I Norge har om lag 22 prosent av befolkningen migrene. Rundt 100 000 mennesker har diagnosen kronisk migrene. Dette er mennesker som opplever en hverdag med sterke smerter og andre livshemmende symptomer. En betydelig andel av disse er sykemeldte, på arbeidsavklaringspenger (AAP) eller delvis eller helt uføre. Mange er underdiagnostiserte eller har fått feil eller ingen behandling for sine migrenelidelser. De økonomiske konsekvensene av at mennesker faller utenfor på grunn av migrene er betydelige, for ikke å snakke om lidelsene det innebærer.

Endelig har det kommet medisiner som hjelper mange kroniske migrenepasienter, CGRP-hemmere. For mange betyr det at de får tilbake mye av sin livskvalitet uten smerter. Mange opplever betydelig bedring i sitt hodepinemønster, og mange har kunnet starte opp igjen med jobb og delta i større grad med familie, praktiske gjøremål, trening og sosialt liv. Dette innebærer en betydelig bedring av livskvalitet.

Fra 1. april 2022 ble det en endring i reglene for å kunne få, og beholde, refusjon for CGRP-hemmere. I forslaget lå det i praksis at alle etter 1,5 år og etter tre år blir tvunget til å ta en tre måneders pause for å vise tilbakefall av de hyppige migreneanfallene, og bevise at man fortsatt fyller kriteriene for kronisitet. Etter mange klager fra pasienter, arbeidsgivere og pasientforbundet Hodepine Norge, har man i siste liten åpnet for at behandlingspausen kan avbrytes under visse forutsetninger for de aller sykeste. For disse pasientene, som endelig har funnet en god behandling for sin sykdom, oppleves dette som rigid og svært dramatisk og traumatiserende. I mange tilfeller er det stor risiko for at nye anfall vil sensitivere nervesystemet ytterligere og kunne gi mer alvorlig migrene, noe som vil innebære en økt sykdomsbyrde for både pasienten og helsevesenet.

Mange opplever at staten her er redd for å overbehandle en gruppe pasienter som kanskje har blitt svært syke fordi de har blitt underbehandlet hele livet. Pasientene tvinges ut fra gode dager, ut av jobb og et sosialt liv – og tilbake i et mørkt soverom med sterke smerter, dette fordi staten må teste ut at medisinen virker. Det bør være opp til den enkelte legespesialist som behandler pasienten, å avgjøre når det er på sin plass å forsøke en behandlingspause. En automatisk ordning, i motsetning til å basere seg på en faglig vurdering av den enkelte pasient, er en nedvurdering av legers medisinskfaglige vurdering.