I lovens kapittel 2 er det foreslått egne bestemmelser om opplysningsplikt og taushetsplikt for helsepersonell. Legen pålegges her en plikt til å gi en smittet person alle relevante opplysninger om den sykdommen vedkommende har eller mistenkes å ha.

       Det påpekes at det i visse situasjoner kan være nødvendig å gi opplysninger om en persons smittestatus til andre for å motvirke smitteoverføring. Slik informasjon vil ofte komme i konflikt med legens lovpålagte taushetsplikt. Flere av de mest kontroversielle spørsmål som har dukket opp under HIV/-AIDS-epidemien, har nettopp dreid seg om betydningen av konfidensialitet kontra rett til å få opplysninger om andres smittestatus. Formålet med en regulering av adgang og plikt for helsepersonell til å gi opplysninger er bl.a. å skape større klarhet i hvordan unntaksreglene på området smittsomme sykdommer skal forstås.

       Det foreslås egne bestemmelser om meldings- og varslingsplikt for helsepersonell. Oppfyllelse av meldingsplikten for leger utgjør det mest omfattende unntak fra taushetsplikt i lovforslaget. Alt i alt mener departementet at lovfestingen av unntak fra taushetsplikt i lovforslaget ikke representerer noen uthuling av det vern de gjeldende taushetspliktregler innenfor helselovgivningen skal gi, da lovfestingen langt på vei bare er en kodifisering av gjeldende rett, og da den enkeltes rettigheter styrkes på en rekke punkter.

       Komiteen sier seg enig i at rett til informasjon og personlig smittevernveiledning blir lovfestet. Komiteen har registrert at hovedinntrykket fra høringsuttalelsene også støtter en lovfesting av informasjons- og veiledningsplikten. Komiteen har videre registrert og sier seg enig i at den informasjonsplikten som her lovfestes, kun er begrenset til allmennfarlige smittsomme sykdommer.

       Komiteen finner det, i likhet med departementet, ikke aktuelt å opprette et eget klageorgan for behandling av manglende informasjonsplikt. Komiteen mener at den generelle klagebehandling man har i henhold til kommunehelseloven og sykehusloven, burde være tilstrekkelig også når det gjelder klage på manglende informasjon i smittevernøyemed.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, merker seg at unntakene for taushetsplikt etter § 2-2 er en nærmere konkretisering og lovfesting av dagens praksis i forhold til unntakene i legelovens §§ 31, 32 og 34 og straffeloven § 387. Flertallet vil understreke at taushetsplikten fortsatt skal overholdes strengt av hensyn til personvernet og tillitsforholdet mellom helsearbeider og pasient. En nærmere klargjøring og presisering av vilkårene for og nødvendigheten av unntak mener flertallet gir en bedre veiledning for helsepersonell og kan sikre en ensartet praksis.

       Flertallet mener at vilkåret for når loven skal hjemle anledning til å bryte taushetsplikten, må skjerpes.

       Flertallet vil foreslå at begrepet « Når det er grunn til å anta » i lovteksten i § 2-2 byttes ut med « Når det er overveiende sannsynlig ». Dette er en presisering i loven av at leger i større grad skal kunne sannsynliggjøre at det foreligger en smittefarlig situasjon, før han eller hun går ut med taushetsbelagte opplysninger etter bestemmelsen.

       Flertallet fremmer følgende forslag:

« Smittevernloven § 2-2 skal lyde:

§ 2-2 Enkelte unntak fra taushetsplikt

       Når det er overveiende sannsynlig at det er eller har vært fare for overføring av en allmennfarlig smittsom sykdom fra en smittet person, og det av hensyn til smittevernet er behov for å gi opplysninger underlagt taushetsplikt, skal legen så langt råd er, søke å oppnå medvirkning eller samtykke fra den smittede slik at nødvendige opplysninger kan bli gitt.

       Er det ikke mulig å oppnå tilstrekkelig medvirkning eller samtykke fra den smittede, kan det gis opplysninger om smittestatus og andre helt nødvendige opplysninger uten hinder av lovbestemt taushetsplikt. Legen kan gi opplysningene til

a)	helsepersonell som har ansvar for oppfølging av pasienten eller som har ansvar for at annet personell, andre pasienter eller besøkende ikke smittes, når det er overveiende sannsynlig at helsepersonellet, pasientene eller de besøkende er i fare for å få overført en allmennfarlig smittsom sykdom,

b)	annen lege i sammenheng med smitteoppsporing etter § 3-6,

c)	den som med overveiende sannsynlighet er i fare for å få overført en allmennfarlig smittsom sykdom,

d)	den som med overveiende sannsynlighet har vært i fare for å få overført en allmennfarlig smittsom sykdom, når opplysningene kan motvirke at sykdommen blir overført til andre, eller er avgjørende for å kunne begynne medisinsk behandling av den smitteutsatte, eller

e)	den som med overveiende sannsynlighet har vært i fare for å få overført en allmennfarlig smittsom sykdom fordi den smittede har opptrådt klanderverdig.

       Dersom faren for overføring etter bokstav c er overhengende og innlysende skal opplysningene gis, med mindre legen vet at en annen lege gir opplysninger eller at opplysningene allerede er kjent for dem som skal ha dem.

       Er legen i tvil om opplysninger bør gis etter andre ledd, kan legen forlegge spørsmålet for kommunelegen til uttalelse. Nekter legen å gi opplysninger, kan den som ønsker opplysninger etter andre ledd, eller kommunelegen forelegge spørsmålet for fylkeslegen, som kan bestemme at opplysningene skal gis.

       Når opplysninger gis med hjemmel i andre ledd, skal legen informere den smittede skriftlig om at opplysningene er gitt.

       Når vilkårene i første og andre ledd er oppfylt, kan en tannlege, jordmor eller sykepleier gi nødvendige opplysninger til den smittede personens lege eller til kommunelegen.

       Helsepersonell som mottar opplysninger etter denne paragrafen, har samme taushetsplikt som den som gir opplysningene.

       Når det er nødvendig for iverksetting av tiltak eller for oversikt og kontroll i forbindelse med smittsomme sykdommer kan kommunelegen, fylkeslegen eller Statens helsetilsyn kreve opplysninger fra offentlige kilder eller privat helsetjeneste uten hinder av lovbestemt taushetsplikt. »

       Flertallet vil presisere at det må ligge en faglig vurdering til grunn for antagelse om smittefare fra enkeltperson og en reell fare for smittevernet.

       Flertallet vil understreke betydningen av at det lovfestes en plikt til å forsøke å oppnå frivillig medvirkning eller samtykke ved bruk av unntaksbestemmelsene. Videre er flertallet enig i at legen i utgangspunktet ikke pålegges en plikt til å gi nødvendige opplysninger, men gis en adgang til bruk av skjønn, vurdert ut fra vilkårene i loven, hensynet til personvernet for pasienten og smittevernet.

       Et annet flertall, lederen, Bjørnstad, Bæivi, Kristoffersen og Øye fra Arbeiderpartiet og medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, vil likevel peke på at helsepersonell bør informere samlivspartner om f.eks. HIV- smitte dersom den smittede selv ikke vil gi slik opplysning.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, merker seg at det som hovedregel skal være den enkelte lege, og i enkelte tilfeller kommunelegen som skal vurdere om opplysninger skal gis. Flertallet er enig i at legen skal informere pasienten skriftlig om at opplysninger etter § 2-2 gis. For å begrense mulighetene for flyt av taushetsbelagte opplysninger støtter flertallet forslaget om at helsepersonell som mottar opplysninger har samme taushetsplikt som den som gir opplysningene.

       Flertallet vil videre påpeke at meldings-/varslingsplikt etter § 2-3 ikke følger direkte av loven, men må ha sitt grunnlag i særlige forskrifter utarbeidet av Statens helsetilsyn som har den overordnede faglige og koordinerende funksjon for oppfølging av lovens formål og intensjoner. Flertallet vil bemerke at hensyn til konfidensialitet av taushetsbelagte opplysninger må vektlegges og at opplysninger som kan identifisere en person, først kan brukes når dette er strengt nødvendig etter lovens vilkår.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet sier seg enig med departementet i at de unntak for taushetsplikten for helsepersonell som er foreslått i lovens § 2-2, er en nærmere konkretisering og ikke en liberalisering av gjeldende rett for unntak fra taushetsplikten. Dette medlem viser til at det også er åpning for unntak i nåværende legelov §§ 31, 32 og 34.

       Dette medlem mener videre at hvis det er grunn til å anta at det er eller har vært fare for overføring av allmennfarlig smittsom sykdom fra smittet person, og det av hensyn til smittevernet er behov for å gi opplysninger underlagt taushetsplikt, skal legen, selv om den smittede motsetter seg dette, gi nødvendige opplysninger til aktuelt helsepersonell om smittestatus og andre helt nødvendige opplysninger uten hinder av den lovbestemte taushetsplikt. Dette medlem er kjent med innvendingene mot at å bruke imperativ her kan føre til at tilliten til helsevesenet svekkes, og at personer vil unndra seg legebesøk og kontroll. Dette medlem har forståelse for denne innvendingen, men finner likevel, av hensyn til sakens alvorlige karakter, å måtte foreslå at imperativ her brukes. Dette medlem viser til Lægeforeningens høringsuttalelse til § 2-2 og sier seg enig i at denne type opplysninger bør være en « skal-funksjon » for legen. Dette medlem viser til § 2-2, andre ledd, som pålegger legen en skal-funksjon når legen står overfor en person som er i overhengende og innlysende fare for å bli smittet. Dette medlem foreslår således konkret en endring av lovteksten der « legen kan gi opplysninger til ...osv. » byttes ut med « legen skal gi opplysninger til ...osv. »

       Dette medlem mener at personvernet er rimelig ivaretatt, også ved de unntak fra taushetsplikten som fremgår av § 2-2, og viser i denne forbindelse til at helsepersonell som mottar opplysninger etter denne paragrafen har samme taushetsplikt som den som gir opplysningene. Dette medlem gir ellers sin tilslutning til at kommunelege/fylkeslege eller Statens Helsetilsyn har anledning til å kreve opplysninger så vel fra offentlige som private helsetjenestekilder uten hinder av lovbestemt taushetsplikt.

       Når det gjelder melde- og varslingsplikt om smittsom sykdom for helsepersonell som leger, sykepleiere, jordmødre osv., finner Dette medlem det betryggende at slik varslingstjeneste skal skje i henhold til gitte forskrifter fra Statens helsetilsyn. Dette medlem slutter seg til lovforslaget i §§ 2-1 til 2-3, med unntak av den nevnte endring § 2-2 hvor ordet « kan » byttes ut med ordet « skal ».

       Dette medlem fremmer følgende forslag:

« Smittevernloven § 2-2, andre ledd, andre punktum, innledning til første setning skal lyde:

       Legen skal gi opplysningene til ... »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil understreke viktigheten av fortrolighet og tillit mellom pasient og lege. Dette har vært et bærende prinsipp i norsk helsevesen gjennom mange år.

       En uthuling av taushetsplikten i § 2-2 vil etter all sannsynlighet bidra til å svekke tilliten til helsevesenet. Resultatet vil bli at personer som helsevesenet i utgangspunktet har stor interesse av å nå, vil bevisst holde seg unna legebesøk og kontroll.

       Det er dessverre stor sannsynlighet for at mennesker som frykter at de f.eks. kan være HIV/AIDS-smittet, lar være å oppsøke lege, om resultatet skulle bli at man står i fare for å bli tvangstestet ved legebesøk, eventuelt i neste omgang å bli tvangsisolert. Denne kategorien mennesker, som kan være smittebærere, vil sannsynligvis unngå helsevesenet og dermed forhindre et godt forebyggingsarbeid slik vi i dag kjenner det.

       Disse medlemmer vil minne om at skulle det inntreffe en situasjon der en HIV-positiv med vitende og vilje påfører andre smitten, er dette et forhold som allerede i dag blir ivaretatt med hjemmel i straffeloven.