I lovens kapittel 4 er det foreslått å gi kommunestyrene myndighet til å gjøre nødvendige vedtak som å nedlegge forbud mot eller foreta stenging av virksomheter eller aktiviteter som samler flere mennesker for å hindre nærkontakt og smittespredning som kan følge av dette. Det gis adgang til å pålegge personer å oppholde seg innen et geografisk avgrenset område og til å pålegge forskjellige smittesanerende tiltak som f.eks. utrydding av skadedyr, avlusing m.m. Dette er i alt vesentlig en videreføring av bestemmelsene i den eksisterende smittevernlovgivningen.
Videre gis det bestemmelser om forbud mot utførelse av arbeid, karantene, obduksjon, gravferd og transport av lik. Disse er i store trekk en videreføring og justering av gjeldende regler. Nytt er bestemmelser om transport av smittefarlig materiale, plikt for massemedier til å gjengi viktige meldinger fra helsemyndighetene, samt at det kan gis forskrifter om sykehusinfeksjoner.
Kapittel 4 inneholder også forslag til regulering av pliktene til helsepersonell og andre myndigheters personell i forbindelse med smittsomme sykdommer.
Komiteen har ingen merknad til § 4-1, og slutter seg lovforslaget slik det foreligger.
§ 4-2 omhandler forbud mot utførelse av ulike typer arbeid m.m. i en smittevernsituasjon, og komiteen slutter seg til lovforslaget hvor en smittet person med allmennfarlig smittsom sykdom som innebærer en alvorlig fare for overføring av smitte til andre, kan utelukkes fra sitt yrke eller sin utdanningsinstitusjon opp til 6 uker fordelt på 3 uker av gangen. Komiteen forutsetter at de forskrifter som lovforslaget skal bygge på, er klare og entydige og at det ikke, fra den smittede eller andre, kan reises tvil om nødvendigheten av utelukkelse. Komiteen vil sterkt understreke at man ikke lager forskrifter som kan virke stigmatiserende og diskriminerende overfor mennesker med enkelte typer smittsom sykdom.
Komiteen er tilfreds med at det i denne type vedtak er lagt inn ankemulighet til fylkeslege eller eventuelt Statens helsetilsyn, og finner dette betryggende.
Komiteen ser det slik at Kongens fullmakter etter § 4-3 stort sett er i tråd med de fullmakter Kongen allerede har etter gjeldende rett, og av beredskapshensyn ganske vide. Komiteen har videre forstått denne lovparagraf slik at den er ment å dekke det området som karanteneloven av desember 1952 med forskrifter i dag dekker. Komiteen har videre forstått det slik at departementet i dag har under utarbeidelse forskrifter om karantene og isolasjon som er i tråd med det internasjonale karantenereglement, og som vil være oppdatert i forhold til tilsvarende forskrifter i de nordiske land.
Komiteen slutter seg ellers til lovforslaget i § 4-3.
§§ 4-4, 4-5 samt 4-6 har komiteen ingen merknader til, og slutter seg til lovforslagene i nevnte paragrafer.
§ 4-7 omhandler spesielt sykehusinfeksjoner av spesifikk art og er en ny lovbestemmelse. Det synes, etter komiteens mening, å være et stort behov for å få bukt med de eksisterende ulike infeksjonssykdommer ved våre somatiske sykehus, og lovforslaget som også omfatter denne type infeksjoner vil etter komiteens mening være sterkt medvirkende til en bedre kvalitetssikring av pasienter under behandling i norske sykehus. Særlig kan infeksjonssykdommer i forbindelse med kreftbehandling og transplantasjonsbehandling bli alvorlig for den enkelte pasient, og komiteen vil i den forbindelse be departementet vurdere hensiktsmessigheten av å konsentrere disse typer behandlinger til et relativt lite antall sykehus, fortrinnsvis stats- og regionsykehus, slik praksis i en viss utstrekning også er i dag. Komiteen vil likevel be om at departementet og Statens helsetilsyn løpende vurderer nødvendigheten av en ytterligere utvelgelse av diagnoser som bør kunne sentraliseres til større spesialiserte enheter.
Komiteen hadde sett det som en fordel om en større del av det engangsmateriell som i dag brukes i våre sykehus, kunne vært produsert i eget land, dette ville etter komiteens mening både styrke beredskapen og gjøre kontrollmulighetene med tanke på smittefare enklere og bedre.
Komiteen merker seg at § 4-8 gir Statens helsetilsyn hjemmel til å pålegge massemedia å ta inn nødvendige meldinger ved et alvorlig utbrudd av en allmennfarlig smittsom sykdom.
Komiteen mener at å innføre en lovfestet plikt for mediene til å ta inn slike meldinger er et betydelig inngrep i pressefriheten og i redaktørens juridiske ansvar for innholdet i avisen. Komiteen er derfor enig i at pålegget kun skal nyttes i forbindelse med ekstraordinære situasjoner, med andre ord situasjoner hvor det er en reell fare for en landsomfattende epidemi, og hvor det kreves at det handles raskt med tiltak for å hindre smittespredning.
Komiteen vil tolke § 4-8 slik at mediene i slike situasjoner er fritatt for det juridiske ansvaret som måtte ligge i de meldinger som tas inn etter denne lovbestemmelsen.
Komiteen vil ellers understreke at det også må være en forutsetning at annonser og meldinger som Statens helsetilsyn finner å pålegge mediene å ta inn, skal betales på vanlig måte.
Komiteen har ingen merknad til § 4-9, og slutter seg til lovforslaget.
§ 4-10 omhandler den informasjonsplikt og bistandsplikt som loven legger opp til for andre myndigheter enn helsevesenet. Komiteen sier seg fullt ut enig med departementet i at for å oppnå en effektiv smittebekjempelse, både i forkant og etter at smittsom sykdom har brutt ut, er det viktig å ha god kontakt med andre myndigheter, eksempelvis politiet, tollvesenet, næringsmiddelkontrollen og veterinærmyndighetene. Komiteen vil særlig understreke viktigheten av at også andre myndigheter enn helsevesenet har en pålagt plikt til, uavhengig av det enkelte organs taushetsplikt, å underrette når det er skjellig grunn til mistanke om allmennfarlig smittsom sykdom, eller når slik smittsom sykdom er oppdaget i disse organene utenom helsevesenet.
Komiteen har merket seg at departementet ved forskrift kan fastsette nærmere plikter for ulike myndigheter utenom helsevesenet, herunder også bestemme hvem som skal betale for gitt bistand.