Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [09:02:11]: Omstillingen av sykehusene i Oslo-området er helt nødvendig for å gi et bedre tilbud til pasientene. Omstillingen er krevende, og jeg er derfor glad for å få gi en redegjørelse for Stortinget om denne saken. I mange år lå sykehusene i Oslo i to ulike helseregioner, og parallelle fagmiljøer var lokalisert på flere steder. Det var dermed klare forbedringsmuligheter ved å samordne fag- og forskningsmiljøene. På denne måten kan man styrke kompetansen og sikre bedre bruk av helsepersonell, sykehusarealer, medisinsk utstyr og støttefunksjoner. Sammenslåingen av Helse Sør og Helse Øst skjedde i 2007.

Den nye regionen fikk et klart oppdrag om å få til bedre samordning og bedre ressursbruk – i hovedstadsområdet spesielt. Denne forhistorien er et viktig bakteppe for de omstillingene som gjennomføres, og den debatten som nå pågår om denne prosessen.

Flertallet i komiteen, som i tillegg til regjeringspartiene omfatter Høyre og Fremskrittspartiet, ga sin tilslutning til sammenslåingen. De stilte seg også bak forutsetningen om at gevinstene skulle komme pasientene i hele den nye regionen til gode.

Fra 1. januar 2009 ble de tre tidligere helseforetakene Aker, Ullevål og Rikshospitalet, som også omfatter Radiumhospitalet, slått sammen til Oslo universitetssykehus. I 2009 ble foretaket drevet som tre separate driftsenheter, men fra 2010 ble Oslo universitetssykehus organisert på tvers av de tre sykehusene. De har felles ledelse, felles administrative funksjoner og gjennomgående klinikker. Dette betyr f.eks. at all kreftbehandling er samlet under felles ledelse i én klinikk. Tilsvarende gjelder f.eks. også innen psykisk helsevern og avhengighetsbehandling. Den nye organiseringen skal legge grunnlaget for å styrke pasienttilbudet og langsiktig utvikling av helseforetaket.

Oslo Universitetssykehus har per i dag vel 17 000 årsverk og et budsjett på om lag 17 mrd. kr. Oslo universitetssykehus gjennomfører over en million pasientbehandlinger i året og står for 80 pst. av forskningen i Helse Sør-Øst. Det er omtrent halvparten av all medisinsk forskning i Norge. Oslo universitetssykehus har ansvar for lokalsykehustjenester til ca. 250 000 av Oslos 600 000 innbyggere og har også noen funksjoner for pasienter som hører til andre sykehus i Oslo. I tillegg tilbyr Oslo universitetssykehus spesialiserte tjenester til resten av regionen og landet for øvrig.

Oslo Universitetssykehus arbeider nå med å endre oppgavefordelingen mellom de tre sykehusene – Ullevål, Rikshospitalet og Aker – for å gi bedre og mer effektiv pasientbehandling. Lokalsykehusfunksjonene som har vært på Rikshospitalet, Aker og Ullevål, skal samles på Ullevål sykehus. Dette er et tiltak for å styrke lokalsykehustilbudet i hovedstaden. Tilsvarende skal de spesialiserte funksjonene samles på Rikshospitalet.

Deler av Aker sykehus skal utvikles til en samhandlingsarena mellom sykehusene i hovedstadsområdet og Oslo kommune, og det vil fortsatt være spesialisthelsetilbud ved Aker. Samhandlingsarenaen på Aker vil være et viktig bidrag for å gi eldre og kronikere et bedre helsetilbud og utjevne sosiale helseforskjeller.

Samling av funksjonene vil styrke fagkompetansen og gi bedre ressursbruk. Dette skal også gjøre tjenestene mer oversiktlige for befolkningen og lette samhandlingen mellom sykehusene og kommunen. Samlingen av funksjoner på henholdsvis Ullevål og Rikshospitalet skal skje i flere trinn og gjennomføres over flere år.

En direkte konsekvens av sammenslåingen er økt behandlingskapasitet på flere områder. For eksempel utføres operasjoner ved prostatakreft ved én klinikk. Tidligere ble dette gjort ved fire klinikker. Dette har økt kapasiteten vesentlig fra 2009 til 2010, og ventetiden er betydelig redusert. Kapasiteten for strålebehandling er også økt. Samling av ny hjerteflimmerbehandling vil også gi betydelig økt kapasitet på dette området. Dette er gode eksempler som viser at sammenslåingen gir muligheter for å utnytte kapasiteten på en bedre måte, til beste for pasientene. I disse dager skjer det en samlokalisering av plastikkirurgien og tilsvarende for kjevekirurgien.

I forbindelse med sammenslåingen av sykehusene i Oslo universitetssykehus er det igangsatt flere IKT-prosjekter. I 2009 ble det utlyst en anbudskonkurranse for å utvikle en teknisk løsning som skulle sikre at helsepersonell fikk tilgang til nødvendig informasjon om pasientene på tvers av klinikker og avdelinger i Oslo universitetssykehus.

Styret vedtok å stanse prosjektet i april i år, og utestående leveranser fra leverandøren ble avbestilt. Prosjektet var betydelig forsinket av flere grunner, og det lå an til å bli langt dyrere enn det som var forutsatt da avtalen ble inngått. Ledelsen ved Oslo universitetssykehus vurderte derfor at det ikke lenger var mulig å hente ut de gevinstene som var lagt til grunn for avtalen. Det er nå etablert midlertidige løsninger som ivaretar behovet for pasientinformasjon på tvers.

Det er viktig å skille mellom nødvendige investeringstiltak som følge av omorganiseringsprosessen og sykehusets langsiktige investeringsplaner og ønsker for den videre driften. I langtidsplanene til Oslo universitetssykehus er det skissert behov og ønsker for større nybygg ved storbysykehuset på Ullevål og på Rikshospitalet. Det er viktig at langtidsplanene ikke blokkerer for nødvendige investeringer som må gjøres nå for å sikre samordning av funksjoner og oppgaver, slik at driften også her kan tilpasses Stortingets rammebetingelser.

Helse Sør-Øst har opplyst at frem til 2015 vil Oslo universitetssykehus' behov for særskilte omstillingsmidler primært være knyttet til nødvendige investeringer for å kunne flytte funksjoner fra Aker og for å samlokalisere lands- og regionfunksjoner. Helse Sør-Øst er i dialog med Oslo universitetssykehus for å konkretisere investeringsbehovet.

Etter 2015 og frem mot 2026 vil det for Oslo universitetssykehus, som for de øvrige helseforetakene i Helse Sør-Øst, være behov for å fornye bygningsmassen. Planene, slik de foreligger, er å betrakte som skisser til investeringsplaner. Disse planene må behandles på lik linje med andre prosjekter i andre deler av landet.

Det vil bli investert mye i Oslo universitetssykehus i årene fremover. Det er allerede stilt ekstra investeringsmidler til disposisjon fra Helse Sør-Øst i 2010 og 2011, og midler vil bli stilt til disposisjon i årene fremover. I tillegg er det i underkant av 1 mrd. kr til investeringer i de årlige overføringene til Oslo universitetssykehus. Bruk av disse midlene til investeringer krever imidlertid at driften ved Oslo universitetssykehus er i økonomisk balanse.

Helse Sør-Øst har gitt klarsignal til Oslo universitetssykehus om å sette i gang en idéfase knyttet til nybygg på Rikshospitalet. Regjeringen vil foreslå for Stortinget å bevilge lånemidler når Oslo universitetssykehus har konkrete og økonomisk bærekraftige prosjekter å vise til.

Pasientgrunnlaget ved Oslo universitetssykehus er redusert med om lag 160 000 mennesker ved at befolkningen i Alna bydel i Oslo og kommunene i Follo er overført fra Oslo universitetssykehus til Ahus. Ahus har fått en tilsvarende økning i sitt pasientgrunnlag.

Da Stortinget ga klarsignal for byggingen av Ahus i statsbudsjettet for 2004, var en av forutsetningene at befolkningen i de tre nordligste bydelene i Oslo – Stovner, Grorud og Alna – skulle ha Ahus som sitt fremtidige lokalsykehus. Befolkningen i Grorud og Stovner ble overført til Ahus allerede i 2004. Befolkningen i bydel Alna og kommunene i Follo ble overført fra årsskiftet 2010/2011. Dermed ligger det til rette for at kapasiteten ved Ahus nå kan utnyttes fullt ut.

God ressursbruk krever at drift, kostnader og bemanning ved de to helseforetakene må tilpasses det endrede pasientgrunnlaget. Ahus har fra 2011 ansvaret for lokalsykehusfunksjoner for en befolkning på 460 000, mens Oslo universitetssykehus har lokalsykehusfunksjoner for om lag 250 000. Som en konsekvens av dette har Ahus fått økte budsjettrammer og behov for flere ansatte for å håndtere det økte pasientgrunnlaget. Tilsvarende er budsjettrammene til Oslo universitetssykehus redusert og personellbehovet noe lavere som følge av dette.

En viktig årsak til at Oslo universitetssykehus har store utfordringer med å tilpasse driften og kostnadene til budsjettrammene for 2011, er at de ikke har lyktes med å redusere bemanningen i samsvar med det reduserte pasientgrunnlaget. Samtidig mangler Ahus fortsatt tilstrekkelig bemanning.

Det er en forutsetning at det må skje en omfordeling av ressursene mellom sykehusene for å sikre likeverdige tjenester.

I tråd med premissene for sammenslåingen, som Stortinget har sluttet seg til, er det også viktig at det samlede antall leger og annet helsepersonell ikke øker utover behovet i hovedstadsområdet som følge av omstillingene slik at det blir vanskeligere å rekruttere helsepersonell i andre deler av regionen og landet for øvrig.

Det reduserte pasientgrunnlaget ved Oslo universitetssykehus innebærer en redusert aktivitet tilsvarende 1,7 mrd. kr. I forhandlinger om budsjettet for 2011 var det enighet mellom Helse Sør-Øst og Oslo Universitetssykehus om at dette ikke var mulig å gjennomføre over natten. Oslo universitetssykehus vurderte selv at de måtte ha 625 mill. kr mer enn det aktivitetsnedgangen isolert skulle tilsi. Dette ble akseptert av Helse Sør-Øst ved at Oslo universitetssykehus fikk 225 mill. kr i direkte inntektstilskudd, og at Oslo universitetssykehus kunne gå med et underskudd på 400 mill. kr i 2011.

Situasjonen nå er at Oslo universitetssykehus ligger an til å gå med ytterligere 500 mill. kr i underskudd utover det avtalte. Det er dette som nå er utfordringen og en konsekvens av at Oslo universitetssykehus ikke har tilpasset driften, kostnadene og bemanningen til et redusert pasientgrunnlag som har vært kjent siden 2008.

Oslo universitetssykehus' budsjett utgjør om lag 17 pst. av det totale budsjettet til helseforetakene for hele landet. Innenfor et så stort budsjett legger jeg til grunn at Oslo universitetssykehus må kunne tilpasse driften uten at dette går ut over pasientene.

Helse Sør-Øst har innført felles oppfølgingsmøter med Oslo universitetssykehus, Ahus og Vestre Viken. Disse oppfølgingsmøtene, som gjennomføres hver 14. dag, legger stor vekt på å finne tiltak på tvers av helseforetakene. Et viktig tema er selvsagt å overføre personell fra Oslo universitetssykehus til Ahus. Ahus har økt aktiviteten, men utfordringen er at de må basere seg i stor grad på innleie av personell og overtid fordi de ikke har lyktes med å rekruttere fast bemanning.

Helse Sør-Øst avholdt foretaksmøte med Oslo universitetssykehus 30. mai i år, der de presiserte resultatkravet for 2011 og stilte krav til at Oslo universitetssykehus skal finne tiltak for å redusere overforbruket. Det er varslet et nytt foretaksmøte i september for å følge opp at utviklingen går i riktig retning.

For å imøtekomme utfordringene på Oslo universitetssykehus i 2010 og 2011 har Helse Sør-Øst tilført Oslo universitetssykehus 1,2 mrd. kr i omstillingsmidler dels som lån, dels som direkte tilskudd og dels som tillatelse til å gå med underskudd. Det er viktig å være klar over at dette er midler som Helse Sør-Øst må hente dels fra andre prioriterte områder og dels ved at de andre sykehusene i Helse Sør-Øst må bidra gjennom overskudd som de da ikke får disponere selv.

Videre er jeg informert om at styret i Helse Sør-Øst skal ha første behandling av budsjettet for 2012 og økonomisk langtidsplan for hele regionen i midten av juni. Her vil det bl.a. bli foreslått at Oslo universitetssykehus i 2012 skal få mulighet til å gå med et underskudd på 400 mill. kr, at det skal gis et ytterligere tilskudd på 160 mill. kr til utjevning av inntektsmodellen, og at det skal settes av 300 mill. kr til lånetilskudd som kan brukes til konkrete prosjekter når Oslo universitetssykehus har identifisert disse.

Det er mange ressurser, både penger og arbeidskraft, som settes inn i arbeidet med å sikre at samordningsprosessen ved Oslo universitetssykehus lykkes. Jeg ser at dette er nødvendig. Men utfordringene ved Oslo universitetssykehus løses ikke bare med mer penger, men ved at en nå tar fatt i de omstillingsprosesser som er nødvendig for å tilpasse driften til gitte rammebetingelser. Dette er et ledelsesmessig ansvar som styret og ledelsen ved Oslo universitetssykehus nå må ta fatt på i samarbeid og i god dialog med de ansatte.

Jeg mener samordningen av sykehusene og fagmiljøene i Oslo er helt nødvendig. Jeg oppfatter at det ikke er uenighet om målene for sammenslåingen av sykehusene i Oslo universitetssykehus. Men i store omstillinger som går over lang tid, vil det ofte oppstå uenighet om tempo i gjennomføringen og videre veivalg.

Jeg har stor forståelse for at mange ansatte opplever situasjonen som krevende. Det er grunn til å berømme hver enkelt av dem for at de gjør en solid innsats. Vi ønsker – sammen med de ansatte – å utvikle Oslo universitetssykehus til et ledende og moderne sykehus i Norden når det gjelder pasientbehandling, kvalitet, utdanning og forskning. Oslo universitetssykehus er og vil bli en spennende arbeidsplass for dyktige og engasjerte medarbeidere. Det er også viktig for de andre sykehusene i Norge at Oslo universitetssykehus lykkes.

I en omstillingsprosess er det ofte motbakker. For å lykkes med omstillingen er det viktig at både eier og ledelse, og de ansatte, er kjent med, og er enige om, mål og rammebetingelser, og at vi holder fast på dette selv om vi møter hindringer underveis.

Administrerende direktør gikk av denne uken fordi det var uenighet mellom henne og styret. Viseadministrerende direktør er konstituert som leder av Oslo universitetssykehus, og styret arbeider med å rekruttere ny administrerende direktør.

Det er viktig å sikre dialog og bygge tillit internt i organisasjonen. Men dette er ikke nok. Vi må også bygge tillit mot omgivelsene, og da særlig mot befolkningen.

Det som er viktig for meg, er at pasientene er sikret forsvarlige tjenester med høy kvalitet og tilstrekkelig kapasitet. Oslo universitetssykehus leverer tjenester med god kvalitet, og de har også lyktes i å forbedre kvaliteten på flere områder. Andelen pasienter som opplever brudd på behandlingsfristen, er fra januar til april i år redusert fra 20 pst. til 10 pst. I tillegg er ventetiden blitt kortere for flere pasientgrupper. Jeg følger situasjonen ved Oslo universitetssykehus nøye. Min vurdering er at Oslo universitetssykehus har arbeidet målrettet og konstruktivt for å sikre et forsvarlig og godt tilbud til pasientene, også i en krevende omstillingsprosess. Jeg vil her vise til at Oslo universitetssykehus nå har etablert et felles avvikssystem for hele sykehuset, som sannsynligvis er det beste vi har i landet. Dette meldesystemet er basert på en åpenhetskultur og er avhengig av et godt arbeidsmiljø blant de ansatte, som er helt sentralt for å ivareta pasientsikkerheten på en god måte.

Norge er blant de landene i verden som bruker mest ressurser på helse. I vår regjeringsperiode har vi ytterligere styrket sykehusene, og vi er privilegerte i dette landet som har et av verdens beste helsetilbud. På lik linje med andre land står vi overfor store utfordringer med nye behandlingsmetoder, en stadig økende andel eldre, kronikere og mennesker med sammensatte lidelser. Derfor er det nødvendig med omstilling ved alle norske sykehus.

Innenfor rammene av helseforetaksmodellen vil jeg som helse- og omsorgsminister og som eier av de regionale helseforetakene bruke alle de virkemidlene jeg har til rådighet. I foretaksmøter og oppdragsdokument er det stilt både generelle og spesielle styringskrav som har relevans for omstillingen. Departementet har månedlige oppfølgingsmøter med Helse Sør-Øst, der omstillingene følges særskilt opp. Jeg har tett og jevn dialog med Helse Sør-Øst knyttet til denne saken.

Omstillinger er krevende og utfordrende. Utgangspunktet før vi startet omstillingsarbeidet, var at flere sykehus som lå i samme by, hadde like og samme funksjoner og fagmiljø som dels konkurrerte mot hverandre istedenfor å samarbeide. Det gagner ikke pasientene. Og pasientene er utgangspunktet for de endringer vi nå gjør ved Oslo universitetssykehus. Vi skal bruke ressursene bedre. Vi skal samarbeide for å heve kvaliteten, for å redusere ventetider og for å gi bedre pasientbehandling.

Det er skapt et bilde av at de utfordringer Oslo universitetssykehus står overfor, er uoverkommelige. Det er et galt bilde. Det som virkelig truer et godt helsevesen, er dersom jeg som helseminister ikke gjør noe, og unngår det som er vanskelig – da ville jeg sviktet min oppgave, og pasientene.

Presidenten: Presidenten vil, i henhold til Stortingets forretningsordens § 34 a annet ledd, foreslå at det åpnes for en kort kommentarrunde, begrenset til ett innlegg på inntil 5 minutter fra hver partigruppe og eventuelt avsluttende innlegg fra statsråden.

– Det anses vedtatt.

Tore Hagebakken (A) [09:20:45]: Jeg vil først få takke statsråden for en grundig og god redegjørelse.

Vi skal ha et sterkt offentlig helsevesen som tilbyr pasienter i Oslo og i resten av landet best mulig behandling. Vi ønsker å ta i bruk den nyeste og mest oppdaterte behandlingen. Vi ønsker å ta i bruk ny teknologi som kan gi bedre behandling, og som gjør at du kan dra raskere hjem. Men det krever også at vi bruker fellesskapets penger og våre helsearbeidere, ikke minst, på en effektiv og god måte. Når vi ser at vi kan organisere virksomhetene våre bedre, må vi gripe disse mulighetene. Jeg mener samlingen av Oslo-sykehusene er en slik mulighet. Og som helseministeren viste til i sin redegjørelse, ser vi allerede resultater. Ventetider går ned, vi får mer pasientbehandling ut av ressursene, og vi hever kvaliteten ved å samle kompetansemiljøer.

Det er vel slik at desto viktigere et samfunnsområde er for oss, desto mer usikkerhet og flere reaksjoner kan vi forvente når det skal gjøres endringer. Det har skjedd – og skjer – en enorm medisinsk utvikling, og helsesektoren må hele tiden tilpasse seg denne utviklingen.

Det har vært bred tilslutning til sammenslåing av tidligere Helse Øst og Helse Sør og til en omorganisering i hovedstadsområdet, med sikte på å ivareta både behovene for gode sykehustilbud på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå, og ikke minst for å styrke medisinsk forskning i Norge. Begge disse forholdene er viktige for at vi skal følge med i den medisinsk-teknologiske utviklingen de kommende tiårene.

Omstillingsprosesser er krevende i alle sektorer. Innenfor sykehussektoren merkes dette ekstra godt hos personalet, ettersom virksomheten aldri kan stoppe opp. Ledelse og ansatte må planlegge og omorganisere, samtidig som de samme ansatte skal gi pasienter fullgod behandling. Omstillingsprosesser kan aldri gå på bekostning av pasientsikkerheten.

Suksess avhenger da mye av god ledelse, som ikke minst betyr involvering av ansatte og respekt for omforente mål, men også en klokskap som innebærer korreksjon, når det er nødvendig.

Sjøl om Oslo universitetssykehus er i en krevende situasjon – som mange, naturlig nok, føler er tøff – er det også mange som har ønske om og tro på fusjonsprosessen, nettopp med det utgangspunkt at de tror på det de driver med: å gi pasienter den aller beste behandling. Og det gjelder ikke bare pasienter i Oslo, som sagt, men også pasienter i resten av landet som kommer hit for å få spesialistbehandling – akkurat som folk i Oslo og andre steder i landet eksempelvis blir sendt til Bergen for å få behandling av landets fremste ekspertise på brannskader, når det trengs. Dette er en nødvendig arbeidsdeling og samtidig en anerkjennelse av ulik spisskompetanse.

En bedre arbeidsdeling er også målet her i Oslo: Rikshospitalet og Radiumhospitalet, med viktige spesialistfunksjoner, likedan spesialister ved Ullevål sykehus, som også har regionsykehusfunksjoner for sør- og østlandsområdet, og Aker sykehus, som vi har særlig store ambisjoner for, knyttet til Samhandlingsreformen.

Det er viktig at staten fortsatt har hånd om eiendomsmassen ved Aker sykehus og sikrer en god utvikling i området. Sykehuset skal huse en stor og viktig samhandlingsarena, i tillegg til spesialistfunksjoner på områder hvor Aker sykehus har høy kompetanse og gode behandlingstilbud. Det er viktig at det er ro rundt de tilbud det kan være ro rundt i omstillingsprosesser, som ofte inneholder nok av utfordringer ellers.

En viktig forutsetning for å utvikle stadig bedre helsetjenester er kommunikasjonssystemer som kan forenkle og kvalitetssikre helse- og omsorgstjenestene. Det krever at en har en felles IKT-arkitektur innen helseforetakene, og at en også har mulighet for å samsnakkes på tvers av foretak. I den forbindelse legges det opp til nasjonal styring av IKT-utviklingen, med tanke på å oppnå god koordinering og kommunikasjon i hele sektoren.

Spesialisthelsetjenesten utgjør en av de største samfunnssektorene og yter tjenester som er viktige for alle innbyggere, i alle faser av livet.

Vår samfunnsmodell bygger på solidaritet, med fellesskapsløsninger som sikrer tilgang til avansert medisinsk behandling for alle, uavhengig av størrelsen på lommeboka.

Dette klarer vi bare dersom vi også evner å fornye og forbedre.

Per Arne Olsen (FrP) [09:25:59]: Etter at undertegnede – og deretter de parlamentariske lederne – sendte helseministeren brev og ba henne komme raskt til Stortinget for å redegjøre for situasjonen ved Oslo universitetssykehus, har jeg først lyst til å takke henne for at hun på så kort varsel kom til Stortinget og redegjorde for situasjonen. Redegjørelsen var jeg dog ikke så imponert over.

Situasjonen ved Oslo universitetssykehus og i hele hovedstadsregionen er etter min oppfatning ute av kontroll. Et besøk i korridorene til enten Aker sykehus, Ahus, Ullevål sykehus eller Rikshospitalet ville vist det samme. Helseministerens redegjørelse er i så måte svært lite beroligende. Det bør, selv for en helseminister fra Arbeiderpartiet, ringe noen alarmklokker når en sykehusdirektør fratrer sin stilling med følgende begrunnelse:

«Jeg kan ikke legge fram noen tiltak dersom det er stor risiko for pasientbehandlingen. Å redusere med 500 millioner nå vil ha uakseptable konsekvenser.»

Helseministerens svar på dette er at hun har full tillit til styret i Helse Sør-Øst, og når den nevnte direktøren har gått av med denne begrunnelsen, er hennes eneste svar denne ene setningen: Vi jobber nå med å ansette en ny.

Dagen i dag fremstår som selve beviset på at sykehusreformens intensjoner fra 2001 har svunnet hen som dugg for solen. Hele intensjonen, som var at man skulle få en sterkere politisk styring, og at ansvaret skulle ligge hos helseministeren, er ikke lenger veldig synlig. I dag ser vi en helseminister som verken evner eller ønsker å ta det politiske ansvaret hun burde tatt for å sikre innbyggerne i Norge, i dette tilfellet i Oslo-regionen, et forsvarlig og godt helsetilbud.

Hun kan heller ikke si at hun ikke visste. Undertegnede, andre representanter, TV 2 og NRK – og VG, for den saks skyld – har gjentatte ganger forsøkt å rope varsku. Gjennom budsjettbehandlinger, skriftlige spørsmål, representantforslag og i andre sammenhenger har vi gjort oppmerksom på at situasjonen ser ut til å være ute av kontroll. Og hver eneste gang, også her i dag, sier helseministeren at hun stoler på Helse Sør-Øst, at ansvaret i realiteten ligger der; hun har som vanlig full tillit og skal følge situasjonen nøye. Mitt råd til helseministeren er at hvis hun har tenkt å følge denne situasjonen nøye, bør hun følge det fra en korridor på sykehuset, og ikke fra regjeringskvartalet. Jeg synes ikke at dette holder.

I store omstillingsprosesser er vi rett og slett avhengig av å øke ressurstilgangen og ressursinnsatsen mer enn det man har gjort her, for i etterkant å få de effektene som både helseministeren og jeg er enige om. Derfor økte Fremskrittspartiet sitt budsjett med over 2 mrd. kr, og vi foreslår nå en krisepakke i forbindelse med revidert budsjett, nettopp for å komme denne situasjonen i møte.

I denne prosessen har helseministeren lukket øynene, mens hun har skjøvet Bente Mikkelsen og Helse Sør-Øst foran seg. I et svar på et av mine skriftlige spørsmål skriver helseministeren rett ut hva hun mener er fornuftig når det gjelder ressursbruk ved Oslo universitetssykehus:

«Dette krever økte budsjettrammer og flere ansatte ved Ahus, og tilsvarende reduksjoner i budsjettrammer og ansatte ved OUS.»

Dette viser etter min oppfatning at helseministeren og regjeringen ikke skjønner at omstilling er tidkrevende, og at det koster penger. Nå ser det dessverre ut til at det er pasientene og de ansatte som rammes og betaler for denne omstillingen, som er nødvendig, og som er bra, men som faktisk koster penger initialt.

Det er i seg selv meningsløst at man bevisst går inn for å redusere helsetilbudet – for det er det man gjør – når det altså står om lag 270 000 mennesker i helsekø i Norge.

Fremskrittspartiet har lenge varslet om at omstillingsprosessen i hovedstadsregionen er ute av kontroll og må stanses midlertidig, slik at vi igjen får kontroll. Dagens redegjørelse fra helseministeren viser etter min oppfatning at hun ikke har bakkekontakt, og hun nekter å motta de signalene som kommer fra opposisjonen, pasienter, media og ansatte.

Bent Høie (H) [09:31:09]: Det er grunn til å minne om hvorfor helseministeren er her i dag og redegjør for denne situasjonen. Det er nettopp med bakgrunn i at en vel ansett sykehusdirektør, Siri Hatlen, gikk av på bakgrunn av en sterk bekymring for en omstillingsprosess som er svært krevende, men der helseministeren nektet å uttale seg om situasjonen og kun henviste til Helse Sør-Øst.

Dette er andre gangen helseministeren redegjør for Stortinget om denne prosessen. Første gang var i forbindelse med at undertegnede reiste en interpellasjon den 12. oktober i fjor om utfordringen knyttet til å kvalitetssikre denne omstillingsprosessen. Bakgrunnen for interpellasjonen var at den daværende styrelederen i Oslo universitetssykehus for nøyaktig ett år siden var ute og advarte mot den utviklingen som en hadde sett. Helseministerens svar på det den gangen var at hun hadde full tillit til Helse Sør-Øst, og at hun var helt overbevist om at denne omstillingsprosessen skulle være mulig å gjennomføre som planlagt, uten at det skulle gå ut over pasientene.

Det er grunn til å spørre helseministeren nå etterpå om hun fortsatt mener at dette er en prosess som det er grunn til å være fornøyd med. Det er kanskje ikke grunn til å spørre om det, for når en har hørt helseministerens redegjørelse, framstår det jo som om helseministeren er fornøyd med tingenes tilstand.

Dette handler ikke om målet med denne fusjonsprosessen, men om veien og prosessen fram mot målet. Dette er den største omstillingen i norsk helsevesen som noen gang er gjennomført, som direkte berører ansatte og pasienter.

I statsbudsjettet for 2011, som regjeringen la fram, er denne omstillingsprosessen nesten ikke omtalt i det hele tatt. Det har nesten vært umulig å få vite hva regjeringen gjør for å sikre en så krevende omstillingsprosess. Det eneste en får til svar, er at regjeringen har full tillit til Helse Sør-Øst. Det samme skjedde nå, da direktøren valgte å gå av. Heller ikke da kunne helseministeren uttale seg om situasjonen, men det var kanskje fordi helseministeren på det tidspunktet var så opptatt av å diskutere en anestesilegestilling ved Nordfjord sjukehus sammen med kommunalministeren. Dette viser en feil prioritering i forhold til hva som er hovedutfordringene med helsevesenet vårt.

Den situasjonsbeskrivelsen som helseministeren her kommer med, må det være ganske vanskelig for de ansatte i Oslo universitetssykehus å ta inn over seg, fordi den stemmer veldig lite overens med hvordan de opplever situasjonen. Det må også være vanskelig i forhold til det som faktisk står i styresakene til Oslo universitetssykehus, som var bakgrunnen for at direktøren valgte å gå av. Jeg skal sitere:

«Det er i 1. tertial registrert et økt antall avvik der arbeidspress, personellmangel, tidsnød, forsinkelser og manglende opplæring i systemer er medvirkende årsaker. Arbeidsbelastningen over tid er høy for mange grupper ansatte. Arbeidsmiljø og omstilling vurderes derfor fortsatt som et høyrisikoområde.»

Sannsynligheten for at denne prosessen fører til økte ventetider, er satt som stor i risikoanalysen, og konsekvensene for pasientene er satt som alvorlige.

Det virker ikke som om helseministeren har tatt dette inn over seg, men kommer med tall om at ventetiden har gått ned, fordi ventetiden har gått noe ned – med to dager – fra januar til mars, mens ventetiden i realiteten har økt fra 67 dager i gjennomsnitt i 2007 til 74 dager nå, i 2011.

Denne situasjonen krever at helseministeren involverer seg for å kvalitetssikre at prosessen blir gjennomført på en slik måte at det ikke går ut over pasienter og ansatte. Det er heller ikke slik at helseministeren kan vise til Stortingets rammebetingelser. Hvis helseministeren mener denne prosessen ikke er gjennomførbar innenfor de budsjettrammer som helseministeren har, er det helseministerens ansvar å komme til Stortinget, ikke Stortingets ansvar å komme til helseministeren.

Geir-Ketil Hansen (SV) [09:36:33]: Det er en krevende omstillingsprosess Oslo universitetssykehus står overfor, og det framgår av media at noen stiller spørsmål ved om det er mulig å gjennomføre den – om forutsetningene er til stede. Da kan det være grunn til å minne om forhistorien.

Helse Sør og Helse Øst ble sammenslått i 2007. Hovedbegrunnelsen var å samordne funksjonene mellom sykehusene i Oslo. Dette var det tverrpolitisk enighet om i Stortinget. For å få dette til på en best mulig måte ble Oslo sykehusområde etablert som eget sykehusområde og foretak i 2009.

Lokalsykehusområdet til 160 000 innbyggere er flyttet fra Oslo til Ahus. Det er klart at flytting av flere tusen ansatte fra Oslo til Ahus er krevende – krevende for svært mange ansatte og krevende for dem som skal lede prosessen.

En viktig forutsetning for gjennomføring er at de ansatte skal ivaretas på en god måte. Omstilling og flytting av arbeidssted må gjennomføres i henhold til avtaleverket og i et samarbeid med de ansattes organisasjoner. Derfor er det også nødvendig med ekstra ressurser i omstillingsperioden.

Jeg har også fått opplyst at Oslo sykehusområde har over 70 adresser i smått og stort. En annen viktig forutsetning er at en makter å samle sykehusfunksjonene på færre enheter. Det vil kreve investering i nybygg, i ombygging, modernisering og IKT, ikke minst. Oslo-sykehusene har et budsjett på vel 17 mrd. kr og en investeringskapasitet på 1 mrd. kr i året, hvis jeg har lest dokumentene riktig. Det er klart at mulighetene for å gjennomføre det nødvendige investeringsprogrammet blir svært viktig for at dette skal lykkes. Det må løses, og det må løses uten at det går ut over framdriften i de andre planlagte viktige investeringene i Helse Sør-Øst og i landet for øvrig. Det blir hovedutfordringen de nærmeste årene.

Representanten Tore Hagebakken sa i sitt innlegg at han var kritisk til planene om å selge Aker sykehus. På dette punktet er jeg helt enig. Staten fikk disse eiendommene i forbindelse med overtakelse av sykehusene for ti år siden. Med den befolkningsveksten som er i Oslo-regionen, vil det i framtiden være et stort behov for helsetjenester knyttet til akuttmottak, rus, psykiatri, rehabilitering og fortsatt spesialisthelsetjeneste. Da må disse eiendommene også i framtiden benyttes til helseformål og andre nødvendige samfunnsformål i Oslo.

Helseministeren sa i sitt innlegg at hun var svært opptatt av at pasientene sikres en forsvarlig tjeneste, med høy kvalitet og tilstrekkelig kapasitet. Det er det aller viktigste. Framdriften og gjennomføringen av omstillingen må være på et slikt nivå at det ikke går ut over kvaliteten og sikkerheten for pasientene. Det oppfatter jeg at helseministeren kontinuerlig følger opp, og det er også svært viktig at Helsetilsynet følger denne prosessen nøye.

Avslutningsvis: Omstillingsprosessen i Oslo er svært viktig for befolkningen i Oslo, og den er også en svært viktig nasjonal helsepolitisk sak. Derfor må alle ressurser settes inn for at dette skal lykkes.

Janne Sjelmo Nordås (Sp) [09:40:19]: Jeg vil først få lov til å takke statsråden for en grundig redegjørelse. Situasjonen ved Oslo universitetssykehus har fått bred medieomtale i den senere tid. Det uroer mange i Oslo, og jeg tror det også uroer mange i hele landet. Det gjelder både friske og syke, ansatte og ledere. Statsråden fortjener ros for å komme til Stortinget så raskt for å gi sin orientering.

Jeg vil understreke at sykehusene representerer et svært viktig trygghetselement i folks liv. Det må ikke være tvil om at Stortinget vil gjøre alt som trengs for å sikre sykehusene de ressurser og en organisering som gjør at de kan konsentrere seg om pasientene.

Jeg mener at statsrådens redegjørelse vil bidra til å dempe den uroen som har vært. Det er, så langt som jeg kan se, ikke noe som tyder på at pasientene, deres ve og vel, blir skadelidende av den uenighet som er avdekket mellom styre og ledelse ved Oslo universitetssykehus. Jeg er enig med statsråden i at det i første rekke er det regionale helseforetaket Helse Sør-Øst som må ta ansvar for de problemene som har oppstått ved Oslo universitetssykehus. Senterpartiet forventer likevel at statsråden følger situasjonen nøye. Dette handler om det aller største og viktigste sykehus i landet. Det er viktig at en eventuell videre uro omkring Oslo universitetssykehus ikke rammer pasientene der eller sprer seg til andre sykehus.

Senterpartiets helsepolitiske talsperson, Kjersti Toppe, har pekt på at Stortinget på lengre sikt må inviteres til en drøfting av helseforetaksmodellen. Det støtter jeg helhjertet opp om. Det er det behov for av veldig mange grunner. Hun har også tatt til orde for at man særskilt skal se på den situasjonen som er i Helse Sør-Øst, og vurdere om det kan være hensiktsmessig med oppdeling til flere regionale helseforetak. Hun har også understreket at alle helseforetak i hele landet må behandles likt. Det er en tilnærming som jeg støtter fullt og helt opp om. Det er et viktig moment å ta med seg i den videre debatten.

Laila Dåvøy (KrF) [09:43:08]: Jeg vil takke statsråden for at hun så raskt takket ja til å komme og holde denne redegjørelsen her i dag.

Allerede i mars 2010 påpekte fylkeslegen i Oslo og Akershus at kostnadene knyttet til omstillinger ved Oslo universitetssykehus var grovt undervurdert. Han fryktet at dette ville ramme store pasientgrupper.

På spørsmål fra Knut Arild Hareide svarte statsråden at alle pasientgrupper, både i og etter omstillingen, skulle være sikret gode og forsvarlige spesialisthelsetjenester. Etter dette har helseministeren fått en rekke spørsmål om denne prosessen. Spørsmålene er alle besvart med forsikringer om at pasienttilbudet ikke skal påvirkes negativt, verken av omstillingene som en følge av hovedstadsprosessen eller av Samhandlingsreformen.

I desember 2010 fikk jeg høre at det var store problemer knyttet til det nye IKT-systemet for klinisk arbeidsflate. Det skulle være i drift fra juni 2010, men var forsinket. Historien om dette systemet er nærmest hemmeligholdt. På spørsmål fra meg svarte helseministeren at leveransedatoen var satt til 15. januar 2011, men at den kunne bli ytterligere forsinket. Hun påpekte viktigheten av systemet hva gjelder pasientsikkerhet, og hadde full tillit til at denne prosessen ville gå bra. Overraskelsen var derfor stor da styret ved Oslo universitetssykehus stanset hele prosjektet i april, som også statsråden var inne på. Hva skjer nå? Må man begynne på nytt? Kan noe av det man har betalt for, brukes? Nå skal alt gjennomgås. Hva betyr det? Er det ytterligere kostnader? Er den midlertidige løsningen solid nok? Og hvor lenge varer det?

På et nytt spørsmål fra meg om omstillingsprosessen ved Oslo universitetssykehus i mai svarte statsråden igjen at Helse Sør-Øst har forsikret henne om at pasienttilbudet ikke skal påvirkes negativt, men at kortsiktige endringer i ventetider kan skje. Da antar jeg at alarmklokkene begynte å ringe.

Direktør Siri Hatlen uttalte noen uker før hun besluttet å trekke seg fra stillingen, at innsparingene Oslo universitetssykehus var pålagt, ville gå ut over pasientsikkerheten. Da hun gikk av, sa hun at det ikke var forsvarlig å legge frem en langsiktig innsparingsplan slik Helse Sør-Øst ønsket. Siri Hatlens avgang er et varsko som vi alle bør lytte til.

Hvem eier egentlig virkeligheten her? Er det fylkeslegen? Er det Helse Sør-Øst som statsråden viser til? Er det de tillitsvalgte og ansatte? Er det den avgåtte direktøren? I går skrev en av de tillitsvalgte legene ved Oslo universitetssykehus at Helse Sør-Østs virkelighetsbeskrivelse er så dårlig at tilliten er «sterkt svekket». Etter det jeg forstår i dag, er det ikke snakk om å stoppe opp eller lytte til andre enn Helse Sør-Øst. Statsråden sier endog at det er skapt «et galt bilde» her.

Når det er sagt, tror jeg ikke vi er flinke nok i staten når det gjelder å foreta store omstillinger. Vi klarer ikke å ta høyde for at store omstillinger krever store ekstra midler i omstillingsfaser. I stedet ser vi gang på gang at omstillingsprosesser handler om økonomi og innsparingskrav fra første dag. Ofte mangler også konsekvensutredninger og planlagte milepæler.

Jeg har stor forståelse for at det er en svært krevende prosess som nå gjennomføres. Det er ikke bare Oslo universitetssykehus som rammes. Også andre sykehus i Helse Sør-Øst-området sliter. De mindre sykehusene – jeg kan ta Sørlandet som eksempel – har lenge vært bekymret for hvilke konsekvenser de kan få av de økonomiske problemene knyttet til omstillingen i Oslo-området. Statsråden var jo selv inne på at det rammer også de andre sykehusene i Helse Sør-Øst.

Så spørsmålet er om det er mulig å foreta en så stor omstilling med så store samtidige innsparingskrav, uten at det går ut over pasienter og ansatte, eller, for den del, resten av Helse Sør-Øst. Statsråden svarer i dag: Alt er under kontroll. Det er faktisk skapt «et galt bilde». Jeg er ikke beroliget. Jeg må bare si at jeg håper at statsråden har rett, men jeg er slett ikke sikker.

Trine Skei Grande (V) [09:48:20]: I dag er det en dag da vi skal være spesielt glade for kampen Johan Sverdrup kjempet i denne salen, nemlig vår rett til å kreve at statsråder kommer og svarer. Jeg er glad for at statsråden kommer. Jeg er glad for at Sverdrup kjempet kampen, men det er trist i den offentlige debatt at en statsråd må presses til Stortingets talerstol før hun vil uttale seg om noe som hundretusenvis av mennesker er opptatt av.

Statsråden sa i sin redegjørelse «bedre» helsetjenester ganske mange ganger. Det er vi alle opptatt av i denne salen. Men grunnen til at statsråden er her, er at en av våre mest erfarne helseledere har gått fra sin stilling, nettopp med uttalelsen at det som nå skjer, er i ferd med å gå ut over folks helsetilbud. Men statsråden svarer med «bedre» helsetjenester.

Venstre støtter også omorganiseringa, støtter også ønsket om å få bedre tjenester, støtter også prinsippet om at det er fagligheten som skal ligge til grunn. Men vi er bekymret når en direktør og de ansatte har en helt annen historie enn den ministeren presenterer.

Det virker også gjennom redegjørelsen som om statsråden ikke mener at ledelsen har tatt omstillinga på alvor. Statsråden mener at dette ikke bare baseres på økonomi, men også på vilje. Det er faktisk vårt inntrykk at det har vært mye vilje for å få det til, og det er i hvert fall nytt hvis statsråden nå mener at det ikke er tatt nok styring. Da må statsråden gripe inn sterkere enn hun har gjort, etter vår mening.

Statsråden er i redegjørelsen veldig opptatt av økonomistyringa. Vi i Venstre mener at dette er snakk om et sykehus som har så mange nasjonale funksjoner og så mange spesielle oppgaver, at det kan være grunn til å spørre om grunnfinansieringa er god nok, når statsråden bruker all tid på å sammenlikne med de andre sykehusene som har andre funksjoner.

Venstre har også vært skeptisk til nedleggelsen av Aker, men egentlig med en annen innfallsvinkel enn bekymringa for hus, sjøl om vi også syns at det er et finurlig grep hvis man nå tar noe fra en kommune, for så å kreve at kommunen skal kjøpe det tilbake igjen. Men det som har bekymret oss, er spesielt funksjoner som er viktige for en hovedstad, og som er spesielle utfordringer for en hovedstad, slik som rus og psykiatri, noe jeg ikke hørte at statsråden nevnte med ett ord. Det er to fagområder som ved en omlegging av Aker har bekymret oss sterkt. Vi bygger i dag sykehus som er fine operasjonsmaskiner, men noen av helsetjenestene setter andre krav til organisering og andre krav til behandling enn det å være rene maskiner som skal skjære i folks kropper for å få dem friske igjen.

Helsetjenester bygger på tillit. Da holder det ikke bare å si at noen har en feil virkelighetsoppfatning. Da må statsråden ha en plan for hvordan man bygger den tilliten opp igjen. En god måte å bygge tillit på overfor sitt folk er faktisk å delta i debatter, det er faktisk å argumentere for sitt syn og faktisk forklare sin virkelighetsoppfatning. Det å ha fravær i debatter er skummelt for tilliten til en så viktig del av det vi driver med av fellesskapstjenester, nemlig sykehus. Statsråden bør ha en plan for hvordan hun skal bygge tillit både hos ansatte og ledelse og hos folk flest. Det å være helseminister er ikke som å styre et eiendomsforetak, det er ikke som å være generalforsamling for noen styrer, det er faktisk snakk om å være helseminister, skape tillit til våre helsetjenester og skape en virkelighetsforståelse ut fra det og delta i politisk debatt.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [09:53:17]: Jeg har lyttet med stor interesse til innleggene her. Det er en del påstander som har kommet frem, og jeg skal prøve å besvare noen av dem.

Det er ikke slik at det er Stortinget som til enhver tid har varslet om fremdriften i prosessen. Det har jeg faktisk selv fra min egen stol og post klart å holde meg orientert om og følge med på. Men det er jo ikke slik at man forteller Stortinget om alt man gjør som ansvarlig statsråd, selv om man tar et ansvar dag for dag. Jeg forstår at noen vil ha det til at statsråden skyver ansvaret fra seg. Det vil jeg avvise. Jeg kan ikke gå inn i den operative hverdagen, men det betyr ikke at man som statsråd skyver ansvaret fra seg, for det ansvaret har man, og det tar jeg. Derfor er det også viktig å følge med i de omstillingsprosessene som er.

Omstillingsprosessene er tidkrevende, og det har vært stilt spørsmål ved, hvis jeg oppfattet det, om det er nok tid, og om det rammer disse pasientene. Det var Per Arne Olsen som var inne på det. Jeg mener at tidsaspektet i en omstillingsprosess ofte kan være akillesen. Kanskje det noen ganger går for lang tid og at man ikke klarer den driftsmessige dag-til-dag-omstillingen som er nødvendig, Det hjelper ikke bare å slå sammen funksjoner på papiret, man må også jobbe med å dimensjonere. Jeg vil også minne om at det har hele tiden vært en forutsetning at det skulle være en ressursfordeling i forbindelse med den hovedstadsprosessen. Men det er klart at det er når du kommer til det punktet, at omstillingsprosessene virkelig blir vanskelige.

Til Bent Høie vil jeg si at jeg er overbevist om at denne omstillingen fremdeles lar seg gjennomføre. Det at én direktør går, er ikke en grunn til at det ikke lar seg gjennomføre. Jeg har veldig stor forståelse for at ansatte opplever det veldig krevende når det hele tiden er medieoppslag, det er mange som diskuterer, det er meninger, og det er tillitsvalgte. Selvfølgelig gir dette absolutt et bilde av den usikkerheten og bekymringen som helt sikkert er der. Nettopp i det bildet er det imponerende at Oslo universitetssykehus klarer å redusere ventetidene og få ned fristbrudd selv om omstillingen pågår. Da vil jeg igjen minne representanten Bent Høie om at Helse Sør-Øst har redusert ventetiden fra 75 til 69 dager i årets første tre–fire måneder.

Pasientsikkerhet og kvalitet er veldig mye av de indikatorene som jeg kan måle etter, i forhold til helseforetakene, i forhold til sykehusene. Det er jo ganske imponerende at Oslo universitetssykehus har så gode systemer for dette, og faktisk er langt fremme, kanskje lengst fremme i landet på dette området. Det er kanskje ikke så veldig rart at de er det, siden de er så langt fremme på veldig mange andre områder. Men det er viktig også å kunne avstå fra å gå inn i den direkte daglige driften, den direkte daglige omstillingen, som man er nødt til å jobbe med hvis man skal lykkes.

Jeg er helt enig med Laila Dåvøy når det gjelder IKT-systemene, og at det er viktig å få disse til å fungere. Det jeg har forstått nå, er at man har en midlertidig løsning. Man kan alltid stille spørsmålet: Skulle dette systemet og utviklingen vært stoppet tidligere? Dette er selvfølgelig noe som vi må følge med på, for det er viktig at det er tilgang på tvers når det gjelder disse IKT-systemene.

Når jeg sa at det var skapt et galt bilde, mente jeg at det er skapt et bilde av at de utfordringene Oslo universitetssykehus står overfor, er uoverkommelige. Det er et galt bilde. Det mener jeg er et galt bilde. Det mener jeg også er veldig viktig å si, for man klarer ingen omstilling hvis man ikke har tro på at dette går, hvis man ikke har tro på at det er det riktige målet man sikter etter, og har tro på at det går.

Så er det slik at Trine Skei Grande kan ikke ha sett et eneste medium denne uken, hvis hun ikke har sett at jeg både har vært i debatter og uttalt meg om denne saken. Men det er spørsmål om hvem som skal uttale seg til enhver tid, og der har jeg også prøvd å være ryddig i forhold til styret i Oslo universitetssykehus og Helse-Sør-Øst.

Presidenten: Debatten om redegjørelsen er avsluttet.

Presidenten vil foreslå at helse- og omsorgsministerens redegjørelse om situasjonen ved Oslo universitetssykehus HF vedlegges protokollen.

– Det anses vedtatt.