Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:05:48]: Gjennom redegjørelser og debatter her i Stortinget er det gjennom årene etablert en bred felles plattform for norsk Afghanistan-politikk. Dette er en styrke for Norge, og for våre militære og sivile som tjenestegjør i Afghanistan. Og det øker norske myndigheters mulighet til å delta med klare budskap og engasjement når utviklingen diskuteres internasjonalt, i Afghanistan, i FN og i NATO.

En del av denne felles plattformen er utviklingen i vår forståelse av de utfordringene vi står overfor, forståelsen av den konflikten som et enstemmig FNs sikkerhetsråd ved gjentatte anledninger har omtalt som en trussel mot regional og internasjonal fred og sikkerhet.

La meg derfor innledningsvis, før jeg orienterer om innretningen for Norges innsats i tiden fremover, få oppsummere noen hovedtrekk ved denne forståelsen nå i etterkant av det afghanske presidentvalget, i lys av justeringen av USAs Afghanistan-strategi og ikke minst etter den nylig avholdte Afghanistan-konferansen i London.

Det sier seg selv at forståelsen av alle disse utfordringene Afghanistan står overfor, ikke kan være statisk.

Det er krevende å følge denne komplekse utviklingen, fange opp nye trekk, nye realiteter – både politiske, sosiale, militære og strategiske – og så la dem prege ikke bare vår egen forståelse og strategi, men også retningen for det flernasjonale engasjementet som Norge er en del av.

Like fullt, noen grunnleggende forhold preger forståelsen av utfordringene i starten av 2010, og la meg nevne ti slike forhold:

For det første: Norges nærvær i Afghanistan skal bidra til sosial og økonomisk utvikling i landet og til stabilitet i regionen. Vi skal bidra til å bygge afghansk kapasitet til egen sikkerhet og utvikling, og vi skal styrke FNs koordinerende rolle.

Målet vårt er å forhindre at Afghanistan utvikler seg til en base for internasjonal terror. Derfor må Afghanistan bli mer stabilt. Sosial og politisk nasjonsbygging og statsbygging i Afghanistan er ikke bare mål i seg selv; de er virkemidler for å bidra til stabilitet og til å fjerne trusselen mot afghanske barn, kvinner og menn – men også mot oss, det internasjonale samfunn, som Norge er en del av.

For det andre: Det finnes ingen militær løsning på konflikten i Afghanistan. Alle komplekse konflikter er unike, men mot et historisk bakteppe kan det anføres at knapt noen sammenlignbar konflikt er avgjort med militære midler alene. Det må finnes en politisk løsning. Og den må være afghansk forankret.

For det tredje: På veien mot en politisk løsning vil det militære nærværet være påkrevd – ikke for å kunne avgjøre konflikten alene, men for å skape et tilstrekkelig sikkerhetsrom der politisk og økonomisk utvikling er mulig, og som gjør det klart for opprørerne at de ikke kan og ikke vil vinne en militær seier.

Skal det militære nærværet bidra til å skape dette rommet, som er nødvendig for å skape en politisk løsning, stiller det store krav til hvordan de militære styrkene opptrer. Befolkningen må oppleve at det militære nærværet skaper trygghet, ikke frykt.

For det fjerde: Afghanerne må være de ledende aktører for en politisk løsning som må favne alle de grupper som utgjør det – for oss – komplekse afghanske samfunnet, og Afghanistans forhold til naboene i regionen. Derfor blir afghanske politiske forsonings- og reintegreringsprosesser så avgjørende i tiden som kommer, slik det ble fremhevet under den internasjonale Afghanistan-konferansen i London 28. januar i år.

For det femte: Afghanerne må være de ledende aktører både når det gjelder egen sikkerhet, og når det gjelder økonomisk og sosial utvikling. Årtier med bistandserfaring har lært oss at nøkkelen til fremgang ligger i kapasitetsbygging: at de som mottar støtte, settes i stand til å videreføre prosjekter og satsinger på egen hånd.

Derfor må vi – som er bidragsytere – i større grad bistå og i mindre grad gjøre. Vi bør vokte oss vel for å erstatte de afghanske løsningene vi ønsker å fremme. I stedet må vi bygge opp om dem, noe som av og til krever at vi er rede til å gå et skritt til siden og akseptere at afghanerne gjør ting på sin måte.

For det sjette: Vi kan ikke se Afghanistan isolert. Det er avgjørende for landets stabilitet at regionen også er stabil, at Afghanistan og landets naboer styrker det regionale fellesskapet og tar et mye sterkere felles ansvar for regionens stabilitet.

For det syvende: Vi må erkjenne noen lange linjer i historien som handler om hvor Afghanistan kommer fra, og hva vi realistisk kan forvente når afghanerne selv utøver en viktig rettighet – retten til å styre seg selv.

Vi skal fremholde betydningen av de forpliktelsene landet har til å etterleve grunnleggende menneskerettigheter. Men vi skal erkjenne at afghanerne også i fremtiden vil kunne fatte valg og vektlegge verdier som er oss fremmed, og som noen ganger byr oss direkte imot.

For det åttende: Vi har et langsiktig perspektiv på våre bidrag i Afghanistan. Men vårt militære nærvær skal ikke vare lenger enn strengt tatt nødvendig. Det kan gradvis trappes ned i takt med at afghanske styrker selv kan ta ansvar for landets sikkerhet. Kursen er staket ut for en slik ansvarsoverføring. Men det er ikke mulig å angi en eksakt dato.

Vi er nå inne i overgangsfasen til fullt afghansk ansvar. Norge handler ikke alene eller ensidig. Vi gikk inn med våre allierte, og vi vil trappe ned og avslutte det militære nærværet i en takt og en tone som er avstemt både med våre allierte og med afghanske myndigheter.

For det niende: Vår debatt må ha øye for det sammensatte bildet som Afghanistan alltid vil være. I internasjonale medier er det opprørsanslagene som preger nyhetene. De er da også alvorlige, og de øker i antall, tar flere liv – militære, også norske, og i høyeste grad et økende antall afghanske sivile.

Samtidig er en del av opprørernes strategi å la slike spektakulære angrep skape opplevelsen av kaos. I noen grad er antall trefninger også en konsekvens av at det militære nærværet har økt. Når ISAF og afghanske sikkerhetsstyrker nå er mer effektivt til stede i større deler av landet enn for noen år siden, øker også kontakten med opprørsgruppene. Flere trefninger betyr ikke alltid at situasjonen blir verre for den afghanske befolkningen.

Men så må vi ikke glemme: Det finnes også et annet afghansk bilde, som ikke viser kaos – et bilde som viser fremgang i levekår for millioner av afghanere.

Vi skal ikke legge altfor mye i spørreundersøkelser, men det vil kanskje overraske at 70 pst. av afghanerne mener at landet beveger seg i riktig retning – ifølge en pålitelig meningsmåling fra januar på oppdrag for bl.a. BBC – mens den tilsvarende andel for ett år siden var 40 pst.

Og for det tiende – og en siste forståelse, som må prege vår tilnærming til alle sider av den afghanske utfordringen: Kampen mot opprør, terror og ustabilitet blir aldri mer effektiv enn kvaliteten på den regjeringen vi ønsker å støtte.

Vi må få til et mer gjensidig partnerskap der vi som bidrar utenfra, kan holde det afghanske lederskapet ansvarlig for bedre styresett, kamp mot korrupsjon, kamp mot narkotikavelde, og holde dem ansvarlig for arbeid for forsoning mellom afghanere. Samtidig kan lovlig valgte afghanske myndigheter holde oss, som altså bidrar utenfra, ansvarlig for bedre giverkoordinering, respekt for sivile liv og respekt for at afghanerne løser sine interessemotsetninger på afghansk vis – og ikke på diktat utenfra.

Dette er bakteppet for de vurderingene vi nå gjør av den videre norske innsatsen i Afghanistan.

Strategien for vår egen innsats er vi ansvarlig for selv. Men den skal passe inn i en bredere strategisk vev for FN, ISAF og NATO. Og så skal innsatsen stemme i forhold til de prioriteringene afghanerne selv bestemmer.

Det siste halve året har brakt avklaringer – senest i slutten av januar under konferansen i London hvor afghanske myndigheter og det internasjonale samfunn ble enige om et felles kart for veien videre.

Men vi skal erkjenne at operasjonen i Afghanistan er blant de mest komplekse som tenkes kan, både fordi oppgaven i Afghanistan i seg selv er kompleks og fordi dette handler om et partnerskap med flere titalls deltakende stater. Samtidig er vi vitne til en posisjonering mellom globale og regionale makter som ser denne oppgaven i Afghanistan i sammenheng med et enda større strategisk bilde.

Endringene i strategien, i kartet, er også tvunget fram av en negativ utvikling i landskapet – altså på bakken: I løpet av de siste par årene er sikkerhetssituasjonen blitt forverret. Også de humanitære organisasjonene og andre bistandsarbeidere opplever at situasjonen er vanskeligere.

Vi ser at Taliban og andre opprørsgrupper styrkes, og vi ser en økning i antall angrep, hvor også Kabul rammes. Vi ser at antallet angrep på ISAF øker, og flere soldater har mistet livet de siste par årene enn tidligere. Av norske skal vi minnes med respekt Claes Joachim Olsson, som ble drept 25. januar i år, Trond Petter Kolset, i april 2009, Kristoffer Sørli Jørgensen, i november 2007, Tor Arne Lau-Henriksen, i juli 2007 og Tommy Rødningsby, som ble drept i mai 2004.

De afghanske sikkerhetsstyrkene lider også tap, og som i alle væpnede konflikter rammes sivilbefolkningen aller hardest. Afghanistan er ikke noe unntak. Vi ser at mange angrep fra opprørerne bevisst blir rettet mot sivilbefolkningen.

Så må vi spørre: Hva er årsakene til denne utviklingen? Igjen er svaret: De er sammensatte.

For det første: Taliban og andre opprørsgrupper står militært sterkere. De har evne og kapasitet til å gjennomføre aksjoner over store områder av landet, også i nord. Taliban har etablert parallelle maktstrukturer i de fleste provinsene. Samtidig ser vi få tegn til at et flertall av afghanerne skulle ønske seg Taliban-styret tilbake.

La meg så legge til at selve begrepet «Taliban» er sammensatt. Viktige deler av de opprørsaktivitetene vi ser, er inspirert og ført an av den Taliban-ledelsen som styrte landet fram til 2001, mens annen opprørsvirksomhet kommer fra andre grupper som enten er uavhengige av Taliban eller løsere tilknyttet. Atter andre opprørsstyrker er forankret i Afghanistans kompliserte vev av etniske og klanbaserte motsetninger. Så må vi i tillegg legge til noe som i sin tur er kriminelt motivert.

Det er nødvendig at vi erkjenner denne kompleksiteten. Å redusere opprøret til kamp mot én enkelt motstander er en overforenkling av den afghanske virkeligheten vi står oppe i.

For det andre: Opprørsstyrkene har lagt om sin krigføring. I større grad enn tidligere benyttes veibomber, selvmordsbombere og komplekse angrep. Det er en type krigføring der selve evnen til anslag er det sentrale, uten at det gir noen umiddelbar politisk eller territoriell gevinst. Mens det i 2004 ble registrert om lag 300 slike anslag, økte dette til over 7 000 i 2009. Opprørernes taktiske mål er ikke nødvendigvis å overta områder fra regjeringsstyrkene og ISAF, men snarere å slite ut oppslutningen om regjeringssiden samt å vise egen styrke.

For det tredje: Afghanistans myndighetsstrukturer er fortsatt i støpeskjeen. De er svake og preges av manglende kontroll og innflytelse, særlig ute i provinsene og i distriktene.

Fjorårets presidentvalg, som var preget av uregelmessigheter, bidro også til å svekke tilliten til president Karzai og hans regjering. Samtidig bør vi merke oss at det var afghanernes egne organer som avdekket uregelmessighetene og krevde gjennomføring av andre valgomgang. Dette viser tross alt at uavhengige institusjoner begynner å få et fotfeste i landet.

For det fjerde: Det er tydelige tegn på økonomisk fremgang, men mange afghanere opplever at den økonomiske og sosiale utviklingen går for sakte.

Befolkningen har opplevd 30 år med krig og ønsker synlige resultater av dagens omfattende internasjonale engasjement. At det går sakte fremover, skyldes de enorme behovene som finnes i dette verdens femte fattigste land, men også manglende kapasitet hos afghanske myndigheter, korrupsjon og en internasjonal innsats som fremdeles preges av egeninteresser og manglende koordinering.

Men som nevnt er ikke bildet helt svart. Det finnes lysere trekk: bilder av jenter med ransler på vei til skolene, bilder av helsestasjoner som leverer, bilder av landets sikkerhetsstyrker som tar ansvar for sine innbyggere, og som håndterer kraftige voldsanslag i byene, og bilder av unge afghanere som i sin tro på en bedre fremtid skaper nye arenaer for politisk debatt.

Da jeg sist besøkte Afghanistan i november, møtte jeg ildsjeler fra det sivile samfunn som mente at det var grunn til forsiktig optimisme.

Afghanistan bygges, sakte, men sikkert, og det bør vi også ta inn over oss, slik vi har gjort ved tidligere Afghanistan-gjennomganger her i Stortinget.

La meg ta noen flere eksempler: Over halvparten av alle afghanske barn går nå på skole, og nesten halvparten av unge mellom 15 og 19 år kan lese og skrive. Dette utgjør om lag syv millioner barn, sammenliknet med to millioner for noen få år siden.

En fjerdedel av alle afghanske kvinner får nå assistanse av helsepersonell under fødsler. For kort tid siden fikk bare 16 pst. medisinsk assistanse. I dag er 95 pst. av alle barn under fem år vaksinert.

En landsdekkende undersøkelse viser at 61 pst. av afghanerne tror at deres barn vil få et bedre liv enn de selv har hatt.

Jordbruk er den viktigste næringsveien, og antallet afghanere som har tilgang til land for dyrking, steg med 8 prosentpoeng i perioden 2005–2008, til 55 pst. Denne økningen skyldes spesielt forbedrede irrigasjonssystemer.

Infrastruktur er avgjørende for økonomisk utvikling, og arbeidet med å ferdigstille de nesten 2 000 kilometerne av den såkalte ringveien som knytter hele Afghanistan sammen, er snart ferdig. En jernbanelinje mellom Herat og Iran er under bygging, og flere andre store prosjekter er underveis.

Over 70 pst. av Afghanistans befolkning befinner seg i umiddelbar nærhet til transportårer, og en undersøkelse viste at mer enn halvparten av alle husholdninger mener veiforholdene er blitt bedret de siste årene. Bedre veier betyr lettere tilgang til helsetjenester og bedre markedstilgang.

I 2005 hadde 23 pst. av befolkningen tilgang til elektrisitet. I dag er andelen 42 pst.

Når det gjelder allmenn sikkerhet, svarer hele 80 pst. av de spurte i en UNDP-initiert undersøkelse at de opplever sikkerhetssituasjonen som god der de bor.

Valgene i august 2009 hadde sterke innslag av fusk og manipulering. Likevel: Mange afghanere, inkludert kvinner, utfordret opprørerne og valgte å avgi sin stemme. Vi så at valgkampanjer ble avholdt i store deler av landet og med langt bedre mediedekning og åpne debatter enn tidligere. Det offentlige rom er blitt større, og debattene er blitt friere.

I en slik kontekst er dermed utviklingen i 2009 brakt noen steg videre i byggingen av demokratiske, politiske institusjoner. Parlamentet er blitt mer handlekraftig, noe vi så i januar da det avviste flere av kandidatene som president Karzai hadde foreslått til den nye regjeringen.

En rekke tidligere bitre motstandere velger i dag å arbeide innenfor de politiske spillereglene som et demokratisk politisk system trekker opp. Dette er et viktig fremskritt i et krigsherjet Afghanistan.

Oppbygging av offentlige institusjoner, støtte til politiske reformprosesser og koordinering av den sivile innsatsen er blant FNs hovedoppgaver i Afghanistan.

Jeg vil igjen påpeke at FN kom for sent i gang med statsbyggingsarbeidet i landet. Dette er, sammen med noen av beslutningene om det afghanske styresettet som ble fattet under Bonn-konferansen i 2001, blant gårsdagens klare feil som vi har trukket med oss videre. I ettertid er det lett å se at en altfor fragmentert internasjonal innsats i starten, og altfor lite fokus på sivile og politiske behov, førte til at viktige år i arbeidet for et stabilt Afghanistan gikk tapt.

Men London-konferansen viste vilje og evne til å se fremover. FNs spesialrepresentant Kai Eide har lagt ned en betydelig innsats i å fokusere og kraftsamle FNs engasjement – og i å styrke den avgjørende politiske kontakten mellom FN og afghanske myndigheter. Eide høstet berettiget anerkjennelse for sitt arbeid for å styrke den sivile koordineringen, og han fortjener vår ros når hans toårsperiode nå går mot slutten.

Samtidig møter FN stadig større utfordringer på bakken, og organisasjonen strever for å sikre de nødvendige ressurser og personell for å kunne utføre sin koordinerende og ledende rolle. Det var derfor avgjørende at FNs generalforsamling 24. desember i fjor godkjente en budsjettøkning på 60 pst. for UNAMA – altså FNs misjon i Afghanistan. Her har Norge bidratt aktivt, og vi vil fortsette å presse på for at FN-sekretariatet raskt besetter de ledige stillingene, slik at UNAMA får de redskapene som trengs for sammen med afghanske myndigheter å kunne koordinere innsatsen.

Men, som alltid: FN blir ikke bedre enn hva medlemslandene gjør verdensorganisasjonen til. Fra norsk side har vi arbeidet kontinuerlig for å styrke koordineringen av den internasjonale innsatsen gjennom FN i Afghanistan og for å samkjøre best mulig med afghanske myndigheter. Denne linjen vil vi videreføre.

Parlamentsvalg vil etter planen nå finne sted 18. september i år. Det er viktig for valgets legitimitet og folkets oppslutning om demokratiet at reformer iverksettes før dette valget, og at den lærdom som ble trukket av presidentvalget, blir innarbeidet i den videre prosessen. Vi støtter arbeidet for å sikre en uavhengig valgkommisjon. Bare på den måten kan vi være sikre på at fremtidige valg går rettferdig og riktig for seg, uten uregelmessigheter som i fjor. FN vil spille en avgjørende rolle i form av å gi teknisk støtte til de afghanske valginstitusjonene.

Den internasjonale konferansen i London hadde som sitt motto «Afghansk lederskap – internasjonalt partnerskap» og var et klart uttrykk for at vi nå går inn i en ny fase, hvor særlig to forhold vil være viktig: for det første å få i stand en politisk prosess, og for det andre å innrette innsatsen på en slik måte at afghanske myndigheter kan ta større ansvar for egen sikkerhet og økonomisk utvikling. Dette er positivt og et uttrykk for en tilnærming som Norge lenge har arbeidet for.

Hva gjelder det første punktet, det politiske, tok president Karzai til orde for å starte en freds- og forsoningsprosess. Han kunngjorde også planer for en «peace jirga», et fredsråd, hvor lederne fra alle stammer og etniske grupper skal samles. Dette er viktig, og det er et forsøk på å inkludere de grupper som ikke fikk delta i Bonn-prosessen i 2001, hvor bl.a. sentrale pashtuner-grupper var ekskludert.

En freds- og forsoningsprosess bør det internasjonale samfunnet støtte, men det må være afghanerne selv som sitter i førersetet. Det må være deres ansvar å finne afghanske løsninger innenfor landets konstitusjon. Prosessen må inkludere alle grupper som utgjør det afghanske samfunn.

UNAMA og afghanske myndigheter har også tatt til orde for en gjennomgang av den såkalte 1267-listen, en sanksjonsliste over bl.a. Taliban-medlemmer, som et tillitskapende tiltak i lys av den forestående politiske prosessen.

For å støtte opp om freds- og forsoningsprosessen ble det i London lagt fram et nytt reintegreringsprogram og -fond. Til sammen kunngjorde det internasjonale samfunnet bidrag på om lag 140 mill. dollar – USD – til dette. Fra norsk side er vi positive til intensjonene, men vi har foreløpig ikke signalisert støtte, og dessuten ønsker vi å vite mer om bl.a. fondets innretning.

Styrking av afghanske myndigheter både på militær og sivil side var det andre hovedtemaet i London. På sikkerhetssiden antydet president Karzai at de kunne overta ansvaret for sikkerheten i løpet av de neste to til tre årene. Det er et krevende løft. Kriteriene for dette behandles nå i NATO.

Også på sivil side var det en økende erkjennelse av at større deler av innsatsen må dreies mot mer støtte gjennom afghanske budsjetter og en økt innsats for kapasitetsbygging og bedret styresett, slik at støtten får bedre effekt. Dette er synspunkter som Norge lenge har fremmet, og vi vil bidra til fortsatt å ha dette høyt på dagsordenen internasjonalt.

En annen dimensjon ved London-konferansen var et sterkt fokus på antikorrupsjon. President Karzai gjorde det klart at dette fremover kommer til å bli hans hovedprioritering. Regjeringen har lagt fram en antikorrupsjonsstrategi som foreslår en styrket kommisjon som skal kunne etterforske, samt etablering av en uavhengig ekspertgruppe som skal utarbeide indikatorer.

Konferanser, som i London, skaper forpliktelser, men historien har også vist at konferanser ikke er tilstrekkelig for å endre utviklingen i Afghanistan. Afghanske myndigheter bærer hovedansvaret for å skape de resultatene som ble lovet i London i januar. Bare på den måten sikrer vi nasjonal forankring, nødvendig legitimitet og bærekraftig utvikling.

Afghanske myndigheter har imidlertid rett og grunn til å kreve bedre samordning fra det internasjonale samfunnets side. Det er et vedvarende problem at bare mellom 10 og 20 pst. av internasjonal sivil støtte går gjennom afghanske kanaler, og at øvrig støtte fordeles ut fra givernes prioriteringer mer enn afghanernes.

General McChrystals – COMISAFs – gjennomgang av ISAFs militære strategi har vunnet gjennomslag i NATO og hos partnerne i ISAF. McChrystal anbefaler en økning i både sivil og militær innsats for å sikre at afghanske myndigheter vil kunne ta ansvar for egen sikkerhet.

President Obama har gitt sin tilslutning til hovedpunktene i COMISAFs tilrådninger, og den amerikanske styrkeoppbyggingen i Afghanistan har begynt. Det amerikanske nærværet styrkes med i overkant av 30 000 soldater. De fleste av disse vil i månedene fremover bli utplassert i de sørlige og østlige deler av landet, men det vil også innebære en amerikansk styrkeøkning i nord som vil åpne mulighetene for et tettere samarbeid for oss med USA. Styrkene vil ha som en av sine hovedoppgaver å beskytte sivilbefolkningen og å styrke kapasiteten til afghanske sikkerhetsstyrker.

Dette er også en sentral del av ISAFs strategi. I dag deltar enheter fra den afghanske hæren i opp til 70 pst. av planlagte ISAF-operasjoner, og de leder halvparten av disse. Dette vitner om økt afghansk kapasitet som nå videreutvikles.

På siste møte i samordningsorganet «Joint Coordination and Monitoring Board» i Kabul fikk afghanske myndigheter tilslutning til å øke styrkemålene for den afghanske hæren og politiet til til sammen 305 600 personell innen oktober 2011. Beslutningen fikk bred oppslutning under London-konferansen. USA vil påta seg finansieringskostnadene fram til og med 2010, og NATO kartlegger de ressursmessige implikasjonene av et slikt økt styrketak.

Også den norske innsatsen vil i økende grad fokusere på slik kapasitetsbygging. Det er i og for seg ikke noe nytt. Norge har i flere år prioritert opplæring, rådgivning og veiledning i vårt arbeid overfor afghanske sikkerhetsstyrker og overfor politiet. I tråd med de føringer NATO og ISAF har lagt, vil både den norske militære innsatsen og innsatsen innen sivil sikkerhetssektor bli dreid ytterligere i retning av opplæring og veiledning de kommende årene.

Som ledd i dette arbeidet tar Regjeringen sikte på å foreslå at det for årene 2010–2014 samlet bevilges rundt 660 mill. kr i støtte til opplæring, rådgivning og veiledning av afghanske sikkerhetsstyrker. Midlene overføres via de to fondene som er opprettet for den afghanske hæren, ANA, og politiet, ANP.

En hovedutfordring for engasjementer som dette i Afghanistan er å få den sivile og den militære innsatsen til å fungere godt og ryddig sammen.

I debatten om militær og sivil samordning kommer det ofte opp spørsmål om mandater, om hvor grensen går, og om hva som er riktig ansvarsdeling. Ett forhold som tas opp, er hvorvidt militære styrker også burde gis i oppgave å bistå direkte på det sivile området – som å levere mat eller å bygge veier.

Vi må forfekte noen grunnleggende prinsipper i denne sammenheng: For Norge er det viktig å beskytte det humanitære rom. Det betyr at det er humanitære oppgaver som i størst mulig grad ikke bør blandes inn i politiske og militære strategier. Det gjelder i Afghanistan som i andre land hvor vi er engasjert. All erfaring og forskning viser at dette også gir best resultater på sikt.

I et land som Afghanistan vil ulike gruppers politiske lojalitet ofte skifte. Blander vi sammen sivile og militære roller, dvs. at sivil hjelp øremerkes dem som står på «vår» side av konflikten, så kan denne tilknytningen til én side i den militære konflikten lett sette både mottakere og hjelpearbeidere og deres organisasjoner i fare. Dette er også bakgrunnen for den delingen vi har av vår sivile og militære innsats i Faryab, hvor de militære ivaretar sikkerheten, mens de sivile aktørene jobber med sosial og økonomisk utvikling, men tett koordinert. Dette er også kjernen i Regjeringens strategi for en helhetlig sivil og militær innsats i denne provinsen.

Rollene til de sivile og militære aktørene skal tydeliggjøres. Men det betyr ikke at innsatsen ikke kan og bør koordineres. Vi vil ha et tett samvirke, men unngå samrøre. Her har Norge kommet langt, og vi vil jobbe videre. Dette legges det merke til i Afghanistan, av befolkningen, myndighetene og andre givere.

La meg gjenta en av de grunnleggende forståelsene for veien videre i Afghanistan: Stabilitet og fred i landet må sikres gjennom en bred politisk løsning som i størst mulig grad omfatter flere av gruppene som i dag plasseres i kategorien opprørere. Og videre: En politisk forsoningsprosess må komme fra afghanerne selv.

En undersøkelse i regi av organisasjonen The Asia Foundation viser at det i dag er større åpenhet blant afghanere for å finne slike politiske løsninger enn for få år siden. Dette er også en holdning som nå har internasjonal anerkjennelse, og som ble kraftfullt understreket i London. En god forsoningsprosess forutsetter en politisk enighet og avvæpning, demobilisering og reintegrering av opprørsgrupper. Målet må være at opprørerne, det vil ofte si en fattig, arbeidsløs afghansk mann på landsbygda, kommer i arbeid eller inn i de afghanske sikkerhetsstyrkene. Dette er en stor og krevende oppgave. Samtidig har en slik tilnærming vært helt avgjørende i de fleste vellykkede forsoningsprosesser de siste tiårene, det være seg i Afrika, i Latin-Amerika, i Midtøsten eller på Balkan.

Også her ser vi nødvendigheten av å ta inn over oss kompleksiteten i det afghanske samfunnet. Kategoriske skiller mellom hvem som utgjør de «gode» eller de «onde» kreftene, er uforenlig med tilnærming til slike forsoningsprosesser. De mentale kartene som ble konstruert hos enkelte etter 2001, må derfor justeres dersom vi skal komme videre i Afghanistan. Samtidig må vi ha respekt for at mange frykter at en politisk overenskomst med opprørsgrupper vil føre til at de reaksjonære kreftene som styrte opp til 2001, styrkes vesentlig, og at det vil skade kvinners stilling og menneskerettighetene generelt. Dette er for øvrig ikke bare en frykt hos deler av den afghanske befolkningen, men også i flere av landene i regionen som frykter tilbakekomst av et islamistisk styre i Afghanistan.

Det er åpenbart et krevende prosjekt å forsone og reintegrere Taliban, men vi må forstå hvor sammensatt denne tilhørigheten er. Ofte handler det om å finne integrerende løsninger for den pashtunske befolkningen. I tråd med vårt strategiske mål, å hindre at landet igjen blir en base for terror og fortsatt kilde til regional ustabilitet, skal ikke vi motsette oss en slik reintegrering om afghanerne velger det. Derimot skal vi være tydelig på betydningen av en klar grenseoppgang mot Al Qaida, som er en gruppering og et nettverk som verken har hatt noen grunnleggende tilhørighet til Afghanistan, til afghanske tradisjoner, historie eller landets kultur. Den dagen ledende elementer innen Taliban bryter med Al Qaida, vil mulighetene for en genuin afghansk forsoningsprosess styrkes.

En vellykket forsoningsprosess forutsetter videre politisk enighet på afghansk side om respekt for kvinners stilling og barns skolegang. Styrking av det sivile samfunn og kvinners stilling i det afghanske samfunnet må stå helt sentralt i arbeidet med å finne politiske løsninger. Kvinner må bli sett og hørt, og det afghanske rettsvesenet må styrkes for å kunne stå for størst mulig grad av rettferdighet.

Vi må erkjenne at dette kan synes fremmed selv for noen av dem vi samarbeider med i Afghanistan. Men Afghanistan er – og skal være – en del av det internasjonale samfunnet. Vi snakker her om grunnleggende, universelle verdier som ikke kan overses eller forhandles bort.

En løsning for Afghanistan må også medføre en løsning for regionen, der Afghanistans naboland inkluderes og ansvarliggjøres i arbeidet for å oppnå stabilitet. En stor utfordring her er situasjonen i Pakistan, hvor utviklingen er spesielt urovekkende, med en kontinuerlig rekke av terroranslag som dreper og lemlester et stort antall sivile, svekker sentralmakten og sprer ustabilitet. Derfor må pakistanske sivile og militære myndigheter fortsette arbeidet med å begrense innflytelsen til de grupper som tyr til vold og militante aksjoner.

Her aner vi en vente og se-holdning: pakistanske maktsentra som bekjemper egne opprørsgrupper, men som vegrer seg i forhold til det afghanske Talibans aktiviteter på pakistansk side av grensen, i det som ser ut som en uavklart maktkamp mellom det afghanske Taliban og Karzai-regjeringen og dens internasjonale støttespillere. Dette er en holdning som gjør seg gjeldende hos flere aktører i regionen. De ønsker seg ikke nødvendigvis et Taliban-ledet Afghanistan, men de avventer utfallet av den afghanske striden før de faller tungt ned på den ene eller den andre siden.

Regjeringen igangsatte i oktober i fjor en intern gjennomgang av det samlede norske sivile engasjementet i Afghanistan. Dette gir oss en plattform for klarere prioriteringer innenfor de områdene hvor Norge har høy kompetanse, og hvor behovene er store. Vårt hovedfunn er at de eksisterende norske satsingene sammenfaller i hovedsak med de store behovene i landet, og at det er en riktig strategi å videreføre satsingene på utvalgte områder.

Forutsatt at vi har akseptable kontrollmuligheter, og at det hersker enighet om de faktiske behovene, har mange års erfaring vist at kanalisering av bistand via flergiverfond til afghanske budsjetter er den mest kostnadseffektive måten å støtte de afghanske prioriteringene på. Dette bidrar samtidig til bedre koordinering, og det styrker kapasiteten og kompetansen i den offentlige finansforvaltningen.

Dette støtter også oppbyggingen av et afghansk politisk system. For at befolkningen skal ta sine politiske institusjoner på alvor, må de også se at beslutninger tatt i parlament og regjering omsettes i konkret handling. Politikk er jo – i Afghanistan som i andre land – ikke minst et spørsmål om hvordan de offentlige finansene organiseres. Når verdenssamfunnet så lenge har kanalisert støtten utenom Afghanistans egne budsjetter, har man faktisk bidratt til å undergrave denne viktige sammenhengen.

Som tidligere nevnt: I Afghanistan i dag går om lag en femtedel av den internasjonale bistanden gjennom afghanske budsjetter. Dette er fryktelig lavt. Norge yter om lag 32 pst. av sin innsats til afghanske budsjetter gjennom Verdensbankens flergiverfond samt 27 pst. gjennom ulike fond og programmer, altså nærmere 60 pst. gjennom kanaler som forholder seg til afghanske prioriteringer.

Regjeringens ambisjon er å kanalisere en stadig økende andel av den totale innsatsen til afghanske budsjetter gjennom Verdensbankens og FNs flergiverfond. Det er også noe afghanske myndigheter sterkt etterspør, og som også FN har oppfordret giverne til. Økningen vil skje under hensyntagen til afghanske myndigheters evne til å effektivisere sin finansforvaltning, redusere korrupsjonsproblemene og utnytte bistanden.

Her er det igjen en viktig sammenheng: Det synes som om mange givere kvier seg for å gi midlene til afghanske institusjoner nettopp fordi de frykter korrupsjon og ineffektivitet. Det er forståelig. Men dette fører i sin tur til at afghanske institusjoner forblir svake. Vi får en negativ sirkel som tar oss bort fra bærekraftige løsninger. Dersom afghanske myndigheter oppfyller de kravene det internasjonale samfunn stiller, er det Regjeringens målsetting å ferdigstille denne justeringen i inneværende stortingsperiode.

Et særskilt innsatsområde fra norsk side er Faryab, der det norskledede stabiliseringslaget er lokalisert, og som i dag mottar om lag 15 pst. av den samlede norske bistanden. Vi vil fortsette å arbeide for at Faryab mottar en rimelig del av afghanske budsjetter, i tråd med de afghanske nasjonale prioriteringer.

Norges hovedinnsatsområder har så langt vært utdanning, godt styresett og landsbygdutvikling, noe jeg også pekte på i interpellasjonsdebatten her i Stortinget 17. november i fjor. Et resultat av vår interne gjennomgang er et ønske om å konsentrere den sivile innsatsen ytterligere. Også hovedinnsatsområdene vil bli vurdert med tanke på å inkludere høyere utdanning og energi. Videre vil vi satse tyngre på å støtte det sivile samfunn og menneskerettighetsarbeidet, herunder kvinners deltakelse i samfunnet.

Innen denne sivile innsatsen, både når det gjelder volum og innretning, har Norge vært pådriver for internasjonal giverkoordinering – som jeg nevnte – benyttet flergiverfond som kanaler for bistand, innrettet bistandsinnsatsen etter afghanske myndigheters prioriteringer, skilt mellom sivile og militære roller og hatt fokus på kvinners stilling og deltakelse. Også når det gjelder innsatsen i tilknytning til det norske PRT-et, har Norge i stor grad kanalisert sin bistand gjennom flergiverfond og lagt afghanske prioriteringer til grunn for innsatsen.

La meg så avslutningsvis kort kommentere noen av disse nye innsatsområdene, som vi vurderer å trappe videre opp.

Først, når det gjelder utdanning: Afghanistan trenger et bedre utdanningssystem, og høyere utdanning er spesielt viktig for å sikre langsiktig utvikling og tilgang på kvalifiserte afghanere som har kompetanse til å styre landet. Utgangspunktet må være landets langsiktige utdanningsbehov, noe som innebærer utdanning av profesjonsgrupper som har nødvendig faglig kompetanse til å utvikle sektorer både i statlige og private institusjoner.

For det andre: Energi og ressursforvaltning er et område hvor Norge har gode forutsetninger for å kunne gjøre en forskjell. Vi har gitt og vi tar fortsatt sikte på å gi faglig bistand på dette feltet i Afghanistan.

For det tredje: Oppbyggingen av et sterkt sivilt samfunn er et premiss for demokratiseringsprosessen i Afghanistan. I dag står det sivile samfunnet svakt. Norge vil i tiden fremover støtte politiske prosesser og byggingen av åpne, offentlige plattformer for debatt, som sikrer ytringsfrihet og respekt for rettsstaten, og som også gir støtte til menneskerettighetsforkjempere. Norge har hatt en klar og tydelig stemme i sin støtte til aktører i det afghanske sivile samfunn, og dette er et engasjement vi vil videreføre og styrke.

De nordiske ambassadene i Kabul inngår i et pilotprosjekt for nordisk samarbeid på områdene det sivile samfunn, kvinners rettigheter og menneskerettigheter. Som ledd i denne innsatsen vil vi etablere en egen nordisk finansieringsmekanisme for støtte til det sivile samfunn som vil være på plass i løpet av året. Prosjektet har blitt møtt med stor interesse fra andre internasjonale partnere, og britiske myndigheter har sagt at de ønsker å delta i dette samarbeidet.

For det fjerde: Det er avgjørende for at Afghanistan skal løftes ut av fattigdom og krig, at kvinners innflytelse og makt i samfunnet styrkes. All sammenlignende forskning viser dette. Sammen med de andre nordiske land vil Norge være en pådriver for at kvinner kan bidra til å skape den nødvendige økonomiske utvikling og stabilitet i Afghanistan. Kvinneperspektivet skal derfor integreres i all norsk støtte. For dette er en kjensgjerning: Krig og konflikt rammer menn og kvinner ulikt. Norge sto i spissen for FNs sikkerhetsresolusjon 1325 om kvinner i krig og konflikt. Vi har utarbeidet en egen handlingsplan for arbeidet med å ivareta kvinners behov og rettigheter i konfliktområder. Som ledd i implementeringen av sikkerhetsrådsresolusjon 1325 har vi nå bl.a. en «gender advisor» på plass i den norske militære kontingenten i Faryab som skal følge opp at dette perspektivet blir ivaretatt i våre militære operasjoner. Vi bidrar også med en slik rådgiver til ISAFs hovedkvarter i Kabul.

Kampen mot korrupsjon er en gjennomgående del av all norsk innsats. Det gjelder våre egne prosjekter, men også bidrag til en sterkere internasjonal satsing på korrupsjonsbekjempelse.

Sist, men ikke minst vil Norge opprettholde en fortsatt sterk humanitær innsats som i volum utgjør om lag en femtedel av vår totale sivile innsats. En riktig humanitær satsing må settes i sammenheng med det langsiktige engasjementet. Forebyggende arbeid og gjenoppbygging er viktige deler av dette arbeidet, samtidig som det må være midler tilgjengelig for å respondere på kriser og akutte behov, f.eks. tørke, vannmangel og matmangel.

La meg kort sammenfatte denne redegjørelsen med å gjenta at det strategiske hovedmålet for Norge og våre partneres nærvær i Afghanistan er å forhindre at landet igjen utvikler seg til en base for internasjonal terror, og å bidra til stabilitet i regionen og til sosial og økonomisk utvikling i Afghanistan.

Presidenten: Presidenten vil foreslå at utenriksministerens redegjørelse om utviklingen i Afghanistan og Norges sivile og militære engasjement i landet legges ut for behandling i et senere møte.

– Ingen innvendinger har kommet mot det, og det anses vedtatt.