Statsråd Jørgen Kosmo: Regjeringen vil fornye, effektivisere og omstille offentlig forvaltning slik at den fungerer bedre i forhold til befolkningens behov og bedre ivaretar samfunnsøkonomiske hensyn.

Det betyr ikke at offentlig sektor er dårlig eller ikke evner å løse de oppgavene den er satt til. Men offentlig sektor står overfor store utfordringer. Fire av de viktigste er:

• nye teknologiske muligheter

• et stramt arbeidsmarked

• mer kompetente og krevende brukere

• krav om mer effektiv bruk av våre ressurser

Jeg vil si det så sterkt at klarer vi ikke å møte disse utfordringene, er grunnlaget for det offentlige velferdssystemet truet.

Offentlig sektor er velferdsstatens plattform i Norge og er gitt en særlig viktig oppgave som fordelingspolitisk virkemiddel. Utfordringene for offentlig sektor krever evne og vilje til å løse oppgavene på fundamentalt nye måter. Situasjonen krever mot til å rokke ved vedtatte sannheter og gamle løsninger. Samtidig ønsker vi også at de offentlige løsningene skal ligge i forkant og prege samfunnsutviklingen, ikke bli hengende etter, som tilfellet dessverre er på en del områder i dag.

Jeg vil bruke denne anledningen til å redegjøre for hovedpunktene i forvaltningspolitikken – hva som ligger i disse utfordringene, hva som bør gjøres, og hva vi allerede har begynt å gjøre. Med andre ord vil jeg redegjøre for fornyelsen av offentlig sektor.

For det første er offentlig sektor, fra barnehager og skoler til sykehus og eldrehjem, arbeidskrevende virksomheter. Vi er derfor avhengig av mange «kloke hoder og varme hender», for å låne et uttrykk av statsministeren. Dette er en utfordring i dag, og vi vet at det vil bli en enda større utfordring i årene som kommer. Samtidig vet vi at det i de siste 20 årene i snitt har blitt 37 flere ansatte i offentlig sektor – hver dag. Hvis denne veksten fortsetter bare tilnærmelsesvis, vil offentlig sektor ha behov for det aller meste av tilveksten av arbeidskraft i det neste tiåret. De fleste skjønner at dette ikke går. Vi må rydde plass for økt innsats på de områdene der behovene er størst.

Vi vet at den såkalte eldrebølgen vil medføre at det offentlige finansieringsbehov til alderspensjoner, sykepenger og uføretrygd vil øke. Dette innebærer både økt uttelling i penger og økt behov for tjenester, og da i form av arbeidskraft.

Like viktig som de harde fakta om kapitalbehov og arbeidskraft er de holdninger og forventninger folk flest har til velferdsstaten generelt, og til offentlig sektor i særdeleshet. Både som skattebetalere og brukere stiller befolkningen større krav i dag. Folk ønsker å bli vurdert som individer, og at tjenestene i større grad skal være tilpasset den enkeltes behov.

Det vi står overfor, er derfor ikke én enkelt situasjon vi kan beslutte oss ut av. Behovene peker i stedet i retning av mer omfattende systemendringer, noe som igjen krever innsats på flere områder samtidig:

Det er for det første absolutt nødvendig å arbeide for at offentlig forvaltning, og da særlig tjenesteproduksjonen, i større grad skal være rettet inn mot brukernes behov og ønsker. Stikkordene er kvalitet, fleksibilitet og tilgjengelighet.

For det andre må vi satse på å gjøre bedre bruk av ressursene i offentlig sektor. Vi må overføre ressurser fra administrasjon til tjenesteyting og fra sektorer med synkende behov til sektorer med økende behov.

For det tredje må det legges større vekt på mer effektive og fleksible løsninger, bedre arbeidsdeling og ikke minst mer handlingsrom på alle nivåer i offentlig sektor. Vi må satse på regelforenkling, men vi må også gjøre noe med de systemene som produserer alle reglene.

Regjeringen har satt i gang et betydelig arbeid for å realisere målene. Handlingsplanen «Skritt på veien» representerer ni reformer i fornyelsesarbeidet og planene for gjennomføring, men først og fremst synliggjør den hvilke resultater brukerne kan forvente som følge av programmet. Over 400 ulike tiltak er i dag under programmet. Noen av disse er store reformer, som sykehus-, utdannings- og forsvarsreformene. Andre er mindre tiltak, som f.eks. lederevaluering i staten, eller bare det å få ordnet en enkelt søknadsbehandling om byggeløyve eller timebestilling av kjøretøykontroll via Internett. Men om de er små eller store, er de alle viktige byggesteiner i arbeidet med å fornye offentlig sektor.

Jeg vil bruke resten av redegjørelsen til å si noe mer om enkelte av reformene. Jeg vil særlig legge vekt på de politiske utfordringene. For å få en oversikt over alle tiltakene vil jeg i stedet vise til selve handlingsplanen.

Regjeringen vil sette brukerne i sentrum. En forvaltning som åpner for brukermedvirkning, tilbyr fleksible løsninger, tar hensyn til individuelle behov og som ikke fremstår som urimelig og tverr i møte med vanlige folk, er en av de viktige målsettingene i fornyelsesarbeidet. Fritt sykehusvalg er et godt eksempel på dette. Her er det brukeren og ikke institusjonen eller de ansattes behov som er prioritert. Det betyr ikke at vi ikke skal ta hensyn til de ansatte – og det skal jeg si noe mer om senere – men det betyr at det ikke skal være profesjonsinteressene eller de ansattes behov som skal styre innretningen av selve tjenestetilbudet.

Vi må samarbeide bedre for å tjene brukerne. Brukerorientering er ikke noe som utelukkende berører dem som sitter bak skranker eller tar telefoner, altså befinner seg i førstelinjen. Brukerorientering dreier seg om hele virksomheten, om hele trygdeetaten fra departementet til det minste trygdekontor.

God brukerorientering forutsetter at forvaltningen blir flinkere til å samarbeide. Folk flest forholder seg ikke til offentlig forvaltning som inndelt i klare sektorer og nivåer, selv om disse kan synes praktiske for dem av oss som steller med slikt. For folk flest er offentlig sektor én virksomhet, og man forventer at den opptrer som det. For dem er det ingen logikk i at trygdekontoret er statlig og sosialkontoret er kommunalt.

Av respekt for brukeren er bedre samarbeid og samordning mellom offentlige etater absolutt nødvendig. Én skranke og ett telefonnummer på offentlige servicekontorer er et godt eksempel på samordning mellom etater.

Andre eksempler på samordning og omorganisering er styrking av fylkesmannens rolle som rettssikkerhetsinstans. Vi gjennomgår den regionale statsforvaltningen for å bedre effektiviteten. Vi må imidlertid unngå at kravene til effektivisering går på bekostning av rettssikkerheten, som ofte nettopp sikres gjennom muligheten for en ekstra og uavhengig vurdering.

Antall statlige etater på regionalt nivå skal reduseres. Dessuten må disse i sterkere grad samordne sin virksomhet, slik at statens politikk overfor innbyggerne, næringslivet og kommunesektoren fremstår som mer enhetlig enn den gjør i dag.

På samme måte vil vi arbeide for i større grad å samlokalisere statlige etater og samle flere grener av regional statsforvaltning i samme organisatoriske enhet. Dette skal gi både faglige og administrative gevinster.

Det er i dag 50 statlige forvaltningsorganer som driver tilsyn, fordelt på ca. 230 tilsynsordninger. La meg understreke at tilsyn, ikke minst sikkerhetstilsyn, er viktig og nødvendig. Men vi må spørre oss om vi har innrettet oss fornuftig med så mange organer og ordninger. Kan vi samordne bedre i forhold til dem som utsettes for tilsyn? Kan vi slå sammen tilsynsorganer på beslektede områder og dermed skape bredere fagmiljøer for tilsyn samt spare administrative ressurser?

Samtidig bør vi vurdere om organiseringen av statens tilsyn med sikkerhet innebærer uheldige rolleblandinger: Bør tilsyn organiseres sektornøytralt for å sikre allmennhetens tillit til tilsynets uavhengighet? Regjeringen vil på denne bakgrunn vurdere en mer samordnet og effektiv forvaltningsstruktur på tilsynsområdet og spesielt med hensyn til sikkerhet.

Fordi forvaltningen har så mange oppgaver og ulike grupper av brukere, må vi ha flere måter å kommunisere med folk på. Vi må ha flere formidlingskanaler, avhengig av hva som skal formidles, og hvem vi vil nå. Vi vil at internettløsninger, telefontjenester og offentlige servicekontorer skal utfylle hverandre. Arbeidet med disse kanalene pågår derfor parallelt. Til sammen skal det gi oss det vi har kalt «en døgnåpen forvaltning». Dette betyr ikke at ansatte i offentlig forvaltning skal jobbe døgnet rundt, men at svært mange offentlige tjenester vil være tilgjengelig uavhengig av kontorenes åpningstider. Det skal ikke være nødvendig å tilbringe tid i telefonkø for å få kontakt med en saksbehandler som kun skal registrere enkle opplysninger, gi enkel informasjon eller sende ut et bestemt skjema. Slike ting bør gå automatisk – hele døgnet, når brukeren ønsker det.

Målet er at store deler av kommunikasjonen mellom brukerne og statsforvaltningen skal være basert på netttjenester ved utgangen av 2003. Dette innebærer at brukerne kan få utført tjenester som f.eks. søknadsbehandling eller registreringer, som f.eks. selvangivelsen, via Internett.

Dette krever imidlertid mye utviklingsarbeid i etatene. Elektronisk saksbehandling og systemer for elektronisk tjenesteyting må på plass. Det er først når publikumssystemene har en direkte kobling til interne fag- og saksbehandlingssystemer, som også virker på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer, at vi kan høste alle gevinstene både for brukerne og for forvaltningen selv. På enkelte områder er det også nødvendig med løsninger for sikker datautveksling, og som skal sikre at de elektroniske dokumentene er like juridisk gyldige som de papirbaserte. En slik utvikling vil stille krav til offentlige virksomheter om å gjøre noe med sin interne kommunikasjon, regelverk, rutiner og arbeidsformer.

Og for dem som selv ikke vil bruke PC-er eller andre nyttige hjelpemidler, skal de offentlige servicekontorene stå klare til å hjelpe. Det er en av grunnene til at de er så viktige. Det er altså overhodet ikke snakk om å etablere tilbud eller tjenester som utelukker grupper av befolkningen. Alle skal nås, men kanalene kan variere!

Det andre viktige innsatsområdet i forvaltningspolitikken er knyttet til behovet for å gjøre bedre bruk av ressursene offentlig sektor rår over – enten det dreier seg om økonomi eller arbeidskraft. Vi må skape mer velferd for pengene.

Et kritisk blikk på hvordan virksomheter i offentlig sektor løser de oppgavene de er satt til å utføre, er nødvendig og avgjørende i denne sammenhengen. Et eksempel er politi- og lensmannsetaten, som er under omlegging. Det sier seg selv at en distriktsinndeling som er over 100 år gammel, ikke er tilpasset dagens utfordringer. Derfor legger vi om. Vi vil bruke færre ressurser på administrasjon og tilsvarende mer på operativ og publikumsrettede tjenester. Vi skal få mer enn 400 flere politifolk i aktivt politiarbeid der vi trenger dem mest.

Et annet eksempel er behovet for omstilling i Forsvaret, hvor vi vil utvikle et forsvar med bedre materiell, bedre opplæring og en slagkraft tilpasset det nye «trusselbildet». Dette vil redusere antall ansatte med om lag 5 000, men det er ikke snakk om at folk skal bli overflødige av den grunn. Dette er høyt kompetent personale som vi har bruk for på mange områder i samfunnet. Det er i seg selv en av årsakene til at disse omstillingstiltakene er så viktige. Derfor er vi også villige til å bruke en rekke virkemidler for at flest mulig fortest mulig skal kunne bidra på andre områder i arbeidslivet med sin arbeidskraft.

Vi vil også foreta en gjennomgang av behovet for samordning og omorganisering av forvaltningsapparatet sentralt, f.eks. vil elleve av etatene under Sosial- og helsedepartementet inngå i tre nye etater. Vi vil i tillegg se på andre muligheter for å slå sammen og forenkle direktoratsstrukturen. På mitt eget ansvarsområde slås Statskonsult og Statens informasjonstjeneste sammen, og på den måten skapes et mer slagkraftig direktorat som skal arbeide med å utvikle forvaltningen bl.a. i lys av den rivende utviklingen innenfor informasjonsteknologien. Vi er helt sikre på at vi vil oppnå gevinster ved at kompetansen i de to virksomhetene kan berike hverandre når vi samler dem i én organisasjon.

For at departementene skal få tid og anledning til å konsentrere seg om primæroppgavene, er det viktig at de blir avlastet for andre oppgaver. Vi vil satse på mer bruk av felles administrative løsninger og støttefunksjoner. Siden departementene er relativt små, er det mye å tjene på å la at én instans utføre felles oppgaver for alle departementene. Statens forvaltningstjeneste er her tiltenkt en viktig oppgave.

Den enkelte statlige virksomhet må bli mer nytenkende i å søke utradisjonelle organisatoriske løsninger. Aktiv bruk av IT-løsninger er et viktig verktøy. Etableringen av Aetats lønnssentral og drifts- og brukerstøttesentralen i Steinkjer er eksempler på slik organisatorisk nytenkning, som også gir effekter i Distrikts-Norge.

Regjeringen legger stor vekt på et arbeidsliv med plass til alle. For selv om det knapt nok er noe land som har høyere samlet yrkesdeltakelse enn Norge, og få har en bedre utdannet arbeidsstyrke, har vi likevel et udekket behov for arbeidskraft. Det er derfor nødvendig å mobilisere mulige arbeidskraftreserver gjennom bl.a. å stoppe utstøtingen og skape et mer inkluderende arbeidsliv.

Et godt arbeidsmiljø og en sikker arbeidsplass er viktig for den enkeltes motivasjon og muligheter for å være i arbeid. Med den raske omstillingstakten og de endringer vi ser innenfor arbeidslivet, er det rimelig å vurdere om dagens arbeidslivsregulering er godt tilpasset denne situasjonen. Vi vil derfor legge til rette for en ny og samlet lovgivning for arbeidslivet.

Vi må sette inn alle våre ressurser for å mobilisere flere for arbeidsmarkedet. I den sammenhengen legger vi vekt på å sikre en effektiv og god arbeidsmarkedsetat som skal bistå med tilpasset service både til arbeidsgiverne og til personer som trenger hjelp for å komme i arbeid.

Arbeidsmarkedstiltakene er sentrale virkemidler for å mobilisere ledige for arbeidsmarkedet. For ordinær arbeidskraft opprettholder Regjeringen et tiltaksnivå som er tilpasset et lavt ledighetsnivå. Innsatsen for yrkeshemmede er økt, både med tanke på å mobilisere dem for arbeidsmarkedet, og med tanke på å forebygge uførepensjonering. Vi skal fortsette å prøve flere på attføring. For at tiltakene for ordinære arbeidssøkere skal ha størst effekt, må de rettes mot grupper som har størst behov for bistand, og det vil si unge, langtidsledige, innvandrere og personer med liten utdanning – herunder også innvandrere.

Regjeringen ser på det som viktig å legge til rette for at personer som er uføre eller på annen måte har mistet tilknytningen til arbeidslivet, kan få utnyttet den arbeidsevne som fins til beste for seg selv og samfunnet. Arbeidsgiverne må ta et hovedansvar for å legge til rette arbeidsplassen. Regjeringen vil bidra med å legge til rette for at velferdsordningene innrettes slik at det skal lønne seg å arbeide.

For å skaffe nok arbeidskraft må vi også benytte den muligheten ny teknologi gir til å frigjøre kompetent arbeidskraft som i dag brukes på mer eller mindre rutinearbeid i offentlig sektor.

Omlegginger som f.eks. forhåndsutfylt selvangivelse innebærer ikke bare at mange av oppgavene kan automatiseres, det innebærer også at det blir mulig å øke innsatsen på andre områder innen samme virksomhet. I skatteetaten har dette medført at flere nå kan arbeide med å avsløre skatteunndragelser, i stedet for å kontrollere skjemaer.

Omstillinger i offentlig sektor så vel som i privat sektor er mer merkbare i små lokalsamfunn, hvor de berørte arbeidsplasser kan utgjøre en betydelig del av den samlede sysselsettingen. Vi vil ta hensyn til dette når de tiltakene vi foreslår, innebærer belastning for enkelte lokalsamfunn. Både nyetableringer og utflytting av statlige oppgaver er aktuelle virkemidler. Vi vil bl.a. igangsette et program for å flytte oppgaver ut fra sentraladministrasjonen i Oslo. Regjeringen har nylig vedtatt ved kgl. resolusjon en statlig lokaliseringspolitikk.

Et sentralt element i lokaliseringspolitikken er å sikre en god regional fordeling av statlige arbeidsplasser samt å sikre befolkningen i alle deler av landet god tilgjengelighet til statlige tjenester. Jeg kan nevne at Kystdirektoratet skal flyttes til Ålesund, Produkt- og Elektrisitetstilsynet slås sammen med Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern i Tønsberg, den sentrale domstolsadministrasjonen legges til Trondheim og Opplysningstjenesten i staten til Sogn og Fjordane.

Kommuner som får betydelig samlet nedgang i arbeidsplasser, vil kunne gis ekstraordinær bistand til nyskaping og omstilling.

Kommunene er bærebjelkene i de offentlige velferdsordningene, men det kommunale selvstyret er svekket gjennom detaljerte regelverk, øremerkede tilskudd og handlingsplaner. Detaljstyring er dyrt.

Regjeringen ønsker et levedyktig kommunalt selvstyre der

• de lokale demokratiske institusjonene styrkes

• den enkelte innbygger gis innflytelse og mulighet til å påvirke egen hverdag

• det sikres at ressursene utnyttes effektivt

Skal kommunene ivareta sin rolle som produsent av en rekke av de tjenestene befolkningen er avhengig av, er det viktig at de har handlefrihet. Det siste tiåret er andelen øremerkede tilskudd av de statlige overføringene til kommunene fordoblet. Kommunene er i tillegg pålagt en rekke plan- og rapporteringskrav. Det sier seg selv at vi må finne løsninger som reduserer omfanget av den statlige styringen av kommunesektoren.

Stortinget har vedtatt en plan som skal føre til at øremerkede tilskudd gradvis reduseres, for hovedsakelig å inngå i rammetilskuddene til kommunene. Regjeringen følger opp denne planen. Vi ser samtidig kritisk på regelverket som unødvendige krav til tjenester, organisering og forvaltning i kommuner og fylkeskommuner. Slike regler skal enten avskaffes eller endres. For eksempel har Sosial- og helsedepartementet opphevet 14 forskrifter om pleie- og omsorgsforhold. Det er ikke realistisk å kutte all rapportering fra kommune til stat, men vi arbeider med å skape arbeids- og samarbeidsformer som er langt mer smidige og fleksible, og som reduserer rapporteringen til et minimum. Hele 115 rapporteringsordninger overfor kommunesektoren skal fjernes. Hva oppnår vi egentlig med opplysninger om avvirket skogsved? Det er «kjekt å ha», kanskje for statistikkføring, men dét er et umulig prinsipp for rapportering og kontroll og byråkratiske belastninger.

Vi gjennomgår også alle regler og reduserer alle unødvendige. For eksempel forventer vi at minst 570 landsdekkende forskrifter blir opphevet i en forskriftsdugnad. 1 400 ulike lokale viltforskrifter skal erstattes av 19 fylkesvise. Det pågår ekstern evaluering av forsøksprosjektet med testpanel overfor næringslivet.

Vi vil også forenkle innrapporteringen av data fra næringslivet til offentlige etater. Data skal kunne rapporteres elektronisk og bare én gang. Det pågår i tillegg revisjonsprosess av lov- og regelverket som skal fjerne hindringene for elektronisk kommunikasjon.

Offentlige etater skal få mer selvstendighet og dermed også større mulighet til å vurdere rimeligheten av en sak. Det er viktig at vi får et system som gir rom for sunn fornuft fremfor paragrafrytteri – selv om dette fortsatt må avveies mot rettssikkerhet og likebehandling. Mange av de urimeligheter vi hører om i forbindelse med befolkningens møte med det offentlige, kan løses gjennom bruk av sunt vett. Noen ganger må vi godta at det blir visse forskjeller – man må faktisk forskjellsbehandle for å få likhet. Dette kan gi mindre «millimeterrettferdighet». Men dette må vi lære oss å akseptere. Skal vi få gjort noe med den overdrevne regelstyringen, må vi også være villig til å gjøre noe med systemene som produserer alle disse reglene, og her har også Stortinget et ansvar, både i rollen som regelprodusent og i sin kontrollfunksjon i forhold til Regjeringen og forvaltningen.

På et fortsatt stramt arbeidsmarked må offentlig sektor kunne konkurrere effektivt om arbeidskraften. Belønning av nytenkning og kreativitet skal utnyttes bedre. Vi vil gjennomgå lønns- og forhandlingssystemet, samtidig som vi i større grad vil ta i bruk de mulighetene som fins i dagens ordninger. Offentlig sektor har mange konkurransefortrinn, det kan tilbys interessante oppgaver og gode utviklingsmuligheter under ordnede arbeidsforhold. For å tilrettelegge for krav fra arbeidstakere i ulike livsfaser, vil vi gjøre det enklere med fjernarbeid og større fleksibilitet i ordinære arbeidsforhold.

Lederne er tiltenkt et større ansvar for og myndighet til å gjennomføre omstilling og fornying i egen virksomhet. Det innebærer bl.a. å kunne utvikle arbeids- og samarbeidsformer. En utfordring for lederne framover er at de ikke lenger har sin posisjon i kraft av at de kan mer enn andre; ofte vil medarbeidere ha høyere kompetanse egentlig enn sine ledere. Oppgaven blir å mobilisere og utnytte denne kompetansen. Dagens og framtidens ledere må kunne legitimere sin innflytelse på andre måter enn gjennom stillingsbestemt autoritet. God kommunikasjon utad og innad, evnen til å fange opp relevante impulser og få kollektiver til å fungere blir nyttige ferdigheter for ledere i kunnskapssamfunnet. Lederene skal stilles mer direkte til ansvar for resultatene, men også gis nødvendige rammevilkår og fullmakter til å gjennomføre endringer. Vi vil gjennomføre en utvidet og systematisert evaluering av ledere, og vi vil også i større grad benytte åremålsstillinger og lederkontrakter.

Hvordan vi håndterer de store personalmessige utfordringene vi står overfor, vil være helt avgjørende for å lykkes. Vi kan ikke bare vedta omstillinger. Like viktig er det å skape motivasjon og forståelse blant de ansatte for å kunne gjennomføre de reelle endringer som er nødvendige. Det er derfor nødvendig med aktiv deltakelse fra både den enkelte arbeidstaker, de tillitsvalgte og ledelsen. Det betyr at det kreves en holdningsendring, der man på alle nivåer er villig til å ta tak i utfordringene.

Vi må ivareta arbeidstakernes behov for trygghet, samtidig som nødvendige tiltak må gjennomføres for å nå omstillingsmålene. Trygghet for å ha et arbeid og ikke risikere å miste inntekten sin, mener vi er sentralt i håndteringen av de personalmessige omstillingsprosessene vi står overfor. Gjennom økonomiske virkemidler må det skapes rom for smidige prosesser.

Trygghet betyr imidlertid ikke det samme som oppgavetrygghet: å kunne fortsette med de samme arbeidsoppgaver som en har vært vant til. Tvert imot, mange må regne med forandringer, både når det gjelder oppgaver og arbeidsmåte. Arbeidet for å kanalisere ressurser fra administrasjon til tjenesteproduksjon vil også stille oss overfor store utfordringer når det gjelder utvikling av kompetanse på områder hvor vi vet det trengs en større innsats for å trygge velferdsstaten. Regjeringen vil legge forholdene til rette for kompetanseutvikling og etter- og videreutdanning som sentralt virkemiddel for at dette skal være mulig.

Offentlig forvaltning er også en kilde til miljøproblemer, og er en viktig bidragsyter for å nå miljømål. Integrering av miljøhensyn i drift av virksomhetene vil som oftest bety å redusere forbruket av miljøskadelige produkter, redusere energiforbruket, øke gjenvinningen og lignende. Dette er tiltak som bidrar til mer effektiv ressursbruk og gir økonomiske gevinster i tillegg til miljøgevinstene. Offentlige virksomheter har ikke hittil blitt stilt overfor like store miljømessige forventninger som privat virksomhet. Å få miljøtiltak inn i statens egen drift vil bidra til å øke tilliten til staten generelt, og at det blir samsvar mellom det staten forventer av andre, og hvordan staten driver sin egen virksomhet. En «grønnere» drift av statlig virksomhet er et viktig ledd i arbeidet med å fornye og effektivisere staten.

Regjeringen ønsker gjennom fornyelsesprogrammet å utvikle, omstille og effektivisere offentlig forvaltning slik at den fungerer bedre i forhold til befolkningens behov og samfunnsøkonomiske hensyn. Offentlig sektor skal ivareta grunnleggende verdier som politisk styring, likebehandling, åpenhet og deltakelse – og ikke minst rettssikkerhet og personvern. I fornyelsesarbeidet har vi lagt til noen flere nye verdier:

• fleksibilitet – fordi det er det brukerne forventer

• effektivitet – fordi det er det befolkningen har krav på

• handlingsrom – fordi vi tror på frihet og ansvar, og ikke på paragrafrytteri og detaljstyring

For å bevare tilliten og legitimiteten til det offentlige velferdstilbudet og en forståelse for å bidra til fellesskapsløsninger i befolkningen og næringslivet må offentlig sektor på alle områder framstå som effektiv i den videste forstand. Derfor vil vi fornye.

Presidenten: Presidenten vil foreslå at redegjørelsen legges ut for behandling i et senere møte i Stortinget – og anser det som vedtatt.