Borghild Tenden (V): Er statsråden åpen for å gi utvidet rett til videregående opplæring, med medfølgende finansiering til skoleeierne, utover fem år for elever i institusjon, med manglende grunnskoleopplæring eller med andre særskilte behov?
Begrunnelse
NRK-Dagsrevyen hadde lørdag innslag om en elev med sterk sosial angst som snart er ferdig med sin videregående opplæring ved Møllehagen skolesenter i Stavanger. Som følge av sin sosiale angst har hun brukt lengre tid på utdanningen enn vanlig, og hun risikerer nå ikke å få fullføre utdanningen ved skolesenteret på grunn av femårsregelen i opplæringsloven. Dagsavisen og flere lokalaviser har også vist hvordan Fossumkollektivet, Tyrilikollektivet og andre institusjoner med grunnskoleopplæring for rusmisbrukere i alder for å gjennomføre videregående opplæring ikke lenger får finansiert sin opplæring til disse viktige elevene.
Opplæringsloven § 3-1 tredje ledd fastsetter følgende om ungdomsretten til videregående opplæring:
”Heile retten må normalt takast ut i løpet av ein samanhengande periode på fem år, eller seks år når opplæringa heilt eller delvis blir gitt i lærebedrift, og innan utgangen av det året vedkommande fyller 24 år. Fylkeskommunen kan etter søknad gi eleven, lærlingen eller lærekandidaten løyve til utsetjing eller avbrot i opplæringa utan at retten tek slutt. Departementet gir forskrifter om kva forhold som skal gi rett til utsetjing eller avbrot.”
Ved behandlingen av denne bestemmelsen pekte utdanningskomiteen på følgende i innst. O. nr. 70 (1997-1998):
”Komiteen vil peke på at fylkeskommuner etter søknad kan gi elever eller lærlinger tillatelse til utsettelse eller avbrudd i opplæringen uten at retten tar slutt. Komiteen vil i denne sammenheng peke på at årsaker til slik utsettelse kan være sykdom eller graviditet. Komiteen mener departementet i sine forskrifter til § 3-1 tredje ledd bør presisere at graviditet godkjennes som grunn til utsettelse uten at retten tar slutt.”
Kunnskapsdepartementet har etter det representanten har sett ikke gitt forskrifter om hvilke forhold som skal gi rett til utsetting eller avbrudd av 5-års-regelen, til tross for komiteens forutsetning om at slike forskrifter skulle gis. Dermed må den enkelte fylkeskommune selv vedta retningslinjer for dette, og har ikke rammer til å finansiere slike tilbud.