve mestring og kunne delta på lik linje med andre. Denne gruppen barn blir dermed ytterligere marginalisert og får ikke de samme mulighetene som andre barn til å tilegne seg kunnskap og ferdigheter tidlig i livet.

For Rødt er det viktig at både barn og lærere har de læremidlene som trengs, og den tiden som trengs, for å få den kunnskapen som er nødvendig, og for at vi kan sikre at fellesskolen fortsetter som den fellesarenaen den både er og skal være i samfunnet.

Julie E. Stuestøl (MDG) [12:46:31]: Riksrevisjonens rapport om læremidler i norsk skole er et svært viktig arbeid. Den dokumenterer noe lærere, elever og vi som foreldre har kjent på lenge: at skolen mangler helt grunnleggende læremidler. En av fem lærere i grunnskolen sier at de ikke har de læremidlene de trenger for å følge læreplanen. Bare 12 pst. sier at elevene har oppdaterte trykte bøker i alle fag. Dette er ikke detaljer, det er grunnmuren i en god skole.

Rapporten fra Riksrevisjonen viser hvorfor det har blitt sånn, for da ny læreplan ble innført i 2020, fikk kommunene langt mindre støtte til nye bøker enn ved forrige reform i 2006. Støtten har også vært for snever og for uforutsigbar. Resultatet ser vi i klasserommene: utdaterte bøker som går i oppløsning, mens lærerne må kopiere fra enkeltbøker for å dekke inn det kommunen ikke har råd til.

Samtidig har skjermene tatt mer og mer plass i klasserommene, med en digitalisering som har ligget foran både lovverk, budsjetter og kompetanse. Det er nesten én-til-én-dekning med iPad i hele landet, men ingen pedagogisk plan eller kompetanse som sikrer elevenes personvern eller at innholdet er trygt. Hver enkelt skole har til og med ansvaret for at kvaliteten og innholdet i appene er godt nok. Lærerne klarer det meste, men å ha tid til også dette mener jeg er for mye forlangt. Det må være statens ansvar.

Barna våre er også langt mer digitale enn det lærerne selv mener er forsvarlig. Det skaper press, uro og sviktende konsentrasjon, og dette vet vi nå også fra forskningen: Elever leser bedre på papir. Skjerm gjør det vanskeligere å holde konsentrasjonen, og de elevene som trenger skolen mest, taper også mest når læringen flyttes over på skjerm.

Som mamma har jeg også kjent på undring og frustrasjon når fingeren på en skjerm går framfor blyant på papir. Endringen fra ett kull til et annet etter 2020 var merkbar ved kjøkkenbordet hjemme hos meg.

Jeg vil gi ros til regjeringen for det den har gjort de siste årene. Øremerkede midler til trykte lærebøker har vært sårt tiltrengt, noe også Riksrevisjonen understreker. Satsing på skolebibliotek og en leseløftstrategi er viktige steg i riktig retning. Likevel: Det endrer ikke hovedkursen, det bremser bare farten på en utvikling som allerede går feil vei.

MDG vil ha et ordentlig lærebokløft, der trykte lærebøker igjen er hovedverktøyet, særlig for de yngste, og der digitale læremidler igjen skal være et supplement, ikke en erstatning. Vi vil ha en tredobling av midlene til bøker og utstyr, en sterkere satsing på skolebibliotek, en i hovedsak skjermfri 1. til 4. klasse, nasjonale filtre som stopper skadelig innhold og reklame, og et nasjonalt testsenter for apper som kommunene kan stole på. MDG har lenge jobbet for flere bøker og mindre skjerm i skolen, med store satsinger i våre alternative statsbudsjetter og i budsjettforhandlingen nå i høst. Vi håper denne rapporten er en øyeåpner for regjeringen før neste budsjettrunde.

Husk: En bok er en engangskostnad for flere år, mens en lisensavtale må betales hvert år. Uten lærebøker mister lærerne metodefriheten. Lærerne skal velge metodene, ikke lisensavtalen.