Skriftleg spørsmål fra Kjell Ingolf Ropstad (KrF) til utenriksministeren

Dokument nr. 15:421 (2014-2015)
Innlevert: 22.12.2014
Sendt: 22.12.2014
Svart på: 07.01.2015 av utenriksminister Børge Brende

Kjell Ingolf Ropstad (KrF)

Spørsmål

Kjell Ingolf Ropstad (KrF): Hvilke konkrete grep vil statsråden ta for at vannrelaterte utfordringer får en tydelig og kraftig forsterket plass både i norsk utenriks- og bistandspolitikk og dens operative utforming framover?

Grunngiving

KrF har med uro lagt merke til en nedprioritering av vann som har pågått i både norsk utenrikspolitikk og bistandspolitikk i løpet av de to foregående mandatperioder. Norads statistikk viser at vann i norsk bistand nominelt har stått stille på ca. 200 mill. kr pr år fra 2003/2004 fram til i dag, mens bistandsbudsjettet total har blitt doblet i samme periode. Med den kjennskap statsråden har til vannets betydning for fattigdomsbekjempelse, ikke minst gjennom koblingen vann og helse, i mange regionale geopolitiske konflikter og i økende grad også for global politisk stabilitet, antar vi at statsråden deler denne uro over den politiske nedprioritering som har skjedd.
KrF noterer også at vanntematikken er noe som folk er opptatt av, ikke minst demonstrert gjennom rekordinnsamlingen i forbindelse med høstens TV-aksjon. Vann og helse er nært knyttet til tilfredsstillende drikkevannsforsyning og gode sanitærløsninger i de minst utviklede landene. Dette er sentralt i FNs tusenårsmål som nå revideres. Selv om utviklingen har gått i riktig retning, mangler fremdeles 0,8 milliarder av jordens befolkning tilfredsstillende vannforsyning. Den millionen som skal hjelpes gjennom TV-aksjonen er viktig, men mer behøves. Tilsvarende mangler 2,5 milliarder gode sanitærløsninger som årlig leder til sykdom og død hos millioner av mennesker, og som særlig rammer barn hardt. De raske klimaendringene med store endringer i nedbørsmønstre og intensitet er også høyt oppe på dagsordenen. Endrede vannregimer skaper både nasjonale, regionale og globale spenninger og konflikter. 70 % av vår vannbruk er koblet til matproduksjon så koblingen mellom vann, matproduksjon og geopolitisk sikkerhet er sentrale ingredienser i mange av disse konfliktene. Både i Kina og India finnes langt fremskredne planer for gigantiske prosjekter som på ulike måter forsøker å kontrollere den økende variabiliteten. Utover dette går også utviklingen mot en kraftig økning av antall dammer, delvis drevet fram av økonomisk utvikling som øker behovet for elektrisitet men også behovet for å erstatte fossilt basert energi. Dambygging oppstrøms leder som regel til store konsekvenser for mennesker og land nedstrøms og igjen så oppstår såkalte hydropolitiske konflikter. The Grand Ethiopian Renaissance Dam som nå bygges i Nilen er et eksempel på dette.
Norge har en historie tett knyttet til vann og bruken av vann til videreutvikling av samfunnet. Vi har også stor kunnskap og erfaring ved akademiske institusjoner som Universitetet i Bergen, Høyskolen i Telemark, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU), Norsk Institutt for Vannforskning (NIVA) med flere. Det er med andre ord et stort kunnskapspotensial dersom ressursene kan koordineres og styres i en felles retning. En politisk prioritering av vann innen norsk utenriks- og bistandspolitikk vil kunne bidra til å styrke disse kompetansemiljøene, som igjen vil kunne bidra til økt kvalitet på hva Norge kan bidra med internasjonalt.

Børge Brende (H)

Svar

Børge Brende: Innledningsvis vil jeg understreke at jeg deler de synspunkter representanten Ropstad uttrykker i bakgrunnen for sine spørsmål om betydningen av tilgang til tilfredsstillende vannforsyning og gode sanitærløsninger samt forsvarlig vannressursforvaltning. Videre har jeg merket meg den nedprioritering som er gjort i de to foregående stortingsperiodene. Jeg varslet derfor i forbindelse med fjorårets TV-aksjon «Vann forandrer alt» at regjeringen vil øke norsk innsats på området i årene fremover.
Knapphet på vann er en av de "globale megatrender" som sammen med klima, energi, matsikkerhet, urbanisering og tap av biologisk mangfold setter klare rammer for utvikling. Konkurransen om knappe vannressurser blir forsterket av klimaendringene og er økende i mange land og regioner. Hvilke geopolitiske og utenrikspolitiske konsekvenser dette vil kunne få er vanskelig å forutsi, men det er sannsynlig at økt knapphet og konkurranse vil kunne medføre mer omfattende konflikter på lokalt, nasjonalt og regionalt nivå. Etablering av samarbeidsmekanismer for felles forvaltning av vannressurser er en nøkkel til å unngå konflikter.
Tusenårsmålene forutsatte at andelen som ikke hadde tilfredsstillende vannforsyning og sanitærforhold skulle halveres innen 2015. Målet for vannforsyning vil bli nådd, mens vi på sanitærområdet er langt unna. Fortsatt mangler imidlertid 750 millioner mennesker tilgang til tilfredsstillende vannforsyning og 2,5 milliarder gode sanitærløsninger. Norge vil arbeide aktivt for å inkludere vann og sanitær som eget bærekraftmål i den forhandlingsprosessen som nå starter i FN og som planlegges sluttført i september i år (Sustainable Development Goal i post-2015-prosessen, mål 6: «Ensure availability and sustainable management of water and sanitation for all»).
Regjeringen har brukt det første året til å omprioritere midler og styrke en rekke prioriterte områder som vi ser er viktige veier til en effektiv utviklingspolitikk som gir resultater. Fremover vil regjeringen styrke budsjettet for vann og sanitær samt bidra til bedre forvaltning av vannressurser – både innenfor våre prioriterte sektorer og gjennom bevilgningen til frivillig sektor i årene fremover. Dette vil komme i tillegg til den satsingen vi allerede har på vann og sanitær innenfor nødhjelpsarbeidet. Slik vil vi snu den negative trenden fra de siste årene.
Tilgang til trygt drikkevann og tilfredsstillende sanitærløsninger er en forutsetning for å nå flere av tusenårsmålene, bidra til økonomisk vekst og redusere fattigdom. Den økte satsingen vil bli fokusert innen de temaområdene Norge allerede er sterkt engasjert i, så som utdanning, helse, energi, matsikkerhet og klimatilpasning. Spesielt vil jeg trekke frem behovet for å bidra til tilfredsstillende løsninger for vann og sanitær for å sikre jenters utdanning. Manglene på dette området i dag er den største årsaken til at jenter ikke fullfører sin utdanning. I satsingen vil det være et særlig fokus på å ivareta kvinners og jenters spesielle behov. En viktig samarbeidspartner i dette arbeidet er UNICEF.
Når det gjelder vannressursforvaltning, spesielt i forhold til grensekryssende vassdrag, ser jeg dette som et svært viktig temaområde i norsk utenrikspolitikk. Etablering av samarbeid om felles forvaltning av grensekryssende vassdrag har vist seg å være et viktig bidrag til regional integrasjon og fred og forsoning mellom land. Samarbeid om vann- og miljøspørsmål har ofte vist seg å være et hensiktsmessig utgangspunkt for mer omfattende samarbeid. Gjennom et nært samarbeid mellom ekspertise innen fred/forsoning og miljø/vann kan Norge ta en rolle i å tilrettelegge etablering av samarbeid om og avklaring av konflikter om vannressurser. Det siste året har Utenriksdepartementet arbeidet mer med sammenhengen mellom hydropolitikk og utviklingspolitikk, blant annet i Nilen-bassenget. Vi har også uttrykt vilje til å påta oss en rolle som tilrettelegger for samarbeid mellom Nilen-land hvis partene skulle ønske dette. Rasjonalet for den norske støtten til Nilen-bassengsamarbeidet (NBI) er å bidra til et felles rammeverk for bruk av vannressursene for å forebygge konflikt og bidra til utvikling i regionen. Å styrke kompetanse i Nilen-landene står sentralt. Vi samarbeider med norske ressursmiljøer blant annet i Bergen, Ås og Arendal, og UD er i kontakt med Universitetet i Bergen om å videreføre et forskningssamarbeid om Nilen med universiteter fra alle landene i regionen.
En økt støtte til vannressursforvaltning vil bidra til tilpasning til klimaendringer samt sikre bærekraften i investeringer, for eksempel i vannkraft. Klimaendringene vil forsterke utfordringene innen vannsektoren. Dette vil kreve tiltak rettet mot bygging av nødvendig vanninfrastruktur, inklusive lagring av vann, småskala nedbørfeltstiltak samt institusjonell og organisatorisk styrking.
Gjennom humanitær bistand finansieres betydelige vann- og sanitæraktiviteter. Utenriksdepartementet inngikk i 2013 en flerårig strategisk avtale med Kirkens Nødhjelp om vann- og sanitærinnsats knyttet til nødhjelp. Også samarbeidet med andre organisasjoner, som for eksempel Flyktninghjelpen og UNICEF, har stort fokus på vann og sanitær. Fremover vil vi arbeide mer aktivt for å sikre at nødhjelpsbistand også bidrar til langsiktig levering av bærekraftige vann- og sanitærtjenester.
I dialog med aktuelle land vil Norge fremheve betydningen av å sikre befolkningen rent vann til en pris befolkningen kan betale samt at retten til vann og sanitær integreres i utviklingsplaner, nasjonale budsjetter og fattigdomsstrategier. Videre vil det bli gitt støtte til tiltak for å sikre opplæring og økt forståelse i lokalsamfunn om retten til vann og vannspørsmål generelt samt støtte forskning om og utvikling av tradisjonelle måter å forvalte vann på og hvordan lokalsamfunn kan involveres mer. Norge vil også arbeide for å styrke rettighetsaspektet i vannprosjekter støttet av multilaterale utviklingsorganisasjoner.
Som representanten Ropstad påpeker, er det stor kompetanse på vann og sanitær i Norge innen så vel frivillige organisasjoner, næringsliv som akademiske miljøer. Dette er en ressursbase vi vil trekke på i den videre og økte satsingen innen sektoren, spesielt i Afrika. Dette er et kontinent der det er lang erfaring med norsk støtte blant annet til energisektoren og hvor næringsfremme og næringslivsutvikling vil stå høyere på agendaen.