I lovens kapittel 3 gis hjemmel for å gjennomføre en rekke forskjellige typer undersøkelser, samt vaksinasjon. Her foreslås bestemmelser om at befolkningen, eller deler av den, kan bli undersøkt og/eller vaksinert. Forslagene er i store trekk en videreføring av dagens regelverk, men på et noe bredere grunnlag. Eventuelle plikter oppstår først når departementet ved forskrift treffer beslutning om at undersøkelse/vaksinasjon skal foretas. Med unntak av tuberkulose er dette beredskapshjemler som bare er aktuelle i særlig alvorlige situasjoner som når en epidemi truer med å gå ut av kontroll. Videre foreslås adgang til å kreve forhåndsundersøkelse av arbeids- eller utdanningssøkere og av pasienter ved innleggelse i sykehus. Leger pålegges en særskilt plikt til å foreta undersøkelse av mistenkt smittede og drive smitteoppsporing når hensynet til smittevernet gjør dette nødvendig. Nytt er bestemmelser om undersøkelser av biologisk materiale for ikke-diagnostiske formål. Det legges her visse begrensninger på hva slikt materiale kan benyttes til.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, er enig i hovedregelen om at undersøkelse av større grupper bør foregå på frivillig grunnlag, men at departementet med hjemmel i § 3-1 kan fastsette plikt for befolkningen til å gjennomgå ulike medisinske undersøkelser. Dette er en videreføring av dagens regelverk på et mer generelt grunnlag. Flertallet merker seg at dette med unntak av tuberkulose er beredskapshjemler som bare er aktuelle i særlig alvorlige situasjoner som når en epidemi truer med å gå ut av kontroll. Selv om bestemmelsen i smittevernloven skal være generell og gjelde alle typer sykdommer, finner flertallet grunn til å nevne, i likhet med departementet, at det i dag ikke er formålstjenlig og grunnlag for å innføre befolkningsundersøkelser med tanke på HIV/AIDS.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil minne om Innst.S.nr.164 (1991-1992) der et flertall gikk imot forslaget fra Fremskrittspartiet om å tvangsteste alle som søker oppholdstillatelse i Norge og som kommer fra høyrisikoland.

       Begrunnelsen for å avvise forslaget var bl.a. at sunnhetsloven § 15 var tilstrekkelig, at viruset ikke kunne stoppes ved landegrensene, at det var diskriminerende og at man ikke kan snakke om høyrisikoland og -grupper men bare risikoatferd i det HIV/AIDS-forebyggende arbeid.

       Disse medlemmer vil i tillegg understreke at det så langt ikke er påvist at frivillig testing ikke fører fram - tvert om benytter så godt som alle asylsøkere seg av et slikt tilbud om det skulle være aktuelt. Det er ikke blitt forelagt noe materiale som tyder på at dette er problematisk.

       Flertallet så den gang ingen grunn til å gå bort fra frivillighet som bærende prinsipp i det HIV/AIDS-forebyggende arbeidet.

       Disse medlemmer kan heller ikke nå se at det er dokumentert et behov for å endre dette prinsippet for mennesker bosatt i Norge. Elementer av tvang er like uakseptabelt i møte med norske pasienter som i møte med asylsøkere som søker oppholdstillatelse i Norge.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at HIV-smitte/AIDS foreløpig ikke har fått den utbredelse i Norge som det kunne være grunn til å frykte. Det er likevel fortsatt grunn til å ta forholdsregler og være særlig påpasselig i forhold til videre utbredelse av smitte. Det er bekymringsfullt at stadig flere heteroseksuelle blir smittet av sykdommen.

       Dette medlem vil peke på at Kristelig Folkeparti har ønsket å legge til rette for omfattende mulighet til å teste befolkningen eller grupper av befolkningen. Lovforslaget legger til rette for at helsepersonell kan teste i den utstrekning det synes å være nødvendig. Dette medlem mener dette ivaretar det behov som foreløpig er nødvendig ut fra det omfang HIV/AIDS hittil har fått. Fortsatt vil det forebyggende arbeid i form av opplysnings- og informasjonsvirksomhet være det viktigste tiltak i bekjempelsen av smitteutbredelse.

       Dette medlem mener erfaringene hittil har vist at testing i alle helsekontrollsammenhenger ikke er nødvendig.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet viser til at bestemmelsene i § 3-1, første ledd, gir departementet hjemmel til å fastsette plikt for befolkningen til å gjennomgå ulike medisinske undersøkelser. Dette betyr, etter dette medlems mening, at bestemmelser både hjemler undersøkelser for å drive direkte smitteoppsporing av enkeltindivider for eventuelt å iverksette tiltak rettet mot disse og undersøkelser av grupper eller deler av befolkningen for på den måten å få kontroll over utbruddet av en epidemisk sykdom.

       Dette medlem sier seg godt tilfreds med at den kanskje mest alvorlige smittsomme sykdommen vi i dag har i landet, nemlig HIV/AIDS, er inkludert i den nye smittevernloven. Dette medlem viser til at denne sykdommen er en ekstremt alvorlig smittsom sykdom, alvorlig fordi en til dags dato verken har immuniserende vaksine eller adekvat behandling å tilby mot HIV-infeksjon.

       Dette medlem viser til at HIV-infeksjonen naturlig nok har størst utbredelse i de land hvor sykdommen angivelig først oppsto, nemlig i Afrika - og særlig sør for Sahara. Men selv om en fortsatt har den største spredningen der, har en også de seneste år hatt en alarmerende spredning av sykdommen både i Sørøst-Asia, India og Brasil. Spredningen i den vestlige industrialiserte verden er også for tiden ganske foruroligende.

       Så langt dette medlem har registrert, er det allment akseptert i fagmiljøene at identifisering av HIV-smittede er et viktig ledd i sykdomsbekjempelsen. Videre mener dette medlem at HIV antistoff-testing er det eneste redskap en i dag har for å identifisere de smittede. Dette medlem ser det da slik at HIV-testing er et særdeles viktig middel til bruk for å utarbeide gode smitteverntiltak mot sykdommen.

       Dette medlem viser til at HIV-testing så langt har vært et frivillig tilbud til enkeltmennesker og risikogrupper. Testingen har, frem til dags dato, vært fulgt godt opp fra risikogruppene og likeledes fra de asylsøkere og flyktninger som har fått tilbud om slik testing ved innreise til Norge.

       Spørsmålet om obligatorisk HIV-testing ble drøftet i Stortinget i Innst.S.nr.183 (1987-1988), men Stortinget gikk ikke inn for noen obligatorisk testing av noen grupperinger. Dette medlem viser imidlertid til følgende merknad fra et stort flertall i Stortinget under behandling av Innst.S.nr.183:

« For å skaffe en bedre oversikt over smitteutbredelsen og for å hindre smitte, er flertallet, alle medlemmene unntatt Kristelig Folkeparti, enig i at en bør tilstrebe at testing for HIV-antistoff inngår som en naturlig del av undersøkelsene ved legekonsultasjon og sykehusinnleggelse. Som ved all annen undersøkelse må det imidlertid legges medisinskfaglige og økonomiske vurderinger til grunn samt tas etiske og juridiske hensyn. »

       Dette medlem er innforstått med at den alt overveiende fagekspertise, både i Norge og i vestlige land, ikke er tilhengere av obligatorisk HIV-testing, da en mener at en obligatorisk testing eventuelt ved tvang har liten nytteverdi og i stor grad kan redusere den informasjon og holdningsskaping en i dag har i samarbeid med de enkelte HIV-smittede og risikogruppene. Det anføres også fra fagmiljøene at så lenge en ikke har effektiv vaksine eller behandlingstilbud for sykdommen, har rutinetesting for HIV liten verdi.

       Dette medlem vil dog i denne forbindelse understreke at de samme fagmiljøene anser HIV-testing som særdeles viktig for smitteidentifisering, og som et godt middel for å utarbeide gode smittevernplaner mot sykdommen AIDS. Dette medlem er også kjent med at fagmiljøenes tilbakeholdenhet når det gjelder obligatorisk testing, i en viss utstrekning er av sosial etisk karakter.

       Dette medlem konstaterer at det foreliggende lovforslag med forskrifter gir muligheter for en utstrakt smitteoppsporing, eventuelt ved tvang, og dette medlem forutsetter at de ansvarlige helsemyndigheter følger opp loven spesielt når det gjelder smitteoppsporing blant personer som kommer til Norge fra høyrisikoland.

       Dette medlem foreslår følgende tilføyelse i lovteksten i § 3-1, første ledd:

       « - herunder testing på HIV-infeksjon av personer fra høyrisikoland som kommer til landet - »

       Dette medlem fremmer følgende forslag:

« Smittevernloven § 3-1 første ledd skal lyde:

       Når det er avgjørende for å kunne bedømme hvilke forebyggende tiltak eller undersøkelser, behandlings- eller pleietiltak som er nødvendige for å forebygge en smittsom sykdom eller motvirke at den blir overført, kan departementet i forskrift fastsette plikt for befolkningen eller grupper av den til å gjennomgå legeundersøkelser, tuberkulinprøving, blodprøvetaking - herunder testing på HIV-infeksjon av personer fra høyrisikoland som kommer til landet - eller andre tilsvarende undersøkelser som kan gjøres uten fare. »

       Komiteen vil bemerke at hjemmelen til å fastsette forskrifter etter § 3-2 vedrørende forundersøkelser og løpende undersøkelser av arbeids- og utdanningssøkende, ikke er noe nytt i smittelov-sammenheng, idet denne rett i dag ligger i sunnhetsloven, tuberkuloseloven, kjønnssykeloven og skjermbilde- og tuberkulinprøveloven.

       Komiteen vil understreke at pålegg om slike undersøkelser må ha en klar faglig holdbar og rettslig forankring ut fra rettssikkerheten for den enkelte.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, merker seg vilkåret i § 3-2 om at de smittede må utgjøre en alvorlig fare for overføring av smitte ved sitt arbeid eller sin virksomhet, og at bestemmelsen bare vil kunne anvendes ved sykdommer som tuberkulose og andre sykdommer som smitter på liknende måte.

       Komiteen har merket seg at en nektelse av å gjennomgå undersøkelser i henhold til forskriften vil føre til utelukkelse, mens virkningen av et positivt funn derimot ikke automatisk vil føre til forbud mot ansettelse eller utelukkelse av opptak til videreutdannelse. Komiteen har videre merket seg at behovet for slik forundersøkelse for opptak på skoler og inntak i arbeidslivet kun vil være knyttet til spesielle yrkesgrupperinger og opptak i spesielle undervisningsinstitusjoner. Komiteen hadde sett det som en fordel om kriteriene hadde vært noe mer klarlagt; hvilke yrker man her sikter til, og hvilke undervisningsinstitusjoner som kommer inn under bestemmelsene. Komiteen forutsetter at dette klargjøres ved forskrifter til loven.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, er enig i at adgangen til forundersøkelse av pasienter kommer under strengere kontroll og reguleres av lovgivningen. Flertallet merker seg at det ikke åpnes adgang til rutinemessige forhåndsundersøkelser av pasienter og er enig i de vilkår som fastsettes i § 3-3 for en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle. Flertallet mener departementet bør fastsette nærmere regler etter § 3-9 for å unngå forskjellsbehandling mellom institusjoner/fylker og unødvendig bruk av adgangen til å kreve forundersøkelser.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet slutter seg i hovedsak til § 3-3 når det gjelder forundersøkelser av pasienter som legges inn i norske sykehus for behandling. Dette medlem vil dog foreslå konkret et tillegg hvor sykehusene tillates å ta rutinemessig HIV-test av alle innlagte pasienter, når dette av smittevernhensyn anses nødvendig.

       Dette medlem fremmer følgende forslag:

« Smittevernloven § 3-3, første ledd, tredje punktum skal lyde:

       Sykehusene kan om de finner det nødvendig av hensyn til behandlingen, foreta HIV-test, og om nødvendig uten samtykke fra pasienten. »

       Komiteen vil ellers understreke at de som måtte motsette seg kravet om forundersøkelse ved innleggelse i sykehus, likevel må få en nødvendig og tilnærmelsesvis like god behandling som om forundersøkelser var blitt gjort. Komiteen forutsetter at det blir gitt informasjon om de prøver som foretas.

       Komiteen registrerer at departementet i dagens situasjon ikke finner det nødvendig å innføre plikt for gravide til å la seg undersøke med sikte på smittsomme sykdommer. Komiteen merker seg at aktuelle undersøkelser i dag baserer seg på informasjon og frivillighet.

       Komiteen forutsetter at departementet til enhver tid følger opp eventuelt med forskrifter om pålegg for undersøkelser av gravide dersom smittesituasjoner skulle forverre seg, og forholdene tilsier at dette virkemiddelet ville være et effektivt forebyggende tiltak. Dette gjelder i situasjoner der det kan være fare for at fosteret kan bli skadelidende av en smittsom sykdom som moren bærer.

       Komiteen merker seg at det i § 3-5 lovfestes en generell plikt for legen til oppmerksomhet overfor allmennfarlige smittsomme sykdommer. Komiteen viser til at nødvendige undersøkelser skal skje etter samtykke fra pasienten og eventuell smittevernoppfølging i samråd med den smittede.

       Komiteen påpeker at smitteoppsporing er viktig for bekjempelsen av smittsomme sykdommer, noe som også framgår av eksisterende lovverk. Komiteen er imidlertid enig med departementet i at legen ikke pålegges en absolutt plikt til å drive smitteoppsporing. Komiteen vil understreke at legen skal vurdere hensiktsmessigheten av tiltaket og foreta en avveining av nytteverdien i forhold til konsekvensene for den smittede. Legen må særlig ta hensyn til samråd med den smittede og mulig sosial stigmatisering av den smittede som kan bli resultatet. Komiteen vil her også vise til sine merknader under § 2-2 Enkelte unntak fra taushetsplikt. Komiteen merker seg at en lege som selv ikke ser seg i stand til å gjennomføre smitteoppsporing og der hensynet til smittevernet krever det, skal underrette kommunelegen uten hinder av lovbestemt taushetsplikt.

       I § 3-7 slås det fast at tilgjengelig blod, serum og annet biologisk materiale fra mennesker som har avgitt prøver som ledd i diagnostisk utredning, behandling eller kontroll av en sykdom vedkommende mistenkes å ha eller har, ikke uten videre kan nyttes til analyse av forhold som ikke omfattes av denne utredning som det måtte legges til grunn for at personen har samtykket til. Paragrafen har dog et unntak; at laboratorier og institusjoner likevel kan utføre kartleggingsundersøkelser ved bruk av tilgjengelig prøvemateriale, uten samtykke fra den det gjelder, når formålet er å overvåke utviklingen av ulike epidemier, belyse fremkomsten av smittsom sykdom i befolkningen, bedømme om - og i tilfelle hvor godt - befolkningen er beskyttet mot smittsom sykdom som det vaksineres mot, og undersøkelsene ellers gir resultater som er av betydning for smittevernarbeidet generelt. Komiteen slutter seg til lovteksten og intensjonene med lovparagrafen. Komiteen sier seg ellers i utgangspunktet enig i at kartleggingsundersøkelser for epidemiologiske formål må ha som hovedprinsipp at identiteten til den personen undersøkelsesmaterialet kommer fra, skal være anonym, men komiteen vil på den annen side fullt ut støtte proposisjonens forslag som går ut på at kommunelegen kan pålegges å bringe en pasients identitet på det rene, dersom kartleggingsfunn skulle gi indikasjoner på en alvorlig sykdomsutvikling hos den aktuelle prøvematerial-eier.

       § 3-8 omhandler vaksinering og immunisering av befolkningen, og selv om lovforslaget er nytt, bygger det likevel på elementer i den gamle vaksinasjonsloven av 1954. Komiteen viser generelt til den store betydning ulike vaksinasjonsprogram har hatt de seneste 50 årene i landet, og som har gitt som resultat at en rekke tidligere alvorlige smittsomme sykdommer nærmest er utryddet i vårt land, eller forekommer meget sjelden. Komiteen sier seg derfor enig i at departementet skal ha plikt til å utarbeide et nasjonalt program for vaksinering mot smittsomme sykdommer, og komiteen er videre enig i at utførelsen av dette vaksinasjonsprogrammet må tillegges kommunehelsetjenesten som en plikt. Komiteen vil uttale at det må være opp til Statens helsetilsyn og departementet å bestemme hvorvidt en massevaksinasjon skal være et frivillig tilbud eller om det skal gjøres som pålegg.

       Komiteen har merket seg at lovforslaget ikke tillater tvangsvaksinering av mennesker, og sier seg enig i dette. På den annen side mener komiteen at mennesker som motsetter seg nødvendig vaksinering for å hindre spredning av en allmennfarlig smittsom sykdom, må finne seg i visse innskrenkninger i eksempelvis bevegelsesfrihet og på andre måter måtte rette seg etter de pålegg som måtte bli gitt av ansvarlig helsemyndighet.

       Komiteen har ingen merknader til § 3-9 om kartleggingsundersøkelser og metodeutprøving.