Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:14:39]: Norske menn og kvinner i uniform har gjort innsats i fredens tjeneste for FN, NATO og verdenssamfunnet i over 50 år. Likesom andre land bidrar til Norges sikkerhet, gjør vi en innsats for at andre land og folkegrupper skal få fred, håp og utvikling. Hovedlinjene i denne politikken har det vært bred enighet om her i Stortinget.
Vi kan velge å se på dette som internasjonal solidaritets- og omfordelingspolitikk: Vi som er mulighetenes land – vi som har mest – bidrar til at det kan åpne seg muligheter for dem som har minst. Det blir mer til alle om flere får tro på framtiden. Det blir utvikling og håp når mennesker og samfunn opplever at det lønner seg å investere i mennesker.
Norsk militært personell nyter stor respekt internasjonalt. Våre menn og kvinner er høyt utdannet, godt trent, godt utstyrt og er kjent for å opptre i felten med klokskap. Sammen med det vi får til med sivile virkemidler, og i et samspill med internasjonale organisasjoner og våre egne frivillige organisasjoner, utgjør de noen av våre viktigste utenrikspolitiske virkemidler.
La meg likevel understreke: Militær innsats vil aldri i seg selv være tilstrekkelig for å løse den typen konflikter vi ser bl.a. i Afghanistan og i Irak. Det er bedring i levekår, bedret humanitær situasjon og utsikter til arbeid og utvikling som avgjør om mennesker i Afghanistan og i Irak kan få tro på egen framtid. Det militære personellets hovedoppgave er å legge forholdene til rette for den sivile innsatsen. På den måten kan militære styrker bidra til langsiktige og stabile løsninger for å bygge et fungerende sivilt samfunn.
Inntrykket av de samtaler jeg har ført siden jeg tok over som utenriksminister, er at andre land er klar over at Norges samlede militære og sivile bidrag til verdenssamfunnet er store og viktige. Våre nærmeste allierte vet at vår innsats er større enn Norges folketall skulle tilsi. Det er på denne bakgrunn, og med utgangspunkt i tiltredelseserklæringen 19. oktober, at vi har påbegynt arbeidet med å vurdere hvilke sivile og militære bidrag Norge vil stille til disposisjon for ulike internasjonale operasjoner neste år.
Regjeringen legger vekt på størst mulig åpenhet omkring disse spørsmålene. Det er bakgrunnen for min redegjørelse her i dag. Det vil være naturlig å anmode om å få gi en bredere utenrikspolitisk redegjørelse for Stortinget ved en senere anledning. I dagens gjennomgang vil jeg derfor fokusere direkte på arbeidet med å sikre et bedre fokus for vår disposisjon av sivile og militære bidrag for internasjonale operasjoner.
Det hører likevel med til denne gjennomgangen å understreke betydningen av at norsk militært engasjement i internasjonale operasjoner skal være forankret i FN-pakten og ha et klart FN-mandat. Regjeringen vil i sin utenrikspolitikk ytterligere vektlegge støtte til en verdensorden bygd på FN-paktens premisser og den avgjørende forutsetning om at bruk av militære makt skal være forankret i folkeretten. Videre vil det være Regjeringens hovedlinje at vi kanaliserer vår internasjonale innsats gjennom FN og NATO. Og endelig er det viktig for oss at vi som NATO-alliert og aktivt FN-medlem holder våre venner og allierte nært orientert om bakgrunnen for norske beslutninger, og at vi innretter vår innsats på en slik måte at den i størst mulig grad utfyller innsatsen til allierte og partnere.
Regjeringen har siden den overtok, brukt tid på å informere og konsultere våre allierte og partnere, inklusive NATOs og FNs generalsekretærer. Min oppsummering av disse samtalene er at norsk politikk er godt forstått og godt forankret, i FN så vel som i NATO og de sentrale medlemslandene.
Et siktemål for oss har vært å fokusere norsk innsats. Skal vårt bidrag gi mening, kan den ikke spres på for mange områder. Vi stilles overfor store behov for internasjonal innsats i mange deler av verden. Derfor må vi foreta prioriteringer og avveininger. Vi har begrensede ressurser og må konsentrere vår innsats.
Det vil framgå av min redegjørelse at Afghanistan vil være Regjeringens hovedsatsingsområde. Så i dag vil jeg særlig konsentrere meg om hvordan Norge best kan bidra til stabiliseringen og gjenoppbyggingen av Afghanistan, men også Irak.
La meg oppsummere de viktigste retningslinjene for vårt framtidige sivile og militære bidrag til Afghanistan og Irak som ligger i regjeringserklæringen.
For det første vil vår militære innsats i Afghanistan skje gjennom den NATO-ledede stabiliseringsstyrken ISAF. Som en konsekvens vil vi ved neste rotasjon avslutte vår deltakelse i den amerikanskledede operasjonen «Enduring Freedom» når mandatperioden for styrken utløper i januar 2006.
For det andre vil oppdraget for de norske stabs- og opplæringsoffiserene i Irak bli avviklet når deres tjenestegjøring avsluttes i midten av desember. Norge vil ta sin del av ansvaret for støtte til gjenoppbyggingen av et demokratisk Irak, med sivile virkemidler.
For det tredje er Regjeringen opptatt av at Norge i sterkere grad skal bidra til FN-operasjoner, og da særlig i Afrika. Regjeringen ønsker å gjenreise Norges troverdighet som en viktig bidragsyter til FN-ledede fredsoperasjoner. Vi ønsker å styrke FNs evne til å lede komplekse operasjoner, fordi vi vet at i mange tilfeller er FN godt egnet til å gjøre den jobben.
La meg nå gå mer i detalj når det gjelder Norges framtidige engasjement i Afghanistan og Irak.
Afghanistan står fortsatt overfor betydelige utfordringer. Selv om parlamentsvalget 18. september representerer et viktig skritt i positiv retning, ser vi stadig eksempler på at lokale krigsherrer motarbeider sentralregjeringen. Det er også tegn til at illegale grupper med forgreninger til terroristceller er i ferd med å styrke sin stilling i deler av landet og i grenseområdene. Antall drap og voldshandlinger er på nytt i ferd med å stige. Samtidig vet vi at narkotikaproduksjonen har forgreninger til framtredende politikere og sentralt plasserte militære offiserer.
Dette er en utvikling som undergraver landets stabilitet, den politiske prosessen og mulighetene for økonomisk gjenoppbygging. Utbredt korrupsjon, en svakt fungerende politistyrke og en svak rettsstat vanskeliggjør håndteringen av disse problemene.
Det er etter Regjeringens syn viktig at et samlet internasjonalt samfunn bistår de afghanske myndigheter med å videreføre arbeidet for gjenoppbygging og stabilisering av Afghanistan.
Den neste milepæl i dette arbeidet vil være en internasjonal konferanse i London i januar neste år. Her vil den videre kursen for den internasjonale innsatsen i Afghanistan bli staket ut. FN vil spille en nøkkelrolle sammen med EU, NATO og G8-landene. Fra norsk side vil vi bidra til dette arbeidet. Vi vil fortsette vår betydelige innsats for økonomisk og sosial utvikling i Afghanistan.
Men utvikling er ikke mulig uten sikkerhet. Derfor vil vi fortsatt bidra til sikkerhet og stabilitet for på den måten å legge til rette for videre økonomisk og sosial utvikling.
I arbeidet med å stabilisere Afghanistan spiller NATO en viktig rolle. ISAF ble opprettet i desember 2001 etter anmodning fra FNs sikkerhetsråd og den afghanske regjering. NATO har ledet styrken siden august 2003 og har dermed påtatt seg et betydelig ansvar for den videre stabilitet i Afghanistan. Dette ansvaret er alle allierte med på å ta.
Dette er en stor oppgave. NATOs medlemsland erklærte i juni 2004 at stabiliseringen av Afghanistan er alliansens hovedprioritet. Samtidig har de allierte gjort det klart at dette vil være en langsiktig oppgave, der allierte og partnerland gjør en innsats sammen. Til sammen deltar 35 allierte og partnerland i stabiliseringen av Afghanistan gjennom ISAF.
Norge vil ta sin del av ansvaret i Afghanistan. Vi vil gjøre dette ved å bidra til ISAF-styrken og gjennom å bidra til oppbyggingen av afghanske sikkerhets- og rettsstatsinstitusjoner. Vi er innstilt på å videreføre vårt militære engasjement på minst samme nivå som i dag. Samtidig vil vi være åpne for å justere innretningen på våre bidrag i tråd med NATOs prioriteringer.
ISAF utvides nå på provinsnivå nettopp for å styrke den afghanske sentralregjeringens autoritet utenfor Kabul. Her spiller de regionale stabiliseringslagene en sentral rolle. Stabiliseringslagene legger også til rette for reform av sikkerhetssektoren og bistår regionale og lokale myndigheter med gjenoppbyggingen.
Vårt bidrag til ISAF er i dag på rundt 400 personer. Jeg vil minne om at det er et betydelig bidrag. Hovedtyngden av disse er konsentrert om Kabul. Vi vil i 2006 bidra til omleggingen av ISAF ved å samle hoveddelen av de norske styrkene i Nord-Afghanistan. Vi har allerede økt vårt engasjement utenfor Kabul. Dette gjorde vi da vi i september i år overtok ledelsen av det regionale stabiliseringslaget, det såkalte PRT, i Nordvest-Afghanistan.
Etter hvert som ISAF øker sin størrelse og sitt nærvær i mer ustabile områder i det vestlige og sørlige Afghanistan, ser vi også et økende behov for å ivareta styrkenes sikkerhet. Flystøtte spiller en viktig rolle i NATOs styrkebeskyttelse. Dette er bakgrunnen for den anmodningen Norge har fått fra NATO om å bidra med tre–fire F-16-fly samt nødvendige ressurser for å støtte opp om et slikt bidrag. Flyene skal være i Afghanistan i tre måneder våren 2006. Regjeringen Bondevik la i sitt budsjettforslag for 2006 opp til at Norge skulle imøtekomme forespørselen. Den nye regjeringen stiller seg positiv til denne anmodningen.
Som jeg nevnte innledningsvis, vil avslutningen av norske bidrag til operasjonen «Enduring Freedom» gi ytterligere rom for å konsentrere vår innsats i den NATO-ledede ISAF-styrken.
I tillegg til vårt militære engasjement i Afghanistan er Regjeringen opptatt av at Norge også skal videreføre sitt brede og langsiktige sivile engasjement. Norges samlede utviklingsbistand til Afghanistan er i år på rundt 300 mill. kr. Den er innrettet mot tre hovedområder: utdanning, oppbygging av offentlig administrasjon og forbedring av befolkningens levekår. I tillegg til dette kommer støtte til humanitære formål gjennom norske frivillige organisasjoner.
Regjeringen legger vekt på at vi skiller mellom mandatet til militære bidrag og det mandatet humanitære organisasjoner skal ivareta. Humanitær hjelp skal sikte mot å hjelpe mennesker i nød. Den skal ikke skille mellom trengende, og den skal ikke inngå som et mykt element i en militær strategi for å vinne visse deler av en befolkning.
Norge bidrar også aktivt til oppbyggingen av den afghanske politi- og justissektor. Dette arbeidet vil vi fortsatt legge stor vekt på. All erfaring tilsier at oppbygging av et lokalt politi- og justisvesen er avgjørende for et lands langsiktige stabilitet og politiske utvikling. Samtidig er utviklingen i Afghanistan nok et eksempel på hvor vanskelig det kan være å få til en gjennomgripende reform nettopp på politi- og justissiden.
Fra norsk side har vi derfor lagt spesiell vekt på å styrke ordensmakten og rettsapparatet. Vi bidrar i dag med inntil ti personer på politisiden i Afghanistan. Hovedinnsatsen er rettet mot opplæring innenfor menneskerettigheter, administrasjon og ledelse samt kvinner i politiet. Å integrere kvinner i politiet er særlig utfordrende gitt kvinners tradisjonelle stilling i det afghanske samfunnet. I tillegg bidrar vi med norske jurister fra den såkalte styrkebrønnen som styrker afghanske myndigheters arbeid med narkotikabekjempelse.
Det norske bidraget er verdsatt av afghanske myndigheter og av våre internasjonale samarbeidspartnere. Vi ønsker å videreføre og om mulig styrke vår innsats for reform av politi- og justissektoren i 2006.
Situasjonen i Irak er fortsatt alvorlig. Sikkerhetssituasjonen er ustabil. Voldelige angrep rettet mot irakiske myndigheter og utenlandsk tilstedeværelse fortsetter med uforminsket kraft. Disse angrepene går i første rekke ut over sivilbefolkningen og hindrer vanlige mennesker i å komme i gang med et normalt liv.
Samtidig må vi kunne glede oss over at folkeavstemningen om ny grunnlov 15. oktober forløp bedre enn ventet. Avstemningen ble gjennomført på en god og ryddig måte – av irakerne selv med god støtte fra FN. Timeplanen som ble lagt i FNs sikkerhetsrådsresolusjon 1546, overholdes dermed fortsatt.
Det gir likevel grunn til bekymring at mange sunni-arabere ikke støttet grunnloven. Den manglende støtten skyldes at denne befolkningsgruppen frykter at den føderale statsmodellen som nå er valgt, vil gi dem redusert innflytelse og begrenset tilgang til energi- og vannressurser.
Det vil nå være viktig at sunni-araberne ser seg tjent med å engasjere seg i den videre politiske prosessen fram mot valget på ny nasjonalforsamling i desember. Enigheten mellom de tre folkegruppene om at grunnloven skal kunne revideres av den nye nasjonalforsamlingen, kan bidra til økt sunni-arabisk interesse for valget.
Norge støtter den politiske prosessen i Irak, både gjennom FN og på andre måter. Hele det internasjonale samfunn har et ansvar for å sikre at det irakiske folk får leve i et trygt land med et godt styresett, og der de selv er med på å bestemme den videre utviklingen.
Samtidig innebærer den vanskelige sikkerhetssituasjonen i Irak at det fortsatt vil være behov for betydelig bistand fra omverdenen. Det internasjonale samfunn må stille opp både når det gjelder sikkerhet og gjenoppbygging.
Norge er beredt til å ta sin del av dette ansvaret. Vi vil derfor fortsatt bidra både til økt sikkerhet og til gjenoppbyggingen av Irak.
Men vi vil endre på innretningen av det norske bidraget. Det er verdt å minne om at Norge er det eneste NATO-landet som var imot invasjonen i Irak, og som likevel valgte å bidra til stabiliseringsstyrken.
Regjeringens beslutning innebærer at oppdraget til de norske stabs- og opplæringsoffiserene vil være avsluttet innen midten av desember. Vi legger vekt på at oppdraget avsluttes på en ryddig og åpen måte og i forståelse med våre allierte.
Regjeringen legger stor vekt på fortsatt å bidra til å bygge opp en sikkerhetssektor i Irak basert på demokratiske prinsipper og respekt for menneskerettighetene. Vi tar også vår del av ansvaret som medlem av NATO. Regjeringen vil derfor fortsatt bidra til den allierte innsatsen for opplæring av irakiske sikkerhetsstyrker.
Åtte allierte – Belgia, Frankrike, Tyskland, Hellas, Latvia, Luxembourg, Slovenia og Spania – bidrar ikke til med opplæringsoffiserer i Irak, men fokuserer, slik som Norge nå vil gjøre, på opplæring relatert til sikkerhetssektoren utenfor landet. Vi vil fortsatt legge til rette for opplæring ved NATOs treningssenter ved Jåttå.
Når det gjelder norsk militært personell som tjenestegjør i NATOs kommandostruktur, vil det ikke bli noen endringer. Slik deltakelse følger som en klar konsekvens av vår NATO-tilhørighet.
Som i Afghanistan legger Regjeringen avgjørende vekt på å støtte etableringen av et demokratisk styresett basert på rettsstatsprinsipper i Irak. Her må FN ha en sentral rolle. Det er bare FN som med nødvendig tyngde og legitimitet kan samordne den internasjonale innsatsen. Regjeringen vil derfor se på hvordan vi i større grad kan støtte FNs arbeid i Irak. Vi vil også fortsette opplæringen av irakiske politioffiserer. En kompetent, sivil politistyrke som baserer seg på anerkjente demokratiske prinsipper, er avgjørende for Iraks videre utvikling.
De to kursene vi så langt har avholdt for irakiske politioffiserer i Norge, har vært godt mottatt. Et tredje kurs finner sted om en uke. Deltakerne gjøres kjent med politiets arbeid i et demokratisk samfunn. Som i Afghanistan legges hovedvekten på ledelse og administrasjon, menneskerettigheter og kvinner i politiet. Denne opplæringen vil fortsette i 2006. Norsk støtte til opplæringsprogrammer i regionen er noe som også vil bli vurdert i en slik sammenheng. Men vi må heller ikke glemme at befolkningen har en rekke sivile behov som vi bør bidra til å dekke. Det gjelder bidrag av humanitær karakter, men også bidrag som medvirker til langsiktig stabilitet. Tilgang til rent vann, tilfredsstillende sanitære forhold, skolegang for barna og helsetjenester står øverst på ønskelisten til den jevne iraker. FNs muligheter til å arbeide på dette feltet må styrkes.
Norges samlede bistand til Irak for perioden 2003–2006 utgjør 540 mill. norske kroner. En andel av denne bistanden er kanalisert gjennom det multilaterale flergiverfondet for gjenoppbyggingen av Irak, styrt av FN og Verdensbanken. Samtidig vil vi fortsatt gi humanitær støtte, slik vi gjorde før valget i januar, og kanalisere bistand gjennom FN og norske frivillige organisasjoner, som Norsk Folkehjelp, Kirkens Nødhjelp, Redd Barna, Røde Kors og Tromsø Mineskadesenter.
På lengre sikt må vi bidra til at Irak kan klare seg selv. Derfor er det viktig å ruste opp den irakiske petroleumsindustrien. Her har Norge spesielle forutsetninger for å bidra. Vi vil styrke vårt samarbeid med irakiske myndigheter innen petroleumssektoren, med fokus på overføring av norske erfaringer og kunnskap, teknologi og forvaltningskompetanse.
I Pakistan står tre millioner mennesker i fare for å omkomme av sult og kulde. Fra norsk side har vi så langt stilt opp med 200 mill. kr i bistand og oppfordret andre land til å stå ved de tilsagn de har gitt om hjelp til Pakistan.
Jordskjelvet har igjen brakt opp diskusjonen om hvordan militære organisasjoner best kan bidra til å avhjelpe humanitære katastrofer. Allerede etter flodbølgekatastrofen i Asia så vi hvordan enkelte allierte satte inn militære ressurser for å avhjelpe menneskelig nød. Og nå ser vi i Pakistan et enormt behov for fly og helikoptre som kan transportere nødhjelpen fram til ofrene av katastrofen.
Fra norsk side vil vi, som jeg var inne på, holde fast på den helt klare hovedregelen for slikt sivilt-militært samarbeid, at humanitært arbeid bør fortrinnsvis utføres av sivile og koordineres av FN. Men militære aktører kan også gi viktige bidrag.
I Pakistan har vi en situasjon der NATO-landene på den andre siden av grensen, i Afghanistan, har store militære ressurser som kan settes inn. NATO har også betydelig kapasitet og kompetanse til å utføre og organisere langdistansetransport. I en slik situasjon må vi se på hvordan NATO kan støtte den FN-ledede hjelpeinnsatsen. FN har anmodet NATO om å bidra med lufttransport inn til katastrofeområdet nettopp fordi dette er et område der NATO har særskilt kompetanse og erfaring. Denne anmodningen har Norge og en rekke allierte etterkommet. Regjeringen har bevilget 10 mill. kr til slik transport organisert av NATO. Dette er en del av vår totale bistand til Pakistan i forbindelse med jordskjelvet.
Som det framgår av min redegjørelse, er Regjeringen opptatt av at Norge skal fortsette å støtte stabiliseringen og gjenoppbyggingen av Afghanistan og Irak.
Jeg har tro på at det er bred enighet om den målsettingen i denne sal. Vi skal ta vår del av ansvaret ved å være en aktiv bidragsyter i internasjonal konfliktløsning ved å forbli en sterk støttespiller for FN og ved fortsatt å være en troverdig alliert i NATO.