Siren Julianne Jensen (MDG) [13:41:13] (ordførar for saka): Vi behandlar i dag Meld. St. 32 for 2024–2025 om trygg oppvekst i eit digitalt samfunn. Det er den første heilskaplege stortingsmeldinga som samlar mål, verkemiddel og ansvar for å sikre barn og unge ein trygg og inkluderande digital kvardag dei kan meistre. Ho beskriv både moglegheiter og risikoar ved barns digitale liv, frå læring, lek og deltaking til personvern, kommersielt press og internettrelaterte overgrep, og slår fast at barns rettar skal stå i sentrum.

Familie- og kulturkomiteen har behandla saka på grunnlag av meldinga og innkomne innspel, og det føreligg ei innstilling. Innstillinga klargjer at dette er ei sektorovergripande oppgåve. Barns digitale rettar angår barnehage og skule, førebygging og helse, justis og forbrukarrettar, kultur- og mediepolitikk og regulering av digitale marknader. Komiteen viser også til allereie vedtekne planar og strategiar som meldinga byggjer vidare på og samordnar.

La meg løfte tre prinsipp som ber meldinga, og som fleirtalet i komiteen stiller seg bak.

For det første: Vern først alltid – barn skal ikkje bli overlatne til algoritmane. Vi må ansvarleggjere teknologiselskapa, styrkje rettsvernet og kutte kommersiell utnytting av barn. For det andre: Deltaking og meistring – barn skal ikkje berre bli beskytta, men også delta. Vi må byggje digital dømekraft, språk og kritisk tenking i barnehage, skule og fritid. For det tredje: Samordning og gjennomføring – dette er ikkje eit skuleprosjekt eller ei justissak. Det er ei samfunnsoppgåve som krev koordinert innsats på tvers av sektorar og tydeleg rapportering til Stortinget.

Meldinga slår fast tre overordna mål: Tryggleik, aktiv deltaking og inkludering på nett. For å nå dette føreslår regjeringa ei pakke av tiltak som spenner frå regulering av plattformselskapa via kompetanse og praksis i barnehage og skule, til styrkt rettsvern for barn utsett for kriminalitet på nettet. Komiteen merkar seg at meldinga også løfter rettleiing om skjermbruk til befolkninga og utvikling av støtteressursar, råd og føre-var-prinsipp for bruk av kunstig intelligens i skule, særleg overfor dei yngste elevane.

Komiteen deler hovudgrepa i meldinga – vi treng tydelegare regulering og betre samordning, ikkje minst fordi enkeltkommunar, skular og foreldre i dag står åleine mot globale plattformer og forretningsmodellar. Samtidig understrekar komiteen at digital deltaking og kompetanse er grunnleggjande for å meistre skule, arbeid og samfunnsliv. Det handlar ikkje om skjerm eller ikkje skjerm, men om innhald, føremål og kvalitet. Difor må tiltak mot skadeleg bruk gå hand i hand med tiltak for kritisk tenking, kjeldevurdering, språk og lesing, og med rom for profesjonelt skjønn i barnehage og skule.

Komiteen er vidare oppteken av barns medverking, og at tiltaka må vere alderssensitive utforma. Det må vere lik praksis og like rettar, uavhengig av bustad. Og vi må unngå digitale klasseskilje der ressurssterke heim trekkjer frå. Komiteen støttar regjeringas linje om å forankre verkemidlane i EØS-retten og europeisk regelverk, medrekna DSA, og den komande KI-forordninga, for barns digitale kvardag skjer i marknadar og økosystem som er grensekryssande. Nasjonale ambisjonar for barns rettar må difor bli spegla i felles standardar, sanksjonsmoglegheiter og tilsyn som reelt kan endre praksisen til plattforma.

Komiteen legg vekt på at dette ikkje kan bli løyst sektor for sektor. Vi treng tydelege ansvarslinjer, fast rapportering og måling av effekt, eksempelvis på område som ulovleg bidedeling, reklamepress, tidsbruk, søvn og psykososialt skulemiljø. Meldinga etablerer ein heilskapleg politikk og fordrar oppfølging av Barne- og familiedepartementet i samspel med sektorar innan kunnskap, kultur, helse, justis og digitalisering.

Barn og unge skal ikkje måtte navigere i eit digitalt landskap som er styrt sterkare av algoritmar enn av omsorg. Dei skal ha fridom til å utforske, men også tryggleik som gjer at dei kan lære, feile, vekse og vere barn. Regjeringas melding sett ei viktig retning, men det er her vi på Stortinget må sikre at ho blir følgt opp med tydelege krav, regulering, ressursar og reelle tiltak som faktisk kan merkast i kvardagen til barn og ungdom. Det er vårt ansvar, og det er vår moglegheit til å gje barn og unge det dei har krav på: Ein trygg oppvekst, også i det digitale samfunnet.

Eg tek opp forslaga MDG har åleine og saman med andre.

Hashim Abdi (A) [13:46:35]: Barndommen formes av den tiden den leves i, og i dag foregår store deler av den på skjerm. Der bygges vennskap, der deles hemmeligheter, der søkes bekreftelse og der formes identitet. Det er derfor det også kan være der presset er størst.

Tenk på den jenta som sitter på rommet sitt en helt vanlig tirsdagskveld. Hun åpner telefonen, hun skroller det ene bildet etter det andre – kropper, filtre, perfekte liv, perfekte ansikter, perfekte folk med perfekte rutiner. Hun stopper opp ved et bilde, da får hun mer av det samme. Algoritmene lærer henne raskt å kjenne. Den serverer henne en strøm av innhold som forteller henne at hun ikke er pen nok, ikke tynn nok, ikke vellykket nok. Det gjentar seg dag etter dag.

Tenk på den gutten som kjenner at han ikke helt finner plassen sin i samfunnet. Han leter etter svar, etter retning, etter mening. Det han får, er video etter video som forteller han at han ikke er mann nok, ikke sterk nok, ikke macho nok, at verden skylder han noe, at sinne er løsningen, og at dominans og hat ofte er svaret. Plattformene gir han mer av det som skaper reaksjon, mer av det som holder han i det rommet av hat.

Tenk på den 14 år gamle gutten som får en melding på Snapchat, en invitasjon, en jobb, en rask vei til penger og status – rekruttering til kriminalitet forkledd som en forskrudd fellesskapsarena. Det er på disse plattformene barn og unge lever livet sitt. Disse utviklingstrekkene kjenner vi igjen fra politiet, fra skolen, fra forskningen, fra foreldre, fra barn og unge. Da kan ikke vi som lovgivere stå på sidelinjen. Derfor tar Arbeiderpartiet grep, fordi vi mener at barn og unge skal ha en særlig beskyttelse også i det digitale rom. Derfor har vi laget den første stortingsmeldingen om barn og unges digitale oppvekst. Derfor foreslår vi 15 års aldersgrense på sosiale medier. Det handler om å erkjenne at barn trenger tid til å utvikle dømmekraft, identitet og robusthet før de slippes løs i systemer som er designet for å fylle livet deres med innhold som gjør det veldig mye tråkigere.

Regjeringen arbeider for fullt med å innføre EUs digitale regelverk i norsk rett, bl.a. The Digital Services Act og KI-forordningen. De vil bl.a. forby atferdsbasert markedsføring rettet mot barn og unge og slå ned på KI-generert seksuelt innhold.

Jeg registrerer at representanten fra SV prøver å tegne et bilde i mediene av at SV har 100 pst. gjennomslagskraft i komiteen. Jeg vil anmode representanten om å lese innstillingen.

Ellers vil jeg takke komiteen for det gode samarbeidet for å beskytte barn og unge mot tjenester som Grok.

Vi innfører også forbud mot atferdsbasert markedsføring basert på sensitive personopplysninger. Dette er viktig. Barns psykiske helse, legning, sårbarheter eller livssituasjon skal ikke kunne brukes som målrettingsverktøy for kommersielle budskap.

Mobilen er tatt ut av skolen, reglene er strammet inn. Det skal ikke lenger være mulig å ha med skoleenheter hjem uten at disse er godt beskyttet. Vi styrker også håndhevingen og gir Forbrukertilsynet bedre verktøy for å følge med på hva som faktisk skjer på plattformene. Vi ser på om skadelighetsbegrepet i lovverket må oppdateres for å møte nye former for digitalt innhold. Vi tar tak i spillmekanismer i barns dataspill som lootbokser og skinbetting fordi vi vet at det ikke alltid vil være klart skille for ungdom mellom det som er underholdning og det som er gambling.

Vi styrker kunnskapen om spillproblematikk. Vi legger til rette for at skolehelsetjenesten og helsesykepleiere kan snakke med ungdom om digitale vaner på samme måte som de snakker med dem om kosthold, søvn og psykisk helse.

Denne meldingen er en helhetlig tilnærming og strategi som skal gjøre noe med de utfordringene barn og unge møter gjennom regulering, forebygging, kompetanse og internasjonalt samarbeid.

Denne debatten handler egentlig kort og greit om makt. Hvem som skal ha makten til å sette rammene for barns oppvekst? Vi mener at det skal være fellesskapet og foreldrene. Her går det også en tydelig politisk skillelinje. På den ene siden står vi som mener dette er et problem, og som ønsker å løse det, og på den andre siden står FrP, som ikke ønsker å gjøre noen verdens ting med det. De som betaler prisen for FrPs politikk, er den jenta som får en storm av kroppspress inn i feeden sin, den gutten som blir pushet enda lenger inn i ekstreme maskulinitetsidealer, og den 14 år gamle gutten som blir rekruttert til kriminalitet gjennom sosiale medier. Men FrP skal ha cred for én ting, de er konsekvente. De løper konsekvent ærendet til de store tekselskapene. De er prinsipielt konsekvente på at de ikke ønsker regulering.

Til den faren og moren som lurer på hvorfor vi ikke kan bruke regelverket til å beskytte barna deres, er Arbeiderpartiets svar klart: Det skal vi gjøre. Det må vi gjøre. For barn og unges digitale virkelighet, digitale oppvekst, skal være like trygg som fotballbanen, fritidsklubben og skolen. Det er vårt svar.

Jeg gleder meg til å høre Frps svar under denne debatten.

Liv Gustavsen (FrP) [13:51:50]: Denne meldingen er viktig. Nettopp derfor må vi være sikre på at de tiltakene vi velger, faktisk lar seg gjennomføre og ikke ender som forbud som ser gode ut på papiret, men som ikke fungerer.

Barn og unge som vokser opp i dag, vokser opp i en virkelighet der det digitale ikke er et tillegg til livet, det er en del av selve livet. Sosiale medier, spill, kunstig intelligens og digitale plattformer preger hverdagen deres. Det gir enorme muligheter, men også reelle og alvorlige risikoer.

Fremskrittspartiet støtter målet om en trygg digital oppvekst. Vi deler bekymringen for økningen i digitale overgrep, vold, trakassering og kommersiell utnyttelse av barn. Når en av fem ungdommer rapporterer uønskede seksuelle henvendelser på nett, er det et samfunnsproblem, og det krever faktisk handling.

Vi må imidlertid velge riktige virkemidler. For Fremskrittspartiet er det avgjørende at vi setter inn de sterkeste tiltakene der farene er først – mot overgriperne, kriminelle miljøer og digital vold. Politiet må få bedre kapasitet, bedre verktøy og sterkere prioriteringer i arbeidet mot internettrelaterte overgrep. Straffene må stå i forhold til alvoret. Barn skal beskyttes, og gjerningspersoner skal møtes med konsekvenser.

Samtidig vil vi advare mot at staten beveger seg for langt inn i familielivet. Foreldre har hovedansvaret for barns oppvekst, også den digitale. Det er ikke statens oppgave å normere skjermtid, detaljstyre foreldrerollen eller fastsette hvordan familier skal organisere sin hverdag. Vi må styrke foreldrene, ikke overstyre dem.

Fremskrittspartiet er også opptatt av at regulering av digitale plattformer må være målrettet og balansert. Ja, teknologiselskaper har et ansvar. Ja, pornovernet for barn og sikkerhet skal ivaretas, Men vi må også unngå overregulering som hemmer innovasjon, teknologiutvikling og digitale tjenester, som også gir barn læring, fellesskap og mestring.

Barns digitale liv handler ikke bare om risiko. Det handler også om muligheter, om kreativitet, om læring, om fellesskap og om å delta i samfunnet på nye arenaer. Vår oppgave er å sørge for at barna er trygge, uten at vi samtidig begrenser friheten mer enn nødvendig.

Fremskrittspartiet vil derfor støtte meldingens overordnede mål, men vi vil prioritere annerledes: mer politi, mindre byråkrati, mer foreldreansvar, mindre statlig normering, mer målrettet regulering og mindre symbolpolitikk. Slik skaper vi en trygg digital oppvekst uten å gjøre staten større enn den trenger å være. Vi må beskytte barna uten å regulere en normal barndom. Staten skal støtte foreldrene, ikke erstatte dem.

Haagen Poppe (H) [13:55:47]: Jeg kommer til å være litt mørk her i dag, og mye av det jeg skal si, smerter for en liberaler som hater reguleringer, men det er likevel nødvendig. Som vi alle sammen både har hørt i dag og kommer til å høre videre, er det slik at barn og unge i dag vokser opp i et digitalt samfunn der skjermene alltid er på. De er hovedregelen, ikke unntaket, og påvirkningen er konstant. Halvparten av niåringene er på sosiale medier, og en typisk 13-åring har en skjermtid på fire–fem timer om dagen. Algoritmestyrt innhold er, som vi alle vet, designet for å fange oppmerksomheten og gi raske belønninger. Enkelte har sammenlignet det med narkotika. Av egen erfaring kan jeg ikke late som at jeg ikke vet hva det skjermsuget handler om, for jeg har også blitt en skjermslave. Det er ingen tvil om at det samlede digitale skjermtrykket har blitt for høyt, både for stortingsrepresentanter på 30 år og for barn og unge.

Derfor er det selvsagt positivt at vi nå får en stortingsmelding om barns oppvekst i et digitalt samfunn. Dette er et arbeid som haster, og jeg skulle aller helst sett at dette var en lovproposisjon, eller opptil flere lovproposisjoner, og ikke en melding. Som jeg sier: Det smerter en som er instinktivt liberal, å måtte si det, men vi er langt på overtid med hensyn til en tydeligere regulering av dette feltet. I møte med en maktkonsentrasjon der definisjonsmakten og fellesskapsarenaene potensielt havner på et par hender i Silicon Valley, er reguleringer avgjørende for å kunne opprettholde et liberalt samfunn.

Jeg vet likevel ikke – og jeg er helt tydelig på at jeg er usikker på det – om vi noen gang kommer til å klare å komme teknologien i forkjøpet med lover og regler, for på dette feltet går antakeligvis utviklingen raskere enn et demokrati klarer å følge. Jeg sier det åpent: Jeg er teknologipessimist – eller teknologirealist, som det heter på nytale. Ja, enn så lenge er jeg det, for i møte med de store tekgigantene blir selv vi i denne salen små. Det betyr likevel ikke at vi ikke skal prøve.

For Høyre er det avgjørende at barn og unge kan ferdes trygt på digitale plattformer. Det betyr at vi som samfunn må stille tydeligere krav til teknologiselskaper og tjenestetilbydere. Vi må få på plass aldersgrensene, men de må også kunne håndheves, og vi må ha en klar plan for hvordan vi skal sørge for god aldersverifikasjon. Avhengighetsskapende algoritmer må møtes med regulering og ikke naivitet. Vi kan f.eks. heller ikke tillate at barn sitter hjemme på gutte- eller pikerommet i det som for alle praktiske formål har blitt et kasino hvor man spiller på noe på en skjerm. Vi kan ikke akseptere at kommersielle aktører bygger forretningsmodeller på barns oppmerksomhet og sårbarhet.

For Høyre er det samtidig et avgjørende prinsipp at reguleringer må være målrettede. De må være effektive, og de må være forholdsmessige. Vi må aldri skyte spurv med kanon. Norge kan ikke stå alene. Da lykkes vi ikke med dette lovarbeidet. Reguleringene må også være tydeligere. At vi som nasjon er liten, kan ikke bli en hvilepute.

Nå har jeg snakket mye om reguleringer og behov for reguleringer, men ei heller det må bli en sovepute for foreldre, skoler og storsamfunnet for øvrig. Vi må trekke i samme retning. Alle sammen må ta ansvar for våre barn, for dette løses ikke av reguleringer alene. Politikk vil aldri kunne være tilstrekkelig i møte med denne typen store samfunnsutfordringer. Alt kan ikke løses med lovgivning.

Dette var litt mørkt. Det handler ikke om å være fiendtlig mot teknologi, for det er også veldig mye bra ved denne teknologien, men det handler om å være ansvarlig. Barn og unge skal ikke være forsøkskaniner for globale forretningsmodeller. De må beskyttes, og da må Stortingets vedtak følges opp og reglene komme på plass – helst i går. Så får vi se om min pessimistiske realisme kan snus.

Mirell Høyer-Berntsen (SV) [14:01:02]: Jeg står her med en stor uro jeg tror flere deler med meg. Akkurat nå er det liksom ikke lenger som om vi alene setter rammene for barns oppvekst. Det er globale selskaper som aldri har møtt et eneste av barna våre, men som allikevel kjenner hvert klikk, hvert sveip, hver svakhet og hvert spørsmål barna stiller i fortrolighet på nett. Disse store teknologiselskapene vet mer om barna våre enn barna vet om seg selv, og disse selskapene tjener milliarder på det.

Denne stortingsmeldingen viser en virkelighet der barn vokser opp i systemer de ikke forstår, styrt av kyniske algoritmer som ikke ønsker dem vel, men algoritmer som ønsker dem engasjerte, avhengige og tilgjengelige. Jeg må si det helt tydelig: Dette er ikke barnas skyld, det er vårt ansvar. Det er vi som lovgiver og myndigheter som må ta dette ansvaret.

SV mener at Norge må gå foran. «Big Tech» må reguleres som andre produkter som kan skade barn. Vi må innføre tydelige aldersgrenser, slik at barn ikke eksponeres for innhold og funksjoner de ikke er modne for. SV foreslår flere kraftgrep. Vi ønsker å modernisere skadelighetsbegrepet i bildeprogramloven. Manipulerende algoritmer, datainnsamling, «autoplay» og evighetsskrolling må regnes som skadelig. Vi ønsker forbud mot atferdsbasert markedsføring. SV mener at plattformene må få et absolutt juridisk ansvar for å fjerne skadelig innhold – proaktivt, raskt og for alle brukere. Dette skal ikke overlates til enkeltbarn eller foreldre.

Vi mener at vi må ha en full implementering av Digital Services Act og Digital Markets Act, med nasjonal styrking der barnets rettigheter krever det. Vi må også få et totalforbud mot ulovlig KI-genererte manipulasjoner av barn. Seksualiserte «deepfakes» og manipulerte bilder er digital vold. Selskaper som sprer dette, må bøtelegges hardt.

Dette er alvorlig. SV er veldig glad for denne stortingsmeldingen, men realiteten er at de siste månedene har vist oss hva som skjer når reguleringene ikke er tydelige nok. Grok-skandalen er et varsko. I løpet av elleve dager produserte Grok over 3 millioner seksualiserte bilder, inkludert 23 000 som så ut til å være av barn. Ingen av disse menneskene hadde samtykket til dette.

Det er et stort alvor, for dette handler om hvem som former barndommen i Norge. I dag står vi overfor et tydelig valg her i Stortingets sal: Skal vi la teknologiselskaper fortsette å sette premissene for barns hverdag, eller skal vi som lovgiver ta tilbake kontrollen?

Norge har aldri vært redd for å regulere industrier som kan skade barn. Vi gjorde det med tobakk, vi gjorde det med pengespill. Nå må vi gjøre det med «Big Tech». I dag er det i altfor stor grad barnet og foreldrene som må håndtere dette alene. Det er ikke rimelig, for dette er et klart myndighetsansvar.

Jeg legger herved fram SVs forslag og de forslag vi er en del av.

Kjersti Toppe (Sp) [14:06:07]: Dette er ei overordentleg viktig og etterlengta melding. Det er den første i sitt slag og ei melding for barn i vår tid. Vi er jo eit digitalt samfunn, og da er det viktig at ein òg tar ansvar for korleis oppveksten til barn er i dette samfunnet – at barn vert beskytta mot skadeleg innhald, internettrelaterte overgrep og seksuelt misbruk, samtidig som det skal vera trygt å oppleva den gleda og utviklinga det er å vera digital og vera på nett. Det er òg viktig at barn og unge skal kunna kommunisera med kvarandre og med omverda som ein del av rettane deira. Det må òg skje på ein trygg måte.

Senterpartiet støttar i utgangspunktet forslaget til regjeringa om ei aldersgrense for barn sin bruk av sosiale medium med 15 år som utgangspunkt, og vi ser fram til at det kjem eit forslag om det tilbake til stortinget.

Den er bra, den jobben som vert gjort opp mot teknologiselskapa for å ansvarleggjera dei for deira ansvar for å beskytta barn og leggja til rette for tryggare bruk av tenestene deira. Det er mange gode merknader i denne innstillinga.

Eg ser spesielt at det er merknader som tar opp at barn leiker mindre ute i naturen, og det er forsking som viser at ein ser ein samanheng mellom bl.a. stillesitting og å vera på nett og det at ein har mindre tid til å leika ute og til frileik. Dette viser at det påverkar ein heil generasjon barn og unge.

Eg er så heldig – eller kanskje det er uheldig for komiteen – at eg sit i helsekomiteen, og dette ein debatterer i dag, er kjempeviktig for den psykiske helsa til barn. Eg var nettopp i ein debatt om den psykiske helsa til barn med ein psykiater som jobbar på ein poliklinikk, og eg spurde om han kunne forklara kvifor vi ser at det gjekk ei bratt kurve opp rundt 2010–2012 med ein stor auke av barn som vart tilviste for psykiske lidingar osv. Han svarte med ein gong at det var innføringa av smarttelefonen. Dette er erfaringar som helsepersonell har.

Det er i alle fall veldig mange som er bekymra når vi les at over 90 pst. av 9–11-åringar har mobiltelefon, og at ungdomar sjølv rapporterer om for mykje reklame. Halvparten av 9–18-åringane seier at dei har fått reklame for produkt for å gå ned i vekt og/eller produkt som skal gi større musklar. Dette er jo barn. Dei er under 18 år. Da kan vi jo spørja kvifor vi har så mange som vert tilviste for spiseforstyrringar, når det er dette barn og unge lever med i kvardagen sin. Da får dei eit forvrengt bilde av korleis ein kropp skal sjå ut. Dette vert òg dyrka, og dei opplever eit enormt press. Det har store konsekvensar om barn og unge ikkje vert beskytta på nettet, sånn dei har rett til.

Vi i Senterpartiet er opptatt av at vi òg må styrkja den digitale dømekrafta til barn og unge. Sjølv om vi får ei grense på 15 år, vil dei måtta forhalda seg til det dei kan verta utsette for på nettet. Vi må læra dei opp til digital dømekraft og til å ha god dømekraft og vita kva dei kan verta utsette for – digital kompetanse, som det heiter, hos barn og ungdom sjølv og òg hos foreldre og dei som jobbar med barn.

Vi vaksne er ofte eit veldig dårleg forbilde med vår eigen bruk av sosiale medium og vår eigen bruk av telefon. Det nyttar jo ikkje å vera veldig tøff og klar på barn og ungdom sin bruk av sosiale medium viss vi sjølv er veldig dårlege forbilde.

Vi støttar stortingsmeldinga og ser fram til fortsetjinga.

Remi Sølvberg (R) [14:11:19]: Barna våre har rett på en trygg oppvekst, også i den digitale virkeligheten. Det er vårt ansvar å tegne opp grensene, på lik linje som vi gjør i den fysiske virkeligheten – grenser som skal beskytte barna våre mot innhold som er skadelig for dem.

I sosiale medier i dag kan hvem som helst se bilder og videoer av bl.a. vold, seksualisert innhold, dop, skadelig reklame osv., eller se innhold som fokuserer på kropp, selvbilde og en evig optimalisering, en optimalisering som er skadelig. Plattformene er utformet på en måte som fremmer mer innhold av det man ser på, hele tiden med litt mer sjokkeffekt. Det er avhengighetsskapende, det vet vi alle.

Disse mekanismene er skadelige. Vi som er voksne, sliter med det i vår egen hverdag. Jeg har til gode å møte venner, bekjente eller folk jeg jobber sammen med, som ikke skulle ønske at de brukte litt mindre tid på mobilen. Hvordan fungerer det da for våre barn? Hvis det er nærmest umulig for oss voksne å stå opp mot teknologigigantenes nøye uttenkte og finslipte mekanismer på sine plattformer, hvordan kan vi da forvente at barn og unge klarer å sette grenser for seg selv i eget liv?

Derfor er grensene vi her på Stortinget og med denne stortingsmeldingen nå begynner å tegne opp i den digitale virkeligheten, svært viktige. Dette er vårt ansvar. De enorme og mektige plattformene på nett og de globale teknologiselskapene som står bak dem, har skapt et samfunnsproblem. Det må løses av samfunnet, av oss.

Rødt sitter ikke i familie- og kulturkomiteen, men det betyr ikke at saken er oss fremmed. Vi følger med på dette. For Rødt er kampen mot teknologiselskapene og mot plattformenes skadelige mekanismer noe vi tar på alvor. Vi mener det er kritisk at barna må skjermes bedre enn i dag, og at vi sikrer personvernet på en særlig god måte. Vi må sørge for at alle i landet vårt vokser opp i en trygghet, også på nett, på fritiden og på skolen.

Med dette tar jeg opp Rødts forslag i saken.

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) [14:14:18]: For mange barn skjer store deler av barndommen nå på en skjerm, og det er på godt og vondt. De chatter, lærer, skaper, spiller, deler og utforsker, men de møter også ufiltrert innhold, manipulerende algoritmer, press de ikke er modne for, og noen kommer også i kontakt med voksne som har alt annet enn gode intensjoner. Dette er risikoer ingen generasjoner tidligere har håndtert, og det stiller enorme krav til oss som samfunn.

Barn fortjener en trygg barndom også digitalt, men det må vi dessverre slå fast at norske barn ikke har i dag. Teknologien har løpt foran oss i et forrykende tempo. Digital frihet uten digitale rammer er ikke frihet, det er faktisk utrygghet og risiko. Barn skal få leke, lære og utforske, men de skal så visst ikke møte porno i barneskolen, få hatefulle kommentarer som tolvåringer, eller navigere sosiale medier som er designet for å holde dem våkne hele natten.

Barns digitale trygghet kan ikke overlates til tilfeldigheter. KrF mener selvfølgelig det er fint at vi nå vedtar en stortingsmelding for en tryggere digital hverdag for barn og unge, men samtidig er det ikke nok å håpe på at barna lærer seg å håndtere dette. Vi som politikere må få på plass verktøy som faktisk virker.

KrF har stått på for å plassere barns digitale liv på den politiske agendaen lenge før det ble bred enighet om at dette er nødvendig. Da ingen snakket om det, tok KrF kampen for nettfilter i skolen for å beskytte barna mot skadelig innhold. Vi var pådriver for merking av retusjert reklame i møte med det økende kroppspresset barn og unge møter i sosiale medier, og vi tok også initiativet til Rett på nett, som er Norges første strategi for trygg digital oppvekst. Ikke minst har vi bidratt til å styrke kampen mot nettovergrep. Det er et felt der innsatsen vår aldri kan bli god nok.

Likevel: Vi kan gjøre noe, og noe av det aller viktigste vi kan gjøre, er å få på plass en verifiserbar aldersgrense på sosiale medier. KrF har lenge vært tydelig på at aldersgrenser ingen kan kontrollere, i praksis ikke er aldersgrenser. Vi er sterkt bekymret for at regjeringen fortsatt ikke har levert et reelt alternativ til en verifiserbar aldersgrense. Her brukes det uakseptabelt lang tid i en sak som angår barns helse, utvikling og trygghet. Det holder ikke å stadfeste et mål om trygg digital oppvekst uten å følge opp med konkrete og forpliktende krav til plattformene.

KrF er også bekymret for de brede konsekvensene av en oppvekst hvor skjermbruk opptar en stadig større del av hverdagen. Barn og unge går glipp av søvn, fysisk aktivitet, lek, lesing og sosialt samvær, samtidig som forskning viser en negativ utvikling i leseferdigheter og økte konsentrasjonsvansker, og stadig flere rapporterer om rekruttering til kriminalitet via digitale plattformer.

Når barn i dag får smarttelefon i svært ung alder, åpner det i praksis døren til både sosiale medier, nettmobbing, avhengighetsskapende teknologi og også uegnet innhold. Derfor mener KrF det bør innføres en nedre aldersgrense på 13 år for å få en egen smarttelefon. Det er et viktig og forebyggende tiltak for å redusere presset på barn og ikke minst støtte foreldre i deres rolle.

KrF deler også Likestillings- og diskrimineringsombudets kritikk av regjeringens holdning til de store teknologiselskapene, at regjeringen må innta en langt tydeligere posisjon og etablere klare rammer som faktisk beskytter barn og unge i det digitale landskapet. Det bør innføres tydelige, lovfestede bestemmelser for rask nedtaking av skadelig innhold barn eksponeres for, og kravene må ledsages av tidsfrister og sanksjoner ved manglende etterlevelse.

KrF er også sterkt bekymret for konsekvensene av pornografi, særlig blant de unge. Store deler av pornografien som er tilgjengelig på nettet, viser grov og voldelig sex. Når barn helt ned i barneskolealder eksponeres for slikt innhold, stjeler det ikke bare deres barndom, men det bidrar også til å forme holdninger og forventninger til hva seksualitet er. Ja, det påvirker unge gutters syn på kvinner og kan bidra til å fremme seksualisert vold og trakassering.

Det finnes ikke ett tiltak alene som kan sikre barns digitale trygghet, men summen av tiltak kan utgjøre en forskjell. Barns digitale hverdag er ikke et privat ansvar, det er et samfunnsansvar og i aller høyeste grad er det regjeringens ansvar. Det fortjener politisk handlekraft, ikke politisk venting.

Statsråd Lene Vågslid [14:19:18]: Ei av mine prioriterte saker i regjering er å tryggje barns digitale oppvekst. Me kan rett og slett ikkje akseptere at det er algoritmar og tekgigantar som oppdreg ungane våre. Dei siste 10–15 åra meiner eg bestemt at me hatt ein testgenerasjon av unge som heilt uregulert har hatt tilgang til sosiale medium i svært ung alder. Eller la meg snu på det: Det er sterke kommersielle krefter som har hatt fri tilgang til våre barn, og som foreldre har me visst for lite. Heldigvis er dette i ferd med å snu. Vi veit stadig meir, me får ny kunnskap, og det forpliktar.

Medietilsynet kom nettopp med ein rapport, Fanget i feeden, som bringer inn ny kunnskap om norske barn. Frå før veit me at norske barn ligg i verdstoppen både i bruk av smarttelefon og sosiale medium. For fyrste gong viser no Barn og medier-undersøkinga at trenden har snudd. No brukar norske barn mindre tid på mobil enn dei gjorde i 2024, og me ser òg at det er ein nedgang i bruk av sosiale medium. Denne rapporten viser bl.a. til at dette heng saman med tiltak som regjeringa har sett i gang, eller er i gang med å innføre.

Det digitale universet gjev mange moglegheiter, men det er klart at det òg gjev store utfordringar som me må ta på alvor. Difor må me beskytte barn mot skadeleg innhald, kommersiell utnytting, overvaking og misbruk av personopplysningar. Denne meldinga får tydeleg fram at me deler dette ansvaret: Det blir delt av foreldre og alle som jobbar med barn, og ikkje minst av dei som utviklar og tilbyr desse tenestene. Me veit òg at me må beskytte dei aller mest sårbare barna, då bruk av sosiale medium òg er eit ynda verktøy blant kyniske kriminelle i rekruttering til kriminalitet.

Innstillinga viser at det er brei einigheit om hovudlinjene i politikken om å tryggje barn på nett, med eit godt unntak av Framstegspartiet, men komiteens vurderingar i breitt vil òg kome til nytte i det vidare arbeidet på dette feltet.

Eg har no vore barne- og familieminister i litt over eit år. Omtrent samtidig starta foreldreinitiativet Smarttelefonfri barndom opp, og på det året har engasjementet blant foreldre vakse og vakse. Eg er så imponert over alle foreldre som har sett denne debatten på dagsordenen i sine foreldregrupper – om det handlar om sosiale medium, om smarttelefon, eller berre generelt, at me som er foreldre, må følgje med i den digitale oppveksten til ungane.

Eg er heilt overtydd om at ungane våre treng betre regulering og meir politikk for å sikre deira digitale oppvekst, men dei treng òg vakne og engasjerte foreldre, og det har me, som nemnt, sett tusenvis av eksempel på det siste året. Nyleg la me fram regjeringas plan for Noreg. Der er tryggleik for barn og unge ein av fem hovudområde, og trygg digital oppvekst er ein sentral del av det.

Me har lenge beskytta ungane våre ganske godt i den fysiske verda, kanskje til og med litt for mykje nokre gonger, men ungane er underbeskytta i det digitale. Difor er denne stortingsmeldinga så viktig. Og den er den første i sitt slag der ein viser til arbeidet med lovforslag om aldersgrense i sosiale medium, innlemming av viktig EU-regelverk, som Digital Services Act, opprette nasjonale skjermråd, innføre anbefalingar om mobilbruk i skulen, oppdatere filter på skulens einingar. Det skal greiast ut eit teknologifag i skulen, og me har kome med strengare sanksjonar for brot på god marknadsføringsskikk overfor barn, me skal oppdatere «skadelighetsbegrepet» – og eg kunne ha nemnt mange fleire.

Dei siste fire månadene har eg besøkt alle mine fire nordiske kollegaer. Eg har òg hatt eit lite nattmøte med Australias minister for kommunikasjon og urban infrastruktur, by og kunst. Me i Noreg, og saman i Stortinget, kan bli einige om mange gode tiltak for å tryggje barns digitale oppvekst, men me er nøydde til å samarbeide utover eigne landegrenser, i Norden og Europa.

Me kan regulere meir, me kan beskytte ungane betre på nett. Medietilsynets rapport viser for fyrste gong ei positiv endring i bruken av mobil blant barn og unge. Det fortel at noko no er i ferd med å skje. Eg meiner me må ta tilbake tida, me må gjera meir for å beskytte barnehjernen, men òg leiken og nærværet, og eg ser fram til denne viktige debatten om denne viktige meldinga.

Julia Eikeland (A) [14:36:43]: Ungdomskriminalitet, narkosalg, mobbing og seksuell vold – det er bare en brøkdel av hva unge blir utsatt for på sosiale medier i dag. Vi kan ikke late som om 12-åringer er rustet for en digital verden som selv voksne sliter med å håndtere. Nå må vi våkne opp.

Derfor vil Arbeiderpartiet og alle andre partier – utenom FrP – på Stortinget innføre en 15-års aldersgrense på sosiale medier. Det handler om å sette grenser og skape trygghet. Det handler om å sikre barnas sikkerhet framfor kommersielle interesser. En aldersgrense skal ikke kneble ungdom eller frata dem muligheten til å delta i et fellesskap, men den skal sørge for trygge rammer og sørge for at man beskytter barn mot skadelig innhold og utnyttelse og bidrar til en bedre psykisk helse.

Vi har allerede aldersgrenser på mye i samfunnet fordi vi vet at barn ikke er klare for alt. Den digitale verden er ikke mindre alvorlig – den kan være minst like brutal. Jeg blir bekymret når jeg ser at FrP ser ut til å være mer opptatt av å beskytte store teknologiselskaper enn av tryggheten til barna våre. FrP har uttalt at de mener Arbeiderpartiets forslag om 15-års aldersgrense i sosiale medier er naivt.

Naivt er det å ignorere at barn helt ned i 10–12-årsalderen blir utsatt for narkorekruttering, mobbing, seksuelt press og utnyttelse på plattformer som er designet for å holde dem der, ikke beskytte dem. Naivt er det å overse at organiserte kriminelle aktivt rekrutterer mindreårige via Snapchat og TikTok, og at barn lokkes, presses og manipuleres til å gjøre ting de knapt skjønner konsekvensene av. Naivt er det å stole på at kommersielle teknologiselskaper med milliardoverskudd skal ivareta norske barns trygghet uten at vi stiller noen krav.

Barna våre har ikke råd til FrPs politikk. Barns trygghet skal alltid komme først, og nå er det på høy tid å innføre en 15-års aldersgrense på sosiale medier. Barns trygghet skal alltid komme før kommersielle interesser.

Silje Hjemdal (FrP) [14:39:41]: Man skal jo være forsiktig med å bruke ordet «løgn» fra talerstolen, så jeg sier at Arbeiderpartiets representanter i beste fall er uetterrettelige når de kommer med påstander om hva som er Fremskrittspartiets politikk. Da vil jeg minne representantene om at det går an å lese Fremskrittspartiets partiprogram, uttalelser og ikke minst merknader i saken og i tidligere saker som har gått på akkurat dette med aldersgrense i sosiale medier. Da får man en mer opplyst og saklig debatt, som ikke minst barna tjener på.

Trygghet krever handling, ikke bare ord. Nettopp derfor er det å sende signaler om en falsk trygghet noe Fremskrittspartiet advarer imot. Vi mener at regjeringens stortingsmelding om en trygg digital oppvekst peker på mange reelle utfordringer, men for Fremskrittspartiet er det én ting som er viktigere enn alt annet, og det er å verne barn mot kriminalitet på nettet. Mens regjeringen diskuterer kjernetid og aldersgrenser, krever vi at det først og fremst sikres at barna våre ikke blir ofre for en sånn type kriminalitet. Trygghet handler om å ta kampen mot sånne trusler på alvor, og det handler først og fremst om å gi politiet de rette verktøyene, ressursene og sørge for at overgripere ikke får mulighet til å skade barn på den måten som det gjøres.

Som jeg også understreket i mitt spørsmål til statsråden, ser vi med en stadig økende bekymring at flere barn rekrutteres til kriminalitet via digitale plattformer i dag. Da er ikke løsningen på dette å innføre en aldersgrense på sosiale medier. Når man hører innlegget til siste taler, en representant fra Arbeiderpartiet, skulle en tro at det ikke fantes noen aldersgrense for sosiale medier. Jo, det gjør det. Forslaget til Arbeiderpartiet – og til og med Høyre, overraskende nok – er å øke aldersgrensen til 15 år, uten at man egentlig har noen som helst god argumentasjon eller forskning på hvorfor akkurat 15 år er riktig. Hvorfor ikke 16, 17, 14 eller 14,5?

Videre har jeg lyst til å understreke det som Barnas Havarikommisjon påpeker fra 2025. Det er noe Fremskrittspartiet kommer til å følge opp. Og når det gjelder de usaklige angrepene fra representanten Hashim, vil jeg komme tilbake til opprydning av de påstandene i et nytt innlegg.

Benjamin Jakobsen (A) [14:43:00]: Jeg vil starte innlegget mitt med å berømme innlegget til representanten Haagen Poppe tidligere i debatten. Jeg har stor forståelse for at det utfordrer representantens verdisyn, men jeg synes han skal berømmes for at han tar ansvar og ser behovet for at vi nå tar grep, og han fortjener all honnør for det.

Denne meldingen er ikke bare viktig for å trygge barn og unge på nett; den kommer også med en erkjennelse, en erkjennelse om at vi som samfunn ikke har vært bevisste nok på den utviklingen som har foregått. Altfor lenge har barna våre vært offer for algoritmer utformet av tekgiganter, som på ingen som helst måte har barnets beste som sitt hovedfokus. Det er på høy tid at vi får en slik melding, men det er trist at FrP tilsynelatende ikke har forstått alvoret. I stedet for å beskytte barn og unge løper de tekgigantenes ærend, og det holder ikke med hva man mener i merknader eller i partiprogram, når man i salen stemmer det ned.

Det er nokså paradoksalt at FrP, som så ofte snakker om ungdomskriminalitet, ikke vil støtte konkrete tiltak som kan bidra til å strupe rekrutteringen til kriminelle nettverk. Når vi vet at stadig flere under 15 år begår gjentakende kriminalitet, og når vi vet at mange rekrutteres gjennom sosiale medier, da haster det med å ta grep. Vi trenger en 15-års aldersgrense. Det holder ikke med FrP sine ideologiske kjepphester og frykt for en stor stat. Vi må ta ansvar. Barna ber om det, vi foreldre ber om det, skolen ber om det. Ja, de eneste som ikke ber om det, er FrP og tekgigantene.

Jeg ser fram til å stemme for en trygg digital oppvekst, for det er det barna våre fortjener.

Hashim Abdi (A) [14:45:23]: La meg starte med påstanden fra representanten Silje Hjemdal om at man misforstår FrPs politikk. FrP har ikke politikk. Til denne meldingen er det ikke foreslått et eneste tiltak fra FrP, og de stemmer imot nærmest absolutt alt.

Det ble sagt i innlegget til den andre representanten fra FrP at man ikke skal regulere en normal barndom. Det illustrerer egentlig den største forskjellen mellom FrP og Arbeiderpartiet. Hvis man mener at en normal barndom er at en 14 år gammel jente ikke får annet enn kroppspress i feeden sin, hvis man mener at en normal barndom er at en 11 år gammel gutt konstant opplever å bli fortalt på de plattformene gutten er på, at han ikke er mann nok, eller hvis man opplever det som er normal barndom at en 14 år gammel gutt blir rekruttert til kriminalitet gjennom Snapchat, har man grunnleggende misforstått hva dette handler om.

La meg si dette: FrP snakker gjennomgående med «caps lock» på i debatten om ungdomskriminalitet, de kjører gjennom den debatten ruset på egen retorikk, men her er man tyst. Her stemmer man imot alt av forslag som skal beskytte barn og unge på nett.

La meg gå tilbake til i innlegget mitt helt i starten. Det er veldig enkelt å stå her og si at man er for en trygg digital oppvekst for alle barn, samtidig som man stemmer imot alt. Det som ikke er like enkelt, er å se faren, moren eller omsorgspersonen i øynene samtidig som de ser barnet sitt hver eneste dag forvitre foran en skjerm, ser barnet sitt oppleve at selvfølelsen blir mindre, og at tryggheten blir mindre for hver eneste gang de oppholder seg på disse plattformene.

For all del: Jeg kan gå med på at 15 års aldersgrense ikke løser alle problemer. Men FrP må da foreslå noe, de må fremme noe politikk som løser de utfordringene folk har i livet sitt, dersom man opplever dette som et politisk problem. Jeg registrerer at FrP ikke foreslår noen verdens ting her.

Liv Gustavsen (FrP) [14:47:46]: Representanten fra SV sier at Norge må gå foran, men land som Australia og Italia, som jeg har nevnt tidligere, har allerede innført strengere aldersgrense for sosiale medier, så jeg ber representanten følge med litt – da vet hun at vi ikke går foran. Erfaringene der viser, som sagt, at mange kontoer stenges, men også at barn raskt finner andre måter å omgå regelverket på. Spørsmålet er derfor ikke om vi skal være først; spørsmålet er hva som faktisk virker.

La meg også rydde opp i noe: Det er feil når statsråden og representanten Hashim Abdi antyder at Fremskrittspartiet ikke ønsker grenser, at vi har fri flyt. De har tydeligvis ikke lest merknadene. De har tydeligvis ikke lest partiprogrammet vårt. De vet kanskje heller ikke dette, men det finnes i dag allerede en aldersgrense på 13 år. Vi mener at barn skal beskyttes, vi mener at skadelig innhold skal stenges ute, og vi mener at plattformene skal ta ansvar. Uenigheten handler ikke om vi skal ha grenser. Den handler om hvorvidt stadig strengere og mer generelle forbud faktisk gir bedre beskyttelse, eller om vi heller bør satse mer målrettet der problemene er størst.

Vi må holde oss til det som hjelper. Det å gjøre noe til ulovlig er ikke det samme som å løse problemet. Overgrep og seksuelt innhold er allerede forbudt. Det vi må gjøre da, er å ta mobbing, manipulering og digitale overgrep på langt mer alvor og sørge for at det får reelle konsekvenser.

Samtidig må vi huske på at internett ikke bare er en risikoarena. Mange av oss ble sterkt berørt av historien til Mats Steen. For ham, og for mange andre sårbare barn, var den digitale verdenen en livsarena. Der fant han fellesskap, der fant han mening. Disse barna betyr tydeligvis ikke noe for Arbeiderpartiet og SV, og representanten Hashim Abdi kalte ham akkurat nå for et forvitret barn foran en skjerm. Skal vi da svare med bredere forbud som er vanskeligere å håndheve, eller skal vi styrke målrettede tiltak mot det som faktisk skader barn?

Vi må passe oss for å lage regler som i praksis gjør vanlige barn til regelbrytere fordi de finner omveier. Vår oppgave er å beskytte barn, ikke å kriminalisere normal ungdomsatferd. Fremskrittspartiet er opptatt av å innføre tiltak som faktisk fungerer i praksis, ikke bare symbolpolitikk som ser bra ut på papiret, og å gi reell beskyttelse. For oss handler dette om effekt. Vi skal vedta tiltak som beskytter barn i virkeligheten, ikke regler som først og fremst sender et politisk signal.

Silje Hjemdal (FrP) [14:51:14]: Jeg gikk tom for tid i sted, så vi får prøve å oppklare noen av de påstandene som har kommet fra talerstolen i dag. La det ikke være noen tvil: Om det er ett parti som er opptatt av barns personvern, er det nettopp Fremskrittspartiet. Den store forskjellen mellom oss og de andre partiene er at vi også er det partiet som er for ytringsfrihet. I en tid der ytringsfriheten er under press i stadig flere land, også demokratier, er Fremskrittspartiet en sterk forsvarer av den. Barn har også rett til ytringsfrihet. Derfor er dette et særdeles viktig moment for Fremskrittspartiet, også når vi skal komme tilbake til den store diskusjonen om aldersgrenser på sosiale medier.

Fremskrittspartiet er også et parti som er imot sensur. Når jeg følger debatten her i salen i dag, må jeg si at jeg blir skremt. Det er nevnt ganske mange eksempler på barn som er på alle mulige andre plattformer enn bare sosiale medier. Hva er begynnelsen på dette? Hvis man har fulgt debatten, skulle man tro at det første steget til Arbeiderpartiet og til og med Høyre er å innføre en 15 års aldersgrense på sosiale medier. Hva er det neste? En 15 års aldersgrense for kommentarfelt på nettaviser, for tilgang til spill, for ulike andre digitale plattformer? Det synes jeg er sterkt bekymringsverdig. Jeg var uroet før denne debatten startet, og nå er jeg faktisk enda mer redd. Det er slik sånne diskusjoner starter, det er sånn man får et sensursamfunn. Det begynner med gode intensjoner brolagt med all verdens gode forslag som viser seg å ikke nytte, og da skal man utvide det til alle mulige andre steder hvor barn og unge ferdes.

Det er litt flåsete, men likevel klarer jeg ikke å unnlate å si det. Det som kanskje hadde vært viktigst, var å diskutere en øvre aldersgrense for sosiale medier. Da er det også sagt. Barn og unge nå har en mye sterkere digital tilknytning til sin hverdag enn det mange av oss som sitter i denne salen, hadde. Det synes jeg vi også skal anerkjenne og respektere.

Når man hører debatten i denne salen, skulle man tro at alt handlet om kriminalitet og grove ting som barn blir utsatt for. Digitale hjelpemidler er også fantastisk ressurser – for oss som sitter i denne salen, men selvfølgelig også for barn og unge. Da handler det om å gjøre dem rustet til å bruke verktøyene i framtiden, ikke om å gi falske tryggheter.

Statsråd Lene Vågslid [15:27:16]: Det er fint med debatt om barns digitale oppvekst. Eg er eigentleg veldig glad for at Framstegspartiets representantar i komiteen også er veldig aktive i debatten, for det siste året har eg sakna Framstegspartiet i ein del av debattane me har hatt om trygg digital oppvekst. Så ser eg fram til at me eventuelt kjem til Stortinget med eit forslag til SoMe-lov før Framstegspartiet landar.

Eg høyrer at ein er imot aldersgrense, samtidig som representanten Hjemdal ikkje vil bli misforstått. Viss det er noko me har misforstått, må ein gjerne klargjere det. Representanten Hjemdal seier òg at me har ei aldersgrense i dag. Ja, tekgigantane har sjølv sett aldersgrenser i plattformene sine, men me har ikkje ei lovfesta aldersgrense i Noreg i dag, og det ynskjer Arbeidarpartiet å ha på plass.

Eg vil òg seie at det er mykje positivt med det digitale livet, som me alle er ein del av. Det å sjå på f.eks. å utgreie eit tekfag, som Utdanningsdirektoratet gjer no, meiner eg er viktig. Som representanten Toppe var inne på, handlar det òg om å sikre at ungane får god digital kompetanse.

Eg er òg for gaming. Eg har hatt gode møte og god dialog med både Hyperion og Actis fleire gonger for at me skal klare å sikre god gaming for barn og unge. At kulturministeren no har sett i gang ei utgreiing for å sjå på forbod mot lootboksar, er bra, for gjennom å få vekk dei skadelege delane av gaming eller ved betre beskytting i sosiale medium kan me behalde det som er bra.

Barnebarometeret, som Barneombodet har utført, viser at ungar sjølv ynskjer å bruke mindre tid på både skjerm og sosiale medium. Og i debatten har fleire vore innom at både foreldre og politikarar òg må bli betre rollemodellar.

Eg ser fram til å få opp denne stortingsmeldinga, og eg er godt i gang. Eg er glad for at dei fleste partia ser ut til å meine at innføring av viktig EU-regelverk som DSA er viktig å få på plass, slik at me klarer å beskytte ungane betre i ei fulldigital tid.

Det var ikkje nødvendigvis veldig populært den gongen det kom forslag om røykjelov i Noreg. Det var ikkje nødvendigvis veldig populært då det kom påbod om bilbelte. Eg trur at det å få til betre regulering av den digitale oppveksten til barn no, blir heilt avgjerande for kva slags oppvekst dei kjem til å få. Takk for debatten.

Silje Hjemdal (FrP) [15:30:08]: Igjen noen oppklaringer: Fremskrittspartiet er ikke for en 15-årsgrense på sosiale medier. Vi mener det gir en falsk trygghet.

Videre er det også viktig for oss å understreke at vi er imot et generelt forbud mot f.eks. lootbokser, selv om vi fra denne talerstolen skal være helt ærlige på at vi var åpne for å diskutere det når det gjelder barn. Men i ytterste konsekvens å forby voksne folk å spille FIFA på egen fritid, er Fremskrittspartiet imot, og det er det en sånn forbudspolitikk fører med seg.

Når det gjelder konkrete tiltak, kan man bare se gjennom x antall representantforslag gjennom de siste årene på bl.a. ungdomskrim og styrking av politiet. Det forebyggende arbeidet i politiet er nesten ikke eksisterende lenger – etter de ikke-prioriterte oppgavene fra denne regjeringen.

Hashim Abdi (A) [15:31:27]: Jeg registrerer at FrP er imot 15-års aldersgrense på sosiale medier, men FrP var også imot endringene vi gjorde i markedsføringsloven da vi skulle beskytte barn og unge mot dårlig markedsføringsskikk. Det var FrP imot.

Så registrerer jeg at representanten tidligere, i det forrige innlegget, snakket om ytringsfrihet. Hvis man er så opptatt av ytringsfriheten, kan man vel øke rammene for institusjonene der meningsdannelse skjer, enten det er i Presse-Norge eller i kulturen for øvrig. Det er FrP imot. Gjennomgående står man her, setter seg på sin høye hest og snakker om at man skal beskytte barn og unge. Jeg registrerer at man ikke gjør det. Man taler med to tunger.