Utenriksminister Thorbjørn Jagland: Internasjonal handel er mer enn femtendoblet over de siste 50 år. Det er liten grunn til å tvile på at handel har vært en hovedårsak til velstandsutviklingen vi har vært vitne til i etterkrigsperioden.

Norge har en av verdens mest åpne økonomier. Vi har sterke konkurransefortrinn, slik som store naturressurser, vel utbygd infrastruktur og en høyt utdannet befolkning. Samtidig er vi sårbare for forhold utenfor vår kontroll. Det har derfor vært en sentral oppgave i norsk utenrikspolitikk å arbeide for en bedre organisert verden. Jeg har tidligere orientert Stortinget om at det er igangsatt et utredningsprosjekt om globale styringsutfordringer. Vi har fra norsk side sett det som en viktig målsetting å styrke det internasjonale handelssystem for å sikre rettferdige og forutsigbare konkurransevilkår. De viktigste redskaper i denne sammenheng har vært Generalavtalen om tolltariffer og handel, GATT, og senere Verdens handelsorganisasjon, WTO, etter at denne ble opprettet for seks år siden.

WTO omfatter i dag 141 medlemsland. Over 110 av disse er utviklingsland. Samtidig står om lag 30 land på søkerlisten, blant dem Kina, Russland og flere viktige utviklingsland som vi samarbeider nært med. Når disse slutter seg til, vil over 98 pst. av verdenshandelen skje mellom WTO-land, og alle våre prioriterte samarbeidsland vil være medlemmer.

Slik har Verdens handelsorganisasjon utviklet seg til å bli et handelspolitisk forum for hele verdenssamfunnet. WTO blir dermed også et av de viktigste organer for en videreutvikling av internasjonale kjøreregler for å møte globaliseringens utfordringer.

Dette gjør at vi alle bør være opptatt av hva som foregår i WTO. Jeg er derfor glad for anledningen i dag til å redegjøre i Stortinget om vårt arbeid i Verdens handelsorganisasjon og forberedelsene til WTOs ministerkonferanse i Qatar i november i år.

WTOs overgripende målsettinger er økt levestandard, full sysselsetting, bedre reallønnsutvikling samt en bærekraftig utnyttelse av jordas ressurser. Dette er målsettinger vi kjenner godt fra vårt eget politiske landskap, og som vi slutter oss til. Vår utfordring er hvordan vi skal kunne videreutvikle og styrke det internasjonale handelssystemet for å nå disse målsettingene.

La meg her innledningsvis kort skissere seks overordnede politiske mål for vårt arbeid i WTO:

For det første støtter vi arbeidet med å gjøre dagens kjøreregler mer rettferdige og forutsigbare. Vi må unngå at Norge og andre små land utsettes for vilkårlighet og ensidige tiltak, slik som proteksjonisme og antidumpingtiltak.

For det andre ønsker vi at handelssystemet fortsatt skal sikre et stadig bedre og mer variert vare- og tjenestetilbud til gunstige priser for forbrukerne.

For det tredje er vi opptatt av å sikre en bedre markedsadgang for norsk eksport. Dette gjelder varer som fisk, industri- og høyteknologiprodukter, og innenfor viktige tjenesteområder som skipsfart, offshore, energi, ingeniørfag, miljøtjenester, telekommunikasjoner og IT.

For det fjerde legger vi vekt på å bevare nasjonal handlingsfrihet til å utforme offentlig sektor slik vi ønsker, og å føre en aktiv landbrukspolitikk.

For det femte er vi opptatt av at WTO-samarbeidet må gjenspeile hensynet til miljøet. Vi vil gå inn for at WTOs målsetting om bærekraftig utvikling reflekteres i mandatet for de nye forhandlingene.

Sist, men ikke minst er vi opptatt av at det må gjøres mer for å ivareta utviklingslandenes legitime interesser, både med hensyn til markedsadgang, regelverk og overføring av kompetanse. Målsettingen må være at utviklingsland bedre kan ta del i og nyttiggjøre seg det internasjonale handelssystemet, for derigjennom å legge grunnlaget for økonomisk vekst og utvikling. Dette er avgjørende for å bekjempe fattigdom og underutvikling.

La meg understreke den vekt Norge i sitt internasjonale arbeid legger på at alle land respekterer grunnleggende arbeidsstandarder.

Regjeringen mener at våre målsettinger best kan ivaretas gjennom en ny og bred forhandlingsrunde i Verdens handelsorganisasjon. Bare på denne måten vil vi bedre kunne integrere utviklingslandene i det internasjonale handelssystemet, etablere bedre multilaterale kjøreregler for handel og oppnå en styrket markedsadgang for industrivarer, inklusive fisk og fiskeprodukter.

Det er fortsatt uklart om WTO-landene er innstilt på å vise den nødvendige fleksibilitet og politiske vilje for å oppnå enighet om en ny og bred forhandlingsrunde under ministerkonferansen til høsten. Det er imidlertid min vurdering at det er en økende forståelse blant WTOs medlemsland om at en bred runde er nødvendig. På ministermøtet i OECD i mai kom det positive signaler om vilje til en bred forhandlingsrunde, også fra den nye administrasjonen i USA.

Men tiden går fort fram til høsten. Realistisk sett er det meste vi kan oppnå i Qatar, enighet om hovedrammene for de videre forhandlingene. Uformelle konsultasjoner i Genève og mellom hovedstedene er godt i gang, og Norge tar aktivt del i disse prosessene. I denne forbindelse er det viktig å huske på at WTO-beslutninger er basert på konsensus. Det er ikke mulig å tvinge igjennom løsninger mot medlemslandenes vilje.

Mange utviklingsland er skeptiske til å gå inn i forhandlinger på nye områder som investeringer, konkurranse og miljø. Skal vi komme videre, må vi forsøke å imøtekomme enkelte av utviklingslandenes krav vedrørende endringer i det eksisterende WTO-regelverket. Uten også å ivareta utviklingslandenes interesser vil det ikke være mulig å få til en bred runde.

Det ble i begynnelsen av fjoråret innledet forhandlinger om landbruk og tjenester innenfor rammen av den såkalte innebygde dagsorden, slik det ble besluttet ved avslutningen av Uruguay-runden i 1994.

Tjenestesektoren er den raskest voksende del av internasjonal handel og har stor og økende betydning for norsk næringsliv. Norges handel med tjenester utgjør en viktig del av norsk eksport. Verdien av Norges tjenesteeksport utgjorde i fjor rundt 134 milliarder kr, hvorav skipsfart alene utgjorde 71 milliarder kr.

WTOs tjenesteavtale slår fast medlemslandenes rett til å foreta reguleringer for å tilgodese nasjonale politiske målsettinger, f.eks. innenfor miljø og helse. Medlemslandene kan selv bestemme hvilke forpliktelser de vil påta seg under forhandlingene, og disse forpliktelsene føres opp i spesielle bindingslister for hvert land.

I tjenesteforhandlingene har Norge lagt fram forslag på en rekke områder som vil styrke norske bedrifters muligheter på verdensmarkedet. Forslaget omfatter seks tjenesteområder hvor vi ønsker bedre markedsadgang. Det er skipsfart, energitjenester, teletjenester, finansielle tjenester, luftfart og viktige forretnings- og yrkestjenester.

Bare Norge og 36 andre land har så langt påtatt seg forpliktelser på skipsfartsområdet. USA og EU er blant dem som ikke har påtatt seg forpliktelser. Et hovedsiktemål for oss blir derfor å få inkludert skipsfart i tjenesteavtalen på en fullverdig måte, og at flere land påtar seg forpliktelser på dette området.

Energitjenester er en annen viktig sektor. Norge har et av verdens mest åpne markeder på dette området. Vi har her betydelig kompetanse, og vi vil være tjent med at andre land åpner sine markeder. Vi har foreslått en bred og åpen markedsadgang for alle energirelaterte tjenester. La meg imidlertid for ordens skyld legge til at forhandlingene her ikke dreier seg om eierskap til naturressurser eller vår konsesjonslovgivning.

Vi har sett en positiv utvikling innenfor eksport av forretnings- og yrkestjenester. Regjeringen har her fremmet forhandlingsforslag som søker å hjelpe norske bedrifter i deres videre satsing internasjonalt.

Både for IT- og teletjenester har Norge et åpent marked i dag. Denne type tjenester er dessuten viktige for samfunnsøkonomien i alle land, ikke minst i utviklingslandene. Dette vil derfor være et sentralt forhandlingsområde hvor alle land bør ha interesse av åpne markeder.

For øvrige tjenestesektorer har vi også gjennomgående åpne markeder i Norge. Vi ønsker at også andre land åpner sine markeder tilsvarende.

Det har vært reist spørsmål om tjenesteavtalen i WTO vil kunne begrense vår nasjonale handlefrihet til å organisere den offentlige sektor i Norge på den måten vi selv ønsker. Det kan ikke være noen tvil om at vi har en slik mulighet til å organisere den offentlige sektor på den måten vi selv finner ønskelig. Det er intet i WTO-regelverket som hindrer medlemslandene selv i å avgjøre hvordan de vil organisere sine offentlige tjenester, f.eks. utdanning og helse. Det slås klart fast i avtalen at denne rett tilligger medlemslandene. Vi har også handlingsrom til å videreføre en politikk for å nå våre nasjonale kulturpolitiske mål.

Når det gjelder landbruksforhandlingene, la vi i januar i år fram det norske forslaget. I dette tar vi til orde for at det må tas hensyn til landbrukets mangeartede oppgaver utover det å produsere mat.

I landbruksforhandlingene samarbeider vi særlig nært med EU og Japan, men også med andre land som i stor grad deler våre synspunkter når det gjelder ivaretakelsen av de såkalt ikke-handelsmessige hensyn i landbruket, slik som distriktshensyn, matvaresikkerhet og vern av kulturlandskap. Vårt syn er at det framtidige regelverket må gi hvert enkelt medlemsland tilstrekkelig handlingsrom til å utforme en politikk som sikrer en nasjonal produksjon, og som også ivaretar ikke-handelsmessige hensyn.

I det norske forslaget framholdes det videre at land med komparative ulemper, slik som klimatiske forhold, fortsatt må kunne føre en politikk som medfører bruk av produksjonsavhengige virkemidler. Forutsatt at de ikke-handelsmessige hensyn ivaretas på en tilfredsstillende måte, signaliserer vi i forslaget imidlertid fleksibilitet når det gjelder framtidige reduksjoner i eksportstøtte. Dette signalet vil være viktig i forhold til å gi utviklingsland mer likeverdig markedsadgang for sine landbruksprodukter.

I det norske forslaget erkjennes det at bedret markedsadgang er et nøkkelelement i reformprosessen for jordbruket. Vi legger imidlertid vekt på at nye forpliktelser med hensyn til markedsadgang må utformes slik at medlemslandene gis anledning til kun begrensede tollreduksjoner for såkalte nøkkelprodukter.

Når det gjelder internstøtte, slik som produksjonsavhengige tilskudd, legges det på norsk side i hovedsak opp til å videreføre dagens ordninger, slik at enkelte støtteformer ikke skal underlegges reduksjonsforpliktelser.

I forslaget fokuseres det også på utviklingsland. Norge erkjenner at forbedret markedsadgang for jordbruksvarer er av stor betydning for mange utviklingsland, og et viktig virkemiddel for økonomisk vekst og fattigdomsbekjempelse.

I tillegg til landbruk og tjenester står utvidet markedsadgang for industrivarer, inklusive fisk og fiskeprodukter, helt sentralt for Norge i en ny forhandlingsrunde.

Gjennom GATT og EFTA/EØS har Norge fjernet de fleste tollsatsene for handel med varer. Vi har i dag tollfri adgang for de fleste av våre produkter i Europa, men med unntak for bearbeidede fiskeriprodukter. Fisk og fiskeprodukter er også underlagt handelsrestriksjoner i svært mange land utenfor Europa, både når det gjelder toll og ikke tollmessige handelshindringer.

Gitt fiskerienes meget store betydning for norsk økonomi og næringens store utviklingspotensial – som ikke minst er svært viktig for å sikre sysselsetting og bosetting langs norskekysten – vil det være av stor betydning at vi oppnår best mulig markedsadgang for fisk og fiskeprodukter. Vi ønsker samtidig å redusere ulike subsidier og støttetiltak til fiskerinæringen som fører til handelsvridninger og overfiske. Vi går også inn for et strammere regelverk når det gjelder bruk av antidumping.

Bedret markedsadgang vil også være av stor betydning for utviklingslandene. Mange utviklingsland er misfornøyd med resultater av Uruguay-runden, særlig når det gjelder markedsadgang for tekstiler og landbruksprodukter og det de oppfatter som skjevheter i det eksisterende regelverk. Avklaring av disse spørsmål er viktig i forberedelsesprosessen fram mot ministerkonferansen i Qatar. Norge støtter utviklingslandene i en rekke av disse sakene.

Særlig de minst utviklede landene har i liten grad maktet å høste fordeler av et mer åpent internasjonalt marked, og særskilte tiltak drøftes for å hjelpe disse landene. Det er et viktig skritt at EU-landene og Norge nå har besluttet å gi toll- og kvotefri import på alle produkter, unntatt våpen, fra de minst utviklede land.

La meg også si noen ord om enkelte andre viktige sider ved forhandlingene i WTO. Jeg tenker her på forholdet mellom handel og miljø, investeringer, arbeidsstandarder og immaterielle rettigheter.

Et resultat av Uruguay-runden var den såkalte TRIPS-avtalen om vern av immaterielle rettigheter, slik som varemerker, patenter og opphavsrett.

TRIPS-avtalen er i det alt vesentlige basert på eksisterende internasjonale konvensjoner. Avtalens patentbestemmelser sikter bl.a. mot å skape en rimelig balanse mellom målet om å stimulere til forskning og utvikling av nye produkter, og målet om å gi tilgang til eksisterende produkter.

Utviklingslandene har så langt trukket fram noen områder der de mener det kan være grunn til å gjøre endringer i regelverket. Det gjelder bl.a. forholdet mellom TRIPS-avtalen og FN-konvensjonen om biologisk mangfold. Ifølge FN-konvensjonen skal det normalt innhentes forhåndssamtykke ved uttak av genressurser. En måte å ivareta dette hensynet på kan være å endre TRIPS-avtalen, slik at en patentsøknad må angi hvilket land genmaterialet stammer fra. På norsk side vil dette bli grundig vurdert.

Et annet område der TRIPS-avtalens patentbestemmelser berører utviklingslandenes interesser, gjelder legemiddelområdet. Ved bekjempelsen av hiv/aids-epidemien står pris og tilgjengelighet for legemidler helt sentralt. Vi må derfor sikre oss at patentregelverket ikke står i veien for at også de fattigste landene kan få tilgang til legemidler på rimelige vilkår.

I påskeuken var Norge vertskap for en ekspertkonferanse som WTO arrangerte i samarbeid med Verdens helseorganisasjon om prising og finansiering av viktige legemidler. De foreløpige konklusjonene fra denne konferansen tyder på at utviklingslandene vil kunne få nødvendig tilgang til rimelige patenterte legemidler, basert på dagens TRIPS-avtale. For øvrig vil disse problemstillingene bli drøftet særskilt på TRIPS-rådsmøtet senere denne måned.

Forholdet mellom handel og miljø er også et stadig mer aktuelt tema, som jeg sa.

En av WTOs overgripende målsettinger er som nevnt bærekraftig utvikling. Åpen handel er i denne sammenheng et nødvendig, men ikke tilstrekkelig virkemiddel. Regjeringen vil arbeide for å integrere miljøhensyn ytterligere i det multilaterale handelssystem. Det er igangsatt miljøgjennomganger i Norge og andre land for å klargjøre konsekvensene for miljøet av en videre åpning av verdenshandelen. Vi vil trekke på disse analysene i det videre arbeidet.

I WTO har utviklingsland uttrykt skepsis til å integrere miljøhensyn i det multilaterale handelssystem, særlig av frykt for at miljøregler skal kunne utestenge varer fra verdensmarkedet. Likevel må det sies at selv om diskusjonen i WTO har avdekket stor uenighet både mellom industri- og utviklingsland og mellom industrilandene, har den også ført til økt forståelse for de ulike standpunkter. I dag er det også et nærmere samarbeid mellom WTO og FNs miljøvernprogram, UNEP. Vi vil arbeide for å styrke dette samarbeidet ytterligere.

USA og mange utviklingsland har av ulike årsaker vært skeptiske til å forhandle om investeringer innenfor rammen av WTO. Mange land, herunder et økende antall utviklingsland, ønsker imidlertid at det i den nye runden etableres multilaterale regler på dette området.

Norges utgangspunkt er å sikre både vertslandenes rett til å regulere, f.eks. innenfor miljø- og arbeidslivsområdet, og investorers behov for forutsigbare rammebetingelser. Det er klart at et WTO-regelverk som gir forutsigbare og ikke-diskriminerende rammebetingelser, vil bidra til at utviklingsland lettere vil kunne tiltrekke seg utenlandske investeringer, som igjen vil være viktig for disse lands økonomiske vekst og utvikling. Et multilateralt regelverk for investeringer i WTO må ivareta utviklingslandenes interesser, og vil således være vesensforskjellig fra den avtalen man i sin tid forsøkte å forhandle fram i OECD.

Norge har i lang tid lagt stor vekt på arbeidet for menneskerettigheter, inkludert grunnleggende arbeidsstandarder. Vi har i senere år søkt å fremme en dialog i WTO om dette. Målet har vært å spre forståelse for at handel i større grad må baseres på hensynet til slike grunnleggende rettigheter. En rekke land, herunder alle utviklingsland, motsetter seg imidlertid utvikling av et regelverk for grunnleggende arbeidsstandarder innenfor rammen av WTO.

Bakgrunnen for dette er at utviklingslandene frykter at et regelverk for arbeidsstandarder i WTO vil åpne for at handelspolitiske tiltak kan iverksettes mot utviklingsland som har rimelig arbeidskraft. For å komme videre i dette arbeidet har imidlertid EU, som har samme grunnleggende holdning som Norge, fremmet forslag om å se handel og sosiale standarder i en bredere sammenheng. I tillegg til WTO og Den internasjonale arbeidsorganisasjon, ILO, tas det her sikte på å involvere andre organisasjoner, som Verdensbanken, Valutafondet og FNs utviklingsprogram, i en løpende dialog om arbeidsstandarder. Dette er et forslag vi fra norsk side støtter.

I tillegg har ILOs generaldirektør nylig tatt initiativ til å opprette en arbeidsgruppe om globaliseringens sosiale konsekvenser, der spørsmål knyttet til arbeidstakerrettigheter vil bli tatt opp. Dette er meget positivt.

For øvrig står arbeidsstandarder sentralt i vårt bilaterale og multilaterale bistandssamarbeid.

Videreutviklingen av handelsregelverket i WTO skal ikke bare dreie seg om friere handel. Regjeringen vil også arbeide for et mer rettferdig handelssystem som tar særlige hensyn til utviklingslandenes situasjon og kvalitative aspekter ved handel knyttet til miljø, utvikling og sosiale rettigheter. Dette er felles utfordringer som bare kan løses gjennom felles løsninger. Norge vil bidra til dette.

Som et teknologisk avansert samfunn med en stor avhengighet av utlandet har Norge mye å vinne på globaliseringen og et mer åpent verdensmarked. Vi må imidlertid være klar over at selv om dette gir muligheter til vekst og velstand, er det i seg selv ikke noen garanti for dette. Økt globalisering kan også føre til større forskjeller, og at mange land sakker akterut. Det er derfor behov for politisk styring av markedskreftene. Vi trenger å styrke dagens globale ordninger, som WTO-regelverket, og utvikle dette videre. Regjeringen har derfor tatt initiativ til en bred utredning om hvordan vi kan bidra til bedre styring av de internasjonale markedskreftene.

Etter at det viste seg umulig å oppnå enighet i Seattle om en ny forhandlingsrunde, har vi vært vitne til en utvikling i retning av større interesse for bilaterale og regionale handelsavtaler. En slik utvikling bidrar til å svekke det verdensomspennende handelssystemet. Dette vil kunne slå spesielt negativt ut for små land som Norge, og ikke minst for utviklingslandene. Dette er nok en grunn til at det er svært viktig at WTO-ministerkonferansen i Qatar blir vellykket.

Avslutningsvis vil jeg understreke at både når det gjelder de igangsatte forhandlingene om tjenester og landbruk, og i arbeidet for å lansere en ny, bred forhandlingsrunde, vil Regjeringen legge vekt på størst mulig åpenhet og dialog. Vi har derfor etablert et omfattende rådslagningsapparat med bred deltakelse fra organisasjoner og næringslivet i Norge.

Jeg vil igjen si at jeg er glad for å kunne få denne muligheten til å orientere nå, for det er nå det pågår et stort arbeid med sikte på ministerkonferansen i Qatar, og derfor er det også viktig å høre Stortingets synspunkter på det som jeg her har fremlagt, som for øvrig er svært viktig ikke bare for Norge, men for hele kloden vår. Det er ganske store ting som nå foregår, og jeg håper at vi skal kunne klare å spre informasjon om og interesse for akkurat det.

Presidenten: Presidenten vil nå foreslå at en representant for hver partigruppe får anledning til å kommentere utenriksministerens redegjørelse i inntil fem minutter. – Det anses vedtatt.

Marit Nybakk (A): Utenriksministeren har gitt en grundig gjennomgang av de overordnede politiske mål for Norges arbeid i WTO og understreket at disse målene best kan ivaretas dersom det oppnås enighet om en ny, bred forhandlingsrunde.

Det blir viktig fram mot ministerkonferansen i Qatar å skape en enighet om en ny, bred forhandlingsrunde som kan videreutvikle det globale handelsregelverket. Jeg gir min tilslutning til Regjeringens vurderinger og prioriteringer i arbeidet i WTO.

WTO er en nøkkelorganisasjon for å gjennomføre bindende kjøreregler for handel og kapitalstrømmer i en globalisert verden, en forutsetning for å utjevne de store levekårsforskjellene mellom grupper, land og regioner.

Det betinger at vi integrerer utviklingslandene bedre. For det må gjøres mer for å ivareta utviklingslandenes legitime interesser, som også utenriksministeren sa, både med hensyn til markedsadgang, regelverk og overføring av kompetanse. Dersom utviklingsland bedre kan ta del i og nyttiggjøre seg det internasjonale handelssystemet, kan de legge grunnlaget for økonomisk vekst og utvikling. Jeg vil i den sammenheng framheve Regjeringens beslutning om å gi toll- og kvotefri import på alle produkter, unntatt våpen, fra de minst utviklede land. Samtidig må vi bidra til investeringer i de samme MUL-landene og til overføring av kompetanse. Vi må også erkjenne at u-land og i-land står ulikt i utgangspunktet, og at vi trolig må arbeide for kompensasjonsordninger for u-land i det internasjonale handelsregimet.

Når det gjelder de pågående tjenesteforhandlingene, vil jeg understreke det som utenriksministeren sa om at tjenesteavtalen i WTO ikke begrenser vår nasjonale handlefrihet til å organisere den offentlige sektor i Norge, f.eks. på utdannings- og helseområdet. Det er helt nødvendig å bevare den nasjonale handlefriheten til å utforme offentlig sektor slik vi ønsker.

I tillegg til landbruk og tjenester står utvidet markedsadgang for industrivarer, inklusive fisk og fiskeprodukter, helt sentralt for Norge i en ny og bred forhandlingsrunde. Markedsadgangsforhandlingene er viktige for Norge både med tanke på markeder utenfor Europa og for bearbeidede fiskeprodukter i det europeiske markedet. Fiskerinæringen er viktig for å sikre sysselsetting og bosetting langs kysten, og dessuten er den kanskje vår viktigste verdiskapende næring ved siden av oljesektoren. Derfor er det av stor betydning for Norge at vi oppnår best mulig markedsadgang for fisk og fiskeprodukter.

Norge har lenge lagt stor vekt på arbeidet for menneskerettigheter, inkludert grunnleggende arbeidsstandarder og faglige rettigheter, og det deler vi med EU. Vi må ha «fair trade», ikke bare «free trade». EUs forslag, som utenriksministeren nevnte, er i så måte et konstruktivt bidrag i forsøket på å komme videre med å få en slik forståelse, og Norge støtter forslaget. La meg også nevne ILO-initiativet om å opprette en arbeidsgruppe som skal utrede globaliseringens sosiale konsekvenser.

Globaliseringen av økonomien skaper behov for nye kjøreregler mellom land og regioner. Det er derfor svært viktig å delta i utformingen av regelverket innenfor WTO. Jeg vil også her vise til det initiativet Regjeringen har tatt til en utredning om hvordan vi bedre kan bidra til å styre de internasjonale markedskreftene. Dette viser at Regjeringen tar global styringsutfordring på alvor. Med 141 medlemsland har WTO utviklet seg til å bli et handelspolitisk forum for hele verdenssamfunnet, og utfordringen er hvordan vi skal organisere handelsregimet for å nå de globale målene om fattigdomsbekjempelse, sysselsetting og bærekraftig utvikling.

La oss håpe at ministermøtet til høsten vil bidra til at vi kommer oss noen skritt på veien mot et mer rettferdig internasjonalt handelssystem og en mer rettferdig verden. Men det kan være mange og lange skritt som må tas for å sikre at WTO blir den verdensomspennende organisasjonen som både i-land og u-land kan dra nytte av.

Einar Steensnæs (KrF) : Videreutviklingen av handelsregelverket i WTO er ikke bare viktig for Norge og andre land med en velutviklet økonomi. Ikke minst er det viktig for utviklingsland og andre land som nå gjennom lang tid har lidd under et svært urettferdig regime for verdenshandel. De mislykkede forhandlingsrundene i Seattle viste at det manglet ganske mye på den åpenhet og den kommunikasjon og dialog, både med faglige organisasjoner og ikke minst med folkelige organisasjoner, som skal til for å gjøre slike forhandlingsrunder vellykkede. Åpenhet og debatt er viktige forutsetninger for en god prosess. Utestengning og avgjørelser i lukkede rom er en kilde til mistenksomhet og konflikter. Det er en hard lekse, som jeg tror hele WTO-systemet lærte i Seattle, og jeg ser på de strategier som nå blir lagt opp, som en klar korreksjon i forhold til den strategien som ble forsøkt gjennomført i Seattle, men som altså ikke førte fram.

Jeg er godt tilfreds med utenriksministerens redegjørelse i dag. Som utenriksministeren uttrykte det: Det dreier seg ikke bare om å sikre Norge en bedre tilgang til de internasjonale markedene med sine produkter og tjenester. Det dreier seg ikke minst om å få vedtatt et mer rettferdig handelssystem, som tar nødvendig hensyn til utviklingslandenes situasjon, til miljø, utvikling og sosiale rettigheter. Og jeg syns det var bra at utenriksministeren vektla dette så pass mye i sin redegjørelse. Vi må få etablert kjøreregler for verdenshandel og investeringer som kan forhindre at det er den sterkestes rett som rår. Og Norge bør her ta ansvar som et rikt land som har tillit i det internasjonale samfunnet, og arbeide aktivt for at særlig mindre nasjoner og nasjoner med svak økonomi, herunder utviklingslandene, sikres en stemme og en mer rettferdig deltakelse i de fora hvor nettopp slike kjøreregler blir fastsatt.

De seks overordnede politiske målsettingene som utenriksministeren nevnte for Norges arbeid i WTO, og som også er i tråd med de nevnte prioriteringer for miljø, utvikling og sosiale rettigheter, har jeg derfor for min del ingen innvendinger til. Kristelig Folkeparti støtter også Regjeringens vurdering av at disse målsettingene best kan ivaretas gjennom en ny, bred forhandlingsrunde i WTO. Og i så måte blir selvfølgelig ministerkonferansen i Qatar viktig. Vi må ta på alvor de innvendingene som er kommet fra mange utviklingsland når det gjelder forhandlinger om investeringer, konkurranse og miljø. En bred oppslutning og forståelse i Qatar, der også utviklingslandene vil være en del av det framtidige internasjonale handelssystemet, vil kreve fleksibilitet, forståelse og også en stor grad av innrømmelse fra de rike landenes side. Og jeg forstod utenriksministeren slik i dag at dette er holdninger som Norge ønsker å ha med seg og tilnærme seg i den viktige prosessen som nå skal foregå, og jeg er i så måte godt fornøyd med de signalene som er gitt i dag.

Når det gjelder de norske interessene, vil jeg for min del bare nøye meg med å peke på et av hovedområdene innen tjenesteforhandlingene som er særlig viktig sett med norske øyne, nemlig skipsfarten. Det må være et hovedmål for de norske posisjonene at flere land, deriblant USA og EU, blir villig til å ta på seg flere forpliktelser innen dette området. Det vil skape større grad av både forutsigbarhet og rettferdighet for denne viktige tjenestesektoren innen norsk næringsliv.

Når det gjelder vareeksporten, er det, som Marit Nybakk også nevnte, særlig markedsadgangen for fisk og fiskeprodukter som er viktig for oss. Gitt en framtidig utvidelse av EU er det viktig at vi kan møte bortfallet av frihandelsavtaler for fisk og fiskeprodukter med generelle, gunstige markedsbetingelser gjennom WTO-systemet.

Til slutt – bare for å gjenta det: Skal en komme i land i Qatar, er det viktig at det fra de rike landenes side vises nødvendig imøtekommenhet og fleksibilitet. Bare da kan en sikre seg et globalt handelssystem hvor også land med svak økonomi, deriblant utviklingslandene, er med.

Jan Petersen (H): Det er nyttig nok å få en redegjørelse fra utenriksministeren om så sentrale spørsmål som dette, og det er nyttig nok å ha en rask reaksjonsrunde i Stortinget etter en slik redegjørelse, men jeg må likevel si at en spesielt tilfredsstillende behandling av et så omfattende område er det jo slett ikke. Det ville vært ønskelig om vi hadde hatt tid til en normal stortingsbehandling av en såpass viktig redegjørelse som dette, fordi det her er viktige spørsmål som står på dagsordenen, og særlig fordi en grundig debatt jo forutsetter nærmere kjennskap til posisjonene enn det som både kan og bør sies på denne måten.

Jeg vil derfor understreke at Stortingets organer fungerer i hele tolvmånedersperioden, og at det er viktig at Regjeringen holder nær kontakt med Stortinget i det videre arbeidet, også når det ikke er samlet, særlig om de tingene som gir vanskelige avveininger. Og vanskelige avveininger vil det bli mange av i en debatt som dette – f.eks. er spørsmålet om i hvor stor grad og på hvilken måte spørsmål om investeringer skal inn i neste runde, komplisert. Om det er fornuftig, er i så fall avhengig av hva man regulerer og hvordan man regulerer det, og det er spørsmål som krever en løpende dialog. Men la det være helt klart at fra Høyres side er det svært viktig å understreke nødvendigheten av at det blir gjennomslag for en ny forhandlingsrunde om liberalisering av handel. Det er viktig at en fri, åpen verdenshandel er en sentral norsk målsetting. Det er ikke umiddelbart gitt at det blir gjennombrudd for en slik linje, men det prinsipielle er det nødvendig å holde oppe, ikke minst i den norske debatten nå som globaliseringsmotstanderne samler seg.

Det er ingen tvil om at det for Norge som nasjon er viktig å ha tilgang på verdensmarkedet for våre produkter og det vi har å selge. Skal vi utløse mulighetene f.eks. i Kyst-Norge, er det nettopp en fri, åpen verdenshandel som er svaret på dette. Jeg tror det er viktig at vi nærmer oss dette spørsmålet, ikke ut fra engstelse og behov for å beskytte oss, men ut fra at vi som nasjon heller ser mulighetene som nå ligger der hvis vi er villige til å ta hele verden i bruk. Det er derfor viktig at Regjeringen er tydelig i disse spørsmålene. Jeg legger merke til at utenriksministeren fra tid til annen er ute og flørter med antiglobaliseringskreftene. Hva han nærmere legger i dette med styring av markedskrefter, er jeg ikke sikker på. Sannsynligvis ramles det mye med tomme tønner, men det er jo den type musikk man liker å høre på venstresiden, og hvis han begrenser seg til å ramle med tomme tønner, er jeg fornøyd. Det viktige er at man gjør de riktige tingene. Og mye av det som ble sagt i redegjørelsen, er jo de riktige tingene.

Men det er en del viktige målkonflikter – f.eks.: Forfølger man nå egentlig ønskene om fri handel på fisk tilstrekkelig kraftfullt? Og er man tilstrekkelig fleksibel på forhandlingsopplegget når det gjelder jordbruk, slik at man kan gi det nødvendige for å få til en skikkelig og åpen verdenshandel når det gjelder fiskeprodukter? Jeg merket meg jo at utenriksministeren gjorde det helt klart at det er ikke bare i forhold til EU-systemet vi har problemer med fisk, det er også andre områder hvor det foreligger begrensninger som det er mulig å få gjort noe med.

Jeg merket meg at svært mange med rette er opptatt av u-landenes situasjon, og det understreker jeg. Men Norge har heller ikke på dette området vært av de aller fremste land. Også i dette storting har det vært kjempet for å gi u-landene større tilgang på verdensmarkedet. Derfor er det viktig at vi husker hva dette dreier seg om – det er å gi en åpen mulighet på like vilkår også for u-landene. Det betyr at vi i de nye forhandlingsrunder ikke skal legge inn nye avanserte regler som gjør det vanskelig for dem igjen å konkurrere. Vi er høyt oppe på stigen når det gjelder levestandard, og det er ingen grunn til å trekke stigen opp etter oss.

Derfor vil jeg gjerne understreke at en fri, åpen verdenshandel er en viktig politisk målsetting, og jeg vil be Regjeringen holde kontinuerlig kontakt med Stortinget etter hvert som de vanskelige vurderingene kalles på.

Marit Arnstad (Sp): Utenriksministeren understreket i sin redegjørelse den stadig større betydning WTO har fått. Antall land som har sluttet seg til avtalen, og den handel disse landene til sammen representerer, gir et godt bilde av dette. Derfor er det riktig å understreke at WTO har blitt et viktig organ for å drøfte i hvilken retning utviklingen av internasjonal handel skal gå. Med en stadig økende betydning har det også blitt større interesse knyttet til forhandlingene – større oppmerksomhet og større kontroverser.

Senterpartiet mener det er viktig å arbeide for en rettferdig internasjonal handel der det hersker stor grad av forutsigbarhet. Et av de grunnleggende problemer ved WTO er imidlertid fortsatt at fokuset ligger langt mer på «free trade» enn «fair trade». Arbeidet rundt WTO blir fortsatt ensidig rettet mot en mest mulig liberalisert handel, hvilket gir mange land, bl.a. Norge, et gjentatt behov for å understreke at vi skal kunne bevare nasjonal handlefrihet, at vi skal kunne reflektere bærekraftig utvikling, og at vi må ha handlefrihet til å organisere offentlige tjenester på en måte som vi sjøl ønsker. Men jeg tror vi skal erkjenne at presset som oppstår, ligger i retning av mer liberalisering. Sjøl om vi formelt har mekanismer som skal sikre miljø, landbruk og offentlig sektor, vil vi hele tiden oppleve at vi har bevisbyrden imot oss.

Senterpartiet er av den oppfatning at dette også er én av grunnene til de til dels sterke motreaksjonene som WTO-forhandlingene har skapt de siste årene. Vi mener at et annet og fornyet utgangspunkt kunne gitt diskusjonen om internasjonal handel et langt sterkere preg av konstruktiv dialog enn det vi har sett den siste tiden. Å knytte WTO opp mot FN-systemet ville være et bidrag til det. Det kunne muliggjøre en bredere tilnærming til handelsspørsmål. Ikke minst ville det være verdifullt å knytte WTO nærmere opp mot FNs arbeid for miljømessig og bærekraftig utvikling.

Senterpartiet registrerer at Regjeringen ønsker å gå videre i en ny, bred forhandlingsrunde i WTO, men at det er uklart hvor langt det vil være mulig å komme under ministerkonferansen til høsten. Senterpartiet er av den oppfatning at en burde ha imøtekommet de krav som nå har kommet om at dagens avtaler evalueres, før en går videre i en bred forhandlingsrunde som også inkluderer nye områder. Vi tror det ville vært viktig ikke minst for å kunne bidra til en langsiktig dialog i WTO som vil være holdbar og konstruktiv.

Når det gjelder de pågående forhandlingene om landbruk og tjenester, ville også de vært tjent med at det ble tatt et bredere perspektiv. Ikke minst situasjonen i europeisk landbruk i løpet av våren tilsier det. Vi er blitt minnet om hva et intensivt landbruk kan føre til i form av risiko knyttet både til dyrehelse, folkehelse og matvaresikkerhet. Dette er perspektiv som nå for alvor må med i diskusjonen om internasjonale regler for handel med mat.

Jeg er også nødt til å si at det burde ikke være nødvendig for norsk fagbevegelse engang å stille spørsmål ved om en gjennom GATS-forhandlingene risikerer økt privatisering eller mindre handlefrihet for offentlig sektor.

Når det gjelder de signal som er kommet fra Regjeringen omkring den videre utformingen av TRIPS-avtalen, bl.a. ved at en vurderer en ordning der en patentsøknad kan angi hvilket land genmaterialet stammer fra, er det vår oppfatning at en slik endring ville ha vært et viktig skritt i riktig retning. Det er et arbeid som bør videreføres, og det er et initiativ som bør tas uavhengig av om det blir en bred forhandlingsrunde i tiden framover eller ikke.

Lisbet Rugtvedt (SV): Jeg vil først takke utenriksministeren for redegjørelsen. SV har vært opptatt av at Stortinget jevnlig skal bli oppdatert omkring de prosesser som pågår i WTO. Både WTO og nasjonale myndigheter må bruke mer energi og ressurser på debatt og utredning om globaliseringsspørsmål. Det utredningsprosjektet Regjeringen har satt i gang omkring globale styringsutfordringer, er et viktig og bra initiativ i så måte.

Det er åpenbart behov for å møte den tiltakende globaliseringen med felles spilleregler og en bedre organisert verden. Men spillereglene må ikke bare fastsettes ut fra hva som tjener pengeinteresser, men baseres på interessene til vanlige mennesker, til de fattige og ut fra hensynet til miljøet.

SV er i utgangspunktet skeptisk til en ny bred WTO-runde. Vi har stor sans for det kravet som er stilt av en rekke ulike miljøer, om et moratorium i WTO, at en stopper opp og evaluerer virkningen av den handelsliberaliseringen som har foregått så langt, og ser på virkninger f.eks. for fordeling, miljø og ressursforvaltning. SV ønsker også at FN skal styrkes på det handelspolitiske området for å kunne være en handlekraftig organisasjon og en effektiv arena for å bidra til spilleregler for globaliseringen.

Når det gjelder forhandlinger om tjenester, er det ikke nå så lett å se rekkevidden av det som er Norges forhandlingsopplegg. Men SV hadde ønsket at Norge var klarere i forsvar av offentlig sektor. Utenriksministeren hevdet at det ikke kunne være tvil om at tjenesteavtalen i WTO ikke vil begrense vår nasjonale handlefrihet til å organisere den offentlige sektoren på den måten vi selv ønsker.

Jeg vil begrunne hvorfor jeg mener det er feil å være så skråsikker på dette. I GATS-avtalen sies det at tjenester som ytes av offentlige myndigheter, ikke er inkludert i avtalen. Men så defineres slike tjenester i GATS-avtalens punkt 1.3 b som tjenester som blir ytt verken på kommersielt grunnlag eller i konkurranse med en eller flere tjenesteytere. Som kjent er det en rekke offentlige tjenester etter hvert som utsettes for konkurranse fra én eller flere tjenesteytere, og dette virker derfor ikke som noen holdbar definisjon. Når offentlige tjenester konkurranseutsettes i land som tradisjonelt har hatt en sterk velferdsstat, er det jo ikke overraskende at det kommer et press fra store selskaper om å få åpnet disse voksende tjenestemarkedene f.eks. innen helse og utdanning for internasjonal fri konkurranse. Spørsmålet er derfor om den norske regjeringen ønsker å bidra til å reparere denne svakheten i GATS-avtalen, og arbeide for en klarere definisjon av hvilke offentlige tjenester som ikke skal omfattes av konkurransereglene i GATS. Det går dessverre ikke klart fram av det norske forhandlingsforslaget at Regjeringen vil gå inn i forhandlingene med et aktivt forsvar for offentlig sektor.

Utenriksministeren la vekt på at WTO-beslutninger er basert på konsensus. Det er en klar fordel etter SVs syn. Men når avtalene først er undertegnet, er det viktig at formuleringene er klare og entydige, slik at det ikke er tvisteløsningsmekanismene som avgjør viktige prinsippspørsmål.

I tilknytning til WTO-møter har vi de siste årene sett økende uro og demonstrasjoner. Dette må tas på alvor og oppfattes som et tegn på en tillitskrise i forholdet mellom politiske myndigheter og organisasjoner som engasjerer seg i solidaritets- og miljøspørsmål. Uansett hva en måtte mene om det sterkt varierte budskapet til de som demonstrerer, må dette engasjementet og mangelen på tillit tas på alvor. Demonstrasjonene uttrykker mistillit til at WTO-systemet fungerer slik at det fremmer miljøhensyn og fattigdomsbekjempelse, eller at dette virkelig er overordnede mål for WTO-forhandlinger. Her ligger bevisbyrden på WTO-systemet. Mange har også en forståelig oppfatning av at politikerne ikke forsøker godt nok å styre utviklingen og globaliseringen, men tvert imot lar globaliseringsprosessene ta styring over dem og lar de multinasjonale selskapene sitte i førersetet.

SV mener at det er viktig at det sivile samfunnet blir trukket inn i beslutningsprosessene omkring globale spilleregler. Det er en naturlig konsekvens av at makt flyttes fra nasjonalstaten og over i internasjonale institusjoner. Det sivile samfunnet må trekkes inn i selve forhandlingsprosessen, slik tilfellet er i en rekke FN-prosesser.

Tidligere utenriksminister Knut Vollebæk tok til orde for at det burde opprettes et konsultativt organ under generaldirektøren i WTO med representasjon fra arbeidslivets parter, NGO-er og akademikere som kan gi nyttige innspill til WTO-arbeidet. Dette håper jeg utenriksministeren følger opp.

Spilleregler i globaliseringens tidsalder må inkludere en styrking av faglige rettigheter og sosiale standarder internasjonalt. Men det ser ut til å være bred enighet om at WTO ikke er den rette rammen omkring slike regler, og at bruk av handelsrestriksjoner er et lite egnet virkemiddel for å fremme høyere arbeidsstandarder i fattige land. Frivillige kampanjer, forbrukerholdninger, bistand, politisk press og regler for multinasjonale selskaper er mer egnet. Utenriksministeren gav i redegjørelsen uttrykk for at Regjeringen har inntatt et mer nyansert syn på dette enn hva Norge tidligere har stått for, og det er positivt. Det er også positivt at Regjeringen så klart uttrykker at Norge vil bidra til å fremme utviklingslandenes interesser i en ny WTO-runde.

Carl I. Hagen (Frp): Fremskrittspartiet har alltid kjempet for mest mulig frihandel, og vi slutter oss selvsagt til WTOs overgripende målsettinger som økt levestandard, full sysselsetting, bedre reallønnsutvikling samt en bærekraftig utnyttelse av jordas ressurser, slik utenriksministeren formulerte det i sin meget interessante og på mange områder gode redegjørelse til Stortinget.

Det som imidlertid forbauser oss fremdeles, er tendensen også i den norske regjering til å ha et annet syn på landbruksprodukter enn på andre varer, og hvor vanskelig det er å få til frihandel. Han sier ja til frihandel og markedsadgang i andre land for de produkter som er interessante for oss å produsere, mens man har en negativ holdning til de produkter som andre land ønsker skal få markedsadgang hos oss.

F.eks. sier utenriksministeren i sin redegjørelse:

«For det tredje er vi opptatt av å sikre en bedre markedsadgang for norsk eksport. Det gjelder varer som fisk, industri- og høyteknologiprodukter, og innenfor viktige tjenesteområder som skipsfart, offshore, energi, ingeniørfag, miljøtjenester, telekommunikasjoner og IT.»

Dette er vi helt enig i. Og vi håper på større grad av markedsadgang for dette.

Men så kommer det plutselig i redegjørelsen:

«For det fjerde legger vi vekt på å bevare nasjonal handlingsfrihet til å utforme offentlig sektor slik vi ønsker, og å føre en aktiv landbrukspolitikk.»

Offentlig sektor utgjør bl.a. en stor del av tjenesteproduksjonen, og der ønsker man altså å kunne ha begrensninger. Og det er store begrensninger ved at det i den offentlige sektor i Norge er en stor grad av egenproduksjon når det gjelder tjenestene, istedenfor å kjøpe tjenester fra et marked. På den måten stenger man ute andre som aktivt vil tilby tjenester til det norske marked. Etter industritiden, med konkrete varer, er nettopp tjenester noe som vokser ganske dramatisk i internasjonal og nasjonal økonomi. Stadig mer ressurser brukes til tjenesteproduksjon, og vi bruker mer og mer av våre egne midler til kjøp av tjenester.

Derfor er det skuffende at Regjeringen og utenriksministeren ikke har den samme åpne holdning til markedsadgang og konkurranse internasjonalt for tjenesteproduksjonen, der det offentlige er en meget stor betaler og kjøper av tjenester. Det er altfor mye egenproduksjon i Norge. Her burde Regjeringen legge opp til de ideelle målsettinger man har når det gjelder de øvrige produktene som jeg nevnte.

Det samme gjelder landbruket – som utenriksministeren omtaler senere i sin redegjørelse – der vi samarbeider nært med EU og Japan. Vi kan ikke forstå at dette er fornuftige alliansepartnere, fordi landbruksprodukter i hovedsak burde bli behandlet som alle andre produkter.

Jeg vil igjen nevne det vi har sagt tidligere: Når det gjelder vårt forhold til EØS og EU, burde vi ta initiativ for å få bedre markedsadgang for fisk mot at vi åpner for bedre markedsadgang for landbruksvarer fra EU. Det ville nemlig være i tråd med WTOs overgripende målsettinger om økt levestandard, full sysselsetting, bedre reallønnsutvikling, osv. at også vi får økt grad av frihandel med landbruksprodukter og legger langt mindre vekt på de såkalte ikke-handelsmessige hensynene i landbruket.

Jeg synes redegjørelsen dessverre viser at Regjeringen ikke er innstilt på å revurdere sine holdninger på disse områdene. Det burde vært det fornuftige. Det burde ikke være slik at vi i realiteten sier til andre land at også vi ivaretar hensynet til å beskytte oss når vi vil det, men vi vil gjerne ha markedsadgang for de produkter som vi gjerne vil eksportere. Det er det som hindrer frihandel fra å vokse frem.

Vi synes Regjeringen i langt større grad burde ha en prinsipiell positiv holdning til frihandel, og så følge det opp på alle produktområder.

Gunnar Kvassheim (V): Venstre gir sin tilslutning til hovedlinjene i utenriksministeren redegjørelse. Jeg vil knytte noen korte kommentarer til noen forhold som Venstre er sterkt opptatt av.

Med en liten og åpen økonomi er Norge tjent med at internasjonal handel styres av et sterkt multilateralt regelverk basert på ikke-diskriminering. Vi trenger handelsregelverk som regulerer store og små og rike og fattige lands interesser på en balansert måte. Det er bakgrunnen for at Venstre ønsker en ny bred forhandlingsrunde i WTO, både for å sikre norsk næringslivs interesser i utenlandske markeder og for å sikre at verdenshandelen tar hensyn til miljø, sosiale rettigheter og forbrukerrettigheter.

Det er viktig at en ny runde blir en grønn runde. Miljøhensyn må bli en naturlig del av regelverket. En ny runde må også ta mer hensyn til utviklingslandenes behov, særlig de minst utviklede landenes. Teknisk assistanse til de fattigste landene under forhandlingene må derfor styrkes.

For at WTO skal styrke sin legitimitet og effektivitet må organisasjonen bli mer åpen og inkluderende, både i interne prosesser og utad. Forhandlingene må i størst mulig grad skje i åpenhet. Reaksjonene rundt forrige runde viser behovet for åpenhet, og det er viktig at det legges til rette for at organisasjoner som både har interesser knyttet til miljø, til faglige spørsmål og til forholdene i utviklingsland, får delaktighet og innsyn. Jeg er glad for at utenriksministeren vektla dette i sin redegjørelse, men understreker at her er det et meget stort forbedringspotensial.

Jeg tror det er helt avgjørende for å få suksess med de viktige oppgavene en her står overfor, at WTO-prosessen får en bredere folkelig forankring.

Venstre mener at globaliseringen er positiv og nødvendig for å nå viktige mål, men en mer internasjonal økonomi trenger også forpliktende internasjonale kjøreregler. Det er i det perspektivet vi håper og tror at WTO-forhandlingene kan være formålstjenlige.

Utenriksminister Thorbjørn Jagland: Kort, bare for å få sagt i alle fall det: Jeg føler at det er bred tilslutning her i Stortinget til at Norge bør arbeide for en ny bred forhandlingsrunde. Det er vel bare Senterpartiet som har vært skeptisk til det. Men jeg legger også merke til at man har litt forskjellige synspunkter på hva som bør være de norske posisjonene, f.eks. når det gjelder landbruk, noe som kom fram i Høyres og Fremskrittspartiets innlegg. Jeg må kunne konstatere at Regjeringen likevel har tilslutning til det som er vårt synspunkt, nemlig at vi iallfall foreløpig må se slik på det at landbruket er i en spesiell situasjon og har en bredere funksjon enn bare det å fremskaffe produkter som vi kan spise. Det har en funksjon i å opprettholde bosetting, i å opprettholde kulturlandskap. Det er en miljøfaktor. Det er det også land som EU-landene og Japan legger til grunn. Derfor arbeider vi sammen med dem for å få tilslutning til disse synspunktene.

Jeg er klar over, som det kom fram av både Høyres og Fremskrittspartiets innlegg, at det selvfølgelig har sammenheng med hvor langt vi kan komme når det gjelder fisk og fiskeprodukter. Det er ikke slik at vi kan ta en maksimalt restriktiv holdning når det gjelder landbruk, og så en maksimalt motsatt holdning når det gjelder fisk. Det har heller ikke ligget til grunn i det opplegget som vi har jobbet med. Det er riktig å understreke det, slik som Høyre og Fremskrittspartiet gjorde. Jeg tror likevel at det er nødvendig med en balansert innfallsvinkel til dette.

Jeg er for øvrig helt enig i det Einar Steensnæs sa om nødvendigheten av åpenhet og dialog. Mitt inntrykk er at det som fant sted i Seattle, har hjulpet, og at det nå er en større åpenhet og et ønske om en bredere dialog med samfunnet utenfor. Det er da også det som foregår.

Jan Petersen hadde en visitt til mine såkalte flørtinger med antiglobaliseringskreftene. Jeg tror ikke man skal se på det som antiglobaliseringskrefter. Det er en naturlig og nødvendig skepsis, ikke til globaliseringen som sådan, men til utslagene av globaliseringen og et ønske om å gjøre noe med det. Jeg tror ikke det er så mange som mener at man skal skru klokken tilbake. Det mener iallfall ikke jeg. Det er ikke mulig. Men det er helt nødvendig at man legger inn regler og styringsmekanismer, slik som vi for så vidt har gjort på nasjonalt plan, for å avdempe og også ta vekk de negative virkningene av globaliseringen.

Når Jan Petersen sier at man ramler med tomme tønner, vil jeg si at det er de mest liberalistiske kreftene her som er de tomme tønnene, for det finnes ingenting inni dem. Det er derfor de bråker så mye også. Så hvis man kunne få noe innhold i tønnene, tror jeg motstanden ville bli betydelig avdempet og mindre høylytt. Det jeg oppfatter som hensikten bl.a. bak Attac-bevegelsen, er å få til en balansering av kreftene. Det er klart at det også er folk som ønsker en avskaffelse av markedskrefter, men det tror jeg er et fåtall. Alle innser at man må bygge på markedsmekanismer. Men man må ha sterkere regler, nettopp for at disse markedsmekanismene skal kunne fungere og også kunne føre til at det blir en noenlunde rettferdig fordeling globalt. Det kan vi komme tilbake til.

Jeg tar for øvrig det signalet som Jan Petersen kom med, at det er viktig at Regjeringen holder kontakt med Stortingets organer i den løpende prosessen. Flere av de spørsmålene som er tatt opp her, tror jeg det kan være nødvendig å få drøftet med Stortinget på egnet måte. Jeg tenker konkret på de forhandlingsposisjonene vi har. Og når det nærmer seg ministerkonferansen i Qatar, kan det være nødvendig å gjøre akkurat det Jan Petersen etterlyste.

Presidenten: Da er debatten i sak nr. 1 avsluttet.