Spørsmål
Christian Tybring-Gjedde (FrP): I årene 1932–1933 begikk Sovjetunionen et folkemord i Ukraina. Folkemordet er kalt holodomor og betyr drap ved sult. Under ledelse av generalsekretæren i det sovjetiske kommunistpartiet ble det igangsatt tvangskollektivisering av landbruket i Ukraina. All eiendom ble konfiskert, og landeierne ble tvunget til å arbeide på kollektivbruk. Avlingene som ble produsert, var underlagt kvoter som skulle leveres til det sovjetiske regimet i Moskva. Størrelsen på kvotene økte stadig. Til slutt ble alle avlinger beslaglagt, og den systematiske utsultingen var et faktum.
Den katastrofale hungersnøden var Stalins brutale forsøk på å knuse ukrainsk identitet og nasjonalfølelse. Den var menneskeskapt og ikke ulikt det vi opplever i dag. Ukrainere har helt siden selvstendigheten i 1991 bedt verdenssamfunnet om å definere holodomor som et folkemord. For Ukraina er utsultingen et nasjonalt traume, og selv nå, 90 år senere, forfølges ukrainere av historiens brutalitet.
En internasjonal anerkjennelse av holodomor som et folkemord oppleves som en oppreisning for det ukrainske folk. Nettopp derfor er det så viktig å få vedtatt det nå – når Russland igjen forsøker å utslette ukrainsk selvstendighet. Per i dag er det 24 land som har anerkjent holodomor som et folkemord. Europaparlamentet har gjort det samme, og oppfordrer alle EU-land til å følge etter. Parlamentets komité, som har behandlet spørsmålet, skriver at man fordømmer de kriminelle handlingene fra det totalitære Sovjet-regimet som førte til folkemord på millioner av ukrainere.
Fremskrittspartiet har fremmet et representantforslag om dette spørsmålet, og i utenriksministerens svar til komiteen forsøker ministeren å problematisere anerkjennelsen av folkemordet og vikler seg inn i formaliteter. Utenriksministeren konkluderer med at regjeringen ikke støtter forslaget. Står regjeringen fast ved at den ikke vil anerkjenne holodomor som et folkemord?