Lars Rem (FrP) [12:56:07] (ordfører for saken): På vegne av kontroll- og konstitusjonskomiteen legger jeg fram vår innstilling til Dokument 3:13 for 2024–2025, Riksrevisjonens undersøkelse om reduksjon av klimagassutslipp fra jordbruket.

Dette er en sak om et krevende veivalg: Hvordan kutte utslipp samtidig som vi sikrer og bygger opp norsk matproduksjon, beredskap og distriktene? Jordbruket står for om lag 10 pst. av Norges utslipp og må derfor bidra fram mot 2030.

Omstillingen må likevel ikke gå på bekostning av matsikkerhet og samfunnsverdier. Riksrevisjonen har vurdert Landbruks- og matdepartementets styring og virkemiddelbruk for perioden 2016–2024. Komiteen viser til hovedfunnene: Med dagens oppfølging er det ingen tegn til at jordbruket vil nå nødvendige utslippsreduksjoner innen 2030. Departementets ansvar og dagens virkemidler bidrar i for liten grad til utslippskutt. Arbeidet med forbruksendringer og reduksjon av matsvinn har for svak framdrift.

Komiteen deler Riksrevisjonens konklusjon: Situasjonen er ikke tilfredsstillende. Styringen preges av uklare ansvarslinjer, manglende konkretisering av veivalg og et gap mellom ambisjon og praktisk oppfølging. Samtidig understreker komiteen at omstillingen må skje på en måte som ivaretar matproduksjon og beredskap.

Komiteens hovedpunkter:

• Prioritere tiltak som gir rask og stor effekt. Reduksjon av matsvinn og endringer i forbruksmønstre har særlig høyt potensial. Vi støtter Riksrevisjonens anbefaling om en tydelig og rask framdriftsplan for å halvere matsvinnet og snarlig arbeid med nødvendige forskriftsendringer.

• Landbruks- og matdepartementet bør utarbeide en egen klimastrategi for sektoren som viser hvordan målene skal nås og hvilke veivalg som må tas, særlig ved vurdering av reforhandling av klimaavtalen etter 2030.

• Virkemidler som skal kutte utslipp på gårdsnivå må prioriteres og gjøres mer effektive og enklere å ta i bruk.

• Ansvarsforhold mellom departementene må avklares når det gjelder arbeid for forbruksendringer og reduksjon av matsvinn.

Det er ulike syn i komiteen om tempo og omfang i omstillingen. Flere medlemmer understreker at tiltakene må være realistiske og ikke påføre næringen urimelige byrder. Samtidig mener et flertall at innsatsen må styrkes og konkretiseres for å nå målene fram mot 2030.

Avslutningsvis vil jeg understreke at omstillingen av jordbruket er et felles nasjonalt ansvar. Den krever politisk vilje, klare prioriteringer og samarbeid mellom stat, næring og forbrukere. Komiteen vil følge opp saken videre for å sikre at mål blir omsatt i konkrete tiltak.

Med det legger jeg fram komiteens innstilling og anbefaler Stortinget å fatte følgende vedtak:

«Dokument 3:13 (2024–2025) – Riksrevisjonens undersøking om reduksjon av klimagassutslepp frå jordbruket – vedlegges protokollen.»

Julie E. Stuestøl (MDG) [13:01:23]: Den globale temperaturen i fjor var 1,47 grader varmere enn i førindustriell tid. Havnivået stiger, nedbøren øker, vintrene blir kortere. Klimaendringene skaper tørke, flom, sult og uforutsigbarhet. Denne krisen må stoppes.

Derfor er jeg glad for at Riksrevisjonen har undersøkt Norges arbeid med å kutte utslipp i jordbruket, slik vi har forpliktet oss til gjennom våre egne klimamål, EUs klimaregelverk, Parisavtalen og ikke minst klimaavtalen mellom staten og landbruket.

Konklusjonene er dessverre ganske dystre. Det finnes ingen tegn på at utslippene vil gå ned i tråd med målene innen 2030. Landbruks- og matdepartementet har ikke tatt nok ansvar. Dagens virkemidler og tiltak bidrar i liten grad. Tiltakene med størst potensial, endret kosthold og redusert matsvinn, mangler både ansvarsplassering, framdrift og konkret politikk. Og Stortinget har flere ganger – uten hell – etterlyst sterkere virkemidler.

Det er nesten så man skulle tro regjeringen tror det holder å tenke det og mene det, og at handling ikke trengs. De setter ambisiøse mål, men glemmer å følge opp.

Rapporten peker på flere grunner til at utslippskuttene er vanskelige. I tillegg til at det mangler ansvar, er målkonfliktene helt reelle. Matproduksjonen og selvforsyningen skal økes samtidig som vi skal spise og produsere mindre rødt kjøtt. Man vet altså ikke hvordan målene i klimaavtalen skal nås, og Riksrevisjonen ber regjeringen lage en plan.

Den gode nyheten er at MDG allerede har laget denne planen. Den heter Veikart for et levende norsk landbruk i et netto-null Norge. Den ligger gratis på internett. Den viser hvordan utslippene i jordbruket kan kuttes med 30 pst. innen 2030 og 67 pst. innen 2045, samtidig som vi styrker norsk matproduksjon.

Regjeringen må bokstavelig og billedlig ta i bruk gulrøtter som virkemiddel. MDG foreslår bl.a. å fjerne moms på frukt og grønt og øke den på kjøtt, merkeordninger for bærekraftig matvalg, vegetarmat i offentlige institusjoner og innkjøpsavtaler, å flytte støtte fra husdyr til korn og grøntproduksjon sammen med tilskudd til omstilling, og å styrke korn-, frukt- og grøntproduksjon i jordbruksavtalen – for å nevne noe.

På matsvinn ligger Norge også langt bak 50-prosentmålet. Riksrevisjonen sier at endring i kosthold og redusert matsvinn har desidert størst klimaeffekt, men ansvaret er spredt og innsatsen for svak. Også MDG anerkjenner at lavere kjøttproduksjon vil være en utfordring for norsk jordbruk og spesielt for beitebasert husdyrhold. Likevel er det avgjørende å endre nordmenns kosthold for å få ned utslippene i jordbruket, og det er for meg åpenbart at det er regjeringen, ikke bøndene, som må ta det ansvaret. Også her finnes det lavthengende gulrøtter, bl.a. matkastelov, obligatorisk nedprising av mat med kort dato og donasjonsplikt for matindustri og dagligvare.

Det er urimelig å legge opp til at bøndene selv skal stå for mesteparten av utslippskuttene. De har lite økonomisk handlingsrom for investeringer som kutter utslipp, og det største potensialet ligger ikke på gårdene, det ligger på folks kjøkkenbenk. Den enkelte bonde kan umulig snu utviklingen alene. Her må politikerne ta ansvar og vise mot og lederskap.

MDG vil ha et levende norsk jordbruk. Vi vil ha 60 pst. norskprodusert mat, styrke bøndenes økonomi og sikre at både bønder og dyr har det bra. Det vil alltid være noe utslipp i jordbruket fordi vi fortsatt vil ha kjøttproduksjon og dyr på beite. Desto viktigere er det da at produksjonen blir fossilfri og ses i sammenheng med andre sektorer. Dette har Riksrevisjonen også kritisert senest i 2024. Riksrevisjonen ber Stortinget og regjeringen gjøre fem ting:

• utarbeide en tydelig klimastrategi

• forsterke virkemidler

• prioritere matsvinn og kosthold

• avklare ansvar

• være realistiske om hva som virker

MDG er klare til å bidra med politikk som både styrker norsk landbruk og kutter utslipp.

Klimaendringene er her nå, og jordbruket er en av sektorene som i størst grad vil bli påvirket av dem. Det handler ikke bare om å oppfylle Parisavtalen. Det handler om norsk matproduksjon, norsk beredskap og vår evne til å takle et klima i endring.

Arbeidet kan ikke skyves på. Det må tas på alvor, og det må starte nå.

Ronny Aukrust (A) [13:06:33]: I Norge har vi godt over 36 000 aktive gårdsbruk. De ligger spredt over hele landet, og hvert eneste ett av dem er en del av både matsikkerheten vår og klimaarbeidet vårt. Det er der denne debatten starter.

Å redusere klimagassutslippene fra jordbruket er nødvendig. Det er det ingen tvil om. Samtidig er det nettopp her vi må evne å holde to tanker i hodet samtidig: Norge skal både kutte utslipp og sikre matberedskap, selvforsyning og livskraftige gårdsbruk over hele landet.

Det er ikke mangel på mål som er utfordringen i norsk landbrukspolitikk, det er håndteringen av målkonfliktene – for det finnes reelle målkonflikter. Økt matproduksjon for bedre matsikkerhet står i spenn mot kravet om reduserte utslipp.

Reduksjon av matsvinn er et viktig klimatiltak, men kan ikke brukes som argument for å redusere norsk produksjon. Riksrevisjonens undersøkelse av matsikkerhet og beredskap i 2022–2023 viste nettopp at virkemidlene for økt selvforsyning ikke har vært tilstrekkelige. Det må vi ta på alvor. Derfor er det også grunn til å være skeptisk til krav om stadig nye strategier og planer, slik enkelte tar til orde for. Jordbruket reguleres allerede gjennom årlige jordbruksforhandlinger, der veivalg tas løpende. Det er her politikken faktisk blir til handling – ikke i overordnede dokumenter.

Veivalg mellom ulike mål må gjøres kontinuerlig, gjennom jordbruksforhandlingene og gjennom løpende justering av virkemidler. Vi er derfor usikre på om stadig nye planer og strategier er det som faktisk bringer oss videre i arbeidet med å redusere utslippene. Erfaringen tilsier heller at det er forutsigbarhet, økonomiske rammer og praktiske tiltak som virker.

Klimautfordringene i jordbruket løses heller ikke med enkle slagord. De løses med tålmodig politikk, kunnskap, investeringer og respekt for at mat ikke produseres i et regneark. Det er denne linjen Arbeiderpartiet står for – og det er den som faktisk virker. Derfor er økningen i budsjettoverføringene over jordbruksavtalen avgjørende. Siden 2021 har de økt med 75 pst., til 29,7 mrd. kr. Det gir landbruket reell evne til å investere i framtiden – også i klimatiltak. Skal vi lykkes, må vi møte bonden med forutsigbarhet, ikke en pekefinger.

De siste årene har klima og miljø fått en tydeligere plass i jordbruksoppgjørene. I oppgjøret for 2025 ble det satt av 10,9 mrd. kr til ordninger med natur-, miljø- og klimaeffekt i 2026. Det er en betydelig økning fra året før. Dette er konkrete virkemidler som gjør det mulig for bøndene å investere mer i klimasmarte løsninger, enten det handler om drenering, bedre agronomi eller økt grøntproduksjon gjennom det store, norske grøntløftet.

Et annet viktig gjennombrudd er matsvinnloven, vedtatt av Stortinget i juni 2025. Den frivillige bransjeavtalen fra 2017 ga resultater, men ikke nok. Skal vi lykkes med å redusere matsvinn – og dermed utslipp – må det stilles tydeligere krav. Redusert matsvinn er blant de mest effektive klimatiltakene vi har i landbruket. Det kutter utslipp raskt, uten å redusere produksjon og uten å svekke beredskapen.

Samtidig må vi være ærlige. Dette ansvaret ligger ikke bare hos landbruket og matindustrien. Også forbrukernes valg betyr noe. Oppdaterte kostråd fra 2024 ber oss om å redusere inntak av rødt kjøtt til maks 350 gram per uke. Dette er tiltak som kan bidra til å kutte CO₂-utslippene med 1,2 millioner tonn, altså tilsvarende en fjerdedel av det totale utslippskuttmålet – og nordmenns inntak av rødt kjøtt går ned. Redusert matsvinn betyr lavere utslipp, mindre press på jordbruket og smartere bruk av ressursene våre – og det uten at det går på bekostning av matproduksjonen.

Regjeringen har også tatt et viktig grep ved å oppnevne et ekspertutvalg som skal se matsystemet i sammenheng – fra folkehelse og klima til landbruk og sjømat. Det er et nødvendig korrektiv til sektorpolitikk i siloer. Skal vi lykkes, må landbruks-, klima- og helsemyndighetene jobbe tettere sammen. At Helse- og omsorgsdepartementet nå involveres sterkere i jordbruksforhandlingene, er både klokt og framtidsrettet.

Geir Pollestad (Sp) [13:11:28]: Som bakteppe for denne diskusjonen tenkjer eg det er viktig å ta med seg at jordbruket faktisk er ei av dei næringane som har kutta utslepp. Det er verd å ta med seg at jordbruket er heilt avgjerande for vår matberedskap, og at me står i ein ny sikkerheitspolitisk situasjon. Same kva som står i rapporten, er det viktig for Senterpartiet å slå fast to ting. Det eine er at klimaarbeidet i jordbruket skal målast i utslepp per produsert eining. Det vil seia at det ikkje er ei god løysing å auka importen av mat for å få ned utsleppa i Noreg. Det andre er at ein skal ha ein jordbrukspolitikk som leverer den maten folk i Noreg faktisk et, ikkje den maten nokre byråkratar i eit direktorat meiner at folk burde ha ete. Ein skal gå inn på det folk faktisk et.

Det er viktig at ein har fått på plass ei lov om matsvinn. Matsvinn er ein plass det er mogleg å gjera noko.

Eg vil òg framheva at når me snakkar om klima, vert det å pumpa opp og tenna fyr på olje, kol og gass på den eine sida, og dei biologiske prosessane og det biologiske kretsløpet jordbruket er ein del av, for ofte jamstilt. Det skil seg òg.

Eg undrar meg litt når eg les i innstillinga at FrP og Høgre har ein eigen merknad der dei er opptekne av ting som har klimaeffekt med ein gong, og peiker då på reduksjon av matsvinn – ja, det er fint – men òg endringar i forbruksmønsteret. Me ser at det i rapporten er beskrive at viss alle følgjer dei nye kostråda frå 2024, er det berekna at antal årsverk i landbruket vil verta redusert med meir enn 13 000 årsverk innan 2035, og at jordbruksarealet vil verta redusert med 2,9 millionar dekar. Det betyr ingenting anna enn at matberedskapen i Noreg vert svekt. Dette er ein politikk Høgre og FrP gjerne må løfta opp, men Senterpartiet er ikkje med på ein sånn politikk. Me ønskjer å auka norsk matproduksjon, og me ønskjer å få ned utsleppa i landbruket – ikkje med å flytta produksjonen ut av landet, men med meir effektiv drift, utvikling av betre fôringsteknologi, driftsopplegg, bruk av beite osv.

Her er det målkonfliktar. Eg trur dei må løysast i dialog med jordbruket og i jordbruksforhandlingane. Det peiker òg eit fleirtal på i innstillinga. Det er det som er det viktigaste for Senterpartiet at kjem ut av denne diskusjonen. Me er ueinige i at ein på ein måte skal ha statlege føresetnadar for forbruksmønster som då skal bidra til utslepp. Me må forhalda oss til den handlekorga folk har, og at i eit liberalt samfunn bestemmer folk sjølve kva dei vel å handla. Det er det politikken må ta omsyn til.

Statsråd Andreas Bjelland Eriksen [13:15:20]: Jeg vil takke Riksrevisjonen for analysen av klimapolitikken på jordbruksområdet. Rapporten omhandler viktige samfunnsområder og gir et godt grunnlag for å videreutvikle politikken.

Klimapolitikken går på tvers av sektorer og nivåer i forvaltningen. Klima- og miljødepartementet har det overordnede ansvaret, men hvert enkelt departement må ta ansvar for klimatiltak innenfor sitt område. Arbeidet med klimakutt er komplekst og krever utvilsomt god samordning. Styringssystemet for klimapolitikken bidrar til å samordne arbeidet for å nå målene. Regjeringen arbeider hele veien med å videreutvikle det styringssystemet for å gi bedre beslutningsgrunnlag og rapportering.

Jordbruket er en viktig del av løsningen for å nå Norges klimaforpliktelser. For at vi skal nå klimamålene våre, er det viktig at jordbruket kutter i tråd med målet i intensjonsavtalen mellom staten og jordbruket. Hvis vi oppdager for sent at utslippskuttene uteblir, kan det bli vanskeligere å nå Norges klimaforpliktelser.

Vi står samtidig overfor krevende avveininger. Regjeringen har et klart mål: redusere klimagassutslippene fra jordbruket samtidig som vi sikrer norsk matproduksjon og beredskap. Forbruket vårt er en viktig del av klimaløsningen. Regjeringens ambisjon er at alle spiser i tråd med kostrådene – det er bra for en – og at vi kaster mindre mat. Når vi spiser mer grønnsaker, frukt, grove kornprodukter og sjømat, gjør vi ikke bare noe som er godt for helsen, vi bidrar også til å kutte utslipp. Når vi kaster mindre mat, bidrar vi til at ressursene i samfunnet vårt utnyttes på en bedre måte.

Riksrevisjonen har påpekt at det finnes målkonflikter, bl.a. mellom kostholdspolitikken, klimapolitikken og landbrukspolitikken. Når det gjelder selvforsyning, er ikke målkonfliktene nødvendigvis like tydelige. Flere utredninger viser at en vesentlig økning i selvforsyningsgraden er avhengig av bl.a. endringer i kostholdet i retning av mer energirike plantevekster som kan produseres i Norge, samtidig som den høye selvforsyningsgraden på husdyrprodukter opprettholdes.

For å nå målene i både landbruks-, klima- og kostholdspolitikken, satser vi på å øke forbruket av norskproduserte plantebaserte matvarer, som korn, grønnsaker og belgvekster, gjennom bl.a. støtte til Opplysningskontoret for frukt og grønt. Parallelt søker vi å øke den norske produksjonen av disse matvarene gjennom satsingen på frukt og grønt over jordbruksavtalen, slik at kostholdsendringene skjer med norske råvarer. Vi styrker forskning og innovasjon for å utvikle produkter og løsninger som gjør det enkelt å velge sunt og bærekraftig. Vi har dialog med næringen gjennom jordbruksforhandlingene og andre prosesser for å finne løsninger som ivaretar både konkurransekraft, selvforsyning og kostrådene. Vi har revisjon av intensjonsavtalen for et sunnere kosthold samt tiltak for redusert matsvinn.

Jordbruksforhandlingene er den viktigste arenaen for å forme norsk jordbruk. Jeg er enig med Riksrevisjonen i at vi kan samarbeide bedre mellom departementene for å finne en god balanse mellom departementenes målsettinger. Det bør alltid være en ambisjon. Helse- og omsorgsministeren, landbruks- og matministeren og jeg har jevnlig dialog gjennom året om arbeidet med å redusere klimagassutslippene fra jordbruket gjennom endringer. Dersom intensjonsavtalen med jordbruket i framtiden skal reforhandles, vil vi selvfølgelig også jobbe tett sammen i det arbeidet. God samordning er nødvendig, men målkonflikter vil alltid finnes. Vi kan ikke samordne oss bort fra dem. Politikernes oppgave er å finne løsninger som i sum tjener samfunnet vårt på en best mulig måte.

Kunnskapsbasert politikk gir bedre beslutninger. Å synliggjøre utslippseffekten av endringer i jordbruksavtalen gir et bedre grunnlag for prioriteringer av politikere. Partene i jordbruksforhandlingene ble i fjor enige om at klimaeffekten skal beregnes eller beskrives ved vesentlige endringer. I år ble dette gjort i Grønn bok. Framover skal klimaeffekten av endringer i avtalen framgå i proposisjonen til jordbruksavtalen. Vi ser også fram til å få rapporten fra matsystemutvalget, som skal levere sin rapport mot slutten av året.

Regjeringen følger opp Riksrevisjonens anbefalinger om å avklare ambisjonsnivå, virkemiddel og ansvarsforhold mellom departementene. Vi styrker arbeidet med å redusere matsvinn og fremme et sunt kosthold.

Statsråd Nils Kristen Sandtrøen [13:22:18]: Riksrevisjonen har gjennom sine undersøkelser gjort et grundig arbeid på et tema som er viktig for regjeringen, og som vil være nyttig i det videre arbeidet med å redusere klimagassutslippene fra jordbruket.

Riksrevisjonen mener at styringen på dette området mangler en tydelig strategi, har uklare ansvarsforhold og er lite i samsvar med ambisjonene for 2030. Videre peker Riksrevisjonen på at oppfølgingen må skje gjennom utvikling og iverksetting av effektive virkemidler. Samtidig viser de til, som også har vært nevnt fra denne talerstolen, at det er tydelige målkonflikter i jordbruket rundt behovet for utslippskutt, samtidig som Stortinget har satt offensive mål for å øke produksjonen og dermed øke selvforsyningen av mat produsert på norske ressurser. Dette er krevende avveininger, og i jordbruksoppgjørene har vi nettopp en god arena for å gjøre slike vurderinger, der bl.a. målet om økt selvforsyning og hensynet til klima, natur og miljø avveies.

Videre utvikles klimapolitikken gjennom regelmessige stortingsmeldinger om klima og regjeringens årlige klimastatus og -plan. Jeg mener at dette er gode strategiske prosesser der samarbeidet, både internt i regjeringen og med organisasjonene i jordbruket, er godt.

Riksrevisjonen mener det ikke vil være mulig å oppnå betydelige utslippsreduksjoner fra jordbruket innen 2030. Utslippene fra jordbruket stammer i all hovedsak fra biologiske prosesser, og det er bred enighet om at utslipp fra biologiske prosesser ikke kan fjernes helt, og at det tar tid å utforme gode og effektive tiltak. Det ligger derfor til grunn for intensjonsavtalen om klima med organisasjonene i jordbruket at de største utslippskuttene vil komme mot slutten av perioden.

Siden 1990 har den norske befolkningen økt med 33 pst. Når befolkningen vokser, øker også behovet for mat. Fra tidlig 1990-tall til 2025 har produksjonsvolumet i norsk jordbruk av sluttproduktet økt med 12,4 pst. Til tross for dette er utslippene i samme periode redusert med 10,3 pst., så det illustrerer at det har skjedd mye siden 1990. Derfor er det viktig at det arbeides videre for å redusere de totale utslippene og utslippene per produsert enhet, som nevnt allerede fra talerstolen.

I Norge har vi veldig dyktige fagmiljøer, bl.a. på avlsarbeid for husdyrene våre. Det er viktig at vi har dyr som utnytter energien i fôret best mulig, sånn at vi får mest mulig mat til folk for den innsatsfaktoren som brukes. Det er et arbeid som vi vil videreføre fordi det fortsatt har et stort potensial i seg.

Riksrevisjonen viser til at Landbruks- og matdepartementet ikke har tatt nok ansvar for å innfri målene i klimaavtalen, og klimaavtalen med jordbruket er ambisiøs. Neste hovedrapport fra regnskapsgruppen for klimaavtalen blir ferdigstilt høsten 2026. Denne rapporten vil orientere om avtalens utvikling for årene fra 2021 til 2024, altså avtalens fire første år. På bakgrunn av denne hovedrapporten bør det vurderes om progresjonen er som ønsket, og vi vil også få bedre dokumentasjon på hvilke tiltak som har fungert best.

Det har, som representanten Aukrust helt riktig sa fra talerstolen, vært en betydelig prioritering av klima-, miljø- og naturfeltet over de siste jordbruksavtalene. Så mye som en tredjedel av de midlene som nå har kommet på et betydelig høyere nivå samlet sett, går til disse formålene. Vi vil fortsette dette samarbeidet med faglagene, og vi mener også at det er viktig at vi utvikler kunnskapen på det som bl.a. har med jordovervåkning å gjøre, sånn at vi er bedre rustet til å tallfeste hvilke tiltak – bl.a. fangvekster, drenering, beiting og ikke minst lagring av karbon i jordbruksjord – som faktisk gir den beste effekten.

Det er også grunn til å påpeke at det skjer gode ting i næringen. Det er et arbeid som vi vil fortsette med. Samtidig er det helt klart at regjeringens mål for trygghet for framtiden må ha både utslippsreduksjoner og selvforsyning som viktige arbeid, og der skal vi balansere de hensynene.

Per-Willy Amundsen (FrP) [13:36:22]: Jeg tillater meg å henvise til at dette ikke er den store klimadebatten, en debatt som handler om hvorvidt disse noe stratosfæriske mål som man har satt seg politisk om kutt i CO₂, har blitt realisert. Det har de selvfølgelig ikke, for det var jo umulig i utgangspunktet. Det er det Riksrevisjonen har gjort; det er ikke noe stillingtagen til innhold og mål, men til om man i praksis har klart å følge opp de politiske målsettingene man har satt seg. De er jo urealistiske i utgangspunktet. I den siste varianten skal man kutte 70–75 pst. av klimagassutslippene fram til 2030–2035. Det vil si at man flytter det fremover noen år, sånn at det er andre politikere som får ansvaret når man ikke klarer å oppfylle det. Så antar man at man skal kunne kutte utslippene enda mer – selvfølgelig urealistisk. Det mener også Fremskrittspartiet. Derfor har vi en grunnleggende annen klimapolitikk enn det flertallet i Stortinget står for.

Når vi gjennom merknader påpeker å støtte flertallet i den kritikken som fremkommer, er det fordi man setter seg politiske mål som man ikke klarer å gjennomføre, og det er det rent praktiske. Det betyr ikke at vi nødvendigvis er enig i de målene, og det mener jeg også kommer fram av merknadene i saken. Senterpartiet og representanten Pollestads angrep på Fremskrittspartiet holder selvfølgelig ikke vann. Fremskrittspartiet er i merknads form veldig tydelig på at vi ønsker å øke norsk matproduksjon, gjerne kjøtt. Folk liker kjøtt, og det skal vi selvfølgelig legge til rette for. Det er ikke Fremskrittspartiets politikk å gå inn og styre det. Senterpartiet står ikke på den samme merknaden, så det ser jo litt underlig ut når representanten Pollestad er fremme og kritiserer Fremskrittspartiet for de merknadene vi står i, når han selv ikke står inne i merknader som tydelig understreker at vi ønsker fortsatt økt produksjon i norsk landbruk.

La det være klart: Dette er altså en sak som handler om å bli målt på de politiske målene som er urealistiske i utgangspunktet, og hvorvidt man da klarer å nå dem. Det har man altså ikke klart, og det kommer man heller ikke til å klare. Fremskrittspartiet støtter ikke den klimapolitikken som regjeringen nødvendigvis fører på dette området, for det skader Norge på mange områder. Beredskap er en av dem som er nevnt, og på en rekke andre områder, særlig økonomiske og konkurransemessige, er det ikke til Norges fordel at man gjennomfører så sterke kutt i klimatiltak.