Skriftlig spørsmål fra Tuva Moflag (A) til helseministeren

Dokument nr. 15:1525 (2018-2019)
Innlevert: 26.04.2019
Sendt: 29.04.2019
Besvart: 28.05.2019 av helseminister Bent Høie

Tuva Moflag (A)

Spørsmål

Tuva Moflag (A): Hvilke kreftbehandlinger/medisiner som inngår i behandlingen i det offentlige i våre nordiske naboland, har fått nei til innføring i norske sykehus?

Begrunnelse

I Nasjonal kreftstrategi (2018–2022) fremkommer følgende målsettinger:

- Norge skal være blant de landene som har høyest 5-års overlevelse etter kreft og lavest kreftdødelighet.
- Kreftpasienter i Norge skal tilbys diagnostikk, utredning, behandling, oppfølging og rehabilitering på høyt internasjonalt nivå.

Det er stadig flere medieoppslag om kreftbehandling som ikke tilbys ved norske sykehus, men som er tilgjengelig for pasienter i den offentlige helsetjenesten i våre naboland. Ber derfor om en oversikt over hvilke kreftbehandlinger som har fått nei til innføring i norske sykehus fra 2015 og fram til i dag. Ved innføring på senere tidspunkt i Norge, ber jeg om at dette blir spesifisert i oversikten.

Bent Høie (H)

Svar

Bent Høie: Det er de regionale helseforetakene som har ansvar for å forvalte, følge opp og utvikle system for Nye Metoder, herunder vurdering av innføring av nye kreftlegemidler i Norge. Jeg har derfor innhentet innspill og informasjon fra de regionale helseforetakene for å besvare spørsmålet.
De regionale helseforetakene har gått gjennom alle beslutninger foretatt av Beslutningsforum for Nye metoder fra 2015 til i dag og utarbeidet en oversikt over alle saker som involverer kreftlegemidler som er besluttet "ikke innført" i Norge. Det har også blitt laget en oversikt over kreftlegemidler som har blitt innført i Norge og deres tilsvarende status i Sverige og Danmark.
Det er 25 kreftlegemidler som ikke er blitt innført i Norge i denne perioden. Sekretariatet for Nye metoder har tatt kontakt med NT-rådet i Sverige og Amgros i Danmark for å få tilbakemelding på status for evt. innføring av disse metodene i sitt land.
I Danmark har 9 av disse 25 legemidler blitt anbefalt, mens 7 av legemidlene har fått en nei-beslutning. I tillegg er 9 av kreftlegemiddlene ennå ikke vurdert eller ferdig vurdert i Danmark. I Sverige inngår 9 av legemidlene i "högkostnadsskyddet" (legemidler på resept som er omfattet av et egenandelstak), 8 er anbefalt tatt i bruk mens 6 av kreftlegemidlene ikke anbefales innført. To av legemidlene inngår ikke i noen nasjonal prosess og det er usikkerhet om de er tatt i bruk. Enkelte av legemidlene er innført i Sverige og Danmark med begrensinger på populasjonen, mens flere av legemidlene som er besluttet "ikke innført" i Norge, er innført for andre indikasjoner eller for en undergruppe av pasientgruppen.
Beslutningsforum for Nye metoder besluttet at 21 kreftbehandlinger kan innføres i Norge i perioden 2018 t.o.m. april 2019. Tretten av disse er også innført i Sverige og Danmark. Fem av de 21 legemidlene er også anbefalt innført i Sverige, men har ikke vært vurdert i Danmark av medicinrådet. To av de legemidlene som ble innført i Norge, er også innført i Sverige, men er ikke anbefalt i Danmark. Ett av de 21 legemidlene som er innført i Norge, er ikke innført i Sverige, og ikke vurdert i Danmark. Oppsummert betyr dette at rundt 60 % av de legemidlene som har fått ja i Norge, er innført i alle tre land, og rundt 40 % er bare innført i Norge og Sverige – hvorav ett legemiddel bare i Norge.
Avslutningsvis ønsker jeg å fremheve at vi i Norge, gjennom system for Nye metoder, sikrer likeverdig tilgang i hele landet til metoder som har fått en positiv beslutning i Beslutningsforum. Slik er det ikke i Sverige. I Sverige gir NT-rådet anbefalinger om bruk av legemidler til regionene, mens det er opp til den enkelte region å beslutte om og når legemiddelet skal innføres. I Danmark kan også enkeltpasienter ha tilgang til legemidler som ikke har vært vurdert nasjonalt, som betyr at pasienter ikke blir behandlet likeverdig som i Norge. Verken i Sverige eller Danmark er regionene forpliktet til å følge nasjonale anbefalinger. I tillegg legger Norge, Sverige og Danmark noe ulike prioriteringskriterier til grunn i vurderingene som gjøres.