Søk
Søk i saker og publikasjoner fra Stortinget og regjeringen og redaksjonelle artikler tilbake til 1996. For historiske saker, se eget søk.
Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.
Referatet er under arbeid. Innleggene blir publisert fortløpende så snart de foreligger.
Innstilling fra justiskomiteen om Endringer i politiloven (generell bevæpning av politiet) (Innst. 348 L (2025–2026), jf. Prop. 81 L (2025–2026))
Presidenten []: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.
Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil ti replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får også en taletid på inntil 3 minutter.
Jon Engen-Helgheim (FrP) [] (ordfører for saken): Jeg vil takke komiteen for samarbeidet i denne saken. Regjeringen har lagt fram en lovendring som åpner for å innføre generell bevæpning i politiet. Jeg regner med at partiene selv vil snakke for sine standpunkter, og heretter vil jeg snakke for FrPs.
Jeg vil først si at jeg skulle ønske vi ikke hadde kommet dit at vi var nødt til å innføre generell bevæpning. Det har vært en styrke for norsk politi at det lenge var mulig å ha en politistyrke som ikke var bevæpnet. Det skjer noe i samfunnet når man må gå til det skrittet å innføre generell bevæpning, men tiden for det har egentlig vært overmoden veldig lenge. Det er sånne ting som en altfor høy innvandring over tid som har bidratt sterkest til den trusselsituasjonen som politiet møter i hverdagen nå, i tillegg til den økte kompleksiteten og brutaliteten i kriminalitetsbildet. I sammenheng med det vi nå står i – en økt generell trusselsituasjon – er det helt nødvendig å innføre generell bevæpning nå.
FrP har i veldig lang tid sett denne utviklingen, advart mot den og prøvd å komme med forslag på et bredt felt for å hindre den. Dessverre har det ikke vært mulig å nå fram, og vi står i dag med et flertall for å innføre dette. Vi er isolert sett glade for det. Det har ikke vært en god situasjon politiet har stått i, med hele tiden løpende beslutninger fra Politidirektoratet, som stadig oftere har måttet ty til generell bevæpning. Det har ført til en usikkerhet ute hos mannskapene og en situasjon som har vært vanskelig og uhåndterlig. Derfor er dette på overtid nå.
Det er grunn til å stille spørsmål ved hvor regjeringen har vært de siste årene, når vi har sett en utvikling som har vært ganske dramatisk, uten at regjeringen på eget initiativ egentlig har kommet med noe sånt før man har blitt truet eller presset til det gjennom det som gikk mot et flertall i Stortinget.
Vi kommer selvfølgelig til å støtte opp under dette vedtaket. Det burde ha kommet på et langt tidligere tidspunkt, men vi er glade for at vi er der i dag, og at politifolk i tjeneste nå kan ha en trygghet og forutsigbarhet for sin sikkerhet og også bidra til en økt sikkerhet i samfunnet.
(Innlegg er under arbeid)
Bent-Joacim Bentzen (Sp) []: Jeg vil vise til foregående taler. Fra Senterpartiets perspektiv handler denne debatten om tryggheten i Norge. Det handler om tryggheten til befolkningen i hele landet i møte med en ny trusselsituasjon, med tanke på både kriminalitet og en sikkerhetspolitisk situasjon som har eskalert i årene som har vært. Politiet nyter høy tillit i landet vårt. Slik har det vært, og fortsatt gjør de det. Jeg skulle i likhet med andre helst sett et politi uten generell bevæpning, men vi må ta inn over oss de samfunnsendringene som har skjedd og skjer rundt oss.
For Senterpartiet har det vært viktig å lytte til dem som står med skoene på. Politiet har selv sagt at de trenger generell bevæpning. Politiets Fellesforbund har vært tydelig, Politidirektoratet har vært tydelig, og PST har vært tydelig. Vi skal lytte til dem som står med skoene på der ute, og som ivaretar tryggheten for befolkningen i landet vårt.
Det er kanskje forskjellige behov på forskjellige plasser i landet. Det har vært en debatt om man skal ha generell bevæpning enkelte steder, men ikke andre. Fra Senterpartiets perspektiv mener jeg vi ikke skal skape et a- og b-politi. Av disse grunnene er en generell bevæpning av politiet i Norge både riktig og viktig.
Avslutningsvis vil jeg påpeke at vi stemmer mot forslaget fra MDG, av de nevnte grunnene. Jeg viser til at det allerede er iverksatt et evalueringsarbeid, og vi imøteser dette arbeidet.
Julie E. Stuestøl (MDG) []: Spørsmålet om generell bevæpning av politiet er et av de mest prinsipielle vi behandler i denne sal. Det handler ikke bare om hva politiet har på hoften. Det handler om hvilket samfunn vi ønsker å være. Et høyt utdannet politi med høy tillit og sivilt preg er noe av det vi skal være stolte av i Norge, og noe vi bør ta vare på.
Tilliten mellom politi og befolkning bygges gjennom nærhet, dialog og minst mulig bruk av makt. I en tid med økt uro, der demokratier er under press, bør vi være svært varsomme med å gjøre grep som kan svekke denne tilliten gjennom å endre politiets framtoning.
Miljøpartiet De Grønne ønsker ikke en generell bevæpning av norsk politi, for det er å ta et steg vekk fra de verdiene vi ønsker å bevare. En rekke tunge fagmiljøer og interessegrupper har advart mot at politiet i hele landet skal være bevæpnet i alle situasjoner, og vi deler deres bekymring. Vi ser at politi som går inn i situasjoner der andre løper vekk, må beskyttes for å kunne beskytte seg, og at trening på tilgang til våpen er en del av den jobben politiet skal gjøre på vegne av oss som samfunn, men dette behøver ikke bety at et bevæpnet politi skal bli en normaltilstand. Det er sterkt problematisk å ha våpen i situasjoner der bevæpning ikke er nødvendig og kan virke skremmende eller støtende. Særlig er vi redd for konsekvensene i møte med barn og mennesker i sårbare situasjoner, eller mennesker med lavere tillit til politi og myndigheter.
Derfor står vi i MDG fast ved vårt primære standpunkt. Vi støtter ikke generell bevæpning av politiet, og vi stemmer mot lovforslaget.
Når det er sagt, registrerer vi at det er et flertall i denne sal som ønsker et mer bevæpnet politi. Når Stortinget likevel går inn for dette, mener vi i det minste det burde vært en prinsipiell diskusjon om varigheten på denne endringen, for det er flere som har skiftet standpunkt til generell bevæpning de siste par årene, blant ansatte i politiet og i en rekke partier. Mange av disse begrunner det med en utvikling i kriminalitets- og trusselbildet. Bevæpningen er altså ikke et mål i seg selv, men en konsekvens av at noe der ute har endret seg. Nettopp derfor mener jeg det er et paradoks at regjeringen og flertallet på Stortinget ser ut til å ville gjøre bevæpningen permanent.
Jeg lurer på om dette er et uttrykk for en resignasjon der kriminalitetsutviklingen anses uunngåelig og varig. Tvert imot bør det være en politisk ambisjon å snu denne utviklingen – redusere kriminalitet, bekjempe nettverkene og styrke tryggheten på måter som igjen kan redusere politiets behov for våpen. Derfor foreslår MDG, som et mindretall i justiskomiteen, at en eventuell lovfesting gjøres tidsbegrenset. Vi har gode eksempler i Stortinget fra tidligere på såkalte solnedgangsbestemmelser og mener det også bør gjelde her.
Jeg tar med det opp MDGs forslag i saken og håper at et flertall på Stortinget kan være med på å styrke den demokratiske kontrollen over et spørsmål av så stor samfunnsøkonomisk betydning.
Presidenten []: Da har representanten Julie E. Stuestøl tatt opp det forslaget hun refererte til.
Hans Edvard Askjer (KrF) []: Noen sier at dette er langt på overtid. Jeg vil si at det kom da det dessverre var riktig å gjøre det. Man kan peke på enkeltfaktorer. Det er et samlet bilde. Det har å gjøre med rus, psykiatri og grovere og mer vold. Det har med sammensetningen av befolkningen å gjøre. Ja, det er mange forhold ute og går. Jeg har hatt god dialog med politiet underveis i denne prosessen. Sammen med politiet har jeg kommet til at vi dessverre er der at det er nødvendig at politiet, for å ta vare på vår sikkerhet og egen sikkerhet, må ha denne muligheten.
Politiets fremste oppgave er å skape trygghet for befolkningen – og for seg selv og sine kolleger i tjeneste. Vi står i en tid hvor trusselbildet er mer komplekst og uforutsigbart enn tidligere. Politiet forventes å håndtere alvorlige og akutte situasjoner raskt, ofte før spesialressurser er på plass. Da må de også ha verktøyene som er nødvendig for å løse oppdraget.
For Kristelig Folkeparti er det avgjørende at politiet har tilgang til våpen når situasjonen krever det for å kunne beskytte liv og helse, både sitt eget og andres. Samtidig er tillit helt grunnleggende. Vi har stor tillit til det norske politiet. Vi har et kompetent, godt utdannet og ansvarlig politi, som utviser nødvendig varsomhet og respekt i sin maktutøvelse. Det gjelder også i spørsmål om bruk av våpen. Erfaringene så langt gir heller ikke grunnlag for å si at tilgjengelig bevæpning fører til mer eskalering. Tvert imot tyder mye på at politiet håndterer dette på en profesjonell og nøktern måte.
For Kristelig Folkeparti handler dette om trygghet – ikke bare for befolkningen, men også for dem som hver dag går på jobb for å beskytte oss andre. Derfor mener vi det er riktig og nødvendig at politiet har våpen tilgjengelig i dagens situasjon.
Statsråd Astri Aas-Hansen []: Alle i Norge skal føle seg trygge, og politiet skal være i stand til å håndtere et kriminalitetsbilde i endring. Det har vært en negativ utvikling i trusselbildet de siste årene, og trusselnivået har over tid samlet sett vært høyere. Generell bevæpning gjør politiet bedre i stand til å respondere raskere på alvorlige og uventede hendelser, for å redde liv. Det gir bedre beredskap i møte med uforutsigbare hendelser og en tryggere arbeidshverdag for politiet.
Våren 2025 vedtok Stortinget endringer i politiloven som åpnet for at Politidirektoratet kunne beslutte generell bevæpning av politiet. Norsk politi har nå vært generelt bevæpnet siden 1. juli 2025.
Etter å ha gjennomført en høring av hvordan generell bevæpning bør reguleres, foreslår regjeringen nå enkelte justeringer i lovbestemmelsen. Fra å være en hjemmel for Politidirektoratet til å beslutte generell bevæpning, foreslås det nå at ordningen med generell bevæpning lovfestes – at det skal framgå av politiloven at politiet i alminnelighet er bevæpnet med skytevåpen i tjenesten.
Forslaget legger i tillegg opp til å videreføre Politidirektoratets myndighet til å gi nærmere bestemmelser om omfanget av bevæpningen, men slik at det foreslås presisert at direktoratet skal gi bestemmelser om tjenestetyper og oppdrag som kan utføres ubevæpnet. Slike oppdrag kan f.eks. være polititjeneste rettet mot barn og unge – som skolebesøk og forebyggende oppdrag – vakthold på sykehus, kontakt med pårørende eller der tjenestepersoner vitner i retten.
Det er viktig for meg å framheve at selv om politiet er generelt bevæpnet, skal de fortsatt kunne utføre oppdrag ubevæpnet, f.eks. i møte med barn. Jeg vil også understreke at det fortsatt er slik at skytevåpen kun skal benyttes når det er absolutt nødvendig og andre tiltak ikke er tilstrekkelig. Dette følger klart av politiloven, og lovforslaget som behandles i dag, medfører ingen endringer i reglene om politiets bruk av skytevåpen.
Politiutdanningen i Norge er omfattende og av høy kvalitet, og norsk politi nyter høy tillit i befolkningen. Erfaringene med bevæpning er gode, og jeg er trygg på at politiet også framover vil forvalte den tilliten som bevæpning innebærer, på en god måte.
Presidenten []: Det blir replikkordskifte.
Jon Engen-Helgheim (FrP) []: I mitt innlegg var jeg inne på at FrP har jobbet for dette lenge, fordi utviklingen i samfunnet lenge har tilsagt at det burde vært en generell bevæpning av politiet. Trusselsituasjonen har økt, og kriminaliteten har blitt råere. Arbeiderpartiet har vært imot hele veien, og det var vel på landsmøtet de endret standpunkt, hvis jeg ikke husker feil. Men når innså egentlig justisministeren at vi hadde nådd en terskel som gjorde at det var behov for en generell bevæpning av politiet?
Statsråd Astri Aas-Hansen []: Det er jo også sånn at FrP har endret mening her, hvis en går og ser tilbake, for det er jo en situasjon som har oppstått over noe tid, som gjør at en har gått inn for generell bevæpning av politiet. Jeg kjenner denne diskusjonen godt, vil jeg påstå, gjennom tiår, og det er sånn at det var arbeiderpartiregjeringen som i sin tid fikk på plass reglene for framskutt lagring. Det var fordi kriminalitetsbildet og risikobildet – den gangen – tilsa at det var riktig, både for tryggheten for befolkningen og for tryggheten for tjenestepersonene.
Så er det riktig at alle partier, vil jeg si, kanskje med unntak av FrP, har hatt en veldig grundig debatt knyttet til dette. Det var flere partier som gjennom 2024–2025 hadde dette oppe på sine landsmøter, og som gjorde at det ble flertall for det i Stortinget.
Jon Engen-Helgheim (FrP) []: Det er riktig, jeg tror alle partier har endret standpunkt. Utviklingen har jo gått over tid. FrP har ment at tiden for dette har vært moden lenge, og vi pushet jo på for det for mange år siden – da Arbeiderpartiet riktignok svarte med framskutt lagring av våpen, fordi man så at det var behov for å gjøre noe.
Men jeg synes det er interessant for saken og for situasjonsforståelsen om det virkelig er sånn at Arbeiderpartiet har innsett at det er et behov, eller om det er det faktum at man så at det var et flertall imot, som gjorde at Arbeiderpartiet snudde. Er dette noe justisministeren og Arbeiderpartiet nå er helt sikre på at det er et behov for, eller var dette noe man gjorde fordi man så at det var et flertall som så ut til å overkjøre Arbeiderpartiet?
Statsråd Astri Aas-Hansen []: Det representanten Helgheim kan være veldig trygg på, er at – jeg kan snakke for meg selv – jeg driver ikke med symbolpolitikk. Det er heller ikke sånn at jeg går på akkord med mine grunnleggende verdier, som jeg mener også dette handler om, bare fordi om FrP eller andre partier sammen skulle danne et flertall i saken. Vi foretar våre egne vurderinger i Arbeiderpartiet. Vi hadde en grundig diskusjon om dette på landsmøtet. Det var en vanskelig diskusjon for partiet, men vi klarte å konkludere, og grunnen til at vi landet der vi gjorde, var utviklingen i trusselbildet, trusselnivået, de seneste årene, og også at det først da var blitt en entydig anbefaling fra politiet, hvor også politimestrene, med ett unntak, anbefalte dette.
Jon Engen-Helgheim (FrP) []: Vi er i hvert fall glad for at vi er enige om saken nå.
Så er det viktig for alle i denne sal, tror jeg, å beholde tilliten til politiet, og norsk politi har høy tillit. Det som er én viktig faktor for å ivareta den tilliten, er at det ikke skjer uhell, eller at vi kommer i situasjoner der politiet bruker våpen på feil måte. Det krever, som representanten fra Høyre var inne på, mye trening, mye vedlikehold av kunnskap og oppdatering av kunnskap. Dette er jo alvorlig, det er kanskje det sterkeste maktmiddelet staten kan bruke. Hvordan vil regjeringen sørge for at politiet får de midlene som trengs for å øve nok, øke kunnskapen og fortsatt holde tilliten til politiet høy i den norske befolkningen?
Statsråd Astri Aas-Hansen []: Dette går jo inn i det større bildet – hvordan ressurssette politiet og hvordan styre politiet. Som representanten vet, styrer jeg politiet på resultater og effekter, og ikke på detaljer. Når politiet har fått den tilliten det innebærer å ha en generell bevæpning, så forplikter det, som også representanten var inne på. Jeg er trygg på at politiet forvalter dette på den aller beste måten – men ja, det må øves og trenes, og det gjør de også. Vi har en veldig god grunnutdanning i politiet, og man har jo også, som representanten kjenner til, vedlikeholdskrav knyttet til dette.
Mirell Høyer-Berntsen (SV) []: Justisministeren har gjennom hele debatten i dag argumentert for at generell bevæpning vil styrke tryggheten i samfunnet, men politiet har allerede hatt adgang til bevæpning når trusselbildet eller oppdraget har krevd det. Mitt spørsmål er da: Kan statsråden peke på hvilke konkrete situasjoner eller hendelser som ikke kunne ha vært håndtert innenfor dagens ordning, og som gjør det nødvendig å lovfeste permanent generell bevæpning av norsk politi?
Statsråd Astri Aas-Hansen []: Det var jo en del av de vurderingene som både jeg og Arbeiderpartiet hadde, slik jeg vet situasjonen var også i andre partier. Det handlet om det hjemmelsgrunnlaget som politiet allerede hadde, var tilstrekkelig i møte med det kriminalitetsbildet og det risikobildet som en så avtegne seg. Én av de tilbakemeldingene som var med på å vippe vektskålen for min del, var det som ble påpekt av det jeg mener var representanten fra KrF, og det var hvilken belastning dette utgjorde for tjenestepersonene. Det dreier seg om at de gikk på jobb om morgenen – eller om kvelden, for den saks skyld, alt etter når skiftet begynner – uten helt å vite om de den dagen skulle bære våpen eller ikke, og om hvilken betydning det hadde, også for å løse samfunnsoppdraget og for å kunne være det man kan kalle en god makker.
Mirell Høyer-Berntsen (SV) []: Jeg registrerer at statsråden viser til et mer alvorlig trusselbilde og behov for trygghet blant ansatte, men trusselbildet alene dokumenterer ikke at permanent bevæpning er den riktige løsningen. Mitt spørsmål til statsråden er derfor: Kan statsråden vise til forskning eller erfaringsgrunnlag som dokumenterer at generell permanent bevæpning styrker befolkningens trygghet og tillit til politiet, sammenlignet med en ordning der bevæpning besluttes ut fra konkrete behov, som i dag?
Astri Aas-Hansen (A) []: Dette gikk jo også inn i den diskusjonen som munnet ut i lovvedtaket som Stortinget gjorde for ett år siden, da man så på både hva man hadde av forskning, hva man hadde av informasjon om tillit til politiet, og hvilke erfaringer politiet hadde med den bevæpningspraksisen en hadde, i lys av hvordan lovhjemlene var da. En hadde også konkrete eksempler som politiet fortalte om, hvor en mente at en burde ha tilgang til våpen lettere enn det en hadde ved framskutt lagring, eller hvor en så at våpen faktisk hadde hatt betydning.
Igjen: Dette gikk inn i en helhetlig diskusjon, men hvor det helt grunnleggende er at slik kriminalitetsbildet og trusselbildet så ut, var det det som var med på å endre flertallet også i denne salen.
Julie E. Stuestøl (MDG) []: MDG har foreslått i saken at bestemmelsen om generell bevæpning gis en varighet på tre år, og at det vil innebære at dersom Stortinget ikke aktivt fornyer eller viderefører ordningen, skal den falle bort. Utgangspunktet vil da igjen være at politiet ikke er generelt bevæpnet, slik vi har hatt det i Norge i lang tid. Begrunnelsen for dette er egentlig den samme som mange representanter oppgir som grunnen til at vi nå skal gå inn for generell bevæpning, nettopp at trusselbildet endrer seg over tid. I mitt innlegg nevnte jeg at jeg opplever det som et uttrykk for resignasjon, og at kriminalitetsutviklingen anses uunngåelig og varig dersom vi skal gjøre bevæpningen permanent.
Spørsmålet mitt til statsråden er: Er hun enig i at det bør være et mål for Stortinget og det norske samfunnet at kriminalitetsutviklingen endrer seg på en sånn måte at vi kan gå tilbake til ikke å ha generell bevæpning i det norske samfunnet?
Statsråd Astri Aas-Hansen []: Det er ikke vanskelig å være enig i det. Jeg tror vi alle er enige i det, også i lys av hva som er sagt fra talerstolen i dag. De aller fleste partiene mener at en helst ikke skulle vært der at situasjonen tilsa en innføring av generell bevæpning. Målet må være at vi får et samfunn hvor både kriminalitetsbildet, trusselsituasjonen og risikoen er tatt så ned at vi ikke har bruk for at politiet er generelt bevæpnet – at vi i fellesskap har klart det, for det handler jo om langt mer enn hva politiet må gjøre.
Julie E. Stuestøl (MDG) []: Jeg er glad for å høre at statsråden sier det. Regjeringen legger opp til at det skal evalueres etter fem år. Det er ganske lang tid, sett i et perspektiv hvor vi ønsker raskt å få bukt med kriminalitetsutviklingen. MDG foreslår også at det både skal være en solnedgangsbestemmelse, og at den evalueres med en gang og fortløpende, for å sikre et kunnskapsgrunnlag som gjør det mulig å vurdere om det faktiske trusselbildet tilsier at vi kan fjerne bevæpningen.
Hvordan vil statsråden sikre at vi raskt får et godt nok kunnskapsgrunnlag til at vi kan gå tilbake på denne generelle bevæpningen så fort det er mulig, i og med at hun sier at det er ønskelig at vi går tilbake til ikke å ha generell bevæpning senere?
Statsråd Astri Aas-Hansen []: Jeg sier det er ønskelig at vi får et samfunn der generell bevæpning av politiet ikke er nødvendig. Som representanten kjenner til, skal det evalueres. I tillegg har Politidirektoratet satt ut et forskningsoppdrag til Universitetet i Umeå for å innhente og systematisere kunnskap om bl.a. hvordan generell bevæpning i politiet blir praktisert.
En av grunnene til at en gikk for generell bevæpning, var for å skape større sikkerhet, slippe den av-og-på-bevæpningen. Hvis representanten tar meg til orde for at vi skal tilbake dit, at vi har tre måneder hvor en ikke trenger det, og så tre måneder hvor en trenger det, er det etter min vurdering ikke klokt.
Julie E. Stuestøl (MDG) []: Nei, det er ikke sånn jeg oppfatter statsråden. Jeg er for så vidt helt enig i at vi ikke ønsker en situasjon der vårt innsatspersonell i politiet er nødt til å være usikre på om de denne uken skal være bevæpnet eller ikke – på ingen måte. Poenget er at så lenge det argumenteres for at vi kan komme tilbake til en situasjon lignende den vi hadde for noen få år siden, er det viktig også for forutsigbarheten for dem som skal utdanne seg til politiet, å vite hva den jobben vil innebære.
Jeg ønsker inn på nettopp det som handler om innsatspersonell. Det er påpekt i høringen til departementet at det er en utfordring at beredskapsbruken er vid, at det snakkes om politi når det i realiteten er snakk om innsatspersonell. Som representanten fra Høyre også påpekte, er det noen som har trening på dette, og andre som ikke har det.
Spørsmålet mitt er: Kan statsråden allerede nå bekrefte at det er innsatspersonell i politiet, de som jobber operativt, som skal bære våpen, ikke dem som i dag er politiutdannet, men ikke har våpentrening?
Statsråd Astri Aas-Hansen []: For det første: Nå synes jeg representanten trekker meg veldig langt i argumentasjonen sin. Jeg sier at det er en klar målsetting at vi har et samfunn hvor kriminalitetsbildet, risikoen og trusselsituasjonen er så lav at en generell bevæpning ikke er nødvendig.
Så til spørsmålet om trening og hvilken type personell som skal trenes. Jeg mener det er politiet og politidirektøren som må gå inn og vurdere hvem som trenger hvilken type trening, i hvilket omfang og når.
Presidenten []: Replikkordskiftet er dermed over.
De talere som heretter får ordet, har også en taletid på inntil 3 minutter.
(Innlegg er under arbeid)
Mahmoud Farahmand (H) []: I denne debatten blir det veldig klart at det er noen her som prøver å se verden som den er, og håndtere den, og noen som helst vil gjøre verden slik man skulle ønske den var. Det er et møte mellom idealisme og realisme. Jeg skulle også ønske vi kunne leve etter Kardemommeloven, men sånn er det altså ikke. Det er kriminelle bander som er væpnet der ute, som går løs på sivilbefolkningen, og er villig til å bruke makt og vold mot både eiendommer og mennesker.
Representanten fra SV hadde replikk på statsråden. Statsråden svarte godt for seg, men jeg ønsker å utdype det noe. Representanten stilte spørsmål om når denne generelle, midlertidige bevæpningen har vært til hjelp. Spørsmålet bør heller snus: Når har den ikke vært til hjelp? Hva vet vi om det som ikke har skjedd? Hva om norsk politi ikke var bevæpnet i diverse situasjoner, ville det bidratt til å eskalere voldsbruken fra kriminelle eller ikke?
Et annet spørsmål går på at man snakker om forskning. Forskning er tilbakeskuende. Hvem av oss representanter her skal stå og svare for at politikvinner og -menn blir skadet i tjeneste fordi de ikke hadde bevæpning? For å forklare situasjonen slik jeg kjenner den, som har ektefelle som jobber i politiet: Det tar tid fra man opplever en situasjon, til man ber om bevæpning, til bevæpningen gis og man kan bevæpne seg. Det kan gå 5, 10, 15 minutter. De 5–10 minuttene i en pågående livstruende hendelse er helt vitale minutter. Det er helt avgjørende minutter. De av oss som har vært med på slike øvelser og sett hva det betyr, har også en forståelse av som kreves, og hva det vil medføre at politiet er bevæpnet.
Jeg må tillegge dette igjen: Når vi snakker om bevæpning, slik representanten fra MDG var inne på i replikkvekslingen, snakker vi om de deler av politiet som har timevis med trening i konflikthåndtering – ikke bare våpenbruk, men også konflikthåndtering. Selv om man har pistolen på hofta, man har elektrosjokkvåpenet, man har batong og pepperspray, velger man først å prøve å snakke seg ut av situasjonen, for så å gå til pepperspray, for så kanskje å bruke batong og til slutt ty til skytevåpenet. Det er ikke automatikk i at når norsk politi får pistol på hofta, vil det gå løs på tilliten mellom politiet og befolkningen. Vi må ha større tiltro til våre tjenestekvinner og -menn, som er godt utdannet og godt trent i et samfunn der vi også nyter høy tillit.
(Innlegg er under arbeid)